JANUAR – 10.14-vognen, MOBBING PÅ JOBBEN OG - “KAFFE?”

***Turneren 7687: Den flotte Kolsåsbanen på Kolsås stasjon, klar for retur til Nationaltheatret.*** *(Foto: Rolf Thoresen / Oslo byarkiv / Sporveismuseet (CC BY-SA))*

Det var mens vi ventet på Kolsås stasjon at jeg en formiddag utførte friske skrankeøvelser i midtgangen ved å bruke seteryggen på hver side som støtte - på strake armer. De som har sett inspektør Clouseaus gjenoppfriske sine ferdigheter på “the parallel bars” (“Ah, it’s coming back to me!”), skjønner hva jeg mener.

Jeg var midt i den kompliserte “pendelsving med høye føtter” - altså strak vrist over hodehøyde (et C-moment) - og forberedte avsprang, da høyre arm plutselig ga etter, og kroppen gjorde en utilsiktet vridning mot styrbord, akkurat da føttene befant seg i sin amplitude (nesten takhøyde). I samme nå mistet jeg grepet, uniformsknappen fór som et jetprosjektil (vi snakker “Karl XIIs bane”, i Halden også kalt “1718-smellet”) rett i frontruten, hvilket fikk vognfører til å skvette himmelhøyt. Og så gikk jeg i gulvet med et brak. Første treffpunkt korsrygg.

Da jeg krabbet meg opp i stående stilling, var det helt åpenbart at jeg ikke kunne fortsette. Korsryggen eksploderte i pilspiss-smerter bare jeg rørte meg, høyre bukseben var revnet fra snabelskap til kne, og uniformsjakken manglet midtre knapp. Det var bare å varsle pikettsjefen på Avløs, som motvillig og knurrende måtte gjøre seg klar. Da jeg haltet nedover perrongen på vei mot hvilerommet på Avløs for tilsyn, så jeg redde passasjer-ansikter i alle vinduene. Haltende konduktører i laser, og med blottet vinterlår (høyre innside), så man sjelden på den tiden.

7687 turnet aldri på vognen igjen.

For å få det riktige stemningen når du leser det følgende, legger jeg inn spillelisten for 1976 her (på Spotify). Det er de 236 låtene som var innom New Musical Express’ TOP 30 i England dette året, plassert kronologisk + 4 fra VG-listen. Spill i gang, kjenn 1976-musikken, og les.

Mange av dem som leste kapittelet om 1975 på denne nettsiden, lurer på hvordan det gikk med Carl-Fredrik og 10.14-vognen på Majorstuen. La meg sitere fra den upubliserte dokumentarromanen “Blomster ved graven”:

xxx

Dagboken ligger oppslått på bordet. Tykk og slitt i skinnbindet. Men sidene er blanke. Hvorfor skriver han aldri i dagboken sin?

Carl-Fredrik har aldri reflektert over det før. Han vet svaret nå. Livet er minnene. Grå konturer vi fargelegger selv når årene langsomt passerer. Vi kontrollerer minnene, gir dem liv og varme.

Dagboken med de blanke sidene kan aldri gi Carl-Fredrik noe. Bokstaver på hvite sider gir ham sannheten. Han ønsker ikke den. Livet er dine egne løgner rundt grå konturer.

Rødøyd stirret han på vekkerklokken. Dynens varme lokket ham tilbake til drømmene. En kvalmende visshet lå tungt i mellomgulvet. Han måtte opp.

Frokosten gled ned mens Leonard Cohen tok rommet og skapte et øyeblikks falsk ro. Han stirret på klokken. Snart ti.

Saueskinnsjakken, vottene, toppluen. Desember og ti kuldegrader. Han puttet Cohens “Beautiful Losers” i lommen. Bedre føre var.

***“Beautiful Losers”, godt reisefølge når tilfeldighetene spiller en et puss.***

10.14-vognen stønnet inn på Majorstuen stasjon. Carl-Fredrik var rede. Hadde vært det i fem minutter allerede. Han skrittet inn med ansiktet lavt og hendene i lommen.

Ingen trikkepike.

Først kvalmen. Så lettelsen. Han stirret ut av vinduet mens desember-morgenen passerte. Solen, lavt over åsene. Oslo, gyllen og vakker i frostrøken. Fjorden, et uklart speil.

Carl-Fredrik var usikker. Hva skulle han gjøre? Kanskje er hun syk, kanskje har hun forsovet seg. Han visste at samme vogn passerte Bekkestua retning Nationaltheatret 11.20.

På gamle tomter. Bekkestua, hans ungdoms vugge. “Sgt. Pepper”-land. Bakeriet med de feite, varme smultbollene med aprikossyltetøy. Brannstasjonen hvor de enkelte ganger hadde gymnastikktimer. Basket. Pføy. Han fikk aldri til det ballspillet. Fortauet som smalnet og videt seg ut igjen ved NATO-skolen. Det svære hvite huset med flaggstang i haven. Vimpelen som vaiet og slo stolt i vinden. Han kunne lese bokstavene fra klasserommet. “PARADISET”.

Ingen vimpel i dag.

Idrettsplassen med asfalterte håndballbaner. Her møtte han Eirik under håndballfinalen mellom Stabækk og Njård. Eirik med det lange, svarte håret og motorsykkelen Triggulf. Nadderudhallen på den andre siden av jordet. Bygget mens han gikk på realskolen. Den gang Beatles fortsatt eksisterte.

Den kvadratiske brakkeskolen i én etasje, fattigmanns-versjonen av Persbråten. Rekken av stativer for sykkelparkering.

***Nadderud Realskole og Gymnas i sine velmaktsdager. Det finnes ikke så mye som en tannpirker igjen av denne bygningen i dag.*** *(Postkort. Foto: Aksel Larsen. Kilde: Bærum bibliotek.)*

Han tittet inn på skolegården - tom og naken. Lørdagsfri nå. Femdagers skoleuke.

Arbeidsrommet hvor han laget skoleavisen. Hvor grunnlaget ble lagt for skandalenummeret i 1971. Sosialisme, Mao, dop og pornografi i Nadderusk. Stakkars rektor, det var hans siste år på skolen. Året etter reiste han over elven. Carl-Fredrik kjente stikket av anger. Det ga seg fort.

Han snudde og krysset veien. Jordet og gårdsveien til Gjønnes. Her tråkket han sammen med Erik og Ole. Forbi det lille skjulet hvor de provianterte alkohol på vei til Skolefestene.

Reisen tilbake til desember 1975 gikk tregt. Man legger igjen noe av seg selv på de skolene man har gått. Akk, hvor Nadderud-melankolien klemte på ømme erindringer.

Hans eget spøkelse vandret rundt på den skolen. Svevet over skolegården, i gymsalen, forbi papirkurvene, drikkefonten (som nesten aldri virket, men som heldigvis gjorde det den formiddagen i juni 1968 da Robert Kennedy ble skutt og han gråt som et hjelpeløst barn). Noen ganger satt spøkelset ved den slitte pulten hvor “Carl-Fredrik 1968” var risset inn med passerspiss.

Tilbake på Bekkestua, 11.20-vognen kom uten trikkepike. Carl-Fredrik ga opp. Nedslått og preget av det nostalgiske gjensynet med fortiden, bestemte han seg for å besøke gode, gamle Tormod på Jar.

De ti kuldegradene bet gjennom jeansen.

Tormod var ikke hjemme. Taus og dyster stirret Jarveien 18 på ham. Han ruslet ned til Tjernsrud, kjøpte Dagbladet og ventet på trikken. Og der kom den hamrende.

Carl-Fredrik trasket inn i bakerste vogn - og stirret rett i hennes øyne. Han skvatt. Tilfeldighetenes ironi.

— Er det ikke fred å få! sa hun i konduktøruniformen sin.

Hun ville neppe tro ham om han la ut om tilfeldigheter. I hennes øyne var han en avslørt stalker, og burde strengt tatt kastes av på Jar.

— Har du vært på fylla igjen?

Hun var i flytsonen. Han stotret et øyeblikk, men greide å roe pulsen og anlegge en ikke alt for oppjaget stemme. Minnet seg selv på at han var forfatter og method actor. Han brukte det gamle avlednings-trikset og ble filosofisk. Fortalte om sin gamle skole, om minner og nostalgi og om livets forunderlige korthet. Han gestikulerte. Hun oppdaget boken som stakk opp av jakkelommen.

— Cohen, sa hun.

— Ja, han er jævlig bra. Er fullstendig knust og er innlagt på nervesanatorium.

Jasså, sa hun og lurte på hva Cohen skrev om.

— Deprimerende saker. Forhold generelt, mann, kvinne, religiøse symboler. Ja, han er jo jøde.

Hun så forvirret på ham. Jasså?, sa hun, jasså?

Så sporet han av:

— Er du jøde, nesen din ser slik ut?

Carl-Fredrik kunne slått seg selv over munnen med en revesaks. Hva var det for slags spørsmål? Det føyde seg riktignok pent inn i rekken av upassende bemerkninger.

— Du har jo Beatles-hår, du!, hadde han sagt til henne en annen gang, ut av intet.

Og kommentert matpakken hennes mens hun satt og tygget og helst ville være i fred:

— Hvorfor bruker du ikke mer fantasi når du lager matpakke. Det er jo bare geitost-skiver!

TIME OUT

Det skal han ha, Carl-Fredrik, at selv om replikkene han velger fremstår som panikkartede og svært lite elegante, er han 100% in character som en Kolsåsbanens Nagel. Jeg ba ChatGPT om en karakteristikk av Hamsuns Nagel:

“Han er preget av indre uro, selvmotsigelser og en tilsynelatende manglende evne til å styre sine egne handlinger og følelser. Han svinger mellom ekstrem selvtillit og dyp usikkerhet, han iscenesetter seg selv, lyver, trekker seg tilbake og angrer, og han blir til slutt fanget i sitt eget kaos. Han gir inntrykk av å være en gåtefull og fascinerende skikkelse, men han er samtidig uforutsigbar og virker ofte mer fortapt enn styrende over situasjonen.”

Bortsett fra det med ekstrem selvtillit, er i grunnen dette en ganske treffende beskrivelse av Carl-Fredriks handlinger i “Blomster ved graven”. Jeg klarte altså å skape en Nagel light, og levde ham ut i en ekstremt selvopptatt periode av mitt liv.

Og nå: Tilbake til handlingen og Kolsåsbanen på vei mot Majorstuen en desember-formiddag i 1975:

xxx

Hva er det egentlig han vil, tenkte nok hun, og kan han ikke gå av snart?

Carl-Fredrik visste det var et uheldig tidspunkt, men han bestemte seg for å invitere henne hjem denne kvelden. Hvorfor ikke gå ned med skipet?

Han åpnet munnen, men hun kom ham i forkjøpet. Hun skulle med noen venner på Club 7 den kvelden, sa hun. Han lukket munnen. Én setning, og alle hans fantasier om flakkende stearinlys, “Famous Blue Raincoat”, følsomt blikk og dristig berøring av overarm, var grundig slettet. Hvor var nødutgangen?

xxx

Det var, om noen husker det fra mitt 1975-kapittel på denne nettsiden, kvelden da hun introduserte Carl-Fredrik for Bjørn, den tre meter høye kjæresten med bassrøst og armer som hjortelår. Carl-Fredrik dro tidlig hjem etter møtet med Bjørn. Det vet jeg, for stort sett er Carl-Fredrik og jeg én og samme person. Min tid som tenåring og ung voksen er altså å ligne med en refusert roman. Så ja, Carl-Fredrik dro tidlig hjem. Overfor seg selv skyldte han på at han måtte få festet til papiret øyeblikket da denne Bjørn dukket helt uanmeldt opp i handlingen. Det fortjente sin viktige plass i en sjuskete roman som neppe kom til å bli lest av noen (bortsett fra Sigmund Hoftun). Egentlig ville han gråte. For noen ganger blir virkeligheten sterkere enn fantasien. Men det nektet han å si bort til boken sin.

Det fremkommer i avslutningen på kapittelet:

Kanskje senere. Kanskje om en lang stund vil han kunne le av 10.14-vognen og spilte krefter.

— Sett meg ned, jeg har fått nok nå, sier han og sukker. Så lukker han dagboken sin og går ut.

xxx

Jeg gikk inn i det nye året, med blanke dagboksider, som konduktør 7687. Det var ingen bønn. Det var tøft. En boklærd student jobbet som konduktør samtidig med meg, slet med arbeidstiden, den lot seg vanskelig kombinere med studiene. Så søkte han over på verkstedstrikken, svillegjengen, gutta med arbeidsklær og verktøy. Det var vinter og kaldt der ute. Jeg så ham ofte. Med øreklafflue og en sville på skulderen, eller noe stålvaier eller pukk eller en avbiter. I minus 10 eller 15. Han så frossen og bortkommen ut, bena ga etter, og arbeidskarene hadde tydelig moro av ham. Han ble beordret både hit og dit. Og han adlød. Med ørelappluen. Men så forsvant han. Studenten. Som om han aldri hadde eksistert. Han greide det ikke.

Arbeidsfolk er ikke snille mot akademikere hvis de får tak i dem.

Da jeg var postbud, tilbake i 1970, kom det en ny kar inn på Majorstuen postkontor. Fjong frisyre, brun dress og alltid nypussede sko. Klar for å ta i et tak. Han snakket pent. Ingen skjønte hvorfor han plutselig ble postbud. Han hørte da hjemme i et kontor, eller på Theatercafeen. De døpte ham "Prins Charles". Det var han ikke begeistret for.

Da jeg kom på jobb i Det Nye en morgen, noen år senere, traff jeg på en av sjefene utenfor kontordøren min. Han hadde trukket i blå lagerfrakk og trillet kaffetrallen nedover korridoren. "Kaffe?", spurte han meg høflig. Jeg tok lattermild imot plastkoppen. Tenkte det var en practical joke og så meg rundt etter snikende vitner. Men han ruslet allerede videre til neste kontor. Banket på, åpnet og sa stilt: “Kaffe?”

Han var slett ikke ute med revestreker. Han var blitt knepet i et eller annet og hadde fått valget mellom sparken på dagen eller degradert til lagerarbeider. Han valgte lageret. Det var ikke lurt. Gutta på lageret var ikke nådige med ex-sjefer. Han holdt ut i to dager. Så sluttet han. Jeg så ham aldri igjen.

