Jeg traff John Lennon 16. juli 1971. Han var egentlig hjemme og jobbet med det som skulle bli “Imagine”, men tok seg altså en tur til London for å gjøre reklame for Yoko Onos “Grapefruit”-bok. Den fikk jeg signert av både ham og Yoko. Senere reiste John til New York, mens jeg tok lappen. (Foto:Poster til “Imagine”-filmen)

JANUAR – VERDEN SPØR FORTSATT: VILLE BOLS VUNNET?

Den store skøytekrigen. EM i Heerenveen, Dag Fornæss mot hele Nederland, æresrunde med knyttneve mens flaskene haglet. Alt fordi Jan Bols gikk to yttersvinger på 5000 og ble disket. Fornæss var mester, et hav av tid foran Ard Schenk og Kees Verkerk, ikke noe galt der. Men ville han klart Bols? Publikum mente nei og var rasende. Hvorfor diske en løper for å ha gått for langt? Så gikk han en runde med yttersvinger ekstra, javel, med det ga ham da ingen fordeler, raste de. Regler er jo regler, kan man innvende, og ingen tvang ham til å gå feil, det surret sto han for selv.

Det vi vet er at Bols brukte 7.43,9 på å gå 5030 meter. Dag Fornæss brukte 7.42,3 på sine 5000. Bols ville altså, om han ikke hadde vekslet feil, slått Fornæss på 5000 (sannsynlig tid: 7,41,1), som han gjorde på 500 (40,77 mot 41,25), og ledet etter første dag med 0,6 tidspoeng. Så er spørsmålet, ville Fornæss greid å gjøre en så knall 1500 m at han ikke bare spiste opp ledelsen (1,8 sekunder omregnet til 1500 meter-tid), men skaffet seg et så stort forsprang før 10 000 at han hadde greid å holde en såpass sterk milløper som Bols bak seg?

Fornæss gikk på 2.04,5. Det var forrykende. De to 1500-ekspertene Schenk og Grønvold på delt 2. plass greide bare 2.05,8. Bols stilte ikke til start, så man kan bare lure. Vi vet at Fornæss i VM noen uker senere slo Bols på alle distanser unntatt 5000. Men samtidig, Bols' formtopp kom under EM, og han hadde nettopp dunket både Schenk og Verkerk i det nederlandske mesterskapet. Jeg tror Bols ville vunnet. Men da hadde vi mistet det fantastiske synet av Fornæss’ æresrunde med knyttede never mens flaskene haglet fra et rasende publikum.

***Fornæss, helt i flaskeregn.*** Det var da ikke hans skyld at Bols gikk to ytresvinger for mye. Bildet viser seiersgesten hans mot publikum etter målgang 1500 meter på strålende 2.04,5. Han er allerede praktisk talt mester. Under æresrunden, i flaskeregn, ble han skjermet av livvaktene Schenk og Verkerk. (Fotograf ukjent)

Og sånn kan man sitte og sulle 55 år etter. Skøyter er viktigere enn mange tror.

Ute i virkeligheten i 1971 var det George Harrison som gjaldt. "All Things Must Pass" veide tungt, men kostet mye. Jeg måtte vente enda en måned eller to før jeg fikk råd. Jeg hadde kjøpt Johns LP, den var enkel og dermed betydelig billigere. Ellers var Janis, Jimi og Brian borte. Brian allerede i 1969. Jimi og Janis høsten 1970 med bare ukers mellomrom. Snart skulle Jim Morrison ryke. Leken med dop hadde mistet glansen. Døden var flyttet inn i popmusikken.

FEBRUAR – DA JEG FIKK SMÅ PUPILLER OG STEIN SA NEI

På hitlistene holdt Neil Diamond stand. Men George Harrisons "My Sweet Lord" føk rett inn på TOPP 10 i begynnelsen av februar. Populærmusikkens svar på Dag Fornæss? Senere skulle sangen hans skape bruduljer da hjelpeprest Karsten Isachsen tillot at den ble spilt over høyttaleranlegget under en konfirmasjon i Ullern kirke.

***Singleplaten var danket ut av LP-platen, men akkurat denne singlen måtte alle ha i 1971. (EMI/Apple)***

VM i Göteborg. Dag Fornæss ble nr. 4, han greide ikke pallen en gang. Schenk vant tre distanser, og avsluttet for sikkerhets skyld med verdensrekord på 10 000. Fornæss 4,5 tidspoeng bak i sammendraget, hvilket tilsvarte ett og et halvt minutt på 10 000. Gøy med skøyter? Jeg tror ikke det. Trøsten fikk være at Bols havnet på 6. plass.

George Harrison til topps i Norge med "All Things Must Pass" 16. februar. Det var vel ca. da jeg omsider fikk kjøpt albumet, brukt hos Ringstrøm (med poster). Nærmest uspilt. Jeg lurte på hvilken idiot som solgte et så flott album så tidlig, det var jo nettopp kommet ut!

Saken om den populære restauranteieren Benyoucef som angivelig lenket sine ansatte, var hett stoff i avisene. Ellers legger man jo merke til, i disse nymoralske Facebook-tider, hvor befriende lett man tok på det i 1971, den gang kvinnene fortsatt gjorde et nummer av at de hadde kastet BH'ene og lot det knoppe seg i blusen. Pupper var noe dagligdags i 1971. Julie Ege lot så vidt brystvortene synes, litt skøyeraktig, på forsiden av Aktuell, Vi Menn hadde en ung dame på forsiden som helt tydelig hadde kassert BH'en og sverget til florlett blusestoff. Det ble til og med puppet i kinoannonsene. Dagligdags i 1971. Utestengelse i en måned fra Facebook i 2026.

***Ingen reagerte da Julie Ege fremsto slik på forsiden av familiebladet Aktuell. Hun hadde tross alt sunget “"Love” av John Lennon.***

Paul McCartneys første solo-single meldt. Det var mye å holde rede på mens jeg tok bussen til Eiksmarka og var dagpappa for en liten pjokk som skulle ha havregrøt til frokost og var i barnehagen noen timer midt på dagen mens jeg stelte i leiligheten, og bidro til skoleavisen på Nadderud som en slags underredaktør, underlagt Stein den nådeløse, i 2026 en jovial og populær politiker for Rødt i Bærum. I redaksjonen var jeg oppført som hushjelp. Jeg gikk ikke engang på skolen lenger. Men innkalt til rektor ble jeg.

Jeg skrev dikt etter dikt, ikke akkurat høypoesi, men ut skulle det og inn i Nadderusk. Min famøse hyllest til kjedsomheten og masturbasjonen, et tre siders sosialt selvmord kopiert opp på skolens spritskopimaskin – lilla trykk -, og delt ut i storefri til alle som var villig til å ta imot (det var da Shan iakttok meg med skarpt blikk og uttalte: «Så små pupiller du har, Yan …»). Årsaken til denne selvpubliseringen var at redaktør Stein nektet å trykke en så høy stabel svært risikable formuleringer – krydret med vemmelige bilder og et overforbruk av tabuord. Han turte vel ikke, feigingen. Men han var villig til å trykke en kortere, dempet versjon.

TJA, HVA SKAL MAN SI? Originalversjonen. Første side av tre. Delt ut til alle som ville ha (sånn ca. 17 elever). Skrevet av mannen med de små pupillene.

Kompromisset hadde likevel injurierende kraft. I hvert fall for rektor som ble umåtelig trist da vi nektet å rive ut siden.

***Kompromisset, og rektors skuffelse.***

Festus fra Krutrøyk var forresten i byen, gitt. Tror min bror Jakob fikk æren av å treffe ham, pluss signert LP, hvis jeg ikke husker feil. Var min mor involvert gjennom Budstikka slik hun hadde vært med Jason King? Nå kan jeg ikke spørre henne lenger, jeg må finne det ut selv.

Pauls første single, "Another Day", likte jeg supergodt. Elegant storytelling om en ung dame som venter på at noe skal skje mens livet sakte går henne forbi. B-siden et hest raseribrøl med revolverskudd og drap. Ikke for de sarte. Sterk singel.

***Alle disset denne singlen. Flerret av platespilleren til Vetle allerede i første refreng. I 2026 står den igjen som en av solo-beatlenes beste. John Lennon tok feil. Igjen.***

MARS – HUSHJELP INNKALT TIL REKTOR

Oslo fikk sin første smak på MDG-tankegang da hjertet av sentrum ble tømt for biler og omgjort til gågatenett til påske. Prøveordningen ble ganske permanent og til å leve med. Det som kom snaut 50 år senere var noe ganske annet.

***Midtsiden på Nadderusk gjorde ikke rektor mildere til sinns.***

Krig på Nadderud Gymnas. Skoleavisen var løs. Redaktør Stein hatet. Ex-elev, frimann og hushjelp Jan Friis innkalt til rektor over skolens høyttaler-anlegg. Her var det bare å holde pusten. Årsaken til rektors absolutte forbitrelse var selvfølgelig min grisetekst. Jeg påberopte meg force majeure, og skremte Stein med at jeg ville si at det var han som fant på alt sammen. Ja, ble jeg ikke egentlig tvunget? Stein hadde mer enn nok med å forsvare fotoreportasjen som la beslag på forsiden og hele midtsiden, her ble skolen fremstilt som en konsentrasjonsleir – et GULAG. Så han kunne ikke være sikker på hva jeg fant på å si. Jeg hadde jo så små pupiller.

Provokasjons-avisen. Ble nektet solgt på skolens område. Annonsørene var heller ikke blide. Vi var ganske fornøyd.

Overfor rektor sto jeg på mitt: Pressefrihet, talefrihet, min poetiske brannfakkel (eller lurveskrift, vil vel de fleste si) "Jeg lever?" kunne nok slett ikke rives ut. Ergo fikk vi ikke selge avisen på skolens område.

"Hvorfor måtte du gjøre dette mot meg, Friis, i mitt siste år?", sukket rektor Kvaal trist. Det var hans siste år før pensjonen. Jeg kjenner snev av dårlig samvittighet i dag, det lille stykket forsvarer vel strengt tatt ikke oppstyret det utløste. Men jeg var ubøyelig da. Og slem. Senere redaksjoner skulle få slite med å skaffe annonsører. Det kostet å trykke snusk i 1971.

Jeg jobbet altså som dagpappa på Eiksmarka. Det var så uvanlig at både Budstikka og Alle Kvinner laget reportasje. Tenk en gutt som passer barn. Nå hadde de hørt det også. Det var mer slitsomt enn man skulle tro. Man blir sliten av å bli utsatt for små gutter med uendelige mengder krefter og energi. Jeg var best på å leke hval. Da lå jeg midt på stuegulvet, og så måtte han passe seg mens han svømte forbi, for hvalen var gretten.

Jeg har ennå ikke skjønt hva Shan mente med de pupillene. Men hun hadde jo lest hele originalversjonen av min beryktede tekst, så hun er uansett unnskyldt.

De revolusjonære diktene mine levde ikke bare i en skoleavis. Helt uventet ble et par av dem trykket i tidsskriftet Profil. Blant annet dette:

AKADEMIKEREN
Jeg knytter neven
og blir sliten

Det ga meg blod på tann. Jeg skrev så det sprutet og sendte en bunke til Vinduet. Disse kom i retur overrumplende hurtig med en nedlatende hilsen fra Jan Erik Vold. Ydmykelsen gjorde meg så fornærmet at jeg skrev et dikt til Vold og leverte det i resepsjonen på Gyldendal.

TIL POETEN
hans navn i utstillingsvinduene
poeten
borgerskapets dikter
han slår knoken i taket
lager sprekk.
går på Briskebytrikken
forbi den uniformerte
trellen,
sitter ved vinduet
glaner på Welhaven
tenker på seg selv.

sporene i snø
fører opp mot forlaget
poeten lager spor
opp trappa til
kontoret.
han er stor nå.

sender dikt tilbake
med sarkastiske
bemerkmimger.
ser ut av Vinduet
på oss
selvtilfreds.

borgerskapets poet
bla bla bla
en side bla bla
selvopptatt dikter
gull-kronen på den
skjeve skallen.

sporene går videre
forbi de svettende
mennene i blå overaller
gravende i
Universitetsgata.
han er blind,
ser dem ikke.
fører handa langs
gylfen før han går inn
i slottet.

pass deg jan-erik
du er ikke vår konge
du har ikke knyttet neven
handa di er slapp åpen
du er ikke vår poet
men din egen.

Denne gangen kom det ikke i retur pr. post, men pr. telefon fra min stefar, Aage, som da jobbet som informasjonssjef i Oslo kommune og hadde kontor rett over Club 7 i Munkedamsveien.

- Vet du hvem som nettopp besøkte meg? Jan Erik Vold! Han var så rasende at han glemte å ta av seg styrthjelmen sin, så han kom vel på moped. Det gjaldt diktet ditt…

Så begynte Aage å le.

- Han var så sint at han skalv. Jeg tror ikke du kan regne med noen utgivelser på Gyldendal med det første.

Det fikk han jo rett i. Gyldendal refuserte alt jeg kastet på dem på 70-tallet, vel fortjent, må jeg innrømme.

APRIL – PÅSKE I ØYENKILEN OG DEN GULE BADEHETTEN

Det var påske og jeg feiret med Eirik og Toril på Øyenkilen. Enkelt hus med utedo og brygge. På den andre siden av sundet låt en gammel hermetikkfabrikk. Jeg tror ikke den var operativ lenger, men noen av produktene var. Sardiner i tomat. Mener Erik hadde en del bokser i kjelleren. Der var det også mengder av ved, og det kom godt med til peisen. Påsken var ikke så varm.

