1961 – UNDER DEN HVITE BRO
Sirkus i 1961: Gode plasser på sirkus gjelds. Stefar Aage hadde kontakter. Både Jakob og jeg har på de obligatoriske sirkuslosje-luene, og mamma har selvfølgelig den korrekte sirkushatten. Aage, på sin side, har ennå ikke anlagt skjegg.
Hva husker man av det året man fylte 9? Ikke så mye. Eller, det vil si, man husker, men det er ikke lett å tidfeste erindringene. De kan komme fra året man fylte både 7 og 8, og til og med 10. Jeg gikk i 2. klasse den vinteren. Det vet jeg. Og dermed erindrer jeg også at jeg gikk med en sorg i brystet som fortsatt gjorde vondt. Vi hadde ikke frøken lenger. Den unge, eiegode, varme damen med trillende latter og filmstjernepermanent var sluttet. Det ble sagt at hun skulle ha barn. Det trodde jeg ikke noe på. Frøken skulle da ikke ha barn. Aldri i verden. Ikke min frøken. Hun fikk aldri barn.
Skuffelsen var tung å bære, selv om jeg gjenkjente den fra utallige lignende tildragelser med svømmelærerinner. Jeg ble alltid forelsket i dem. Nesegrus. Jeg forgudet dem, jeg kunne drukne for dem. Og det må innrømmes at jeg gjorde ganske mange forsøk. Ikke bevisst, selvfølgelig, det var bare slik at når svømmelærerinner så på meg med blide øyne og sa «Kom igjen, Yan, dette klarer du!», så sluttet hele jeg å funksjonere, alt ble redusert til den himmelske lykke å bli snakket til av den unge damen med de glitrende stjerneøynene, og så sank jeg … og måtte livreddes av den samme blide damen, som nå hadde fått en bekymret rynke i pannen. Svømmetalent som en synkemine.
Og nå var skolefrøken borte. De sa hun bodde på Bekkelaget. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot Nedre Bekkelaget skole fra bussvinduet hver gang vi passerte den gule bygningen på vei til eller fra byen. Hun var sikkert der.
Frøkens erstatning var en småvokst og ganske hissig mann, angivelig med fortid som bryter. Jeg kan ikke huske at han ville noen noe vondt, men han kunne bli utrolig sint. Og da smalt det i kateteret, og pekestokkene knakk som tannpirkere. Holen het han. Jeg mener han egentlig var et snilt menneske. Men man fikk ikke lyst til å utfordre ham.
Spillelisten på Spotify heter "1961 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 31 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1961 England NME Complete" eller klikk på linken under.
Klassikerne: Fulstendig fanget, fullstendig oppslukt. Tarzan-bøkene fra Windju Simonsen var magiske. Og ingen må fortelle meg at de var forkortet, og at man misset store deler av originalene. Jeg vil ha Tarzan-bøkene akkurat som de var, forkortet eller ikke. Det var dem jeg vokste opp med. Basta. Favoritten: “Opars juveler”. Tittelen alene gir frysninger av forventning.
Den vinteren gjorde vondt for skøyteinteresserte gutter. Kupper’n var vår bestemann og mitt absolutte idol, helt på høyde med Tarzan (som regjerte i juleheftene, i bøkene fra Windju Simonsen som jeg lånte av Ole Christian, og på Prinsdal Vel hvor man jevnlig viste Tarzan-filmer, men det måtte være Johnny Weissmuller, ikke han fæle Lex Barker).
Prinsdal Vel: Vellet var underholdningssentralen i vårt nærmiljø. Her gikk Tarzan-filmene, Hopalong Cassidy, Zorro og Skipper’n. Her var juletrefestene (da de fyrte så det drønnet i ovnene) og søndagsskolen. Kinoplakatene på oppslagstavlen ble studert ned til minste detalj. På den andre siden av veien, der bussen er stoppet, lå kiosken med salti, bruspulver, Præriebladet, Vill Vest, Texas, Jukan og Donald. Bussen og andre kjøretøy ble ofte forfulgt av den rasende hunden Rikki.
Kupper’n med hatt. 1961 var ikke Kupper’ns år. 11. plass i VM, til alt overmål slått av to svensker. 5. plass i EM, ydmykelse for en gutt som holdt Kupper’n som uovervinnelig, en isens Tarzan. Nå husker jeg også hvor viktig det var at skøytekongen fremstod i trikot og djevellue. Kupper’n i sivil fjernet all heroisk glans og gjorde ham ubetydelig, pinlig klovnete, særlig med hatt. Det klassiske Kupper’n-bildet ble tatt under hans legendariske 10 000 meter i Squaw Valley. 15,46,6. Et syn for evigheten. En tid for evigheten (dessverre varte evigheter bare i tre år på den tiden). (Foto: Wiki)
Mitt forhold til politikk var svært begrenset. Jeg likte Kennedy. Han virket ung og filmstjerneaktig, og han hadde en spennende krigsfortid. Men jeg fikk ikke med meg fadesen i Grisebukten på Cuba. 1961 var et dramatisk år for Afrika, men det eneste jeg husker er navnet Lumumba og at FNs generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke i Rhodesia. Afrika var først og fremst en veldig grei verdensdel. Jeg hadde puslespillet, og hvert land hadde sin karakteristiske form, mange rette linjer, veldig lett å huske, jeg visste hvilket land det var selv om det lå med den grå baksiden opp. De Afrika-puslespillene gjelds ikke lenger nå.
En stor og en ikke fullt så stor, Jurij Gagarin (Foto: Wiki/Mos.ru), historiens første romfarer og en ekte helt. Og sosialisten og partilederen Finn Gustavsen (Foto: Lasse Klæboe/digitalarkivet.no)
Jeg var straks mer med når det gjaldt romfart. Hvor pinlig for amerikanerne, ikke før hadde de sendt opp en sjimpanse, så svarte russerne med et ekte levende menneske, Jurij Gagarin, og han fullførte et helt jordomløp. Gagarin var en verdenshelt. Sjimpansen Ham snakket vi ikke noe særlig om. Ja, og så husker jeg SF. Mest på grunn av deres karismatiske leder, Finn Gustavsen. Mange var redde for ham enda han så spinkel ut og snakket med en veldig hyggelig stemme.
I en periode leide vi ut et rom. Økonomien kan ikke ha vært helt solid. Mannen som flyttet inn på soverommet og fratok meg mitt, het Ravatn og var lærer på skolen. I utgangspunktet lovende, da jeg trodde at han nå som han var innlemmet i vårt fellesskap, også vil sørge for at det ble holdt en hånd over mitt hode når det sto på som verst i skolegården. Det skjedde slett ikke. Ravatn vendte både det blinde øyet og det døve øret til, jeg ble til og med lagt i bakken rett foran ham uten at han reagerte. Han snakket aldri med oss når han var hjemme heller, jeg tror han egentlig syntes det var flaut å leie rom, og særlig hos oss.
At leieforholdet ble avsluttet, skyldtes vel først og fremst Ravatns usedvanlige fokus på personlig hygiene. Vi var to voksne og en gutt som måtte tidlig opp hver morgen, men Ravatn greide alltid å kapre badet først, og der ble han til både min og min stefar Aages stigende frustrasjon. Vi måtte vente. Og vente. For Ravatn badet. Hver morgen. Og han var vaksinert mot banking på baderomsdører. Vi hørte bare den fornøyde klukkingen og sildringen av vann når Ravatn byttet stilling for å gjøre seg det enda mer behagelig, og kanskje etterfylle hvis det begynte å bli litt kaldt.
