Yan i Kina 2

Pekings folkehav

Fra det kalde Norge kom jeg til det gåtefulle, forlokkende Kina. En tur halve jorden rundt. Og det var ikke bare de åtte timenes tidsdifferanse som gjorde nordboen ør. Et fremmed folk. En fremmed kultur. En fullstendig omveltning av tenkesett og vaner var nødvendig.

Den digre jumbo-jeten stupte ned gjennom skyene, og mine tidsbegreper befant seg i fullkomment kaos. Hva er klokken her, og hva er den hjemme? Hvor lenge har jeg befunnet meg i luften? Null oversikt, bare en matt, lemster følelse i kropp og sjel tilbake. Men det var Kina som tordnet mot oss langt der nede. Et disig, uendelig sletteland i jordbrune og skittengrønne nyanser. Ett nettverk av vanningskanaler og rektangulære åkerlandskaper fra horisont til horisont, som et gigantisk lappeteppe med de utroligste mønstre. Kultivert natur ned til minste lille millimeter. Her gikk ikke et sandkorn til spille.

Så dette var Kina. Og det som rutsjet brutalt mot flyhjulene var asfalten på Pekings flyplass. Peking. En av verdens storbyer. Og alt man ser, er dyrket mark! Selv inne på selve flyplassen sliter krumbøyde mennesker med innhøsting. Syklister vrimler forbi, tett inntil flyet mens vi ennå er i gang! En mor står med et lite barn ved hånden og iakttar oss nysgjerrig, til hun forsvinner under vingen. Hva er dette for sikkerhetsregler?

Et lavt gjerde skiller flyplassen fra landskapet utenfor. Her og der ser jeg grønnkledte soldater patruljere. Utenfor gjerdet er der åkerlapper så langt øyet kan se. Åkerlapper omkranset av busker og lave trær. Langt der borte rusler en bonde tålmodig bak hest og plog.

Det spyttes!

Inne på plassen står der kun en håndfull fly (hvorav én jumbo) — alle kinesiske. De er hvitmalt med en tynn, langsgående stripe i blått . . . og på halen et stort, rødt kinesisk flagg. Selve flyterminalen er omtrent av samme størrelse som Fornebu i Oslo. Men på ingen måte så «utsmykket» innvendig. Alt er spartansk, nesten fattigslig nakent. Ikke engang en liten stol å hvile seg på mens man venter på bagasjen og mens tollere og politi er travelt opptatt med passkontroll, visa og andre papirer som man er nødt til å fylle ut.

Her inne hørte jeg for første gang den lyd som skulle forfølge meg overalt i Kina, og som fremdeles gir meg en følelse av ubehag. Lyden av voldsom harking (en aldeles motbydelig slimoppsamling fra nese og svelg), et kort øyeblikks stillhet (satsing!), og så . . . TJUU! SMACK! En spyttklyse traff sitt mål. Ja, kineserne spytter. Og det noe voldsomt også. Innendørs fortrinnsvis i strategisk plasserte spyttebakker. Utendørs overalt (i Shanghai har de endog egne kummer plassert med jevne mellomrom langs fortauet). Alle gjør det. Unge som gamle. Kvinner som menn. Og de gjør det med den mest suverene selvfølgelighet. Hvorfor? Jo, av helsemessige grunner; de er av den oppfatning at det gjelder å få bakteriene ut av kroppen hurtigst mulig, følgelig blir enhver slimantydning ekspedert ut øyeblikkelig. Det kan bli ganske glatt på fortauene.

Biler med lyktene slokt

Det var mørkt som i en kullkjeller da vi omsider kunne krype inn i bussen (japansk modell) for å bli fraktet til hotellet. Og dermed var det duket for nok et eiendommelig kinesisk påfunn. Bussen kjørte med frontlyktene slokt! Og det på tross av at det ikke fantes gatebelysning! Bare nå og da lot sjåføren lyktene splitte mørket for et kort sekund, for å kontrollere at der var klar bane.

Og dette er typisk i Kina. De kjører virkelig om natten uten å bruke lys. Det gjelder syklister, biler, busser, absolutt alle kjøretøyer. For å spare energi, var forklaringen. Om man innvendte at batteriet får være i fred så lenge motoren er i gang, trakk de bare på skuldrene og la til at dessuten blender lyset alle veifarende.

