Øyeblikket. Kvelden da Norge sto stille, og jubelen brøt løs. Folkeseier i kampen mot kjepphøye politikere som endte med å måtte spise sine egne gamasjer. (Arbeiderbladet 26. september og Aktuell 7. oktober 1972)

JANUAR – SKØYTER ER IKKE VIKTIG (likevel)

Jeg skal ikke plage med skøyter denne gang. Ard Schenk var uovervinnelig, og da var det ikke gøy lenger. Men jeg hadde i hvert fall min egen bil, manøvrerte gjennom vinterføret på sommerdekk, og det gikk ganske greit. Fiat 600 kommer frem over alt.

Jeg var ikke spesielt velhavende, så plateinnkjøpene lå ikke tett. Det ble låning og taping, selv om jeg egentlig hatet å liksom-ha LP'n på bånd. Ingen gikk på den. Du hadde IKKE LP'n. Lydbånd gjelds ikke. Det er noe alle vet. Hvor er coveret f.eks.? Skal du sitte og glo på en båndeske som du har skrevet inn låtrekkefølge på med kulepenn? Hah! Og pøh!

Tormod hadde Paul Simon. Det hadde ikke jeg. Bare på bånd. Audun kjøpte Jackson Browne. Han lånte ikke bort plater. Så jeg kunne bare høre den der. Inntil jeg fikk råd utpå sommeren og handlet hos Ringstrøm. Ikke kunne jeg spille Blue Öyster Cult for dem og vise hvor kul og mystisk jeg var, heller, for du kan ikke dra på fest med lydbånd. Slik levde man på den tiden. Like etter krigen.

Det lyder ikke fullt så usselt som “Jeg har’n på kassett”, men “jeg har’n på bånd” ligger ikke langt etter. Det er ikke tillatt å inkludere spolebånd når man teller opp platesamlingen sin. Jeg hadde “Blue Öyster Cult” på bånd.

FEBRUAR – KASSERER I AKMED

En ganske fin februar. Fiat 600-mobilen tok meg dit jeg ville. Og på Forsøksgymnaset hadde jeg kvalitetsdiskusjoner om viktig musikk med medelever som Willy B og Jan Arne Handorff, hentet iblant en annen medelev, Erik Disch, på Eiksmarka på vei til skole eller Club 7, og tilbragte timer og dager ved stambordet på Jacobsen konditori sammen med Pernille og Lisbeth og Erik og Tormod og en pose LP-plater nyinnkjøpt hos Ringstrøm.

Jeg var fortsatt sterkt politisk engasjert, aller mest i kampen mot EEC (kasserer i Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid i Bærum, pengene oppbevart i en leketrikk av plast), men det stakk ikke dypere enn at jeg tok Paul McCartney i forsvar og var i stand til å finne gode argumenter for "Wild Life"-albumet, og det midt i "Imagine"-bølgen.

Det straffet seg, selvfølgelig, og fikk et ubehagelig etterskjelv da Paul valgte å følge opp mitt triumfkort denne måneden, “Give Ireland Back To The Irish”, med “Mary Had A Little Lamb” i mai. Akkurat da jeg hadde etablert Paul på barrikadene, trekker han teppet vekk under meg med den. Hva-sa-jeg-folket piplet over av skadefryd.

Jeg dro på Club 7 og mumlet for meg selv. De spilte ikke Paul der heller.

MARS – BOGSTADVEIEN 30 BLUES

Tunge tider for oss som spilte Paul McCartney-plater. Jeg var i studentalderen, selv om jeg ikke studerte, og nesten alle vennene mine var studenter. I disse politisk korrekte miljøene tilhørte Paul McCartney fienden. Uansett hva han gjorde. "Wild Life" var utrolig vanskelig å forsvare da ingen gadd høre mer enn to låter inn i albumet før de satte på noe annet, gjerne "Imagine" eller "Harvest" eller "Paul Simon" eller til og med The Doors' allerede gamle "L.A. Woman". Alt bare ikke

Bip bop, bip bip bop
Bip bop, bip bip band
Dig your bottom dollar
put it in your hand

At Paul hadde skrevet en sang om konflikten i Nord-Irland ga dårlig uttelling. Særlig, sa de bare. Ingen ville høre.

*Denne gilde saken gikk alle hus forbi. Noen mente at Paul bare lot som om han holdt med Irland for å bli kul igjen.*

Jeg sov på en madrass på Rektorhaugen på nåde. Auduns nåde. Odd hadde permanent plass i kollektivet. Jeg var bare passing through. På en madrass. Med "Wild Life"-albumet mitt, og de glisne skoledagene på Forsøksgymnaset som jeg visste at ikke førte noe sted, igjen utkastet hjemmefra, ingen utsikter til bedring, ingen penger til bolig, men frikort på Club 7 siden jeg jobbet i garderoben, og egen parkeringsplass i garasjen der, da jeg fikk bruke min stefar Aages faste plass etter arbeidstid. Han var ikke så sint på meg som min mor, så han gjorde meg hemmelige tjenester.

Sånn gikk dagene uten at jeg øynet noe mål. Mine gamle klassekamerater fra Nadderud var allerede i gang på Universitetet. De skulle noe sted, de hadde planer og mål og visste at de kom frem. Jeg drev for vær og vind og innimellom for Postverket; min nødutvei hver gang økonomien imploderte, noe den gjorde ganske ofte i årene 1969-73.

Jeg var god på post. Et lyn til å fordele brever og korsbånd i hyllene - eller hekken, som vi kalte den - over plassen min, kjapp i de fleste oppgangene, med unntak av fryktede Bogstadveien 30 - en hel vegg postkasser, ordnet etter leilighetenes nummer, ikke etter beboernes etternavn, hvilket er en stor forskjell når man står der med et brev til Fredriksen og leter fra kasse til kasse, ca 100 000 minst, Fredriksen, Fredriksen .... og tiden går, og kanskje er det ingen Fredriksen der i det hele tatt, eller kanskje har Fredriksen glemt å sette navn på kassen, hvem vet, og ARRRRGH! postbudets blues går i skarp dur med stadige utbrudd i skurrende septim.

Men jeg hadde knikset inne, postmann-vippen, det lille hoppet som elegant fører deg fra gateplan og opp på fortauet uten at du behøver å justere farten, du gjør det automatisk, uten å tenke, du er postmannen, dedikert til og inkarnert i sine oppgaver, og da snakker vi: The Postmannen!

APRIL – FLØRTING VED HJØRNEBORDET

Forsøksgym-tiden. Og Club 7-tiden (da jeg jobbet i garderoben). Og bilist-tiden. Og flørtetiden. Tormod hadde fått kjæreste. Jeg forsøkte. Ingen ulempe at de var venninner. Tormod overnattet en del på pikerommet til kjæresten sin nede på Bestum. Der spilte de "Paul Simon" og "L.A. Woman" og “Tea For The Tillerman”. Tre nøkkeltitler i alle oppvakte unge menneskers platesamlinger den gang.

Mine flørteseanser foregikk som oftest ved bordet i 2. etasje over inngangen i Jacobsen konditori. Der slo man i hjel store deler av formiddagene på Forsøksgymnaset. Dagfinn flørtet med den samme som meg, var veldig sterk og kunne bli mørk i blikket. Men han var snill. Jeg passet meg litt likevel. Derfor trakk flørtingen ut, og jeg fikk tid til å bli kjent med henne, hennes to søstre, hennes mor og hennes onkel Gunnar, en hyppig besøkende husvenn. Jeg tror ikke han var en ekte onkel, men skal ikke si det for sikkert.

Mandag 10. april hadde jeg garderobevakt på Club 7. Det var tjukt av folk, og garderoben var stapp full. Men ikke pokker om jeg tenkte å henge der når det var fintfolk med rett til å bråke på scenen der inne. Jepp, i storsalen bearbeidet Captain Beefheart og hans magiske band omgivelsene, og de spilte så høyt at afghanerpelsene og kåpene skled av hengerne. Veggene ristet. Her var ingen tid å miste. Jeg kjempet meg ut i folkehavet, og ble utsatt for et massivt trøkk 16, slegger hamret trommehinnene inn i hjernen. Litt overrumplende, men en fryd for øyet. Gjennomsiktig trommesett, så ut som det var av glass. Briller med tesil-innfatning. Inntrykkene bare veltet over deg. Jeg hadde aldri hørt så høy musikk noen gang ever, det var über-brutalt. Men likevel. Man visste at dette kom til å bli en sånn konsert som folk fortsatt ville snakke om i 1975.

Jeg bommet med minst 50 år, for sannelig snakker man om Beefheart på Club 7 ennå. Så ja, jeg var der. Jeg betalte ikke engang for å komme inn.

***“The Spotlight Kid”, Beefhearts nyeste LP da han dundret inn på Club 7 i april 1972. “Clear Spot” kom seks måneder senere. Han var i flytsonen. (Reprise)***

Nå vet jeg forresten hvorfor jeg ikke likte "Exile On Main St." til å begynne med. Jeg hadde ikke råd, den var for dyr, men jeg lot som om det ikke var viktig. Derfor sablet jeg ned albumet etter svært overflatisk kjennskap til innholdet (smakebitene på NMEs flexisingle), og var så bastant i mine uttalelser at jeg ikke kunne gå tilbake på det før alt var glemt. Det tar som kjent 100 år, men så lenge orket jeg ikke å vente. Jeg smugkjøpte albumet hos Ringstrøm sent i 1972.

*Gratis bonus med New Musical Express 29. april 1972.*

MAI – KATASTROFE-ARTIUM OG SNEKKEKYSS

Først politiker og EEC-motstander. Så litt Club 7-hygge. Og etter hvert flørt og smask. Mai måned var fin sånn i 1972.

På vei inn i kjæresterier igjen. Denne gangen hadde jeg det på følelsen, så jeg ble ikke veldig forbauset over det som foregikk da vi la ut på fjorden i Steinars snekke på selveste 17. mai. En uke tidligere hadde jeg det bare på følelsen, kjæresterier er rare sånn, og spilte vel antagelig "Mary Had A Little Lamb" litt brydd. Veien fra "Give Ireland Back To The Irish" til den elegant sammenskrudde søtsuppen av en barneregle var noe uventet.

Men 17. mai 1972. For en gangs skyld droppet vi sentrum og ståket og lurvelevenet og pissatrengen og køene. Vi dro ut på fjorden. Og etter mange måneders vennskap og økende elektrisitet, fikk jeg kjæreste. Klinte under dekk. Alt såre vel. Man blir høy på slike kvelder. Det var bare for perfekt. Lummervarm forsommer, kjæresterier, og vuggende trebåt mens natten var lys og stjernehimmelen høy. Hun hadde sånne øyne som jeg var så svak for, øyne med stjerner i seg.

OK så gikk det skeis med artium. Privatisten i meg var en slendrian av en annen verden. Han klarte 2 i biologi med et nødrop etter å ha åpnet boken for første gang på trikken til muntlig-eksamen.

Fortell om bregnen! Tja, det var ikke mye å fortelle om den, mente jeg.

1 i matte. Fryktelig bittert da jeg faktisk karret til meg en 3'er i muntlig. All kunnskap også denne gang hentet rett ut av nyåpnet bok på trikken.

Aller verst med fysikk. Jeg var så nervøs at jeg tok alle de beroligende tablettene min mor hadde gitt meg til bruk over flere dager, og sovnet. Blank besvarelse, gitt.

Det var den dagen Iver også skulle opp i fysikk, og misforsto det lille begeret på pulten som var ment for blyantspissing. Han tente seg med største selvfølge en sigarett og slo aske i koppen. Skal si det kom voksne folk løpende da. Et under at han ikke ble vist bort. Hvor sløv går det an å bli? Så sløv at man tar alle pillene sine og sovner på fysikkeksamen. Så sløv.

Røk i fransk muntlig også. Jeg sa det som det var:

- Jeg kan ingen ting, franskundervisning på forsøksgym lå nede denne våren.

