1961 – UNDER DEN HVITE BRO
Sirkus i 1961: Gode plasser på sirkus gjelds. Stefar Aage hadde kontakter. Både Jakob og jeg har på de obligatoriske sirkuslosje-luene, og mamma har selvfølgelig den korrekte sirkushatten. Aage, på sin side, har ennå ikke anlagt skjegg.
Hva husker man av det året man fylte 9? Ikke så mye. Eller, det vil si, man husker, men det er ikke lett å tidfeste erindringene. De kan komme fra året man fylte både 7 og 8, og til og med 10. Jeg gikk i 2. klasse den vinteren. Det vet jeg. Og dermed erindrer jeg også at jeg gikk med en sorg i brystet som fortsatt gjorde vondt. Vi hadde ikke frøken lenger. Den unge, eiegode, varme damen med trillende latter og filmstjernepermanent var sluttet. Det ble sagt at hun skulle ha barn. Det trodde jeg ikke noe på. Frøken skulle da ikke ha barn. Aldri i verden. Ikke min frøken. Hun fikk aldri barn.
Skuffelsen var tung å bære, selv om jeg gjenkjente den fra utallige lignende tildragelser med svømmelærerinner. Jeg ble alltid forelsket i dem. Nesegrus. Jeg forgudet dem, jeg kunne drukne for dem. Og det må innrømmes at jeg gjorde ganske mange forsøk. Ikke bevisst, selvfølgelig, det var bare slik at når svømmelærerinner så på meg med blide øyne og sa «Kom igjen, Yan, dette klarer du!», så sluttet hele jeg å funksjonere, alt ble redusert til den himmelske lykke å bli snakket til av den unge damen med de glitrende stjerneøynene, og så sank jeg … og måtte livreddes av den samme blide damen, som nå hadde fått en bekymret rynke i pannen. Svømmetalent som en synkemine.
Og nå var skolefrøken borte. De sa hun bodde på Bekkelaget. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot Nedre Bekkelaget skole fra bussvinduet hver gang vi passerte den gule bygningen på vei til eller fra byen. Hun var sikkert der.
Frøkens erstatning var en småvokst og ganske hissig mann, angivelig med fortid som bryter. Jeg kan ikke huske at han ville noen noe vondt, men han kunne bli utrolig sint. Og da smalt det i kateteret, og pekestokkene knakk som tannpirkere. Holen het han. Jeg mener han egentlig var et snilt menneske. Men man fikk ikke lyst til å utfordre ham.
Sommer, kaldt i vannet, ferskt skrubbsår (skli bortover asfalt, grus i såret-typen), utflukt til Jeløya. Mamma ser som vanlig ut som en filmstjerne.
Klassikerne: Fulstendig fanget, fullstendig oppslukt. Tarzan-bøkene fra Windju Simonsen var magiske. Og ingen må fortelle meg at de var forkortet, og at man misset store deler av originalene. Jeg vil ha Tarzan-bøkene akkurat som de var, forkortet eller ikke. Det var dem jeg vokste opp med. Basta. Favoritten: “Opars juveler”. Tittelen alene gir frysninger av forventning.
Den vinteren gjorde vondt for skøyteinteresserte gutter. Kupper’n var vår bestemann og mitt absolutte idol, helt på høyde med Tarzan (som regjerte i juleheftene, i bøkene fra Windju Simonsen som jeg lånte av Ole Christian, og på Prinsdal Vel hvor man jevnlig viste Tarzan-filmer, men det måtte være Johnny Weissmuller, ikke han fæle Lex Barker).
Prinsdal Vel: Vellet var underholdningssentralen i vårt nærmiljø. Her gikk Tarzan-filmene, Hopalong Cassidy, Zorro og Skipper’n. Her var juletrefestene (da de fyrte så det drønnet i ovnene) og søndagsskolen. Kinoplakatene på oppslagstavlen ble studert ned til minste detalj. På den andre siden av veien, der bussen er stoppet, lå kiosken med salti, bruspulver, Præriebladet, Vill Vest, Texas, Jukan og Donald. Bussen og andre kjøretøy ble ofte forfulgt av den rasende hunden Rikki.
Kupper’n med hatt. 1961 var ikke Kupper’ns år. 11. plass i VM, til alt overmål slått av to svensker. 5. plass i EM, ydmykelse for en gutt som holdt Kupper’n som uovervinnelig, en isens Tarzan. Nå husker jeg også hvor viktig det var at skøytekongen fremstod i trikot og djevellue. Kupper’n i sivil fjernet all heroisk glans og gjorde ham ubetydelig, pinlig klovnete, særlig med hatt. Det klassiske Kupper’n-bildet ble tatt under hans legendariske 10 000 meter i Squaw Valley. 15,46,6. Et syn for evigheten. En tid for evigheten (dessverre varte evigheter bare i tre år på den tiden). (Foto: Wiki)
Mitt forhold til politikk var svært begrenset. Jeg likte Kennedy. Han virket ung og filmstjerneaktig, og han hadde en spennende krigsfortid. Men jeg fikk ikke med meg fadesen i Grisebukten på Cuba. 1961 var et dramatisk år for Afrika, men det eneste jeg husker er navnet Lumumba og at FNs generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, omkom i en flyulykke i Rhodesia. Afrika var først og fremst en veldig grei verdensdel. Jeg hadde puslespillet, og hvert land hadde sin karakteristiske form, mange rette linjer, veldig lett å huske, jeg visste hvilket land det var selv om det lå med den grå baksiden opp. De Afrika-puslespillene gjelds ikke lenger nå.
En stor og en ikke fullt så stor, Jurij Gagarin (Foto: Wiki/Mos.ru), historiens første romfarer og en ekte helt. Og sosialisten og partilederen Finn Gustavsen (Foto: Lasse Klæboe/digitalarkivet.no)
Jeg var straks mer med når det gjaldt romfart. Hvor pinlig for amerikanerne, ikke før hadde de sendt opp en sjimpanse, så svarte russerne med et ekte levende menneske, Jurij Gagarin, og han fullførte et helt jordomløp. Gagarin var en verdenshelt. Sjimpansen Ham snakket vi ikke noe særlig om. Ja, og så husker jeg SF. Mest på grunn av deres karismatiske leder, Finn Gustavsen. Mange var redde for ham enda han så spinkel ut og snakket med en veldig hyggelig stemme.
I en periode leide vi ut et rom. Økonomien kan ikke ha vært helt solid. Mannen som flyttet inn på soverommet og fratok meg mitt, het Ravatn og var lærer på skolen. I utgangspunktet lovende, da jeg trodde at han nå som han var innlemmet i vårt fellesskap, også vil sørge for at det ble holdt en hånd over mitt hode når det sto på som verst i skolegården. Det skjedde slett ikke. Ravatn vendte både det blinde øyet og det døve øret til, jeg ble til og med lagt i bakken rett foran ham uten at han reagerte. Han snakket aldri med oss når han var hjemme heller, jeg tror han egentlig syntes det var flaut å leie rom, og særlig hos oss.
At leieforholdet ble avsluttet, skyldtes vel først og fremst Ravatns usedvanlige fokus på personlig hygiene. Vi var to voksne og en gutt som måtte tidlig opp hver morgen, men Ravatn greide alltid å kapre badet først, og der ble han til både min og min stefar Aages stigende frustrasjon. Vi måtte vente. Og vente. For Ravatn badet. Hver morgen. Og han var vaksinert mot banking på baderomsdører. Vi hørte bare den fornøyde klukkingen og sildringen av vann når Ravatn byttet stilling for å gjøre seg det enda mer behagelig, og kanskje etterfylle hvis det begynte å bli litt kaldt.
Noen ganger brukte han opp varmtvannet også. Da ble min mor sint. Men på den stille måten. Man kunne jo ikke godt skjelle ut en skolelærer. Men man kunne si dem opp. Eller vent! Gjorde vi det? Kanskje vi ikke turte, kanskje han bare flyttet. Hukommelsen er tåkete akkurat der.
