Beatles-tyggegummi: Samlekortene fra tyggegummipakkene. Rene gullstøvet blant oss nesten-tenåringer. Det var status å ha komplette serier og en god håndfull dubletter. Fargeseriene ødela litt av moroa, det var noe helt spesielt (og stilig) med sort/hvitt-kortene. (Foto og montasje: Yan Calmeyer Friis)

Beatles slet med et evigvarende engasjement i Paris denne måneden, utrolig demotiverende da de mye heller ville vært i USA hvor det skjedde helt utrolige ting. Ingen britiske popstjerner hadde klart å knekke USA-koden. Men nå skjedde det, og det med et brak. Tenårings-Amerika var i full gang med å miste forstanden og "I Want To Hold Your Hand" suste hele veien til the toppermost of the poppermost, nr. 1 på Billboard-listen. Og i kjølvannet fulgte en horde av single-utgivelser på et utall etiketter og LP'n "Meet The Beatles" (og "Introducing The Beatles") og mer, mer.

Paris-oppholdet havnet selvfølgelig i tyggegummiseriene. Og på franske platecovere. (Tyggegummikort fra egen samling)

***Fransk EP som var tilgjengelig i et meget kort tidsrom. (Fra egen samling / Odeon)***

Paris-engasjementet startet 16. januar. De var utålmodige og ville til Amerika. Lite visste de at allerede fem dager tidligere brøt Beatles-brannen ut i lille Norge.

Lørdag 11. januar 1964. Veldig få er klar over det. Bortsett fra nerder som plutselig lurer på noe. Jeg har forsket litt både i lørdagsavisen og utgaven som kom påfølgende mandag. Slik ble jeg minnet på drosjestreiken i hovedstaden, og de spennende skøytearrangementene denne helgen og den neste. Og at Oslo måtte vente seg minus 10 og vel så det fra mandag kveld. Det aller gøyeste var faktisk å oppdage (eller gjenoppdage) at akkurat denne uken begynte Beatles-feberen i Norge. Tenk det.

Eller for å rapportere skikkelig:

Søndag 12. januar 1964 gjør mange av de store skøytestjernene opp seg imellom på Bislett. Det er én uke til EM på samme sted, og dessverre har ikke Norge de største favorittene, selv om Kupper’n åpenbart er i langdistanseform. I mandagsavisen innser Arbeiderbladet slukkøret at Rudi Liebrechts, Juri Jumasjev og Jonny Nilsson er mesterskapskandidatene.

I Oslo avsluttes drosjestreiken søndag, og det meldes kaldere vær fra mandag kveld, under ti minus, faktisk. Og amerikanerne vil ikke trekke seg ut av Panamakanalsonen.

Likevel. Det er hverken skøyter, kulde, drosjer eller amerikanske tropper i Panama som topper begivenhetene denne helgen. Arbeiderbladets Topp 20 lørdag 11. januar viser nemlig at dette er uken da Beatles tok fyr i Norge.

***Beatles-feber: Her startet det i Norge. 11. januar 1964. Fra nå av behøvde hverken The Beatles eller deres fans å se seg tilbake.*** *(Faksimile fra Arbeiderbladet / Nasjonalbibliotekets nettjeneste www.nb.no)*

Det spilles Beatles-plater på tenåringsgrammofonene over det ganske land. «She Loves You» erobrer 1. plassen med «I Want To Hold Your Hand” hakk i hæl, og sannelig gjenoppstår høstslageren «Twist And Shout» og dundrer inn på 5. plass. Det er starten på en ny tidsalder og sivilisasjonen slik de voksne kjente den er ugjenkallelig forbi. Nå er Beatles blitt mat for Dagsrevyen. Og avisene. Og ukebladene.

I England er Beatles-feber en dagligdags greie. Den har herjet jevnt og trutt i nesten et år, og trekkes nå inn i nasjonens politiske virkelighet da Harold Wilson (Labour) på listig vis lar seg fotografere sammen med Liverpool-kvartetten, og fremstår som litt beatle, noe som igjen sørger for at han vinner valget i oktober 1964 og blir britenes nye statsminister.

Ser man på ukens britiske TOP 30, er det Beatles-galskap for alle pengene. Ni av de 30 innslagene er Beatles-relatert. Gruppen har ikke bare singler, men også EP’er og endog en LP inne på listen – og nede på 25. plass debuterer The Fourmost med en Lennon/McCartney-låt som Beatles ikke gadd spille inn selv. Andre Lennon/McCartney-originaler leveres av The Rolling Stones («I Wanna Be Your Man») og Billy J. Kramer (“I’ll Keep You Satisfied”). Snart skal gruppen også toppe i USA, og etter det sto som kjent ikke verden til påske.

***England:*** *En TOP 30 med Beatles-fingeravtrykk over alt*. (Fra NME, egen samling)

For spesielt interesserte kan opplyses at «Roy Rogers og hestetyvene» går i Lørenhallen. Og snart blir «Lynende kårder» satt opp i hovedstaden. De med TV kan denne søndagskvelden hygge seg med Familien Flint og skøyteløp fra Bislett. Og jeg begynte å bli lei av å spille klarinett (allerede). Prinsdals Benny Goodman lot med andre ord vente på seg.

Vi nærmet oss vinterlekene i Innsbruck også. Vi vant ikke EM på Bislett, men tok storeslem på 10 000, Kupper'n satte endog ny personlig rekord (og banerekord) med 15.42,9. Det var et dramatisk EM, vunnet av Sovjets Ants Antson, men det var tvekampen mellom Per Ivar Moe og Kupper'n om tredjeplassen man husket. Per Ivar seiret med en stortånegls margin, totalt utmattet. Mens klysa Jonny Nilsson som vanlig var ufordragelig og spådde gull til seg selv i OL.

Det var forresten bare en tånegls margin mellom Antson og Jurij Jumasjev også, så dette var virkelig et spennings-EM.

Jeg var 11 og hverken kjøpte eller eide LP-plater. Ja, jeg tenkte ikke på dem engang. Så de to utgivelsene fra januar 1964 som det er verdt å nevne, «Meet The Beatles» og Dylans «The Times They Are A-Changin’», ante jeg ikke engang eksistensen av den gang. Men de fikk betydning for meg senere i livet. Særlig Dylan-LP'n. Jeg skaffet meg selvfølgelig notene med gitarbesifring, og spilte meg gjennom hele med stor innlevelse og skrøpelig uttale. Jeg tror jeg var best på tittelkuttet og "With God On Our Side".

FEBRUAR – BEATLES I USA, KUPPER’N I HELSINGFORS, YAN REIDAR PÅ NORDSTRAND

Den store Beatles- og Kupper'n-måneden. Jeg var 11 år og fikk både i pose og sekk. Min aller første helt, Kupper'n kronet karrieren ved å ta olympisk gull på 5000 og erobre VM-tittelen. Jeg grein som en 11-åring da mesterskapet var bombesikkert; levende formidlet av radarparet Bjørnsen og Jorsett. Mesterskapet ble ikke overført på TV. Skøyter var radio. Intens oppmerksomhet, tørre rundetider fra Jorsett, kraslende nedtegnelser fra en skjelvende kulepenn, og ung fremstillingsevne, man konstruerte bildene selv i eget hode. Jeg husker mannefallet på 500. Jeg så dem komme susende på stumpen, Antson og Aaness, to av favorittene, allerede ute av bildet. Og jeg så Kupper'n mose dem alle på 5000. Og igjen på 10 000 hvor han gikk over evne, og viste verden vinterveien. Dramatiske bilder i et guttehode.

***Tre for evigheten:*** *Bjørnsen og Jorsett. Et viktig radarpar i min barndom. Og da Kupper’n ble verdensmester, var det jo storeslem i studio. (Faksimile fra Aktuell, 29. februar 1964, foto: Ivar Aaserud)*

Et lite P.S.

Tre løpere falt på 500. Ants Antson, som mange regnet som VM-favoritt, Nils Aanes som var medaljefavoritt og Fred Anton Maier, som ingen regnet med i sammendraget. Derfor har ingen tidligere gjort utregningene som avslører at Maier, med en helt normal 500-meter (til ham å være), hadde så sterke tider på de tre resterende distansene at han ville endt på tredjeplass i sammendraget. Helsingfors-VM var altså uten at noen merket det, Fred Anton Maiers store gjennombrudd som allround-løper!

Min stefar Aage jobbet i Dagbladet på den tiden. Han skaffet meg fotografier fra sportsdesken. Et glanset deilig et av Kupper'n med laurbærkrans og verdens bredeste smil. Det levde lenge på veggen, sammen med Beatles.

Verdensmester: For et herlig bilde. Jeg trodde ikke det skulle skje, men så skjedde det likevel: Kupper’n ble verdensmester i sitt siste stevne før han la opp. Jeg grein av lykke og stolthet. Dette fotografiet fikk jeg av Dagbladet. *(Fra egen samling)*

Og ja, februar var også Beatles-måneden. Jeg hadde ingen plater, men jeg var allerede solid hektet på John, Paul, George og Ringo. I februar erobret de USA og utløste verdensfeber. Det var til og med innslag i Dagsrevyen. Man så tre beatler vandre bekymringsløst rundt i Central Park. Og det var tyggegummikort og blader og avisnotiser og Lux. Jeg merket ikke at Rolling Stones fantes. Ingen snakket om dem. Ikke ennå. Men det var noen som mente at Swinging Blue Jeans var bedre enn Beatles. Særlig.

***Beatles erobrer USA:*** Fra det tredje av de norske Beatles-bladene, “Beatles On Broadway”. Dekket gruppens triumf i USA i februar 1964. New York, Washington og Miami. Over fra Central Park. George holdt seg på hotellrommet. Han hadde vondt i halsen. (Fra “Beatles på Broadway”, egen samling)

Jeg var ganske fersk i ny klasse på ny skole, Nordstrand nå, etter et halvt år på Rudolf Steinerskolen. Det ble for langt å reise fra Prinsdal til Huseby. Nordstrand lå nærmere. For de som gikk i klassen het jeg og vil nok alltid hete, Yan Reidar. Det var fire Jan'er i klassen, to uten mellomnavn, så de het Jan 1 og Jan 2. Vi med mellomnavn hadde ikke noe valg, så vi var Jan Erik og Yan Reidar. Jeg klarte aldri å venne meg til det. Men for dem var det Yan Reidar som satt inne i storefri og ble venner med Stein som hadde benet i gips og ikke kunne gå ut. Og det var Yan Reidar som delte gleden med klassen da vi hørte radio og Norge tok trippel på 5000 i OL. Og det var Yan Reidar som sto i stuen hos Stein den sommeren og spilte luftgitar til "Not A Second Time". Sånne ting.

Nå er det lenge siden noen har kalt meg Yan Reidar.

***Nordstrand:*** *Så ble jeg Yan Reidar for første og eneste gang i mitt liv. Klassen min på Nordstrand, fotografert sent i 1963. Vi er tydelig vinterkledt. Jeg nr. 4 fra høyre i midtre rekke. Stein nr. 5.*

MARS – TYGGEUMMIKORT OG DA MIN MOR GIKK SEG BORT

Nå var vi på vei inn i den perioden på Prinsdal, da tælen ga seg og en uggen, tung lukt la seg over dalen. Tidlig vår kom med stank og holke. Jeg gikk på Nordstrand skole. Buss til Hauketo. Spasere opp den bratte bakken mot Ljabru, forbi et inngjerdet parkområde på høyre side hvor det sto en ekte stridsvogn fra krigen. Den var ikke til å ta øynene fra. Deretter, Ljabrutrikken til Sæter. Hadde jeg mynter nok, kunne det vanke en punsjebolle på det lille hvite bakeriet i krysset. Punsjebollen var lubben og stor og rullet i kakestrø. En delikatesse. Ingen punsjebolle smakte som den på Sæter.

Det var Beatles-tider i Norge nå. De med generøse foreldre hadde allerede sikkert fire singler. Kanskje fem. Og nå kom to samtidig, "All My Loving" og "Can't Buy Me Love". Jeg hadde ingen. Var jeg heldig, fikk jeg låne. Men det var jo alltid Lux fra den gamle radioen med grønt, lysende øye. Den luktet elektrisitet og støv. Og den fanget opp Lux gjennom en sperreild av atmosfæriske forstyrrelser. Du måtte treffe akkurat.

Mitt bidrag til Beatles-tiden var tyggegummikortene. De var så populære at de funket som gangbar mynt. Stor var lykken når man endelig fikk tak i det av Paul på taket som man hadde manglet lenge, lenge. Jeg hadde fått det første norske Beatles-bladet også. Det leste jeg sikkert minst en gang i timen og kunne utenat. Beatles føltes som noe midt imellom levende skøyteidoler og tegneseriehelter.

***Endelig:*** ***Dette kortet manglet jeg lenge. Nr. 3 i A & B C Chewing Gum Ltd Series 1. Desto større lettelse da jeg flådde av det voksede rosa papiret. Der var Paul. På taket.*** *(Fra egen samling)*

Jeg hadde ikke noe forhold til LP-plater tidlig i 1964. Jeg ante vel knapt at de eksisterte. Og hvis jeg ante, så var de uansett så kostbare at de var langt utenfor min rekkevidde.

Påske på Lunde i Telemark. Skare i skyggene. Fin fart under skiene. Klissvåte ullsokker på snor over vedovnen i kveldingen. Lukten av parafin og fuktige plagg. Lyden av knitrende bjerkeved. Kakao i koppen. Ganske OK.

Påske 1964: Påske i Telemark. Hytten hadde ikke strøm, og vi måtte bruke utedoen ved hønsehuset til bonden. Alt ble vått etter en dag i skaresne, og da gjaldt det å sprengefyre i ovnen. Fra venstre vår danske au pair Vibe, Jakob, meg og Mikkel. *(Foto: privat)*

Det ble en tur opp på Lifjell også. Der gikk min mor seg bort i et ørlite skogholt mens vi satt på Lifjellstua og ventet. Vi skulle jo ha lunsj. Hvor ble hun av? Alle trodde hun var rett bak oss. Min mor eide ikke stedsans, og nå gikk hun i ring i et område som neppe var større en 100x100 meter. Da vi fant henne, var hun forkommen og frossen - og gråt. Jeg hadde aldri sett maken. Det gjorde godt å bli funnet og sitte nytrøstet i varmen.

APRIL – FRITT FOR NESEBLOD I SKOLEGÅRDEN

Jeg var Beatles-gal på den flaue måten. Ingen andre jeg kjenner var Beatles-gale uten å eie en eneste Beatles-plate. Men jeg var. Og det ville jeg helst ikke at folk skulle skjønne. Fordi jeg hadde vanskelig for å lyve, fryktet jeg spørsmålet: Hvilke Beatles-plater har du? "Ingen" var det pinligste svaret i verden i april 1964. Og det skulle gå ytterligere fire måneder før jeg omsider og endelig kunne svare "tre".

De som tror at det var neseblod i skolegården og bataljer mellom Beatles- og Stones-fans tror feil. I april 1964 fantes ikke Stones-fans. De begynte ikke å dukke opp før utpå sommeren, og da var de så få at man ignorerte dem. Men da høsten nærmet seg kunne de i hvert fall stille med en håndfull bråkmakere. Og ved juletider begynte de å merkes.

Selv hadde jeg ikke noe problem med Stones. Etter å ha hørt "Around And Around"-samleren (som enkelte hadde, selv om LP'er fortsatt var et sjeldent syn) og "Little Red Rooster", var min dør åpen. Og før jeg visste ordet av det kom "The Last Time" durende og eksploderte på gutteværelset så snabelskapet ristet. Etter det var jeg solgt.