- Siden du er så uformell og ærlig skal vi gi deg en sjanse, sa de. - Du leser et avsnitt høyt på fransk, vi stiller deg kun oui- og no-spørsmål fra teksten, svarer du korrekt får du 2.

Jeg fikk 1.

I historie havnet jeg i munnhuggeri med forhørslederen (jeg oppfattet henne som det) da hun mente at mine politiske vurderinger av NATO var helt feil, og at det da ikke hjalp at jeg kunne legge ut i det vide og det brede om alliansen, du får klage, sa hun, og smelte igjen døren. Jeg fikk 3.

Alt i alt var jeg ikke egentlig skuffet over katastrofen. Jeg sto jo i det meste, bortsett fra matte og fysikk skriftlig og fransk muntlig. 0 i fysikk, 1 i matte og 1 i fransk. Ikke mye til realartium, men hey! jeg hadde da heller ikke lest på forhånd, jeg levde på restene fra 2. gym på Nadderud tilbake i 1969-70, og åpnet ingen bøker før jeg satt på trikken til eksamen. Da var det jo slett ikke så ille. Min tid skulle komme.

Dessuten er jeg fortsatt stolt over min norsk-karakter i muntlig. Om det ble 4 eller 5 husker jeg ikke lenger, men jeg husker at jeg sto der i korridoren på Katedralskolen og ventet på tur, og hørte at to elever på rad fikk «Vildanden». Da var sjansen for at også jeg skulle få det eneste pensum-stykket jeg hadde lest, redusert til null. Jeg bestemte meg for å gi opp, tok de tunge skrittene ned trappen og ut i sommer-Oslo, strenet de få meterne ned til Ringstrøm og handlet LP-plater. Trøste-plater.

Av en eller annen grunn, kanskje oppstemthet over de nye platene, valgte jeg å vende tilbake til redselskorridoren – bare for å sjekke om jeg var blitt ropt opp ennå, og dermed strøket.

Akkurat da jeg kom slepende, ble navnet mitt ropt opp: “Yan Friis!”. Jeg gikk rett inn til løvene, forfjamset, uten å tenke “var dette så lurt?” før det var for sent. Jeg fikk ikke «Vildanden», jeg fikk folkevisen «Olav og Kari».

Jeg skulle til å besvime, men så gryet håpet. «Olav og Kari», den hadde da lærer Gjerpe gjennomgått med oss den gang jeg gikk på Nadderud. Og plutselig falt bruddstykker av to år gammel undervisning ned på tankegulvet, som tapetflass fra veggene i en nedrivningsgård.

Jeg begynte stammende og nølende å plukke biter. Så fant jeg noen som hørte sammen, og gradvis gikk jeg over fra stotring til flytende dosering. Og skjøt fart. Triumf. Triumf. Gjerpe, som ved en senere anledning oppsummerte meg som “direkte vemmelig”, ville kanskje nikket nådig.

De hadde et skudd til i revolveren: Gammelnorsk. Et listig pek. Ingen normale mennesker forstår gammelnorsk. Bortsett fra islendinger. Og de skal ikke opp i norsk muntlig på Katta. Ergo var ikke gammelnorsk en øvelse jeg prioriterte. Men jeg hadde lest min Snorre. Min favorittbok som gutt. Og nå ga de meg et stykke som jeg gjenkjente. Først måtte jeg lese det høyt, og der var jeg ikke dårlig. Det var bare å overdrive litt. Men da jeg skulle oversette, måtte jeg ty til hukommelsens svevende konturer og freidig gjendiktning. Det syntes de var helt greit.

- Flott, Friis, sa eksaminator-damen begeistret. – Det var en fin og personlig gjenfortelling av teksten.

Og så fikk jeg gå. Med en bærepose ferske plater og en 4’er (eller 5’er) i beltet. Moralen i historien? Gi aldri opp? Neppe. Prøv heller: Når du er i tvil, kjøp vinylplater. Og gjerne «Broken Barricades».

Nå bar det hjem til kjæresten.

Deilige maidager ruslet sakte mot juni og alt var såre vel. Jeg hadde flyttet inn hos familien til kjæresten min på Heggeli, med morens velsignelse. Fiat 600-mobilen parkert utenfor.

Plater vi spilte i disse yre sommerdagene: "Harvest", "Paul Simon", "Teaser And The Firecat", "In Concert (The Troubadour, 1969)" (Rick Nelson), "L.A. Woman" og ikke minst "Broken Barricades", en ujevn LP, men den har det vanvittige multi-piano-drivet kalt "Simple Sister".

Forsommeren 1972 i det store formatet.

Og her, de herligste hitsene i England sommeren 1972:

JUNI - AVSKJED OG DUFTEN AV GYLDEN HUD PÅ FORNEBU

Skaffet meg tidlig "Some Time In New York City" på import. Katastrofe. For et møkka-album. Ingen ville høre på det. Lyden var skingrende, de ordentlige låtene få. Hva var det John drev med. Og hvorfor lot han Yoko synge?

Men jeg hadde kjæreste og folkefesten Nei til EEC var i full gang. Man hadde annet å tenke på enn John Lennons skrøpelige vurderinger. Demonstrasjonstog. Løpesedler. Aktiviteter. Og Tormod, Steinar og jeg planla geriljaangrepet på Sørlandet. Stein planla litt, men skulle av i Fredrikstad for å fortsette på Interrail. En annen type geriljaangrep, vil jeg tro, for det fantes masse interrail-jenter på disse interrail-togene, det var noe alle visste.

Første del av vår cabincruiser-mot-EEC-turné bragte oss til Strømstad, og etter hvert Svinesund. Det siste ikke av politiske årsaker. Ikke en gang av religiøse. Og da var Stein fortsatt med.

Vi fortøyde båten på svensk side rett under Svinesundbroen. Et forbudt og livsfarlig påfunn, som vi ikke tenkte på da, men ble gjort alarmerende oppmerksom på da vi fortalte om det senere. Man skal nemlig aldri fortøye under broer, og særlig ikke høye broer. Folk hiver ting. De får stor fart. Får du en slik ting, f.eks. en flaske, i skallen, er det bare å si takk for seg.

Vi syntes vi hadde vært lure. Riktignok måtte vi klatre litt, men det var nær nok til at vi greide å spasere til et av de sagnomsuste teltene som rommet det forbudte. En mistenksom dame med skarpe øyne mønstret oss før hun tok pengene og slapp oss inn i mørket. Tormod, Stein, Steinar og jeg.

Det var stummende mørkt. Man måtte føle seg frem mellom campingstol-rekkene. Vi snublet uavlatelig, ranet for retningssans. Til slutt ga vi opp og valgte første og beste stol. Da kom scenelyset på. Og vi oppdaget at vi satt fryktelig nær, faktisk på første orkester, klint inntil den opphøyede scenekanten. Det var bare oss i hele teltet. Og en eldre mann, langt der bak.

Teppet til side, og der sto hun, litt drøy midtskips, minimalt påkledd med en sprakende rød velourboa rundt halsen. Smilet bredt, ansiktet kittet og malt. Hun måtte da være eldgammel, minst 35. Fra høyttaleranlegget skrallet David Roses "The Stripper".

Damen roterte rundt sin egen akse, litt ustø, et plagg havnet på gulvet, mer mistet enn slengt, så det ut for oss. Snart var puppene fremme. De var veldig store, og de ville oss vel, for nå kom damen vuggende ned fra scenen, blikket låst i Steinars, vi kunne se ham svette, tvers igjennom krøllene, han var paralysert, han var kobraens bytte. Nå slynget damen seg rundt ham, presset det redde ansiktet hans mot brystene, og toppet seansen med å sette seg overskrevs, front mot front, Steinar var fortapt. Ytterst i synsvinkelen så jeg en bevegelse. Det var den gamle mannen som rykket hurtig fremover, seterad for seterad, han ville også gjerne paralyseres.

Damen hadde planer for Steinar. Det ble nevnt pengesummer. Dessverre hadde Steinar tapt taleevnen. Det kom bare krøllete kremt fra ham. Vi forsøkte å forklare damen at hverken Steinar eller vi hadde tenkt å bli med henne til et hyggelig sted for kos. Vi var reddslagne, men opprømt, vi kunne slett ikke, men skulle så gjerne ha turt. Reisekassen knurret advarende. Da dukket billettdamen opp. Ut med dere, sa hun. Fattigstudenter! Kom dere ut!

Og ut kom vi oss. Så det var dette som foregikk i svineteltene på Svinesund. Vi var snart 20 år og innviet i den svenske synden. Den var kolossal, litt drøy midtskips og tungt sminket.

Så slapp vi av Stein i Fredrikstad og satte kursen for Arendal. Tryggere der.

1972 blir den store strandhogg-sommeren. Steinar, Tormod og jeg nedover sørlandskysten i en svært tørst cabincruiser, båten overklistret med Nei til EEC-propaganda. Her skulle aksjoneres.

***Her skulle aksjoneres. Og vi var mange. Som Arne Haugestad, her på talerstolen, 7. juni 1972, og vi, i Arendal med løpesedler og cabincruiser.*** *(Foto av Haugestad: Paul Andreas Røstad / Norsk Teknisk Museum. Lisens: CC BY 4.0.)*

Mens Tormod og jeg samtidig pleiet vår hjertesorg. For våre søte snupper var reist på kibbutz-ferie til Israel, og alle vet hvor kjekke gutter man risikerer å møte der. Vi ante verdens undergang og kjærleikens død. Brevene deres til Poste restante 4800 Arendal og senere hele veien til Jarveien og Guldbergs vei, kom sjeldnere og sjeldnere utover sensommeren, mens våre av en eller annen merkelig grunn, ble skrevet hyppigere og hyppigere, side opp og side ned med formaninger og bekymring og inkludert fortellinger fra båtlivet i skjærgården. Uvisshet er noe herk.

Jeg husker at hun luktet søtt av såpe, parfyme, blomster og gylden hud, og øynene hennes funklet og kyssene var myke, og suget under hjertet var en knyttneve-stor sten av sorg og lengsel. Vi satt i fotoboksen på Fornebu og tok avskjedsbilder. Hun hadde en bluse med hvite blomster på lyseblå bunn. Jeg husker det så klart at jeg fortsatt aner duften av henne. Så unge vi var. Hvor verden lå for våre føtter. Og nå, i 2026, er hun borte, reist over elven, til englene, og jeg er den eneste på denne jord som har erindringen om to unge, forelskede mennesker i en fotoboks på Fornebu en dag i juni 1972. Det gjør meg uendelig trist. Enda det er 54 år siden.

En fotoboks på Fornebu for 54 år siden. Og farveversjonen med AIs hjelp i 2026.

JULI – HJERTESORG, EEC-KAMP OG TORKEL RAVNDAL

***Jakkemerket mitt overlevde faktisk jakken (den sorte av skinn som Audun lot meg låne under tvil, og som falt fra hverandre lenge før han ringte på på Hovseter i 1985 og ville ha den igjen).***

Kampen mot EEC og dyrtid inkluderte offensiv kjennskap til strandloven, satt ut i praksis da et eldre ektepar kastet fortøyningen vår på sjøen under en bade- og overnattings-stopp ved en idyllisk, liten skjærgårdsøy. Privat, sa de. Vi truet dem tilbake med politianmeldelse da man ikke kunne se deres bolig fra svabergene her nede og følgelig hadde all rett til å fortøye båten og svale oss i folkesjøen.

Ekteparet trakk seg forvirret og mutt tilbake. Vi fikk dårlig samvittighet og reiste videre. Hva jeg ikke visste, er at jeg misset en konsert på Club 7 med David Blue. Jeg hadde ikke oppdaget denne amerikanske visekunstneren og Dylan-vennen ennå, det skulle ikke skje før til høsten, med albumet "Stories", plukket opp hos Ringstrøm.

Steinar, Tormod og jeg kjemper altså mot EEC og dyrtid langs sørlandskysten fra en dyr og lekker cabincruiser. Steinars far, dypt engasjert på Ja til EF-siden, kom ikke til å like det. Vi var mobile og beveget oss som en rakett i en sky av hundrelapper.