Noen ganger brukte han opp varmtvannet også. Da ble min mor sint. Men på den stille måten. Man kunne jo ikke godt skjelle ut en skolelærer. Men man kunne si dem opp. Eller vent! Gjorde vi det? Kanskje vi ikke turte, kanskje han bare flyttet. Hukommelsen er tåkete akkurat der.
Når vi endelig slapp til, lå det svarte kroppshår og såpedotter igjen etter ham i badekaret. Han skylte aldri. Det var en lettelse å bli kvitt ham.
Vår første bil: En trøblete brun folkevogn. Bil var ikke så vanlig, så vi fikk ha den lille parkeringsplassen i fred. Tørkestativet ga meg noen minutters kvalitetstid alene i stuen. Mens mamma hengte opp vasken, spilte jeg plater høyt. Jeg nådde i hvert fall fire låter. Absolutt vidunderlig tre år senere da jeg begynte å få Beatles-plater.
Min mor sydde klærne våre, eller i hvert fall en god del av dem. Olabuksene var f.eks. hjemmesydd. De var stive, og slapp ikke helt unna kommentarer i skolegården. På Prinsdal var det rene gutteklasser og jenteklasser. Dermed ble man ikke så kjent med jentene, selv om jeg etter hvert fikk et godt øye til vaktmesterens datter Maj-Britt. Jentene lekte jenteleker i skolegården. Blant annet en sanglek som het «Under den hvite bro». Teksten ble improvisert slik at den kunne befolkes av skikkelser fra nærmiljøet. En dag hørte jeg jentene synge «Under den hvite bro, seilte en båt med to, båten den hvelva og Maj-Britt hun skreik, å Yan jeg elsker deg, elsker du meg fra før, ja det er klart jeg gjør, hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo, ute på Hauketo.» Jeg ble kjempeflau (men egentlig veldig yr), og fikk kokos av klassekameratene. Jentelus var alvorlige greier også i 1961.
Jeg tilbragte ikke så mye tid i selve skolegården. Det kunne medføre kokos, spenning av ben, intens erting, dytting og i noen tilfeller til og med juling. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men sånn ble det. Og da skolegården grenset mot tett skog, var det den veien jeg sprang når det ringte ut. I hvert fall på dager hvor noe var i gjære. Jeg kjente etter hvert denne skogen som min egen bukselomme. Det var trange huleåpninger man kunne forsvinne i, det var utallige muligheter for brå retningsforandringer som forvirret forfølgerne. Og jeg var lett til bens, jeg formelig fløy over lyng og berg og busker. Noen ganger ble Einar med. Så det må har vært vel så mye lek som alvor. Men hvis noen av guttene i klassene over oss meldte seg på, var man i fare. De nølte ikke med å utløse neseblod.
Noen ganger løp jeg helt til honningbonden. Ja, ikke helt ned, men slik at jeg kunne holde øye med ham fra skogbrynet. Det var noe skummelt med alle bikubene som sto der på rekke og rad, og denne bonden i den skumle påkledningen som vandret mellom dem.
Bak huset vårt, ja helt inntil husveggen, sto et primitivt skur, bygget av planker som var blitt morkne. Døren var ikke en dør med en glissen trekonstruksjon, nærmest en lem, som man bukserte til side. En dag plasserte jeg den så feil at den begynt å tippe. Jeg forsøkte å bykse unna, men var ikke rask nok, og så kjente jeg et hugg og en brennende smerte på baksiden av høyre legg. Jeg var nesten spiddet av en spiker, og nå satt hele trekonstruksjonen fast i leggen min. Blodet rant. Jeg ropte på mamma.
Det ble nesten besvimelse da de trakk lemmen vekk og fikk meg løs. Så bar det inn til jodbensin og borvann og vask og plaster og trøst.
Stefar Aage rev skuret. Det var ikke til noen nytte, og tydeligvis også farlig. Den tomme plassen inntil husveggen ble raskt overtatt av onkel Jørgens folkevognboble. Tror ikke den var helt frisk, og at han ikke hadde noe sted å sette den. Så ble den parkert i haven vår, bak huset, rett under mitt soveromsvindu i 2. etasje, og rett utenfor kjøkkenvinduet. En sommerettermiddag klarte jeg ikke lenger å motstå fristelsen og lot det falle noen dugelige gugg på biltaket. Klask sa det. Kladask. Jeg forberedte en tredje klyse da min mors ansikt dukket opp i vinduet. Hun så rett på meg.
- Hva er det du gjør!
- Ingenting, svarte jeg utydelig, men munnen full av spytt.
- Du spyttet på bilen!
- Nei, svarte jeg, det var ikke meg!
En ynkelig løgn som ga husarrest. Hvorfor jugde jeg når det ikke var tvil? Vet ikke. En gang fant jeg en leppestift i veikanten og smurte meg inn med den som en annen hen-fortropp. «Hva er det du har gjort!», utbrøt min strenge og svært oppbragte mor.
- Det var ikke meg! Det var ikke meg!
Protesten var like høy som løgnen var synlig.
Jeg hadde dessverre ingen fantasifigur å dytte skylden over på. Jakob hadde den mystiske «Jepsen». Det var alltid Jepsen som hadde gjort det når Jakob var i trøbbel. De hadde mye lettere for å tilgi hvis Jepsen sto bak. At ikke jeg oppfant min egen! Jeg som ellers var så snedig. I stedet ble jeg knepet og dobbelt-straffet hver gang.
Det var ikke vanskelig å finne på noe å gjøre. Det vrimlet av unger i området. Roger og Bibbi, Jan og Petter, Borgny, Kari, Lars, Sjur og Jon, Kai og Hanne. Og da har jeg nøyd meg med å nevne barna i de nærmeste fire tomannsboligene. Her var strålende utgangspunkt for sisten og gjemsel og strikk. Og akkurat da jeg listet opp alle disse barna, slo det meg at så mange av dem er reist over elven for lengst. Og da blir jeg trist. Gode tanker til dere: Bibbi, Lars, Sjur, Jon og Kai. Vi utgjorde alle en liten bit av hverandres barndom.
Det er forresten merkelig hvor begrenset nærmiljøet ble i praksis selv om man hadde et stort område å forholde seg til. Prinsdal i 1961 var et idyllisk område med trehusbebyggelse, store enger, skog og ikke minst lite trafikkerte veier. Og likevel var det de aller nærmeste barna man lekte mest med i det daglige. Eirik lekte man også med, av og til, men han bodde på den andre siden av veien. Det gikk liksom en fysisk grense der. Og Ole Christian, han bodde i Berglyveien, parallell-veien til Nedre Prinsdals vei, og dermed fem minutter unna og uten blikkontakt. Dermed diskvalifisert fra daglig omgang. Man ringte ikke hverandre. Telefon var dyrt. Man ringte på. Og da ble parallellvei uten blikkontakt en ekspedisjon. Man risikerte at den man ville leke med ikke var hjemme – eller ikke fikk komme ut. Og så måtte man gjøre vendereis.