***Historie: The Beatles skriver historie i USA 4. april 1964, og okkuperer de fem øverste plassene på Billboards Hot 100.*** *(Billboard)*

MAI – KARL JOHAN I SITT ESS PÅ LJABRU

2. mai 1964. Og endelig nådde "Can't Buy Me Love" 1. plass i Norge. Det tok sin tid.

Venstre: Det første av de norske Beatles-bladene tror jeg at alle hadde. Det må ha solgt like mye som Donald. Det er ganske lett å få tak i den dag i dag. Prøv Finn.no. Midten: Det andre norske Beatles-bladet. Ikke så vanlig som det første. Men viktig å ha. Og tidlig på sommeren kom endelig det tredje bladet, “Beatles på Broadway”. Litt større format, derfor hele 3 kroner. (Fra egen samling)

Nyhetsrunde: Kings Bay, siktelsen mot styret frafalles. Gerhardsen holdt 1. mai-tale. Trønderne jublet. Cliff Richard og The Shadows var meldt i juni. Samme for meg. Cliff hadde sleik.

Hvorfor ga de ut to nye Beatles-singler på samme dag i Norge, forresten? En ordentlig stupid slagplan som gjorde stor skade. Overmotet sørget for at "All My Loving" og "Can't Buy Me Love" bare fikk én fattig uke hver på toppen, mens det åpnet for Wenche Myhre, Gigliola Cinquetti og Jim Reeves. Slike ting tok man seg nær av når man var 11 år og Beatles-fan og ikke hadde en eneste plate engang.

Fire singler som slåss om 1. plassen samtidig. (Fra egen samling)

Men jeg samlet tyggegummikort. Bunkevis nå. På Sæter fikk man tak i den finske versjonen av sort/hvitt-serien, de var på tynnere, men glanset papir. Der fikk man som nevnt også tak i verdens beste punsjeboller. De var så gode at jeg kunne finne på å bruke ukepenger på dem.

Fem av kortene fra den første sort/hvit-serien. Jeg har alle 60. (Fra egen samling)

Rett over veien var det en smal butikk med kjøledisk. I den lå store og små poser med pimp i alle tenkelige farver. Grønn pimp. Veldig søt, men grønn. Farven teller.

En dag fant vi en dong på fortauet utenfor skolen. En brukt og en uåpnet. Jeg turte ikke tenke på hva som hadde foregått der, men jeg skjønte på et par av de større guttene at det var unevnelige ting, enda verre enn å se på tissen til den fulle mannen som av og til sto i skogbrynet og lokket. Guttene åpnet pakken med den ubrukte dongen og blåste den opp. Det var den meste forbudte ballongen jeg hadde sett. Jeg lo anstrengt. Jeg følte at det var noe her som jeg ikke forsto.

17. mai 1964. Jeg var klar. Mitt andre bidrag til verden som skuespiller. Jeg hadde erobret rollen som Karl Johan i klassens minidrama om riksforsamlingen på Eidsvoll, og den svenske kronprinsens velvillige reaksjoner på denne. Historieforfalskning i ung alder, men hva så. Jeg var stolt som en hane i mine finklær, mitt vannkjemmede hår og det røde silkebåndet på skrå over brystet (som alle kongelige som kjent bærer). Der stod jeg strunk i lag med pyntet klasse, på Ljabru, i aldershjemmets spisesal (på samme sted som min mor faktisk skulle leve sine siste år over 50 år senere), og fremførte mine få replikker med stort alvor, akkompagnert av gamle sukk og mumlende beundring. I mitt ess. Men med alt for få replikker. Det var jo bare en birolle.

***Karl Johan på Ljabru:*** Karl Johan dukket opp på aldershjemmet på Ljabru 17. mai. Men i min skikkelse. Jeg var like strunk, men ikke så overlegent kledt. Må innrømme det. Så hadde jeg veldig få replikker også, da. (Maleri: François Gérard, datert 1811, Wiki)

Og hvis du lurer på hva mitt første bidrag til verden som skuespiller var, så kan jeg opplyse at jeg debuterte som Josef i et lite julespill på Prinsdal skole. Man skulle tro at Josef ruver i Jesus-sammenheng, men han gjør faktisk ikke det. Han er tildelt en forsmedelig birolle. I mitt tilfelle innskrenket til kun én replikk, "Ja, kjære Maria". Tre ynkelige, små ord! Jeg var meget oppbragt den gang og flettet på ren trass inn to kremt og et meget tydelig host (som skremte en engel).

Samtidens nyhetsbilde inneholdt dramatikk da demonstranter stoppet Davis-cup-matchene mot Syd-Afrika. Det husker jeg ikke noe av.

Men tenk på 1964, året som er så langt tilbake i tid, men som en gang var akkurat nå, på tampen av mai og på vei inn i sommeren, og smågutter droppet søndagsskolen og sto på bordet i barnehaven ved velbygningen og skrålte "sjlofs ju jeh jeh jeh" mens de hamret løs på rockens første luftgitarer. Sånne ting.

Beatles-tyggegummikortene var en besettelsen. Jeg hadde de to engelske sort/hvitt-seriene komplett, men manglet ett kort (det av Paul med bassen) på å komplettere farveserien. At det fantes parallelle amerikanske serier i litt større format, ante jeg ikke før jeg fikk et par kort av min kamerat Junior et år senere. Jeg måtte si at Dennis Wilson var bedre enn Ringo for å få dem. Han visste at jeg jugde, men han hadde en ondskapsfull glede av det likevel.

***Endelig:*** ***Kortet jeg manglet i en evighet og vel så det. Der og da visste jeg hva begrepet lykke betyr. Og lettelse.*** *(Fra egen samling)*

JUNI – KAMPEN OM TYGGEGUMMI-KORTENE

Bare nok en måned i Jim Reeves-helvete for mange. Men vi hadde ikke "I Love You Because" hjemme, så jeg slapp unna inntil de oppdaget Gunnar Wiklund. Da var plutselig gode råd dyre.

Beatles slet med fotfestet på Arbeiderbladets liste. Selv ikke jeg var særlig begeistret for "Can't Buy Me Love". Den var ikke Beatles nok. Men gruppen okkuperte de to øverste plassene på LP-listen, og det var imponerende, for LP'er var voksenmat, og voksne spiste ikke Beatles. Her hadde ganske mange av mine jevnaldrende greid det umulige, å mase seg til LP-plater.

Midtveis i juni og "Please Mr. Postman" var ute, jeg hadde sett den på Steen & Strøm og ønsket den over alt på jord, kanskje nest etter "All My Loving". Mine to favoritt Beatles-låter. Med "She Loves You" og "I Saw Her Standing There" hakk i hæl. Men jeg hadde ingen av dem selv. Måtte høre hos andre. Forsmedelig.

Men Beatles-bladet til Fabulous var innen rekkevidde, og jeg ble lovet støtte til det, så jeg var allerede begynt å fantasere om innholdet. Slo i hjel tiden med en og annen pakke tyggegummikort.

***Engelsk Beatles-blad:*** Ikke ofte, men av og til fikk jeg støtte - som regel fra min mormor - til å kjøpe engelske musikkblader. Tørsten etter Beatles-bilder var uslukkelig, selv om blader som dette hjalp. (Fra egen samling)

Smaksprøver fra mitt kjære Fabulous, datert 13. juni 1964. Slike blader lager de ikke lenger. Jeg tror forøvrig at dette opprinnelig er sort/hvitt-bilder. Beatles-dressene var aldri lyseblå. Og plutselig (nederste foto) har alle sort hår. Dette må være håndkolorering. (Fra egen samling)

Mine besteforeldre var i København og rapporterte 4. juni pr. rikstelefon om oppstandelsen, Beatles i byen! Gud som jeg skulle ønske jeg hadde vært der. De så dem kanskje til og med, i en bil.

Noen dager senere fikk jeg postkort fra min mormor, et Beatles-portkort, med rapport.

Beatles var uansett over alle hauger og blåner nå - i Australia. Til gjengjeld leverte ukebladet Nå en veldig artig sak om nystartede Club 7. Jeg hadde aldri tenkt over den reportasjen da, men å se den i dag er virkelig fornøyelig. Kudos til Attila! Er mer skeptisk til den flunkende nye spalten om trekkspill som startet i Arbeiderbladet. Samtidig røk portoen opp i 60 øre.

Kan godt være dette var året da jeg reiste med min morfar Bipan, som jeg forgudet, til Trondheim for å besøke slekt, inkludert min tremenning, Svein Erik. De hadde hytte utenfor Trondheim, og Svein Erik hadde pistoler og cowboyting og indianerting og flere leker enn en snart 12-åring hadde godt av å bli utsatt for.

Var med ut for å fiske også. Fikk ingen. Som vanlig. En vane jeg har tatt med meg gjennom hele livet. Der kommer han, mannen som aldri har fått så mye som et napp.

Det var barbent-i-høyt-gress-tid, og det var en slyngete sti gjennom bondegårdland, utmark og innmark, hele veien til gården hvor vi kjøpte melk i medbragt spann. Svein Erik var litt eldre enn meg, og tjukk. Nevnte man godsaker fikk han smale øyne og slikket seg teatralsk om munnen. Som en katt.

20. juni, og det vet vi at det var sommer og regn, og at det satt skotter på Oslos uteserveringer og ventet på halvlitere som aldri kom fordi man holdt stengt ved regnvær. Og at forrykte rasister i USA helte saltsyre på badende demonstranter. Og at Jim Reeves greide å holde Beatles-kaskadene unna listetoppen i Norge, hvilket begynte å irritere en snart 12 år gammel gutt på Prinsdal.

***Kveleretak:*** ***Sangen som tok kvelertak på Norge, “I Love You Because”.*** *(Fra egen samling / RCA Victor)*

Jakten på et komplett sett tyggegummikort i farver fortsatte, tross mager ukelønn. Min stefar hadde alltid løse mynter i jakkelommen, så han merker ikke at en krone eller to forsvant. Jeg tror kortene kostet 35 øre pakken. Akkurat IKKE tre for 1 krone. Min mors portemoné var ofte sprekkeferdig full av mynter, og den lå som regel og bød seg frem som en annen skjøge på skatollet ute i gangen.

En ettermiddag, mens min mor hvilte i stuen, skulle jeg trikse til meg noen samlekort-kroner, men glapp det stappfulle faanskapet som røk rett i gulvet så myntene sprutet. Her var ingen nødutgang, jeg kom til å bli så knepet som det vel var mulig å bli. Det gjaldt å være snarrådig og få det beste ut av katastrofen.

Og slik gikk det til at jeg lynsnart snek noen kroner under søppelbøtten på kjøkkenet, før døren gikk opp og helvete brøt løs. Jeg tok skyllebøtten og skammen og tryglet programforpliktet om nåde og lovet bot og aldri mer.

Og da alt hadde roet seg, snappet jeg til meg kronestykkene under søppelbøtten og småløp hele veien til kiosken, la pengene på disken og forlangte Beatles-tyggegummi for alt. Heller ikke denne gang fikk jeg kortet jeg manglet, det av Paul med bassen. Vekslepengene gikk til salti. Det døyvet skuffelsen.

Siste uken i juni hadde Beatles fire singler inne på Topp 10. Hvem brød seg om Jim Reeves da?

Det sovjetiske statsbesøk gikk meg hus forbi, kan bare vagt huske en smørblid Khrustsjov danse leikarring på Bygdø. Det kostet ham antagelig jobben som verdens nest-mektigste og høyest fryktede mann. At Arbeiderpartiet og Gerhardsen mottok despoten som Gud og konge, er helt utrolig. Antagelig vanket det tungekyss også.

Reportasjebladene Aktuell og Nå slåss om å levere den bredeste og mest eksklusive dekningen av Khrustsjov-besøket. Aktuell med sine tette regjeringskontakter vant, og var eneste publikasjon som fikk intervjue både statsmannen og hans frue.

Øverst faksimile fra NÅ 4. juli 1964, Khrustsjov møter det norske folk. Ikke helt Beatles-tilstander, men litt. (Reportasjen er kreditert Gunne Hammarstrøm, Putte Øderud og Lasse Klæboe.)

Nederst en faksimile fra Aktuell 4. juli 1964, sjekk den nedlatende beskrivelsen av Høyres John Lyng (foto kreditert Sverre A. Børretzen og Aage Storløkken)

Khrustsjov var også en tur på Folkemuseet hvor han danset leikarring med Einar Gerhardsen. Det var nok alt for utagerende og hyggelig, så han ble sparket som statssjef i Sovjet noen måneder senere.

(Faksimilene fra Nasjonalbiblioteketets nettside, www.nb.no)

For meg var det uansett Beatles-sommeren. Det var tyggegummi-kort og blader og lånte plater og Beatles-lek med luftgitarer. Stones? Ingen konkurranse. Hørte aldri noe om dem.

JULI – HÆRVERK, FLUKT OG BASTØY

Denne sommeren var vi en ny tur hos min far, kunstmaleren, i Skåne. Et gjensyn med mine halvsøsken som jeg var umåtelig stolt av, og med katamaran-saft-isen. Jakob ble stukket av veps. Og jeg var blitt god til å løpe med tresko. Nesten like god som Rebecca og Aino, men ikke helt. De hadde veldig forte føtter. Og ble man for ivrig så den ene skoen skvatt av, gjorde fotens uforberedte møte med småsten og kongler svinaktig vondt.

Skåne: På sommerbesøk hos min pappa i Skåne. Meg til venstre i min favorittrøye den sommeren. Jakob med ball og håndbevegelser. Og mine skånske søstre Aino og Rebecca, sistnevnte rekker tunge og Aino viser frem treskoen sin. (Foto: privat)

Vi var også en tur på hytten i Telemark. Men det jeg husker aller best fra denne sommeren, er følgende episode som jeg sakser rett fra min bok «Beatles og jeg»:

Trøbbel og traumer var stikkordene for mitt angrep på den nye gymsalen som vokste frem i skogholtet nedenfor Prinsdal skole. Byggefelt har stor tiltrekningskraft på gutter, og dette var nesten for godt til å være sant, skjermet som det lå både fra boliger og allfarvei. Ingen høye gjerder rundt, intet vakthold, bare et stort, rotete og innbydende ødeland med alt et guttehjerte kunne begjære av verktøy, maskiner, spikeresker, armeringsjern, sement, stillaser, hemmelighetsfulle trapper og mørke katakomber. Bygget var flere etasjer høyt, men manglet tak og ferdige gulv. Man kunne klatre ut på bjelkene over den svimlende avgrunnen og kjenne på suget. Og slippe gjenstander ned. Jeg husker en hammer, hvordan den roterte i slow motion i evigheter før den traff en kasse tomflasker med et deilig knas.

Jeg vandret mye rundt for meg selv, jeg hadde jo meldt meg ut av fellesskapet da jeg byttet skole høsten 1963. Men iblant vandret jeg rundt sammen med Jon, lillebroren til Sjur som jeg hadde gått i klasse med på Prinsdal. Jon var en eventyrlysten pjokk som ikke gikk av veien for rampestreker. Han havnet ofte i trøbbel når han var sammen med meg. Fordi jeg var eldst og derfor pr. definisjon burde vite bedre og dessuten var en nærmiljøets outcast, fikk han nok mer kjeft for at han hang sammen med meg enn for rampestrekene vi ble knepet i.

Det bodde en mager og meget gretten eldre dame borte i veien. Hun kjørte 2CV og hadde utedo. Utetdoen lå i et hvitmalt uthus nede i haven hennes, og en dag oppdaget vi luken på baksiden. Den ga fri tilgang til damens dobøtte, og utstyrt med kraftige kjepper ga vi oss til å male uthuset brunt. Vi kom ganske langt med første strøk før gamla slo alarm, og da la vi på sprang på forte ben. Men hun hadde selvfølgelig gjenkjent oss, Prinsdal var ikke større. Vi måtte skure uthuset som straff, og Jon fikk ikke lov til å leke med meg mer.

