Sex-symbol? Det driter jeg i!
En samtale med Morten Harket, Frognerseteren i september 1985
Det Nye nr. 40, 1985. Foto: Johs. Bøe
a-ha dro til England. Med alle sparepengene sine, en båndrull sanger, og en drøy porsjon selvtillit. To og et halvt år senere farer de oppover USAs HOT 100 — både single- og LP-listen. For første gang i historien er Norge representert på USAs hitlister. Men er Morten Harket forbløffet og ydmyk over suksessen? Nei. Holdningen er klar nok den: Dette visste vi hele tiden.
— Jeg visste allerede på flyet over til England at vi kom til å få kontrakt, gumler han over en tallerken elgfilet på Frognerseteren, Oslo. Vi bodde bra. Brukte opp alle pengene våre. Trodde vi skulle være stjerner innen sommeren 1983. Det slo jo ikke helt til.
En liten nedtur? Neida, a-ha levde ufortrødent videre på vissheten om suksess. Skjønt Morten og Magne måtte dra tilbake til Norge for å tjene inn mer penger. Og vinden blåste deres vei. En runde i et London-studio resulterte i manager med kontakter, og deretter publishing-avtale med velrenommerte ATV. Derfra bar det til prøvespilling for en håndfull plateselskaper. Alle interesserte.
— Vi fikk velge. Phonogram, CBS, RCA, WEA.
De valgte WEA. Kjempeavtale! Og på dette tidspunkt kom historien norske massemedia for øre. Store ord, store forventninger. Og påfølgende avmaktsfølelse da singlen deres ble utgitt i England uten resultat. Syrlige «hva sa vi»-kommentarer var uunngåelige.
— WEA bommet. Bare tull. De ga ut singlen uten å involvere seg på PR-siden. Og etter at vi hadde slått i Norge, tabbet de seg ut igjen. Vi hadde fem svære TV-intervjuer. Alt var klart. Bortsett fra platen. Den forelå ikke. Ingen PR nå heller. Vi var mektig harme, det var et slag i ansiktet, fornærmende.
England ønsket å sitte på gjerdet. Det var sannheten. De overlot ansvaret for a-has gjennombrudd til Warner Brothers i USA. Og amerikanerne gjorde i hvert fall sin del av jobben. Takket være en fenomenal og dyr video smalt a-ha rett inn på det amerikanske marked. Og nå er de der de hele tiden visste at de kom til å være. Til og med uten sånn glatt fasadeimage.
— Vi er en blanding av alt mulig rart. Litt scruffy, sånne småmugne klær — og samtidig gir vi ut en reinspikka pop-låt. Det blir jo en sterk kontrast. Utseendet vårt passer egentlig veldig bra til musikken vår — bortsett fra sånt som «Take On Me». Vi har aldri vært opphengt i sminke eller fashion.
Og nå begynner vår tur inn i Morten Harkets personlighet. For jeg bemerker hans uhyre kamera-bevissthet. Dette at han alltid poserer likedan på alle bilder, det samme skrå blikket fra en figur i fastfrosset positur.
— Det er jo mitt blikk, da! Men det kommer til å skje en del. Jeg er helt fersk foran kamera. Jeg vil bare lære litt, lære å bruke ansiktet mitt. Vil kjenne på ansiktet mitt hvilket uttrykk jeg har. Jeg vil kunne legge ansiktet helt bevisst i de folder jeg vil.
Ja, du har i hvert fall lært deg ett uttrykk!
— Det er mer spennende enn sånn rett forfra. Vi sliter ganske tungt med norske fotografer for å få dem til å ta bilder med litt fart i. Vanskelig. Kanskje vi kommer til å nekte å bli tatt bilder av. Heller gi dem våre egne.
Aldri helsestudio!
De remmene du har rundt håndleddet er også en bevisst detalj?
— Som alle klærne mine ellers, så vet jeg hva jeg har på meg!
Men ideen bak?
— Jeg liker det. De markerer … hånden … på en måte. Hendene og armer fascinerer meg. Kan være veldig uttrykksfulle.
Og muskelen du alltid sørger for å stramme?
— Det gjør jeg ikke! På coverbildet satt jeg bare sånn, det faller helt naturlig når du støtter deg til armen. Rein anatomi! (ler)
Du går i helsestudio?
— (inntrengende:) Få dette fram, altså: Jeg har aldri satt mine bein i et helsestudio, og kommer aldri til å gjøre det heller … tror jeg.
