1967 - for første gang i verden varte sommeren et helt år. Hos vismannen: Beatles dro til Wales for å lære meditasjon av den klukkende vismannen fra India. Samtidig døde Brian Epstein. Plutselig befant de seg i et veiskille. Det skjønte ikke vi tenåringer. Beatles var Beatles og alt kunne skje. De visste best. Men det gjorde de jo slett ikke. Det skulle gå et års tid før vi oppdaget det.(Fotomontasje: Yan Friis)

'67, '67 — vart har du tagit vägen nu? Det fantastiske, ja, legendariske, året 1967. Narkotikamusikkens absolutte triumf, året da mange sikkert ville hatt 18 årsgrense på grammofonplatene, og Beatles tøyset med hjernen til selv de mest inngrodde gæmlisene.

JANUAR – GUMMI-SKISTØVLER, BUKSE MED STRIKK OG BAMBUSSTAVER

Det spennende året da alt kunne skje innledes med ikoniske markører som Doors' debut, The Monkees' erobring av verdens tenåringer, det fremmedartede Stones-albumet og gruppens makeløse dobbel A-single, Jimi Hendrix' ankomst og ikke minst The Move. Alt mens man ventet på livstegn fra profetene, The Beatles.

Ellers regnet det popstjerner i Oslo. Hollies spilte i Folkets Hus i desember, og var det største hovedstaden hadde opplevd siden Stones på Sjølyst. Nå kom ketchup-effekten.

Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich spilte på Edderkoppen 8. januar. Tror Eirik var der. Rapportene jeg fikk var ikke direkte overbevisende. I skolegården fortalte viktigperer at det hadde vært tamme saker og at gruppen brukte playback. Jeg var ingen superfan av Dave Dee & Co. men kjente stikk av misunnelse.

***Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich:De var aktuelle med “Save Me”. Jeg likte forgjengeren, “Bendt It” bedre. (Foto: Det Nye, Oslo 1967. Originaldias i Yan Friis’ Det Nye-arkiv.)***

Neste orkester ut på Edderkoppen: Herman’s Hermits, 25. og 26. januar. Jeg hadde ikke noe ønske å se møkkabandet som tvang meg til å bytte “Dead End Street” i “No Milk Today”, fordi Jakob var utakknemlig og hadde dårlig smak. POP-revyen rapporterte om at den helt store susen manglet.

Duttebassen: Peter Noone i Herman’s Hermits. Popstjerne etter foreldregenerasjonens smak. Duttebass med Kennedy-smil og melketenner. (Foto: Det Nye, Oslo 1967. Originaldias i Yan Friis’ Det Nye-arkiv.)

Spencer Davis Group fulgte i mars, Otis Redding i april. Det gikk rykter om at Beach Boys skulle komme i mai. Det skjedde ikke. Men The Who kom 1. mai - og dagen etter smadret Townshend lampene over scenen i Njårdhallen med et mektig gitar-sleggekast. 26. mai arrangerte rødrussen konsert med Small Faces på Jordal, og Ronnie Lane og Ian McLagan poserte for POPrevyen med russeluer. Small Faces hadde lagt Trondheim og Horten inn i programmet også.

Begivenhetsrik start på 1967, altså, og ennå var ikke “Sgt. Pepper” i butikkene!

Jeg så ingen av konsertene. Men det var min første vinter med rottefella (farvel kandahar) og skistøvler i gummi med bred snute som hadde en egen evne til å spenne ben på en når man spaserte på ujevnt underlag og traff en iskant. Særlig hvis det var en raff frøken i nærheten. Tosifret tryning den vinteren – hovedsakelig på skare-is i skolegården. Jeg ble tvunget til å gå med de skistøvlene til daglig, nemlig – kombinert med skibukser (stramme) med strikk under foten.

Skiene var av merket Bonna, stilige treski med blå snute. Julegave. Stavene var av bambus med store trinser. Jeg tror jeg har en av dem stående i garasjen ennå. Jeg ble ikke den neste Harald Grønningen. Eller Don Juan.

Jeg var bare flau, og lurte på om jeg snart kunne få noen venner.

FEBRUAR – DA DE GJORDE ALT FOR Å KNEKKE MAIER

Uvirkelig. Magisk. Med denne singlen skjønte vi at The Beatles enten var guder eller magiske vesner fra en annen planet. Det gikk ut på det samme. Engelbert ødela riktignok festen. Men Beatles varer evig. (Parlophone/EMI)

Det var måneden da åpenbaringen "Strawberry Fields Forever"/"Penny Lane" landet på Jorden, og all verden lot seg innskrive i manntall. Selv møtte jeg magien gjennom en ørepropp under dynen rundt midnatt (jeg tipper mellom 11. og 12. februar) med radioen innstilt på Lux i Kirkeveien 42C på Høvik. Neste natt fikk jeg møte B-siden gjennom den samme øreproppen. Jeg var ørevitne til et mirakel, og ble fylt av takknemlighet over at jeg eksisterte i dette verdenshistoriske øyeblikket og pustet i den samme luft som profetene John, Paul, George & Ringo.

Det var bare to ting som matchet disse øyeblikkene i 1967. Og det var sommerdagen da jeg kjøpte "Sgt. Pepper" og julekvelden da jeg fikk "Magical Mystery Tour".

Beatles ville muligens fått en skarp utfordrer på pallen hvis verden hadde vært rettferdig og behandlet Fred Anton Maier snillere. I Lahti falt han på 500, og var allerede ute av EM-bildet da han gikk 5000. De gjorde det enda vanskeligere for ham ved å avlyse 10 000 (pga kulde) og erstatte med sprintdistansen 3000. Hva er det for noe tull?? Hvorfor ikke 5000 i hvert fall? De får heller gå den distansen begge dager, da! 3000 har ingen ting i et allround mesterskap å gjøre. Hadde Maier stått på bena på 500 og fått 10 000 til dessert neste dag, ville Verkerk fått seg en på tygga.

Under VM på Bislett greide Maier bronse sammenlagt. Men jeg er helt sikker på at nederlenderne drev med noe juks. Det skal ikke være 2 tidspoeng ned fra gull til bronse. Her må Låftman ha vært involvert på en eller annen måte. Maier var bare 9 tiendeler etter Verkerk på 500 (sensasjonelt!). Men så kom 5000 - og Maier selvfølgelig plassert i 1. par. Typisk. Hvor ofte så vi ikke det skje i hans karriere. Folk var vettskremt, de visste at han var uovervinnelig. Gi ham 1. par. Da må han kave i det uvisse, da kjenner han ikke forholdene. Han ble slått av Verkerk (i 8. par, på superis) med 7,8 sekunder. Det hjalp ikke at Maier gikk en strålende 1500 neste dag, bare 1,4 sekunder bak Verkerk. Han hadde for mye å ta igjen. Han måtte ha slått Verkerk med over en runde. Det gadd han ikke. Og derfor endte han bare på bronse i sammendraget. Jeg var svært nedslått.

Og dette skjedde før jeg ante noe som helst om denne Engelbert Humperdinck, et ubrukelig navn på en popsanger, og derfor en fyr man ikke tok seriøst. Det skulle vise seg at han var populærmusikkens svar på møkkakjerring. Han blokkert veien for Beatles, de kom ikke forbi. Jeg husker plasseringene på NME-listen. 3-3-2-2-5. Det gjør vondt i hjertet ennå. I Melody Maker toppet den, men ingen regnet med Melody Maker. Ikke nok i hvert fall.

Engelbert, populærmusikkens Sven Låftman.

***Klovnen Låftman:*** ***Skøytesportens svar på Engelbert Humperdinck. (Foto: Sveriges Olympiska Kommitté)***

***Melody Maker gjelds bare av og til. F.eks. 4., 11. og 18. mars 1967. Hitlisten som viser Engelbert fingeren.***

MARS – BEATLES, ENGELBERT OG FLEKKENE PÅ SENGEN TIL TORE

Det var de tunge ukene da "Strawberry Fields Forever" IKKE nådde 1. plass i England. Det overskygget alt annet for meg. Selv russeren Akentjevs mistenkelig overraskende seier på 15 km i Kollen (udødeliggjort i "Hørerøret"s "Henlagt av mangel på spor", hvor man beskylder Akentjev for å ha gått dameløypa). Og den fryktelige dødspåsken med det verste ruskeværet i manns minne.

***Pipelort:*** ***Anatolji Akentjev tok bare 5. plass på 30 km under VM i 1966. Men vant 15 km i Holmenkollen i ‘67 ved å gå dameløypa (i henhold til “Hørerøret”). (Foto: Klæboe / Riksarkivet)***

Det som endelig fikk meg til å glemme ydmykelsen av The Beatles var sædflekkene på sengen til Tore. Der. Tre tydelige våte og ferske flekker. Kameraten hans hadde holdt på der inne med en pike Vi hadde hørt dem gjennom den låste døren. Nå sto jeg der inne, stum av forferdet oppspilthet og studerte flekkene - på to skritts avstand. Hadde hun virkelig latt ham? Uten bukser og alt? Kameraten gikk rundt og brisket seg. Hun var på badet. Jeg sto der ved sengen og lurte hemmelig på om hun ville komme inn igjen og forbarme seg, bare jeg sto lenge nok. Hun gjorde ikke det. Hun bare gikk.

Øyeblikket gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg har båret det med meg gjennom et helt liv. Der og da, tre flekker på et hvitt laken, sannhetens øyeblikk. Nå kunne alt skje.

APRIL – APRILSNARR OG MONKEES

Jeg husker NRKs aprilsnarr dette året. Man ble oppfordret til å skru av alle lys i huset. Da ville nemlig fjernsynsapparatet sende i farver. Jeg så ut av vinduet og kunne registrere hvordan det poff poff poff ble mørkt i vinduene i nabolaget. Jeg følte meg et øyeblikk usikker. Men husker ikke om jeg også slo av.

April var ellers måneden da det kom fine singler (fra bl.a. Mamas & Papas, Move, Pink Floyd, Jeff beck, The Who og Arthur Conley) som døyvet noe av suget etter nye Beatles-LP. Nå ble det skrevet om den mystiske "Sgt. Pepper" hver eneste uke, og det var bilder av barte-Beatles med rare klær som satt i studio og jobbet. Jeg var så spent. "Strawberry Fields Forever" og "Penny Lane" hadde utløst oksehunger etter annerledes Beatles-musikk. Jeg følte at gruppen var noe midt imellom magikere og profeter. Verden ville kollapse uten dem.

***Ting på gang: Barte-Beatles med rare klær. Ryktene gikk. Det var ting på gang i studio. (Faksimile NME 11. februar 1967)***

Hos Tore så vi The Monkees på TV, foraktet dem høylytt, de var en trussel mot The Beatles, men måtte se likevel. Egentlig likte jeg dem litt, i hvert fall Nesmith (jeg brettet luen min som ham) og til en viss grad Micky. En gang stekte vi strimlet bananskall og røkte det mens vi så The Monkees. Da ble vi skikkelig kvalme. Oppskriften sto i et amerikansk popblad. Man kunne ikke stole på dem.

“I’m A Believer” hadde gjort inntrykk på meg. Nå tok jeg sjansen på oppfølgeren. Jeg kjøpte en Monkees-single for første og eneste gang mens gruppen eksisterte. "A Little Bit Me, A Little Bit You". Det var ikke lurt. Davy Jones var en skrøpelig sanger, og låten smakte sukkerspinn. Akk, som jeg angret. Lefdal nektet å bytte. Så måtte jeg ty til klassen. Odd Einar forbarmet seg over meg, men ikke mer enn at han forlangte avslag. Det var bittert. Helt kliss ny plate. Spilt to ganger. Odd Einar var forretningsmann. Det var ikke jeg da jeg sto hos Lefdal igjen med de snaue skillingene fra Odd Einar, pluss ekstra bidrag fra meg (der røk ukepengene for neste uke) og kjøpte "Pictures Of Lily". Uansett, et betydelig bedre valg.

Stilig lue: Foraktet, men egentlig godt likt. En god oppsummering av mitt forhold til Monkees. De var jo på TV, alle fulgte serien. Og jeg kopierte luebrettingen til Nesmith. Min var blå. (RCA Victor)

Verdens beste Who: Når det er tomt for vin og alle er gått hjem, må man vel kunne fastslå at “Pictures Of Lily” er den beste Who-singlen av dem alle. (Polydor)

MAI – MARXISTEN, BH-STROPPEN OG LENGSEL OG ENSOMHET I EN GRIM VERDEN

Tirsdag 2. mai kom The Who til Oslo. Saftige rapporter på skolen onsdag. Townshend hadde smadret lampen over scenen i Njårdhallen ved å kyle gitaren rett til værs. 10 meter skrev POPrevyen. Det var kanskje noe drøyt, men likevel. Bang!, sa det, så ble det stummende mørkt, den rungende stillheten krydret med lyden av singlende glass. Den som hadde vært i Njårdhallen da!

Det Nye traff bandet, og fotoarkivet er min eiendom nå, så jeg kan i hvert fall glede meg selv og deg som leser dette med et bilde fra pressemøtet. :)

Lilys skål: Et provisorisk og spontant forsøk på å tenke kreativt fra fotografenes side. “Pictures Of Lily” var gruppens nyeste single, fire tallerkener og litt tusj gjorde susen, og vips! Genialt. Eller kanskje ikke.(Foto: Det Nye, Oslo 1967. Originaldias i Yan Friis’ Det Nye-arkiv.)

To rabagast-orkestre i Oslo i en og samme måned. Rene julekvelden. Havnet på forsiden av den viktigste avisen i verden for norske tenåringsgutter i 1967. Fra eget arkiv.

1967, The Summer of Love, ble et ørkenår for meg sosialt. Jeg var snart 15 og slo tiden i hjel med å spille plater, skrive egne hitlister, lese Alistair MacLean og Morgan Kane, og nekte å bli konfirmert. Det siste utløste raseriutbruddet: “Jeg vil ikke ha en hedning under mitt tak!” fra min stefar. Jeg skrev følgende ord i “Det nye testamente” som vi fikk utlevert mens vi gikk for presten: “Dette er en bok hvis viktighet jeg betviler. Yan Friis”, eller snarere “Jan Friis”. Jeg var til og med i opposisjon til mitt eget navn.

Like fullt var jeg også som snarest innom Nadderuds kristengruppe, men falt fort ut da jeg oppdaget at morgenmøtene forutsatte at hver enkelt sa noen ord om sine vanskeligheter før man til slutt brøt ut i kollektiv bønn. Jeg så etter jenter, og dette var avgjort ikke stedet.

I storefri like før (eller etter) sommerferien, skulle noen spille skolens sosialister et puss. Det var tre av dem, og de lå på gresset i solen og spiste nisten sin. «Gå bort og si du vil melde deg inn i SUF», sa konspiratorene. Det var så morsomt at de nesten sprakk. Jeg kjente bare konspiratorene flyktig, de gikk ikke i min klasse, og sosialistene kjente jeg ikke i det hele tatt, selv om jeg hadde lagt merke til den ene av dem, Per Eivind, for han hadde ganske langt, rødt hår. Peter Asher-aktig. OK, sa jeg.