Akkurat det bekymret oss ikke. Det var nok av spennende steder på Prinsdal som foreldre ikke hadde kontroll over. Man kunne lete etter patroner på skytebanen, eller forsere myren borte ved idrettsplassen, eller ligge i skogbrynet og luske på honningbonden, eller snike seg inn i bussgarasjene ved bensinstasjonen og ta seg inn i bussene og trykke på knapper og dra i girspaker i stummende, farlig mørke, eller leke tomanns-sisten i det gamle hasseltreet ved bekken. Det siste endte dessverre med knall og fall da Jon i sin iver etter å komme unna mistet taket, raste gjennom bladverket så kvistene føk og tok bakken med et smertehyl. Brudd i håndleddet. Ny lekenekt.

Byggefeltet ble vårt fristed noen ettermiddager sommeren 1964. Til å begynne med gjorde vi ikke annet galt enn å klatre ut på farlige steder, slippe ned en og annen spikereske for å se hva som skjedde og vasse rundt i den fuktige kjelleren uten kunne se hånd for oss. Men så begynte vi å ramponere. Det var sikkert min skyld, for jeg hadde noe å hevne. Jeg hatet Prinsdal skole.

Anleggsarbeiderne slet tydeligvis med at det rant vann inn i kjelleren. Det sto en pumpemaskin der. Den klarte vi å reversere. Det var også en rekke lamper i kjelleren med enorme lyspærer. Vi fikk dem ikke til å lyse, men vi fikk dem sannelig til å knuse. Det smalt imponerende.

Ødeleggelsestrangen utviklet seg med feberaktig hastighet. Vi begynte å bære med oss hva det skulle være opp alle trappene og skjøv det så langt ut på bjelkene som vi våget før vi lot dem falle mot avgrunnen. Masse verktøy, flasker, bord, stiger, planker. Vi demonterte også deler av stillasene – det var en fryd å se dem kollapse.

Det slo oss ikke at noen ville oppdage herjingen våre og ta affære. Men det skjedde selvfølgelig. En fatal ettermiddag da vi hadde fått med oss Jons storebror Sjur. Han var ikke så garvet i rampestreker som oss, og det burde gjort meg betenkt. Vi fant en bøtte med fortsatt våt sement og klattet løs på omgivelsene. Det så ikke ut. Enda morsommere var det å risse ord og symboler inn i veggene hele veien opp trappene fra første. “Kukk”, “fitte”, “pule” og selvfølgelig hakekors. Repertoaret var begrenset, men utført med fryd. Sjur uttrykte uro og ville hjem. Men vi hadde mer å vise ham: Kjempelyspærer i fritt fall. Det smalt som på skytebanen.

Da vi var nede for å hente nye forsyninger oppdaget jeg ham, mannen. Ansiktet hans kom til syne i døråpningen, han virket like forskrekket som meg. Jeg våknet først.

- Løp! ropte jeg og la på sprang. Sjur og Jon etter.

Jeg våget ikke å se meg tilbake, men fløy over planker og grus og rett inn i skogen. Jeg hørte Jon og Sjur og tunge steg som nærmet seg.

- Spre dere! ropte jeg, tydelig influert av Hardy-guttene, og skar mot venstre. Jon og Sjur skar mot høyre. Så tenkte jeg ikke mer. Jeg bare løp og løp over sommervarm skogbunn.

Omsider våget jeg et blikk over skulderen. Ingen. Jeg stoppet. Bare min egen hivende pust og stillheten. Jeg var berget.

Men bare i noen timer. De hadde fanget Sjur og spylt ham med iskaldt vann til han brøt gråtende sammen og sprakk. Det var Yans skyld alt sammen. De fikk navn og adresse. Jeg var fortapt.

Noen dager senere satt jeg på kontoret til overlæreren på Prinsdal skole sammen med min stefar. Midt i sommerferien. Aage var synlig plaget. Overlæreren virket underlig fornøyd. For et år siden hadde Aage skjelt ham ut og tatt både meg og min bror ut av skolen, eller drittskolen som Aage hadde kalt den. Nå hadde overlæreren oss, der han satt bak skrivebordet i dressen sin. Han gikk gjennom listen over ødeleggelsene med dvelende fryd. Det var ikke småtterier. Jeg ønsket bare å dø. Etter den lange torturen med innlagte, megetsigende kunstpauser, kom han endelig til sitt rause poeng: Ødeleggelsene var heldigvis ikke større enn at det meste kunne repareres, så man hadde valgt å la meg slippe med en advarsel. Men om jeg noen gang ble observert på byggefeltet igjen, ville overlæreren dessverre se seg nødt til å politianmelde saken. Han antydet Bastøy, skolehjemmet for slemme gutter.

Aage var ikke så sint som jeg hadde ventet da vi gikk hjemover. Han var riktignok oppbragt over at jeg hadde utsatt ham for denne ydmykelsen, men han var også svært lettet over at skolen ikke forlangte erstatning. Og så kom det, lavt, og med glimt i øyet:

- Egentlig fortjente de det. Hadde det vært opp til meg kunne du gjerne ha revet hele bygget.

Vi snakket aldri om det igjen. Vi var ferdig med Prinsdal.

(Fra "Beatles og jeg")

***Bastøy:*** *Overlæreren på Prinsdal skremte meg med skolehjemmet for slemme barn på Bastøy. Jeg ville ikke dit. (Foto Berg & Høeg / Norsk Folkemuseum)*

AUGUST – DÆÆÆÆNG! I NEDRE PRINSDALSVEI OG PÅ SENTRUM

Beatles toppet og nedtellingen var i gang. Jeg var ferdig med å ramponere nybygget oppe ved skøytebanen da jeg ikke hadde det spor lyst til å havne på Bastøy. Jeg ville mye heller være en Beatles-gutt. De møtte ingen motstand av betydning. Det var for få Rolling Stones-gutter foreløpig. Dem merket man lite til.

Av og til besøkte jeg Stein. Han bodde på Kastellet så det var et stykke. Men man kom langt med en DBS, selv uten gir. Stein var tidlig ute med en del veldig attraktive plater. Som den svenske "A Hard Day's Night"-EP'n.

***Steins gull: Denne svenske EP’n hadde Stein, og vi spilte den om og om igjen, ikke minst pga “Not A Second Time”. Vanvittig sterk låt.*** *(Fra egen samling / Odeon)*

«A Hard Day’s Night»-LP'n hadde piken som bodde i den andre halvdelen av tomannsboligen vår. Hun var ett år eldre enn meg og hadde Jan, storebroren til Petter, på besøk av og til. Jeg hørte dem, men hørte ikke hva de sa. Jeg tror de kysset.

Utpå høsten fikk jeg låne LP'n. Det var den vakreste og deiligste gjenstand jeg hadde holdt i noen gang. Bildene foran, bildene bak, jeg lærte dem utenat, jeg imiterte dem i badespeilet. Men alt dette lå et lite stykke frem i tid da august startet. Da bare ventet jeg. Ventet på min egen "dææææng!", som åpningsakkorden på "A Hard Day's Night" heter.

12 årsdagen min nærmet seg med slepeskritt - og Beatles-plater var meldt. Jeg husker sol den dagen, og at vi markerte den med besøk fra bestemor og bestefar, Momo og Bipan, og de provoserte min mor ved å gi meg hele to Beatles-plater, "A Hard Day's Night" og "Please Mr. Postman" (som var A-siden for meg).

"A Hard Day's Night" hadde jeg fått tidligere på dagen allerede, så det var nedtur. Ikke minst fordi også denne kom i rødt fabrikkcover, og ikke billedcoveret jeg hadde sett hos Stein. Dubletten ble byttet neste dag i "All My Loving", og da var i grunnen lykken komplett.

De tre skattene ble spilt nonstop dag etter dag frem mot skolestart, og med ekstra volum når min mor var ute og hengte opp vasken. Eventyrlig. Tenk at jeg fikk så mye glede ut av seks små sanger. Jeg levde på dem helt til jul. Da fikk de selskap av enda noen.

Bursdagsbonanza. (Fra egen samling / Odeon/Parlophone/EMI)

Jeg husker bare tre bursdager fra barndommen helt tydelig. Denne, den året etter, da jeg fikk min første ordentlige LP, "Help!", og i 1967 da jeg fikk "All You Need Is Love" (og Traffics "Paper Sun"). Så stor betydning hadde en Beatles-plate. Den kan definere en barndom. Og tenk, det var den helt riktige akkorden som kickstartet mitt 13. år på jordskorpen.

Litt surt å se "A Hard Day's Night" måtte vike plassen for Manfred Mann på TOP 20 i England og Jim Reeves i Norge. Nordmenn var forrykt gale etter Reeves, og da han datt ned i det flyet og takket for seg, tok platesalget hans nærmest fyr. Det skulle komme til å herje med våre hjemlige lister til langt inn i 1966.

***Det var i hvert fall en Carl Barks-historie i ukens Donald. Det var gledelig.***

Min stefar Aage ordnet med besøk for klassen i Dagbladet hvor vi fikk se hvordan en avis ble til. Fascinerende, støyende og hektisk. Og det luktet sprit og trykksverte. Jeg husker lyden av hamrende teleprinter som aldri hviler, den brøt ut i voldsomme skuddsalver, bokstavene ble skutt inn i papiret. Jeg husker setterne, kassene med blybokstaver, plastformene som viste utkastet til dagens forside. En fin start på skoleterminen.

Han brukte også sin journalistposisjon til å skaffe to billetter til premieren på "A Hard Day's Night" på Sentrum kino. Jeg trodde ikke det var sant. Men det var det. Om en drøy uke. Jeg inviterte med meg Stein.

Venstre, filmannonsen i Arbeiderbladet 24. august 1964, til høyre Odd Bang-Hansens anmeldelse av filmen. (Faksimiler fra Nasjonalbibliotekets nettside www.nb.no)

Den mandagen var det premiere på "A Hard Day's Night" på Sentrum. Totalt kaos både utenfor og inne, Sentrum under beleiring, jentene prøvehylte, det blusset opp og stilnet, blusset opp og stilnet, som flyalarm. Og da dææææng!-akkorden fylte salen, druknet den umiddelbart i orkanhyl og tordnende tramping. Jentene var spenna gær'ne, og de lot det ljome nonstop. Særlig i sangnumrene.

Nærbildene av Paul under "And I Love Her" ble mottatt så øredøvende at jeg ble svimmel. Jeg elsket filmen, elsket beatlene, elsket musikken, om jeg var superfan før, var jeg det nå ganger hundre tusen. Jeg tror faktisk ikke jeg er kommet ned ennå, over 60 år etter. Høyere enn Saturn. Hvem trengte narkotika i 1964 når man hadde The Beatles?

Øverst: Presseinformasjonen fra Kommunenes Filmcentral, og filmfotografiet som ble brukt til underlag for en av plakatene.

Under: Plakaten som hang på alle oppslagstavlene i kino-Norge, inkludert utenfor Sentrum kino den vidunderlige ettermiddagen i august 1964.og det glansede billedmagasinet Pop Pics som man maste på besteforeldre for (forhåpentligvis) å sikre seg.

***Filmcollage: Smakebiter fra pressemappen til “A Hard Day’s Night”. (Alle fra United Artists/Kommunenes Filmcentral A/S, Yan Friis’ private samling))***

Jeg hadde endelig lært å svømme også! Kom i bursdagen til Andreas våt i håret, vannkjemmet og synlig flau etter å ha plasket rundt i det bittelille bassenget på Frognerbadet med en isoporplate foran meg blant smårollinger og under hånlige foreldreblikk. Jøss en 12-åring. Best å holde øye med ham.

Svømmelærerinnnen var en knortekjepp, og det reddet meg fra den lille drukningsdød som jeg led hver eneste sommer. De hadde så søte svømmelærerinner på badestrendene, og jeg ble stupforelsket hver gang. Men ikke i ydmykelsenes basseng på Frognerbadet. Knortekjeppen jaget meg mellom smårollingene mens jeg gulpet klorvann og ville bli ferdig med det for alltid. Og plutselig fløt jeg. Takk alle menneskenes guder.

SEPTEMBER – COWBOYER, INDIANERE OG DA HJORTEFOT LA OPP

Jeg var en del hos Stein som var like Beatles-gal som meg. Og så hadde han flere plater, til og med EP'er. Når han var alene hjemme, spilte vi luftgitar (antagelig noen av de tidligste luftgitar-modellene) og var Beatles. Inne på rommet hadde han modelljernbanen sin, Märklin, montert på en stor treplate. Fjell, trær hus, tunneler. Heldiggris. Når man var ferdig med å leke, ble den heist opp under taket. Mitt Fleischmann-sett var løst, i en eske. Jeg må sette det opp og demontere det hver gang. Det ble ikke det samme.

Stein bodde på Kastellet. Det var langt dit fra Prinsdal. Noen ganger syklet jeg. Andre ganger ble jeg med ham hjem etter skolen. Stein og jeg hadde samme humor og fniste iblant hysterisk, eller lo så vi trillet. Det kunne vi ikke gjøre da Stein var blitt operert for brokk. Da måtte vi bare tenke på nøytrale ting. Det var ikke lett. Og plutselig kom fniset sivende ut av intet, og fylte oss så vi nesten ristet, til vi sprakk og lo så vi trillet. Stein ropte "Au! Au! Au!", men måtte le. Det var skikkelig vondt.

Jim Reeves plaget oss. Men "A Hard Day's Night" eide LP-listen i Norge. Jeg ønsket meg den LP'n så fryktelig.

Akkurat nå hadde det nye bandet Kinks erobret toppen i England. Jeg kjente låten. Den var hard, kontant og ekstremt suggererende, selv for en gutt på 12 som ennå ikke hadde oppdaget snabelskapets hemmeligheter. Det skulle først skje om noen måneder da Stones tystet med "The Last Time".

I skolegården var de tøffeste guttene i gang med en form for håndball hvor døren til tilfluktsrommet var mål, og ballen noen kompakt sammenvrengte strømper. De skjøt utrolig hardt, og jeg hadde ikke lyst til å være keeper. Tror Jan 2 var særlig god. Han spilte håndball.

The Beatles var langt borte, helt i Amerika, og jeg bar ikke på illusjoner om at de kom til Norge noen gang. En engelsk musikkavis hadde bilder av dem i cowboymodus på en ranch i Missouri.

***Cowboy-Beatles i Missouri i september 1964, det ligger mengder av bilder på Pinterest. Gudene vet hvor alle bildene opprinnelig stammer fra. (Skjermdump fra no.pinterest.com.)***

Når jeg var alene på rommet mitt, lekte jeg med plastikkfigurene mine. De bittesmå Airfix-soldatene hadde jeg ganske mange av nå, og de myldret over gulvet. En bataljon ørkenkrigere lå i bakhold på skrivebordet. Nazistene ble massakrert.

Jeg lekte også med cowboy- og indianer-figurene. De var mye større, forseggjort, farverike og luktet gåtefullt og krydret av plast og gummi, særlig de som hadde en lubben, litt myk konsistens.

Cowboyene kunne ta av hatten og plassere revolveren tilbake i tasken. Indianerne kunne fjerne fjærpryden og kaste spyd og tomahawk og kniv. Men de hadde for dårlig ildkraft mot cowboyenes revolvere og geværer, og ofte trakk de seg tilbake til en hule av lakkert pappmasjé som jeg fikk til jul.

Om vinteren, når jeg var i oppglødd skøytemodus, arrangerte jeg egne bonusmesterskap på skrivebordsplaten min. Revet papir illuderte snekanten, og cowboyene og indianerne hadde berømte skøytenavn. Kupper'n, Maier, Thomassen, Nilsson, Matusevitsj, Kositsjkin, Järvinen, Kouprianoff, Traub. Han som manglet en arm var buljongløper fra Ungarn, jeg kalte ham Martos. Han sprakk alltid.

