BLOGGArkivet
Søk i INNHOLDET
Sangen om agnar mykle
Dette manuskriptet var opprinnelig på 5 sider, men den første siden mangler. Øverst på den første siden (altså side 2) har mamma skrevet med blå kulepenn: "Et tilfeldig møte med Agnar Mykle" ("tilfeldig" innskutt, som ved ettertanke). Gudene vet om det noen gang ble publisert. Og det er umulig å se når det ble gjort. Sikkert er det at hun innledningsvis fremstiller det som en samtale med flere til stede, men gradvis skjønner man at dette kun handler om henne og ham og hennes fascinasjon med ham og forbitrelsen over at han har overtaket …
1958 - MANCHESTER UNITED-KATASTROFEN OG tysker-ELVIS
Men verdensrommet visste jeg alt om, både fra Donald og fra de stadige sputnik-rapportene som ble heftig debattert blant smårollingene på Prinsdal. Man var umettelig der, selv mødre med krøllruller i formiddagshåret, ble tappet for mulig informasjon om verdensromrakettene, selv om de øyensynlig ikke hadde peiling der de satt og stelte negler og pattet på en Craven med "kork-tupp".
1957 - LAIKA, ELVIS OG PRINSDAL-TRAGEDIER
Et dramatisk år. Laika ble sendt opp i verdensrommet uten returbillett. Jeg fylte fem og Elvis herjet med “Jailhouse Rock”. Jeg erindrer to akeulykker som tok to barneliv. Og Kong Haakon VII døde. I Liverpool traff Paul McCartney John Lennon. Det ante ingen konsekvensene av. Ikke engang de selv.
1956 - på rømmen, dåpen og Prinsdal
Slik gikk det til at jeg ble gutten som husket sin egen dåp, jeg gikk opp til døpefontet på egne ben, fire år gammel, preget av stundens alvor, og ble våt i håret, akkurat som lille Jakob på ti måneder. Han ble døpt Friis, og jeg Calmeyer. Det siste fordi min stefarfar nektet min stefar å adoptere meg og gi meg navnet Friis. Den navneforandringen kom ikke til før min stefarfar var død. Damen på bildet er ikke min mor, men hushjelp Birthe fra Danmark.
1955 - BARNDOM UNDER LAV HIMMEL
Dessverre gikk vi inn i en grusom vinter. Min mor fortalte meg at når hun kom ned på kjøkkenet om morgenen, var vannet i oppvaskkummen bånnfrosset. Og det fantes ingen annen opptenningsved enn billedrammer. Snart skulle Elvis’ tekstlinjer i “Mystery Train” gi mening for min pappa, der han sto igjen på perrongen i snedrevet i Simrishamn:
Train, train, coming 'round, 'round the bend
'Round the bend
Well, it took my baby, but it never will again
Never will again
1954 - Krøller, tanter og Ole Aleksander Filibom-bom-bom
Det første ordentlige barneåret mitt - i den forstand at jeg kunne gå og springe og snakke og bedåre voksne damer med mitt strålende uskyldsblikk og mine viltre krøller. Nesten alltid blid - og en mester på potte. Erindringene fra året er dessverre dunkle og svevende. Men det var her Elvis startet, og sivilisasjonen slik vi kjenner den.
1953: Stalin, pottetrening og mosseveien
1953 var året da Stalin døde og vi kanskje flyttet fra Porsgrunn til Skåne. Det er ikke så lett å finne dokumentasjon på annet enn at jeg til stadighet tilbragte tid hos mine besteforeldre i Mosseveien 241. Ergo må jeg ha sittet en del på toget også da bil var sjelden vare i 1953.
Fra Al Capone til Fornebu
Min farfar oppfant og designet i et slikt tempo at det var umulig både for ham selv og hans samtid å holde tritt. Han kom i mål med nok til å regnes som Sveriges største industridesigner. Vi kan nevne kobratelefonen, aluminiumssportsbilen som nettopp var utstilt på Fornebu, den usynkelige livbåten Svelvik. Han giftet seg syv (eller åtte) ganger, var grenseløst sjalu, og foretrakk å kjøre sportsbil.
1952: Porsgrunn, Mosseveien og psykiatri
Man husker ingen ting fra sine første leveår. Jeg kan riktignok skrape frem ørsmå fragmenter av noe som jeg kanskje erindrer eller kanskje er blitt fortalt. Blant annet fødselsdagen da jeg tok feil glass med Cola, og fikk i meg noen skarpe slurker av en drink.
