1963 – JONNY, JOHN F. OG JOHN W. ( + PAUL, GEORGE & RINGO)

Bipan fyller 60: Min morfar, Bipan (helt til venstre) fyller 60, 22. juni 1963. Sommer og kake og marerittet Jonny Nilsson er (nesten) glemt. Vi har ennå ikke oppdaget Beatles - som er i full gang med å filleriste England. (Foto: Sigrid Tholander)

Kan ikke si at jeg var veldig musikkinteressert i januar 1963. Ti år og tankene befant seg helt andre steder. Min besettelse var skøyter. Og januar-februar var årets beste måneder sånn sett. Da gikk jeg mine håpefulle runder på 333 m-banen ved Prinsdal skole. Isen var ikke alltid den beste, men man kom seg rundt - og inne i hodet foregikk tapre dueller på legendariske baner for stappfulle tribuner. Egentlig var det musestille. De eneste lydene man hørte var svisjet i knickersen, og det harde kakket og sugende sjonget av skøytestål mot is. Skogbrynet som trengte seg mot vekslingssiden og siste sving i den svake flombelysningen, virket aldeles uinteressert.

Til gjengjeld var det dramatikk og spenning ute i den virkelige skøyteverden. Kupper'n vant sitt åttende og siste NM, og gikk så fort at han satte verdensrekord sammenlagt (183.035) og ble førstemann under 180 000 poeng på adelskalenderen.

Bare noen dager senere var det skøytelandskamp mot Sovjet på Bislett, og de norske løperne leverte eventyrlige resultater. Kupper'n med verdensrekord på 5000 (7.37,8), og Fred Anton Maier bare sekunder fra å slå legendariske 15.46,6 (han gikk på 15.49,7). Det så helt usedvanlig lyst ut foran EM i Göteborg neste helg.

FEBRUAR/MARS – SØNDERKNUST I KARUIZAWA OG FIRKANTEGGENE

Jeg ante ikke hva som foregikk i musikken. Det jeg fikk inn av samtidsmusikk kom fra radioen, og da type Ønskekonserten, hvilket innebar next to nothing, hvilket sikkert innebar orkesterversjonen av «Ebb Tide» som den unge Trond Graff lå og hørte på uten å ane at låten skulle bli hans billett til berømmelsens tinder drøyt to år senere. Jeg måtte ellers ta til takke med de få singlene og EP'ne mine foreldre hadde. Med andre ord, det jeg inntok av populærmusikk var The Monn Keys, Nora Brockstedt, Benny Goodman, Arne Bendiksen, Doffen (moroplatene), Mikke Mus (på månen), supersviskene “Come Prima” og “Volare”, Edith Piafs “Milord” og Jack Scotts «What In The World’s Come Over You» (med strålende «Baby Baby» på baksiden; aner ikke hvorfor de hadde en plate med ham). Man kan ikke akkurat kalle dette rikt.

Magisk lukt: Jeg likte den søte lukten av musikkabinett, elektrisitet og vinyl. Lenge før jeg hadde egne platefavoritter. Denne EP’n var mors og stefars eiendom, men jeg spilte den ofte. Aller best likte jeg Arne Bendiksen.

I taket over sengen hang en stålgrå Revell-modell av en Republic F-105 Thunderchief (som manglet en liten bit av høyre vinge etter en fulltreffer fra en luftvernskrampe av stramt brettet papir, skutt opp med strikk). Den skulle snart få selskap av en F-104 Starfighter fra Airfix. Jeg var en lidenskapelig bygger av fly- og båt-modeller i plast. Lukten av plastlimet rev kjemikaliekrydret i nesen mens jeg møysommelig og tålmodig brøt delene løs fra sine plaststammer, og monterte dem, bit for bit. Jeg regnet meg som ferdig i samme øyeblikk som klistremerkene var festet på vinger og haleror. Å male modellene kom ikke på tale. De forble gråværsgrå.

Fly- og skipsmodeller i plast, en lidenskap av de helt store.

Jeg husker ikke hva jeg gjorde mandag 11. februar 1963 samtidig som The Beatles spilte inn mesteparten av det som skulle bli deres LP-debut. Men jeg er ganske sikker på at jeg fortsatt solte meg i glansen av den norske EM-triumfen i Göteborg en uke tidligere (vi tapetserte pallen). Det skulle komme en helg, tenkte jeg, og den lå snaue to uker frem i tid: VM i Karuizawa. Norge var i form, og Kupper’n pusset av skøytene.

Det gjorde jeg også, for skøyter var min religion, og jeg fantaserte om egen fremtidig storhet på langdistansene. Desto mer ergerlig at man i mitt årskull bare gikk 300 meter, en tøysedistanse uten relevans til noe som helst. Jeg var en slett sprinter, jeg fikset aldri startteknikken og gikk meg seigt og sakte i gang, distansert lenge før første sving, og noe særlig til fart fikk jeg heller ikke opp, hvilket ble ubarmhjertig avslørt for det blotte øyet da jeg klampet meg gjennom svingen uten å legge over en eneste gang. Tilrop som “Bli ferdig så vi får i gang neste par!” bet ikke, inne i hodet mitt var jeg på Bislett.

Jeg gikk 3000 metere. Alene. Jeg overrasket alltid fantasimakkeren ved inngangen til siste sving. Da var jeg på ham med løs høyrearm, jaget gjennom indre og stormet over målstreken med minst 20 meters forsprang. Jeg strakte ikke armene i været i fall noen skulle se meg. Enkelte ganger klarte jeg å lure Eirik til å gå mot meg. Han var et år yngre og mye dårligere enn meg på skøyter. Jeg elsket de samløpene. Enkelte ganger lå han nesten hele vekslingssiden foran, jeg hadde begge hendene på ryggen og lekte med byttet. Jeg nøt hvordan han begynte å se seg tilbake med et febrilsk håp tent i øynene. Denne gangen, kanskje denne gangen... Men så var jeg der så han skvatt, ved inngangen til siste sving, og som han kavet på de billige og slitte skøytene sine, han gikk alltid på læret. En ren henrettelse. Jeg var slem. Men jeg trengte noen å være slem mot, selv en hakkekylling finner til slutt noen å hakke på.

Moren til Eirik serverte alltid hjemmelaget fuktsaft på bursdagen hans. De var enten utrolig gjerrige eller slet med dårlig råd; de kjøpte aldri brus. Miksmastersaften var full av fruktkjøtt og skall og bananskiver og hadde en ubestemmelig og ekkel konsistens. Ingen likte den. Jeg ga ham alltid en blå femmer i konvolutt. Høydepunktet på bursdagene til Eirik var stolleken. De hadde piano. Jeg har bare et tåkete bilde av faren hans, og de bildene likner på Bent Røiseland.

Eirik var min prügelknabe på skøytebanen. Uten ham ville jeg ganske sikkert gitt opp. Det ble mange dueller på 3000 meter og noen uvillige på 5000, han sprakk lett og brøt når det ble så langt. En gang forsøkte jeg meg på 10 000. Helt alene. Allerede ved halvgått løp måtte jeg reise meg opp med uutholdelige smerter i korsryggen. Jeg fullførte oppreist, flanerende nærmest. Det føltes ikke som en ordentlig 10 000.

Så ja, jeg må ha tenkt mye på skøyter denne februarmandagen. Jeg tenkte alltid på skøyter. Nyheten fra London om at den 30 år gamle suicidale poeten Sylvia Plath («Dying is an art, like everything else. I do it exceptionally well.») hadde skrudd på gassen, stukket hodet i ovnen og omsider fått rett, var vel neppe noe jeg fikk med meg.

Verden var skøyteløp, John F. Kennedy, Donald Duck og Jukan hver onsdag og Tarzans julehefte hver jul. Cowboyfilmer, Johnny Weissmuller og Skipper’n på Prinsdal Vel (sprengfyring i kakkelovnen), en pappeske med indianer og cowboy-figurer og en eske med bilmodeller klippet ut av aviser og ukeblader. Jenter hadde jentelus og kom ikke i betraktning.

Populærmusikk var noe de eldre guttene med sleik var opptatt av, f.eks. naboen Jan som var to år eldre og som ropte hysj! da Pat Boone en gang og helt uanmeldt dukket opp på TV’en og fremførte “Speedy Gonzales” med et bredt og veldig hvitt smil. Jan hadde gule plater med Cliff og Shadows. Vi hadde sorte plater med Monn-Keys og Louis Armstrong og Benny Goodman, en rød med Mikke Mus og Langbein og en underlig suggererende sak som het “Baby Baby” sunget av Jack Scott. Musikk var ikke viktig.

To ikoniske skøytemesterskap ble avviklet i 1963.

1) EM i Göteborg med nordmenn på de fire første plassene (1. Nils Aaness, 2. Knut Johanessen, 3. Per Ivar Moe, 4. Magne Thomassen + Fred Anton Maier på 10.), en storeslem av dimensjoner. Aldri hadde Norge stått sterkere. Jeg la nesten ikke merke til at en guffen type ved navn Jonny Nilsson vant 10 000 (på 15.53,4).

Storeslem: Norges come-back som skøytestormakt toppet seg under EM med firedobbelt på Nya Ullevi.

2) Ham skulle jeg stifte grusomt bekjentskap med noen uker senere da han knuste Kupper'n i Karuizawa og ranet ham for verdensrekordene på 5000 (7.34,3), 10 000 (15.33,0) og sammenlagt (178.447), og distanserte ham med en halv runde i samløp i det avgjørende milløpet.

Sjokket i Kariuzawa: Vi trodde oss usårlige. Men svensken med den stygge, huggende stilen ville noe annet og smadret tre verdensrekorder, ydmyket Kupper’n og vant et av tidenes mest overbevisende verdensmesterskap. Etter dette fryktet vi Jonny Nilsson helt til Fred Anton Maier smadret ham på Bislett i 1966. (Klipp fra Arbeiderbladet, 25. februar 1963)

Hvem hadde tid til popmusikk når det skjedde så fæle ting ute i den virkelige verden?

The Beatles gjorde seg faktisk gjeldende på Arbeiderbladets hitliste allerede i mars og april med «Please Please Me». Snart skulle «From Me To You» gjøre det enda bedre. Lurer på hvem de smarte, fremsynte og moderne norske ungdommene var som så lyset før alle andre. Jeg kan ikke huske noen. Ikke engang Jan, som kjente godt til Cliff Richard og Pat Boone. I England var Beatles svære på det tidspunktet, det kokte, og de hadde en LP ute som truet Cliff og Sinatra, og som endelig kapret 1. plassen i England i mai. Fra da av eide The Beatles Storbritannia.

Peiling på Cliff: Jan (i midten) hadde peiling på Cliff og Pat Boone. Senere gjorde han platekarriere i Snu. Til venstre hans lillebror Petter, og til høyre Lars, som dessverre har forlatt oss. I bakgrunnen rumsterer min mor inn i baksetet på vår ikke helt vellykkede Opel (om jeg ser rett), mens min stefar Aage kommenterer ett eller annet. Jeg er allerede på vei mot Petter, Jan og Lars. Aner også vår dachs Tina. (Tror jeg fikk dette bildet fra Elsa Bergan, Lars’ mor.)

Hjemme i Norge var barn og unge og ganske mange voksne samlet rundt og aldeles oppslukt av en føljetong i Donald Duck: Sagaen om firkanteggene. Synet som møtte Donald og guttene under tåken og skyene oppe i de utilgjengelige fjellene, tror jeg de fleste av oss som fulgte serien, husker den dag i dag. Det er en tegneserierute for evigheten. Ja, egentlig er alle rutene i føljetongen brent inn i hukommelsen. Hva jeg ikke husker er de rasende målfolkene på Vestlandet som tålte dårlig at den norske oversetteren lot det isolerte indianerfolket oppe i Andesfjellene snakke nynorsk.

Firkanteggene: Carl Barks’ mesterverk. Føljetongen holdt hele nasjonen fanget, og fikk målfolket til å gå fra konseptene.

Finalen kom siste uken i april. Nøyaktig samtidig som en liten and gikk berserk på et gatekjøkken i Andeby, kapret Beatles 1. plass i England med «From Me To You».

Vær og klima på Østlandet stemte mer og mer med Cliffs «Summer Holiday» nå. Sangen øste forsommer og vennlighet inn i stuen og gjorde vårløsningen levelig. Det luktet dritt nede i Prinsdalen når tælen slapp og mulden myknet og vannet sildret. Sneen visnet og ble til holke og til dammer som skrek etter plastspader og små entreprenører som bygget demning av grus og søle. Da føltes Cliffs uanstrengt blide stemme og Hank B.s vennlige gitar-dult helt ålreit.

Cliff hadde bare Elvis foran seg i løypa. Han eide Europas tenåringer og hadde vært i Njårdhallen. Men The Beatles begynte å gjøre seg bemerket på de norske salgslistene. “From Me To You” debuterte på single-listen i Arbeiderbladet 25. mai 1963. Under min radar foreløpig.

Og sannelig, så ble det snefritt og klart for å kaste på stikka. Femørene klirret. Krangelen gikk.

