60 ÅR SIDEN VERDEN FLYTTET INN I MESSEHALLEN PÅ SJØLYST

Denne teksten er basert på utdrag fra Yan Friis' bok om The Rolling Stones i Norge.

23. juni 1965, Rolling Stones er landet på Fornebu. (Foto: Øderud / Riksarkivet / Arkivverket)

To dager senere var "krigen” over.

Under tittelen INGEN DREPT ELLER SÅRET UNDER "THE ROLLINGS" BESØK, skrev Dagbladet på forsiden:

Det er hittil ikke meldt om noen drept eller såret etter The Rolling Stones’ besøk i Oslo. Det holdt hardt i de seine kveldstimene i går, men et kvikt vaktkorps og årvåkne politistyrker klarte å holde massene under kontroll. Militære styrker med tanks ble det ikke nødvendig å kalle ut, og det ble heller ikke bruk for køller eller tåregass. Det eneste aggressive tenåringer oppnådde å ofre for saken, var hysteriske lidelser, og flere ble båret ut av den store Messehallen på Sjølyst der showet foregikk.

Denne EP’en var nettopp blitt utgitt i Norge da Stones landet på Fornebu.

Radio Lux og skandaletørst

Norske tenåringers eneste kontakt med idolhysteriet i England og USA var sene nattetimer med Radio Luxembourg, en håndfull single-plater og de nedlatende utfallene mot fenomenet som man kunne lese i dagspressen. Dagbladets utsendte stilte med styrthjelm og utvidet skadeforsikring da han dekket Rolling Stones’ konsert i Messehallen på Sjølyst!

Det Norge som møtte bandet i 1965, led av stor uvitenhet og tørstet etter skandaler.

Rolling Stones representerte alt det verste ved det moderne Vesten. Utakknemlige drittunger som lå under for sine primitive drifter. Konsertene deres var allerede beryktete åsteder for vold, ambulanser og allment kaos. I motsetning til Beatles-fansen. som nøyde seg med å besvime, gikk Stones-fansen løs på omgivelsene, og særlig vakter og politi. Dessuten ble håret deres lengre og lengre.

23. juni 1965 fikk alle det som de ville.

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

Arbeiderbladet 24. juni 1965

Kaos på Fornebu

400-500 fans ventet utålmodig for å få et glimt av idolene og bråkebøttene.

Tor Marcussen, i dag pensjonert kulturjournalist fra Aftenposten, var 14 år den gangen - og fan på sin hals.

- Vi oppdaget at de hadde planer om å snike bandet ut en annen vei. Sammen med noen andre styrtet jeg inn i terminalen, ned til bagasjebåndene. Vi kom oss ut på flyplassen derfra, men ble fort tatt hånd om av politiet og pælma ut igjen.

Men kaoset var nå for alvor i gang.

Hundrevis av ungdommer trykket på et nettinggjerde, noen klatret over. Så flere og flere. Og stormet mot flyet.

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

Forventningsfulle fans på Fornebu. (Foto: Øderud / Riksarkivet / Arkivverket)

Dagbladet 24. juni 1965:

Brannvesenet kjørte til med hylende sirener og satte på slangene. Da stod gjengen bomstille. Noen slo opp paraplyer. De lot vannet fosse over seg. Ikke én av dem rømte for trykket fra brannslangene. De stod. Klissvåte. Da slangene ble skrudd av, løsnet det store latterbrølet. Mot myndigheter, mot alt ... Imidlertid var de fem fantastiske herrer fra London ført bort, vel beskyttet.

Dagbladet kom over et par jenter ”langraggete og i dongeri” som satt i trappen og gråt.

Hvorfor de gråt? Jo, de var blitt frastjålet platespiller’ n, longplayingplata og pleddet. - Og her har vi liggi det meste av natta og venta, åsså får’n ikke engang se dem!

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

Mick Jagger og Keith Richards på Hotel Viking. (Foto: Det Nye)

I taxibaksetet med Stones-medlemmer

Oslo-natta ble sterkt preget av The Rolling Stones’ tilstedeværelse.

Hotell Viking (nåværende Clarion Hotel The Hub) ble beleiret av ivrige fans. Noen forsøkte å klatre opp langs rørene på utsiden.

