***Venezia:*** Deltidsdandyen på inspirert vandring over Markusplassen i Venezia i august 1968. Legg merke til dandy-skjorten med kledelig gule striper og de smale McGuinn-solbrillene som like etter skolestart ble utstyrt med blå glass. Dandyens nyinnkjøpte blå sneakers i semsket skinn, med gulhvite såler, kom ikke med på bildet. (Foto: Sigrid Tholander)

JANUAR – MAIER KNUSER EUROPA

Vinter. The summer of love i bakspeilet. Ja, egentlig, forsvunnet bak svingen for lengst.

Jeg har laget spilleliste på Spotify. Alle sangene som debuterte på hitlistene i England uke for uke gjennom hele 1968. Altså årets ferskeste lyder. Ikke minst lydene som svevet i luften i januar mens juletrær ble kastet og folk diskuterte frem og tilbake om "Magical Mystery Tour" var en fiasko eller ikke, jeg holdt på ikke, enda ingen av oss hadde sett filmen og neppe kom til å se den heller, før om mange år.

Det jeg husker best fra januar 1968 er nok det iltert enerverende, men også fabelaktig fengende gitartemaet som pirket i øret ditt igjen og igjen før Status Quos lot psykedelia vaske over deg, "Pictures Of Matchstick Men". Så enkelt, så tidsriktig. Og så er det selvfølgelig Manfred Mann og "Mighty Quinn". Jeg gikk i duffel med benknapper og skinnfor og hadde trillebag.

*Det iltre gitartemaet pirket i hjernen din, og ga deg aldri fred. Det hender fortsatt at jeg våkner av det.*

Denne vinteren eide Fred Anton Maier. EM, VM, OL. Konge. Da kunne man tåle at Beatles ble rare og dro til India.

Festen begynte med EM på Bislett 27. januar. Maier gikk i 3. par på 5000, på sliteis, og suste i mål på 7.41,7. En vanvittig sterk tid. 15,9 sekunder foran Magne Thomassen på 2. plass. Mesterskapet var allerede i praksis vunnet. Men Maier fortsatt i samme stil på søndag, og satte like godt verdensrekord på 10 000 med 15.20,3. Det var så hinsides herlig at jeg sov dårlig. Kunne ikke vente på morgenavisene.

***15.20,3: Fred Anton Maier setter verdensrekord på 10 000 og vinner EM på Bislett 28. januar 1968.*** (Foto: Ron Kroon / Anefo, Nationaal Archief, via Wikimedia Commons. CC0.)

FEBRUAR - MAIER KNUSER VERDEN

15. februar beseiret Fred Anton Maier Verkerk på 5000 meter og vant OL-gullet i Grenoble på ny verdensrekord, 7.22,4 . Så fikk man tåle at en fæl svenske rappet gullet på 10 000, han hadde bedre is, kom i et sent par, og gikk på Freds rundetider, det var ikke rettferdig. Det utlignet seg en uke senere, for da var det VM i Göteborg, og hvordan gjorde Johnny Höglin det der? Skal vi se, 5. plass på 10 000 ja, drøyt 27 sekunder etter Maier.

Det ble et dramatisk skøyte-VM på Nya Ullevi 24. og 25. februar. Ikke på grunn av juksesvensker. men på grunn av Magne. Mesterskapet utviklet seg til en durabelig duell mellom Magne Thomassen og Fred Anton Maier. Og Maier var i slag. På 5000 drepte han Verkerk i samløp (Verkers egne ord). Han ble trukket til 1. par på 10 000 (som i OL), og måtte igjen sette standarden uten å ane hva isen var god for. Han visste bare at Magne kom etter ham og kunne la seg slå med rundt 15 sekunder.

Fred hadde Verkerk som parkamerat og drepte ham en gang til. Med tre kvart runde denne gang! Tiden, 15.26,8 var så sterk at han satte verdensrekord sammenlagt. Magne hadde alt klart, han måtte gå på 15.41,4 eller raskere. Og han hadde lykken med seg i parkamerat Jan Bols, en trekkhund av de store på milløpet. Det så bra ut lenge også, men i de to siste rundene ble det mer eller mindre kollaps. 15.44,0. For sent. Igjen. Magne var utrolig uheldig med marginene når det virkelig gjaldt. Han vant aldri et internasjonalt mesterskap.

For meg var dette den beste skøytesesongen av dem alle. Kupper'n leverte aldri VM, EM og OL-gull i én og samme sesong. Maier gjorde. Å se ham på isen i form var ikke bare en estetisk nytelse, det var overjordisk, et glimt av gudene. Og når han slapp den ene armen ved inngangen til siste sving ... Prikken over i'en, det mektige synet av uovervinnelighet.

Bare noen dager etter at han tok OL gull på 5000 på ny verdensrekord 7.22,4 (og sølv på 10 000), rasket Maier med seg verdensmesterskapet i Göteborg også. EM, VM og OL-gull. Det var en slik sesong. *(Forsiden til NÅ 2. mars 1968)*

Beatles dro til India og var rare. Så det føltes trygt å fokusere på Maier. Dessverre fokuserte jeg nok også på platebaren hos Lefdal på Bekkestua. Innerst i hjørnet i en lampeforretning, ubetjent, med alle singlene i velfylte og velordnede hyller på venstre side, alfabetisk plassert. Lett å få tak i. Helt uplanlagt sikret jeg meg "Mighty Quinn", "Fire Brigade", "Little Girl", "Bend Me, Shape Me", "Everything I Am" og "Paradise Lost". Seks singler, rett i trillebagen. Så tøffet jeg rolig ut, liksom helt uinteressert. Ingen hadde kommet for å betjene meg. Og nå var jeg ute. Helt nybakt butikktyv med trillebag. Jeg kjente ikke snev av dårlig samvittighet. Dette var plater, og plater trumfet alt.

MARS – PLATEBARENS SKREKK

Lefdal på Bekkestua hadde vært stamplatebaren min helt siden 1966. Innerst til høyre med disk og singlehyller og et stativ med de siste LP’ne. Platebaren var sjelden betjent, det hendte nesten aldri at noen kom hvis du ikke hentet dem. Hvor fristende var det ikke da å plukke til seg noen singler fra hyllen til venstre, det var jo bare å bøye seg frem, sånn, og hva har vi her, om ikke Stones og Kinks og Small Faces, og plutselig mistet jeg vettet, og trillet ut med full bag. Igjen. Naskingen ga mersmak. Jeg ble smartere også, duffelen min hadde påsydd for, det var en glippe i det, akkurat stort nok til singler. Dermed var trillebagen frigjort for kontroll, om så skulle skje.

Lørdagene ble naskedag. Jeg var fritatt for sløyd. Jeg likte ikke lukten av terpentin, og siden de største slaskene alltid satt i malerommet og sløvet og utvekslet synspunkter om de siste hitsene i England, f.eks. «Pictures Of Matchstick Men», og jeg var en av disse slaskene, ble jeg iblant rammet av hodepine. Denne tok jeg med meg hjem og beskrev med ynkelig røst for mine foreldre. Overdrivelsens kunst mestret jeg tidlig. Min adoptivfar Aage falt for dånedimpen, og skrev melding hvor han riktignok vedgikk at jeg ikke var blitt undersøkt av lege «for allergiske symptomer», men ba likevel om at jeg «inntil videre blir fritatt for sløydundervisning», datert 5. januar 1968, meldingen bekreftet lest av rektor, som signerte med «Rektor», det var signatur så god som noen på realskoler i 1968.

***Fritatt: Jeg vet ikke om mange som var fritatt for sløyd. Ingen, faktisk, bortsett fra meg.***

Ergo hadde jeg disse timene hver lørdag til fri rådighet på Bekkestua hvor jeg hamstret singleplater i duffelforet og deretter som snarest innom handelsmannen for å naske med meg en banankake, eller en pakke kjeks som siden ble fortært på egnet sted på skolen. Mens de andre sløydet.

Ja, jeg nasket plater som en annen usling hos Lefdal. Merkelig nok rappet jeg ikke "Lady Madonna". Den betalte jeg for med største selvfølge. Jeg må ha slitt med en skrudd rettferdighetssans. Uansett reiste trillebagen min og jeg ut av forretningen med god nyttelast, grundig oppdatert på ukens nyheter og en og annen eldre godsak. Som "Have You Seen Your Mother, Baby, Standing In The Shadows?" (i oransje Decca-pose). Av NMEs TOP 30 for 13. mars 1968 ser jeg at jeg hadde tusket til meg "Cinderella Rockefella"(?!?), "Legend Of Xanadu", "Fire Brigade", "Jennifer Juniper", "Mighty Quinn", "Bend Me, Shape Me" (Amen Corner), "Am I That Easy To Forget" (?!?), "Everlasting Love", "Judy In Disguise" og "No Face, No Name And No Number". En tredjedel av listen. Og jeg kom på besøk hver lørdag formiddag. Godt det fikk en brå og grundig slutt.

Til mitt forsvar må jeg si at dette skjedde i min mest ensomme periode som tenåring. Jeg ønsket meg venner, men hadde ikke greid å få det ordentlig til. Realskoletiden var ikke noe høydepunkt. Ingen ting svarte til forventningene. Jeg var henvist til meg selv, og min største interesse i livet var musikk, men jeg var oppsatt med ukepenger som knapt rakk til New Musical Express, foreldrene skjønte ikke at man trengte mye mer enn som så for å takle livet som 15-åring. Ukepengene var så magre at jeg måtte spart i flere måneder for å få råd til en single. Gud hjelpe som jeg slet med "White Album" ved årets slutt. Skjønt da hadde jeg i hvert fall tilløp til inntekt - som avisbud for Budstikka. Det var ikke lenge jeg gikk med avisen, det må innrømmes. Ruten lå litt langt unna, og jeg måtte bruke sykkel på skikkelig vinterføre. Jeg trynet utallige ganger, og skled sidelengs rett i grøften ved brå retningsjustering. En gang ble jeg sendt i grøften av en bil på villspor. Det gjorde litt vondt, men jeg lot som ingen ting og barsket meg.

Det var en digresjon. I mars 1968 hadde Beatles en ny single ute. Den kom til å slite mer enn vanlig på verdens hitlister. Og det gjorde meg vondt. Aller vondest 12. april da jeg syklet til Fornebu, eneste stedet hvor du kunne kjøpe nyeste NME - på en frossen og skyet langfredag. Så lang vei og så kaldt, bare for å få slengt i trynet at Cliff Richard hadde sparket Beatles ned fra 1. plass med fryktelige "Congratulations". Fytterakker'n!

***Skuffelsen:*** Jeg syklet helt til Fornebu for denne avisen, utgitt på langfredag, og dermed ikke å få noe annet sted i Oslo. Allerede da jeg så forsiden, var skuffelsen et faktum. Cliff hadde overtatt 1. plassen - på Beatles’ bekostning.

APRIL – KNEPET PÅ FERSKEN AV LOVENS LANGE ARM

Å slutte mens leken er god, er det vanskeligste som finnes. Jeg klarte det ikke. Jeg ble overmodig og grådig, og tok meg inn hos Lefdal gjennom det åpne, men trange kjellervinduet en ettermiddag etter stengetid, og rasket med meg en bunke LP’er. Forsøket på å gjenta suksessen noen dager senere midt på lyse søndagen, 28. april, falt ikke like heldig ut da Lefdal hadde stengt vinduet, og mens jeg forsøkte å løse det problemet med en ynkelig hånddrill, kom politiet.

***Hånddrill:*** *Ikke spesielt godt egnet til å forsere stengte kjellervinduer med.*

Nå måtte jeg ned på stasjonen og forklare meg til en alvorlig etterforsker i sivile klær. Det var første gang at jeg hadde gjort noe ulovlig, sa jeg, jeg hadde bare tenkt å sikre meg «What A Wonderful World» med Louis Armstrong, siden jeg samlet på 1. plasser, og manglet denne. Han tikket det ned med to stive pekefingre på en skrivemaskin. Han trodde på vrøvlet. Det samme gjorde Aftenposten.

***Skolegutten:*** *Aftenposten 29. april 1968. Min debut på trykk. Ikke mye å være stolt av.*

Etterpå kjørte han meg hjem i en sort folkevognboble og ble med inn for å orientere mine foreldre. De satt og spiste søndagsmiddag, og fikk hakeslipp da den grå, alvorlige mannen dukket opp i kjøkkendøren. Jeg døde.

Men ingen, ingen visste hva jeg visste, at jeg hadde lenset butikken for singleplater i flere uker, og at LP-platene som sto i hyllen på rommet mitt (påført signaturen Pål Berg, og dermed forkledd som lånte plater) var innbruddstyvegods av edleste merke. Den perfekte forbrytelse.

Men man kommer over alt. Også den korte og lite fremgangsrike karrieren som innbruddstyv.

Kunne jeg skylde på The Beatles? De hadde jo latt meg i stikken. Beatles var i India og spiste vond mat og hadde på seg rare klær og var nesten ikke til å kjenne igjen. Jeg skjønte aldri hva de skulle der.

Jeg begynte på en studiesirkel i transcendental meditasjon et par år senere, og ble ikke noe klokere av det – selv ikke etter å ha stått på hodet på en pute inntil veggen og forestilt meg et eple i et kvarters tid til hodepinen fortrengte eplet og bragte meg ned i horisontalen – og ut av meditasjonen, permanent.

