1962 - DA ATOMRAKETTENE FIKK EN LYD
Oktober 1962: En amerikansk Lockheed SP-2H Neptune fra skvadron VP-18 Flying Phantoms flyr over det sovjetiske fraktskipet Okhotsk mens verden holder pusten og Beatles synger “Love Me Do”. (Foto: Wiki)
Det slår meg at jeg faktisk husker flere låter fra 1962 enn jeg husker fra 1963, altså om jeg går tilbake i tid og inntar samtidsmodus. Fra 1963 var det nesten bare Beatles jeg la merke til den gang. I 1962 var det i sannhet «Speedy Gonzales», den kom man ikke unna, selv om mitt forhold til den var svært likegyldig. Jeg forestiller meg også et viss kjennskap til «Wonderful Land», «I Can’t Stop Loving You», «Nut Rocker» og «The Lion Sleeps Tonight». Dette var musikk helt uten skarpe kanter, så det kan godt være at jeg husker dem fra NRKs radio.
Skummelt: Verdensrommet holdt øye med oss , og “Telstar” svevet i sin bane rundt Jorden. Den lød som om den var innspilt der oppe.
Men aller best husker jeg den veldig, veldig skumle «Telstar» som lød som om den var innspilt i verdensrommet, og som jeg av ukjente grunner slo sammen med Cuba-krisen som preget vår virkelighet både dag og natt i noen svært dystre uker i oktober, og som ikke lot oss trekke et kollektivt lettelsens sukk før et stykke ut i november. «Telstar» svevet i stjernemørket og lagde skremmende lyder og holdt øye med oss, akkurat som jeg forestilte meg at atomraketter gjorde. En vel så god ledsager til Cuba-krisen og angsten den utløste i unge mennesker alene med seg selv må man vel kunne si at «Love Me Do» med det helt ukjente orkesteret The Beatles var. Men den platen hadde vi ikke i Norge. Den fantes bare i England foreløpig. Og om den ble spilt på Lux, hørte ikke jeg det, for jeg var ikke på Lux-greia ennå. Jeg brukte bare radioen med det grønne øyet til barnetimen og skøyteløp, og til å skremme meg selv når jeg lot søkeren reise gjennom atmosfæriske forstyrrelser og underlige monologer på fremmede sprog.
Skremmende: Cuba-krisen skremte vannet av verden. Alle ventet på smellet, og Castro var i sitt ess. Han hadde fått sine 15 minutter, og brukte dem godt. (Foto: Wiki)
Slagplan i Det ovale rom: President John F. Kennedy (til høyre, i gyngestolen) møter offiserer fra United States Air Force (USAF) som deltok i flyfotorekognoseringsoppdrag over Cuba. I sofaen sitter, fra venstre: oberst Ralph D. «Doug» Steakley, oberstløytnant Joe M. O’Grady, U-2-pilot; major Richard S. «Steve» Heyser, U-2-pilot; og stabssjefen for United States Air Force, general Curtis E. LeMay. Presidentens flyvåpenadjutant, brigadegeneral Godfrey T. McHugh, står til høyre i bakgrunnen; en uidentifisert filmfotograf filmer til venstre i forgrunnen.
Fotografisk bevis: U-2-fotografiene etterlot ingen tvil om hva Kennedy sto overfor. (Foto: Wiki)
Det grønne øyet: Og radioen min lagde skumle lyder på mellombølgen. Nå kunne alt skje. (Norlandsmuseet)
I februar satt jeg klistret til mine besteforeldres Kurér og fulgte EM på Bislett. Jeg fikk dyppe sukkerbit i bestefars kaffe til trøst, for det gikk ikke veien. Helten min, Kupper’n, vant 10 000 meter (så vidt foran Günter Traub), men det var slett ikke nok. Jeg måtte høre ham ende helt nede på 5. plass, slått i sammendraget av Henk van der Grift, Boris Stenin, den gåtefulle franskmannen André Kouprianoff og selvfølgelig, mesteren selv, Robert Merkulov.
Det skulle gå enda dårligere under VM i Moskva (som Viktor Kositsjkin vant) et par uker senere. Kupper’n endte helt nede på 7. plass, slått av to kinesere til og med, den ene av dem, Wang Jinyu slo endog Kupper’n på 10 000. En kineser! Denne gangen gråt jeg. Norge var blitt en ubetydelighet, vi hadde gode løpere, men manglet visjoner. Duket for Stein Johnson. Hans vitenskapelige metoder gjorde det norske skøytelandslaget til verdens mest slagkraftige i 1963.
Det hjalp ikke meg i 1962. Det er bare nå som gjelder for en ni-åring i skøytemodus. Lurer på om det var denne julen jeg fikk mine første lengdeløpsskøyter. Mener de var av merket Ving Ballangrud. Det var et stort øyeblikk å pakke dem opp. Jeg var blitt ti, hadde planene klare, langdistansekonge, verdensrekorder, laurbær. Jeg skulle snart få merke at den veien var lang, og utrolig kald. Det finnes ikke noe kaldere for føtter enn lengdeløpsskøyter fra 1962. Det nærmeste Norge er kommet fotsnøring.
Jeg var også glødende interessert i fotball, og der gikk det bedre. Ja, ikke for meg da, for jeg var kalvbent og klønete, manglet ballfølelse, og ble gjerne valgt blant de siste når vi spilte på løkka (og i gymtimen) – om jeg fikk være med i det hele tatt, da.
Ofte spilte jeg hele kamper i haven vår. Banen var uortodoks i og med at jeg brukte hele plenen, foran huset, langs husets kortside og bak huset. Den dele av det imaginære publikum som fulgte kampen på baksiden, der det norske – eller Brann-målet sto, så ikke snurten av hverken spiller(e) eller ball når kampen bølget mot motstandernes mål, som var en busk i hjørnet ut mot grusplassen mellom boligene.
Jeg var både Kniksen og Sverre Andersen. Omkledningen gikk lynraskt, det var bare å brette opp knebeskytterne som var rullet ned som strømper når jeg var Kniksen. Sverre Andersen hadde knebeskyttere, som alle gode keepere, og han var høyt og lavt i de voldsomme trefningene i haven.
Kniksen: Min absolutt første fotballhelt. Han driblet alle. Klart jeg måtte holde med Brann så lenge han spilte der. Her dribler han halve Lyn. (Foto: Johan Brun / Norsk Folkemuseum)
Riktignok måtte en god porsjon forestillingsevne til. Særlig når jeg skjøt på meg selv, noe jeg var pokka nødt til når Sverre Andersen skulle i aksjon. Jeg ga ballen et passe hardt spark (knebeskytterne nå opprullet og på plass), og så sprang jeg etter alt jeg maktet, tok den igjen OG KASTET MEG. Det var viktig. De gode keeperne kastet seg. Som pantere. Knebeskytterne ble mørke av grønske. Sverre Andersen tok alt. Lurer på hvordan kampene så ut fra naboenes synsvinkel. Kanskje de ikke merket noe. Jeg håper det.