Du jogger, da?
— Nei.
Så ditt eneste sunnhetskort er at du ikke røker?
— Jeg klatrer litt i trær. Det er bra trening!
Hvor da?
— Nei, der hvor det er et tre som fascinerer meg, som ser bra ut.
Stammeklatring?
— Nei, det er for obskønt. Jeg holder meg ute på greinene. Det er en spesiell opplevelse å se en fugl sette seg på greinen under deg. Jeg kunne ha lyst til å … sitte der og vente på en fugl, og så skite på’n. (ler)
Eller en bikkje. De sviner til fortauer og parker til de grader!
— Jo, men tenk på hvor mye vi mennesker driter også …
Det går da bare i fjorden – til fiskene.
— (tvilende:) Jaaa. Jeg er dykker-entusiast, jeg. (ler) Det betyr ikke at jeg dykker mye, altså.
Motvilje mot å lære
Gått på kurs?
— Nei. Jeg har en egen motvilje mot å lære noe. Dumt. Men jeg har alltid strittet imot.
Lære å synge?
— Nei. Og der har jeg rett!
Si ikke det.
— Jo!
Uskolert som du er, kan du risikere at stemmen går.
— Nei. Jeg vet når jeg bruker’n feil.
Hvor mye bidrar du med i a-ha?
— Umulig å si. Pål skriver en låt. Og det gjør han helt alene. Samme med Magne. Og de kan gjøre noe sammen. Men så kommer det til små forandringer. Og låtene blir sterkt preget av at det er oss tre som spiller.
Men du?
— (unnvikende:) Jeg fikler litt på egen hånd.
Du mestrer ingen instrumenter?
— Jo!
Åh?
— Ja, for så vidt.
Hvilke?
— Jeg kan spille det jeg trenger å måtte spille.
På?
— Hva?
På?
— Nei, på det instrumentet jeg måtte trenge å spille. Det går ikke så mye på … det tekniske. Folk er så bundet i det tekniske, det å være utøver på et instrument. Men det er innstillingen du har til musikk generelt som betyr noe. Og den måten du møter et instrument på. Jeg tror jeg ganske lett kan lære meg et nytt instrument på forholdsvis kort tid. Nok til å kunne spille på det … og kanskje spille inn noen greier. Du må ikke være instrumentet underdanig, det er du som er master.
Hvilket instrument kan du sette deg ned med?
— Jeg spiller ikke noe … vet ikke, eh, jeg kan spille gitar … piano. Jeg kan nok sitte og underholde deg littegrann på gitar eller piano bare for gøy. Nok til at jeg kan lage låter på det.
“Jeg leste noe Hamsun ganske nylig. Skulle ønske jeg leste mer. De store russerne for eksempel.”
Man kan kunne alt!
Satt du aldri hjemme og fiklet som tenåring?
— Jo da, klart det! Jeg har spilt i band siden jeg var 16. Eller spilt og spilt … jeg har hatt band-prosjekter på gang med vyer og sånn.
Morten oppdaget rocken/pop’en med Uriah Heep. Da han var 16. Hvor befant han seg før 16?
— Ja, det kan du spørre om. Jeg drev med orkideer.
Hvor fikk du den interessen fra?
— Det kom pæng! Fikk skikkelig spyttkjertel i munnen, sånn du får når du blir over … excited eller hva det heter. Jeg fikk det samme med sommerfugler, ballett … og musikk. Musikken slo meg rett i bakken.
Har du danset ballett?
— Nei, men jeg trente littegrann. Dans fascinerer meg.
Og kunstmaling. Du er fascinert av meget, men du kan tross alt ikke få med deg alt!
— Det tror jeg kanskje man kan!
Du kan ikke mestre alt!
— Hva betyr det? Hva betyr det å mestre noe? Da kan man aldri mestre noenting!
Jo, men man må innskrenke seg.
— Jeg tror det er mulig for meg å gjøre karriere gjennom musikken og å fortsette med det, og samtidig gjøre karriere innen bildende kunst. Jeg tror jeg kan gjøre andre ting samtidig. Jeg bruker ikke så mye tid på de forskjellige tingene, men det skjer mer over kort tid, ganske intenst.
Hater røyking
Leser du?
— Altfor lite!
Siste bok du leste?
— Eh … Bagley. (Unnskyldende:) Det hender at jeg faller tilbake til noe sånt. Men jeg angrer når jeg nærmer meg slutten. Jeg føler: Nok et tomrom i min fortid fylles med ikkeno’.