Ja, det var mørke tider, men aller mest fordi jeg ble innbruddstyv, nasker og kjeltring. Musikkinteressen overgikk hva lommepengene greide å matche. Jeg lå ikke med øret mot Lux lenger, alt jeg hadde var Sveriges Radio som ukentlig presenterte de engelske og amerikanske hitlistene (en dag på hver av listene, om jeg husker rett) og Ti i skuddet. Det var ikke nok. Langt fra nok. Jeg ville ha. Eie platene. Spille dem når jeg ville. Aller helst LP’er, men de var lysår utenfor budsjettet.

Og så ble jeg altså knepet.

Månedens sjokk kom tidlig, da Martin Luther King jr. ble myrdet i Memphis. Det var 1963 om igjen, og jeg felte fortvilelsen og sorgens tårer. For meg var han politikkens Muhammad Ali. Mens jeg var en ussel innbruddstyv som ble knepet allerede ved andre forsøk.

Verden er kanskje lur.

Mai – VÅR I PENGELENS OG SIGARETT-AKSJONEN

Det jeg husker best fra denne måneden i 1968 er at jeg satt på gresset ved springvannet i skolegården på Nadderud og leste NME med annonse for The Rolling Stones' "Jumpin' Jack Flash" på forsiden. Det var et intervju med Mick Jagger i avisen, og anmeldelse av Small Faces' eventyrlige "Ogden's Nut Gone Flake". Det tegnet til å bli en fin sommer. Man måtte si det.

***24. mai 1968*** satt jeg ved springvannet i skolegården og leste i dette ferske eksemplaret av New Musical Express. “Jumpin’ Jack Flash” var så god at jeg ble misunnelig, og for første gang kjøpte en Stones-single på utgivelsesdagen. Ja, ikke bare det, uker senere kjøpte jeg også notene! Den var ganske kjedelig å spille på gitar for en skrøpelig gitarist som meg, men gi meg i hvert fall for at jeg forsøkte.

Min korte karriere som innbruddstyv var over, men dessverre var jeg fortsatt ikke villig til å bevege meg på riktig side av loven. Jeg har aldri skjønt hvorfor mine foreldre var så utrolig knipne på ukepenger. For en 15 åring (snart 16) var det lille som kom min vei så utilstrekkelig at det nesten var en vits. New Musical kostet kr. 1,25. Derfor måtte jeg velge bort POP-revyen. Jeg fikk ikke nok til begge. Det ble også klin umulig å spare til plater under så trange kår. Noen tror kanskje at vi var fattige og levde på en diett av skorper og potetskallsuppe, men nei. Foreldrene hadde god råd. De var bare knipne. I hvert fall i forhold til foreldre det var naturlig å sammenligne dem med.

***Banankake:*** *En utfordring av de sjeldne å spise alene i én intens session mens man befant seg innelåst på do. Og for en kvalme! Ikke blant mine mest verdige bedrifter.*

Det hendte at jeg plukket med meg en pakke Zulu-kjeks (som jeg gomlet i meg i full fart hjemover, de var kjempegode) eller en banankake (som måtte smugles inn på rommet og gjemmes i skapet) når jeg handlet - uten at de oppdaget den ekstra utgiften på kassalappen. Banankaken åt jeg inne på toalettet. En hel banankake. Jeg har aldri vært så kvalm i mitt liv. Men det var foreldrenasking, og det gjelds ikke som ekte kriminalitet. Men det gjorde definitivt sigarett-prosjektet mitt.

Jeg skal ikke skylde på foreldrene. Ikke mye. Jeg tar ansvaret for meg selv, og jeg var ikke helt god. Men den magre økonomiske situasjonen for en 15-åring hvis største gleder i livet var vinylplater, Beatles og Fred Anton Maier, gjorde fristelsene store og enda litt. Så gikk det som det gikk. Jeg røkte ikke. Men jeg trengte penger. Ukepengene sto ikke i forhold til alder og behov. Jeg var snart 16, og fikk ikke fem øre mer enn yngstebror på 9.

Så jeg stjal sigarettpakker og solgte dem for 1 krone på skolen. Om jeg husker riktig kostet en tyvepakning drøye femmer'n den gang, så min pris var god, mistenkelig god. Folk lurte fælt på hvor jeg fikk dem fra. Jeg smilte hemmelighetsfullt. En polsk kontakt, skrønte jeg. Hvor jeg nå liksom skulle ha møtt ham. Det skranglet tungt i lommen. Hvorfor selger du dem ikke for 3 kroner? Ja, si det? Antagelig fordi jeg hadde dårlig samvittighet. Eller bare var dum. Pengene gikk til singler. Lovlig innkjøpt i Lefdals platebar. To live outside the law you must be honest.

Det gikk så bra at pengene strømmet inn, og jeg begynte å ta opp bestillinger. Med det økte også behovet for mer volum. Det hadde ikke bagen, men jeg fylte siderommet til bristepunktet, og pakkene avtegnet ganske avslørende rette kanter og hjørner mot stoffet.

***En krone pakken:*** *Mye å tjene her. Stapp vesken full, og håp på det beste. (/Foto: digitaltmuseum.no)*

Jeg vet ikke om akkurat det var avgjørende. Sikkert er det at handelsmannen hadde oppdaget svinn fra sigaretthyllene. Det gikk en butikkdetektiv rundt mellom reolene og hold sigaretthyllen under oppsikt. Sløve meg hadde ikke fnugg av anelse om at naskingen kunne bli oppdaget. Jeg var for grådig. Det forsvant for mye. Og for hyppig.

Jeg var ikke før kommet ut døren, før en eldre, mørkkledd mann grep meg i armen og ba meg bli med inn. Inn på bakrommet. Opp med vesken. Ut med pakkene. Overraskende mange. Handelsmannen var dypt skuffet. Vi var jo faste kunder, jeg hadde til og med avtale om sommerjobb her i neste måned.

Jeg ba om nåde. Jeg lovet bot og bedring. Jeg var en ynkelig liten tordivel. Og handelsmannen fikk vondt av meg. Han skulle ikke varsle mine foreldre. Jeg skulle få beholde sommerjobben. Det eneste han forlangte var at jeg aldri gjorde det igjen. Det var et løfte som det ikke kostet meg noe å gi. Og jeg har holdt det siden.

Det viste seg imidlertid at jeg ikke skulle slippe så lett unna. Handelsmannens sønn hadde nemlig lagt meg for hat, og han hadde frie hender med meg den sommeren. Det høres shady, men det var ikke på den måten. Han bare plaget og hevnet. Jeg ble satt til de verste oppgavene. Jeg måtte bære tyngre enn jeg orket. Og var det lite å gjøre, rev han bare noe ned fra hyllene, et syltetøyglass eller en flaske tran, som knuste med et smell. Og så måtte jeg tørke opp og plukke glasskår.

Jeg har aldri tørket opp så mye dritt fra gulvet, båret så tungt og måttet finne meg i så mye urimelig tilsnakk som i de ukene. Det var ingen å klage til, de mente vel at jeg fikk som fortjent. Sommerjobben skulle vart i fem uker, jeg sprakk etter to. Skarve 494 kroner tjente jeg. Det var alt. Jeg la opp som forbryter etter det.

JUNI – DRAPET PÅ KENNEDY OG FLUKTEN FRA DEN POLSKE SJØMANNEN

"Sgt. Pepper" var allerede et helt år gammel, på grensen til antikvitet, og ingen ny (Beatles)plate var meldt. Men vi visste at de holdt på i studio, og vi visste at de startet plateselskap med det kule navnet Apple. Og jeg skulle kanskje få være med besteforeldrene mine til Syden i sommer.

I POP-revyen ba Terje Rypdal leserne om hjelp. Han vil ha tak i en LP fra 1958. Lurer på om han fikk den. Eller leter han ennå?

***Jack Good:*** *Her er’n, Terje! Var det noe mer du lurte på?*

Norge skulle møte Polen på Ullevål. For en løperekke: Harald Berg, Odd Iversen, Harald Sunde og Ola Dybwad Olsen! De matcher jo frontrekken til Klopps Liverpool! Men akk. Norge ble meid ned. 6-1 til Polen. Vi slet alltid med Polen.

Drapet på Robert Kennedy 6. juni slo meg helt ut. Da jeg fikk vite det, ute i skolegården på Nadderud, begynte å grine. Jeg idoliserte Robert, kanskje mest fordi jeg var en helt nesegrus beundrer av broren hans, legenden, kongen over Camelot, John F. Kennedy. Robert var det nærmeste man kunne komme. Nå var han revet vekk, like brutalt og blodig som broren før ham. Tungt.

***Enda en Kennedy:Jeg var lamslått, og gråt som et barn. Jeg fikk AI til å lysne forsiden. Men den forandret årstallet også. Lat som du ikke ser det. (Forside Aktuell nr. 24, 1968)***

I NME seilte Stones mot toppen, og deres nye LP var meldt - med Mick Jagger på gitar, til og med. Phil Ochs hadde nettopp vært i Oslo, og Arbeiderbladet kjører et stort intervju med protestsangeren som Bob Dylan i 1965 pælmet ut av drosjen de delte da Phil uttrykte sin misnøye med Dylans kommende single, ""Can You Please Crawl Out Your Window?".

Skoleslutt. En ensom tid. Ingen tette vennskapsbånd. Var på kant med Tore, og hadde vært det siden et intermesso i vinter på speidertur. Min mor forsøkte å være hjelpsom og fant på noe pinlig. Inviterte Erik i klassen og bød på wienerpølser og hjemme-sankthans. Det ble liksom ikke så koselig som ønsket, nærmest litt ukomfortabelt for oss begge. Gitaren min var ganske dårlig og utrolig hardt strenget, men den reddet oss gjennom noen timer da Erik var mye bedre på gitar enn meg. Han hadde dessuten LP med Buffalo Springfield. Gitar og wiener, men tidlig kveld. Det ble den siste sankthansen som mine foreldre blandet seg opp i.

Verdens verste sommerjobb nærmet seg slutten. Jeg kunne like gjerne sonet på Bastøy. Men innbrudds- og butikktyven var i hvert fall en saga blott og kunne begynne et nytt og bedre liv.

***Rast: Planen var å kjøre til København, og satse på sjansetur med Spies eller Tjæreborg. Her rast med bestefar ved landeveien i Sverige. (Foto: Sigrid Tholander)***

Nå ventet noe spennende. Mormor og morfar har invitert meg med til Syden. Et fellesnavn på hvor som helst med blått vann, parasoller og stekende badestrender hvor det ble snakket fremmedlandsk. Planen var å kjøre til København, sette bilen hos noen venner der og kjøpe sjansetur med Spies eller Tjæreborg. Besteforeldrene mine var drevne, de brukte å få rene luksusturene til gi-bort-pris fordi de kunne reise på timen. Men de hadde aldri reist i fellesferien, og nå straffet det seg.

***Overfart til Helsingør. Forventningene er høye. Tenk Syden. Hvem hadde vel trodd det da jeg satt på politihuset i Sandvika og forklarte meg? (Foto: Sigrid Tholander)***

Vi bodde på et billig hotell ved Istedgate. Det var ikke så mye en gutt på 15 kunne finne på der mens man ventet, annet enn å snike seg ut til pornosjappene. Jeg hadde aldri sett så mye deilig i mitt liv. Av det jeg husker best fra dette København-oppholdet er at jeg fant "Uden en trævl 2", en pocket med herlige illustrasjoner, Jens Bjørneboes hevn mot rettsapparatet. (Den ga jeg bort noen år senere, og det angrer jeg grusomt på den dag i dag.)

Det andre som skjedde var at en hyggelig kar forsøkte å komme i prat med meg i en av pornosjappene. Han snakket engelsk og var polsk sjømann. Han viste meg flere blader av ordentlig skummel type, for der var det mange mennesker i sving, og noen av herrene viste uventet interesse for hverandres snabelskap.

Jeg ville heller se på de nakne damene og alt det hemmelige de gjorde nedentil. Han kjøpte et av disse bladene og sa jeg skulle få det om jeg ble med ham og så skipet hans. Der kunne man få gratis øl, sa han. Det ville jeg slett ikke ha. Men bladet, det hadde jeg fryktelig lyst på. Han gikk inn i en oppgang, kom, sa han, vi ser i bladet her. Det var mørkt der inne. Plutselig hadde jeg hånden hans mellom bena, han sukket «gutten min», jeg skvatt himmelhøyt, rygget bakover, oppdaget at han hadde åpnet det fæle snabelskapet sitt, og la på sprang.

Jeg løp hele veien tilbake til hotellet. Pusten en blåsebelg da jeg vaklet inn på rommet. Besteforeldrene mine bekymret. Jeg hadde vært lenge borte. Vi skulle jo spise. Hva var skjedd? Ingen ting, jeg kom bare på at vi skulle spise og var redd for å komme for sent, løy jeg. Rystet og redd for sjømenn.

Det eneste bladet jeg hadde med meg til Syden fra København var et eks. av Beatles Monthly, juli-utgaven 1968, kjøpt i bladkiosken i inngangen til Magasin Du Nord. Det var kanskje like greit.