Dagbladet ble kontaktet av en drosjesjåfør som kjørte tre av gruppens medlemmer denne kvelden.

Visstnok var det to piker og tre Rolling Stones, mener drosjesjåføren som ikke riktig klarte å holde rede på kjønnenes fordeling i bilen. Men i hvert fall kravlet samtlige fem passasjerer over og under hverandre, att og fram mellom forsete og baksete, hele turen. Fra baksetet kom ekstatiske rop fra jentene:

- Dere voldtar oss.

Drosjesjåføren er av den oppfatning at pikenes høyeste drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse i baksetet.

- Selv måtte jeg konsentrere meg om kjøringen, forteller han.

At Stones koste seg med en del norske jenter, er hevet over enhver tvil.

Tor Marcussen:

- Men om man skal tro alle dem som i dag hevder at de hadde sex med en eller flere i Stones den gangen i ’65, kunne du sikkert fylt Oslo Spektrum to ganger.

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

Stones møter pressen på Hotel Viking. (Foto: Det Nye)

Gruppen gir to konserter i Messehallen på Sjølyst 24. juni 1965. Fra Bill Wymans biografi:

"Hylende jenter, med tårer rennende nedover kinnet, besvimte. En klatret opp på scenen, omfavnet Charlie og besvimte med et lykkelig smil i ansiktet...” (Daily Mirror) Mønsteret var velkjent nå. Men dette var verken USA eller England, men Oslo, Norge den 24. juni og starten på vår andre Skandinavia-turné. Tusener møtte oss på flyplassen, og brannvesenet brukte vannkanoner for å holde ungdommene unna flyet.

Tor Marcussen:

- Jeg hadde ligget i sovepose i to døgn for å få billetten på fjerde rad.

Dagbladet dagen etter - og husk at reporteren bar styrthjelm under konserten:

Sangeren i gruppen sang og skrålte og kysset mikrofonen, og jentene hoppet i taket og slo hendene for ansiktet i salighetsrusen akkurat som de har sett på film. En gråter eller gleder seg med de foreldrene som må gi ungene 25 kroner til sånt show.

(En skjelnet) knapt det musikalske, bare den vedvarende torden som forplantet seg som tidens dystre og dumpe akkompagnement gjennom betongen til hylene fra fremtidens funksjonærer i frenetisk fryd.

Sjefen for det enorme batteriet med forsterkere oppnådde kanskje den største orgasmen. Han kilte lydmuren hele kvelden. Ellers kunne ikke-troende ha litt vondt av småpikene etter hvert som de arbeidet seg opp mot vanviddets grenser. Om noen klarte å bryte den muren i løpet av kvelden, vet vi ikke, men de mest hysteriske forsøk ble gjort.

Volumet er nok høyt, men når neppe særlig langt i det vedvarende hvinet fra den kvinnelige delen av publikum. På fjerde rad hører Marcussen knapt en tone.

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

Tilløp til hyling blant guttene også. Andelen av unge voksne menn var betydelig høyere enn på Beatles’ konserter. (Alle foto: Det Nye)

Dette spilte Stones på Sjølyst

The Rolling Stones i Messehallen 24. juni 1965 - setlist i de to konsertene:

Everybody Needs Somebody To Love

Pain In My Heart

I’m Movin’ On

I’m All Right

The Last Time

Little Red Rooster

Time Is On My Side

Around And Around

Route 66

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

Under ser du unike foto fra konserten fra Det Nyes bildearkiv

Pussycats - et ukjent “fenomen”

Da The Pussycats gikk på scenen på Sjølyst, var det foran et publikum som neppe ante hvem de var. «Ebb Tide» hadde gått folk hus forbi. Den nye singlen «Gonna Send You Back To Georgia», risikerte å lide samme skjebne. Foreløpig.

Jeg husker at jeg aldri hadde hørt om Pussycats, og ingen av de jeg kjente nevnte dem i rapportene sine fra Messehallen.

Vidar Lønn Arnesen var antagelig like blank på dem som meg, for Ti i skuddet var kjemisk fritt for pusekatter gjennom hele april, mai, juni, juli og august.