Intet lys, altså. Men til gjengjeld bruker man hornet. Uavlatelig. Gater og veier i Kina er en kakofoni av ringlende sykkelbjeller og hese bilhorn. Slik advarer man hverandre ved forbikjøringer, slik advarer bilisten syklisten, slik advarer de begge fotgjengeren. Og siden gatene er overfylte, sprengte av menneskemylder, advares det uten stopp. Det er til tider simpelthen ikke ørens lyd å få! Nye forklaringer: Kan du bevise at du har brukt horn eller sykkelbjelle ved en påkjørsel, går du fri!

Bajonetter ved hotellet

I vår ulende, mørklagte buss trillet vi til slutt inn på hotellområdet i utkanten av Peking sentrum. Et gigantisk hotell-kompleks, en hel liten bydel av bygninger bygd i bastant, russisk stil (bygd av russerne i 50-årene, mens Kina og Sovjet fremdeles var på talefot). Høye gjerder rundt området, og strengt bevoktet inngang. Soldatene setter endog på bajonetter ved mørkets frembrudd! Her skal ingen uvedkommende kinesere inn. Friendship Hotel blir stedet kalt.

Det er ikke meget å se i mørket. Selv om vi nå er i selve Peking, og gatene er opplyst. Kineserne sparer nemlig energi også på dette området, og jeg blir fortalt at gatebelysningen kun kjører på 25—30 % av maksimal effekt. Det guloransje, dimme lyset skaper en uvirkelig, trollsk stemning. Som å se gjennom tåke. Mennesker oppstår av mørket, vandrer forbi under lampekuppelen, og forsvinner igjen. Tyst. En drømmeliknende pantomime. Ute på midtrabatten sitter en gammel kineser mysende over en avis som han stadig beveger for å få utnyttet det svake lyset. Han sitter på huk med fotbladene plantet trygt i bakken — tilsynelatende en slitsom stilling, men det er faktisk den vanligste hvilestilling i Kina (og resten av Asia); uhyre behagelig visstnok, når du er vant til det.

Kakerlakkene kommer!

Hotellrommene er store og eksklusive etter 50-årenes standard. Men bortsett fra nitid rengjøring (på det området sparer kineserne seg ikke) er det overhodet ikke gjort forsøk på vedlikehold her. Malingen skaller av på veggene, radiatoren er rustet fast og står dampende på fullt selv i disse ganske milde høstdager (man har dog installert effektiv air-condition som motvekt — neppe i tråd med energisparingen, hva!), vannklosettet virker sjelden som det skal, og man må stikke en hjelpende hånd ned i cisternen. Dessuten, skrekk og gru! her er kakerlakker! Stygge beist med famlende følehorn som kravler opp langs vannrør og ut av sluk når nattemørket senker seg. De får det travelt om man slår lyset på! Jeg fikk det også travelt. Mange blodige slag utspilte seg på baderommet den følgende uken . . . inntil jeg resignerte. Det skulle allikevel bli verre i Shanghai, ble jeg fortalt.

Om man føler seg fortapt i dette fremmede land og disse fremmede omgivelser, kan man i hvert fall ikke klage på hjelpsomheten. I hver av hotellets etasjer sitter det folk klar til å rykke ut på øyeblikks varsel. Vennlige kinesere med hvite jakker. Er det noe som ikke funksjonerer på rommet, er de straks på pletten. Og er reparasjon umulig, gjør de desperate forsøk på å overkomme problemene likevel. Min hjelper skrudde på radiatoren så svetten silte og ansiktet ble ganske rødt, før han med noen oppgitte geberder signaliserte at han intet kunne gjøre — en imponerende innsats tatt i betraktning av at han sikkert går gjennom dette hver gang der kommer nye gjester. Samme mann hadde plassert et par innbydende sandaler ved sengen min før jeg ankom. Jeg sendte ham mange gode tanker på tross av at venstrefoten var nr. 45 og høyrefoten nr. 41. Han sørget også for å fylle kannen med glohett vann og teboksen med te hver morgen. Men låse døren min ville han ikke. Den sto alltid åpen når jeg kom hjem etter en lang dags sightseeing. Forklaringen fikk jeg fra annet hold. I Kina er det ingen som stjeler fra utlendinger; glemmer du lommeboken, kommer de løpende etter deg. Du er simpelthen helt trygg. Det min venn kineseren ikke tenkte på, er at vi utlendinger ikke er like ærlige, åpne hotelldører gjør at vi kan stjele fra hverandre. (En amerikansk student fortalte meg senere at kineserne ikke er så ærlige som vi turister får inntrykk av. Myndighetene klager over småkriminalitet i storbyene: nasking, svartebørshandel, tilløp til ran — problemer som nødvendigvis må oppstå når arbeidsløsheten er såpass akselererende som i Kina. Utlendingene blir ennå betraktet som «hellige». Dessuten risikerer man kraftige fengselsstraffer — opptil seks år — for å stjele én fattig yuan (ca. tre norske kroner) fra en turist.

