Yan i Kina 3
Den kinesiske mur i tåke. Jeg så den knapt. Men vi traff mange blide skolebarn. Muren er et populært utfartssted. Barna syntes at jeg var rar. Både høyden og hårfrisyren vakte munterhet.
For en Vestens mann kan Kinas fremmedartethet slå ut på så mange vis. Det du ser og opplever, får humøret til å svinge fra dag til dag. Denne ukens Kina-rapport viser hva som skjer med humøret på de mørke dagene. Når vinden biter i Pekings gater. Når den totale mangel på frihet skriker deg i møte. Dette er nemlig også en side av Kina . . .
Tekst og foto: Yan Friis
Som Vesten har også Kina sine ungdoms-«opprørere». Outsidere som kler seg litt annerledes, har fyldigere hår enn gjennomsnittet og en tøff, tilknappet holdning bak de mørke solbrillene. Om man ikke visste bedre, ville man tro at de hadde sett alle James Dean-filmene et dusin ganger.
Disse rørende rebeller sto gjerne og hang ved gatehjørner, sittende på sine sykler. Eller de vandret rundt i tempel og palass-områdene for å titte skrått på turister. En slik gjeng traff jeg på ved Sommerpalasset. Tre gutter som skottet mørkt på meg idet jeg passerte dem, men som smeltet smilende da jeg smilte. Da var de på meg og trakk en stor plastpose fram. Innholdet hadde de dyrket selv, lot de meg forstå (fingerspråket). Store sigarettpapir ble tryllet ut av lommene. Da forsto jeg hva det dreide seg om. Posen inneholdt himavla kinesisk marihuana! Mens de sto slik og ville ha meg til å smake, dukket en streng, bjeffende kineser opp. Han skjelte på guttene som sporenstreks stakk halen mellom beina og trakk seg unna. De forsøkte ikke å skjule posen, så det var ikke den saken gjaldt. Mannen minnet dem nok på at de ikke hadde lov til å snakke med turister. Ja, for det eksisterer faktisk et slikt pålegg fra øvrigheten. Kineserne tar det ikke så høytidelig så lenge man prater på åpen gate med masse folk omkring. Men innendørs eller på mindre befolkede områder, er man straks forsiktigere.
Beatnicks. You talkin’ to me?
Tilfellet Li Shuang
Enda strengere er det om man samtaler med kinesiske piker. Det kan jo føre til ting. Og oppstår der varme følelser mellom en kinesisk pike og en utlending, trekkes spanskrøret fram. I øyeblikket har man en delikat sak gående. Den franske diplomaten Emmanuel Bellefroid hadde fattet sympati for den kinesiske malerinnen Li Shuang. De to ville gifte seg, og myndighetene stilte seg tilsynelatende positive. Men først måtte en bråte søknader gjennom statsmaskineriet. Mens paret ventet, flyttet Li Shuang inn hos Bellefroid. Meget lettsindig. En dag han var bortreist, troppet politiet mannsterkt opp og arresterte piken. To års straffearbeid ble resultatet! Og jeg tror det var en mild dom. Det finnes nemlig langt verre historier. En jente som viste seg sammen med en engelskmann et par ganger, ble arrestert mens de satt på bussen. Hun fikk seks måneders fengsel. Og går det så langt at et par havner i seng sammen, stiger den kinesiske harme mot orkans styrke. Da blir det (hvis nødvendig) tvungen abort pluss flere års fengsel. Og utlendingen blir selvfølgelig utvist. Er det en type rasisme som ligger bak denne tankegangen, pluss noen dråper kyskhet?
Min mistanke om rasisme fikk kjøtt på beinet ved selvsyn. Sorte mennesker blir særdeles dårlig behandlet overalt. Ambassadøren for Kamerun kunne betro meg at Peking er det mest rasediskriminerende sted på jord.
— De plasserer oss på samme nivå som apekatter. Mens de hvite, særlig amerikanere og vest-europeere, kan de gud hjelpe meg finne på å plassere over seg selv!
Onani — en mental sykdom?
Sex vet den unge kineser knapt hva er. Man hopper aldri til sengs med hverandre før man er gift. Og ekteskap inngås normalt ikke før man har passert midten av 20-årene. Desto mer rørende er det å se unge, sjenerte kjærestepar vandre hånd i hånd — helst i bortgjemte hjørner av parkene. Det stråler en helt egen renhet og uskyld av dem. De sjenerte øyekast. Den stille, hviskende samtale som kan stoppe opp og ende i blussende bortvendte ansikter. Så var og vakker kan kjærligheten være.
Det er minst en halv meter mellom dem. De satt helt stille. De satt bare og var sammen. Det var det viktigste.