Tormod og jeg led av savn. Kjærestenes hjemkomst lå fortsatt et langt stykke frem i tid. Brevene til ham stoppet opp, så fikk han sine i return to sender til poste restante 4800 Arendal - og senere Jarveien. Mine høstplaner var ganske åpne, Tormods låst til Trandum hvor han skulle avtjene sin heimvernsplikt. Ikke rart han elsket den klagende gitarinstrumentalen "I Will Return" (Springwater) som gikk i loop på jukeboksen på Trandum den høsten.

Sommerens kjærlighetsbrev var alvorlige saker. De krevde flid. Vi lå for dregg utenfor Mærdø. Under strålende solhimmel og med viltert barneliv på grunnen nedenfor kafeen. Jeg skrev på blått airmail-papir som veide mindre enn luft. Jeg skildret hva vi hadde gjort langs kysten, tildragelser og måltider, hva det nå kunne være, innimellom flettet jeg følsomme, lengselsfulle svulstigheter som forhåpentligvis vil røre et svikefullt kvinnehjerte der det befant seg blant kjekke, mørkhårede menn med dådyrøyne. Vi visste det nok.

Kibbutz-liv var bare et skalkeskjul for eksotisk forplantningslære under stjernestrødd himmel, blant palmer og appelsiner. Vi visste det nok.

Det var ikke til å holde ut. Men det kunne jeg ikke skrive. Så jeg skrev lengsler og bekymrede råd som egentlig var tynt kamuflerte utbrudd av grønn sjalusi. For å gi brevene liv og identitet illustrerte jeg dem. Jeg er ingen tegner, men jeg mestret streken godt nok til at man så hva det forestilte. Akkurat nå dekket på seilbåten bortenfor oss. Tre piker i bikini lå og solte seg i baugen. Jeg lot den ene være toppløs. Utsikt fra båten vår, skrev jeg. Et ynkelig mottrekk for å skape sjalusi i et fjernt pikehjerte som akkurat samtidig sikkert drakk Lumumba sammen med en utålelig israeler med brune dådyrøyne og vakre hender. Det stakk i maven. Vi visste det nok.

Vi dro inn til Arendal. Full fres på cabincruiseren. Gled sakte inn i Pollen. Folkeliv. Nei til EEC-båten kom. Folk så på oss fra rekeposene og isene sine.

Bevæpnet med brosjyrer gjorde vi strandhugg, eller snarer pollhugg, delte ut og ble tatt vennlig imot. Veldig mange ville stemme nei til høsten.

Borte i hjørnet av fiskebryggen (sto det en musikkpaviljong der på den tiden?) holdt Torkel Ravndal oppvisning. En kampesten. Han utfordrer oss EEC-aktivister. Kan dere ta i med meg? Kampestenen veide omtrent et fjell. Ikke til å rikke. Da tok kjempen spenntak og løftet beistet. Opp i en henger. Et gisp gjennom publikum.

Men nå ville Torkel høre om EEC. Han var mot og ville bidra. Vi overlot ham en god bunke løpesedler og brosjyrer. Han lovet å ta det med seg til neste stopp. Torkel skulle løfte kampesten i sommer. Mot EEC, la han til og gliste. T-skjorten vi ga ham var størrelse knøtt - for Torkel Ravndal. Han brukte den som turban.

Torkel Ravndal, en kjernekar og EEC-motstander. Figgjo bydelsutvalg ville ha ham på sokkel. Det støtter jeg. Torkel er en legende. Få opp farten folkens, og jeg vet at Lars Beckstrøm er enig (han skrev sangen “Torkel Ravndal” i 1999). *(Faksimile fra Stavanger Aftenblad i juni 2008)*

AUGUST – McCARTNEY I NJÅRDHALLEN OG ULOVLIG HYBEL PÅ SOGN

Det lakket og led mot sommerslutt. Tormod hadde det ille. Kjæresten hans skrev ikke lenger. Han satt og sonet sine måneder på Trandum. Akkurat hva han ikke trengte.

Jeg kjørte rundt i min lysegrønne Fiat 600 med dører som åpnet seg omvendt vei, og jeg kunne besøke ham og høre "I Will Return". I motsetning til Tormod hadde jeg større forhåpninger til min kjærestes hjemkomst. Ikke minst fordi jeg bodde i sengen hennes hjemme hos hennes mor og søstre i Guldbergs vei. Det lovet langt bedre enn brakkeliv på Trandum.

Jeg var som vanlig kastet ut hjemmefra, så alternativet hadde vært mine besteforeldre. Jeg måtte ha en jobb, og vendte tilbake til Musikkhuset. Det var gått to år siden sist, høsten 1970 som visergutt, en mistrøstig tilværelse i mistrøstig høstregn.

Comeback i plateavdelingen ble noe helt annet. Bortsett fra at Hermansen, butikksjefen, ga meg junior-oppgaver så ofte han kunne, hvilket betydde å tørke støv av kassetthyllene og trampe pappemballasje flat i bakgården. Kundene mine stjal han hver gang han været at de skulle kjøpe flere plater, han hadde en barnslig konkurranse gående om hvem som sto med høyest totalsalg når man gjorde opp dagens kasse. Og så utleverte han nyreslag hver gang han passerte deg i den trange passasjen bak disken.

***Det store øyeblikket: Paul McCartney på Makrellbekken.***

Sensommerens store øyeblikk: Wings i Njårdhallen. Paul McCartney i Norge. Nesten ikke til å tro. Selveste Paul. Hvor filleristet han enn var blitt av pressen og av John Lennon, han var fortsatt Paul. "A Hard Day's Night"-Paul. "Sgt. Pepper"-Paul. "Abbey Road"-Paul. Det nærmeste man kom gudene - på jord.

Det vrimlet på Makrellbekken. Wings-bussen var der. Stemningen så forventningsfull at det gjorde vondt. Jeg kommer mutters alene. Det passer meg veldig bra. Jeg vil ha dette øyeblikket for meg selv - i folkehavet.

***Slik reiste Wings rundt i Europa. Ikke akkurat luksus-transport.*** *(Wings - Photo: paulmccartney.com / MPL Communications Ltd)*

Billetten var ikke allverden, men jeg klarte å manøvrere meg til en ypperlig plass. Jeg så Paul så tydelig at skjeggroten hans ble en del av minnet. Blåsvart. Som håret. Jeg hadde ingen ting å innvende mot konserten. Jeg svevde.

Særlig hang én låt fast, den dovent hypnotiske bluesen med den gåtefulle teksten: "1882". Den ble liggende og gnage i bevisstheten min gjennom en stabel tiår, savnet etter å høre den igjen ble ikke stillet før "Red Rose Speedway"-boksen endelig kom i 2018.

Låten er om mulig enda bedre enn jeg husker den fra Njårdhallen 9. august 1972, nøyaktig fire dager før jeg fylte 20.

Wings i Njårdhallen. Min beste konsert? Sikkert ikke. Det har ingen ting å si. Det var mektig, en begivenhet, antagelig det nærmeste jeg kom Beatles-følelsen i mitt liv. Og da snakker vi nær. Enda nærmere enn da jeg fikk Paul til å pisse i veggen på dassen i Abbey Road syv og et halvt år senere. Og tenk, jeg hadde altså sett både John og Paul før jeg fylte 20.

Kjæresten kom hjem fra Israel nå. Brun og blid, men ikke så nær som jeg hadde håpet. Vi måtte jobbe med forholdet. Verre for Tormod. Kjæresten hans var også kommet hjem, men som ex-kjæreste. Det var tøft når man holdt til på Trandum og det var høst.

*Her bodde vi helt uovlig. Ingen sa noe, men damen nede i første holdt vaktsomt øye med oss. I drøyt to måneder bodde vi i hybelen på Sogn, så fikk jeg los på leilighet i Harald Hårfagres gate.*

Jeg kunne ikke bo hjemme hos kjæresten lenger, så vi måtte finne et sted. Vi ble tipets om en hybel i studentbyen på Sogn, ulovlig, men tilgjengelig. Vi tok den. Og inn flyttet hele stereoanlegget mitt og platene og spolebåndene og båndopptageren. Det var bare så vidt plass til to mennesker også.

Hver morgen snek vi oss nedover trappene på Sogn, hastig forbi den vaktsomme damen i første etasje, livredde for å bli knepet. Vi klarte aldri å unngå de skarpe øynene hennes.

Paul var blitt hasjhelt. Oppslag både i Aktuell og Nå. Jeg kjøpte begge bladene og ble provosert av Nå. De kalte Paul for "hasjhelten" på forsiden, og startet saken med det vonde bildet fra Sverige hvor Linda roper rasende til politiet mens en utmattet Paul støtter hodet mot skulderen hennes.

Når jeg ser LP-listene fra august, husker jeg tiden på Musikkhuset. Husker hvor irriterende det var å selge Gilbert og Cassidy i bøtter og kar. Men det var også ferske saker av substans her som gikk rimelig godt. ELP, Rod Stewart, Elton John, Cat Stevens og Neil Young. The Slider merkelig lite. Og Exile On Main St. tror jeg ikke jeg solgte et eneste eksemplar av.

Jon Rainheimsæter (med runde Lennon-briller og bart) hadde en stor bunke LP'er bestilt på import som han betalte ut i puljer. Han hadde god og smal smak. Jeg var ofte innom hyllen hans og hentet ut plater jeg smuglyttet på.

Mine kunnskaper om countrymusikk var ikke spesielt omfattende i 1972, så man får vel skylde på ung dumdristighet da jeg prakket Ringo på en Johnny Cash-fan. Merkelig nok ble han ikke fornærmet, men punget ut. Han likte "Beaucoups Of Blues"! Mannen var fjetret. Det hadde han ikke ventet. Og fra Ringo!

LP'n var nok best på overraskelse, og ikke veldig slitesterk. Jeg kjøpte meg et nytt eksemplar for noen dager siden. Fint cover, lekker engelsk glansing, og veldig god lyd. Men Ringo er ikke mannen for de store anledninger når det gjelder å belive følsomme klisjeer. Men han får for forsøket. Eksellent komp også, made in Nashville.

SEPTEMBER – DA NORGE SA NEI OG TJUKKASENE FRA BELGIA

Så ble livet en slags rutine. Jobb på Musikkhuset. Samboer på ulovlig hybel på Sogn. Vorspiel hver helg. Det gikk i slitte Elvis-singler og "Ziggy Stardust". Bowie-LP'n hører jeg for første gang her, i hodetelefoner, mens samboeren sov. Jeg fikk gåsehud. Førstemøtet med Ziggy var mektig. Hypnose. En av de mest komplette LP'er jeg hadde hørt.

Innlosjert på Sogn studentby. Kjæresten, stereoanlegget mitt og jeg. Det kunne iblant være nok. Bare man hadde til mat og drikke, og kanskje en gøyal sigarett. Det var nå jeg fikk det for meg at, ja, jøss, det er jo plateanmelder jeg vil bli.

Jeg laget mange utkast. Lånte plater hjem fra Musikkhuset. Skrev skisser. Ble grinete. Fikk det ikke til. Fokuserte på “Made In Japan”. Fikk det ikke til.

Glade dager i september. Spennende dager. Det nærmer seg folkeavstemning om EEC. Vi delte ut løpesedler, vi gikk med klistremerker, vi trodde på seier, men var urolige. Jeg hatet det teite fingersymbolet til Ja til EF. Stemningen i Oslo var god, folk engasjert, i Folkebevegelsen og i vår smalere Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. AKMED for innviede. En levende og engasjert folketid. Veldig mange var enig for en gangs skyld enige om noe i full offentlighet. Det ble diskutert på gatehjørnene. Engasjement. Varme panner. Det var ganske kult.

***Forsiden. Som vi jublet og godtet oss.***

26. september 1972. Dagen derpå for både regjeringen og store deler av opposisjonen, Norge stemte nei til EU. Vi feiret. En folkeseier som trosset all den kostbare motstand som etablissementet kunne stable på bena. Det var en sånn vi slo Brasil! fotballfølelse.