Sosialistene så skeptisk opp da jeg hilste, enda mer da de oppdaget at det sto en gjeng i bakgrunnen litt for nær til at det kunne være tilfeldig. «Er det her jeg melder meg inn i SUF», sa jeg. Ville jeg virkelig det? Ja, det ville jeg. Per Eivind fant nølende frem et medlemskort, fortsatt utrygg, jeg stavet ham gjennom navnet mitt. Konspiratorene kom nærmere. Jeg betalte. «Velkommen», sa Per Eivind. Nadderud hadde nå fire sosialister. Konspiratorene spyttet i gresset. «Faan, er du seriøs? Er du sosialist?!?» Ganske.

Jeg valgte ikke SUF på grunn av jentene, så meget er sikkert. Men jeg orket ikke mobbere. Ingen ting kunne glede meg mer enn å spille drittsekkene et puss. Så ble jeg sosialist. Det var ikke så vanskelig. Det er noe eget med å tilhøre mindretallet.

Om jeg hadde skuffet den gamle arbeiderpartimannen Friis med min ukristelighet, ble han desto mer velvillig stemt da jeg kom hjem og fortalte at jeg var blitt sosialist. SF var ikke noe dårlig parti. Han kjente både Gustafsen og Løfsnes. Bra menn. Så spanderte han et årsabonnement på Orientering. Jeg leste avisen med like stor grundighet som jeg leste New Musical Express. Det ene utelukket ikke det andre. Det var nyttig også, for nå var jeg out’et som sosialist. Jeg måtte regne med mange og harde konfrontasjoner. Da gjelder det å være belest. Ingen ting er som å være ufordragelig når man har dekning for det man sier.

***17. mai 1967.*** ***Snart “Sgt. Pepper”. På skolen var jeg klovn og kverulant, gjerne samtidig. (Foto: Sigrid Tholander)***

Jeg gjorde meg synlig. På skolen forsøkte jeg alltid å være festlig, helst i timene. I skolegården kverulerte jeg. Det var også morsomt, men det skaffet meg ikke venner. Ingen naturlige påskudd for å bli med noen hjem. At jeg ikke kom inn på jentene var frustrerende, men greit, det var jeg jo slett ikke alene om. Det nærmeste jeg kom var å trekke i BH-stroppen til Sigrund som satt rett foran meg. Hun hadde ganske store pupper, og det smalt godt. Guttene fniste. Hun freste. Jeg opp til katetret og for å motta en skyllebøtte og bedyre foran hele klassen at jeg aldri mer skulle plage henne. Déjà vu. Hun het Inger forrige gang. Men nå var jeg ikke engang forelsket.

Da jeg hadde mye kvalitetstid til rådighet var det ikke til å unngå at jeg begynte å skrive dikt. Eller snarere sanger. Jeg hadde aldri kommet noen vei med klarinetten etter de nitriste skalaøvelsene på Musikkonservatoriet da jeg var gutt på Prinsdal og oppsatt med gehør. Til slutt solgte foreldrene mine instrumentet og kjøpte en billig kassegitar med stålstrenger. Den var utrolig hardt strenget og nesten umulig å holde stemt. Men den duget. Jeg lærte meg de fleste grepene, og stablet dem etter hverandre mens jeg nynnet i vei på melodier som jeg glemte mens jeg sang.

Det førte ingen vei. Da begynte jeg i den andre enden. Skrev tekstene først. Ord om opprivende lengsel og ensomhet i en grim verden. En og annen protestvise også. Gru ikke for det! Når en tekst var ferdig, tvang jeg en slags melodi over den. Det ble veldig mange akkorder, og det var umulig å huske melodien selv om jeg hadde akkordreferansene. Det var faktisk avantgarde. Melodiene var ikke statiske, de forandret seg for hver gang jeg sang dem!

JUNI - DOPETS MAKT, OG DET ER STEREO SOM GJELDS

Syklet: Jeg syklet det forteste jeg kunne til Bekkestua den dagen “Sgt. Pepper” kom ut, og syklet vinglende tilbake mens jeg studerte hver detalj på det deilig glansede utbrettcoveret. Ja, jeg inhalerte også! Solen skinte. Her mitt strøkne eksemplar. (Parlophone/EMI)

1. juni 1967 var dagen da "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band" ikke ble utgitt. I hvert fall ikke i England, for der lå den i platesjappene allerede 26. mai. Men man feirer fortsatt albumet den 1. juni. Også kjent som dagen etter at albumet gikk inn på 1. plass på LP-listen i England.

***LP-listen i England pr. 31. mai 1967, trykket i New Musical Express.***

Uansett:

Gratulerer, gamle venn. Og nei, du er ikke en representant for den tanketomme, supernaive, hippie-romantiske "summer of love", du er en spektakulær, deilig innpakket, men rystende parabel over din samtid, og med et varsel om apokalypsens komme som sluttord.

3. juni 1967. Kan det ha vært denne lørdagen i 1967 at jeg syklet til Bekkestua og kjøpte "Sgt. Pepper"? Kom den i norske butikker da? Arbeiderbladet meldte pent, varmt vær, og jeg husker at det var ekte sommer, sol fra blå himmel, T-skjorte og kortbukse-vær. Ingen dager mellom 2. og 10. juni var det meldt så vakkert vær. 1. juni falt på torsdag, og plater kom ikke ut på torsdager. Jeg satser på at det var denne lørdagen. Eller fredagen.

Glansen i coveret ble eksepsjonell i sollyset, og særlig når man brettet det ut og slapp det gule bildet løs, og ikke minst den gule "Sgt. Pepper"-lukten. Jeg holdt coveret lukket om ansiktet, og så inhalerte jeg forsiktig, uhørlig. Lukten var overveldende. Søt og krydret. Jeg glemmer aldri den lukten - slik jeg opplevde den i fart på sykkel, og senere, om og om igjen på rommet mitt - alene sammen med "Sgt. Pepper". Jeg husker også som det var i går, knitrelyden når man åpnet coveret sakte, den fylte meg med fryd og forventning.

Den gule lukten: Ingenting i verden slår knitrelyden når man åpner “Sgt. Pepper”-coveret, og den krydrete gule lukten som slår mot deg og utløser fryd. Mitt eget strøkne eksemplar knitrer på den helt riktige måten. (Parlophone/EMI)

Denne sommeren 1967 ble jeg uten å være klar over det, utsatt for dopets makt selv. Ikke direkte, men indirekte. Et kunstnerpar og venner av familien, inviterte meg ned i sin kjellerleilighet for å høre "Sgt. Pepper" i noe jeg vil kalle "flereo". De hadde koblet opp en tredje høyttaler i midten - og resultatet var et veldig bredt stereobilde. Vi hørte oss gjennom hele albumet mens de røkte noe som luktet tungt, krydret og søtt. Jeg syntes musikken fikk enda sterkere farver jo lenger ut i forestillingen vi kom.

Så stablet vi oss inn i parets 2CV og kjørte opp til Smestad og det gåtefulle Emanuel Vigeland-mausoleet. Det mørke rommet med de erotisk betonte maleriene på veggene hadde en fantastisk akustikk. Vi sto der inne i halvmørket, så begynte han å spille på munnharpe. Lyden svevet over hodene våre og este ut til den ble stofflig og kunne berøres med fingertuppene. Jeg var fortsatt 14 år, høy som Tryvann og midt i en cannabistrip av en annen verden.

Husker alltid denne episoden når "Good Morning, Good Morning" slipper løs dyrelydene som føk gjennom rommet, frem og tilbake, frem og tilbake og over alt. Kunstnere luftet ikke noe særlig når de røkte gøyale sigaretter på den tiden. Selv ante jeg ikke hva som traff meg før mange år senere. Men det var en fin ettermiddag.

***Svevet av sted: Her inne svevet jeg under takhvelvingen sammen med munnharpen og “Sgt. Pepper”-etterdønningene. (Foto Kjartan Hauglid © Emanuel Vigelands museum /BONO)***

Men hjemme hos meg var jeg vanlig og hørte platen i mono, gjennom min transistorradio koblet til Garrard-platespilleren. Platen var i stereo, riktignok. Jeg kan ikke huske en sjel som eide et mono-eksemplar. Stereo-utgaven var nok standard i de fleste butikkene.

Jeg så faktisk ikke noe mono-eksemplar før i 1982. I den røde mono-boksen som jeg fikk tusket til meg hos EMI. Til min skuffelse viste det seg at mitt eksemplar ved en feiltagelse var presset med én stereo- og én mono-side. Kanskje det gjorde den sjelden. Samme kan det være. Jeg solgte boksen uansett i 1990 - sammen med resten av vinylsamlingen min.

Sykkelturen fra Bekkestua til Kirkeveien 42C på Høvik - sammen med "Sgt. Pepper" - i strålende sommer og syriner og solskinn, lørdag 3. juni (eller fredag 2. juni) 1967, den kan ingen ta fra meg. Og "Penny Lane" lå fortsatt på 20-toppen i Norge.

Det er noe eget ved sommeren 1967, selv for oss som var alt for sjenerte til å røke, og som ikke engang tenkte på narkotika. Ikke ofte i hvert fall.

Det var noe med lyset, solkvaliteten, musikken, alderen (som var den helt riktige) og musikken (igjen). Musikken bare kom og kom, den øste over deg, den ene regnbuen etter den andre. Ikke se på den norske hitlisten. Der er det for mye voksenpop og svenskerør. Se på England og USA. Tune in på den tids radiokanaler, bruk gjerne den imaginære bølgelengden til Bård Ose. Eller koble hjernen til ditt eget verdensrom.

Kjenn på etterskjelvene når du leser de følgende titlene høyt - eller hvisker dem inni deg: A Whiter Shade Of Pale, Waterloo Sunset, Dedicated To The One I Love, Then I Kissed Her, The Wind Cries Mary, Sweet Soul Music, Pictures Of Lily, Carrie Anne, Groovin', Paper Sun, Don't Sleep In The Subway, Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band (lå på single-listen), The First Cut Is The Deepest, Night Of The Long Grass, New York Mining Disaster 1941, Silence Is Golden, The Happening, Walking In The Rain. Disse godbitene lå på Englands TOP 30 samtidig 7. juni 1967!

En uke i juni: Disse singlene lå på Englands TOP 30 i én og samme uke i juni 1967. Sammen med “Sgt. Pepper” og “Pictures Of Lily”, som jeg allerede har avbildet. Sånn hadde vi det den gangen. Fra egen samling.

Hør hva som fulgte gjennom sommeren: Here Come The Nice, Seven Rooms Of Gloom, Strange Brew, Respect, She'd Rather Be With Me, Randy Scouse Git, See Emily Play, All You Need Is Love, San Francisco, I Was Made To Love Her, You Only Live Twice, Death Of A Clown, 007, Creeque Alley, Itchycoo Park, Pleasant Valley Sunday, You Keep Me Hangin' On, We Love You, Heroes And Villains, Burning Of The Midnight Lamp, Light My Fire. Og Graveyard Paradise! Og Mr. Pleasant!

I dette øset av regnbuer vandret tenåringene sommeren 1967 frem mot skolestart. Og ingen hadde hørt disse låtene før. Hver eneste en var et førstegangsmøte. Hver eneste flyttet vegger og åpnet dører. Ingenting var som før. Hvordan kan popmusikere skape så vanvittig sterke ting samtidig, helt uavhengig av hverandre? Man får ikke slike tider igjen.

Hilsen Yan Friis (153 år), som har et poeng

Tilbake til erindringene. Den eventyrlige sommeren var bare så vidt kommet i gang, og den strødde magi rundt seg - med "Sgt. Pepper" som bakteppe. Nyheten om at The Beatles skulle spille inn sin neste single direkte via satellitt for hele verden - var ubegripelig fantastisk. Forløperen til Internett, satellitt-TV var her, og Beatles sto ved roret. Om bare noen dager. Hasjen var kommet også. Men den hadde jeg bare hørt rykter om. Og det skumle rykter også.

**Vår verden:** **Knut Bjørnsen var klar. Det samme var jeg. Og The Beatles. Fra Arbeiderbladet 25. juni 1967.**

En av mine fineste minner fra 60-tallet nærmet seg, den hellige stunden foran TV-apparatet da The Beatles fremførte (og liksom spilte inn) "All You Need Is Love" for en hel klode direkte via satellitt i programmet "Our World", 25. juni 1967. Knut Bjørnsen loste oss gjennom den norske sendingen.

Vi så glimt av Beatles tidlig i programmet, de liksom forberedte opptaket. Men først seks minutter på ti slapp de til på alvor. Og for noen magiske minutter!

Begivenheten fikk bred dekning i New Musical Express 1. juli 1967. Dessverre skrevet av den aldrende sjefsredaktøren Andy Gray som hadde det med å stå i veien for avisens dyktige, unge journalister hver gang det handlet om Beatles. Faksimile fra mitt eget arkiv.

Den franske introen, love love love-koret, blåserne og strykernes taktsfaste vandring ned trappen for å gi plass til John, gumlende på en tyggegummi, én hånd klemt mot øreklokken ... there's nothing you can do that can't be done ... og blid-Paul med en svær bass, og George og Ringo og ballongene, og hele tiden svevet denne sommermilde sangen gjennom (verdens) rommet og drysset Sgt. Pepper-feeling over alle - i sort/hvitt.

At teksten hadde et rampete glimt i øyet og at refrenget pekte nese av hippienes naivisme,oppfattet jeg ikke da. Alle trodde det er en snill sang om nestekjærlighet, akkurat som de trodde at "Sgt. Pepper" var blomster og medmenneskelighet og summer of love. Men Beatles var i dommedagsmodus på "Sgt. Pepper" og sang egentlig om verdens undergang og menneskesjelens ensomhet. De så inn i fremtiden.

***Én måned etter at "Sgt. Pepper" kom ut, leverte de denne sleivete sangen til verden via satellitt. Er det ikke vidunderlig? Her mitt eget eksemplar. (Parlophone/EMI)***

"Our World", historiens første internasjonale samsending via satellitt. Der satt Beatles med en flokk venner ved sine føtter, bl.a. Keith Richards, Mick Jagger, Marianne Faithfull, Keith Moon, Graham Nash og Eric Clapton.

Jeg satt hjemme på Høvik i Bærum, fortryllet.

Mange mener "All You Need Is Love" er platt og enkel. De bør studere teksten nøyere. Den sier slett ikke hva de tror den sier. Og melodien i seg selv, Johns dovne, svevende røst og den omsluttende koringen, versenes fremdrift, som søvnige bølger vasker inn over sand, og strykernes lekne tverrbevegelser, ren magi. Jeg elsker "All You Need Is Love". Johns blide fuck you til hippiebevegelsen.