Wiggo bodde i huset bak vårt, havene våre grenset mot hverandre med nettinggjerde mellom. Men for å komme til Wiggo måtte man gå en ganske lang runde (man klatret ikke ubedt over gjerdene den gang) for å komme på oversiden av huset hans – og ringe på. Han tilhørte nemlig Sponstuveien.
Lenger borte i Nedre Prinsdals vei – nesten oppe ved Lerdal – bodde det en jente som het Bodil. Jeg husker ingen ting om henne bortsett fra navnet. Jeg syntes det var et vemmelig navn. Aner ikke hvorfor.
“Robin Hood”: Ekstremt attraktiv, særlig blant oss som ikke hadde TV og måtte ringe på hos noen og spørre om lov. De to guttene som bodde på Lerdal gård på lillejordet var skikkelig sære. Tror bare jeg fikk se “Robin Hood” hos dem to ganger. Den gamle damen med de vasne kjeksene og den tynne, røde saften var mer generøs. Men vi fryktet serveringen, for hun ble grinete hvis vi ikke gumlet på og drakk.
Jeg tror ikke vi hadde fått TV ennå i 1961. Derfor var man henvist til å ringe på hos de få som hadde, og stå der med bedende øyne og lure på om man kunne få se «Robin Hood». Det bodde en gammel dame noen hus bortenfor vårt, og hun hadde TV. Men hun var humørsyk, du kunne aldri vite på forhånd om hun slengte døren i ansiktet på deg, eller smilte og sa kurrende «kom inn». Å komme inn var ikke farefritt, for da ble man gjerne traktert med vond rød saft som enten var for tykk eller for tynn, og tørre kjeks som hadde ligget litt og myknet.
I den lille gårdsbygningen for enden av jordet rett over veien, bodde to gutter. De hadde TV der også. Men de var sære. Jeg tror ikke jeg fikk se «Robin Hood» mer enn to ganger, ellers ble det til det kjedsommelige nei når man sto der fem på halv åtte. Til slutt gadd man ikke. La dem ha den dumme TV’n sin! Man kunne da bruke søndagen til bedre ting.
Korrekt utstyr: Treski med kandahar-bindinger og beksømstøvler.
Med sneen kom skiene frem. Kandaharbindinger som smatt på plass når man fikk festet vaieren bak på hælen og lukket mekanismen foran skosnuten. Eller støvelsnuten. For dette var beksømstøvler. Skikkelige greier som fort gikk ut av fasong når de hadde stått en sommer. Og hvis såle trakk vann som trekkpapir når solen brant senvinters og sneen ble våt.
De veike sto på ski på lillejordet, der Robin Hood-drittsekkene bodde. Det var nesten flatt, men kunne brukes til hoppbakke og til flaskebane, og bobbane hvis man hadde råd til den deilige, tunge leken. Miniatyrhoppbakke laget vi også, men leke-skihopperen hadde ikke samme status som boben, for han måtte bøyes til slik at han allerede lå i Brantzæg-stil over skiene i ovarennet, det så egentlig ganske teit ut; ikke svevde han heller, han bare skjøt ut i luften og klasket i unnarennet (med fall).
Storejordet lå en lite stykke bortenfor. Det var bratt som unnarennet på Kollen og man måtte være nøyaktig når man kom ned, så man traff de provisoriske stokkene over bekken som skilte jordet fra skogen på den andre siden. Bare de tøffeste satte utfor her. Jeg husker den viltre følelsen av triumf første gang jeg greide meg ned uten fall, med tårevåte øyne etter det stive kuldedraget i den voldsomme farten. Hadde man først kommet seg helskinnet ned der, var det helt greit at det tok evigheter – med fiskeben – å komme seg opp igjen.
Vi hadde aldri smøreproblemer. Det gikk i det samme, lysestumper. Blå, rød, lilla, hvit, gul, grønn – de hadde samme virkning. Stearin var stearin. Og alle hadde brede treski og bambusstaver med trinser som grep. Kom ikke her. Jeg hadde knickers også, med påsydde vevede bånd, og mønstrede ullstrømper. Helt grei påkledning når man ville være Harald Grønningen. Mindre heldig når man var Kupper’n. Jeg hadde hverken trikot eller lengdeløp. Men rik fantasi. Det hendte jeg satte verdensrekord når isen lå på Bunnefjorden og bestefar pilket.
Kupper’n 2: Når isen lå på Bunnefjorden, satte jeg ofte verdensrekorder. Men det føltes litt flaut, for jeg hadde ikke lengdeløp ennå, bare bandyskøyter arvet fra mamma.
Som man skjønner var ikke musikk det som preget min hverdag i 1961. Men det har nok snurret en og annen plate hjemme hos oss, og radioen fanget vel inn tidens toner også. Jeg kan huske «Milord», som min mor kunne klemme i med på gurglende hes fransk, Robertino var jo Norgesvenn, så han visste jeg om, uten at jeg egentlig interesserte meg for ham, «Åh Marie, jeg vil hjem» husker jeg veldig godt. Den hadde vi, den spilte jeg. Den ble også en populær gjenganger blant skolebarna i sin radbrukne form: «Åh Marie, jeg vil hjem til deg, spise sjokolade og leverpostei». Svært festlig den gang. Svært. «Den siste mohikaner» likte jeg også, alt om indianere. Jeg slukte Hjortefot-bøkene.
Hjortefot: Jeg holdt med indianerne, og jeg slukte Hjortefot-bøkene.
Året klarte seg fint, selv uten Beatles.
Og jeg? Helt greit, bare jeg fikk loff med sirup på, og sjokolade og leverpostei. Og det fikk man. Det og pimp, saftposene i de sterke farvene, tyggis med filmstjernebilder, forundringspose (nøytral pose som inneholdt ubrukelige leker og nesten ikke noe godteri, men fordi man ikke visste, gikk man på det om og om igjen),
Musikk 1961
1961 er et mer interessant britisk popår enn ryktet tilsier, nettopp fordi det ligger i mellomrommet: etter den første rock’n’roll-eksplosjonen, men før Beatles, Stones og beatgruppene gjør gitarbandet til hovedformatet. NME-listene viser et marked der amerikanske navn fortsatt har enorm tyngde — Elvis Presley, Everly Brothers, Roy Orbison, Del Shannon, Bobby Vee, Ricky Nelson — men der britisk pop samtidig begynner å få egne figurer, egne produsenter og egne tenåringsstjerner. Året er derfor ikke et vakuum før 1963; det er en overgangssone.
Den britiske hverdagen i 1961 var også på vei inn i et nytt tiår uten helt å ha forlatt det gamle. Etterkrigstidens knapphet var på avstand, forbrukerkulturen vokste, singelplaten var blitt et massemedium for ungdom, og popmarkedet var tett knyttet til radio, musikkpresse, jukebokser, TV-opptredener og platebutikker. Men lydbildet var fortsatt kontrollert av profesjonelle låtskrivere, arrangører, orkestre og produsenter; det var ennå ikke bandene selv som dominerte studioet.
Internasjonalt var 1961 et urolig år: Berlinmuren ble reist, Yuri Gagarin ble første menneske i verdensrommet, Kongokrisen fortsatte, Patrice Lumumba ble drept i januar og Dag Hammarskjöld omkom i september. Dette er ikke hendelser som nødvendigvis speiles direkte i singellistene, men de gir året en undertekst av kald krig, teknologi, kolonial uro og framtidsangst. Det gjør kontrasten slående: på listene dominerer tenåringslengsel, melodrama, instrumentaler, filmtemaer og romantiske miniatyrer.