Man slår tiden i hjel.
— Ja, og det er virkelig synd! Jeg leste noe Hamsun ganske nylig. Skulle ønske jeg leste mer. De store russerne for eksempel.
Dostojevski?
— Jeg har lest én eller to av ham. Husker ikke helt. «Idioten» leste jeg både på norsk og engelsk. Kafka har jeg aldri fått roa meg ned med. Pål har sans for ham!
Hvorfor leser så mange pop-stjerner litteratur av typen Bagley og lite annet?
— De er absorbert av sin egen verden. De klarer ikke å se ut. Kanskje vil de også være der.
Kanskje mangler de overskuddet som må til?
— Ja, men du får overskudd av å lese!
… det er bare så vanskelig å komme i gang?
— Ja … Jo! Det er riktig! Det er det! Kanskje det er derfor jeg ikke leser mer enn jeg gjør ...
Jeg leste i DET NYE at du ikke ville fotograferes med en røykpakke på bordet?
— Jeg ser ingen grunn til å bli avbildet ved siden av en røykpakke. Selv har jeg et klart forhold til røyking. Jeg hater det, kort og godt.
Har du røkt?
— Jeg vet hvordan det smaker, men ikke hvordan det smaker for en som har røkt en del allerede.
Enda verre!
— Sier du det? (ler) Ja, ja. Nå begynner jeg å bli interessert! Da må det jo være noe ved det! (ler)
Dere dro ut i den store verden som totalt ukjente — selv i Norge. Og vendte tilbake som stjerner. Hvordan har de tatt det i Oslos «in»-miljøer?
— Det var nok litt hardt å svelge for noen av de etablerte artistene. Og det er forståelig. Det skjedde liksom bak ryggen på dem. Men sånn er det. Når du er ute om kvelden, har du ti kniver i ryggen med én gang hvis du befinner deg oppe på stigen. Med én gang du begynner å slakke av litt, så ... kræsj! er det noen andre der for å ta plassen din. Forståelig, men egentlig synd. Det burde egentlig … egentlig er det sunt for norsk musikkmiljø at noen klarer det. Det burde tenne de andre, de burde synes det var dritkuult. Hoppe på karusellen selv, sette i gang og prøve å gjøre noe.
Er dere glidd inn i «in»-miljøet?
— Nei. Vi er på utsiden. Kanskje er det slik at noen tror vi ikke vil inn. Men det er ikke tilfelle, altså!
Hvordan føles det å være ansiktet i et popband?
— Jeg føler ikke at jeg er det! Jeg ha’kke vært klar over det før det ble påpekt.
Plager det deg?
— Littegranne, for jeg synes det er galt. a-ha er et band, et band med tre ansikter!
Det Nye, nr. 33 1985.
Alltid tiltrukket jenter
Har du merket at din nye tilværelse som pop-ansikt trekker til seg jenter?
— Ja, men det har jeg alltid gjort! På godt og ondt.
Men …
— Det er ikke riktig at jeg alltid har gjort det, men siden tenårene, så.
Er det forstyrrende at det er ansiktet og kjendis-statusen som trekker jentene, og ikke mennesket?
— Men det er så overflatisk. Det betyr lite — med mindre du er ute etter one night stands; det er store muligheter der. Men er du ute etter å treffe en person, et nytt menneske, går det ikke på den måten.
Redd for AIDS?
— Nei. Egentlig ikke. Tenker ikke på det. Blir jeg sjuk, så blir jeg sjuk. Men jeg regner ikke med at det blir AIDS. Jeg er ikke i faresonen der. Jeg er ikke av dem som stadig skifter partner.
Det er en ny trend det at man holder seg til fast partner?
— Hvor mye «trend» det er, vet jeg ikke. Sånn har det vært til alle tider. Det har vært trend noen år at man skal være «frigjort» og drive på egen hånd og skifte rundt. Men da ser man ikke lenger enn til sin egen nese. Og det har ikke noe med frihet å gjøre.
Hvordan reagerer du på at mange av DET NYEs lesere stemmer på deg som årets sex-symbol?
— Det driter jeg i! (ler) Hva betyr det? De ha’kke engang sett mitt legeme i sin fulle lengde, skikkelig. (ler)
Skal man forstå ...