Det ordentlige laget mitt gjorde det godt. De vant serien. Brann, med de røde trøyene og selveste Kniksen i spissen. For meg var han nesten like stor som Kupper’n og turnkongen Åge Storhaug. Eh. Når jeg tenker etter var alle idolene mine unge menn i tvilsom påkledning. Det var Tarzan og Jukan som bare spradet rundt i lendeklede, Storhaug i stram, hvit turnbukse med frontbule, Kupper’n i trikot (barmhjertig mørk så frontbulen ikke ble merkbar på rastrerte avisfotografier) og altså Kniksen i veldig korte kortbukser. Til alt hell var nabolaget helt fritt for fremmede herrer i lendeklede eller trikot, det ble ikke lagt så mye som en ørliten #metoo-finger på meg, heldigvis. Der slapp jeg billig.
Helten: Amerikanerne begynte å komme ajour med russerne i romkappløpet. John Glenn ble deres første ordentlige astronaut-idol.
Andre ting jeg husker fra 1962. John Glenn. Jeg likte romfart, og jeg var oppslukt av romkappløpet. Fordi russerne liksom var underdogs og først ute, holdt jeg faktisk med dem lenge. Akkurat som jeg holdt med hockeylandslaget deres. Det var til gjengjeld de eneste to tingene jeg var for med Sovjetunionen. Ellers var jeg imot. Jeg husker også konflikten mellom Frankrike og Algerie, en stygg sak som endte med at Algerie fikk sin selvstendighet. Presidenten deres het Ben Bella. Et navn man husket da det lød som noe du ventet å finne i en barnebok av Torbjørn Egner.
Algeries helt: Ben Bella besøker Kennedy i Det hvite hus, 15. oktober 1962. (Foto: Wiki)
Jeg var fascinert av krigen. Hjemme hadde vi en billedbok med grusomme motiver fra prosessene mot jødene. Likhauger. Forbrenningsovner. Galger. Skinnmagre skygger med enorme øyne. Konsentrasjonsleirer. Det var ingen grenser for hva naziforbryterne kunne tillate seg. De skremte meg. Jeg gransket blikkene til soldatene og de tyske lederne på bildene, jeg kunne se og se i minutter på disse blikkene, jeg lette etter svar, jeg fikk ingen. Blikkene var helt tomme, uten følelser, umulig å tolke. Svarte. Som tunneler rett inn i ondskapens hjerte. I 1962 var det bare 17 år siden freden kom. Like lenge som det er siden 2009 i dag. Så nær. Så jævlig nær. Det var akkurat som det fortsatt fantes sengevarme etter nazistene, de hadde nettopp stukket, man kunne nesten kjenne pusten av dem i nakken.
Holocaust: Toget til Auschwitz. Menneskelig ondskap på sitt aller mørkeste. Hvordan var det mulig? Bildet viser ungarske jøder ved ankomsten til utryddelsesleiren Auschwitz sommeren 1944.(Foto: Wiki)
Birkenau: Jøder på vei til gasskammeret i Auschwitz Birkenau, 27. mai 1944. Det var massedrapet på de ungarske jødene som gjorde Auschwitz til det største drapssenteret i det okkuperte Polen og symbolet på holocaust. Eichmann organiserte deportasjonene fra Ungarn og Karpato-Ruthenia samt okkuperte områder av Romania og Slovakia. Det var den raskeste og mest systematiske deportasjonen under holocaust. (Foto: Wiki)
Derfor var jeg så fengslet av saken mot Adolf Eichmann i Israel i 1961. Den ble TV-overført, eller i hvert fall vist i store porsjoner på TV. Han satt i et skuddsikkert glassbur, som en deltager i «Kvitt eller dobbelt», han var tynnhåret med et stort hode, brukte briller med tykke glass (noe jeg alltid siden har forbundet med ondskap) og hadde på seg øretelefoner. Han var en drapsmann. En jødeutrydder. Men han så ikke sånn ut. Han så ikke farlig ut i det hele tatt. Han så ut som en grå, unnselig middelaldrende bokholder. Men jeg visste hva han var, og jeg hadde ingen medlidenhet eller sympati med ham. Han skulle henges. Jeg ønsket innerst inne at jeg kunne få se det.
Dødsdømt: Jeg var ennå ikke ti år og ønsket å se Eichmann dingle. Og selv det ville ikke vært godt nok. Han var den personifiserte ondskap. Han skremte vettet av meg. (Foto: Wiki)
Dingle: I luftegården i 1961, mens saken pågikk. Ondskapen forkledd som en vanlig mann. (Foto: Wiki)
Det fikk man ikke. Men 1. juni 1962 skjedde det endelig. Adolf Eichmann dinglet. Jeg håpet han skrek. Ennå ikke ti år, og så brutal og følelseskald. Jeg var ikke det ellers. Slett ikke. Slåssing var jeg sjelden blandet opp i. Men nazistene skremte meg. Jeg kunne ikke forstå hvordan det var mulig å gjøre det de hadde gjort. De var umennesker, demoner, noe å få mareritt av. Vi kjente jøder. Jeg skjønte ikke engang at de var jøder. Men de sa de var, omtrent som om de skulle sagt at de kom fra Drammen. Helt dagligdags, helt uvesentlig. De var jo akkurat som oss. De var oss. Birgit og Willy passet meg noen ganger. Jeg var glad i dem, selv om hun hadde sånne litt spisse og strenge briller. Hvordan kunne nazistene? Hvordan kunne de?
Svaret på det spørsmålet har jeg aldri fått. Det er en av tilværelsens aller mørkeste gåter.
Tryvannstårnet: Vi kjørte ofte opp på Tryvann for å se Oslos nye underverk. (Foto: Digitaltmuseum)
Det var nok en lettelse å kunne kjøre opp til Tryvann i september og se på Oslos nye underverk, Tryvannstårnet. For et øyeblikk var alt annet uten betydning.
Cuba-krisen og Eichmann var altså to tunge brikker som gjorde 1962 mørkere for meg. Den store verden kom liksom nærmere. Tilværelsen var ikke bare en vei, et jorde, en rekke svenskehus og en skole på Prinsdal, og besteforeldre og Katten badestrand på Ljan. Den store verden kom, sto der i skogbrynet med brennende øyne og iakttok oss en stund. Så var den borte. Jeg skulle ikke se den igjen før skuddene smalt i Dallas 22. november 1963.
Prinsdalbussen var vår kontakt med storbyen. Oslo. Der trikkene skranglet, bilene tutet og menneskene myldret. Der lå eventyrslottene Glasmagasinet og Steen & Strøm, særlig aktive i desember. Jeg likte Steen & Strøm aller best, særlig når jeg var på julehandel med min mormor. Da vanket det både kake og Solo, og rulletrappreisene opp rundt bygningens akse som var åpen, og som nå var okkupert av en gigantisk julegran. Ellers ble byen bare brukt svært sporadisk til kinobesøk og sirkus (når Arnardo eller Berny var i byen). Noen ganger tok morfar meg med til Aker brygge. Det dundret og smalt fra verftet. Det lå skip fortøyd mens de digre kranene som gikk på jernbaneskinner og lastet og losset. Godt å leie en bestefar i hånden når det dundret som verst.
Rådhusplassen 1961: Aker brygge i bakgrunnen. Det var en ekte kai den gang, spennende som bare det, og Akers Mek. Verksted var en del av Oslos hjerte. (Foto: Truls Teigen/Oslo Museum)
Det var også her på Rådhusplassen, at det endeløse godstoget kom rullende, sakte som en doven sommerdag, så sakte at varslingsmannen med gult flagg kunne spasere foran uten å bli svett. Toget var mektig og fryktet. Det stoppet all trafikk. Bilkøene vokste. Man kunne ingenting gjøre. Mens det ti mil lange dovendyret med diesellok rullet bedagelig forbi. På varme dager gikk folk ut av bilene sine mens de ventet. Jeg tror alle fantaserte om tunnel mellom Østbanen og Vestbanen. Den skulle da også komme. Men ikke før i 1980.