Men hvorfor ikke sex? I de fleste tilfeller tror jeg neppe de engang tenker på det. Problemstillingen er dem for fjern. Husk, man må aldri falle i den felle å sette likhetstegn mellom ens eget tankeliv og en kinesers. Det betyr dog ikke at før-ekteskapelig sex ikke eksisterer. Det skjer, om enn svært sjelden. Myndighetene gjør alt for å forhindre det. I fjernsyn og radio blir kinesiske gutter fortalt at om de onanerer mer enn én gang i uken, er de alvorlig mentalt syke! For jentene er det enda verre. Stakkars den som kommer i skade for å bli gravid. Da venter tvangsabort og fengsel.
Nå skal det litt til om et par skal «lykkes» i å nå såpass langt på det seksuelle området. Før man er gift, bor man hjemme. Og hjemme er i de fleste tilfeller knøttsmå leiligheter eller hus med hele familien sovende i ett rom. Ikke mye privatliv. Og studentene har det ikke bedre. De fordeles etter kjønn i etasjer eller hele bygninger, og bor åtte på hvert rom. Og lyset går 22.30 hver kveld, KLIKK! (Opplysningene om dette fikk jeg av en student i Shanghai.)
Man bor tett og trangt. Kommer solen frem, bæres inventar og dyner ut. Om dette er inventar eller stoler til salgs, aner jeg ikke. Menneskene hadde ikke noe i mot å bli fotografert. Men det sier seg selv at det ikke er noe optimalt sted for flørting. Bildet er fra Soochow, og på banneret står det “Pingjiang aftenskole for arbeidere i Suzhou”.
«Homoseksuelle finnes ikke»
Direkte skremmende var det å oppleve hvordan ansvarlige kinesere forholder seg til homoseksuelle. Visepresidenten for arbeidskommunen «det kinesisk/japanske vennskap» hevdet kategorisk at det ikke finnes homoseksuelle i Kina (ikke sinnssyke heller, for den saks skyld). Vi lo litt da. Men siden hørte jeg ting som fikk håret til å reise seg på hodet.
— Mannen snakker i og for seg sant, kunne noen utenlands-studenter fortelle meg.
— Det sies at homoseksuelle henrettes øyeblikkelig. Bare mistanke er nok. Romkameratene til en gutt her, beskyldte ham for å være homoseksuell. Dagen etter var han hentet.
Jeg var temmelig deprimert etter de første dagers møte med Kina . . . eller Peking, for å være korrekt. Det var nok mest min egen feil. Og da ser man først det negative. Det tar tid å stille seg inn på landets puls.
Fra arbeidskommunen, det stylede hjemmet til praktbonden. Det var en forestilling. Legg merke til den bittelille TV’n. Ren luksus for vanlige kinesere.
Gjennom regnet og resignasjonen
Jeg hang derfor med hodet da vi dro på utflukt til Muren, noen timers bussreise utenfor Peking. Regnet øste ned. Mine inntrykk fra landsbygda vi reiste gjennom, ble deretter.
Jeg så folk overalt. Sakte, møysommelig slet de flittig i regnet. På gjørmete marker. I osende industriområder. Og langs veiene gikk en strøm av mennesker, kjøretøyer og dyr. Hester foran de mest absurd forfalne vogner. Saueflokker diltende med et par klissvåte geiter på slep. Høns pikkende i veikanten. Et sted ser jeg et arbeidslag i ferd med å legge en bro over mudder-elven, noen av dem står med vann til hoftene. Forfalne små murstensboliger med morkne trekarmer og avskallet murpuss dukker opp og forsvinner igjen. Tutende militærpatruljer på forhistoriske motorsykler (med sidevogn) passerer oss med jevne mellomrom. Av og til også en sort limousin med gardiner for vinduene — diplomater eller offisielle kinesere på vei til ett eller annet. Jeg ser eldgamle lastebiler med en design fra 30-årenes USA. Jeg ser de mest klumpete gravemaskiner og bulldosere pese i sin egen heslige diesel-os.
Alt går i grå og brune nyanser så langt øyet kan se i det dryppende regnet. Industriområdene. Også de ser skakke og nedslitte ut. Den dyrkete marken går helt inn til gjerdene rundt fabrikkene. Kultivert jord ned til minste lille millimeter.
«Du kan ikke rømme»
— De lovet oss et gjennommekanisert landbruk innen 1985. De lovet oss levestandard på høyde med USA innen 2000. De lovet oss bedre undervisning, mer effektiv industri, bedre soldater. De lovet oss alt for fem år siden. Nå går de fra løftene sine ett etter ett. Hva skal vi gjøre? Hele folket trodde på den nye fremtiden. Nå får vi den ikke likevel. Hva sliter vi for da? Hva skal vi tro på?