Musikalsk er 1961 også året da produsenten begynner å bli en kunstnerfigur i britisk pop. Joe Meek er det klareste eksempelet. Han brukte studioet som instrument, med ekko, overlegg, komprimering og teatralsk romfølelse, og “Johnny Remember Me” ble hans første store nummer én-produksjon. Senere omtales Meek nettopp som en av de første britiske produsentene med en gjenkjennelig kunstnerisk identitet.
Samtidig viser året hvor bredt popbegrepet fortsatt var. På de samme listene finner man Elvis’ filmsanger, Everly Brothers’ harmonipop, Del Shannons elektronisk fargede “Runaway”, Roy Orbisons vokaldrama, Helen Shapiros usedvanlig voksne tenåringsstemme, The Shadows’ instrumentaler, Shirley Bassey, Petula Clark, novelty-jazz og lett orkestrert underholdningspop. Det er nettopp denne blandingen som gjør 1961 så fascinerende: det gamle underholdningssystemet står fortsatt, men sprekkene i fasaden er hørbare.
Beatles finnes i utkanten av historien, men ennå ikke på listene. I 1961 er de først og fremst et lokalt Liverpool/Hamburg-fenomen; nasjonalt er britisk pop fortsatt London-sentrert og dominert av solister, profesjonelle låtskrivere og produsenter. Derfor bør de seks singlene som følger ikke bare ses som “årets hits”, men som seks ulike svar på hva pop kunne være rett før alt forandret seg: amerikansk mesterskap, britisk studiogotikk, tenåringspop, vokaldrama, harmonisk perfeksjon og Elvis på sitt mest konsise og farlige.
"Runaway" - Del Shannon
Da "Runaway" kom våren 1961, lød den annerledes enn nesten alt annet på radioen. Del Shannon hadde allerede skrevet sangen sammen med keyboardspilleren Max Crook, men det var Crooks egenbygde Musitron som ga platen dens mest karakteristiske lyd. Samtidige kritikere og senere historikere har pekt på den merkelige elektroniske soloen som et av de mest originale øyeblikkene i tidlig sekstitallspop.
Teksten handler om tap og fortvilelse, men det er måten Shannon fremfører den på som gjør inntrykk. Den høye falsetten i refrenget skaper en følelse av desperasjon som var uvanlig i den relativt polerte popmusikken som dominerte de britiske listene i 1961. Flere musikkhistorikere har senere beskrevet platen som en bro mellom femtitallsrocken og den mer følelsesmessig komplekse popen som skulle komme senere på tiåret.
I Storbritannia ble "Runaway" en av årets største hits, men dens betydning strekker seg langt utover salgstallene. Man kan høre spor av både Roy Orbison, Joe Meek og senere Merseybeat-artister i måten den kombinerer melodi, dramatikk og produksjon på.
Sekstito år senere låter "Runaway" fortsatt moderne. Det er et godt tegn på en klassiker. Av alle hitene som dominerte NME-listene i 1961 er dette kanskje den som har tålt tiden aller best.
"Johnny Remember Me" - John Leyton
Ingen britisk nummer én-hit i 1961 lød mer urovekkende enn "Johnny Remember Me". Historien om en mann som hjemsøkes av stemmen til sin døde kjæreste var allerede særpreget, men det var produsenten Joe Meek som gjorde sangen til noe helt spesielt.
Meek fylte innspillingen med ekko, romklang og atmosfære på en måte som skilte seg kraftig fra den mer tradisjonelle studioproduksjonen som dominerte britisk pop. Flere senere kritikere har omtalt platen som den første virkelig store demonstrasjonen av Meeks geni. Mens mange produsenter fortsatt forsøkte å dokumentere en fremføring, brukte Meek studioet som et kreativt instrument.
Historien rundt platen bidrar også til myten. BBC skal ha vært skeptisk til tekstens dødstematikk, og enkelte programmer unnlot å spille den. Likevel ble den et enormt salgssuksess og nådde toppen av de britiske listene. For mange unge lyttere må den ha fremstått som nærmest overnaturlig sammenlignet med samtidige kjærlighetssanger.
I ettertid står "Johnny Remember Me" som en av de viktigste britiske singlene før Beatles. Den varslet at britisk pop kunne være eksperimentell, filmatisk og egenartet uten å etterligne amerikanske forbilder.
Elvis Presley – "Little Sister" / "His Latest Flame"
"Little Sister" / "His Latest Flame" - Elvis Presley
Mange Elvis-singler fra begynnelsen av sekstitallet var knyttet til filmer, men denne dobbeltsingelen representerer Presley på et helt annet nivå. Begge sider regnes blant hans sterkeste innspillinger etter den militære perioden.
"His Latest Flame" bygger på en karakteristisk rytme inspirert av den gamle italienske sangen "Sliciati". Kritiker Dave Marsh og flere Elvis-historikere har fremhevet den hypnotiske drivkraften i arrangementet. Resultatet er en av de mest elegante og umiddelbart gjenkjennelige innspillingene i hele Presley-katalogen.
"Little Sister" er samtidig en nærmest perfekt rockesingel. Den bygger på en enkel idé, men leveres med autoritet, humor og driv. Scotty Moores gitar og Elvis' vokal arbeider sammen på en måte som minner om hans beste femtitallsinnspillinger.
Som dobbel A-side er platen nærmest uten svakheter. Mange samlere og kritikere har senere omtalt den som en av rockhistoriens sterkeste singelutgivelser. At den ikke ble årets største selger sier mer om markedet enn om kvaliteten.
"Walk Right Back" / "Ebony Eyes" - The Everly Brothers
Everly Brothers hadde allerede vært blant rockens viktigste vokalduoer i flere år, men "Walk Right Back" viste at de fortsatt utviklet seg. Sangen, skrevet av Sonny Curtis, kombinerte countryrøtter, popmelodi og de berømte Everly-harmoniene i en form som skulle få stor betydning for britiske grupper.
Både John Lennon og Paul McCartney har senere snakket om hvor viktig Everly Brothers var for Beatles. Harmoniene i "Walk Right Back" peker direkte mot mye av det som skulle komme fra Liverpool bare et par år senere.
B-siden "Ebony Eyes" er nesten like sterk. Historien om flyulykken og den tapte kjærligheten gir sangen en dramatisk dimensjon som skiller den fra mye annen samtidspop. At begge sider ble store hits gjør utgivelsen til en av de mest imponerende dobbelsinglene i perioden.
I et musikkhistorisk perspektiv fungerer denne platen som et bindeledd mellom amerikansk rock'n'roll og den britiske beatmusikken som snart skulle dominere verden.
Roy Orbison – "Running Scared"
"Running Scared" - Roy Orbison
Roy Orbison var allerede kjent for sin særegne stemme, men "Running Scared" viste hvor langt han kunne ta popformatet. Sangen er bemerkelsesverdig fordi den nærmest mangler et tradisjonelt refreng. I stedet bygges spenningen gradvis gjennom hele innspillingen.