Når vi endelig slapp til, lå det svarte kroppshår og såpedotter igjen etter ham i badekaret. Han skylte aldri. Det var en lettelse å bli kvitt ham.
Vår første bil: En trøblete brun folkevogn. Bil var ikke så vanlig, så vi fikk ha den lille parkeringsplassen i fred. Tørkestativet ga meg noen minutters kvalitetstid alene i stuen. Mens mamma hengte opp vasken, spilte jeg plater høyt. Jeg nådde i hvert fall fire låter. Absolutt vidunderlig tre år senere da jeg begynte å få Beatles-plater.
Min mor sydde klærne våre, eller i hvert fall en god del av dem. Olabuksene var f.eks. hjemmesydd. De var stive, og slapp ikke helt unna kommentarer i skolegården. På Prinsdal var det rene gutteklasser og jenteklasser. Dermed ble man ikke så kjent med jentene, selv om jeg etter hvert fikk et godt øye til vaktmesterens datter Maj-Britt. Jentene lekte jenteleker i skolegården. Blant annet en sanglek som het «Under den hvite bro». Teksten ble improvisert slik at den kunne befolkes av skikkelser fra nærmiljøet. En dag hørte jeg jentene synge «Under den hvite bro, seilte en båt med to, båten den hvelva og Maj-Britt hun skreik, å Yan jeg elsker deg, elsker du meg fra før, ja det er klart jeg gjør, hvor skal vi bygge og hvor skal vi bo, ute på Hauketo.» Jeg ble kjempeflau (men egentlig veldig yr), og fikk kokos av klassekameratene. Jentelus var alvorlige greier også i 1961.
Jeg tilbragte ikke så mye tid i selve skolegården. Det kunne medføre kokos, spenning av ben, intens erting, dytting og i noen tilfeller til og med juling. Jeg vet ikke hvorfor det ble slik, men sånn ble det. Og da skolegården grenset mot tett skog, var det den veien jeg sprang når det ringte ut. I hvert fall på dager hvor noe var i gjære. Jeg kjente etter hvert denne skogen som min egen bukselomme. Det var trange huleåpninger man kunne forsvinne i, det var utallige muligheter for brå retningsforandringer som forvirret forfølgerne. Og jeg var lett til bens, jeg formelig fløy over lyng og berg og busker. Noen ganger ble Einar med. Så det må har vært vel så mye lek som alvor. Men hvis noen av guttene i klassene over oss meldte seg på, var man i fare. De nølte ikke med å utløse neseblod.
Noen ganger løp jeg helt til honningbonden. Ja, ikke helt ned, men slik at jeg kunne holde øye med ham fra skogbrynet. Det var noe skummelt med alle bikubene som sto der på rekke og rad, og denne bonden i den skumle påkledningen som vandret mellom dem.
Bak huset vårt, ja helt inntil husveggen, sto et primitivt skur, bygget av planker som var blitt morkne. Døren var ikke en dør med en glissen trekonstruksjon, nærmest en lem, som man bukserte til side. En dag plasserte jeg den så feil at den begynt å tippe. Jeg forsøkte å bykse unna, men var ikke rask nok, og så kjente jeg et hugg og en brennende smerte på baksiden av høyre legg. Jeg var nesten spiddet av en spiker, og nå satt hele trekonstruksjonen fast i leggen min. Blodet rant. Jeg ropte på mamma.
Det ble nesten besvimelse da de trakk lemmen vekk og fikk meg løs. Så bar det inn til jodbensin og borvann og vask og plaster og trøst.
Stefar Aage rev skuret. Det var ikke til noen nytte, og tydeligvis også farlig. Den tomme plassen inntil husveggen ble raskt overtatt av onkel Jørgens folkevognboble. Tror ikke den var helt frisk, og at han ikke hadde noe sted å sette den. Så ble den parkert i haven vår, bak huset, rett under mitt soveromsvindu i 2. etasje, og rett utenfor kjøkkenvinduet. En sommerettermiddag klarte jeg ikke lenger å motstå fristelsen og lot det falle noen dugelige gugg på biltaket. Klask sa det. Kladask. Jeg forberedte en tredje klyse da min mors ansikt dukket opp i vinduet. Hun så rett på meg.
- Hva er det du gjør!
- Ingenting, svarte jeg utydelig, men munnen full av spytt.
- Du spyttet på bilen!
- Nei, svarte jeg, det var ikke meg!
En ynkelig løgn som ga husarrest. Hvorfor jugde jeg når det ikke var tvil? Vet ikke. En gang fant jeg en leppestift i veikanten og smurte meg inn med den som en annen hen-fortropp. «Hva er det du har gjort!», utbrøt min strenge og svært oppbragte mor.
- Det var ikke meg! Det var ikke meg!
Protesten var like høy som løgnen var synlig.
Jeg hadde dessverre ingen fantasifigur å dytte skylden over på. Jakob hadde den mystiske «Jepsen». Det var alltid Jepsen som hadde gjort det når Jakob var i trøbbel. De hadde mye lettere for å tilgi hvis Jepsen sto bak. At ikke jeg oppfant min egen! Jeg som ellers var så snedig. I stedet ble jeg knepet og dobbelt-straffet hver gang.
På biltur. Vi kjørte sjelden lenger enn til Gjersjøen og “Hjulet”. Men en rast var alltid innlagt. Det var det koseligste Momo og Bipan visste. Her koser Jakob og jeg oss også.
Det var ikke vanskelig å finne på noe å gjøre. Det vrimlet av unger i området. Roger og Bibbi, Jan og Petter, Borgny, Kari, Lars, Sjur og Jon, Kai og Hanne. Og da har jeg nøyd meg med å nevne barna i de nærmeste fire tomannsboligene. Her var strålende utgangspunkt for sisten og gjemsel og strikk. Og akkurat da jeg listet opp alle disse barna, slo det meg at så mange av dem er reist over elven for lengst. Og da blir jeg trist. Gode tanker til dere: Bibbi, Lars, Sjur, Jon og Kai. Vi utgjorde alle en liten bit av hverandres barndom.
Det er forresten merkelig hvor begrenset nærmiljøet ble i praksis selv om man hadde et stort område å forholde seg til. Prinsdal i 1961 var et idyllisk område med trehusbebyggelse, store enger, skog og ikke minst lite trafikkerte veier. Og likevel var det de aller nærmeste barna man lekte mest med i det daglige. Eirik lekte man også med, av og til, men han bodde på den andre siden av veien. Det gikk liksom en fysisk grense der. Og Ole Christian, han bodde i Berglyveien, parallell-veien til Nedre Prinsdals vei, og dermed fem minutter unna og uten blikkontakt. Dermed diskvalifisert fra daglig omgang. Man ringte ikke hverandre. Telefon var dyrt. Man ringte på. Og da ble parallellvei uten blikkontakt en ekspedisjon. Man risikerte at den man ville leke med ikke var hjemme – eller ikke fikk komme ut. Og så måtte man gjøre vendereis.
Wiggo bodde i huset bak vårt, havene våre grenset mot hverandre med nettinggjerde mellom. Men for å komme til Wiggo måtte man gå en ganske lang runde (man klatret ikke ubedt over gjerdene den gang) for å komme på oversiden av huset hans – og ringe på. Han tilhørte nemlig Sponstuveien.
Lenger borte i Nedre Prinsdals vei – nesten oppe ved Lerdal – bodde det en jente som het Bodil. Jeg husker ingen ting om henne bortsett fra navnet. Jeg syntes det var et vemmelig navn. Aner ikke hvorfor.