Utearenaene var også skreddersydd for klinkekuler og de farverike S’ene og C’ene i plast. Jeg tror de sistnevnte var en moderne versjon av dueringene. De fantes ennå, men stort sett bare som rester fra samlingene til muttere. De snakket nostalgisk om dueringer, ble fraværende i blikket og hentet ned en pappeske fra loftet. Den skranglet av vemod.

S’ene og C’ene var støpt slik at de kunne hektes i hverandre og danne meterlange kjeder. De selvlysende var ettertraktet. Det var også de i klarplast. De hadde så gild lød.

Jentene hoppet strikk. En vår- og sommer-øvelse. En av de få jentelekene som gutter kunne finne på å delta i. Jeg ble aldri noen stor strikkhopper, men jeg greide å komme ganske høyt opp på leggen, og fikk som regel til et brukbart avsprang. Men ingen slo Bibbi. Hun kunne komme helt opp i hoftehøyde og hadde spenst som en superball. Slengtau kunne man også tåle. Men å hoppe toganger’n solo kom ikke på tale. Jeg hadde ikke sjans.

Dyrebeskytter: Jeg hadde til og med kort på at jeg var snill mot alle dyr. Det kostet 1 krone i året.

Beatles-feberen i England hørte man ikke om så tidlig. Heller ikke at gruppen tok seg en velfortjent ferie i slutten av april. Paul, George og Ringo dro til Tenerife med Astrid Kirchherr, mens John ble med Brian Epstein til Torremolinos. Hva Brian og John gjorde eller ikke gjorde på den turen har siden levd som en evig #metoo-spekulasjon.

Paul, George og Ringo ferierte sammen med Astrid Kirchherr og Klaus Voorman på Tenerife. Les mer på nettsiden: www.bygonely.com/beatles-in-tenerife-1963.

John valgte heller å feriere sammen med Brian på Torremolinos. Bildet og henvisninger til andre innlegg finner du her:
www.reddit.com/r/pics/comments/j87vvl/a_young_john_lennon_and_beatles_manager_brian/

MAI-JUNI – MIN PAPPA GÖSTA OG NILS HOLGERSSON

Å besøke min far Gösta, var spennende, men også forvirrende. Jeg savnet ham med en dump sårhet i brystet, særlig når jeg følte meg alene. Og det gjorde jeg en del under oppveksten. Min mor forlot min far med meg leiende etter seg og min nesten nyfødte bror Jakob på armen en sprengkald dag i 1956. Vi tok toget. Det var snedrev i Skåne. Jeg var tre og et halvt. Og skjønte ikke at jeg vinket farvel til pappa på ordentlig der han sto igjen på stasjonen med triste øyne.

Noen år senere var vi på vei mot Skåne i stappfull bil og skulle hilse på min far og hans barn, han hadde fått mange av dem. Han var kunstmaler og bodde i et rødmalt trehus ved stranden. Min stefar var kanskje litt vaktsom til å begynne med, men de sto visst på god fot med hverandre, alle de voksne. Jeg følte et eiendomsforhold til huset og stedet og min far og hans barn, særlig Rebecca og Aino, som var nærmest Jakob i alder, men som var mine søstre og ikke hans.

Jeg elsket søstrene mine. De var morsomme. De sa hva de ville og kunne løpe med tresko. Det kunne ikke jeg. Jeg måtte trene. Og fikk gnagsår over vristen.

Stranden var kritthvit. Jeg hadde aldri sett så hvit sand. Men vannet var iskaldt, sjokkerende iskaldt og evig langgrunt. Vi fikk beskjed om ikke å vasse. Det var farlige understrømmer her. Man kunne bli dratt ut. Og drukne. Barn gjorde visst det. Sa de. Jeg grøsset og speidet utover Østersjøen. Tenk, drukne i den grå vannflaten.

Jeg har vært utallige ganger i Skåne, men aldri villet bade. Både på grunn av vanntemperaturen og på grunn av dødningene som kjenner mitt navn.

Et stykke bortover stranden lå et slags gjestehus eller noe slikt med minigolfbane og kiosk. Der kjøpte vi saftis. Den svenske saftisen var bred og stor og meget farverik og ble levert med to pinner. Saftisens katamaran. Jeg valgte kanskje grønn og lilla i dag.

Skåne. Kjølige kvelder. Urolige netter. Lillebror Ole sov i en skuff. Han måtte vike for oss. Jeg var merkelig stolt av faren min. Han var brun, med mørkt skjegg og myke øyne, han snakket alltid med dyp, rolig stemme, lo litt distré, og pattet på sin pipe. Han hadde mange piper. Hans hender lignet mine, det sa min mor. Det gjorde meg stolt. Jeg studerte hendene mine.

Jeg likte å sitte i atelieret. Det luktet så godt av linolje, maling og terpentin. Han malte på store lerret. Grå og dystre motiver pålimt hår og papir. Magre bengrinder, gustne av død. Han var inspirert av Auschwitz. Hvem ville ha dem på veggen, undret jeg. Auschwitz-perioden ble kortvarig. Jeg tror det var smart.

I morgen skulle vi til Glimmingehus. Jeg var betatt av historien om Nils Holgersson.

JULI – GLIMMINGEHUS OG STEINERSKOLEN

I Norge nektet Beatles' "From Me To You" å forlate Topp 20, men det kunne virke som at Gerry & The Pacemakers og Billy J. Kramer var det neste nye. Uansett begynte det å brenne under føttene på gutta med sleik.

Jeg visste ingen ting om dramaet som utspilte seg. Enda mer i England hvor Beatles fikk en EP inn på singlelisten, og ikke bare det, den kostbare platen føk hele veien opp til 4. plass og utkonkurrerte Brian Poole & The Tremeloes' fotgjengerversjon av "Twist And Shout". Ja, det var alvorlig gøy i England. Vi hadde bare så vidt skimtet toppen av isfjellet i Furet værbitt.

Kjempesuksess: Å få en EP helt opp på 4. plass på single-listen i England hadde ingen greid før. Det begynte å bli alvorlig gøy å være beatle.

Selv var jeg i Du gamla du fria, hos min far i Skåne. Vasset i iskalde Østersjøen, hilste på pinnsvinene og spiste svensk katamaran saftis med to pinner. Livet var fortreffelig.

Da jeg var vel bevandret i Nils Holgersson, var forventningen stor foran mitt første møte med Glimmingehus. Borgen så gåtefull og truende ut der den lå ute på flatmarken, men jeg ble skuffet, for det var en borg uten festningsmurer. Den sto bare der og ventet. Da vi nærmet oss, så jeg at den hadde skyteskår i massevis og veldig små vinduer plassert høyt opp på veggene. Ingen kom inn den veien.

Inngangsdøren var majestetisk plassert midt på den enorme stenveggen, men lett å stenge. Det eneste som virket her, var stridsvogner, og det hadde man ikke i middelalderen. Dessuten var borgen omkranset av en vollgrav fylt med vann og slimete planter.

Da vi gikk inn, var min respekt for Glimmingehus gjenvunnet. Nå gjensto å se om rottene jeg husket fra hørespillet regjerte her. Det luktet tungt og innestengt. Lukten hadde en vammel, litt skarp genser-bismak, som råtnende ull, forstilte jeg meg.

Det var tungt å klatre etasjer. Man hadde ikke heis i middelalderen. Men helt opp kom vi, under loftsbjelkene og skråtaket. Lyset falt inn gjennom glugger. Det fortrengte ikke mørket. Jeg forsøkte å gjennombore det med blikket og kjente deilige gys av angst. Men nei. Ingen plirende, blinkende rotteøyne å se. Glimmingehus sto helt stille og ruget over sine hemmeligheter. Jeg forestilte meg Nils Holgersson på forte ben langs bjelkene. Så gikk vi ned.

Iøynefallende: Legendariske Glimmingehus, sentralt i Selma Lagerlöfs “Nils Holgerssons forunderlige reise gjennom Sverige”, eller i NRKs hørespill basert på fortellingen. (Foto: Wiki)

Tankene fløt hjemover. Jeg var ferdig med fjerdeklasse. Jeg var også ferdig med Prinsdal skole. Skolen hadde gitt meg mye sorg og spenning. Man visste ikke så mye om mobbing den gang. Men det sved like vondt. For mitt vedkommende kom avgjørelsen etter siste skoledag før sommerferien, da en gjeng røk på meg, faktisk like utenfor skolens område, og for øynene på en av lærerne som ignorerte opptrinnet og mine redde rop, og spaserte forbi med blikket bortvendt. Bøllene holdt meg fast mens noen av dem dyttet brennesler opp i kortbuksene mine. Det sved og brant. Leende etterlot de meg i en haug av armer, ben, nedtrukken bukse og skam og fornedrelse.

Da tok mine foreldre meg ut av skolen. Og meldte meg inn på Rudolf Steinerskolen på Huseby. Så langt fra Prinsdal at det kunne vært et annet kontinent.

Det tenkte jeg på mens vi kjørte tilbake til min far, kunstmaleren, etter besøket på Glimmingehus. Der vanket det søtt, skånsk brød med skånsk hvitost. I hvert fall tror jeg det var skånsk, for slike brødskiver fikk jeg bare der.

Litt usikker på om mine erindringer er helt korrekte, men jeg tror vi også tilbragte noen uker på vår hytte i Telemark denne sommeren. Jeg vet i hvert fall helt sikkert at jeg var en guttunge uten voksne tanker. Det var sommer. Og alle gutter vet hva det innebærer. I hvert fall i 1963: Sommermodus.

Vi klatret i trær, syklet om kapp, lette etter luntetråd på bygningsfeltene og tomhylser på skytebanen. På bensinstasjonen jobbet en hyggelig kar i grå, oljete arbeidsklær. Han ga oss Esso klistremerker og, hvis vi var heldige, skyggelue av stoff med gjennomsiktig grønn eller gul plastskygge. Akkurat sånn som han selv brukte. Det var rift om de luene, og lykken var definitivt en slik når man hadde tapt kampen med brødrene om sommerens Donaldskjerm i ukens Donald Duck & Co.

Sykkelen min hadde skvettlapp med stor N og kattøye. Den tok meg dit jeg ville, uten gir, det var bare å trå på. Kanskje for å handle. Da gjaldt det å få mor til å gå med på kneippbrød. I kneippbrødposen lå det nemlig et glanset sort/hvitt samlerbilde av en bilmodell. Bergan-guttene var hedige, de kjøpte alltid kneippbrød i den familien. Man håpet også ivrig på en eske Corn Flakes fra Kellogg’s. På baksiden av disse var det en stilig maske til å klippe ut. Jeg husker to, klovnen og Donald. Strikk måtte man feste selv.

Klovnen: Skummel maske på baksiden av Corn Flakes-pakkene.

Det hendte at man hadde noen magre slanter som gjerne gikk til tyggegummi med samlerbilder av filmstjerner og amerikanske popsangere som Bobby Darin og Paul Anka.

Eller man kunne klemme til og kjøpe et Spion 13 eller Serie-magasinet; duften av trykksverten fra disse sort/hvitt-heftene var vidunderlig – når de var flunkende nye og uleste, jeg inhalerte hver gang jeg bladde om. En og annen gang kjøpte man “forundringsposen”, en anonym hvit pose hvis innhold man bare kunne gjette og håpe på, der kunne ligge snop og små leker, de var alltid en skuffelse. Man lærte aldri. Hvis jeg kjedet meg, skrev jeg bilnummer.

Spion 13: Nytt blad i 1963, og raskt en favoritt.

AUGUST – DEN GANG JEG SNAKKET TYSK OG STJAL EN FYLLEPENN

Det nærmet seg utgivelsen av verdensnasjonalsangen "She Loves You", The Beatles' fjerde single, 24. august. I England. På Prinsdal visste ikke jeg noe om det. Jeg forberedte meg til skolestart på ny skole, på den andre siden av byen. Mine foreldre, nå tungt influert av Jens Bjørneboes "Jonas", hadde funnet ut at den gåtefulle mysteriekatedralen på Huseby var min redning etter ganske røff mobbing på Prinsdal skole i flere år.

Rudolf Steinerskolen flyttet inn i sitt nybygg i Flyveien på Hovseter i 1962. Jeg kom rekende året etter. Det var et trivelig møte, men det varte kort - da reiseveien ble alt for lang for en gutt på 11. Jens Bjørneboe hadde vært en av ildsjelene og lærerne, men han var der ikke lenger i 1963. (Foto av skolen: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, foto av Bjørneboe: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum)

Øverst: Min 11-årsdag, 13. august 1963, fra venstre Kai, Roger, Jakob, meg og Sjur. Under: Mikkels 5 års-dag, bildet tatt bare timer før skuddene falt i Dallas, 22. november 1963.

Før skolestart hadde jeg allerede vært der flere ganger. Det var ingen imponerende bygning, den var rar, men ikke så fremmedartet som jeg hadde ventet, et brakkelignende tilbygg minnet mer om Moelven-brakker, det lå bygningsmaterialer i skolegården, og lengst vekk fra hovedbygningen, på motsatt side av skolegården, var det en skogkledd kolle som fristet til utforskning. Det skulle man imidlertid ikke, og vaktmesteren, som virket streng, viste meg ståltråden som var spent i hele skolegårdens bredde bare noen få meter inn i skogfeltet, der gikk grensen for antroposofiens håpefulle.