Orbison og låtskriverpartneren Joe Melson konstruerte sangen som et stadig stigende drama. Hovedpersonen frykter at den tidligere kjæresten skal vende tilbake til sin gamle flamme, og denne usikkerheten forsterkes gjennom hele arrangementet.
Mange kritikere har pekt på hvordan innspillingen utfordret etablerte popkonvensjoner. Der samtidige hits ofte bygde på gjentakelser og enkle strukturer, fungerer "Running Scared" nesten som en liten operascene. Hver takt leder mot klimakset.
Resultatet er en av de mest innflytelsesrike balladene i tidlig sekstitallspop. Den peker frem mot mye av den dramatiske popmusikken som skulle prege resten av tiåret.
Helen Shapiro – "You Don't Know"
“You Don’t Know” - Helen Shapiro
Da "You Don't Know" nådde toppen av de britiske listene sommeren 1961, var Helen Shapiro bare fjorten år gammel. Likevel ble hun umiddelbart oppfattet som noe mer enn nok et tenåringsidol.
Det som slo både kritikere og publikum var stemmens modenhet. Flere samtidige omtaler fremhevet kontrasten mellom hennes unge alder og den mørke, fyldige klangen i vokalen. Dette ga innspillingen en tyngde som skilte den fra mye annen britisk tenåringspop.
Sangen markerte også et viktig øyeblikk for britisk plateindustri. Før Beatles var det få britiske tenåringsartister som kunne konkurrere med amerikanske stjerner på like vilkår. Shapiro viste at det faktisk var mulig.
I dag huskes hun kanskje ikke like tydelig som Presley, Orbison eller Everly Brothers, men "You Don't Know" er en nøkkelinnspilling dersom man vil forstå hvordan britisk pop hørtes ut rett før Merseybeat og den britiske invasjonen forandret alt. Det er en av de mest representative britiske hitene fra hele 1961.
USA 1961
Amerikansk populærmusikk i 1961 befant seg i en annen situasjon enn den britiske. Mens Storbritannia fortsatt i stor grad importerte sine største stjerner fra USA, var USA selv sentrum for nesten alle de viktigste musikalske strømningene. Dette var året da John F. Kennedy flyttet inn i Det hvite hus, Yuri Gagarins romferd satte fart i romkappløpet, Berlinmuren ble reist, og fjernsynet for alvor befestet sin rolle som nasjonalt samlingspunkt. Samtidig var rock'n'rollens første generasjon blitt eldre. Elvis var tilbake fra militæret, men Buddy Holly var død, Chuck Berry hadde juridiske problemer, Little Richard var ute av popens sentrum, og mange kritikere har senere omtalt perioden 1959–63 som en slags mellomfase før Beatles, Dylan og Motown forandret alt.
Men når man ser nærmere på Billboard-listene, er bildet langt rikere enn myten om et "dødt" rock-tiår. 1961 rommer framveksten av jentegrupper, de første tegnene på Motowns kommersielle gjennombrudd, Roy Orbisons nye dramatiske sangform, Ray Charles' blanding av soul og pop, og en stadig sterkere svart tilstedeværelse på hitlistene. Bobby Lewis ble den første svarte artisten som fikk årets største Billboard-hit, mens The Shirelles og senere The Marvelettes varslet at jentegruppenes gullalder var i ferd med å begynne.
Et særtrekk ved 1961 er også den bemerkelsesverdige blandingen av gammelt og nytt. På samme lister finner man moderne rhythm & blues og soul ved siden av orkesterinstrumentaler som Bert Kaempferts "Wonderland by Night" og Lawrence Welks "Calcutta". Amerikansk populærmusikk hadde ennå ikke valgt retning. Den kunne se bakover mot storband og lett underholdning eller framover mot soul, Motown og rock. Nettopp derfor er året så fascinerende.
“Stand By Me” - Ben E. King
Da "Stand By Me" ble utgitt våren 1961, var Ben E. King allerede kjent som tidligere medlem av The Drifters, men denne innspillingen løftet ham opp i en helt annen kategori. Sangen ble skrevet av King sammen med Jerry Leiber og Mike Stoller, og bygger delvis på den tradisjonelle gospelhymnen "Lord Stand By Me". Leiber og Stoller hadde allerede skapt noen av rockens viktigste innspillinger, men mange kritikere mener at "Stand By Me" hører hjemme blant deres aller største prestasjoner.
Musikalsk er platen bemerkelsesverdig økonomisk. Den karakteristiske bassfiguren etableres umiddelbart og bærer hele innspillingen. I stedet for å bygge på dramatikk eller produksjonsmessige effekter skaper sangen sin styrke gjennom ro, kontroll og følelsesmessig troverdighet. Ben E. Kings vokal beveger seg mellom gospel, rhythm & blues og pop uten at overgangen merkes.
Ved utgivelsen ble den en betydelig hit, men dens virkelige betydning kom senere. Da filmen Stand by Me kom i 1986, vendte sangen tilbake til listene og nådde en ny generasjon lyttere. Få amerikanske singler fra tidlig sekstitall har hatt tilsvarende levetid. Rolling Stone, Rock and Roll Hall of Fame og en lang rekke kritikere har siden plassert den blant de viktigste innspillingene i populærmusikkens historie.
I dag fungerer "Stand By Me" nesten som et kulturelt referansepunkt snarere enn bare en hitlåt. Den har overlevd skiftende musikalske moter fordi temaet er universelt, fremføringen tidløs og melodien umiddelbart gjenkjennelig. Hvis én amerikansk single fra 1961 fortsatt fremstår like sterk i dag som da den kom ut, er dette en svært sterk kandidat.
"Hit The Road Jack" - Ray Charles.
I 1961 var Ray Charles allerede en etablert stjerne, men "Hit The Road Jack" representerte et av de øyeblikkene der soulmusikken for alvor trengte inn i det amerikanske popsentrum. Sangen var skrevet av Percy Mayfield, en av rhythm & blues-historiens mest respekterte låtskrivere, men det var Charles som gjorde den udødelig.
Innspillingen er bygget som en dialog mellom Charles og Margie Hendrix fra The Raelettes. Den kvinnelige stemmen avviser den mannlige hovedpersonen med stadig større bestemthet, mens Charles forsøker å protestere. Denne nesten teatralske oppbygningen gir platen en energi som fortsatt virker frisk mer enn seksti år senere. Mange kritikere har fremhevet nettopp samspillet mellom stemmene som nøkkelen til innspillingens suksess.
Kommersielt ble den en enorm suksess og vant senere Grammy-pris. Viktigere er imidlertid hvordan den demonstrerte at soulmusikk ikke lenger var begrenset til et spesialisert rhythm & blues-marked. Charles klarte å forene gospelens følelsesmessige intensitet med popens umiddelbare tilgjengelighet.
Når man lytter til amerikanske hitlister fra 1961, er det slående hvor moderne "Hit The Road Jack" fortsatt høres ut. Mange samtidige hits er tydelig bundet til sin epoke. Charles' innspilling virker derimot nærmest tidløs. Det er en viktig grunn til at den fortsatt regnes som en av de sentrale platene i både soul- og pophistorien.
“Crying” - Roy Orbison
Roy Orbison var i ferd med å skape en helt ny type populærmusikk. Mens mange av samtidens artister fortsatt arbeidet innenfor rock'n'rollens etablerte former, bygde Orbison sanger som minnet mer om små dramaer enn tradisjonelle hitsingler. "Crying" er blant de beste eksemplene.