“Robin Hood”: Ekstremt attraktiv, særlig blant oss som ikke hadde TV og måtte ringe på hos noen og spørre om lov. De to guttene som bodde på Lerdal gård på lillejordet var skikkelig sære. Tror bare jeg fikk se “Robin Hood” hos dem to ganger. Den gamle damen med de vasne kjeksene og den tynne, røde saften var mer generøs. Men vi fryktet serveringen, for hun ble grinete hvis vi ikke gumlet på og drakk.
Jeg tror ikke vi hadde fått TV ennå i 1961. Derfor var man henvist til å ringe på hos de få som hadde, og stå der med bedende øyne og lure på om man kunne få se «Robin Hood». Det bodde en gammel dame noen hus bortenfor vårt, og hun hadde TV. Men hun var humørsyk, du kunne aldri vite på forhånd om hun slengte døren i ansiktet på deg, eller smilte og sa kurrende «kom inn». Å komme inn var ikke farefritt, for da ble man gjerne traktert med vond rød saft som enten var for tykk eller for tynn, og tørre kjeks som hadde ligget litt og myknet.
I den lille gårdsbygningen for enden av jordet rett over veien, bodde to gutter. De hadde TV der også. Men de var sære. Jeg tror ikke jeg fikk se «Robin Hood» mer enn to ganger, ellers ble det til det kjedsommelige nei når man sto der fem på halv åtte. Til slutt gadd man ikke. La dem ha den dumme TV’n sin! Man kunne da bruke søndagen til bedre ting.
Korrekt utstyr: Treski med kandahar-bindinger og beksømstøvler.
Med sneen kom skiene frem. Kandaharbindinger som smatt på plass når man fikk festet vaieren bak på hælen og lukket mekanismen foran skosnuten. Eller støvelsnuten. For dette var beksømstøvler. Skikkelige greier som fort gikk ut av fasong når de hadde stått en sommer. Og hvis såle trakk vann som trekkpapir når solen brant senvinters og sneen ble våt.
De veike sto på ski på lillejordet, der Robin Hood-drittsekkene bodde. Det var nesten flatt, men kunne brukes til hoppbakke og til flaskebane, og bobbane hvis man hadde råd til den deilige, tunge leken. Miniatyrhoppbakke laget vi også, men leke-skihopperen hadde ikke samme status som boben, for han måtte bøyes til slik at han allerede lå i Brantzæg-stil over skiene i ovarennet, det så egentlig ganske teit ut; ikke svevde han heller, han bare skjøt ut i luften og klasket i unnarennet (med fall).
Storejordet lå en lite stykke bortenfor. Det var bratt som unnarennet på Kollen og man måtte være nøyaktig når man kom ned, så man traff de provisoriske stokkene over bekken som skilte jordet fra skogen på den andre siden. Bare de tøffeste satte utfor her. Jeg husker den viltre følelsen av triumf første gang jeg greide meg ned uten fall, med tårevåte øyne etter det stive kuldedraget i den voldsomme farten. Hadde man først kommet seg helskinnet ned der, var det helt greit at det tok evigheter – med fiskeben – å komme seg opp igjen.
Vi hadde aldri smøreproblemer. Det gikk i det samme, lysestumper. Blå, rød, lilla, hvit, gul, grønn – de hadde samme virkning. Stearin var stearin. Og alle hadde brede treski og bambusstaver med trinser som grep. Kom ikke her. Jeg hadde knickers også, med påsydde vevede bånd, og mønstrede ullstrømper. Helt grei påkledning når man ville være Harald Grønningen. Mindre heldig når man var Kupper’n. Jeg hadde hverken trikot eller lengdeløp. Men rik fantasi. Det hendte jeg satte verdensrekord når isen lå på Bunnefjorden og bestefar pilket.
Kupper’n 2: Når isen lå på Bunnefjorden, satte jeg ofte verdensrekorder. Men det føltes litt flaut, for jeg hadde ikke lengdeløp ennå, bare bandyskøyter arvet fra mamma.
Som man skjønner var ikke musikk det som preget min hverdag i 1961. Men det har nok snurret en og annen plate hjemme hos oss, og radioen fanget vel inn tidens toner også. Jeg kan huske «Milord», som min mor kunne klemme i med på gurglende hes fransk, Robertino var jo Norgesvenn, så han visste jeg om, uten at jeg egentlig interesserte meg for ham, «Åh Marie, jeg vil hjem» husker jeg veldig godt. Den hadde vi, den spilte jeg. Den ble også en populær gjenganger blant skolebarna i sin radbrukne form: «Åh Marie, jeg vil hjem til deg, spise sjokolade og leverpostei». Svært festlig den gang. Svært. «Den siste mohikaner» likte jeg også, alt om indianere. Jeg slukte Hjortefot-bøkene.
Hjortefot: Jeg holdt med indianerne, og jeg slukte Hjortefot-bøkene.
Året klarte seg fint, selv uten Beatles.
Og jeg? Helt greit, bare jeg fikk loff med sirup på, og sjokolade og leverpostei. Og det fikk man. Det og pimp, saftposene i de sterke farvene, tyggis med filmstjernebilder, forundringspose (nøytral pose som inneholdt ubrukelige leker og nesten ikke noe godteri, men fordi man ikke visste, gikk man på det om og om igjen),
Musikk 1961
Spillelisten på Spotify heter "1961 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 31 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1961 England NME Complete" eller klikk på linken under.
1961 viser med all tydelighet at det fantes fremragende populærmusikk før Beatles og Stones, også på de britiske hitlistene. Selvfølgelig kommer veldig mye fra Amerika, fra den revitaliserte Elvis Presley, fra Everly Brothers, Roy Orbison, Del Shannon, Bobby Vee, Ricky Nelson. Samtidig øyner man britiske navn - utøvere og produsenter - stadig hyppigere. Man befinner seg i overgangssonen.
Etterkrigstidens knapphet ble gradvis og merkbart erstattet av forbrukersamfunnet. Man merket en begynnende overflod i butikkhyllene. Tenåringenes rolle som maktfaktor i mediabildet var ikke riktig der, men de begynte å oppdage seg selv som et samlende begrep. Singleplaten ble deres format for alvor. Popmusikk opererte på flere områder, i radio, på TV, i musikkpressen - særlig i de idolorienterte publikasjonene. Man kunne henge i platesjappene og snappe opp det siste nye, og på kafeene hvor de hadde jukeboksen. Likevel var mye ved det gamle i bransjen, det var de profesjonelle låtskriverne, arrangørene og produsentene som rulet. Artistene hadde egentlig veldig lite å si.
Internasjonalt var 1961 et urolig år: Berlinmuren ble reist, Yuri Gagarin ble første menneske i verdensrommet, Kongokrisen fortsatte, Patrice Lumumba ble drept i januar og Dag Hammarskjöld omkom i september. Disse hendelsene ble ikke nødvendigvis speilet direkte på hitlistene, men de ga året et bakteppe av kald krig, teknologiske gjennombrudd, kolonial uro og framtidsangst. Det ga slående kontraster: en brutal virkelighet balansert mot tenåringslengsler og romantisk virkelighetsflukt.
1961 også året da produsenten blir en egen strørrelse i britisk pop. Joe Meek er det klareste eksempelet. Fra 1960 leide han de tre øverste etasjene over en lærvarebutikk i 304 Holloway Road i London. Der bodde han samtidig som han bygde om rommene til et svært uortodoks lydstudio. Musikere kunne stå i forskjellige rom samtidig. Trommer ble ofte spilt inn i stuen. Sangerne kunne stå på badet for å få naturlig ekko. Gitarister og andre musikere kunne plasseres i trapperommet. Bad og andre små rom gjorde tjeneste som ekkokamre. “Johnny Remember Me” ble hans første storslager.
Popmusikk var en variert og farverik buffet i 1961. På de samme listene finner man Elvis’ filmsanger, Everly Brothers’ harmonipop, Del Shannons elektronisk ladede “Runaway”, Roy Orbisons vokaldrama, tenåringen Helen Shapiros overrumplende kraftfulle og voksne stemme, The Shadows’ instrumentaler, Shirley Basseys vokaldrama, Petula Clarks fengende pop, novelty-jazz og orkestrert underholdningspop.