Jeg førte nøye rundetider, fantasert frem på sparket. Kupper'n pleide å vinne. Men jeg var sannelig ikke sikker på hvordan det skulle gå denne vinteren, for nå hadde Kupper'n lagt opp. Hjortefot fikk derfor ikke være med. Maier gjorde det ganske godt i sesongåpningen. På skrivebordet.

Jeg var 12 år, og Gud hjelpe den som tystet om skøytenerderiene mine til jevnaldrende, både naboer og på skolen, tenkte jeg da. Ja, egentlig tenker jeg det vel ennå.

***Nyttårsløpene: Klart for 10 000. Martos kvalifiserte seg ikke (som vanlig), og Hjortefot har lagt opp. (Foto fra ebay)***

John-Ivar var en kanadisk gutt som flyttet inn i et av nabohusene. Han hadde vanvittig fine soldatleker - inkludert stridsvogner og kanoner, alt i ganske stort format. Han tok med seg en hel bag full når han besøkte meg. Høytidsstund på gutterommet.

Han hadde også et sett golfkøller, men det skjønte jeg ikke stort av. Han lærte meg å holde køllen på riktig måte. Det er det nærmeste jeg er kommet å spille golf. Hadde vi bare hatt en ball, men det kan vi ikke, sa John-Ivar, for da ville helt sikkert ruter knuse.

Min mormor tok matbilder for ukebladene på den tiden. Under en grill-session for Hjemmet hentet hun inn mine brødre og meg som modeller Jeg lurte på om John-Ivar ville være med, og det ville han. Vi havnet på forsiden. Men bildet var juks. Det glødende kullet var en kombinasjon av lommelykt og rød cellofan. Pølsene var kalde. Men jeg husker fortsatt trøyen jeg hadde på meg.

***Forsiden av Hjemmet:*** Min mormor tok bildet. Hun leverte ofte matreportasjer til ukepressen. Her tok jeg med meg John-Ivar fra Canada, nyinnflyttet på Prinsdal. Han sitter helt til høyre. Jeg har på meg favorittrøyen min. Pølsene er kalde, og glørne falske - vanlig lyspære under rød cellofan. (Foto: Sigrid Tholander)

John-Ivar ble etter hvert mer bestevenn med noen av de andre guttene i nabolaget. Det var litt sårt. Jeg fant ham jo først. Jeg satser på at det skyldtes de kalde pølsene og at min stefar hadde konvertert fra Arbeiderpartiet til Venstre (man gjorde ikke det ustraffet på Prinsdal i 1964). Dessuten var jeg sær, jeg hadde sluttet på Prinsdal skole for et år siden på grunn av mobbing, og gikk på Nordstrand. Hos fienden.

OKTOBER – DA JEG TISSET I BUKSENE, OG TRYLLEMANNEN EGELO

Det var høst på 60-tallet også. Og hvis regnet hamret mot ruten, og trærne protesterte i vindkastene, tenkte man ikke på ekstremvær, man var bare glad man kunne være inne. I heldige tilfeller overrasket en mamma med varm kakao. Da kunne man kose seg og lese Donald-bladet en gang til. Jeg leste neppe ukens Donald en gang til. Men sikkert Spion 13, som var en ganske fersk favoritt. Og hvis jeg ikke spilte for høyt, kunne jeg hygge meg gjennom alle de tre Beatles-singlene mine, "A Hard Day's Night", "Please Mr. Postman" og "All My Loving".

I riktig heldige stunder fikk jeg fortsatt låne "A Hard Day's Night"-LP'n til nabojenta. Men bare til i morgen. Jeg var hektet på portrettene på baksiden av coveret. Særlig det av George. Ingen hadde så kul frisyre som George Harrison i 1964.

***Tøft: Uansett vektklasse, et av de tøffeste single-coverne jeg vet om. Stiligere har verden aldri fått popstjerner. Scenen er fra “A Hard Day’s Night”.*** *(Odeon/EMI, fra privat samling)*

Høst. Beatles tilbake på toppen i Norge, og med en single-kobling som var helt unik for Norge ("I Should Have Known Better" / "And I Love Her") - i et dødskult omslag. Fullt ønske-seg-trykk. Man fikk ikke plater i utide. De ble timet mot bursdag og jul. Denne gikk inn på single-ønskelisten min, egentlig plan B. Jeg ønsket meg alltid LP, men fikk det aldri. Ikke til jul. Plan A så slik ut: 1. "A Hard Day's Night" 2. Den nye Beatles-LP'n, som jeg ikke visste hva het ennå. 3. Beatles Beat, den tøffe tyske samleren. Fikk selvfølgelig ingen av dem.

Dramatisk ute i verden. Khrustsjov fikk skyven over natten, antagelig fordi han forsøkte seg på folkedans i Norge tidligere på året. "A Hard Day's Night" var tatt av plakaten i Oslo, men gikk på to kinoer i Bærum, både i Sandvika og på Stabekk. Jeg bodde imidlertid ikke i Bærum ennå, så jeg dro lite nytte av det.

Elvis’ “Roustabout” på Nordstrand kino: Fæl film. Enda fælere minner. Jeg tisset i buksen på vei til Kastellet fordi jeg var for sjenert til å gjøre fra meg i havebusker. Tenk om noen så meg, tenkte jeg. Og lot det stå til. Etterpå måtte Steins mor trøste meg. (Pressefoto fra Paramount / Det Nyes arkiv)

I stedet så jeg Elvis-filmen "Roustabout" på Nordstrand kino sammen med Stein. Det kunne vi i grunnen spart oss. Både fordi vi syntes Elvis var teit, og fordi jeg tisset i buksene på veien hjem, klarte ikke å holde meg helt til Kastellet, og det var bare hus og haver og biler og mennesker over alt. Ingen steder å tisse usett. Verdens pinligste øyeblikk da Steins mor måtte trå til og hjelpe meg. Kaldt var det også.

Ser at tryllemannen Egelo annonserte i avisen på den tiden. Min stefar Aage kjente Egelo. Faktisk så godt at tryllekunstneren kom og spiste middag hos oss. Og ikke bare det! Han hadde med seg trylleutstyr - og til og med buktalerdukken sin. Den var skikkelig skummel.

Mine foreldre nødet meg til å vise noen av mine kunster for mesteren. Jeg hadde nemlig eget tryllesett. Og jeg tryllet, og mesteren lot seg imponere med samtykkende gisp. Jeg måtte riktignok gløtte opp på ham noen ganger, for jeg syntes han virket litt for imponert.

Et par år senere hadde jeg jo skjønt alt sammen, og følte meg skamfull hver gang jeg tenkte på episoden. Hvorfor fikk de meg til å gjøre det? Er foreldre helt duster? Hvor gøy på en skala fra 1 til 10 er det for en profesjonell tryllekunstner som gjerne vil drikke mer kaffe og diskutere verdenssituasjonen, å bli utsatt for en snørrete, ekkel drittunge på 12 som gjør teite kunster som alle gjennomskuer, og til og med late som om han imponeres når han egentlig bare har lyst til å fike opp guttungen, tråkke på de dumme plastbegrene hans som det ligger en skumgummiball i, og be ham dra dit pepper'n gror. Eller i hvert fall ned i kullboden. Men det kunne han jo ikke si. I stedet takket han nei da de inviterte ham neste gang.

Jeg så aldri Egelo igjen.

***Magisk besøk:*** Min stefar kjente Egelo, så han var hos oss på middag. Han hadde en skummel buktalerdukke. Det var gøy helt til de nødet meg til å trylle. Jeg visste jo at Egelo kunne alle triksene, vi hadde jo kjøpt tryllesettet mitt i butikken hans. Han lot som om han ble imponert. Han kom aldri igjen.

Etter åtte år på Prinsdal begynte mine foreldre å snakke om å flytte. Onkel Jørgen og tante Helga bodde i Bærum i rekkehus. Det foregikk forhandlinger om å bytte. Jeg likte ikke sånt snakk. Man vet hva man har. Jeg gikk på min tredje skole i løpet av et drøyt år. Jeg trivdes på Nordstrand. Bærum? Det var jo så langt unna at man mistet kontakt med alle venner. De snakket sikkert annerledes der også. Dette lovet ikke godt.

Hete nyheter i avisen om en piratradiostasjon som skulle operere fra Østersjøen. Reklamefinansiert og med masse popmusikk: Star Radio I! Politikerne var helt fra seg. Dette måtte stoppes for enhver pris.

Ellers var ny Stones-single meldt, OG ny Beatles-single! Hvordan skulle dette gå? Uansett hadde min sikreste julepresang fått et navn: "I Feel Fine". Jeg lånte"A Hard Day's Night"-LP'n av nabojenta igjen og hadde fine dager. Spilte den om og om og om igjen mens jeg etterapet coverportrettenes mimikk foran speilet.

Tenk om jeg kunne fått dette vidunderet til jul.

NOVEMBER – STONES-BØLLENE VÅKNER, OG LP UTEN COVER GJELDS IKKE

Presidentvalget i USA vel overstått, og jeg var svært fornøyd. Smittet av de voksnes bekymring hadde jeg sett med angst på innslagene med Barry Goldwater i Dagsrevyen. Men nå var alt på plass. Den joviale bjørnen Johnson kunne fortsette - med Dumbo-ørene sine og cowboyhatten.

Hjemme økte snakket om å flytte til Bærum. Vi var og hilste på onkel Jørgen og tante Helga. De bodde i et Selvaag-rekkehus. Det virket trangere enn vår tomannsbolig på Prinsdal.

Vallerveien: Hjemme his onkel Jørgen og tante Helga i Vallerveien på Avløs. Vi byttet bolig med dem i januar 1965. Jakob til venstre. Vår kusine Nina i midten. Øyensynlig bursdagsbarn. Trappen i bakgrunnen var lett å falle ned. Glatte trinn. (Foto: privat)

De hadde tysk au pair. Hun var snill og ga meg "With The Beatles" til odel og eie. Jeg burde vært yr av glede. Men var ikke det. Platen manglet cover. Og ikke et hvilket som helst cover, men DET coveret. Piken visste ikke hvor det var blitt av. Min første LP. Men uten cover klarte jeg ikke å regne med den på ordentlig, selv om den hadde noen av mine aller største favoritter: "Please Mr. Postman", "All My Loving", "You Really Got A Hold On Me" og "Not A Second Time". Den bodde i en ynkelig hvit innerpose. Tuslete. En hjemløs, under en busk, i en park. Hvorfor kunne hun ikke funnet det coveret?

Gjelds LP'er uten cover? De gjør jo ikke det. Jeg hadde selvfølgelig glede av "With The Beatles", men når folk spurte hvilke plater jeg hadde, nevnte jeg den aller sist, nærmest i en bisetning. En ordentlig "With The Beatles" med cover skaffet jeg meg ikke før i 1969 eller 1970 - hos Ringstrøm.

Ellers lurte man på hvordan tvekampen mellom Beatles og Stones ville gå i England. Gruppene hadde nye singler klare samtidig. Det vil si, Stones hadde flyttet på sin så den skulle komme to uker før Beatles. De var nok engstelige. Forhåndsbestillingene viste over en halv million til The Beatles, og 300 000 Stones. Vi hadde allerede vunnet.

Duellen i desember 1964. (Decca og Parlophone/EMI, fra privat samling)

Jeg satt og dagdrømte i klassen. Klokken var 11.00, og akkurat da, kl. 11.00 den 11. november på Nordstrand skole, begynte sneen å drysse, lett, lett. 11-11-11. Jeg utbrøt tallrekken meget opprømt og pekte. Se, det sner! Og vi så. Og spiste skolematen inne.

Det var på den tiden man fikk utdelt en vokset papptrekant med melk (sugerør inkludert) og en gulrot i forkant av storefri. Senhøstes og om vinteren var melken velsignet kald. Pakningene lå tett i tett, perfekt stablet i en metallramme. Kvaliteten på gulroten vekslet.

***Melkekartongen:*** *Hver dag til storefri, melk og gulrot. Særlig herlig hvis været var kaldt, for da var også melken det. Verre om sommeren. (Foto: Museum Nord)*

Uansett likte jeg denne ordningen bedre enn skolefrokosten som jeg led meg gjennom i de første skoleårene på Prinsdal (eller ble ordningen avbrutt etter skoleåret 1959/1960?). Det var ikke noe OK å gå hjemmefra på tom mave, bare for å sitte ved langbord og drikke melk av blikkrus og spise grovt brød med ost og nypesyltetøy. Jeg hadde vondt i maven og mistet matlysten.

Lunsjmatpakken med gulost og servelat smakte bedre - selv om osten fort ble svett og utviklet stive eselører.

Det stundet mot jul. Jeg tenkte vel ikke egentlig så mye på julen ennå, men var avgjort fokusert på strømmen av Beatles-singler. Nå var over halve "A Hard Day's Night"-albumet tilgjengelig på 7-tommere. Jeg fikk sikkert ikke LP til jul, men det var lov å håpe på to, kanskje tre singler. "I Should Have Known Better" og flunkende ferske "If I Fell" var bankers. Og så var «I Feel Fine» meldt i begynnelsen av desember. Den ville jeg i hvert fall ønske meg.

Det ble mye Lux nå. De øste den spennende samtidspopen over opprømte gutte- og pike-hoder i Europa. Lux bandt oss sammen og gjorde oss til en internasjonal bevegelse. En slags forsmak på internettismen. Jeg var forhekset. Det fantes mer i verden enn The Beatles. Ikke bedre, men mer, mye mer. Og vi var mange som visste det. Det hørte man av praten i skolegården. Særlig blant guttene.

Jeg slet med at Rolling Stones gjorde en Beatles og debuterte på 1. plass i England med "Little Red Rooster". En så sterk start var nærmest uhørt. Bare Beatles gjorde sånt. Nå risikerte man at denne Stones-platen blokkerte veien for Beatles' nye ... eller? Jeg følte meg slett ikke trygg.

Det ville være som da Kupper'n fikk bank av Jonny Nilsson i Karuizawa, eller for å bruke et nåtidsbilde, som om Liverpool fikk bank av Arsenal på Anfield. Gud forby det.

"Little Red Rooster" ble utgitt noe senere i Norge da den ikke dukket opp på Arbeiderbladets liste før 28. november. Men den kom til å selge bra, og det var helt tydelig at gruppen begynte å få et visst tak på norske tenåringer. Klimaet i skolegårdene ble merkbart tøffere.

"We want Rolling Stones, Beatles go home - yeah! yeah!" var et hånende skråle-slagord som jeg husker fra skolegården på Nordstrand skole (og snart Bryn i Bærum, hvor jeg begynte i januar). Stones-fansen var i klart mindretall, men det var ofte de slemmeste guttene, og man risikerte juling.

***Ned med seg:*** *Da Stones forsøkte å tøffe seg mot The Beatles. Det gikk ikke så bra. Englands TOP 30, 2. desember 1964. (Fra NME, egen samling)*

Julegatene ble tent søndag 28. november. Man snurret i gang julen mye senere før i tiden. Det var nok lurt. Jeg husker selv hvor på bristepunktet jeg følte meg fra markør til markør. Første søndag i advent. Første luke i kalenderen. Julegatene og julepresangkjøp sammen med mormor. Kakebaking med mormor. Endelig, julaftens morgen, treet pyntet i stuen, lukten av gran og appelsiner, julestrømpen med juleknask og et sammenrullet Tarzan - og selvfølgelig, den utålmodige reisen mot kvelden og julemiddagen og nissen og presangene og ... Beatles.

Denne julen skulle feires hjemme på Prinsdal. Jeg var ikke så glad for det. Men jul er jul, og ingen ting kunne måle seg mot vissheten om en flunkende fersk Beatles-plate.