Selvfølgelig skrittet de mest rampete over grensen og satte seg trassig i lyngen, en meter inn på ulovlig grunn. Jeg skulle fort bli en av dem, for som ny i klassen blir man først kjent med de "slemme". Her het de Stig og Jens. Den godmodige, høye og litt overvektige gutten med sleik, het Ketil Bjørnstad. Ham skulle jeg ikke bli kjent med før mange år senere, jeg som journalist, han som musiker og forfatter.

Men tilbake til før skolestart, før jeg hadde møtt mine blivende klassekamerater og kameratinner, ja, for dette var blandet klasse, ikke som på Prinsdal hvor man hadde rene gutte- og jente-klasser.

Mitt møte med klasseforstanderen var overveldende. Han ruvet, han hadde en vorte ved nesevingen og mysende, oppmerksomme øyne. Han het Dan Lindholm, lignet på Kittelsen troll, og hadde et stemmevolum som fikk sementblanderen ute i skolegården til å skrangle når han manet klassen til ro med et rungende "SILENTIUM!". Lindholm var en imponerende skikkelse, og jeg ble mer imponert enn skremt. Han ønsket meg velkommen.

Silentium! Min klasseforstander på Steinerskolen, elskelige Dan Lindholm. Her etter Kittelsen.

Det ble en annerledes skole. Det hadde jeg skjønt for lengst. Vi skulle få silkebøker, men ikke så mange skolebøker. Bøkene måtte kjøpes. Blant annet, og vel egentlig særlig, en tysk bok. Tysk?!? Skulle vi ha tysk? Det skulle vi. Jeg lærte ikke mye tysk i løpet av min korte tid hos Lindholm, men jeg husker denne linjen fra en av bokens fortellinger:

Auf einem misthaufen stand ein hahn und krähte laut und schlog mit den flügeln.

Skulle enkelte bøyninger og noe ortografi være i gråsonen, så la dem. Det er like fullt imponerende å huske så meget satt i system av et sprog jeg aldri hverken har likt eller mestret. Jeg imponerte nabobarna på Prinsdal også. De syntes det var veldig rart at jeg plutselig gikk på skole et helt annet sted i verden, og en så annerledes skole, og deklamerte på tysk.

Jeg var alltid ganske trett når jeg fant plassen min i klasserommet. I en av de første timene hadde vi eurytmi. Jeg skjønte ikke hva det egentlig var, men det lignet litt på linjegymnastikk, bortsett fra at man beveget seg ganske rart. Til gjengjeld hadde man små staver som man sjonglerte med. Det ble jeg god i. Og demonstrerte med en passe lang pinne på Prinsdal. Det gjorde lykke.

11 år og helt alene med bussen til Østbanen. Hele Karl Johan på forte ben til Nationaltheatret, forbi uteserveringen Pernille og ned til undergrunnsbanen. Passe på å ta Lijordebanen, ingen andre. Glo på Brylcreem-reklamen. Kjenne på veggautomaten om noen av lukene med sjokolade var åpne. Skumpe gjennom tunnelen, sitte helt foran på knærne i setet og lene seg mot ruten mens vi suste gjennom mørket. Skummelt etter Sørbyhaugen. Kjørte han rett frem, eller tok han av mot høyre? Puh! Av på Huseby. Veldig viktig. Jeg kunne veien. Men kjente at jeg var nervøs.

Småspringe til Rudolf Steinerskolen, helt ute på landet. Engen på venstre hånd, der lå en liten kiosk som solgte innmari god, gul saftis, og langt der oppe, i en bue mot høyre, lå den fremmedartede skolebygningen.

Skolestart på Rudolf Steinerskolen. Noen annerledes måneder med rare fag, silkebøker og en titan av en klasseforstander. Jeg ble med en i klassen hjem en av de første ukene, og han hadde en storesøster som hadde mange gule Cliff-singler og to (sorte) med et band jeg aldri har hørt om før: The Beatles. Jeg fikk høre "Twist And Shout" og "She Loves You" og ville fryktelig gjerne høre dem en gang til. Og enda en. Tildragelsen skjedde antagelig så vidt inn i september.

Som Steinerskolegutt opplevde jeg en ny verden. En ukjent verden. Man lagde bøkene sine selv. Man brukte fete farver. Mellom sidene lå et gjennomsiktig silkepapir, så tegningene ikke ødela hverandre når man lukket boken.

De fine Caran d'Ache-farveblyantene som min mor har kjøpt i beste mening, fikk jeg ikke lov til å bruke. Det opplevde jeg som nedslående. Nedslående var også tysktimen. Jeg skjønte ingen ting, selv om Dan Lindholms begeistring nesten lurte meg til å tro at jeg skjønte noe likevel. Men jeg lærte teksten utenat. Deler av den sitter ennå. Som demonstrert.

Lang vei: Den alt for lange skoleveien min innebar buss fra Prinsdal til Østbanen. Deretter løping hele Karl Johans gate til Nathionalteatret (og det var langt å løpe hver eneste morgen), og sluttlig Lijordebanen til Huseby, og enda måtte jeg småspringe noen hundre meter til Flyveien. (Foto: Atelier Rude / Oslo Museum)

Skoleveien var lang og utmattende, men ikke kjedelig. Karl Johan var en spennende gate for en 11-åring ute på fantestreker med Jens og Stig. Inne hos Rich. Andvord stjal jeg en vakker fyllepenn. Den kostet masse og lå i et lekkert futteral. Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skal buksere den gjennom min mor og stefars granskende skepsis. Jeg bestemte meg for ikke å si noe, og heller smugle den opp på rommet. Men jeg var nok ingen utpreget dyktig tyv, og min stefar oppdaget pennen.

Hvor jeg hadde den fra? Et spørsmål jeg var så uforberedt på at sannheten datt ut av meg, pakket inn i noen fortvilede tårer. Bekjennelser, reprimander, og verst av alt: Jeg fikk i oppdrag å levere fyllepennen tilbake, helt alene til de voksne som sikkert hadde sinte ansikter og ville ringe politiet. Ja, det kunne godt hende sa min stefar, og du har bare deg selv å takke. Lumpent.

Jeg sov nesten ikke den natten og gruet meg syk, men fikk ikke være hjemme fra skolen. Hos Rich. Andvord var de hverken snille eller slemme, bare veldig humørløse. Jeg måtte bukke og snakke med butikksjefen, og han skrev meg inn i boken sin. Men han roste meg for min ærlighet. Ingen snakket om politiet. Jeg kom svært lettet på skolen. Jeg unngikk Stig og Jens i skolegården. Ikke for alt i verden skulle de få høre om min ydmykelse.

SEPTEMBER – DRØMMEN OM ELIN

"Sukiyaki" husker jeg godt. Den var innsmigrende tiltalende, og likevel gjorde den meg urolig. Det lød fremmedartet. Den kom sakte vuggende mot deg gjennom dypt vann, og stemmen hans brast nesten, overmannet av hjertekrystende sorg. Jeg hadde lyst på den platen. I hvert fall en kort stund.

Populær japaner: Alle sang japansk pop i Norge høsten 1963. Den eneste jeg vet som kan hele sangen utenat, er Steinar Fjeld. Da han tok den for noen unge, japanske restaurantgjester i Pattaya for et par år siden, begynte de nesten å grine av glede. Sakamoto var en av de 520 som omkom da Japan Air Lines Flight 123 styrtet 12. august 1985.

Norge hørte på japansk pop, og det var dramatisk i nærmiljøet. Norgeshistoriens største politijakt, rømlingene fra Botsen. Sitrende spenning og grenseløst skummelt. Det skjedde jo rett der ute. Kanskje ved skøytebanen, eller oppe ved branntårnet. Fantasien var en dyktig dikter.

Jakten på rømlingene fra "Botsen" preget samtalene både blant barn og voksne. En skikkelig nerveryster. Bare å tenke på Botsfengselet kjentes illevarslende og skummelt. Det måtte en grundig etterbehandling med Egon Olsen & Co til for å slette den følelsen.

Vind og regn, og farlige forbrytere luskende rundt i skogene, det var høsten 1963 for meg. Og jeg gikk på Steinerskolen. Det var lang reisevei - og mange muligheter for forbrytere som pønsket på noe. Jeg reiste med årvåkent blikk.

Fanget: Vi levde lenge på frykten og spenningen utløst den store politijakten på rømlingene fra Botsen. Her er jakten over. Fra Aktuell 21. september 1963.

Siste uken i september debuterte "She Loves You" i Norge. Man var fortsatt ikke helt rede. Det samlede salget av gruppens plater så langt kunne telles i hundrer, ikke tusener, selv om de registrerte seg på Arbeiderbladets liste. Det måtte en svensk miniturné og et TV-program, «Drop In», til for å åpne ørene på landets unge.

Akkurat denne høsten var det trettende skolevei og veldig annerledes undervisning som opptok meg. Alle i klassen bodde langt fra hverandre, det trakk oss ikke sammen, det gjorde bare tilværelsen enda mer stusselig, det var vanskelig å få seg en bestevenn, og hjemme på Prinsdal så de på meg med undrende øyne. Utskuddet. Annerledesgutten.

Jeg ble litt kjent med Erik som bodde like ved skolen. Han hadde masser av Airfix' ensfarvede miniatyrsoldater. Vi dro på ekspedisjon, Lijordebanen til fots - på skinnegangen (skummelt) hele veien fra Hovseter til Lijordet, tunnelen etter Røa var skikkelig skremmende, for akkurat da begynner det å synge i skinnene.

Populære soldater: Erik hadde utrolig mange Airfix-soldater. Han var også med meg i jakten på Elin, som foregikk til fots langs trikkeskinnene til Lijordet.

Fra Lijordet snek vi oss ned til Eikeli hvor en i klassen som het Elin bodde. Hun var det peneste jeg hadde sett, og vi sørget for at hun ble oppmerksom på oss der vi sto og hang like utenfor rekkehuset hennes. Hun ropte. Det kilte i hjertet, men, vi lot som ingen ting. Da ropte hun igjen, og før jeg visste ordet av det kom hun gjennom døren som skutt ut av en kanon. Et blaff av panikk slo gjennom brystet. Elin! Jeg løp det forteste jeg kunne mot skogholtet rett nedenfor Eikeli skole, og klatrer som et ekorn opp stammen, ja, jeg løp den nesten, og ble hengende over en gren høyt, høyt oppe, med buldrende hjerte og snappe etter luft, mens hun lo og trakk seg tilbake.

Jeg fikk ikke til noe mer enn det. Mine fremstøt for å utvikle kjæresterier falt alltid på stengrunn. Jeg skjønte ikke hvordan man gjorde. Jeg var sky og redd og lettforelsket. Ingen god kombinasjon.

Jeg traff Elin igjen mange år senere, på en fest hos Tormod en gang på 70-tallet. Hun var like vakker, men jeg oppnådde ingen kontakt. Jeg tror hun var lei seg og slet med utfordringer.

Når jeg sier navnet hennes høyt i dag, kjenner jeg stilt kilende ømhet inne i meg og vet at jeg hadde rett. Hun vil alltid være den peneste jeg har sett.

OKTOBER – BEATLES TIL SVERIGE, JEG TIL KONGSBERG

Beatles lander: The Beatles startet erobringen av norske barne- og ten-åringshjerter sakte. Først på tampen av året, da NRK viste det svenske TV-programmet “Drop In” med The Beatles som gjester, tok platesalget fyr. For meg kickstartet det tidlig på høsten 1963. (Foto: Yan Calmeyer Friis)

Oktober 1963. Ett år siden The Beatles' platedebut (i England), og sannelig hadde de to inne på Topp 10 i Norge. Det skulle bli mer. Mye mer. I England datt "She Loves You" ned fra 1. plass, men den kom til å gjenerobre toppen. Tro meg. Jeg hadde som tidligere nevnt ingen egne plater, bortsett fra Mikke Mus på månen og Doffen. Men jeg likte å spille grammofonplater. De luktet så egenartet. Eller platespilleren gjorde. Eller radiokabinettet. En blanding av støv og krydder og plast og statisk elektrisitet.

Det var ikke Beatles, men Jonny Nilsson som opptok meg nå som vintersesongen nærmet seg. Han hadde skåret dype sår i hjertet mitt da han ydmyket Kupper'n i Karuizawa i februar. Én ting var verdensrekorden på 5000 meter, den kunne jeg levd med, men det var 10 000-katastrofen, Kupper'n trengte bare å gå jevnt med svensken, så ville han vært mester.

Men Kupper'n gikk ikke jevnt med Jonny i det lette snedrevet, ikke i det hele tatt! Han havnet en halv runde og et hav av tid bak, mens svensken pulveriserte Kupper'ns legendariske 15.46,6 fra Squaw Valley og gikk i mål på utrolige 15.33,0. Den totale ydmykelse. Jeg grein som en unge den søndagen. Jeg VAR jo en unge. Ti år og ribbet for alt av svensken med den stygge, oppreiste og huggende stilen.

Jeg hadde ikke noe Beatles å trøste meg med, for de hadde jeg ikke oppdaget ennå. I oktober 1963 hadde jeg riktignok oppdaget dem, men ikke nok til at de opptok meg. Det var Jonny jeg gruet meg til. Det var OL-sesong. Og VM og EM. Skulle vi nektes alt av den slemme svensken med det smale, skarpe ansiktet?