Ingen fortjener en sånn ydmykelse. Det henter ut det verste i folk fritt å kunne plage en forsvarsløs ex-overordnet. De dømmer ham til latrinetilværelsen.

Men ellers: Januar 1976. En meget sterk måned da det gjaldt LP-utgivelser. Og heldigvis var platebransjen fortsatt mine venner, tross svært begrenset spalteplass i Det Nye. Jeg skrev for Presse 7, også. Og gjorde fortsatt litt for Ungdommens Radioavis. Det er viktig å ha mange ben å stå på når man lever som freelancer. Min kjære venn Tor Milde tok det langt noen år senere da han for virkelig å overbevise plateselskapene på bransjearrangementet i Montreux, sto oppført med det noe vage: "Tor Milde, Norway, 50 mags and papers". Fint lite kom vel på trykk den gangen. Men man må være frekk.

***50-mags-and-papers-mannen i sitt legendariske Bob Beamon-svev på Egertorvet 5. oktober 1989.*** *(Foto: Diesel Dahl)*

FEBRUAR – TAKK TE DOKK

Året 1976 skulle bli nesten like trått som 1975. Jeg slet med inntektene og begynte å tenke på fremtiden. Kanskje jeg ikke skulle være journalist likevel, men heller en sabla kjent forfatter og, selvfølgelig, akademiker. Da jeg ikke hadde noen godkjent artium, kunne det siste by på problemer. Men ikke hvis man er iherdig nok og tror på egen formuleringsevne.

Jeg formulerte Blindern i senk med min skillingsvise av en søknad om medlemskap i akademikerklubben. Men jeg hadde hjelp. En psykolog i Ullevålsveien, som flere elever ved Forsøksgym hadde brukt i kampen mot verneplikten, skulle skrive en erklæring.

Hun skremte vettet av meg.

Hun holdt til i en liten leilighet i Ullevålsveien. Jeg ringte på. Hun åpnet. En elskverdig, godt voksen dame med skarpe øyne, og et ganske alminnelig valg av garderobe. Hun gikk foran og viste vei, rett inn i en stue som var omgjort til et kaotisk avislager. Dagsavisene lå i usystematiske hauger, skrånende helt opp til taket der stablene lente seg mot veggene. Det gikk en sti gjennom avislandskapet, den førte frem til skrivebordet ved vinduet og en gjestestol. Jeg satte meg.

Det luktet litt emment. Lukten kom fra kjøkkenet. Jeg hørte kranen dryppe.

Hun reiste seg plutselig og lurte på om jeg ville ha kaffe. Jeg svarte bekreftende, men alarmert av lukten, fulgte jeg etter. Et ubeskrivelig syn møtte meg. Jeg hadde aldri sett så mye skitten oppvask. En av skapdørene sto åpen. Skapet var tomt. Helt sikkert fordi innholdet hadde vært i bruk. Hver mulige millimeter på bordet, benkene og i vasken var okkupert av bestikk, tallerkener, glass med bunnfall og kaffekopper. Lukten var avskyelig, jeg måtte late som om jeg klødde på nesen, det dempet ubehaget. Psykologen tok en kaffekopp fra vasken og skylte den i rennende, kaldt vann. Drysset et par skjeer pulverkaffe i og helte på varmt vann fra vannkokeren. Værsågod. Jeg tok imot koppen. Det fløt noe i den.

Skulle jeg bare gå? Fristelsen var stor. Men jeg kunne ikke. Hun var mitt siste håp.

Så satt jeg der. Hun iakttok meg. Jeg kremtet.

— Hvorfor drikker du ikke?

Det kom skarpt og uventet. Jeg grep koppen. Det fløt fortsatt noe ubestemmelig der, jeg satte koppen tilbake, ytterst på skrivebordet hennes.

— Jeg har ikke så lyst på kaffe likevel.

Hun ble sint.

— Kaffe er dyrt! Det kunne du sagt med én gang! Vel, hva kan jeg hjelpe deg med? kom det forsonende.

Jeg åpnet munnen, ordene kom nølende, men sluttet brått. I samme øyeblikk som jeg begynte å snakke, gjennomgikk hun en brå forandring. Ansiktet ble til et virvar av ufrivillige grimaser; munnen, kinnene, øynene, øyenbrynene, alt begynte å rykke. Bevegelsene fulgte rytmen i talen min.

Jeg stoppet midt i en setning, fælen. Grimasene stoppet like brått. Ansiktet ble normalt.

Et kort øyeblikk trodde jeg hun køddet med meg. Men nei. Hver gang jeg åpnet munnen, begynte det igjen. Hun kunne øyensynlig ikke noe for det. Og fordi hun ikke engang kommenterte det, ble virkningen enda mer skremmende. Det var omtrent umulig å holde tråden, særlig ved øyekontakt. Jeg flyttet blikket, så ut av vinduet mens jeg snakket. Kunne ane de rykkende ansiktsbevegelsene hennes ytterst i synsfeltet. Fikk hun i det hele tatt med seg hva jeg sa?

Jeg hadde ikke troen. Men jeg gikk rundene. Tror det ble tre konsultasjoner. Psykologerklæring hennes kan jeg ikke huske at jeg så. Men den må ha virket. Den ble avgjørende i behandlingen av søknadene mine om fritak fra siviltjeneste og dispensasjon fra de ordinære opptakskravene ved Universitetet i Oslo.

Selvfølgelig kombinert med mine egne, gripende utredninger om hard oppvekst, kunstnerhjem, ensomhet, nesten-alkoholismen (her dryppet jeg liksom tilfeldig litt vin ytterst i margen), min enorme motivasjon for å studere ble understreket, så sterk var motivasjonen, at avslag ville gi fatale konsekvenser osv. osv. - med alt dette stappet inn i en søknad om å bli immatrikulert, måtte det gå som det gjorde: Jeg fikk ja.

Og sannelig fulgte den faste legenemd i Oslo opp med å erklære meg udyktig for siviltjeneste. Det håndfaste beviset, vernepliktsbok med udyktig-stempel, fikk jeg utlevert på Akershus festning i april 1977. Da var jeg allerede ferdig med studiene. Det Nye hadde gitt meg et tilbud jeg ikke kunne avslå. Mer om det i kapittelet om 1977.

***Det utrolige skjedde, jeg ble godtatt og sluppet inn på Blindern uten artium, takket være en sutrete søknad støttet av en forrykt psykolog.***

Uten artium var jeg klar for høsten 1976 og forberedende. Jeg kunne ikke tro min lykke. At Gyldendal med kort mellomrom returnerte både romanen min, "Blomster ved graven", og diktsamlingen "Natten, mørket og stjernene - en bønn om håp", prellet av. Den tid den sorg. Nå skulle her studeres. Jeg kjøpte penner og kladdebøker og gjorde meg helt klar.

Diktene jeg skrev bl.a. i februar 1976, ble lagt i en mappe i kottet i gangen.

Her et:

ERKJENNELSE

noe vakkert om kjærligheten
når tiden går og intet kan klore
alle de lyse himlene fast
familiealbum-smilene
da vi så unge ut
og foreldre var fulle av saft
og bestefars sorte skill var ekte

lydene overlever oss alle
erindringer er så subjektive
at de smerter og blør
aldri får du møte et menneske
som nøyaktig vet hva det snakker om

Og enda et:

NESTE STASJON:

medlidenhet er stasjonen
mellom kjærlighet og lidelse

og ikke minst dette triste synet på egen skjebne:

IKKE EGENTLIG ENSOMHETEN

det er ikke ensomheten
det er vissheten om
at du ikke kan velge

Den unge Werther på Majorstuen.

I slutten av februar ble ansiktet mitt blåst i pressen. Ja, ikke bare mitt, med hele juryen til Spellemannprisen 1975. Der satt vi rundt bordet, Finn Jor, Ella Arntzen, Øivind Bergh (selveste), Rowland Greenberg og juryens sekretær, uforlignelige Yngvar Holm. Jeg skiller meg ut i flokken. Både blikket og mimikken. Et «fuck this».

***Jeg har tydeligvis min private dialog med kamera.***

Det hadde ikke vært noen festlig opplevelse å kåre årets norske plater. Jeg ble sett på som en junior, en som burde være glad for at han fikk sitte i en jury sammen med så flotte, ærverdige kulturpersonligheter. Hva hadde vel jeg å vise til. De jekket meg ned, og det var vanskelig å komme til orde og ikke minst bli hørt.

Det var mange kategorier, og jeg skjønte fort at jeg måtte begrense meg om jeg i det hele tatt skulle kunne gjøre noen nytte. Jeg fokuserte innledningsvis på kategoriene årets vokalist (popavdelingen, liksom), årets viseplate og årets pop/rock-plate. Jeg kranglet umiddelbart på meg Øivind Bergh ved å foreslå at pop/rock var for vidt og at vi måtte ha to seksjoner til disse platene, en for pop og en for rock. Forslaget falt på stengrunn. Det kom ikke på tale.

Den eneste som snakker hyggelig til meg da var Yngvar Holm. Men han snakket jo hyggelig til alle. Dessuten var han menig, juryens sekretær.

Jeg regnet Prudence som en sikker vinner, men oppdaget til min overraskelse at det ikke vant gehør i panelet. Det var faktisk ingen i som syntes «Takk te dokk» utpekte seg som en klar vinner.

***Prudence var bitre over at de ikke fikk noen Spellemannpris før de ble oppløst. De trodde det var min skyld. De skulle bare ha visst.***

Jeg ble nødt til å kjøpslå, og antyde kabinettspørsmål. Ingen ønsket drama. Jurymedlem går i protest! var ikke overskriften de ønsket seg.

Så ble kompromisset: Jeg måtte avstå fra innblanding i vise- og vokalist-seksjonene. Jazz og slike ting var selvfølgelig også adgang forbudt. Så hvis juryen fikk viljen sin på en hyggelig og kollegial måte – uten min motstand, kunne jeg få styre pop/rock-avdelingen helt for meg selv. Så høyt i kurs sto rocken for landets kulturelite.

Og slik gikk det til at Prudence ble tildelt Spellemannprisen 1975, med Folque på sølvplass. Og som en intern finger til hele greia, som vel de færreste oppfattet, plassert jeg et diverse artister-samlealbum med opptak fra 60- og tidlig 70-tall, som den tredje kandidaten til det beste av norsk pop/rock i 1975. Det kom noen reaksjoner. Og det ble stilt forsiktige spørsmål. Eh ... er ikke det et samlealbum? Ja, men det er godt skrudd sammen, repliserte jeg. Mitt budskap var ganske enkelt, se til helvete å ta norsk rock alvorlig!

Da Åge tro til i refrenget på "Æ e trønder, æ" i Chateau Neuf, ga Øivind Bergh meg et langt og anklagende blikk. Nesten som rektor på Nadderud etter min famøse epistel i skoleavisen tilbake i 1971. Krenket-blikket. Hvordan-kunne-du-gjøre-dette-mot-meg-blikket. Antagelig tilga han meg aldri at jeg slapp det skramlete fantefølget opp på scenen på hans vakt.

Jeg var fornøyd.

Åge fikk sin første Spellemann som medlem av det egentlig oppløste Prudence. Han ante lite om jurydramaet som hadde utspilt seg, og at det var en method actor fra Majorstuen som hadde kjørt kabinettspørsmål for å sikre dem prisen. *(Skjermdump fra NRKs sending, funnet på YouTube)*

Men jeg ble utrolig skuffet av Åges reaksjon da jeg traff ham og bandet på festen etterpå. De trodde antagelig at jeg hadde sittet i den juryen siden prisen ble stiftet i 1972. Prudence hadde hatt ny LP ute hvert eneste år, ignorert hver gang, prisen gikk i stedet til Popol Vuh, Saft og i 1974 til visegruppen Stiftelsen. Den i 1974 skjønte jeg lite av. Stiftelsen var en ren visegruppe, og årets viseplate ble vunnet av Alf Cranner. Så hvordan greide juryen å trikse det til så vinneren av årets gruppe ble nok en samling viser, mens Prudences “No. 3” ble kastet på dør?

Og “Drunk And Happy”? Egentlig feide den banen med det beste Norge hadde å by på i 1973, og den ble ikke engang nominert.

Jeg skjønte at de var bitre. Men jeg hadde jo ingen ting med de utdelingene å gjøre, så kritikken var mildt sagt urimelig. Men det var så sårt for dem, de måtte ha noen å ta det ut på. Årets pris føltes vel som et overbærende klapp på skulderen. I seneste laget også da bandet egentlig var oppløst. Jeg kunne ikke avsløre hvor vanskelig det hadde vært å gi dem den fordømte prisen, det ville bare gjort vondt verre.

Det var jo noe poetisk over det også, da, at gruppens svanesang ble belønnet med en Spellemannpris, et bransjens takk te dokk.

Åge var aldri så sur på meg igjen. Bortsett fra den gangen jeg ville rette på «Lys og varme» da han ga meg en eksklusiv forhåndslytt i Nidaros studio.

***Da Åge satte i med refrenget på “Æ e trønder, æ”, og Øivind Berg brukte de sinte øynene sine på meg, var jeg fornøyd. På riksdekkende fjernsyn.*** *(Skjermdump fra NRKs sending, funnet på YouTube.)*

MARS – DA HOFTUN FIKK LYST PÅ BRENNEVIN

Få hadde printer i 1976. Og aller minst jeg. Men jeg hadde et bokmanus klart, og trengte kopi. Så dro man på Blindern. Der hadde de kopieringsmaskiner som kostet penger å bruke. Ikke ga de spesielt gode kopier, heller, det var skygger på arkene. Og papiret kjentes liksom rart under fingertuppene. Det hadde tatt sin tid. Men her var det altså, et originalt og et kopi-sett av "Blomster ved graven". Da tenkte jeg nok at Gyldendal ble glade.

Sigmund Hoftun satt vel med manuskriptet nå, tenkte jeg. Kanskje leste han det imponerende lille grepet jeg hadde foretatt: Å innlede romanen med et dikt, en fortale.

50 år senere sitter jeg og ser beskjemmet på den samme fortalen. Allerede der skjønner man at dette manuskriptet ikke er verdt anstrengelsen. Hoftun fikk nok lyst på brennevin:

iblant ønsker jeg svakhetene pokker-i-vold
jeg vil fungere døgn etter døgn
våke og motta
leve og føle

iblant ønsker jeg drømmene
jeg vil sove i mørket
leve uten å våkne opp
men
aldri ønsker jeg det normale liv
til helvete med det

Klar for første kapittel, "Indian summer". Hva var det jeg drev med?