(Og hvis noen vet hvor jeg får tak i slike sko som Paul og George har på seg, så fortell! Jeg vil ha!)

***Helsides-annonsen i New Musical Express, 6. juli 1967. Fra mitt arkiv.***

JULI – RASENDE MOR REV MUSIKKAVISER I FILLER

1967 var det siste året jeg tilbrakte sommerferie med mine foreldre. En traurig tur til Lillesand hvor vi leide rom på et pensjonat. Jeg overlevde takket være min transistorradio som fanget opp duellen mellom Monkees’ «Alternate Title» og «All You Need Is Love» i England, hvilken av de to ville klare å dytte Procol Harum ned fra 1. plassen?

Gjett om jeg jublet da svensk radio avsluttet ukens gjennomspilling av Englands-listen med den nye listetopperen: Introen til «Marseillaisen» slapp løs, og Paul og George kom gyngende med sitt «love-love-love», og strykerne startet sin kantete nedstigning, og teppet gikk opp for John. Jeg kjenner den samme fryden hver gang jeg hører disse første taktene, introduksjonen setter meg i 1967-transe, og det er deilig.

Lillesand viste seg å være en real skuffelse. Byen er mikro og ser ut som et sted gutter kan ha det gøy, trange gater, brosten, hvitmalte trehus, trange portrom og små bakhaver. Akkurat sånt som du finner på Folkemuseet på Bygdø: En westernby for små revolvergutter. Vi fikk lekt revolvermenn i fem minutter, så hadde vi hele nabolaget av rasende, middeladrende damer i blåtøyskjoler over oss. De innførte umiddelbart portforbud for fremmede barn, og bibliotekstaushet i gatene. For en møkkaby.

Det lå en grill nede ved bryggene. Der hadde de jukebox - med en Kinks-låt som jeg aldri hadde hørt før. Den ble min sommerfavoritt.

***Åpenbaring på jukeboksen:*** Jeg måtte helt til Lillesand for å oppdage at denne platen fantes. Spesialutgivelse for Skandinavia. Låten dukket ikke opp i England før utpå høsten, og da som B-siden til “Autumn Almanac”. Bare Beatles kunne tillate seg sånt. Og Ray Davies. (PYE)

Vi prøvde å leie en hytte ute i skjærgården også, men der var det ikke gjort et slag siden 1931, og ugresset som vokste tett inntil husveggene var av samme dimensjoner som elefantgress. Nærmeste badeplass lå ti minutters gange unna og viste seg å være en idyllisk vik omkranset av små fiskerhus bebodd av iltre fiskerkoner som forbød bading på dagtid da fiskermennene deres lå og sov. Ikke fikk vi pengene igjen da vi dro inn til utleier for å klage, heller.

Vel hjemme sprang jeg til Narvesen hvor den hyggelige kioskmannen hadde lagt av de tre New Musical Expressene som var kommet ut mens jeg var i sørlandshelvete. Pengene hadde jeg fått av min mormor. Glad gikk jeg og bladde i avisene og beundret TOP 30 hvor «All You Need Is Love» gikk direkte inn på 1. plass.

Da stoppet en bil. Det var mine foreldre. Hvor hadde jeg fått penger fra? Jo, mormor ga meg fem kroner til sommerferiepenger. Jeg hadde spart 3.75 til de tre avisene. «Ja», sa min mor skarpt, «men dine brødre fikk bare tre kroner hver. Slik vil vi ikke ha det.»

Jeg hadde en mormor som syntes at en 14-15-åring hadde større behov enn 8- og 11-åringer, og det hadde hun jo egentlig rett i. Hverken Mikkel eller Jakob kjøpte dyre musikkaviser, og tegneseriene fikk de.

Uansett. Der sto jeg, sommeren 1967. I det ene øyeblikk den lykkelige eier av hele tre ferske og helt uleste NME. I det neste frarøvet avisene og vitne til at min mor rev dem i småbiter. Det lærte meg i hvert fall to ting: Prinsippryttere suger, og aldri mer sommerferie med foreldre.

De tre eksemplarene av NME som min mor rev i fillebiter. De er for lengst erstattet og bor i arkivet mitt.

Epilog: Hullene i samlingen som de tre inndratte og istykkerrevne avisene etterlot seg, ble i 1973 fylt av en meget snill Erik Hansen som jeg jobbet under i Arbeiderbladet, han ga meg hele NME-samlingen sin. Takk, Erik.

AUGUST – LUKE MED BARTEN

De siste dagene før skolestart. Sakte. Fortsatt sommer. Svensk radio en viktig forbindelse til verden der ute. De spilte den engelske og amerikanske hitlisten, hver uke. De holdt meg oppdatert.

Monkees så ut til å tape kampen mot The Beatles. Både LP'n og singlen deres kom til kort. Det ga meg ro. Jeg ikke bare aksepterte Monkees, jeg likte dem! Allerede på senvinteren, i mars-april, hadde jeg begynt å brette luen min som Nesmith. Jeg hadde sans for de fleste singlene deres, var litt skuffet over "Headquarters" som jeg synes hadde for mange svake låter, men de var velkomne i mitt univers. Det samme gjaldt Beach Boys, selvfølgelig, særlig nå som de viste tydelige svakhetstegn. Og Stones.

Foran disse plasserte jeg Kinks og Small Faces som jeg alltid hadde likt. Og like bak, kom Hollies, sterke de også. Slik satt jeg og vurderte popuniverset på tampen av sommeren 1967. Og smakte på de nye navnene, Procol Harum, Traffic, Hendrix, Bee Gees, Pink Floyd og Move.

Jeg tror de som vokser opp nå vanskelig kan forestille seg hvor ubegripelig spennende og spektakulært det var å følge popmusikken i 1967. Det var nesten så hver eneste dag introduserte en ny lyd. Og over dem alle svingte Sgt. Pepper taktstokken.

Jeg fylte 15 år 13. august og fikk "All You Need Is Love". Det ble også "Paper Sun" fra Per, og en tier fra Tore. Jeg fikk trillebag (etter eget fritt ønske, første gutt med trillebag i Bærum), slåbrok (som vist) og fiskestang. Stangen skulle med jevne mellomrom bidra til min nå helt uslåelige rekord: Jeg er mannen som aldri har fått fisk, ja, ikke et napp engang!

***Trillebagen: 15-åringen med sine gaver. Brødrene med sine vester og revolvere. Jeg tror det er historiens første trillebag eid av en gutt i Bærum. Erting prellet av. (Foto: Sigrid Tholander)***

15 år: Fra fødselsdagsselskapet mitt, 13. august 1967. Fra venstre: Min stefarmor, Mikkel, Jakob, min mor, min stefar Aage, den nybakte 15-åringen og min morfar, Bipan, med sigaretten i gang. Bildet på veggen er malt av min pappa Gösta, så han er der litt, han også. (Foto: Sigrid Tholander)

Ellers var jeg ganske godt rustet til å begynne i 2. real. Jeg var à jour i popmusikken, jeg hadde de nyeste med Beatles, jeg kunne holde samtalen i gang med Lars, både om Cream og Procol Harum. Og vi hadde en engelsklærer, Luke, vaskeekte engelskmann med sort mustasje og Dave Dee-frisyre og kleskode Carnaby light. Han elsket å snakke om popmusikk i klassen, særlig så lenge han selv hadde ordet.

Jeg kunne ikke fortelle ham at jeg var blitt narkotiker i ferien, for jeg ante jo ikke at det var derfor jeg ble så rar den ettermiddagen jeg hørte "Sgt. Pepper" i stereo hos kunstnerparet i kjellerstuen til Laila og Bjarne på Ekely, og etterpå ble innviet i Emanuel Vigeland-mausoleum-hjernesvevet (med munnharpe).

Ønsket meg langt hår. Foreldrene sa nei. Livet var kjipt sånn. Meldte meg inn i SUF. Abonnerte på Orientering. Leste hvert ord i avisen, inkludert statsannonsene. Ikke en bokstav fikk gå til spille. Holder man avis, leser man alt. Jeg kjørte samme regel mange år senere da jeg abonnerte på Newsweek.

Dramatisk på den engelske TOP 30-listen. Nye plater fra Beach Boys, Rolling Stones og Monkees. "All You Need Is Love" allerede på hell, og nå håpet jeg at ingen av de tre nyhetene skulle gjøre det for godt. Jeg hadde en ganske destruktiv innstilling til The Beatles' nærmeste konkurrenter. Selv om jeg likte dem. Helt OK at de var gode, men de måtte ikke bli for gode.

Det var noen unntak. Procol Harum hadde frikort, og når de etter hvert kom med den etterlengtede oppfølgeren, håpet jeg på en nr. 1. Samme med Kinks' neste. Og the Who. Og Dylan. Men han hadde visste ikke noe klart ennå. Det var en spennende tid, og man snakket musikk både i storefri og i engelsktimene. Sensommeren 1967, en super tid for 15-åringer.

SEPTEMBER – GODE TANKER TIL LARS, OG LITT OM KLASSIKEREN «WHY ME?»

2. real. Koselig på Nadderud. Denne høsten, så lette fag, og sånn musikk. Og «Arnljot Gelline» så det runget i veggene i sangtimene. Og fra taket en vinterkveld da det var skolefest i gymsalen og vi slapp «Arnljot Gelline» løs etter anselige slurker cola doktorert med gin, og engelsklærer Luke ropte oss ned med en litt gretten grimase under barten. Men glimtet i øynene smilte. Jeg så det nok. «Går det ikke fykende, går det ikke strykende, tre mann på ett par ski, skogveier, fjellveier, bygdene forbi, midt i julefest, klarvær og blæst ..." Takk, frøken Markhus.

Hvem kan vel motstå en gjeng realskolegutter på taket i vintermørket som ljomer «Arnljot Gelline» opprømt i kor? De fleste, vil jeg tro. Hvor tiden går.

En veldig stor del av tilværelsen kretset rundt musikk i 1967. Jeg kjøpte New Musical Express hver uke, POP-revyen sånn ca. annenhver uke, Popnytt av og til, Fabulous av og til, KOnK hver gang.Og så var det Orientering. Det ble lest. Det ble lyttet. På lyttesiden var tilbudet tilfeldig. Jeg hadde veldig få egne plater og var derfor henvist til radio og låning. Det siste var ikke så lett. Folk likte ikke å låne bort LP-plater, risikoen for at en skive bringebærsyltetøy havnet på platen – med smørsiden ned – var for stor. Få av oss ungdommene hadde økonomiske muskler. Tenåringene var ganske fattige før. Å kjøpe LP-plater satt langt inne.

Hovedkilden til lytting var og ble den bærbare japanske transistorradioen min. Den tok inn Lux og svensk P3 så lett som bare det, NRK leverte sjelden, men når de gjorde, var jeg påskrudd.

Ti skuddet

8. september da Ti i skuddet-juryene satt i Molde og Oslo (antall stemmer i parentes):

***Toppet i Ti i skuddet:*** ***Alle hadde denne. Jeg byttet til meg Jakobs eksemplar. Han var grei sånn. (CBS)***

1 San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair), Scott McKenzie (167)
2 Graveyard Paradise, 1-2-6 (158)
3 See Emily Play, Pink Floyd (149)
4 She'd Rather Be With Me, The Turtles (137)
5 All You Need Is Love, The Beatles (130)
6 The House That Jack Built, Alan Price (128)
7 Alternate Title, The Monkees (120)
8 I Was Made To Love Her, Stevie Wonder (118)
9 Jackson, Nancy Sinatra & Lee Hazlewood (113)
10 Silence Is Golden, The Tremeloes (103)
10 The Day I Met Marie, Cliff Richard (103)
12 It Ain't Me Babe, Davy Jones (98)
13 Pop A Top, Jim Ed Brown (96)
14 When I'm 64, Kenny Ball and His Jazzmen (87)
15 Trying To Forget, Jim Reeves (55)
16 Island In The Sun, Fabulous Four (48)

Man kan spørre seg hva enkelte av låtene hadde på listen å gjøre. Men Pink Floyd på 3. lar seg høre.

Engelbert toppet i England med «The Last Waltz», det føltes ikke godt. Hva var det med engelskmennene, de hadde da så mye annet herlig å ta av! Konstaterer at Norge var tidligere ute med den nyeste Monkees-singlen, «Pleasant Valley Sunday», enn England. Og Arve Sigvaldsen fikk gullplaten for "Sound Of Music" enda han ikke synger en tone der.

Fenomenale skatter fra ettersommeren og tidlig høst 1967. Slike plater bare kom hele tiden. Vi skjønte ikke hvor heldige vi var, vi som vokste opp da. Plateetikettene er fra venstre: Parlophone/EMI, Polydor, Island og Immediate. Fra egen samling.

Engelsktimene var mest gøyale, for da hadde vi Luke. Og da snakket vi om siste nytt fra England. Snakkisen var den nye Hollies-singlen, som krevde litt mer enn vanlig, og The Move, Traffic (Luke syntes teksten til «Hole In My Shoe» var teit) og Small Faces. Alle likte "Itchycoo Park". Også Lars, som ellers elsket å ramme meg med sin ironi, avlevert bedagelig, nesten dovent - eller syngende i tesktbrokker fra Creams "SWLABR":

Runnin' to me a-cryin'
When he throws you out
Runnin' to me a-cryin'
On your own again

***“…when they froze you out!” Lars var nådeløs. (Polydor)***

Bortsett fra at han sang "when they froze you out" i andre strofe, med et syrlig flir, og fornøyde øyne. Han godtet seg. Og pinte meg med at han hadde gjennomskuet meg, jeg VAR ensom, jeg følte meg utenfor, det var en følelse jeg hadde levd med - og i - så lenge jeg kunne huske.

Lars var ikke slem, bare litt ondskapsfull og ganske cool, hadde sånn Carnaby-frisyre, og likte de riktige platene. Jeg ville gjerne at han skulle like meg. Men da måtte jeg tåle sarkasmene hans. Jeg tålte det fint hele skoleåret.

Lars forsvant etter rasken. Jeg møtte ham på Club 7 noen år senere. Da så han sliten ut, betydelig mindre Carnaby og betydelig mer hippie. Han hadde vært i Nepal. Han snakket sakte, like dvelende sakte som Tom Petty gjorde da jeg traff ham et tiår senere. Lars lurte på om jeg kunne låne ham noe spenn. Det var ikke som før.

Jeg så ham ikke igjen. Så forteller en venn av meg at han krysset elven i 2018. Det gjorde meg trist og stille. Man skal tenke stille tanker når man hører at noen man kjente er gått bort.

La vinden fylle dine seil, Lars, nå lever du blant englene.