— (avbryter:) Jeg har mistet noe av interessen for utseendet til jenter. Det forbauser og gleder meg. Jeg har funnet ut at jeg likegodt kan gå tur med en afghansk mynde som med en pen jente. Det ligger ikke i det i det hele tatt. Når du treffer en person som går skikkelig inn i deg, er utseendet noe av det første som mister sin betydning. Klart utseendet er viktig i vår bransje. Men så er det overflatisk også. Vi skal selges til et intetanende og sløvt publikum.
Seksuelt avhold
Har du vanskeligheter med å knytte deg til én person?
— Ja. Ideelt sett ønsker jeg å holde en … å være helt avholdende på det området. Bare treffes sosialt. Jeg liker godt bare å prate med en jente. Det trenger ikke ha noe med det seksuelle å gjøre. Ideelt sett vil jeg være helt avholdende. (pause) Det har jeg ikke greid helt. (forsiktig latter) Men jeg vet jeg har rett og at jeg bør være det. Det å ikke komme inn i noe nærmere forhold med en jente. Videreført kroppskontakt vil jeg holde meg unna.
Er du redd?
— Redd? Tja. Hvis det får utviklet seg, så kan det ganske raskt bli seksuell kontakt med jenta nå og da. Og med min vanlige overdrivelse, så går det raskt videre enn det. Det kan til og med forandre mitt syn på jenter, uvegerlig. Det vil ødelegge meg hvis jeg havner på den galeien.
Teologi — bare gresk
Hvordan i all verdens rike havnet du på Menighetsfakultetet?
— Jeg fikk 6 i kristendomskunnskap på gymnaset. Jeg hadde ikke noe valg. Det var kanskje stormannsgalskap, men jeg kunne tenke meg å... det hadde aldri falt meg inn å bli prest, det bare deiset på, det fascinerte meg. Jeg trodde det ville være den ideelle måten å komme inn i Bibelen på. Rent teologisk. Jeg ble skuffet. Det var en lang vei å gå. Til å begynne med lærte vi bare gresk.
Men kristen forble du.
— Jeg har opplevd Ånden. Den som engang har gjort det og forstått det og ikke koker det bort med at de var suggerert eller noe sånt...
(pause)
Var du med i kristne lag på ungdomsskolen?
— Ja. Da var jeg i formingen, lurte på mye rart. Jeg gjenkjente på en måte den tilliten jeg hadde som bitteliten. Og møtte det igjen ganske kraftig og brutalt i 17-årsalderen. Jeg visste da hva det var snakk om, hva jeg opplevde... (pause) Det er bare så vanskelig å si noe om sånne ting. Det er så individuelt. Du vil skjønne det når du opplever det og søker det.
Hvordan var de andre på fakultetet?
— Mye snålinger.
Skilte du deg ut?
— Ja, jeg hadde nesten halvmeter langt hår. Var mye ablegøyer med meg. Mye rart. Ble så inspirert av noen typer fra Stavanger. Tror faktisk jeg vedda med en av dem om at jeg skulle slå igjennom som artist.
Når var dette?
— I 1980 eller ’81.
Mortens Band Aid
Du sluttet. Var du desillusjonert?
— Jeg var desillusjonert fordi jeg spilte i et band som jeg hadde stor tiltro til. Et soul-band. Så ble jeg sparka ut. Det ble for intenst. Da hadde vi allerede vært på vei til ett eller annet u-land for å drive Band Aid. (ler) Jeg så et program på TV om problemene der nede, og det beveget meg kraftig. Jeg dro rett opp til bandet, holdt en flammende tale. Fikk alle med. Det var vel i 1980.
Og dere dro?
— Nei, vi ble stoppa. Vi dro ned til Utenriksdepartementet grytidlig. Stilte opp i parkaser, det vi hadde, gummistøvler og hele greia. Klar til å bli sendt ned for å ta et tak. Jeg hylte: Her sitter vi på feite ræva i Asker og lage meningsfylt musikk, mens ... Vi skulle dra ned dit og bli knocka helt ut og virkelig få det på kroppen. Men de ga oss masse bøtter med kaldt vann i blodet. På Utenriksdepartementet var de flaue. Der sto vi, ville betale reisa sjøl. Så dro vi til Røde Kors, NORAD, Kirkens Nødhjelp – fem steder. Og vendte slukøret hjem igjen. En del eldre. Vi skjønte at alt var låst politisk. Dessuten var det ikke mangel på arbeidskraft der nede.
Hva skjedde med bandet?