***Slike ting må man samle på. Det er noe alle gutta vet.***

Det var også den måneden jeg kunne stikke opp på Frysja til EMI og sanke med meg alle Beatles-singlene i nye billedcover, og "Yesterday" som bonus. Jeg fikk til og med den gule esken som egentlig var til butikkene. Den lever ennå. Inne i en loftsbod. På Røa.

Stiligere enn dette blir det ikke. Legg merke til at esken forholder seg til det som var den egentlige A-siden (lavest prefix-siffer) i tilfellene med dobbel A-sider, bortsett fra ulykksalige “Eleanor Rigby”. Der har Ringo rygget inn og tatt plassen med “Yellow Submarine”. Men “We Can Work It Out” trumfer “Day Tripper”, helt korrekt. Og John skar sikkert tenner, for i 1976 levde han som bare det.

***Helsidesannonse for “Yesterday” i New Musical Express 20. mars 1976. Den hadde aldri vært utgitt på single i England.***

Balladen om Bjørn Ringstrøm og eventyrskogens portal

***Ringstrøm i sin katedral. Legenden. Mannen med knirkestemmen og det store hjertet. Fotografert 15. mars 1976. (Foto: Eirik Hauge)***

Jeg husker ikke når jeg oppdaget Ringstrøms Antikvariat første gang – eller Ringstrøm – som vi alltid kalte stedet. Det må ha vært i 1969. Jeg var 17 og relativt besatt av musikk, og tilsvarende tom for penger. Jeg sparte til plater, og det tok lang tid da ukepengene knapt nok holdt til rulletobakk, cola og New Musical Express. Smart oppsparing av midler inntjent på sommerjobb – i dette tilfellet som postbud på Majorstuen – hadde en viss effekt (men Gud som «Abbey Road», kliss ny fra Musikkhuset, åt av potten!).

Så ble jeg tipset om Ringstrøm. Den lille butikken på hjørnet av Ullevålsveien og St. Olavs gate. Det var stort sett gamle bøker der inne, men også noen fristende stativer med brukte LP-plater. De var priset langt under de uoppnåelige summene som Musikkhuset og Steen & Strøm og Lefdal på Bekkestua forlangte for flunkende nye godsaker. Samtidig var de ikke verre brukt enn at de ofte virket uspilte. Jeg mistenker at en del anmeldereksemplarer fra hovedstadsavisene havnet her.

Bjørn Ringstrøm regjerte butikken alene. Han satt bak et overfylt skrivebord. Hadde man noe å selge, tok han platen ganske skjødesløst ut av coveret, holdt den under leselampen for intens granskning, alltid med et skeptisk uttrykk, noen ganger ga han platen et par omganger med en støvklut. Tre omganger og du visste at prisen kom til å bli lav. Ringstrøm hadde revens ansikt, det tette hakeskjegget forsterket det lure utseendet. Og så knirket stemmen hans: «Vel…», sa han, med lang knirk på e’en. Man følte seg gjennomskuet selv om det egentlig ikke var noe å gjennomskue. Over tid oppdaget man også at han egentlig ikke hadde noe særlig peiling på musikk, men han visste sånn omtrent hva som solgte, og kombinert med en notorisk skepsis ble dette en drøy munnfull for skoleelever og studenter. Man kunne ikke vinne. Bjørn Ringstrøm var en formidabel motstander.

Men bak den lure fasaden var han en snill og sympatisk mann. Det var hyggelig å stå i den lille butikken og bla gjennom de attraktive platene mens man regnet og regnet på de usle kontantene i lommen. Man kunne snakke med Bjørn om mye, aller helst bøker, da treff du ham i hjertet, men også om skrantne midler og ønskene om å få med seg tre LP’er og ikke bare to ut igjennom døren. Noen ganger smilte han, ikke bare lurt, men også vennlig, og sa «Det er greit». Han kunne uoppfordret vise prutesinn. Slett ikke alltid, men ofte nok til at man kunne håpe. Det blir faste kunder av slikt.

Jeg ble fast kunde. Den lange bakken opp St. Olavs gate kunne føles evig (særlig på hete sommerdager og bunnfrosne vinterdager) hvis man hadde plater i posen og håpet på god innbyttepris. I og med at inntektene var beskjedne var det av og til den eneste måten å få ny musikk inn i huset på. Man måtte ofre. Det gjorde alltid vondt.

***Eventyrskogens portal. (Foto: Eirik Hauge)***

En dag i 1971 leverte jeg tre av mine gamle LP’er til Bjørn. Jeg hadde hjertet i halsen. De var gamle, men jeg håpet, håpet at det skulle holde til Graham Nash’ «Songs For Beginners». Det sto et nesten uspilt eksemplar i hyllen, bare en uke etter utgivelsen, jeg kjente begjæret.

Bjørn tok platene mine ut av coverne, støvkluten jobbet hardt under lampelyset, reven var meget skeptisk. Han kremtet til og med. Omsider kom dommen: «Jeg gir deg 5 kroner pr. LP.» 5 kroner?!? Det ble bare 15, det, og Nash kostet 25. Men jeg måtte, jeg måtte, begjæret overmannet meg. Så ga jeg ham ti kroner, og bar den nye LP’n med meg hjemover, trist i hjertet. På skrivebordet til Bjørn lå bytteplatene: To Kinks, «Face To Face» (1966) og «Something Else By The Kinks» (1967) og én Stones, «Their Satanic Majesties Request» (1967). Tre av verdens beste LP-plater, intet mindre.

Tre for én, pluss 10 kroner. Kanskje den mest dustete byttehandelen jeg noen gang har gjennomført.

Den dag i dag skjønner jeg ikke hvordan jeg kunne finne på noe så vanvittig. Men i 1971 var det fryktelig lenge siden 1967, en evighet og en halv barndom, faktisk. Man regnet tiden annerledes den gang. Har jeg funnet ut. 1967-plater var rene voksrullene.

Jeg fikk stadig bedre råd da jeg prioriterte lønnet arbeid fremfor utdannelse. Følgelig ble St. Olavs-bakken oftere forbundet med fryd, spenstige steg og utålmodig forventning. Omsetningen økte samtidig med slik kraft at Ringstrøm hentet inn hjelp, yngre karer som hadde kunnskapen om musikken han solgte, og som han selv manglet. Han utvidet også forretningen og platen erobret nå en hel fløy med LP’er langs hele kortveggen og under vinduet ut mot gaten. Ringstrøm vokste ut av kultstatusen og ble det kuleste stedet å gå i Oslo.

Heldigvis hadde Lasse, som den ene av de nye og unge revene het, ikke oppdaget potensialet i antikvariske plater ennå – slike som Ringstrøm hadde verdsatt til 5 kroner for bare noen få år siden. Følgelig fikk jeg en slags hevn da jeg klarte å snakke meg til et pent eksemplar av The Whos «My Generation»-LP for fem kroner. Da var vi plutselig nesten skuls. Jeg sa selvfølgelig ingen ting, og formodentlig klarte ikke Ringstrøm, som satt inne hos bøkene sine, å lese tankene mine, selv om jeg syntes jeg hørte et skarpt kremt. Jeg skyndtet meg ut for sikkerhets skyld.

Tiden med slike røverkjøp ble imidlertid kortvarig. Lasse var rask til å fange opp signalene fra utlandet. Og ikke lenge etter befant jeg meg midt i en hektisk budrunde med en ukjent motstander hvis bud Lasse formidlet pr. telefon. 250 kroner havnet vinnerbudet mitt på, og det for en EP, The Moves «Something Else». I drøyeste laget. Selv i dag.

Jepp, jeg har den ennå, den legendariske EP’en som jeg betalte 250 kroner for etter en telefon-auksjon med Lasse som auksjonarius.

Mine beste år hos Ringstrøm var nok årene 1970-74. En veldig viktig periode i rockens utvikling. Man kunne ikke høre platene hos Bjørn, man tok sjansen. Han byttet gjerne tilbake hvis du var misfornøyd, men det var så omstendelig, først å bære platen hjem, og så gå den lange veien tilbake igjen. For mitt vedkommende skjedde det nesten aldri.

Jeg kjøpte ofte på impuls. De mest sannsynlige impulskjøpene kom hvis coveret var stilig, helst utbrett, og utgitt av Island, Vertigo, Harvest. Bankers etiketter som ble frontet av navn som Black Sabbath, Pink Floyd, Traffic og King Crimson, som selvfølgelig var obligatoriske kjøp, men bak disse lå en fascinerende mengde ukjente og spennende navn som jeg aldri hadde hørt om, men som jeg kjøpte uhørt og som likevel sjelden skuffet. Hele den grytidlige britiske prog, heavyrock og psykedelia og også folk og viser (jeg kjøpte den første Nick Drake-LP’n hos Bjørn i 1969 og ble frelst fra første tone). En eventyrskog å vandre inn i. Og jeg fant den hos Ringstrøm.

Høsten 1971 gikk jeg på Forsøksgymnaset. Det lå i den falleferdige, tidligere Hammersborg skole, rett nedenfor Ringstrøm. Bortsett fra å bli kjent med skarpe musikkinteresserte som Jan Arne Handorff og Willy Bakken, ga ikke skolen meg så mye. Men man hadde Ringstrøm, hvor det alltid var plater å kjøpe, og man hadde Jacobsen, kafeen på hjørnet med sitt vindusbord i andre etasje, hvor platene ble studert og kommentert mens man drakk varm sjokolade og spiste ferske hveteboller. I timevis.

Våren 1972 da jeg gikk opp som privatist, realartium, var det muntlig på Katta. Jeg hadde som vanlig ikke lest noe på forhånd, og da jeg oppfattet at to av de tre første som var inne kom opp i «Villanden», anså jeg slaget for tapt. Det var det eneste av hovedverkene jeg kjente (fra en oppsetning i fjernsynet). Da stakk jeg ned til Ringstrøm og kjøpte en posefull med prog. Tenkte først å gi opp artium, nye plater var vel så viktig, men så gikk jeg likevel tilbake til Katta nærmest for syns skyld og rundet hjørnet i korridoren akkurat da navnet mitt ble ropt opp. OK, tenkte jeg, jeg lar det stå til.

På mirakuløst vis presterte jeg å bløffe meg gjennom alle spørsmålene, til og med gammelnorsken («det var jo en svært original og personlig oversettelse, men vi aksepterer den») og forlot stedet med en 4’er i bagasjen, pluss posen fra Ringstrøm. Du fikk ikke bedre dager enn det i 1972.

Bjørn hadde ikke det samme taket på meg etter at jeg ble musikkanmelder i Arbeiderbladet i mars 1973. Tilgangen på gratis plater fra selskapene var beskjeden i starten, jeg var jo ny og ung og ubeskrevet og musikksidene i Arbeiderbladet hadde lenge ligget brakk. Men så kom ketsjup-effekten og jeg hadde plutselig en sanseløs overflod.

Forholdet mellom Ringstrøm og meg ble annerledes. Nå var jeg jo nærmest en leverandør, og Bjørn visste godt at det jeg kom for å selge ikke var øverste hylle, ergo priset han platene mine lavt. Jeg måtte gi mye for lite. Men jeg fikk jo platene gratis, så det var en grei ordning. Fra da av ble Ringstrøm min kilde til den hemmelige musikken, de vriene tingene, platene som de norske selskapene ikke ga ut. Og jakten på de riktig gamle platene fra 60-tallet, de jeg ikke hadde hatt råd til den gang, men som plutselig var innenfor rekkevidde nå.

Ringstrøm ble dermed stedet hvor jeg anskaffet de særeste sakene fra folk i nabolaget til Battered Ornaments, Dr. Strangely Strange, White Noise og Third Ear Band, men også streit «gammelpop» som The Tremeloes, Dave Clark Five og The Monkees (komplett intet mindre). Jeg fikk etter hvert erstattet den famøse Kinks og Stones-trioen fra 1971 også, men til noe friskere priser enn de fem kronene Bjørn var villig til å gi for dem den gang. Lasse var kommet på banen. Og Lasse omskapte Ringstøm til selve sentralen for oss arkeologer.

Ringstrøms Antikvariat har for meg den samme mytiske klangen som Club 7 har når jeg tenker tilbake på dette med musikk og å vokse opp i Oslo. Club 7 forsvant i 1985. Ringstrøm fortsatte å leve og levere i nesten 30 år til. Vi har mye å takke alle ildsjelene som i kraft av sin faglige dyktighet og begeistring klarte å holde fenomenet levende i alle disse årene. Og aller mest må vi selvfølgelig takke mannen som startet alt sammen og som en gang tronet med tent leselampe bak sitt skrivebord, bevæpnet med pusseklut, skeptisk knirkestemme og mysende blikk som leste deg som en åpen bok. Han var eventyrskogens vokter. Men han slapp deg alltid inn.

Ovenstående tekst ble skrevet til markeringen av Bjørn Ringstrøms antikvariats 50 års jubileum i mars 2015. Problemet var at antikvariatet stengte dørene for alltid 1. november 2014. Dermed ble ikke teksten fremført for stormesteren da 49,58 års-jubileer sjelden markeres. Jeg håper Lasse sørget for at han fikk lese den likevel, for den er virkelig fullt fortjent. Bjørn Ringstrøm betydde usedvanlig mye for tenåringsgutter og unge voksne menn gjennom 60- og 70-tallet, og etter hvert også for ungpiker og unge voksne kvinner som vel oppdaget eventyrskogen for alvor i siste halvdel av 70-tallet. Vi har alle uendelig mye å takke Bjørn for. Han reiste over elven 9. november 2015, 87 år gammel. En sympatisk og kunnskapsrik hedersmann som nå gleder englene. (Foto: Eirik Hauge)

APRIL – SAKTE TANKER (og noen lumre) PÅ CAFÉ 7

To store konserter i mars satte spor.

***Neil Young og Crazy Horse i Ekeberghallen, 15. mars 1976. (Foto: Eirik Hauge)***

Neil Young i Ekeberghallen med etterfølgende pressemøte på Downtown, og eget intervju mens hans pirket i biffen sin og til slutt ga den til min kamerat og fotograf Eirik (som også fikk Neils autograf på sin Monkees-LP).