Godstoget: Å krysse Rådhusplassen med bil var en tålmodighetsprøve, for der kom godstoget, det var evig langt, og det rullet saktere enn sakte. Foran gikk en mann med flagg. Mange forlot bilene sine og spaserte rundt, pratet, tok en røk. Ingen tutet. Det var helt nytteløst. (Norsk jernbanemuseum)
Det var nettopp her, i stekende sol, og blokkert av det ruslende godstoget, at jeg fikk se bilpassasjerens makt demonstrert. Min mor og stefar havnet i en krangel. Hun var rasende, han på defensiven, og bilen kokte under solen. Krangelen nådde sitt klimaks akkurat da toget var forbi og trafikken begynte å rulle igjen. Da rev min mor opp døren, og bare trampet av sted. Rasende. Og der satt min stefar, hjelpeløs og beseiret. De tutet bak oss. Han hadde tapt. Vi måtte kjøre. Og mutter var forsvunnet. Bilpassasjerens makt.
Moren min kunne bli ganske sint, og veldig brått. Den bilerindringen åpnet en annen luke i Memory Lane. Da min stefar Aage skulle være morsom og lure henne. Han hadde vært på Standard og kjøpt en gøyal falsk sigarett som så ut som den lå og brant. Det var et svart felt under «gloen», så når man la sigaretten på et bord, for eksempel, så det ut som om bordplaten allerede var skadet, og sigaretten glødet jo fortsatt. Skikkelig gøy røkere imellom. Ha ha ha, liksom. Tenkte stakkars Aage.
Da hun oppdaget skøyersigaretten gjenlød huset – og antagelig hele nabolaget – av et dirrende, høyfrekventert raseribrøl. Aage fikk ikke tid til å forklare seg, hun var døv, hun kom allerede susende mot ham, og den stotrende stakkaren kunne ingenting annet gjøre enn å legge på sprang. Ut på verandaen, forsere den meterhøye verandaveggen med et imponerende hekkeløper-byks, og videre nedover grusen, over plassen og på piskende føtter nedover mot selve Nedre Prinsdals vei, fortsatt med henne i hælene. Jeg tror han vant løpsduellen, for min mor var ikke spesielt idrettslig av seg, dessuten hadde min stefar ren angst som drivstoff, og det trumfer det meste. Hun ga seg sikkert før de nådde Esso.
Min mor var, som man skjønner, lite mottagelig for practical jokes.
13. august 1962: Min tiårsdag. Det var fortsatt sommerferie, og mange av nabobarna var ennå ikke kommet hjem. Her er Jan og Petter, og muligens Roger (umulig å identifisere gutten helt til høyre), de eneste gjestene.
Plastposer fantes ikke i gamledager. Ikke kildesortering, heller. Ergo kunne det bli ganske ulekkert i søppelbøtten på kjøkkenet, så den måtte rengjøres svært ofte. Men den digre søppelkassen borte ved tørkestativet ble ikke rengjort. Den hadde en gang vært grønnmalt. Nå var den bare gammel, hadde et lokk som ikke sluttet helt til, og avga lukt om man kom for nær. Da avga den også hveps, for de likte seg rundt søppelbøtter, og det vokste brennesler. Man oppholdt seg ikke der. En gang så jeg en padde. Full av vorter.
Men søppelmennene hadde ikke noe problem med å tømme kassen. De var blide. Og hadde slitte overaller med flekker. Noen ganger fikk man sitte på med søppelbilen. Det var spennende. For søppelonkelen hadde ofte noen Donald-blader i styrhuset sitt. Og de ga han bort med største glede. Søppelmennene var snille. Onkel Einar mente man burde passe seg for dem. Men da sa min mor at det var onkel Einar man burde passe seg for. Og da lo onkel Einar en underlig latter og tente seg en sigarett.
Søppel: Slik så søppelkassene ut i 1962. Ordet “kildesortering” var ennå ikke oppfunnet. Alt havnet i de kassene, og det luktet, SOM det luktet! Det eneste som luktet verre, var søppelbilen. (Foto: Aage Storløkken / Oslo Museum)
Et av de store høydepunktene i nabolaget var papirinnsamling. Da bar alt folket det de hadde av ukeblader og aviser i kjeller og på loft ned til postkassene ut mot Nedre Prinsdals vei. Til å begynne med var bladene og avisene ganske pent stablet, noen bunker var det slått hyssing rundt også. Men ganske snart gikk alt i oppløsning, for disse bunkene kunne skjule gull, og det visste alle gutter.
Jakten på tegneseriene var brutal, her var det førstemann til mølla og everyman to himself. Man fikk som regel ganske fin fangst. Av og til, men mye sjeldnere enn vi ønsket, dukket supergullet, Cocktail, opp. Vi reagerte med korte hikst og brå taushet. Så bøyde vi oss over det forbudte og bladde sakte, med skjelvende fingre. Det var viktige detaljer å studere. Noen av damene hadde troll i buksene sine.
Bare de færreste av oss våget å ta de bladene med hjem. Risikoen var for stor og følgende ikke til å tenke på. Som regel ble det aldri aktuelt da de større guttene gjerne været hva som foregikk og inndro bladene. Man kranglet ikke med dem. Da vanket neseblod. Men vi kunne i hvert fall lure på hvor de Cocktailene egentlig kom fra. Fire tomannsboliger sognet til vår papirinnsamling. Åtte familier. Så vurderte vi familiemedlemmene, én for én. Svarene var foruroligende. Det bodde ikke store nok gutter der, Petter var bankers på at det ikke var storebror Jan, så det måtte være en av de voksne. En forstyrrende tanke. Onkel Einar var det i hvert fall ikke, for han bodde ikke her.
Før Tusenfryd: Odd Fornebos dyrepark lå der Tusenfryd ligger nå. Den hadde enkelte innslag for barn, som den lille trafikkbyen, en asfaltert bane med miniatyr gateskilt og BP-stasjon og 25 tråbiler, huskene som jeg tester på bildene over, og modelljernbanen som Arbeiderbladet skrev om ved juletider. Det var også en slags norsk nasjonalpark. De hadde elg og bjørn i innhegningene, og det var ender og endog en ormebrønn. Fornebo drev også med hunder, og vi kjøpte vår aller første hund, dachsen Tina, av ham. Fornebo står og styrer med noe på bildet i midten, øverste rekke.
Jeg var blitt musiker. Planen var Prinsdals Benny Goodman. Men foreløpig var jeg ikke kommet lenger enn til aspirant i skolens musikkorps. Klarinetten var bare sporadisk involvert når vi øvde. 17. mai ble jeg automatisk degradert til bakerste rekke, sammen med de andre taperne. Slik følte vi oss i hvert fall. Aspiranter hadde ikke uniformsjakker med blanke medaljer. Vi måtte nøye oss med hvit skjorte med tversover. Ellers var uniformen komplett, inkludert lue på snei og med stilig hvit nål i front. Vi var ubevæpnet, altså uten instrumenter, men hadde den samme kjekke, lille skuldervesken som de ordentlige musikantene. I den lå noter. Gudene vet hvorfor vi gikk rundt med noter da vi jo ikke var kvalifisert til å spille.