Snart dro The Beatles til Sverige. Til nå hadde jeg bare vært så vidt klar over dem. Jeg ante ikke hva noen av de fire het. Snart skulle de dukke opp på svensk TV. Og da ...

17. oktober spilte de inn sin neste single i EMI-studioene, "I Want To Hold Your Hand" og "This Boy". De spilte også inn det som skulle bli den første av syv årlige julesingler til de britiske fanklubb-medlemmene. Heldiggrisene.

Det tegnet til å bli en veldig fin jul for Beatles-fansen. Særlig i England, for der fikk fanklubbbmedlemmene en unik julesingle som gruppen hadde laget bare for dem.

24. oktober var de i Sverige.

Det ble tid til fotografering mens de var i Sverige. Dette EP-coveret ble også tilgjengelig i Norge.

Jeg gikk på Steinerskolen og ante ingen ting.

Trett gutt forsøkte å mestre lang skolevei. Det var langt fra Prinsdal til Hovseter i 1963. Fra disse månedene husker jeg klassekameratene Ketil (Bjørnstad), Stig, Jens (som jeg besøkte noen ganger, han bodde på Nordstrand), Bernhard (som bodde på Lijordet, og som jeg var i bursdag hos), og vindunderlige Elin som jeg var forelsket i, men selvfølgelig var sjanseløs på, og som bodde ved Eikeli skole.

Husker også en klassetur til Kongsberg og sølvgruvene, en spennende raklereise inn i mørkefjellet med gruvetoget, og jeg husker den stakkars bussjåføren som kjørte oss hele veien, og som til slutt ble rasende av å høre oss synge "en bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør, og har han ikke godt humør, så er han ei en bussjåfør" - og selvfølgelig, "det sto hundre flasker øl, det sto hundre flasker øl oppå hylla, og så tok vi oss en øl, og så tok vi oss en øl, og det sto 99 øl oppå hylla" - hele veien ned til ingen, var planen, men vi kom aldri så langt fordi bussjåføren sprakk med et brøl og stoppet både bussen og oss på 57, tror jeg. Barn kan ikke være noe særlig irriterende, sier vi.

Beatles i Sverige. Svenskene var heldige. 30. oktober deltok gruppen i programmet "Drop In". Det ble vist på svensk TV den 3. november. Jeg fikk ikke sett stort, men nok til at jeg var fullstendig solgt da min mor slo TV'n av, brått og brutalt, midt i "Twist And Shout". Den slags bråk vil hun ikke ha noe av. Tre bleke dager inn i november vant The Beatles hjertet mitt på ordentlig.


NOVEMBER - DESEMBER – SJOKKET I DALLAS OG LINDRINGEN FRA LIVERPOOL

November: Beatles-start på Østlandet for oss som fikk inn svensk TV. Da min mor skrudde av TV'n i rasende protest mot "det forferdelige bråket", skjønte jeg at The Beatles og jeg var på samme lag.

Drop In: Innspilt 30. oktober 1963, kringkastet på svensk fjernsyn i november og i NRK i desember. Utløste Beatles-galskapen i Skandinavia. Her avfotografert (minus Ringo) sammen med Lill-Babs som også var med i programmet. (Foto: Mikael J. Nordström / Wiki)

Resten av Sør-Norge måtte vente noen uker til NRK forbarmet seg. I 1964 nådde TV Bodø, men først i 1967 var hele landet dekket. Sånt tenkte ikke vi kule østlendinger med svenskeantenne på.

Beatles var snakkis på Prinsdal. Mange hadde sett dem på svensk TV. Ikke alle hadde en mutter som skrudde av midt i "Twist And Shout", men det holdt jeg kjeft om uansett. Jeg hadde lyst på "She Loves You". Men tvilte på at nissen kom med den. Vi hadde ikke tradisjon for plater til jul. Det ble nok heller elektrisk tog, Fleischmann. Som vanlig var jeg motstrøms. De jeg kjente som hadde modelljernbane, sverget alle til Märklin.

Krangelen gikk. Jeg holdt på mitt. Märklin-skinner var teite, de så så barnslige ut, montert som de var på en blikkplate påmalt pukksten. Helledussen. Fleischmann-skinner var ordentlige skinner; de la man rett på underlaget, ville man ha pukksten, vel så laget man ekte pukksten av ørsmå grusbiter. Kom ikke her. Jeg håpet på en Shell-vogn. Den hadde så deilig varm og fin gulfarve.

Fleischmann: Alle vet at det er Fleischmann som gjelds. Märklin er for pyser.

The Beatles eide England nå, forhåndbestillingene lå på 700 000 for den kommende singlen, "I Want To Hold Your Hand", og 300 000 for LP'n "With The Beatles". Vanvittige tall. For gruppen selv var det bare business as usual, de hadde ikke tid til å feire, de var på den evige turneen og spilte i Bournemouth 16. november.

Jeg var begynt å lese de små nyhetsnotisene om bandet. Etter at jeg fikk se hele «Drop In» på NRK i desember, uten mutter-avbrudd, tok jeg av, og så meg aldri tilbake. Da begynte jeg også å klippe ut bildene av gruppen. Tungt rastrerte avisbilder. Før lå det utklippede bilmodeller i skoesken på rommet mitt. Nå overtok Beatles.

22. november 1963. Et sjokk feide over Jorden. Også på Prinsdal. Kennedy-mordet tok oss alle. Jeg gråt. Verdens ondskap sjekket inn. Ingen ting ble helt det samme igjen. Jeg var 11 år og ble nådeløst frastjålet min uskyld.

Sjokket: Jeg idoliserte President John F. Kennedy. Drapet i Dallas ga meg et sjokk som jeg fortsatt kjenner ettervirkningene av, over 60 år senere. 22. november er en mørk dato. Merkelig nok er det også datoen for utgivelsen av to Beatles-album, “With The Beatles” (1963) og “The Beatles” (White Album) (1968).
1) Kortesjen ruller rolig inn i dødssonen. (Wiki/Walt Cisco, Dallas Morning News) 2) Sekunder før det første skuddet. (Wiki/Robert Croft) 3) Det tredje og fatale skuddet. (Wiki/Mary Ann Moorman) 4) Postkort fra åstedet.


De første reaksjonene i norsk presse.

I England traff sjokkbølgen en annen sjokkbølge denne dagen - Beatles-bølgen. Ny LP i butikkene, og på platespillerne, ny single meldt om en uke. Den sprudlende gleden over å være ung og sammen om noe, ble på en måte doblet, feiring omgjort til massetrøst. Beatles bar de unge årskullene gjennom mørket, og skulle snart gjøre det ganger tusen millioner i USA.

I Norge begynte vi å tenke på andre ting enn Kennedy-drapet ganske fort - om man skal dømme etter forsiden på Arbeiderbladet en uke senere. Jeg var fortsatt nedtrykt og grep begjærlig alle rykter om at Kennedy ikke var død, men lå på sykehus et hemmelig sted og ble pleiet av superflinke kirurger.

Steinerskole-tiden var nå over. Det ble for langt, så jeg flyttet over til Nordstrand skole. Mer om det i innslaget mitt om 1964. Men jeg må nevne en berikelse i den forbindelse, som for evig og alltid har beholdt sin plass i erindrings-skattekisten min: Punsjebollen på Sæter.

De var lubne, myke og generøst store, skikkelige blodsukker-raketter, og lå der og bød seg frem etter skoletid. Med en fersk punsjebolle i neven, var det mulig å glemme Kennedy for en stund.

Jeg syslet ellers med å sette sammen årets julekalender, et byggesett i papp som forestilte en togstasjon med tog og det hele. Bomull-sneen måtte vi bidra med selv. Fascinerende saker som også tok oppmerksomheten bort fra Kennedy-sorgen. Et øyeblikk. Men ikke lenge.

Kennedy var en helt. Jeg kunne hele historien hans på rams. I bokhyllen sto Revell-byggesettet av PT-109 som jeg hadde fått til bursdagen min. Kennedy og Kupper'n. Mine første ekte helter (i motsetning til Tarzan som jo egentlig ikke fantes).

Kennedy: Jeg kunne alt om Kennedy. Jeg hadde biografien. Jeg hadde avis- og ukeblad-utklipp. Og jeg hadde Revells PT-109.

Forsmak på neste heltekapittel, The Beatles, kom som nevnt i november. Vi var ikke mange med svenskeantenne i Norge, så folk flest hadde ennå ikke oppdaget magien - og "She Loves You" var nettopp forsvunnet ut av den norske hitlisten. Men NRK skulle snart sende TV-innslaget, og da våknet hele Sør-Norge.

7. desember traff Beatles-tsunamien Sør-Norge så stabburene skranglet. Det skjedde denne kvelden, kl. 18.40, for da sto "Drop In" på programmet, og Beatles ble sluppet løs i norske stuer fra Lindesnes til Namsos. Uken etter føk Beatles-platene inn på listene igjen, og nå var det alvor. I England sto galskapsviseren i blodrødt. Etter Norge ventet USA. For en tid!

Den store kvelden: Lørdag 7. desember begynte Beatles-feberen i (Sør-) Norge. KLokken 18.40 satt vi benket. Og sannelig fikk vi Robin Hood til dessert. Og Lucy Show! For en lørdag!

Jeg var i fyr og Beatles-flamme, uten å eie en eneste plate med dem. Jeg måtte ty til Radio Lux, tvers igjennom de atmosfæriske forstyrrelsene og skumle hallo-anrop fra Kalundborg og Warszawa. Radioen hadde et grønt øye som lyste lenge etter at den var slått av. Avslørende. Fryktelig avslørende. Og grunnlag for skjenn og i verste fall husarrest om jeg ble knepet. Men jeg tok sjansen. Alt for Beatles. Allerede.

Vi stormet mot jul. Lyse-stumper i alle farver var funnet frem for vinteren, klare til å preparere brede treski med kandaharbinding. Her skulle fykes over jordene og utfor bakkene. Beksømstøvlene var godt preparert. Det luktet skarpt av kjemi i entreen. Og julelukt fra kjøkkenet hvis det sto kaker i ovnen.

14. desember var "She Loves You" tilbake på den norske listen, inn på 13. plass. Uken etter føk den opp til 3. samtidig som "Twist And Shout" vendte tilbake.

"Please Please Me", "From Me To You", "Twist And Shout" og "She Loves You", det var foreløpig hva som fantes av utgivelser i Norge.

"I Want To Hold Your Hand" var meldt, men forsinket. Presset i Norge, men plassert i billedcover fra Danmark. Forsinkelsen må ha skuffet hundrevis av - ja, kanskje til og med tusen - norske barn den julen (platesalg var beskjedne greier i Norge). Platen dukket ikke opp i (utvalgte) butikker før i romjulen. "I Want To Hold Your Hand" ble med andre ord en julegave man måtte bytte seg til.

Juleferiens fryd inkluderte tegneserie-bonanza. Det kom to nye Donald-blader med bare dagers mellomrom, og det var juleheftene man fikk i knickersstrømpen på nattbordet julaftens morgen. Tarzan for mitt vedkommende. Jakob og Mikkel fikk Knoll og Tott og Fiinbeck og Fia. Vi byttelånte og leste og knasket sirupsnipper og valnøttkjerner.

Var været passende og sneen hvit, bar det av sted i stramme, gode kandaharbindinger, ski nypreparert med lysestumper (røde og hvite - og en gul fra påsken) og friskt mot. Stearinvoksen ga god fart i den ørlille hoppbakken på jordet.

Klarte jeg fem meter? Var hånden nedi? Krangelen går fortsatt. Jeg vant ikke et eneste hopprenn. Var altfor feig. Har aldri hoppet i ordentlige bakker med stillas, bare i provisoriske snebakker. De er tryggere.

Hoppbakker og stupetårn går litt ut på det samme. Jeg krabbet meg opp til tier'n en gang. Sto der og skalv noen sekunder. Så gikk jeg ned igjen.

Jeg hoppet fra syv'ern (eller var det syv og en halver'n?), i Groningen, sommeren 1966. Ingen tror noe på meg. Selv ikke de som så meg hoppe fra femmer'n på Frognerbadet. "Det finnes ikke syvmeter, og du har ingen vitner", sa Håkon. Jeg kunne ikke svare på det, og et høyt og trassig "Jo-ho!" vinner ingen diskusjoner.

Eh hvordan greide jeg å komme fra tegneserier og jul til et stupetårn i Groningen? Ta seg sammen nå.

28. desember 1963 registrerte Arbeiderbladet romjul-ukens platesalg. I senere år nøyde avisen seg med å repetere listen fra før julaften, eller den lot som om popmusikk ikke fantes i romjulen og trykket ikke noen liste i det hele tatt. For liste-nerder var det irriterende. Man må alltid regne med romjulen (gammelt jungelord). Særlig når man regner ut hvor mange uker Beatles-singlene som ble utgitt på slutten av året, toppet.

I 1963 gikk det altså unna. Kanskje litt i forteste laget. "I Want To Hold Your Hand" ble registrert nederst på TOPP 20 i Arbeiderbladet, men kreditert Dusty Springfield. Hvordan skal man tolke det? Min teori er at redaksjonen surret og blandet sammen titlene. Neste uke debuterte "I Want To Hold Your Hand" på 6. plass, mens Dusty var helt borte. Hun vendte imidlertid tilbake uken etter, på en 16. plass, med «I Only Want To Be With You», og da sto det at det var hennes andre uke på listen.