Bortsett fra at jeg ikke har gredd meg og knapt kan gjenkjennes, er dette et hyggelig bilde. Neil lytter, jeg sier helt sikkert vise ting om livet - og ingen ting om min method acting og 10.14-vognen på Kolsåsbanen. (Foto: Eirik Hauge)

Litt biff, men ikke mye. Da Eirik spurte om han kunne få resten, sa Neil værsågod. Og signerte Monkees-LP’n hans. Det var en fin kveld. Rune Lem kan skimtes over Neils høyre skulder. (Foto: Eirik Hauge)

10cc i Njårdhallen (knallkonsert med branntilløp), og veldig hyggelig møte med hele bandet på Ambassadeur Hotel.

10cc var i Norge 28. mars 1976, ga en suveren konsert i Njårdhallen, og måtte nærmest lære opp publikum til å skjønne at det ikke er over før det er over - Njårdhall-publikummet klappet høflig da det var slutt, og begynte å trekke mot døren. Så 10cc måtte ta affære og storme ut på scenen igjen. Ekstranummer, noen som har hørt om det før? “Rubber Bullets” med blålys og sirener. De hadde jo øvd den inn. Det skulle være høydepunktet. Og så begynte folk å gå.

Men vent litt. April 1976. Sene netter. Vin og høy musikk. I Harald Hårfagres gate 12 C. Og hørte man ikke hamrelyden av en Royal fra 30-årene. Tikk tikk tikk! Der satt jeg sannelig, 23 år gammel og skrev. Dikt nå. Det var håpløst. Jeg ga meg ikke. Det tok lang tid før jeg innså at jeg ingen dikter var. Eller skrev jeg prosa?

Så sannelig! Denne ettermiddagen i april forfattet jeg tanker om ensomhet, tiltenkt romanen "Blomster ved graven", men aldri inkludert. Kanskje til en oppfølger, "Liket i kisten".

Arkene ligger her, på bordet foran meg. Las oss se hva jeg skrev:

Si det kort. Skjær bort det unødvendige. Vær konkret. Si ikke for mye.

Hvorfor det? Fuck you.

Så sier jeg likevel ingen ting. Hvem skal dømme? Hvem skal fortelle meg hva som er viktig og hva som ikke er det? Blir ikke det likevel opp til lytteren? La ham redigere.

Ensomhet. Den lammende følelsen av å stirre i veggen, i taket, ut av vinduet, på gresset, på menneskene, på en selv. Her er jeg, og ingen reflekterer over det.

Ensomhet. En grå sur morgen i april. Et kne som gjør vondt. Litt vondt, eller er det bare stivt? Har jeg tenkt for mye på det? Eller venter hvite korridorer, maskerte, kirurger, rullestolen ... og ... kreft? En grå sur morgen i april på vei mot legevakten. Hinkende forbi Frognerparken og turistene.

Ensomhet. Hvinende bremser da jeg krysser fotgjengerovergangen. Til helvete med dere giftblandere, ta prompekassene deres og hopp i havet. Legen tar imot. Ned med buksen. En strukket sene og intet mer. Ut igjen, gjennom trange, ubrukte gater, under kastanjene. Ah sommeren er her igjen. Over gresset i Slottsparken, over 7. juni-ørkenen hvor en årvåken Gerhardsen ruver i rollen som Håkon VII (sjekk selv, det MÅ være Einar). Ned i kjelleren og inn i lokalet. Café 7, hvorfor ikke?

Ensomhet. Når du velger mellom din egen leilighet og Café 7 og resultatet er likegyldig. Samme faan.

En kanne kaffe og et smørbrød, en røyk, et smil og doven betraktning av nabobordet. En forstyrret kvinne spiller teater for seg selv og sine tilskuere. En av Oslos gateoriginaler. Sykkelen hennes står nok utenfor. Et smil farer over ansiktet, som en vind, avbrutt av vilt oppsperrede øyne, lurende ut til sidene, en hånd gjennom håret, et latterbjeff, skoen i heftige vipp ytterst på tærne, sigaretten i gulvet - hun tar den opp med et snerr.

Jeg kan smile. Fremdeles dovent. Å betrakte andre, se det er til å leve med.

Pantomimen fortsetter enda noen minutter. Jeg hører ikke hva hun sier, kanskje sier hun ingen ting. Av og til utstøter hun de korte latterbjeffene. Så går hun. Ut døren. Til sykkelen. Og gatemonologene sine.

Vips, sceneskifte. De to venninnene ser på hverandre i stillhet. Akt to starter.

- Æ e' sjokkert! Ho har tapt sæ'!

Så er de fra Nord-Norge. Vakre små kvinner fra nord, storbystøv på leppene. Den ene kvinnen viser med fingrene hvor mager den forvirrede var blitt. Dødningemager.

Selv er hun myk og sterk. Brystene ligger runde og fyldige under den grønne genseren. De store, våte leppene suger på en sigarett mens hun gjentar seg selv. Hun er sjokkert. Den forvirrede har tapt seg.

Hun har sterke, brune håndledd og lange fingre med kortklipte negler. Hun putter det skinnende håret i munnen når hun tenker. Hva tenker du? Markerer du avstanden mellom din egen sunnhet og den falnes sykdom. Er du glad på bunnen av ditt sjokk. Du er usikker, det ser jeg, og attraktiv. Når jeg studerer deg, tenker jeg (som alltid) hva er vitsen? Spiller noen ting noen rolle?

Jeg har lyst til å komme under genseren din, under BH'en som dekker de myke fruktene. Jeg vil stryke den hvite huden, kysse den, suge det venstre brystet inn i munnen, fylle den til drøvelen med bryst, og så det høyre, la tungen fukte den rosa vorten, vekke den som en ereksjon i ørkenen.

Akkurat da har livet mening. Akkurat da fordi vi i slike øyeblikk aldri tenker, aldri reflekterer, det finnes ikke konsekvenser. Dette har vi ikke lært, dette gjør vi fordi vi må. Det er lykke, å suge hud, hud i hud. Det forutsetter ingen hjerne, bare hud.

Men jeg sitter ved mitt bord og du ved ditt. Bøyet over prospektkort du fyller ut med en rød kulepenn (BIC). Du siterer dine egne nyformulerte setninger og ler så de myke fruktene rører seg i tunge, dovne bevegelser. Jeg begjærer dem, og jeg gjør det ikke.

Jeg tenker, men blir iblant avbrutt. Der forlater Christian Reim kafeen med en forsterker under armen. Jeg kjenner beundring og misunnelse. Jeg vil lære dine kunster, Christian. Føle fingrene omsette tanker i toner, de riktige tonene, de blå tonene og de røde, de vakre og de stygge tonene. Men jeg kan ikke.

Min ensomhet er ikke tung å bære. Den var det før, men ikke nå. For vi er alle ensomme, og det gir en følelse av fellesskap. Vi kan sitte sammen, og vi kan sitte hver for oss. Det spiller likevel ingen rolle.

Jeg vil gjøre som deg Bøx. Reise meg, gå bort til piken fra Nord-Norge og fortelle henne hvor vakker jeg synes hun er, hvor intenst jeg begjærer henne i dette sekund. Men jeg gjør det ikke. Jeg kan ikke finne de riktige tonene, jeg vil spille melodier som smyger seg inntil kroppen hennes, med det kommer bare spinkle lyder uten sammenheng fra mine fingre. Jeg mangler ordene.

Tredje akt kunne begynt med at jeg reiste meg, gikk bort til bordet hennes og satte meg med et: Hva driver du med? Det er vel det lengste jeg kunne drevet det til. Fire håpløse ord som danner et håpløst spørsmål som jeg ikke engang ønsker svaret på. Let it be, it doesn't matter anymore.

Hun sitter der og knoter røde ord på baksiden av et fargefoto av Sinnataggen, uten å skjenke sine vakre bryster en tanke.

Jeg sitter her med en halvtømt kaffekanne og ensomheten. Og et stivt kne som ikke var så sykt likevel. Dagen er ung. Jeg er hverken bitter eller glad, og heller ikke trist. Hvorfor bruke krefter på det? Det spiller likevel ingen rolle. Jeg kan bli sittende og male kvinneportretter til senere bruk, brenne dem inn i erindringen. Så kan jeg snakke til dem når Café 7 er blitt Club 7 og det er kveld og jeg har en halvliter klistret i hånden og musikken er en flod i menneskehavet.

Eller jeg kan reise meg, sette på meg luen, skritte ut av lokalet og inn på toalettet, knuse urinstrålen i pissoaret. Så kan jeg gå hjem og skrive ned dette. Jeg tror jeg gjør det.

Men det er vanskelig å rive seg løs uten at de levende tankebildene faller sammen til meningsløst støv. Nei, jeg reiser meg. Farvel myke bryster som jeg aldri fikk møte og som aldri fikk hviske runde hemmeligheter i ørene mine.

Jeg bør gå nå. Det er ikke bra å være for lenge på ett sted. Da sitter man på blåpapir. Tiden går hurtigere når man er på stadig vandring fra et sted til et annet.

Var dette alt du hadde å fortelle? Ja, det var alt.

Så har du langt igjen. Det vet jeg.

Så les din Bibel. Det har jeg gjort.

Så les Donald Duck. Det har jeg også gjort.

Så reis deg og gå.

Jepp, her er sommerhitsene fra april-august 1976:

MAI – MOST AV BREVET FRA TONE

Det boblet og putret i England. Neste års sensasjoner var i full sving. Men foreløpig kunne man bare lese om dem. Og få det med seg hvis man var i London og tok en tur innom Dingwalls. Hjemme i Norge ga Neil Young en fabelaktig konsert i Ekeberghallen. Og jeg var så heldig at jeg intervjuet ham. Det var i de dager alt kunne skje. Den første av mine Neil Young-rapporter publisert første uken i mai.

Jeg fikk romanmanuskriptet "Blomster ved graven" i retur. Med tilløp til velvilje fra Gyldendals konsulent. Men da han ga "brevet fra Tone" mest ros, ble jeg svært nedstemt likevel, for "brevet fra Tone" var det eneste i manuskriptet jeg ikke hadde skrevet selv, det var et ekte brev, skrevet av nettopp Tone, og hun levnet meg ikke mye ære.

Jeg parkerte manuskriptet dypt ned i en plastpose i en mørk kjellerbod. Det befinner seg fortsatt dypt nede i en plastpose, nå i en mørk loftsbod. Det tåler ikke dagens lys, tro meg. Jeg har allerede gitt nok av eksempler.

Jeg ble godtatt på Blindern, klar for immatrikulering til høsten. Klar for forberedende. Med en sveitserost av en realartium i bagasjen (1 i matte, 0 i fysikk, 1 i fransk) - men med anbefalingene fra en ustabil psykolog i Ullevålsveien som det avgjørende esset. De kunne jo ikke vite at forstanden hennes var ute på reise, at hun hadde et kjøkken fullt av stinkende matrester som levde, avisfjell fra gulv til tak på begge sider av den trange stien fra inngangsdøren og bort til skrivebordet, og at hun skar rytmiske grimaser hver gang man snakket. En takk til henne. Hun hadde sitt å stri med, men hun hjalp meg over den akademiske festningsmuren.

Og jeg levde ungkarstilværelsen. Søvnige vårdager. Usømmeligheter foregikk. Og det var mange deltagere. Ikke noe å være stolt av. Hang en del sammen med Bøx som var god på gitar (en vakker, antikvarisk akustisk Gibson han hadde fått av Finn Kalvik), James Taylor-skolen. Han skrev viser og debuterte hos Arne Bendiksen med LP’n "Brente broer" i 1975. Jeg skrev pressemeldingen. Vi spilte bordhockey (Bøx var sjanseløs) og sjakk (han feide meg av brettet) og plater. Bl.a. Ian Hunter. Og hang på Club 7 på lørdags-ettermiddagene.

I England var Sex Pistols i full gang med å lade pistolene, mens Rolling Stones slet med å virke relevante, selv om Nick Kent gjorde hva han kunne for å fange magien.

Og jeg skrev diktet til Sally:

Etterpå lå vi der
to blomster
på en avfallshaug

Det blekner selvfølgelig mot brevet fra Tone, selve høydepunktet i min ellers slette roman:

17.2.76

kl 20.30 - 20.35

Carl Fredrik

Fikk jævla lyst til å skrive litt til deg. Jeg har det så fint om dagen. Bor sammen med to jenter som får meg til å roe meg helt ned og tenke klarere over hva jeg er, og kanskje helst hva jeg bør være.

Deilig å leve et liv bare med jenter en stund. Dette mannssamfunnet vårt tar helt kverken på de fleste jenter, og det er jævlig fint å ha en “pause” og bygge seg opp til å klare å takle det (mannssamfunnet) på våre egne premisser, ut fra våre egne kriterier. Vi må bli i stand til å skape vår egen målestokk for hvordan vi vil ha et liv. Vi må stille krav til dere, og også til oss sjøl, og stå hardt på hvordan vi mener det bør bli, og hvordan ting skal fungere. Altfor lett lar vi hans målestokk og mønster bli vårt eget, eller vi lar oss trykke ned av det. Man blir alltid stående igjen og føle seg “tråkka på” og brukt.

Det viktigste er nesten at vi ikke klarer å ta opp våre ting og prøve å få dere til å skjønne hvordan vår verden ser ut, og hvordan vi opplever alt som skjer i forholdet til dere. Vi kan blant annet ikke ønske kontakt med dere uten at det blir oppfattet som at man må avlegge ed for et livslangt eller fast forhold. Vi har vel for faen behov for kontakt med dere på andre plan enn akkurat seksuelt. Og man har vel også behov for fysisk kontakt uten at man vil ha et seksuelt forhold.

Det blir altfor ofte oppfattet som en “svakhet” at jenter ønsker fysisk eller seksuell kontakt med gutter (menn). Jeg tror vi heller må se det som en styrke som dere altfor ofte har undertrykt – dette at man ønsker fysisk kontakt, nærhet med andre mennesker. Hvorfor er det f.eks. så sjelden man ser to gutter ta på hverandre eller gi hverandre en klem? (Jeg preiker ikke “sansivitetstrening” hvis du oppfatter det sånn.)

Håper du fikk noe ut av dette, og at “det svekkede kjønn” kanskje en gang begynner å jobbe med seg sjøl. Vi kommer ikke særlig langt når bare den ene parten jobber med disse tingene.