- Har dere lommegrøssere fra Williams? Populær lektyre for påsketuristene i Fredrikstad. Og ja, det er skinnjakken som jeg lånte av Audun til den gikk i oppløsning snaut 14 år senere. (Foto: Eirik Hauge)

Det var den gangen Eirik og jeg elsket lommegrøssere («En lommegrøsser fra Williams») og kjøpte alt vi kom over, både av nytt og brukt. Kveldene gikk med til øl og kortspill, gjerne Gris, men også Spardame. Eirik var rå til å vinne. Vi røkte rullings. Og gikk tomme på langfredag. Det var krise, for i 1971 var ingen ting åpent på langfredag. Ikke engang bensinstasjonen. Ikke ved Øyenkilen i hvert fall. Ergo måtte vi åpne alle sneipene og samle tobakken i en haug. Det ble ganske mye. Nok til at vi klarte oss til lørdag. Men fy pokker som gjenbrukstobakken rev i halsen!

***Påsketurist fra Bærum tar livet med ro på Øyenkilen. (Foto: Eirik Hauge)***

Vår eneste underholdning var radioen. En tilårskommen og ruvende sak. Den fant Lux. Noen av gjengangerne festet seg i hjernen og ble lokale landeplager. Jeg liker dem faktisk ennå. Top 3 var Deep Purples "Strange Kind Of Woman", Georgie Fame & Alan Prices "Rosetta" (så teit at du til slutt ga opp og begynte å elske den) og Gilbert O'Sullivans "Underneath The Blanket Go" (egentlig en stor skuffelse, men evig gjentagelse funket som hjernevask, og så var vi hektet). Full pott til Ringo også, men ikke pallen.

Påske-spillelisten sin! Lå i tung rotasjon på Radio Luxembourg.

En fin påske med mye øl og pølser. Og handletur i Fredrikstad. På parfymeriet kjøpte Erik og jeg hver får badehette i gummi (min var gul med blå bomber) og hvert vårt par barnesolbriller. Butikkdamen behøvde ikke pakke varene inn, vi tok dem på. Noe som gjorde at Toril valgte å late som om hun ikke kjente oss.

Utstyret gjorde senere stor lykke i Nadderudhallen, selv om å stupe fra 3'ern med trang badehette og barnesolbriller ikke anbefales.

***Den gule badehetten fotografert noen år senere i Det Nyes redaksjon. Solbrillene ble kjøpt ved en annen anledning, og var svært sjelden i bruk. Det samme gjaldt Groucho Marx-masken (med sigar).***

MAI – REVOLUSJONEN MOT MCCARTNEY

1. mai hos Vetle. Tormod og jeg stilte med Jarveien Spesial, gløgg bygget rundt en søyle av 96% biologsprit rett fra Blindern. Vi hadde kontakter. Gløggflasken var igjen fra julen, og noe måtte vi jo blande spriten med da den ellers ville være udrikkelig. Vi koste oss, og brygget og brygget, gryten putret og øyeblikket kom, tid for det lille ekstra. Tormod bikket plastflasken forsiktig over gryten og lot to klunker dale mot den boblende, brune brygget. POFF! Blå flammer slo mot taket, og det fortsatte å brenne nede i gløggen, blå, ulmende, flakkende flammer. Vi satte på lokket og trakk gryten til side.

Så begynte vi å le.

Da det meste brant opp, måtte det etterfylles med sprit, nå i noe lavere temperatur. Så helte vi svineriet på en termos. Det gikk ikke an å lukte på drikken, øynene ble tørre for tårer og sve som skrubbsår. Dette var drinken for folk som holder pusten og lukker øynene mens de svelger.

Termosen ble plassert innerst i den ene kjøkkenskapet hos Vetle. Skjult bak en stabel dype tallerkener. Jeg skjønner ikke hvorfor vi trodde at noen virkelig kunne finne på å rappe av gløggen vår. Det var jo den vondeste drinken vi noensinne hadde smakt. Bare jeg tenker på den i dag begynner øynene å svi.

Jeg hadde med meg to plater på festen. Paul og John. Den interne striden i The Beatles var blitt offentlig eiendom, og folk valgte side. Da John kastet revolusjonære klisjeer rundt seg og fremstilte Paul som en småborgerlig, tanketom egoist, kan man trygt si at de revolusjonsromantiske studentmiljøene i Vesten omfavnet John og spyttet på Paul.

Det fikk man merke hos Vetle 1. mai 1971. For da jeg satte på «Another Day» viste gjestene utagerende misnøye, og tok av platen med et brutalt stift-skrap allerede etter første refreng. Så satte de på «Power To The People» og alt folket reiste seg med og stemte i med sine bløte, knyttede never heist mot taket. 1. mai-sangen sin. De snudde imidlertid ikke platen, da Yoko nok var i meste laget, selv for glødende feminister i Bærum i 1971.

Jeg hadde imidlertid ikke gitt helt opp, og ga Paul en sjanse til med B-siden, «Oh Woman, Oh Why», en dundrende, larmende nidvise ladet med skarp ammunisjon. Vær så god, duster, Paul kan mer enn blødmer. Vetle stoppet Paul etter et drøyt minutt – til lett applaus og hånende tilrop – og satte på ultrarevolusjonære «After The Goldrush». Jeg gikk utenfor og røkte hasj mens jeg sippet til dommedagsgløggen. Trist nå.

Apropos beatler. Ringo hadde nettopp vært på Geilo. Og jøss og jøss. Hadde jeg planer om å komme meg dit? Overhodet ikke. Ringo 1971 hadde ikke samme schwungen som Ringo 1964. Hadde det vært George, så. Men jeg leste Aktuell-artikkelen i kiosken i Kirkeveien på Høvik. Det fikk holde.

***Jeg gadd ikke reise til Geilo for å glane på Ringo. Å blad gjennom Aktuell på Narvesen holdt lenge.***

***Oppslaget. Snøscooteren ser uten som en ministridsvogn.***

***Det Nye var imidlertid på Geilo og tok bilder. Her Ringo med Cilla, snemannen Kalle og en venn.*** *(Fra Det Nyes arkiv.)*

Sjokkerende å se Erik Heyerdahl reklamere for Prince, forresten, tenk at Arbeiderbladet tillot det! Mannen hadde forsømt popstoffet en stund. Nå skjønte man hvorfor. Han var opptatt med å røke sigaretter og anlegge skjegg. Og Lyn tapte 2-3 for Fredrikstad. Og nå var The Beatles oppløst på ordentlig. Mye fælt.

I drift. Ute av gymnaset, mens mine gamle klassekamerater var russ. Ferdig som hushjelp hos familien på Eiksmarka.

***Det var da svært så kjendisene viftet med Prince-sigaretter mot betaling. Her Erik Heyerdahl.***

"Ram" kom. For en festpakke! Ufattelig at kritikerne kunne få seg til å slakte «Ram». Men slik var det. Både kritikerne og venstresiden valgte John. Paul ble skjøvet ut i det ytterste mørke. Fløtepusen og kommers-dusten som ødela The Beatles.

I dag vet alle at «Ram» er en av de beste LP’ne noen ex-beatle laget, overhodet. Så hvordan greide folk å misse det? De må bevisst ha skrudd av hørselen og vettet. De VILLE ikke like Paul. Hva galt hadde han gjort dem? Bortsett fra ikke å falle for fristelsen til å omgi seg med pompøse venstreradikale klisjéer som «Power To The People» og sånt.

18. mai 1971. Verdens verste dag for å være innkalt til sesjon. Men det var både Tormod og jeg. Akershus. Bakrus. Regnskyer over Oslo. Jeg hadde sett "Alice's Restaurant". Jeg var tunet og klar.

***Scene fra filmen “Alice’s Restaurant” (1969). Vet ikke om den har holdt seg, men den funket utrolig fint i 1971.*** *(Fra pressemappe “Alice’s Restaurant”, Kommunenes Filmcentral A/S)*

Kom igjen! kommanderte blodgym-soldaten. Jeg kom igjen, spente lårmusklene, strakk meg så metallenkene i apparatet klirret. Sånn? Du må stramme musklene! Jammen, de er så stramme som jeg klarer! Krigsfacistene lot seg ikke merke med pinglete underdrivelser. Ikke sutringen om vondt i ryggen heller. Ingen bemerkninger, ingen interesse. IQ-testen, da? Konkurransemannen i meg måtte undertrykkes med makt. Jeg fosset gjennom hver avdeling, leste i siste Morgan Kane-bok mellom slagene, virket påfallende avslappet. Hvordan mimer man narkotiker? Jeg mimet. Ingen interesse. Jeg håpet på udyktig. Jeg ble Arbeidsdyktig A. Det måtte være en feil.

Arlo Guthrie fikk mye bedre sjanser enn de vi fikk på Akershus den 18. mai 1971 i flat bakrus. Jeg håpet likevel på Heimevernet. Det ble Tormods bestemmelssted. På Trandum. Tre måneder. Jeg ble dømt til flyvåpenet. 18 måneder i Bodø. Det kunne ikke være sant. Jeg gikk umiddelbart i gang med å planlegge pasifisme. Og om ikke det holdt. Psykolog. Ikke faan om jeg skulle noe som helst sted. Men alt dette lå frem i tid. Nå var jeg bare skuffet, og forlot sesjonen sammen med Tormod. Det var lenge til militærtjenesten. Nå var nå.

189 og 67 kg?!? For en spjæling! Pasifisten i meg ble forhørt på et politikontor på Torshov (om jeg husker rett), et år senere. I vernepliktsboken ble jeg kjent midlertidig udyktig i 12 måneder 3. desember 1972. Signert og stemplet “BODØ FLYSTASJON Stasjonslegen”. Så kom innkallingene til Dillingøy. Det var et strev å slippe militærtjeneste før i tiden. Faktisk en halvdagsstilling. Det føltes i hvert fall slik. De ga seg ikke før i 1976.

For deg som liker sommerhits, her er spillelisten, alle de beste sommeren 1971 i England:

JUNI – SOMMERJOBB PÅ VESTRE GRAVLUND OG «RAM»

Lynn Anderson-feberen herjer i De tusen hjem. Utrolig hvor lenge disse landeplagene fikk lov til å plage. Det var jo så mye annet å høre på. Kanskje raringene bare kjøpte én single i halvåret, og det var som regel den samme. De riktig friske kjøpte så LP'n til denne artisten også, og dermed havnet albumet etter hvert også på 1. plass.

I New Musical Express havnet Norge i nyhetene 5. juni via Ringo og George - og en litt vel oppgiret Inge Sellevåg.

***New Musical Express rapporterer Beatles-relaterte nyheter, innsendt av Inge Sellevåg.***

Gammelt nytt for oss nordmenn, selvfølgelig. Jeg var mer opptatt av “Ram” på den tiden.

Paul McCartneys mesterverk var her, og jeg hygget meg avsindig selv om Pauls status var i fritt fall. Johns "Power To The People" runget fra grammofonene, og ganske mange syntes "Sticky Fingers" var noe av det tøffeste verden hadde hørt.

Tormod og jeg fikk jobb som kirkegårdsarbeidere på Vestre Gravlund. Vi sparte penger til London-ferie. Det var en grei jobb. Under strålende sol vandret vi rundt på det enorme området og flyttet vannspredere. Det var så varmt at vi ikke tok oss bryet med å slå av vannet, vi bare styrtet gjennom kaskadene, grep sprederen, og sprang til neste vanningspunkt. Der. Splæsj! I gang igjen. En deilig sommerjobb. Det var slik jeg fant ut hvor Basse Hveem ligger begravet.

Skyfling av ugress på grusgangene var mindre attraktivt. Monotont og kjedelig, bortsett fra at det ga meg mulighet til å nynne på George Harrisons "Beware Of Darkness". Vi var "soft shoe shufflers" ...

Watch out now, take care
Beware of soft shoe shufflers
Dancing down the sidewalks
As each unconscious sufferer
Wanders aimlessly
Beware of Maya

Lønnen var lusen, vi lå nederst i hierarkiet da vi aldri hadde jobbet der før, mens de drevne andre-, tredje- og fjerde-sesong-gutta durte rundt med motorgressklipperne og sopte inn uanstendige mengder hyre. Ja, vi var misunnelige. Men vi slapp å inhalere tjukk eksos og drukne i egen svette. Vi ruslet i vannspreder-paradiset.

Jeg var omsider kommet meg etter innslaget i Alle Kvinner i starten av måneden. Saken som jeg hadde så store forhåpninger til da de intervjuet dagpappaen på Eiksmarka i april.

Jeg hadde mye på hjertet, om arbeiderklassens kamp, Mao, monopolkapitalen - og jeg hadde bunkevis med dikt, tilfeldig dandert utover stuebordet sammen med noen eksemplarer av Klassekampen og Kina i dag. Journalisten var ikke interessert i det hele tatt.

Men jeg var naiv. Jeg ba ikke engang om å få lese gjennom intervjuet på forhånd.

Egentlig burde jeg vært fornøyd. Journalisten sparte meg for mye pinlig. Men akkurat den junidagen på Bekkestua, da vi lå i gresset med hver vår Teem, Tormod, Audun og jeg, og bladde opp på artikkelen, og Audun leste høyt, var jeg bare brydd, for dette var ikke utsagn og journalistikk som fikk verden til å stoppe opp et øyeblikk og utbryte "Hmmmm ...", det var bare tung ammunisjon for skadefryd.

