JANUAR – 11 DAGER MED ØL

Fæle januar 1975. Jeg var i shambles mens et samboerforhold døde. Det skjedde pinefullt sakte og torturerte oss begge. 5. januar sov hun i det som hadde vært vårt felles hjem i drøyt to år for siste gang. Jeg vet det, for det står i min blå almanakk. Hun sov over og Ungdommens radioavis sendte mitt Sparks-intervju.

Sparks i Göteborg i desember 1974. Jeg intervjuer Russell Mael som bare det. Samtalen ble sendt i Ungdommens radioavis 5. januar. Diaset var usselt i utgangspunktet, og er ikke blitt bedre med årene. Men ChatGPT hjalp til med å restaurere.

Dagen etter begynte jeg med pipe (står det i almanakken), det ble nok svært forbigående. Jeg har aldri vært god på piper. De surkler. Og de gir ikke det deilige kicket som en sigarett gjør, eller gjorde. Samme dag var jeg på SV-studiesirkel på Tåsen sammen med Tormod. Det skyldtes for min del at en vakker pike (som var uoppnåelig mye eldre enn meg) også gikk der. Etterpå var Tormod og jeg på Gamle Major og gurglet øl. Club 7 kvelden etter, og der traff jeg Arild Steen og utvekslet røverhistorier med ham.

Den vakre piken sluttet i Nordre SV da mer eller mindre samtlige mannlige deltagere var stupforelsket i henne, og det oppsto rivaliseringer som hadde lite med Norges politiske fremtid å gjøre. Det var sikkert verst for Johann uten land (kalt så fordi han var sammen med piken da han dro ut på en reise, men ikke da han kom tilbake, skulle han erfare), men jeg ble rammet litt, jeg også.

Min oppsummering etter at halve januar var gått: "11 av 15 dager med øl." 20. januar fikk jeg "Blood On The Tracks" på CBS. Etter det drakk jeg med begge hender. Min beste venn gjennom hele 1975 var så ofte på besøk at man kunne tro han var flyttet inn, og jeg kunne ikke få nok av "Idiot Wind". Steinar Fjeld skaffet meg en fin Ibanez-gitar. Nå kunne jeg spille låten selv også. Stakkars naboene. Jeg spilte «Idiot Wind» med tilløp. Den brant nesten like vilt som Dylans egen versjon på «Hard Rain».

***20. januar fikk jeg "Blood On The Tracks" på CBS. Etter det drakk jeg med begge hender.***

FEBRUAR – GULPEGYS I PUMPELAND

Almanakken min fra 1975 sier ikke mye, og når den sier noe er det bare i kort telegramstil. Man må gjette hva som ligger bak. Eller man må ha vært der. Ikke minst for å forstå myten om Vakre Hilde, piken som hadde hele min bekjentskapskrets i sin hule hånd, i hvert fall føltes det slik. Her følger innslagene for noen dager i slutten av januar og begynnelsen av februar året 1975.

Mandag 27. januar: Skrev "Har du hørt" - leverte Bendiksen (plateselskapet Arne Bendiksen AS) - fikk ca, 16 LP'er for det. Mest Golden Hour. Snakket med Vakre, hun kommer onsdag.

En tur til Tormod og Bente om kvelden. Spilte høy musikk hjemme etterpå (kl. 02.00).

Tirsdag 28. januar: Leverte skrivemaskin (120 kroner). EMI (Steeley Span, Grand Funk, Burdon og "Pinball" (Brian Protheroe)). Myrget. SV-møte hos Tormod og Audun. Møtte så vidt Vakre. Hjem. La meg ca. 00.20.

Onsdag 29. januar: Spilte sjakk m/Vakre. Vant og tapte (1-1).

***Sjakk mot Vakre Hilde. 1-1. (***Foto: Jud McCranie (Bubba73), fargejustert versjon / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0.)

Spake Audun oppom.

Torsdag 30. januar: RØDE KORS! Fett. Pumpet og avføring. Blod i avføring - for mye syre.

Chateau Neuf - ikke det helt store.

Fredag 31. januar: Vondt i halsen.

Lørdag 1. februar: Stugu innom. Fest med Audun hos Sonja Krohn.

Knoll & Tott. Vi ble eksperter i pinlige situasjoner. Tok drosje hjem.

Søndag 2. februar: Myrget.

MÅ SKRIVE TIL PRESSE 7!

Mandag 3. februar: Dro til Eirik. Piggvar der. Drakk. Sov over.

Tirsdag 4. februar: Dro til Baronen & Baronessen m/ Piggvar & Eirik. Spiste oss sjuke på roastbiff og karbonader for 19.50. Tilbake til Eirik. Sov over. Bloodrock - Stephen Stills II.

Onsdag 5. februar: Dro til byen m/Torill og Linus. Hjem.

Fairport Convention kl. 20.00 på Chateau. Fest hos Bendiksen. Drita full. BLÅSTE! Sandy Denny kalte meg gutten sin.

***Sandy kalte ikke hvem som helst for gutten sin, det er jeg nesten helt sikker på. Hun var nok spøkefull, men bustet meg på hodet. Det gjelds.*** *(Foto: Det Nyes arkiv)*

Torsdag 6. februar: Golden Earring til Det Nye. Penger fra NRK. Kjøpte whiskey. Eirik & Piggvar innom. Chateau sammen med Christian & Audun. Til Club 7 i stedet. Fett. Møtte Vakre.

Min far Gösta lærte meg at Jameson var et lurt valg. Han brukte et glass vann ved siden av. Jeg helte Cola rett i drinken. Mange reagerer. Hvorfor klarer ikke folk å akseptere at man faktisk kan ha en annen smak enn dem?

Fredag 7. februar: Skrev stoff til Presse 7. Plater til NRK. Pernille innom (å nei). Fett!

Lørdag 15. februar: RØDE KORS!

Knapt og sikkert uforståelig. Men her foregår mye mellom anfallene av kjedsommelighet og sløvhet ( = å myrge) og rene nedturer ( = fett; vi ga ordet en helt annen betydning enn frikerne gjorde). Vakre Hilde svever inn og ut av telegramhandlingen, og Audun er særlig opptatt av henne da han ellers neppe ville "stukket oppom" den kvelden han visste at hun og jeg skulle spille sjakk.

Ekspertene i pinlige situasjoner ble vi den kvelden Audun lokket meg med seg (som anstand og alibi) til en fest hos Sonja Krohn, som han ikke var bedt på, men som han visste at Vakre Hilde skulle på, og så klatret vi inn via et skur i bakgården og en veranda og et åpent vindu, og var plutselig ubedt til stede, til vertinnens absolutte mishag. Ingen ville snakke med oss, og vi snakket høyt med hverandre i et slags kodesprog hvor enkelte av gjestene ble karakterisert på nedsettende måte. Sa jeg enkelte? De fleste, tenker jeg vi sier.

Vi la en demper på selskapet, for å si det mildt, og forsynte oss av drikkevarene på bordet. Så fikk Audun trukket Vakre Hilde til side, og de hadde en lang og elektrisk samtale som aldeles ikke ønsket min tilstedeværelse. Audun hadde oppnådd det han ville, Vakre Hildes oppmerksomhet. Han trengte ikke meg lenger.

Jeg fant veien ut selv, og følte meg både brukt og dum. Alle kvinnene var eldre enn meg også, så jeg følte meg liten i tillegg.

Festen etter Fairport husker jeg med langt større glede. Særlig at Sandy strøk meg over håret og kalte meg gutten sin.

Jeg slet med mavesmerter på denne tiden. Det skyldtes sikkert inntaket av vin og brennevin og kanskje noen spiseskjeer stress. Et samboerforhold var avsluttet på en lite elegant måte. Jeg syntes synd på meg selv. Og slet med å få endene til å møtes. Freelance-inntekstene var flyktige. Kjøleskapet ubebodd. Og som alltid regjerte hypokonderen i meg.

Hypokonderen fikk seg en smell på Røde Kors Klinikk hvor de skulle pumpe ham for å sjekke maveinnholdet og syren. Jeg kom på fastende hjerte, måtte sette til livs to ristede loffskiver og en klatt syltetøy (er usikker på syltetøyet). Det føltes som det siste måltid.

Etter en liten fordøyelsespause som ga livet rikelig med tid til å passere i revy (inkludert repriser), bar det til pumpene. Jeg gikk med slepende skritt. Hadde jeg vært syv, ville jeg stukket av.

Pumpen virket ikke (nei, vandalene hadde ikke stjålet håndtaket), så sykepleieren måtte trekke den kjempetjukke slangen (jeg husker den i dag som omtrent i samme dimensjon som en sykkelslange, men her kan erindringene overdrive) opp og ned i halsen min så jeg brakk meg i smertefulle gulpegys mens jeg tviholdt så hardt i den unge damens ene rumpeballe at hun skrek. Tårene rant, jeg var blind, hun ropte “slipp meg!”, en offiser-matrone kom henne til unnsetning. Pandemonium.

Jeg ville være i fred og bestemte meg for aldri å besøke Røde Kors Klinikk mer. Jeg møtte neppe til neste time, 15. februar. Etter det ble almanakken taus … lenge.

***Aldri mer Røde Kors Klinikk.*** *(Frederik Stangs gate 11–13, Oslo. Foto: ukjent / Nasjonalbiblioteket. Public domain.)*

MARS – SLEM MOT DAMENE

Det tunge året da pengene lot vente på seg og regningene ble røde. Det tunge året da tomflaskene dekket halve kjøkkengulvet og satt fast når jeg trengte panten. Det tunge året da jeg skrev på Norgeshistoriens dårligste selvbiografi og trodde jeg skapte for evigheten.

Det tunge året da Eirik og jeg komponerte salmen "Jesus Jesus" på mitt religiøse husorgel, båret i ens ærende gjennom tett snedrev ned til Majorstuen stasjon og over på Kolsåsbanen, og videre over på Rykkinn-bussen og endelig hele veien til Eplehagan hvor vi trampet orgelet i gang. Vi hadde kjøpt notene til Tom Jones’ “Delilah” på Ringstrøm, så det ble orgelets populærmusikalske debut. Jeg spilte melodien (med høyre pekefinger), Eirik bassen (med to fingre), og pedalene betjente vi på omgang. “Delilah” lød strålende. Det gikk ikke mange dagene før vi komponerte både vår første salme (“Jesus, Jesus”) og en rekke skøyeraktige forsøk på norsk surf i Jan & Deans nabolag, dog med et umiskjennelig bedehusdrag som det religiøse husorgelet naturlig nok forsterket.

1975 var også det tunge året da Christian og jeg slo tid i hjel over en uendelig rekke bordhockey-matcher til langt på natt. Og det tunge året da jeg vandret hvileløst rundt på Club 7 og var slem mot damene, og skrev dem inn i den ubrukelige fortellingen om meg selv.

Og mens dette skjedde kom den ene sterke LP-tittelen etter den andre. Jeg gikk i skytteltrafikk mellom plateselskapene og Harald Hårfagres gate. Det er jug det de sier om at rocken sto stille og trengte punken for å komme seg. Det var så mange gode plater tilgjengelig at naboene fikk hold av å banke i veggene og å ringe på døren.

APRIL – GOOD GRIEF OG POESI

Det-er-jammen-meg-synd-på-meg-året fortsatte med uforminsket styrke. Her var mye å forholde seg til. Som alle andre var jeg avhengig av inntekter, men Det Nye var knipne på jobber - og betalte dessuten bare 100 kroner flaket (A4-arket), så jeg måtte brukte mye tid på å overtale redaksjonen til å trykke stjernebilder (fast ukentlig tosider i bladet) av artister de knapt hadde hørt om. Og de lurte på hvorfor tekstene var så lange. I almanakken min fra 1975 ser jeg at april hadde en viss hygge å by på i siste del av måneden. 18. april fikk jeg Arbeiderbladet til å ta intervjuene med Ken Hensley og Donovan, samme dag sa Det Nye ja til Alice Cooper og Donovan (igjen), men nei til Trace. Trace?? Noe nederlandsk prog-møl, tror jeg. Jeg må tydeligvis ha intervjuet dem. Husker jeg noe av det? Ingen ting.

***Det Nye, 10. juni 1975. Penger i lommen. Jeg tok bildet også.***

***Jammen tok jeg enda en eksponering. Den får sin debut her. Jeg sløste ikke med filmen på den tiden.*** *(Foto: Yan Friis)*

Hvis noen tror jeg hygget meg, sier almanakken nei. Det er en kvinne involvert denne måneden. Hun dukker opp lørdag12. april som H part 1. Tirsdag 15. april har vi H part 2. Uten forklaringer. Men den fredagen (18. april), jeg hadde hentet ut penger fra Arbeiderbladet og Det Nye, går tydeligvis alt galt, for H part 3 etterfølges av GOOD GRIEF! i grønt, skrevet på skrå over lørdagen og søndagen. Og da demrer det for meg. Noen, altså den mystiske H, forsøkte å få i gang et forhold, og jeg hadde ikke lyst til å være med. Sex er godt, men forpliktelser suger. Jeg ville ha, men ikke gi. Noe sånt. Vi var allerede kommet til øyeblikket da hun mente at vi måtte snakke sammen. Det passet en egoist med usympatisk kvinnesyn dårlig. Dessuten hadde hun en forstyrrende føflekk.

***H part 1, 2 og 3. Kvalifisert GOOD GRIEF!***

H dukker ikke opp igjen i min ganske spredt kommenterte almanakk. Men jeg hadde notert ned for mandag 21. april (dagen etter GOOD GRIEF) at jeg hadde vært hos Arne Bendiksen AS og hentet ut penger for pressebiografier på John Cale, Kevin Ayers og Richard & Linda Thompson (150 kroner for de to første, 125 for den siste), så hadde jeg antagelig fått bestilling på Ken Hensley og Paul Williams (125 kroner hver).

Fredag 25. april er det stor stas. 375 for Bjørn "Bøx" Larsen, 100 for Armageddon, 125 for "Country rock" (det står så) og 150 for King Crimson. Det må ha vært en fin helg. Men under "notater" den søndagen står det: "Må skrive for Det Nye. Glitter Band, (Bay City Rollers), Rubettes." Mulig at det var en god plan.

Her bør jeg vel innskyte at min avtale med Arne Bendiksen AS om plater for artistbiografier tydeligvis var blitt omgjort til ekte honorar i klingende mynt. Avgjort noe jeg trengte, og et tydelig tegn på at jeg nå hadde tømt Bendiksens lager for alt som var av interesse. Det var ikke flere klassikere å hente, jeg hadde dem alle sammen.

Vel, tilbake til den store utbetalingsdagen fredag 25. april:

Det var den dagen Bøx foreslo at han fikk 75 kroner av mitt honorar på 375. Som han sa: “Du hadde ikke fått de pengene hvis det ikke var for meg.” Det var en viss logikk i det. Men den bet ikke på meg. Samme Bøx ba om drosjepenger en gang vi hadde spilt bordhockey nonstop halve natten. Klokken var 4 om morgenen, og nå ville han hjem. Jeg hadde ikke drosjepenger å avse, og mente at det måtte han fikse selv. Da falt de udødelige ordene:

— Men da har jeg tapt på å besøke deg!

Fabelaktig resonnement, og helt riktig. Jeg var glad i Bøx. Det fantes (og finnes) ikke mange som ham. Spør Finn Kalvik, han ga Bøx en akustisk Gibson. Fantastisk gitar. Du gjør ikke det uten å sette pris på mottager.

Samme Bøx ertet en ikke ukjent forfatter på seg da han spilte sjakk på Club 7 en lørdag formiddag. Spillerne havnet i krangel, Bøx sto trassig og høylytt på sitt med et “Dette veit jeg!” som han gjentok om og om igjen.

Til slutt orket ikke mannen ved nabobordet mer, han brettet ned avisen, myste over brillene, og utbrøt skarpt:

— Hva vet egentlig du?

Det var Jens Bjørneboe. Bøx ble stille. Jens gjenopptok avislesningen.