Kretsstevnet: Jeg spilte klarinett, helt på begynnerstadiet, og la opp før jeg ble god nok til å få uniformsjakke. Her er jeg aspirant (gutten med hvit skjorte, helt til høyre, første rad). Vi marsjerte bakerst, ubevæpnet, med en fjollete, liten skulderveske som inneholdt noter. Det kretsstevnet husker jeg ene og alene fordi det var helvetes varmt.
Egentlig var vi helt ubrukelige der vi marsjerte, 17.mai, aller bakerst, i spissrotgang under de overbærende blikkene til tilskuerne som sto tett på begge sider. De flyttet fort blikket over på neste orkester. Mens vi klampret videre inn i gnagsårhelvete til ingen verdens nytte. Karl Johan føltes en mil lang. Det var fort gjort å falle ut. Da foretok man det lille justeringshoppet som fikk en tilbake i korrekt takt.
Utsnitt av gruppebildet. Veske, tversover og ikke i mitt ess.
Klarinetten kjedet meg. De fikk meg inn på musikkonservatoriet. Til mine foreldres overraskelse og glede ble det avslørt at jeg var oppsatt med perfekt gehør. Men hva hjalp det. Høsten gikk og regnet øste og jeg satt i en kjeller med en gammel klarinettgeneral som skulle ha meg til å spille de samme skalaøvelsene om og om igjen. Veien frem til Benny Goodman virket uendelig.
Beatles’ debut: Lyden av The Beatles’ første plate, “Love Me Do”, var lyden av ensomhet under en atomraketthimmel. Man må nesten ha vært der for å forstå for godt lyden av den sangen passer. Hadde jeg hørt den i radioen min den høsten, ville jeg følt meg trøstet. Her New Musical Express’ første omtale av gruppen i anledning “Love Me Do”s debut på TOP 30, 26. oktober 1962.
I 1962 hadde jeg ikke fnugg av interesse for popmusikk. Kanskje jeg ville likt Beatles hvis jeg hadde hørt «Love Me Do». Det hadde passet for jeg var veldig ensom da, og sangen lyder slik jeg må ha følt meg, akkurat da den store verden dukket opp i skogbrynet så det knaket i buskene og atomrakettene laget «Telstar»-lyder i natten over Cuba. Joe Meeks gåtefulle og skumle «Telstar», Margaret Thatchers favoritt-plate, intet mindre. Spooky.
Og for de som lurer på det,1962 årgangen av Donald var sånn passe. Mange slette historier, og introduksjon av en ny figur, Raptus von Rupp, som ikke akkurat skulle bidra til nivåhevning. Men fortsatt tilstrekkelig mange Carl Barks-historier og Mikke og Langbein-eventyr til at man så frem til onsdagene med forventning. Enda mer da det ble klart av verden var spart for en atomkrig.
Jul hos Momo: Jul i Mosseveien 241. Mormor hadde sort belte i jul. Alle mine beste erindringer fra barndommen kommer derfra. Tusen takk, kjære Momo og Bipan! Fra venstre: meg, Jakob, Momo og Mikkel. (Foto: Reidar Tholander)
Kusine Nina: Her på besøk hos vår kusine Nina, onkel Jørgen og tante Helgas datter. De bodde på Avløs i Bærum. Tidlig i 1965 byttet vi bolig, de flyttet inn på Prinsdal og vi i Vallerveien 69.
Spillelisten på Spotify heter "1962 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 34 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1962 England NME Complete" eller klikk på linken under.
Musikk 1962
Musikkåret 1962 skilte seg ikke mye fra 1959, for å si det slik. Det som solgte var tradisjonell vokalpop, lett rock'n'roll, instrumentalmusikk, country-inspirerte innspillinger, novelty-plater og amerikansk teenybop-skvalder. Da året ebbet ut, var Beatles fortsatt bare et rykte. Ja, de fikk ikke engang promovert “Love Me Do” skikkelig da de var kontraktforpliktet til en siste runde spillejobber i Hamburg.
1962 var et år preget av teknologisk optimisme og romfart. Ingen plate illustrerte dette bedre enn Tornados og «Telstar». Joe Meeks banebrytende produksjon fanget tidsånden i romalderen, da satellitter, raketter og vitenskapelig fremskritt dominerte avisforsidene og de populærvitenskapelige magasinene solgte som hakka møkk. Dessuten befant man seg et kvarter fra atomkrig stort sett hele tiden i 1962, takket være stirrekampen mellom Khrustsjov og den unge Kennedy.
På motesiden begynte ungdomskulturen å utvikle en tydeligere identitet. De elegante dressene, de smale slipsene og de mindre voldsomme hårsveisene var det siste nye blant unge piggtrådmusikerne som begynte å erstatte femtitallets teddy boys. London utviklet seg til å bli Europas mest spennende ungdomsby, den såkalte "Swinging London"-epoken fortsatt lå noen år fram i tid, men de var i gang.
Amerikanerne sto fortsatt sterkt. Elvis Presley, Ray Charles, Four Seasons, Brenda Lee. Men man begynte å få nok egne, britiske stjerner til å fylle et fotballag. Cliff Richard, Frank Ifield, Tornados, The Shadows, Billy Fury, Joe Brown og Helen Shapiro var ikke bare lokale alternativer til USA-dominansen, de var fullblods stjerner.
Og så var det Beatles.
Debutsingelen «Love Me Do» nådde bare så vidt innom TOP 30 høsten 1962, og det var ingen ting som varslet at de skulle revolusjonere populærmusikken og totalforandree sivilisasjonen slik man kjente den. De etablerte artistene baserte karrierene sine på profesjonelle låtskrivere, konservative produsenter og lydteknikere i hvite frakker, og managere med gullarmbåndsør og litt for prangende ringer. Beatles skulle snart ruske opp i tilværelsen deres. De var unge, egenrådige, selvsikre og kanskje viktigst: De skrev sitt eget materiale og forlangte å fremføre det selv, uten innhyret ekstrahjelp. (Ringo måtte riktignok finne seg i at han ble degradert til tamburin på LP-versjonen av “Love Me Do”, men den tabben gjorde aldri George Martin igjen.)
Da året gikk mot slutten, hadde The Beatles allerede spilt inn sin neste single, “Please Please Me”. Den skjøt inn i britisk bevissthet allerede den siste uken i januar, og nådde #1 fire uker senere. Resten av 1963 ble barneskirenn for Liverpool-kvartetten.
Fem singler fra 1962
«Telstar» – The Tornados
Ingen britisk singel høsten 1962 fanget tidsånden bedre enn «Telstar». Inspirert av den amerikanske kommunikasjonssatellitten med samme navn skapte produsent Joe Meek et lydbilde som virket å komme fra verdensrommet. De elektroniske lydene, den vridde romklangen, den fremtredende clavioline-melodien. Man hadde aldri hørt noe lignende.
Singelen gikk til topps i Storbritannia og ble dermed den andre britiske innspillingen som nådde førsteplassen på Billboard-listen i USA (“Stranger On The Shore” klarte det et halvty år tidligere). Det var en milepæl for britisk populærmusikk, to topplasseringer på Billboard - og det i samme år! “Telstar” var den av låtene som flyttet grenser, til da hadde platestudioets muligheter vært definert av amerikanerne. «Telstar» demonstrerte at britiske produsenter og musikere kunne være minst like innovative.