The Beatles i Hamburg-opptakene
Beatles finnes helt i utkanten av historien, men ennå ikke på listene. I 1961 er de først og fremst et lokalt Liverpool/Hamburg-fenomen; mellom 1. april og 1. juli 1961, gjorde de 92 spillejobber på Top Ten Club i Hamburg, sammen med Tony Sheridan. På slutten av oppholdet vanket plateinnspillinger med Bert Kaempfert som producer.
John, Paul, George og gikk inn i Friedrich-Ebert-Halle i Hamburg 22. juni 1961 som backingband for Tony Sheridan, den mest populære britiske rockeren i Hamburg på den tiden. Beatles var nok litt skuffet, de hadde håpet på egen plate.
Resultatet ble likevel historisk. I løpet av 22.–24. juni 1961 spilte de inn fem spor med Sheridan – «My Bonnie», «The Saints», «Why», «Nobody's Child» og «Take Out Some Insurance On Me, Baby» – samt de to Beatles-sporene «Ain't She Sweet» og «Cry For A Shadow».
De to «rene» Beatles-opptakene peker i hver sin retning. «Ain't She Sweet» er Beatles som klubbband – rått, raskt og med en raspende Lennon-vokal som låter mer Hamburg enn Liverpool. «Cry For A Shadow», derimot, er et glimt av fremtiden: Gruppens første profesjonelt innspilte egenkomposisjon, skrevet av Harrison og Lennon (den kombinasjonen er jo unik i seg selv) som et hyggelig nikk til Cliff Richards backinggruppe The Shadows.
Da Brian Epstein i 1962 jaget platekontrakt, oppdaget han at Beatles fremdeles var bundet til Bert Kaempferts produksjonsselskap. For å bli løst fra kontrakten måtte de gjennomføre én siste Hamburg-session 24. mai 1962. Beatles møtte opp, men Tony Sheridan gjorde det ikke. Gruppen spilte derfor bare inn backing-sporene til «Sweet Georgia Brown» og «Swanee River». Sheridan la på vokal til «Sweet Georgia Brown» et par uker senere. Opptaket av «Swanee River» forsvant, og er aldri blitt gjenfunnet.
«Sweet Georgia Brown» fikk en annen skjebne. Da Beatlemania eksploderte i 1964, tenkte Polydor at de skulle fiffe opp et av de gamle opptakene så det virket helt up to date. De sendte Sheridan i studio med noen nyskrevne strofer som refererte direkte til Beatles' hår og berømmelse:
In liverpool she even dare
To critize the beatles' hair.
With their whole fanclub
Standing there
Dermed eksisterer det to forskjellige versjoner av samme Beatles-opptak: den originale 1962-versjonen og den reviderte Beatlemania-versjonen fra 1964. De fleste LP-utgivelsene av Hamburg-opptakene bruker den reviderte versjonen av “Sweet Georgia Brown”. Originalen ligger på en tysk EP fra 1962.
Opptakene kom først på LP i Tyskland i 1964 med tittelen The Beatles' First. Det er jo slett ingen Beatles-LP, de spiller bare på åtte av sporene, resten er senere opptak med et helt annet kompband. Likevel ble platen markedsført som Beatles’ første album. Den engelske utgivelsen kom ikke før i 1967.
Historisk sett er den viktigste sangen «My Bonnie». Den ble utgitt i Tyskland høsten 1961 under navnet «Tony Sheridan and the Beat Brothers» (og registrerte seg på de tyske hitlistene med en 32. plass som best). Da en kunde senere spurte etter platen i Brian Epsteins platebutikk i Liverpool, begynte Epstein å undersøke hvem disse Beatles egentlig var. Uten «My Bonnie» er det ikke sikkert Epstein hadde oppdaget gruppen.
Engelsk utgave av “My Bonnie” kom i 1962, og nå var den kreditert Tony Sheridan & The Beatles.
En slags rekkefølge. Den tyske og aller første utgaven av “My Bonnie” fra oktober 1961. Den første engelske utgivelsen fra januar 1962. Og endelig den tyske EP’n med originalutgaven av “Sweet Georgia Brown” (uten Beatles-referanser i teksten) fra oktober 1962.
Hamburg-opptakene har mytisk status. Noen helt ordinære, skramlete rock'n'roll-innspillinger som kunne vært gjort av hvem som helst. Og likevel, dette er de aller første profesjonelle opptakene av historiens fremste rockeband. Her begynte de. Her sto de i en annen samtid uten den fjerneste anelse om hva som ventet dem.
Seks sentrale singler fra NME-listene i 1961
"Runaway" - Del Shannon
Da "Runaway" kom våren 1961, lød den annerledes enn nesten alt annet på radioen. Del Shannon hadde allerede skrevet sangen sammen med keyboardspilleren Max Crook, men det var Crooks selvkonstruerte Musitron som ga platen dens karakteristiske lyd. Nærmest baby-versjonen av synthesizeren. Ingen skjønte hva det var for noe, og ingen glemte heller lyden. Det lød som gråten til en maskin. Den spikret seg til hjernen.
Teksten handler om tap og fortvilelse, men det er måten Shannon fremfører den på som gjør inntrykk. Den jagende falsetten i refrenget var ladet desperasjon, på kollisjonskurs med den polerte popen som holdt verden og radiolytterne i ro. Del Shannon sparte ikke på følelsene, han gråt dem ut i natten for alle å se.
I Storbritannia ble "Runaway" en av årets største hits. Det har elementer av både Roy Orbison og Joe Meek. Denne sangen og produksjonen er et helt drama, og et løfte om at samtiden var blitt moderne.
Man slutter aldri å elske “Runaway”.
"Johnny Remember Me" - John Leyton
Ingen av hitlåtene i England i 1961 lød mer urovekkende enn "Johnny Remember Me". Historien om en mann som hjemsøkes av stemmen til sin døde kjæreste, hallo, det smakte jo av voksenfilm. Man kunne ikke høre denne med lyset av. Joe Meeks geni er i full virksomhet her.
Han fylte innspillingen med ekko, romklang og atmosfære i det primitive men aldri opprådde hjemmestudioet sitt, og skapte en lyd som brøt med all tradisjonell studioproduksjon. Normalt så produceren det som sin oppgave å dokumentere fremføringen av en låt på best mulig måte. For Meeks var studioet et instrument i seg selv, ja, egentlig hovedinstrumentet.
Historien rundt platen bidrar også til myten. BBC skal ha vært skeptisk til tekstens dødstematikk, og det ble lagt en del energi i å begrense avspilling av låten. I hvert fall i program som rammet familier og barn. Det var ikke nok til å hindre den i å nå 1.plass. Mange unge lyttere må ha opplevd denne skumle ekko-perlen som overnaturlig innbydende og et forfriskende alternativ til samtidig kjærlighetspludder på eteren.
"Johnny Remember Me" er noe av det beste Storbritannia leverte før Beatles. Meek var eksperimentell, filmatisk, djerv og uten sin like.
"Little Sister" / "His Latest Flame" - Elvis Presley
Mange Elvis-singler fra begynnelsen av sekstitallet var knyttet til filmer, men denne dobbelt A-siden representerer Presley på et helt annet nivå. Begge sider regnes blant hans sterkeste etter militæravbruddet.
"His Latest Flame" fant Elvis på en Del Shannon-LP. Han gjør betydelig mer ut av låten som får en rastløs Bo Diddley-beat som lokomotiv. Rytmen, overskuddskompets vendinger inn mot refrenget, Elvis fraseringslek, det gjør “His Latest Flame” til pur hypose. Det må være en av de mest undervurderte innspillingene i Elvis’ katalog. Av og til er det den beste av dem alle.