***Beatles Monthly:*** *Mitt aller første Beatles Monthly. Innkjøpt i København rett før avreise til Rimini.*

JULI – VIDUNDERLIGE RIMINI

Sommeren da jeg lurte på hva jeg skulle gjøre. Hadde ingen lyst til å være med foreldrene og småbrødrene på ferie. Fjorårets Lillesand-utflukt ga ikke mersmak. Jeg ble reddet av besteforeldrene mine som inviterte meg til Syden i flymaskin. Et tilbud jeg definitivt ikke kunne avslå.

Etter ventedøgn i København de siste juli-dagene, med enkelte allerede detaljert beskrevne tildragelser, og innkjøp av Beatles Monthly for juli 1968, bar det av sted til Rimini i en dundrende turboprop. Det støyet skikkelig, og jeg syntes tydelig det slo stikkflammer fra eksosanlegget, skjønt det kan være noe jeg innbilte meg. Å fly var skummelt. Helt klart. Men jeg ble ikke redd.

Jeg tror vi fløy med Spies. Reisen ble mye dyrere enn mine besteforeldre hadde beregnet da de pleide å reise på ugunstige tidspunkter når avbestillinger og restplasser ble tilbudt til gi-bort-pris. Men ikke i fellesferien. De kjøpte to uker. Dyrt.

Vi booket inn på et enkelt hotell, og jeg måtte campe med de gamle på en slags feltseng. Det virket kanskje ikke lovende. Men et blikk ut vinduet fortalte meg at dette kom til å bli strålende uansett, for aldri hadde jeg sett hvitere sand og blåere hav og flere parasoller. Gikk man ut på terrassen, slo den snatrende larmen fra strandens høyttalere mot deg. De var festet på høye påler og spydde ut radioreklamer og popmusikk nonstop. Over himmelen putret enmotorsfly med svære reklamebannere hengende etter seg. Det vrimlet av mennesker. Solen var het. Hvem kunne klage.

Nye venner: Deltidsdandy får nye venner.
Øverste rad til venstre på stranden med Sara. I midten mine nye svenske venner, Sara, Anne Charlotte, Majlis, Gunn-Britt (alias “Fjunt”) og Kjell. Til høyre Jan-Erik (klar for hjemreise) og en italiensk venninne (mener hun het Gianna).
Nederste rad til venstre: To svært hyggelige svenske flickor, min morfar Bipan og meg på Markusplassen i Venezia, og helt til høyre strandliv til snatrende høyttalermusikk (Aj! Aj! Aj! Aj!), jeg lengst unna, Jan-Erik og, tror jeg, hans søster. Notatene mine er ikke fullstendige, dessverre.

Allerede ved første strandhugg traff jeg nordmenn og svensker av begge kjønn, på min alder. I Syden ble man bestevenner på to minutter. Det var bare å springe ut i vannet og sprute. Og for et vann. Varmt, nesten kroppsvarmt, og asurblått, og salt, og dønning-deilig der det kom duvende forbi moloen. Og så kjøpte vi is. Og hørte I Dik Dik spille "A Whiter Shade Of Pale" på italiensk, og en lalle-sanger fremføre en låt som jeg senere den høsten skulle møte igjen i Herman's Hermits' versjon, "Something Is Happening". Det var så såre vel, at jeg for første gang på så lenge jeg kunne huske, kjente lykke, sprudlende, yr, overveldende lykke. Og sannelig smilte ikke svenske Sara til meg flere ganger allerede første dag.

Skatter: Skatter i kjellerbaren på hotellet. I Dik Dik og Procol Harum. Sistnevnte svært grundig spilt.

Etterpå dro vi i en lokal forretning og kjøpte billig champagne og sigaretter. Mine besteforeldre ante ingen verdens ting om alle rampestrekene man kunne få til rett for nesen på dem.

Jeg måtte riktignok dele måltidene mine med dem, og være i seng før jeg ønsket, men det føltes likevel fritt. Aldeles fritt. Jeg gomlet hvitt, tørt brød som smakte papir til pastarettene og drakk vin fra flasker i flettet kurv. Eller italiensk øl, birra, jeg fikk lov, de var rause sånn. Etter frokost sprang jeg på dør. De så ikke snurten av meg før lunsj.

Jeg måtte ned på stranden og snakke med Sara og hennes venner. Jeg hadde smale, grønne briller og følte meg skikkelig kul. Jeg skulle snart fylle 16. Her nede. Hvilken sommer.

AUGUST - LUKTEN AV KVINNE OG LIVET SOM DELTIDS-DANDY

My God, som de sier. Rimini! Snart 16 og svensk flicka og tjo-bing! Hadde knapt tid til å henge med dem som betaler for gildet, min mormor og morfar, Momo og Bipan.

Vi var på markedet og handlet småtterier, jeg falt for noen LP-plater med Mussolinis taler for en slikk og ingenting, men det gikk ikke godt da jeg satte dem på nede i kjellerbaren. Gult kort og platene inndratt. Vi ble kjent med lokal italiensk ungdom, de lærte meg å røke og drikke lokal og svært billig champagne. Men sitronsorbeten deres kunne de få billig av meg, for den ga to dagers diaré, og det er ikke stilig når man henger med sine nye venner og røker sigaretter.

Jeg nøt pubertetslivet i Rimini. Hadde fått sommerferiekjæreste (svensk), røkte (Marlboro) og drakk (billig champagne) og hadde erfart hva en ekte finger pie var for noe vidunderlig.

***16 år:*** *Klokken har passert midnatt, champagnen er sprettet og konsumert, og jeg er 16 år og klar for verden. (Foto: Sigrid Tholander)*

I det klokken passerte midnatt og vi skrev 13. august, måtte jeg innfinne meg på rommet jeg delte med min mormor og morfar og la dem skåle meg inn i statusalderen 16. De visste ikke at jeg allerede hadde bublet i meg mengder av det flytende, og røkt med de beste, og var behørig feiret – og egentlig rett og slett full. Jeg håpet at de ikke merket hva det luktet av fingrene mine. Jeg hadde nemlig ikke tenkt å vaske hånden. Jeg ville spare på den lukten, inn i søvnen og beyond.

Neste morgen stablet de meg inn i den lille leie-Fiaten, og avsted bar det til San Marino. Det er egentlig bare en høyde midt ute på slettelandet, med en borg på toppen. De hadde platebutikk der. Jeg fant et svært attraktivt album, "The Beatles In Italy", og så med bedende bursdagsøyne på min mormor. Hun var imidlertid immun, stål-immun. LP-plater var pr. definisjon svimlende dyre. Jeg tror denne kostet sånn rundt regnet 18 norske kroner. Troppo caro! Som de sier i utlandet.

***Double 0 dandy:*** *Det var noe agent-aktig over deltidsdandyen. Mange mente det. (Foto: Sigrid Tholander)*

Det hjalp ikke hva jeg gjorde eller sa. Selv ikke klynking. Det eneste hun unnet meg er et rosa silkeskjerf. I mange år trodde jeg at "Beatles In Italy" var en live-LP. Så viste det seg at det bare var en helt straight samler. En god samler, dog. Slem mormor.

Glimt fra San Marino. Til venstre sammen med min bestefar. Til høyre sammen med min bestemor.

Mer San Marino. Venstre og midten, Bipan og meg. Høyre Momo og meg, tror det er en restaurant i Venezia. (Bildene tatt av Sigrid og Reidar Tholander)

***Beviset:*** *Beviset på at jeg var i San Marino 13. august 1968.*

***Vi går om bord: Klar for hjemreise. Reiseslipset på. Propellfly. Det bråkte fælt. Men jeg var pent reisekledd. (Foto: Reidar Tholander)***

Alt har en ende. Tilbake på Nadderud og proppfull av inntrykk fra en dramatisk sommer. Sommeren da polske sjømenn slo snabelskapet på vidt gap i København og tilbød skutebesøk med pornografi og forfriskninger, og jeg tok bena på nakken. Sommeren da jeg både fløy (propellmaskin) og var i det ordentlige utlandet (Italia) for første gang (biltur med foreldre til Tyskland og Nederland gjelds ikke). Sommeren da en pike (svensk) innviet meg i fingerpaiens gleder. Sommeren da jeg ble en slentrende dandy (kalvbent) i rosa halstørkle, smale, blå solbriller (type McGuinn), farveskjorter, elegante slacks og et par blå, semskede sneakers med benhvit plastsåle.

Dandyen inntok skolegården på Nadderud med selvbevisste steg, men ble ganske umiddelbart satt på plass av Lars hvis kyniske sarkasmer alltid drepte det lille jeg hadde opparbeidet av selvtillit. Han plukket dandyen fra hverandre, og dermed stakk dandyen i å skrøne seg til enda større bedrifter fra det store utland (Italia), det inkluderte blant annet en millionærenke fra Firenze og hennes privatfly, og da hadde jeg jo allerede tapt. Han visste jeg jugde. Jeg tapte alltid for Lars.

Bortsett fra da jeg hentet tilbake mitt innbrudds-eksemplar av Bob Dylans "John Wesley Harding" den vinteren da Lars ikke var hjemme, bare hans mor, og hun åpnet etter at jeg hadde vadet i dyp sne gjennom haven til Steinar, klatret over gjerdet og vadet videre gjennom haven til Lars, og ringt på, og trosset ingen-hjemme-stillheten fordi jeg nok hadde sett moren titte frem bak gardinene, og hun slapp meg til slutt inn, og ble mektig sint på sin sønn da hun hørte om platen han nektet å gi tilbake, og så fikk jeg den tilbake, og Lars sa ikke et ord om tildragelsen neste skoledag.

***Gjenerobringen:*** *1968, året da jeg måtte ut på redningsekspedisjon for å stjele tilbake tyvgodset som Lars hadde bestemt seg for å beholde.*

Men akkurat nå, i august 1968, var han i sitt syrlige ess. Og dandyen slått. Det ville dandyen vært om et par dager uansett, for dandyer trenger en hel garderobe av skift for å kunne holde det gående. Dandy er en heltidsjobb. Jeg hadde bare to skjorter, et silkeskjerf, en bukse og et par sko.

Med andre ord drev jeg det aldri lenger enn til å være deltidsdandy, og da antrekket alltid var det samme, minnet deltidsdandyen etter hvert mer om landsbyidioten som kom ruslende forbi med ujevne mellomrom og bare en gang iblant i det samme bedrøvelige, evinnelige kostymet.

Snart var han helt borte, for det ble vinter og helt andre plagg. Det hendte at jeg ble sett i skibukse med strikk under foten. Man regnet ikke det som særlig kult eller mandig (da heller).

Lars tok rasken og var ikke lenger i min klasse, men han var like syrlig i skolegården. Han nøt å plage meg. Men egentlig likte vi hverandre. Derfor tok jeg meg ikke nær av det.

Vi drev fra hverandre da Lars var ferdig på Nadderud våren 1969. Som tidligere nevnt så jeg ham ikke igjen før noen år senere, på Club 7. Han virket sliten, mer hippieaktig, og hadde en ganske stilig, brun afghansk pelsjakke. Han hadde vært i Nepal. Han lurte på om jeg kunne låne ham spenn. Jeg slo ham i bordtennis. Og så ham aldri igjen. Nå er Lars reist over elven. Tiden er brutal.

Tilbake i 1968 var jeg i ørska begeistret. Endelig ny Beatles-plate, og hvilken vanvittig skatt. "Hey Jude" lød hellig, som en innbydelse, et konspiratorisk nikk til de innviede. Førstegangsmøtet med den fikk jeg fra Sveriges Radio, og tiden sto absolutt henførende stille, jeg hadde aldri hørt noe så fint, den varte og varte og ble gradvis fyldigere før den tok av i en orgasmenes evige allsang. Jeg var sykt stolt. Tenk at The Beatles kunne lage noe så enestående vakkert og mektig! Eneste nedtur var coveret, et eldgammelt foto fra 1966. Og etiketten, da! Det var ikke slik Lars Saabye Christensen beskriver det i "Beatles". "Hey Jude" kom ikke på Apple i Norge den høsten. Den kom på dølle Parlophone.

Protest: Og jeg er i min protest-periode (som inkluderer opprør mot mitt eget navn), og kaller meg Jan. Det varte i et års tid eller så.

Men som det lød! Og for en bakside! Utrolig at ikke gruppen kjørte denne som dobbel-A, og nå som vi vet hvor mye "Revolution" betød for Lennon, kunne vel de andre vært såpass generøse.

Deltidsdandyen fikk forøvrig skylden for den russiske invasjonen i Tsjekkoslovakia 20. august da han var klassens eneste sosialist. Da mange visste at han hadde holdt med det sovjetiske ishockeylandslaget i vinter-OL, fikk han store problemer med å forklare seg.

***Demonstranter ved en brennende sovjetisk stridsvogn i Praha under Warszawapaktens invasjon, 1968. (Fotograf ikke oppgitt. Kilde: CIA via Wikimedia Commons. Offentlig eiendom i USA.)***

SEPTEMBER – MAGISKE «HEY JUDE» OG MITT LIV SOM SANGSMED

"Hey Jude"-høsten. Den mest intense runden jeg hadde hatt med en singleplate siden "Please Mr. Postman". Jeg elsket "Hey Jude". Pauls vokal. Den gradvise oppbygningen. Kodaens jubelfølge. De mange enkeltstrofene som traff meg i hjertet som fortrolig trøst.