Den mystiske 20. plassen.

Ergo, kjære nerder som fortsatt orker å henge med, "I Want To Hold Your Hand" debuterte i Norge 4. januar 1964. Det var Dusty Springfield som snek seg inn nederst på listen i romjulen 1963. Slik kan man fastslå at Beatles-singlen ikke nådde de norske platebutikkene før i romjulen.

Og for hardcore-nerdene som lurer på om jeg har den lyseblå cover-varianten med sort etikett fra 1966, så er svaret ja.

Tilbake til avslutningen på 1963. Beatles-feberen veltet inn over Norge. Nå kom tyggegummikortene og bladene og hysteriet. Herlig. Jeg var både i forkant (Beatles-gal allerede) og i etterkant (hadde ingen plater, og det skulle jeg fortsette med ikke å ha helt til august).

Julen 1963: Nok et år går mot slutten. Og det er julefest hos våre besteforeldre. De beste julene var alltid der. Dette er nok noen dager senere, da vi ofte overnattet i romjulen. Legg merke til de flettede båndene på min knickers. Laget av mamma, til min store forbitrelse. Jeg syntes de var flaue. Særlig når jeg gikk på skøyter. Dusten med knickersbånd er altså allerede Beatles-fan, men har ingen plater. En grei oppsummering.

Musikk 1963

Spillelisten på Spotify heter "1963 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 31 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1963 England NME Complete" eller klikk på linken under.

1963 er året da den britiske popmusikken skiftet ham, som en varulv under fullmånen. Året begynner som om Beatles fortsatt bare er en gjeng skrotinger i Hamburg. Kidsa og de voksne pop-entusiastene kjøper the usual suspects, Cliff Richard, The Shadows, Elvis, Frank Ifield, Brenda Lee, Bobby Vee, Ray Charles, Rolf Harris, Duane Eddy, Billy Fury. Men så oppstår en forstyrrelse, en ny lyd, en glad lyd, et smittende blaff av jublende livsglede. , «Please Please Me» heter eventyret, går inn på TOP 30 30. januar, tre uker senere er den #1. Et sprakende peisbål i den kaldeste vinter i manns minne.

Mens Beatles feirer, er det fortsatt business as usual. The Shadows leverer vinnere: «Dance On», «Foot Tapper» og senere «Atlantis». Hitmaskinen Cliff Richard durer ufortrødent på med vidunderlige «Summer Holiday» og senere «Lucky Lips». Roy Orbison leverer. Alt vel.

Så kommer våren, demingen brister og Merseybeaten flommer inn. Gerry and the Pacemakers når toppen men sine tre første utgivelser (en ny rekord), Billy J. Kramer får en flying start ved å synge Lennon/McCartney, «Do You Want to Know a Secret» og «Bad to Me», og er plutselig noe så sjeldent som en merseybeat-stjerne med sleik. The Searchers viser at man ikke behøver Brian Epstein og EMI for å bli en braksuksess, selv om man kommer fra Liverpool. Og så renner de bare på. Fra alle hjørner på Englands-kartet. The Fourmost, The Hollies,The Big Three, Brian Poole & The Tremeloes.

Etter noen begivenhetsrike måneder er hele det britiske popkartet tegnet om, og blitt en lekeplass for lokale helter. Hvem trenger Amerika når man har The Beatles og alle deres disipler. «From Me to You» selger som hakka møkk, “Twist And Shout” blir den største EP-suksessen i historien, og så girer de opp, og «She Loves You» skyller over Storbritannia og starter 60-årene på ordentlig. Den nekter å forlate TOP 3, og detter først (nølende) nedover listen etter at “I Want To Hold Your Hand” avløste den på toppen i desember. Beatles-dominansen er total. Dette er nytt. Selv ikke Elvis eide britene på denne måten.

En viktig detalj når det gjelder The Beatles, er at de dyrere formatene, EP-platen og endog LP-platen, selger så mye at de oppnår høye plasseringer på single-listene. EP-ene «Twist and Shout», «Beatles Hits» og «Beatles Vol. 1» og albumet «With The Beatles», er alle inne på TOP 30 i ukene inn mot jul. Fansen kunne ikke få nok.

Alt var ikke The Beatles, selvfølgelig. Høsten 1963 var f.eks. jentegruppenes store øyeblikk i Storbritannia. The Crystals’ «Then He Kissed Me» og The Ronettes’ «Be My Baby» bidro til at 1963 også handlet om Phil Spectors storslagne produksjoner, Brill Building-komponistene og jentegruppe-fenomenet

Og så var det The Rolling Stones. «Come On» fungerte som varsellampe, ikke en topphit, men seig nok til å henge lenge i nedre del av TOP 30. I november kom det virkelige gjennombruddet med «I Wanna Be Your Man», en gave fra deres nye venner, Lennon og McCartney.

Da 1963 gikk mot slutten, var den britiske popvirkeligheten totalforandret og helt på egne hender. Den nye musikken og de nye bandene var over alt, ikke bare i Liverpool, og merseybeaten ble nå utfordret av de tøffe karene som sverget til autentisk sort musikk, rhyhtm & blues og elektrisk blues. I London. I Newcastle. I Belfast. Og det vekket publikums nysgjerrighet. Så fikk navnene som trodde de var glemt hjemme i USA, en ny vår og en absolutt aktualitet i Storbritannia, og snart resten av Europa også. Let’s hear it for Muddy Waters, Howlin’ Wolf, Willie Dixon, Bo Diddley, Chuck Berry, John Lee Hooker, Jimmy Reed, Slim Harpo, Elmore James, Sonny Boy Williamson II, B.B. King, Freddie King, Albert King, Buddy Guy, Otis Spann, Solomon Burke, Rufus Thomas, Ray Charles, Arthur Alexander. Britene gjorde America great again. Det begynte så smått i 1963. I 1964 skjøt det fart. Britene ga amerikanerne selvfølelsen tilbake. Våren var vel transformasjonen og gjensidigheten fullbyrdet med utgivelsen av Bob Dylans “Bringing It All Back Home”, hvis tittel understreker akkurat det.

1963 er året da Storbritannias musikkmiljø gikk fra å være etterplaprere av Amerika til å bli markedsledende.

Fem sentrale singler fra 1963

«She Loves You» - The Beatles

Beatles kickstartet 60-årene med dette uforlignelig glade jubelropet av en single, «She Loves You». Du får ikke noe gladere enn deres unisone “yeah, yeah, yeah!”. Det flerstemte ropet er selve definisjonen på beatlemania. Hvis en liten pjokk i 2026 lurer på om oldefar kan fortelle hvordan det var å vokse opp midt i det historiebøkene kaller “beatlemania”, setter du ganske enkelt på “She Loves You”. Alle spørsmål besvares i løpet av de to minuttene og 19 sekundene. Og du får vel egentlig meningen med livet med på kjøpet.

Platen ble spilt inn 1. juli 1963 i EMI Studios, produsert av George Martin, og gitt ut i Storbritannia 23. august.

Musikalsk er «She Loves You» bygget på kollektivt trykk. Den sprudler av feelgood-faktorer. Den er blid. Den er smittende. Og den skyver på og skyver på, videre, videre, er ikke livet herlig, hun elsker deg jo, hun fortalte meg det i sted. Det er slike opplysninger man har bestevenner til.

Teksten er full av klisjeer, men klarer på genialt vis å løse utfordringene ved å gjøre det til en tredjepersonsfortelling, det er ikke jeg elsker deg, det er hun elsker deg, sangens hovedperson er ikke kjæresteparet, hverken hun eller han, men kameraten, bestevennen som kommer med gode nyheter i en verden som er full av usikkerhet, angst og tårer: tenåringsvirkeligheten. Ta det med ro, hun elsker deg! Beatles synger til en hel generasjon, og den synger med, av full hals. Du kan ikke feile med et så vanvittig medrivende enkelt refreng: She loves you, yeah, yeah, yeah!

«She Loves You» forener tre ting: amerikansk rock’n’roll-arv, britisk gruppeidentitet og tenåringens sårbarhet. Sangen er kort, virkningsfull og umiddelbart gjenkjennelig. Den er også langt mer sofistikert enn den later som.

«I Want to Hold Your Hand» - The Beatles

«I Want To Hold Your Hand» tar alt det beste fra årets to beste Beatles-singler, "Please Please Me" og "She Loves You", hamrer det inn i et hardere komp som slekter på deres takling av "Twist And Shout", og vips treffer de linjen mellom pop, rock'n'roll og rhythm & blues perfekt. Med et monsterriff på kjøpet.

Innledningsriffet signaliserer et rykk. Fra gøy til alvor. The Beatles brukte 1963 til å kjøre over den etablerte musikkindustrien og dens helter med plog. Bak dem dukket det ene bandet etter det andre opp, unge og yre, alle representanter for maktskiftet i populærmusikken. Med «I Want To Hold Your Hand» viser The Beatles hvem som styrer gamet. Rått parti. 

Det er den første brutale Beatles-singlen. Rock’n’roll-gruppen viser tenner. De knaller inn på gitarriffet som avfyres tre ganger og skaper enorme forventninger. De lar riffet henge og henge, brått fyker John og Pauls tvillingsvokal ut av trampolinen og er over deg: «Oh yeah I’ll… tell you something…», kunstpausen fylles av et skarpt og tungt gitarbrudd (dæ-læ-læ-læ-lææææ!) og anskueliggjør hva de mener med dette «something», det er nemlig ikke småtterier, så er John og Paul tilbake med et infamt «I think you understand…», strofen blunker konspiratorisk, så: «And when I say that something…», prikk prikk prikk, de talende prikkers kunstpause akkompagneres igjen av gitarrabalderet, en type snedig selvsensur som gitarutbruddet underminerer, det forteller hva ordene holder igjen – ergo virker det slett ikke beroligende når de avrunder verset med tittelstrofen, «I wanna hold your hand» sunget med kraftfull og oppadstigende fryd ytterligere forsterket av Pauls annenstemme som går gjennom taket. Og når dette fører rett ut i et refreng som bare er den samme tittelstrofen gjentatt ytterligere to ganger, forstår man at det foregår helt andre ting her enn tekstens tilsynelatende forsøker å innbille deg. At versets fjerdestrofe også fungerer som refrengets førstestrofe, altså en overlap, er et effektivt grep som får sangen til å skyte fart, her slår hjerter hurtig, her snappes det etter pusten.

Samme teknikk benyttes i vers to hvor jeg-personen når er så overmannet av saker og ting at han trygler:

Oh please, say to me
You’ll let me be your man
And please say to me
You’ll let me hold your hand

Gitaren har allerede fortalt oss fire ganger i løpet av de to versene at det ikke er hånden hennes han er ute etter, hånden har ingen annen funksjon enn å symbolisere den totale overgivelse. Ved å kombinere tekstens tilsynelatende uskyld med talende kunstpauser brynt mot et skarpt, truende gitarriff skaper The Beatles et kostelig kodesprog. «That something» som de nevner i første vers er ikke noe annet enn en omskrivning for å pule så mysen skvetter. Refrenget er et virilt raut av glede over den forestående utløsningen. Og som den kommer. Det er ikke rart det tar av i broen som dukker opp to ganger og hvis avrunding etter det innledende «and when I touch you, I feel happy… inside» fremføres med slik høytflyvende hysterisk jubel at det burde vært satt 18 års-grense på den. Deres trippel- «I can’t hide» (eller «I get high», som Bob Dylan trodde de sang) lyder akkurat som en orgasme føles.

Etter den siste broen har de sannelig krefter igjen:

Yeah, you got that something
I think you'll understand
When I feel that something
I want to hold your hand 

Hvoretter refrenget spyles ut, tittelstrofen gjentas nå en ekstra og gang og lander perfekt på den døende sluttakkorden; sangen tømmer seg med en siste kriblende lystkrampe, faller utmattet sammen… og famler etter sigarettpakken. «I Want To Hold Your Hand» tar deg hele veien. Kåtere enn en kanin.

De som tror at Lennon/McCartney skrev lamme, snille, holde hånden-tekster bør dyppe hodet i en bøtte kaldt vann og høre på denne låten en gang til. De viser at de allerede i 1963 mestret det usagtes kunst. Kollektivet viser selvfølgelig også hvilket formidabelt band The Beatles var. For om noe løfter «I Want To Hold Your Hand» til stjernene er det fremføringen, det stramme rigget, de brutale riffene, den oppildnende klappingen, Johns glefsende rytmegitar, Ringos smart plasserte utbrudd, og aller mest: John og Pauls fantastiske tvillingvokal (strukket høyt, høyt av Pauls 2. stemme). Det er en helt ny punch og kraft i innspillingen også som skyldes at gruppen endelig var over på firespors-opptak.

Innspillingen var egentlig perfekt for Amerika. Så ble den da også deres gjennombrudd “over there”. Galskapen startet her.

«You’ll Never Walk Alone» - Gerry & The Pacemakers

«You’ll Never Walk Alone», Gerry & The Pacemakers tredje #1 på rad, og også med tid og stunder, verdens mest berømte fotballsang. En overraskende utgivelse den gang fordi Gerry and the Pacemakers avvek fra merseybeat-formelen og gikk for et ganske svulstig Rodgers & Hammerstein-nummer fra musikalen Carousel. Det funket som bare det.