Mest skuffet var jeg over at det ikke ble en to-sider. Jeg gjemte bladet i en skuff. Det har fulgte meg gjennom livet. Jeg tar det svært sjelden frem.

Jeg ble dønn skuffet da vi åpnet denne utgaven av Alle Kvinner. Hvor var det blitt av alle de glupe tingene jeg mente at jeg hadde sagt. Hvor var diktene mine? Og Klassekampen? Jeg måtte lære ukepressen å kjenne “the hard way”. Snart skulle jeg havne på riktig side av notatblokken.

Sommerdagene ruslet. Etter jobben gikk det i "Ram". Hele tiden "Ram". Og Tormods 96% i Solbærsaft. Og spyfluen som landet på etiketten, og som ble stående på 33 1/3, begynte å slite da Tormod speedet opp til 45 og gikk med et høyt knepp! i veggen på 78. "Monkberry Moon Delight"!

Kirkegårder kan være ganske koselige. I hvert fall når det er sommer og sol og man er der av profesjonelle grunner, nemlig som vannspreder-flytter, ugresskyfler og generell døgenikt.

Vestre Gravlund er stor og vakkert opparbeidet med hekker, trær, busker, snorrette grusganger og innbydende gressflater. Og graver. Store og små, forvitrede og blankpolerte, og spradebass-gravene har eget sortmalt gjerde rundt, en liten benk, kan hende, og en monolitt som peker kneisende hele veien mot himmerike. Alle er vi like, men noen er likere enn andre.

Tormod og jeg kunne ta oss mange pauser, vi ble brune som røvere. Snart klare for Sørlandet og United Kingdom.

Tror ikke jeg tenkte så mye på det da, men under den solen og i den sommeren lå altså både Ringo og John foran "Brown Sugar" på singlelisten i Norge, og dessuten var Paul inne på Topp 10, han også. De fleste snakket om "Sticky Fingers", det var LP'n å ha. Jeg begynte å tro det selv faktisk, og var styggelig nær ved å kjøpe den noen uker senere i London.

Men for meg sjefet "Ram". Jeg kan ikke ha vært alene, albumet lå tross alt på Topp 3 - og, noe jeg ikke kunne vite da, om to uker, mens vi befant oss i London, skulle den suse helt til topps i Norge. Tenk det! Platen som alle, inkludert George, John, Ringo og Mick snakket ned. I dag peker den nese av dem alle sammen.

juli – DA JEG TRAFF JOHN LENNON I LONDON (og flyktet fra en heks i Brighton)

Risør. Arendal. Tormod og jeg begynte den langsomme reisen mot Kristiansand hvor skipet Blenheim ventet for å ta oss med til Harwich og England. Stoppen i Arendal var obligatorisk. Ping pong på Odds kafe. Arendalspils på lyse flasker. Sommer.

Vi campet i Kristiansand. 14. juli gikk vi tidlig om bord i MS Blenheim. Vi hadde booket seter, ikke lugar. Vi var fattige tiggerstudenter med skrøpelig reisekasse - vekslet over i reisesjekker. Jeg bar mine i et hudfarvet belte over maven. Stolene så gode ut, som store stresslesser, og med justerbar rygg.

***MS Blenheim var nesten kliss ny da vi gikk om bord. Det var helt spektakulært å stå på øverste dekk og oppleve bølgene slå inn over oss, som regnebuefarvede gardiner av vann.***

Vi var begge engstelige for sjøsyke og tok tabletter som vi porsjonerte vitenskapelig ut. Vi delte dem opp, og regnet ut intervaller. Ikke spise for mye, ikke spise for lite, ikke røre alkohol. Det var oppskriften. Da vi fikk øye på buffeten, mistet vi fornuften og mente vi kunne tillate oss dette øyeblikkets luksus. Jeg grep en tallerken og bøyde meg over bordet.

Purseren kommer ilende. Nei, nei, nei! Ikke åpnet ennå. Han ga oss prisen også, med et triumferende blikk, i stiveste laget for oss, han hadde helt rett, sikkert 50 kroner. Jeg rygget vekk fra bordet, skinnjakken min tok med seg litt av bløtkaken, øynene spratt som klinkekuler ut av skallen hans. Unnskyldningene mine prellet av. Han stammet. Ut! Ut! Kundeforholdet var over.

Vi fikk sjø i mengder. Pillekuren virket imidlertid, og vi nøt det opprørte havet som kastet fresende brottsjøer mot baugen, de ble knust mot skipsstålet og bredte seg ut i en vektløs, glitrende vifte som steg, steg inntil den endelig, i sakte film, rammet oss som en Vøringsfoss. Vi lo hysterisk og klissvått fra øvre dekk og trosset vinden, havet og naturkreftene.

Sjøen roet seg ikke. Utover kvelden ble den riktig ondskapsfull. Folk seilte forbi på dansegulvet, både sittende og liggende, drinkene detonerte som granater i dørken, og der fór både et måltid og en dameveske ned trappen. Baren tømtes, restauranten tømtes, folk forsvant, det var oppkast over alt og fæle lyder fra toalettene. Bare to mann beveget seg ubesværet omkring i spøkelsesskipet. Tormod og jeg. Med akkurat riktig blandingsforhold av piller og mat i maven.

Vi kunne imidlertid ikke tørne inn der vi hadde betalt for å tørne inn. Første rad vendte ut mot foyeren og trappene, og lyset der ute var blendende og nådeløst. Jeg forsøkte å lukke de digre skyvedørene ved å trykke på en knapp eller bryter, men det viste seg å være en nødbryter til bruk ved brann, og dørene var branndører som nå slo sammen med et drønn mens alarmen kimte iltert, og der kom mannskapet byksende opp trappene. Skal si vi fikk kjeft.

Vi fant til slutt et brukbart (og mørkt) sted å sove, inn mot en glassvegg. Vi tjuvlånte puter fra sofaer og stoler i nærheten og bygger hver vår seng på dørken. Kledde av oss og krøp i soveposene. Og sovnet.

Vi våknet i en kø. Frokostkøen. Glassveggen var en glassdør. Kanskje folk trodde vi hadde ligget her for å sikre oss et godt bord. Uansett var det brysomt å få på seg tøy, omringet som vi var. Det foregikk stående i lukket sovepose, et C-moment, om noen har forsøkt det.

Etterjustering av knepping og slikt ble gjort på toalettet (som fortsatt stinket etter natten). Vi nærmet oss Harwich. En skute full av medtatte passasjerer og to friskuser fra Bærum. Dagen før jeg skulle treffe John Lennon. Men det visste jeg selvfølgelig ikke da.

To bekjente fra Bærum, som hadde vært på fest hos Tormod mange ganger, lånte leilighet av den enes søster. Vi hadde adressen og tok drosjen dit. Måtte fortsatt sette sjøben, selv på flatmark.

Våre venner mottok oss med behersket vennlighet da vi ringte på, og slapp oss motvillig inn. Om vi kunne finne et annet sted å campe. De ville slett ikke ha oss der. Det skulle visst være noe borte på Wormwood Scrubs. Sa de, og lurte på om vi kunne åpne vodkaflasken min. Jeg åpnet vodkaflasken og gugget ned i den. Værsågod, sa jeg generøst og rakte flasken rundt. Ingen vil ha. Så gikk vi.

Drosjen tok oss London rundt til frisk pris. Han slapp oss av bare noen hundre meter fra utgangspunktet – etter en ganske lang tur. Han pekte. Den veien. Vi så bare en enorm, evig gresslette så flat og fri for trær og busker at horisonten dirret i heten. Vi bar tungt. Og gikk og gikk og gikk. London i juli. En bakerovn.

***Et gammelt Londonkart, men med Wormwood Scrubs tydelig inntegnet. Å gå over den gressletten er like langt som å gå herfra til evigheten. Særlig under julisolen.***

Horisonten virket uforanderlig. Hvor lang var denne sletten? Vi måtte sitte litt. Det gjorde alt enda verre. Vi tok av oss på overkroppen. Det var bare å slepe seg videre.

Endelig, endelig ante vi forandringer i det som var den tynne streken mellom grønnkokt gress og blekblå himmel. Streken blir tykkere og mørkere og tok form av trekroner og ... et digert telt. Ikke luftspeiling. Målet. Hippieleiren på Wormwood Scrubs. Teltet var hvitt og langt og digert og uten bunn. Det sto rett på gresset over rad på rad med militært oppstilte køyesenger i metall. De var ganske vaklevorne. Tormod lurer seg til 1. etasjen med et kjapt "fritt for!". Jeg måtte bo i overkøyen, og få Tormods ganske hyppige nattspark i korsryggen hver gang jeg snorket. I hvert fall hevdet han at jeg gjorde det.

Det var ikke dyrt å bo der. Og sekkene og teltet fikk vi låst inn i skuret som også rommet et dusjanlegg. En spinkel franskmann med Lennon-briller lurte på hvor vi kom fra og tilbød oss en ørliten papirbit. Syre. Han himlet med øynene. Fin reise garantert. Værsågod. Spis dette.

Hverken Tormod eller jeg led av hippieromantikk, vi kjente ingen dragning mot dop. Spesielt ikke den sterke sorten. Men da vi avslo, blir franskmannen brått mindre hyggelig. Blikket skarpt. Hvem er dere? Spioner? Politi? Sladrehanker? Vi trakk oss unna. Det var nok lurt for opptrinnet var blitt lagt merke til, og vi var ikke lenger alene.

Vi burde kanskje reist litt mer rundt. Men vi var både makelige og relativt fattige. Så det ble med en dagstur til Brighton, og et måltid i en lokal grillbule hvor fettet rant gult fra veggene. Der traff vi en tatovert og svært insisterende dame med skjeggete og tatovert kavaler. De kjørte motorsykkel og tilhørte en gjeng. Nå inviterte de oss "deilige ungguttene", som hun sa, til å bli med ned på stranden i kveld. Ved midnatt lovet hun at det kom til å bli "lots of funny games". Det lød ikke beroligende. Hun smattet. Han stirret. Jeg likte ikke det blikket. "Edgar Broughton will be there." Hva ble det til?

Joda, vi lovet. Skulle bare ordne noe greier først. Ikke forsøk dere på noe tull, sa hun, vi finner dere med én gang.

Vi var nå helt sikre på at lots of funny games med en gjeng voksne og tatoverte dophoder nede på beachen i Brighton ikke var noe for oss. Selv ikke om Edgar Broughton var meldt. Med et visst besvær greide vi å manøvrere oss via sidegater og en drosje til jernbanestasjonen. Toget til London. Vi huket oss ned helt til det begynte å rulle. Puh. Reddet.

Pass-beviset på turen. Ankomst til London 15. juli, avreise fra Harwick 24. juli. Det var sannelig ikke lange oppholdet. Men sannelig fikk jeg med med Brighton, John Lennon, Al Stewart og Nick Drake, og ennå bare 19 år.

Og resten av oppholdet?

Det fineste fra Englandsturen var selvfølgelig "Grapefruit"-boken til Yoko Ono, ikke på grunn hverken av henne eller av innholdet, men fordi den var signert av John Lennon, og det rett for øynene på meg. Jeg hadde til og med snakket med ham. "Thank you", sa jeg. Til selveste John Lennon. Hvor mange kan si de har gjort det? Og svarte han ikke "You're welcome", kanskje, og tok meg i hånden og la til et aldri så lite "peace", om jeg husker rett. Det er jo en hel samtale det. Mitt første intervju!

***Ikke særlig heldig, sier vi. Jeg havnet midt i kaoset i Claude Gill bookshop i Oxford Street, og forlot butikken med et signert eksemplar av “Grapefruit” og et mykt “peace!” fra John.***

***Overrakt av John Lennon 16. juli 1971. “Takk”, sa jeg. “Velbekomme”, sa han.***

I neste utgave av NME var det reportasje fra boksigneringene hans 15. og 16. juli i London. Og jeg hadde vært der. Avisen så vi riktignok ikke før vi var hjemme igjen.

*Klipp fra New Musical Express 31. juli 1971.*

Andre ting? En kveld i juli (1971), fulgte jeg gatene i kartboken "London A Z" til Greek Street i Soho. Der lå Les Cousins, den legendariske kjellerklubben, en kreativ vugge for britisk vise og folk. Man kunne risikere at kjente artister dukket opp helt uannonsert på den lille scenen ved det karakteristiske vognhjulet. Det var langt fra fullt den kvelden, og jeg tviler på at mannen på scenen var fohåndsannonsert. Antagelig var det et spontant innfall. Jeg hadde håpet at Roy Harper skulle dukke opp. Jeg fikk en kort spontan-forestilling med Al Stewart i stedet. Jeg likte ham også, jeg.

På plassen foran meg satt en mager, ulenkelig kar med gjenkjennlige frisyre og like gjenkjennelig plaget ansikt. Han lutet svakt forover, og hendene lå hardt flettet i hverandre i fanget. Nick Drake. Jeg hadde peiling på ham også, hadde begge de to første LP’ne hans. Men han var enda mer sky og sjenert enn meg, så jeg våget ikke å henvende meg til ham. Han forlot klubben før Stewart var ferdig. Han reiste seg brått, og borte var han.