Dette inntrengende utbrudd kom en ung kineser med. Han ga pokker i om jeg var fra Vesten. Han ga pokker i hva han kalte «alle detektivene».
— Vi passes på av hverandre. Du trenger ikke så mye politi når hver gate har sin tillitsmann som melder fra om alt han ser. Vi kan ikke flytte hvor vi vil. Vi kan ikke ta arbeid hvor vi vil. Du bor der du bor. Og gjør du noe galt, blir du en utstøtt. Det kan være verre enn politi og fengsel. For du kan ikke rømme.
Apropos rømme. Få av de mange frittalende unge kinesere jeg møtte, hadde noe ønske om å rømme til Vesten. De var kun interessert i Kina, og omtalte sitt fedreland med stolthet. Sjåvinismen er utbredt. Selv de mest opprørske tok sin regjering i forsvar om man stilte seg tvilende til det kinesiske system og dagens Kina. De er stolte av å være kinesere, og de er stolte over hva landet har klart å utrette i de drøyt 30 år etter revolusjonen. En del av de unge ønsker bare at tempoet skal økes, de ønsker den lovede velstand nå.
På fotballkamp med soldater i hælene
Sjåvinismen kommer klarest til uttrykk når Kina har gjort en eller annen sportsbragd. Da stormer gledesstrålende ungdommer gjennom gatene og fyller den gigantiske Himmelske Freds Plass. Man ser ikke med blide øyne på slike spontane gledesutbrudd fra offisielt hold. Og de siste månedene er det blitt rent for meget av det gode. Gang på gang har politiet måttet splitte massene og endog gå til arrestasjoner. Skal men feire, skal det foregå i verdige, planlagte former.
Jeg opplevde sjåvinismen en sen kveld i Peking, 18. oktober 1981. Kina spilte VM-kvalifiseringskamp i fotball mot Kuwait. 80 000 jublende mennesker fylte det moderne stadion-anlegget til bristepunktet. Uten billett lurte vi oss forbi portvaktene mot slutten av kampen. Allerede på lang avstand hørte vi jubelen, en vedvarende, fossende larm som skyllet ekstatisk gjennom natten. Her ville vi inn!
Men nei. Siste kontrollpost vinket oss vekk. Pressekortet gjorde bare avslaget enda mer definitivt (jeg merket etter hvert at pressekortet stenger dører i Kina). Først mild hoderysten. Siden brysk bortdytting med flere vakter ilende til.
Vi lot som om vi ga opp. Men et par innganger bortenfor styrtet vi opp betongtrappen med dødsforakt. Ingen reagerte. Og der sto vi, øverst på et tribunehav av mennesker, mennesker og en øredøvende jubel uten like. Langt der nede lå den flombelyste gressmatten, skjærende grønn. Små kinesere driblet i rasende fart mot et svimeslått, ryggende Kuwait. 3—0 til Kina signaliserte sidemannen. Vi koste oss inntil en kvinne i uniform med tydelige fakter forlangte å se billettene våre. Vi overså henne. Men i øyekroken merket jeg flere grønne uniformer nærme seg. Det begynte å brenne under føttene våre. Her var bare ett å gjøre: Retrett! Vi stormet ned trappen før de fikk sukk for seg. Bak oss steg jubelen igjen. Foran oss, nede på den mørklagte plassen sto drosjesjåføren og veivet med armene. Løp, løp! Vi styrtet etter ham, hoppet inn i drosjen. Den ruste av sted før dørene var slått i. På alle kanter så vi nå soldater. Ikke på grunn av oss. Kampen gikk mot sin avslutning, og et tett sikkerhetssystem skulle iverksettes. Man fryktet spontane gledesutbrudd.
Drosjesjåføren lå på hornet og pløyet tvers igjennom soldathavet. Han svettet sterkt. Og pustet merkbart lettet ut da vi endelig befant oss ute på gaten. Da først forsto jeg at det hadde vært fare på ferde. Ikke så meget for oss, kanskje, men for ham, drosjesjåføren. Han hadde antakelig ikke lov til å kjøre oss inn. Og han kunne ikke etterlate oss, det ville også bety trøbbel for ham.
Vedlikehold med langkost i Den forbudte by.