De fleste husker avstemningen og at de koste seg med avisene dagen etter - blåtirsdag. Men nesten ingen husker at det var noen rare tjukkaser (eller enorminger, heter det visst nå) fra Belgia som toppet hitlistene våre med "Popcorn".

***Belgiske tjukkaser danser med popcorn.***

Jeg solgte den dumme platen i bøtter og spann på Musikkhuset.

Morsommer å selge kvalitet. Det gikk en del av "Garman". Den angloamerikanske visebølgen hadde truffet Norge, og vi hadde våre egne fullgode helter i Ole Paus, Finn Kalvik og Øystein Sunde, for å nevne tre.

Angrer jeg på at jeg stemte nei? Slett ikke. Seieren i folkeavstemningen opplevde vi omtrent som da Fred Anton Maier ble europamester, verdensmester og olympisk mestrer i én og samme sesong (1968). Å se de tidligere så kjepphøye politikerne tygge på sine egne gamasjer var ubeskrivelig herlig. Snakk om gossing!

OKTOBER – TROLLTÅKE OG OVERKONTROLLØR HERMANSEN (med rett til å banke i rørene)

Høst. Det lille pauserommet på Musikkhuset eide Kjell hver gang det skulle bestilles Amerika-import, og det skulle det ofte. Han måtte jo tråle kataloger og Billboard. Det var travelt å importere. Han ville være i fred når han spiste den daglige bløtkaken sin også. Så måtte jeg stå ute og selge "Popcorn" og Gilbert.

I pauserommet kunne man ta en røk. Der viste Åge at han kunne slå virvler med basstrommen - hvis han hadde to pedaler. Jeg hadde ikke sjans. Falt ut av rytmen etter to tramp.

En dag la jeg merke til en mager fyr i skinnjakke som liksom lutet seg over nyhetene. Han hadde floket, skulderlangt hår - og forte sideblikk. Jeg så hva han drev med. Han var grådig. Minst fem LP'er under jakken. Så satte han kurs mot utgangen.

Jeg lot ham slippe helt ut og over fotgjengerfeltet i Universitetsgaten. Så var det "Hei, der!" og et tak i jakkekraven. Han ble gråblek. "Gi meg dem!" Verden gikk i knas. Han rakte meg albumene. Jeg husker fortsatt "Black Sabbath Vol. 4", "Trilogy", "Foxtrot" og "Roxy Music".

"Har dere ringt snuten?"

Stemmen hans var bare et nedslått hvisk. Nei, sa jeg, det har vi ikke. Nå tar jeg disse, og så kommer du aldri tilbake og gjør noe sånt hos oss igjen. Sa jeg. Han gapte. Så tentes lys av håp i øynene hans. "Er det sant?" Ja, det var sant. Han kunne gå. Han var fri. På forte ben. Men hevet hode. Forsvant han i retning Slottsparken.

Himmelen var grå. Regn i luften.

Det føltes godt å vende tilbake til butikken med platene under armen. Men butikksjef Hermansen gneldret rasende. Jeg hadde ingen rett til å la tyven gå. Hvor naiv var det mulig å bli? Jeg slapp etterspill. Av og til er det lov å være naiv. Kanskje gjorde unggutten det igjen. Kanskje ikke. Men akkurat i dag hadde både han og jeg hatt en fin følelse. Naiv? Javel. Det var verdt det. God smak hadde han også.

Enkelte slet fortsatt med å godta at Norge stemte nei til EU. Jeg var en veldig glad og lettet EEC-motstander i 1972. Tror nesten jeg feiret litt hver dag.

Ser at Black Sabbaths “Vol. 4" gikk inn på listen i Norge, og den spilte jeg en del. I hybelen på Sogn Studentby.

Det nærmet seg løsning på bosituasjonen. Min stefars mor måtte på aldershjem, og hennes obligasjonsleilighet ville gå tapt om ikke noen flyttet inn. Brødrene mine var for unge. Her måtte noe gjøres. Det måtte bli meg. Min mor engasjerte seg i lureriet, og vips meldte jeg flytting til Harald Hårfagres gate 12C, sjette etasje..

Jeg måtte holde ut på Sogn studentby, enda noen uker, helt ulovlig, selvfølgelig, men så flyttet den gamle endelig ut, og jeg inn - med samboer. Vi til å vaske og skure, for her måtte det innrømmes at det luktet, ikke kristenmannsblod, men definitivt trolltåke. Innerst i et skap fant jeg et halvt blomkålhode på glass, det levde, jeg sverger på at det rykket til da vi slo på lyset, og forsøkte å presentere seg.

Her måtte kastes. Og plumbes. Utslagsvasken var plombert av fossiler fra en fjern fortid som vi helst ikke ville tenke på. Aldri hadde det vært brukt mer Plumbo i et ganske alminnelig avløp på Oslo Vest siden spanjolene besøkte Mexico første gang.

Av sted til malingutsalget i Hegdehaugsveien. Gul bengalakk til kjøkkenet, blåbæryoghurt på soverommet. Sistnevnte fikk en utilfredsstillende avslutning da vi hadde kjøpt for lite maling, og glemt blandings-brøken. Så tok vi det på følelsen. Ingen av oss hadde farvegehør. Ja, ja. Malt ble det i hvert fall. Blåbær-ish.

Nå ble min mor vred på min stefars vegne, både fordi vi forandret så mye og fordi jeg bemerket slitasjen, lukten og de levende blomkålhodene. Hun truet med å kaste meg ut. Det var selsomt. Hun hadde allerede rukket å kaste meg ut hjemmefra et tosifret antall ganger siden januar 1970, og nå truet hun sannelig med å kaste meg ut fra leiligheten som jeg nettopp var flyttet inn i, med hennes velsignelse og ikke minst takket være hennes listige triks.

Men denne gangen gikk det ikke. Jeg sto opp, jeg sto imot, jeg var skarp. "Du var selv involvert da jeg meldte flytting, jeg står offisielt oppført som en del av den opprinnelige husstanden her, så hvordan var det du hadde tenkt å kaste meg ut? Tilkalle gårdeier, bekjenne dine løgner og gi ham leiligheten tilbake?"

Vi snakket ikke sammen på flere måneder etter det.

Jeg skulle imidlertid snart få med gårdeier Kåre Berg å gjøre. Først døde min stefars mor, det elskelige mennesket som jeg offisielt hadde delt leilighet med, og som da jeg var liten, hadde opplyst meg om at jeg egentlig var en bytting og svært uønsket. Iblant, når jeg måtte passes av henne, ga hun meg et tegneseriehefte som het Lupo. Antagelig for å være slem. Ingen leste tegneseriehefter som het Lupo.

Da Berg hørte at bytting-hateren hadde utåndet og blitt rodd over elven, var han snar nok til å banke på og informere meg om at det bare var å flytte. Obligasjonsleiligheter går ikke i arv. Sa han. Men jeg var et skritt foran. Jeg hadde meldt meg inn i Leieboerforeningen, og hvem ble mine juridiske spydspisser om ikke Knut Løfsnes og Per Aavatsmark. Det var ikke gode nyheter for Kåre Berg. Men han hadde ikke tenkt å gi seg.

Og slik fikk jeg min første leilighet, og levde i konstant angst for å få klager fra de eldste naboene. Det skulle vise seg at det ikke er alder som er avgjørende når man møter den virkelige versjonen av Rolv Wesenlunds Hermansen i "Hurra for Andersens".

Han bodde i D-oppgangen, opererte med stetoskop og banket i sentralfyr-rørene hvis han hørt at noen vasket opp i blokken etter klokken 23.00. Mer om den nidkjære og selverklærte oppsynsmannen i 1973.

Tormod var installert på Trandum. Jeg besøkte ham iblant for å muntre ham opp. Det var ikke så lett. Jeg var jo på frifot, mens han slepte seg gjennom heimevernstjenesten. Jeg hadde fått kjæresten tilbake. Tormod hadde det ikke. Og jeg tjente penger, kjøpte plater rimelig på Musikkhuset og satt (relativt) trygt innlosjert i Harald Hårfagres gate og spilte så høyt at Hermansen banket i rørene. Det trøstet ikke Tormod å høre det.

***Denne ble rene temalåten til Tormod og meg. Jeg kjøpte den til slutt på single. Og singler kjøpte man ikke ofte da lenger. (Polydor)***

De hadde noen knakende gode karbonader med speilegg i den lille familiekafeen i Harald Hårfagres gate, på høyre side rett etter at du svingte inn fra Slemdalsveien. Jeg satt der av og til med en karbonade og Dagbladet og leste sjakkspalten.

Kafeen er borte for lenge siden. Men den lever i et streif av et minne fra den første tiden jeg bodde i min aller første egne leilighet.

Jeg husker også kampen om parkeringsplass. Det var ikke så vanskelig som nå, men du var ikke garantert samme kvartal som du bodde i. Kanskje måtte man gå 50 meter. Huttetu.

Jeg husker ikke kjellerboden min, men jeg husker lukten i heisen. Innestengt med en dunst av olje og elektrisitet. Heisen hadde god tid. Det er vel eneste gang jeg ble utsatt for sånn luksus. Ellers har det alltid vært trapper.

Verst i de to årene jeg bodde i Jacob Aalls gate i 1984-86, fjerde etasje. Enormt høye etasjer; opp de trappene bar mine snille venner og jeg et hav av vinyl. Og der oppe i fjerde hadde jeg en gammel dame som nabo som et par ganger glemte middagen sin så røkvarsleren ulte. En gang brant det, da hadde hun satt den plastpakkede ferdigmiddagen rett på platen og sovnet. Jeg følte meg ikke trygg der.

I Harald Hårfagres gate var jeg trygg. Jeg hadde heis. Og en eldre dame som kunne finne på å ringe på bare for å spørre om noe helt ubetydelig, som om jeg hadde sett et brev, eller hørt om fru så og så. Noen ganger kløp hun meg fort, men vennlig i kinnet og lo en rar latter. Hun hadde spiss BH under den stramme angoraen. jeg hadde henne mistenkt for litt av hvert.

Og for nye lesere, eldre i 1972 var for meg damer over 30, kanskje helt opp til 50. Jeg syntes det var veldig gammelt. Jeg var nesten sikker på at de hadde slått av erotikken for lengst. Men det hadde de nok ikke. Så der lurte de meg.

Mer om damen i angoraen i 1973.

NOVEMBER – KVALM AV GILBERT, SKRIVESPERRE OG DIKTET SOM IKKE KOM TIL SAKEN

Det var november-ukene da Gilbert tok av så det gnistret, og det var direkte deprimerende å stå bak disken på Musikkhuset. Gilbert, Gilbert, Gilbert! I bøtter og kar. Singler. Og LP'er. "Back To Front" sto stablet over alt. Eller det føltes sånn. Jeg var blant dem som hadde latt seg sjarmere av mannens første hit, "Nothing Rhymed", og den risikable oppfølgeren "Underneath The Blanket Go" og delvis av debut-albumet. Men dette var overkill. Pluss “Clair”. Intet voksent menneske kan like “Clair”.

Legg til showstoppere som "Popcorn" og "Mouldy Old Dough", og du skjønner at den norske musikksmak var under angrep. Men man gjorde hva man kunne for de gode platene, som Prudence, Paus, Ziggy, Catch Bull At Four, Whisky In The Jar. Slike skatter og som bare det.

Hektisk i butikken. Julen mol som en katt. Det nærmet seg. Det bugnet av herlige LP'er i hyllene. Den nye til Moody Blues var ganske strøken. Mange elsket Uriah Heeps "Magician's Birthday" og Hawkwinds "Doremi Fasol Latido" og Deep Purples "Made In Japan" og Lou Reeds "Transformer". På rekke og rad mot jul. Dessuten var Paul våknet for alvor med "Hi Hi Hi" og den forunderlig besnærende "C Moon" som dobbel A.

Og John & Yokos julesingle fra 1971 kom endelig også i Europa. Man måtte jo like den, selv om John her plagierte “Stewball” så det grein i svingene. Fin er innspillingen uansett, og Yoko merker man nesten ikke, takk og pris!