I ettertid står platen som et av de mest innflytelsesrike instrumentale popstykkene fra sekstitallet. Den varslet både spacerock, elektronisk pop og den eksperimentelle, klipp og lim og ta hva du har, og lurer på hvordan det høres om man spiller trommer på dass-oppdagelsesferden som Beatles skulle ta noen syvmils-skritt videre i EMI-studioene i Abbey Road.
“Telstar” var Margaret Thatchers favorittplate.
«Lovesick Blues» – Frank Ifield
Da australskfødte Frank Ifield spilte inn den gamle countryklassikeren «Lovesick Blues», var det neppe mange som forventet at den skulle bli en av årets største britiske hits. Men kombinasjonen av tradisjonell countrymelodi, heftige blåser-riff og Ifields uforutsigbare, men hyppige jodleutbrudd slo publikum rett i canvasen. De hadde ikke hørt maken, og måtte av pussige årsaker ha mer. Ifield ble superstjerne. I Storbritannia.
Gjennom november og inn i desember eide platen NME-listen. Det er godt Beatles kom, ellers er det umulig å vite hvor dette hadde endt. Riktignok bidro han til Beatles suksess indirekte, det var jo Ifield hit’en “I Remember You” som ga Lennon ideen til munnspillbruken på “Love Me Do” og flere av de tidlige Beatles-innspillingene.
«Return To Sender» – Elvis Presley
Han var i gang med sitt syvende år som pop-konge, og fortsatt rant hitsene ut av Elvis. De mange soundtrackene hans trakk kvalitetsgjennomsnittet kraftig ned, men iblant dukket det opp perler i det materialet også. Som «Return To Sender», hentet fra filmen “Girls! Girls! Girls!”. Den kombinerte en fengende melodi, ørefik-driv og tett, dynamisk koring (Jordanaires) og en Elvis i absolutt suveren vokal form. Resultatet lyder oppløftende og utrolig smittende, og gir en eiendommelig kontrast til den egentlig veldig triste teksten om en mann som ustanselig får sine kjærlighetsbrev returnert med påskriften: “Return to sender”. Original materie å Ebygge så herlig gladpop på.
En kjempehit, selvfølgelig, og fortsatt dugelig som samtidskommentar så sent som i 1972 da min venn Tormod fikk sine kjærlighetsbrev i retur. Ingen ting smakte som en øl kombinert med “Return To Sender” på 11 da.
En av Elvis’ absolutt sterkeste 60-talls singler.
«The Next Time» – Cliff Richard
For britiske tenåringer var Cliff Richard landets ubestridte popkonge i 1962. «The Next Time» ble hans siste store hit før Beatles-feberen rammet Storbritannia.
Sangen er en elegant, melodisk ballade som viser hvorfor Richard hadde beholdt sin popularitet gjennom flere år. Der mange samtidige artister var avhengige av nyhetseffekter eller kortvarige trender, bygget han sin karriere på sterk melodiforståelse, en umiddelbart gjenkjennelig vokal og den elegante, velpleide EMI-lyden. Studioene i Abbey Road må ha vært verdensledende. Ingen plater hadde sånn dynamikk og klarhet som EMI-innspillingene.
Singlen ble regnet som en dobbel A, og på noen lister opererte de to sangene som hvert sitt innslag. “Bacherlor Boy” er den raske og gøyale av de to, med komp av et oppglødd The Shadows. Det er imidlertid egentlig en ganske teit låt som ikke tåler mange gjennomspillingene før du får lyst til å hive den ut av vinduet. (Vokt deg for stereo-versjonen, den er fryktelig tam.)
“The Next Time”, derimot, er tidløs. En av de fineste Cliff-balladene, utrolig sympatisk turnert.
«Wonderful Land» – The Shadows
Jerry Lordan hadde allerede gitt The Shadows deres største kunstneriske triumf med «Apache», men «Wonderful Land» viser en komponist som tenker enda mer melodisk. Lordan fortalte at han fikk den innledende melodifrasen på plass raskt, men brukte seks måneder på å finne veien videre. Resultatet ble en instrumental som i større grad bygger på melodisk utvikling enn på riff eller rytmiske effekter. Da singelen kom ut i februar 1962, oppfattet også NME den som et skifte i gruppens uttrykk, med «more accent on melody, less on beat».
Innspillingen hadde imidlertid en lang og kronglete vei til utgivelse. Grunnsporet ble spilt inn allerede våren 1961, men gruppen følte at noe manglet og lot opptaket ligge. Først da produsent Norrie Paramor i januar 1962 la til strykere og valthorn, falt de siste brikkene på plass.
Vi er nå fremme ved to av de vakreste minuttene som verden er blitt utsatt for noensinne. Episk samhandling i majestetisk CinemaScope, når gitaren svever, på en mektig sommerbris av strykere, og bandet gjør sine unisone, trippende dansetrinn, gjennomstrømmes man av eufori, hensatt i skjæringspunktet mellom kunst og religion, mellom estetikk og underkastelse. Så stor er “Wonderful Land”, så vakker, så overveldende, så ikke av denne verden.
«Wonderful Land» demonstrerer virkelig Hank Marvins særegne evne til å bære en hel innspilling uten ord. Melodien presenteres med en enkelhet og klarhet som lar arrangementet arbeide rundt den snarere enn å konkurrere med den. Der mange instrumentaler fra perioden var bygget rundt energi og driv, valgte The Shadows å gi oss piggtråd-gruppenes svar på Den hellige gral. Med “Wonderful Land” malte Hank B. Marvin og hans Shadows sitt mesterverk.
Publikum var enige. «Wonderful Land» gikk til topps på den britiske singellisten og ble liggende der i utrolige åtte uker. Selv ikke The Beatles klarte å matche den prestasjonen.
«Love Me Do» – The Beatles
Da The Beatles møtte opp i EMI-studioene igjen 4. september 1962 med sin nye trommeslager Ringo (Pete Best hadde fått sparken på en svært uverdig måte 16. august), hadde Martin allerede en låt klar for dem, “How Do You Do It”, skrevet for Adam Faith av den profesjonelle sangskribenten Mitch Murray. Gruppen gikk motvillig med på å spille den inn, men ga på ingen måte jernet. Versjonen deres er glad og lett, på grensen til skøyeraktig, men helt uten innlevelse. Martin falt dermed tilbake på “Love Me Do”.
Den var fortsatt sjarmerende annerledes og den hadde et novelty-element som var i tiden takket være Bruce Channels “Hey Baby” og Frank Ifields megaslager “I Remember You”: Munnspillet. Gruppen forsøkte å kapre B-siden også med en fersk låt, “Please Please Me”, men selv om de gjorde noen opptak, var Martin negativ, den gikk for sakte. Han insisterte på at de jobbet mer med låten og utsatte B-side valget til neste session, 11. september (samme dag som Tryvannstårnet i Oslo ble innviet).
Det var da The Beatles ble tatt på sengen, for i studio ventet den innhyrede trommeslageren Andy White. Martin hadde ikke vært imponert over Ringos innsats uken før. Nå måtte Ringo, fortsatt så fersk i gruppen at han slett ikke følte seg sikker på at han hadde fått en permanent jobb, oppleve fornedrelsen å bli degradert til tamburin. Og ikke nok med det. Det var bestemt at de skulle spille inn “Love Me Do” om igjen.