Narkotikaungdommen i Slottsparken vakte ukebladene og avisenes oppmerksomhet. Når jeg ser hvordan Nå og Aktuell dekket temaet i slutten av september 1967, forstår jeg at jeg fortsatt befant meg i barneklassen. Slottsparken var ikke et sted jeg beveget meg, hverken alene eller med anstand. Derfor virket reportasjene i de to bladene som om de handlet om en fremmed planet. Jeg kjente ingen som så sånn ut.

***Hippier? Jeg kjente ingen som holdt på sånn. Mistenker at det er en del skrønerier innblandet her. NÅ 30. september 1967. (Fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste,*** ***nb.no/search***)

Det ble knapt nok byturer på meg i det hele tatt, unntatt med foreldre eller besteforeldre. Også av makelighetsgrunner, selvfølgelig. Å komme seg til byen fra Kirkeveien i Bærum innebar pes og penger. Heller henge inne med platespilleren i gang og skotte ut for å se om den vakre piken med det lange, sorte håret gikk tur med hunden sin. Hun som ventet med å fortelle meg at hun ikke bare hadde lagt merke til meg, men syntes jeg var kjekk, til mange år senere da hun var gift, kristen og nybakt mor. Av og til er verden så urettferdig at man får lyst til å utbryte et høyt og rungende FILLER'N!

Tilbake i 1967 satt jeg altså som regel på rommet og spilte plater og leste tegneserier og spøkelses- og MacLean-bøker, for ikke å snakke om Morgan Kane og KOnK og POP-revyen og NME. Dikt skrev jeg også, og lærte meg å spille gitar. Jeg forsøkte å koble gitaren mot diktene og lage sanger. De ble ikke noe fine, og melodiene glemte jeg over natten.

Her et stykke ung eksistensialisme. Den går i grepene C-F-G-G7-C7, men deres innbyrdes plasseringer gjør det vanskelig å tippe melodien. Sangen heter "Why Me?:

You know that I will go
and though I need you so
I'm not blue, oh yes, it's true
'cause you did play, I can't stay
You made a fool of me
But I, I just couldn't see
I should know that I should go
'cause I won't miss your lying kiss
I'll sleep at night, 'cause I won't fight
But when I'm thinking, I have to be drinking
You build up my life
then cut it through with a knife
I just can't see why you did it to me
I hope you are sad, you're driving me mad
I'm going insane, but it's in vain
Why did you quit, it just doesn't fit
Can't you see
you're the one for me
It's you that love
Don't you really know?
Hmmmmmmmm

(Hmmmmm fades til grepene C-G7-C-G7. Lykke til.)

OKTOBER – MASCARA UNDER NESEN OG SVENSK PORNO

Høst og mistrivsel og et Popnytt som jeg aldri kjøpte, tross flott Who-foto i farver. Snakkisen på den tiden var "Homburg". Var det en god oppfølger eller bare en feig etterligning? Meningen var svært delt. Vår engelske lærer Luke lot seg ikke sjarmere. Men jeg sto steilt på mitt. "Homburg" var akkurat like god, det var bare Luke som hadde hengt seg for mye opp i orgel og Bach. Og så kranglet vi. Luke fikk alltid overtaket, både fordi krangelen foregikk på hans morsmål, engelsk, og fordi han hadde bart, og så ut som han kom rett fra Carnaby Street og vurderte et tilbud fra Pink Floyd.

***Like god som “A Whiter Shade Of Pale”?!? Luke hånet meg når jeg hevdet det. Men jeg står både ved det og for det den dag i dag. “Homburg” eier evigheten. (Polydor)***

Jeg hadde ikke bart. Men jeg hadde oppdaget dun under nesen, med litt hjelp kunne de synliggjøres. Følgelig tjuvlånte jeg min mors mascara om morgenen og mørknet dunene. Ikke av Lukes klasse, det måtte innrømmes, men forsiktig, så det så naturlig ut, trodde jeg. Farven forsvant ganske fort, allerede etter tredje time. Men jeg mente meg i mitt ess noen få dager.

Men så opprant den fatale dagen med lett duskregn på skoleveien. Da jeg kom inn i klasserommet skjønte jeg med én gang at spillet var over. Jeg så det på blikkene, og hørte det på fnisingen. Jeg trakk meg hurtig tilbake, med kokende ansikt, og sprang mot toalettene. Speilet er en ubarmhjertig djevel. Jeg så ut som Hitler, Hitler-Yan. En diger, våt, svart flekk under nesen, med enkelte sildrende sidebekker.

Jeg satte skjeggveksten på vent inntil videre. Mascara er lumske greier. Plutselig kom jeg på hvordan jenter så ut når de hadde grått.

Nytt POP-revyen. Pussycats er forsidestoff, det gjelder den evinnelige militærtjenesten. Pussycats er en gåte. De eide oss i 1966. To fenomenale LP'er. En stabel herlige singler. Så kom 1967, og så skjedde det ikke mer. Til tross for at de fantes, kom de aldri tilbake. Ikke ordentlig. Den etterlengtede tredje-LP'n ble det bare snakket om. Så morknet den og ble til støv, bare et svakt ekko hang igjen, helt bakerst i bevisstheten. Så stilnet det også.

***Konflikter, økonomi, militærtjeneste, men ingen ny plate. Pussycats’ skjebne var et mysterium for oss som hadde fulgt dem i 1966. (Fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)***

Verden var annerledes høsten 1967. Joker begynte å gjøre seg ganske tydelig bemerket. Han var aktiv og alltid morsom. I KOnK, i Det Nye, og i POP-revyen. Jeg var så heldig å bli kjent med ham senere i livet. En hedersmann. Sterkt savnet.

Ti i skuddet

20. oktober 1967, da Odda og Tjøme kom frem til dette resultatet:

1 The Letter The Box Tops
2 Flowers In the Rain The Move
3 Good Times Eric Burdon & The Animals
4 Graveyard Paradise 1-2-6
5 Itchycoo Park Small Faces
6 Let's Go To San Francisco The Flowerpot Men
6 Somebody's Taken Maria Away Tom & Mick & Maniacs
8 Where Were You When I Needed You The Hitmakers
9 Don't Go Out Into The Rain David Garrick
9 The Day I Met Marie Cliff Richard
11 Excerpts From A Teenage Opera Keith West
12 I'm Jokin' 1-2-6
13 San Francisco (Be Sure To Wear Some Flowers In Your Hair) Scott McKenzie
14 Hole In My Shoe Traffic
14 She'd Rather Be With Me The Turtles
16 The House That Jack Built Alan Price

En ganske god hitliste. Helt fri for Tre Tainers og Everly Brothers. Denne sendingen husker jeg faktisk at jeg hørte. Jeg holdt vel med Box Tops, Move, Small Faces og 1-2-6 først og fremst. Burdon, Keith West og Traffic like bak. I Vietnam-krigen, som jeg nå var en meget engasjert mostander av, regnet bombene over Haiphong og man nærmet seg vendepunktet rett over nyttår, Tet-offensiven.

Svensk porno nærmet seg også. Men vi ble utsatt for sensur i motsetning til svenskene. Hverken den nyfikne gule eller blå gjorde meg særlig svett i lurken. Sex fremført av slitne mennesker uten hverken manus eller storyline, i kornete sort/hvitt med uoppredd rot som bakteppe, var ikke i nærheten av den onde dronningen i Snehvit som fantasi-utløser når man hadde litt kvalitetstid for seg selv i gabardinen. Jeg slet med å komme meg gjennom begge filmene.

**Jeg hadde ingen glede av gul og blå. Alt var så grått og ulekkert.** ***(Funnet på nettsiden filmstaden.se)***

Blomsterbudskapet fra San Francisco begynte å miste glansen. Oslo i slutten av oktober bød ikke på kjortel- og sandal-vær. Snarere møkkaregn og gjørme. Et føre som ikke stoppet Lyn fra å grisebanke Rosenborg på Ullevål. Masse syting og klaging fra trønderne etterpå. Men de ble utspilt og ydmyket, og Nils Arne Eggen forårsaket straffe, og alt var vidunderlig. 4-1. Stygge sifre. Som fortjent. Jeg var ikke der. Måtte klare meg med NRK som sendte en time i opptak på TV klokken 19.00 - mens radioen bare ga utvidede rapporter på direkten. Ikke akkurat optimalt. Men deilig likevel. Lyn eide Norge.

Cupfinalen 1967: Lyn moser Rosenborg 4-1. Fortjent grisebank. Dessverre har jeg ikke råd til å legge ut flotte bilder fra den fantastiske kampen. Men om ikke annet, dette fotografiet må da være en god kompensasjon. Meg i Lyn-drakt på benken sammen med Morgan Andersen, en praktfull augustdag på Ullevaal i 2005, da Lyn slo Viking 2-1. (Foto: Håkon Bonafede)

Fyldig nytt for popinteressert i NME og POP-revyen. I sistnevnte innviet Terje Mosnes oss i Frank Zappas skakke verden, "Absolutely Free". Han hadde også vært i Njårdhallen og opplevd Stax-artistenes rytme-eksplosjoner. Så hadde Small Faces vært i Norge igjen, og Terje intervjuet og fikk vite av Marriott at de begynte på "Itchycoo Park" da de var i Trondheim i mai, mens Ronnie Lane hevdet at de skrev den i Sveits. Og om ikke alt dette var nok, fikk vi vite at Jimi Hendrix abonnerte på POP-revyen.

***Særlig.*** *(Klipp fra POP-revyen, hentet fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste, nb.no/search)*

NOVEMBER – JAMES BOND I JAPAN, STOMPA TIL SJØS

Inn i finalen på det store single-året 1967. Og man hørte heftige nyheter om Beatles-film og det som bedre var. En overskrift i Arbeiderbladet som jeg ikke husker fra da, pirrer i dag: «Amerikansk forlag narret kundene, selger sparket - salgssjef stakk.» Så herlig naiv verden var en gang. Alt for få salgssjefer legger på sprang i dag.

På Rosenborg gikk "James Bond i Japan". Jeg elsket den filmen og så den flere ganger. Hele familien så "Tjorven, Båtsmann og Moses", en skuffelse. Saltkråkan gjorde seg ikke som kinofilm, og de nye karakterene svekket dessuten hele opplevelsen. Det ble for slapt. Farbror Melker slet.

"Himmel og hav" var en grusom skuffelse. Stompa uten Gisle Straume? Særlig. "Hva nytt pusekatt" ga meg til gjengjeld latterkrampe. Jeg var begynt å gå på kino. Den sistnevnte med min mor. Hun elsket Peter Sellers. Så også «After The Fox» sammen med henne.

***Nyfiken: Utrolig, det ble satt opp busser til Strömstad for kåte nordmenn. Alt utsolgt! (Arbeiderbladet 18. november 1967, fra Nasjonalbibliotekets nettjeneste,*** ***nb.no/search***)

For meg var det Beatles som gjaldt nå på tampen av året (også). Nye plater (og film!) på gang. Single, EP'er, TV-film. Jeg kunne nesten ikke vente.

"Hello, Goodbye" hørte jeg faktisk første gang gjennom det trøblete lydanlegget på Nadderud Realskole og Gymnas. Det knatret i høyttalerne, og en eller annen moroklump disset låten. Beatles var blitt bløte, sa han.

"Hello, Goodbye" het låten. Jeg stakk innom Lefdal og kjøpte den på veien hjem. Beatles bløte? Låten var smekkfull av smil og overskudd og glitret og blinket som et juletre. Først ved andre eller tredje gjennomspilling oppdaget jeg halen, "Maori-finalen", en ekstra bonus-allsang klistret på etter at den egentlige låten var ferdig. Jeg misset den fordi jeg hadde vært så ivrig etter å høre låten én gang til, at jeg tok opp pickup’en for tidlig. Og ble himmelfallen og lykkelig da finalen traff meg for første gang. For et herlig påfunn. Så snudde jeg singlen, John kom ryggende ... og jeg stirret ned i avgrunnen. Og den stirret opp på meg. “I Am The Walrus”, sa den. For en plate. FOR EN PLATE!

Musikkforretningene var nå så lekre at det gjorde vondt. De psykedeliske coverne fikk hyllene til å stråle. Jeg hadde lyst på alt sammen. Men eide ikke en krone. Jeg ville ha, jeg ville ha! Ikke bare Beatles. Men også Jimi Hendrix og Rolling Stones og Cream og Moody Blues og Dream. Mer enn noe på grunn av coverne. Farveeksplosjoner! Som jeg ønsket at jeg var rik! Foreløpig hadde jeg bare råd til en single. Kjipe tider.

Den herligste tiden på året for oss som har levd litt, var rett før jul i 60-årene. Nesten alltid var det ensbetydende med ny Beatles-plate. De heldige fikk LP. Vi andre tok til takke med det lille formatet. Jule-Beatles-platene kom slik (OBS! Nerde-alarm!):

1963: "With The Beatles" (LP), "I Want To Hold Your Hand" (single). "The Beatles No. 1" (EP) (Jeg fikk ingen av dem.)

1964: "Beatles For Sale" (LP), "I Feel Fine" (single), If I Fell" (single), "Extracts from the film A Hard Day's Night" (EP) (Jeg fikk “I Feel Fine” og “I Should Have Known Better”.)

1965: "Rubber Soul" (LP), "We Can Work It Out" / "Day Tripper" (single), "The Beatles' Million Sellers" (EP) (Jeg fikk “We Can Work It Out” / “Day Tripper”.)

1966: "A Collection Of Beatles Oldies But Goldies" (LP)

1967: "Hello, Goodbye" (single), "Magical Mystery Tour" (dobbel-EP) (Jeg fikk “Magical Mystery Tour”, og kjøpte “Hello, Goodbye”.)

1968: "The Beatles" (dobbel-LP) (Hadde ikke råd til å kjøpe albumet før inn i nyåret.)

1969: "Something" / "Come Together" (single), "Cold Turkey" (Plastic Ono Band-single) (Kjøpte Lennon med én gang, utsatte Beatles - jeg hadde jo “Abbey Road”.)

1967 var som man ser, en jul av de store.

DESEMBER – MAGISK MYSTERIE-REISE OG NIPPE NIPPE NULLAN

Mange tror at "Hello, Goodbye" ikke gjelds. De tar feil. Like feil som de som tror at Stones' "Their Satanic Majesties Request" ikke gjelds. Ta dere sammen. Spiss ørene. 100% av alle inbruddstyver på Bekkestua tidlig i 1968 hadde "Satanic" som den foretrukne Stones-LP'n.

"Magical Mystery Tour" dobbel-EP'n ønsket jeg meg til jul med største selvfølge. Og all kritikk av "Hello, Goodbye" prellet av meg som prosjektiler mot en Tiger stridsvogn. Men filmen plaget meg. Den var laget for TV, ikke kino, ergo var det opp til NRK. Det ville ta tid. Helt til vi ble gamle, tenkte jeg, pessimistisk. Og fikk nesten rett.