***Slik så julegatene ut i Oslo da jeg var gutt. Dette er Nedre Slottsgate i 1959.*** *(Foto: Leif Krohn Ørnelund / Oslo Museum (DigitaltMuseum), CC BY-SA 4.0.)*

Desember – KAKAO, ROMJUL OG KOSE SEG

Det var julen da jeg fikk to Beatles-singler, Hvem Hva Hvor, en spørrebok, votter og "Hardy-guttene og skatten i tårnet". Dessuten fikk Jakob "If I Fell" og "I Could Easily Fall (In Love With You)", og de skulle jeg da sannelig klare å tuske til meg. Det var en av trass-julene til min mor. Hun insisterte på å feire jul hjemme annet hvert år så ikke mine besteforeldre sikret seg hevd.

***Tuskeklar:*** ***Klar for tiltusking. Jakobs utgave kom i kjedelig fabrikkpose, så jeg måtte ty til discogs for å sikre meg Kjerstis billedcover.*** *(Columbia/EMI, fra egen samling)*

Jeg har aldri skjønt hvorfor hun var så hard på det der. Hun likte jo ikke å steke og brase for mange gjester, og manglet mormors magiske evner til å skape den riktige maten med den riktige duften. Min mor hadde dessuten ikke hjertet i forberedelsene. Det var aldri den riktige julestemningen når hun styrte. Vi savnet Momos svinsing på kjøkkenet, hennes glade, hektiske stemme og bestefar som kunne finne på å synge med hvis Sølvguttene dukket opp i radioen.

Jeg husker ikke selve juleselskapet 1964 lenger. Bare den korte stunden ved stuens radiokabinett-tilkoblede platespiller da Jakob og jeg spilte platene våre. "She's A Woman" fikk bare en halv avspilling før de voksne protesterte. Som kompensasjon fikk jeg spille "I Feel Fine" to ganger. Den platen smaker valnøtt og paranøtt og appelsin, og den er oransje. Jeg husker også Tarzanbladet som jeg fikk i strømpen julaftens morgen. Det hadde jeg lest fra perm til perm tre ganger allerede.

Så var julaften over, og mormor og morfar kjørte hjem. Jeg husker ikke hvem av dem som ofret seg på slike hjemmefra-juler, for begge var glad i akevitt til maten og nippe-nullan-sangen.

Fordelen ved hjemmejulen var at man ikke kom så sent i seng at man mistet de dyrebare første morgentimene av neste dag. Jeg ville helst bråvåkne grytidlig og skynde meg inn i stuen og spille plater og tyvknaske sirupsnipper med skoldet mandel limt på med smeltet sukker. Sånne morgener var ultrakoselige.

Så var det romjul og på med skiene, og våte votter, knickerstrømper overstrødd med bittesmå, men tallrike isklumper, iskalde fingertrupper og røde kinn som brant. Og stefar Aage tente i kaminen, og det var lunt og varmt i stuen, og brennende stearinlys og akkurat riktig plass i sofaen til å pakke seg opp og nyte neste kapittel i Hardy-guttene.

Det var lenge til nyttår. Jeg hadde all verdens tid. Jeg unnlot å tenke på at vi skulle flytte til Bærum og jeg begynne på ny skole. Sånne ting skjøv man inn i en mørk krok i romjulen. Den stilleste uken i året, helt fri for avtaler og gjøremål, og helt din egen. Kanskje jeg skulle gå opp på rommet og leke med soldatene mine. Etterpå. Det var godt å sitte sånn lunt og tilbakelent og lese om Frank og Joe. Og fra kjøkkenet duftet det kakao. Min mor var også i kosemodus. Romjulen 1964.

Fantastisk stemningsfullt foto av Musikkhuset/Tanum/Palassteatret-fasaden i Karl Johan 19. desember 1964. Utstillingsvinduene er ganske behersket. I Musikkhusets vindu stiller de bare ut én plate: “Beatles For Sale”, brettet helt ut. Og hvis du hadde tenkt deg på Palassteatret, viser de “En frier for meget” med Sandra Dee klokken 11, 13, 15, 17, 19 og 21. (Leif Krohn Ørnelund / Digitaltmuseum / CC BY-SA 4.0)

***Musikkhusets vindu forstørret. Rett til venstre for GOD JUL er “Beatles For Sale” plassert.***

Musikk 1964

Spillelisten på Spotify heter "1964 England NME Complete" og inneholder alle singlene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Inkluderer også et appendix med 32 låter fra Arbeiderbladets Oslo Top Twenty. Søk på "1964 England NME Complete" eller klikk på linken under.

1964 var året da britisk populærmusikk gikk fra å være en nasjonal suksesshistorie til å bli et verdensbrak. Året begynte med at Beatles godt etablert seg som landets største gruppe, men i løpet av de neste tolv månedene ble konkurransen plutselig hardere. Rolling Stones, Kinks, Animals, Hollies, Searchers, Manfred Mann, Herman's Hermits og flere andre gjorde den britiske hitlisten til den mest kreativemålestokken for kultur og fritid verden hadde opplevd. Det handlet ikke lenger om én gruppe, men om en hel generasjon.

Beatles måtte dele oppmerksomheten med en formidabel gullrekke. Rolling Stones, rhythm & blues-kongene. Kinks, monsterriffets opphavsmenn. fant sin egen rå og aggressive lyd. Animals, Newcastles svar på Chicago. Manfred Mann, jazz-særingene som hadde single-platen som bigeskjeft. Herman's Hermits’ lette joggepop anført av tannsterke Peter Noone, som så ut som en Kennedy. Samtidig holdt Cliff Richard koken, og Dusty Springfield slo ut i full blomst som britenes hvite ballade-diva og soulstjerne. Og Jim Reeves foretok et karriere-rykk ved å omkomme i en flyulykke og oppnå udødeligheten.

1964 var også året da den britiske beatmusikken brøt ut av rammene. De første Beatles-singlene var bygget på rock'n'roll, Merseybeat og amerikansk pop. Nå ble arrangementene mer avanserte, tekstene mer modne og produksjonene direkte innovativ. Men gitaren i tet. Dave Davies' forvrengte gitar på «You Really Got Me» åpnet døren for både tordenrocken og punken. Gitaren var blitt et våpen.

Amerikansk soul rammet Storbritannia i full bredde. Nasjonen omfavnet alt Motown som om det var deres egen slekt og nabo, og de lokale rhythm & blues-gruppene lærte britene alt om Memphis og Chicago. De hvite kopiene og de sorte originalene virket side om side i gjensidig respekt for hverandre. Samtidig satte jentegrupper som Shangri-Las en ny standard for dødspop og bunnløs hjertesorg. Jepp, det gikk unna i 1964.

Beatles var fortsatt alle tings målestokk. Filmen “A Hard Day's Night” eide kinosalene, inkludert Sentrum kino hvor jeg befant meg på premieredagen. Albumet med de ikoniske remsene med fotoboks-portretter toppet listene i månedsvis, og gruppen avsluttet året med «I Feel Fine», en av de gladeste låtene John Lennon skrev. Gruppens bruk av rautende feedback som åpningsgimmik brente seg inn i hjernebarken som sol gjennom et forstørrelsesglass. Har du først hørt den åpningen, glemmer du den aldri.Og du er umiddelbart klar for Lennons klimpreintro. 1964 felt fine indeed.

Fem semtrale singler i Storbritannia:

«A Hard Day's Night» – Beatles (Parlophone/EMI)

Sommeren 1964. The Beatles er klodens heteste vare. Situasjonen er ute av kontroll. Ingen kunne spådd dette. Det har aldri skjedd før. Ikke engang Elvis. Ikke engang Jesus. Beatles-viruset sprer seg med lysets hastighet over hele planeten. Da gruppen kommer til Adeleide i Australia 12. juni, nå med Ringo tilbake, strømmer 250 000 mennesker ut i gatene. 250 000! Synet som møter gruppen fra hotellbalkongen er skremmende, det utløser assosiasjoner til Hitlers Nürnberg-mønstringer, John kvitterer med en nazihilsen. Han slipper unna med det. De er The Beatles.

Verdens unge befant seg i en kollektiv rus – eller febertilstand. Beatlemania. Det smittet over på massemedia. Selv voksne mennesker begynte å vise symptomer. Alt dette, og ennå hadde ikke The Beatles vist verden hva som bodde i dem. På langt nær. Det kunne synes umulig å leve opp til den gudelignende posisjonen de hadde fått. Forventningene var enorme foran utgivelsen av gudenes neste tretrinns-rakett, «A Hard Day’s Night» - singlen, LP’n og filmen. Ufattelig nok leverte de ikke bare varene, de startet en ny tidsregning: Før og etter Akkorden.

Dæææææng! Knapt tre sekunder henger den. En unik lyd frembragt av Georges Rickenbacker 360/12, Johns akustiske gitar, Pauls bass, George Martins piano, ingen av dem slår den samme tonekombinasjonen, men sammen skaper instrumentene en kimende akkord som ekspertene fortsatt krangler om hva heter, de er ikke engang enige om hvilke toner som vibrerer sammen. Akkorden treffer nervesentret som et hammerslag og sprer seg kriblende helt ut i fingerspissene. Hjertet slå raskere. Du gisper etter luft. Noen har banket på en dør i deg som du ikke visste fantes, og nå trekkes du mot den med skrekkblandet fryd, på den andre siden venter det uvisse, du er hentet, du skal ut på en reise som du ikke aner hvor går, ti ville hester kunne ikke trukket deg unna, du skal, du vil, du må. I snaue tre sekunder står tiden stille.

Så er sangen over deg. Som et dyr – eller snarere som et ekspresstog. «It’s been a hard day’s night…» Johns dobbeltsporede vokal tar kommandoen, sterk, skarp og nasal, John anno 1964, den beste rock’n’roll-røsten i verden. Kompet tordner over skinneskjøtene, drevet frem av et huggende chugga-chugga av elektriske og akustiske gitarer. Rickenbackeren veksler mellom å klimpre og kjippe akkordene, kassegitarene en like markant del av rytmesporet som trommene, og over alt sammen svever cymbalenes vedvarende sssssssh. Dypt inne i miksen kribler bongotrommene og øker følelsen av hastverk. Det er tett, det er fremadrettet. Denne låten har ikke tid til å vente. Den lar seg ikke distrahere av noe, et moment som forsterkes ved at sangen mangler refreng, den nøyer seg med de syv strofer lange versene som etter to runder og uten å trekke pusten fører rett over i den høytflyvende broen, sunget av Paul fordi Lennons stemme ikke rakk så høyt, vokalstafetten forsterker fartsfølelsen ved at John allerede er i gang med starten på neste vers når Paul avslutter broen med sitt «tight, yeah!», en snedig overlap. Videre, videre. Ingen tid å miste.

Sangens hovedperson jager mot et erotisk nirvana som venter ved reisens slutt, denne ene kvinnen som med sine knep og kjærtegn utligner all hverdagens slit og trivialiteter, han kan orke det hele så lenge han vet at hun venter. «I Want To Hold Your Hand» handlet om å knulle på et lett pornografisk og pubertalt plan, «A Hard Day’s Night» er mer moden, det er tilløp til gjensidighet her, makkeren tydeliggjøres, hun gir ham mer enn et knull, hun gir ham seg selv. Hun er hans gral, den han haster mot etter arbeidsdagens slutt. Slik sett er det en sang som handler om erotisk betinget kjærlighet, rollefordelingen tidstypisk mannssjåvinistisk, han dumper penger og gaver i fanget hennes, hun gir ham sitt selvutslettende alt. Hun kan ikke regne med at det vil vare heller, for selv om han kommer springende, nøyer han seg med å karakterisere det hun gir ham som «OK» og «all right», greit liksom. Denne linjen fra broen er illevarslende: «when I’m home everything seems to be right», når de er sammen virker alt «tilsynelatende» som det skal være. Drivet i innspillingen og Johns stemme vitner om at mannen står i flammer, men når sangen stilner inn i den klimprende faden skal man ikke se bort fra at han allerede har snudd seg over på siden med et snork.

Akkurat teksten var vel ikke det som opptok de fleste da de ble revet med på dette jernbanetoget av en låt. Produksjonen er bevisst trang, alt i låten peker rett frem, kassegitarene og trommene danner den rytmiske motoren, den kimende Rickenbackeren beriker rytmedrivet, Ringo avholder seg fra finesse, trommesettet har metronomens rolle, men han er også bevæpnet med bongotrommer og kubjellen som hamrer broen gjennom doseringen. George Martin bidrar med pianoet, innspilt på de lave tangentene, men speedet opp så det får en cembaloklang, som spiller note-for-note parallellduetten med George i solo-partiet. Det er så mye her at bassen drukner.

Innspillingen viktigste kvalitet er likevel vokalarrangementet. John eier selvfølgelig både låten og deg slik han driver den fremover. Paul viser sin storhet som Johns vokale skygge i dette dramaet, 2. stemmens hans slik den faller inn i de tre siste strofene i hvert vers løfter både John og sangene enda sterkere frem, dessuten legger Paul stemmen sin så nær Johns at du ikke merker at de har avløst hverandre. Fremragende. Du får ikke noe bedre enn John & Paul-duettene fra 1963-65.

«A Hard Day’s Night» avrundes elegant med naken, klangfull Rickenbacker-klimpring som fades langsomt inn i natten. De lukker sangen med omtrent den samme akkorden som åpnet den, men nå som sangens tension er forløst, er også akkorden løst opp i sval jingel jangel som tones gradvis ned. En perfekt avrunding, og også meget virkningsfull i filmen hvor den danner overgangen mellom åpningssekvensen med rulletekstene og starten på selve handlingen. Kanskje mer enn åpningsakkorden, er det disse avsluttende sekundene som ble avgjørende for Roger McGuinns gitarvalg og den klangen som senere skulle farve musikken til bandet hans, The Byrds. Her hans egne ord, sagt i 2008:

On «A Hard Day's Night» the arpeggio fade was really interesting, as well as that big opening chord. That song is a great indicator of what they were up to at that stage.

Maken til innspilling. To minutter og 35 sekunders nonstop sonisk overflod. Akkorden, den perfekte åpning, låten, den perfekt hitsingle og en like perfekt LP-åpner. Som start på filmen er den helt hinsides genial. Og dette rystet de altså ut av ermet i løpet av et snaut tre timer langt avbrekk fra filminnspillingen 16. april 1964.

«You Really Got Me» var ikke Merseybeat. Den var et overfall på høylys dag. På under to og et halvt minutt rev The Kinks reglene for hvordan en popsingel skulle låte i filler. Der Beatles raffinerte harmoniene og Searchers perfeksjonerte gitarklangen, satset Ray og Dave Davies på rå, brutal kraft, og en gitarlyd like vennlig som stavgranater pælmet inn i en bunker.

Hvor fant Dave den lyden? Dave Davies var misfornøyd med Elpico-forsterkeren sin. Han skar opp høyttalermembranen med et barberblad, og koblet vraket til en Vox AC30. Der var lyden! Hekt den på riffet, og du har et monster av en låt. Kanskje oppfant Kinks heavy metal, kanskje oppfant de punk.

Teksten er tilsynelatende i skarp kontrast til den brutale musikken. Den handler ikke om opprør eller vold, men om å være hektet på en jente, men slik ordene faller mot det skarpe, grusete rustriffet, skjønner man at det ikke er noen hyggereise. Det er voldsomt og fortærende, det handler om testosteron på kokepunktet, om mørk, mørk fortvilelse, om ungdomsforelskelse som den totale besettelse. Akkurat så vondt var det å være ung. Ingen poetiske omskrivninger her, bare desperat erkjennelse: Hun har full kontroll over ham, han har ingen.