"Little Sister" er samtidig en nærmest perfekt rock’n’roll-innspilling anno 1961l, båret på et skarpt og gjenkjennelig gitarriff som det er umulig å verge seg mot. Den bygger på en enkel idé, men leveres med autoritet, humor og driv. Scotty Moores gitar og Elvis' vokal samarbeider tett. For et overskudd, for en maskulin fremdrift!
Som dobbel A-side er singlen uten svakheter. For meg årets single i 1961.
"Walk Right Back" / "Ebony Eyes" - The Everly Brothers
Everly Brothers hadde allerede vært rockens viktigste vokalduo i flere år. Med "Walk Right Back" tok de enda et skritt. Sangen, skrevet av Sonny Curtis, kombinerte countryrøtter, popmelodi og de berømte Everly-harmoniene. Låten kommer tassende stilt og innsmigrende, gitarunderlaget akustisk og rytmisk, vokalharmoniene svale og skjønne, og refrenget har akkurat det forløsende knallet som det bygges opp til, strammere strofer og utestemmer. En pakke vellyd og følelser. Og vokalharmoniene gikk garantert rett i snapphanskene til Lennon og McCartney.
B-siden "Ebony Eyes" er nesten like sterk. Historien om unggutten som venter i avgangshallen på sin kjære, og får høre at flyet er styrtet. Klassisk teenage-dødsballade, men i brødrene Everlys hender levert med varme og forståelse. De skaper det store, mørke drama, men henter deg ut, det er en sang som bearbeider sorgen og leter opp noe å holde fast i som kan hjelpe deg videre. Det er ikke noe spekulativt over Everly Brothers’ “Ebony Eyes”.
"Running Scared" - Roy Orbison
Roy Orbison var allerede kjent for sin særegne stemme, men "Running Scared" viste hvor langt han kunne ta popformatet. Sangen er bemerkelsesverdig fordi den mangler et tradisjonelt refreng. I stedet bygges spenningen gradvis opp, det er en bolero, og mens Roys røst øker i volum, fylles også arrangementet opp, slik at vi ved låtens finale er oppe i et tordnende orkesterklimaks med Roys operarøst som fjellets tinde, klar som sølv i solskinn.
Orbison og låtskriverpartneren Joe Melson konstruerte sangen som et jevnt stigende drama. Hovedpersonen frykter at den tidligere kjæresten skal vende tilbake til sin gamle flamme, og denne usikkerheten forsterkes til bunnløs og himmelropende fortvilelse gjennom arrangementet.
Episk innspilling. I slekt med “It’s Over”.
B-siden “Love Hurts”, fortjente i sannhet dobbel A-side status, og fikk det i noen land. Roys og Gram Parsons & Emmylou Harris’ versjoner sidestiller jeg. I Norge er nok Nazareth-versjonen bedre kjent.
“You Don’t Know” - Helen Shapiro
Da "You Don't Know" nådde toppen av de britiske listene sommeren 1961, var Helen Shapiro bare fjorten år gammel. Likevel ble hun umiddelbart oppfattet som noe mer enn nok et tenåringsidol.
Hun hadde stemmen til en moden diva. Det var simpelthen umulig å fatte at den karftfulle lyden kom fra en fjortis. Hun vant jo på det, da innspillingene hennes lød voksne, og ikke som teenybop-teiterier.
Sangen markerte også et viktig øyeblikk for britisk plateindustri. Før Beatles var det få britiske tenåringsartister som kunne konkurrere med amerikanske stjerner på like vilkår. Shapiro viste at det faktisk var mulig.
Hun er ikke av dem som nevnes når folk snakker om 60-tallsmusikken. Men hun gjorde sitt, hadde mange veldig gode hits, og var så stor og etablert at The Beatles ble satt opp som oppvarmer for henne da de turnerte sammen i 1963. Helens tid som stjerne var da på hell, og Beatles’ “Please Please Me” suste hele veien til 1. plass i England under turnéen, så det var liten tvil om hvem som var det virkelige trekkplasteret mot slutten av turnéen.
Beatles hadde stor respekt for henne. Men John Lennon slet med at hun ble nesegrus forelsket i ham. John var gift, hadde barn på gang, og så kom denne 16 år gamle popstjernen og diltet etter ham med bedende øyne og tunge sukk hvor han enn beveget seg.
USA 1961
Amerikansk populærmusikk i 1961 befant seg i en annen situasjon enn den britiske. Mens Storbritannia fortsatt i stor grad importerte sine største stjerner fra USA, var USA selv sentrum for alt av betydning innen populærmusikken. Dessuten hadde de Kennedy. 1959–63 var en mellomfase før Beatles, Dylan og Motown forandret alt.
Men 1961 var ikke noe dårlig popår. Man fikk fremveksten av jentegrupper, de første tegnene på Motowns kommersielle gjennombrudd, Roy Orbisons vokale oppvisninger, Ray Charles' blanding av soul og pop, og en stadig sterkere svart tilstedeværelse på hitlistene. Bobby Lewis ble den første svarte artisten som fikk årets største Billboard-hit, mens The Shirelles og senere The Marvelettes representerte starten på den svært innflytelsesrike jentegruppe-genren.
Et særtrekk ved 1961 er også den bemerkelsesverdige blandingen av gammelt og nytt. På samme lister finner man moderne rhythm & blues og soul ved siden av orkesterinstrumentaler som Beatles-producer Bert Kaempferts "Wonderland by Night" og Lawrence Welks "Calcutta".
“Stand By Me” - Ben E. King
Da "Stand By Me" ble utgitt våren 1961, var Ben E. King allerede kjent som tidligere medlem av The Drifters, men denne innspillingen løftet ham opp blant titanene. King skrev sangen sammen med Jerry Leiber og Mike Stoller, og bygger delvis på den tradisjonelle gospelhymnen "Lord Stand By Me". Leiber og Stoller sto allerede bak noen av rockens viktigste innspillinger, men "Stand By Me" var likevel noe helt ekstraordinært, selv for dem.
Musikalsk er platen bemerkelsesverdig økonomisk. Den karakteristiske bassfiguren etableres umiddelbart og bærer hele innspillingen. I stedet for å bygge på dramatikk eller produksjonsmessige effekter skaper sangen sin styrke gjennom ro, kontroll og ektefølt sårbarhet. Ben E. Kings vokal beveger seg mellom gospel, rhythm & blues og pop uten at overgangen merkes.
Den ble en betydelig slager i 1961, men fikk nytt liv og beviste sin holdbarhet som gjennomgangsmelodien i Stephen Kings vidunderlige oppvekstsfilm “Stand By Me” i 1986.
I dag fungerer "Stand By Me" nesten som et kulturelt referansepunkt snarere enn bare en hitlåt. Den har overlevd skiftende musikalske moter fordi temaet er universelt, fremføringen tidløs og melodien umiddelbart gjenkjennelig.
"Hit The Road Jack" - Ray Charles.
"Hit The Road Jack" representerte et av øyeblikkene da soulmusikken trengte inn det amerikanske popsentrum. Sangen var skrevet av Percy Mayfield, en av rhythm & blues-historiens mest respekterte låtskrivere, men det var Charles som gjorde den udødelig.
Innspillingen er bygget som en dialog mellom Charles og Margie Hendrix fra The Raelettes. Den kvinnelige stemmen avviser den mannlige hovedpersonen med stadig større beluttsomhet, mens Charles forsøker å protestere. Denne teatralske oppbygningen gir platen en energi som fortsatt virker frisk mer enn seksti år senere. Dette svinger.
Kommersielt ble den en enorm suksess og vant senere Grammy-pris. Viktigere er imidlertid hvordan den demonstrerte at soulmusikk ikke lenger var begrenset til et spesialisert rhythm & blues-marked. Charles klarte å forene gospelens følelsesmessige intensitet med popens umiddelbare tilgjengelighet.