Ha det fint, Carl-Fredrik.

Tone

Dette var altså det eneste partiet i “Blomster ved graven” som ble rost av konsulent Sigmund Hoftun. Tones hevn. Vel fortjent. Virkeligheten bedre enn fiksjonen.

JUNI - FORELSKET

En del god musikk. Mye bordhockey. Sene gitarnetter med Bøx. Club 7. Alltid Club 7. Og de nødvendige honorarene fra Det Nye.

Det var akkurat som om rocken holder pusten. Mye fint ute og gikk, men behovet for noe annet var kanskje følbart, men fortsatt ikke tydelig uttalt. I Det Nye hadde jeg en forhåndsomtale av Kalvøyafestivalen, et intervju med Paul Karlsen som var superfokusert på værmeldingen, av svært forståelige årsaker.

***Utklipp fra Det Nye 16. juni 1976.***

"Rock'n'Roll Music"-samlingen til The Beatles var et faktum og var mye morsommere å høre på enn de nye til Stones og Zeppelin. Samlingen slår ut vegger den dag i dag. Hadde de bare fått til et finere og mer engelsk cover.

Engelsk og amerikansk versjon av “Rock’n’Roll Music”. Den amerikanske er mer forseggjort, med opphevede tomler på coveret, og George Martins remiksede låter.

Og glem den norske hitlisten. Værsåsnill.

***Her, definisjonen på “fæl”. Og det med tilløp.***

Sankthans. Kom fra ettermiddagstur på Club 7 sammen med Bøx og en jente han kjente. Han dro hjem senere på kvelden. Hun ble. Ja, hun dro faktisk aldri. Jeg var i sveveland, nyforelsket og klar for å bli voksen.

Til høsten ventet Blindern. Det Nye-inntektene var så som så, men jeg brydde meg ikke. Det Nye ble en bonus, oppå studielånet. Jeg planla historie grunnfag etter forberedende. Her kom akademikeren, nemlig, noen år etter resten av klassekameratene fra Nadderud, men hva gjorde vel det?

Christian skulle også begynne, så vi kunne ta forberedende sammen. Ny kjæreste. Et nytt og bedre liv. Den grusomme Brotherhood Of Man-slageren skubbet ned fra 1. plassen. Hva kunne gå galt?

JULI – ROVHOGST PÅ RINGKOLLEN

Ferie. Fint på Ringkollen. Skog og greier. Noen trær som sjenerte litt for utsikten ble hurtig ekspedert. Man var da gammel speider. Min blivende svigerfar klarte ikke helt å skjule sin irritasjon da vi kom hjem noen dager senere. Skogeieren hadde ringt. Han lurte på hvorfor man hugget ned trær på annenmanns eiendom. Den tidligere innbrudds- og butikktyven hadde plutselig tatt steget opp i tjuvhogst, det norske svaret på kvegtyv.

Skogeieren kappet trærne selv, og fjernet veden. Jeg hadde ikke så lyst til å dra på hyttetur igjen med det første. Mener å huske at jeg var mer formann enn tømmerhugger. Christian gjorde brorparten av rovhogsten. Han trivdes med å svinge øksen. Egentlig var det vel Christian som fant på alt sammen.

Vi hadde begynt turen fra Ankerveien i hver vår Fiat 850 - min gamle, hvite, og Christians nyinnkjøpte, men svært slitne røde. Han kom ikke langt, dessverre, før clutchvaieren røk. Så han måtte flytte over i min. Ikke den mest ideelle starten på ferien. Da er det heller ikke så merkelig at Christian tok det ut på skogen.

Det hører med til historien at Fiat 850-mobilen klappet sammen på veien hjemover. Så den ferien kostet to slitne italienske vogner livet.

Jeg var ganske tafatt denne sommeren, selvfølgelig fordi jeg var forelsket og ikke synes noe annet var viktig. Det Nye virket ikke lovende i øyeblikket, det var for langt mellom oppdragene. Faktisk hadde jeg ingen utenlandsreiser i 1976. Ikke som jeg husker i hvert fall.

Men jeg hadde jo et ess i ermet. Jeg skulle bli en velutdannet mann, antagelig historiker, tenkte jeg. Jeg var den rette mann for akademikernes høyborg. De måtte se muligheter i meg. Jeg mener, men en slik artium.

Det Nye kunne ryke og reise. Jeg tok studielån. Min tid var knapp, rydd plass, her kom akademikeren. Det plaget meg at studenterluen var gått av moten. Jeg skulle så gjerne gått rundt med en slik. Det burde vært egne studentkort, skøyeraktige kort, akkurat som russen, bare med sort ramme. Folk var blitt så verdenstrette, hvor hadde de gjort av begeistringen?

Stille dager i Det Nye. Men jeg fikk nå på trykk det noe korte intervjuet med Eric Burdon (omdøpt til Erik Burton av korrekturavdelingen), fanget opp på Fornebu før han stakk sin kos. Jeg så frem til Blindern. Kanskje jeg trodde jeg skulle få orden på livet. Særlig.

Korrekturleserne i Det Nye var ikke alltid oppdatert på populærmusikk. Erik Burton så sikkert bedre ut. Legg merke til at de bare tok tittel og byline. Selve teksten gadd de ikke lese. De samme rettet konsekvent Bryan Ferry til Brian Ferry, og noen ganger tok de meg også, så Yan ble Jan. Som vist.

Det Nye startet en Beatles-serie. Jeg kan ikke huske om jeg hadde noe med den å gjøre. Eventuelt bare som oversetter. Kanskje Sorkne. Fokus var Blindern. Bare Blindern. Kjøpte bøkene. La dem klar. Var lenge siden jeg hadde sittet på en skolebenk. Det sitret.

AUGUST – FRA FORFATTER TIL GRISEFÔR

Så var spillet over for Lennon. Green card, snart far, og takk for seg. Antagelig brukte han sin nye eremittilværelse som skalkeskjul for det egentlige problemet som hjemsøkte hans solo-karriere: Skrivesperre og en svak samarbeidspartner (Yoko). Han skulle aldri bli genial igjen. *(Foto: Rodhullandemu / Wikimedia Commons — CC BY-SA 4.0)*

John Lennon fikk sitt green card, NME rapporterte. Nå sto han fritt til å reise ut og inn av USA så mye han ville. Fikk vi noen glede av det? Ingen. Egentlig var dette karrierestopp. Det han skrudde sammen av skisser og demoer de neste fire årene var skrale greier, slendrian, dovenskap, og da han omsider kommer tilbake i 1980, var det bare så vidt han klarte få fylle opp sin halvdel av albumet med låter som tålte dagens lys.

I 1976 så han ikke ut som John Lennon engang, han så ut som en gretten, kortklipt byråkrat i dress. Nå var det Paul og George som måtte dra lasset, og George var allerede begynt å bli sliten.

13. august. 24 år gammel. Klar for Blindern. Lite å gjøre for Det Nye. Manus i retur fra Gyldendal. Diktene mine, denne gang.

så skal jeg atter styrte inn i byen
men pengene brennende i lommen
omtåket av alkohol
med øyne som røde lykter
og hjerte som en punktert ballong

Jeg trodde vel egentlig at min karriere som skrivende var i ferd med å ebbe ut. Jeg skulle bli en gløgg akademiker nå og omgås andre gløgge på forelesninger, ved kaffeautomatene - og i Frederikke, kantinen, hvor maten var billig og det sto "grisefôr" på sekkene med poteter. Jeg var klar, med notatblokker og kulepenner. Gru ikke for det.

Og jeg innledet mitt nye liv som akademiker, en å regne med, en kar som vandret rundt på Blindern med spenstige steg og tro på fremtiden. Riktignok var dette semesteret bare viet forberedende, og av mange mer drevne studenter regnet som akademikernes svar på førskolen. Det kunne jeg ikke ta hensyn til.

Jeg gikk inn for filosofiforelesningene med liv og lyst. Intense tankeleker med Kant, Descartes og Hume i hovedrollene, utspilte seg i Universitetets urbygning, Domus Academica (tror jeg), nede i sentrum, med selveste Olav Asheim i hovedrollen. Han var mager og blek, gikk inn i problemstillingene som om de var helt nye, og trollbandt oss mens han forsøkte å tenke seg hvordan stolen fremsto hvis man ikke hadde syn, hørsel, smak eller berøring til rådighet, tingen i seg selv, mumlet han og bakset rundt på podiet med lukkede øyne og en gjenstridig stol i nevene.

I lunsjpausen hadde han alltid samme plass i kantinen, inne i sidefløyen. Også den dagen lyset var gått der inne. Han gikk på autopilot og forsvant inn i mørket. En ekte filosof.

Jeg så opp til Asheim. Jeg ville at han skulle legge merke til meg, den lange karen med de interessante spørsmålene, men jeg kom ikke på noe å spørre ham om, så jeg forble ignorert. På Club 7 holdt filosofen hoff med lassevis av studiner rundt seg. Det var meg en gåte hvordan han fikk det til, men de var på dånenippen bare det mørke, gåtefulle blikket hans streifet dem. Kanskje jeg burde bli filosof, tenkte jeg.

Olav Asheim, min foreleser i filosofi. En mann som fremstilte Kant med slik overbevisning på scenen under sine forelesninger, at han ble mannen - helt an sich. Jeg var kjempefan. Han gikk ofte på Club 7, der fungerte han som fluepapir på bataljoner av studiner. Å utveksle ord med ham der kunne jeg bare glemme. Jentene eide ham. (Foto fra Solum Forlags nettside)

Vi overtok en gebrekkelig og veldig trett Folkevogn fra min kjærestes foreldre. Grønn. Den ville fryktelig gjerne hjelpe oss, men den oste og prustet og stønnet, vi kunne ikke ta sjansen på utlandet, det var helt sikkert. Den klarte knapt å gå opp bakkene mot Sollihøgda, og der oppe måtte den vente litt, før vi kunne trille videre nedover mot Ringkollen.

Alle skjønte at den bilen sang på siste verset - med stemmen til en gammel oldemor, eller nei, den var forbi både siste vers og refreng, den var faktisk midt i sluttakkorden. Vi håpet på en hengende akkord med lang fade.

SEPTEMBER – DAS DING AN SICH, OG I TOTTENE PÅ GARY BROOKER

*Nå var ABBA alvor. Og hvis du ikke anerkjente kvalitetene deres, var du ganske teit. Det er faktisk mulig å la seg begeistre både av ABBA og Ramones.* Smaksjåler er det verste jeg vet.

ABBA til topps i Norge med udødelige "Dancing Queen", nøyaktig 45 år før den gjenforente kvartetten skulle gjøre sitt overraskende comeback med helt ny plate. Hvem hadde trodd. Jeg hadde lite å gjøre som journalist. Desto mer å gjøre på Blindern. Avbrekket fra skolebenken hadde vært langt, og det skulle snart vise seg at det definitivt ikke hadde vært noe savn.

Spiste på Frederikke. Du fikk de svære "Grisefôr"-potetene ved de svarte råteinnslagene servert til hva de nå hadde av kjøtt, fiskeboller eller skuler. Potetene hadde også andre skader, blant annet knudrete, svarte propper og slimete bunnsop. Potetene opptok bare plass på tallerkenen og ga inntrykk av generøse porsjoner. Men de ble aldri spist.

Forelesningene om økologi (jeg tok "Mennesket og naturen") var begredelig kjedelige, og Erik Dammanns lærebok dødelig. To avsnitt, og du sov som en sten. Mitt første møte med det som skulle utvikle seg til å bli de blankøyde og miljøgrønne fanatikerne som har herjet Oslo i noen år nå, og som lengter tilbake til middelalderen, helst den mørkeste.

Filosofiforelesningene nede i aulaen var noe helt annet. Olav Asheims evne til å leve seg inn i problemstillingene ga meg lyst til å bli filosof. Kants "Ding an sich" fikk det til å knake i skallen. Jeg hadde nye helter. Kant, Hume (han som lærte meg at man ikke kan være sikker på noe som helst, men må basere seg på naturlig tro og tillit), Spinoza (han som lærte meg å se tingene fra evighetens synsvinkel).

Logikkforelesningene på Chateau Neuf var pinlig selvfølgelige, vi klarte ikke å ta dem alvorlig. Det var jo bare flisespikkeri og tankelek, vi kunne jo dette. Dermed hoppet vi av forelesningene helt til det gjenstod et par uker før eksamen. Da dukket vi opp igjen, og skjønte ingen verdens ting. Panikk. Hjem og les. Enda mer panikk.

Jeg klarte lauden med et nødrop. Christian sprakk på oppløpssiden, og hauden degraderte ham til Bergen for videre studier. Til gjengjeld ble han akademiker med glans, mens jeg sprakk tre ganger og rømte ut i ukepressejournalistikken.

Mens dette foregikk skjedde en aldri så liten revolusjon i populærmusikken. Både i England og USA. Det var spennende å følge med. Jeg fikk fortsatt anmelderplater, men fikk vel bare nevnt dem i Presse 7.

Få freelancejobber. Men intervjuet mitt med Gary Brooker sto på trykk i Det Nye denne måneden. En selsom seanse ute på Fornebu i restauranten Caravelle hvor Brooker nøt sin pepperstek og forsøkte å ignorere meg. Ganske pussig i og med at han hadde gått med på intervjuet.

Han benyttet sjansen til å sette ny europarekord i gretten, og vi havnet i en skikkelig ubehagelig krangel om, av alle ting, stereo-versjonen av "Homburg" som Brooker hevdet at ikke fantes. Jeg visste at den gjorde for jeg hadde den jo, på en Fly-samler fra 1971.

Han hånet meg, ristet på hodet, belærte meg, det var ikke måte på. Jeg måtte da høre forskjell på ekte stereo og den fryktelige falske stereoen som ble praktisert på mono-opptak, ja, for "Homburg" fantes det ikke flersporversjoner av, den var mikset og ferdig i mono. For all tid. Jeg hadde hørt syner. Jeg var en idiot. Punktum.

Det var ikke til å holde ut. Jeg visste at han tok feil.

Noen år senere, da jeg traff ham igjen, tok jeg opp tråden. Da så han bare spørrende på meg. Selvfølgelig var "Homburg" tilgjengelig i ekte stereo. Det var da noe alle visste. Den irriterende og påståelige journalisten ute på Fornebu i 1976 hadde han slettet barmhjertig fra harddisken. Det var kanskje like greit, ellers hadde jeg neppe fått autografen på "A Whiter Shade Of Pale" - hans og Matthew Fishers.