Sangen forteller historien om en mann som møter en tidligere kjæreste og forsøker å skjule sine følelser. I stedet for å fokusere på handlingen bygger Orbison opp en stadig sterkere emosjonell spenning. Kritikere har ofte pekt på hvordan han bruker stemmen som et instrument i seg selv, fra lavmælt fortvilelse til nærmest operatiske høyder.
I løpet av 1960–64 etablerte Orbison en rekke klassikere som "Only The Lonely", "Running Scared", "Dream Baby", "In Dreams" og "It's Over". Mange musikkskribenter mener likevel at "Crying" representerer høydepunktet i denne perioden. K. D. Langs senere duettversjon bidro dessuten til å introdusere sangen for et nytt publikum flere tiår senere.
Historisk står "Crying" som et av de tydeligste bevisene på at popmusikken tidlig på sekstitallet kunne være kunstnerisk ambisiøs uten å miste sitt kommersielle publikum. Orbison skapte et uttrykk som påvirket alt fra Beatles til Bruce Springsteen og Chris Isaak.
"Please Mr. Postman" - The Marvelettes
Når musikkhistorikere peker på begynnelsen av Motowns gullalder, er det ofte denne platen de starter med. "Please Mr. Postman" ble Motowns første nummer én-hit på Billboard Hot 100 og ga Berry Gordy beviset på at selskapet kunne konkurrere med de etablerte gigantene i amerikansk plateindustri.
Sangen ble skrevet av Georgia Dobbins, William Garrett, Freddie Gorman, Brian Holland og Robert Bateman. Innspillingen fremføres av The Marvelettes med Gladys Horton som hovedvokalist. Historien er enkel: en ung kvinne venter desperat på brev fra kjæresten sin. Men det er framføringen som gjør platen minneverdig. Den kombinerer ungdommelig energi med et profesjonelt håndverk som snart skulle bli Motowns varemerke.
I ettertid kan man høre mange av elementene som senere gjorde selskapet verdensberømt: den drivende rytmen, den klare melodien, call-and-response-elementene og følelsen av kollektiv energi. Selv om Supremes, Four Tops og Temptations senere skulle overskygge The Marvelettes kommersielt, er deres historiske betydning vanskelig å overvurdere.
Beatles spilte inn sangen på sitt andre album i 1963, noe som ytterligere bidro til dens status. Den fungerer derfor også som et tidlig bindeledd mellom amerikansk soul og den britiske beatbølgen som snart skulle vende tilbake over Atlanteren.
“Tossin’ And Turnin’” - Bobby Lewis
På papiret er dette årets største amerikanske hit. "Tossin' And Turnin'" lå syv uker på førsteplass på Billboard Hot 100 og ble årets mestselgende single i USA. Likevel er den kanskje den minst omtalte av de virkelig store 1961-platene i ettertid.
Sangen handler om søvnløshet forårsaket av kjærlighetssorg, men det er den eksplosive framføringen som gjør inntrykk. Bobby Lewis kombinerer rhythm & blues, rock'n'roll og pop med en energi som nærmest hopper ut av høyttaleren. Mange kritikere har beskrevet den som en av de mest smittende og umiddelbart fengende singlene fra perioden.
Historisk er platen interessant fordi den viser hvor sterk den svarte populærmusikken var blitt i det amerikanske massemarkedet ved inngangen til sekstitallet. Selv før Motowns store gjennombrudd og soulmusikkens kommersielle eksplosjon kunne en artist som Bobby Lewis dominere hele det amerikanske markedet.
I dag nevnes "Tossin' And Turnin'" sjeldnere enn "Stand By Me" eller "Hit The Road Jack", men dens plass i historien er sikker. Den var ikke bare årets største hit; den er også et glimrende eksempel på den energiske, rytmiske og publikumsvennlige popmusikken som preget USA akkurat før Beatles og den britiske invasjonen forandret spillereglene.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1961:
1961 – Verden mellom håp og frykt
Ved inngangen til 1961 sto verden ved et veiskille. Bare seksten år var gått siden andre verdenskrig, men den kalde krigen hadde allerede delt kloden i to maktblokker. USA og Sovjetunionen konkurrerte om militær styrke, teknologiske gjennombrudd og politisk innflytelse. Samtidig fortsatte avkoloniseringen i Afrika og Asia i høyt tempo. Nye stater ble født, gamle imperier smuldret opp, og millioner av mennesker opplevde at verden omkring dem forandret seg raskere enn noen gang tidligere.
Januar
Den 3. januar brøt USA de diplomatiske forbindelsene med Cuba. To år etter Fidel Castros revolusjon var forholdet mellom Washington og Havana blitt så dårlig at president Dwight D. Eisenhower valgte å kutte de formelle båndene. Beslutningen markerte begynnelsen på en konflikt som skulle prege forholdet mellom de to landene i flere tiår.
Den 17. januar holdt Eisenhower sin avskjedstale som president. I talen advarte han mot det han kalte det «militær-industrielle kompleks», den voksende forbindelsen mellom våpenindustrien, militæret og politikken. Uttrykket skulle senere bli en fast del av det politiske vokabularet.
Den 17. januar ble også Patrice Lumumba, den nylig avsatte statsministeren i Kongo, overført til den utbryterstyrte provinsen Katanga. Lumumba hadde ledet landet inn i selvstendigheten fra Belgia året før og var blitt et symbol på afrikansk nasjonalisme. Kort tid etter ankomsten ble han drept. Drapet ble holdt hemmelig, men skulle snart utløse internasjonale protester og bli en av den kalde krigens mest omstridte hendelser.
Den 20. januar ble John F. Kennedy innsatt som USAs 35. president. Bare 43 år gammel representerte han en ny generasjon amerikanske ledere. I sin innsettelsestale oppfordret han amerikanerne til å spørre hva de kunne gjøre for sitt land, ikke hva landet kunne gjøre for dem.
Den 31. januar sendte USA sjimpansen Ham ut i rommet om bord på Mercury-Redstone 2. Oppdraget demonstrerte at levende vesener kunne overleve en romferd og vende tilbake til jorden, et viktig skritt på veien mot bemannet romfart.
Februar
Den 1. februar prøveskjøt USA sin første Minuteman-rakett, en ny generasjon interkontinentale atomraketter som kunne stå klare i underjordiske siloer og avfyres med kort varsel. Våpenkappløpet mellom supermaktene fortsatte dermed å eskalere.
Den 11. februar startet rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Eichmann hadde vært en sentral organisator av deportasjonene som sendte millioner av europeiske jøder til nazistenes utryddelsesleirer. For første gang fikk verden gjennom fjernsyn og presse et omfattende innblikk i Holocaust gjennom vitneforklaringer fra overlevende.
Den 13. februar ble det offentlig kjent at Patrice Lumumba var død. Nyheten utløste sterke reaksjoner verden over. Mange afrikanske og asiatiske land mente vestlige interesser hadde medvirket til drapet.
Den 14. februar krevde Sovjetunionen at FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld skulle gå av som følge av Kongo-krisen. Kreml hevdet FN hadde sviktet sitt ansvar. Dagen etter svarte president Kennedy med å advare Sovjetunionen mot å gripe inn i FNs arbeid i Kongo.