EMI i Norge syntes nok de var skikkelig kreative da de laget denne annonsen. At John og Yoko hadde på seg militære uniformseffekter, bidro vel ikke til julestemningen, men kurven var jo bankers. Mange trodde at dette også ble brukt som cover på singlen i Norge, men de trodde feil.

Jeg skrev utkast til en anmeldelse av "Made In Japan". Ville prøve den på Dagbladet. Ambisjoner nå. At jeg skulle bli forfatter tvilte jeg ikke på, men enda viktigere var det å bli plateanmelder. Det sto skrøpelig til, musikkpresse fantes omtrent ikke i Norge, jeg var klar.

"Made In Japan"-anmeldelsen kom aldri i mål. Jeg klarte ikke å legge noen plan, teksten rant hit i det ene utkastet og dit i det andre. Jeg forsøkte å beskrive opplevelsen av å se dem i Njårdhallen. Men ordene visnet. Jeg spilte albumet enda en gang. Inntil jeg merket det man alltid må passe seg for når man skal anmelde. Lar man tiden gå og utsetter og utsetter, blir platen en plage, og du spiller den tom. Jeg merket at jeg ikke orket å høre "Made In Japan" flere ganger.

Jeg var urutinert og brukte opp tiden min.

Julerush og masekunder brant dessuten opp inspirasjonen og gjorde meg trett som en strømpe etter stengetid. Gilbert-platene føk unna. Tett fulgt av Uriah Heep.

Min favoritt blant nyhetene var James Taylors "One Man Dog". Et overflødighetshorn av låter, de fleste veldig korte, nærmest skisser, stemningsfullt, variert, varmt med lukt av tømmer og peis. En skatt. Den gikk nonstop i Harald Hårfagres gt. 12 C. Santana hadde jeg mistet interessen for. Det holdt bare i to album. "Caravanserai" havnet aldri hjemme hos meg.

Da man nærmet seg oppsummeringen av 1972 - egen leilighet, egen bil, egen samboer, virket alt unektelig lyst. Eneste skår i gleden var butikksjef Hermansen. Nyreslagene han tilførte deg når han passerte bak den trange disken. Hans resolutt ukule forhold til samtidsrock, som vi jo på en måte levde av; det skulle ikke spilles i butikken så lenge han befant seg i etasjen. Det var bare når han hadde formiddagspausen sin og gikk ned i kjelleren og spilte piano, at vi kunne sette de riktige platene på.

Musikkhuset var helt OK i porsjoner. All ståingen, de kjedelige arbeidsoppgavene og de elendige Gilbert-kundene, trakk ned. Å se vår stakkars sveitsiske kollega bli terrorisert av butikksjefen, trakk også ned. Stakkaren svettet som en gris og var livredd for at noen skulle oppdage at han drakk. Herregud, mann, det sto jo en eim av brennevin ut av porene dine, den overdrevne bruken av parfyme bare forsterket lukten, du var fortapt og visste det. Ja, for plutselig var han der ikke lenger.

Jeg ønsket meg et annet liv. Det var ikke her jeg ville havne. Jeg kunne ta en titt på diktene mine, liksom for å berolige meg selv med at ja, det skal komme en dag. Men jeg ble sannelig ikke sikker når jeg leste babbel som dette:

hva våknet vi opp til min kjære
ja virkeligheten er alltid tung å bære
spinkle rygger bærer dårlig
vi krummet oss
under tyngden av frykt

du ga deg over
å du falt som en sten
kom deg på bena kjære
jeg kan ikke stå alene

jeg er redd
og ser ned
årene ligger som rust i meg
jeg føler meg misdannet og ødelagt
angsten skaper bevegelser i overflaten
den druknende skriker for annen gang

jeg føler kulde i dine varme hender
jeg føler redselen i dine øyne
jeg føler lammelsen krype innover
for jeg elsker deg ikke
og jeg vet jeg må

Jeg satt lenge og stirret med vemmelse på dette stykket pratsomhet som jeg hadde prestert natten før, høy på vin, musikk og tungsinn. Så trev jeg ergerlig pennen og strøk ut linje etter linje med rasende kraft inntil det bare sto igjen fire:

jeg er redd
og ser ned
for jeg elsker deg ikke
og jeg vet jeg må

- Kan du ikke komme til saken!, snerret jeg.

Det var langt til Gyldendal.

DESEMBER – JUL, FYLL OG W.C. FIELDS I HARALD HÅRFAGREST GATE 12 C

De norske Topp 10-listene fra 70-tallet er ikke spesielt inspirerende. De gode singlene fikk man bare som import i utvalgte forretninger, ellers gikk det i LP'er. Jeg sto på Musikkhuset og solgte rasket. Det var høy luftfuktighet, og stinn brakke, mødre og snørrunger i dampende vinterklær som hørte på Shag, Hot Butter, Anita Hegerland, Gilbert O'Sullivan, Gilbert O'Sullivan og GILBERT O'SULLIVAN!!! Nå hatet jeg ham.

Jeg hadde en nonne som kunde. Hun hadde spisse briller, et tiltalende smil og kjøpte Leonard Cohen. Vi hadde noen fine samtaler både om ham og livet. “Songs Of Love And Hate” var vi begge betatt av. Jeg sverget til “Famous Blue Raincoat”, hun til “Joan Of Arc”. Jeg tror hun holdt til i Vor Frue villaen i Ullernchausséen bortenfor det som da var Smestad brannstasjon.

Noen ville ha Thin Lizzys "Whisky In The Jar"-single, jeg ble nysgjerrig og skaffet meg et eksemplar selv.

Desember var om ikke magisk, så i hvert fall levelig. Men du koker i hodet når det er hektisk i julebutikker. Og i 1972 var musikkforretninger på hektisk-toppen, tro meg.

Julen 1972, i min første i egne leilighet. Sjette etasje i Harald Hårfagres gate. Herlig sentralt. To roms med sentralfyr, og en gårdeier Berg som ringte på med jevne mellomrom for å kaste meg ut. Han greide det ikke, men det var ubehagelig å bli utsatt for hans iver.

Jeg fikk moralsk støtte fra naboen, en alkoholisert halvgamling (som lignet på W.C. Fields) og hans betydelig yngre, men like alkoholiserte samboer. En gang kom hun inn i bare slåbrok og luktet tungt av brennevin. Hun bustet meg på hodet og forklarte at hun hadde knyttet dobbeltknute på beltesnoren så hun ikke skulle bli fristet til å kle av seg. Blikket mitt var festet på brystvorten hennes som tydelig tegnet seg mot silken, jeg var 20 år og hadde aldeles mistet både munn og mæle, og vettet befant seg på flyet til Argentina. Men akkurat da ringte den fulle kavaleren hennes på og fylte 90 år minst, da han så hvordan hun var (eller snarere ikke var) kledt.

Jeg fortalte ikke min samboer noe om denne tildragelsen.

**Naboen lignet på W.C. Fields, eller omvendt. Uansett gikk det i drikkevarer og slapp diksjon. Bildet viser den ekte Fields i et muntert hjørne. (***Janet Sobel, ca. 1946. Foto/reproduksjon: Smithsonian Institution. CC0 / Public Domain.)*

Naboen hilste meget anstrengt de neste dagene, men så forsvant alle erindringene i flaskeklirr og et og annet kvinnesnøvl. Jeg hørte dem gjennom døren. Helt til en dag da det oppsto basketak i oppgangen, og både gårdeier Berg og politi sto der, og damen snakket med utestemme og klorte seg fast i dørkarmen.

Jeg vet ikke hvor det ble av duoen etter det. Men ganske snart flyttet en profilert Arbeiderparti-politiker inn. Hun var hyggelig, men ringte aldri på i slåbrok. Jeg vet ikke hva dette har med noe som helst å gjøre, men skitt au, det er mine erindringer.

I desember 1972 ble det fortsatt laget 20-toppen-lister i Arbeiderbladet, men de ble ikke publisert. I øyeblikket hadde de offisielt liste-pause, angivelig fordi de skulle legge om rutinene. Lister laget de altså likevel, men de havnet upublisert i skuffen. Var det Erik Heyerdahl som ikke gadd? Var han for opptatt med skjegget sitt og å røke Prince?

***En av de tapte Arbeiderbladet-listene, reddet for all ettertid av meg.***

Jeg fant listene et halvt år senere da jeg var blitt Arbeiderbladets nye popmedarbeider. Norsk kulturhistorie.

Det var den julen jeg sto bak disken på Musikkhuset og solgte "Hi, Hi, Hi". Den gikk ganske radig unna. Paul hadde vært i Norge. Paul var kul igjen.

Jeg ønsket meg vekk fra Musikkhuset. Det var fryktelig å jobbe under butikksjef Hermansens stramme regime. Jeg skrev håpefulle plateanmeldelser på min gamle Royal. Snart skulle jeg våge å sende et par av de ganske kjepphøye anmeldelsene til Arbeiderbladet og Dagbladet. Og utrolig nok, jeg skulle få napp begge steder.

Men ikke i desember 1972. Det lå fortsatt et stykke frem i tid.

Musikk Storbritannia 1972

Tilhengere av LP-plater kan klikke her, så får du lese min omtale av 94 sentrale LP-utgivelser i 1972.

Komplett spilleliste med samtlige låter som debuterte på TOP 30 i England i 1972. God tur!

Det var Coca Cola-pop («I'd Like to Teach the World to Sing») og kilt (Royal Scots Dragoon Guards), men 1972 var også året da glamrocken ble britisk mainstream.

Og får du egentlig bedre 2 minutter og 29 sekunder enn T. Rex' «Metal Guru», en jubeldans fra ballsalen i gullslottet som henger i luften. Og der kom de på rekke og rad låtene som lyser og gløder like friskt og freidig nå som da, selv om utøverne er blitt enorminger, gamle gubber og koner, typer som mistet det og/eller minner som er reist over elven. Let’s hear it for Slade, Sweet, Gary Glitter, Mott the Hoople, Roxy Music og David Bowie. Glam var ikke én bestemt musikalsk form, men en blanding av 1950-tallsrock og moves, tunge gitarriff, tyggegummirefrenger med tilgjort feminin uttale, teatralsk kostymer, space cadets, glitter og alt for høye sko. Alice Cooper sparket opp døren og forlangte at de slapp Amerika inn, og heller ham enn Osmonds og Cassidy. Don McLeans hyllest til Van Gogh, «Vincent», var kanskje uventet som #1 på en hitliste, men dens skjønnhet er så uforbeholden og udiskutabel at man forstår det likevel. Svart musikk hadde gode tider i 1972. Johnny Nash, The Stylistics, The O'Jays, Bill Withers, Michael Jackson og Jackie Wilson m.fl. leverte jevnt og trutt og eide vel egentlig diskotekene.

Beatlene slet. Ringo leverte en dæljende trampe-hit i “Back Off Boogaloo”, men hadde ingen ting å backe den opp med. George slet med å skrive etter den kreative seiersrusen “All Thing Must Pass”, og oppfølgeren lot vente på seg til langt ut i 1973. John forsøkte seg med et kunstnerisk selvmord fra New York, med masse Yoko-lyd, men reddet seg så vidt i land med en julesingle fra 1971. Og Paul slet, og restaurerte seg selv fra bunnen av, på turné i Europa i en åpen London-buss med et band ingen kjente og en kone ingen likte, og spilte musikk som få hadde noe forhold til. Han vant til slutt, men ikke før ved juletider i 1973.

NME kåret «Virginia Plain» til årets single og Bowie til årets artist. Helt greit som oppsummering av 1972 for meg.

«Metal Guru» er lyden av våren ‘72. Fire uker på topp i England. Bolan var aldri større enn dette, han var det nye beatlemania (kalt “T.Rextasy”, og hadde endog med seg Ringo til å udødeliggjøre det på film. “Metal Guru” er befriende enkel; brei, tung gitar, høytflyvende korstemmer, og en tekst som man ikke trenger forstå, det viktigste er at den lyder helt riktig og utløser bilder i farver.