***Jens Bjørneboe, aktiv bruker av Club 7, og dessuten en streng irettesetter av Bøx. Bildet er tatt åtte år tidligere, i 1967.*** *(Foto: ukjent / Oslo Museum, Byhistorisk samling (OB.F13315), via oslobilder.no. CC BY-SA 3.0.)*

Å bli satt på plass av Jens Bjørneboe gjelds. Jeg kan ikke vise til annet der enn at jeg var konduktør på trikken da han kom ramlende drivende full inn på vognen, samme dag eller noen få dager etter at han hadde publisert sitt “Farvel - bror alkohol”-dikt i Dagbladet (27. desember 1975). Det gjelds litt det også, for jeg måtte be ham dempe seg.

Tunnelpendler 7690 opplevde Bjørneboe på trikken før meg, det må innrømmes, enten tidligere på samme dag eller dagen før. Han var ikke i kjørbar stand noen av gangene. Bjørneboe, altså.

Ah, men se, i "Blomster ved graven"-manuset fant jeg nettopp noen løsark. Dikt. Jeg hadde tydeligvis lagt dem til side som ubrukelige. Hvilket viser at jeg tross alt ikke var helt idiot. Her er noen prøver. Jeg husker diktet jeg kalte "Kjærlighet". Det er vel egentlig, når sant skal sies, ganske vellykket.

KJÆRLIGHET

Løft hodet
og
slå det hardt i veggen

Like skarpt er ikke:

KJÆRLIGHET HAH!

en blomst
i
en vase

Og nå blir det ikke bedre:

noen ber om fred
andre ber om nåde
jeg ber også om hjelp
og får ingen av delene

Og hvorfor ikke dette suicidale utbruddet til dessert:

hvorfor leve som et vrak
når man kan dø intakt

Da sier vi takk til 1975-poesien for denne gang.

MAI – DA SVENSKENE FIKK BANK PÅ TRYKK (i hvert fall)

Det hardnet til. Tåregass mot 1. mai-toget, ikke stilig i det hele tatt. Og kanskje stilig likevel. Det ga jo litt følelse av at revolusjonen var i gang. Man roper høyere når øynene svir. (Gammelt jungelord)

Lørdag 3. mai ga Arbeiderbladet oss fornøyelig lesning om kundene som ble tatt på senga da politiet slo til mot en sex-klubb i Ebbels gate 5. Jeg tror ikke at noen av de fem klubbene som innehaveren drev i Oslo den gang, finnes ennå. Vi som holdt oss for god for den slags og dessuten bare var 22 år og bodde på Majorstuen, holdt selfølgelig for god for den slags. Vi ante ikke hvor de oppgitta adressene var engang. Man frekventerte aldri Østkanten frivillig. Der holdt skapsprengerne og bayerdrankerne til.

Jeg var dessuten stort sett blakk og hadde mer enn nok med å mase meg til arbeidsoppgaver i Det Nye. En av dem var intervjuet med semilegendariske Maggie Bell.

Jeg hadde kontakt med Roy Harper gjennom Peter Jenner. Jenner ga meg tilgang på Roy da han kom til Norge på turné i mai. Rune Lem var involvert i den turnéen, så han var kommet godt i gang siden han satt i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje, og ville starte musikkavis.

14. juni publiserte New Musical Express sin reportasje om Roy Harpers katastrofale Norges-turné. De hadde dessverre ikke satt sin beste reporter på saken. Angela Errigo ble for opptatt av å være på det hun trodde var laget til Roy, og begikk tabben å regne med at han delte hennes nedlatende holdninger til Norge. Det gjorde jo Harper slett ikke, selv om han ble veldig grinete fordi så mye gikk galt. Så grinete at han kastet en uåpnet langpils etter arrangøransvarlig Rune Lem, og bommet med noen centimeter, så knuste han vasken i garderoben på Chateau Neuf med brannslukningsapparatet, og måtte roes ned av Finn Kalvik.

Jeg mener, han var blitt annonsert som Joe Harters på Vigrestad, og publikum trodde de skulle få dansemusikk fra England. I stedet fikk den en grundig irritert brite som lå på ryggen på scenen med sin elektriske gitar skrudd opp til 11 og slo den samme akkorder igjen og igjen (mens Peter Jenner betjente ekko og forvrengning fra miksepulten - med øredøvende effekt), og et rasende publikum sto klint opptil scenekanten og brølte: JOE HARTERS GO HOME! Da også vaktene vendte seg mot visesangeren, fantes ingen annen utvei enn flukt. Og slik endte den legendariske Joe Harters-konserten på Vigrestad.

Jeg snakket med NME-journalisten flere ganger under turneen, hun slo meg ikke som spesielt skarp. Tynn, engelsk-blek, masse hår (kruset) og usikker, dessuten ingen erklært motstander av gøyal tobakk. Popstjernen lå på hotellrommet og kom seg da jeg tok henne med til Frognerparken i det sure og våte vårværet. Det var ikke lett å holde samtaler gående med henne. Men historien om Joe Harters på Vigrestad er jo ubetalelig uansett hvem som forteller den.

Roy regnet med politiekskorte og utkastelse da jeg traff ham på Savoy Hotel formiddagen da han skulle reise. Han virket sliten, med forbigående utbrudd av galgenhumor. Hadde angivelig plassert en flyndre under vegg-til-vegg-teppet på hotelrommet sitt i Haugesund, og trampet det helt flatt.

— You could sure smell it, sa han og lo kaklelatteren sin.

Det var da han ga meg en generøs bit av klistremerkerullen han hadde i bagasjen. Det passet perfekt over den sensurerte, kullsorte sirkelen midt på “Flashes From The Archives Of Oblivion”. I henhold til Harper besvimte en av damene på EMIs lager da hun så det usensurerte omslaget, som umiddelbart ble stoppet og sladdet.

— Så nå reiser jeg rundt og deler ut bilder av min egen ståpikk, sa han fornøyd.

Av mange dumme ting jeg har gjort må salget av mitt signerte eksemplar av albumet (med klistremerke på plass) stå som ganske dumt. OK så skulle jeg kvitte meg med platesamlingen, men man har faktisk lov til å gjøre unntak. For et naut jeg var.

***Ikke sjelden er dette verdens beste doble samlealbum. Dessverre har jeg ikke lenger det signerte eksemplarer med ereksjon.***

Christian hadde vært med meg som fotograf da jeg skulle intervjue Roy i forkant av turneen. Han var slett ikke fotograf, men en stor beundrer av Roy, så vi brukte det egentlig som påskudd. Han hadde meg seg kamera, en antikvarisk kreasjon med utfoldbar reflektor og blitzpære. Man måtte skifte pære etter hvert eksponering.

Roy stirret forbløffet på apparatet da Christian forberedte første skudd. POFF! FLASH! sa det. “Jesus!” utbrøt Roy og gned seg febrilsk i øynene mens han mumlet “Don’t do that again …”

Nok om Roy foreløpig. Vi skulle møtes flere ganger de neste årene.

Tilbake til usle 1975:

Vi var på vei inn i sommeren 1975, sommeren da jeg dro til Sørlandet med hatt, stokk, pappkoffert og et lidende ansiktsuttrykk. Innledningen kom natten til 17. mai da Christian, kanskje i solidaritet med fiasko-artianeren fra 1972 (alias meg), droppet rulling og russeståk til fordel for bordhockey, høy musikk og masse drikke i Harald Hårfagresgt. 12 C, 6. etasje. Og det enda han vel knapt vant en eneste match. Jeg var aldeles uspiselig i bordhockey, kanskje den verste vinneren verden har sett.

Christian hadde lett for å få nerver, derfor røk han noen år senere i den store bordhockey-turneringen hos John Smith (den med Tor Milde som dommer med utestemme og rett til å utvise). Jeg hadde tro på Christian, men da han røk for Bente, allerede i innledningsrunden og ble nedkjempet av Irene etter mye klabb og babb med dommeren, var han sjanseløs. Christian var lett å få ut av fatning. I bordhockey.

Klassikeren fra 1958, flate spillere uten hjelm. Min definitive hjemmebane. Jeg tror aldri jeg tapte en eneste kamp på det spillet. Jeg gjorde det ganske bra på de andre modellene. Hadde fire Stiga-varianter pluss en finsk. Inntil en senere samboer ga dem bort til barn i nabolaget mens jeg var i London på jobb. Samme menneske kastet den komplette Morgan Kane-samlingen min - med begrunnelsen at cowboybøker ikke var noe å spare på. Kvinner har mye å stå til ansvar for.

Christian var mye vanskeligere å få has på i sjakk og bordtennis (særlig etter at han finstemte sin bakhand-smash som plutselig drepte mine umulige skru-server), og i tennis kunne jeg bare glemme å henge med. Da ble han nesten like selveuforisk som meg og mente i fullt alvor at han skulle kunne klare å komme med i Wimbledon på wild card. Men alt dette var meget senere. Lenge etter at jeg hadde lagt opp som uovervinnelig bordhockey-utøver.

Allerede i 1975 syntes jeg russeavisene var teite. Jeg klarte meg fint uten. Husker ikke hvor jeg var på fest. Man var alltid på fest 17. mai, men sjelden på særlig morsomme fester. Krampeaktig var det. Dessuten slet jeg med økonomien den våren, og bedrev selvdestruktiv method acting. Delvis lært av Kirkegaard og Kafka. Det var en jente, ja, men jeg fikk henne aldri. Jeg skal ikke prale med at jeg hadde sjans, for det hadde jeg nok ikke, hvordan skulle jeg kunne ha det, jeg gjorde henne bare forvirret. Kanskje i selvforsvar. Hva vet jeg.

Uansett ble hun en gjennomgangsfigur den sommeren, en jeg kunne hulke navnet til når bare Tormod og Audun og Christian og Lars hørte, og så kunne Tormod hulke navnet på sitt savn, og så akket og veet vi som den snakkende hunden i Donald.

Den legendariske sommeren 1975 begynte å røre på seg da vi nådde 24. mai. Jeg var fattig, men full, og finpusset min Nagel-inspirerte karakter som både figurerte i min helt talentløse roman “Blomster ved graven”, og etter hvert på Sørlandet hvor det ble utført monumental method acting kombinert med akk-ing og ve-ing over en kvinne som method acteren jaget fra seg med alle midler og ved alle anledninger, hvorpå han altså plaget sine omgivelser med å rope hennes navn ut i mørke natten.

Men foreløpig var method acteren i ro i Harald Hårfagres gate, hvor han hamret sine siste påfunn inn i romanmanuskriptet - mellom alle turene (til fots) til Club 7 (for å spare penger).

Han slo også en due i hjel med en brosten en natt, og fortalte siden alle som ville og ikke ville høre om hvor vanskelig det er å slå duer i hjel.

“Det holder ikke med ett slag”, snøvlet han, “det må minst tre slag til. Duer er mye større fugler enn mange tror.” Mens en og annen kvinne så bestyrtet på ham, og det med tydelig vemmelse.

At han slo duen ihjel av ren omsorg, klarte han ikke å formidle. Men det var faktisk sant, for han kom over duen da en katt plaget den. Katten hadde sørget for a duen ikke lenger var flyvedyktig, og lekte med den som katter vanlivis leker med mus. Fuglen klarte et og annet vettskremt vingeslag, men ble hentet hurtig ned på gressplenen i Suhms gate av katten. Method acteren syntes det var et grusomt skuespill, og derfor tok han brostenen og slo duen i hjel, under syrinen - til høylytte og såre protester fra katten.

Denne delen av historien kom han aldri til kvelden etter, på Club 7. Derfor vant han ingen nye venner. Og enkelte kvinner stakk senere hodene sammen når de så ham, og hvisket. Nagel duedreper. Det var hvem han var.

27. mai 1975. I Det Nye var det en rapport fra bordhockey-bataljen mellom Det Nyes utsendte og det svenske dansebandet Landslaget. Barneskirenn i henhold til artikkelen. Men den er ikke helt sannferdig. Svenskene hadde ville regler, det var tillatt å tilte brettet, dra i spakene så brettet lettet, og ikke minst dundre spaken helt i bånn av full kraft ved slagskudd slik at motstanderen fikk hele brettet i fanget, og ved særlige tilfeller bød på smaksprøver av nylig inntatt frokost. Det sier seg selv at dette ble useriøst. De ignorerte protester, og fortsatt herjingene med brettet dansende 20 centimeter over bordflaten. De ville blitt utviste i en ekte turnering. Jeg vet, for jeg har deltatt i NM. Mer om det en annen gang.

‘Uansett, jeg hevnet med på svenskene med nedenstående reportasje. Aner ikke om de noen gang leste den.

De opererte på tvers av alle internasjonale regler for bordhockey, spilte totalt usivilisert og jukset på løpende bånd. De fortjente å bli omtalt som det de var og alltid vil være: Svenske tapere som fortjener å underholde på bulgarske restauranter utenfor sesongen.

Jeg skrev også en sak om Led Zeppelin i Det Nye den måneden, superbandet som noen i fult alvor hevder at spilte på Abildsø – uannonsert – høsten 1968 for en håndfull betalende. Særlig.

***Fortsatt tok Arbeiderbladet i mot bidrag. Her min omtale av månedens høydepunkt. Den sto på trykk 13. mai.***

Månedens høydepunkt kom faktisk veldig tidlig, allerede 2. mai. Da var alle smarte mennesker på Chateau Neuf og så Flying Norwegians stjele showet fra hovedattraksjonen Flying Burrito Brothers og andre-attraksjonen Kursaal Flyers. Tidligere på dagen var Sneaky Pete og jeg skjønt enige om at “Beatles For Sale” både var herlig og historiens første countryrock-LP. Tygg på den, alle usle “Beatles For Sale”-dissere.

Under konserten, satt jeg og kjente på den gøyale sigaretten Hallvard hadde gitt meg, den skulle konsumeres senere på hyggekvelden, og ble da også det i øverste etasje i trappeoppgangen på Cochs pensjonat i Hegdehaugsveien. Jeg fniste faktisk mye høyere enn både Hallvard og Rune. En fin dag i en pengelens musikkjournalists liv.

***Trappeoppgangen på Cochs pensjonat. Et utmerket sted å røke gøyale sigaretter sammen med Flying Norwegians og Hallvard i mai 1975.***

Den 31. mai. Nazibråk i sporveiene, trusler om streik hvis ikke etatens brunyngel ble sparket. Ganske dramatiske tilstander. Og det bare noen måneder før jeg tok trikkekurset på Sinsen, og ble konduktør selv. Av og til måtte nemlig musikk-freelancejournalister tjene til livets opphold og kjøleskapets ve og vel som andre mennesker. Altså stå opp om morgenen og gå på jobben, og ha lunsjpause og bruke a-endelser når man snakket med kollegene om helgens fotballresultater. Sånne ting.

Men ennå hold jeg stand på magre honorarer fra Det Nye og Arne Bendiksen AS og NRK, mens tomme vinflasker satt fast i gulvet på kjøkkenet, og jeg trente method acting.

Jeg forsøkte å gjøre mine hoser grønne overfor piken hvis navn jeg kunne rope ut i natten med et teatralsk hulk. Savnet var påtatt og innlevelsen sånn passe, men nok til at jeg fikk knotet ned enda noen krøllete avsnitt i “Blomster ved graven”, romanen Norge aldri ventet på.

Og her passer det med spillelisten for sommeren 1975, utvalgt gull fra april-september 1975.

JUNI – DEN TILGJORTE MYSTIKERS SOMMER

Tirsdag 3. juni noterte jeg: “Bente, Nanna & Mette drar.” Slik informasjon kan jo være nyttig. Pikene reiste altså 3. juni. Det står bare at de reiste. Ikke noe mer.

Jentene reist. Alt i det uvisse.

Men vi har ennå enda et siste beger av bekymringsfri ungdomstid igjen, rørt ut med en teskje nåtidsmalurt, sankthansfest i Jarveien 18. Været strålende, bekymringene få, selvmedlidenheten episk - særlig et godt stykke ut i “My Generation” fra “Live At Leeds”. Tormod-dansen når sitt absolutte høydepunkt i partiet hvor alt stopper opp og Towenshend fokuserer på sjokk-gitar. Tormod holder trassig takten, i den grad den finnes, hodet kastet bakover, øynene lukket, en tjafs av hår i munnviken, armene kastet frem og tilbake, frem og tilbake i ukontrollert stakestil, de lange, tynne bena i sleng-jeansen blafrer sidelengs, knærne slår sammen og spretter fra hverandre igjen. Tormoddansen.