***Den legendariske kjellerklubben i Greek Street. Der dukket Al Stewart opp på scenen, og Nick Drake satt rett foran meg.***

Dette skjedde bare en dag eller to etter at jeg var gått rett på John Lennon som satt i en bokhandel i Oxford Street og signerte "Grapefruit"-boken sammen med Yoko.

Det var min første London-tur overhodet. Å treffe Al Stewart, Nick Drake og John & Yoko i løpet av en og samme uke, hvor stor var sjansen for det? Og ennå var jeg ikke fylt 19.

Så magisk var jo ikke London, skulle det vise seg. Men magisk nok. Jeg kom tilbake vanvittig mange ganger i løpet av de neste drøyt ti årene.

***Carnaby Street, London, 1968. Fortsatt swingin’ sommeren 1971. Bootlegs hadde de, og alt mulig.*** *(Foto: H. Grobe / Wikimedia Commons. CC BY 3.0.)*

Jo, jeg hadde kjøpt Donovan-LP'n til det forrykte, aldrende redaktøren i NME, Andy Gray. «HMS Donovan» sto i en kasse i en klesbutikk i Carnaby Street. Gray hadde ikke engang giddet å spille den. "Tarkus" derimot, kunne jeg egentlig vært foruten. Den var et tvangskjøp fordi han i platebutikken ikke ga meg flere sjanser. Jeg hadde allerede ombestemt meg to ganger og kommet tilbake. Først etter ““Every Good Boy Deserves Favour” (Moody Blues) så “Sticky Fingers”. Nå gikk det ikke mer. “Tarkus” måtte det bli.

Anmeldereksemplaret til Andy Gray (aldrende redaktør av New Musical Express) plukket jeg opp fra en trekasse i en kul og trendy butikk i Carnaby Street. Piken som fortalte meg det, duftet av sol og patchouli og var langt utenfor min rekkevidde. Donovan-albumet har jeg ennå.

Vel hjemme brisket jeg meg med at jeg hadde John Lennon-molekyler i hånden etter møtet i bokhandelen i Oxford Street. Snart skulle jeg begynne på Forsøksgymnaset, ta lappen, få bil, og jobbe som garderobevakt på Club 7. Jeg skulle også lære det fremragende bakeriet Jacobsen i Akersgaten å kjenne, og halvveis flytte inn ved vindusbordet i 2. etasje. Dette skulle gå så fint.

Akersgata, Jacobsen konditori, juni 1981. Hjørnevinduet i 2. etasje, rett over inngangsdøren, der satt vi stort sett hver dag og drakk varm sjokolade fra september 1971 til juni 1972. Innimellom stakk vi innom Forsøksgym. Og Ringstrøm, selvfølgelig. *(Fotograf: Ukjent. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek/AAB-112487. Kilde: Oslobilder. CC BY-NC-ND 3.0.)*

AUGUST – BOOTLEGS, POESI OG CLUB 7

Tilbake fra London med en bunke ubrukelige bootlegs. De så riktignok fine ut i sine gilde farver, gul, rød, blå, grønn og spettet vinyl. Om de bare hadde gitt fra seg noe mer enn ilter, skurrende diskantlarm. Etter å ha prøvespilt meg gjennom dem første dag etter hjemkomst, ringte jeg Tormod. Han lo før jeg fikk sagt noe. "Jeg vet hvorfor du ringer!" "Har du også spilt plastbitene dine", sa jeg. Og så lo vi enda mer.

Jeg dumpet de fleste av dem hos Ringstrøm. Han laget den skeptiske knirkelyden sin, men betalte ikke så ille. Bootlegs var ikke hverdagsvare. Og det dreide seg tross alt om navn som Rolling Stones, Led Zeppelin, Jimi Hendrix, The Who og Pink Floyd.

Jeg beholdt Beatles og Dylan. "Kum Back" lød helt OK, og hadde jeg visst at dette var Glyn Johns' først miks, og at den faktisk var ment for utgivelse opprinnelig, ville jeg aldri solgt den senere heller. "Yellow Matter Custard" med tittelen stemplet rett på det oransje coveret, beholdt jeg også lenge. Den lød helt kass. Jeg trodde det var demoer med tinnlyd, men i virkeligheten var det opptak fra BBC-sendingene deres, antagelig kopiert over fra en skrøpelig spolebåndopptager tilhørende en eller annen jente i Ipswich.

***Kjøpt i Carnaby Street i juli 1971. Prototypen til “Get Back”-albumet. Lite ikke jeg var heldig. Bortsett fra at låten “The Walk” ikke kommer til å huskes.***

Gullkjøpet blant bootlegene var Bob Dylans såkalte Albert Hall-konsert fra 1966, i virkeligheten den elektriske avdelingen fra Manchester under samme turné. "In 1966 There Was ___ " het albumet. Her var lydkvaliteten suveren, og Dylan med band helt overjordisk samspilt og inspirert. Det er veldig få album jeg spilte hyppigere gjennom 70- og 80-tallet.

Verdens beste bootleg, Dylans Manchester-konsert i 1966. Kjøpt i Caraby Street i juli 1971. Platen låt som en kule, på tross av at Steinar mistet den ut av coveret etter at han hadde lånt den av meg.

Dessverre fikk platen noen slemme riper etter at Steinar hadde lånt den høsten 1971. Han leverte den tilbake med nedslått blikk og en mumlende bekjennelse om at han hadde mistet platen ut av coveret i grusbakken opp til huset. Akkurat nå, for et minutt siden. Jeg lo godt og sa det var helt greit. Jeg trodde han kødda. Det gjorde han ikke. Da jeg skulle ta ut platen, fulgte noen tørre løvblad med. Og da jeg studerte vinylen i lyset, skar synet av ripene meg i hjertet. Som forgjort!

Jeg ringte Steinar. Han ventet den telefonen. "Jeg syntes du tok det vel pent, skjønner du", sa han. Nå tilbød han meg erstatning. Jeg avslo. Høsten 1971 kunne ikke platen erstattes. Det var langt til mannen i Carnaby Street, og kongeriket Norge vrimlet ikke av bootlegs. Stort sett ukjent vare for de fleste. Det fikk være som det var. Penger ville ikke hjulpet. Platen spilte fortsatt suverent, selv om det sa tikk-tikk-tikk under "Tell Me Momma".

Postverket har vært min redning mange ganger. Tror sannelig jeg tok en runde som postbud på Majorstuen denne høsten også. Tunge løft, men penger i hånden. Det var også nå jeg fikk inspirasjon til å begynne på Forsøksgymnaset. Å begynne der var fort gjort, egentlig. Du bare kom.

Det var en sliten skole på Hammersborg. Strategisk plassert mellom Ringstrøms Antikvariat og Jacobsen konditori. Hjørnebordet i konditoriets 2. etasje var det perfekte sted for ferske boller, varm sjokolade og skravling. Jeg satt mer der enn på skolen. Hele formiddagen. Sammen med Tormod, Lisbeth, Pernille, Erik, Dagfinn, og hvem som måtte finne det for godt å stikke innom.

Jeg trodde en stund at skolen skulle gi meg puffet over terskelen til en artium. Etter hvert mistet jeg troen på skolen, men ikke på elevene som var av meget lovende støpning og inkluderte de nevnte (bortsett fra Tormod som gikk på Blindern, men som hadde det med å stikke innom) pluss bl.a. Willy B og Jan Arne Handorff. Jeg opparbeidet sterk tro på Jacobsen om dagen og Club 7 om kvelden.

Jeg skrev dikt nå. Noen var håpløst enkle rop om revolusjon. Andre gåtefulle. Som:

Oker, brann og gyldengrønn
tung er duft av muld
se pilens ferd mot himmelhav
og kjenne tankens fred
slippe smerten
la den frese over hete glør
lyset knuser, blir til løv
singler sakte ned

og:

byen
kråkene
vinden

eller sinte som:

slå en hammer i skjønnheten
spark dens tenner inn

og:

en dag vil blomstene ligge flate i asfalten
hamret ned under hæljern
skinnende av plantesaft
og røde av blod

Men de fikk aldri noen lesere. Ingen stemme ga dem liv. Ingen trykksverte tryllet dem frem på boksider. De forble i en plastpose i en bod, og reiste med når opphavsmannen flyttet.

Her, 19 år og livstrett:

KORNMO
jeg reiser meg fra
den siste drinken
der er noen her inne
et pust
et bilde
kornmo over engen

intet rom for stort
ingen himmel for vid
mellom månestrålene
høye netter
høye netter

kan rytmen redde redde menn
kan sviket svale trette ben
lytter etter stemmer
ruller stillheten kast i kast ned fjellet
rungende høye netter
natten lukker alle sjeler inne
det er tid for å møte seg selv

på flukt
fra svik til svik
over jeg'ets lik

Club 7 i Munkedamsveien var åpnet, og min stefar var informasjonssjef i Oslo Kommune og hadde kontor i lokalene rett over Attila. Han skaffet meg sannelig både frikort og jobb i garderoben. Lønnen stort sett i halvlitere, men likevel. Gratis, rett forbi køen. Det smakte. Jeg flyttet nesten inn.

***Fine ting på kino i Bærum. The usual suspects på Club 7. Og der ser vi at AUF har overtatt Sound City og gitt det nytt navn. Eurora, for deg som har lyst til en samtale med kommunalpolitikerne.***

Engasjementet i den såkalte kampen mot EEC og dyrtid var ekte nok. Men det var øyeblikk da engasjementet vek for snikinnslag av forplantningslære. En sensommerettermiddag i august arrangerte Tormod og jeg studiesirkel om EEC for tre jenter. Da vi kjente dem godt fra før, regnet vi det som mulig at studiene kunne gli over i musikk og løyer. Føre var blandet Tormod en generøs mengde solbærsaft med 96%. Vi smakte den til mens Paul kjørte sin «Monkberry Moon Delight»-ompa, og kunne kostatere at begge deler virket, både drikken og sangen.

Da jentene ringte på var studielederne fortsatt oppsatt med nogenlunde klar diksjon, men interessen for å dosere om de facistiske røverne i Brussel som konspirerte med kapitalismens lakeier i Norge var sterkt dalende. Nå syntes til og med Tormod at «Ram» var fin.

Begynte jentene å få bange anelser? Vi lot oss ikke merke. Tormod åpnet studiesirkelen med en veldig kjedelig innledning. Jentene hadde problemer med å følge med. Jeg serverte forfriskninger. Etter 20 minutter var selskapet merkbart mer løssluppent, og etter halvtimen var det bare musikk, og ingen politikk.

Audun visste at vi arrangerte studiesirkel, så han kom litt senere hjem enn han pleide. Han hadde overraskelser i vente. I haven møtte han Tormod og en jente som gråt og knapt kunne stå. «Jeg må gå henne edru», forklarte Tormod. Audun gikk inn. Opp trappen. Så hørte han en lyd fra toalettet. Banket på. Intet svar. Han åpnet forsiktig døren. Der lå en jente med rumpa bar. Det var oppkast over alt og hun var øyensynlig ikke ferdig. Audun rygget ut igjen. Da hørte han stemmen min fra gjesterommet. En meget beroligende, nærmest kurrende stemme som forsikret en eller annen om at det ikke var farlig og at det skulle gå så fint. En utydelig jentestemme protesterte:

- Jeg sa jo at det ikke går, det er umulig.

Audun tittet inn. Der lå kasseren til AKMED i Bærum, øyensynlig i gang med å trenge inn i en splitter naken jente med ganske store bryster. Han godsnakket med henne med veldig tykk stemme. Plutselig rykket hun til og kastet ham av seg med slik kraft at han endte på ryggen, klemt inn mot veggen, og i neste øyeblikk sto hun på alle fire og spydde ham ned. «Jeg orker ikke mer», stønnet hun og ga ham en ny dose.

Jeg så ikke Audun, men ereksjonen min var på rask retur i et hav av rødlig oppkast og gulrotterninger.

Så kom de snøvlete, men udødelige ordene fra piken:

- Hvis du ikke var helt inne, gjelds det ikke.

SEPTEMBER – EVAs KJØRESKOLE OG CLUB 7s MAURICE

Jeg var forbigående flyttet hjem til familien igjen, nå degradert til husets minste soverom. Jakob var oppgradert og hadde overtatt mitt store rom oppe. Fordelen med det lille rommet var at det lå i 1. etasje. Det var altså mulig å smugle jenter inn gjennom vinduet (og ut igjen).

En fin høst, garderobejobb på Club 7 i de flotte nye lokalene i Munkedamsveien, frikort og rett til å kose seg. Makelig på Forsøksgym hvor ingen ting hastet og alt var mulig, bortsett fra undervisning i fransk. Jeg ble kjent med en rekke originalt sammenskrudde profiler, og noen veldig sympatiske jenter. Det siste la Tormod merke til, så skjønt han egentlig hører til på Blindern, la han påfallende mange turer innom Forsøksgym, eller det tilliggende bakeriet hvor man inntok varm sjokolade og nystekte boller ved vindusbordet i 2. etasje.

Nyhetsbildet: Konflikten mellom John og Paul akselererte, "How Do You Sleep" ble sjøsatt. Leif Juster måtte ta seg en sigarett (Prince), og jeg hadde tatt min første kjøretime. Kveldene tilbragte jeg på Club 7.

Det sto en gammel Fiat 600 og ventet på meg i en låve på Ski. Gave fra mormor og morfar. Å ta lappen i Bærum var noe helt annet enn å ta lappen i Oslo. Et stikkord av mange: Sinsenkrysset. Monsterrundkjøringen som får commandosoldater til å bryte sammen i krampegråt og nordlendinger til å sette seg på første fly hjem. Sånt finnes ikke i Bærum.