"Hey Jude" gjorde meg stolt. Og det mest fenomenale av alt: Snudde man platen, ble man truffet av Dovreekspressen. Tøffere Beatles enn det man møter i "Revolution" finnes ikke. Singlen var min beste venn denne høsten i mitt første semester som gymnasiast.

***Og slik så vidunderet ut i England. Elegant. Lekkert. Beatles’ første på Apple.***

Jeg hadde ennå ikke fått orden på det sosiale, jeg var grusomt sjenert og usikker og manglet bestevenner. Men det begynte å oppstå konstellasjoner i nærmiljøet ute i storefri. Jeg hadde havnet i en god klasse. Ingen ville hverandre ondt.

I desember skulle Tormod dukke opp og gjøre det enda bedre. Klassens sosiale X-faktor. En raus bestevenn med snille øyne og en egen evne til å utstråle mildt velbehag. Dessuten hadde han og broren hans mange LP'er. Minst 120. Og skikkelig stereoanlegg med kraft.

Jeg likte ikke «Hey Jude»s utvikling i Norge. Ikke inne på Topp 3 ennå, etter to uker. Engelbert-følelsen. Heldigvis eide den toppen i England.

Tredje uke. Utålmodig nå. "Things" tilbake på topp i Norge, og "Hey Jude" var bare kommet seg til 2. plass. Tellekorpsets betrodde måtte ha vært drivende fulle. Det gikk ikke an å slå "Hey Jude". Og i hvert fall ikke høsten 1968. Og aller minst med "Things".

I pressen føk meningene etter Terje Rypdals brannfakkel om norsk popmusikk og platebransje i POP-revyen.

Ellers gikk tiden med til å være gymnasiast i en veldig fin klasse på Nadderud. Husker ikke om inspektøren fortsatt praktiserte låsing av skolens inngangsdører på sekundet da klokken var sluttet å ringe inn for første time. Dermed ble halsende etternølere nødt til å stå der og kope inntil inspektøren omsider forbarmet seg og åpnet, fem minutter senere. Etter å ha notert navn, kunne elevene så ile av sted og forstyrre skikkelig i sine respektive klasserom hvor undervisningen nettopp var kommet i gang. Genialt.

28. september 1968. Nervene roet seg. "Hey Jude" gikk til topps i Norge.

***Opprørt:*** ***Jeg var faktisk opprørt over at det måtte ta The Beatles fire uker å kapre 1. plassen i Norge.*** *(Fra Arbeiderbladet 28. september 1968)*

Jeg var på denne tiden en meget aktiv lyriker og tekstforfatter. Jeg må si det. Hauger av dikt og tekster er gjenfunnet i poser og skap. Jeg tenkte at jeg skulle dele en av mine få protestsanger med leseren. Den er samfunnskritisk, men balansert, og formidler et sterkt behov for å fremstå som sindig, en å regne med i sin samtid, en som slett ikke går av veien for litt surrealisme for å få rimene til å gå opp. Jeg hadde ikke funnet gitargrepene, så her må man bare bruke fantasien. Men tenk deg en litt gretten stemme, noe usikker i betoningene og med sterkt behov for patos.

THE WAY THAT I WOULD KNOW

Went down to New Orleans
looking for a pair of blue jeans
Met someone I didn't know
strolling along with a cow
I heard the town sighing, oh below
like one time so long ago
I heard the sky crying high above
just the way that I would know

Went down to Moscow town
to get the czar's crown
But the czar was dead
And the government was red
I heard the hammer sighing, oh below
like one time so long ago
I heard the sickle crying high above
just the way that I would know

Went down to Washington
Man, the town had grown
The coloured were killed calm
and they died in Vietnam
I heard (Uncle) Sam sighing, oh below
like one time so long ago
I heard the negroes crying high above
just the way that I would know

I saw the world in ruins
wearing my pair of blue jeans
I was alone crying
The sky was sighing, oh no
I heard myself sighing, oh below
like one time so long ago
I heard my girl crying, mmmm
the way that I would know

Det er dikteren selv som har skrevet inn teksten.

OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN I DEN UNGE KROPPEN

Hektisk i Norge, Terje Rypdals "angrep" på pop-Norge i POP-revyen utløste hete utbrudd og snåle livtak, og nå svarte Terje og brukte ironi. Samtidig hadde ansvarlig utgiver av avisen, Ole Hauki, ertet på seg en god del lesere med sitt angrep på radikale demonstranter generelt og SUF spesielt, helt utrolig at avisens eier blandet seg inn i det redaksjonelle slik.

Harald Are Lund gikk til motangrep, også i avisens spalter, med et helhjertet forsvar av SUF. Ergo kokte det internt i POP-revyen. Avisen gikk imidlertid ikke mot en ny vår, men mot en snarlig slutt.

Jeg holdt Orientering og var lite begeistret for Hauki. Faktisk sluttet jeg å kjøpe POP-revyen. Mest fordi avisen var blitt dørgende kjedelig. Heretter smugleste jeg bare andres eksemplarer. Jeg sparte til det kommende Beatles-albumet som visstnok skulle bli dobbelt.

Jeg var usedvanlig opptatt av hvordan "Hey Jude" gjorde det på listene i Norge, England og USA. Var blitt skremt av Engelbert i 1967, og av det veldige korte livet "Lady Madonna" hadde på listene tidlig i 1968. Med "Hey Jude" håpet jeg desperat at alt skulle være ved det gode, gamle igjen. Men det var ikke det. Singlen datt ned fra 1. plass etter bare tre uker i England, forbigått av gruppens (eller Pauls) eget funn, Mary Hopkin.

I Norge og USA så imidlertid alt trygt ut. Faktisk skulle "Hey Jude" komme til å toppe listene i USA i hele 9 uker på rad. Stadige oppdateringer av nyhetene om Beatles' kommende dobbelt-LP gjorde heller ikke vondt.

Sommer-OL har aldri vært min greie. Heller ikke i 1968 da lekene ble arrangert i Mexico. Men jeg husker Black Power-hilsenen fra seierspallen etter 200 m 16. oktober. Og jeg husker Bob Beamons 8,90 i lengde 18. oktober. Det utrolige hoppet. Mannen var vektløs. Rekorden sto i 23 år.

***8,90: Det umulige hoppet, mirakelet i Mexico, Bob Beamon flyr og smadrer alle rekorder.*** *(Fra NÅ nr. 43, 1968)*

Og jeg husker at den norske kajakkfireren vant gull. Men jeg fulgte liksom ikke med slik jeg gjorde under vinter-OL. Norge er ikke noe sommerland. Har aldri vært det. Kommer aldri til å bli det.

Ellers bød Arbeiderbladet på interessante saker. Siste nytt om de lettsindige finske pikene i Hammerfest. Og ny informasjon om mattepyromanen fra Kirkeveien, en bister kar som antagelig hatet dørmatter. Og så gjorde det litt vondt å lese at John Lennon var blitt arrestert av narkotikapolitiet. Jeg dømte ham på ingen måte, like lite som jeg hadde dømt Mick, Keith og Brian da de havnet i trøbbel året før.

Narkotika var bare noe fjernt livskrydder som de drev med i pop-bransjen. Avisene og ukebladene laget alt for mye styr av det, advarsler om død og fordervelse i krigstyper skremte ikke meg, tvert imot. Jeg plasserte det på samme nivå som de gamle advarslene om onaniens redsler. Jeg hadde jo selv erfart at det ikke begynte å gro hår i håndflatene, som en i parallellklassen hadde skremt meg med tilbake i 1966.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg var på Ullevål 27. oktober, i gjørmesno, og så LYN nedkjempe Mjøndalen 3-0 og ta "the double". Men jeg var der ikke. Jeg måtte nøye meg med den ene omgangen NRK viste på TV klokken 19.00.

***Lyn, cup-kongene, vant gjørmeslaget mot Mjøndalen i 1968.*** *(Faksimile fra NÅ nr. 44, 1968)*

Sånn hadde vi det i gamledager. Til gjengjeld toppet "Hey Jude" fortsatt i Norge, så alt var forsåvidt såre vel.

Og for virkelig å trykke sabelen inn, her et eksempel på hva en ung og svært samfunnskritisk mann som riktignok ikke fikk lov til å ha langt hår, men som ikke gikk av veien for å være ironisk, klarte å komponere. Putin har antagelig bestilt et eksemplar. På min håndskrevne tekst ser jeg at sangen varer i 3 minutter og 23 sekunder, og at den går i grepene C-F-G7-Am. Altså er den både blitt fremført og tatt tiden på. Jeg må ha holdt et stivt blikk på armbåndsuret.

THE OLDER - THE WISER

You come to me and ask 'bout the truth of love
It wouldn't be too fair of me to say I just don't know
But I haven't got the time to tell you
what is wrong and what is true
But please don't turn your back on me pretending you are blue

I want you to know - I'm grown-up and wise
I'm not like the young with all their lies
But you just won't understand
that I'm the wisest man
Didn't you see those communists - how they ran

Yes, I'm talkin' 'bout Vietnam, "Jesus' war"
Now you look at me with eyes that say: I'm a bore
I'm the one you call the Nixon-rat
So come on, tip your hat
Our prestice forced us we had to fight the "holy war" through

You come to me and ask 'bout the truth of love
I can't tell you, we ain't got time for it now
To keep the red colour
out of our land
We have to fight on and on 'till we destroyed Vietnam

Run Russians, run Russians, get away from us.
Run Russians, run Russians, get away from us.
Run Russians, run Russians, get away from us.

Takk for meg.

NOVEMBER – DEN TORNEFULLE VEIEN MOT «WHITE ALBUM»

"White Album" nærmet seg og Beatles Monthly leverte en grundig gjennomgang, låt for låt, bortsett fra at det var førsteutkastet. Alt ble ikke riktig slik likevel. Men dobbelt-album. Jeg husker det var et spareløft av en annen verden.

Filmen "Verdens lykkeligste millionær" hadde jeg hverken sett eller egentlig hørt om. Jeg var mer opptatt av POP-revyen som denne uken bød på refseinnlegg fra ASA, et ganske langt intervju med Mothers Of Invention, Det elektriske kjøkken og en hel tettskrevet side med teite single-anmeldelser. Og NME meldte om solo-LP fra George Harrison! Mye å holde rede på for en 16-åring.

Sparetid. "White Album" syntes iblant helt uoppnåelig. Jeg droppet POP-revyen. Men ikke NME. Kunne ikke leve uten NME. Mary Hopkin dyttet "Hey Jude" ned fra 1. plass i Norge, men hun var i hvert fall på Apple. I England rulet Joe Cocker med sin magadrag-versjon av "With A Little Help From My Friends". Beatles-kobling der også, og dermed helt akseptabelt.

***Drahjelp av The Beatles:*** *Beatles støttet helhjertet Joe Cockers versjon av Ringos paradenummer, og bidro til denne annonsen.*

Av og til røkte jeg en sigarett. Rappet fra min mors eller stefars pakke Rothmans eller Benson & Hedges. Jeg var en svært sporadisk røker. Rimini-turen i sommer hadde åpnet porten, men jeg var ikke tilstrekkelig fristet til å flytte inn.

Det begynte å bli kaldt. Med andre ord nærmet vi oss legendariske skolefester på Nadderud, inntak av medbragt cola (toppet med gin), avsynging av «Arnljot Gelline» fra skolens tak (med kom-dere-ned-tilrop fra Luke). Gøy. Av og til, men kanskje ikke så ofte, var skole bare destillert gøy.

22. november kom en dobbel-LP fra The Beatles. Jeg mener, DOBBEL-LP!

Spør om jeg hadde råd til den?

"Hadde du råd til den?"

Nei. Spør om jeg fikk den til jul?

"Fikk du den til jul?"

Særlig. Spør om jeg måtte vente til over nyttår og at jeg sparte til knokene blødde?

"Eh ... måtte du vente til over nyttår og sparte til knokene blødde?"

Fuck verden!

Jeg var fordreid av begjær etter "The Beatles". Helsides annonse i New Musical Express. Jeg manglet mye på å ha nok. Tror jeg kunne få den til 68 kroner gjennom en bekjent som jobbet i en musikkforretning. Men jeg hadde ikke 68 kroner. Og jeg hadde lagt opp som innbruddstyv for lenge siden.

***Begjær: Ja, begjæret var sønderrivende, men midlene skrinne. Å måtte spare til et dobbelt-album med The Beatles ligger farlig nær tortur.***

I 1968 var ellers Inger Lise-feberen et faktum. Og av en eller annen grunn, og antagelig blant voksne, Gluntan-feberen. Jeg var ikke der i det hele tatt. De eneste jeg hadde noe forhold til på 20-toppen var Beatles, Cocker og The Band. Arbeiderbladet trykket ingen LP-liste, og den i VG var så fæl at man skrek og holdt seg for ørene bare man så den.

Slik seilte jeg gjennom høstsesongen i førsteklasse på reallinjen på Nadderud i den tro at lekser er for pyser. Det holdt en stund. Men jeg skulle tidsnok erfare at matte (og fysikk) ikke er noe som allerede ligger lagret i hjernen og som våkner med rosenrøde kinn bare man får tenkt seg litt om. Da var det allerede for sent. Men det er en annen historie.