«Metal Guru» er ikke komplisert låtskriving, det er et stykke effektivt popteater. Produksjonen til Tony Visconti får gitarer, strykere og vokal til å låte større enn selve sangen, og resultatet er et brusende, vuggende klimaks som aldri stopper. Den måtte fades. Og så kort som den er, funker platen som lykkepille, og du må ta den igjen og igjen. Tenk, i 1972 var disse vidunderlige 150 sekundene det ypperste britisk tenåringspop leverte, mens amerikanerne måtte klare seg med Donny Osmond og Davy Cassidy.

«Vincent» er nesten den perfekte motvekten til glamrocken. En sang om en maler som hadde vært død i mer enn 80 år, introdusert i første strofe med tittelen på et av malerens mest kjente verker, “Starry Night”. Sunget med den vevreste stemme til et stilt, vakkert akkompagnement. Ordene henter sine kraft fra bildene, og malerens liv og skjebne.

McLean forteller at ideen oppsto mens han studerte Vincent van Goghs “Starry Night”, og innså at han kunne skrive om kunstnerens liv gjennom bildene hans. Sangen ble til i 1970 og utgitt på albumet “American Pie”. Dens enorme britiske gjennomslag viser hvor sterk den introspektive singer-songwriter-tradisjonen var i 1972. På en liste som samtidig fyltes av platformsko, elektriske gitarer og gøye teatralske fakter, kunne en stillferdig sang om kunst, ensomhet og van Gogh bli landets mest populære plate.

Den virker like godt i dag, og vil med tid og stunder tilhøre den samme evighet som kunstneren og hans bilder allerede gjør.

«Starman» er en bejublet klassiker, og de fleste tror nok at låten var en solid nr. 1 i Storbritannia. Men slett ikke. Den kom aldri høyere enn 9. Likevel er singlens status maksimum, for den ble åpningstrekket som slapp Ziggy inn i den britiske folkesjelen. Øyeblikket skjedde ved Bowies fremføring av «Starman» på Top of the Pops 6. juli 1972. Der og da ble han til, et skjellsettende øyeblikk i britisk TV-historie. Slik kom han, et alterego av en annen verden, bokstavelig talt, Ziggy Stardust, det røde håret, klærne, den androgyne fremtoningen og den adrenalinutløsende blandingen av science fiction og raspende elektrisk gitar (Ronson var i sannhet gud). En pakke som inneholdt svært mye mer enn glam. Ziggy-perioden var kanskje kort, men den slapp aldri helt taket i Bowie, man aner ham fortsatt i den døende Davids rystende sterke “Lazarus” (både videoen og låten).

Til og fra, men aldri helt borte, Ziggy har en like sterk posisjon i rocken som “Ringenes herre” har i litteraturen. Og kom ikke her og si at hobbiter ikke finnes. Bevis det!

Alice Cooper – «School's Out» (Warner Bros.)

Og akkurat da britene glammet som mest, banket amerikanerne på og ville inn. «School's Out» klatrer raskt oppover NME-listen og lå øverst tre fortløpende uker i august. Alice Cooper (som var navnet både på sjefen og hele gruppen) var ikke fremmed for sjokk og sminke. Deres form var teaterets og scenens (og volumet opp til 11), et show som inneholdt en frisk og sprelsk lek med det makabre og skumle før teppefall. Deres opprør var å forarge, og gleden størst hvis de fikk jevngamle til å le med og barna til å hyle i skrekkblandet fryd. De presterte en fulltreffer med “School’s Out”. Alle unge hater skolen, og hvilken fryd å høre punchlinen i sangen, det er ikke bare skoleslutt i juni og sommerferie, nei, det er skoleslutt for alltid, skolen er sprengt i småbiter. Mer enn nok til å bli favoritten til alle Vestens skolebarn.

Det ville kanskje ikke gått like greit i dag, med alle skolemassakrene i USA som bakteppe. Men i 1972 sprengte Alice skolene uten at noen andre ble skadet enn stoltheten til etablissementet. Barna var jo på sommerleir.

Alice Cooper skulle gi ut et par enda bedre LP’er som band, og enda noen som Alice, soloartisten, før han gradvis, men ugjenkallelig satte kursen mot heavymetal og veldig opptråkkede klisjéer. Jeg mistet ham rundt 1978. Men det var gøy en stund, og “Billion Dollar Babies” (1973) er en av glamrockens aller sterkeste album.

Slade – «Mama Weer All Crazee Now» (Polydor)

Mot slutten av sommeren var Slade etablert for alvor. Glamrockens brautende fetter. De omdiktet glamrocken fra Marc Bolans mystiske univers til pub, fotballtribune-mantra og allsang.

Noddy Holder og Jim Lea gjorde publikumsdeltakelsen til en del av “Mama Weer All Crazee Now”. Jim Lea fikk ideen etter å ha observert hvordan et Chuck Berry-publikum sang med på absolutt alt. Holder skrev teksten etter en spesielt voldsom Slade-konsert hvor publikum hadde revet løs setene. Slik høres platen: den mangler Bolans eleganse og Bowies kalkulerte kunstneriske elementer, den har heller ikke Alice Coopers teaterscene å bevege seg på. Men den er ekstremt fysisk. Stavemåten i tittelen, Noddy Holders gjallende breking og det tunge trampekompet ble selve Slade-formelen.

De brukte formelen på flere av sine største hits. Jeg foretrekker “Gudbuy T’Jane” av dem. Den har larmen, men også en melodi og et vanvittig rock’n’roll-driv som får den til å lyde smartere enn de andre.

Musikkåret 1972 i USA

Det amerikanske musikkåret 1972 mangler definitivt den engelske glam, markedet foretrakk soul, mykrock, singer-songwriter-pop og voksenballader (voksen her i betydningen “tam”). Billboards årsoversikt hadde Roberta Flacks «The First Time Ever I Saw Your Face» på førsteplass, foran Gilbert O’Sullivans «Alone Again (Naturally)» (en låt som åt hjernen din, og ikke slapp deg fri før i 1977), Don McLeans «American Pie» (amerikansk selvmytologisering på sitt beste), Harry Nilssons «Without You» (den definitive versjonen, ikke la noen lure deg til å tro noe annet) og Sammy Davis Jr.s «The Candy Man». Og en løperekke av svarte spiller: Joe Tex, Bill Withers, Al Green, The Chi-Lites, Luther Ingram. Skillet mellom pop og R&B var porøst, og soul var ikke lenger en sidegren i amerikansk populærmusikk, men en vesentlig del av selve sentrum.

Popen var blitt mer voksen og ettertenksom. De store hitene handlet gjerne om ensomhet, kjærlighetsbrudd, familie, samhold og sosial uro. Voksen problematikk. Mot slutten av året fikk man et eksempel på popens spennvidde: The Temptations nådde toppen med den mørke, filmatiske «Papa Was a Rollin' Stone» (rå, tung, truende og i fullstendig sosial ubalanse, en makeløs innspilling - særlig den komplette albumversjonen som krysser 12 minutter), mens Helen Reddys «I Am Woman» skjønt den lyder så pyntelig og behagelig i øret, er den første feministiske brannfakkelen i moderne populærmusikk. Den kickstartet kvinnesak som massebevegelse i USA. Og så Helen Reddy a’ gitt! Hvem ville trodd det?

Roberta Flack – «The First Time Ever I Saw Your Face» (Atlantic)

Seks uker på 1. plass i USA. Du kan ikke krangle med det. Egentlig et LP-kutt fra Robertas debut “First Take” i 1969 som ikke så mange kjente til før Clint Eastwood brukte låten i filmen “Play Misty For Me” i 1971. Det tok altså tre år å gjøre hit av “The First Time I Ever Saw Your Face” (ja, egentlig enda lenger, for mange hadde forsøkt seg på låten helt siden 1961, uten å lykkes). Ganske stilig. Det er alltid håp. Derfor trykker jeg på Røde Kors på panteautomatene. En dag kan millionen komme. En dag er det min tur.

Tilbake til innspillingen: Flack synger ekstremt behersket, tempoet er langsomt og arrangementet lar stillheten få like stor betydning som tonene som bryter den. Midt i et rastløst og utålmodig radiomarked, fungerte Robertas svale røst og myke arrangement som et sårt tiltrengt pust i bakken. Blandingen singer-songwriter og soul fikk sjelden et bedre uttrykk enn dette.

Al Green – «Let's Stay Together» (London)

Al Greens «Let's Stay Together» nådde førsteplass på Billboard Hot 100 i februar 1972 og gjorde den 25 år gamle Memphis-sangeren til en av USAs fremste nye soulstjerner. Selve singelen var innspilt og utgitt mot slutten av 1971, men det var i 1972 at salget skjøt fart og gjorde platen til en landeplage. Green skrev sangen sammen med producer Willie Mitchell og trommeslageren Al Jackson Jr., trioen hentet ut det beste i hverandre: kombinasjonen av Greens avslappede falsett, blåserne og den stramme Hi Records-rytmeseksjonen skaper en energipille som det er umulig å forsvare seg mot.

«Let's Stay Together» styrer unna Motown-oppskriften. Willie Mitchells Memphis-produksjon er luftig og økonomisk: gitaren ligger lavt, de pulserende trommene presser aldri, hornene og koringene kommer inn akkurat når de trengs, orkesterarrangementet er befriende low key, mens Greens stemme veksler fra hviskende fortrolighet til falsett uten at sangen mister balansen. En rollemodelle for den sofistikerte 1970-tallssoulen som fulgte.

Bill Withers var 33 år og hadde levd et helt annet voksenliv enn de fleste popstjerner da “Still Bill” kom i 1972. «Lean on Me» ble albumets gjennombruddssingle og toppet Billboard Hot 100 i juli. Withers var helt ny i bransjen, platekontrakten fikk han i 1971, og han hadde virkelig ingen sangkarriere å vise til, ikke etter ni år i den amerikanske marine, og en flere år som arbeider på en flyfabrikk. Sang var hobby. En og annen utgivelse kom og gikk uten at noen reagerte. Da “Ain’t No Sunshine” plutselig tok av i 1971, lot ikke Withers seg lokke til å si opp jobben. Han hadde nok av erfaring med å floppe, så musikkbransjen representerte ikke noe trygt valg.

Men følgealbumet solgte som bare det, og da LP 2, “Still Bill”, leverte hans andre millionselger på rad, “"Lean On Me”, ble valget enklere.

«Lean on Me» er musikalsk demonstrativt enkel. Den grunnleggende pianobevegelsen kan spilles av en nybegynner, og teksten bygger på forestillingen om at mennesker før eller siden trenger noen å støtte seg på. Enkle grep, enkle tanker, og veldig positivt. Det går rett i hjertet på folkedypet. “Lean On Me” nådde lenger enn som så og ble en evergreen, en tidløs pop-pastill med et medmenneskelig og positivt budskap å suge på. Den er blitt brukt av kirker, barnekor, klubber, foreninger og interessegrupper og tilhører nå den amerikanske fellesarven. Med «Lean on Me» er soul uten drama og erotikk, men endeløst inkluderende.

The Temptations – «Papa Was a Rollin' Stone» (Tamla Motown)

«Papa Was a Rollin' Stone» ble Temptations siste monsterhit. Den låt svært forskjellig fra Motown-klassikerne de hadde slått gjennom med i 1960-årene. Produsent Norman Whitfield tenkte episk, filmatisk, langt, klassisk i form av satser, han lot instrumenteringen dominere store deler av innspillingen. Bass, wah-wah-gitar, strykere, trompet og en truende in your face rytmisk puls skaper et mørkt, suggererende landskap, et dekket bord når vokalen endelig slipper til. Resultatet er vanskelig å definere, soul, funk, psykedelia og filmmusikk, det er alt dette og enda mer.

Motown hadde virkelig beveget seg ut i spennende og ukjent landskap med Marvin Gayes “What’s Goin’ On” og de seneste Temptations-LP’ne. De eide fortsatt oppskriften til treminutters-slageren i soulpopen, men de lot også folk som producer og komponist Norman Whitfield våge mer og utforske mørket i sosialt ladet musikk med lang spilletid som denne om en fraværende far, fattigdom og et ødelagt familieliv.