En sensasjon i gatebildet

Det ble mye sightseeing denne uken i Peking. Vår guide så helst at vi ikke viet dagens Kina for stor interesse. Vi skulle se murer og templer og parker og graver. Stendøde monumenter over det en gang så blomstrende kultursenter, det gamle Kina. Det nye Kina ble vi henvist til å oppsøke på egen hånd. Og først etter flere dagers iherdig masing gikk han motvillig med på å arrangere en utflukt til en arbeidskommune utenfor Peking.

Men Pekings gateliv måtte vi altså finne selv. Og det er ikke så lett som det høres ut. Byen er enorm. Men de mest aktuelle gatene er få. For å komme dit, trenger du drosje. Men da drosjer kun er å oppdrive ved byens hoteller, er du tvunget til å holde deg i nærheten av dem.

Allerede første dag erfarte jeg at mitt nærvær i bygatene var en sensasjon. Ragende et hode høyere enn dem alle, med klær og hår som ingen kineser, med føtter og solid fottøy som høstet bifallende mumling, med kamerautstyr som grenset mot magi. En nordmann kan ikke stikke seg vekk i Pekings folkehav. Han blir midtpunktet. Å stoppe opp på gaten medførte øyeblikkelig sammenstimling. De står der stille, vennlige og nysgjerrige og ser på deg. Smiler du utløses et ras av smil og nikkende hoder. Men det er ikke lett å komme videre, for de står tett og vil så gjerne at du står litt til.

Mitt første møte med dette fenomen skjedde på den gigantiske Tian An Men-plassen (brukes til politiske massemøter). I klart solskinn og høy blå himmel spaserte jeg inn på plassen for å kikke på de mange fantasifulle drager folk hygget seg med å sende opp. Noen sekunder senere var min nederlandske journalistkollega og jeg omringet av blide kinesere. En av dem dristet seg til å friske opp engelsk-kunnskapene sine. Og det vakte stor jubel. For nå kunne vi kommunisere! Han betrodde oss at dette å lære seg språk, særlig engelsk, er dagens kinesers viktigste fritidsbeskjeftigelse. Enten man går på skole eller jobber på fabrikk. Firerbandens fall høsten 1976 avslørte at Kinas undervisnings- og kulturliv hadde ligget brakk i 10 år. Man forsøker nå å ta igjen det forsømte, både på skole og i hjemmet. Det er ikke lenger den politiske bevissthet som veier tyngst, nå er det viten, viten og atter viten. Kina skal på beina igjen. Og det er oss i Vesten de vil lære av. Vår teknologi står høyt i kurs.

18 000 kroner — småtterier!

Sammenstimlingen nådde vanvittige proporsjoner når den spanske journalisten Rafael kom spradende med sitt video opptaksutstyr. Dette var spennende saker! Kineserne kastet seg nærmest over ham, og ethvert forsøk på å filme templer måtte oppgis. En kveld ble han huket tak i av lederen for et av Pekings store teatre. Mannen var i fyr og flamme og fikk Rafael til å skrive ned merke og nummer på alt, fra selve kameraet og ned til minste lille batteri. Spanjolens forsiktige advarsel om prisen på herligheten — ca. $ 3000 — affiserte ham ikke det ringeste. Småpenger, gutt! 18 000 norske kroner var småpenger!? Og det i et land som sliter for å oppnå en gjennomsnitts årslønn på 3000 norske kroner innen år 2000!!

Fargene på vei inn

Pekings gateliv var ingenlunde så grått som man her i Vesten har lett for å forestille seg. Riktignok går de fleste menn i de blå, grå eller grønne uniformsliknende plaggene vi kjenner igjen fra utallige bilder. Men det finnes forsiktige unntak. Og kvinnene har absolutt latt fargene slippe til, selv om jakkene deres mest minner om slikt man brukte i Vesten i 40—50-årene. Kvinnene eksperimenterer også en del med hårfrisyren — det er ikke bare potteklipp eller flette lenger. Flere går med utslått hår, og noen har endog tatt i bruk permanent. At mange likevel sverger til uniformen, tror jeg rett og slett skyldes prisen. De enkle, masseproduserte plaggene koster bare en bagatell, mens dressjakker og draktjakker i ull ligger skyhøyt . . . i forhold til lønnsnivået. Skyggeluen med den røde stjernen var det overraskende få som brukte . . . bortsett fra soldatene (dem var det til gjengjeld mange av i Peking).