— De sparka meg. Ble vel redde for min manipulasjonskraft, trodde at jeg drev og lekte med dem. Det var jeg veldig desillusjonert over. Jeg var knekt. Det var det største slaget jeg hadde hatt på lenge.
Ble det mer studier da?
— Nei. Men det var da jeg lovet meg selv at jeg pokker meg skulle slå igjennom! Så gikk jeg i militæret. Jeg brukte det året på å finne ut om det var riktig av meg å nekte militæret på etisk grunnlag, eller ikke. Fant til slutt ut at jeg ikke kunne nekte.
Hard stolthet
Og snart fant Morten Magne og Pål. Musikk oppsto. Og drømmer om utlandet.
— Jeg følte meg sløv og daff, tung i pæra. Kjente hvor viktig det var å sette i gang med noe med sprut i. Noe med livsmot og humør.
Og nå er a-ha for verdensstjerner å regne. Uten å ha gitt en eneste konsert! Dere har jo gått stikk motsatt vei av det som er vanlig!
— Så går vi lenger enn det som er vanlig òg!
Det er sikkert mange som reagerer negativt på din selvsikkerhet. Noen vil endog kalle det arroganse.
— Men jeg er jo arrogant. Og jeg har en veldig hard stolthet.
Hvor mye skal til for å såre deg?
— Jeg tåler ikke å lese dritt om Pål og Magnes låter når jeg vet at de er bra sjæl. Jeg blir lettere såret på deres vegne enn på egne vegne. For det driter jeg i. Jeg vet hva jeg har selv, og hva som er riktig og galt der.
Du gikk til dette intervjuet uten fem øre i lommene. Du har ikke engang penger til bussen hjem! Og samtidig ligger du på hitlistene i USA!
— Det synger på siste verset med vår lutfattige tilværelse. I oktober er vi i gang med den nye LP’en, og da kommer neste forskudd. Nå selger vi, og vi kan leve på forskudd inntil vi begynner å ta ut penger. Ja, for akkurat det venter vi med til vi vet hvilke planer vi skal legge opp til skattemessig. Som det er, får vi en opplevelse som er få til del. Store kontraster. Fra meget beskjedne kår til å bo på de mest fasjonable hotellene i Amerika.
Hvor høyt ligger målet deres?
— Man kan jo ikke skyte forbi 1. plassen på hitlistene!
Og når skjer dere i England?
— De får venne seg til tanken på at de får a-ha sist. De dreit seg ut i starten.
Så det er deres hevn?
— Ja, det er en rein hevnaksjon. (ler) De hadde sjansen. De dreit seg ut.
1) Første utgave og versjon. Kun hit i Norge (helt til venstre). 2) Norsk forsøk på oppfølger (nr. 2 fra venstre). 3) Jeg hørte ingen verdenshit (i midten). 4) Britisk, etterpåklok utgave, og jeg hører en verdenshit (nr. 2 fra høyre). 5) LP’n, biceps galore (ytterst til høyre).
Det Nye nr. 1 1985( helt til venstre), Det Nye nr. 18 1985 (nr. 2 fra venstre), Det Nye nr. 27 1985 (nr. 2 fra høyre)(legendarisk) og Det Nye nr. 43 1985 (helt til høyre).
Neste gang:
Magne Furuholmen i fokus.
Vignett og outtake, foto Johs. Bøe
Scruffy hedning
En samtale med Magne Furuholmen, Majorstuen i september 1985
Unge “blue eyes” gjør sin entrè. Det Nye nr. 41 1985. (Foto: Johs. Bøe)
Magne Furuholmen har ennå ikke oppfattet hva som er i ferd med å skje. Han balanserer liksom mellom to vidt forskjellige virkeligheter. Den gode, gamle: Bo hjemme, fast jente, lite penger. Og den nye: Spenna gær’ne amerikanere som hyler på tre norske guttunger — tre askeladder som plutselig står der med kongsdattera og det halve kongerike rett rundt hjørnet.
Magne Furuholmen skrangler mine kronestykker, og jogger ut for å redde bilen fra parkometervaktene. Mens jeg bestiller mat til sulten super-stjerne. Sulten, men fattig. Ennå. Siste nytt fra USA bekrefter «Take On Me»s klatring mot toppen. Det er sant. Norsk band på full fart opp de amerikanske hitlistene. Tre norske nordmenn idoler for et marked på over 200 millioner mennesker. Og likevel er a-ha fattige som lus. Ennå. Magne ved bordet. Fillete dongeri, vilter frisyre, et sjenert smil om den brede munnen.