Unnfangelsen
Første kapittel om meg selv starter før jeg egentlig fantes. Men i noen kulturer fantes man jo likevel, for unnfangelsen er fyrverkeriet, og så er man i gang. Velkommen til en helt annen verden enn den vi kjenner i dag, året er 1951 og to bohemer finner skjønnheten i mørket, og starter min historie.
— Er selfangere monstre?
Da Elvis døde, slo Elvis igjennom. Livets ironi. 12 år senere møtte jeg Elvis på Grand. Mitt forsøk på å imponere ham falt på stengrunn. Men vi skiltes som venner denne gangen også. Bli med på Costello-reisen. Prat, plater og gjesteopptreden fra punk-poeten John Cooper Clarke.
Supertramp og veien til orientekspressen
Sagaen om Supertramp er for mitt vedkommende også sagaen om Orientekspressen og Tor Milde. Jeg hadde aldri hatt det så morsomt noen gang, og heller aldri vært så mislikt og hatet av en popstjerne. Dette var altså det samme bandet som trollbandt meg fullstendig da de lanserte “Crime Of The Century” i et lite teater i London. 11 år senere ville ikke Rick Davis se meg for sine øyne igjen, hverken meg eller Tor, og det rasende utbruddet tikket inn på telefaxen til PolyGram.
To møter og en telefonsamtale med Kate Bush
To møter og en telefonsamtale, alle helt forskjellige fra hverandre. Kate Bush er en av de mest fascinerende menneskene jeg har truffet. Her er hun i 1979, 1982 og 1985, mens hun vokste fra et funn til en gigant. Og jeg var så heldig å få se henne live på en scene på hennes eneste turné.
Da magien sjekket inn på Hotell Munch
Et møte med det unge R.E.M., up and coming, bare to LP’er på samvittigheten, og der var de, på Hotell Munch, i desember 1984, og Michael Stipe yr av glede over å ha kjøpt to Svarte Petter-kortstokker på Tanum.
Focus, Maggie og Kevin
Det Nye var mye rart. Også et blad for folk som likte litt kulere musikk. Sånt som smakte av jazztobakk og sene netter. Min redaktør Rigmor ga meg frie hender. Og da var det bare å skrive i vei. Her et møte med tre som ikke var i familien Jackson eller Osmond.
Who are Who?
The Who-antologien. Intervjuer, reportasjer, plateanmeldelser og funderinger fra hele gruppens karriere, hentet fra Det Nye, Vi Menn og min egen nettside. Noe er sikkert strålende, annet er garantert urimelig teit, men det gir uansett et brukbare bilde av et av 60- og 70-tallets mest farverike og karismatiske rockeband.
Den helvetes naturen
Natur gjør seg alltid best på TV, det er noe alle vet. Men det oppdager man egentlig ikke før man skal ta 2. graden. Siden er det uforbakke for de fleste klimaentusiaster.
‘Paint It, Black’ fyller 60
Stones’ fineste single? Kanskje. I hvert fall ofte. Onsdag 6. mai er det 60 år siden den ble utgitt i USA. England fulgte uken etter. Og Norge enda noen dager senere. En sommerhit av de aller største, og den perfekte ledsager til “Aftermath”-albumet.
Pink Pop Festival 1979
De tre siste festivalene jeg laget egne reportasjer om i Det Nye var Pink Pop i Nederland, og Knebworth (1979) og Reading (1981) i England. Og Duedalen i Trodnheim i 1983. Jeg gikk fortsatt på festivaler etter det, men foretrakk å kunne gå hjem når det passet meg, ergo uten skrivepress.
Festivaler 1
Del 1 av mine festivalreportasjer. Mye Kalvøya. Årene 1973, 1974, 1975, 1976 og forhåndsomtale av 1977. Dessuten en feiende flott sak om Forumfestivalen i Arendal 1974. Publikum var så opptatt av å være politisk korrekte revolusjonære, at de mobbet Østein Sunde ved å avstå fra applaus. Ikke vakkert.
Ta kontakt
Har du spørsmål om bøker, bestillinger, musikk eller innhold?
Eller vil du dele en tanke, et innspill eller en tilbakemelding.
Alle meldinger blir lest. Jeg svarer så fort jeg kan.
Gjelder henvendelsen en bokbestilling, merk gjerne e-posten med «Bestilling».