På Anfield spilte stadion-DJ’en alltid gjennom ukens TOP 10 før kampstart. I øyeblikket var “She Loves You” publikumsfavoritten, men da “You’ll Never Walk Alone” forsvant ut av TOP 10, og ikke ble spilt, reagerte publikum med å synge sangen selv, i massivt kor, slik vi er blitt vant til å høre den før Liverpools hjemmekamper. Ergo ble DJ’en tvunget til å hente låten frem igjen. Og siden er den blitt spilt foran hver eneste hjemmekamp, og synges av fansen hvor enn Liverpool har kamper.

Låten er perfekt for Gerry Marsden stemme, og den fortsetter å leve, selv om Gerry reiste over elven i 2021.Og da snakker jeg ikke om elven Mersey.

«Sweets for My Sweet» - The Searchers

Nok et Liverpool-band, og med Hamburg-bakgrunn som The Beatles, men tilhørte ikke Brian Epsteins stall. Deres gjennombrudd kom med denne Doc Pomus og Mort Shuman-låten, først innspilt av The Drifters. Searchers-versjonen er lysere, strammere, snatrende gitarbasert, med voldsom fremdrift. Jingel jangel-gitarklangen ble deres varemerke, og fikk sterk innvirkning på Roger McGuinn som kombinerte The Searchers’ gitarklang med George Harrisons kimende Rickenbacker-utgang i “A Hard Day’s Night” og skapte The Byrds.

«Sweets for My Sweet» viser hvordan britiske grupper omformet amerikansk materiale til sitt eget. De kopierte ikke, men tok amerikansk R&B, doo-wop og pop på tur gjennom det ultrabritiske klubbmiljøet, og ga det en dasj av lumre Soho. Searchers var i et drøyt halvår nesten like populære som The Beatles, men slet med sin akilleshæl, de var svake på egenkomponert stoff, og ble for avhengige av coverlåter. Searchers mistet sin anvendelighet innover i 1965.

Men “Sweets For My Sweet” var hel ved. Den er tidløs.

P.S. De gjorde et comeback på tampen av 70-tallet, og ble mottatt som new wave-rockens bestefedre.

«Be My Baby» - The Ronettes

«Be My Baby» er ikke britisk, og den toppet ikke NME-listen. Likevel må den med, som et eksempel på USA så absolutt ikke hadde mistet det. Låten ble komponert av Phil Spector, Jeff Barry og Ellie Greenwich, produsert av Spector, og spilt inn i Gold Star Studios i Hollywood. Musikalsk er «Be My Baby» et studioverk mer enn en bandplate.

Innspillingen er bygget som i bølger av økende størrelse etter hvert som de nærmer seg land: først den ikoniske trommeintroen, så romfølelsen, så Ronnie Spectors makeløse stemme, og endelig refrenget som tårner over lytteren og knuses i tusen solglimt når dønningen treffer klippene. “Be My Baby” høres større enn en tre minutters single burde ha lov til å gjøre. Men de nevnte ingrediensene, trommefiguren, romklangen, Ronnies røst og det fantastiske, melodiske løftet, gjør dette til noe helt eksepsjonelt.

Brian Wilson ble dypt påvirket av «Be My Baby» og skrev senere «Don’t Worry Baby» som et slags svar.

Den nye britiske popen var gitarfiksert, klubbinspirert og stinn av ungdommelig vågemot. Ronettes, derimot, var et barn av lydstudioet og produsenten. Den viser at popens fremtid ikke bare lå i Liverpool, men også i studioenes kontrollrom.

USA 1963

I Storbritannia var 1963 en bratt kurve mot Merseybeat og Beatles; i USA er bildet mer oppstykket i mangeart og trender: surf, jentegrupper, Motown, folk, country-pop, novelty-plater, tenåringspop og tradisjonelle ballader. Det er et rikt mellomår – preget av mange samtidige strømninger.

Våren 1963 kommer surfmusikkens store gjennombrudd. The Beach Boys’ «Surfin’ U.S.A.», Jan & Dean med «Surf City», The Surfaris med «Wipe Out» og The Chantays med «Pipeline».

Samtidig er 1963 året da folk-musikken tar steget fra bulene og kaféscenene til poplistene. Foldeskjørt-damer og skjeggherrer med høyhalser samles rundt mikrofonene med sinte sanger og glade regler. Peter, Paul & Mary går fra «Puff, the Magic Dragon» til «Blowin’ in the Wind», som introduserer Bob Dylan for massene.

Motown er på vei fra regionalt nisje-selskap til nasjonal stormakt. Little Stevie Wonder går til topps med «Fingertips», og Martha & The Vandellas når topp 5 med «Heat Wave».

Og så er det alle jentegruppene. The Chiffons åpner sterkt med «He’s So Fine» (som George Harrison til slutt sitter med rettighetene til et drøyt tiår senere) og «One Fine Day». The Crystals markerer Phil Spectors dominans med «Da Doo Ron Ron» og «Then He Kissed Me». The Angels topper med «My Boyfriend’s Back». Og mot slutten av året kommer The Ronettes’ mektige «Be My Baby».

Et annet særtrekk for USA i 1963 er hvor mange rare innspillinger som ble enorme hits: Kyu Sakamoto med japanske «Sukiyaki» (som ingen skjønner hva handler om), Jimmy Soul med «If You Wanna Be Happy» (kalypso med strofer som If you wanna be happy for the rest of your life, never make a pretty woman your wife... ), Allan Sherman med feriekoloni-fortellingen «Hello Muddah, Hello Fadduh» (som han spilte inn igjen året etter, og fikk enda en hit med) og The Singing Nun med «Dominique» (som få skjønner stort av, en nonne med spisse briller som synger på fransk, hallo?). Det amerikanske markedet var stort nok til å romme (nesten) alt. Bare ikke Beatles. Plateselskapet Vee Jay ga opp fort etter at “From Me To You” bare nådde “bubling under”-listen som #116, 3. august 1963. Beatles var tydelig ikke noe å satse på.

Mot slutten av året kom garasjerock-klassikeren “Louie Louie” med The Kingsmen (ingen skjønte hva sangeren egentlig mumlet, ergo ble låten etterforsket av FBI!), låten var vel egentlig hele årsaken til at The Kinks ble dannet. En stund baserte Ray Davies alt han skrev på “Louie Louie”.

Fem sentrale amerikanske singler fra 1963

«Surfin’ U.S.A.» - The Beach Boys

«Surfin’ U.S.A.» er kanskje den mest presise inngangen til amerikansk pop i 1963. Den er sol, strand, bil, tenåring, gitarer og California-mytologi i én kort og effektiv pakke. Frekt bygget på Chuck Berrys «Sweet Little Sixteen», med ny tekst av Brian Wilson. Chuck ble ikke blid, og senere utgaver av låten krediterer både Berry og Wilson.

Det som gjør platen så sterk, er ikke bare surf-temaet. Det er harmoniene. Beach Boys tar Chuck Berrys rock’n’roll-mønster og lager et hvitt, vestkyst-amerikansk vokalpop-svar. Den drivende rytmen gir sangen fart, men stemmene gir den identitet. Den er like mye et korarrangement som en rock’n’roll-single.

«Surfin’ U.S.A.» (og senere utgivelser som “Surfer Girl”) åpnet døren for en hel bølge. Jan & Dean med «Surf City», The Surfaris med «Wipe Out», The Chantays med «Pipeline». Beach Boys fant også et uttrykk i den nær beslektede bil-pop’en. Når man ikke surfet, ragget man rundt på stripa i egen eller lånt bil. Den definitive låten kom i 1964 med “I Get Around”.

Alle drømte om California etter at The Beach Boys anført av Brian Wilson, åpnet kranen.

«Blowin’ in the Wind» - Peter, Paul & Mary

Hvis «Surfin’ U.S.A.» er California-drømmen, er «Blowin’ in the Wind» den amerikanske samvittigheten. Bob Dylan skrev sangen, men det var Peter, Paul & Mary som gjorde den til en stor pophit. Den sky ungutten med knirkestemmen vekket i beste fall omsorg, men egentlig helst irritasjon. Peter, Paul & Marys versjon var mye mer spiselig og definitivt for nybegynnere. Den kom ut en måned etter Dylan-LP’n den er hentet fra, og gikk hele veien opp til 2. plass på Billboard Hot 100. Dylans første hit.

Folk-trenden med protestvisen i sentrum var med andre ord på full fart inn i radio-kanalene. Med en viss forsiktighet, riktignok. Skadene etter McCarthy-perioden var fortsatt merkbar. Peter, Paul & Mary gjorde Dylan spiselig, og det med en sang som var uten konfronterende strofer. Svaret lå i vinden, og hvem visste hvor den blåste?

Musikalsk er den svært enkel: kassegitarer, flerstemt vokal, lettfattelig melodi, og universelle spørsmål. Det enkle er som kjent alltid det beste. I hvert fall av og til.

Sangen fikk enorm betydning for borgerrettighetskampen og anti-krigsbevegelsen, og overtok etter den noe utgåtte “We Shall Overcome”.

«Fingertips – Part 2» - Little Stevie Wonder

«Fingertips» ble skrevet av Stevie Wonders mentorer Clarence Paul og Henry Cosby. Låten var opprinnelig en instrumental jazzkomposisjon på debutalbumet The Jazz Soul of Little Stevie, men den berømte hitversjonen ble tatt opp live under en Motown-konsert i Regal Theater i Chicago i 1963. Med bare noen få improviserte tekststrofer var låten først og fremst en demonstrasjon av den tolv år gamle Wonders virtuose traktering av sitt munnspill.

“Fingertips” er en lang forestilling, så den ble kappet i to på single. Siden andre del var mer fartsfylt og begivenhetsrik enn første, ble Part 2 valgt som A-side. Innspillingen ble legendarisk på grunn av den spontane avslutningen. Etter at Wonder tilsynelatende hadde rundet av og skulle forlate scenen, snudde han plutselig og fortsatte med et improvisert ekstranummer. Musikerne ble tatt på sengen, de ventet på neste hovedartist – bassisten hadde allerede gått av scenen – og den nye bassisten, Joe Swift, kan høres rope: «What key? What key?» idet han desperat forsøker å finne riktig toneart. Nettopp denne spontaniteten bidro sterkt til at «Fingertips» ble så populær.

«Heat Wave» - Martha & The Vandellas

«Heat Wave» er en av tidenes sommersingler, et Detroit som koker. Klassiske Motown-elementer, Holland–Dozier–Holland -komponistrekken, Martha Reeves’ stemme, og den nye soul-pop-studiomaskinen som nå for alvor er begynte å prege det amerikanske hitbildet.

«Heat Wave» ble skrevet av Holland–Dozier–Holland, utgitt på Motown-selskapet Gordy i juli 1963. Motown-stallens første ultra-klassiker (etter “Money”), og en forløper til Supremes-epoken. Martha og hennes Vandellas hadde enda en megaklassiker på gang, “Dancing In The Street”, som kom året etter.

«Heat Wave» er satt sammen av alle de riktige klossene, gospel-backbeat, jazzfarvede elementer, call-response-vokal, det er her alt sammen, gospelenergien, R&B-trykket, og de uimotståelige, direkte pop-løsningene, en kraftpakke. Du kjenner varmen, du føler rytmen, du forestiller deg vannsøylene fra brannhydrantene, og dansende mennesker i Detroits gater.

Martha Reeves’ vokal er avgjørende. Hun har ikke den kjølige elegansen som Motown senere skulle fremdyrke hos The Supremes. Hun synger mer fysisk, mer brennende, mer rett fra kroppen. Og hun legger ikke skjul på at hetebølgen kan være noe ganske annet enn løping under brannhydranter, det er noen sanselige flammeblaff av begjær her som har tydelig 18 års-grense.

The Who gjorde en cover av låten i 1966.

«Louie Louie» - The Kingsmen

«Louie Louie» varslet fremtiden. Sangen var opprinnelig skrevet og innspilt av Richard Berry i 1957, men The Kingsmens 1963-versjon gjør den til noe helt annet: enkel, grov, skrallende, overstyrt, utydelig, rett fra de tvilsomme naboenes garasje. Det er ikke vakker pophåndverk slik Brill Building ville lage det. Den lukter olje og sprengte rørforsterkere, og låten kan bare tre grep og spiller dem som to.

Den utydelige vokalen er helt legendarisk. FBI åpnet senere sak, basert på at det som ble sunget med utydelig diksjon, måtte være usømmelig. FBI-arkivet beskriver etterforskningen, men må også innrømme at de ikke har klart å dokumentere hva vokalisten egentlig synger.

Det er Beach Boys på vrangen. Larmende, fandenivoldsk og ytterst desperat. Det er ikke middelklassegutter med blonde California-jenter i armkroken. Disse gutta skys i nabolaget, sender jentene lystne blikk, og sliter med dårlig kosthold og uren hud. De kan knapt spille, men gir fullstendig faan, og tvinger låten til å adlyde. Ja, for alt sitter perfekt. Det finnes knapt en mer perfekt popinnspilling i hele universet. Alt du trenger er et riff, og et raseri.