I Bærum koste man seg hos Eva (som kjøreskolen het), trillet litt rundt omkring på lett fremkommelige veier og avsluttet med en kaffe på Kadettangen. Dette går fint sa sjåførlæreren og tråkket bremsen i bånn i Bekkestua-krysset. "Så du ikke fotgjengeren?" "Jo, men skal ikke de vanligvis passe seg?". Og så lo vi kjøreskolelatteren, jeg litt svett, han litt anstrengt. Vi spilte i hvert fall på samme lag. Jeg avleverte tre hissige støt med hornet. "Ikke gjør det!" sa han med hvesende stemme. Så tråkket jeg på bremsen. Og så lo vi igjen og lurte på om ikke timen var slutt snart.

Savn: Jeg savner det gamle Bekkestuakrysset. Her fotografert 31. mai 1967, bare et par dager før jeg syklet rett der nede fra Lefdal (og svingte til venstre ved treet) med mitt flunkende nye eksemplar av “Sgt. Pepper”. Fire år senere rullet jeg gjennom det samme krysset som elev i Evas kjøreskole. Sveitservillaen er bakeriet. *(Foto: Atelier Rude / Oslo Museum. CC BY-SA 4.0.)*

Jeg likte jobben på Club 7. Litt penger, noen halvlitere og selvfølgelig gratis adgang, også på kvelder jeg ikke jobbet. Jeg jobbet ganske ofte.

Maurice la sin elsk på meg. "Hvor er veska mi?", spurte han flørtende, lot vippene flagre, tok tak rundt halsen min, hoppet opp, låste bena rundt midjen, og utbrøt, "herregud så kjekk du er, gutten min". Så fikk jeg et kyss på hvert kinn og et på munnen, før Maurice fosset inn i storsalen omgitt av sine mange venninner, alltid med de samme to søstrene i spissen. En tradisjon i min garderobetid på Club 7. Maurice var en vidunderlig skapning.

OKTOBER – LANGT MELLOM FRISTERINNENE

Tror nok jeg var alt for opptatt av å ta kjøretimer til å fordype meg i prinsessefødsler selv om ukepressen gasset seg. Furet Værbitt var tydeligvis helt oppslukt av de kongelige, ikke bare i Norge, men i hele Europa, i 60- og 70-årene. Afrikanske konger skrev man ikke så mye om. De tegnet man heller utenpå kjekspakker og slikt. Denne uken i 1971 entret Titanic TOP 30 i England, og fikk en liten presentasjon av Julie Webb. Alt hun skrev var ikke like korrekt.

Jeg gruet for teoriprøven, den hadde omtrent samme grufulle rykte som gaffelsprøyten hadde i 1960. Jeg var så nær å ha egen bil at jeg ble nervøs for å stryke. Ta deg sammen! I regnet.

Året var ikke alt for bratt. Mye godt kom ut av det, selv om jeg ikke akkurat vasset i blide fristerinner. Ingen, faktisk.

Min origo var Club 7. Garderoben. Den ga meg frikort. Hvilket innebar at jeg kunne komme gratis alle dager, også når jeg ikke hadde vakt. Luksus. Jeg var hyggelig, jeg fikk øl, jeg snakket muntert med gjestene, alt var såre vel. Bortsett fra at ikke en eneste fristerinne så mye som foreslo at jeg skulle bli med henne hjem.

Hjem til meg kunne de jo ikke komme. Helt utelukket. Men det skulle snart bli andre boller. Lappen og bilen ventet i november.

Jeg prøvde å fyre opp interessen for én jente, slo leir rundt henne på et par fester og kom vel så langt som å tenke på et lite fremstøt, men trakk meg. Ikke virket hun klar for berøring, og egentlig var jeg ikke særlig interessert, jeg heller. Hun så litt damete ut, hadde fregner og smilte sjelden. Vi lot det bli med det.

Den eneste som flørtet aldeles vilt med meg og himlet med øynene, var før nevnte og guddommelige Maurice. Hans reisefølge besto alltid av attraktive kvinner med farlige blikk og skjeve smil som sa "Så, så, lillegutt, ikke innbill deg noe". Jeg var fornøyd uansett, for de hadde i hvert fall lagt merke til meg. Også når Maurice ikke hang rundt halsen min og dekket kinnene mine med serier av trutmunn-smask.

Førerkort-mannen nærmet seg. Bare noen få kjøretimer igjen. Jeg så frem til min nye tilværelse som bilist. Nesten ingen hadde bil på Forsøksgym, og det var plass i gården. Kjøre til skolen i egen bil. Stilig.

Hadde kjøpt "Imagine" og spilte den mye. Jeg investerte i innerpose med plastfôr. Så klippet jeg orginalposen (med tekster) i to, trimmet bitene ned slik at de omtrent passet, og limte dem på den nye posen. Plakaten og postkortet hengte jeg opp på veggen. Så var et mint eksemplar av førsteutgaven passe ramponert. Snart kom ny LP fra Paul også. Luksus.

NOVEMBER - LYDLØS SNABELGØY OG ON THE ROAD AGAIN

Tid for å ta lappen. Det var lett i Bærum i 1971. Kjørte fra Kadettangen, gjennom Sandvika sentrum, u-sving og tilbake da vi kom til Engernvannet. Returnerte til Kadettangen. Og ferdig. Så teoriprøve. Litt brysom, men ikke mye. Ferdig. Grønn, liten mappe med plastomslag i hånden. Bestefar på parkeringsplassen med lysegrønn Fiat 600. Et nytt liv. Alt var mulig.

***Min gode venn. Lysegrønn og villig til å ta i et tak. Lærte meg hvor velsignet det er å eie en bil. Dessuten, du råkjører aldri med en Fiat 600.*** *(Foto: Eirik Hauge)*

Jeg startet neste dag med å kjøre til Forsøksgym og parkerte på gårdsplassen. Ikke mange hadde egen bil den gang. Jeg ble utrolig populær retning Bærum etter skoletid.

På Club 7 hadde jeg egen parkeringsplass i parkeringshuset så jeg kunne gå tørrskodd rett inn i klubben. Eller egen, egentlig min stefars, han var blitt informasjonssjef i Oslo Kommune med kontor rett over lokalene til Club 7. Om kvelden var plassen hans ledig. Hvilken luksus.

Luksus å kunne kjøre til skolen. Plukket av og til opp den blivende filmmannen Erik, som gikk på samme skole (han bodde på Eiksmarka, så det var litt omvei). Bilende elever var mangelvare i 1971, så jeg fikk kjørt meg, bokstavelig talt.

Når jeg ikke skulle på Club 7, kjørte jeg rundt i Bærum sammen med Tormod på leting etter fest. Tormod hadde en plastkanne med solbærtoddy spritet opp med 96% fra Blindern, liggende i baksetet. Av og til tok han en styrketår.

Jeg var som tidligere nevnt degradert til husets minste soverom hjemme. Men det lå nærmest utgangsdøren og i første etasje. Og da jeg kom sent hjem fra Club 7, var det intet kunststykke å snike meg usett og uhørt inn mens huset sov, åpne vinduet, og trekke inn en pikelill som var blitt med fra Club 7. Foreldrene mine skulle bare visst når de gjorde sitt morgenstell og tok listende og hviskende hensyn til meg som hadde jobbet sent.

Jeg ble skikkelig dreven i lydløs snabelgøy. Passet alltid på å låse døren, selvfølgelig. Og når kysten var klar, ble den unge damen manøvrert ut gjennom vinduet igjen. Helst burde hun da skynde seg ned på veien, mens jeg distraherte de som var hjemme. Særlig spionblikkene til mine brødre. Så kunne jeg endelig spasere rolig ned til bilen, starte og plukke opp nattegjesten rett over bakketoppen. God plan. Slo aldri feil.

Jeg var, som man skjønner, for et øyeblikk i mitt ess. Jobben på Club 7 ga gratis adgang. Osibisa spilte. Jeg var der. Jeg gikk, eller snarere hang, på Forsøksgym, og på bakeriet Jacobsen, hadde fått nye venner, og også noen luring-venner, for jeg var som nevnt oppsatt med egen bil, og det liker dovne luringer. Livet smilte.

Tormod hadde det med å komme innom, særlig på Jacobsen. Der kunne han nemlig snakke med en veldig hyggelig og søt forsøksgympike. Og sitte på med meg hjem. I Arbeiderbladet var det forresten en reportasje om Forsøksgym denne måneden. Jeg har lagt ved en skan. Der er sannelig noen nøkkelprofiler. Unge den gang. Svært unge.

***Forsøksgym 1971/72, jeg står øverst i trappen med rødt kryss over hodet. Jeg gjenkjenner svært mange, inkludert Erik, Pernille, Lisbeth, Dagfinn, Michael og Willy B.*** *(Fant bildet i Utdanningsnytt. Det er tatt av Lasse Kwetzinsky og Tom Arne Hansen.)*

***Arbeiderbladet 16. november 1971. Michael og jeg gikk en kort periode i samme klasse på Nadderud.***

Min første vinter som bilist. Jeg hadde med Piggvar, slusken som åpnet da jeg ringte på og ringte på for å hente platene mine hos piken med det fristende underlivet et år tilbake. Merkelig det der. Han ble knepet på fersken med piken som jeg var helt besatt av. Og her kjørte vi sammen til Club 7 og var fortsatt venner. Piken snakket vi aldri om.

Jeg drakk ikke på Club 7, hadde jo bil. Forsøkte å forhandle om mer lønn i penger i stedet for halvlitere. Det fikk jeg foreløpig ikke noe svar på av Trond som var Attilas høyre hånd.

Etter jobb ba Piggvar om å få sitte på tilbake. Påseilet og en tanke forrykt. Han rullet ned vinduet og satte seg på vinduskanten med hele overkroppen utenfor, og godt tak i takgrinden med begge hender. Da merket jeg hvor lett en Fiat 600 var, for bilen begynte å oppføre seg veldig rart, den adlød ikke rattet ordentlig, og når Piggvar hev på seg var sjåførsiden på nippet til å lette, jeg måtte lene meg den andre veien og slippe gassen. Han var ikke å snakke til.

Jeg fikk buksert bilen inn til veikanten på Drammensveien i novembernatten, og truet med avkastelse. Han klemte seg inn og rullet opp ruten. Vi kjørte videre i taushet. Gal mann. Han fikk ikke sitte på flere ganger. Jeg kan sverge på at vi kjørte på to hjul et lite øyeblikk.

***Rolling Stones på Sentrum. 9. november 1971.***

Nærmet seg desember. Arbeiderbladets hitliste var ikke veldig lystig lesning. Norges nordmenn fortsatte å lalle "Mamy Blue", og de var så lallete at de måtte ha to innspillinger av samme låt. Men det var Saft og Titanic, da, og George og Paul. Brukbare singler for oss som egentlig holdt med LP'er.

Jeg opplevde "Imagine"-albumet som en liten nedtur. Syntes ikke den var så god som den prøvde å være, et syn jeg fortsatt har. Egentlig visner den på side 2. Likevel var det ingen ting mot hva jeg snart hadde i vente fra Paul. "Wild Life" var vel det mest skuffende førstemøte med albumet til en ex-beatle ever, eller nei, nå juger jeg. John skulle matche Paul der, om bare noen få måneder. Og i motsetning til Pauls LP, som har vokst seg til og modnet, er Johns bidrag bare blitt dårligere.

På Forsøksgym lærte jeg absolutt ingen ting. En kort periode (kastet ut hjemmefra igjen) bodde jeg hos Audun på Rektorhaugen, men bare på nåde. Det var et ledig rom der, jeg sov på en madrass på gulvet, men jeg måtte ikke tro at det skulle bli noe permanent. Odd bodde der også. Han hadde fått fotsopp og fjernet det med en kniv, dryss dryss rett på stuegulvet. Gutter var nok ikke så flinke til å bo sammen på 70-tallet. Heller.

Så bar det tilbake til besteforeldrene på Ljan, deretter en kort gjenoppstandelse som den fortapte sønn hos mine foreldre på Høvik, før det bar ut i det uvisse igjen. Jeg husker ikke lenger hvor mange ganger de kastet meg ut. Da de flyttet til Halden i 1973 hadde de benyttet mine mange fravær til å kvitte seg med Beatles-bladene og POP-revyene mine. Jeg hadde ant uråd og kom styrtende inn mens de holdt på med å pakke. Og ganske riktig, de tre norske Beatles-bladene som jeg hadde lagt trygt og flatt under en stabel storformatsbøker i bokhyllen i gangen, var borte. Sporløst. Og avisene i skapet? Borte. De nektet å svare da jeg etterlyste skattene. De ble bare gretne. Så jeg ikke at de holdt på med å pakke? Jeg så i hvert fall at de var ferdige med å kaste. Og egentlig ferdig med meg også.

Stol aldri på foreldre! Disse bladene kastet de da de skulle flytte til Halden. Jeg ante uråd og stakk hjemom for å sjekke. Da var alt mitt allerede kastet. Bladene. Avisene. Og sårest av alt: Nesten alle fotografiene mine - fire års minner fra mitt første Instamatic, inkludert alt jeg tok i London i 1971.