"Christian raver rundt" står det i almanakken. Og noe om "kvinnen fra tundraen". Christian har mistet en sko og blir båret omkring av kvinnen fra tundraen. Hun er sterk. Jeg tror ikke han kan snakke.

Jeg husker at jeg plukket opp en av skoene hans i et av havens blomsterbed neste morgen. Solen hadde stekt sålen glohet. Rart hvilke detaljer hjernen velger å lagre. Jeg kan ikke huske hvor den andre skoen befant seg.

Selv var jeg i full gang med å finpusse rollefiguren, weltschmerz-mannen for hvem alt håp er ute og som selv stjernene hånler av. Han akker og veer, og roper en uoppnåelig kvinnes navn ut i sommernatten. Han kommer ut av det et øyeblikk da han får øye på Christians sko ute i rosebedet. Men så setter noen på “Blood On The Tracks” og verdenspinen blir fullkommen. Sankthans. Snart ferie.

Mystiskt at jeg ikke klarer å huske at jeg var på Kalvøyfestivalen søndag 22. juni. Jeg tenkte at jeg kanskje hadde droppet den, men så viser det seg at jeg skrev en ganske lang og detaljert omtale i Det Nye. Steeleye Span blir skamrost, hvis noen lurte.

I almanakken fremkommer det onsdag 25. juni at i hvert fall én av de tre pikene som reiste for tre uker siden er tilbake, og i samme nu rammes Tormod av den store hjertesorgen. Dramatiske tider for snart-23-åringer i 1975.

***Jeg dypleste “Mysterier” og fant mye jeg kunne bruke i mitt utbrudd av sommerlig performance art langs den norske skjærgård.***

‍ ‍

30. juni bar det av sted via Nelaug til Arendal og undergangen. Jeg hadde skapt min egen rollefigur for ferien. En tilgjort eksentriker, lett influert av Hamsuns "Mysterier". Jeg la bevisst ansiktet i mørke, plagede folder, sukket tungt over livsbyrdene, gikk, tross solvarmen, i flanellskjorte, vest (kjøpt på loppemarked på Jar skole), brun cordjakke, slengjeans (med bakre del av hvert bukseben festet litt høyere med sikkerhetsnål for ikke å trekke regnvann fra bakken - en Tormod-oppfinnelse), sorte vernesko (kjøpt på Grønland), brun, semsket, bredbremmet hatt (litt for trang da den egentlig tilhørte min eks-samboer), en liten barnekoffert av papp (uten interessant innhold), en litt for kort spaserstokk (tidligere eid av min stefars far, som hatet meg og kalte meg bytting), og, for å gjøre meg interessant, viltert (men ikke veldig kledelig) skjegg.

Jeg hadde ingrediensene rundt omkring i leiligheten. Det var bare å sette dem sammen.

***Jeg var så oppslukt av min performance art at jeg til og med laget en illustrasjon. Jeg juger altså ikke, figuren eksisterte i skjærgården den sommeren. Alle detaljer på plass.***

Som tidligere nevnt valgte jeg meg ut en livsglad pike som jeg mente å ha vekket i hvert fall en viss nysgjerrighet hos denne våren. Men jeg gjorde ingen tydelige fremstøt og forsvant fra fester, brått og uten varsel. Og etterlot forhåpentligvis en hvirvel av forvirring og uro. Jeg befant meg i Hamsun-romanen "Mysterier".

Og i denne tilstanden ankom jeg til Forum-festivalen i Arendal.

Alltid Arendal. I en periode i livet var jeg der hver sommer. Forumfestivalen inngikk i tradisjonen. Arrangert i Naturparken ved Fløyheia i 1975, for første og eneste gang, om jeg ikke husker feil. Den gang herrene ikke var så opptatt av ekvipering, og damene knurret bare de så en BH eller hørte ordet "sminke" og var oppsatt med eksplosiv hårvekst under armene. Noen hadde troll i buksene også. I det hele tatt, man var velsignet forskånet for begreper som "brasiliansk voksing" (også kalt Rinnan-rykket, en øvelse som stimulerer angiver-genene) og lot naturen gå sin gang. Helt greit for min del.

Sommeren 1975 var altså også mitt øyeblikk som den mystiske eksentriker.

Fremtoningen lot som om han forsøkte å gjøre sine hoser grønne hos en sprudlende livsglad jente som nok ble mer og mer forvirret, da fremstøtene alltid virket halvhjertet og ofte endte med at han forsvant, ikke uten grunn, da han slett ikke ønsket noe forhold, bare en fremprovosert reaksjon som han begeistret tolket som avvisning slik at han kunne sukke tungt igjen, ta seg for pannen og mumle, "akk ja, det er dårlige tider" (som den snakkende hunden i Donald), og notere noe hemmelighetsfullt i en notisbok (til senere bruk i det fryktelige romanmanuskriptet "Blomster ved graven").

Vi likte oss på El Paso, for der hadde de øl og jukebox med både “Stand By Your Man” og “Love Hurts”. Det passet bra, for Tormods forhold var over, og det er ikke så mye annet å gjøre med det enn å drikke øl og reise en runde til med Nazareth. Akk, troløse kvinner, sukket jeg bistert, og ønsket meg gul dress, som Nagel.

Det gikk ikke spesielt bra med Audun heller, og han måtte jeg dessuten slåss med om mitt eget eksemplar av NME. Brian Wilson-føljetongen leses igjen og igjen i tung rotasjon. Jeg forsøkte å fotografere ham ute på Mærdø mens han solbadet, Audun var besatt av soling, så besatt at han kjørte oss på grunn med båten deres i Risør, han prioriterte riktig solvinkel for egen bruning fremfor stø kurs mot Risør havn.

Christian, på sin side, var et midtpunkt på campen ute på Tromøya, der han satt med blått blikk og gult hår, omkranset av henførte piker, og spilte gitar og sang med vakker røst.

Jeg lusket i utkanten av sirkelen, med bister geip, og led.

Sommeren 1975. Da Nick Kents fremragende føljetong om Brian Wilson gikk i New Musical Express og jeg måtte slåss med Audun om å få lese den først, enda det var min avis. Vi slåss om Dagbladet også, for der gikk den fascinerende føljetongen om Køber-saken (1934), med sine nifse innslag av spiritisme. Ingen ting var viktigere enn å sikre seg Dagbladet først og ligge på svabergene ute på Mærdø og finlese dette mørke, og uløste kriminalmysteriet. Ingen pine var sterkere enn 3. plass i køen for å lese det nyeste kapittelet i Køber-føljetongen. Av og til lurte man på om Audun forsøkte å lære seg hele artikkelen utenat, så sakte gikk det.

Sjeldent foto, trykket i Det Nye i 1982, men er egentlig fra sommeren 1975 på Mærdø. Vi ser fotsålene og venstrehånden til Audun. Christian titter opp i bakgrunnen. Audun har sikkert nettop lest ferdig dagens episode i Køber-føljetongen.

Akk sommer. Og aldri smakte en kald cola bedre enn ute på Mærdø når man lå på svabergene ut mot havet, med vinden ruskende vilt i håret, oppslukt av Beach Boys-sagaen, mens bølgene knuste seg mot berget i en opprømt sky av skum, igjen og igjen under måkehimmelen. Selv Nagel-kopien fra Harald Hårfagres gate tok av seg på overkroppen da.

***Første side i artikkelserien Audun og jeg slåss om å lese først.***

JULI – FORKJØLELSE, LIDELSE OG HERMETIKKBOMBEN

Den store weltschmerz-sommeren rullet. Vi hadde gjort noen stopp på reisen. Blant annet på Tjøme. Der forsvant den mystiske eksentriker sporløst, for å dukke uventet opp i Risør.

På Tromøya måtte teltet mitt til pers igjen, og leirplassen bestemmes av Audun som prøvelå omtrent hver kvadratmeter på den lille lysningen mellom furutrærne, før han anga hvor teltet skulle opp. Auduns plass var sikkert fløyelsmyk, men den perfekte Audun-plass kom på bekostning av oss andre som hadde fått røtter og knartharde furukongler og skarpe steiner og underlige groper å hanskes med.

Det var her at jeg i frustrasjon over at vi ikke har med bokseåpner, plasserte en boks Spaghetti á la Capri rett i bålet, og ble forbløffet over konsekvensene da hermetikkboksen detonerte som et kanonskudd, og sprøytelakkerte furuleggene med et flammerødt strøk av tomatsaus, minipølser og kjøttboller. Vi slapp med skrekken da alle la på sprang i samme øyeblikk som boksen brått forandret fasong og begynte å lage lyder.

Sjokkerende effektiv bålgranat. Ville vært avgjørende i slaget om Stalingrad. (OBS, bildet viser den moderne versjonen som ikke forutsetter bokseåpner, antagelig utviklet som følge av granatsjokket på Tromøya.)

Tøffe tider for oldinger på snart 23 med pappkoffert. El Paso leverte fortsatt "Stand By Your Man" og "Love Hurts" om og om igjen. Jeg gjennomlevde konstruert hjertesorg over piken som jeg gjorde alt jeg kunne for at hun ikke skulle få lyst på meg, men likevel beholde en fascinasjon for meg (som jeg riktignok aldri hadde noe holdepunkt for at eksisterte, fascinasjonen, altså). Tårer i ølglasset. Jeg ville ikke ha henne, jeg ville bare nyte hjertesorgen. Hva var det jeg drev med? Og slo det meg aldri at piken slett ikke så på meg som en attraktiv kar hun gjerne skulle slått seg sammen med, men som en raring som utstrålte et besynderlig ubehag? Jeg bare nevner det. Nagel 2 burde i hvert fall ha vurdert muligheten av at den fantes andre synsvinkler enn hans.

Jeg ser av de spartanske nedtegnelsene i almanakken at piken jeg utsatte for lidende ansiktsuttrykk og pussige utsagn som var ment mystiske, kom til Arendal 2. juli.

Torsdag 3. juli står det: "Tormod til Oslo. Audun til Kristiansand og Oslo. Christian og Lars på Bondeheimen." Jeg tror det dreier seg om forkjølelse, og at vi leide et stort rom på Bondeheimen. Piken var vel ute på Tromøya.

***“Hjem fra Arendal … aleine i toget”. Man får det ikke tristere enn det.***

Fredag 4. juli: "Christian og Lars reiser hjem." Lørdag 5. juli har jeg bare skrevet "FETT!", hvilket på den tids kodesprog betyr "HELT JÆVLIG!". Jeg befant meg i Arendal alene og vandret rundt i byen med en bister mine. Penger hadde jeg ikke. Bare min method acting, den levende kunstinstallasjon som ingen ante at var nettopp det, kunst, men som kanskje ikke var det likevel fordi han jo egentlig gjemte seg bak den skapte skikkelsen som han lot som om han levde seg inn i. Og nå ble det komplisert. Slett ikke lettere ved at han kledde seg for varmt, gikk med en litt for trang semsket hatt som egentlig hadde tilhørt hans tidligere samboer, og en pappkoffert han fikk som barn, og stefarfarens alt for korte stokk. Dette og en gretten geip som han mente lignet på vignettegningen av Morgan Kane, men som egentlig bare lignet på en gretten geip.

Jeg må ha sovet mutters alene i teltet mitt ute på Tromøya. Jeg har fortrengt det, og skjønner faktisk ikke hvordan jeg holdt ut det døgnet. Var det fordi kvinnen hvis navn jeg kunne rope ut i natten, fortsatt befant seg i området? Man kan lure. Jeg har bare skrevet ett ord i almanakken for den lørdagen, FETT!. Og i vår sjargong i 1975 betydde det “HELT GRUSOMT, UUTHOLDELIG JÆVLIG!. Jeg bodde blant furutrærne mutters alene. Og endelig søndag 6. juli: "Hjem fra Arendal … aleine i toget." På neste dobbeltside i almanakken har jeg bare skrevet "GOOD GRIEF" med kjempebokstaver og en parentes med et pikenavn og ikke minst ordet "økonomi". Det var liksom ingen ende på besværlighetene.

"GOOD GRIEF!" gjentas på neste side (14.-17. juli), mens hver av de følgende tre dagene er forsynt med gjerrige "Risør". OK, så var vi på vei nedover igjen, Tormod og jeg, til Briseid-hytten. Egentlig et skur med plass til et monopolspill og tre hveps.

Jeg sov i overkøyen med noen centimeters klaring til taket, i stummende bekmørke, da jeg hørte den, hvepsen, tungt motorisert og 17 cm til babord. Spranget rett ut over avgrunnen, og ikke minst telemarknedslaget med innlagte, men svært ufrivilige Birger Ruud-armbevegelser, snakkes det fortsatt om i de nærmeste hyttene. Ute blåste det så hele hytten ristet, og jeg kjente en svak, men urovekkende antydning til behov for Malkyl.

Jepp, det blåste og regnet, det husker jeg. Sommeren 1975 hadde tre virkelig fæle regnværsdager, og her var vi, og i en glissen hytte. Der var det ikke så mye annet å finne på enn å fryse. Vinden sto rett på, og hytten slapp den inn. Det pep i sprekkene. Ruten ble uklar under hvert regnskyll, sjøen gikk hvit. Det virket plutselig veldig langt til Risør. Ingen av oss hadde lyst til å prøve den turen i åpen båt med påhengsmotor. Bedre å se været an. Tormod hostet. Jeg knasket Malkyl. Så dette var sommeren.

En gjøk holdt til i området. Da vinden løyet, kunne jeg høre at den gol. Jeg var ganske god til å i imitere gjøk. Ved å lage et hulrom mellom krummede håndflater, og en smal åpning mellom tommelfingrene, fungerte hendene som en håndfløyte, eller håndgjøk. Man blåste inn mellom tomlene og regulerte tonene ved å bevege hypothenarputene i forhold til hverandre.

Jeg avfyrte noen klokkerene ko-ko, og opplevde til min forundring og glede at gjøken svarte. Det oppsto en dialog der i skogbrynet. Og nå kunne vi se gjøken av og til. Den flakset forfjamset fra tre til tre og bort på taket til (den tomme) hytten på den andre siden av bukten, og tilbake igjen. Den gol svært hyppig, ja, egentlig hele tiden. Tormod, biolog som han skulle bli om noen år, ble betenkt og foreslo at jeg kanskje skulle la den stakkars gjøken i fred. Ja, for det hersket ikke lenger tvil, gjøkens fortvilelse var stor, og den begynte å miste stemmen! Forsøkene på klassiske ko-ko lød nå mer og mer som brutte, rustne skrik. Den flakset febrilsk rundt i underskogen og overskogen, utrøstelig hes. Tormod mente at den forsvarte sitt revir, at den trodde en rival hadde tatt seg inn, og nå var det like før den fikk nervesammenbrudd.

Audun som var innom som snarest et par dager, mente Tormod hadde rett. Og dermed ble jeg nedstemt og måtte la håndgjøken hvile. Sent på natt kunne man fortsatt høre gjøken. Et ensomt, resignert og rustent rop under en urolig himmel. Audun så anklagende på meg.

Dagen etter vandret vi rundt i skogen, jeg med hyttens kikkert, på utkikk etter den ulykksalige gjøken. Det er rart og ikke minst utfordrende å gå i terreng med kikkert for øynene da den jo ikke fungerer som briller. All dybde forrykkes, og man snubler lett. Det krever altså konsentrasjon. Mens vi gikk slik, i konsentrert taushet, hørte jeg plutselig knaking like ved, snudde meg brått for å se hva det var, og stirret rett inn i mulen til verdens største elg! Vi ga fra oss ganske skremte damelyder, både Tormod og jeg, og la på sprang. Elger er ikke til å spøke med, de sparker deg rett ned og er nesten like farlige som bjørner, mente jeg da vi hadde forskanset oss i hytten en stund senere og begynte å få normalpuls. Vi var ikke helt sikre på om kjempeelgen hadde tatt opp forfølgelsen da vi laget så mye bråk at det var umulig å avgjøre om den var der ennå.