— Jeg har overskriften din klar, sier han. — Scruffy hedn;ng! Som en kontrast til Mortens Kristen og sunn, mener jeg …
Han er et ivrig intervju-objekt. Han formulerer seg med begeistring. Stadig på leting etter en eller annen fiffig uttalelse som kan oppsummere hans meninger og personlighet.
Rock med harpe!
Magne forteller om Bridges. Bandet han og Pål Waaktaar ledet før de traff Morten. Bandet som ga ut LP for egen regning. Et modig stykke vinyl som nok led av altfor mange løse tråder.
— På den tiden slapp vi løs alt. Vi hadde nettopp begynt å skrive låter for alvor. Med a-ha er det annerledes. Vi jobber meget strukturert i studio.
Bridges var tydelig Doors-influert?
— Ja, men så var vi også veldig Doors-influert. Vel, egentlig … vokalen, gitaren, keyboardsarbeidet ... vi var veldig influert av 60-årene. Jeg mener, vi hørte på Jimi Hendrix og Janis Joplin og alt det der. Vi hatet alt annet. Ti år etter at hippie-perioden var over, fløy vi rundt med slengbukser og blomsterskjorter.
— Pål og jeg dro til England ett år før a-ha. Bodde der i seks måneder. Prøvde å starte band med engelske musikere. Bass, trommer, keyboards og … harpe! Fikk tak i en harpist. Øvde sammen. Men harpisten ville være gitar-hero, så det skar seg.
— Vi prøvde alt vi kunne på å være originale. Men merket at alt var gjort, og alt var gjort som revival. Det er det mest negative med den engelske musikkbransjen. Av og til får du inntrykk av at de kryper opp sin egen rumpe.
— Selvopptatte ... Så vi ga opp det der. Satte inn ads i Melody Maker. Og ga opp for alvor. De eneste som svarte var 40 år gamle restauranteiere som ville spille på si’ eller skoleungdom og drop-outs.
Forandringen til det bedre inntrådte da dere traff Morten (Harket)?
— Ja, da fant vi endelig en felles plattform.
a-ha-LP’en inneholder hovedsakelig tempo-låter?
— Ja, det var mange flere tearjerkers på demo’n. Men etter så mange sad songs, får du lyst til å spille noe annet.
Ingen språk-puritaner
Du bruker mange engelske ord?
— (flau:) Virker kanskje litt teit. Det er kanskje best om du bytter dem ut med norske ord. Når du har bodd i England i to år og skriver på engelsk, blir det gjerne til at du benytter engelske slang-ord. Dessuten er jeg ikke puritansk i språket. Det er bedre jo flere utenlandske ord vi får inn. Jeg tror språket kommer til å vanne seg ut.
Du er stolt av tekstene deres?
— Ja, særlig Påls. Jeg synes ikke vi er sentimentale. Vi skriver låter som får følelsene i sving. Pål skriver gode tekster!
Skriver ikke du?
— Jo, men ikke de bra.
Dere tenker ikke så mye på image?
— Nei, vi holder oss moderate. Og det tror jeg er riktig, for da unngår vi slike trendy affærer som blir outdata på noen måneder. Morten er mer opptatt av hår og klær enn oss andre.
Han er bandets ansikt?
— (unnvikende:) Det er opp til massemedia hva og hvem de vil trekke fram.
Men liker Pål og du å se Morten i den rollen?
— Sånn ego-depping? Nei, vi tenker ikke på det. Morten gjør sitt for å promotere hele bandet. Selvfølgelig er det irriterende om du i en intervjusituasjon føler at du har noe på hjertet, men ikke blir spurt. Det er nok opp til Pål og meg å markere oss. Men vi kan si det slik: Så lenge Morten får oppmerksomhet, får bandet oppmerksomhet.
Pinlig å skrive autografer
Er du like entusiastisk som Morten over låtene deres?
— Mye mer!
Din rolle i bandet?
— Det har jeg ikke noe syn på. Vi fungerer slik at vi balanserer hverandre. Oppstår det uenighet mellom to, opptrer den tredje som megler. I bandet er det Pål og jeg som spiller alle instrumentene. Hvem som spiller hva er hipp som happ.
Du er blitt media-figur og pop-idol. Hvordan opplever du det?