“Crying” - Roy Orbison
Roy Orbison var i ferd med å skape en helt ny type populærmusikk. Mens samtidens artister fortsatt arbeidet innenfor rock'n'rollens etablerte former, bygde Orbison sanger som minnet mer om mini-dramaer enn tradisjonelle hitsingler. "Crying" er blant de beste eksemplene.
Sangen forteller historien om en mann som møter en tidligere kjæreste og forsøker å skjule sine følelser. I stedet for å fokusere på handlingen bygger Orbison opp en stadig sterkere emosjonell spenning, fra lavmælt fortvilelse til operatiske høyder.
I løpet av 1960–64 etablerte Orbison en rekke klassikere som "Only The Lonely", "Running Scared", "Dream Baby", "In Dreams" og "It's Over". Bautaer alle sammen. Likevel mener mange at "Crying" overgår dem alle. K. D. Langs senere duettversjon bidro dessuten til å introdusere sangen for et nytt publikum flere tiår senere.
Historisk står "Crying" som et av de tydeligste bevisene på at popmusikken tidlig på sekstitallet kunne være kunstnerisk ambisiøs uten å miste sitt kommersielle publikum.
"Please Mr. Postman" - The Marvelettes
Skal man fortelle om Motowns gullalder, er denne platen en god start. "Please Mr. Postman" ble Motowns første #1 på Billboard Hot 100 og ga Berry Gordy beviset på at selskapet kunne konkurrere med alle de etablerte gigantene i amerikansk plateindustri.
Sangen ble skrevet av Georgia Dobbins, William Garrett, Freddie Gorman, Brian Holland og Robert Bateman. Innspillingen fremføres av The Marvelettes med Gladys Horton som hovedvokalist. Historien er enkel: en ung kvinne venter desperat på brevet fra kjæresten sin som aldri kommer. Men det er framføringen som gjør platen minneverdig. Den kombinerer ungdommelig energi med et profesjonelt håndverk som snart skulle bli Motowns varemerke.
I ettertid kan man høre mange av elementene som senere gjorde selskapet verdensberømt: den drivende rytmen, den tydelige melodiføringen, call-and-response-elementene og den kollektiv energien. Selv om Supremes, Four Tops og Temptations senere skulle overskygge The Marvelettes kommersielt, er deres historiske betydning vanskelig å overvurdere.
Beatles spilte inn sangen på sitt andre album i 1963. Deres versjon er et av pophistoriens mektigste øs.
“Tossin’ And Turnin’” - Bobby Lewis
"Tossin' And Turnin'" lå syv uker på førsteplass på Billboard Hot 100 og ble årets mestselgende single i USA. Likevel er den kanskje den minst omtalte av de virkelig store 1961-platene i ettertid.
Sangen handler om søvnløshet forårsaket av kjærlighetssorg, men det er den eksplosive framføringen som gjør inntrykk. Bobby Lewis kombinerer rhythm & blues, rock'n'roll og pop med en energi som nærmest hopper ut av høyttalerene. Det er en av de mest smittende og umiddelbart fengende singlene fra perioden.
Historisk er platen interessant fordi den viser hvor sterk den svarte populærmusikken var blitt i det amerikanske massemarkedet ved inngangen til sekstitallet. Selv før Motowns store gjennombrudd og soulmusikkens kommersielle eksplosjon kunne en artist som Bobby Lewis eie hele det amerikanske markedet i syv uker uten motstand.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1961:
Januar
Den 3. januar brøt USA de diplomatiske forbindelsene med Cuba. To år etter Fidel Castros revolusjon var forholdet mellom Washington og Havana blitt så dårlig at president Dwight D. Eisenhower valgte å kutte de formelle båndene. Beslutningen markerte begynnelsen på en konflikt som skulle prege forholdet mellom de to landene i flere tiår.
Den 17. januar holdt Eisenhower sin avskjedstale som president. I talen advarte han mot det han kalte det «militær-industrielle kompleks», den voksende forbindelsen mellom våpenindustrien, militæret og politikken.
Den 17. januar ble også Patrice Lumumba, den nylig avsatte statsministeren i Kongo, overført til den utbryterstyrte provinsen Katanga. Lumumba hadde ledet landet inn i selvstendigheten fra Belgia året før og var blitt et symbol på afrikansk nasjonalisme. Kort tid etter ankomsten ble han drept. Drapet ble holdt hemmelig, men skulle snart utløse internasjonale protester og bli en av den kalde krigens mest omstridte hendelser.
Den 20. januar ble John F. Kennedy innsatt som USAs 35. president. Bare 43 år gammel representerte han en ny generasjon amerikanske ledere. I sin innsettelsestale oppfordret han amerikanerne til å spørre seg selv hva de kunne gjøre for sitt land, ikke hva landet kunne gjøre for dem.
Kennedys innsettelsestale: Ask not what your country can do for you – ask what you can do for your country. (Foto: U. S. Army Signal Corps photograph in the John F. Kennedy Presidential Library and Museum, Boston)
Den 31. januar sendte USA sjimpansen Ham ut i rommet om bord på Mercury-Redstone 2. Oppdraget demonstrerte at levende vesener kunne overleve en romferd og vende tilbake til jorden, et viktig skritt på veien mot bemannet romfart.
Februar
Den 1. februar prøveskjøt USA sin første Minuteman-rakett, en ny generasjon interkontinentale atomraketter som kunne stå klare i underjordiske siloer og avfyres med kort varsel. Våpenkappløpet eskalerte.
Den 13. februar ble det offentlig kjent at Patrice Lumumba var død. Nyheten utløste sterke reaksjoner verden over. Mange afrikanske og asiatiske land mente vestlige interesser hadde medvirket til drapet.
Forsiden på Arbeiderblaet 14. februar 1961
Den 14. februar krevde Sovjetunionen at FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld skulle gå av som følge av Kongo-krisen. Kreml hevdet FN hadde sviktet sitt ansvar. Dagen etter svarte president Kennedy med å advare Sovjetunionen mot å gripe inn i FNs arbeid i Kongo.
Den 15. februar styrtet Sabena Flight 548 nær Brussel. Alle 73 om bord omkom, blant dem hele det amerikanske kunstløplandslaget som var på vei til VM.
Mars
Den 1. mars opprettet Kennedy administrasjonen Fredskorpset, Peace Corps, et program som sendte amerikanske frivillige til utviklingsland for å bidra innen utdanning, helse og teknisk bistand.
Den 3. mars ble Hassan II kronet til konge av Marokko etter sin far Mohammed Vs død. Han skulle komme til å styre landet i nesten fire tiår.
Den 15. mars kunngjorde Sør-Afrika at landet ville forlateDet britiske samveldetnår republikken ble etablert senere på året. Beslutningen kom som følge av den økende internasjonale kritikken mot apartheidregimet.
Den 18. mars trådte våpenhvilen i kraft som avsluttet Algerie-krigen. Etter nesten åtte års blodig konflikt var slutten på det franske kolonistyret i Algerie i sikte.
Den 29. mars ble det 23. grunnlovstillegget i USA ratifisert. Innbyggerne i Washington D.C. fikk dermed stemmerett ved presidentvalg.
En forklaring:
Da USAs grunnlov ble skrevet i 1787, ønsket man at hovedstaden skulle ligge i et eget føderalt distrikt som ikke tilhørte noen enkelt delstat. Tanken var at ingen delstat skulle få særfordeler ved å huse landets regjering.
Problemet var at grunnloven knyttet presidentvalget til delstatene. Hver delstat fikk et antall valgmenn som tilsvarte antallet senatorer og representanter i Kongressen. Men Washington D.C. var ingen delstat, og fikk derfor ingen valgmenn.
Resultatet var ganske merkelig:
Innbyggerne i Washington D.C. betalte føderal skatt.
De kunne tjenestegjøre i militæret.
De var amerikanske statsborgere.
Men de kunne ikke stemme på presidenten.
Dette ble etter hvert oppfattet som urimelig, særlig etter andre verdenskrig.