Brooker satte aldri sitt navnetrekk ved siden av Fishers ever again, så den singlen er litt sjelden nå.

Og nå, noe helt annet; et utdrag fra den upubliserte og usedvanlig slette romanen "Blomster ved graven", vi er inne i det pretensiøse kapittelet "Mosaikk", innledingen sikkert stjålet fra en av tegnefilmene til Walt Disney:

Tordenskrallene er øredøvende. Svulmende svart himmel detonerer i stikkende sikksakk-lyn av fosfor. Heltinnen skimtes som en mørk fortetning der hun kjemper seg oppover berget. Snart skjult i skybruddet, snart synlig i lynblaffene. Høyere oppe nå. Det spektakulære farvespillet tilføres dommedagsklokker og varsler undergang.

Vi speider fortvilet ned i lerretets hjørner. Kommer ikke helten snart? Hvor er han?

Så er det bare Per. Han vasser godmodig frem mellom bordene. Det gode, gamle og tannsterke fliret under den store, krumme nesen. Per.

- Hvorfor ser du så fornøyd ut?

- Jeg tøffer meg opp i tilfelle jeg skulle støte på noen P-pille-tyggende-nymfomaner, og så måtte jeg treffe dere i stedet.

Han setter seg tungt på den ledige stolen. De redder halvliterne sine, og setter ham inn i situasjonen. Han glipper med øynene.

- En fin serveringsdame?!

Per plystrer med kraft. Hun forsvinner bak disken.

- Hun stikker av hver gang vi ser på henne. Det tok over ti minutter før hun kom med ølene. Først da hun snublet i barkrakken og så at vi så at hun så at vi så at hun tabbet seg ut, fikk vi øyekontakt. Da var hun nødt til å komme.

Per vil ha øl og brøler på den høybrystede serverings-sexbomben. Hun forsvinner ut av synsfeltet.

Carl-Fredrik reiser seg, går ut av baren og inn i diskoteklokalet. Betong, bord etter bord og høy, rullende soulmusikk.

Senere.

Verandaen er bygget for lenge siden. Solbleke, tørre planker, sprukne og glisne. Heten får trærne til å dirre. Solen eier ham. Han vifter fluene vekk. Blikket er sløvt. Blodet renner tykt og dovent i årene. Svettehinnen får den brune kroppen til å skinne. September. Ronnie Lane i stuen, "Burning Summer. The blood dries in my veins, Your white heat in the sky, You locked the rain away."

Hvor blir det av stormen?

Meget senere.

- Hvorfor gjør du det mot henne?

Hun ser rasende på ham. Hva skal han svare?

- Hva skal jeg svare?

Hun gløder. Hun koker.

- Hvis du ikke er interessert i henne, kan du faan meg la henne være! Du sliter henne i filler. Hun er glad i deg! Skjønner du det, din dritt!

Han svarer ikke. Blikket flakker.

- Jævla ulekre snik! Du lever i mørket. Bruker den glatte tungen din, sier de riktige ordene, får henne myk og villig så du kan stikke den ekle pikken din i henne. Fy faan!

- Nei, nå er det nok ...

Protesten er så spak at den visner og dør før den er fullført.

- Jeg er så jævla lei av å se på dette! Nå tar du deg sammen og forteller henne hvor hun står, og det ansikt til ansikt, din feige jævel. Og ingen lydløs sniking ut i gråslysningen. Har du i det hele tatt sett henne i dagslys noen gang?

Det går et drag av vemmelse over ansiktet hennes.

- Du ekler meg med alt ditt pissprat og alle dine selvopptatte filosoferinger. Du vet ingen ting om livet, du. Og så tror du at du kan skrive en bok om det. Ha!

Smellet fra utgangsdøren lyder permanent.

Jepp, der var hun, venninnen til Tone. Antagelig det nest beste innslaget i “Blomster ved graven”.

OKTOBER – JURYMEDLEM PÅ MOMARKEDET

***Verdens beste dobbel-single med både en filosofi-sang og en tømmerhugger-sang.***

Forberedende gikk sin gang for forelesningsmannen. Husker jeg hadde kjøpt en dobbel-single med Monty Python om formiddagen. Hadde den med på en forelesning om Kant. Var vel egentlig mer opptatt av den enn hva som ble sagt der nede akkurat da. Jeg mener, en dobbel-single med "Bruces Song". Kunne man få en bedre start på en forelesning om Kant? (Immanuel Kant was a real piss ant who was very rarely stable)

Mitt favoritt-parti:

Aristotle, Aristotle was a bugger for the bottle
Hobbes was fond of his dram,
And Rene Descartes was a drunken fart
"I drink therefore I am"

Labert på inntektsfronten. Men hvem brød seg. Jeg hadde studielån og var opptatt med forelesninger. Noen oppdrag fikk jeg av Det Nye, ikke nødvendigvis verdens morsomste, men likevel. Løperekken Brotherhood Of Man, Tina Charles, James Last, Roger Whittaker - og midt oppe i alt sammen, Tanabreddens Ungdom. Hvor ble det av dem? I et av månedens Det Nye hadde jeg en hyggelig prat med min gamle klassekamerat fra Steinerskolen, Ketil Bjørnstad.

Jeg fikk uansett smake på hva det vil si å være freelancer og sulten. Si hei til jurymedlem Friis på Momarkedet. Det var en bratt kurve denne høsten da det skjedde så mye spennende i England som jeg sjelden fikk skrive om. Irriterende. Men jeg var alltid høflig mot de såkalt ukule og gjorde jobben. Det finnes noe i alle mennesker, selv i James Last. Dessuten var jeg en sivilisert akademiker, må vite, en med mye å tenke på.

Jury på Momarkedet. Fra venstre: Svein Boye Andersen (selveste), Jan Amundsen (alias “Søren” - selveste), Annie van Baelen (i Det Nye), meg og en ung dame fra Aftenposten som jeg ikke husker navnet på. (Unnskyld)

Patti Smith kom til London, og snakket i vei med pressen. Hjemme i Oslo måtte jeg ta til takke med Tina Charles. Blid og hyggelig. Men ikke helt det samme, liksom.

***Den tittelen er neppe lovlig i dag. Og hva med “lille trinne Tina …”, hm.***

Jeg la planer for fremtiden. Ikke journalist, selvfølgelig. Ny plan: Lærer (i norsk) og meget fremgangsrik romanforfatter. Det var en god plan. Var er nøkkelordet.

Mens Sex Pistols var det siste nye i England og hadde fått kontrakt med EMI, spiste jeg grisefôr i hvit saus. Gårsdagens plan var allerede erstattet av dagens plan: Å studere historie. Jeg trodde at denne vinglingen var et tegn på begeistring over overfloden av muligheter. Jeg gledet meg. Det skulle det tidsnok bli en slutt på. Det var ikke begeistring jeg følte, det var desperasjon - godt blandet med studievegring. Bare vent.

NOVEMBER - My Last Interview

Måtte velge ovenstående tittel. Klarte ikke å dy meg. Jeg trodde vel egentlig også at det skulle bli mitt siste intervju. Akademikeren var klar for en ny fremtid. Selv om VG-listen så ut som størknet pasta, var altså første uken i november spesiell. Det var nemlig uken da Det Nye trykket saken om mitt møte med James Last. En svært spesiell type. Jeg må si det. Det var noe tyskertrygt over ham. Og han var gem. Mens de fleste i orkestret hans høflig danderte DET NYE-t-skjortene sine over skulderen og sånn, tok James sin på. Skulle det være så skulle det være.

***Spesielt interesserte kan godt få intervjuet i leselig oppløsning. Vi andre synes det holder med bildene.***

Det var også en sak i bladet om Rune Walle og Ozark Mountain Daredevils. Alt dette mens jeg var i gang med innspurten på forberedende og trodde verden lå og ventet på meg. Det gjorde den ikke.

Følte meg neppe veldig stilig da intervjuet med Roger Whittaker sto på trykk. Mye stiligere å ha intervjuet James Last enn plystre-Roger. Faktisk husker jeg ingen ting av det Whittaker-intervjuet. Men jeg tok det. Jeg var desperat.

Man måtte ordne sine egne juler nå. Momo & Bipan var blitt litt for gamle til å greie løftet. Så både de og jeg reiste til Halden, dit mine foreldre flyttet i 1973 (etter å ha kastet alle Beatles-bladene og New Musical Expressene og fotografiene mine), og feiret julen der.

De greide ikke å skrape den samme magien. De klarte aldri det. De hadde det ikke i blodet, i sjelen, i fingrene, i tankene, i hjertet.

Momo VAR julen, Momo & Bipan og akevittflasken i isblokken og den opprømte nippe-nullan-sangen og lukten av stek og saus og poteter og rosenkål og tyttebær og vissheten om multekrem og presanger. Klart foreldrene ikke greide alt det der. Vi gikk ikke rundt juletreet engang, enda jeg innerst inne hadde lyst. Jeg elsker å gå rundt juletreet. Ennå. Men ingen andre vil.

***Viste man bergensere som min mormor denne flasken, varte det ikke mange minuttene før nippe nullan-sangen var i gang. I hvert fall på julaften.***

I 1976 satt man bare i lenestoler og røkte sigaretter og trodde ikke på hverken nisse eller engler. Man lo litt hult hvis Sølvguttene dukket opp, men egentlig elsket vi jo lyden av dem. Selv min mor gjorde det.

Vi var sammen. Og det gjelds. Hvorfor sier jeg det i november? Fordi jeg kom på det. Og det er min post.

Snart desember. Det begynte å tetne til med Det Nye-oppdrag, akkurat da jeg trodde min karriere som akademiker var staket ut. Plutselig skulle Det Nye ha litt om det og litt om det.

***Her litt om Rod Stewart. Pressekonferansen i Oslo. Alt håret og skjegget til venstre er meg. (Foto: Det Nye/Snapshot)***

Gullmikrofon til New Jordan Swingers. Og konserter: Rod Stewart (Ekeberghallen) og Ole Paus (Chateau Neuf) i november, og i desember gjaldt det bl.a. den legendariske Chateau Neuf-konserten til Jackson Browne (med Warren Zevon som oppvarmer), Nazareth i Njårdhallen. Og kanskje aller best: Oversette og redigere bokversjonen av "A Hard Day's Night" til en tredelt føljetong.

En av de fineste konsertene jeg har fått oppleve noensinne. Spesielt sterk var avrundingen med “The Load-Out”/”Stay” - særlig da musikken begynte å ese ut og rulle, og endelig da David Lindleys falsett tok tak i refrenget på “Stay”. Fantastisk. Og enda mer fantastisk: Warren Zevon var oppvarmer, alene akkompagnert av seg selv på flygel.

Hvordan skulle jeg få tid til å studere? Dette var jo morsommere. Men man kunne aldri vite som freelancer, og plutselig kom det dårlige tider, og så måtte man selge en nyre. Jeg fikk ha det gøy mens det varte. Tenkte jeg.

DESEMBER - laud og anarki

Jeg avsluttet mitt første semester på Blindern med laud. Dermed sto døren åpen til HF og historie-studier. Den tidligere konduktør og tunnelpendler 7690 måtte på sin side reise over fjellet og starte sine studier i Bergen. Det var jo leit. På den annen side skulle han få anledning til å intervjue The Aller Værste for Det Nye noe senere, hvilket han gjorde med glans, og etter hvert opparbeide sitt nye alterego Zoot Jensen.

I desembers første Det Nye hadde jeg et intervju med Erling Bonde. Jeg tror ikke platen hans solgte noe særlig.

Året avsluttet i triumf. Et begivenhetsrikt år som ble innledet med at jeg sutret meg til immatrikulering på Blindern, og sutret meg til å bli fritatt fra militær- og siviltjeneste (offisielt dimittert i april 1977). Det hjalp å formulere seg smart på papir. Altså: Sutre med kraft.

Gyldendal ville ikke ha selvbiografien min, men de oppildnet meg til å jobbe videre med den da her var lovende takter. Jeg er ikke i stand til å se disse taktene, så konsulenten må ha vært full. Uansett kasserte jeg manuskriptet, det ligger fortsatt på loftet. Selv om fragmenter er blitt strødd utover denne nettsiden.

Midt i all denne velstand hadde jeg fri tilgang til grammofonplater og høstet spennende engelske singler flere ganger i uken på mine buss- og spaser-turer (jeg hadde ikke bil lenger, folkevognen døde av rusteksem og oljekolikk) til plateselskapene. "Anarchy In The UK" var min favoritt. I særklasse.

På EMI hadde de ingen tro på dette rabalderet, så jeg overtok promoen de fikk tilsendt fra England. Jeg måtte virkelig legge bånd på meg for ikke å utbryte et YESSSS! Da kunne de bli mistenksomme, og beholde platen. Altså må jeg ha vært en av de aller første i Norge som eide en Sex Pistols-single. Du ser den her, rett over.

1976 var et ganske kjedelig musikkår. Jeg fikk ikke det store løftet av Jackson Browne og Eagles’ nyeste LP’er. Browne kompenserte riktignok med konserten i Chateau Neuf som var en fryd.

"Wings Over America" utløste kriblefølelser da jeg hentet den hos EMI. Det skyldtes coveret mer enn noe annet. En deilig og stilig luksuspakke. Men platene spilte jeg ikke særlig ofte. Ikke utover i 1977. Albumet ble stående i hyllen. Og det gjør det den dag i dag, nå som luksuspakke i McCartney-serien. Så har jeg heller aldri vært veldig glad i live-LP'er. Med noen ytterst få unntak. Jeg kommer på “Hard Rain”, “Running On Empty”, “Stand In The Fire”, “In 1966 There Was ___” (bootleg, Dylan i Manchester), “Get Yer Ya-Ya’s Out”, “Live At Leeds”, “Flashes From The Archives Of Oblivion” og “The Beatles At The Hollywood Bowl”.

Nei, det var bråkebøttene Sex Pistols jeg spilte inn mot nyttår og videre. Høyt. Nabovarslende høyt.

Julen 1976 var det hverken Tarzan eller forventninger. Julen var brysom. Man måtte menge seg med familien og kaste bort dyrbar fritid på å sitte i ubehagelige klær med hendene i fanget og vente på kaffen. Jeg ville mye heller ha på olabukser, være full og spille Sex Pistols.