Moralen i akkurat denne historien er vel at men ikke bør bruke kikkert når man går i elgeskoger.

Været nådde sitt bunnpunkt 23. juli, og det var like trøstesløst dagen etter. Da ga vi opp og tok bussen til Arendal. Der ventet enda mer dårlig vær, så vi tok inn på Bondeheimen. Bare for natten. Nå hostet jeg også.

Vi syntes alvorlig synd på oss selv, sukket tungt og teatralsk, og uttalte med lange hulk navnene til pikene vi savnet, eller for mitt vedkommende forsøkte å savne, for jeg var fortsatt i method actor modus

Det var i grunnen bare å dra hjem. Fredag 25. juli var tidenes dårligste sørlandsferie over, og jeg gikk av toget på Vestbanen og tok trikken hjem til Harald Hårfagres gate. Sår hals, tett nese og kretsmester i hosteanfall uten tilløp. Tormod og Audun var også blitt syke.Været nådde sitt bunnpunkt 23. juli, og det var like trøstesløst dagen etter. Da ga vi opp og tok bussen til Arendal. Der ventet enda mer dårlig vær, så vi tok inn på Bondeheimen. Bare for natten. Nå hostet jeg også.

Vi syntes alvorlig synd på oss selv, sukket tungt og teatralsk, og uttalte med lange hulk navnene til pikene vi savnet, eller for mitt vedkommende forsøkte å savne, for jeg var fortsatt en method actor,

Det var i grunnen bare å dra hjem. Fredag 25. juli var tidenes dårligste sørlandsferie over, og jeg gikk av toget på Vestbanen og tok trikken hjem til Harald Hårfagres gate. Sår hals, tett nese og kretsmester i hosteanfall uten tilløp. Tormod og Audun var også blitt syke.

Av og til, når jeg tenker på den sommeren, kan jeg ikke huske at jeg lo en eneste gang. Eller, jo, kanskje da gjøken mistet stemmen. Men da endte det som nevnt med kjeft, og vi var like langt.manakken står det:"Kom hjem fra Risør og Arendal. Forkjøla. Tormod og Audun er også sjuke."

Av og til, når jeg tenker på den sommeren, kan jeg ikke huske at jeg lo en eneste gang. Eller, jo, kanskje da gjøken mistet stemmen. Men da endte det som nevnt med kjeft, og vi var like langt.

Den 26. juli satt method actoren og slikket sine sår i Harald Hårfagres gate 12 C, 6. etasje. De tomme vin- og ølflaskene fra forsommeren satt fast i gulvet på kjøkkenet. Solen hadde bakt den vestvendte leliligheten, luften kunne man skjære i med kniv, og kjøleskapet var tomt. Det samme var kontoen. Sjekkheftet virket ikke lenger. Jeg tigget til meg noen redningskroner fra min mor, og skrev henne inn i redselsmanuskriptet “Blomster ved graven”.

Her opptrådte hun som moren til hovedpersonen Carl Fredrik, og hadde full forståelse for hans sutring over verdens elendighet og livets svikefulle kvinner. Hun bekjente også sine egne frustrasjoner, men det virket ikke som Carl Fredrik var så komfortabel med det. Moren hadde en egen evne til å gjøre menn rare, hun var jo alle svikefulle kvinners mor, mente Carl Fredrik og husket hvordan hun kunne drive stefaren dypt inn i sjalusien, og flørtet hun ikke åpenlyst med familiens huslege en gang i 1964?

Hun var en kvinne som næret seg på menns oppmerksomhet, hun elsket å trille dem rundt fingeren, selv Agnar Mykle hadde merket utstrålingen, men hennes forbannelse var at hun aldri fant roen. Og alt sammen begynte med Carl Fredriks far, kunstmaleren, som hun forlot da Carl Fredrik var tre og et halvt, og som ingen av dem kunne glemme.

Som voksen ville ikke Carl Fredrik minnes på at moren fortsatt elsket mannen hun hadde forlatt. Han ville ha sine erindringer og sitt savn for seg selv, i et lukket rom, som ble særlig tilgjengelig når han drakk og spilte Dylan og Leonard Cohen høyt. Leonard Cohen og Sean Connery bodde i det rommet. De to skikkelsene minnet ham om faren. Connerys blikk. Cohens stemme. Begges ro. Faren han mistet.

Samtidig sender Ungdommens radioavis min 3 part-serie om Elvis Presley, første kapittel søndag 27. juli, andre kapittel onsdag 30. juli og siste kapittel søndag 3. august. På det tidspunktet var norske Elvis-fans passe forbannet, for serien min var tuftet på spinkelt og lite gjennomtenkt grunnlag, og hevdet at det meste av det Elvis ga ut etter 1960 var møkk (en oppfatning jeg stjal fra Lennon). Det skulle jeg snart få angre på, for Det Nye ville ha meg til å dekke Elvis-møtet på Soria Moria 10. august.

AUGUST – DEN MYSTISKE LILLIAN, OG KJEPPJAGET AV ELVIS-HEVNERE

Ja, den selvmedlidende performance-art-trippen rullet videre. Jeg sukket tungt over piken som jeg aldri fikk (enda jeg aldri egentlig prøvde) - i Oslo, på Club 7, på Nøtterøy, i Arendal, på Tromøya og tilbake igjen. Rene turnéen. Kombinasjonen av den egentlig i eldste laget «unge», selvmedlidende Werther, Hamsuns mystiske Nagel og den alkoholiserte, livstrette revolvermannen (modellert etter Morgan Kane) – en figur som hadde det med å lute over glasset mens «Love Hurts» skrålte fra jukeboksen, han kunne nok bli en drøy munnfull for et hvert pikebarn i begynnelsen av 20-årene.

Jeg vet ikke hvor jeg fikk skikkelsen fra, men denne bleke, absurde figuren var mitt alter ego sommeren 1975. Hva tenkte jeg på? Hva kunne bli det neste? Konduktør på Kolsåsbanen? Ja, kanskje nettopp det.

Onsdag 6. august 1975 noterer jeg i almanakken min at det var pressekonferanse med Mahavishnu Orchestra på Club 7. Hadde med meg Christian. Dagen etter bar det til Chateau Neuf og konsert med Wishbone Ash og Mahavishnu Orchestra. Merkelig kombinasjon.

Jeg var ingen beundrer av John McLaughlin, og ikke hadde jeg noe å spørre ham om. Hvorfor skulle jeg det. Det Nye hadde ikke noe imot at jeg gikk på pressekonferanser, men Mahavishnu i bladet, nei, det var ikke av interesse. Sa Søren.

Det var gøyere å snakke med Wishbone Ash, for de hadde jeg nemlig oppdaget helt selv. Kjøpte den første LP’n etter å ha sett annonsen i NME. Ingen andre hadde den. Og jeg kjente heller ingen som gikk og ventet på oppfølgeren. I 1975 var imidlertid Wishbone Ash godt innarbeidet i Norge - med “Argus“ og “Wishbone Four”. Ja, egentlig var de allerede litt på hell. “There’s The Rub” var ikke så herlig.

Uansett, torsdag 7. august ble vi presentert for en ganske pussig toretters i Chateau Neuf: Mahavishnu Orchestra og Wishbone Ash. Jeg husker Wishbones avdeling, elsket tvillinggitarene deres. Men McLaughling husker jeg ikke så mye som et fnugg av. Jeg må spørre Christian.

Et redigert utdrag fra “Blomster ved graven”:

Sommeren 1975. Den varmeste i manns minne, skrev Dagbladet. Varmen fortsatte og fortsatte. I stuen lå temperaturen over 30 fra morgen til langt på natt. Det var ikke annet å gjøre enn å kjøle seg ned med iskald cola som sved i halsen slik cola skal gjøre når det er sommer. Å sitte på den sydvest-vendte balkongen i slike tropetider var rett og slett umulig. Badstua mi, kalte jeg balkongen.

For et år siden kunne man sitte der. Med blomster i blomsterkassen og en whisky med is på bordet i kjølig skygge under den store, brune parasollen. Et langt år siden. Nå lå jorden svidd og planteløs i blomsterkassen, og cola var den eneste luksus jeg kunne unne meg. Parasollen tok samboeren med seg da hun flyttet ut i januar.

Naboene klaget på rotet mitt der ute. Den styggeste balkongen i hele blokken sladret de til hverandre, og ga meg sure blikk når jeg passerte om morgenen, ut til butikken for å kjøpe Dagbladet klokken halv ti.

Stuen så ikke ut. Gamle aviser, papirer og fulle askebegre. Det var ikke blitt støvsuget siden juni og oppvasken tårnet seg opp på kjøkkenet. Ikke omgivelser jeg ønsker å dele med noen.

Slet med søvnen også. Tasset ut på kjøkkenet midt på natten for å drikke melk. Kanskje en sigarett i stuen for å roe meg etter et eller annet mareritt. Balancid mot syreoverskuddet.

Jeg hadde aldri hatt så dårlig råd siden jeg var avhengig av min mors gjerrige ukepenger. To tusen i gjeld, husleie som forfalt om en uke, ingen inntekter. Et bekymringsverdig regnestykke.

Samtidig satt jeg der og koketterte med at jeg egentlig var en tenkende idealist med de riktige politiske oppfatningene som nå ble presset til å gå på akkord med seg selv og fri til ungpikebladet Det Nye.

I “Blomster ved graven” presterte jeg å utstyre hovedpersonen Carl Fredrik - et florlett alterego - følgende tankerekke:

“Han er avhengig av folk han føler står på den andre siden av den politiske skillelinjen. De har makten, og kan bruke ham som de vil. Derfor er han blakk nå. For øyeblikket trenger de ham ikke, og han må komme med hatten i hånden for å be om forskudd på artikler som hverken er bestilt eller skrevet.”

For noe vrøvl. Mine politiske oppfatninger var så grunne at de kollapset ved første motargument. Egentlig mente jeg ingen ting. Men jeg likte å late som.

Av og til tenkte jeg på Vakre Hilde. Lurte på om hun var klar over effekten hun hadde på menn. Jeg mener ikke den vanlige så vakker hun er og hun vil jeg ha sex med-effekten. Det gikk dypere. Hun rotet til hjernene og livene deres uten egentlig å gjøre noen anstrengelse i den retningen i det hele tatt. Ekeskap brast i hennes kjølvann. Menn kollapset og ble dårer. Johann uten Land var en, Nordberg-SVs egen Kennedy-figur en annen, ja, også Audun, forfatteren og studenten som først nå, etter syv år, endelig skulle ta grunnfag. Og jeg, som mente meg immun, skrev ikke jeg dikt til henne som jeg ga henne i hånden? Huff.

Fredag 8. august har jeg skrevet: "Møtte Lillian fra Bergen etter Club 7. Hun ble med meg hjem. Ble her til 05.30 - dro til Sovjet. Skulle skrive (!)."

Bak den telegramstilen skjuler seg nok følgende:

Lillian fra Bergen var veldig søt og veldig fascinerende og ville bli med meg hjem, og jeg trodde jeg skulle få en skøyeraktig natt. Det fikk jeg forsåvidt også, men ikke helt som ønsket og ventet. Lillian var ikke trett i det hele tatt. Hun mente vi burde lage hvert vårt selvportrett - ikke speilportrett. "Mal eller tegn deg selv slik du opplever deg", sa hun. Og så måtte vi drikke vin.

Det var i grunnen en spennende utfordring, særlig fordi jeg var oppslukt av meg selv og av Hamsuns "Mysterier". Så oppslukt at jeg ikke husker hvordan hennes fremstilling ble. Men jeg husker min. Jeg har beskrevet ham tidligere, til minste detalj. En blek gestalt med hatt og stokk og en ørliten koffert, som beveget seg bistert mot iakttageren, i bakgrunnen kunne man skimte havet og Torungen fyr. Ja, for det var min Nagel-figur, vandrende over heiene på Mærdø.

Lilliane syntes det var en ganske skummel figur. Jeg smilte hemmelighetsfullt, og lurte på om hun var trett. Det var hun ikke.

Hun ble hos meg til klokken passerte 05.30, i grålysningen. Hun skulle videre. Hun skulle med fly til Sovjet. Hun lovet å skrive.

Jeg hørte aldri fra Lillian igjen.

Jeg har ikke flere erindringer om Lillian fra Bergen. Men almanakken forteller at neste dag var en "dårlig dag på Club 7".

Søndag 10. august. Sommerens siste tropedag. "På Sognsvann og badet med Lars og Tormod. Siden Elvis-møte i Soria Moria med Christian. Fikk "On Stage" på scenen."

En høyst udramatisk skildring av noe som egentlig var en ganske ubehagelig situasjon.

Ungdommens Radioavis hadde nettopp sendt min tredelte historie om Elvis (27. og 30. juli og 3. august). Episodene var lettvinte og breiale. Men jeg ville kjekke meg. Ikke smart. Nå var hevnens time der. Jeg måtte til Soria Moria for å dekke arrangementet for Det Nye.

Jeg kom rett fra Sognsvann sammen med Christian, i kortbukser og tresko, våt i håret, og trodde jeg var inkognito. Men det var jeg ikke, for Pål Granlund ropte meg opp fra scenen, og der sto jeg, så lite rock'n'roll som det var mulig å bli i treskoene mine, og Pål la ut om Elvis-serien min, og det var tilløp til piping i salen, men så avrundet han det med at jeg tross alt sørget for at Elvis fikk radiotid i NRK, og det fortjente ros. Og så takket han meg i hånden, ga meg "Elvis On Stage"-LP'n og holdt frem mikrofonen. Ordet var mitt. Jeg sa "kvekk", det skulle bety takk, og stolpret meg urflau ned fra scenen og forsøkte å forsvinne i mørket. Christian lo. Jeg så han ristet i mørket der borte da Pål ga meg mikrofonen og jeg bare klarte å få ut et kvekk. Så gjaldt det å komme seg ut, litt faderlig fort. Det var flere Elvis-gangstere der som ga meg blikket. Men jeg var godt trent i løping med tresko, og nådde trikken.

Dagen etter var varmen over, og høsten nær. Jeg tok tiggergangen til Galgeberg, tryglet om penger og støtte oppe hos Bendiksen. Skrive sladder. Det fikk jeg noen lapper for. “Har du hørt?” Jeg jugde i hop noe, og karret meg hjem til en "dårlig film på TV" (antagelig “The Ship That Died Of Shame” med Richard Attenborough fra 1955). Tirsdag kontaktet jeg min far Gösta i Simrishamn. Jeg måtte ha følt meg veldig ussel for det står: "Gösta kunne ikke låne meg penger. Beinharde kår. 2 500 i gjeld."

Den kvelden hang jeg med Christian, Lars og Tormod.

Onsdag 13. august fylte jeg 23 og dro på Ringstrøm og solgte en LP for hvert år. Vonde salg, og knirkeskepsis fra eventyrskogens vokter, Bjørn med pussekluten og den nådeløse skrivebordslampen. Hos Bendiksen fikk jeg 150 kroner for en Manfred Mann-sak. Utpå ettermiddagen stakk min mor innom. Pliktvisitt. Vi sto ikke på god fot. Og ikke pokker om hun hadde penger til overs.

Kom kvelden, kom Christian. Jeg hadde kjøpt inn kake og Donald-brus. Slo ham i sjakk for 15. gang på rad. Det står i almanakken, så det måe være sant. Norge tapte 0-2 for Sverige i fotball på TV. Christian dro tidlig. Forbitret over matten. Så satt jeg der, 23 år gammel og pengelens og sugde på sjakkseieren. De 150 Manfred Mann-kronene var allerede brukt opp.

1975 var noe dritt.

Her er almanakkens knappe oppsummering av min 23 årsdag: "23 år gammel! Hos Bendiksen med Manfred Mann (150 kroner). Mamma her. Helt jævlig! Feiret bursdag med Christian. Kake & Donald-brus. Slo ham i sjakk for 5. gang på rad. Fotball Sverige-Norge 2-0 (faan!). Sløvet og la meg. (Solgte 23 LP'er til Ringstrøm.)"