Singelen, som var deres tredje, gikk rett til topps i England og ble Kinks' store gjennombrudd internasjonalt. I et års tid red Kinks den hesten. Riffets makt. Men så oppfant Ray Davies satirens plass i popmusikken, og The Kinks tok fatt på sitt neste kapittel, de gyldne PYE-hitsene som startet med EP’n “Kwyet Kinks” og leverte fem vanvittig sterke singler på rad, kanske den sterkeste femmer-rekken i pophistorien: “Dedicated Follower Of Fashion”, “Sunny Afternoon”, “Dead End Street”, Waterloo Sunset” og “Autumn Almanac”.

I ettertid er det umulig å forestille seg rockehistorien uten «You Really Got Me». Det er umulig å tenke seg den uten “Waterloo Sunset” også. For et band!

«Oh, Pretty Woman» – Roy Orbison (London)

Roy Orbison kom seg relativt greit gjennom den første Beatles-galskapen. Mange amerikanske popstjerner gikk av moten omtrent over natten. Men ikke Roy. “Oh, Pretty Woman” står igjen som en av hans aller største suksesser, og det er ikke en himmelropende ballade med operautfordringer, men en rett-på-sak-rocker med et herlig driv, et tilbakevendende riff og smak av sensommer på stripa.

Han skrev den sammen med sin faste samarbeidspartner Bill Dees. Orbisons kone Claudette skulle ut for å handle, og idet hun gikk ut døren, kommenterte Dees hvor pen hun var. Orbison svarte spontant: «Pretty woman.» De to kollegene gjentok ordene, de svingte, og i løpet av tre kvarter var sangen skrevet.

Åpningen er unik. Alle som har hørt låten, vet umiddelbart hva som kommer. Billy Sanfords gitarriff etablerer rytmen og så kommer Roy elegant spaserende med sitt «Pretty woman, walking down the street». Sangen bygger på en enkel bluesstruktur, men Orbison gjør den til noe langt mer sofistikert gjennom stemmebruk, dramatiske pauser, gurgleknurring og uventede harmoniske vendinger. Og skjønt låten er høyreist og sterk, legger han igjen helt avgjørende elementer av sårbarhet og operatisk kraft. Og selv om man ikke ser ham, har han sikkert sine mørke briller på. Man ignorerer hverken sin egen signaturlyd eller sin image. Og særlig ikke den imagen.

Urørlig sto han på scenen, kledt i svart, med sine mørke briller på og sang hjertet ut av kroppen.

«Oh, Pretty Woman» ble en verdensomspennende sensasjon. Den gikk til topps både i Storbritannia og USA og ble den største kommersielle suksessen i Roy Orbisons karriere.

«Baby Love» – The Supremes (Stateside/EMI)

Da «Baby Love» kom ut høsten 1964, var Motown allerede i ferd med å etablere seg som USAs mest suksessrike soul-etikett. Likevel var det ingen som kunne forutse hvor fullstendig The Supremes skulle dominere de neste årene. «Where Did Our Love Go» hadde gitt trioen deres første amerikanske førsteplass tidligere på året. «Baby Love» viste at suksessen ikke var tilfeldig. Diana Ross, Mary Wilson og Florence Ballard hadde funnet en formel som traff både tenåringer og voksne, både svarte og hvite lyttere. Singelen gikk til topps både i USA og Storbritannia – en sjelden prestasjon for en amerikansk jentegruppe i beat-epokens mest britiskdominerte år.

Bak suksessen sto låtskriver- og produsenttrioen Holland–Dozier–Holland, som på dette tidspunktet nærmest arbeidet som et samlebånd for Motown. Det de skapte, var innovativ og tidløs popmusikk. «Baby Love» er bygget rundt et enkelt, hypnotisk trommekomp, James Jamersons elegante basslinje, håndklapp, tamburin, diskret kommenterende saksofoner og et piano som er med på å drive sangen fremover. Alt er skåret ned til det nødvendige. Hver detalj har en funksjon. “Baby Love” tramper som forgjengeren, men ikke så markant, den er elegant og buktende der “Where Did Our Love Go” var stramt taktfast, en marsj på stiletthæler.

Diana Ross synger teksten med pikeaktig sårbarhet. Hun er varm, lengtende, men også usikker. Det gir låten sin dynamikk. Refrenget – «Baby love, my baby love» – gjentas igjen og igjen uten å miste kraft. uten å tråkke seg selv på hælene. Mary Wilson og Florence Ballards koring er som hentet fra gospel- og bedehus-musikkens kordialoger.

Beatles hadde allerede spilt inn flere Motown-låter, Rolling Stones dyrket amerikansk rhythm & blues, og mange britiske grupper hentet stadig flere ideer fra Detroit. Samtidig gikk påvirkningen den andre veien. Supremes tredje LP, “A Bit Of Liverpool”, er et grusomt forsøk på å vise takknemlighet og respekt, de ødelegger fem Lennon/McCartney- låter og seks andre eksempler fra den engelske hitparaden i 1963-64.

Supremes er og var alltid best når de var seg selv. Og som seg selv viste de at amerikansk soul kunne dominere de britiske hitlistene. Musikken var blitt internasjonal på en måte den aldri tidligere hadde vært.

«Baby Love» markerer også et historisk vendepunkt. The Supremes ble den første svarte jentegruppen som oppnådde virkelig global superstjernestatus. De var elegante, sofistikerte og kommersielt uimotståelige, uten å gi avkall på sine musikalske røtter. De åpnet dører for en lang rekke kvinnelige vokalgrupper og ble Motowns fremste ansikt utad.

I ettertid kan «Baby Love» høres uanstrengt enkel. Nettopp det er dens største styrke. Bak den tilsynelatende lettheten skjuler det seg et produksjonsarbeid av ekstrem presisjon, en melodisk eleganse få kunne matche og lyden av en av populærmusikkens fremste stemmer, Diana Ross.

“Baby Love” er to og et halvt minutts nonstop perfeksjonisme.

«I Feel Fine» – The Beatles (Parlophone/EMI)

Det var et slitent The Beatles som bare noen dager etter hjemkomst fra USA, møtte opp i EMI-studioene 29. september for å klemme ut nytt stoff. De hadde dårlig tid, for allerede 9. oktober (på Johns 24 årsdag) startet deres britiske turné i Bradford. Gruppen greide ikke å levere nok stoff, det måtte bookes ekstra innspillingsdager 18. og 26. oktober, midt i turnéen, og de fleste låtene som ble spilt inn på disse dagene var coverversjoner. Lennon/McCartney-lageret var tømt.

Som vi vet bærer «Beatles For Sale» preg av omstendighetene. Ikke nødvendigvis på negativ måte, men det er et annerledes The Beatles man møter. «A Hard Day’s Night»-innspillingene eksponerte frisk og freidig ungdommelighet, de sprang av sted gjennom gatene med jubel i brystet. «Beatles For Sale» sitter ved et bål og glipper litt med øynene, snart leggetid. Det lukter cannabis. Albumet går i bruntoner der «A Hard Day’s Night» spraket av klare farver. Rickenbackeren er byttet ut med en 6 strengs Gretch som omgis av kassegitarer. «Beatles For Sale» er The Beatles i countrystemning.

De hadde flere singlekandidater. To av dem utstrålte så mye pessimisme og melankoli at det kunne bli i meste laget for den søte juletid. Brian Epstein tenkte sikkert slik, og George Martin også. Den ene av kuttene, «I’m A Loser», var definitivt en countryvise, godt oppdrevet og fint koret, men single? «No Reply» lå antagelig best an, et fantastisk åpningskutt på LP’n og helt sikkert en automatisk No. 1. Men med sine dystre strofer om sjalusi og bitterhet, var heller ikke den noe hyggedrops i julestuen. Så falt man ned på «Eight Days A Week», en juleglede av en låt, noe av det gladeste The Beatles spilte inn overhodet, så smittende at det var en fryd. Opphavsmann Paul McCartney var så hissig på singlestatus at han overlot vokalen til John, en klok avgjørelse, for stemmen hans løfter låten rett inn i klassikerhimmelen. Hvor mye dritt Lennon enn slengte om «Eight Days A Week» siden, så avslører innspillingen at han elsket å synge den. Han deltok også med liv og lyst i utformingen av arrangementet, og følte nok en viss stolthet over låtens lille innovative finte: Den fader inn i stedet for å fade ut.

Han må ha skjønt hvor det bar, i pausene under innspillingen satt han og klimpret på et gitarriff, han vendte tilbake til det igjen og igjen, nærmest insisterende for å påkalle bandets oppmerksomhet. Var det noe Lennon ville ha, så var det singlene. Han unnet bestemt ikke McCartney det. Det fikk holde med «Can’t Buy Me Love».

Da de endelig gikk i gang med «I Feel Fine» 18. oktober, to dager etter at Harold Wilson flyttet inn i Downing Street nr. 10, var John helt klar på at dette skulle være den neste singlen, og ingenting annet. Ingen kunne beskylde den for å være negativ, den stråler av like stor fryd og glede som «Eight Days A Week», det finnes ikke et gram overflødig komponistfett på den. Alt peker rett i øret. Riffet er låtens evige gjennomgangstema, det går på repeat, tidvis spilt av Lennon alene, tidvis av både Lennon og Harrison samtidig, du får det på hjernen før låten er ferdig.

Det er blitt påpekt at han tjuvlånte riffet fra Bobby Parkers «Watch Your Step» (1961), og det skal absolutt innrømmes at riffene er påfallende like, kall det et inspirert lån. Selv om riffet er den gjennomgående sømmen i «I Feel Fine», er det ikke riffet som skaper totalopplevelsen. Lennons dobbeltsporede stemme bader i gitarer og smart utporsjonerte, yre korharmonier som får sangen til å sveve. Den er ruset på livet. Ringos bidrag er innspillingens hemmelige våpen. Han styrer låten ut i en latinamerikansk shuffle med et rhythm & blues-kick, Ray Charles style, og da låten stopper for liksom å trekke pusten etter soloen (også den bygget på riffet) og hviler mot det eviggående riffet, kickstarter han den med noen kjappe, utålmodige slag. Og av sted bærer det.

«I Feel Fine» er en godtepose av utilslørt og glad optimisme, skamløst iørefallende, og med en tekst som meget vel kan være en bevisst parodi på tekstene de skrev et år eller så tidligere. Hun elsker ham og han elsker henne, og det eneste spor av forklaring på deres gjensidige lykke er at han stadig kjøper diamantringer og annen jentesnop til henne. Kanskje gir Lennon «Can’t Buy Me Love» en liten albue i siden også. Ordene har uansett ingen annen funksjon her enn som glidemiddel.

At Lennon likevel var stolt av låten skyldes to ting, han tok kredit for begge: Riffet som alt er bygget rundt og som han spiller selv, og åpningen på låten – det durende rautet av feedback. I henhold til John det første eksempel på bevisst bruk av feedback på en rock’n’roll-plate. Lyden kom på dem ved en tilfeldighet i studio, og de likte den så godt at de ville ha den med. Ikke bare fordi det var tøft, men også fordi de var noen selvbevisste luringer og likte å ligge i forkant av konkurrentene. Feedback var innovativt. Inn med det. Fort, før noen kom dem i forkjøpet. De hadde allerede sett Pete Townshend live.

Dessuten: The Beatles visste fra dag 1 hvor viktige de første sekundene av en potensiell hitsingle er, det må ligge en x-faktor der, et agn som umiddelbart kaller på lytterens oppmerksomhet og skiller dette øyeblikket fra alt annet vedkommende har hørt før. Den mektige, kimende akkorden som åpnet «A Hard Day’s Night» var det mest virkningsfulle de hadde pønsket ut til da. Feedback-starten på «I Feel Fine» kunne kanskje ikke matche det, men den var mer enn dugelig.

USA 1964

1964 ble året da amerikansk populærmusikk ble snudd på hodet. Ved inngangen til året var USA fortsatt verdens ubestridte popstormakt. Motown vokste raskt, Beach Boys videreutviklet surf- og hot rod-musikken, Phil Spector perfeksjonerte sin monumentale «Wall of Sound», og Brill Building-fabrikken i New York leverte den ene hiten etter den andre. Men 7. februar landet fire unge briter på John F. Kennedy Airport, og ingenting ble helt som før. To dager senere så over 73 millioner amerikanere Beatles på The Ed Sullivan Show, den mest sette TV-underholdningen i amerikansk historie til da. Beatlemania var ikke lenger et britisk fenomen – den var blitt en amerikansk besettelse.

Konsekvensene kunne leses direkte på Billboard Hot 100. I løpet av våren fylte Beatles listene med en dominans popmusikken aldri tidligere hadde opplevd. Den 4. april 1964 okkuperte gruppen de fem øverste plassene på Billboard Hot 100 samtidig – «Can't Buy Me Love», «Twist and Shout», «She Loves You», «I Want to Hold Your Hand» og «Please Please Me». Ingen artist hadde klart noe slikt, og ingen, så lenge musikk ble solgt over disk, har gjort det siden. Samtidig åpnet Beatles låvedøren for hele den britiske invasjonen. Dave Clark Five, Peter and Gordon, Animals, Manfred Mann, Freddie & The Dreamers, Herman’s Hermits, Searchers, The Kinks, Gerry & the Pacemakers og Rolling Stones fulgte etter og gjorde britisk pop til en dominerende kraft i USA.

Likevel ble ikke amerikansk musikk feid av banen. Tvert imot svarte den med sine egne kreative helter. Beach Boys tok et avgjørende steg inn blant de førende i samtidspopen, ikke mange skrittene bak Beatles, med «I Get Around» (og den fantastiske B-siden “Don’t Worry Baby”), Brian Wilson utviklet seg til en av verdens mest ambisiøse popkomponister (og Lennon/McCartneys reelle utfordrer), og Motown befestet sin posisjon som USAs mest suksessrike plateselskap. Supremes, Martha & the Vandellas, Marvin Gaye, Mary Wells, Temptations og Four Tops viste at soul ikke lenger bare var rhythm & blues for et svart publikum. Den var blitt amerikansk populærmusikk i ordets bredeste betydning.

Og nå fulgte snart Stax-artistene etter, som breddefenomen, med Otis Redding i spissen.

1964 var også høydepunktet for den klassiske jentegruppe-epoken-epoken. Samtidig fortsatte låtskriverne i New Yorks Brill Building – Burt Bacharach, Hal David, Carole King, Gerry Goffin, Jeff Barry, Ellie Greenwich, Barry Mann og Cynthia Weil – å levere et imponerende antall klassikere. Amerikansk pop hadde aldri hatt en sterkere løperekke av opphavsmenn og kvinner.

Grensene mellom genrene begynte å viskes ut. Beatles hentet inspirasjon fra amerikansk rhythm & blues, Beach Boys studerte Beatles' vokalharmonier, Motown påvirket britiske beatgrupper, og amerikanske garasjeband forsøkte å kopiere lyden fra Liverpool. Popmusikken var blitt internasjonal på en måte den aldri tidligere hadde vært.

Fem sentrale singler i USA

«Can't Buy Me Love» – The Beatles (Capitol)

I USA toppet fortsatt «I Want To Hold Your Hand» med «She Loves You» på 2. plass og en rekke andre Beatles-singler på vei oppover listen. De hadde teppebombet verdens største platemarked med 1963-katalogen sin. Alt sammen laget før de ante hva som ventet dem i 1964.

Forventningene til årets første nye Beatles-single var enorm. Den representerte det viktigste øyeblikket i karrieren deres til da. Men kunne den leve opp til gudestatusen?