***Jeg ville mye heller hjem og spille Sex Pistols.***

Noe av det merkeligste som skjedde i 1976 var at The Beatles gjenoppsto som hitmaskin. Alle de gamle singlene ble gjenutgitt, en dobbel rock'n'roll-samler gjorde det storartet på LP-listene og i England kom "Yesterday" på single for første gang og nådde sannelig TOP 10. Like etter suste "Back In The U.S.S.R." inn på TOP 20.

Alt dette skjedde på et tidspunkt da bare Paul av ex-beatlene var relevant for sin samtid, som leder av Wings - med "Speed of Sound" og en fenomenal USA-turné.

The Beatles kom til Det Nye også. Bladet avrundet 1976 med å kjøre "A Hard Day's Night" som føljetong. En kjærkommen jobb for meg å redigere ned og oversette bokversjonen. Jeg skulle begynne historie-studiene mine i januar. Penger var alt, også for en på studielån.

***Endelig: “A Hard Day’s Night” som føljetong på norsk. Penger fikk jeg også.***

Musikk 1976 – Storbritannia

For deg som vil lese om 75 sentrale LP-plater fra 1976, klikk HER,

For å få det riktige stemningen når du leser det følgende, legger jeg inn spillelisten for 1976 her (på Spotify). Det er de 236 låtene som var innom New Musical Express’ TOP 30 i England dette året, plassert kronologisk + 4 fra VG-listen. Spill i gang, kjenn 1976-musikken, og les.

Man merket ikke mye til punken på hitlistene «året da punken kom». Men mengder av disco, lallepop og og enkelte litt mer veldreide godbiter. “Bohemian Rhapsody” avsluttet 1975 og startet 1976 på toppen. Det skulle ikke komme noe som matchet den resten av året. Man må innrømme det. Det gikk definitivt an å forholde seg til ABBA, gullsvenskene tok tak i 1976 med klassikere som “Fernando”og “Dancing Queen”. Discomusikken var det vanskeligere å fordøye, i hvert fall i store mengder. Jeg slet med Tina Charles, The Real Thing, Andrea True Connection, Silver Convention, The Manhattans og Wild Cherry. Men kunne klare Bee Gees’ innledende lek med ilden, som “Your Should Be Dancing” - et dekkende eksempel på trioens våte-katter-i-regnet-falsettkor.

Rolling Stones overrasket med funk, de også, og “Hot Stuff” gjelds. “Fool To Cry” ikke, det mest sentimentale, overspilte, hulke-mølet jeg har hørt med dem. Paul McCartney hadde i hvert fall selvironi og scoret stort med “Silly Love Songs”.

Det var først på slutten av året at rabalderet som foregikk på klubb- og garasje-nivå i England, ble en mediagreie for alvor. Sex Pistols' tente ilden med «Anarchy in the U.K.», en strålende og kompakt rock’n’roll-utblåsning rett fra rennestenen. Resten ordnet TV-vert og journalist Bill Grundy for da han intervjuet bandet i sitt TV-show “Today”, 1. desember 1976. Det resulterte i en nasjonal skandale. Grundy utfordret gruppen, og de tok utfordringen. Ingen har snakket styggere på britisk fjernsyn, hverken før eller siden.

Grundy kickstartet punkrock-fenomenet i England. Det var nok ikke tilsiktet.

Fem singler:

Brotherhood of Man – «Save Your Kisses for Me» (PYE)

Vinnerne av Melodi Grand Prix. Konstruert og skrudd sammen for å vinne. Hver minst håndbevegelse timet og tilrettelagt. Og spisset i et refreng som gjør folk søvnløse ett tre gjennomlyttinger. Virkelig definisjonen på en landeplage. De oppnådde hva de var ute etter, og bandet levde videre med stadige utskiftninger. Jeg mener jeg hørte en versjon av bandet i et haveparty i Pattaya for rundt ti år siden. Ingen originalmedlemmer, bare en som kjente noen som hadde kompet en sen inkarnasjon av Brotherhood Of Man. Noe sånt. De tok imot ønsker - “any song”. Jeg ropte på “Strawberry Fields Forever”. Jeg ble ignorert og merket at jeg ikke lenger var velkommen. Det fikk være. Litt må man få lov til å ta igjen for den fryktelige sangen.

Tina Charles – «I Love to Love (But My Baby Loves to Dance)» (CBS)

Produsert og arrangert av Biddu, skrevet av Jack Robinson og James Bolden. Tina Charles’ og mainstream-discoens gjennombrudd. Alt i arrangementet peker mot dansegulvet. Det er bare å vrikke med hoftene, gynge i knærne og la det stå til. Tina var en ordentlig blid sjarmør og discoambassadør, men hun kunne vel egentlig byttes ut med omtrent hvem som helst. Og jeg tviler sterkt på at det finnes flere enn tre mennesker i verden som har Tina Charles komplett. Antagelig på kassett.

Elton John & Kiki Dee – «Don't Go Breaking My Heart» (Rocket)

Elton så store muligheter i Kiki Dee og knyttet henne til sitt plateselskap, Rocket. Det ga brukbar uttelling med et par TOP 20 hits, men Elton hadde enda større ambisjoner for henne, og dermed ble denne fryktelige duetten skapt. Som så ofte med slike landeplager, opplever man den til slutt som en sykdom man ikke greier å bli kvitt. “Don’t Go Breaking My Heart” har alt som skal til for å nå den ettertraktede 1. plassen, men den har også alt som skal til for utløse monumental kvalme. Overdose-syndromet og “In The Summertime”-viruset. Elton hadde egentlig Motown-duettene til Marvin Gaye i tankene, de med Tammi Terrell og Kim Weston. Resultatet ble fint lite Motown, men veldig umiddelbart. Du kunne låten utenat før den var ferdig. Og siden skulle den plage deg i tiår etter tiår.

Kiki overlevde dette dødskysset av en slager, men var aldri i nærheten av å kopiere mega-suksessen solo. Det nærmeste hun kom var faktisk med enda en Elton-duett, “True Love”, som nådde 2. plass i England i 1993.

Sangen begynte angivelig som «Boogaloo» i august 1975. Benny Andersson og Björn Ulvaeus brukte George McCraes «Rock Your Baby» som rytmisk inspirasjonskilde; det og trommingen på Dr. Johns “Gumbo”. De jobbet lenge og grundig i studio før mesterverket var fullbyrdet. Det er definitivt noe mer enn disco, heller europop, en sofistikert melodi med følsom kjerne, hentydninger til sorg, lengsel og nostalgi. En låt som har tilstrekkelig kompleksitet og eleganse til å overleve trender, og bli noe i seg selv.

Sex Pistols – «Anarchy in the U.K.» (EMI)

Innspilt i Wessex Studios med Chris Thomas som produsent og Bill Price som tekniker. Enkel struktur og konfronterende holdning, den går rett i strupen og feirer seg selv. Eller Johnny Rotten gjør. Aldri sang han villere og mer triumferende enn han gjør her. Det er rå, ubehandlet, konsentrert adrenalin. Og det gitardrevne reisverket ruver til himmels, og er ikke i balanse. Genialt. Hva skulle man med Showaddywaddy og Johnny Mathis etter dette? Sex Pistols overskygget til og med julehiten til Queen (“Somebody To Love”), enda de aldri nådde TOP 20.

Revolusjonen var rett rundt hjørnet.

Musikkåret 1976 – USA

26 forskjellige singler nådde førsteplassen i løpet av 1976. Amerikanerne var rastløse. Antagelig fordi musikken som ble spilt på diskotekene og klubbene og i radioen hverken smakte av entusiasme eller egenart. Det var bare mer av det samme. Flinkt og veldrevet, det meste. Men upersonlig, og ofte likelydende. Det var soul, funk og disco for alle pengene. Til slutt meldte Bee Gees seg på for alvor også. Det var helt tydelig at det amerikanske markedet ikke akkurat hungret etter punk og new wave, selv om Ramones allerede var i full gang. Ramones var smalt i USA.

Rod Stewart hadde et gullår takket være “Tonight’s The Night”, en av hans beste og mest følsomme innspillinger i denne overgangsperioden. Steve Miller ble breddestjerne med “Fly Like An Eagle” og Wings var sjefer over hele Amerika, og leverte en knallslager i “Silly Love Songs” som dessverre er tre minutter for lang; it goes on a bit, som de sier i utlandet.

En av de aller største slagerne i USA i 1976. Ikke min favoritt. Bassløpet gir innspillingen egenart, det skal den ha. Paul forsvarer sukkerspinn-sangene sine, for nussing vil aldri gå av moten. Og det har han forsåvidt rett i. Sangen er både teit og interessant samtidig. Budskapet smaker oversøtt. Men det foregår smarte ting her, stryker-arrangementet, bruken av blåserne, og før nevnte bassløp, gjør det umulig å avfeie “Silly Love Songs”.

Rod Stewart – «Tonight’s the Night (Gonna Be Alright)» (Warner Bros.)

Rod med et superlag rundt seg, inkludert produsent Tom Dowd og saxofonist Jerry Jumonville. Opptakene gjort i Muscle Shoals Sound Studio og Caribou Ranch. Det er profft, det er fengende, ja, direkte avhengighetsskapende, for Rod synger låten helt usedvanlig følsomt. Hver tone har hud og et finmasket nettverk av nerver, hvert sukk henfører. Dette er vakker, manende popmusikk. Med et svært uanstendig budskap. Mer shady enn “Young Girl” til og med. For hva hvisker Rod den unge damen i øret:

Don't say a word my virgin child
Just let your inhibitions run wild
The secret is about to unfold
Upstairs before the night's too old

“Stray Cat Blues” med tøfler og silkeslåbrok.

Taylor kom til Columbia etter Stax' sammenbrudd og fortsatte samarbeidet med produsent Don Davis. Innspillingen ble gjort i Detroit med blant andre P-Funk-musikerne Bootsy Collins, Bernie Worrell og Glenn Goins, noe som forklarer den tunge, elastiske rytmen.Taylor benektet at «Disco Lady» var disco, den vare snarere en sang om disco. Svett, tung soul-groove snarere enn “Saturday Night Fever”.

The Four Seasons – «December, 1963 (Oh, What a Night)» (Warner Bros.)

Bob Gaudio og Judy Parker skrev sangen. Den het først «December 5th, 1933», teksten handlet om opphevelsen av det amerikanske alkoholforbudet. Gaudio syntes ikke teksten fungerte, og låste seg inne sammen med Parker og skrev om teksten til en nostalgisk fortelling. Trommeslager Gerry Polci synger hovedvokalen, mens Frankie Valli høres tydeligst i mellompartiene og harmoniene.

Det er blitt en merkelig, men svært vellykket blanding av gruppens doo-wop-fortid og 1976-disco.

Wild Cherry – «Play That Funky Music» (Epic)

Gruppen var opprinnelig et hardrock-coverband som slet med å nå frem til discopublikummet. Etter gjentatte oppfordringer om å spille «funky music» skrev frontfigur Rob Parissi ned uttrykket og bygde sangen rundt det. Den var opprinnelig tenkt som B-side til gruppens versjon av Commodores' «I Feel Sanctified», men plateselskapet var av en annen oppfatning.

Det berømte gitarriffet, den stramme rytmeseksjonen, blåserne, basslinjen og den standhaftige kubjellen - elementene virket sammen og skapte et monster på dansegulvet. Bassriffet var den utløsende faktoren. Det ble en superhit.

Slik falt det seg at selv et hvitt hardrockband måtte forholde seg til funk og disco for å treffe tidsånden.

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1976

Januar

Den 1. januar trådte abortloven av 1975 i kraft i Norge. Loven ga kvinner utvidet adgang til abort, men selvbestemt abort kom først med lovendringen i 1978.

Den 5. januar fikk Pol Pots regime en ny grunnlov for Demokratisk Kampuchea.

Den 7. januar sank det norske bulkskipet «Berge Istra» i Stillehavet. 30 av de 32 om bord omkom.

Den 15. januar overtok Odvar Nordli som Norges statsminister etter Trygve Bratteli.

Den 20. januar trakk Storbritannia krigsskip og fly ut av Islands 200-milssone under den tredje torskekrigen, striden om Islands rett til å kontrollere fisket langt utenfor kysten.

Februar

Den 4. februar rammet et voldsomt jordskjelv Guatemala og deler av Honduras. Omkring 23 000 mennesker omkom og titusener ble skadet.

Den 4. februar åpnet vinter-OL i Innsbruck i Østerrike.

Den 13. februar ble Nigerias statsoverhode Murtala Mohammed drept under et mislykket militærkupp.

Den 19. februar brøt Island de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia under torskekrigen, et uvanlig dramatisk skritt mellom to NATO-land.

Den 26.–27. februar trakk Spania seg ut av Vest-Sahara.

Mars

Den 1. mars fjernet Storbritannia den såkalte «Special Category Status» for nye fanger knyttet til konflikten i Nord-Irland. Dermed ble republikanske paramilitære fanger behandlet som vanlige kriminelle, noe som bidro til senere fengselsprotester.

Den 16. mars kunngjorde Harold Wilson overraskende at han gikk av som britisk statsminister.

Den 24. mars ble Argentinas president Isabel Perón styrtet i et militærkupp. Militærjuntaens «skitne krig» førte de neste årene til omfattende tortur, drap og forsvinninger.

Den 27. mars trakk sørafrikanske styrker seg ut av Angola etter sin militære intervensjon i landets borgerkrig.

Den 31. mars slo høyesterett i New Jersey fast at Karen Ann Quinlan kunne kobles fra respiratoren. Saken ble et internasjonalt vendepunkt i debatten om pasientrettigheter, livsforlengende behandling og retten til å dø.

April

Den 1. april grunnla Steve Jobs og Steve Wozniak Apple Computer i California.

***Original Apple 1-datamaskin fra 1976 i en koffert. Fra samlingen til Powerhouse Museum i Sydney.*** *(Foto: Binarysequence / Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0. Bildet er beskåret og lysnet.)*

Den 2. april ble Kambodsjas tidligere statsoverhode Norodom Sihanouk tvunget til å gå av av Røde Khmer og satt i husarrest.

Den 3. april vant britiske Brotherhood of Man Eurovision Song Contest med «Save Your Kisses for Me».