Den 15. februar styrtet Sabena Flight 548 nær Brussel. Alle 73 om bord omkom, blant dem hele det amerikanske kunstløplandslaget som var på vei til VM.
Mars
Den 1. mars opprettet Kennedy administrasjonen Fredskorpset, Peace Corps, et program som sendte amerikanske frivillige til utviklingsland for å bidra innen utdanning, helse og teknisk bistand.
Den 3. mars ble Hassan II kronet til konge av Marokko etter sin far Mohammed Vs død. Han skulle komme til å styre landet i nesten fire tiår.
Den 15. mars kunngjorde Sør-Afrika at landet ville forlate Samveldet når republikken ble etablert senere på året. Beslutningen kom som følge av den økende internasjonale kritikken mot apartheidregimet.
Den 18. mars trådte våpenhvilen i kraft som avsluttet Algerie-krigen. Etter nesten åtte års blodig konflikt var slutten på det franske kolonistyret i Algerie i sikte.
Den 29. mars ble det 23. grunnlovstillegget i USA ratifisert. Innbyggerne i Washington D.C. fikk dermed stemmerett ved presidentvalg.
April
Den 11. april begynte Eichmann-rettssaken formelt i Jerusalem. Hundretusener fulgte prosessen gjennom aviser, radio og fjernsyn.
Den 12. april gjennomførte den sovjetiske kosmonauten Jurij Gagarin ett omløp rundt jorden i romkapselen Vostok 1. Han ble det første mennesket i verdensrommet. Begivenheten utløste begeistring i Sovjetunionen og uro i USA, som fryktet å bli akterutseilt i romkappløpet.
Den 17. april startet den amerikanskstøttede invasjonen i Grisebukta på Cuba. Omkring 1 400 eksilkubanere gikk i land for å styrte Fidel Castro. Operasjonen ble dårlig planlagt og endte i katastrofe. Allerede den 20. april var invasjonen slått ned.
Den 22. april forsøkte fire franske generaler å gjennomføre et kupp i Algerie i protest mot president Charles de Gaulles politikk. Kuppforsøket mislyktes, men viste hvor splittet Frankrike var blitt av Algerie-spørsmålet.
Den 24. april ble det svenske krigsskipet Vasa hevet fra havnen i Stockholm. Skipet hadde ligget på bunnen siden jomfruturen i 1628.
Den 27. april ble Sierra Leone selvstendig etter mer enn 150 år som britisk koloni.
Mai
Den 4. mai startet Freedom Riders-bevegelsen i USA. Aktivister reiste med buss gjennom sørstatene for å utfordre raseskillet i kollektivtransporten. De møtte vold, arrestasjoner og trusler, men bidro til å gjøre borgerrettighetskampen til en nasjonal sak.
Den 5. mai ble Alan Shepard den første amerikaneren i verdensrommet. Ferden var suborbital og langt kortere enn Gagarins, men ga amerikanerne et etterlengtet løft i romkappløpet.
Den 16. mai tok general Park Chung Hee makten i Sør-Korea gjennom et militærkupp. Han skulle dominere sørkoreansk politikk i nærmere to tiår.
Den 25. mai holdt Kennedy en tale til Kongressen der han erklærte at USA skulle sende et menneske til månen og bringe det trygt tilbake før tiåret var omme. Uttalelsen ble startskuddet for Apollo-programmet.
Den 28. mai publiserte den britiske advokaten Peter Benenson artikkelen «The Forgotten Prisoners». Initiativet utviklet seg senere til menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International.
Den 31. mai ble Sør-Afrika republikk og forlot formelt Samveldet.
Juni
Den 4. juni møttes Kennedy og Nikita Khrusjtsjov i Wien. Samtalene om atomvåpen, Berlin og forholdet mellom øst og vest endte uten gjennombrudd. Mange observatører mente møtet gjorde supermaktenes motsetninger tydeligere.
Den 16. juni hoppet den sovjetiske ballettstjernen Rudolf Nurejev av til Vesten under en turné i Paris. Hendelsen ble et symbol på kulturens rolle i den kalde krigen.
Den 19. juni oppnådde Kuwait full selvstendighet fra Storbritannia. Landets enorme oljerikdom gjorde utviklingen internasjonalt viktig.
Den 23. juni trådte Antarktistraktaten i kraft. Avtalen sikret at kontinentet skulle brukes til fredelige og vitenskapelige formål.
Den 25. juni erklærte Iraks leder Abd al-Karim Qasim at Kuwait egentlig tilhørte Irak. Storbritannia svarte ved å sende tropper til området.
Juli
Den 4. juli fikk den sovjetiske atomubåten K-19 en alvorlig reaktorlekkasje i Nord-Atlanteren. Bare heroiske tiltak fra besetningen hindret en atomkatastrofe.
Den 21. juli ble Gus Grissom den andre amerikaneren i verdensrommet. Ferden endte dramatisk da romkapselen sank etter landing.
Den 25. juli holdt Kennedy en TV-sendt tale om Berlin-krisen. Han understreket at USA ikke ville trekke seg ut av Vest-Berlin og oppfordret samtidig amerikanerne til å bygge tilfluktsrom mot atomkrig.
August
Den 6. august ble Gherman Titov det andre mennesket som gikk i bane rundt jorden. Han tilbrakte mer enn ett døgn i rommet og demonstrerte at mennesker kunne oppholde seg der over lengre tid.
Den 10. august søkte Storbritannia om medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap, forløperen til EU.
Den 13. august startet byggingen av Berlinmuren. Østtyske myndigheter stengte grensen mellom Øst- og Vest-Berlin med piggtråd og soldater før en massiv betongmur gradvis tok form. Hensikten var å stoppe den enorme utvandringen fra Øst-Tyskland. Muren ble raskt det sterkeste symbolet på Europas deling og den kalde krigen.
Den 21. august ble den kenyanske nasjonalistlederen Jomo Kenyatta løslatt etter flere års fengsel. Han skulle senere bli det selvstendige Kenyas første president.
September
Den 1. september ble det første toppmøtet i den alliansefrie bevegelsen åpnet i Beograd. Land som India, Egypt og Jugoslavia forsøkte å skape en tredje vei mellom USA og Sovjetunionen.
Den 8. september overlevde Frankrikes president Charles de Gaulle et attentatforsøk.
Den 13. september startet FN-styrkene en større offensiv mot Katanga i Kongo.
Den 17. september ble Tyrkias tidligere statsminister Adnan Menderes henrettet etter militærkuppet året før.
Den 18. september omkom FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i en flyulykke nær Ndola i Nord-Rhodesia, dagens Zambia. Han var på vei til forhandlinger om Kongo-krisen. Omstendighetene rundt styrten har siden vært gjenstand for omfattende spekulasjoner og undersøkelser.
Den 28. september gjennomførte syriske offiserer et kupp som oppløste unionen mellom Egypt og Syria kjent som Den forente arabiske republikk.
Den 30. september ble OECD opprettet som etterfølger til Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid.
Oktober
Den 17. oktober gikk fransk politi hardt til angrep på tusenvis av algeriske demonstranter i Paris. Hendelsen er senere blitt kjent som Paris-massakren i 1961.
Den 27. oktober sto sovjetiske og amerikanske stridsvogner ansikt til ansikt ved Checkpoint Charlie i Berlin. I flere timer fryktet verden at konfrontasjonen kunne utvikle seg til krig mellom supermaktene.