Så tier almanakken. Men jeg kan legge til at romanen "Blomster ved graven" slett ikke så lovende ut. Det var krise på alle fronter. Her måtte foretas både det ene og det andre.

SEPTEMBER – BLOMSTER VED GRAVEN

Store ting på gang, blant annet Pink Floyds "Wish You Were Here", men ingen steder å skrive om det. Bortsett fra i Presse 7. Det var magre tider. Det er det når man plutselig står opp midt på natten for å jobbe som konduktør på Kolsåsbanen. Det vil si, jeg var ikke begynt ennå, men det kom snart. Det Nye trengte nesten ikke stoff. Arbeiderbladet hadde knapt råd til å snakke med freelancere. Presse 7 betalte ikke. Det gjorde heller ikke Vår Musikk. Jeg skjønner ikke at jeg overlevde 1975.

Plateanmeldelser i Presse 7 våren 1975. Jeg hadde frikort, og platene fikk jeg gratis, så det kostet meg ikke annet enn tid å skrive det. Gratulerer korrekturen med “Blue Øystein Cult”, det ikke fullt så berømte orkesteret.

I september var jeg forbi lei av Nazareths "Love Hurts". Heldigvis ble man ikke akkurat plaget av den på Club 7. Der plaget man til gjengjeld seg selv med dyr drikke (øl er dyrt når man er blakk) og omgivelsene med ondskapsfull humor:

"Så du ikke mannen?"

Yndig pike: "Hvilken mann?"

"Han som stakk fingrene i ølen din, han med de væskende sårene?"

Yndig pike: "Æsj! Er det sant?" - spytter, smeller ølen i disken, og setter kurs mot toalettene.

Moromannen sikrer seg ølen og forsvinner i menneskehavet til "One Of These Nights".

True story. Slem mann. Mystisk eksentriker.

Mye handlet om å lokke til seg overnattingspike, eller hvis det ikke var andre muligheter, finne en gjestfri pike med plass i sengen. Det er ikke av mine mest heroiske øyeblikk. Men over tid tror jeg det sto uavgjort. Dessuten, jeg hadde en selvbiografisk roman å skrive. Det fine med det er at forfatteren - i hvert fall offisielt - synes fiaskoer er like verdifulle som suksesser. Teorien: Hold ut, dette er en god historie om en uke ... eller i hvert fall om tre. Enkelte forfattere juger ganske mye for seg selv. Jeg var vel omtrent like dårlig til å juge som jeg var til å forfatte. Fiaskoer suger. Alltid.

Mange tror at det ikke skjedde noe mellom glam og punk og at et år som 1975 var så dårlig at det burde rives ut av det 20. århundre og dumpes i en septiktank.

Og her, min upubliserte, og svært egenrådige “anmeldelse” av “Wish You Were Here”, formulert som et slags brev til tapt kjærlighet:

YES PINK FLOYD - I WISH YOU WERE HERE

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Å ja. Orgelbruset. Som en dis over åsryggen hvor solen langsomt kryper frem og føler langs gresset. Dugg dugg. Hei, der taper du kampen. Jeg kan plante tærne kraftig i bakken så molden tyter opp og kleber seg fuktig til huden. Og jeg kan legge meg tilbake med hendene under nakken og gråte.

Det støver over asfalten der slitte gummisåler subber. Det er støv i lungene og støv over bokstavene. Ingen kan lese de gyldne ord.

Så blander gitaren seg inn og jeg vet at tiden ikke står stille. Hestehoven spriker med røttene og skyter opp mot overflaten. Den vil ut, men pass deg kjære. Sneen ligger sent i år!

Mine fingre kan føle. De kan gripe, og mine øyne kan se. Sansene er menneskets bane. Hei, du bruker dem så godt min venn. Livet surrer rundt deg som en karusell og du griper, griper rundt plastikkmanen.

Jeg skulle ønske du var her med meg. Med gjenknepne øyne og svart sinn. Med brustne øyne og slitte sanser. Hvor snur vi hodet nå? Å si meg det du, si meg det!

En ridder plasserer seg midt i lysningen. Det glitrer i rustningen, det griner i stål. Og regnet faller.

Husker du da du var ung, og skinte som solen?

Skritt mot asfalten. Det smeller i nye cowboystøvler og det knitrer i ammunisjon. Vi føler oss rede den 8. april. Vi føler oss rede.

Å om jeg kunne oppleve de grå uniformer og lyn-essene. De hatske bjeff og den ampre nasjonalisme. Å om jeg sto der. Med hendene dypt begravd i hjemmeavlet tobakk og rykende flagg. Blikket festet framover mot seieren og ikke inn i denne sydende undergang.

Dere er blinde kjære venner, og jeg ønsker en plass blant dere. Arm i arm i den lunkne høstvinden. Med fjær i hatten og hjernen blåst ut i spraglete saksofoner.

Mine never er så små og hvite. De griper bare rundt rene ting. De tåler bare den umerkelige vibrasjonen fra perfekte maskiner. Se det i øynene venner, se det i øynene!

Å du kjære stereo-alder, la meg hvile mitt hode mot deg. La mine øyne slukne, la mine ører gløde som juveler.

Det regner i dag, og solen hoster tungt på himmelen. Den stikker sine stråler i det grå og snitter hvite striper i dagen.

Kan vi ikke smelle dører. Se kråkeslottet Pernille. Se rommene hvelve seg innover i mørket. La oss løpe inn og smelle dørene til vi når hjertet av dette stille, tomme boet. La oss synke ned på gulvet og hviske til hverandre. Våre små hemmeligheter som ingen andre kan høre.

Steng dørene venner. Og løp. Frykt ikke mørket, for det er der vi til sist kan finne fred. La krigsavfallet bakse med lyset, la dem trå i søppelet og slå sine tomme hoder mot brolegningen. For de har spilt sitt spill og tapt. Dem kan ingen redde. De har stanget hodet i den 8.april.

I kråkeslottets svarte rom er alle katter katter og alle drømmer virkelighet. Pernille, hører du meg. Hører du min frykt og mine våte håp. Mine kjære sanger om framtiden. Mine svarte tanker om fortiden og de forsøplede sekstiår som skapte denne nervebunten. De forbannede sekstiår som skjøt oss ut i rommet uten mulighet til å velge. Disse sekstiår som nostalgien låser oss inn i. Disse sekstiår som ikke fødte annet enn nederlag. Forbannet være dem!

Ja, i kråkeslottet! Dit inn må vi gå, om så kjettingene rasler og hvite spøkelser uler. Om så alkoholen brenner og Pink Floyd etterlyser isbiter. Dit inn må vi.

Mine sanser er i behold, og Hume triller sine biljardkuler. Marx onanerer over sine teser og anti-teser og fremtiden kryper frem fra hans råtne lik. Kant holder pusten mens nabofruen hilser og jeg lukker boken med et smil.

Vi har hjerner, venner, og de råtner. La dem for faan råtne. Kjøttet kjemper en umulig kamp mot denne virkelighet. Vi skal råtne og forsvinne i markstukken jord. La oss det.

Kråkeslottet står. Det hviler over vår synd og vår glede. Hjerner råtner i kjøttets stank. Det har intet med oss å gjøre. Vi er ånd. Kråkeslottets mørke rom tar i mot våre sjeler. Og pleier våre krigssår og vugger våre myke liv de siste sekunder i betongnatten. Hei, vi møtes igjen i lyset. Vi har andre veier å gå når sansene slukner.

Mørket er ikke kaldt. Det gløder.

Jeg spytter på asfalten, og jeg ønsker dere var her.

++++++++++++++++++++++++++++++++++++++++

Vel. På denne tiden i 1975 hadde man jo nettopp fått "Wish You Were Here". Det albumet alene er nok til å smekke igjen kjeften på de fleste. "Blood On The Tracks" lukker kjeften på resten. Noen vil sikkert nevne "Born To Run", og det må de gjerne for meg. Jeg har aldri likt albumet, men det er en fri verden, og den er også 1975s eiendom. Det var "Physical Graffiti", Zeppelins anker-album. Patti Smiths "Horses". Bob Marley & The Wailers' fantastiske "Live!". 10cc og "The Original Soundtrack". Fleetwood Mac fant sin nye retning med "Fleetwood Mac". Og etter hvert kom "A Night At The Opera", mange har den som sitt kjæreste eie. Dr. Feelgood ga ut et av årets beste album med "Malpractice". Kraftwerk leverte "Radio-Activity". Det var "Ian Hunter", "Nighthawks At The Diner", "Tonight's The Night" og "The Who By Numbers". For noen er 1975 et fint år takket være "Venus And Mars" også. Og det er OK. Plutselig sitter vi og smaker på et av verdens sterkeste albumår. Kanskje TOP 5.

Spillelisten 1975. Og ennå var det mer, enda mer.

Alle disse titlene hører hjemme på øverste hylle og er med på å definere et utskjelt år da en 23 år gammel skroting på Majorstuen gikk tom for penger og rant full på vin og ble nødt til å redde stumpene ved forbigående å ta hyre som konduktør på Kolsåsbanen. Han fikk disse platene gratis, men slet med finne steder å publisere sine oppfatninger av dem. Det var et sånt år også.

Det skal uansett sterke nerver til for å leve uten angst i et land for George Baker Selection inntar 1. plassen med "Paloma Blanca", og det gjorde de for 51 år siden. Aldri glemme! Man gikk rundt i gatene med et forskende, engstelig blikk og lurte på om alle man møtte var ofre for "the bodysnatchers" og at "Paloma Blanca" var deres hemmelige kodesignal.

***Norge var invadert av aliens, og dette var deres favorittplate.***

Trikkekurset på Sinsen var i gang. Jeg møtte opp sammen med Christian, for han var også blakk. Her traff vi den ærverdige Tryland, vår leder og instruktør, en fem stjerners general som i mangt kunne minne om John Goodman. Han var streng, men rettferdig, og hadde et velsignet glimt i øyet. Han ga meg kodenavnet 7687, Christian ble 7690. Vi fikk særlig god kontakt med en lyslugget trikkeaspirant som pattet på pipen sin så snart han fikk sjansen, vi døpte ham "Pipo". Men det satt ikke lenge, for Tryland var lynrask, og plutselig var "Pipo" blitt 7692. Ikke mer å snakke om.

Tryland likte at vi skrøt av Kolsåsbanen. Det var hans bane. Hans bataljon. Vi var nesten fenriker allerede. Han fikk blide øyne når han så på oss. Det var ikke måte på da jeg under opptaksprøven i oktober knallet til i Jernbanetorvet muntlig. Jeg var også raskest av alle og utbasunerte "Ferdig!" urovekkende tidlig under tangprøven. Hvert klipp hadde truffet midt i kvadratet. Fullt hus. Tryland ante konturene av en potensiell underoffiser. Jeg smilte uskyldig. 7690 måtte legge bånd på seg for ikke å kaste opp.

Slik ble vi konduktører. Grå, nypressede uniformer, hvit nylonskjorte, slips og lue med emblem og skygge. Ikke noe bandolær, men billettmaskin i futteral til å henge i stropp over skulderen. I futteralet er det også egen slisse for tangen. Jeg trakk på 1/5 sekund. Det målte jeg foran speilet hjemme på Majorstuen.

På trikkekurset gikk det også en mørkhåret pike. Jeg ante muligheter. Kanskje hun kunne bli mitt neste umulige prosjekt. Det viktigste var å bli avvist. Jeg bedrev method acting av ypperste klasse.

På trikkekurset gjorde jeg stadig fremgang vis a vis general Tryland. Jeg ba om ekstra klippekort å øve meg på i fritiden, og lurte på om man kunne ønske seg å tjenestegjøre på Kolsåsbanen. Det varmet generalen overmåte.

Mens den mystiske eksentriker pugger trikketeori, kan vi unne oss (i den grad man kan bruke unne her) en smakebit fra “Blomster ved graven”, selve tittelkuttet. En livstrett og selvmedlidende 23 årings oppsummering av tilværelsen:

Du ser deg i speilet. Synet er ikke mye å spare på.

- God morgen, sier speilet.

- Fuck off, svarer du og lar vannet renne.

Dagen venter. Tevannet koker. To brødskiver og et glass melk. På'n igjen.

Hva nå? Full fart for å rekke bussen, med matpakken under armen. Eller skrape is av frontruten mens frosten biter deg bak.

Jobben er ikke livet. Jobben gjør det mulig å leve. Å brødfø noen unger og en ektefelle. Eller bor du alene?

Hjemme igjen. Fordøye middagen. Kjenne søvnen krype nærmere.

- God ettermiddag, sier speilet.

TV-skjermen blafrer blått. Kaffevannet putrer. Du tenner en røk. Dårlige nyheter. Fotball. Hockey. Skøyter. Ski. Nordmenn er tapere. Det er hva vi er her for. Faans utlendinger. Værmannen lover mildvær og regn.

Den som hadde en kvinne. Heller det enn denne boken på sengen. Noe av McLean. Du gjesper etter to sider, lukker boken, slukker lyset og sovner.

- Godnatt, tikker vekkerklokken.

Neste dag. Enda en dag. Den samme dagen. Den samme jobben - som du gruer deg til. Du følger skjemaet, og kommer etter hvert trygt i mål. Har du fått en livsledsager, er hun nå like grå som deg. Og like umælende. Bak sin avis. Med sin tekopp.

Erotikken lever i drømmene, i hemmelige rom som du besøker sjeldnere og sjeldnere. Til slutt er du bare et rykte uten medlemskort.

Videre går ferden. Ubønnhørlig. Mot gressbakken og gravstenen. Hva ligger mellom fødselsskriket og den vintermørke grav?

Du rister på hodet. Ja, jeg er ung. Ja, jeg trenger en jente. Men etterpå. Etterpå. Når spenningen er utladet. Når vi er blitt like grå og like tomme og like sveket? Hva var poenget?

Jeg har mange spørsmål. Men du har ingen svar. Og finnes ingen svar, er eksistens bare en ondskapsfull vits uten punch-line.

OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN OG ÅSJORDET

Denne høsten gikk med til å forberede meg til en fast jobb om enn aldri så midlertidig, som konduktør. Opp i grålysningen med Club 7-bakrusen som knitrende kinaputter i bakhjernen.

Sent i oktober var jeg oppe i Jernbanetorvet muntlig og gjorde en umåtelig god figur. Vår overkommandant Tryland nikket barskt og anerkjennende. Vi var på parti. Han visste jeg ønsket å konduktere på Kolsåsbanen, hans bane. Bytrikken var for pingler. 7687 fikk gullstjerne i boken sin.

7690 slet med reglene for pantograf i tunnel, men kom likevel (ganske) hederlig fra oppgavene.

Nå fulgte en ukes praksis på bytrikken, som vi hatet. 7690 kom i skade for å lukke døren over en rasende dame. Helt ufarlig da bytrikkdører var veldig slappe i klypen på den tiden. Det var dessuten ingen ting mot tildragelsen noen uker senere, i rushtiden, da 7690 sendte en gammel mann som skulle til Bjørnsletta, av på Åsjordet. I det dørene gikk igjen hørte man en fortvilet knirkestemme fra perrongen: "Jeg kjenner meg ikke igjen!" Gudene vet hvor det ble av den gamle stakkaren.

Fra 3. november var jeg konduktør på alvor. Fast rotasjon med fast trikkefører på Kolsåsbanen. Første vakt het 401, så fulgte 402, 403, 404 og 405. Den lørdagen hadde jeg fri, og søndag begynte ny rotasjon, 401. Osv.

En fridag i uken, altså. Hardt, et liv for mandige menn som tåler en støyt. Særlig de grytidlige vaktene hvor man måtte småspringe i regnblandet høstmørke ned til Hafrsfjords gate for å komme seg på personaltrikken til Avløs. 7690 bodde like rundt hjørnet for holdeplassen og burde klart det, men han forsov seg ofte og sluskete mens 7687 altså hadde langt å gå i drittvær og mørke, men aldri kom for sent. Kunne det være så vanskelig? Noen ganger skyldte 7690 på "en lei leggstrekk". Det var forståelig nok en svært provoserende bortforklaring. Pikettsjefene hatet slike telefoner, ikke minst fordi de måtte steppe inn for slendriankonduktøren og ta hans rute, og det akkurat da de satt og koste seg med kaffekoppen og avisen i personalrommet på Avløs.