Løsningen kom med det 23. grunnlovstillegget i 1961. Det ga Washington D.C. rett til å delta i presidentvalg og tildelte distriktet et antall valgmenn tilsvarende det minste antallet en delstat kan ha – altså tre.
Likevel er saken ikke helt løst den dag i dag. Innbyggerne i Washington D.C. har fortsatt ikke full representasjon i Kongressen. De velger en delegat til Representantenes hus, men denne har ikke full stemmerett i plenumsbehandlinger, og distriktet har ingen senatorer.
April
Den 11. april startet rettssaken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Eichmann hadde vært en sentral organisator av deportasjonene som sendte millioner av europeiske jøder til nazistenes utryddelsesleirer. For første gang fikk verden gjennom fjernsyn og presse et omfattende innblikk i Holocaust gjennom vitneforklaringer fra overlevende.
Den 12. april gjennomførte den sovjetiske kosmonauten Jurij Gagarin ett omløp rundt jorden i romkapselen Vostok 1. Han ble det første mennesket i verdensrommet. Begivenheten utløste begeistring i Sovjetunionen og uro i USA, som fryktet å bli akterutseilt i romkappløpet.
Den 17. april startet den amerikanskstøttede invasjonen i Grisebukta på Cuba. Omkring 1 400 eksilkubanere gikk i land for å styrte Fidel Castro. Operasjonen ble dårlig planlagt og endte i katastrofe. Allerede den 20. april var invasjonen slått ned.
Kubanske styrker støttet av T-34 stridsvogner går til motangrep nær Playa Giron, 19. april 1961. (Wiki)
Den 22. april forsøkte fire franske generaler å gjennomføre et kupp i Algerie i protest mot president Charles de Gaulles politikk. Kuppforsøket mislyktes, men viste hvor splittet Frankrike var blitt av Algerie-spørsmålet.
Den 24. april ble det svenske seilskipet Vasa hevet fra havnen i Stockholm. Skipet hadde ligget på bunnen siden jomfruturen i 1628 som hadde endt med at skipet snurret rundt og sank.
Den 27. april ble Sierra Leone selvstendig etter mer enn 150 år som britisk koloni.
Mai
Den 4. mai startet Freedom Riders-bevegelsen i USA. Aktivister reiste med buss gjennom sørstatene for å utfordre raseskillet i kollektivtransporten. De møtte vold, arrestasjoner og trusler, men bidro til å gjøre borgerrettighetskampen til en nasjonal sak.
Den 5. mai ble Alan Shepard den første amerikaneren i verdensrommet. Ferden var suborbital og langt kortere enn Gagarins, men ga amerikanerne et etterlengtet løft i romkappløpet.
Den 16. mai tok general Park Chung Hee makten i Sør-Korea gjennom et militærkupp. Han skulle dominere sørkoreansk politikk i nærmere to tiår.
Den 25. mai holdt Kennedy en tale til Kongressen der han erklærte at USA skulle sende et menneske til månen og bringe det trygt tilbake før tiåret var omme. Det var startskuddet for Apollo-programmet.
Den 28. mai publiserte den britiske advokaten Peter Benenson artikkelen «The Forgotten Prisoners». Initiativet utviklet seg senere til menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International.
Den 31. mai ble Sør-Afrika republikk og forlot formelt Det britiske samveldet.
Juni
Den 4. juni møttes Kennedy og Nikita Khrusjtsjov i Wien. Samtalene om atomvåpen, Berlin og forholdet mellom øst og vest endte uten gjennombrudd. Mange observatører mente møtet gjorde supermaktenes motsetninger tydeligere.
Den 16. juni hoppet den sovjetiske ballettstjernen Rudolf Nurejev av til Vesten under en turné i Paris.
Den 19. juni oppnådde Kuwait full selvstendighet fra Storbritannia. Landets enorme oljerikdom gjorde utviklingen internasjonalt viktig.
Den 23. juni trådte Antarktistraktaten i kraft. Avtalen sikret at kontinentet skulle brukes til fredelige og vitenskapelige formål.
Den 25. juni erklærte Iraks leder Abd al-Karim Qasim at Kuwait egentlig tilhørte Irak. Storbritannia svarte ved å sende tropper til området.
Juli
Den 4. juli fikk den sovjetiske atomubåten K-19 en alvorlig reaktorlekkasje i Nord-Atlanteren. Bare heroiske tiltak fra besetningen hindret en atomkatastrofe.
Den 21. juli ble Gus Grissom den andre amerikaneren i verdensrommet. Ferden endte dramatisk da romkapselen sank etter landing. Grissom overlevde romferden i 1961, men mistet livet seks år senere i Apollo 1-ulykken.
Den 25. juli holdt Kennedy en TV-sendt tale om Berlin-krisen. Han understreket at USA ikke ville trekke seg ut av Vest-Berlin og oppfordret samtidig amerikanerne til å bygge tilfluktsrom mot atomkrig.
August
Den 6. august ble Gherman Titov det andre mennesket som gikk i bane rundt jorden. Han tilbrakte mer enn ett døgn i rommet og demonstrerte at mennesker kunne oppholde seg der over lengre tid.
Den 10. august søkte Storbritannia om medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap, forløperen til EU.
Så er det min tur, 13. august 1961 fylte jeg 9 år
Dyreparken til Odd Fornebo fikk ikke samme oppmerksomhet som det meget senere Tusenfryd på samme sted. Men her er i hvert fall Fornebo nevnt på forsiden av Vi Menn. Brigitte Bardot tar forsidene på NÅ, en arrestasjon politiet neppe hadde noe imot. Donald var bare fælt.
Arbeiderbladets forside melder at godværet holder og at fårikålen er like rundt hjørnet. Dessuten truer Khrustsjov Norge, han er i dårlig humør etter U2, Grisebukta og Berlin-konfrontasjonen med Kennedy. Men Anders Lange kan vi alltid stole på: Varsko alle som begynner å forstå noe!
Jeg var ikke klar over at Cliff skulle komme til Oslo. Jeg visste faktisk ingen ting annet om Cliff enn at min nabo Jan Rodahl likte ham. Cliff og Pat Boone.
Ukens Præriebladet slukte jeg selvfølgelig fra perm til perm. Til bare å ha ett skudd til rådighet synes jeg Davy er litt vel skjødesløs med siktingen. Dette kan vel umulig gå bra?
Den 13. august startet byggingen av Berlinmuren. Østtyske myndigheter stengte grensen mellom Øst- og Vest-Berlin med piggtråd og soldater før en massiv betongmur gradvis tok form. Hensikten var å stoppe den enorme utvandringen fra Øst-Tyskland. Muren ble raskt det sterkeste symbolet på Europas deling og den kalde krigen.
Conrad Schumann hopper til friheten i Berlin 13. august 1961. (Foto: Peter Leibing / Wiki)
Den 21. august ble den kenyanske nasjonalistlederen Jomo Kenyatta løslatt etter flere års fengsel. Han skulle senere bli det selvstendige Kenyas første president.
Den 23. august, Cliff-feber i Oslo. To konserter i Njårdhallen.
Ankomsten på Fornebu. Showtime i Njårdhallen. Legenden Jet Harris på bass. Nederst til venstre et eksempel på danseren Cliff. Og til høyre leser han om Elvis i Det Nyes Grammofonboken 1961, redigert av Yngvar Holm. (Alle bildene fra Det Nyes arkiv)
September
Den 1. september ble det første toppmøtet i den alliansefrie bevegelsen åpnet i Beograd. Land som India, Egypt og Jugoslavia forsøkte å skape en tredje vei mellom USA og Sovjetunionen.
Den 8. september overlevde Frankrikes president Charles de Gaulle et attentatforsøk.
Den 13. september startet FN-styrkene en større offensiv mot Katanga i Kongo.
Den 17. september ble Tyrkias tidligere statsminister Adnan Menderes henrettet etter militærkuppet året før.