DESEMBER – POLVOTT SOM VINDUSVISKER OG TORMODS SLEMME PROVIANT

Tøffe tak i den norske hverdag. Ikke mye å skrive hjem om. Eller hva skal man si om en hitliste som inneholder to versjoner av "Mamy Blue" på Topp 3 og hvis eneste nykommere er Danyel Gérards "Butterfly" og den fryktelige Joan Baez som gurglejodler seg gjennom "The Night They Drove Old Dixie Down (come back The Band, all is forgiven!).

Om jeg skrur klokken tilbake et øyeblikk, erindrer jeg at jeg var blant de mange som ventet på "Bangla Desh"-albumet til George. Og det på tross av at “Bangla Desh”-singlen hans hadde vært skuffende ordinær. Det var mye grådighet og krangel mellom managere og de involverte plateselskapene forbundet med utgivelsen av konserten, lenge før den nådde butikkene. Synd for George, og pinlig for platebransjen.

Jeg kjøpte ikke Led Zeppelin IV. Jeg hadde nr. 3 som favoritt nå, og syntes det nye albumet lød som et antiklimaks, bortsett fra "Stairway To Heaven". Jeg var velvillig innstilt til Øystein Sunde og tok opp platene hans på spolebånd.

Mange snakket varmt om Junipher Green. Ikke jeg. Jeg hadde vært på fest med noen av dem på Eiksmarka. De dro alle jentene. Vi andre kunne like gjerne gå hjem. Fuck dem. Friendship? Særlig.

***“Friendship”? Særlig. Jeg ignorerte albumet i protest. Det var ikke et band, det var en bande jenterøvere. Du kunne aldri føle deg trygg med dem løs.***

Det viktigste den julen var at jeg hadde sertifikat og bil. I baksetet skvulpet en plastkanne med ferdigblandet solbærsaft og 96% , Tormods slemme proviant.

"Mamy Blue"-julen. Min første jul som bileier. Min eneste jul på sommerdekk. Utrolig hvordan den lette, lille, lysegrønne Fiat 600-modellen kom seg opp selv de mest grøtete snebakker på sommerdekkene sine, mens Volvoene sto og spant. Svært lettsindig av meg, det må innrømmes, men jeg kjørte ikke fort, og jeg fikk tak i et sett pent brukte piggdekk til slutt.

Bilen tok meg hjem til Høvik fra Club 7, i snedrev og klarvær. Noen ganger med passasjer.

På gode kvelder en hyggelig kvinne. Hun måtte smugles inn gjennom soveromsvinduet mitt, og smugles ut grytidlig neste morgen. Det var både spennende og muntert, særlig midtskips.

Interessant bilde fra 1967. Min morfar i forgrunnen. Vår bolig i Kirkeveien på Høvik i bakgrunnen. Det er min mor som står på verandaen. Sjekk Jakob i vinduet i første etasje. Det var det rommet jeg overtok da jeg ble degradert. Og det var gjennom det vinduet jeg dro kvinnelig reisefølge fra Club 7. Mitt gamle rom er vinduet øverst til høyre. Det overtok Jakob. *(Foto: Sigrid Tholander)*

En gang bare forsvant venstre vindusvisker ut i mørket på babord side, på Drammensveien, i snedrev, tett sådan. Da var det bare å ta på polvotten og bruke venstre arm som visker. Det gikk på så små biler, bare man hadde passe lang arm.

1972 skulle bli et spennende år. Vi sto i et popmusikkens vannskille. Særlig den engelske popmusikken. T. Rex, Slade, Sweet, Bowie, Mott, Alice, vi hadde mye godt i vente samtidig som ex-beatlene begynte å slite. 1972 var ikke deres år.

Snart skulle jeg få kjæreste igjen også.

Storbritannia 1971

Komplett spilleliste over alle låtene som debuterte på TOP 30 i England i løpet av 1971.

89 av LP’ne som ble utgitt i 1971 omtales akkurat her. Det er bare å klikke.

1971 var et britisk musikkår preget av uvanlig store kontraster. Clive Dunns komiske generasjonssang «Grandad» krysset klinge med George Harrisons «My Sweet Lord», og så kom T. Rex’ elektriske og visuelt utfordrende boogieglam, Rolling Stones’ rå tilbake-til-kampen, «Brown Sugar», Ringo Starrs hey folkens, jeg er også kool, «It Don’t Come Easy». Og Paul helt til topps.

Det var hjerneangrep med «Chirpy Chirpy Cheep Cheep», et T. Rex som befestet grepet, og fikk konkurranse av Slade. Britisk pop var plutselig vital og ny og ung igjen. Og så var det Motown, selvfølgelig. Diana Ross, The Supremes, The Temptations, Four Tops, The Jackson 5.

Så kom Rod Stewarts endelige gjennombrudd, mens året takket for seg med Benny Hill. Merkelig år.

5 singler

George Harrison – «My Sweet Lord» (Apple)

«My Sweet Lord» var hentet fra trippelalbumet All Things Must Pass, som Harrison produserte sammen med Phil Spector. Det sentrale ved sangen var kombinasjonen av et lett gjenkjennelig poprefreng, i en seng av akustiske gitarer og et eksplisitt religiøst innhold. Harrison forklarte senere at han ønsket å lage en vestlig popekvivalent til et mantra. Sangen begynner med det kristne «hallelujah» og beveger seg gradvis over i Hare Krishna-mantraet, slik at ferden fra vestlig til indisk religiøst språk gjøres så elegant at du ikke merker overgangen.

Senere samme år vakte låten både oppsikt og forferdelse da den ble spilt under konfirmasjonen i Ullern kirke.

T. Rex hadde vokst ut av Marc Bolans akustiske og psykedeliske Tyrannosaurus Rex, men «Hot Love» gjorde forvandlingen tydeligere enn forgjengeren «Ride a White Swan». Singelen ble produsert av Tony Visconti og spilt inn i Trident Studios 21. og 22. januar 1971. Den var den første T. Rex-innspillingen med Bill Legend og den første som brukte et fullt trommesett. Howard Kaylan og Mark Volman, tidligere medlemmer av The Turtles, bidro med de høytflyvende korstemmene.

Musikken var enkel nok til å fungere umiddelbart: en jevn boogierytme, bom-pa-rara, bom-pa-rara, taktfast klapping, elektrisk gitar med brede, røffe penselstrøk, og den transelignende, frigjørende utgangen som er et eneste langt kollektivt utbrudd av la-la-la-la-lala-la.

Under en opptreden på Top of the Pops hadde Bolan glitter under øynene, en liten detalj som ble selve gnisten som utløste den britiske glamrocken. Nå var det ikke bare lyden, men også den visuelle pakken, TV-fremstillingen, ikke minst den andogryne flørten med det maskuline, utløste et stilrykk. 70-tallets første egne uttrykk.

Jeg hørte “Hot Love” i alle Londons jukebokser da jeg var der på ferie i juli.

Diana Ross – «I’m Still Waiting» (Tamla Motown)

«I’m Still Waiting» beveget seg langsomt oppover NME-listen gjennom sommeren, og nådde omsider toppen 25. august, hvor den ble i ytterligere to uker. Sangen, skrevet og produsert av Deke Richards, var egentlig et LP-kutt (på “Everything Is Everything”, og ikke planlagt som single i England. Radio 1-programlederen Tony Blackburn begynte imidlertid å spille albumsporet hyppig og presset på for å få det ut i det lille formatet.

Sangen er en fortelling snarere enn en samling løsrevne kjærlighetsfraser. Ross synger om en barndomsforelskelse som aldri slipper taket, selv når fortelleren blir voksen og går videre i livet. Den lavmælte inngangen gjør den følgende opptrappingen desto sterkere. Ross forteller historien uten å måtte ty til overdrivelser, arrangementet bærer henne frem, og hun har stemmekraften til å eie rommet.

«Maggie May» brukte fem uker på å nå 1. plass i England. Suksessen startet i forvirring. Det var nemlig Rods tolking av Tim Hardins “Reason To Believe” som man satset på, det var den som hadde A-side status. “Maggie May”, skrevet av Stewart og gitaristen Martin Quittenton, hadde ingen tenkt på som noe annet enn en grei B-side. Men radiostasjonene ville noe annet. Og plutselig tok “Maggie May” av, like brått og deilig effektivt som fartsøkningen som kommer tidlig i innspillingen, like etter den merkelig avventende inngangen skapt av akustiske gitarer og Ray Jacksons mandolin.

Magien er forløsende sterk når hele bandet faller inn og sangen skyter fart. Stewart har fortalt at teksten delvis bygde på hans seksuelle debut med en voksen kvinne under Beaulieu Jazz Festival i 1961, selv om kvinnens navn ikke var Maggie. Den selvutleverende teksten er både varm og sår, takknemlig og bitter, og ikke så rent lite skrytende. En lang, folkpreget og tilsynelatende løst sammensatt albuminnspilling ble altså høstens dominerende single. Og Rod satte dessuten en rekord, for første gang toppet en og samme artist både LP- (“Every Picture Tells A Story”) og single-listene (“Maggie May”) i Storbritannia og USA med nøyaktig de samme platene.

The Beatles kunne ikke påberope seg den bedriften da deres amerikanske plateselskap hadde det med å forandre på gruppens britiske LP-utgivelsene, gi dem andre navn og stokke om på innholdet.

«Coz I Luv You» er vel det virkelige gjennombruddet til Slade. Den brukte bare én uke på å nå toppen, og eide den i tre. Forgjengeren, “Get Down And Get With It”, hadde riktignok forberedt massene på hva som skulle komme, og hadde solgt så brukbart at jeg la merke til dem og kjøpte singlen. Men “Coz I Luv You” var i en helt annen divisjon. Den første smaken på hva låtskriverduoen Noddy Holder og Jim Lea skulle gi verden. Holder har fortalt at de skrev låten ganske raskt hjemme hos ham, Lea hadde med seg fiolinen, og den fikk en viktig rolle i innspillingen.

En rapp og usedvanlig iørefallende låt, sunget av Noddy i et stemmeleie som plasserte ham nær Lennon, plassert i et fortryllende lett og innsmigrende arrangement som ikke gjorde låten mindre beatlesk. Samtidig var de arketypiske Slade-elementene på plass, det taktfaste, trampingen, klappingen, rytmen som liksom rykket i tømmene. Og over og rundt det hele danset Leas fiolin, som djevelens egen håndlanger.

De skulle aldri være så nær Beatles igjen før med “Far Far Away”, et halvt liv senere.

Bokstaveringen av tittelen var nesten like viktig som låten, i hvert fall som identitetskaper. Holder hadde skrevet ordene fonetisk slik han uttalte dem på Black Country-dialekt, og manager Chas Chandler foreslo at stavemåten skulle beholdes. Dermed begynte rekken av bevisst feilstavede Slade-titler. Holder har beskrevet språket som Wolverhampton- og Walsall-slang, og som noe man kunne ha sett skrevet på en murvegg. Alternativ, folkelig glamrock, helt i den andre enden av Marc Bolans glitterbestrødde alvefigur. Slade kombinerte skinnende kostymer, arbeidsstøvler (i platåversjon), tramping, allsang og ska-du-ha-deg-en-på-tygga attitude. Alt startet med denne vidunderlige listetopperen.

USA 1971

1971 i USA viser ingen egentlig trend. Familiepop og tenåringsidoler sto side om side med Motown, country, rock, sangsmed-brigaden med Carole King i teten, og funk. Man kan si at platesalget samler svært forskjellige deler av amerikansk kultur i én kommersiell hovedstrøm. Marvin Gaye kunne bringe Vietnamkrigen, politivold og rasespenninger inn i popmusikken, mens Carole King gjorde et nøkternt samlivsbrudd til en stor radiosingle. John Denver førte country- og folkemusikkens hjemlengsel inn i popmarkedet, og Isaac Hayes knyttet funk, film og en ny svart heltetype sammen. Dette var altså ikke et år da én stil tok over; det var et år da flere tidligere adskilte uttrykk fikk tilgang til den samme brede offentligheten. Det er en ganske døll liste å følge i forhold til den britiske, hvis topper helt klart overgår den amerikanske.

Marvin Gaye – «What’s Going On» (Tamla Motown)

«What’s Going On» markerte et tydelig brudd med Marvin Gayes tidligere arbeid for Motown. Han tok kunstnerisk kontroll over sin karriere, til Barry Gordys store frustrasjon. Motown-sjefen ville at svogeren bare skulle fortsette å måke ut hitsene, han likte ikke sangerens interesse for amerikansk politisk samtid, Vietnam-krigen, borgerrettighetsaktivismen, økologi, han mente det ville ødelegge karrieren. Men Marvin sto på sitt, “What’s Going On” eller ingen ting. Til Gordys forbløffelse ble “What’s Going On” en megasuksess, og ryddet plass for innspillingen av Marvin Gayes hovedverk, albumet med samme tittel.

Utgangspunktet for låten var noen tekstlinjer skrevet av Four Tops-medlemmet Renaldo «Obie» Benson etter at han hadde sett politiet gå løs på fredelige demonstranter mot Vietnamkrigen i Berkeley. Gaye videreutviklet materialet og rettet sangen mot et USA preget av krig, politivold og politiske attentater. Vokalen er arrangert i flere lag, slik at det oppstår en slags dialog mellom flere stemmer. Sangen forsøker ikke å pådytte deg meninger, den har en samtale gående, og inviterer deg inn. Et mestertrekk.