Uansett var denne tiden i 1967s liv fremragende full av deilig populærmusikk - både på LP'ne (som jeg bare kunne drømme om) og på singlene som jeg dessverre snart skulle begynne å rappe hos Lefdal på Bekkestua. I all denne velstand, ja, denne flod av lydhallusinogener, slo det meg som direkte forulempende at Sven-Ingvars sto og trampet på toppen av de norske listene med den ualminnelige tidsfjerne og teite "Önskebrunnen". Men det gjorde de, og holdt Beatles unna 1. plassen i flere uker. Skandale.

Men så kom de. 16. desember. Beatles startet julefeiringen. De toppet i England og nå også i Norge, med "Hello, Goodbye", et glitrende juletre av en låt. Og dobbelt-EP'n "Magical Mystery Tour" var ute, og hadde kurs mot Mosseveien 241 der den snart skulle legge seg til rette under juletreet hos Momo og Bipan. Hvor godt det var å leve!

Og julefeiringen? Jeg var kommet i en alder hvor grimasen satt løst. Grimasen mot alt de gamle holdt hellig. Som Gerhardsen og Amerika og 17. mai og, ja, selv julen.

Grimasen. Et uhørlig og avstandstagende: «Ha!, som om dette vedkommer meg!». Men i mitt hjerte var jeg juleklar.

Jeg skulle ønsket meg noen år eldre, så også jeg kunne bidra til den tøysete akevitt-stemningen som alltid oppsto rundt julemiddagsbordet hos mine besteforeldre, da Momo brøt ut i "nippe nippe nullan".

Eg ska sei ho bit, ja, da nappa’, da nappa’, da nappa’
nippa’ nullan, nippe, hipp.

Men jeg var 15 og for ung for ildvann og for gammel for strålende, forventningfulle barneøyne.

Men det lå en deilig følelse og kriblet under hjertet, for jeg visste så godt hva som ventet når nippe nullan var stilnet og desserten fortært og sigarene røkt og sangene rundt treet sunget: Den fineste julegaven jeg noensinne har fått: "Magical Mystery Tour".

Jeg har aldri kjent en lignende fryd enn den som omsluttet og gjennomstrømmet meg da jeg flådde av papiret og ble møtt av det farvesprakende, surrealistisk vakre coveret. Ennå i dag går pusten litt hurtigere når jeg sitter med platen i hånden. For evig og alltid vil lille julaften alltid være dagen før "Magical Mystery Tour" for meg. Og det er en dag så hellig som noen.

***Lykken: Dette er et fotografi av lykken. Om noen spør deg hva “lykken” betyr, er dette svaret. (Parlophone/EMI)***

Jeg hadde en kort periode som lovende (i eget hode) langrennsløper. Det gikk en løype fra Valler forbi Dælivann til Godthaab. Jeg trente der. Noen ganger om kvelden. Den lille stumpen var også lysløype. Den bød ikke på store utfordringer, men det spilte ingen rolle. Jeg var Grønningen. Og alle imaginære motstandere ble nedkjempet i den siste moten. Hver gang. Enda jeg på det tidspunktet selv var så sliten at jeg knapt kom av flekken.

Bakglatte ski hadde jeg alltid. Ante ingen ting om riktig valg av smurning. Det gikk i Blåswix. Jeg kastet meg overmodig på stavene og satte opp et drepende tempo. Og kjente syre helt opp i hårrøttene etter 500 meter. Oppvarming er for pyser.

Jeg tenkte på Beatles. Filmen deres hadde fått dårlig mottagelse i England. Nyheten ble videreformidlet med skadefryd i storefri da skolen begynte igjen. Hva kunne jeg svare?

Filmen skulle forbli et mysterium for de fleste av oss i Norge i mange år fremover. NRK viste ingen interesse. Første gang jeg så den, var en dårlig videokopi hos Mayco. Jeg måtte se den hos dem, for det var en piratkopi. Opplevelsen var mer forvirrende enn avklarende.

Med tiden - og stadig bedre format - har jeg lært å sette stor pris på Beatles' avantgarde-skøyer. "Magical Mystery Tour" er tidvis en fryd for øyet og inneholder sekvenser som må ha influert Monty Python.

Fra prügelknabe til kultklassiker. Vel fortjent.

***“Magical Mystery Tour”, en klassiker både på film og platespiller. Her et utsnitt av det amerikanske LP-coveret. (Capitol)***

INNOVATIVE "MAGICAL MYSTERY TOUR"

Det store sjokket: Pressen slaktet nasjonalhelligdommen The Beatles. Hele Storbritannia hadde benket seg foran TV-apparatene i beste familie-sendetid 2. juledag, for å oppleve de fantastiske fire i deres julegave til alt folket: Den selvproduserte TV-filmen "Magical Mystery Tour".

De fikk ikke det farvesprakende sanseknallet gruppen hadde lagt opp til, for BBC kringkastet "Magical Mystery Tour" i sort/hvitt. Hele bunnen gikk ut i den psykedeliske lykkepillen. Hva var filmen uten farver? Og hvorfor gikk den i familietiden da man helst satt samlet i stuen og koste seg med juleknask og feelgood-filmer som "It's A Wonderful Life". The Beatles leverte ikke breddeunderholdning med sin buss-fabel.

Det eneste folkelige ved de 52 minuttene var utgangspunktet, en surrogatpakketur for vanlige mennesker med dårlig råd (som gjerne gikk fra Liverpool til Blackpool), og tilført store doser av det vi på norsk kunne kalt "handletur til Arvika". Beatles tok utgangspunktet, og ga det en tvist: Hva om dette ble en virkelig mystery tour, med virkelige magikere involvert. Altså "handletur til Arvika" møter Ken Kesey og hans Merry Pranksters på psykedelisk reise over det amerikanske kontinentet i LSD-bussen Furthur.

Den vimsete og planløse intrigen ga ikke filmen familieflyten, for å si det mildt, særlig ikke i sort/hvitt da fire farver var selve forutsetningen for det visuelle kicket.

"Magical Mystery Tour" var forut sin tid, og lanserte idéer som Monty Python skulle videreutvikle til ren perfeksjonisme et par år senere. Den blander meningsløse sketsjer og visuelle gags med det vi i dag kaller musikkvideoer, en genre som ennå ikke hadde fått sitt navn, men som med The Beatles som ledende innovatører, var begynte å sive inn i populærmusikken via de cinematiske markedsførings-mesterverkene "Paperback Writer", "Rain", "Strawberry Fields Forever", "Penny Lane" og satellitt-happeningen "All You Need Is Love" (med Stones' "We Love You" i hakk-i-hæl).

Det var lagt mye arbeid i den visuelle fremstillingen av filmens nye sanger, alle skrevet, spilt og sunget i fire farver, og alminneliggjort og destruert i BBC-sort/hvitt. Den kollektive skuffelsen i Storbritannia var enorm, og "Magical Mystery Tour" ble tilført et banesår som neste sending den 5. januar 1968, nå endelig i farver, ikke kunne reparere.

"Magical Mystery Tour" ble senket i glemselen, og tiet i hjel av sin samtid. Beatles' første fiasko.

Det skulle gå mange år før man begynte å mumle om filmen igjen. Men langsomt steg den i aktelse, for til slutt å nå sitt nåværende status som et innovativt og svært underholdende stykke filmkunst.

Du får ikke noe mer spektakulert enn de fire minuttene med "I Am The Walrus", bare de er verdt filmen alene. Faktisk er alle låtene visuelle vinnere, selv "Flying" slik den fremstår i psykedelisk farvelagte sort/hvitt-opptak som Stanley Kurbrick ikke hadde funnet plass til i "Dr. Strangelove".

Og hvilken kulturskatt å se Bonzo Dog Doo-Dah Band fremføre "Death Cab for Cutie" sammen med en stripperske.

Ingen ting slår den brusende lykkefølelsen som fylte unge menn og unge damer i tenårene da de pakket ut sitt eksemplar av dobbelt-EP'n på julaften i 1967.

Jeg tror vi trygt kan si at "Magical Mystery Tour" fortjener å nevnes i samme åndedrag som "A Hard Day's Night" og "Help!". Eller tre'ern, som flere og flere burde begynne å si.

Spilleliste på Spotify. Samtlige låter som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1967, i kronologisk rekkefølge.

1967 - LP-ANMELDELSENE!

Er du interessert i de viktigste LP’ne som kom i 1967, er de omtalt og anmeldt her.

Den britiske slagerparaden i 1967

Forholder man seg til de britiske hitlistene, var ikke 1967 helt det psykedeliske jubelåret som historien hevder. Vi snakker myter. Jeg mener, Tom Jones tok oss inn i nyåret og okkuperte 1. plassen med en oversentimental country & western dødsvise! Og rett rundt hjørnet ventet Engelbert Humperdinck med drapsvåpenet av en snørr og tårer-ballade: “Release Me”. Sangen som blokkert veien til toppen for “Strawberry Fields Forever” / “Penny Lane”. Hutte-tutte-tu!

Og det ble ikke så mye bedre. Frank & Nancy Sinatra i en sukkerhviskende far-og-datter-tunge-eller-vanlig-klineballade, hvorfor reagerte ingen? Sandie Shaws fryktelige “Puppet On A String” (om-pa-om-pa-om-pa), og Tremeloes’ note-for-note-trokopi av Four Seasons’ “Silence Is Golden”, som stengte veien til 1. plass for “Waterloo Sunset”!

Vi måtte vente helt til mai måned før ting endelig begynte å ta form. Så kom fem uker med “A Whiter Shade Of Pale” på toppen, det smakte. Og det var Beatles på verdensdirekten med “All You Need Is Love” (i kjølvannet av “Sgt. Pepper”), seremonimester Scott McKenzie og hans reisebrev om San Fracisco, og alt det spennende som myldret på listene rundt disse. Jimi Hendrix, Cream, Pink Floyd, Traffic, The Who og Small Faces, Amerika-soul fra Aretha Franklin, Stevie Wonder, Four Tops, The Supremes og faktisk veldig mange fler. Soulmusikken blomstret!

Høsten bød på nok en overdose Engelbert, men det var også høsten da Procol Harum klarte å matche tidenes debut med oppfølgeren, “Homburg”, og Bee Gees veltet inn over oss med “Massachusetts” og “World” (undervurdert kalas-låt!), det spennende pop-orkestret The Move bare fortsatte å levere, og så var jo Beatles der igjen med både et juletre av en single (“Hello, Goodbye”) og en film med tilhørende dobbel-EP, “Magical Mystery Tour”, som bare måtte ligge under juletrærne til alle gutter og jenter i 1967.

Engelbert Humperdinck – «Release Me» (Decca)

«Release Me» gikk til topps på NME-listen 1. mars og ble liggende der i seks uker, til og med 5. april. Fæle tider. Og møkkadritten ga seg ikke før etter 56 uker. 56 uker på TOP 30. Vi som hørte på rare lyder i popen, ja, til og med de som syntes Monkees var det aller største de hadde opplevd noen gang, kom til kort mot Engelberts himmelhulk.

Sangen var ikke ny. Den var skrevet av Eddie Miller og Robert Yount i 1949, og Humperdinck fant den gjennom en instrumentalversjon med saksofonisten Frank Weir. Arrangøren Charles Blackwell skapte nærmest sin egen genre, han kalte det orkestral countrymusikk, med kor, strykere og ikke minst Humperdincks dramatiske skifte av toneart før den siste overveldende runden med refrenget.Suksessen ble større enn virkeligheten takket være en tilfeldighet: Sangeren Dickie Valentine ble syk før sendingen av Sunday Night at the London Palladium den 5. februar 1967. Engelbert Humperdinck ble hentet inn som erstatter og fremførte «Release Me» på direktesendt fjernsyn. Humperdinck forteller at Decca mottok bestillinger på omkring 80 000 eksemplarer dagen etter.

Den fæle innspillingen holdt den fantastiske dobbel A-side-singlen «Strawberry Fields Forever / Penny Lane» unna førsteplassen på NME-listen. Jeg gråt.

The Beatles – «Strawberry Fields Forever / Penny Lane» (Parlophone/EMI)

Siden jeg allerede har avbildet det vanlige coveret, tar jeg med denne sjeldne, norske nødvarianten som ble brukt når de gikk tom for den engelske originalen. Singlen nådde alri høyere enn 2 i NME, men klarte tre uker på 1. plass i Melody Maker, så man kan til nød bruke den listen. Den hadde omtrent like stort innrapporterings-underlag som NME, men ble sjelden sitert utenfor England.

Over til platen:

Mellotronintroen. De vakreste enkelttonene i solsystemet slik de faller sakte som tunge, nølende vanndråper i en mørk og fjern kulp i sjelen. Det finnes ikke en skjønnere og vondere start på noen sang. I all sin blå, saktmodige ro er mellotronens tonevandring en forventningsbombe. Jeg lå under dynen i mørket med ørepropp og transistorradioen innstilt på Luxembourg. Premiere på den nye Beatles-singlen. Første side i natt. Den andre om 24 timer. Jeg holdt pusten. Om bare de neste minuttene kunne vare evig.

Mellotronen forstummet. Så kom John. Stemmen hans fløt gjennom eteren, vektløs, fremmedartet, fjern som gjennom en magisk megafon, omgitt av en overraskende pågående Ringo, en nedadslidende elgitar som gikk over i klimpring, mellotronens rytmiske tonestøt og… var det morsesignaler?: Let me take you down ‘cause I’m going to… Strawberry Fields, nothing is real, and nothing to get hung about, Strawberry Fields Forever…

Han startet med refrenget, men det kunne jeg ikke vite, ikke ennå, det var gått 33 forvirrende sekunder, orienteringssansen var allerede bedøvet og jeg fanget. Dette var ikke menneskelige lyder, de kom fra et annet sted.

En hjernereise selv for den som ikke hadde smakt sterkere saker i sitt liv enn surnet melk, og som nå befant seg like vektløs som sangen under sin dyne i mørket en februarnatt i 1967.

Det første verset synges nakent over et like nakent komp dominert av mellotrontemaet som startet innspillingen. Ordene faller like forvirrende som i refrenget, som snublende egenavbrytelser, den ene assosiasjonen kolliderer med den andre, jeg-personen stritter ikke imot, han gjennomstrømmes av en erindringstilstand fra barndommen og søker tilflukt i den, i haven som fikk mytiske proporsjoner etter at verden ble presentert for «Strawberry Fields Forever», men som for gutten John var det den alltid hadde vært, en tilvokst til dels vanstelt og hemmelighetsfull have nær Woolton i Liverpool, på tomten til et barnehjem drevet av Frelsesarmeen. Living is easy with eyes closed, misunderstanding all you see, it’s getting hard to be someone, but it works out, it doesn’t matter much to me…

Det første minuttet av sangen etablerer en overveldende stemming av ensomhet som man ikke hadde hørt maken til på en Beatles-innspilling siden “Love Me Do”. Begge spartanske og nakne, men mens «Love Me Do» søker trøst i fremtiden, søker «Strawberry Fields Forever» trøst i fortiden. Den første synges av en tapper gutt med illusjoner, den andre synges av en forvirret mann som har mistet dem. Det er fire og et halvt år mellom de to innspillingene. Hvor tiden flyr. (Og for dem som ønsker å pirke: Ja, jeg vet at det er Paul som har hovedstemmen i «Love Me Do», det er ikke poenget.)