***Senhøst 1968.*** *(Foto og montasje: Yan Friis)*

DESEMBER – HELLER COCKTAIL ENN YOKO ONO (snabel-tanker)

Inger Lise-feberen får Norge til å riste. Men Beatles gjaldt fortsatt likevel, med "Hey Jude" og "White Album", og NÅ kjørte John & Yokos bare rumper på forsiden.

I England rulet gruppen så til de grader og vant som vanlig årets leseravstemning i New Musical Express. The Beach Boys gikk av på Valkyrie plass (som vanlig). Barneskirenn.

Jeg øvde hardt på min alt for stramt strengede gitar. Ofte sammen med Atle. Vi kalte oss Lazy Why for moroskyld, og det gikk usedvanlig mye i Donovan da Atle hadde alle LP'ne hans.

Jeg har fortsatt ringpermen med bunke på bunke av tekster med gitarbesifring, de fleste håndskrevet og ganske leselige. Innimellom dukker det opp noen egne bidrag som jeg neppe prøvde på Atle da gitarbesifringen avslører at jeg ikke ante hva jeg holdt på med. Det er umulig å finne noen melodi, for å si det slik. Men de var helt sikkert skrevet i Donovan og Dylans ånd.

Jeg følte meg som alltid forsmådd. Og det er godt fantasert når man faktisk aldri har hatt kjæreste - bortsett fra Sara i Rimini, men ferietildragelser gjelds ikke, og ingen ting ender vel vondere og mer forsmådd enn nettopp ferieforelskelser.

Prøv min "Living Blues" som ikke er utstyrt med akkorder, men med den hjelpsomme informasjonen: "3-2 grep". Teksten er høy på livslede og har for lengst gjennomskuet de troløse og aldeles uforutsigbare kvinnene. Mest overraskende er slutten som avslører at den unge komponisten evner å levere en punchline, og det med et krøllete, lite flir til og med.

LIVING BLUES

It's summer
But it's raining in my heart
It's summer
But it's raining in my heart
'cos I'm too busy worrying
if this is the start

I'm crying
But it's sunshine right outside
I'm crying
But it's sunshine right outside
My girl has just left me
Don't know where she'll hide

I was happy
'till the fight just had begun
I was happy
'till the fight just had begun
Think I'll go outside
Take a walk in the sun

How did this happen?
I don't really know
How did this happen?
I don't really know
She just got mad
and said she just had to go

It's winter
She hasn't yet showed up
It's winter
She hasn't yet showed up
Can't just sit here waiting
'cos she is now married to a bloody cop

END

Det skjedde ting i England. John Lennon fraterniserte med «fienden». John & Yoko sammen med Rolling Stones i TV-show. Hva foregikk?

***Fraterniserer: John fraterniserer med fienden. Og hun heter Yoko.*** *(Faksimile fra New Musical Express 14. desember 1968, fra egen samling.)*

Det nye Stones-albumet hadde nesten kopiert coveret til "White Album", men klarte ikke å vippe Beatles ned fra LP-toppen i England.

Det ble skrevet mye både i Norge og England om Beatles-konserter. Saker og ting på gang. Men ingen single til jul. Det var skuffende. Selv om "Hey Jude" fortsatte å selge, og fortsatt toppet i USA. Snart jul. Snart juleferie.

Julen 1968 er den første julen jeg ikke husker ordentlig. Vi feiret sikkert hjemme på Høvik. De julene var aldri så koselige som de hos Momo og Bipan på Ljan.

Det eneste håndfaste jeg har fra den julen er Hvem Hva Hvor 1969. Jeg fikk alltid Hvem Hva Hvor til jul. Lenge etter at jeg hadde mistet all interesse og entusiasme for dette ganske kjedelige årsleksikonet til Aftenposten. Popstoffet var f.eks. utrolig svakt.

Men julen 1968 betyr at vi gikk inn i et nytt skøyteår, et skuffelsens år for meg som idoliserte Fred Anton Maier. Han tok alt i 1968. I 1969 var han bare en skygge av seg selv, og så tok han likevel enda en sesong hvor han endte på 8. plass i NM og ikke fikk være med på noen stevner av betydning, og så la han opp. Det gjorde nesten like vondt som da The Beatles sprakk noen måneder senere.

Maier greide bare 6. plass på 5 000 og 10 000 i Deventer-VM i 1969, langdistansekongen, slagskipet fra Tønsberg. Knusende. Jeg ga flyvende faan i Dag Fornæss, selv om han ble mester. Han var ikke milsluker, han gikk Matusevitsj-aktig, slengete, ikke som Maier.

Skøyteisen har aldri vært utsatt for en større estetisk nytelse enn Fred Anton Maier på 10 000. Så rolig, så stilren, så urokkelig ... og uovervinnelig. 1969-sesongen må glemmes. Jeg vet ikke hvorfor han tok den, han kan umulig ha trent med samme intensitet gjennom sommeren og høsten 1968 som han gjorde i 1967. Han må ha visst at det var over. Så hvorfor måtte han plage en 16 år gammel gutt til tårer? Maiers 1969-sesong var en eneste stor ydmykelse. Og så gjøv han likevel løs på enda en sesong! Hvorfor?

Eh ... Digresjonene hagler. Enough!

De norske hitlistene angikk meg ikke lenger. Jeg var 100% Englands-orientert, og det eneste som foregikk av betydning i verden ble registrert på New Musical Express' TOP 30.

Jeg sparte det jeg kunne for å få råd til The Beatles' "White Album", og ante skjær i sjøen da enda en LP var meldt, "Yellow Submarine".

Den naken-LP’n til John & Yoko trodde jeg neppe kom til Norge. Uansett befant den seg ikke høyt på min liste over plater jeg måtte ha. Ikke kunne man snabellere etter coveret heller. Cocktail var greit nok, men kjæresten til Lennon, og med Lennon til stede i bildet til og med? Nei, sånt gjorde man ikke.

Da heller nabofruen som lå og solte seg toppløs i haven. Hun skulle bare visst. Eller, forresten, det gjorde hun nok.

Jeg var ganske fornøyd da året ebbet ut. The Beatles rulet igjen. De gode karakterene kom lett på gymnaset, jeg hadde tydeligvis valgt riktig da jeg gikk for reallinjen. Det var en god klasse. Jeg hadde allerede et svært godt forhold til Ole, Atle H, Rolf, Erik, Steinar og Stein (og forsøkte å være hemmelig forelsket i Hege, selv om jeg ikke var så god på akkurat det). Og sannelig, rundt juletider dukket Tormod opp. Ny gutt i klassen. Jeg hadde fått en bestevenn.

Musikk 1968 i Storbritannia

Less alt om årets sentrale LP’er her.

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1968, i kronologisk rekkefølge.

Virvar. Mildt sagt. Beatles, Rolling Stones, Bee Gees og Kinks delte markedet med Louis Armstrong, Tom Jones, Engelbert Humperdinck, Des O’Connor og Cliff Richard. Du ble schizofren av å studere de listene fra uke til uke. Enda verre å spille seg gjennom dem, om man hadde hatt Spotify-tilgang i 1968. Jeg har samlet alle låtene som var innom NME i 1968, kronologisk, slik det skjedde. Test den spillelisten og sjekk om du klarer stilforvirringen. Du er nesten nødt til å kjøre rollespill og være bestemor sånn ca. hver tredje låt.

Heldigvis og puh så var Beatles årets mest gjennomgående toppnavn med «Hello, Goodbye», «Magical Mystery Tour», «Lady Madonna» og «Hey Jude» (de to første etterhengere fra 1967), men førsteplassen det året skiftet mellom svært ulike artister. Louis Armstrongs «What a Wonderful World», Gary Puckett & the Union Gaps hebefile «Young Girl», Tommy James & the Shondells’ overraskende «Mony Mony» (overraskende at en så ukjent artist slo så voldsomt igjennom i England, bare for å bli glemt igjen dagen etter), Mary Hopkins «Those Were the Days» og Scaffolds «Lily the Pink» hadde alle lange perioder nær eller på toppen. Soul var fortsatt godt representert av Aretha Franklin, Otis Redding (som fikk sin første og eneste listetopper i USA med denne posthume perlen - men bare #4 i England), Four Tops, Isley Brothers og Diana Ross & the Supremes, mens amerikansk bubblegum-pop slo gjennom med blant annet «Simon Says» og «Yummy Yummy Yummy» (musikk som fort utløste lett kvalme).

Listene tegner derfor et bilde av et overgangsår. Hardere, dypere og mer eksperimentell musikk fra Jimi Hendrix, Cream, Arthur Brown, Canned Heat, Gun og Fleetwood Mac varsler vel egentlig LP-formatet for alvor, for alle disse var typiske album-navn. De prioriterte ikke det lille formatet, selv om de gjorde suksess med det … i 1968.

Fem sentrale singler

The Beatles – «Hey Jude» (Parlophone/EMI)

Dansk cover. «Hey Jude» kom inn på tredjeplass på NME-listen datert 4. september, gikk til topps uken etter og beholdt førsteplassen i tre uker. Skuffende til Beatles å være, men man tålte det siden platen som dyttet den ned hadde klare Beatles-referanser, det var jo unge Mary Hopkin og “Those Were The Days”, også en Apple-utgivelse. .

Første gang du hører åpningssekundene av «Hey Jude» er du bergtatt. Bare Pauls stemme. «Hey Jude» synger den. Ut av intet. Ingen forvarsel. Bare to ord som ser deg rett i øynene. Pianoakkompagnementet starter i det Paul treffer navnet Jude. Han snakker til deg. Han gjorde det i hvert fall da, i en annen tid, blant andre mennesker, i en annen verden, før stjernene ble revet ned fra himmelen (for å parafrasere Dylan) og ingen hadde hørt denne sangen før, den var rosa og livsfrisk som et spedbarn i morgensol. «Hey Jude…» og jeg var allerede på føttene, transistorradioen i hendene, på vei inn i stuen. «Hør!», sa jeg til min mor, «Hør! Det er den nye Beatles-platen!» Det var et øyeblikk som måtte deles.

«Hey Jude» er i tre minutter noe så helt konvensjonelt og voksent som en sang. Den lever i en vidunderlig vuggende melodi som beveger seg opp og ned skalaen med overlegen eleganse og formidles først og fremst gjennom vokalen og ordene den beliver. Sangen følger en enkel oppskrift frem til sin overraskende og lange koda: Vers, vers, bro, vers, bro, vers. Det er i utgangspunktet en trøstesang, en melankolsk ballade med kjærlig budskap. Men teksten gjennomgår gradvis en forvandling mot noe langt større. Jude går fra å være én til å bli alle. Sangen har en bittersøt forhistorie:

Paul skulle besøke Johns sønn Julian, som han sto veldig nær. Julian tok det tungt at faren hadde forlatt ham for å leve med Yoko Ono. Sangens innledende trøstestrofer ble til i bilen på vei til Weybridge, og Paul sang «Hey Jules…», som var Julians kjælenavn. Da John senere hørte den ferdige sangen (navnet nå forandret til Jude som lå bedre i munnen), ble han beveget. Han trodde den var om ham. Paul benektet det og hevdet at den tvert imot handlet om ham selv.

Hvilket understreker tekstens storhet. Den har et voksent budskap som alle mennesker kan identifisere seg med fordi den berører øyeblikkene i livet da vi står foran avgjørende veivalg hvis konsekvenser, uansett beslutning, er irreversible. Angsten for det uvisse er en bunnløs avgrunn. «Hey Jude» fremstår som en selvbildets heler, en fortrolig oppfordring om å våge spranget, om å følge hjertet, om å tro på seg selv.

«Hey Jude» er Pauls tour de force som vokalist, en vakker og etter hvert rå oppvisning av stemmebruk og rekkevidde. Tekst, sang og komp er flettet i hverandre, utvikles samtidig og danner en organisk helhet. Teksten griper gradvis videre og dypere, Pauls vokalstyrke tiltar og fraseringsvariasjonene øker, kompet tilføres nye momenter som får det til å ese. I første vers akkompagnerer han seg selv alene på piano, i andre vers dukker tamburin og en rytmegitar opp, i siste halvdel får dessuten Paul støtte av John og Georges koring, så kommer broen, låten gires opp, Ringo entrer med en lett slagserie og hekter seg på, flittig med cymbalene, og bassen begynner sin vandring – så stopper alt opp unntatt pianoet som sammen med Pauls «na-na-na-na-na» senker låten ned på riktig fot for åpningen av tredje vers, her tar etter hvert Johns koringen en aktiv rolle, dels skygger den Pauls versestrofer, dels kommenterer den dem, man kan også høre utbruddet «so let it out and let it in» som foregriper den kommende broen, denne igjen leveres dynket i vakre korharmonier, hele kompet er nå så fyldig og vuggende og oppskriftsmessig utviklet at man forventer at noe skal skje, og det gjør det også, for første gang bryter Paul ut av sin beherskede ferd langs melodilinjene med utropet «and don’t you know that…» som innleder de vakre linjene hvor han gir lytterens selvbilde en peptalk, inkludert strofen John Lennon elsket: «the movement you need is on your shoulder», så kommer avslutningen, det fjerde verset, Paul innleder det med et herlig løkkende frasert «Hey Jude…», Johns koring ligger nå så tett på Pauls vokal at de nærmest synger verset i duett.