Den 30. oktober detonerte Sovjetunionen Tsar Bomba over Novaja Semlja. Med en sprengkraft på omkring 50 megatonn var den den største atombomben som noen gang er testet.
Den 31. oktober ble Josef Stalins levninger fjernet fra Lenins mausoleum i Moskva som ledd i Nikita Khrusjtsjovs oppgjør med stalinismen.
November
Den 3. november ble den burmesiske diplomaten U Thant valgt til fungerende generalsekretær i FN etter Hammarskjölds død.
Den 11. november ble tretten italienske FN-flygere drept av kongolesiske soldater i Kongo-krisen.
Den 14. november grunnla Yves Saint Laurent sitt eget motehus i Paris, et selskap som skulle bli et av verdens mest innflytelsesrike luksusmerker.
Den 18. november besluttet Kennedy-administrasjonen å sende ytterligere amerikanske militære rådgivere til Sør-Vietnam. Om lag 18 000 amerikanere var nå involvert i konflikten. Beslutningen markerte begynnelsen på den amerikanske opptrappingen som senere skulle utvikle seg til Vietnamkrigen.
Den 24. november ble Verdens matvareprogram etablert av FN.
Desember
Den 2. desember erklærte Fidel Castro offentlig at han var marxist-leninist og at Cuba ville følge en sosialistisk kurs.
Den 9. desember ble Tanganyika, det senere Tanzania, selvstendig fra Storbritannia under ledelse av Julius Nyerere.
Den 10. desember brøt Sovjetunionen de diplomatiske forbindelsene med Albania etter en langvarig konflikt mellom Moskva og den albanske ledelsen.
Den 11. desember ble Adolf Eichmann kjent skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. Fire dager senere ble han dømt til døden.
Den 11. desember ankom de første amerikanske helikoptrene og soldatene til Sør-Vietnam. Dette regnes ofte som starten på USAs direkte militære involvering i Vietnam.
Den 19. desember kapitulerte de portugisiske styrkene i Goa etter at India hadde invadert territoriet. Dermed tok over 450 år med portugisisk kolonistyre slutt.
Den 21. desember oppga Moise Tshombe Katangas krav om selvstendighet fra Kongo og anerkjente den kongolesiske grunnloven.
Den 31. desember startet Irlands første nasjonale fjernsynskanal sine sendinger. Samme dag gikk et år mot slutten som hadde brakt verden nærmere både månen og atomkrig, samtidig som avkoloniseringen og den kalde krigen fortsatte å forme framtiden.
17. januar – Mobutu deporterer eks-president Lumumba til Katanga, som kontrolleres av Lumumbas fiende Moise Tshombe. Han blir sannsynligvis myrdet samme dag.
31. januar – USA lykkes i å skyte en sjimpanse ut i rommet og bringe den levende tilbake.
11. februar – Rettssaken mot Adolf Eichmann startet i Jerusalem.
13. februar – Lumumbas død blir kjent.
14. februar – Sovjetunionen krever at FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld må gå av som følge av mordet på Lumumba. Videre kreves det at FN-troppene skal trekkes ut av Kongo innen en måned og Mobutu, Tshombe og statsoverhodet Kasavubu arresteres.
17. februar – Louis Armstrong i Njårdhallen
21. februar – FNs sikkerhetsråd avviser Sovjetunionens krav, men godkjenner at FN-styrkene kan bruke våpenmakt for å hindre borgerkrig i Kongo.
7. april – John F. Kennedy lover regjeringen i Sør-Vietnam støtte i kampen mot kommunistisk gerilja.
12. april – Sovjetiske Jurij Gagarin i romkapselen Vostok 1 gjennomfører ett jordomløp, og blir det første menneske i verdensrommet.
15. april – Sosialistisk Folkeparti stiftes.
17. april – Invasjonen i Grisebukta på Cuba begynner. Eksilkubanere med støtte fra USA går i land på sørkysten.
19. april – USA oppretter en militærmisjon i Laos.
20. april – Invasjonen i Grisebukta ender med katastrofe for eksilkubanerne og CIA. “You talkin’ to me?”
5. mai – Alan Shepard i Freedom 7 blir USAs første romfarer. Mercury-kapselen skytes ut i en ballistisk bane, amerikanerne har enda ikke gjennomført et jordomløp.
21. mai – Voldsomme raseopptøyer i Alabama, USA.
1. august – Norge søker medlemskap i Det europeiske fellesskap.
9. august – Holtaheia-ulykken: Et britisk passasjerfly styrter i Strand kommune. Alle 39 ombord, deriblant 34 skolebarn, omkommer.
13. august: Øst-Tyskland starter byggingen av Berlinmuren gjennom Berlin.
23. august: Cliff Richard i Njårdhallen. (Her ankomsten på Fornebu.) (Foto fra Det Nyes arkiv)
Jet Harris, Cliff Richard og Hank B. Marvin i Njårdhallen. (fra Det Nyes arkiv)
17. september – FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld omkommer i en flyulykke i Rhodesia.
20. september – Katangas president Moise Tshombe undertegner våpenhvileavtale med FN.
30. oktober – Sovjetunionen foretar en prøvesprengning av verdens største hydrogenbombe, Tsar Bomba.
3. november – U Thant velges til ny generalsekretær i FN.
15. desember – Adolf Eichmann dømt til døden i Israel.
Hver onsdag, nytt Donald.
Samlekort. Det var alltid noe å samle på. Selv Daniel Gelin, som jeg aldri hadde hørt om. Sort/hvitt bildet av Cliff er fra Det Nyes arkiv. Han leser bladets og Yngvar Holms legendariske “Grammofon boken 1961”.
Well, my telephone rang it would not stop
It’s President Kennedy callin’ me up
He said, “My friend, Bob, what do we need to make the country grow?”
I said, “My friend, John, Brigitte Bardot
Anita Ekberg
Sophia Loren”
(Put ’em all in the same room with Ernest Borgnine!)
(“I Shall Be Free”, Bob Dylan, 1963)
NOBELS FREDSPRIS:
Albert Lutuli for 1960 og Dag Hammarskiöld for 1961 (post mortem)
HOLMENKOLLRENNENE 9.-12. mars 1961:
Norske vinnere: Harald Grønningen (15 km) og Sverre Stensheim (50 km).
Hopprennet vinnes av Nikolaj Sjamov, Sovjetunionen. Beste nordmann, Toralf Engan på 5. plass.
VM SKØYTER Göteborg, 18.-19. februar 1961:
Henk van der Grift, Nederland, blir verdensmester.
Norge er omtrent utradert med Kupper’n helt nede på 11. plass og Fred Anton Maier på 13.
NORSK FOTBALL:
Fredrikstad blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Haugar 7–0 i finalen.
Fredrikstad blir også seriemester i fotball etter å ha slått Eik 2–0 i seriefinalen.
ENGELSK FOTBALL:
Tottenham double, seriemester og FA-cup-mester.
Aston Villa vinner ligacupen.
Stilig: Den stiligste Tarzan-forsiden ever. For en glede å finne det heftet i julestrømpen - sammen med sirupsnipper, berlinerkranser og en appelsin. Julaftens morgen i Nedre Prinsdals vei 62D.