Fredag 7. november 1975 hadde jeg et møte med Hans Wivestad på NKS klokken 11.45. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Men det står nå i almanakken.

Vi avslutter vel med litt poesi, gjør vi ikke? Tanker fra en jernbanevogn på vei til Nelaug, en sommerdag i 1975.

naturen passerer sakte revy
en port, en vei, en liten by
jeg få'kke lukket øya nå
kan'ke høste når en ikke vil så
du kom, du ble no' mer enn venn
jeg strøk deg vart, du lengtet hjem
det er for sent å plastre sår
når ømhet blir til rustne år

(Det er dikteren selv som ikke tror sine egne øyne.)

NOVEMBER – TUNNELPENDLEREN, DEN GALANTE KONDUKTØR, BJØRN OG DEN VELFORTJENTE RØKELAKSEN

Jeg var konduktør på Kolsåsbanen og hadde vakt-kode 405. Fri i morgen, lørdag. Da var det Club 7-tid. Og snuppelurer. Søndag 401, mandag 402, tirsdag 403, onsdag 404, torsdag 405, fredag fri. Jeg begynte allerede å få fasong på rutinene.

***Den flotte Kolsåsbanen slik den så ut i de fremragende 60-og 70-årene. Her opererte den strenge 7687 høsten 1975 og et kort stykke inn i 1976.****(Foto: Per Lyng / Sporveismuseet, Oslo byarkiv. CC BY-SA.)*

Verre med 7690. Han ble tunnelpendler, et annet ord for trikkehelvete. Tunnelpendlerne levde i mørket, de avlastet de ordentlige og ofte barske konduktørene (som 7687), i rushtiden, og hadde ingen annen funksjon enn å pendle opp og ned i tunnelen mellom Nationaltheatret og Majorstuen og selge billetter. Igjen og igjen. De var slitere uten helter. Det finnes ikke statuer av tunnelpendlere. Man snakket sjelden eller aldri om dem. Og når de avløste en fast konduktør og tok hele ruten, virket de desorientert og slapp ofte pensjonister av på feil stasjon. Mange pensjonister brøt ut i gråt hvis de oppdaget en tunnelpendler på vognen hjem. Da visste de at de med stor sikkerhet ville bli satt av på Åsjordet, hvor de fortsatt ikke kjente seg igjen.

Alt gikk etter planen med trikkepiken. Hun var mørk og vennlig, men ikke egentlig mystisk. Hun var ikke spesielt opptatt av 7687 heller, og det passet ham bra. Da kunne han både vri seg i kvaler og sukke tungt når han sto på perrongen og så henne spasere forbi, kanskje ga hun ham et nikk slik man nikker til kolleger, og entret vognen etter lunsjpausen eller kveldpausen sin.

Hun holdt avstand, og ble urolig når jeg dro i gang ganske meningsløse samtaler. Uten å vite det hadde hun funnet sin plass i "Blomster ved graven".

La meg sitere et parti fra den litterære katastrofen:

Carl-Fredrik stirret på klokkeslettet igjen. 10.14. Han smilte. En planlagt tilfeldighet, timet og tilrettelagt.

Kollegene hadde sett undrende på ham mens han sto og søkte gjennom tjenesteplanen på veggen og fant Unnis nummer (5723) og hennes tjeneste. Han hadde notert ivrig. Ammunisjon til en rekke tilfeldige møter på perrongen på Majorstuen. "Jøss er du her?", kunne han utbryte med tilgjort forbauselse når hun kom ut av trikken og skulle ha pause. Gang på gang. Dag etter dag. Christian ristet på hodet av prosjektet. Hun virket urolig.

Den største planen av dem alle mislyktes. Den var timet og tilrettelagt. Hun hadde 40 minutters pause. Han skulle komme tilfeldig forbi og invitere henne opp i leiligheten. "Bare fem minutter herfra." Hva kunne slå feil, tenkte Carl Fredrik.

CC stenger klokken 19.00 på hverdager. Han hadde bommet på tid. Unnis pause begynte 19.34. Han måtte vente i en halv time før han kunne komme tilfeldig passerende forbi. Hun ville stusse. Hva så?

I supermarkedet brukte han så lang tid som mulig. Studerte varer. Handlet inn unødvendigheter som nøtter, stearinlys, clementiner. Over 50 kroner i tull og tøys. Han forlot CC ti over syv og bannet. Ennå en halv time igjen.

Med posen dinglende i hånden vandret han rundt i Majorstustrøket. Oppover Kirkeveien og ned igjen. Faan, enda et drøyt kvarter.

Inn på Sibylla etter en pølse med brød. Han presset den ned. Hadde ingen matlyst. Ble iakttatt av noen sossepiker som kniste.

Åtte minutter. Bort Sørkedalsveien. Stirret blindt på butikkvinduene. Fire minutter. Hvorfor glodde han på en hårføner? Motet begynte å forlate ham. Langsomt, men ubønnhørlig. Han pustet hurtigere.

Toyota, Mazda ... han registrerte bilmodellene. Der var stasjonsområdet. Han måtte velge det perfekte øyeblikket. Han kunne ikke stå her. Folk ville finne det påfallende.

Han smatt inn i telefonkiosken. I ustand. Ut igjen. Inn på stasjonsområdet. Det lå en forretning der. Han ble stående og betrakte utstillingsvinduet. En grønn genser, et par semskede sko, Olympia-støvelen. Han stirret og stirret uten å se. De samme tre artiklene.

Så kom trikken. Men ikke hun.

Lettelsen og fortvilelsen blandet seg i en skurrende smørje. Femti kroner rett ut av vinduet.

Fra veien forsøkte han å se inn i hvilerommet til konduktørene. Det satt folk der. Han hoppet. Var det henne han så, helt der inne til venstre? Han hoppet igjen. Det var umulig å fastslå. Uansett ville hun ikke bite på forklaringer om tilfeldigheter der inne.

Carl-Fredrik trasket hjemover med sur smak i munnen. Den ble bitrere jo mer han fjernet seg.

I entreen slapp han CC-posen i gulvet og la på sprang tilbake. Fort, før han ombestemte seg!

Han snublet i terskelen og kom styrtende inn på hvilerommet. Tyve konduktører skvatt. Svett og rød fortet han seg bort til bordet hennes.

- Hei! Syntes nok jeg så deg!

- Hvorfra da?

Hun snudde seg og forsøkte å se ut av vinduet.

Carl-Fredrik svettet.

- Skulle kjøpe noen fyrstikker, og kom tilfeldigvis forbi. Syntes jeg så deg ...

Han visste den var tynn.

Det ble en vanskelig samtale å holde i gang. Hun ga ham ingen redningsbøyer, og han var egentlig tom for temaer allerede før han løp hjemmefra.

Plutselig reiste hun seg og tok på jakken. Carl-Fredrik spratt opp.

- Ja, jeg må også dra nå! sa han med et kvekk.

- Jeg skal ikke gå ennå, jeg syntes bare det var kaldt.

Hun satte seg igjen. Han ble stående. På spranget, med blikket liksom låst i armbåndsuret, en mann som nettopp har gitt inntrykk av at han har svært dårlig tid. Ingen vei tilbake her. Han måtte gå.

Han kjente blikket hennes i ryggen.

Nå måtte han satse alt på 10.14-vognen. I morgen. I morgen.

"On the ground again, coming down again." The Rolling Stones rev Carl-Fredrik ut av drømmene og inn i virkeligheten. Foran ham lå et ark med trikketider og en sigarettpakke.

Han rullet et nytt ark inn i skrivemaskinen. Tenkte et øyeblikk. Så begynte den å knatre:

"All faanskapen er konsentrert i én ting. Trikken lørdag morgen klokken 10.14. Han skal være der. På minuttet. Helt tilfeldig. Og hun skal se på ham. Forundret. Og han skal invitere henne. Denne gangen skal det gå. Nå eller aldri. "

Han tente en sigarett.

Du lærer aldri du, Carl-Fredrik.

Dette er altså en true story, method acting av ganske høy klasse, så lite omskrevet at det er mer dokumentar enn fiction. Jeg jaktet nederlag og selvmedlidenhet. Ingen liker sutrehelter som synes synd på seg selv og bruker levende mennesker som kulisser. Romanen befant seg som man ser i fritt fall mot elendigheten. Den skrek "Refuser meg! Refuser meg!" At jeg ikke så det.

Det er ellers og uansett grunn til å stille spørsmål ved den norske befolknings mentale helse anno 1975. Det er greit at de likte Nazareths versjon av "Love Hurts", men å holde den inne på VG-listen i 60 uker! Hallo? Det finnes faktisk andre plater i verden.

I denne perioden ble det utført berøringer med flathånd i forplantningsøyemed på unge kvinner man ble kjent med på Club 7. Det foregikk i det hele tatt meget man ikke har noen grunn til å være stolt av.

Trikkepiken hadde det også med å gå på Club 7. Så hun ham da, kunne hun sende ham nervøse øyekast der han sto lent mot veggen med mørkt blikk og det han i hvert fall trodde lignet på en Morgen Kane-geip. Antagelig så det ut som om han led av sjeldne kinnkramper.

Og så dukket kavaleren hennes opp en dag, og hun ble oppspilt og lettet og passet på å vise ham frem til 7687. "Dette er Bjørn", sa hun. Og Bjørn var 3 meter høy og hadde armer som hjortelår og ga fra seg et mistenksomt snøft. Da skyndte 7687 seg hjem. Han hadde mye å skrive om.

Romanen vokste, sakte, men sikkert til et monument over udugeligheten.

"Hvor kom denne Bjørn fra, tenker Carl Fredrik.", skrev forfatteren.

Ja, for det var det 7687 kalte seg i denne pjuskete romanen, Carl Fredrik. 7690 var også med og het Christian. Men han hadde ingen heroisk rolle. Han var tunnelpendler. Alle visste hva det betydde.

Neste dag begynte turnusen igjen. Vakt 401. Søndag 402. Fri på torsdag. Da skulle han atter stå på perrongen på Majorstuen, med intense øyne og kinnkramper.

Fredag, sent i november. Vakt 401. Konduktøren på Kolsåsbanen virket allerede rutinert. Han sang sin egenkomponerte trikkesjanti "Inn i tunnelen" (til passasjerenes forskrekkelse). Han penset på riktig vis, og til riktig tid. Han hilste til uniformsluen når han så offiserer, særlig overgeneral Tryland. Han var god på klippekort, aldri manko i vesken, visste forskjell på Åsjordet og Bjørnsletta. Han var streng mot de slemme, det være seg skolebarn som voksne, og ikke minst gamle. Gamle ble kastet av med samme selvfølgelige ro som unge. Noe som kunne ta de gamle fullstendig på sengen.

De trodde de var fribrent. Men 7687 ville ikke ha noe tull. Og enkelte pensjonister var noen utålelige kranglefanter. Av med seg!

Lørdag var det vakt 402. Fri på søndag. 404 på mandag, 405 på tirsdag, og fri på onsdag.

Jeg blar bakover i almanakken fra 1975. Mandag 23. juni. Da hadde det vært andre boller enn det forblåste og regnvåte høstmørket med sine klebrige blader, glatte som bananskall, på fortauene. Det var helt sikkert en fin dag, for hva skrev jeg: "Fest på Jar. Christian ravet rundt." Det var nok.

Jeg husket alt. Kvinnen fra tundraen, ropene ovenpå. Og neste morgen. Den ene skoen til den fremtidige 7690 i blomsterbedet. Smeltevarm av solen. Ravet rundt var bare fornavnet.

Nå var det høst. Og smale morgenøyne og nattrikken til Avløs. 7690 hadde sikkert forsovet seg. Som vanlig.

AVBRUDD

Da ovenstående tekst ble lagt ut på min Facebook-side, utløste det reaksjoner fra en viss Christian, som ikke overraskende er identisk med den tidligere tunnelpendleren og forsoveren 7690. Han skrev følgende:

"Akk, misunnelsens grønne gift. Ikke alle har ridd i stolt galopp over de russiske sletter."

Hvorpå jeg repliserte:

"Ha! Aldri har vel den blivende praktkonduktør 7687 vært utsatt for et mer uverdig syn enn forflytningen av den blivende 7690 fra havenivå og opp trappene til andre etasje i en villa på Jar denne sankthans-natten i 1975. De senere lyder av pandemonium ovenpå ga heller ikke noe heltemodig inntrykk. Snarere utløste den morgenangst og for vertens del, et brått behov for å spille plater høyt igjen. Selv ville jeg vel egentlig bare hjem."

Velvalgte og treffende ord, som man ser.

Og nå, tilbake til handlingen:

Siste uken i november. 7687, den legendariske helteskikkelsen på Kolsåsbanen, hadde vakt 402. Det var fredag. Trygg bruk av pantograf i tunnel, med andre ord. 7687 var ualminnelig god på pantograf. Lyset blunket nesten ikke i det hele tatt mens de fôr gjennom tunnelmørket mot Nationaltheatret.

403 på lørdag og 404 på søndag. 405 mandag. Knallhard weekend. Endelig fri tirsdag 2. desember. Så ny runde, 401, 402, 403.

Gode rutiner og en streng mine sørget for at passasjerene følte seg trygge i vognen til 7687. Det var nok verre med herjingene til 7690. Bare å uttale sifrene høyt ga pikettsjefene skjelvetokter og trang til å hytte.

En pikettsjef var en gang så oppbragt av at 7690 ikke hadde dukket opp som avløser da han skulle, at han forsøkte å ta seg inn fra blindsiden på vognen til 7687 på Jar (retning Kolsås). Han åpnet altså dørene på venstre side, hvilket utløste en skiflod av episke dimensjoner, da det var vinter og mange passasjerer hadde plassert skiene sine på det de trodde var et trygt sted. Og det var det jo også, om bare 7690 hadde møtt opp som han skulle.

Nå måtte 7687 roe ned pikettsjefen og hjelpe ham med å buksere skiene vekk fra skinnegangen (og møtende vogn) og tilbake i kupeen.

La meg si det forsiktig: Det ble ikke noe sporveis-velsignet røkelaks på 7690 den julen (heller). Men gjett om 7687 fikk. Et prakteksemplar, med hilsen fra en trikkemajor på Tøyen, ikke til 7687, riktignok, men til hans stefar som en gang hadde vært Oslo Sporveiers høyt respekterte og kunnskapsrike informasjonssjef. Noe slikt kunne ikke 7690 vise til. Så omga han seg også med venner som hevdet at det fantes et åpningstrekk i sjakk som het "spansk rikosjett" og som lot seg rane av uteliggere som hørte at det seddelknitret i lommen da vedkommende lette febrilsk etter en gjerrig krone.

DESEMBER

Hjernen dobbelteksponerte, jeg følte meg som en Kafka-figur, hardt arbeidende trikkekonduktør, frimann på Club 7, og ussel selvbiograf på lurkeføtter på Grünerløkka og Grønland. Hvordan jeg klarte å komme meg opp til riktig tid og være ute av døren fem om morgenen er meg et evig mysterium.

Men jeg hang i tauene, og bakerst i notisboken min, øverst på kartet over Nord-Norge, hadde jeg notert "myke bryster å dulte borti" i grønt, med ramme rundt. Tydeligvis viktig. Antagelig var det selvbiografen som hadde fått en lys idé.

Desember var, som man skjønner, helvete på skinner. I vintermørket, Kolsås-Nationaltheatret-Kolsås om og om igjen, trettere og trettere i hodet.

Men det fantes alltid håp: Myke bryster å dulte borti.