«Louie Louie» er alle tings utgangspunkt. Det er ikke uten grunn at The Kinks ble unnfanget på dette skrammelet. For en låt!

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1963

Januar

Den 2. januar gikk Verdens Gang over til tabloidformat. Avisen ble den første landsdekkende norske avisen i dette formatet, et grep som senere ble fulgt av store deler av norsk dagspresse.

Den 2. januar vant Viet Cong sitt første store slag under Vietnamkrigen ved Ap Bac i Syd-Vietnam. Seieren viste at geriljastyrkene var langt sterkere enn amerikanske rådgivere og sørvietnamesiske myndigheter hadde antatt.

Den 11. januar åpnet nattklubben Whisky a Go Go i Los Angeles. Den regnes som USAs første moderne diskotek og ble raskt et av verdens mest berømte konsertsteder.

Den 13. januar ble Togos første president, Sylvanus Olympio, drept under et militærkupp. Kuppet var et av de første militære maktovertakelsene i det uavhengige Afrika og varslet en periode med politisk uro på kontinentet.

Den 22. januar undertegnet Frankrike og Vest-Tyskland Élysée-traktaten. Avtalen mellom Charles de Gaulle og Konrad Adenauer avsluttet flere generasjoners fiendskap og la grunnlaget for det nære fransk-tyske samarbeidet som senere skulle bli en bærebjelke i EU.

Den 29. januar la Frankrikes president Charles de Gaulle ned veto mot britisk medlemskap i Det europeiske økonomiske fellesskap (EEC). Han mente Storbritannia stod USA for nær og ikke var tilstrekkelig integrert i det kontinentale Europa. Storbritannia måtte derfor vente til 1973 før landet ble medlem.

Februar

Den 8. februar undertegnet USAs president John F. Kennedy ordren som forbød amerikanske borgere å reise til Cuba eller drive økonomiske transaksjoner med landet uten særskilt tillatelse. Tiltaket ble en sentral del av den amerikanske embargoen mot Fidel Castros regime, og mange av restriksjonene skulle bli stående i flere tiår.

Den 14. februar ble Harold Wilson valgt til leder for det britiske arbeiderpartiet Labour. Året etter ledet han partiet til valgseier og ble Storbritannias statsminister.

Mars

Den 4. mars ble seks personer dømt til døden i Paris for å ha planlagt attentatet mot Frankrikes president Charles de Gaulle året før. De Gaulle benådet fem av dem, mens hovedmannen Jean Bastien-Thiry senere ble henrettet ved skyting – den siste personen som ble henrettet på denne måten i Frankrike.

Den 5. mars omkom countrystjernen Patsy Cline i en flyulykke i Tennessee, bare 30 år gammel. Hun hadde allerede rukket å bli en av countrymusikkens mest innflytelsesrike kvinnelige artister gjennom sanger som Crazy, I Fall to Pieces og She's Got You.

Patsy Cline i 1962. (Foto: Shanecollinswiki / Wikimedia Commons) (CC BY-SA 3.0).

Den 17. mars fikk vulkanen Gunung Agung på Bali et voldsomt utbrudd. Omkring 1 500 mennesker mistet livet direkte i katastrofen, mens senere beregninger anslår at det totale antallet døde kan ha vært mange tusen som følge av askeregn, sult og sykdom.

Den 21. mars ble Alcatraz utenfor San Francisco stengt. Det beryktede føderale fengselet hadde huset noen av USAs mest kjente forbrytere, blant dem Al Capone og Robert Stroud, «Birdman of Alcatraz». De høye driftskostnadene og den omfattende bygningsforfallet gjorde videre drift ulønnsom.

Den 21. mars forliste den norske lasteskipet MS «Høegh Aronde» utenfor Marokko. Nitten norske sjøfolk omkom i en av årets alvorligste norske skipsulykker.

Den 22. mars ga The Beatles ut sitt første album, Please Please Me, i Storbritannia. Albumet ble spilt inn på én dag måneden før og gikk til topps på de britiske albumlistene, der det ble liggende til det ble avløst av gruppens eget With The Beatles senere samme år. Utgivelsen markerte begynnelsen på Beatlemania.

Den 23. mars vant Danmark Eurovision Song Contest for første gang. Grethe og Jørgen Ingmann gikk til topps i London med «Dansevise», som senere er blitt stående som en av konkurransens mest anerkjente vinnersanger.

Den 30. mars fikk Australias urbefolkning i delstaten New South Wales samme rett som andre innbyggere til å kjøpe og konsumere alkohol. Forbudet hadde vært et symbol på den diskriminerende behandlingen av landets aboriginere.

April

Den 1. april hadde den første James Bond-filmen, Dr. No, norsk premiere på Eldorado kino i Oslo. Filmen introduserte Sean Connery som agent 007 og innledet en av filmhistoriens mest suksessrike franchises, som fortsatt lever videre over 60 år senere.

Den 4. april ble Fredskorpset (Peace Corps) formelt opprettet i USA. Organisasjonen var blitt lansert av president John F. Kennedy to år tidligere og sendte amerikanske frivillige til utviklingsland for å arbeide med utdanning, helse og samfunnsutvikling. Fredskorpset ble et av Kennedys mest varige politiske prosjekter.

Den 7. april fikk Jugoslavia en ny grunnlov og skiftet navn til Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Samtidig ble Josip Broz Tito valgt til president på livstid.

Den 8. april vant storfilmen Lawrence of Arabia Oscar for beste film under den 35. Oscar-utdelingen. David Leans episke drama tok i alt sju Oscar-priser og regnes fortsatt som en av filmhistoriens store klassikere.

Den 10. april sank den amerikanske atomubåten USS Thresher under en dykketest øst for Cape Cod. Alle de 129 om bord omkom. Ulykken var den første der en atomdrevet ubåt gikk tapt.

Den 16. april skrev Martin Luther King jr. sitt berømte «Letter from Birmingham Jail» mens han satt fengslet i Alabama. Brevet ble et av borgerrettsbevegelsens viktigste dokumenter og et kraftfullt forsvar for ikke-voldelig sivil ulydighet.

Mai

Den 1. mai lanserte Coca-Cola sin første sukkerfrie leskedrikk, Tab. Produktet ble en stor kommersiell suksess og banet vei for senere lettbrus, blant annet Diet Coke.

Den 8. mai åpnet sørvietnamesiske soldater ild mot buddhistiske demonstranter i byen Huế. Hendelsen utløste den såkalte buddhistkrisen, som gradvis undergravde president Ngô Đình Diệms regime og bidro til kuppet mot ham senere samme år.

Den 15. mai skjøt NASA opp Mercury-Atlas 9, den siste bemannede ferden i Mercury-programmet. Astronaut Gordon Cooper tilbrakte over ett døgn i bane rundt jorden.

Den 23. mai innledet Cubas leder Fidel Castro et statsbesøk i Sovjetunionen. Besøket understreket de nære forbindelsene mellom de to kommuniststatene etter Cubakrisen året før.

Den 25. mai ble Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) stiftet i Addis Abeba. Organisasjonen samlet de fleste av Afrikas uavhengige stater og arbeidet for avkolonisering, samarbeid og konfliktløsning. Den ble i 2002 erstattet av Den afrikanske union (AU).

Den 29. mai åpnet Munchmuseet på Tøyen i Oslo, nøyaktig hundre år etter Edvard Munchs fødsel. Museet ble opprettet for å forvalte kunstnerens enorme gave til Oslo kommune og utviklet seg til verdens viktigste samling av Munchs kunst.

Det gamle Munch Museet åpnet i 1963. (Foto: Frode Inge Helland / Wikimedia Commons, CC BY 2.5)

Den 31. mai proklamerte Norge ved kongelig resolusjon suverenitet over kontinentalsokkelen utenfor norskekysten. Vedtaket fikk enorm betydning da store olje- og gassforekomster ble oppdaget i Nordsjøen få år senere. Det juridiske grunnlaget som ble lagt i 1963 gjorde det mulig for Norge å sikre seg kontroll over naturressursene på sokkelen.

Juni

Den 11. juni satte den vietnamesiske buddhistmunken Thích Quảng Đức fyr på seg selv i et travelt gatekryss i Saigon i protest mot myndighetenes forfølgelse av landets buddhister. Fotografiet av den mediterende munken omgitt av flammer gikk verden rundt og ble et av 1900-tallets mest ikoniske pressebilder. Hendelsen svekket Ngô Đình Diệms internasjonale støtte ytterligere.

Et av de mest ikoniske bildene fra Vietnamkrigen, buddistmunken Thích Quảng Đức setter fyr på seg selv. (Foto: Malcolm Browne / Wikimedia Commons (Public Domain).)

Den 12. juni ble den amerikanske borgerrettighetslederen Medgar Evers skutt og drept utenfor sitt hjem i Jackson, Mississippi. Drapet vakte internasjonal oppmerksomhet og ble et viktig symbol på den brutale motstanden mot borgerrettsbevegelsen i Sørstatene. (Ukjent fotograf / Associated Press / Wikimedia Commons (Public Domain).

Den 16. juni ble den sovjetiske kosmonauten Valentina Teresjkova skutt opp med romfartøyet Vostok 6. Hun ble dermed verdens første kvinne i verdensrommet og gjennomførte 48 omløp rundt jorden før hun landet tre dager senere. Ingen annen kvinne skulle følge etter før Sally Ride tjue år senere.

Den 20. juni undertegnet USA og Sovjetunionen avtalen om å opprette den direkte kommunikasjonslinjen mellom Washington og Moskva, populært kjent som «den røde telefonen». Forbindelsen var i virkeligheten en sikker telexlinje og skulle redusere faren for atomkrig som følge av misforståelser etter erfaringene fra Cubakrisen.

Den 21. juni vedtok Stortinget Lov om Norges overherredømme over kontinentalsokkelen. Sammen med resolusjonen fra 31. mai befestet loven Norges juridiske kontroll over ressursene på havbunnen, et vedtak som skulle få avgjørende betydning da oljeeventyret startet mot slutten av 1960-årene.

Den 21. juni ble kardinal Giovanni Battista Montini valgt til ny pave under navnet Paul VI, etter Johannes XXIIIs død tidligere samme måned. Han videreførte Det andre Vatikankonsilet og ledet den katolske kirken gjennom en periode med omfattende reformer.

Den 26. juni holdt president John F. Kennedy sin berømte «Ich bin ein Berliner»-tale foran rådhuset i Vest-Berlin. Med ordene «Ich bin ein Berliner» uttrykte han USAs støtte til Vest-Berlin bare to år etter at Berlinmuren var blitt reist. Talen regnes som et av den kalde krigens mest berømte politiske øyeblikk.

Juli

Den 1. juli innførte det amerikanske postverket ZIP-koder. Det nye femsifrede postnummersystemet gjorde postsorteringen langt mer effektiv og er fortsatt i bruk over hele USA.

Den 11. juli gjennomførte sørafrikansk politi et raid mot Liliesleaf Farm utenfor Johannesburg. Flere ledende medlemmer av African National Congress (ANC) ble arrestert, blant dem Walter Sisulu, Govan Mbeki og Ahmed Kathrada. Aksjonen førte til den senere Rivonia-rettssaken, der Nelson Mandela og flere av ANC-lederne ble dømt til livsvarig fengsel.

Den 19. juli fløy den amerikanske testpiloten Joe Walker rakettflyet X-15 til en høyde på 105,9 kilometer. Dermed passerte han den internasjonalt anerkjente grensen til verdensrommet og ble en av de første menneskene som gjennomførte en suborbital romferd.

Den 26. juli ble Skopje, hovedstaden i den daværende jugoslaviske republikken Makedonia, rammet av et kraftig jordskjelv. Omkring 1 000 mennesker mistet livet ifølge samtidige anslag, mens senere beregninger opererer med rundt 1 100–1 800 omkomne. Omtrent 80 prosent av byen ble ødelagt, og gjenoppbyggingen ble et stort internasjonalt solidaritetsprosjekt ledet av FN.

Den 26. juli skjøt NASA opp Syncom 2, verdens første praktisk fungerende geosynkrone kommunikasjonssatellitt. Den markerte begynnelsen på satellittkommunikasjonen slik vi kjenner den i dag, med direkte overføring av telefoni, TV og datatrafikk mellom verdensdeler.

Den 30. juli ble det kjent at den britiske dobbeltagenten Kim Philby hadde fått politisk asyl i Sovjetunionen. Philby hadde i mange år arbeidet for britisk etterretning samtidig som han spionerte for Sovjet, og regnes som den mest kjente av de såkalte Cambridge Five. Avsløringen var et alvorlig prestisjenederlag for britisk etterretning.

Kim Philby. (Ukjent fotograf / Wikimedia Commons (Public Domain).)

August

Den 8. august fant Det store togrøveriet sted i England. En bande på femten menn stanset nattposttoget mellom Glasgow og London og stjal 2,6 millioner pund – en av verdens største kontanttransporter på den tiden. Flere av gjerningsmennene ble senere arrestert, men Ronnie Biggs rømte spektakulært fra fengsel og levde i mange år som internasjonal ettersøkt flyktning.

Arbeiderbladet 9. august 1963.

Ronald Biggs fikk en ny runde berømmelse som gjestevokalist med Sex Pistols.