Den 5. april samlet store folkemengder seg på Den himmelske freds plass i Beijing til minne om Zhou Enlai og i protest mot «firerbanden». Myndighetene slo ned demonstrasjonene.

Den 13. april omkom 40 mennesker i en eksplosjon ved ammunisjonsfabrikken i Lapua i Finland.

Den 25. april trådte Portugals nye demokratiske grunnlov i kraft, to år etter nellikrevolusjonen som hadde styrtet diktaturet.

Den 26. april fikk kvinner adgang til praktikum ved Menighetsfakultetet i Norge.

Mai

Den 6. mai rammet et kraftig jordskjelv Friuli i det nordøstlige Italia og ødela en rekke lokalsamfunn. Mange hundre mennesker omkom og titusener mistet hjemmene sine.

Den 9. mai ble Ulrike Meinhof, en av lederne i den vesttyske venstreekstreme Røde Armé Fraksjon, funnet død i fengselscellen sin i Stuttgart.

Den 24. mai begynte Concorde-flyvninger til Washington D.C.

***Concorde etter take-off i 1986.*** *(Foto: André Cros / Archives municipales de Toulouse, CC BY-SA 4.0)*

Den 24. mai slo viner fra California uventet franske toppviner i en blindtest i Paris, den såkalte «Judgment of Paris», som forandret den internasjonale vinbransjens syn på vin fra USA.

Den 25. mai ble vernepliktsalderen i Norge senket fra 20 til 19 år.

Den 31. mai grep Syria militært inn i den libanesiske borgerkrigen, en konflikt landet skulle bli dypt involvert i i mange år.

Juni

Den 1. juni ble den tredje torskekrigen avsluttet da Storbritannia i hovedsak godtok Islands krav på en 200 nautiske mil bred fiskerisone.

Den 1. juni rykket titusener av syriske soldater inn i Libanon under borgerkrigen.

Den 16. juni startet Soweto-opprøret i Sør-Afrika da svarte skoleelever protesterte mot tvungen bruk av afrikaans i undervisningen. Politiets brutale reaksjon gjorde opprøret til et internasjonalt symbol på motstanden mot apartheid.

Den 25. juni brøt store streiker ut i Polen etter at kommunistregimet varslet kraftige økninger i matprisene. Protestene bidro til framveksten av en mer organisert opposisjon mot regimet.

Den 27. juni ble et Air France-fly kapret av palestinske og tyske militante og fløyet til Entebbe i Uganda, der gislene ble holdt under beskyttelse av Idi Amins regime.

Den 27. juni ble det første kjente tilfellet i det sudanske Ebola-utbruddet registrert. Utbruddene i Sudan og Zaire i 1976 førte til identifiseringen av ebolaviruset.

Den 27. juni ble Canada tatt opp i gruppen av ledende industriland, slik at G6 ble til G7.

Den 30. juni rammet Norges største skogbrann siden andre verdenskrig Elverum-området.

Juli

Den 2. juli ble Nord- og Sør-Vietnam formelt slått sammen til Den sosialistiske republikken Vietnam, året etter at Vietnamkrigen var avsluttet.

Den 3.–4. juli gjennomførte israelske kommandosoldater Operasjon Entebbe og befridde mer enn hundre gisler fra det kaprede Air France-flyet i Uganda.

Israelske kommandosoldater med en Mercedes-Benz 600 som lignet den ugandiske diktatoren Idi Amins bil. Bilen ble brukt av Sayeret Matkal for å lure ugandiske styrker under raidet. Bildet er tatt 4. juli 1976. *(Foto: IDF Spokesperson’s Unit / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)*

Den 6. juli kom NORSAT i drift og ga oljeplattformene i Nordsjøen telefon- og dataforbindelse med land.

Den 10. juli førte en industriulykke ved Seveso i Italia til utslipp av svært giftig dioksin og omfattende evakuering.

Den 17. juli åpnet sommer-OL i Montréal i Canada.

Den 18. juli fikk den 14 år gamle rumenske turneren Nadia Comăneci historiens første perfekte OL-karakter på 10,0 i turn.

Den 20. juli landet den amerikanske romsonden Viking 1 på Mars og sendte detaljerte bilder og vitenskapelige data fra planetens overflate.

Den 28. juli ble den kinesiske byen Tangshan ødelagt av et av 1900-tallets dødeligste jordskjelv. Flere hundre tusen mennesker omkom.

August

Den 1. august ble Formel 1-føreren Niki Lauda livstruende skadet og alvorlig brannskadd i en krasj på Nürburgring. Han gjorde et bemerkelsesverdig comeback bare uker senere.

Min tur, fyller 24 - 13. august 1976

Politiet surret, og narkokuppet gikk i vasken. Farlig mann har i lengre tid truet med å drepe udugelige tjenestemenn i kommunen. Tøffe tak i Norge (og Danmark). Kinoene har tatt seg ferie, så nå er “Sound Of Music” tilbake på Colosseum og “Gjøkeredet” på Rosenborg. “Baretta” på TV. Jeg var nok mer opptatt av min nye status som student.

Aktuell har gitt seg, Nå ruler, og Vi Menn har alt om Entebbe-aksjonen. Det regner visst i England, Og John har fått sitt green card. Det er gått fem år siden vi traff hverandre i en bokhandel i Oxford Street.

Den 17. august rammet et kraftig jordskjelv Moro-bukta ved Mindanao på Filippinene og utløste en tsunami. Mellom 5 000 og 8 000 mennesker omkom.

Den 18. august ble to amerikanske offiserer drept av nordkoreanske soldater i den demilitariserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea under en konflikt om beskjæring av et tre. Hendelsen førte til en alvorlig konfrontasjon mellom USA og Nord-Korea.

Den 26. august begynte et nytt Ebola-utbrudd i Yambuku i Zaire, dagens Den demokratiske republikken Kongo.

September

Den 3. september landet Viking 2 på Mars og sendte blant annet de første nærbildene i farger fra området Utopia Planitia.

Den 6. september fløy den sovjetiske piloten Viktor Belenko et toppmoderne MiG-25-jagerfly til Japan og ba om asyl i USA. Avhoppet ga Vesten en sjelden mulighet til å studere et av Sovjetunionens mest hemmelige kampfly.

Den 9. september døde Mao Zedong, Kinas leder siden kommunistenes maktovertakelse i 1949. Dødsfallet utløste en maktkamp om landets videre kurs.

Den 10. september kolliderte et British Airways-fly og et jugoslavisk passasjerfly i luften nær Zagreb. Alle 176 om bord omkom.

Den 15. september omkom seks mennesker i en stor brann ved Jotun Fabrikker i Sandefjord.

Den 21. september ble den tidligere chilenske utenriksministeren Orlando Letelier drept av en bilbombe i Washington D.C. Attentatet ble utført av agenter knyttet til Augusto Pinochets diktatur.

Oktober

Den 1. oktober ble det opprettet telexforbindelse mellom det norske fastlandet og Svalbard.

Den 4. oktober ble InterCity 125 introdusert i Storbritannia og ble et av verdens raskeste dieseldrevne rutetog.

Den 6. oktober ble 73 mennesker drept da en bombe sprengte Cubana de Aviación Flight 455 etter avgang fra Barbados.

Den 6. oktober massakrerte politi og høyreorienterte paramilitære studenter ved Thammasat-universitetet i Bangkok. Massakren ble fulgt av et nytt militærkupp i Thailand.

Den 6. oktober ble «firerbanden» arrestert i Kina kort tid etter Maos død. Arrestasjonen markerte i praksis slutten på kulturrevolusjonen.

***Jiang Qing, 16. oktober 1976.*** *(Foto: Ukjent fotograf / Nationaal Archief, ANEFO, CC BY-SA 3.0 NL)*

Den 11. oktober ble «Norge Rundt» sendt på NRK for første gang og utviklet seg til et av norsk fjernsyns lengstlevende programmer.

November

Den 2. november beseiret demokraten Jimmy Carter den sittende presidenten Gerald Ford i det amerikanske presidentvalget.

Den 21. november ble Europas første tretrinnsrakett skutt opp fra Andøya rakettskytefelt.

Den 24. november rammet et kraftig jordskjelv det østlige Tyrkia og tok mellom 4 000 og 5 000 liv.

Den 26. november ble Microsoft formelt registrert som selskap i delstaten New Mexico. Selskapet var blitt grunnlagt året før av Bill Gates og Paul Allen.

Desember

Den 1. desember ble Angola medlem av FN, ett år etter at landet hadde blitt selvstendig fra Portugal.

Den 5. desember mistet Japans liberaldemokratiske parti sitt rene flertall i parlamentet, men forble landets største parti.

Den 10. desember vedtok FNs generalforsamling en konvensjon som forbød militær eller annen fiendtlig manipulering av miljø og vær som krigsmiddel.

Julelektyre

Handlekraftig regjering i 1976, vil lete etter mer olje, og det litt svint. I romjulen er kinotilbudet spektakulært. “Taxisjåføren”, “Alle presidentens menn”, Olsen-banden, Clint Eastwood. Ja, til og med “Gullfeber”! NRK byr på Rolf Riktor, Karius og Baktus, Snekker Andersen og overraskelser. Det blir jul i år også, altså.

Dødsbusser og toåringer som kan svare på alt i Nå, Kronprinsen på fisketur med Vi Menn, og et NME som hyller de fantastiske LP’ne som kom for ti år siden, i det gyldne året 1966.

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS

Ingen utdeling.

Fire bøker

Vinter-OL i Insbruck

Norge vinner tre gull: Ivar Formo (50 km langrenn), Jan Egil Storholt (1500 m skøyter) og Sten Stensen (5000 m skøyter).

VM på skøyter i Heerenveen

Piet Kleine blir verdensmester.

Sten Stensen beste nordmann på 2. plass.

Engelsk fotball

Liverpool FC blir engelsk seriemester og vinner UEFA-cupen for andre gang etter å ha senket Club Brugge 3-2 hjemme og spilt 1-1 borte.

***Premier League og EUEFA-cupen. Liverpool er laget.***

Norsk fotball:

Lillestrøm blir norsk seriemester i fotball.

Brann blir Norgesmester (cupmester) i fotball etter å ha slått Sogndal 2-1 i finalen.

1976– DA SIGMUND HOFTUN FIKK LYST PÅ BRENNEVIN (og andre historier)

JANUAR – 10.14-vognen, MOBBING PÅ JOBBEN OG - “KAFFE?”

FEBRUAR – TAKK TE DOKK

MARS – DA HOFTUN FIKK LYST PÅ BRENNEVIN

Balladen om Bjørn Ringstrøm og eventyrskogens portal

APRIL – SAKTE TANKER (og noen lumre) PÅ CAFÉ 7

MAI – MOST AV BREVET FRA TONE

JUNI - FORELSKET

JULI – ROVHOGST PÅ RINGKOLLEN

AUGUST – FRA FORFATTER TIL GRISEFÔR

SEPTEMBER – DAS DING AN SICH, OG I TOTTENE PÅ GARY BROOKER

OKTOBER – JURYMEDLEM PÅ MOMARKEDET

NOVEMBER - My Last Interview

DESEMBER - laud og anarki

Musikk 1976 – Storbritannia

Fem singler:

Brotherhood of Man – «Save Your Kisses for Me» (PYE)

Tina Charles – «I Love to Love (But My Baby Loves to Dance)» (CBS)

Elton John & Kiki Dee – «Don't Go Breaking My Heart» (Rocket)

ABBA – «Dancing Queen» (Polar)

Sex Pistols – «Anarchy in the U.K.» (EMI)

Musikkåret 1976 – USA

Wings – «Silly Love Songs» (Capitol)

Rod Stewart – «Tonight’s the Night (Gonna Be Alright)» (Warner Bros.)

Johnnie Taylor – «Disco Lady» (CBS)

The Four Seasons – «December, 1963 (Oh, What a Night)» (Warner Bros.)

Wild Cherry – «Play That Funky Music» (Epic)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1976

Min tur, fyller 24 - 13. august 1976

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS

Fire bøker

Vinter-OL i Insbruck

VM på skøyter i Heerenveen

Engelsk fotball

Norsk fotball:

YANFRIIS.NO

1976– DA SIGMUND HOFTUN FIKK LYST PÅ BRENNEVIN (og andre historier)

JANUAR – 10.14-vognen, MOBBING PÅ JOBBEN OG - “KAFFE?”

FEBRUAR – TAKK TE DOKK

MARS – DA HOFTUN FIKK LYST PÅ BRENNEVIN

Balladen om Bjørn Ringstrøm og eventyrskogens portal

APRIL – SAKTE TANKER (og noen lumre) PÅ CAFÉ 7

MAI – MOST AV BREVET FRA TONE

JUNI - FORELSKET

JULI – ROVHOGST PÅ RINGKOLLEN

AUGUST – FRA FORFATTER TIL GRISEFÔR

SEPTEMBER – DAS DING AN SICH, OG I TOTTENE PÅ GARY BROOKER

OKTOBER – JURYMEDLEM PÅ MOMARKEDET

NOVEMBER - My Last Interview

DESEMBER - laud og anarki

Musikk 1976 – Storbritannia

Fem singler:

Brotherhood of Man – «Save Your Kisses for Me» (PYE)

Tina Charles – «I Love to Love (But My Baby Loves to Dance)» (CBS)

Elton John & Kiki Dee – «Don't Go Breaking My Heart» (Rocket)

ABBA – «Dancing Queen» (Polar)

Sex Pistols – «Anarchy in the U.K.» (EMI)

Musikkåret 1976 – USA

Wings – «Silly Love Songs» (Capitol)

Rod Stewart – «Tonight’s the Night (Gonna Be Alright)» (Warner Bros.)

Johnnie Taylor – «Disco Lady» (CBS)

The Four Seasons – «December, 1963 (Oh, What a Night)» (Warner Bros.)

Wild Cherry – «Play That Funky Music» (Epic)

DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1976

Min tur, fyller 24 - 13. august 1976

Julelektyre

Fred, litteratur og sport

NOBELS FREDSPRIS

Fire bøker

Vinter-OL i Insbruck

VM på skøyter i Heerenveen

Engelsk fotball

Norsk fotball:

1977 – HA DET BLINDERN, GI MEG PLATER, GI MEG ROCK’N’ROLL

1975 - mysterier, method acting og “blomster ved graven”

YANFRIIS.NO