«I Am Woman» kom som bestilt for den amerikanske kvinnebevegelsen i 1972. De kunne ikke fått en snillere fanebærer heller, enn australske Helen Reddy. Hun hadde litt av det samme nabolagets-tekkeligste-jente-draget som Olivia Newton-John, og derfor ble mange tatt på senga av sangen hennes (skrevet sammen med Ray Burton), som kom seilende på vare føtter, med ord som slo gnister og en triumferende stolthet som appellerte til millioner av kvinner over hele kloden.

I am woman, hear me roar
In numbers too big to ignore
And I know too much to go back and pretend
'Cause I've heard it all before
And I've been down there on the floor
No one's ever going to keep me down again

Det er ingenting ved denne innspillingen som lyder krigersk eller konfronterende. Arrangementet er ordinær tidlig 70-talls voksenpop, og Reddy synger kontrollert, hun anklager ingen. Det er sangens genialitet. I single-versjonen flettet hun endog inn et siste vers som inviterte mannen med på laget. Det gjorde selvfølgelig budskapet lettere å få inn på amerikansk radio hvorfra den snek seg inn i de tusen hjem.

Reddy vant Grammy for beste kvinnelige popvokal og avsluttet takketalen med å takke Gud «because she makes everything possible».

DETTE HENDTE OGSÅ I 1972:

Januar

Den 1. januar starter faste prøvesendinger med fargefjernsyn i Norge. Samme dag tiltrer østerrikeren Kurt Waldheim som FNs generalsekretær.

Den 4. januar avslutter Norge medlemskapsforhandlingene med EF, forløperen til dagens EU. En fremforhandlet medlemsavtale foreligger dermed før spørsmålet skal avgjøres av norske velgere senere på året.

Den 4. januar lanseres HP-35, den første vitenskapelige håndholdte elektroniske kalkulatoren. Den koster 395 dollar.

Den 5. januar kunngjør president Richard Nixon at USA skal utvikle et gjenbrukbart romfartøy.

Den 14. januar dør kong Frederik IX av Danmark. Datteren Margrethe II overtar tronen og blir Danmarks første regjerende dronning siden middelalderen.

Den 24. januar blir den japanske soldaten Shoichi Yokoi funnet på Guam. Han har levd skjult i jungelen siden amerikanske styrker gjenerobret øya i 1944, fordi han ikke hadde overgitt seg etter andre verdenskrig.

***Shōichi Yokoi som japansk soldat, fotografert før 1945.*** ***Han ble funnet på Guam. Der hadde han gjemt seg siden 1944, da allierte styrker gjenerobret øya fra japanerne.****(Foto: ukjent / Wikimedia Commons, public domain.)*

Den 26. januar overlever den jugoslaviske flyvertinnen Vesna Vulović som eneste person da et passasjerfly styrter i Tsjekkoslovakia. Hun blir kjent for å ha overlevd et fall på over ti kilometer inne i deler av flyvraket.

Den 30. januar skyter britiske soldater mot en borgerrettsmarsj i Derry i Nord-Irland. 14 ubevæpnede demonstranter blir drept i det som blir kjent som Bloody Sunday, en hendelse som forsterker konflikten i Nord-Irland kraftig.

Februar

Den 5. februar opprettes Norsk språkråd, som får ansvar for å arbeide med utvikling og normering av norsk språk.

Den 17. februar passerer produksjonen av Volkswagen «Bobla» den samlede produksjonen av Ford Model T. Bilmodellen blir dermed den mest produserte enkeltmodellen til da.

Den 21.–28. februar besøker president Richard Nixon Folkerepublikken Kina og møter Mao Zedong. Besøket er et dramatisk gjennombrudd etter mer enn to tiår med nesten fullstendig politisk avstand mellom USA og det kommunistiske Kina.

***Richard Nixon møter Mao Zedong i Beijing, 21. februar 1972.*** *(Foto: White House Photo Office / U.S. National Archives, public domain.)*

Den 21. februar lander det ubemannede sovjetiske romfartøyet Luna 20 på Månen. Fem dager senere vender det tilbake til Jorden med prøver av månejorden.

Mars

Den 2. mars skytes den amerikanske romsonden Pioneer 10 opp. Den skal utforske Jupiter og de ytre delene av solsystemet og blir det første romfartøyet som passerer gjennom asteroidebeltet og besøker Jupiter.

Den 22. mars slår USAs høyesterett fast at ugifte har samme rett til tilgang til prevensjon som gifte.

Den 30. mars innleder Nord-Vietnam den såkalte påskeoffensiven mot Sør-Vietnam. Offensiven er en stor konvensjonell militæroperasjon og fører til en kraftig opptrapping av amerikanske bombeangrep.

April

Den 7. april oppheves straffelovens § 213, som blant annet kriminaliserte seksuelle handlinger mellom menn i Norge. Avkriminaliseringen blir en milepæl i norsk LHBT-historie. Samtidig oppheves bestemmelsen som forbød ugift samliv.

Den 8. april blir det påvist drivverdige forekomster av naturgass på Friggfeltet i Nordsjøen. Feltet blir senere et av de viktigste gassfeltene i norsk petroleumshistorie.

Den 10. april undertegner USA, Sovjetunionen og en rekke andre land konvensjonen mot biologiske våpen, som forbyr utvikling, produksjon og lagring av slike våpen.

Den 16. april skytes Apollo 16 opp med John Young, Ken Mattingly og Charles Duke. Under ferden kjører Young og Duke månebil på overflaten.

Den 16. april gjenopptar USA omfattende bombing av Hanoi og Haiphong som svar på den nordvietnamesiske påskeoffensiven.

Den 21. april lander Apollo 16 på Månen.

Den 27. april innleder myndighetene i Burundi en systematisk massakre på landets hutubefolkning etter et opprørsforsøk. Mellom 100 000 og 300 000 mennesker blir drept i løpet av de følgende månedene.

Mai

Den 9. mai stormer israelske kommandosoldater et kapret Sabena-passasjerfly på flyplassen ved Tel Aviv. To kaprere blir drept og de to øvrige arrestert; alle gislene blir reddet.

***Israelske Sayeret Matkal-soldater under frigjøringen av gislene fra Sabena Flight 571 på Lod lufthavn, 9. mai 1972.*** *(Foto: Ron Ilan / IDF Spokesperson’s Unit. CC BY-SA 3.0.)*

Den 9. mai vedtar Stortinget en omfattende plan for vern av norske vassdrag. 93 vassdrag blir varig vernet mot kraftutbygging, mens ytterligere 57 får midlertidig vern.

Den 10. mai innleder USA omfattende bombeangrep mot Nord-Vietnam i Operation Linebacker. Samtidig blir nordvietnamesiske havner minelagt i et forsøk på å stanse tilførselen av våpen og forsyninger.

Den 10. mai opprettes Miljøverndepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet i Norge. Olav Gjærevoll blir Norges første miljøvernminister.

Den 21. mai blir Michelangelos berømte skulptur «Pietà» i Peterskirken angrepet med hammer og alvorlig skadet. Skulpturen blir senere restaurert og plassert bak beskyttelsesglass.

Den 22. mai får Ceylon en ny grunnlov, blir republikk og tar navnet Sri Lanka.

Den 26. mai undertegner Richard Nixon og Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev SALT I-avtalene i Moskva. Avtalene begrenser enkelte typer strategiske atomvåpen og anti-rakettsystemer.

Den 30. mai angriper tre medlemmer av den japanske Røde Armé Lod-flyplassen i Israel på vegne av en palestinsk organisasjon. 26 mennesker blir drept og rundt 80 såret.

Juni

Den 5.–16. juni arrangerer FN sin første store internasjonale miljøkonferanse i Stockholm.

Den 8. juni fotograferer AP-fotografen Nick Ut den ni år gamle Phan Thi Kim Phuc mens hun løper naken og sterkt forbrent etter et napalmangrep i Sør-Vietnam. Fotografiet blir et av de mest kjente bildene fra Vietnamkrigen, men utløser i dag blokkering eller utestengelse fra bl.a. Facebook hvis man publiserer det.

Den 11. juni bestemmer den norske regjeringen at det nye statlige oljeselskapet Statoil og Oljedirektoratet skal legges til Stavanger.

Den 12. juni senkes den alminnelige pensjonsalderen i Norge til 67 år.

Den 17. juni blir fem menn arrestert etter et innbrudd i Det demokratiske partis hovedkvarter i Watergate-komplekset i Washington. Det som først fremstår som et ordinært politisk innbrudd, utvikler seg til Watergate-skandalen og skal to år senere tvinge president Nixon til å gå av.

***Watergate-komplekset i Washington D.C.*** *(Foto: U.S. District Court for the District of Columbia / National Archives and Records Administration. Public domain.)*

Den 18. juni styrter et British European Airways-fly kort etter avgang fra Heathrow. Alle de 118 om bord omkommer i den såkalte Staines-ulykken.

Den 23. juni blir Nixon tatt opp på lydbånd mens han diskuterer hvordan CIA kan brukes til å begrense FBIs Watergate-etterforskning. Opptaket blir senere kjent som «the smoking gun» og får avgjørende betydning for Nixons fall.

Juli

Den 11. juli begynner sjakk-VM mellom amerikaneren Bobby Fischer og den regjerende sovjetiske verdensmesteren Boris Spasskij i Reykjavík. Kampen får enorm oppmerksomhet.

Den 13. juli finner sportsdykkere vraket av det nederlandske skipet «Akerendam», som forliste ved Runde i 1725. Om bord ligger store mengder gull- og sølvmynter, og funnet blir et av Norges mest berømte skipsvrakfunn.

Rundeskatten. I 1979 kjøpte mynt- og seddelsamler Jan Olav Aamlid 6 000 gull- og sølvmynter fra Rundeskatten på en auksjon i Zürich, Sveits, hvor han betalte 882 000 Sveitsiske Franc. I 1979 var kjøpet det største noensinne notert fra et sunket skip og den største summen betalt for et enkelt kvanta med mynter. (Foto: Chell Hill / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0.)

Den 21. juli eksploderer 22 IRA-bomber i Belfast i løpet av rundt 80 minutter på det som blir kjent som Bloody Friday. Ni mennesker blir drept og omkring 130 skadet.

Den 22. juli lander den sovjetiske romsonden Venera 8 på Venus og sender data fra overflaten i omkring 50 minutter.

Den 23. juli skyter USA opp Landsat 1, den første satellitten utviklet spesielt for systematisk kartlegging og overvåking av jordoverflaten.

Den 25. juli blir det offentlig kjent at amerikanske helsemyndigheter i flere tiår har latt svarte menn med syfilis gå uten nødvendig behandling som del av Tuskegee-studien, uten at deltakerne hadde gitt informert samtykke. Avsløringen blir en av de mest alvorlige medisinsk-etiske skandalene i USA.

Den 31. juli gjennomfører den britiske hæren Operation Motorman og tar tilbake områder i Nord-Irland som republikanske paramilitære grupper i praksis har kontrollert. Samme dag blir ni mennesker drept av tre bilbomber i landsbyen Claudy.

August

Den 4. august kunngjør Ugandas diktator Idi Amin at titusener av asiater, mange av dem med britisk statsborgerskap, må forlate landet innen tre måneder. Eiendommene deres blir i stor grad konfiskert.

Den 10. august passerer en liten asteroide gjennom de øvre lagene av jordens atmosfære over USA og Canada og forsvinner ut i verdensrommet igjen. Den lyssterke hendelsen blir kjent som «Great Daylight Fireball».

Min tur, fyller 20 år - 13. august 1972

Ingen avis på bursdagen min, men tornadonytt dagen før, og advarselen: Pentagon kan ikke stole på Danmark. Alt det vanlige, med andre ord. TV bød på sånn ca. alt jeg ikke gadd se. Dro sikkert på Club 7 i stedet.