Den 18. september omkom FNs generalsekretær Dag Hammarskjöld i en flyulykke nær Ndola i Nord-Rhodesia, dagens Zambia. Han var på vei til forhandlinger om Kongo-krisen. Omstendighetene rundt styrten har siden vært gjenstand for omfattende spekulasjoner og undersøkelser.
Meget interessant oppslag fra Arbeiderbladets forside 19. august 1961. Sjekk opplysningene til Harold Julien, eneste overlevende fra flykrasjet. De var i klar strid med senere teorier. Hans forklaring er nesten visket helt ut av historien. Meget eiendommelig. Det finnes ingen avskrifter av forhørene. Han ble funnet i live ved vraket og hadde svært omfattende brannskader over store deler av kroppen. Han ble fraktet til sykehus i Ndola, hvor han avga flere forklaringer til leger, sykepleiere, politifolk og journalister i løpet av de neste dagene. Han døde 25. september 1961, seks dager etter ulykken.
Den 28. september gjennomførte syriske offiserer et kupp som oppløste unionen mellom Egypt og Syria kjent som Den forente arabiske republikk.
Den 30. september ble OECD opprettet som etterfølger til Organisasjonen for europeisk økonomisk samarbeid.
Oktober
Den 17. oktober gikk fransk politi hardt til angrep på tusenvis av algeriske demonstranter i Paris. Hendelsen er senere blitt kjent som Paris-massakren i 1961.
Den 27. oktober sto sovjetiske og amerikanske stridsvogner ansikt til ansikt ved Checkpoint Charlie i Berlin. I flere timer fryktet verden at konfrontasjonen kunne utvikle seg til krig mellom supermaktene. Hjemme på Prinsdal holdt vi pusten. Det var en veldig skummel dag.
Den 30. oktober detonerte Sovjetunionen Tsar Bomba over Novaja Semlja. Med en sprengkraft på omkring 50 megatonn var den den største atombomben som noen gang er testet.
Tsar Bomba (Rosatom State Atomic Energy Corporation)
Noen nøkkeltall:
Dato: 30. oktober 1961
Sted: Novaja Semlja
Sprengkraft: ca. 50 megatonn TNT
Omtrent 3 300 ganger kraftigere enn bomben over Hiroshima
Ildkulen fikk en diameter på rundt 8 kilometer.
Soppskyen steg til omkring 60–70 kilometers høyde.
Trykkbølgen gikk flere ganger rundt jorden.
Bomben var opprinnelig konstruert for rundt 100 megatonn, men russerne halverte effekten før prøvesprengningen for å redusere radioaktivt nedfall og øke sjansen for at bombeflyet skulle slippe unna. Bomben ble sluppet fra et modifisert Tupolev Tu-95. Selv med en enorm fallskjerm hadde flyet bare så vidt tid til å komme seg unna før detonasjonen. Sjokkbølgen kastet flyet flere hundre meter avsted.
Tsar Bomba var først og fremst en politisk demonstrasjon under den kalde krigen. Den hadde begrenset militær verdi fordi: den var enorm og vanskelig å levere, én bombe kunne utslette en storby, men flere mindre stridshoder var militært mer effektive, den skapte mindre radioaktivt nedfall enn en tilsvarende stor «skitten» hydrogenbombe fordi konstruksjonen var modifisert.
Ingen større kjernefysisk eksplosjon har noen gang blitt gjennomført. Rekorden står fortsatt mer enn 60 år senere.
Den 31. oktober ble Josef Stalins levninger fjernet fra Lenins mausoleum i Moskva som ledd i Nikita Khrusjtsjovs oppgjør med stalinismen.
November
Den 3. november ble den burmesiske diplomaten U Thant valgt til fungerende generalsekretær i FN etter Hammarskjölds død.
U Thant og Kennedy utenfor FN-bygningen i New York i 1961. Mellom dem ambassadør Adlai E Stevenson. (Wiki)
Den 11. november ble tretten italienske FN-flygere drept av kongolesiske soldater i Kongo-krisen.
Den 14. november grunnla Yves Saint Laurent sitt eget motehus i Paris.
Den 18. november besluttet Kennedy-administrasjonen å sende ytterligere amerikanske militære rådgivere til Sør-Vietnam. Om lag 18 000 amerikanere var nå involvert i konflikten.
Den 24. november ble Verdens matvareprogram etablert av FN.
Desember
Den 2. desember erklærte Fidel Castro offentlig at han var marxist-leninist og at Cuba ville følge en sosialistisk kurs.
Den 9. desember ble Tanganyika, det senere Tanzania, selvstendig fra Storbritannia under ledelse av Julius Nyerere.
Den 10. desember brøt Sovjetunionen de diplomatiske forbindelsene med Albania etter en langvarig konflikt mellom Moskva og den albanske ledelsen.
Den 11. desember ble Adolf Eichmann kjent skyldig i forbrytelser mot menneskeheten. Fire dager senere ble han dømt til døden.
Den 11. desember ankom de første amerikanske helikoptrene og soldatene til Sør-Vietnam.
Den 19. desember kapitulerte de portugisiske styrkene i Goa etter at India hadde invadert territoriet. Dermed tok over 450 år med portugisisk kolonistyre slutt.
Den 21. desember oppga Moise Tshombe Katangas krav om selvstendighet fra Kongo og anerkjente den kongolesiske grunnloven.
Den 31. desember startet Irlands første nasjonale fjernsynskanal sine sendinger.
… så var det jul
Bladene i kiorsken julen 1961. Julegris og trikot-damer som henger i klokkesnoren. Alt vel. Verre med Donald. Fæle forsider og svært ujevnt innhold i 1961. De har svært få upubliserte Carl Barks-historier igjen.
Her er det verdt å få med seg pipekonserten i Folketeatret. Det er alt for lite Moralsk Opprustning nå for tiden.
101 dalmatinere (“En sjarmør i pels” for oss som ikke kunne engelsk) var en superfilm, jeg så den to ganger.
Samlekort. Det var alltid noe å samle på. Selv Daniel Gelin, som jeg aldri hadde hørt om. Det hadde vel ikke Dylan heller:
Well, my telephone rang it would not stop
It’s President Kennedy callin’ me up
He said, “My friend, Bob, what do we need to make the country grow?”
I said, “My friend, John, Brigitte Bardot
Anita Ekberg
Sophia Loren”
(Put ’em all in the same room with Ernest Borgnine!)
(“I Shall Be Free”, Bob Dylan, 1963)
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS:
Albert Lutuli for 1960 og Dag Hammarskiöld for 1961 (post mortem)
Fire bøker fra 1961:
HOLMENKOLLRENNENE 9.-12. mars 1961:
Norske vinnere: Harald Grønningen (15 km) og Sverre Stensheim (50 km).
Hopprennet vinnes av Nikolaj Sjamov, Sovjetunionen. Beste nordmann, Toralf Engan på 5. plass.
VM SKØYTER Göteborg, 18.-19. februar 1961:
Henk van der Grift, Nederland, blir verdensmester.
Norge er omtrent utradert med Kupper’n helt nede på 11. plass og Fred Anton Maier på 13.
NORSK FOTBALL:
Fredrikstad blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Haugar 7–0 i finalen.
Fredrikstad blir også seriemester i fotball etter å ha slått Eik 2–0 i seriefinalen.
ENGELSK FOTBALL:
Tottenham double, seriemester og FA-cup-mester.
Aston Villa vinner ligacupen.
Her går det for seg, og omslagstegneren har mistet kontrollen over farveskrinet sitt.
Stilig: Den stiligste Tarzan-forsiden ever. For en glede å finne det heftet i julestrømpen - sammen med sirupsnipper, berlinerkranser og en appelsin. Julaftens morgen i Nedre Prinsdals vei 62D.
Og vi glemmer vel ikke cowboy-stjernene på baksiden av Præriebladet?