«Strawberry Fields Forever» ble skrevet i vakuumet etter at The Beatles hoppet av karusellen høsten 1966. De var plutselig hver og en alene og på egenhånd. John forlagt i ørkenen i Spania i seks uker i anledning innspillingen av filmen «How I Won The War». Som birolleinnehaver ble han servert mer dødtid enn det er menneskelig mulig å holde ut. Han befant seg absolutt nowhere, dagene slepte seg av sted, han hadde rikelig med tid til å tenke. Slik fikk han anledning til å stoppe opp og møte seg selv, noe som slett ikke var smertefritt i en hjerne ommøblert av hallucinogener. I denne prosessen ble «Strawberry Fields Forever» til.

Da The Beatles etter et avbrudd på hele fem måneder endelig var tilbake i EMI-studioene i Abbey Road den 24. november 1966, hadde de ikke som man kanskje ville tro, blokken full. Faktisk var det bare John som hadde noe, denne ene sangen. Han visste ikke engang hva han ville med den. Det var en skjør og sårbar liten vise. Hvor skulle de ta den?

Pauls mellotronintro løste knuten. I hvert fall til å begynne med. Gruppens første versjon av «Strawberry Fields Forever» lyder omtrent som det første minuttet av singlen tvers igjennom. Men John var fortsatt usikker, og denne sangen betydde så meget for ham at han ikke greide å slippe. 8. desember gjorde gruppen et nytt forsøk på å fange Johns intensjoner i et fyldigere og mer kraftfullt arrangement. Dette bygget man så ut de neste dagene. Baklengstape-manerene fra «Revolver» ble benyttet på Ringos cymbaler. George bidro med et kilende dryss av toner på det indiske zither-lignende instrumentet swarmandal. Den ene ideen tok den andre og snart var George Martin på banen også med tre celloer og fire trompeter.

«Strawberry Fields Forever» este ut i et fremmedartet landskap hvor intet menneske hadde satt sine ben. Rock, psykedelia, pop, klassisk, avantgarde – ingrediensene fant hverandre og skapte et unikt hele, sært, definitivt, men tårnende mektig og styggvakkert. Mellotronen glir inn i bakgrunnen og overlater scenen til Martins kreative stryk- og blåserarrangement, låten drives fremover av et kantet sagbruk av celloer, av trompeter, av trommer fanget så nær at de slår inn i rommet, av de underlige baklengscymbalene, av en nøysomt utporsjonert elgitar, låten ruller over deg og forsvinner inn i faden for å vende tilbake igjen i et kaotisk crescendo av skramlende trommer, mellotronimprovisasjoner og en ljomende elgitar som slår den samme tonen igjen og igjen før alt stilner og John mumler sitt «cranberry sauce». Det var tross alt snart jul.

Var John fornøyd? Slett ikke. Nå likte han plutselig begge versjoner og ville ha George Martin til å kombinere dem. Et urimelig forlangende da versjonene ikke gikk i samme toneart. Men Martin fikset det ved å øke hastigheten på versjon 1 og sakne den på versjon 2. Manipuleringen med hastigheter er muligens årsaken til den rare, skjeve klangen i den ferdige utgivelsen. Jeg husker min fars utbrudd da han hørte den første gang (han var nysgjerrig etter at Time Magazine – tror jeg det var - beskrev låten som et mesterverk): «Hva skal dette bety? De spiller jo surt! Ta den av!»

Det var slett ikke min opplevelse der jeg lå under dynen. Det første minuttet hadde trollbundet meg, nå forandret låten karakter, refrenget brøt ut over den svulmende lyden av celloer og trompeter og Ringos trommer. Jeg frøs på ryggen. Jeg hadde klump i halsen. Jeg husker øyeblikket klart som dagen ennå 47 år senere. Min kjærlighet til The Beatles og min takknemlighet for at vi eksisterte i samme tid og på samme klode var ikke til å bære. Det er et privilegium å ha fått anledning til å høre «Strawberry Fields Forever» da den var ny i den tid den ble skapt. Og disse ordene, disse eventyrlige ordene som kom vimsende ut av Johns munn:

Always, no, sometimes think it's me
But you know I know when it's a dream
I think I know I mean -- er -- yes, but it's all wrong
That is, I think I disagree

Hvor gyldige ble de ikke da jeg vokste til og gjenkjente den samme angst og forvirring som den 26 år gamle John slet slik med å beskrive i denne vidunderlige teksten.

Som nevnt var det bare John som hadde noe med seg da beatlene ble samlet i studio for første gang på fem måneder. Da det virket som «Strawberry Fields Forever» nærmet seg slutten og den årlige juleplaten til fansen (årets utgave het «Pantomime») også var i boks, måtte de finne på noe annet å gjøre. Paul hadde en gammel låt fra Cavern-tiden, «When I’m Sixty-Four», og denne ble nå hentet frem og videreutviklet. Fordi gruppen var gitt carte blanche i studio og ikke hadde noen deadline hverken for LP eller single, lot de seg slett ikke stresse av mangelen på materiale. Den tid den sorg. Dopet var like fortreffelig som selvdisiplinen var slett.

En eller annen gang rundt juletider må imidlertid noen ha begynte å nevne single. I følge legenden ble George Martin og Brian Epstein presset så hardt av EMI at de til slutt ga etter og ga dem hva de hadde. Jeg er skeptisk til at The Beatles lot seg presse. Langt mer sannsynlig er det at John ønsket å få ut «Strawberry Fieldfs Forever» så fort som mulig. «Sgt. Pepper» som idé hadde fortsatt til gode å ta form. Jeg tror Martins påstand er sterkt farvet av etterpåklokskap. Faktum er i hvert fall at «Strawberry Fields Forever» og «When I’m Sixty-Four» ble mikset ferdig med tanke på single-utgivelse. Tapen ble sendt til USA 3. januar 1967.

Konkurransemannen Paul hadde imidlertid våknet etter hvert som «Strawberry Fields Forever» forvandlet seg til den monumentale klassikeren den ble. Han ville ikke være noe dårligere enn John, og «When I’m Sixty-Four» oste nok av sjarm, men bleknet grusomt mot Johns bidrag. Ergo satte han i gang, inspirert av Johns barndomserindringer om deres felles Liverpool, med å utarbeide en sang av betydelig mer substans. Innspillingen startet 29. desember 1966. Han jobbet nå mot tiden. Perfeksjonisten i ham flikket og flikket og flikket på «Penny Lane» helt frem til 17. januar. Da kunne han ikke holde den mer. Og slik gikk det til at «Strawberry Fields Forever» ble en dobbel A-side. Det var klin umulig å gi en så gjennomkommersiell og sterk låt som «Penny Lane» B-side status.

George Martins klagesang over at han lot seg presse til å frarøve «Sgt. Pepper» to av sine beste låter holder ikke vann. «Penny Lane» ble skrevet og innspilt med ett mål for øye: Å erstatte «When I’m Sixty-Four» på den kommende singlen.

Da jeg hørte «Penny Lane» under den samme dynen i den samme radioen 24 timer senere følte jeg lettelse. «Strawberry Fields Forever» trengte den makkeren. Den gjorde opplevelsen av det nye Beatles komplett. Også «Penny Lane» skilte seg fra alle tidligere Beatles-produksjoner, men her tok annerledesheten en 100% iørefallende retning. Den var opp og stå, glad og freidig, og så gjennomprodusert at det nesten ikke var plass til gruppens tradisjonelle oppsett. Det er lag på lag med pianoer, en vrimmel av messingblåsere, treblåsere og fløyter fremragende arrangert av George Martin etter Pauls nynnende anvisninger, vakkert samstemte korharmonier og en spektakulær, men ikke overdreven bruk av lydeffekter. Ringo får ikke så mye å spille på her, og gitarene er tildelt biroller, bortsett fra Pauls bass som gis god plass til sine lekne løp.

«Penny Lane» tar deg fra første strofe. Det er en låt og ikke minst en innspilling som gjør deg både glad og yr. Pauls barndomserindringer fra Liverpool gis et eventyrets idylliske overtrekk, det ganske alminnelige Penny Lane og den ikke mindre alminnelige bussterminalen males i sprakende farver og bebos av Disney-lignende karakterer, alt diktet av, men større enn virkeligheten, slik barnets øye forstørrer og forvrenger, men i like stor grad slik god dop forstørrer og forvrenger. «Penny Lane» går definitivt på god dop. Teksten er meget velskrevet, den både levendegjør det den skildrer og ligger elegant i munnen på sangeren. Jeg er særlig glad i den dobbelbunnede formuleringen om sykepleiersken som selger papirvalmuer på Remembrance Day:

A pretty nurse is selling poppies from a tray
and though she feels as if she's in a play, she is anyway

Snedig. En grisete inside-joke er det også funnet plass til da en «finger pie» er gateslang for det stedet ivrige gutter stikker fingrene når jentene er villige og trusene av.

Jeg var og er veldig glad i «Penny Lane», og jeg forgudet den stakkato fremføringen og det detaljrike lydbildet. Men jeg hadde ingen dyp fascinasjon med den slik jeg hadde og har med «Strawberry Fields Forever». Sistnevnte har trolldomskraft. Den virker like sterkt i dag som da.

Det er ganske merkelig egentlig at i 1967, det året John Lennon var mest redusert (av dop) og minst kreativ og villig lot seg lede av Paul, skrev han likevel tre av de fem beste Beatles-låtene i historien: «Strawberry Fields Forever», «A Day In The Life» og «I Am The Walrus». Vel funket han i blaff, men for noen geniale, blendende blaff. At Pauls bidrag til to av disse innspillingene var helt utslagsgivende for det ferdig resultatet tar ingen ting fra Lennon, det forteller bare hvilket team de to var når de jobbet sammen – noe de dessverre skulle gjøre sjeldnere og sjeldnere etter «Sgt. Pepper».

***Helsidesannonse i NME 18. februar 1967.***

Procol Harum – «A Whiter Shade of Pale» (Deram)

Magisk, simpelthen magisk. Verden hadde aldri hørt noe lignende. Den mystiske teksten, det blå, lengselsfulle Bach-temaet, og Brookers røst, sterk, med en umåtelig rekkevidde som slår Percy Sledge i hans eget spill. De kunne neppe fått et bedre trommeunderlag heller, enn innleide Bill Eyden (15 guineas i honorar, eller snaue 5000 kroner etter dagens pengeverdi).

Singelen ble utgitt på Deram 12. mai og kom som lyd fra klar himmel. Det bedøvende skjønne orgeltemaet løkket seg rundt hjerterøttene og utløste en fryd av prikkende gåsehud. Det lød grenseløst innovativt, men innspillingen brukte vel innarbeidede elementer. Gary Brookers høutrekkende soulstemme, pianoakkompagnementet som sørgmodig underlag for Matthew Fishers Hammond, Keith Reids billedrike tekst og snev av Dylanerier, den langsomme rytmen med sitt slektskap til amerikansk gospel og rhythm & blues, Bach-momentene. Det var en sterk pakke, og alle elementene virket sammen.

Man hørt den gjennom de åpne vinduene i nabolaget på lyse sommernetter. Jeg fiukk Tove Jansson-følelsen. Farlig midtsommer. Og jeg nøt det.

Legg merke til at mitt eksemplar er signert av både Gary Brooker og Matthew Fisher. De sluttet å snakke med hverandre like etterpå.

The Beatles – «All You Need Is Love» (Parlophone)

Jeg har allerede avbildet den norske utgivelsen. Her er den engelske. I fabrikkpose. Billedcovere var en sjeldenhet i Storbritannia.

Det skjer noe magisk når John tar fatt på de dovne verselinjene og lar seg flyte av sted på det overveldende vennlige kompet (strykerne får alt til å sitre), og de svale sangharmoniene som utgjorde introen og som blir med videre gjennom versene, det vasker som solglitrende bølger over sand. Refrenget med sitt blåserkor à la Glen Miller er kanskje ikke deres sterkeste, men det passer inn, og det avløses av strykerne som sager seg oppover og rydder plass for neste vers så man kjenner det kile i maven. Versene er sangens hemmelighet. De lyder så vakkert

Scott McKenzie – «San Francisco (be sure to wear some flowers in your hair)» (CBS)

Verdenshistoriens mest vellykkede reklamejingle. Skrevet av John Phillips for å promovere Monterey-festivalen, men endte som selve lydsporet til Summer of Love. Ingen plate fra 1967 er mer vennligsinnet enn denne. Akustiske gitarer, klokkespill, sitar, trommer, bass og Scott McKenzies varme røst inviterer verden til San Francisco, bare sørg for at du har blomster i håret. Vennskapet mellom Scott McKenzie og John Phillip varte livet ut. Da John Phillips satte sammen «New Mamas & the Papas» på 1980-tallet, kom Scott inn som en av “fedrene”, først som erstatter for Denny Doherty og senere også som avlaster for en syk John Phillips. Scott ble værende helt til 1998.

Jeg har allerede brukt det norske coveret tidligere i denne journalen, så derfor bruker jeg det danske her.

Amerika-pop’en i 1967

Billboard Hot 100 bygde i 1967 på både platesalg og radiospilling, og 19 forskjellige singler nådde førsteplassen i løpet av året. The Monkees innledet året med «I’m a Believer», som lå øverst de seks første ukene av 1967. Gruppen satte definitivt sitt merke på 1967, både med TV-showet som skapte dem og med en rekke plateutgivelser som viste at de var betydelig mer enn fire marionetter hos en TV-produksjons-selskap. Hadde det ikke vært for The Beatles, ville de eid 1967 alene. Og de avsluttet året som de begynte, på toppen, denne gang med “Daydream Believer”.

Det fantes ingen enhetlig amerikansk musikksmak. Markedet var delt opp i myriader av fraksjoner, unge som gamle. Soul, psykedelia, orkestrert pop, countryfortellinger, TV-skapt tenåringspop og filmmusikk - alt gikk, men ingen kjøpte alt. Og under alt sammen var LP-formatet i ferd med å ese. Single-platen skulle få en mektig konkurrent i det utvidede formatet i 1968. LP-platens tid var på sett og vis kickstartet av “Sgt. Pepper”. Nå gjaldt det bare å holde seg fast.

Lulu – «To Sir with Love» (Columbia/EMI)

Tittellåten fra filmen “To Sir, With Love”, der Sidney Poitier spiller en lærer ved en krevende London-skole, mens Lulu både medvirker som elev og fremfører sangen mot slutten av filmen.