Jepp, jeg var ikke på Tivoli og så Lill Lindfors og Septimus, jeg var på Club 7 og så Pugh Rogefeldt & Nature. Og fylte 20 år.

Tror ikke jeg leste i noen av de ukebladene. Wesenlund var sjelden morsom i intervjuform. Men NME leste jeg, hvert ord, og ble klippe-i-stykker-avisen-sin-mannen.

Den 14. august styrter et østtysk passasjerfly nær Øst-Berlin. Alle de 156 om bord omkommer.

Den 26. august åpner sommer-OL i München i Vest-Tyskland. Lekene er tenkt som et fredelig og moderne motstykke til Berlin-OL i 1936, men skal kort tid senere bli rammet av et terrorangrep.

September

Den 1. september slår Bobby Fischer Boris Spasskij og blir verdensmester i sjakk. Han er den første amerikaneren som bryter Sovjetunionens lange dominans i mesterskapet.

Den 1. september utvider Island fiskerigrensen til 50 nautiske mil, og den andre torskekrigen med Storbritannia begynner. Konflikten dreier seg om retten til fiskeressursene i Nord-Atlanteren og omfatter blant annet sammenstøt mellom islandske kystvaktskip og britiske fiskefartøyer.

Den 5.–6. september tar åtte medlemmer av den palestinske organisasjonen Sort September israelske OL-deltakere som gisler i München. Elleve israelere, fem av gisseltakerne og en vesttysk politimann blir drept etter et mislykket redningsforsøk.

***Et medlem av den palestinske gruppen Sort September på balkongen i den olympiske landsbyen i München, 5. september 1972.*** *(Foto: Kurt Strumpf / AP / Wikimedia Commons. Public domain.)*

Den 16. september åpnes Universitetet i Tromsø.

Den 23. september kunngjør president Ferdinand Marcos at Filippinene er satt under unntakstilstand. Tiltaket gjør det mulig for ham å arrestere politiske motstandere, begrense pressefriheten og bygge opp et autoritært styre som varer i mange år.

Den 25. september sier norske velgere nei til medlemskap i EF med 53,5 prosent mot 46,5 prosent. Avstemningen splitter både partier og familier og blir en av de mest skjellsettende politiske begivenhetene i etterkrigstidens Norge.

Den 29. september normaliserer Japan de diplomatiske forbindelsene med Folkerepublikken Kina og bryter de offisielle diplomatiske forbindelsene med Republikken Kina på Taiwan.

Oktober

Den 1. oktober publiseres arbeidet der Paul Berg og kolleger beskriver framstillingen av rekombinant DNA. Teknikken gjør det mulig å kombinere genetisk materiale fra forskjellige kilder og blir en av grunnsteinene i moderne genteknologi og bioteknologi.

Den 2. oktober stemmer et stort flertall av danske velgere ja til medlemskap i EF. Danmark blir medlem fra 1. januar 1973, mens Norge etter folkeavstemningen måneden før blir stående utenfor.

Den 8. oktober oppnår Henry Kissinger og den nordvietnamesiske forhandleren Lê Đức Thọ et viktig gjennombrudd i de hemmelige fredsforhandlingene om Vietnamkrigen i Paris.

Den 13. oktober styrter et uruguayansk fly med et rugbylag og deres følge i Andesfjellene. De overlevende blir isolert i snø og ekstrem kulde i mer enn to måneder og må spise kjøtt fra de døde for å overleve. 16 mennesker blir til slutt reddet i desember.

Den 19. oktober går Trygve Brattelis arbeiderpartiregjering av som følge av nederlaget i EF-avstemningen. Lars Korvald fra Kristelig Folkeparti blir statsminister for en borgerlig mindretallsregjering.

Den 20. oktober tiltrer Inger Louise Valle som Norges første forbrukerombud.

Den 28. oktober flyr Airbus A300 for første gang.

***Airbus A300, her fotografert 12. juni 1977.*** *(Foto: Eduard Marmet. Wikimedia Commons. Lisens: CC BY-SA 3.0.)*

November

Den 2. november okkuperer flere hundre amerikanske urfolksaktivister bygningen til Bureau of Indian Affairs i Washington etter en protestmarsj kjent som Trail of Broken Treaties. Demonstrantene krever at den amerikanske staten oppfyller gamle avtaler og forbedrer urfolks politiske og sosiale rettigheter.

Den 7. november blir Richard Nixon gjenvalgt som USAs president i et av de største valgskredene i amerikansk historie. Han beseirer demokraten George McGovern.

***Valgskred for Richard Nixon.*** *(Foto: U.S. Department of Defense / U.S. Army Audiovisual Center. Public domain, via Wikimedia Commons.)*

Den 29. november lanserer Atari arkadespillet «Pong». Det enkle elektroniske tennisspillet blir en av de første store kommersielle suksessene for videospill og får stor betydning for framveksten av en helt ny underholdningsindustri.

***Primitivt til tusen, men vanvittig gøy og nyskapende for oss som var målgruppe den gang.***

Desember

Den 7. desember skytes Apollo 17 opp med Eugene Cernan, Harrison Schmitt og Ronald Evans. På vei til Månen tar mannskapet det berømte fotografiet «The Blue Marble», som viser nesten hele den opplyste jordkloden og blir et av historiens mest gjengitte fotografier.

Den 11. desember lander Apollo 17 på Månen.

Den 14. desember går Eugene Cernan inn i månelandingsfartøyet etter Apollo 17s siste tur på overflaten og blir dermed det siste mennesket som hittil har gått på Månen.

Den 18. desember innleder USA Operation Linebacker II, de såkalte julebombingene, med massive B-52-angrep mot Hanoi, Haiphong og andre mål i Nord-Vietnam. Bombingen blir en av de mest intense amerikanske luftoperasjonene under hele Vietnamkrigen.

Den 19. desember vender Apollo 17 tilbake til Jorden. Dermed avsluttes Apollo-programmets bemannede utforskning av Månen.

Den 23. desember styrter Braathens SAFE Flight 239 i Vestmarka i Asker under innflygning til Fornebu. Flyet blir først funnet etter flere timers leting, og 40 av de 45 menneskene om bord omkommer. Ulykken er en av de alvorligste i norsk luftfartshistorie.

Julelektyre

Jeg husker ikke engang julaften 1972. Kanskje på Høvik, men tviler. Var ikke stor hygge der. Jeg ble bare kastet ut uansett. Antagelig jul med lett dansk smak hos familien til kjæresten min. Jeg så ingen av innslagene på TV, det er helt sikkert.

Var helt sikkert på kino i romjulen. Kino var saker i 1972. Sjekk det tilbudet, og sjekk de forhåndsannonserte nyhetene som er meldt over nyttår. Rart jeg ikke stakk nedom Eurora og fikk med meg Jonas Fjeld Rock’n Rolf Band, “Let’s Twist Again” var jo allerede en klaaasiker.

Jeg vil ikke kalle de to forsidene til venstre for spesielt inspirerende. Vi Menn virker litt harry på den riktige måten, så jeg kan nok ha bladd i det. NME ble selvfølgelig slukt, og beklippet.

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Ingen

Fire bøker

Vinter-OL Sapporo

Norge tar bare 2 gull – Pål Tyldum (50 km) og Magnar Solberg (Skiskyting, normal distansen).

VM på skøyter:

Ard Schenck vinner samtlige distanser og er en suveren verdensmester, Roar Grønvold på 2. plass, nesten tre tidspoeng bak.

Norsk fotball:

Sportsklubben Brann blir Norgesmester i fotball med 1-0 over Rosenborg i finalen.

Viking vinner serien.

Engelsk fotball:

Derby blir seriemester da Leeds taper og Liverpool spiller uavgjort i siste serierunde

1972 - egen leilighet og kampen mot EEC (og utkastelse)

JANUAR – SKØYTER ER IKKE VIKTIG (likevel)

FEBRUAR – KASSERER I AKMED

MARS – BOGSTADVEIEN 30 BLUES

APRIL – FLØRTING VED HJØRNEBORDET

MAI – KATASTROFE-ARTIUM OG SNEKKEKYSS

Og her, de herligste hitsene i England sommeren 1972:

JUNI - AVSKJED OG DUFTEN AV GYLDEN HUD PÅ FORNEBU

JULI – HJERTESORG, EEC-KAMP OG TORKEL RAVNDAL

AUGUST – McCARTNEY I NJÅRDHALLEN OG ULOVLIG HYBEL PÅ SOGN

SEPTEMBER – DA NORGE SA NEI OG TJUKKASENE FRA BELGIA

OKTOBER – TROLLTÅKE OG OVERKONTROLLØR HERMANSEN (med rett til å banke i rørene)

NOVEMBER – KVALM AV GILBERT, SKRIVESPERRE OG DIKTET SOM IKKE KOM TIL SAKEN

DESEMBER – JUL, FYLL OG W.C. FIELDS I HARALD HÅRFAGREST GATE 12 C

Musikk Storbritannia 1972

T. Rex – «Metal Guru» (T.Rex)

Don McLean – «Vincent»
(United Artists)

David Bowie – «Starman» (RCA)

Alice Cooper – «School's Out» (Warner Bros.)

Slade – «Mama Weer All Crazee Now» (Polydor)

Musikkåret 1972 i USA

Roberta Flack – «The First Time Ever I Saw Your Face» (Atlantic)

Al Green – «Let's Stay Together» (London)

Bill Withers – «Lean on Me» (A&M)

The Temptations – «Papa Was a Rollin' Stone» (Tamla Motown)

Helen Reddy – «I Am Woman» (Capitol)

DETTE HENDTE OGSÅ I 1972:

Min tur, fyller 20 år - 13. august 1972

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Fire bøker

Vinter-OL Sapporo

VM på skøyter:

Norsk fotball:

Engelsk fotball:

YANFRIIS.NO

1972 - egen leilighet og kampen mot EEC (og utkastelse)

JANUAR – SKØYTER ER IKKE VIKTIG (likevel)

FEBRUAR – KASSERER I AKMED

MARS – BOGSTADVEIEN 30 BLUES

APRIL – FLØRTING VED HJØRNEBORDET

MAI – KATASTROFE-ARTIUM OG SNEKKEKYSS

Og her, de herligste hitsene i England sommeren 1972:

JUNI - AVSKJED OG DUFTEN AV GYLDEN HUD PÅ FORNEBU

JULI – HJERTESORG, EEC-KAMP OG TORKEL RAVNDAL

AUGUST – McCARTNEY I NJÅRDHALLEN OG ULOVLIG HYBEL PÅ SOGN

SEPTEMBER – DA NORGE SA NEI OG TJUKKASENE FRA BELGIA

OKTOBER – TROLLTÅKE OG OVERKONTROLLØR HERMANSEN (med rett til å banke i rørene)

NOVEMBER – KVALM AV GILBERT, SKRIVESPERRE OG DIKTET SOM IKKE KOM TIL SAKEN

DESEMBER – JUL, FYLL OG W.C. FIELDS I HARALD HÅRFAGREST GATE 12 C

Musikk Storbritannia 1972

T. Rex – «Metal Guru» (T.Rex)

Don McLean – «Vincent» (United Artists)

David Bowie – «Starman» (RCA)

Alice Cooper – «School's Out» (Warner Bros.)

Slade – «Mama Weer All Crazee Now» (Polydor)

Musikkåret 1972 i USA

Roberta Flack – «The First Time Ever I Saw Your Face» (Atlantic)

Al Green – «Let's Stay Together» (London)

Bill Withers – «Lean on Me» (A&M)

The Temptations – «Papa Was a Rollin' Stone» (Tamla Motown)

Helen Reddy – «I Am Woman» (Capitol)

DETTE HENDTE OGSÅ I 1972:

Min tur, fyller 20 år - 13. august 1972

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS:

Fire bøker

Vinter-OL Sapporo

VM på skøyter:

Norsk fotball:

Engelsk fotball:

1973 – PLATEANMELDEREN SOM TØFFET SEG, OG DA KONG OLAV TOK TRIKKEN

1971 – blivende bilist møter Lennon

YANFRIIS.NO

Don McLean – «Vincent»
(United Artists)