— Det er like pinlig for meg som for fansen når de ber om en autograf. Ikke det at det plager meg. Jeg mener, det er for tidlig å skissere fordeler og ulemper. Vi er bare tre guttunger som har laget en LP som folk vil kjøpe. Plutselig sitter du der og skal uttale deg i hytt og vær. Fremover risikerer vi selvsagt å få en annen form for privatliv, vi må antakelig skjerme det mer, forsvare det. Foreløpig er det ikke noe problem. Jeg blir ikke gjenkjent på gaten sånn som Morten.
Ditt inntrykk av norsk musikkmiljø?
— Kjenner innmari lite til det. Er bare på hils med noen få, sånn som Marius Müller — og det kommer av at jeg hadde mora hans som lærer på ungdomsskolen. Vi har ingen spesiell tilknytning til musikkmiljøet her. Først nå forsøker vi å jobbe oss inn. På meg virker den norske kjendiselitens image innadvendt og lukket. Fordi du er kjent, får du liksom et spesielt forhold til en annen som er kjent. Latterlig, synes jeg.
Merket noe til misunnelse?
— (glad:) Overraskende stor bredde på de publikasjonene som liker oss. Vi hadde ventet spydspisser, men har fått ganske rettferdig behandling.
— Vi ble ikke innbudt til det norske Band Aid-prosjektet, og det var vi skuffa over. Ble visst ikke regnet som norske ... Men, men. Sånt får vi sjansen til senere.
Fattige verdensstjerner
Hvor gammel er du, og hvor lenge har du spilt?
— Jeg er 22, og var 11 da jeg begynte. Fikk være med i det første bandet fordi jeg hadde gitar, forsterker og sangmik. Sang Raindrops Keep Falling On My Head ... og Nazareths Sunshine — den var enkel, for den gikk i D-dur hele tiden.
Spent på det som foregår med dere i USA?
— Ja, når Terry Slater (manageren) ringer for å gi oss de siste plasseringene, er jeg det. Men … jeg har liksom et sånt avstandsforhold til det ennå. Vi er her, mens det skjer der borte. Vi får høre om det, men opplever det ikke sjæl.
Hvordan opplevde dere det da platene gikk inn på listene?
— Vet ikke ... hadde vi hatt penger, ville vi feira det. Men vi har ingenting! Får bare litt i hånda av Terry med ujevne mellomrom. Alt ettersom det går bra eller dårlig for ham. 50 pund gangen, og det er ikke stort.
(Magne vrenger lommene for å illustrere. Det faller bark og rusk ut)
Hva er det?
— Nei, jeg har klatret ...
Klatret? Driver du også og klatrer i trær?!?
— Nei, jeg klatrer ikke for moro skyld. Det er bare Morten som har tid til det.
a-has Ringo og ekteskap
Du bor hjemme?
— Ja. Det er ikke så mange stedene du kan bo for 50 pund i måneden.
Og du er sammen med ei jente?
— Ja, vi har holdt sammen i fire år. Men det betyr ikke at jeg har tro på ekteskapet og kjernefamilien.
Hvorfor?
— Neeei ... Jeg tror i hvert fall ikke at ekteskap er en samlivsform som egner seg for alle. Samboer ... eh, det er best om man først bor sammen og prøver, før man går videre.
Du sa innledningsvis at du var scruffy?
— Ja, det er influert av en uttalelse Ringo kom med da The Beatles fikk inn pengene for de første platene sine: «What’s a scruff like me doin’ with this lot?».
Ringo? Er du a-has Ringo?
— Ja. På en måte. Ikke at jeg ser på meg selv som en bølle i fine sirkler, altså. Dessuten var han bedre på trommer enn meg.
Glamour?
— Ikke meg.
En må være Ringo, i a-ha ble det Magne.
Ingen idoler
Forbilder?
— Det har alltid vært sånn at jeg har likt dem jeg ikke identifiserer meg med. Jeg har ingen trang til å identifisere meg med noen. (nølende:) Det er mulig jeg identifiserte meg med Jimi Hendrix da jeg tok på meg bukser med en og en halv meter sleng i 7. klasse. Men jeg tror på individualismen. Ingen er unike, men ...
Har du aldri hatt idoler?!
— Aldri noe sånt James Dean-kompleks. Kanskje en stund Jim Morrison. Han betydde en del for meg utviklingsmessig. I puberteten er det jo sånn at du blir påvirka av det du leser og hører. Det ble vel jeg også. Men jeg er mot dyrking av helter. Antihelter er mye mer interessante. Så lenge de ikke blir stereotype helter. De jeg eventuelt har idolisert er nære venner.
