YAN FRIIS

1953 var året da Stalin døde og vi kanskje flyttet fra Porsgrunn til Skåne. Det er ikke så lett å finne dokumentasjon på annet enn at jeg til stadighet tilbragte tid hos mine besteforeldre i Mosseveien 241. Ergo må jeg ha sittet en del på toget også da bil var sjelden vare i 1953.

Min farfar oppfant og designet i et slikt tempo at det var umulig både for ham selv og hans samtid å holde tritt. Han kom i mål med nok til å regnes som Sveriges største industridesigner. Vi kan nevne kobratelefonen, aluminiumssportsbilen som nettopp var utstilt på Fornebu, den usynkelige livbåten Svelvik. Han giftet seg syv (eller åtte) ganger, var grenseløst sjalu, og foretrakk å kjøre sportsbil.

Første kapittel om meg selv starter før jeg egentlig fantes. Men i noen kulturer fantes man jo likevel, for unnfangelsen er fyrverkeriet, og så er man i gang. Velkommen til en helt annen verden enn den vi kjenner i dag, året er 1951 og to bohemer finner skjønnheten i mørket, og starter min historie.

Da Elvis døde, slo Elvis igjennom. Livets ironi. 12 år senere møtte jeg Elvis på Grand. Mitt forsøk på å imponere ham falt på stengrunn. Men vi skiltes som venner denne gangen også. Bli med på Costello-reisen. Prat, plater og gjesteopptreden fra punk-poeten John Cooper Clarke.

Sagaen om Supertramp er for mitt vedkommende også sagaen om Orientekspressen og Tor Milde. Jeg hadde aldri hatt det så morsomt noen gang, og heller aldri vært så mislikt og hatet av en popstjerne. Dette var altså det samme bandet som trollbandt meg fullstendig da de lanserte “Crime Of The Century” i et lite teater i London. 11 år senere ville ikke Rick Davis se meg for sine øyne igjen, hverken meg eller Tor, og det rasende utbruddet tikket inn på telefaxen til PolyGram.