Denne versjonen ble imidlertid ikke utgitt før på gruppens debut-LP “Please Please Me”. Martin valgte altså likevel Ringo-versjonen som single. På B-siden havnet “P.S. I Love You”, innspilt 11. september med Andy White på trommer.
5. oktober 1962 slapp The Beatles’debut-single løs på verden.
I 1962s England var popmusikk en glatt ting sunget av flinke unge menn og damer til brusende orkesterakkompagnementer og/eller veldreide Shadows-etterligninger. Joe Meek hadde riktignok funnet den ultimate lyden av strangeness med "Telstar". Men den forsterket også tenåringens følelse av ensomhet. Der oppe svevde satellittene. Her nede satt hun eller han på rommet, mutters alene og pengelens. Det var ingenting å ta seg til. Ingen ting som het ungdomskultur. TV leverte blåskimrende blaff av lede ispedd korte glimt av eskapisme gjennom serier som The Avengers, Helgenen (debuterte dagen før “Love Me Do” kom ut), Z-Cars og Familien Flint. Sex var noe man ikke snakket høyt om og som bare foregikk i forbudte magasiner og på nattklubber i Soho. Man var fri for selvtillit og hadde ingen å snakke med mens Cuba-krisen eskalerte under en stadig mørkere dommedagshimmel.
Ut av eteren kom så denne enkle, nakne sangen... "Love, love me do, you know I love you..." det var ikke så mye ordene som stemningen og den ustø, nesten klossete fremføringen. Denne platen lød ekte, den lød ung, den bar på en hemmelighet som bare tenåringer hadde adgang til.
Innspillingen hadde en snedig vri i tillegg til de blå, klagende munnspillstøtene til John, nemlig den overrumplende bråstoppen etter versene og broen. Stillheten rister liksom i deg. Sansene skjerpes. Hjertet hopper over et slag. Hva var dette for noe?
I ukene fra “Love Me Do” ble utgitt og frem til 27. oktober (da Khrusjtsjov signaliserte forhandlingsvilje) trodde man oppriktig at slutten var kommet. Sovjet nektet å fjerne sine utplasserte atomraketter på Cuba, USA stilte et ultimatum uten retrettmuligheter. Hver eneste kveld fulgte angsten for undergangen hele klodens befolkning inn i drømmene. Atmosfæren er vanskelig å forestille seg for den som ikke var der, men jeg kan love at vi var vettskremt. De voksne snakket lavt og resignert sammen om kveldene. Jeg var ti år og hadde skarpe ører. Først 20. november kunne verden omsider puste lettet ut. Det var dagen da president Kennedy hevet blokaden av Cuba.
(Utdrag fra “Beatles og jeg”)
USA 1962
For populærmusikken i USA var 1962 et rolig år. Rock'n'rollens første pionerer var enten borte fra hitlistene eller i ferd med å finne nye roller, mens den britiske invasjonen lå et par år frem i tid.
Dansebølgene sto fortsatt sterkt. Chubby Checkers «The Twist» gjorde det utenkelige og gikk til topps for andre gang på to år. Samtidig kom nye danselåter som «The Loco-Motion» og «Mashed Potato Time». Det var ofte marginal forskjell på alle dansene som ble lansert, det viktigste var å finne på gøyale navn. Tenåringspopen hadde sine idoler i Four Seasons, Shirelles og Crystals. For å nevne tre.
Årets største Billboard-hit var faktisk Acker Bilks «Stranger on the Shore», en melankolsk, drømmende klarinettmelodi som toppet Billboards årsliste foran alle rockeartistene. Samtidig gjorde «The Stripper», «Midnight in Moscow» og andre instrumentaler stor suksess.
Innovative Ray Charles hentet country- og hillbilly-musikken inn fra kulden, ved å forene country & western med rhythm & blues skapte han en gjensidig aksept blant både svarte og hvite for hverandres uttrykksformer, og en felles popnevner å suge på. Bunnlinjen var at han hyllet Hank. Helt genialt.
Motown begynte også å etablere seg gjennom Mary Wells, Contours og Marvelettes, selv om selskapets store gjennombrudd først skulle komme året etter.
Mot slutten av 1962 var det duket for middelklasseguttene ifra Vestkysten, selveste The Beach Boys. De slo gjennom med «Surfin' Safari», og surf-musikken begynte å spre seg utenfor California. Fremtiden var ikke bare meldt, den var her allerede.
Fem sentrale singler
«I Can't Stop Loving You» – Ray Charles
I Ray Charles' tolkning av Don Gibsons countryballade “I Can’t Stop Loving You” finner vi en utmerket representant for USA i 1962. Charles hadde allerede etablert seg som en av USAs viktigste rhythm & blues-artister, men med albumet Modern Sounds in Country and Western Music sprengte han grensene og mikser svarte og hvite musikalske tradisjoner som om det var en selvfølge. «I Can't Stop Loving You» ble en enorm suksess og endte som nummer to på Billboards årsoversikt for 1962.
Innspillingen kombinerte countryens melodiske enkelhet med gospelens følelsesmessige tyngde og et stort orkesterarrangement som ga sangen majestetisk karakter. Charles sang med autoritet og smerte og gjorde teksten universell. Det var borgerrettighetskamp av aller smarteste sort.
Historisk står den som en av de sentrale broene mellom hviteste Nashville og sorteste Memphis. Mange av de store crossover-suksessene som kom senere på 1960-tallet, kan spores tilbake til dette øyeblikket.
«The Loco-Motion» – Little Eva
Mens mange av årets hits fortsatt hadde røtter i 1950-tallet, pekte «The Loco-Motion» rett mot tenåringskulturen som snart skulle overta halve verden og innføre generasjonsgapet som kreativ størrelse. Låten var ment for en annen artist, Dee Dee Sharp, men hun syntes bare den var teit. Eva Boyd (som ofte satt barnevakt for komponistparet Carole King og Gerry Goffin) sang demoen, og siden Sharp ikke ville ha låten, ga de ut Evas versjon, de døpte henne Little Eva.
Resultatet ble en av tiårets mest smittende dansesingler. Som «The Twist» bygget den på gøyale dansetrinn som teksten ga en beskrivelse av, så kunne lytteren både lære, høre og danse selv. «The Loco-Motion» som produksjon var et tydelig barn av sin samtid. Det lød moderne, den hadde drivet og samtidig var det så profft som man bare kunne få det fra The Brill Buildings beste.
Goffin og King tjente godt på låten, Little Eva ble stjerne. Alle fornøyd.
«Duke of Earl» – Gene Chandler
«Duke of Earl» er et av de siste store monumentene fra doo-wop-epoken. Med sine dype, snurrige vokalharmonier og ikke mindre snurrige kortema og flaprende bassrøst-nedganger skapte Gene Chandler en plate som både føltes gammeldags og tidløs. Det virkelige Ruben And The Jets, musikken Frank Zappa elsket og aldri sluttet å hylle.
Innspillingen er bemerkelsesverdig sparsom. Det er ledevokalen og flettverket av korstrofer som gjør låten. Har du ingen doo-wop låter i hjemmet (en skam, faktisk), er det ingen dum idé å begynne med denne. Doo-wop er r&b, akrobatikk og humor, og kan fremføres av en kameratgjeng på fortauet utenfor nærmeste frisørsaling.