… Og så var det min tur, 13. august 1963 fylte jeg 11

Arbeiderbladet 13. august 1963, og alle snakket om Kings Bay, snart duket for John Lyngs 15 minutter.

En sommerdag på Hardangertunet? Jeg tror ikke det.

I kioskhyllene på bursdagen min, Fæl Donald-forside, men inneholder Barks-klassikeren “Rive-raceren”.

Jeg likte ikke synet av heltene mine tjoret til pæler, hjelpeløse og ydmyket. Det er en lignende situasjon utenpå en Morgan Kane-bok også. Jeg led når jeg så slikt, og da Tarzan ble fanget av amazonene på Prinsdal Vel, gråt jeg.

Den 21. august gjennomførte sørvietnamesiske spesialstyrker omfattende razziaer mot buddhistiske templer over hele Sør-Vietnam. Flere tusen munker og nonner ble arrestert, og aksjonene førte til at USAs tillit til president Ngô Đình Diệms regime ble kraftig svekket. Hendelsene bidro direkte til statskuppet senere samme år.

Den 22. august fløy Joe Walker igjen X-15 til verdensrommet, denne gangen til 107,8 kilometers høyde. Han ble dermed den første personen som passerte romgrensen to ganger.

Den 24. august startet den første sesongen av Bundesliga, Vest-Tysklands nye nasjonale profesjonelle fotballiga. Ligaen erstattet de regionale Oberliga-seriene og utviklet seg raskt til en av Europas sterkeste fotballigaer.

Gerhardsens regjering kastes av SF, duket for Høyre og John Lyng. Arbeiderbladet 24. august 1963.

Den 28. august gikk Einar Gerhardsens tredje regjering av etter et mistillitsvedtak i Stortinget. Den borgerlige John Lyng-regjeringen ble utnevnt samme dag og ble den første ikke-sosialistiske regjeringen i Norge siden 1935. Selv om regjeringen bare satt i én måned, markerte den et viktig politisk veiskille i norsk etterkrigshistorie.

Den 28. august holdt Martin Luther King jr. sin berømte «I Have a Dream»-tale under Marsjen mot Washington for arbeid og frihet. Omkring 250 000 mennesker var samlet foran Lincoln-monumentet, den største politiske demonstrasjonen i USAs historie til da. Talen ble et symbol på borgerrettighetsbevegelsen og regnes som en av de mest innflytelsesrike politiske talene i det 20. århundre.

(Foto: National Park Service via Wikimedia Commons)

Den 28. august presenterte Philips den første Compact Cassette. Formatet var opprinnelig utviklet for taleopptak, men tekniske forbedringer gjorde snart kassettbåndet til verdens mest utbredte musikkmedium gjennom 1970- og 1980-årene.

Den 30. august ble den direkte kommunikasjonslinjen mellom Moskva og Washington satt i drift, den såkalte «røde telefonen».

September

Den 15. september ble 16th Street Baptist Church i Birmingham, Alabama, bombet av medlemmer av Ku Klux Klan. Fire afroamerikanske jenter mistet livet. Bombeattentatet rystet USA og bidro til økt støtte for borgerrettighetsbevegelsen og arbeidet med den kommende Civil Rights Act.

Den 16. september ble Malaysia opprettet gjennom sammenslåingen av Malaya, Nord-Borneo (Sabah), Sarawak og Singapore. Den nye staten fikk stor strategisk betydning i Sørøst-Asia. Singapore trakk seg imidlertid ut av føderasjonen allerede i 1965 og ble en selvstendig stat.

Den 25. september overtok Einar Gerhardsens fjerde regjering etter at John Lyng-regjeringen hadde falt. Den korte borgerlige mellomperioden viste likevel at Arbeiderpartiets dominerende stilling ikke lenger var uangripelig.

Oktober

Den 2. oktober ble Nigeria erklært republikk. Landet hadde oppnådd selvstendighet fra Storbritannia i 1960, men avskaffet nå monarkiet og etablerte en republikansk statsform. Nigeria skulle de neste årene bli preget av politisk uro, militærkupp og borgerkrig.

Den 3. oktober styrtet militæret regjeringen i Honduras bare ti dager før et planlagt presidentvalg. Kuppet innledet en lang periode med militærstyre som kom til å prege landet gjennom store deler av 1960- og 1970-årene.

Den 4. oktober traff orkanen Flora Karibia med enorm styrke. Nær 7 000 mennesker omkom på Haiti, Cuba og Den dominikanske republikk. Flora regnes fortsatt som en av de mest dødelige atlanterhavsorkanene som er registrert.

Den 9. oktober inntraff Vajont-katastrofen i Nord-Italia. Et enormt fjellras styrtet ned i Vajont-reservoaret og skapte en gigantisk flodbølge som skylte over demningen og utslettet flere landsbyer. Over 2 000 mennesker mistet livet. Selve demningen sto nesten uskadd igjen.

Den 10. oktober trådte Den delvise prøvestansavtalen i kraft. Avtalen mellom USA, Sovjetunionen og Storbritannia forbød atomprøvesprengninger i atmosfæren, verdensrommet og under vann, og ble regnet som det viktigste nedrustningstiltaket siden starten på atomalderen.

Den 16. oktober overtok Ludwig Erhard som forbundskansler i Vest-Tyskland etter Konrad Adenauer. Erhard hadde vært arkitekten bak Vest-Tysklands økonomiske mirakel etter krigen og videreførte landets vestorienterte politikk.

Den 19. oktober ble Alec Douglas-Home britisk statsminister etter Harold Macmillan. Han ledet den konservative regjeringen fram til valgnederlaget mot Harold Wilson året etter. «You’ll Never Walk Alone” blir spilt og sunget på Anfield for første gang, foran kampen mot West Bromwich. Liverpool vinner 1-0.

Den 25. oktober gav den norske regjeringen byråsjef Harry Lindstrøm avskjed. Saken utviklet seg til en av etterkrigstidens mest omtalte embets- og rettsskandaler, og har senere blitt trukket frem av flere som et mulig justismord i kjølvannet av Kings Bay-saken.

Den 30. oktober ble den italienske sportsbilprodusenten Lamborghini grunnlagt av Ferruccio Lamborghini. Fabrikken ble etablert for å konkurrere direkte med Ferrari og utviklet seg raskt til et av verdens mest prestisjefylte bilmerker.

November

Den 2. november ble Sør-Vietnams president Ngô Đình Diệm drept under et militærkupp ledet av general Dương Văn Minh. Diệms autoritære styre og den brutale behandlingen av landets buddhister hadde ført til at USA trakk sin støtte. Kuppet markerte begynnelsen på en lang periode med politisk ustabilitet i Sør-Vietnam og banet vei for en dypere amerikansk involvering i Vietnamkrigen.

Den 14. november førte et vulkanutbrudd utenfor Island til at øya Surtsey steg opp av havet. Øya ble straks fredet og har siden vært et unikt naturvitenskapelig laboratorium, der forskere har kunnet følge hvordan planter, dyr og mikroorganismer etablerer et helt nytt økosystem fra grunnen av.

Den 22. november ble USAs president John F. Kennedy skutt og drept under en bilkortesje i Dallas, Texas. Guvernør John Connally ble alvorlig såret i samme attentat. Kennedy døde kort tid etter på Parkland Memorial Hospital, og visepresident Lyndon B. Johnson ble tatt i ed som USAs 36. president om bord i presidentflyet Air Force One før flyet returnerte til Washington.

22. november: John F. Kennedy, amerikansk president blir skutt i Dallas og dør. Noen timer tidligere blir The Beatles’ andre LP, «With The Beatles», utgitt i England.

Den 23. november hadde BBC premiere på science fiction-serien Doctor Who. Serien utviklet seg til en av verdens lengstlevende TV-serier og er fortsatt under produksjon mer enn seksti år senere.

Den 24. november ble Lee Harvey Oswald, mannen som var arrestert for attentatet på Kennedy, skutt og drept av nattklubbeieren Jack Ruby under en direkte TV-overført fangetransport i Dallas. Drapet bidro til de mange spekulasjonene og konspirasjonsteoriene som senere oppsto rundt Kennedy-attentatet.

Den 29. november opprettet president Lyndon B. Johnson Warren-kommisjonen for å granske attentatet på John F. Kennedy. Kommisjonen konkluderte året etter med at Lee Harvey Oswald hadde handlet alene, men rapporten har siden vært gjenstand for omfattende debatt.

Desember

Den 8. desember styrtet Pan American Flight 214, en Boeing 707, nær Elkton i Maryland etter å ha blitt truffet av lyn. Alle de 81 menneskene om bord omkom.

Den 10. desember ble Zanzibar selvstendig etter nesten sytti år som britisk protektorat. Selvstendigheten ble kortvarig; allerede måneden etter ble sultanen styrtet i en revolusjon som senere førte til opprettelsen av staten Tanzania.

Den 10. desember overlevde den legendariske testpiloten Chuck Yeager så vidt da et rakettfly av typen NF-104A kom ut av kontroll i over 33 kilometers høyde. Han klarte å skyte seg ut og reddet livet, men fikk alvorlige brannskader.

Den 12. desember ble Kenya selvstendig etter britisk kolonistyre. Jomo Kenyatta ble landets første statsminister og senere president, og fikk en sentral rolle i oppbyggingen av den nye staten.

14. desember: «You’ll Never Walk Alone” med Gerry & The Pacemakers detter ut av TOP 10, og blir ikke spilt over høyttaleranlegget på Anfield. Publikum tar derfor saken i egne hender. Fra da av blir låten spilt og sunget før alle Liverpools hjemmekamper. Det hører med til historien at kampen mot Blackburn 14. desember endte med 1-2 tap.

Den 20. desember startet Frankfurt-prosessene mot Auschwitz-personell i Vest-Tyskland. For første gang ble et stort antall tidligere ansatte ved konsentrasjons- og utryddelsesleiren Auschwitz stilt for retten i en tysk domstol. Prosessene fikk stor betydning for Vest-Tysklands oppgjør med nazitiden og bidro til økt offentlig bevissthet om Holocaust.

Den 21. desember brøt det ut væpnede sammenstøt mellom gresk- og tyrkisk-kyprioter på Kypros. Konflikten utviklet seg til en langvarig krise som til slutt førte til den tyrkiske invasjonen av øya i 1974 og den delingen av Kypros som fortsatt består.

Den 22. desember begynte det greske cruiseskipet TSMS Lakonia å brenne nord for Madeira. Katastrofen kostet 128 mennesker livet og ble en av de mest alvorlige skipsbrannene i etterkrigstiden.

Den 31. desember ble Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland formelt oppløst. Føderasjonen hadde samlet dagens Zambia, Zimbabwe og Malawi under britisk administrasjon siden 1953. Oppløsningen banet vei for de tre landenes selvstendighet og markerte slutten på et av de siste store britiske koloniprosjektene i Afrika.

Julen 1963

Striptease-danserinnen Little Lynn ankom til rettssaken mot Jack Ruby med revolver i vesken. Bare i Amerika. Julen 1963. Dessuten, to av tre leiligheter i Oslo hadde bad og w.c., 2000 mangler innlagt vann. Sånn var det for oss i Oslo da Beatles ble berømte.

Skikkelig kino-bonanza i Oslo denne julen. Og sjekk den TOP 20-listen fra Lux. Men TV-programmet til NRK var ikke mye å skryte av.

Tidenes fæleste Donald-forside, og så på selveste julaften! Ikke noe av interesse inne i bladet heller. Per Ivar Moes tid skulle komme, men ikke riktig ennå. VM-seieren på Bislet skjedde i 1965.

Fred, litteratur og sport

Nobels fredspris:

Carl Linus Pauling for 1962 og Det internasjonale Røde Kors delt med Røde Kors Ligaen for 1963.

Fire viktige bøker fra 1963:

Holmenkollrennet 14.-17. mars 1963:

15 km: Hallgeir Brenden

50 km: Ragnar Persson, Sverige

Kombinert: Georg Thoma, Vest-Tyskland

Hopprenn: Torbjørn Yggeseth

10 km (kvinner): Alevtina Koltsjina, Sovjet

VM skøyter i Karuizawa:

Jonny Nilsson, svensken med hakkestilen, blir verdensmester. Kupper’n ledet etter tre løp, og Nilsson måtte slå ham med 1,2 sekunder på 10 000 for å bli mester. Han slo ham med 24,1. I samløp. Grusomt.

Jonny Nilsson satte nye verdensrekorder på 5000 m, 10 000 m og sammenlagt. På Prinsdal ble en ti-åring rammet av krampegråt.

Engelsk fotball:

Everton blir seriemester.

Norsk fotball

Skeid blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Fredrikstad 2-1 i finalen.

Brann blir seriemester i fotball.

Davy var utrolig god til å stupe ned fra tak, slå ned minst to fiender, og lande uten å slå seg engang - allerede klar til å knalle ned neste skurk med en rett høyre. Jeg var mye bedre til å stikke av.

Tarzan: I julestrømpen. Men ikke av de beste forsidene. Her er mye å sette fingeren på.

Forrige
Forrige

1964 – DA BEATLES EROBRET NORGE OG LYN BLE SERIEMESTRE

Neste
Neste

En finger til hippiene