Mitt svar er nei. «Can’t Buy Me Love» er absolutt ikke sangen som stopper tiden og får verden til å hive etter pusten. Men det var hva de hadde. Samarbeidet Lennon/McCartney jobbet i øyeblikket på halv fart. Året hadde fått en svært begivenhetsrik start, og det lille de hadde av kvalitetstid for seg selv ble for Pauls del brukt kjæresten, skuespillerinnen Jane Asher. Teaterbesøk, klassiske konserter og intellektuelle samtaler fremfor sangsnekring og kjederøking sammen med John. De hadde levd oppå hverandre. Nå tok Paul seg fri.

John var i en annen situasjon. Han var gift og familiefar. Han hadde ingen ting å bevise for Cynthia. Han fortsatte å skrive. Men han skrev alene. En stor oppgave lå foran dem. John tok den alvorlig. De skulle levere musikk til en film. Tankene hans var trolig mer fokusert på det enn på neste single. Riktignok hadde han en låt klar, «You Can’t Do That», men den var så brutal og hard at han neppe regnet den som en kandidat til A-siden. Det fikk bli den saken til Paul, den var jo nesten ferdig uansett. Det var sikkert Pauls argument. Og George Martins også.

«Can’t Buy Me Love» er broren til «All My Loving», mer sofistikert i uttrykket, bygget på et bluesrigg, elegant i bevegelsene, svingende som en munter jazzballade. Men den er så tvers igjennom atypisk for det The Beatles hadde gjort enerådende for singlene sine i 1963: Tvillingsangen til John og Paul, John skarp og toneangivende, Pauls 2. stemme rå og høytrekkende, de var glade og yre, de hadde superkrefter, de formelig trakk kompet med seg. Dessuten hadde hver av singlene sine egne individuelle elementer som gjorde dem unike. Som «Yeah Yeah Yeah»-utblåsningen i «She Loves You» eller gitarriffet og de snedige kunstpausene i «I Want To Hold Your Hand». «Can’t Buy Me Love» har ingenting av dette, det er «bare» en flink sang elegant sunget av én stemme, lagt på et komp som gjør jobben uten at det ligger noe ekstra og pirrer ørene der inne.

Den usle teksten gjør ikke saken bedre. John og Pauls spartanske tekster i denne perioden var ikke akkurat lyriske dypdykk i tilværelsens gåter, i hvert fall ikke på papiret. Men de hadde en unik evne til å få klisjéer til å blø ekte blod og gråte ekte tårer når Lennons skarpe, nasale stemme tok tak i ordene og McCartneys 2. stemme løftet dem videre gjennom taket. Teksten til «Can’t Buy Me Love» er så åpenbart en konstruksjon, et forsøk på å være flink, den har et budskap, den er antimaterialistisk, den er «Citizen Kane» på førskolenivå. Tror Paul på det han synger? Det høres ikke slik.

John Lennons desperate «I wanna be free!» i «Money» er ekte, den stemmen tilhører en ung mann som sparker tennene inn på alt og alle som står i hans vei, lynende forbannet klar over at det eneste det dreier seg om her i livet er, nettopp, penger. “Can’t Buy Me Love”s pubertale tekst, derimot, er ikke oppriktig, en rikmannsblues om mannen som ikke får jenta selv om han overøser henne med dyre saker og som derfor er kommet til erkjennelsen at:

I don’t care too
much for money
money can’t buy me love

Særlig! Hvor mange av gruppens fans kunne identifisere seg med den klysa? Pauls budskap er dessuten i direkte konflikt med det John formelig freste i «Money»: Just give me money, that’s what I want, a lot of money!

Det er også noe rart med logikken i «Can’t Buy Me Love». I det ene øyeblikk tilbyr hovedpersonen jenta både diamantring og alt hun måtte peke på (og det liker hun åpenbart godt), i det neste bekjenner han at han egentlig ikke eier stort, men det lille han har må hun gjerne få. Fra litt av en kar til Fattigper Skruesen i løpet av et refreng. Det er jo bare pratsomt tøys.

Spradebassen som jumper rundt i «Can’t Buy Me Love» bryr seg ikke om hva han synger i det hele tatt, han gjør seg til, som om han deltok i en «Idol»-finale, Paul vil vise sin spennvidde som sanger, se, jeg kan til og med synge jazz! Ella Fitzgerald var ikke uventet en av de første som gjorde en cover av «Can’t Buy Me Love».

Jazzbiten er enda tydeligere i råmaterialet som ble innspilt i Paris (sjekk «Anthology 1»). Da Paul treffer et parti hvor han enten glemmer teksten eller rett og slett ikke har skrevet noen ennå, går han over i scat-sang. På dette opptaket er også gruppens varemerke, korharmoniene, fortsatt integrert i arrangementet. De ble imidlertid droppet (forståelig da de egentlig virker påklistret) da gruppen gjorde de avgjørende justeringene og påleggene i EMIs Abbey Road-studio 25. februar. Da ble også Georges klønete «gummistrikk»-solo erstattet med et betydelig mer fullbyrdet og inspirert løp. Du kan fortsatt høre bruddstykker av den gamle soloen i bakgrunnen, de klarte ikke å slette den helt. Paul la også på ny vokal. Den er proff og trygg, men mangler temperatur, det samme gjør kompet. Det fineste med låten er gruppens bruk av akustiske gitarer, «Can’t Buy Me Love» er tilnærmet unplugged.

George Martin hørte svakheter allerede i Paris. Han valgte derfor et velprøvd grep og løftet refrenget frem slik at låten begynte med det (akkurat som «She Loves You»), en effektiv kickstart. Her er også trikset fra «I Want To Hold Your Hand»: Siste versestrofe er identisk med første refrengstrofe, overlap’et gir illusjonen av fartsøkning. Paul sper dessuten på med det gamle skrike og riste på hodet-trikset i forkant av gitarsoloen, men det er ingen ting i fremføringen som kaller på det malplasserte skriket..

«I Get Around» – The Beach Boys (Capitol)

Mens Beatles erobret Amerika, kom det amerikanske svaret fra California. Beach Boys hadde allerede etablert seg som surfmusikkens ubestridte konger med sanger om bølger, biler og middelklasse-tenåringenes gleder og sorger, men «I Get Around» viste at gruppen var i ferd med å bli noe langt større. Singelen ble deres første #1 på Billboard, og markerte et avgjørende vendepunkt i Brian Wilsons utvikling fra dyktig låtskriver til musikalsk geni.

Wilson skrev sangen sammen med Mike Love på et tidspunkt da Beatles allerede dominerte de amerikanske hitlistene. Konkurransen inspirerte ham snarere enn å skremme ham. Han tok utfordringen med glede. «I Get Around» ble derfor langt mer ambisiøs enn gruppens tidligere surfhits. Den starter med en a cappella-lignende vokalintroduksjon før trommer, bass og gitarer setter inn med en energi som umiddelbart fanger lytteren. Harmoniene er langt mer avanserte enn de fleste oppdaget ved første lytting, og de vitner om Wilsons voksende fascinasjon med jazz og vokalgrupper som Four Freshmen.

Teksten handler på overflaten om en selvsikker og bortskjemt tenåring som har egen bil, og den fyller han med jenter og venner, og nyter friheten automobilen tilbyr. For engelsk (og norsk) ungdom helt uforståelig. Tenåringer hadde ikke egen bil. Hvilket drømmeland Amerika måtte være! California var blitt et ideal for resten av USA også – sol, biler, surfing og en tilsynelatende bekymringsløs livsstil. Beach Boys ble lydsporet til denne drømmen, men Wilson sørget for at musikken alltid hadde større dybde enn tekstene antydet.

Innspillingen viser hvor perfeksjonistisk Brian Wilson allerede var blitt. Han brukte langt mer tid i studio enn de fleste samtidige produsenter, eksperimenterte med vokaloppbygning og instrumentbalanse og arbeidet målbevisst med å gjøre hver eneste detalj bedre. . «I Get Around» peker direkte fram mot Beach Boys Today!, Summer Days (And Summer Nights!!) og til slutt Pet Sounds.

Da singelen gikk til topps på Billboard sommeren 1964, ble den oppfattet som mer enn enda en Beach Boys-hit. Beatles eide Amerika, men her kom sannelig amerikanernes egne favorittgutter, Beach Boys, og svarte! Rivaliseringen mellom Lennon/McCartney og Brian Wilson skulle bli en av de viktigste drivkreftene bak popmusikkens utvikling de neste tre årene.

Og for en B-side! Noe av det vakreste verden har hørt. Og her svarer han en annen av sine favorittrivaler: Phil Spector.

«Leader of the Pack» – The Shangri-Las (Red Bird)

«Leader of the Pack» var et lite hørespill med tragisk finale. Singler flest handlet om forelskelse og hjertesorg. Gjerne svulstig, absolutt klisjérikt. Shangri-Las, derimot, fortalte en komplett historie med rollefigurer, dialog, lydeffekter og en tragisk slutt. Ja, han kjører motorsykkel, ja, han er den tøffeste gutten i gjengen, og selvfølgelig kjører han seg i hjel. Det er en kalasinnspilling.

Gruppen besto av søstrene Mary og Betty Weiss samt tvillingsøstrene Marge og Mary Ann Ganser, alle fra Queens i New York. Produsenten Shadow Morton hadde knapt noen erfaring da han fikk sjansen til å arbeide med gruppen, men han hadde en usedvanlig sans for drama. Ideen til «Leader of the Pack» improviserte han angivelig på stående fot for å imponere plateselskapet Red Bird Records.

Sangen fortelles fra en ung jentes perspektiv. Hun forelsker seg i MC-tøffingen, gjenglederen, men moren misliker forholdet og nedlegger forbud. Like etter omkommer gutten i en motorsykkelulykke. Mellom versene hører man at motorsykkelen starter, man hører motorbrøl, hvinende dekk og hylende bremser. Lydkulissene styrker fortellingen. Det blir en film uten bilder..

Mary Weiss var bare seksten år gammel, men stemmen hennes ga historien en troverdighet få voksne sangere kunne ha skapt. Shadow Morton bygget produksjonen rundt denne nærheten, samtidig som han brukte orkester, kor og lydeffekter til å skape en den filmatiske atmosfæren. Mange senere produsenter – fra Jim Steinman til Bruce Springsteen – holder «Leader of the Pack» som en viktig inspirasjonskilde.

Singelen gikk til topps på Billboard høsten 1964 og ble samtidig møtt med kritikk fra enkelte radiostasjoner, som anså tematikken for å være både oppviglersk og smakløs. Nettopp denne kontroversen bidro til å gjøre platen enda mer attraktiv blant tenåringer. Den fanget generasjonskonflikten som preget store deler av sekstitallet.

«Leader of the Pack» er den definitive dødsballaden for tenåringer.

«Dancing in the Street» – Martha & the Vandellas (Motown)

«Dancing in the Street» gir oss energien i amerikansk klassepop på strak arm. Den sprudler av livsglede og representerer Motown på sitt mest smittsomme. Det begynte som en invitasjon til gatefest, men ble snart oppfattet som et uoffisielt lydspor til borgerrettsbevegelsen.

Sangen ble skrevet av Marvin Gaye, William «Mickey» Stevenson og Ivy Jo Hunter. Stevenson har fortalt at ideen oppsto etter å ha sett barn og ungdom samles spontant i gatene på varme sommerdager. Martha Reeves var opprinnelig sekretær hos Motown og tilfeldigvis innom studio da produsentene trengte en vokalist til en demo. Berry Gordy hørte innspillingen, og bestemte at demoen var god nok, ut med den!

Fra første takt er platen et skoleeksempel på Motowns karakteristiske lyd. James Jamerson leverer en av sine mest drivende basslinjer, Benny Benjamins trommer holder et uimotståelig groove, med vanvittig piskesnert i kantslagene som skygges av en tamburin, heftig blåserrekke, og ivrige korsvar. Lydbildet er fett og stort og myldrer av lekre detaljer. Funk Brothers i form.

Teksten nevner by etter by – Philadelphia, Baltimore, New Orleans, Detroit. Alle skulle med. Under borgerrettskampen begynte mange å tolke oppfordringen som et symbol på samhold og fredelige demonstrasjoner. La oss trekke ut på gatene og aksjonere! Martha Reeves har flere ganger benektet at det var den opprinnelige hensikten, men hun har samtidig sagt at hun er stolt over at sangen fikk den betydningen.

Der Beatles representerte den britiske invasjonen og Motown den nye soulmusikken, sto Dionne Warwick for noe helt annet. Hun var stemmen til Burt Bacharach og Hal David, deres hovedinstrument. Låtskriverparet gjorde amerikansk pop mer sofistikert enn noen gang tidligere. «Walk On By» ble deres definitive gjennombrudd sammen.

Bacharach og David hadde allerede skrevet flere mindre hits for Warwick, men «Walk On By» løftet samarbeidet til et nytt nivå. Melodien er full av uventede vendinger, akkordskiftene bryter med vanlige popmønstre, og rytmen flyter nesten umerkelig mellom forskjellige betoningstyper. Likevel høres platen aldri komplisert. Bacharachs store gave var å få avansert harmonikk til å virke naturlig.

Dionne Warwick var den ideelle tolken. Hun hadde en kontrollert, sval stemme, laidback i skarp kontrast til den mer følelsesladde soultradisjonen. Nettopp derfor blir teksten så sterk. Hun ber den tidligere kjæresten om å gå rett forbi dersom de møtes tilfeldig, slik at ingen skal se hvor knust hun egentlig er. Smertens tegn ligger ikke i store utbrudd, men i beherskelsen.

Produksjonen er blant Bacharachs mest elegante. Kjip kjipp rytmemarkeringen lyder som et par nypussede sko ned boulevarden, pianoets små mellomtemaer risler i overgangene, strykere, blåsere, kor og behersket slagverk flettes sammen uten at noe instrument dominerer. Warwick befinner seg nærmest inne i orkesteret. Da Isaac Hayes spilte inn sin monumentale tolv minutter lange versjon noen år senere, var det nettopp denne harmoniske rikdommen han bygde videre på.

(Alle single-coverne fra egen samling og 45cat)

LP-utgivelsene i 1964

Det kom en del sterke titler i det store formatet også. Omtaler av disse finner du her.

DETTE HENDTE OGSÅ I 1964:

Januar

Den 1. januar ble Føderasjonen Rhodesia og Nyasaland oppløst. Føderasjonen hadde vært et britisk koloniprosjekt i det sørlige Afrika, men ble sprengt av nasjonalistiske bevegelser og striden om hvitt mindretallsstyre.

Den 5. januar – Pave Paul VI møter patriark Athenagoras i Jerusalem. Første møte mellom lederne for den katolske og den ortodokse kirke siden 1400-tallet. En enorm kirkehistorisk begivenhet.

Den 8. januar erklærte president Lyndon B. Johnson «krig mot fattigdommen» i USA. Det ble starten på Great Society-politikken, med sosiale reformer, helsetiltak og utdanningsprogrammer.

Han fikk virkelig kjenne hvordan det var å hoppe etter Wirkola, men klarte seg brukbart. Johnsons hjertesak var borgerettighet og kamp mot fattigdom. Men Vietnamkrigen kom i veien og ødela for ham, så mye at han ikke orket gjenvalg. Her fotografert i Det ovale kontor, 10. mars 1964. *(Foto: Arnold Newman / Lyndon Baines Johnson Presidential Library, via Wikimedia Commons. Offentlig eiendom i USA.*)

Den 11. januar offentliggjorde den amerikanske helsedirektøren Luther Terry den første store føderale rapporten som slo fast at røyking var helsefarlig.

Den 12. januar brøt Zanzibar-revolusjonen ut. Sultanstyret ble styrtet, og øyriket ble republikk.

Den 25. januar ble banklinebåten «Nysjø» rent i senk utenfor Hjelmsøy i Finnmark av den østtyske tankeren «Trattendorf». 14 mennesker omkom.

Den 29. januar startet vinter-OL i Innsbruck. Samme dag skjøt Sovjetunionen opp to vitenskapelige satellitter, mens NASA skjøt opp Ranger 6, som skulle krasjlande på Månen og sende TV-bilder tilbake.