«He’s A Rebel» – The Crystals
«He's A Rebel» ble skrevet av Gene Pitney, men sangens plass i pophistorien skyldes først og fremst produsent Phil Spector. Da Spector fikk høre at Vikki Carr var i ferd med å spille inn sangen for et rivaliserende selskap, skyndte han seg inn i Gold Star-studioet i Los Angeles og spilte inn sin egen versjon. Den ble utgitt under navnet The Crystals, selv om det i virkeligheten var medlemmer av The Blossoms med Darlene Love på hovedvokal som gjorde jobben.
Innspillingen markerte et viktig vendepunkt i Spectors utvikling som produsent. De første stenene i hans «Wall of Sound»-teknikken startet her. Arrangementet, skrevet av Jack Nitzsche, ble fremført av åtte studiomusikere – uvanlig mange for en rockeinnspilling i 1962. Den karakteristiske femtoners pianofiguren ble introdusert av pianisten Al De Lory, mens Steve Douglas bidro med saksofonsoloen i midtpartiet. Musikerne forsto at de hørte noe nytt da Spector spilte av opptaket på ekstremt høyt volum i kontrollrommet.
Larry Levine, produsentens faste lydtekniker, mente at erfaringene fra denne innspillingen overbeviste Spector om at han hadde funnet lyden han hadde lett etter, og som senere skulle prege klassikere som «Be My Baby» og «Then He Kissed Me».
Kommersielt ble singelen en enorm suksess. Spectors første listetopper som produsent siden «To Know Him Is To Love Him». Samtidig fikk vi en av sek60-tallets mest omtalte identitetsforviklinger: De egentlige medlemmene av The Crystals’ første møte med sangen var da de hørte den på radio, og ikke skjønte bæret. Så måtte de lære seg låten som de altså ikke medvirket på, og fremføre den på alle sine konserter fremover som “vår største hit”.
«Monster Mash» – Bobby (Boris) Pickett & The Crypt-Kickers
Med “Monster Mash” inntok Boris Pickett Halloween, og det med en produksjon like smakløs og teit som alle skrekkfilmene den var inspirert av. Pickett elsket skrekkfilmer, han fikk aldri nok, og fremst i rekken av hans idoler var selvfølgelig Boris Karloff.
Velkommen til monsterballet. Effektene er primitive, humoren barnslig og idéen på grensen til absurd. Det måtte jo bli suksess.
Pickett fanget en bit av den amerikanske kulturarven. Det ble deres sang. Og sannelig var den slitesterk. Den er over 60 år nå og får fortsatt folk til å hyle av fryd og synge med.
Ikke alle klassikere er klassikere. Dette er en slik.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1962
Januar
Den 1. januar blir Vest-Samoa (nå Samoa) den første stillehavsstaten som oppnår selvstendighet etter andre verdenskrig. I Norge blir flere kommuner i Stjørdal-området slått sammen.
Den 8. januar skjer Nederlands verste togulykke. 93 mennesker omkommer ved Harmelen.
Den 11. januar får vulkanen Huascarán i Peru et voldsomt utbrudd som koster mer enn 4 000 mennesker livet.
Mot slutten av måneden skjer flere politiske omveltninger i Latin-Amerika, mens Cuba blir suspendert fra Organisasjonen av amerikanske stater (OAS).
Februar
Den 2. februar omkommer seks fiskere da garnbåten «Nordbakken» forliser ved Værøy.
Den 3. februar kunngjør USA full handelsboikott mot Cuba. Embargoen skal bli et av de mest langvarige utenrikspolitiske virkemidlene i moderne historie.
Den 5. februar erklærer Frankrikes president Charles de Gaulle at Algerie bør få sin selvstendighet, noe som markerer begynnelsen på slutten av den blodige Algeriekrigen.
Den 17. februar rammes Hamburg av en katastrofal stormflo. Over 300 mennesker omkommer, og titusener mister hjemmene sine.
Stormflo: Hamburg under vann i den voldsomme flommen som tok 300 liv. (Foto: Wiki / Gerhard Pietsch)
Den 20. februar gjennomfører John Glenn USAs første bemannede romferd og blir den første amerikaneren som går i bane rundt jorden. Ferden er et avgjørende øyeblikk i romkappløpet mellom USA og Sovjetunionen.
Mars
Den 2. mars tar general Ne Win makten i Burma (dagens Myanmar) gjennom et militærkupp. Landet skal deretter styres av militæret i flere tiår.
Den 8. mars vedtar Stortinget grunnlovens paragraf 93. Det innebar at Stortinget endret Grunnloven slik at Norge, under bestemte vilkår, kunne overføre deler av sin beslutningsmyndighet til internasjonale organisasjoner. Dette ble senere et juridisk grunnlag for Norges tilknytning til europeisk integrasjon og overnasjonalt samarbeid.
Og ja, i et tenkt tilfelle innebærer det at hvis man har et stort flertall i Stortinget, kan dette bruke bestemmelsen til å overføre betydelig myndighet til en internasjonal organisasjon, også en autoritær en.
Den 18. mars undertegnes Évian-avtalene mellom Frankrike og Algerie, som avslutter Algeriekrigen.
Den 19. mars trer våpenhvilen i kraft. Samme dag utgir Bob Dylan sitt debutalbum, «Bob Dylan».
Venstre: Bob Dylan gir ut sitt første album «Bob Dylan».Cover-fotoet speilvendt da, og speilvendt nå. Merkelig at det ikke er korrigert. Høyre: Korrigert. Av meg.
Den 23. mars undertegner de nordiske landene Helsingforsavtalen, grunnlaget for det moderne nordiske samarbeidet.
April
Den 1. april åpnes Arlanda flyplass utenfor Stockholm.
Arlanda: Den svenske Kong Gustaf VI Adolf åpner Arlanda flyplass (Foto: Wiki / SAS)
Den 8. april godkjenner franske velgere Évian-avtalen med overveldende flertall.
Den 14. april blir Georges Pompidou fransk statsminister. Han skal senere bli president.
Den 21. april åpner verdensutstillingen i Seattle, kjent for det futuristiske tårnet Space Needle, et symbol på romalderen.
Mai
Den 3. mai omkommer 160 mennesker i en alvorlig togulykke ved Tokyo.
Den 24. mai gjennomfører astronaut Scott Carpenter USAs andre bemannede romferd i bane rundt jorden.
Den 30. mai åpnes fotball-VM i Chile.
Juni
Den 1. juni henrettes Adolf Eichmann i Israel. Han hadde vært en sentral organisator bak Holocaust og var den mest kjente nazisten som ble stilt for retten i Israel.
Den 3. juni styrter et Air France-fly ved Orly-flyplassen i Paris. 130 omkommer. Bare to mennesker overlever.
Ulykkesflyet fotografert i Tokyo en måned tidligere. (Foto: Wiki)
Den 7. juni åpner kong Olav offisielt Nordlandsbanen fram til Bodø, et historisk samferdselsprosjekt i Norge.
Den 12. juni lykkes tre innsatte med den berømte flukten fra Alcatraz-fengselet. Det er fortsatt uklart om de overlevde.
Den 17. juni vinner Brasil fotball-VM etter seier over Tsjekkoslovakia.
Juli
Den 1. juli blir Rwanda og Burundi selvstendige stater etter Belgias kolonistyre.
Den 5. juli blir Algerie formelt uavhengig etter 132 år som fransk koloni.