Først 24. september brøt Pussycats-feberen ut i NRK, da gikk «Ebb Tide» rett inn på 1. plass, stemt inn av juryene i Ålesund og på Mysen. Med god margin foran Jim Reeves. Sent på høsten dukket det endelig opp en side om Pussycats i det eneste ordentlige popbladet som fantes på norsk, Popnytt (nr. 9 / 1965).

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

The Pussycats var totalt ukjente i Norge da de sto på scenen i Messehallen og varmet opp for Stones. Deres manager, Sten Ekroth (mannen med sleik og sigarett), var en unik profil med ekstreme talegaver, og ordnet dem oppvarmingsjobben ikke bare i Oslo, men også i København og Malmö. Bildet viser gruppen på Ekebergsletta et år senere, i 1966. Da var de superstjerner. Trond Graff helt til høyre. (Foto: Det Nye)

Ikke helt vellykket stunt

Det mest berømte Ekroth-stuntet under Stones-besøket, ble ikke helt vellykket.

Trond Graff:

- Han fylte tre eller fire turistbusser med jenter i Malmö, og fraktet dem opp til Oslo. Gratis reise, tur-retur, og gode billetter på konserten.

Det var bare én hake. Jentene måtte reise seg så snart Pussycats var ferdig med sin avdeling, og forlate Messehallen.

Noen av jentene gjorde som de fikk beskjed om. De fleste gjorde det ikke. For å sitere fra Per Kristian Olsens bok «Det store popeventyret. Pussycats og norsk rock i 60-åra»:

Flere av de som hadde fått gratis billett av ham lot være å gå i protest, deriblant den nyslåtte presidenten i den norske fanklubben, Turid Holt. Turid Holt: «Jeg sa til Sten at jeg har vært Stones-fan i flere år. Dere har jeg nettopp lært å kjenne.» Dessuten hadde hun kjøpt billetten sin selv. Hun satt og tviholdt på plassen sin og digget Stones. Det var vel bare vel 30 jenter som reiste seg og forlot plassene sine.

Pussycats-gitarist Ottar Aasegg fikk en viss kontakt med Brian Jones disse dagene, i følge Trond Graff. Han ga Ottar tips for hvordan man skulle opptre på scenen. Fotarbeid, moves og slike ting. Han sugde det til seg, og ble med Tronds ord «Pussycats’ hemmelige våpen». - Ottar regjerte publikum etter dette. Det var en opplevelse å stå sammen med ham der oppe på scenen. (Foto av Ottar: Det Nye)

Det var ingen kommunikasjon mellom Pussycats og Stones.

Trond Graff:

- Vi så ikke konsertene deres den dagen, og de så vel heller ikke våre sett. Vi satt i en bunker nede i kjelleren, det var garderoben. De hadde sin. Vi hadde vår. Men da Stones var dratt og det hadde roet seg utenfor, stakk jeg hodet inn i Stones-bunkeren. Det så ikke ut der inne. Knust glass over alt. Ja, ja, tenkte jeg, det er vel sånn man gjør når man er stjerne.

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

“Satisfaction” BLE IKKE SPILT

9 dager før de sto på scenen på Sjølyst gikk The Rolling Stones fra å være et ganske populært orkester til å bli et supermonster med injurierende kraft. 5. juni ble nemlig deres kanskje mest berømte og ikoniske låt utgitt, “(I Can’t Get No) Satisfaction”. Foreløpig bare i USA, resten av verden fikk den servert i august. Det er nok årsaken til at gruppen ikke spilte den i Oslo. Hvorfor markedsføre en låt ingen kunne få tak i?

Til gjengjeld fikk vi låten rett i fleisen denne høsten, og for første gang toppet en Stones-single hitlistene i Norge.

For en låt! Gitarattakket, det knudrete, tørre, fuzzrautet, gikk rett i strupen på alt som hadde ører og serverte 3 minutter og 45 sekunder med filleristing. Da var det gjort. Riffet åt hjernen, det hjemsøkte deg i søvne. Det var agnet og kroken.

Så begynte selve sangen å bearbeide lytteren. Ord som nesten, men ikke helt, druknet i den huggende larmen (Charlie på bankekjøtt). Sinte ord utløst av de unge britenes møte med det gjennomkommersialiserte Amerika. Radio- og TV-reklamens terror. Men det var ikke Micks hudfletting av kommersialismen som opprørte det etablerte USA, det var det snikende tredjeverset, et turnélivets hjertesukk over groupien som trakk seg fordi hun hadde eller lot som hun hadde mensen. Her fikk TV-stasjonene med gode ører det travelt med å kappe eller legge støy over strofene.