Men «Hey Jude» stopper ikke der. Vers for vers, bro for bro økes spenningsnivået og blåtonene i innspillingen. Det går på ordene Paul synger, det går på måten han formidler dem på, det går på det gradvis utbyggede arrangementet – alt sammen peker mot selve øyeblikket: Livets veivalg, hoppet, og om jeg får bruke stupetårnet som en allegori her, så er det nettopp hele veien opp til ti’ern «Hey Jude» fører deg, de siste trappetrinnene er identisk med Pauls oppadstigende gjentagelser av ordet «better» tvers igjennom alle oktavlover for den mannlige stemme, hans vokale stupetårn stikker helt opp i stratosfæren, og han når, så vidt jeg kan bedømme, hele veien opp uten å slå over i falsett, så kaster sangen seg som stuperen ut fra tårnet og skyter i svimlende angst og jubel mot vannflaten og bryter den med et triumferende forløsende «Yeeeeah!».

Kodaen (komposisjonens tillegg) roterer og roterer rundt mantraen naa-na-na-na-na-na-naa, igjen og igjen, majestetisk spilt av strykere og blåsere. Orkesteret danner en kontrastfylt ramme rundt den kokende jammen som foregår i sentrum anført av trommer, piano og Pauls frydefulle vokale utladninger. Rene gospelutblåsningen. Kodaen varer i drøye fire minutter, men Paul foretar et smart grep, han lar faden starte tidlig, de siste to minutten er en eneste lang fade, festen reiser videre, det er så du ser dem for deg, et helt karneval av mennesker i festlige kostymer som danser i flakkende fakkellys inn i natten, til slutt er det bare noen ørsmå lysglimt igjen. Så blir det stille… og stiften slår inn i de innerste rillene.

The Rolling Stones – «Jumpin’ Jack Flash» (Decca)

Det var i Morden, at «Jumpin’ Jack Flash»-riffet ble oppfunnet. Ikke av Keith. Ikke av Mick. Men av Bill. Hverken Mick eller Keith var til stede da Bill drodlet på elpianoet, og plutselig satt akkordsekvensen der. Charlie og Brian hektet seg på. Og så begynte det å koke. Dette lokomotivet av en jam var i full gang da Mick ankom til studioet, og han hørte selvfølgelig gull.

Bill skulle få høre riffet sitt igjen da gruppen flyttet inn i Olympic for å starte innspillingene på ordentlig. Det var ikke et pianoriff lenger, men et girarriff, og ikke et hvilket som helst gitarriff, men alle gitarriffs mor – helt der oppe med «Satisfaction», som det slekter på. Riffet var vokst til å bli en pumpende kraft-låt, rå, rett i strupen, og med et refreng av yreste sort.

Tittelen og karakteren «Jumpin’ Jack» dukket opp en tidlig og regnfull morgen hjemme hos Keith. Han og Mick hadde vært oppe hele natten. Plutselig hørte de den svuppende lyden av slagstøvler utenfor vinduet. Keiths gartner, Jack Dyer. Hva var det? Sa Mick. Det er Jack. Det er Jumpin’ Jack. Sa Keith. Flash. Sa Mick.

Der satt den. Jumpin’ Jack Flash. En rytmisk frase å bygge en hel karriere på. Eller i hvert fall en verdensklassiker. Og nå gikk ballkastingen hurtig. De hadde jo allerede groovet som passet perfekt til versene. Den greia til Bill. Og de hadde tittelen – en frase og et kallenavn som bare skrek etter å eie refrenget og tittelen og hitlistene.

Denne Jack har litt av en bakgrunn. Versene kyler skarpe snap shots fra et oppveksthelvete mot lytteren, de virker dobbelt konfronterende fordi jeg-personen slett ikke sutrer, det lyser triumf av hver eneste tekstlinje. Det gjør personen farlig. Ytterligere forsterket av det arrogant hoverende refrenget.

Sangen er en spartansk selvbiografi og består av en serie slående bilder. Åpningsstrofen er den perfekte inngang:

I was born in a crossfire hurricane
And I howled at my ma in the driving rain

At han ble oppdratt av en eldre, sadistisk kvinne som brukte pisk til avstraffelser, tyder på at moren forlot ham og at han havnet i en institusjon.

Så kan man bare gjette på hans videre ferd gjennom livet før det kulminerer i en ubehagelig vrengt Kristus-allegori hvor Jack krones med en nagle tvers gjennom skallen.

#metoo-offeret Jack er mot alle odds ikke gått til grunne. Tvert imot! Han har det ikke bare OK, han har det riktig strålende, for han er Jumpin’ Jack Flash. Selveste.

Det føles ikke nødvendigvis beroligende. For hva er han? Denne flashy jubelbunten med sin groteske bakgrunnshistorie kan meget vel være en svært vellykket seriemorder (i betydningen beryktet, berømt og fortsatt på frifot). Men han kan også være sin egen klisjé, en rock’n’roll star. Vi får ingen avklaring der. Og derfor dirrer denne fenomenale forestillingen helt på kanten av en bunnløs avgrunn. Skal vi feire med Jack eller skal vi kjenne gufset av angst? Det blir et ja takk, begge deler. Han kan være satans egen sønn. Men han kan også være mannen som sto gjennom motgangen, vokste på det og slapp fri. Uansett hvem han er, så nærer hans suksess seg på hevn. «Jumpin’ Jack Flash» besvarer ikke spørsmål, den er. Mick Jaggers klønete forklaring fra 1995, at teksten egentlig er en metafor for «å frigjøre seg fra alle de syre-greiene», trivialiserer sangen. «Jumpin’ Jack Flash» er alt annet enn triviell.

Og som den låter! Fra introen, de innledende hutrende dæljene på den overstyrte kassegitaren som vekker bassen og Charlie, de rappe håndledds-flickene (dæ-ræ-ræ) over strengene, og rett inn i riffet (akustiske gitarer, innspilt på kassett, overstyrt så det låter elektrisk) som styrer det gyngende kompet av gitarer (Brian på elektrisk rytmegitar), piano, trommer, bass og perkusjon, det hugger seg vei, det er et tordnende ekspresstog som rykker og slår over skinneskjøtene, det har et sinnssykt groove, det er The Rolling Stones gjenfødt, bare sterkere, større og mektigere enn du noen gang har kunnet forestille deg -, og så kommer refrenget ringlende, i dryss av funklende stjerneglitter:

But it's all right now, in fact, it's a gas
But it's all right, I'm Jumpin' Jack Flash
It's a gas, gas, gas

De syngende bass-vippene signaliserer neste vers, og samler atter ensemblet rundt det gyngende og vanvittig medrivende groovet. Formidabelt. To minutter inn, da Mick begynner på tredje vers, er du så besatt av denne innspillingen at du gjerne selger din egen mor for å få den til å vare evig.

Om ikke det tette, gyngende drivet er nok, så har arrangementet noen små overraskelser på lager i avslutningen. Blant annet et bisart talekor av monotone, tilgjort dype stemmer som messer:

Jumpin Jack Flash, it’s a gas

Som vandrende dødninger på subbende ferd over moen.

Og så har vi faden med hvor Bill slippes løs på orgel og antagelig også en mellotron i blåsermodus.

Overflod. Fantastisk innspilling. Fantastisk låt.

Louis Armstrong – «What a Wonderful World» (abc/EMI)

«What a Wonderful World» var en av årets mest langsomme klatrere. I NME debuterte den i nedre del av Top 30 i februar, brukte nærmere to måneder på å nå toppen og lå der i fire uker. Da den omsider datt ut av TOP 30, hadde den tilbragt hele 21 av årets uker på TOP 30. Armstrong traff alle i hjertet.

Sangen var skrevet spesielt for ham og ble spilt inn i 1967. ABC Records-sjefen Larry Newton mislikte innspillingen så sterkt at han, ifølge produsent Bob Thiele, nektet å bruke penger på markedsføring i USA. I Storbritannia reagerte man helt annerledes. Britene elsket låten, og den er siden blitt en evig gjenganger i britisk og europeisk radio. Det er en vakker innspilling med umåtelig hjerteløft i den sommerlette melodien, og Louis fantastiske vokale kjærtegn av teksten, hans hese nesten uhørlige vibrato i slutten av hver strofe gir en helt magisk virkning.

En aldrende jazzmusiker med orkester, strykere og en hyllest til livet kunne holde psykedeliske grupper og samtidens største popstjerner borte fra førsteplassen i en måned.

Aretha Franklin – «I Say a Little Prayer» (Atlantic)

Aretha Franklins versjon av denne Bacharach/David-perlen kjempet om det britiske platepublikummets gunst samtidig med Beatles, Bee Gees, Beach Boys, Mary Hopkin og Tom Jones. Hun klarte ikke å nå toppen i det bikkjeslagsmålet der, men en 4. plass er respektabelt som bare det.

Sangen var allerede kjent gjennom Dionne Warwicks 1967-innspilling, en smul, laidback og elegant versjon. Franklin og korgruppen The Sweet Inspirations begynte å synge den uformelt, som oppvarming, under arbeidet med albumet “Aretha Now”. Produsent Jerry Wexler spisset ører. Han ante konturene av en suksess, og da var det bare å la båndet gå. Franklin snudde Warwicks lounge-vinner opp-ned, melodien ble omskapt til en dialog mellom solist og kor, med tydelig, gospelbakgrunn og friere rytmisk frasering. Hun omskapte balladen til et vulkanutbrudd av flammende følelser, og ga dermed sangen helt ny identitet. Hun gjorde den til sin.

The Jimi Hendrix Experience – «All Along the Watchtower» (Polydor)

Jimi Hendrix elsket Bob Dylan, og han gjorde underverker med mannens sanger, uten å ta dem fra ham. En Jimi Hendrix-versjon av annenmanns verk ble alltid gjort med respekt, selv når Jimi var på sitt mest innovative. Men versjonen av «All Along the Watchtower» var likevel noe helt spesielt.

Sangen er fra det spartansk arrangerte Dylan-albumet “John Wesley Harding”; en samling gåtefulle sanger, og ingen mer gåtefulle enn “All Along The Watchtower”, som også i Dylans arrangement har en feberhet, manende fremdrift, akkord-rekken blir en utålmodig riffsekvens som skyver historien vider, videre. Hendrix koblet gitaren til en høyspentledning og blåste opp groovet, og etter stikkordert “the wind began to howl” tok han av i et av de mektigste solo-løpene noen elektrisk gitarist har levert.

Så mektig er denne versjonen, at Dylan definerte den som definitiv og bygget sine egne fremføringen av den på Henderix mesterverk fra “Electric Ladyland”, første gang hørt under “Before The Flood”-turneen i 1974.

Musikken 1968 i USA

Billboards lister viser et amerikansk singelmarked med uvanlig stor stilbredde. Årsoversikten hadde «Hey Jude» øverst (ni uker på 1. plass!), fulgt av Paul Mauriats instrumentale «Love Is Blue», Bobby Goldsboros kreftballade «Honey», Otis Reddings posthume soulklassiker «(Sittin’ On) The Dock of the Bay» og New Jersey-italienerne The Rascals’ frihetssang «People Got to Be Free». Blant de ti fremste var også hardrock med Cream, orkesterpop med Herb Alpert, filmmusikk med Hugo Montenegro, folkrock/loungefolk med Simon & Garfunkel og insisterende, på grensen til funk, soul med Archie Bell & the Drells. Med andre ord, her kunne alt skje.

Nasjonens politiske og sosiale uro speiles i «People Got to Be Free», «Love Child» og «Harper Valley P.T.A.», men Billboard viser samtidig at amerikanere er gode på eskapisme - så 1968 var et godt år for kliss, instrumentaler og underholdningspop. De trengte kanskje det i det året da nasjonens fremste borgerrettighetsforkjemper og den neste Kennedy-presidenten ble skutt ned og drept med bare to måneders mellomrom. Det forklarer kanskje også hvorfor “Hey Jude” fikk så mange uker på toppen, ni ukers allsangtrøst hadde helt sikkert en helende virkning.

Otis Redding – «(Sittin’ On) The Dock of the Bay» (Atlantic)

Singelen lå fire uker på førsteplass på Billboard Hot 100 og endte som nummer fire på Billboards årsoversikt. Den ble utgitt kort tid etter Reddings død i en flyulykke og ble den første posthume førsteplassen i Billboard Hot 100s historie. En enorm crossover-suksess for Stax-soulen, selvfølgelig.

Redding utviklet sangen etter et opphold ved San Francisco-bukta og fullførte den sammen med gitaristen Steve Cropper. Opptaket var roligere og mer innadvendt enn Reddings vanligvis kraftfulle soulinnspillinger. Etter dødsulykken fullførte Cropper produksjonen og la til lyder av bølger og måker. Han valgte å beholde Reddings improviserte plystring i avslutningen.

Simon & Garfunkel – «Mrs. Robinson» (CBS)

«Mrs. Robinson» toppet Hot 100 i tre uker. En megahit for duoen. Ufuferdige fragmenter av sangen var først blitt brukt i Mike Nichols’ film “The Graduate”, mens den komplette og fullbyrdede versjonen kom på albumet “Bookends”. Filmens lydspor og “Bookends” avløste hverandre på toppen av Billboard s albumliste, de greide totalt 16 uker på 1. plass. Man kan trygt si at Simon & Garfunkel ble superstjerner i 1968.