Den 10. juli skytes Telstar opp, verdens første aktive kommunikasjonssatellitt. Den gjør direkte fjernsynssendinger mellom Europa og Nord-Amerika mulig og innleder satellittalderen.
Den 12. juli debuterer The Rolling Stones på Marquee Club i London.
August
Den 5. august blir Marilyn Monroe funnet død i Los Angeles, bare 36 år gammel. Dødsfallet skaper øyeblikkelig verdensomspennende oppmerksomhet.
Den 6. august blir Jamaica selvstendig.
… så var det min tur, 13. august 1962 fylte jeg 10
Jeg var romfartsgal og slukte alt. Russernes stadige fremganger var spennende å følge. Dessuten lød kosmonaut tøffere enn astronaut. Og russerne landet på fastland, de jukset ikke med å pluppe ned i Stillehavet hele tiden. En annen fantastisk opplysning: Japanske biler. Vi befant oss helt i starten av suksessen, det ruller bare 14 japanske biler i Norgen, samtlige i Norge.
Bursdagen ble feiret på Klingenberg med “Operasjon Løvsprett”. Ikke helt der oppe med Tarzan- og Zorro-filmene på Prinsdal vel, men veldig morsom likevel, og vinnerne var Arve Opsahl og Sølvi Wang (sistnevnte fordi jeg alltid ble forelsket i svømmelærerinnene, og hun var like vakker som dem). NRKs TV bød først og fremst på solide doser med prøvebildet. Svensk TV hadde mer å rutte med, og vi fikk det inn på Prinsdal.
Bladfloraen i kiosken. Marilyn Monroes død. Ganske oppsiktsvekkende. Alle sa hun var verdens neste vakreste filmstjerne (etter Elizabeth Taylor), visstnok litt lei seg, og nå var hun død, kanskje myrdet. Men hva drev Vi Menn med? Bildet av en mann i ullgenser som spiser en rå fisk med ben og finner og alt, det kunne da umulig ha solgt blader? Dårlig stell med Donald også. De herlige historiene dukket opp sjeldnere og sjeldnere.
Men Davy skuffet aldri, selv om den nye vignettbilde-løsningen tok alt for mye plass, selv om professor Occultis endelig kom til heder og verdighet.
Den 18. august skytes den norske forskningsraketten Ferdinand I opp fra Andøya. Norge blir dermed en romnasjon.
Den 22. august overlever Charles de Gaulle et attentatforsøk utenfor Paris.
September
Den 1. september rammes Iran av et kraftig jordskjelv som dreper rundt 20 000 mennesker.
Den 11. september innvies Tryvannstårnet i Oslo.
Den 12. september holder president John F. Kennedy sin berømte «We choose to go to the Moon»-tale. Her forplikter USA seg til å sende mennesker til månen før tiåret er omme.
Den 26. september bryter borgerkrigen i Nord-Jemen ut.
Den 27. september rammes Barcelona-regionen av en katastrofal flom.
Oktober
Den 9. oktober blir Uganda selvstendig og John Lennon fyller 22..
Den 11. oktober åpner Det andre Vatikankonsil. Dette blir den største reformprosessen i den katolske kirken på 1900-tallet.
Den 14. oktober fotograferer amerikanske spionfly sovjetiske rakettanlegg på Cuba. Dette utløser Cubakrisen.
Den 22. oktober kunngjør Kennedy en amerikansk blokkade av Cuba. Verden kommer nærmere atomkrig enn noen gang tidligere.
Den 24. oktober når krisen et dramatisk høydepunkt da sovjetiske skip snur før de når den amerikanske blokkadesonen.
Den 27. oktober nekter den sovjetiske marineoffiseren Vasily Arkhipov å godkjenne avfyring av atomtorpedo fra en sovjetisk ubåt. Mange historikere mener at han kan ha bidratt til å forhindre en atomkrig.
Den 28. oktober avsluttes Cubakrisen da Sovjetunionen går med på å fjerne rakettene fra Cuba.
November
Den 5. november omkommer 21 arbeidere i gruveulykken i Ny-Ålesund på Svalbard. Ulykken fører senere til Kings Bay-saken, som velter den norske regjeringen året etter.
Statsminister Einar Gerhardsen og LO-formann Konrad Nordahl besøker Kings Bay-gruvene på Svalbard, juli 1955. (Grøndal Foto Spitsbergen)
Den 20. november oppheves Cuba-blokkaden, og Cubakrisen er formelt over.
I løpet av måneden publiseres også Aleksandr Solzjenitsyns «En dag i Ivan Denisovitsjs liv», den første sovjetiske boken som åpent skildrer livet i Stalins fangeleirer.
Avisen Dag og Tid grunnlegges, og Rondane blir Norges første nasjonalpark.
Desember
Den 9. desember blir Tanganyika republikk under president Julius Nyerere. Landet skal senere bli en del av Tanzania.
Den 10. desember har filmen Lawrence of Arabia premiere i London og blir en av filmhistoriens største klassikere.
Den 14. desember passerer romsonden Mariner 2 Venus og blir det første romfartøyet som sender tilbake data fra en annen planet.
17. desember 1962: Monaco får ny grunnlov. Reformen styrker nasjonalforsamlingens rolle, utvider de politiske rettighetene og moderniserer fyrstedømmets styresett under fyrst Rainier III.
Kjenner ikke den store entusiasmen for disse forsidene, selv om Anitas julemann-sang virker interessant.
Arbeiderbladet på selveste julaften. Mye stygt. Stening av lærer, spenning av ben på gamle damer og sparking i kne. Oslo var en farlig by i 1962.
Woke er fortsatt ukjent i Norge, og Kvitt eller dobbelt-gjengen med Gunnar Haarberg i spissen, kler seg ut som indianere, og tar på seg urbefolknings-luer.
Fred, bøker og sport
NOBELS FREDSPRIS
Prisen ble reservert til 1963.
Fire bøker
SKI-VM i Zakopane, 18.-25. februar 1962
Norge tar bare 2 gull: Arne Larsen (kombinert) og Toralf Engan (hopp, normalbakke)
SKØYTE-VM i Moskva, 17.-18. februar 1962
Viktor Kositsjkin (Sovjetunionen) blir verdensmester.
Beste nordmann, Knut Johannesen, ender på 7. plass.
NORSK FOTBALL
Gjøvik-Lyn blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Vard 2-0 i finalen.
Brann vinner maratonserien og blir seriemester i fotball.
Engelsk fotball
Ipswich blir seriemester.
Tottenham tar FA-cupen og Norwich ligacupen.
Endelig: Liverpool rykker opp i 1. divisjon. Dette bladet fant jeg på papirinnsamling den sensommeren, og falt pladask for laget. Ikke fordi jeg ante noe om engelsk fotball, men fordi de hadde akkurat samme drakter som Brann. Da Kniksen dro til Skottland, droppet jeg Brann og ble Lyn-gutt. Men Liverpool sviktet jeg aldri, de har jeg fulgt og holdt med siden 1962. Før jeg hadde hørt om The Beatles til og med.
Liverpool vinner 2. divisjon og rykker opp.
Jule-Præriebladet er som alle andre Prærieblader, bortsett fra at jeg fortsatt ikke liker den nye vignettportrett-kladasen som tar alt for stor plass.
I julestrømpen. Men ikke av de beste forsidene. Spør du meg, tror jeg Tarzan bommer på løven og havner i flammene.