***Jeg vet faktisk ikke hva jeg hadde fått i meg da jeg noterte ned de ordene.***

Fredag 5. desember hadde jeg vakt 403, lørdag 404, søndag fri, mandag fri (med andre ord, hektisk aktivitet både ved skrivemaskinen og på Grünerløkka). Tirsdag 401, onsdag 402, torsdag 403. Jeg var til og med satt opp med vakt på julaften (men her skulle sporveiens offiserer gripe inn og ordne frivakter, laks og hjemmejul for 7687).

Da året 1975 startet, skrev jeg forresten i almanakken min, helt først, på tittelbladet: "Sårt Nytt År!". Jeg hadde altså på følelsen hva som kom.

Julen 1975 var en velstandens jul da jeg både var oppsatt med fast gasje som konduktør på Kolsåsbanen, og en stefar som kjente ledelsen i Oslo Sporveier (han hadde jo vært deres informasjonssjef), og som derfor sørget for at jeg fikk lønnet juleferie - pluss røkelaks å ta med til Halden. Foreldrene mine flyttet dit i 1973, uten meg, selvfølgelig. Jeg hadde sted å bo. Hva skulle jeg i Halden?

Bortsett fra å feire jul, selvfølgelig. OK det. Min mor manglet fortsatt Momos julehjerte, men nå var jeg uansett så stor og flåsete at jeg manglet julehjerte selv. Dessuten hadde jeg et ordentlig dumt kinnskjegg. Hva jeg nå skulle med det.

***God jul fra Halden, julen 1975. Røkelaks avlevert. Det lyser og glitrer julestemning lang vei.***

Jeg husker forresten bedre at John Lennon skrev leserbrev til New Musical Express denne uken, enn hva vi foretok oss på julaften. Slik var det å leve og puste og snakke og tenke og spise og pule i John Lennons samtid, han kunne når som helst finne på å skrive et leserbrev. Er det ikke storartet?

***New Musical Express, 13. desember 1975.***

Det var dødt og stille før stormen ute i rock'n'rollen. NME trykket en artikkel om Roogalator. I løpet av 1976 skulle de debuterte på Stiff Records. Jeg hadde store forventninger til bandet og kjøpte mitt eksemplar av "All Aboard" i London. Tror jeg. (Eller var det i Oslo?) Men det var altså i 1976.

3. juledag skulle jeg egentlig ha skumpet opp og ned til Kolsås i vakt 401. Men jeg hadde fått ekstra fri. 7690 slet vel i tunnelen og forbannet meg sikkert også. Mens jeg satt i godstol i Halden og knasket julekaker, så på jule-TV og bladde i min årlige Hvem Hva Hvor.

Livet som 7687 tok ikke til igjen før om flere dager. Tenkte jeg, og tente en sigarett. Man tente alltid en sigarett når man kjente velbehag i gamledager.

Og så myste jeg litt ut av vinduet og planla nye fremstøt i "Blomster ved graven". Gjelden min hadde nå passert 4000. Slike summer fikk man ikke utbetalt i Halden, så det gadd jeg ikke engang nevne.

Lurer på om det var denne julen at Tom Skjeklesæther stappet sne i bensintanken til stefar Aage. Det var i hvert fall ikke sukker, selv om Aage trodde det.

Han og Tom ble etter hvert gode venner. Kanskje de ikke er så langsinte i Halden. Man må lære å legge bånd på seg når man bor så nær svenskene.

***Det fryktede roman-manuskriptet som ble smartere med årene og som nå nekter å bli publisert. Ikke uten grunn.***

***Jul i Halden. Hunden het Tina 2, og var snill. Kjekksboksen på flygelet og den blå og gule julekurven befinner seg på Røa i dag. Hvem Hva Hvor 1976 tror jeg ligger i en kasse på loftet.***

Musikkåret 1975 – Storbritannia

Hvis du liker å lese LP-omtaler, anbefaler jeg at du klikker her, så kommer du rett til mine omtaler av de 79 viktigste albumene i 1975.

Og her er spillelisten for 1975. Altså komplett sett låter som dukket opp på Englands-listen i løpet av 1975, 258 låter - inkludert 11 slengere fra VG-listen.

Britenes TOP 30 viser først og fremst hvor uvanlig bred britisk singelpop var i 1975. NME har i ettertid kalt 1975 et «strange, eclectic year», og den karakteristikken treffer godt. Gjennom sommeren ble bildet enda mer mangfoldig. Tammy Wynettes gamle countryslager «Stand by Your Man» gikk helt til topps - også på El Paso i Arendal. Jeg vet, for det var jeg som puttet på kroner.

Funk og disco ikke lenger er et sidefenomen:Her har man mye å takke Bee Gees og «Jive Talkin'» for. Brødrene gjenoppfant seg selv som funky blåøyd soul-lag, og konger av diskotekene og nattklubbene. Samtidig ga året smakebiter av fremtiden og teknologiens muligheter gjennom to innspillinger som overhodet ikke er i slekt, og er det litt likevel. Kraftwerks “Autobahn» og produksjonsmesterverk til 10cc, «I'm Not in Love».

Så kom den fæle landeplagen og danskebåt-terroristen «Sailing» (Rod Stewart), ABBA med «S.O.S.», Bob Marley med «No Woman No Cry», Roxy Music med «Love Is the Drug», Hot Chocolate med «You Sexy Thing» og endelig gikk teppet opp for et av de største mesterverkene som har fått plass på det lille formatet: Queens fenomenale «Bohemian Rhapsody». Samtidig hoppet John Lennon av musikkbransjen, og skulle ikke gi lyd fra seg igjen før med “Double Fantasy”.

Eric Stewart og Graham Gouldman skrev først sangen som en bossa nova, men gruppen forkastet arrangementet og startet på nytt. Stewart hadde fått en idé. Bygg et 48 mannskor ved å la Graham Gouldman, Kevin Godley og Lol Creme synge «ahhh» på hver tone i den kromatiske skalaen. Hver enkelt tone ble sunget 16 ganger av hver av de tre. Opptakene ble lagt oppå hverandre. Tre sangere × 16 opptak ga dermed et «kor» på 48 stemmer for hver tone.

Problemet var at et vanlig båndopptak av en sunget «ahhh» naturligvis tar slutt når sangeren går tom for luft. Creme foreslo derfor å lage tape loops, altså båndsløyfer der et stykke magnetbånd ble skjøtet sammen ende mot ende. Når båndet gikk rundt og rundt, kunne den samme tonen fortsette i prinsippet uendelig.

Stewart kunne styre “koret”/tonesløyfene ved å dra faderne på miksepulten opp og ned omtrent som om han spilte et keyboard laget av menneskestemmer.

Et ekstremt pirk som tok dem tre uker å lage. Og som i dag står som noe helt unikt, da ingen ville finne på å kopiere fremgangsmåten i dag. Digital studioteknologi kan gjøre samme jobb på dagen. Men resultatet blir ikke helt det samme. 10cc oppfant fremtiden i Strawberry Studios, akkurat som The Beatles hadde gjort det i Abbey Road.

Den berømte “big boys don’t cry”-hviskingen kommer fra studiossekretæren Kathy Redfern.

Fantastisk innspilling. Sår, myk, smertefull og var, en sang som oser selvbedrag hele veien til sammenbruddet. Aldri har vel en mann benektet sin kjærlighet mindre overbevisende. Eric Stewart skapte et mesterverk - og kan takke sine medmusikanter for at de refuserte hans første utkast. Ellers ville det bare blitt en glatt bossanova.

2. Rod Stewart – «Sailing» (Warner Bros.)

Rod Stewart gjør sangen helt greit, men innspillingen lyder på grensen til formatert, hvilket er grunnen til at man fryktelig fort kan begynne å hate den. Nordmenn hadde elendig smak i 1975, og man kan mistenke dem for å ha kjøpt “Sailing” en gang i måneden, nærmest av gammel vane og mangel på ideer, for låten nektet å forsvinne fra VG-listen.

Gavin Sutherland skrev låten, og hadde spilt den inn med sitt Sutherland Brothers tidligere. Det er en innspilling som ikke bruker Rods overdrevent vemodige formelløsning, og som derfor lyder friskere og løsere og ikke minst mørkere - og som over tid er langt å foretrekke, spør du meg. Stewart brukte låten som viktig brikke på “Atlantic Crossing”, soloalbumet som kickstartet hans nye status som superstjerne i USA. Det er også det underliggende årsaken til at Faces gikk i oppløsning og Ronnie Wood havnet i The Rolling Stones.

“Sailing” brukes hyppig i passasjerskip når de kaster loss. Jeg har hatt den tvilsomme glede av å oppleve låten som soundtrack til reisens begynnelse både på danskebåten og Kielfergen.

Sammen med produsent Arif Mardin gjenoppfant Bee Gees seg selv som dansegulvets konger. “Jive Talkin’”, de hadde terminologien inne, rytmen kjapp og pådrivende, stram melodiføring, scratchende gitar, et mavebelte av synth, tung bass og den oppglødde dansebeaten, angivelig inspirert av lyden bilen deres laget over en bro i Miami.

Det var ennå to år til “Saturday Night Fever”, men Bee Gees var der allerede

4. Bob Marley & The Wailers – «No Woman, No Cry» (Island)

Lyceum-versjonen av «No Woman No Cry» er den definitive, den ruver, ingen andre innspillinger fanger “Everything’s gonna be alright”-partiet mer perfekt. Jeg får gåsehud hver gang. Det var her på Lyceum med det publikummet, den allsangen, den sommeren at Bob Marley gjorde reggae til verdensmusikk. Låten lyder som et mirakel. Den har helende krefter. Den kan få meg til å grine.

NME kåret den til årets single. Den var så mye mer enn det. Hvis du er lur, kjøper du hele albumet.

Her gikk Queen veier som ingen hadde gått før. Produksjonen var ekstremt arbeidskrevende: Låten var ikke en låt, men en mini-opera pakket inn i en minisymfoni, og ledet gjennom et gitardrevet hardrock-raut fra Valhall som blåste taket av. Seks minutters flo og fjære og historiefortelling, lag på lag av stemmer, anført av en av de vakreste røstene rocken har eid. Bandet nektet å forkorte den rundt seks minutter lange singelen. Alt eller intet.

Den overdådige happeningen lar seg ikke plassere i én sjanger – den konkurrerer vel egentlig bare med seg selv. Og det var den singlen alle Englands barn fikk i julestrømpen sin i 1975. For en avslutning på året!

Mens jeg jobbet som konduktør på Kolsåsbanen.

Musikk 1975 – USA

I 1975 nådde 35 forskjellige singler førsteplassen i USA, ja, i en 14 ukers-periode mellom januar og april var det faktisk en ny single på topp hver eneste uke. Amerikanernes musikkvalg hadde ingen tydelige trender, de klarte ikke å bestemme seg, de var altetende. Låtene som gjorde det skarpest det året var Captain & Tennilles «Love Will Keep Us Together» øverst, Glen Campbells «Rhinestone Cowboy», Elton Johns «Philadelphia Freedom», Freddy Fenders «Before the Next Teardrop Falls», Frankie Vallis «My Eyes Adored You», Grand Funks «Some Kind of Wonderful», Earth, Wind & Fires «Shining Star», David Bowies «Fame», Neil Sedakas «Laughter in the Rain» og Eagles' «One of These Nights». Mykpop, country, funk, soul og rock. Og ingen av de nevnte låtene ble hyppig spilt på mitt stereoanlegg. Jeg syntes Billboard-listen var dønn kjedelig.

1975 var crossover-året, med særlig fremgang for countrymusikken som nå var blitt en breddesport. Olivia Newton-John, B.J. Thomas, Freddy Fender, Glen Campbell, Eagles og John Denver hadde alle plater som toppet Hot 100. Diskotekene hadde også sine vinnere: Average White Bands «Pick Up the Pieces», Labelles «Lady Marmalade», Earth, Wind & Fires «Shining Star», Van McCoys «The Hustle», KC & the Sunshine Bands «Get Down Tonight» og aller mest Bee Gees “Jive Talkin’” fikk unge menn til å ta på seg teite kostymer og gjøre Travolta-bevegelser under speilkulene noen år før Travolta gjorde det selv. Sånn sett begynte “Saturday Night Fever” i 1975.

Captain & Tennille – «Love Will Keep Us Together» (A&M)

En sukkersøt blanding av Beach Boys og Carpenters. Jeg slet med Toni Tennille og Daryl «Captain» Dragon. “Love Will Keep Us Together” tilhørte uskyldens tidlige 60-tall, kan man si, og ble ikke uventet skrevet av popsmedene Neil Sedaka og Howard Greenfield, og Tennille avslutter innspillingen med et «Sedaka is back». Solfylte saker. Dragons keyboards og bass, Hal Blaines trommer og Tennilles lagdelte vokaler bærer arrangementet. AM-pop, softrock og et skrekkens eksempel på hva som ville skjedd om Mike Love og Bruce Johnston hadde styrt Beach Boys i 60-årene, og ikke Brian. Man orker bare én single med Captain & Tennille av gangen.

Elton John Band – «Philadelphia Freedom» (DJM)

Platen ble formelt kreditert Elton John Band og var opprinnelig en frittstående single, ikke et albumspor. Elton John og Bernie Taupin skrev den med utgangspunkt i Johns vennskap med tennisspilleren Billie Jean King, som spilte for World Team Tennis-laget Philadelphia Freedoms. King har senere fortalt at sangen oppsto etter at laget hadde gitt John en spesiallaget Philadelphia Freedoms-drakt. Elton var ikke dyr.

Musikalsk er Elton tydelig ajour med samtiden, dette er proto-disco og en tydelig hyllest til Philadelphia-soulen, med markante blåsere, strykere og pumpende 4/4-pulsen som huker tak i danseføttene dine. Jeg tror aldri jeg har tenkt på tennis når jeg hørte låten, men god er den, som bare det.

3. Freddy Fender – «Before the Next Teardrop Falls» (Dot)

Fender, som egentlig het Baldemar Huerta og kom fra den meksikansk-amerikanske befolkningen i Sør-Texas, hadde arbeidet i musikkmiljøet i mange år før denne innspillingen gjorde ham til landsdekkende stjerne.

Platen er spesielt interessant fordi den ikke forsøkte å skjule Fenders bakgrunn. Ett helt vers og refreng synges på spansk, noe som sammen med det dempede arrangementet, gjorde den til en lite opplagt kandidat for mainstream-suksess. Fenders uttrykksfulle stemme gjorde hele forskjellen.

Earth, Wind & Fire –
«Shining Star» (Columbia)

Jeg lallet med de beste da “September” herjet, med det er «Shining Star» som gjelds, gruppens første og eneste #1 på Billboard. Det var her Earth, Wind & Fire fant sin identitet: funk, soul og pop ble kombinert med skarpe gitarer, horn, falsett og et refreng som allerede peker mot nattklubbene og danselokalene. Snart skulle de få råd til å gi publikumdet spektakulære også rent visuelt. Jeg så dem i Göteborg i 1980. Det var sterke saker, inkludert illusjonisme og tryllerier.

Det definitive amerikanske gjennombruddet. Bowies første #1 i USA. Han hadde lagt glamrocken bak seg og var tydelig influert ab Philadelphia-soul og funk på “Young Americans”. «Fame» vokste fram fra Carlos Alomars gitarriff og ble skrevet av Bowie, Alomar og John Lennon. Sistnevnte var gjest i studio, og ble hurtig involvert. Han likte å se seg selv om samtidsorientert, og “Fame” var så absolutt samtid. Hard, repetitiv funk, dansbart til tusen, helst med litt huggende bevegelser, det siste fordi det er en gretten og bitter sang om berømmelsens pris. Bowie kalte det plastic soul, men var noe sent ute, Paul McCartney brukte samme betegnelse på “I’m Down” i 1965, og Beatles tok opp den tråden noen måneder senere med “Rubber Soul”.

Bowie spilte også inn Lennons “Across The Universe” den dagen, og John bidrar også med gitar og koring der.

1975 – viktige hendelser måned for måned

Januar

Den 1. januar blir tidligere justisminister John Mitchell og Nixon-medarbeiderne H. R. Haldeman og John Ehrlichman funnet skyldige i forsøkene på å dekke over Watergate-skandalen, som allerede hadde tvunget president Richard Nixon til å gå av.