— Det er bare turistene som går med de luene, fortalte en smilende kineser meg.

Om de voksne holder seg noenlunde på matta når det gjelder fargevalget, kan det samme i sannhet ikke sies om barna. De små, håpefulle kinesere går rundt som regelrett fyrverkeri. Her har fantasien ingen grenser, jo sterkere og flere farger, desto bedre. Alt foreldrene undertrykker(?) i seg selv, lar de få fritt spillerom på barna. Og disse velsignede små gjør gatebildet til en fryd for øyet. Man bedåres inn i sjelen. Jeg la for øvrig merke til at på de aller minste var buksene splittet bak, både ytter- og underbukser. Bøyde småen seg ned på huk, var det fritt leide for avføringen. Så slipper man bleievask. Men jeg tør ikke tenke på hvor mange av disse pjokkene som strir med blærekatarr i Pekings isnende høst- og vintervinder.

Trafikk-kaos!

Gatebildet preges også av plakater. Digre, ja gigantiske plakater langs byens brede gater. Håndmalte, fargerike plakater som reklamerer for ett eller annet produkt, eller kanskje maner til respekt for trafikkreglene. Det siste er viktig. I Peking er gatene regelrett kaos. Rødt lys (der det finnes) respekteres bare av bilistene (ikke alltid, forresten), mens fotgjengere og syklister turer fram som de lyster. At en politimann står midt i krysset på et podium og blåser fløyte og veiver med armene, gjør intet inntrykk. Trafikken simpelthen raser ut i krysset fra fire retninger, og så er det «every man to himself». Guiden ville ikke la meg få leie en sykkel. Etter å ha sett trafikkulturen i Peking, skjønner jeg hvorfor. Jeg hadde måttet oppgi min ånd allerede i første veikryss!

Peking har egentlig bare én skikkelig forretningsgate. Den er til gjengjeld rikelig forsynt både med butikker og kunder. Et hav av mennesker flommer over fortauene og stryker inn dører og ut igjen. Her er det flere svære varehus. Utvalget er mer enn tilfredsstillende. Men man blir ganske andpusten av all dyttingen, slitet for å svømme fra én disk til en annen. Særlig vanskelig å være utlending. Kineserne strømmer til (også her), for de vil gjerne se hva som vekker turistenes interesse. Og kjøper du noe, kan du være ganske sikker på at en rekke tilskuere raser mot disken for å få kjøpt det samme (du har nemlig gitt artikkelen et kvalitetsstempel ved å kjøpe den). Varehusene og butikkene er altså stapp fulle. Ikke først og fremst av kunder, men av tilskuere. Kinesere elsker å se på varetilbudet, og de elsker å se på folk som kjøper. En tur innom varehuset er med andre ord en slags utflukt, en hyggestund . . . ofte for hele familien. Toppen er å se oss utlendinger i sving.

— Finner du virkelig noe å kjøpe her, du som er fra Vesten der dere har alt? spurte en kineser meg vantro.

Solbriller, et statussymbol

Den samme kineser nikket samtykkende da jeg anskaffet meg et par solbriller. Men han syntes det var merkelig at jeg ikke hadde med et par hjemmefra, de måtte da være bedre?

Solbriller er statussymbol i Kina. Særlig blant de unge guttene. Jeg så flere slike solbrille-karer, tilknappet, tøffe, med en uryddig litt fyldigere sveis enn gjennomsnittskineseren, gjerne med en sigarett dinglende i munnviken. De minnet meg om rebellene fra 50-årenes Vesten, James Dean-typen, beatnicks. Jeg forsto ganske snart at solbriller fra Vesten sto enormt høyt i kurs. De lykkelige få som hadde erobret et eksemplar, beholdt stolt varemerket klistret på glasset. Noen av dem kunne knapt se ut! Og det spilte ingen rolle om de gikk med store, runde, rosa kvinnebriller. Varemerket var hovedsaken, ikke designen.

Vel. Neste uke skal jeg fortelle om kinesernes kjærlighetsliv, om mitt møte med marihuana-dyrkende ungdommer, om et mislykket forsøk på å snike på en fotballkamp, om en tur til en vits av en arbeidskommune og meget mer . . .