Februar

Den 4. februar krasjlandet Ranger 6 på Månen, men TV-kameraene sviktet, slik at man ikke fikk de etterlengtede nærbildene av måneoverflaten.

Den 9. februar opptrådte Beatles for første gang i The Ed Sullivan Show. Rundt 73 millioner amerikanere så sendingen. Beatlemania ble et begrep og en tilstand.

***Beatles erobrer Amerika. Her med Ed Sullivan 9. februar 1964.*** *(Foto: CBS Television, Wikimedia Commons (Public Domain, USA)*

Den 11. februar brøt det ut kamper i Limassol på Kypros mellom gresk- og tyrkkyprioter. Øya var blitt uavhengig i 1960, men de etniske og politiske motsetningene utviklet seg raskt til en internasjonal krise.

Den 25. februar slo Cassius Clay Sonny Liston i Miami Beach og ble verdensmester i tungvektsboksing. Kort etter tok han navnet Muhammad Ali.

I Norge ble femkroneseddelen erstattet av mynt.

Mars

Den 6. mars døde kong Paul av Hellas, og sønnen Konstantin II overtok tronen. Hellas var allerede politisk ustabilt, og få år senere skulle landet havne under militærdiktatur.

Den 14. mars ble Jack Ruby dømt for drapet på Lee Harvey Oswald, mannen som var siktet for å ha drept John F. Kennedy. Ruby hadde skutt Oswald foran TV-kameraer i Dallas i november 1963.

***Politiets mug-shots av Jack Ruby fra 24. november 1963. (****Foto: ukjent politifotograf / Dallas Police Department, via Wikimedia Commons. Offentlig eiendom i USA.)*

Den 20. mars ble ESRO, forløperen til European Space Agency, opprettet. Europa forsøkte dermed å bygge en felles romfartsorganisasjon i skyggen av det amerikansk-sovjetiske romkappløpet.

Den 27. mars rammet Langfredagsjordskjelvet Alaska. Med styrke 9,2 var det det kraftigste jordskjelvet i USAs historie og ødela store deler av Anchorage.

Den 31. mars ble Brasils president João Goulart styrtet i et militærkupp. Det ble starten på et brasiliansk militærdiktatur som varte til 1985.

April

Den 8. april skjøt USA opp Gemini 1, den første ubemannede testen av romfartøyet som skulle forberede amerikanerne på Apollo-programmet.

Den 13. april ble Sidney Poitier den første svarte skuespilleren som vant Oscar for beste mannlige hovedrolle, for Lilies of the Field. Det var et symboltungt øyeblikk midt under borgerrettskampen.

***15. april: Jim Reeves, Chet Atkins og Bobby Bare spilte i Njårdhallen*** *(Foto: Øystein Kleven / Det Nye)*

Den 20. april holdt Nelson Mandela sin berømte «I Am Prepared to Die»-tale under Rivonia-rettssaken. Talen ble et hoveddokument i kampen mot apartheid.

Den 26. april slo Tanganyika og Zanzibar seg sammen til Tanzania.

Den 12. april ble Ridderrennet arrangert for første gang i Norge. Det ble et viktig idrettsarrangement for syns- og bevegelseshemmede.

Mai

Den 1. mai ble det første BASIC-programmet kjørt ved Dartmouth College. Programmeringsspråket skulle få enorm betydning fordi det gjorde datamaskiner mer tilgjengelige for vanlige folk og studenter.

Den 4. mai ble retten til fri religionsutøvelse grunnlovsfestet i Norge.

Den 24. mai døde over 300 mennesker under en fotballkamp mellom Peru og Argentina i Lima. Panikk og politiinngrep gjorde stadionkatastrofen til en av de verste i fotballhistorien.

Den 29. mai ble PLO, Palestinas frigjøringsorganisasjon, opprettet. Organisasjonen ble etter hvert den viktigste politiske representanten for palestinsk nasjonalisme.

Juni

Den 12. juni ble Nelson Mandela og sju andre dømt til livsvarig fengsel i Sør-Afrika. Mandela ble sendt til Robben Island, der han skulle sitte fengslet i mange år og bli selve symbolet på kampen mot apartheid.

***20 år senere er kampanjen for å frigi Nelson Mandela i høygir. Her coveret til Specials kampanje-hit fra 1984 Det skulle gå ytterligere seks år før Mandela ble sluppet fri.*** *(2Tone/45cat)*

Den 14. juni startet Freedom Summer i USA. Frivillige dro til Mississippi for å registrere svarte velgere, i møte med brutal motstand fra Ku Klux Klan og lokale myndigheter.

Den 20. juni debuterte Ford GT40 i Le Mans. Bilen skulle snart bli et av de store symbolene på amerikansk prestisjekamp mot Ferrari.

Den 30. juni forlot FNs militære styrker Kongo. Landet var fremdeles preget av borgerkrig, opprør og innblanding utenfra etter uavhengigheten i 1960.

Juli

Den 2. juli undertegnet Lyndon B. Johnson Civil Rights Act. Loven forbød rasediskriminering på offentlige steder og i arbeidslivet, og er en av de viktigste lovene i moderne amerikansk historie.

Den 6. juli ble Malawi uavhengig fra Storbritannia.

Den 16. juli brøt det ut raseopptøyer i Harlem i New York etter at en svart tenåring ble skutt av en hvit politimann. Uroen spredte seg og ga et forvarsel om de store byopptøyene i USA senere i tiåret.

Den 31. juli sendte Ranger 7 de første virkelig detaljerte nærbildene av Månen tilbake til jorden. Denne gangen virket kameraene.

August

Den 2. august ble den amerikanske destroyeren USS Maddox angrepet i Tonkinbukta. Episoden, og en senere omstridt påstand om et nytt angrep, ga Johnson-administrasjonen påskudd til å trappe opp Vietnamkrigen.

Ble den amerikanske destroyeren USS Maddox angrepet av denne nordvietnamesiske torpedobåten? Antagelig ikke, men det ble amerikanernes påskudd til å slippe helvete løs. Eksplosjonen i båtens kjølvann er etter en salve fra USS Maddox. (*Foto: U.S. Navy / Wikimedia Commons. Offentlig eiendom i USA.*)

Den 7. august vedtok Kongressen Tonkinbukta-resolusjonen, som ga president Johnson vide fullmakter i Vietnam uten formell krigserklæring.

… og så var det min tur, 13. august 1964 fylte jeg 12

Togrøver fortsatt på frifot. Spennende lesning for en nybakt 12-åring på Prinsdal. At Fredrikstad slo serieleder Lyn 2-1 gjorde meg ikke så mye. Jeg hadde ingen norsk fotballklubb nå som Kniksen var blitt skotte. Lyn oppdaget jeg ikke før i 1965. Sparsomt kinoprogram i Oslo rett før skolestart, og dørgende kjedelig TV-ptogram også. På Sverige kunne man i hvert fall se amerikansk film.

***Tror ikke jeg noen gang fikk sett “Beach Party” (“Musikk - fest - og ungdom”), men onkel Einar så den sikkert flere ganger.***

For meg var det største denne dagen at jeg endelig var eier av mine egne Beatles-plater. Jeg fikk tre: “Please Mr. Postman” og 2x “A Hard Day’s Night” (begge i rød fabrikkpose). Det fikk jeg gjort noe med neste dag, da min stefar fikk byttet ut dubletten med “All My Loving”. (Alle klipp og faksimiler fra Nasjonalbibliotekets nettside www.nb.no)

I bladhyllene på bursdagen min. Et svakt Donald, men med en god Carl Barks-åpning i “Livredderen”. Vi Menn lå alltid på stuebordet da min stefar skrev saker for dem. Min mor oversatte saker for samme forlagshus, Ernst G. Mortensen, så vi hadde ganske rikelig med blader, inkludert Det Nye. (Nå og Aktuell-forsidene fra Nasjonalbibliotekets nettside www.nb.no, Vi Menn fra vimennpluss.no og Donald fra bind 5 i 1964-årgangen)

Den 13. august ble de siste henrettelsene i Storbritannia gjennomført. Gwynne Evans og Peter Allen ble hengt for mord; kort etter ble dødsstraffen i praksis avskaffet for drap.

Den 18. august ble Sør-Afrika utestengt fra Tokyo-OL fordi landet stilte raseskilte lag. Idrettsboikotten ble et viktig pressmiddel mot apartheidregimet.

September

Den 4. september åpnet Forth Road Bridge i Skottland, en av Europas store hengebruer.

Den 11. september erklærte John Lennon under Beatles-turneen i USA at gruppen nektet å spille for et rasesegregert publikum. Arrangørene ga etter, og konserten i Jacksonville ble gjennomført uten raseskille.

Den 14. september åpnet Langnes flyplass i Tromsø.

Den 21. september ble Malta uavhengig fra Storbritannia.

Den 24. september leverte Warren-kommisjonen sin rapport om Kennedy-drapet. Den konkluderte med at Lee Harvey Oswald handlet alene, en konklusjon som raskt ble omstridt.

Oktober

Den 1. oktober åpnet Shinkansen mellom Tokyo og Osaka. Verdens første høyhastighetstog ble et symbol på Japans teknologiske og økonomiske gjenreisning.

Den 10. oktober åpnet sommer-OL i Tokyo, de første olympiske lekene i Asia.

Den 12. oktober skjøt Sovjetunionen opp Voskhod 1, det første romfartøyet med flere personer om bord.

Den 14. oktober ble Martin Luther King jr. tildelt Nobels fredspris for sin ikke-voldelige kamp mot raseskillet i USA.

Den 15. oktober ble Nikita Khrusjtsjov avsatt i Sovjetunionen. Leonid Bresjnev og Aleksej Kosygin overtok makten, og den sovjetiske politikken gikk inn i en mer forsiktig og byråkratisk fase.

Den 15. oktober vant Labour valget i Storbritannia, og Harold Wilson ble statsminister etter 13 år med konservativt styre.

Den 17. oktober sprengte Kina sin første atombombe. Landet ble dermed verdens femte atomvåpenmakt.

Den 24. oktober ble Nord-Rhodesia selvstendig som Zambia.

November

Den 3. november vant Lyndon B. Johnson presidentvalget overlegent mot republikaneren Barry Goldwater. Resultatet ga Johnson mandat til Great Society-reformene, men også til opptrappingen i Vietnam.

Den 4. november tok en militærjunta makten i Bolivia.

Den 21. november åpnet Verrazzano-Narrows Bridge i New York, da verdens lengste hengebru.

Den 24. november rykket belgiske fallskjermsoldater og amerikanskstøttede styrker inn i Stanleyville i Kongo og befridde mange hvite gisler fra Simba-opprørerne. Aksjonen reddet mange, men flere gisler ble drept.

Den 28. november skjøt NASA opp Mariner 4 mot Mars. Sonden skulle året etter sende de første nærbildene av en annen planet.

Desember

Den 10. desember mottok Martin Luther King jr. Nobels fredspris i Oslo.

***NÅs dekning av Luther King Jr.s Oslo-besøk. Man kan vanskelig tenke seg en verdigere fredsprisvinner.*** *(Skjermdup fra Nasjonalbibliotekets nettside www.nb.no)*

Den 10. desember ble Amnesty Internationals norske avdeling etablert.

Den 11. desember vedtok Stortinget å opprette Norsk kulturfond, et viktig redskap for offentlig støtte til litteratur, kunst og kultur.

Den 12. desember ble Kenya republikk med Jomo Kenyatta som president.

Den 14. desember slo USAs høyesterett fast at hoteller og andre offentlige overnattingssteder ikke kunne diskriminere svarte gjester. Dommen styrket Civil Rights Act i praksis.

Den 22. desember ødela en syklon byen Dhanushkodi sør i India. Rundt 1800 mennesker omkom.

Den 22. desember fløy Lockheed SR-71 Blackbird for første gang. Spionflyet ble et av den kalde krigens mest avanserte og myteomspunne fly.

Den 24. desember bombet Viet Cong Brinks Hotel i Saigon. To amerikanske soldater ble drept.

Den 25. desember rammet en flodbølge Ceylon og India, ifølge den norske oversikten med 7000 omkomne.

Julelektyre

Leketøybutikkene går tomme for populære julegaver. Skandale! Stygg kjøring og dødsulykker, men kanskje sne til jul. Og sannelig er tyvene frekke, heller ikke lille julaften klarer de å sture seg. Tre medisterkaker og én longplaying-plate er dagens fangst. Her er TV-programmet for julaften også.

***Beatles er i særklasse årets artist etter utregningene i Arbeiderbladet.***

Og for et kinotilbud i hovedstaden i romjulen. “Sverdet i steden”, episke “Flukten mot nord-vest”, “Goldfinger” (FARE - FART - FAVNTAK - - FARVER!), “Cleopatra”, Elvis-stinkeren “Roustabout” alias “Tivoli-Show” (som jeg så på Nordstrand kino, og ble så pissatrengt at det gikk i buksene på veien hjem) *(Alle faksimiler og klipp fra Arbeiderbladet, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettside www.nb.no)*

Vi feiret julen på Prinsdal, det året. I romjulen fikk vi besøk av attacheen ved den kinesiske ambassaden i Oslo og hans sjåvør. De gikk rundt juletreet sammen med oss. Jeg husker hans navn. Yen Fu. Han ble tilbakekalt da det hardnet i Kina. Vi hørte aldri mer om ham etter det.

Lå i ukebladhyllene til jul. Flott foto av Elizabeth Taylor, verdens vakreste kvinne den gang. Fryktelig Donald. Tvers igjennom sjamløst. (Nå og Aktuell-forsidene fra Nasjonalbibliotekets nettside www.nb.no, Vi Menn fra vimennpluss.no, og Donald fra bind 7 1964-årgangen)

Fred, bøker og sport

Nobels fredspris

Martin Luther King jr.

Fire bøker

Vinter-OL i Innspruck

Trippel norsk på 5000 m skøyter, Kuppern tar gullet.

***Juksemaker:*** ***Sven Låftman høvler isen og sikrer dermed gull på 10 000 m til Jonny Nilsson, moralske vinnere er Fred Anton Maier og Kupper’n som måtte gå på ødelagt is.*** *(Foto: gave rett i hånden hos Dagbladet)*

Toralf Engan vinner hopp stor bakke, og burde egentlig fått gull i liten bakke også, da Veikko Kankkonen var nedi med hånden.

Tormod Knudsen tar gull i kombinert.

Skøyte-VM 1964 i Helsingfors

Kupper’n verdensmester i sitt siste mesterskap. Han vinner både 5000 m og 10 000 m.

Fred Anton Maier ville sannsynligvis havnet på 3. plass om han ikke hadde falt på 500 m.

Engelsk fotball

Liverpool FC blir engelsk seriemester.

Norsk fotball

Seriemester LYN anno 1964 (foto fra lynhistorie.no), Bak fra v: Jan Berg, Arild Gulden, Ole Stavrum, Roald Muggerud, Hans Nylund, Finn Seemann. Foran: Kjell Saga, Jan Rodvang, Roar Martinsen, Andreas Morisbak, Tore Hansen.

Lyn blir seriemester i fotball. Jeg holdt med Brann pga Kniksen, men så dro han til Skottland og etterlot meg lagløs etter 64-sesongen. I 1965 oppdaget jeg Lyn, og da var saken avgjort.

Rosenborg blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Sarpsborg 2-1 i finalen.

I julestrømpen:

Øverst på ønskelisten:

1964, to ikoniske album fra The Beatles. Et godt år. Gavene jeg aldri fikk. (Sukk) (Parlophone/EMI, fra egen samling)

1964 – DA BEATLES EROBRET NORGE OG LYN BLE SERIEMESTRE