(I Det Nye-artikkelen er overgangen fra flukten med drosjen til samtalen med ungdommene falt ut. En stund etter at vi var kommet tilbake til hotellet, hørte vi uvanlig mye støy fra gaten. Det var glade, unge mennesker, studenter fra det nærliggende universitetet, på vei tilbake, som feiret fotballseieren over Kuwait (som endte 3-0). De sang og ropte slagord. Og jublet begeistret da de så oss. Plutselig befant vi oss midt inne i en flokk nysgjerrige studenter som ville praktisere sin engelsk og hadde mye å spørre om. Situasjonen var uvirkelig, sen kveld, dunkel gatebelysning, og opprømte studenter, som vel egentlig burde vært tilbake på rommene sine nå.)
En gutt vil si noe, han napper meg i ermet.
— Jeg har hørt vestlig musikk. Fikk inn Hongkong på radioen.
Om han likte det han hørte. Unnskyldende latter:
— For vill for meg.
— Hva synes dere om Kina, spør en annen spent.
Vi svarer at det er vanskelig å si noe så tidlig. Inntrykkene er for mange. Men jeg betror ham at det føles underlig å kunne stå slik i mørket i en av verdens storbyer uten å være redd for å bli bestjålet eller overfalt. Det går ikke i Vesten.
Han ser meg vantro i øynene.
— Men da kan det vel ikke være så stas med den frie Vesten likevel (han brukte uttrykket den frie!), sier han undrende.
En annen bryter inn. Imponert over å høre at vi er journalister.
— Dere har vel sett alle landene . . . England, Amerika . . .
Han blir helt stum ved tanken.
Firerbanden var fin
Du snakker en meget fin engelsk, bemerker jeg. Han takker gledesstrålende.
— Det er lærerinnen min. Hun er streng. Hvis vi slurver, sier hun, «Du kan ikke lese Shakespeare med en slik aksent!»
Gutten ved siden av er uenig. Han snakker bredt amerikansk.
— Jeg har amerikansk lærer. Han sier at tradisjonell engelsk er et dødt språk. Amerikansk er levende!
Han har uvanlige meninger om kinesisk politikk også. Mens de fleste unge er opptatt av liberalisering, høyere levestandard etc., vil han heller tilbake til det gamle system.
NRKs mann i Peking, Harald Munthe-Kaas, fortalte meg følgende noen dager senere:
— Myndighetene har oppgitt det voldsomme prosjektet med de fire moderniseringer. I øyeblikket er de opptatt med å dempe skuffelsen. Mange kinesere ventet seg så meget.
Kinas mål er dog fremdeles det samme; et gigantisk økonomisk og industrielt oppsving. Men man har innsett at det ikke kan nåes innen år 2000. Man må gå langsommere frem. Det er vondt for de forventningsfulle kineserne å akseptere dette.
— Det er viktig for Deng å lykkes nå, ellers vil nok det politiske klimaet snu. Firerbanden har mange tilhengere fremdeles.
Sinte på turistene
I Peking merket jeg for øvrig en viss aggressiv holdning mot turister. Det var ikke alltid så lett å fotografere. En skomaker ble så rasende at han nesten slynget en hammer etter meg. Noen gatefeierjenter jaget meg med sopelimene sine. Og en annen fotograf ble endog grepet fatt i og truet med juling av folkemengden i en trang, fattigslig gate. Det kan skyldes at det irriterer kineserne å se at turistene er privilegert. Privilegiene blir nemlig klarere og klarere, særlig nå som moderniseringstempoet er bremset ned. Men jeg tror også turistene har skylden selv. Jeg hørte om brautende amerikanere som med den største frekkhet vraltet rett inn i stuene til folk og knipset løs (dørene står som oftest åpne mot gaten, så det er lett å komme inn).
En kjølig by
Vel. For meg står Peking igjen som en kjølig by. Også i ordets ytre mening. De lave husene, de brede boulevardene, det flate landskapet byen er lagt på. Vinden fra Sibir får fritt spillerom, og den biter i ansiktet og river deg gjennom klærne. Vinden, støvet, de enorme avstandene. Byråkratiet og menneskehavet som jeg liksom aldri fikk tak på (bortsett fra disse vidunderlige, unge menneskene). Jeg forlot Peking med en skuffelse i sjelen. Men samtidig med forventninger til Shanghai, som alle sa var en hyggeligere by. Og ikke minst med Munthe-Kaas advarende ord i øret:
— Man må aldri bli kategorisk om Kina. 1/3 av jordens befolkning. Provinser som på sitt største befolkes av 180 millioner mennesker. Det er forskjellig overalt.
Og jeg kan tillegge. Kina er et u-land. Det er helt utrolig at det i det hele tatt funksjonerer. Slipper man tøylene, vil landet øyeblikkelig bryte sammen i kaos.
Vel. Neste gang følger mine opplevelser i Shanghai.
Beijings avenuer ser ikke slik ut i dag. Nå hersker bilene.