Vi som var unge og så filmen da den var ny, måtte sove med hendene oppå dynen når vi tenkte på filmens fru Robinson i Anne Bancrofts skikkelse. Hun var mye mer spennende å tenke usømmelige tanker om enn datteren, frøken Robinson (Katharine Ross). Dustin Hoffman hadde vår fulle forståelse. Sånn er jo livet når man er gutt og testosteronet bruser.

Sangen er, uansett hvordan man tolker den, helt fenomenal. Det beste Paul Simon og Art Garfunkel hadde prestert til da. Det skulle gå et år før de matchet låten (og vel så det) med “The Boxer”.

The Rascals – «People Got to Be Free» (Atlantic)

«People Got to Be Free» toppet Billboard Hot 100 i fem uker, og står igjen som Rascals største hit (større enn “Groovin’”, faktisk). En oppløftende blandingen av pop, soul, gospel og allsang med et tidsriktig politisk budskap. Det var saker for samtidsbevisst ungdom i Vietnamkrigs-, attentat-, og studentopprørs-året 1968.

Felix Cavaliere og Eddie Brigati skrev sangen som en reaksjon på drapene på Martin Luther King jr. og Robert F. Kennedy. Budskapet om frihet, toleranse og fellesskap var derfor direkte knyttet til dette året. The Rascals gikk foran som borgerrettighets-eksempler ved at de nektet å delta på konsertarrangementer som ikke også inkluderte svarte artister.

Jeannie C. Riley – «Harper Valley P.T.A.» (Stateside/EMI)

Jeannie C. Riley var den første kvinnen overhodet som toppet både Billboard Hot 100 og Hot Country Singles med én og samme innspilling samtidig. Det gjaldt altså «Harper Valley P.T.A.» (“Fru Johnsen” på norsk). Countrymusikken viste breddekvaliteter.

Tom T. Halls sang forteller om en enslig mor som blir kritisert av skolens foreldreforening, men møter opp og avslører medlemmenes dobbeltmoral. Formelt er det foreldreforeningen ved Harper Valley Junior High – altså en amerikansk Parent-Teacher Association. Foreningen fungerer som småbyens moralpoliti. De overvåker privatlivet til sangens hovedperson, og mener de kan avgjøre om hun er en skikket mor. Tom T. Hall omtalte dem selv som stedets «lokale aristokrati», og avslutningen utvider angrepet fra skolen til hele Harper Valley: Dette er et lite “Peyton Place”, fullt av offentlig dyd og privat utskeielse.

Innspillingen vant Grammy-prisen for beste kvinnelige countryvokal.

I Norge ble sangen i Terje Mosnes’ gjendiktning, en kolossal slager for Inger Lise Andersen, som Inger Lise Rypdal het den gang.

Marvin Gaye – «I Heard It Through the Grapevine» (Tamla Motown)

Marvin Gayes første førsteplass på Billboard Hot 100, og den presterte like godt syv uker på rad helt der oppe. Platen solgte rundt fire millioner eksemplarer og var Motowns mestselgende singel til da.

Norman Whitfield og Barrett Strong skrev sangen, og Gladys Knight & the Pips hadde allerede hatt en stor hit med en raskere versjon. Gayes mørkere og mer dempede innspilløing ble gjort før Gladys, men Barry Gordy motsatte seg utgivelse. Det frustrerte Whitfield enormt, og han forsøkte ved flere anledninger å få Gordy til å forandre mening. Det var som å snakke til en vegg. Til slutt resignerte Whitfield, og inkluderte låten på Gayes 1968-LP “In The Groove”. Det var smart. For da oppdaget radiostasjonene innspillingen, og vips var låten blitt en radiohit. Nå kunne ikke Gordy blokkere lenger, og endelig, to år etter at den ble innspilt, kom Marvin Gayes største hit på single.

Det er en mektig innspilling med en mørk, buktende rytmisk understrøm som du blir helt hektet på. Og Marvin synger den overmenneskelig sterkt, helt i ytterkantene av egen rekkevidde. Megaklassiker.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1968:

Januar

Den 2. januar utfører den sørafrikanske kirurgen Christiaan Barnard en hjertetransplantasjon på Philip Blaiberg. Blaiberg overlever i mer enn ett år.

Den 5. januar blir Alexander Dubček leder for kommunistpartiet i Tsjekkoslovakia. Dette innleder «Prahavåren», et forsøk på å skape en friere og mer demokratisk form for sosialisme.

Den 21. januar begynner slaget ved Khe Sanh i Vietnam, samtidig som et amerikansk B-52-bombefly med fire hydrogenbomber styrter ved Thule på Grønland.

Den 23. januar beslaglegger Nord-Korea det amerikanske etterretningsskipet USS Pueblo og arresterer mannskapet, noe som skaper en alvorlig internasjonal krise.

Den 30.–31. januar innleder FNL og nordvietnamesiske styrker Tết-offensiven med overraskelsesangrep over store deler av Sør-Vietnam, blant annet mot den amerikanske ambassaden i Saigon. Offensiven blir et vendepunkt fordi den svekker troen på at USA var i ferd med å vinne krigen. Særlig blir pessimismen og kritikken i amerikansk presse utslagsgivende. Riktignok ender offensiven med en fryktelig nederlag for FNL-geriljaen (også kalt Viet Cong) som nesten blir utslettet, men kommunistene vant propagandakrigen, og det er den som farver vestlig pressedekning av krigen etter dette. Slik sett taper ikke USA krigen i Vietnam, men i Washington.

30. januar – Vietnamkrigen/Tết-offensiven: I Vietnam innleder FNL sin hittil største offensiv. 36 provinshovedsteder og 64 lokale sentre angripes. Bildet viser en sanitetssoldat som behandler en såret amerikansk marinesoldat under slaget om Huế, 6. februar 1968. (Foto: sersjant William F. Dickman / U.S. Marine Corps. Kilde: National Archives via Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.)

Den 31. januar blir stillehavsøya Nauru selvstendig etter tidligere å ha vært administrert av Australia, Storbritannia og New Zealand.

Februar

Den 1. februar blir den sørvietnamesiske politisjefen Nguyễn Ngọc Loan fotografert mens han henretter en FNL-fange i Saigon. Bildet blir et av Vietnamkrigens mest kjente og påvirker opinionen mot krigen. Fotografen angret senere på at han tok bildet, da det på ingen måte fortalte hele historien, og ødela politisjefens liv.

Den 6.–18. februar arrangeres vinter-OL i Grenoble i Frankrike. Norge gafler i seg medaljer.

Den 8. februar skyter politiet mot en demonstrasjon mot raseskille i Orangeburg i USA. Tre afroamerikanske studenter blir drept.

Den 24. februar gjenerobrer sørvietnamesiske styrker byen Huế etter noen av de hardeste kampene under Tết-offensiven.

Mars

Den 8. mars begynner omfattende studentprotester i Polen. Myndighetenes harde reaksjon utløser en politisk krise og en antisemittisk kampanje som driver mange polske jøder i eksil.

Den 12. mars blir Mauritius selvstendig fra Storbritannia, men fortsetter som medlem av Samveldet.

Den 16. mars dreper amerikanske soldater mellom 347 (offisielle amerikanske tall) og 504 (offisielle Nord Vietnamesiske tall) ubevæpnede sivile i Mỹ Lai i Vietnam. Massakren blir først kjent offentlig i 1969 og bidrar til økende motstand mot krigen.

***Den amerikanske soldaten Capezza setter fyr på en vietnamesisk bolig under Mỹ Lai-massakren, 16. mars 1968.*** *(Foto: Ronald L. Haeberle / U.S. Army. Offentlig eiendom (public domain) i USA.)*

Den 18. mars innfører Norge postnummer for å gjøre sortering og distribusjon av post mer effektiv.

Den 19. mars kunngjør Slottet at kronprins Harald har forlovet seg med Sonja Haraldsen.

Den 22. mars okkuperer studenter universitetskontorer i Nanterre utenfor Paris. Aksjonen blir opptakten til det omfattende franske opprøret som senere blir kjent som «Mai 1968».

Den 28. mars vedtar Stortinget å opprette Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø.

April

Den 4. april blir borgerrettighetslederen Martin Luther King jr. skutt og drept i Memphis. Samme dag skyter NASA opp Apollo 6, den siste ubemannede testen av Saturn V-raketten.

Den 5.–11. april bryter det ut opptøyer i mer enn hundre amerikanske byer etter drapet på King, med særlig omfattende ødeleggelser i Washington.

***En soldat holder vakt ved hjørnet av 7th Street og N Street NW i Washington, D.C., blant ruinene etter opptøyene som fulgte drapet på Martin Luther King jr. Fotografert 8. april 1968.*** *(Foto: Warren K. Leffler / U.S. News & World Report Collection, Library of Congress.)*

Den 8. april avsluttes slaget ved Khe Sanh etter nærmere tre måneder med intense kamper i Vietnam.

Den 11. april blir den vesttyske studentlederen Rudi Dutschke skutt av en høyreekstremist i Berlin. Attentatet fører til store protester mot myndighetene og den konservative Springer-pressen.

Den 23.–30. april okkuperer studenter flere bygninger ved Columbia University i New York i protest mot Vietnamkrigen, rasisme og universitetets utbyggingsplaner.

Mai

Den 2.–6. mai stenger myndighetene universitetene i Nanterre og ved Sorbonne, og studentprotestene utvikler seg til gatekamper mellom demonstranter og politi i Paris.

***6. mai –*** Franske studenter og lærere går i bresjen for en generalstreik. Streiken utvikler seg etterhvert til åpne gatekamper, bla. i Paris. Bildet viser demonstranter på Place du Capitole i Toulouse 12. juni 1968 under urolighetene knyttet til Mai 68. (Foto: André Cros / Archives municipales de Toulouse, via Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.)

Den 13. mai slutter franske fagforeninger seg til protestene. Omkring én million mennesker marsjerer i Paris, og en landsomfattende streik lammer store deler av Frankrike.

Den 19. mai erobrer nigerianske styrker Port Harcourt under Biafrakrigen. Blokaden av Biafra forverrer en sultkatastrofe som særlig rammer barn.

Den 22. mai synker den amerikanske atomubåten USS Scorpion i Atlanterhavet med 99 mennesker om bord.

Den 27.–30. mai tilbyr den franske regjeringen betydelige lønnsøkninger gjennom Grenelle-avtalene. President Charles de Gaulle oppløser deretter nasjonalforsamlingen og skriver ut nyvalg, noe som gradvis demper uroen.

Juni

Den 5. juni blir den amerikanske presidentkandidaten Robert F. Kennedy skutt etter å ha vunnet primærvalget i California. Han dør dagen etter.

Den 6.–11. juni gjennomfører Sovjetunionen en demonstrasjon av militær styrke nær den norsk-sovjetiske grensen. Hendelsen blir oppfattet som et uttrykk for presset Norge kunne bli utsatt for som NATO-land under den kalde krigen.

Den 7. juni begynner kvinnelige symaskinoperatører ved Ford-fabrikken i Dagenham i England en streik for lik lønn. Streiken bidrar senere til britisk lovgivning om likelønn.

Den 23.–30. juni vinner de Gaulle-vennlige partiene et klart flertall i det franske parlamentsvalget, og protestbølgen fra mai avtar.

Den 26. juni deltar omkring 100 000 mennesker i en demonstrasjon mot militærdiktaturet i Rio de Janeiro, en av de største protestene i Brasils historie på dette tidspunktet.

Juli

Den 1. juli åpnes ikkespredningsavtalen for atomvåpen for undertegning. Avtalen skal hindre at flere land utvikler atomvåpen, samtidig som den støtter fredelig bruk av atomenergi.

Den 17. juli gjennomføres et kupp i Irak. Saddam Hussein blir nestleder i Revolusjonsrådet og begynner sin vei mot full kontroll over landet.

Den 18. juli blir teknologiselskapet Intel grunnlagt i California. Selskapet får senere en sentral rolle i utviklingen av mikroprosessorer og personlige datamaskiner.

Den 25. juli offentliggjør pave Paul VI rundskrivet Humanae vitae, som fastholder Den katolske kirkes motstand mot kunstig prevensjon.

August

Den 2. august rammes Filippinene av et kraftig jordskjelv som dreper minst 207 mennesker.

Så var det meg, 16 år - 13. august 1968

Dagens Arbeiderbladet: Den frekke sveitseren tar virkelig kaka, ribbet hotellrommet, stakk fra regningen, spanderte drinker på hotellets orkester, fikk med seg et par av orkestrets medlemmer på å rappe en cabin-cruiser. Vår mann! Gjengen som malte ”Knus Amerika” mm. på Skaugum er også verdt å nevne. Og handelsminister Kåre Willoch er ikke den som slipper til kondomautomater utendørs. Og “How I Won The War” gikk på Scala. Alt dette på min bursdag. Jeg befant meg i Rimini, så jeg ante ingen ting. Jeg bare drakk billig champagne og røkte mine første sigaretter (Marlboro).