Don Black skrev teksten og Mark London melodien. Sangen fungerer som elevenes avskjed og takk til læreren som har hjulpet dem frem mot voksenlivet, og innspillingen kombinerer Lulus direkte vokal med et stadig mer omfattende strykerarrangement. Det er en høyst alminnelig låt i en like alminnelig innpakning. Vanskelig å forstå at den ble en av de største salgsuksessene i USA det året. Jeg tar den med som en av de fem av den ganske enkle grunn at suksessen er komplett uforståelig.

I England og Skandinavia (og Europa) levde den usle låten som B-side. Det var “Let’s Pretend” som solgte platen til en brukbare TOP 20-suksess med 12. plass som høyeste notering i NME.

Aretha hentet den fra Otis, men omformet sangen til noe mye mer, et rungende kamprop for feminisme og borgerrettigheter, med det mest funky laget planeten kunne oppdrive i ryggen, inkludert King Curtis på sax og seg selv på piano. Bokstaveringen av tittelen, R-E-S-P-E-C-T som en del av teksten, ble selve signaturen til Arethas løsning. Et forrykende mesterverk. Otis Redding ga henne all respekt ved å erkjenne hennes versjon som den gjeldende. Fra da av var det den han fremførte live.

Skrevet av gitarist Robby Krieger, men løftet til noe langt større av de øvrige Doors-medlemmene. Ray Manzareks Bach-inspirerte Vox Continental-intro er blant rockens mest umiddelbart gjenkjennelige øyeblikk, og den lange albumversjonen ga både orgel og gitar rom til improvisasjoner som var mer jazz enn pop. Singelen kappet låten ned fra syv til under tre minutter, en klar svekkelse, men fortsatt sterk nok til å toppe Billboard-listen. Kombinasjonen dop og sex lød aldri bedre.

Bobbie Gentry – «Ode to Billie Joe» (Capitol/EMI)

Bobbie Gentry halvt synger, halvt resiterer over sin egen akustiske gitar, mens Jimmie Haskells arrangement for fire fioliner og to celloer skaper en naken, truende ramme rundt historien. Bobbies stemme er forbløffende dyp og mørk, på grensen til uttrykksløs, og helt avgjørende for platen. Slik skaper Gentry en avstand mellom hovedpersonen og fortelleren, selv om de er samme person – et elegant selvforsvar. Ved middagsbordet forteller moren at Billie Joe McAllister hadde hoppet fra Tallahatchie-broen; familien fortsetter å spise og småprate, mens datteren skjuler at hun sto ham nær. Hva hun og Billie Joe kastet fra broen dagen før, blir aldri forklart. Gentry understreket selv at gjenstanden var uviktig: sangens egentlige emne var familiens ubevisste grusomhet og likegyldige behandling av et selvmord som knuser personen midt iblant dem.

At gjenstanden var et abortert foster eller et dødfødt barn, er ikke bekreftet, men det er den mørkeste og kanskje mest sannsynlige tolkningen: Den forklarer hemmeligheten, selvmordet, tausheten og blomstene hun senere slipper fra broen. I 1967 var abort fremdeles forbudt eller bare tillatt under svært snevre vilkår i det meste av USA; Colorado hadde akkurat som første delstat lempet på loven. Det er vanskelig å forestille seg at en historie om et ugift ungt par og et foster i elven kunne sies rett ut på amerikansk popradio. Fortielsen ble samtidig sangens genistrek: Det usagte gjør tragedien enda mørkere.

The Box Tops – «The Letter» (Stateside/EMI)

Kortspilt låt på snaut 2 minutter, sunget av Alex Chilton, en totalt ukjent 16-åring, med en usedvanlig moden, røff stemme. Innspillingen varer i under to minutter, og vokalisten Alex Chilton var bare 16 år. Wayne Carson Thompson skrev mesterverket, og Dan Penn produserte det ved American Sound Studio. Penn oppmuntret Chilton til å våge mer, synge røffere, pg tvang dermed fram det som ble Chiltons signaturlyd, stemmen. “The Letter” har snev av britpop i seg, men lener seg tyngst mot sin egen opprinnelse, Memphis-sjelen, Memphis-rhythm & bluesen.

Box Tops hadde mye godt på gang og leverte en rad sterke singler før de raknet i 1970 og Chilton gikk sine egne veier. Året etter var han med på å danne legendariske Big Star.

1967 – viktige begivenheter i Norge og verden

Januar

Den 1. januar – Norge: Folketrygden innføres. Ordningen samler og utvider statlige ytelser som alderspensjon, uføretrygd, sykepenger og støtte til etterlatte, og blir en grunnpilar i den norske velferdsstaten.

Den 12. januar – Kina: Mao Zedong gir sin kone Jiang Qing en ledende rolle i kulturrevolusjonen. Hun blir en av de mest innflytelsesrike personene i kampanjen mot politikere, lærere, kunstnere og andre som blir beskyldt for å representere «gamle» eller borgerlige ideer.

***Jiang Qing sammen med rødegardister, 30. august 1967. (Kilde: People’s Pictorial via Wikimedia Commons. Oppgitt som offentlig eiendom i Kina.)***

Den 13. januar – Militæret gjennomfører et kupp i Togo under ledelse av Étienne Eyadéma. Eyadéma blir senere president og styrer landet autoritært i nesten fire tiår.

Den 27. januar – Tre amerikanske astronauter, Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee, omkommer i en brann i romkapselen Apollo 1 under en øvelse på bakken. Samme dag undertegner USA, Sovjetunionen og Storbritannia Romtraktaten, som blant annet forbyr masseødeleggelsesvåpen i verdensrommet.

***Gus Grissom, Ed White og Roger Chaffee foran oppskytingsrampe 34, 17. januar 1967. (Foto: NASA, fotograf ukjent / Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.)***

Februar

Den 10. februar – Det 25. grunnlovstillegget blir ratifisert i USA. Det klargjør hvem som overtar dersom presidenten dør, går av eller ikke er i stand til å utføre embetet. Tillegget fastslår at visepresidenten blir president dersom presidenten dør, går av eller avsettes. Dersom presidenten midlertidig ikke kan utføre embetet, overtar visepresidenten som fungerende president. Det innfører også en ordning for å utnevne en ny visepresident dersom vervet blir ledig.

Den 22. februar – General Suharto overtar i praksis makten fra president Sukarno i Indonesia. Maktskiftet avslutter Sukarnos styre og innleder Suhartos autoritære «nye orden», som varer til 1998.

Mars

Den 1. mars – Franz Stangl, som hadde vært kommandant for de nazistiske utryddelsesleirene Sobibór og Treblinka, blir arrestert i Brasil. Han blir senere utlevert til Vest-Tyskland og dømt for medvirkning til drap på hundretusener av mennesker.

Den 11. mars – Den væpnede konflikten mellom den kambodsjanske regjeringen og Røde Khmer tiltar. Kampene utvikler seg senere til en borgerkrig, før Røde Khmer overtar landet i 1975 og begår folkemord.

Konflikten i Cambodia utviklet seg over tid til regelrett folkemord. Røde Khmer har mye å stå til ansvar for. Her noen av ofrene. (Foto oppgitt som Adam Carr på Wikimedia Commons. Offentlig eiendom.)

Den 18. mars – Supertankeren Torrey Canyon går på grunn utenfor sørvestkysten av Storbritannia. Oljeutslippet blir det største verden til da hadde opplevd og synliggjør hvor dårlig forberedt myndighetene var på store miljøkatastrofer til havs.

April

Den 4. april – Martin Luther King jr. holder en tale i Riverside Church i New York der han går tydelig imot Vietnamkrigen. Motstanden er kontroversiell fordi mange av hans støttespillere mener han bør konsentrere seg om borgerrettigheter.

Den 9. april – Boeing 737 gjennomfører sin første flyging. Flytypen blir senere et av verdens mest produserte passasjerfly.

Den opprinnelige 737, sett fra undersiden. (Foto: Bryan / Altair78 / Marc Lacoste, Wikimedia Commons, CC BY 2.0.)

Den 21. april – En gruppe greske offiserer gjennomfører et militærkupp. Det såkalte oberstregimet avskaffer demokratiske rettigheter, fengsler og torturerer motstandere og styrer Hellas frem til 1974.

Den 24. april – Den sovjetiske kosmonauten Vladimir Komarov omkommer da fallskjermen på romkapselen Sojuz 1 svikter under landingen. Han blir det første mennesket som dør under en romferd.

Den 27. april – Verdensutstillingen Expo 67 åpner i Montréal. Utstillingen, som markerer Canadas hundreårsjubileum, blir et symbol på 1960-årenes teknologioptimisme og framtidstro.

Den 28. april – Bokseren Muhammad Ali nekter å møte til militærtjeneste under Vietnamkrigen, blant annet med henvisning til sin religion og motstand mot krigen. Han blir fratatt verdensmestertittelen og utestengt fra profesjonell boksing i flere år.

Mai

Den 17. mai – Egypts president Gamal Abdel Nasser krever at FNs fredsbevarende styrker forlater Sinaihalvøya. Tilbaketrekkingen bidrar til den raske militære opptrappingen før seksdagerskrigen.

Den 22. mai – En brann i varehuset Innovation i Brussel krever mer enn 300 menneskeliv. Katastrofen blir en av de dødeligste brannene i Belgias historie.

Den 23. mai – Egypt stenger Tiranstredet for israelsk skipsfart. Israel betrakter blokaden av sjøveien til havnebyen Eilat som en krigshandling, og spenningen i Midtøsten øker ytterligere.

Den 24. mai – Norge: Esso påviser olje i prøvebrønnen 25/11-1 på norsk kontinentalsokkel. Funnet er ikke stort nok til kommersiell utbygging, men blir et viktig tegn på at det kan finnes petroleum i Nordsjøen.

Den 26. mai – The Beatles utgir albumet Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band i Storbritannia. Albumet får stor betydning for utviklingen av populærmusikk, innspillingsteknikk og albumformatets muligheter som kunstverk.

***Annonse i New Musical Express, 3. juni 1967. (EMI)***

Den 27. mai – Et stort flertall av australske velgere støtter en grunnlovsendring som fjerner diskriminerende bestemmelser om landets urbefolkning.

Den 30. mai – Den østlige delen av Nigeria erklærer seg uavhengig som republikken Biafra. Utbrytelsen fører til en brutal borgerkrig og en omfattende sultkatastrofe som blir dekket på fjernsyn over hele verden.

Juni

Den 5.–10. juni – Seksdagerskrigen utkjempes mellom Israel og Egypt, Jordan og Syria. Israel ødelegger store deler av motstandernes flystyrker og erobrer Sinaihalvøya, Gazastripen, Vestbredden, Øst-Jerusalem og Golanhøydene. Krigen endrer grensene og maktforholdene i Midtøsten og legger grunnlaget for konflikter som fortsatt preger regionen.

Den 8. juni – Det amerikanske etterretningsskipet USS Liberty blir angrepet av israelske fly og marinefartøyer under seksdagerskrigen. Israel forklarer angrepet som en feilidentifikasjon. 34 amerikanere blir drept og mer enn 170 såret.

Den 12. juni – USAs høyesterett slår i saken Loving mot Virginia fast at delstatslover som forbyr ekteskap mellom mennesker med ulik hudfarge, er grunnlovsstridige.

Den 17. juni – Kina prøvesprenger sin første hydrogenbombe. Landet blir dermed en fullverdig atommakt med langt kraftigere våpen enn de tidlige atombombene.

Den 17. juni – Norge: Forfatteren Jens Bjørneboe blir dømt for å ha utgitt den erotiske romanen Uten en tråd. Saken blir en sentral norsk konflikt om seksualmoral, sensur og kunstnerisk ytringsfrihet.

Den 25. juni – Fjernsynsprogrammet Our World blir den første direktesendte internasjonale satellittproduksjonen. Rundt 400 millioner seere kan følge sendingen, der The Beatles framfører «All You Need Is Love».

Den 27. juni – Verdens første automatiske kontantuttaksmaskin tas i bruk ved en Barclays-filial i Enfield i London. Den første utgaven bruker spesielle kuponger, ikke vanlige bankkort.

Juli

Den 1. juli – Det europeiske økonomiske fellesskapet, kull- og stålunionen og Euratom får felles institusjoner under navnet De europeiske fellesskap. Sammenslutningen blir en viktig forløper til dagens EU.

Den 6. juli – Nigerianske styrker angriper Biafra, og den nigerianske borgerkrigen begynner. Krigen varer til 1970 og fører til enorme sivile lidelser, særlig som følge av sult og blokade.

Den 12. juli – Opptøyer bryter ut i Newark i New Jersey etter at politiet har arrestert og mishandlet en svart drosjesjåfør. 26 mennesker blir drept. Opptøyene må ses i sammenheng med rasediskriminering, fattigdom, dårlige boliger og konflikter mellom politiet og svarte lokalsamfunn.

***Newark morgenen etter at opptøyene brøt ut, 14. juli 1967. (Foto: Al Lowe / Wikimedia Commons. CC BY-SA 2.0.)***

Den 23.–31. juli – Detroit rammes av et av de alvorligste urbane opprørene i USAs historie. 43 mennesker blir drept, over tusen blir skadet og store områder blir ødelagt av brann. Hendelsen avdekker at lovfestede borgerrettigheter ikke hadde fjernet økonomiske og sosiale forskjeller.

Den 29. juli – En rakett blir ved et uhell avfyrt på det amerikanske hangarskipet USS Forrestal utenfor Vietnam. Brannen og eksplosjonene som følger, dreper 134 mennesker.

August

Den 5. august – Under kulturrevolusjonen innledes en stadig hardere kampanje mot Kinas president Liu Shaoqi. Han blir stemplet som forræder, fratatt makten og mishandlet i fangenskap før han dør i 1969.

Den 6. august – Den britiske doktorgradsstudenten Jocelyn Bell Burnell registrerer regelmessige radiosignaler fra verdensrommet. Signalene viser seg å komme fra en pulsar, en ekstremt tett og raskt roterende rest etter en eksplodert stjerne.

Den 8. august – Indonesia, Malaysia, Filippinene, Singapore og Thailand oppretter ASEAN. Organisasjonen skal fremme regionalt samarbeid og stabilitet og blir senere utvidet til å omfatte det meste av Sørøst-Asia.

Så var det min tur - 15 år 13. august 1967

Kaos i Kina. Kulturrevolusjonen snur opp-ned på hele samfunnet, rødegardistene er ute av kontroll, og plutselig innser landets politiske ledelse at noen må ta kontroll, ellers er de snart i krig med Sovjet, og snart resten av verden også. Samtidig er pornosalget i Norge tidoblet. Vi har alle vårt.

Jeg er ingen storbruker av kinoene, men det begynner å hjelpe. Så flere av filmene som gikk på denne tiden, “Alle tiders race Jorden rundt” så vi til og med på bursdagen min. “Blow-Up” så jeg nok ikke i 1967, jeg ante neppe at Yardbirds var med engang. “Hurra for Andersens!” så jeg med min mor. Vi elsket Wesenlund, og der er han god som borettslagets formann. “Mondo Cane” så foreldrene mine, de var hemmelighetsfulle, jeg skjønte at det var sterk kost, men ikke hvorfor. Voksenfilm. Pføy!