Man skjønner hvorfor Andrew var så opptatt av å mikse låten så vokalen delvis druknet i kompet. Det gjorde at de som oftest slapp unna med det. Radiostasjonene pumpet jo ut «Satisfaction» som bare det.

Tekst inspirert av Bob Dylan

Mick Jagger hadde aldri skrevet en slik tekst før. Han var definitivt influert av Bob Dylan, hvilket er helt påtagelig i de to protestversene, men det provoserende lumre tredjeverset var helt hans eget, og uttrykker et kvinnesyn som skulle bli gruppens varemerke i mange år fremover.

Låtens totalbudskap var uansett ungt, friskt, opprørsk og fant veien rett inn i samtidens tenåringshjerter. Man var dønn lei etterkrigstidens gledesløse voksengenerasjon, og hva den representerte av dobbeltmoral og tyngende overformynderi.

Popmusikken hadde i løpet av to begivenhetsrike år samlet ungdomskullene og gitt dem identitet og tro på seg selv som en kraft å regne med. 1965 var året da ungdomsopprøret startet. Anført av Dylans «don’t follow leaders» og Stones’ «Satisfaction». Man viste fingeren til en verden så slem. Rasehatet i USA, den kalde krigen som delte Europa fysisk i to, den eskalerende Vietnam-konflikten, det var nok å ta av.

Utålmodighetens triumf

«Satisfaction» ble et triumferende kallesignal, først i USA hvor låten også ble Stones’ første nr. 1, men så også i Europa og egentlig over hele kloden hvor det fantes unge mennesker som var lite fornøyd med måten de voksne styrte verden. Utålmodigheten videreført utover i 60-tallet av band som The Doors og deres oppsummerende «We want the world, and we want it NOW!»

Men låten ble ikke født sånn. Riffet kom til Keith Richards mens han sov, kanskje hjemme i London, kanskje i Florida, kildene, inkludert Keith selv, er usikre. Han våknet i hvert fall, og tapet det på kassett. Spilt på en kassegitar. Og siden utviklet til noe han mente kunne være en vise i folk-genren. Teksten ble til bare dager før gruppen spilte inn låten, antagelig ved swimmingpoolen i Clearwater, Florida. Jagger ønsket fart og tyngde, noe teksten også la opp til, så Keith omarrangerte låten. Han ville imidlertid erstatte gitarriffet med blåsere, ikke ulikt Otis Reddings senere tolkning på «Otis Blue». I stedet ble riffet tydeliggjort ytterligere og stylet med en Gibson Maestro fuzzboks.

Det er lyden av et rock’n’roll-band som fyrer på alle sylindre. Fuzz-riffet går og går under en huggende beat, Charlie mer banker enn spiller rytmen, Bills bass er veldig hørlig, og foretar vandringer som bidrar til låtens dynamikk. Angivelig er det Jack Nitzsche som rasler tamburin på tilmålte steder, det lyder som barberblader i tinnkrus. Det er dessuten en elgitar som pludrer sentralt i lydbildet med romklang som i en dryppstenshule.

Og til dette får man altså en Mick Jagger i sin beste form, bæljende teksten i et tonefall som ligger et sted mellom hån og triumf. Det er umulig ikke å følge ham inn i refrengene. Millioner av unge gjorde det sommeren og høsten 1965.

1965 - året da Stones kom til Norge og “Satisfaction” kom til verden.

Kjøp “Da verden kom til Sjølyst - Den norske Stonesboken” av Yan Friis.

Gruppefoto på Fornebu. (Foto: Øderud / Riksarkivet / Arkivverket)

Yan Friis (f. 1952) er en norsk journalist, forfatter og kulturformidler med en karriere som spenner over flere tiår. Han forbindes med skarpsindig musikk- og kulturjournalistikk.

Han står bak kritikerroste bøker om The Beatles og The Rolling Stones: «Beatles og jeg» fra 2014 og «Da verden kom til Sjølyst – den norske Stonesboken (1963–1970)» fra 2023.