Ukens kiosklitteratur: Nød og elendighet i Biafra og Sonja nedstammer fra Harald Hårfagre? Mye jeg gikk glipp av mens jeg var i Italia. Jeg hadde det vel ca. som damen utenpå Vi Menn.

Popen denne uken: Langt mellom hver utgave av Popnytt og POP-revyen. De avbildede kom i juli. NME-utgaven fikk jeg aldri se før Erik Hansen overlot meg sine årganger i 1974. Jeg var nemlig på ferie i Rimini, og spradet rundt som deltidsdandy og røkte sigaretter. Popstjernene hadde forklarende kallenavn på den tiden, som Beatle Paul og Monkee Peter.

Den 20.–21. august invaderer styrker fra Warszawapakten Tsjekkoslovakia og avslutter Prahavåren. Invasjonen viser at Sovjetunionen ikke vil tillate omfattende politisk liberalisering i sine østeuropeiske satellittstater.

Den 22.–30. august blir antikrigsdemonstranter møtt med omfattende politivold utenfor demokratenes landsmøte i Chicago. TV-bildene forsterker inntrykket av et USA preget av dype konflikter.

Den 23. august åpner Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden, etablert av Sonja Henie og Niels Onstad.

Den 24. august sprenger Frankrike sin første hydrogenbombe på Fangataufa-atollen i Fransk Polynesia.

Den 29. august gifter kronprins Harald seg med Sonja Haraldsen i Oslo domkirke etter et ni år langt forhold som lenge hadde vært omstridt fordi hun ikke var kongelig.

**29. august** – *Kronprins Harald gifter seg med Sonja Haraldsen i Oslo domkirke. Bildet viser brudevalsen på Slottet. (Foto: Bjørn Glorvigen, Billedbladet NÅ / Riksarkivet. Ingen kjente opphavsrettsrestriksjoner.)*

Den 31. august rammes Iran av et jordskjelv som krever omkring 12 000 menneskeliv.

September

Den 5. september fører kraftig nedbør til flom og omfattende skader i Telemark.

Den 6. september blir Swaziland, som senere skifter navn til Eswatini, selvstendig fra Storbritannia.

Den 13. september trekker Albania seg formelt ut av Warszawapakten i protest mot invasjonen av Tsjekkoslovakia.

Den 13. september opphører den norske hvalfangsten i Sørishavet når det siste norske rederiet bestemmer seg for ikke å sende ut en ny ekspedisjon.

Den 21. september vender det sovjetiske romfartøyet Zond 5 tilbake etter å ha fløyet rundt Månen. Det er det første romfartøyet som bringer levende organismer (to skilpadder og noen planter) trygt tilbake etter en ferd rundt Månen.

Den 23. september regnes Tết-offensiven som avsluttet. Militært hadde kommuniststyrkene store tap, men politisk hadde offensiven svekket USAs vilje til å fortsette krigen.

Oktober

Den 2. oktober åpner soldater og politi ild mot en studentdemonstrasjon på Tlatelolco-plassen i Mexico by. Det nøyaktige dødstallet er ukjent, men massakren skjer bare ti dager før sommer-OL.

Den 3. oktober tar general Juan Velasco Alvarado makten gjennom et militærkupp i Peru.

Den 11. oktober skyter NASA opp Apollo 7, den første bemannede ferden i Apollo-programmet.

***Apollo 7-astronautene Walter M. Schirra jr. til høyre og Donn F. Eisele under den første direktesendte TV-overføringen fra verdensrommet, 14. oktober 1968. Walter Cunningham er utenfor bildet.*** *(Foto: NASA, foto-ID S68-50713. Offentlig eiendom (public domain) i USA.)*

Den 12. oktober åpner sommer-OL i Mexico by.

Den 16. oktober løfter de amerikanske løperne Tommie Smith og John Carlos knyttede never under medaljeseremonien på 200 meter. Markeringen blir et varig symbol på kampen mot rasisme.

Fra venstre: Peter Norman, Tommie Smith og John Carlos under medaljeseremonien etter mennenes 200 meter i Mexico-OL, 16. oktober 1968. Smith og Carlos protesterte mot rasediskriminering ved å bøye hodet og løfte hver sin svarte, behanskede neve. (Foto: Angelo Cozzi / Mondadori Publishers.)

Den 18. oktober setter Bob Beamon verdensrekord i lengdehopp med 8,90 meter, hele 55 centimeter lenger enn den tidligere rekorden.

Den 31. oktober kunngjør president Lyndon B. Johnson full stans i amerikansk bombing av Nord-Vietnam i håp om å fremme fredsforhandlingene i Paris.

November

Den 5. november vinner republikaneren Richard Nixon presidentvalget i USA med knapp margin over demokraten Hubert Humphrey og tredjepartskandidaten George Wallace.

***Richard Nixon viser sitt karakteristiske V-tegn under valgkampen i Paoli i Pennsylvania i juli 1968. Han vant presidentvalget senere samme år.*** *(Foto: Ollie Atkins / Det hvite hus.)*

Den 7. november begynner en omfattende protestbevegelse i Pakistan. Uroen fører senere til president Ayub Khans avgang og inngår i utviklingen fram mot delingen av Pakistan og opprettelsen av Bangladesh.

Den 15. november innleder USA Operasjon Commando Hunt, en langvarig bombekampanje mot forsyningsrutene på Ho Chi Minh-stien gjennom Laos.

Den 22. november utgir The Beatles dobbeltalbumet “The Beatles” som vanligvis kalles “The White Album”.

***Nøyaktig fem år etter “With The Beatles” og drapet på John F. Kennedy kom dette.***

Den 30. november blir Norske Samers Riksforbund stiftet for å arbeide for samenes politiske, kulturelle og språklige rettigheter.

Desember

Den 9. desember demonstrerer Douglas Engelbart datamus, hypertekst, videokonferanse og flere andre framtidsrettede dataløsninger. Presentasjonen blir senere kjent som «The Mother of All Demos».

Den 13. desember innfører militærregimet i Brasil dekretet AI-5, som gir myndighetene omfattende fullmakter til sensur, arrestasjoner og politisk undertrykkelse.

Den 22. desember oppfordrer Mao Zedong kinesisk ungdom fra byene til å reise til landsbygda for «omskolering», som en del av kulturrevolusjonen. "Opp til fjellene og ned til landsbyene." En plan med katastrofale følger for tallrike familier.

Den 24. desember går Apollo 8 inn i bane rundt Månen. Frank Borman, Jim Lovell og William Anders blir de første menneskene som ser Månens bakside med egne øyne, og Anders tar det berømte fotografiet Earthrise.

Den 28. desember angriper israelske styrker flyplassen i Beirut og ødelegger mer enn et dusin sivile fly som gjengjeldelse for et angrep utført av palestinske militante.

Lesestoff i julen

Ikke all verdens lesestoff i avisen på julaften. Men vi beroliges av at det er masse interessant på kino i romjulen. Hold av tid til “Bullitt”, “Jungelboken”, “Shalako” (Sean Connery mot Brigitte Bardot!) og “Manndomsprøven”. Og mens du venter kan du hygge deg med fotoet Apollo-romfarerne tok av Jordan. Ikke mye til kamera, og ganske slette fotografer, men likevel …

For mann og kone å regne, og dermed kan kronprinsparet flytte inn på Skaugum. Taggingen fra i sommer er fjernet, så det står ikke lenger “Ut av statskirken” og andre slemme ting der. Ellers ser man at det er behov for narkotikatalenter til en ny norsk narkotikafilm. Vi får håpe regissøren er relativt nykter. Og Vi Menn pynter seg skikkelig til jul.

Det står faktisk dårlig til på den norske popblad-fronten. Både Popnytt og POP-revyen nærmer seg slutten, det går lang tid mellom hver utgivelse, og begge nedlegges i 1969. New Musical Express, derimot, holder stand, fortsatt med den eldgamle og forrykte golfentusiasten Andy Gray som sjefsredaktør. Opplaget begynner å falle. Det skal bli verre.

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Rene Cassin

Fire bøker

VINTER-OL I GRENOBLE

Norge blir beste nasjon

Norske gullmedaljer:

Fred Anton Maier – 5000 meter skøyter

Harald Grønningen – 15 km langrenn

Ole Ellefsæter – 50 km langrenn

Odd Martinsen, Pål Tyldum, Harald Grønningen, Ole Ellefsæter – 4 x 10 km langrenn

Inger Aufles, Berit Mørdre, Babben Enger Damon – 3 x 5 km langrenn

Magnar Solberg – 20 km skiskyting

VM på skøyter i Göteborg:

Fred Anton Maier blir verdensmester og vinner både 5000 og 10 000 meter.

Engelsk fotball:

Ganske uinteressant sesong med noe skrot fra Manchester på de to første plassene.

Det flotte Liverpool tar bronse.

I Europacupen blir det engelsk seier for første gang da Manchester United slår Benfica 4-1 (etter ekstraomganger) på Wembley.

Samtidig vinner Leeds det som var forløperen til UEFA-cupen.

Norsk fotball:

Lyn blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Mjøndalen 3-0 i finalen.

Lyn blir også seriemester i fotball.

1968 - deltids-dandyen våkner

JANUAR – MAIER KNUSER EUROPA

FEBRUAR - MAIER KNUSER VERDEN

MARS – PLATEBARENS SKREKK

APRIL – KNEPET PÅ FERSKEN AV LOVENS LANGE ARM

Mai – VÅR I PENGELENS OG SIGARETT-AKSJONEN

JUNI – DRAPET PÅ KENNEDY OG FLUKTEN FRA DEN POLSKE SJØMANNEN

JULI – VIDUNDERLIGE RIMINI

AUGUST - LUKTEN AV KVINNE OG LIVET SOM DELTIDS-DANDY

SEPTEMBER – MAGISKE «HEY JUDE» OG MITT LIV SOM SANGSMED

OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN I DEN UNGE KROPPEN

NOVEMBER – DEN TORNEFULLE VEIEN MOT «WHITE ALBUM»

DESEMBER – HELLER COCKTAIL ENN YOKO ONO (snabel-tanker)

Musikk 1968 i Storbritannia

Fem sentrale singler

The Beatles – «Hey Jude» (Parlophone/EMI)

The Rolling Stones – «Jumpin’ Jack Flash» (Decca)

Louis Armstrong – «What a Wonderful World» (abc/EMI)

Aretha Franklin – «I Say a Little Prayer» (Atlantic)

The Jimi Hendrix Experience – «All Along the Watchtower» (Polydor)

Musikken 1968 i USA

Otis Redding – «(Sittin’ On) The Dock of the Bay» (Atlantic)

Simon & Garfunkel – «Mrs. Robinson» (CBS)

The Rascals – «People Got to Be Free» (Atlantic)

Jeannie C. Riley – «Harper Valley P.T.A.» (Stateside/EMI)

Marvin Gaye – «I Heard It Through the Grapevine» (Tamla Motown)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1968:

Så var det meg, 16 år - 13. august 1968

Lesestoff i julen

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Fire bøker

VINTER-OL I GRENOBLE

VM på skøyter i Göteborg:

Engelsk fotball:

Norsk fotball:

YANFRIIS.NO

1968 - deltids-dandyen våkner

JANUAR – MAIER KNUSER EUROPA

FEBRUAR - MAIER KNUSER VERDEN

MARS – PLATEBARENS SKREKK

APRIL – KNEPET PÅ FERSKEN AV LOVENS LANGE ARM

Mai – VÅR I PENGELENS OG SIGARETT-AKSJONEN

JUNI – DRAPET PÅ KENNEDY OG FLUKTEN FRA DEN POLSKE SJØMANNEN

JULI – VIDUNDERLIGE RIMINI

AUGUST - LUKTEN AV KVINNE OG LIVET SOM DELTIDS-DANDY

SEPTEMBER – MAGISKE «HEY JUDE» OG MITT LIV SOM SANGSMED

OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN I DEN UNGE KROPPEN

NOVEMBER – DEN TORNEFULLE VEIEN MOT «WHITE ALBUM»

DESEMBER – HELLER COCKTAIL ENN YOKO ONO (snabel-tanker)

Musikk 1968 i Storbritannia

Fem sentrale singler

The Beatles – «Hey Jude» (Parlophone/EMI)

The Rolling Stones – «Jumpin’ Jack Flash» (Decca)

Louis Armstrong – «What a Wonderful World» (abc/EMI)

Aretha Franklin – «I Say a Little Prayer» (Atlantic)

The Jimi Hendrix Experience – «All Along the Watchtower» (Polydor)

Musikken 1968 i USA

Otis Redding – «(Sittin’ On) The Dock of the Bay» (Atlantic)

Simon & Garfunkel – «Mrs. Robinson» (CBS)

The Rascals – «People Got to Be Free» (Atlantic)

Jeannie C. Riley – «Harper Valley P.T.A.» (Stateside/EMI)

Marvin Gaye – «I Heard It Through the Grapevine» (Tamla Motown)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1968:

Så var det meg, 16 år - 13. august 1968

Lesestoff i julen

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Fire bøker

VINTER-OL I GRENOBLE

VM på skøyter i Göteborg:

Engelsk fotball:

Norsk fotball:

1969 - sommerparadiset Mærdø, mørke skyer over beatles og meg

1967 - psykedelia i de tusen hjem

YANFRIIS.NO