Three Dog Night – «Joy to the World» (Probe)

«Joy to the World» lå øverst på USA-listen i seks sammenhengende uker. Sangen ble skrevet av Hoyt Axton og spilt inn av Three Dog Night til albumet “Naturally”. Gruppen var kjent for å finne materiale hos andre låtskrivere og gjøre det tilgjengelig for et stort poppublikum; repertoaret deres bidro til å introdusere sanger av blant andre Randy Newman, Laura Nyro, Harry Nilsson og en ung Elton John. «Joy to the World» var deres største suksess i rollen som formidlere av sanger skrevet av nye, lovende artister.

Sangens styrke lå i den direkte og inkluderende formen. Den er arrangert for fellesskap, alle-mann-i-kor, med en humoristisk åpning, et enkelt refreng og Chuck Negrons kraftfulle hovedvokal. Den utfordret ikke hjernen, den var ikke spesielt interessert i noe som helst, det var smittende, upretensiøs pop. Hverken mer eller mindre.

Selv har jeg alltid ment at Three Dog Night var oppskrytt og hadde for mye kinnskjegg.

Hun var en av de store sangsmedene i popens barndom, tidlig på 60-tallet. En bakkvinne. Men over tid ble hun lei av å pushe låtene sine på andre. Hun var klar for å fremføre dem selv. Vi var inne i den gryende singer-songwriter-perioden som skulle prege 70-tallet. “It’s Too Late” fanget den hjertenære, fortrolige, følsomme genren perfekt.

Teksten behandler et forhold som er slutt uten å gjøre den ene parten til skurk. Fortelleren erkjenner at noe er forandret, at begge har forsøkt, og at det fortsatt kan komme gode tider selv om forholdet ikke kan reddes. Denne saklige voksenheten skilte sangen fra den tradisjonelle, klisjébefengte popen. Selv Brill-bygningens smeder måtte til slutt bli voksne. Og her var Carole King klar for verden.

Selv har jeg alltid syntes “Tapestry” var skikkelig kjedelig. Men så likte jeg ikke “Blue”, heller, så jeg burde kanskje holde kjeft.

John Denver – «Take Me Home, Country Roads» (RCA)

Bill Danoff og Taffy Nivert var ute og kjørte på landeveier i Maryland, ikke i West Virginia, da de fikk ideene til denne låten. Da de senere møtte Denver etter en konsert i New York, spilte de sangen for ham, og han bidro blant annet med mellompartiet før den ble inkludert på albumet “Poems, Prayers and Promises”.

Sangen gjorde Denver til en landskjent artist og etablerte forbindelsen mellom stemmen hans og forestillingen om hjem, landskap og tilhørighet i en såpeglatt enhet som både jeg og mange av mine venner hadde store problemer med å fordøye. Jeg har aldri klart John Denver, og jeg holder med Monty Python som åpnet et album med å kvele Denver, noe amerikaneren slett ikke likte, så de måtte fjerne innslaget. John Denver manglet altså også humoristisk sans. I rest my case.

Produsert og fremført av Isaac Hayes for Gordon Parks’ film “Shaft”, som handler om en svart privatdetektiv i New York. Charles Pitts’ wah-wah-gitar, de orkestrale lagene og samtalen mellom Hayes og kvinnekoret er alle viktige elementer i denne overveldende innspillingen som kombinerer symfoni og funk med spektakulært resultat. Sangen introduserte et bredt publikum for en selvsikker, handlekraftig og uavhengig helt i Humphrey Bogart/James Bond-klassen, med den avgjørende forskjellen at han var svart. Enormt viktig låt og film.

1971 – måned for måned

Januar

Den 1. januar innfører Sverige et statlig apotekmonopol.

Den 15. januar åpnes Aswan-høydammen i Egypt offisielt. Dammen gir Egypt bedre kontroll over Nilens vannføring og økt produksjon av elektrisitet, men fører også til omfattende naturinngrep og flytting av lokalbefolkning.

Den 22. januar angriper nordvietnamesiske styrker flyplassen utenfor Phnom Penh i Kambodsja.

Den 25. januar blir Charles Manson og tre kvinnelige medlemmer av gruppen hans funnet skyldige i de mye omtalte Tate–LaBianca-drapene fra 1969.

***Charles Manson, fengselsfoto, 15. desember 1971.*** *(Foto: Ukjent fengselsfotograf / California Department of Corrections and Rehabilitation. Public domain i USA. Kilde: Wikimedia Commons.)*

Den 25. januar styrter general Idi Amin Ugandas president Milton Obote i et militærkupp. Amin innleder et brutalt styre som skal vare frem til 1979.

Den 26. januar innrømmer statsminister Per Borten at han har vist en fortrolig rapport om Norges EF-forhandlinger til Arne Haugestad, lederen for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap. EF var forløperen til dagens EU. Avsløringen utløser en alvorlig norsk regjeringskrise.

Den 28. januar undertegner Danmark, Vest-Tyskland og Nederland en avtale om avgrensningen av kontinentalsokkelen i Nordsjøen etter ni år med forhandlinger.

Den 31. januar skytes Apollo 14 opp med astronautene Alan Shepard, Stuart Roosa og Edgar Mitchell om bord.

Februar

Den 4. februar går den britiske flymotor- og bilprodusenten Rolls-Royce konkurs og blir overtatt av staten.

Den 5. februar lander Apollo 14 på Månen. Alan Shepard slår to golfballer på måneoverflaten. Antagelig ikke for menneskeheten.

Den 7. februar vedtar Sveits å gi kvinner stemmerett ved føderale valg. Bare menn får delta i folkeavstemningen, og enkelte sveitsiske kantoner venter fortsatt i flere år med å innføre full kvinnelig stemmerett.

Den 8. februar tas Nasdaq Composite-indeksen i bruk i USA.

Den 9. februar rammes Los Angeles-området av et kraftig jordskjelv. 64 mennesker omkommer, og rundt 2 000 blir skadet.

Den 9. februar vender Apollo 14 tilbake til Jorden.

Den 13. februar går sørvietnamesiske styrker inn i Laos med amerikansk støtte. Målet er å ramme nordvietnamesiske forsyningslinjer.

Den 15. februar går Storbritannia og Irland over til desimalbaserte pengesystemer. I Storbritannia erstattes den gamle inndelingen med pund, shilling og pence av hundre pence per pund.

Den 21. og 22. februar rammes Mississippi og Louisiana av et omfattende tornado-utbrudd. 123 mennesker omkommer.

Den 28. februar forkaster Liechtensteins mannlige velgere et forslag om å gi kvinner stemmerett.

Mars

Den 1. mars eksploderer en bombe i den amerikanske kongressbygningen i Washington. Den marxistiske gruppen Weather Underground tar på seg ansvaret, men ingen mennesker blir drept.

Den 2. mars leverer statsminister Per Borten sin avskjedssøknad etter striden om den fortrolige EF-rapporten. Avgangen avslutter den borgerlige koalisjonsregjeringen han har ledet siden 1965.

Den 4. mars tilspisses krisen i Øst-Pakistan, der den pakistanske hæren tar kontroll over Dhaka. Befolkningen i den østlige delen av Pakistan krever politisk selvstyre etter at valgresultatet deres ikke blir respektert av myndighetene i Vest-Pakistan.

Den 8. mars led Muhammad Ali sitt første nederlag som profesjonell bokser da Joe Frazier beseiret ham på poeng etter 15 runder i Madison Square Garden. Ali måtte i gulvet i 15. runde, men kom seg på bena igjen. Oppgjøret ble markedsført som «The Fight of the Century» og fikk enorm dekning i massemedia.

***LIFE magazine dekket kampen over 9 sider med tekst av selveste Norman Mailer, og forsidefoto kreditert ingen ringere enn Frank Sinatra.*** (Faksimile: LIFE, 19. mars 1971.)

Den 9. mars bryter forhandlingene om en ny norsk borgerlig regjering med Kjell Bondevik som statsminister sammen.

Den 12. mars blir Hafez al-Assad president i Syria. Familien hans skal komme til å dominere syrisk politikk i flere tiår.

Den 17. mars tiltrer Trygve Brattelis første regjering. Arbeiderpartiet overtar regjeringsmakten etter Per Bortens avgang.

Den 25. mars innleder den pakistanske hæren Operasjon Searchlight i Øst-Pakistan. Aksjonen rettes mot bengalske nasjonalister, studenter, intellektuelle og religiøse minoriteter og markerer begynnelsen på en omfattende massakre og flyktningkrise.

Den 26. mars erklæres Øst-Pakistan uavhengig under navnet Bangladesh. Uavhengighetserklæringen utløser en frigjøringskrig mot Pakistan.

Den 29. mars anbefaler en jury i Los Angeles dødsstraff for Charles Manson og tre av hans kvinnelige tilhengere. Straffene blir senere omgjort til livsvarig fengsel etter at California midlertidig avskaffer dødsstraffen.

Den 29. mars blir den amerikanske offiseren William Calley funnet skyldig i drap på 22 sivile under My Lai-massakren i Vietnam. Dommen blir et symbol på overgrepene som ble begått under Vietnamkrigen.

***William L. Calley, registreringsfoto i forbindelse med krigsrettssaken, 1969.*** *(Foto: ukjent / U.S. Department of Justice, National Archives. Public domain i USA. Kilde: Wikimedia Commons.)*

April

Den 17. april opprettes en provisorisk regjering for det uavhengige Bangladesh. Regjeringen arbeider i eksil fordi store deler av landet fortsatt kontrolleres av den pakistanske hæren.

Den 19. april flykter regjeringen i Bangladesh til India, som gir støtte til den bengalske frigjøringsbevegelsen.

Den 19. april skyter Sovjetunionen opp Saljut 1, historiens første romstasjon.

Den 24. april demonstrerer rundt 200 000 mennesker i Washington og 125 000 i San Francisco mot Vietnamkrigen. Protestene viser den økende motstanden mot krigen i den amerikanske befolkningen.

Den 29. april blir det opplyst at det er funnet olje på Friggfeltet i Nordsjøen.

Den 29. april passerer de offisielle amerikanske tapstallene i Vietnamkrigen 45 000 drepte.

Mai

Den 3. mai blir Walter Ulbricht avløst av Erich Honecker som leder for det østtyske kommunistpartiet. Honecker blir senere den dominerende politiske lederen i Øst-Tyskland.

Den 3. mai forsøker motstandere av Vietnamkrigen å stanse virksomheten til den amerikanske regjeringen i Washington. Opptil 12 000 mennesker blir arrestert, selv om de fleste raskt blir løslatt.

Den 5. mai blir transportselskapet Federal Express, senere kjent som FedEx, grunnlagt i USA.

Den 22. mai rammes den tyrkiske byen Bingöl av et kraftig jordskjelv. Over 1 000 mennesker omkommer, og rundt 10 000 blir hjemløse.

Den 28. mai blir ulven totalfredet i Norge. Bjørnen blir samtidig fredet i Buskerud og Oppland.

Den 30. mai skytes den amerikanske romsonden Mariner 9 opp med kurs for Mars.

Juni

Den 9. juni åpner statsminister Trygve Bratteli Ekofiskfeltet offisielt. Produksjonen fra Ekofisk markerer begynnelsen på Norges utvikling til en stor olje- og gassnasjon.

Den 10. juni opphever USA en 21 år gammel handelsboikott av Folkerepublikken Kina.

Den 11. juni blir Neville Bonner den første australske urinnvåneren som tar sete i landets nasjonalforsamling.

Den 13. juni begynner The New York Times å offentliggjøre de hemmelige Pentagon-papirene. Dokumentene viser at flere amerikanske regjeringer har gitt offentligheten misvisende opplysninger om Vietnamkrigen.

Den 14. juni begynner ordinær norsk oljeproduksjon i Nordsjøen.

Den 17. juni vedtar Stortinget å fortsette Norges forhandlinger om medlemskap i EF.

Den 17. juni erklærer president Richard Nixon en amerikansk «krig mot narkotika».

Den 30. juni fastslår USAs høyesterett at avisene har rett til å fortsette offentliggjøringen av Pentagon-papirene. Dommen blir en viktig seier for pressefriheten.

Den 30. juni omkommer alle de tre kosmonautene i Sojuz 11 under tilbakevendingen til Jorden. En ventilfeil fører til at luften forsvinner fra romkapselen etter oppholdet på romstasjonen Saljut 1.

Juli

Den 3. juli dør Jim Morrison, vokalist i The Doors, 27 år gammel i Paris. Han blir en av flere berømte rockemusikere som dør i en alder av 27.

***Jim Morrison, fotografert 18. september 1967.*** *(Foto: Joel Brodsky. Distribuert av Elektra Records. Kilde: Wikimedia Commons. Public domain.)*

Den 5. juli blir grunnlovstillegget som senker stemmerettsalderen i USA fra 21 til 18 år, formelt godkjent.

Den 10. og 11. juli forsøker deler av det marokkanske militæret å styrte kong Hassan II. Kongen overlever kuppforsøket, mens flere hundre mennesker blir drept.

Den 13. juli bryter det ut harde kamper mellom den jordanske hæren og palestinske geriljagrupper. Kampene er en fortsettelse av konflikten som er blitt kjent som Svart september.

Den 15. juli kunngjør president Richard Nixon at han skal besøke Folkerepublikken Kina året etter.

Den 16. juli blir verdens befolkning anslått til å ha passert fire milliarder mennesker.

Den 26. juli skytes Apollo 15 opp med David Scott, Alfred Worden og James Irwin om bord.

Den 29. juli kolliderer et japansk passasjerfly med et jagerfly. Alle de 162 menneskene i passasjerflyet omkommer.