Den 7. januar blir OPEC-landene enige om å øke råoljeprisene med 10 prosent. Oljeprisene var blitt et viktig økonomisk og politisk maktmiddel etter oljekrisen i 1973.

Den 15. januar inngås Alvor-avtalen mellom Portugal og angolanske frigjøringsbevegelser. Avtalen legger opp til at Angola skal bli selvstendig senere samme år, men konflikten mellom frigjøringsbevegelsene utvikler seg samtidig mot borgerkrig.

Februar

Den 1. februar innfører Norge den såkalte innvandringsstoppen, en generell begrensning på nye arbeidstillatelser for arbeidsinnvandrere.

Den 4. februar rammes Haicheng i Kina av et kraftig jordskjelv som dreper over 2 000 mennesker. Store deler av befolkningen var blitt evakuert på forhånd, og hendelsen ble lenge framhevet som et sjeldent eksempel på vellykket jordskjelvvarsling.

Den 11. februar blir Margaret Thatcher valgt til leder for det britiske konservative partiet. Hun er den første kvinnen som leder et stort britisk politisk parti og blir statsminister fire år senere.

Den 13. februar proklamerer tyrkisk-kypriotene Den tyrkiske føderale staten Kypros i den nordlige delen av øya, etter konflikten og den tyrkiske invasjonen i 1974. Dette blir forløperen til dagens Nord-Kypros.

Den 22. februar omkommer 27 mennesker i Tretten-ulykken da to persontog kolliderer i Gudbrandsdalen. Ulykken er blant de alvorligste jernbaneulykkene i norsk historie.

***Norge i sjokk . Trettenulykken opptok hele befolkningen.*** *(Fra Arbeiderbladet 24. februar 1975)*

Mars

Den 10. mars angriper nordvietnamesiske styrker Ban Mê Thuột i Sør-Vietnam. Offensiven utvikler seg raskt til sammenbruddet for Sør-Vietnam bare noen uker senere.

Den 8. mars markerer FN for første gang den internasjonale kvinnedagen i forbindelse med FNs internasjonale kvinneår 1975.

Den 16. mars dannes Sosialistisk Venstreparti (SV) på grunnlag av Sosialistisk Valgforbund. Norges Kommunistiske Parti velger imidlertid å fortsette som eget parti.

Den 25. mars blir Saudi-Arabias kong Faisal skutt og drept av en nevø. Faisal hadde vært en sentral skikkelse i den arabiske olje- og Midtøstenpolitikken.

April

Den 1. april innfører Norge forbud mot alkoholreklame.

Den 4. april grunnlegger Bill Gates og Paul Allen selskapet Micro-Soft, senere Microsoft, i Albuquerque i USA. Selskapet skal bli en av de viktigste aktørene i den kommende personlige datarevolusjonen.

MITS Altair 8800 var mikrodatamaskinen som indirekte ga støtet til Microsoft. Da Bill Gates og Paul Allen så maskinen omtalt i Popular Electronics tidlig i 1975, utviklet de programmeringsspråket Altair BASIC for produsenten MITS. Programmet ble det første produktet til virksomheten som snart fikk navnet Microsoft. *(Foto: Tim Colegrove / Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0)*

Den 13. april blir 27 palestinere drept i et angrep på en buss i Beirut. Hendelsen utløser den libanesiske borgerkrigen, som varer helt til 1990.

Den 17. april erobrer Røde Khmer Phnom Penh og avslutter borgerkrigen i Kambodsja. Regimet tvinger kort etter bybefolkningen ut på landsbygda og innleder den politikken som fører til folkemord og massedød under Pol Pot.

Den 24. april okkuperer medlemmer av den vesttyske terrorgruppen Rote Armee Fraktion Vest-Tysklands ambassade i Stockholm. To gisler blir drept før aksjonen ender.

Den 30. april faller Saigon til nordvietnamesiske styrker. Sør-Vietnam kapitulerer, og Vietnamkrigen avsluttes med kommunistisk seier.

***Evakuering fra 22 Gia Long Street i Saigon, 29. april 1975.*** *(Foto: Hubert van Es / UPI. Public domain.)*

Mai

Den 15. mai avsluttes Mayaguez-krisen da amerikanske styrker forsøker å befri mannskapet på et amerikansk handelsskip som er tatt av kambodsjanske styrker. 38 amerikanere blir drept.

Den 16. mai blir japanske Junko Tabei den første kvinnen som når toppen av Mount Everest.

Den 29. mai vedtar det norske Lagtinget den nye abortloven, som blant annet åpner for abort på sosiale indikasjoner. Biskop Per Lønning går av i protest. Loven er et viktig steg i den norske abortstriden, men selvbestemt abort kommer først senere.

Juni

Den 5. juni åpnes Suezkanalen igjen etter å ha vært stengt siden seksdagerskrigen i 1967. Gjenåpningen får stor betydning for internasjonal skipsfart og handel.

Den 11. juni blir Hellas formelt etablert som republikk etter folkeavstemning og sju år med militærdiktatur.

Den 12. juni søker Hellas om medlemskap i EF, forløperen til dagens EU. Integrasjonen med Vest-Europa blir en viktig del av landets demokratiske normalisering.

Den 25. juni erklærer statsminister Indira Gandhi unntakstilstand i India. Borgerlige friheter begrenses, opposisjonelle fengsles og valg settes til side i en autoritær periode som varer til 1977.

Den 25. juni blir også Mosambik selvstendig fra Portugal, som ledd i den raske avviklingen av Portugals kolonirike etter nellikrevolusjonen i 1974.

Juli

Den 1. juli trer den norske tobakksskadeloven i kraft, blant annet med forbud mot reklame for tobakk.

Den 5. juli blir Kapp Verde selvstendig etter rundt 500 år med portugisisk styre, og den 12. juli følger São Tomé og Príncipe. 1975 blir dermed et nøkkelår i oppløsningen av Portugals afrikanske imperium.

Den 17. juli kobles et amerikansk Apollo-romfartøy og et sovjetisk Soyuz-romfartøy sammen i verdensrommet. Apollo–Soyuz-prosjektet blir et sterkt symbol på avspenningen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen.

***Soyuz-fartøyet fotografert fra Apollo under Apollo–Soyuz-prosjektet, 19. juli 1975.*** *(Foto: NASA / Wikimedia Commons. Public domain.)*

August

Den 1. august undertegner USA, Canada, Sovjetunionen og nesten alle europeiske land Helsinki-sluttakten. Avtalen bekrefter Europas grenser etter andre verdenskrig og inneholder prinsipper om menneskerettigheter og samarbeid mellom øst og vest.

Den 8. august bryter Banqiao-demningen og flere andre demninger sammen i Kina etter tyfonen Nina. Katastrofen fører direkte og indirekte til et svært høyt antall dødsfall og regnes som en av historiens verste damkatastrofer.

Min tur, fyller 23 - 13. august 1975

Den 15. august blir Bangladeshs grunnlegger og president Sheikh Mujibur Rahman drept sammen med store deler av familien under et militærkupp.

Den 20. august skyter NASA opp Viking 1 mot Mars. Romsonden skal året etter gjennomføre den første vellykkede amerikanske landingen på Mars.

Den 25. august utgis Bruce Springsteens Born to Run, albumet som gir ham det store kommersielle og kunstneriske gjennombruddet.

***Og fremtiden het Bruce Springsteen. Oppskryt album, spør du meg. (CBS)***

September

Den 1. september innføres påbud om bruk av bilbelte i Norge.

Den 5. september forsøker Lynette «Squeaky» Fromme å skyte USAs president Gerald Ford i California, og den 22. september blir Ford utsatt for enda et attentatforsøk, denne gangen av Sara Jane Moore i San Francisco. Begge mislykkes.

Den 6. september rammes området rundt Lice i Tyrkia av et kraftig jordskjelv som dreper over 2 000 mennesker.

Den 14.–15. september gjennomføres Norges første direkte valg til fylkestingene. Tidligere hadde fylkestingene i hovedsak bestått av representanter valgt indirekte gjennom kommunene.

Den 16. september blir Papua Ny-Guinea selvstendig fra Australia.

Oktober

Den 1. oktober beseirer Muhammad Ali Joe Frazier i den legendariske boksekampen «Thrilla in Manila», sett av et enormt internasjonalt TV-publikum.

Den 14. oktober går sørafrikanske styrker inn i Angola og støtter FNLA og UNITA mot MPLA. Angola blir dermed en av den kalde krigens viktigste stedfortrederkriger, med involvering fra blant andre Sør-Afrika, Cuba, Sovjetunionen og USA.

Den 16. oktober blir det siste kjente naturlig forekommende tilfellet av kopper diagnostisert, hos to år gamle Rahima Banu i Bangladesh. Sykdommen blir senere erklært utryddet globalt, en av medisinens største folkehelsesuksesser.

Den 30. oktober overtar prins Juan Carlos som fungerende statsoverhode fordi diktatoren Francisco Franco er for syk til å styre. Dette blir opptakten til Spanias overgang fra diktatur til demokrati.

November

Den 6. november begynner Den grønne marsjen, der rundt 300 000 marokkanere beveger seg mot Vest-Sahara for å styrke Marokkos krav på området.

Den 11. november blir Angola selvstendig fra Portugal, samtidig som den allerede pågående maktkampen utvikler seg til en langvarig borgerkrig.

Den 11. november avsetter Australias generalguvernør John Kerr statsminister Gough Whitlam under den australske konstitusjonelle krisen. Avsettelsen er fortsatt en av de mest omstridte hendelsene i moderne australsk politisk historie.

Den 12. november nektes den sovjetiske fysikeren og menneskerettighetsforkjemperen Andrej Sakharov utreisetillatelse for å motta Nobels fredspris i Oslo.

Den 15. november møtes lederne for seks store industriland i Frankrike til det første G6-toppmøtet, forløperen til dagens G7.

Den 20. november dør den spanske diktatoren Francisco Franco etter nesten fire tiår ved makten, og den 22. november blir Juan Carlos I konge. Det åpner for den demokratiske overgangen i Spania.

***Francisco Franco i 1964.*** *(Ukjent fotograf / Biblioteca Virtual de Defensa. CC0 / public domain.)*

Den 28. november erklærer Portugisisk Timor seg selvstendig som Øst-Timor, bare dager før landet blir invadert av Indonesia.

Desember

Den 2. desember avskaffes monarkiet i Laos etter kommunistbevegelsen Pathet Laos seier, og Den demokratiske folkerepublikken Laos opprettes. Dette avslutter den laotiske borgerkrigen og den siste fasen av Indokina-krigene.

Den 7. desember invaderer Indonesia Øst-Timor, bare ni dager etter uavhengighetserklæringen. Den indonesiske okkupasjonen varer fram til 1999.

Den 21. desember stormer en gruppe ledet av terroristen Carlos «Sjakalen» OPECs møte i Wien og tar oljeministrene og andre delegater som gisler.

***Ilich Ramírez Sánchez, kjent som «Carlos the Jackal», på fotografiet som ble brukt i et falskt peruansk pass, senest 1974.*** *(Ukjent fotograf. Public domain / Wikimedia Commons.)*

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

‍Fredsprisen

Andrej Sakharov

Bøker

LANGRENN WORLD CUP

Oddvar Brå vinner den uoffisielle verdenscupen i langrenn.

VM SKØYTER PÅ BISLETT

Verdensmester blir Harm Kuipers, Nederland.

Beste nordmann, Sten Stensen (#4), han vant 5000 meter.

NORSK FOTBALL

Bodø/Glimt Norgesmester ved å vinne cupfinalen i fotball 2-0 over Vard.

Viking blir seriemester i fotball.

Engelsk fotball

Derby seriemester foran Liverpool.

Tarzan

Ikke noe jule-Tarzan, som alle vet. Men jeg kan jo vise noen utgaver som kom før min tid. Min tid begynner som kjent i 1952, året da alle visste hvem Hjallis var.

1975 - mysterier, method acting og “blomster ved graven”

JANUAR – 11 DAGER MED ØL

FEBRUAR – GULPEGYS I PUMPELAND

MARS – SLEM MOT DAMENE

APRIL – GOOD GRIEF OG POESI

MAI – DA SVENSKENE FIKK BANK PÅ TRYKK (i hvert fall)

JUNI – DEN TILGJORTE MYSTIKERS SOMMER

JULI – FORKJØLELSE, LIDELSE OG HERMETIKKBOMBEN

AUGUST – DEN MYSTISKE LILLIAN, OG KJEPPJAGET AV ELVIS-HEVNERE

SEPTEMBER – BLOMSTER VED GRAVEN

YES PINK FLOYD - I WISH YOU WERE HERE

OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN OG ÅSJORDET

NOVEMBER – TUNNELPENDLEREN, DEN GALANTE KONDUKTØR, BJØRN OG DEN VELFORTJENTE RØKELAKSEN

DESEMBER

Musikkåret 1975 – Storbritannia

1. 10cc – «I'm Not in Love» (Mercury)

2. Rod Stewart – «Sailing» (Warner Bros.)

3. Bee Gees – «Jive Talkin'» (RSO)

4. Bob Marley & The Wailers – «No Woman, No Cry» (Island)

5. Queen – «Bohemian Rhapsody» (EMI)

Musikk 1975 – USA

Captain & Tennille – «Love Will Keep Us Together» (A&M)

Elton John Band – «Philadelphia Freedom» (DJM)

3. Freddy Fender – «Before the Next Teardrop Falls» (Dot)

Earth, Wind & Fire –
«Shining Star» (Columbia)

David Bowie – «Fame» (RCA)

1975 – viktige hendelser måned for måned

Min tur, fyller 23 - 13. august 1975

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

‍Fredsprisen

Bøker

LANGRENN WORLD CUP

VM SKØYTER PÅ BISLETT

NORSK FOTBALL

Engelsk fotball

Tarzan

YANFRIIS.NO

1975 - mysterier, method acting og “blomster ved graven”

JANUAR – 11 DAGER MED ØL

FEBRUAR – GULPEGYS I PUMPELAND

MARS – SLEM MOT DAMENE

APRIL – GOOD GRIEF OG POESI

MAI – DA SVENSKENE FIKK BANK PÅ TRYKK (i hvert fall)

JUNI – DEN TILGJORTE MYSTIKERS SOMMER

JULI – FORKJØLELSE, LIDELSE OG HERMETIKKBOMBEN

AUGUST – DEN MYSTISKE LILLIAN, OG KJEPPJAGET AV ELVIS-HEVNERE

SEPTEMBER – BLOMSTER VED GRAVEN

YES PINK FLOYD - I WISH YOU WERE HERE

OKTOBER – DEN GAMLE MANNEN OG ÅSJORDET

NOVEMBER – TUNNELPENDLEREN, DEN GALANTE KONDUKTØR, BJØRN OG DEN VELFORTJENTE RØKELAKSEN

DESEMBER

Musikkåret 1975 – Storbritannia

1. 10cc – «I'm Not in Love» (Mercury)

2. Rod Stewart – «Sailing» (Warner Bros.)

3. Bee Gees – «Jive Talkin'» (RSO)

4. Bob Marley & The Wailers – «No Woman, No Cry» (Island)

5. Queen – «Bohemian Rhapsody» (EMI)

Musikk 1975 – USA

Captain & Tennille – «Love Will Keep Us Together» (A&M)

Elton John Band – «Philadelphia Freedom» (DJM)

3. Freddy Fender – «Before the Next Teardrop Falls» (Dot)

Earth, Wind & Fire – «Shining Star» (Columbia)

David Bowie – «Fame» (RCA)

1975 – viktige hendelser måned for måned

Min tur, fyller 23 - 13. august 1975

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

‍Fredsprisen

Bøker

LANGRENN WORLD CUP

VM SKØYTER PÅ BISLETT

NORSK FOTBALL

Engelsk fotball

Tarzan

1976– DA SIGMUND HOFTUN FIKK LYST PÅ BRENNEVIN (og andre historier)

1974: LONDON, BRENNEVIN, POPSTJERNER OG SVIKET

YANFRIIS.NO

Earth, Wind & Fire –
«Shining Star» (Columbia)