YAN FRIIS

Første kapittel om meg selv starter før jeg egentlig fantes. Men i noen kulturer fantes man jo likevel, for unnfangelsen er fyrverkeriet, og så er man i gang. Velkommen til en helt annen verden enn den vi kjenner i dag, året er 1951 og to bohemer finner skjønnheten i mørket, og starter min historie.

Da Elvis døde, slo Elvis igjennom. Livets ironi. 12 år senere møtte jeg Elvis på Grand. Mitt forsøk på å imponere ham falt på stengrunn. Men vi skiltes som venner denne gangen også. Bli med på Costello-reisen. Prat, plater og gjesteopptreden fra punk-poeten John Cooper Clarke.

Sagaen om Supertramp er for mitt vedkommende også sagaen om Orientekspressen og Tor Milde. Jeg hadde aldri hatt det så morsomt noen gang, og heller aldri vært så mislikt og hatet av en popstjerne. Dette var altså det samme bandet som trollbandt meg fullstendig da de lanserte “Crime Of The Century” i et lite teater i London. 11 år senere ville ikke Rick Davis se meg for sine øyne igjen, hverken meg eller Tor, og det rasende utbruddet tikket inn på telefaxen til PolyGram.

To møter og en telefonsamtale, alle helt forskjellige fra hverandre. Kate Bush er en av de mest fascinerende menneskene jeg har truffet. Her er hun i 1979, 1982 og 1985, mens hun vokste fra et funn til en gigant. Og jeg var så heldig å få se henne live på en scene på hennes eneste turné.

Et møte med det unge R.E.M., up and coming, bare to LP’er på samvittigheten, og der var de, på Hotell Munch, i desember 1984, og Michael Stipe yr av glede over å ha kjøpt to Svarte Petter-kortstokker på Tanum.

Det Nye var mye rart. Også et blad for folk som likte litt kulere musikk. Sånt som smakte av jazztobakk og sene netter. Min redaktør Rigmor ga meg frie hender. Og da var det bare å skrive i vei. Her et møte med tre som ikke var i familien Jackson eller Osmond.