Har du det? Nære venner, altså?
— Ja, og for meg er det de viktigste personene. Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne venner — dette er ikke sentimentalt pissprat! — det er … vanskelig ...
(med nordnorsk uttale:) Jeg ville sagt noe om sosialt rollespill. De gangene jeg føler at jeg utfolder meg fritt, er i de situasjonene hvor jeg er i kontakt med nære venner. Det er da jeg utvikler meg.
Tror ikke på Gud
Ateist eller troende?
— Troende og troende. Jeg tror ikke på en sånn Bibel-Gud. Jeg tviler mer enn jeg tror.
Hvordan forholder du deg da til Mortens meninger?
— Skarpe kontraster skaper kreativitet.
Gud på en a-ha plate?
— Jeg har ingen motforestillinger til det. Vi har dannet en felles grunn. Derfra kan vi utvikle oss i forskjellige retninger. Om Morten vil synge en gospel-tekst, får han skrive den selv. Jeg gjør det ikke. Så enkelt er det.
Hva skriver du om?
— Jeg har bare skrevet tre hittil. Men jeg har tenkt å skrive mer. Liker en sånn knapp form ...
Heller stor i kjeften
Vil du beskrive deg selv som enkel?
— Ja, men bare for å komme andre i forkjøpet. Her har jeg en uttalelse du kan bruke: Det er bedre å være stor i kjeften enn å være gjennomtenkt. Eller, nei! Vent! Her har du den: Jeg har ikke råd til å være kritisk til det jeg sier. Eh ... nei, her: Heller si alt og satse på at noe av det er fornuftig. Er den bra?
— Det må være greit å intervjue oss. Vi lar oss lede ut i fristelse og vel så det. (ler) Men vi er’ke blærete, egentlig! Selv om folk får det inntrykket.
(Han lenser mer bjørkestøv fra lommene.)
— Hobbyen min er å teste folks tålmodighet.
Du flagrer ikke fra det ene til det andre, da, sånn som Morten?
— Jeg har også drevet med alt, bortsett fra orkideer. Jeg har drevet med alt fra frimerker til ...
Windsurfing og god litteratur
Leser du?
— Innmari lite. Men jeg forsøker å lese skikkelige bøker. Sånne som det står «classics» på, Penguin Classics. Pål har med seg bøker overalt, og jeg låner av ham. Har fått med meg en del litteratur som er ål’reit.
Bagley?
— Det tror jeg aldri jeg har lest. Synes ikke det er no’ vits i når jeg leser såpass lite som jeg gjør. De fleste bøkene jeg leser er for øvrig på engelsk.
Du tok engelsklinjen?
— Engelsk med fransk. Pål var ferdig ett år før meg, så han måtte vente på meg.
Mens dette intervjuet pågikk var ennå ikke “Take On Me” blitt en verdenshit, men den nærmet seg. Her den amerikanske utgaven som den dagen fortsatt lå utenfor TOP 20, på 21. plass.
Andre interesser?
— Power sports. Rally. Det virker fristende. Ingen av oss liker fotball — på tross av at vi bodde så lenge i England. Jeg har drevet litt med tennis. Jeg foretrekker sport du kan drive med aleine. Windsurfing for eksempel. Jeg er ikke så veldig god, men ... Jeg liker cheap thrills.
Sier Magne, og spaserer mysende ut i sollyset. Mett, berømt og fattig. Og lyser voldsomt opp når han får øye på Peters spenstige motorsykkel. En diger, rød 600 cc cross-greie.
— Åh! Få prøve!
Peter avslår søknaden kjapt og ufordragelig.
— Men jeg har lappen!
Peter forlanger å få se den, og griner foraktelig på snyteskaftet. Standard sertifikat uten rett til å kjøre motorsykkel.
Magne ivrig opp på maskinen. Munnen formet til en våt, sprutende trut. Får lov til å trå den i gang, men ikke kjøre. Ikke før a-ha er inne på TOP 20 i USA, sier Peter dristig.
Men den som ler sist, ler best! Peter skylder Magne en motorsykkeltur. “Take On Me” gikk inn på TOP 20 (på 17. plass) uken etter denne samtalen, 14. september 1985.
Og her vant Magne retten til å prøve Peters motorsykkel. Billboard-listen 14. september 1985.
Neste gang: Pål Waaktaar i fokus