Kostelig reportasje om rødegardistene og Kosygins ultimatum, han begynte å bli lei. Så ser man at nasjonaliteten var av beytding når tyvene herjet i nærmiljøet. Det var viktig at man fikk vite at de var fra Marokko. Da var det lettere å passe seg.

TV hadde ingen ting å by på, om du da ikke var av dem som likte å høre direktører snakke om gamle skuter. Skjønner godt at vi valgte Colosseum.

Glade blader i kiosken denne sensommeruken. Unge damer som ikke tok det så nøye med hva de hadde på seg. Tror ikke jeg fikk lest den spennende artikkelen i Vi Menn: “The Hippies, narkotikersamfunn i galskapens grenseland”. Og tenk, to hele år før Charles Manson fikk bilen i gir.

Dette var lesestoff for unge menn med peiling. Jeg trodde full og fast på den skrønete liksom-journalisten som hadde vært på narkotika-party med The Beatles. Fire siders Stones-speial i NME, alt om den nye singlen “We Love You”, blant annet. Tøft. Popnytt stilte med intervju med “den skandaleomsuste” Mick Jagger (veldig stivt skrevet intervju, man kan lure på om det er ekte). Stor sak om Monkees også. Og samlebilde av Procol Harum. Fine saker.

Den 17. august – Demonstranter stormer den sovjetiske ambassaden i Beijing. Hendelsen viser hvor kaotisk og voldelig kulturrevolusjonen er blitt, også i forholdet mellom de kommunistiske stormaktene Kina og Sovjetunionen.

Den 30. august – Thurgood Marshall blir godkjent som den første svarte dommeren i USAs høyesterett. Han hadde tidligere vært en sentral advokat i kampen mot raseskille i amerikanske skoler.

September

Den 3. september – Sverige går over fra venstre- til høyrekjøring. Den omfattende operasjonen blir kjent som «Dagen H» og krever ombygging av veier, skilt, busser og veikryss over hele landet.

Den 3. september – Nguyễn Văn Thiệu blir valgt til president i Sør-Vietnam. Regjeringen hans er sterkt avhengig av amerikansk militær og økonomisk støtte under Vietnamkrigen.

Den 30. september – BBC legger om hele sitt nasjonale radiotilbud og oppretter Radio 1, Radio 2, Radio 3 og Radio 4. Radio 1 skal møte konkurransen fra de populære, men ulovlige britiske piratradiostasjonene.

Oktober

Den 3. oktober – Det amerikanske rakettflyet X-15 når en hastighet på omtrent Mach 6,7. Flygingene med X-15 gir kunnskap som senere brukes i utviklingen av romfartøy og høyhastighetsfly.

X-15, amerikanske rakettfly som satte stadig nye rekorder, og brakte mennesket nærmer og nærmere verdensrommet. Romfergen hentet mye lærdom fra denne fartsmaskinen. (Foto: U.S. Air Force / Wikimedia Commons, public domain.)

Den 8. oktober – Den marxistiske geriljalederen Ernesto «Che» Guevara blir tatt til fange av bolivianske soldater. Han blir henrettet dagen etter og utvikler seg senere til et internasjonalt symbol både for revolusjon og politisk opprør.

***Che Guevaras kropp utstilt i Vallegrande i Bolivia, 10. oktober 1967. (Foto: Gustavo Villoldo, CIA. Kilde: National Security Archive via Wikimedia Commons. Offentlig eiendom i USA.)***

Den 18. oktober – Den sovjetiske romsonden Venera 4 sender målinger fra Venus’ atmosfære. Den blir det første romfartøyet som overfører data direkte fra atmosfæren til en annen planet.

Den 18. oktober – Norge: Seks bryggegårder blir totalskadd i en storbrann i Trondheim.

Den 21. oktober – Omtrent 70 000 mennesker demonstrerer mot Vietnamkrigen i Washington. En stor gruppe marsjerer videre mot Pentagon, i en av de mest kjente amerikanske antikrigsmarkeringene.

Den 25. oktober – Det britiske parlamentet vedtar en lov som åpner for lovlig abort under bestemte vilkår.

November

Den 3. november – Norge: Fraktefartøyet Dux kantrer og synker i Boknafjorden etter at lasten forskyver seg. Fjorten av de sytten om bord omkommer, mens tre blir reddet av hydrofoilbåten Sleipner.

Den 7. november – Carl Stokes blir valgt til borgermester i Cleveland og Richard Hatcher til borgermester i Gary. De blir blant de første svarte politikerne som velges til å lede større amerikanske byer.

Den 9. november – NASA gjennomfører den første oppskytingen av kjemperaketten Saturn V. Raketten, som brukes i den ubemannede Apollo 4-ferden, skal senere sende astronautene til månen.

Den 18. november – Storbritannia devaluerer pundet fra 2,80 til 2,40 amerikanske dollar. Devalueringen viser de alvorlige økonomiske problemene landet opplever etter andre verdenskrig og under avviklingen av imperiet.

Den 22. november – FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 242 etter seksdagerskrigen. Den krever israelsk tilbaketrekning fra områder som ble okkupert under krigen, samtidig som alle statene i området skal få leve i fred innenfor sikre og anerkjente grenser. Resolusjonen fastsetter ikke de endelige grensene og blir derfor tolket forskjellig av partene.

Den 24. november – Norge: Stemmerettsalderen blir satt ned fra 21 til 20 år.

Den 26. november – Kraftig regn og oversvømmelser rammer Lisboa og områdene rundt. Flere hundre mennesker omkommer, mange av dem i fattige og tettbygde områder.

Den 28. november – Jocelyn Bell Burnell og Antony Hewish fastslår at de regelmessige radiosignalene som er observert gjennom året, kommer fra en hittil ukjent type stjerne: en pulsar.

Den 30. november – Sør-Jemen blir selvstendig fra Storbritannia etter mange års britisk kontroll over Aden og områdene rundt. Landet utvikler seg senere til den eneste erklært marxistiske staten i den arabiske verden.

Desember

Den 3. desember – Den sørafrikanske kirurgen Christiaan Barnard utfører verdens første transplantasjon av et menneskehjerte i Cape Town. Pasienten Louis Washkansky overlever operasjonen, men dør av lungebetennelse 18 dager senere fordi immunforsvaret er blitt kraftig svekket.

Den 9. desember – Nicolae Ceaușescu blir leder for det rumenske statsrådet og dermed landets formelle statsoverhode. Han utvikler etter hvert et svært personlig og undertrykkende diktatur.

Den 11. desember – Den første Concorde-prototypen blir offisielt avduket i Toulouse. Det britisk-franske prestisjeprosjektet er utviklet for passasjerflyging i overlydshastighet, men flyet foretar ikke sin første prøveflyging før i mars 1969.

***Concorde under den første prøveflygningen, 2. mars 1969. Foto: André Cros / Archives municipales de Toulouse, via Wikimedia Commons. CC BY-SA 4.0.***

Den 13. desember – Kong Konstantin II av Hellas flykter fra landet etter et mislykket forsøk på å styrte militærjuntaen.

Den 17. desember – Australias statsminister Harold Holt forsvinner under en svømmetur utenfor delstaten Victoria. Kroppen blir aldri funnet, og han blir senere erklært omkommet.

Den 29. desember – Hyundai Motor Company blir grunnlagt i Sør-Korea. Selskapet blir senere en del av landets raske industrialisering og en av verdens største bilprodusenter.

Julelektyre:

Ingen avis på julaften siden den falt på en søndag. Her avisen for lille julaften. Det meldes sne, og en norsk Sovjet-spion er fakket. Det var likevel ingenting mot 20-toppen (som faktisk egentlig var et 30-toppen), for her skjedde det utrolige, Beatles dyttet seg selv ned fra toppen med noe så råbarskt og dyrt som en dobbel-EP. Dobbel Beatles, altså. Jeg kjente lykke og velstand. Neste dag skulle jeg pakke opp “Magical Mystery Tour” i Mosseveien 241.

Spennende minireportasje om Oslo-guttene som dro på tyveri-turné. Politi, biler, biljakt, i 120 gjennom Østerdalen. Rene filmmanuset.

Av julefilmene er det vel “Pistolmannen fra Red River” som frister mest. Jeg vet jeg så “Doktor Zhivago” og likte den. Men pistolmenn slår aldri feil. “Den lange duellen” virker heller ikke dum. Man merker seg fraværet av psykedelia i kinosalene. Det kom senere.

Aktualitetsmagasinene er opptatt av Kong Konstantin IIs mislykkede statskupp. Nå stakk han med halen mellom bena til Roma. Vi Menn velger julepiken på taket.

Nå snakker vi litteratur for kjennere. NME lover Beatles på forsiden. POP-revyen med flott psykedelisk forside lover både jul og Dream. Jeg elsket Dream. Det var klass over dem. Og Popnytt? Julenummer med 5 sider Traffic, stjernebilde av Engelbert (var redaktøren gal?), seks sider Rolling Stones (+ forsiden), 1-2-6 viser moter over to sider og skikkelig teit julehilsen fra Vanguards. Et godt nummer. Jeg husker jeg leste det ganske mange ganger.

***Innleggsarket som fulgte med “Sgt. Pepper”, skapt av Peter Blake og Jann Haworth. (Parlophone/EMI 1967)***

Fred, litteratur og sport

Nobels fredspris:

Ingen pris ble utdelt

Fire bøker

Holmenkollrennet 3-5. mars 1967:

Bjørn Wirkola vinner hopprennet.

Ole Ellefsæter vinner 5-milen.

Anatolij Akentjev, Sovjet vinner 15 km etter å ha tatt dameløypa.

VM skøyter på Bislett:

Kees Verkerk blir verdensmester.

Fred Anton Maier tar bronse.

Engelsk fotball:

Et lag fra Manchester blir seriemester.

Liverpool beseirer Everton 1-0 i Charity Shield.

Norsk fotball:

Lyn blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha moset Rosenborg 4-1 i finalen.

Rosenborg blir seriemester i fotball.

1967 - psykedelia i de tusen hjem

JANUAR – GUMMI-SKISTØVLER, BUKSE MED STRIKK OG BAMBUSSTAVER

FEBRUAR – DA DE GJORDE ALT FOR Å KNEKKE MAIER

MARS – BEATLES, ENGELBERT OG FLEKKENE PÅ SENGEN TIL TORE

APRIL – APRILSNARR OG MONKEES

MAI – MARXISTEN, BH-STROPPEN OG LENGSEL OG ENSOMHET I EN GRIM VERDEN

JUNI - DOPETS MAKT, OG DET ER STEREO SOM GJELDS

JULI – RASENDE MOR REV MUSIKKAVISER I FILLER

AUGUST – LUKE MED BARTEN

SEPTEMBER – GODE TANKER TIL LARS, OG LITT OM KLASSIKEREN «WHY ME?»

Ti skuddet

OKTOBER – MASCARA UNDER NESEN OG SVENSK PORNO

Ti i skuddet

NOVEMBER – JAMES BOND I JAPAN, STOMPA TIL SJØS

DESEMBER – MAGISK MYSTERIE-REISE OG NIPPE NIPPE NULLAN

1967 - LP-ANMELDELSENE!

Den britiske slagerparaden i 1967

Engelbert Humperdinck – «Release Me» (Decca)

The Beatles – «Strawberry Fields Forever / Penny Lane» (Parlophone/EMI)

Procol Harum – «A Whiter Shade of Pale» (Deram)

The Beatles – «All You Need Is Love» (Parlophone)

Scott McKenzie – «San Francisco (be sure to wear some flowers in your hair)» (CBS)

Amerika-pop’en i 1967

Lulu – «To Sir with Love» (Columbia/EMI)

Aretha Franklin – «Respect» (Atlantic)

The Doors – «Light My Fire» (Karusell)

Bobbie Gentry – «Ode to Billie Joe» (Capitol/EMI)

The Box Tops – «The Letter» (Stateside/EMI)

1967 – viktige begivenheter i Norge og verden

Så var det min tur - 15 år 13. august 1967

Julelektyre:

Fred, litteratur og sport

Nobels fredspris:

Fire bøker

Holmenkollrennet 3-5. mars 1967:

VM skøyter på Bislett:

Engelsk fotball:

Norsk fotball:

Og i julestrømpen:

YANFRIIS.NO

1967 - psykedelia i de tusen hjem

JANUAR – GUMMI-SKISTØVLER, BUKSE MED STRIKK OG BAMBUSSTAVER

FEBRUAR – DA DE GJORDE ALT FOR Å KNEKKE MAIER

MARS – BEATLES, ENGELBERT OG FLEKKENE PÅ SENGEN TIL TORE

APRIL – APRILSNARR OG MONKEES

MAI – MARXISTEN, BH-STROPPEN OG LENGSEL OG ENSOMHET I EN GRIM VERDEN

JUNI - DOPETS MAKT, OG DET ER STEREO SOM GJELDS

JULI – RASENDE MOR REV MUSIKKAVISER I FILLER

AUGUST – LUKE MED BARTEN

SEPTEMBER – GODE TANKER TIL LARS, OG LITT OM KLASSIKEREN «WHY ME?»

Ti skuddet

OKTOBER – MASCARA UNDER NESEN OG SVENSK PORNO

Ti i skuddet

NOVEMBER – JAMES BOND I JAPAN, STOMPA TIL SJØS

DESEMBER – MAGISK MYSTERIE-REISE OG NIPPE NIPPE NULLAN

1967 - LP-ANMELDELSENE!

Den britiske slagerparaden i 1967

Engelbert Humperdinck – «Release Me» (Decca)

The Beatles – «Strawberry Fields Forever / Penny Lane» (Parlophone/EMI)

Procol Harum – «A Whiter Shade of Pale» (Deram)

The Beatles – «All You Need Is Love» (Parlophone)

Scott McKenzie – «San Francisco (be sure to wear some flowers in your hair)» (CBS)

Amerika-pop’en i 1967

Lulu – «To Sir with Love» (Columbia/EMI)

Aretha Franklin – «Respect» (Atlantic)

The Doors – «Light My Fire» (Karusell)

Bobbie Gentry – «Ode to Billie Joe» (Capitol/EMI)

The Box Tops – «The Letter» (Stateside/EMI)

1967 – viktige begivenheter i Norge og verden

Så var det min tur - 15 år 13. august 1967

Julelektyre:

Fred, litteratur og sport

Nobels fredspris:

Fire bøker

Holmenkollrennet 3-5. mars 1967:

VM skøyter på Bislett:

Engelsk fotball:

Norsk fotball:

Og i julestrømpen:

1968 - deltids-dandyen våkner

1966: Realskole, «Revolver» og panser-BH’ene

YANFRIIS.NO