Den 31. juli tar astronautene på Apollo 15 i bruk et kjøretøy på Månen for første gang. Månebilen gjør det mulig å utforske et langt større område enn under de tidligere måneferdene.

August

Den 1. august arrangeres Concert for Bangladesh (to konserter) i Madison Square Garden, New York etter initiativ fra George Harrison og Ravi Shankar. Konsertene ble arrangert til inntekt for millioner av bengalske flyktninger som var drevet til India av krigen og undertrykkelsen i Øst-Pakistan. Nøden ble ytterligere forverret av syklon, flom, sult og sykdom. Bob Dylan var arrangementets store overraskelse. John Lennon uteble i protest mot at George ikke ville slippe Yoko opp på scenen.

***Stor pressedekning, selvfølgelig. George Harrison var blitt den sentrale beatlen i etterkant av “All Things Must Pass”, og sannelig fikk*** ***han trukket Bob Dylan ut av dvalen også.*** *(Faksimile fra forsiden av New Musical Express, 7. august 1971)*

Den 7. august vender Apollo 15 tilbake til Jorden etter en vellykket måneferd.

Den 9. august innfører britiske myndigheter internering uten rettssak i Nord-Irland. Hundrevis av hovedsakelig katolske nasjonalister blir arrestert, og tiltaket fører til kraftige opptøyer.

Den 9.–11. august blir elleve sivile drept av britiske soldater i Ballymurphy i Belfast. Hendelsen skjer under konflikten i Nord-Irland, som ofte omtales som «The Troubles».

Min tur, fyller 19 - 13. august 1971

Saft på Eurora, gitt. Jeg så dem bare på Høvikodden. “Kellys helter” var en av mine favorittfilmer. Kanskje er den det ennå.

Jeg er mest overrasket over at AI ikke stoppet rensingen av den Aktuell-forsiden, jeg ba den gjøre den lysere og klarere. Vanligvis blir AI brydd av slike motiver og stopper prosessen med at det strider mot deres regler, eller noe sånt. Men denne slapp gjennom, gitt. Ja, ja, jeg leste neppe i noen av disse pladene i 1971, bare NME. Det var til gjengjeld bibelen.

Den 14. august begynner Stanford-fengselseksperimentet i California. Eksperimentet, der studenter får roller som fanger og vakter, blir senere sterkt kritisert for dårlig metode og uetisk behandling av deltakerne.

Den 18. august bestemmer Australia og New Zealand seg for å trekke sine styrker ut av Vietnamkrigen.

Den 19.–22. august fører et militæropprør i Bolivia til at president Juan José Torres blir styrtet. Oberst Hugo Banzer overtar makten og etablerer et militærdiktatur.

Den 25. august rammes Bangladesh og områdene rundt av omfattende flom. Tusenvis av mennesker blir tvunget på flukt midt under frigjøringskrigen.

September

Den 1. september åpner distriktshøgskolene i Nordland og Telemark. De nye skolene skal gjøre høyere utdanning tilgjengelig i flere deler av Norge.

Den 3. september blir Qatar uavhengig fra Storbritannia. Landet velger å stå utenfor den nye føderasjonen De forente arabiske emirater.

Den 4. september blir fristaden Christiania etablert i et tidligere militærområde i København. Området utvikler seg til et legendarisk alternativt samfunn.

Den 9. september utgir John Lennon albumet «Imagine».

***“Imagine”, av mange regnet som John Lennons beste LP.*** *(Apple Corps)*

Den 9.–13. september gjør fangene i Attica-fengselet i delstaten New York opprør og tar flere ansatte som gisler. Da politiet stormer fengselet, blir 32 fanger og ti gisler drept.

Den 13. september omkommer Kinas forsvarsminister Lin Biao i en flystyrt i Mongolia. Ifølge den offisielle kinesiske forklaringen forsøker han å flykte til Sovjetunionen etter et mislykket kuppforsøk, men omstendighetene forblir omstridte.

Den 21. september erklærer Pakistan unntakstilstand mens konflikten i Øst-Pakistan og forholdet til India blir stadig mer alvorlig.

Den 22. september blir prinsesse Märtha Louise født på Rikshospitalet i Oslo.

Den 29. september rammer en kraftig syklon delstaten Orissa i India. Omtrent 10 000 mennesker omkommer.

Oktober

Den 1. oktober åpner fornøyelsesparken Walt Disney World i Florida.

Den 14. oktober blir miljøorganisasjonen Greenpeace grunnlagt i Vancouver i Canada. Organisasjonen vokser fram fra protestene mot amerikanske atomprøvesprengninger i Alaska.

Den 25. oktober vedtar FNs generalforsamling at Folkerepublikken Kina skal representere Kina i FN. Republikken Kina, som kontrollerer Taiwan, mister samtidig plassen sin i organisasjonen.

Den 27. oktober skifter Den demokratiske republikken Kongo navn til Zaïre under president Mobutu Sese Seko. Landet tar tilbake navnet Kongo i 1997.

Den 28. oktober stemmer det britiske parlamentet for at Storbritannia skal slutte seg til Det europeiske økonomiske fellesskapet.

November

Den 6. november gjennomfører USA en underjordisk atomprøvesprengning på Amchitka i Alaska. Sprengningen er den kraftigste underjordiske atomprøven USA noen gang utfører.

Den 8. november utgir Led Zeppelin sitt fjerde album. Albumet inneholder «Stairway to Heaven».

Den 10. november angriper Røde Khmer Phnom Penh og byens flyplass.

Den 13. november blir Mariner 9 det første romfartøyet som går inn i bane rundt Mars.

Den 15. november lanserer Intel mikroprosessoren 4004. Den blir den første kommersielt tilgjengelige mikroprosessoren på én enkelt databrikke og får stor betydning for utviklingen av moderne datamaskiner.

Den 22. november anklager Pakistan India for å ha invadert Øst-Pakistan. India støtter allerede de bengalske frigjøringsstyrkene, og en større krig nærmer seg.

Den 24. november kaprer en mann som kaller seg Dan Cooper et amerikansk passasjerfly. Han mottar 200 000 dollar i løsepenger og hopper ut med fallskjerm. Mannen blir senere kjent som D. B. Cooper og blir aldri funnet.

Desember

Den 1. desember innleder Røde Khmer en ny offensiv mot regjeringsstyrkene i Kambodsja og presser dem tilbake mot Phnom Penh.

Den 2. desember går Abu Dhabi, Dubai, Sharjah, Umm al-Qaiwain, Ajman og Fujairah sammen og oppretter De forente arabiske emirater. Ras al-Khaimah slutter seg til føderasjonen året etter.

Den 2. desember når den sovjetiske romsonden Mars 3 overflaten på Mars og sender data i noen få sekunder før forbindelsen brytes. Den regnes som det første romfartøyet som gjennomfører en kontrollert landing på planeten.

Den 3. desember bryter det ut full krig mellom India og Pakistan etter at Pakistan angriper indiske flybaser. India svarer dagen etter med en omfattende invasjon av Øst-Pakistan.

Den 4. desember brenner kasinoet i Montreux i Sveits ned under en konsert med Frank Zappa. Brannen blir senere udødeliggjort i Deep Purple-sangen «Smoke on the Water».

***Faksimile fra “Journal de Mointreux, 5. desember 1971***

Den 4. desember blir 15 mennesker drept da en bombe eksploderer i McGurk’s Bar i Belfast. Bomben er plassert av den lojalistiske gruppen Ulster Volunteer Force.

Den 6. desember anerkjenner India Bangladesh som en selvstendig stat. Samtidig sprer krigshandlingene seg til grensen mellom India og Vest-Pakistan.

Den 16. desember kapitulerer de pakistanske styrkene i Øst-Pakistan overfor indiske og bengalske styrker. Frigjøringskrigen avsluttes, og Bangladesh blir i praksis en selvstendig stat.

Den 17. desember trer en våpenhvile i kraft på vestfronten mellom India og Pakistan.

Den 20. desember blir Leger Uten Grenser grunnlagt i Paris av franske leger og journalister.

Den 21. desember oppnås det enighet om varige særordninger for norsk landbruk i forhandlingene om medlemskap i EF. Spørsmålet om norsk medlemskap skal avgjøres i en folkeavstemning året etter.

Den 24. desember overlever 17 år gamle Juliane Koepcke et fall på flere tusen meter etter at et passasjerfly bryter sammen over regnskogen i Peru. Hun blir den eneste overlevende og bruker elleve dager på å finne hjelp.

Julelektyre

Den hjernesvinn-artikkelen er jo omtrent like skummel som kinorepertoaret er strålende. Noe å ta med seg inn i julen.

Schenk på forsiden av julenummeret? Hva tenkte Aktuell på. Selvfølgelig må man ha Titten-Tei, Jackie og Prøysen - i farver. Noe annet skulle tatt seg ut! NME som vanlig bankers.

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS

Willy Brandt

Fire bøker

Skøyte-VM i Göteborg:

Ard Schenck verdensmester. Han tar tre distanseseire, setter verdensrekord på 10 000 (15.01,6) og ender et hav av tidspoeng foran nestemann.

Beste nordmann i sammendraget, Dag Fornæss (#4), som vinner 500 m.

Norsk fotball:

Rosenborg blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Fredrikstad 4-1 i finalen.

Rosenborg blir også seriemester i fotball.

Engelsk football

Arsenal seriemester.

Leeds vinner Messebycupen (forløper til UEFA-cupen), slår Juventus på bortemålsregelen.

Chelsea vinner cupvinner-cupen etter å ha slått Real Madrid 2-1 i omkampen (første finale endte 1-1)

1971 – blivende bilist møter Lennon

JANUAR – VERDEN SPØR FORTSATT: VILLE BOLS VUNNET?

FEBRUAR – DA JEG FIKK SMÅ PUPILLER OG STEIN SA NEI

MARS – HUSHJELP INNKALT TIL REKTOR

APRIL – PÅSKE I ØYENKILEN OG DEN GULE BADEHETTEN

MAI – REVOLUSJONEN MOT MCCARTNEY

JUNI – SOMMERJOBB PÅ VESTRE GRAVLUND OG «RAM»

juli – DA JEG TRAFF JOHN LENNON I LONDON (og flyktet fra en heks i Brighton)

AUGUST – BOOTLEGS, POESI OG CLUB 7

SEPTEMBER – EVAs KJØRESKOLE OG CLUB 7s MAURICE

OKTOBER – LANGT MELLOM FRISTERINNENE

NOVEMBER - LYDLØS SNABELGØY OG ON THE ROAD AGAIN

DESEMBER – POLVOTT SOM VINDUSVISKER OG TORMODS SLEMME PROVIANT

Storbritannia 1971

5 singler

George Harrison – «My Sweet Lord» (Apple)

T. Rex – «Hot Love» (Stateside)

Diana Ross – «I’m Still Waiting» (Tamla Motown)

Rod Stewart – «Maggie May» (Mercury)

Slade – «Coz I Luv You» Polydor

USA 1971

Marvin Gaye – «What’s Going On» (Tamla Motown)

Three Dog Night – «Joy to the World» (Probe)

Carole King – «It’s Too Late» (Ode)

John Denver – «Take Me Home, Country Roads» (RCA)

Isaac Hayes – «Theme from Shaft» (Stax)

1971 – måned for måned

Min tur, fyller 19 - 13. august 1971

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS

Fire bøker

Skøyte-VM i Göteborg:

Norsk fotball:

Engelsk football

YANFRIIS.NO

1971 – blivende bilist møter Lennon

JANUAR – VERDEN SPØR FORTSATT: VILLE BOLS VUNNET?

FEBRUAR – DA JEG FIKK SMÅ PUPILLER OG STEIN SA NEI

MARS – HUSHJELP INNKALT TIL REKTOR

APRIL – PÅSKE I ØYENKILEN OG DEN GULE BADEHETTEN

MAI – REVOLUSJONEN MOT MCCARTNEY

JUNI – SOMMERJOBB PÅ VESTRE GRAVLUND OG «RAM»

juli – DA JEG TRAFF JOHN LENNON I LONDON (og flyktet fra en heks i Brighton)

AUGUST – BOOTLEGS, POESI OG CLUB 7

SEPTEMBER – EVAs KJØRESKOLE OG CLUB 7s MAURICE

OKTOBER – LANGT MELLOM FRISTERINNENE

NOVEMBER - LYDLØS SNABELGØY OG ON THE ROAD AGAIN

DESEMBER – POLVOTT SOM VINDUSVISKER OG TORMODS SLEMME PROVIANT

Storbritannia 1971

5 singler

George Harrison – «My Sweet Lord» (Apple)

T. Rex – «Hot Love» (Stateside)

Diana Ross – «I’m Still Waiting» (Tamla Motown)

Rod Stewart – «Maggie May» (Mercury)

Slade – «Coz I Luv You» Polydor

USA 1971

Marvin Gaye – «What’s Going On» (Tamla Motown)

Three Dog Night – «Joy to the World» (Probe)

Carole King – «It’s Too Late» (Ode)

John Denver – «Take Me Home, Country Roads» (RCA)

Isaac Hayes – «Theme from Shaft» (Stax)

1971 – måned for måned

Min tur, fyller 19 - 13. august 1971

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS

Fire bøker

Skøyte-VM i Göteborg:

Norsk fotball:

Engelsk football

1972 - egen leilighet og kampen mot EEC (og utkastelse)

1970 - Farvel Beatles, velkommen sjalusiens grønne spøkelse

YANFRIIS.NO