1979 – Gøyal tobakk og andre verdensbegivenheter
Thatcher flyttet inn i Downing Street, Khomeini vendte hjem til Iran. Selv traff jeg blant andre Paul McCartney i Liverpool, The Jam i London og The Who i Cannes. Jeg delte en trekkbasun med gøyal tobakk med Peter Tosh og Mick Jagger, kjøpte en livsfarlig Folkevogn og ertet på meg alle tollerne på Fornebu.
Denny Laine forsøker seg på det gamle “Er den til meg?”-trikset. Men Paul lar seg ikke lure. Det Nye-diplomene er bare til ham. Mitt første møte med Paul McCartney, 24. november 1979 i Liverpool.
JANUAR – DRITINGS I FYLLA PÅ HAMBURGER BÖRS
Det Nye trykker mitt møte med Elton John i Stockholm (i slutten av oktober 1978) over to nummer. Intervjuet var fett nok, jeg delte tidspunkt med Tor Marcussen (som også tok bilder for meg). Kurt Bakkemoen (VG) hadde antagelig sin seanse rett før eller rett etter vår. Intervjuene ble gjort i Eltons suite i Sheraton Hotel. Journalistene ventet på tur i et hyggelig rom med egen, velutstyrt, fri, selvetjenings-bar. Det var ikke så smart. Da jeg var tidlig ferdig, hadde jeg også god tid til å betjene meg selv. Og det gjorde jeg. Da Bakkemoen kom ned, så jeg lyst på livet og var jeg klar for hyss. Det første forsøket strandet riktignok. Jeg ringte Elton, vi hadde jo romnummeret hans, og inviterte ham med på Hamburger Börs for å se Björn Skifs. VIP-plasser, sa jeg, ville være en fornøyelse å ha ham med. Det avslo popstjernen meget høflig, han skulle opp tidlig neste morgen. Særlig. Kan diksjonen min har medvirket til avslaget? Det får vi aldri noe svar på.
Det Nye, 16. januar 1979. Det tok sin tid å komme på trykk før i tiden, drøyt to måneder, faktisk.
Bakkemoen hadde i mellomtiden ordnet med Hamburger Börs. Vi var viktige personer, vi skulle dekke Skifs-showet for Norges største aviser, argumenterte han. De ordnet billetter umiddelbart, og reserverte EMIs VIP-bord for oss. Og der ble det selvfølgelig drukket avsindig, så mye at jeg plutselig fikk akutt behov for isvann. Jeg skulle jo snart intervjue Skifs, som holdt på der nede på scenen. Kelnerinnen kom ilende med en hel mugge, og den satte jeg rett til munnen og gurglet ned på styrten så isbitene skranglet. Jeg var tross alt profesjonell.
Intervjuet foregikk i et eller annet tilstøtende rom. Neste formiddag, sterkt redusert av nesehorn-smerter i pannelappen og fragmentert hjernestamme-betennelse, mente jeg bestemt at jeg hadde snakket masse med Björn Skifs før jeg besvimte. Det kunne Bakkemoen informere meg om at jeg ikke hadde. Faktisk hadde jeg viftet Björn Skifs vekk da han ba om å få sette seg. Kunne han ikke se at jeg var opptatt! Jeg var nemlig langt inne i et intervju med en av showets danserinner, mens jeg med korte mellomrom bælmet vann rett fra muggen. Denne gang vannmuggen den unge damen hadde bestilt til seg selv. Bakkemoen berømmet min usedvanlig slappe diksjon. Faktisk diskuterte danserinnene seg imellom uten å bli riktig enige,om hvilket sprog jeg snakket.
Regningen satte vi på EMI. Jeg signerte med Lars Keilhau. Jeg vil tro han fikk noen spørsmål da regningen havnet hos EMI Norsk på Frysja noen uker senere.
Nåja, det kunne vært verre. Den sommeren presterte en kollega av meg å intervjue en kinesisk kelner i den tro at det var Mick Jagger. Selv satt jeg sammen med Jagger noen meter unna, mest fordi jeg ikke greide å komme meg på bena igjen, de var blitt til gummi. Ganya er undervurdert.
FEBRUAR – SLEM MOT SIOUXSIE
Året 1978 sto i Jahn Teigens tegn. Jahn Teigen og "Grease". De store vinnerne i Det Nyes leseravstemningen 1978. Resultatene ble publisert 27. februar 1979. “Grease” meg her og “Grease” meg der. Det var bare sånn det var. Samma for meg. "Grease" har jeg ennå til gode å se, og albumet sto trygt i hyllen og støvet ned.
Man kan trygt si at 1978 hadde vært et godt år for Teigen og Travolta.
Heldigvis skjedde vidunderlig mye mer i England. Jeg husker med særlig glede hvor nøye jeg var med å sikre meg singlene til The Clash, The Jam, Stranglers, Elvis Costello, Skids og Buzzcocks - med billedcoverne. England hadde endelig oppdaget billedcoveret. Og de var nesten tøffere enn de tøffeste LP-coverne.
Ser at jeg køddet litt med Siouxsie & The Banshees i februar 1979. Lenge siden jeg har hørt "The Scream", så kanskje jeg hadde rett. Men jeg var svak for bandet og samlet alle singlene deres også, bare så det er klart.
MARS – SORKNE MELDER SIN ANKOMST
I 1979 ante man ikke at et presteskap kalt Facebook skulle erobre og styre verden. Vi hørte på veldig mye musikk. Tampen av 70-tallet var usedvanlig rikt på vinyl man bare måtte ha. I mars måned haglet det. Innimellom fikk jeg møte noen av disse fenomenale artistene og intervjue dem. Som Frank Zappa, Tom Robinson, Ian Dury, Buzzcocks. Heldiggris-navn i 1979.
Men det må innrømmes at jeg skrev mye fælt også. Visse mellomledere, la oss kalle en av dem Søren, likte å gi meg et smekk eller to over fingrene for at jeg hadde sneket meg inn bakveien til elskelige sjefsredaktør Rigmor, og sikret meg fast ansettelse – til høy lønn – uten å informere dem på forhånd. Mellomleder-logikken var ganske skrøpelig, da jeg neppe ville fått fast ansettelse hvis jeg var gått via dem.
Uansett: Søren-figuren var bladets ikon, og Søren-figuren likte ikke at jyplingen som sverget til de kule samtids-artistene Clash, Pistols, Costello – og kvekkende gamlinger som Bob Dylan – begynte å etablere sin egen skare av unge tilhengere. Jeg hadde egen ukentlig leserside i bladet, “Leserne i fokus”, og brevhyllen min ble fullere og fullere. Sørens hylle magrere og magrere. Han var begynt å fabrikere sine egne leserbrev.
Søren forsøkte å skape en slags motvekt til artistene som ble geniforklart på platesidene. Han gikk i bresjen for amerikansk mig som Leif Garrett og Shaun Cassidy. Og kommanderte meg til å skrive artikler om dem. Den andre mellomlederen kommanderte meg til å skrive sladrejournalistikk om skilsmissen til Agnetha og Björn, og dessuten en skrivebords-tunga-ut-av-vinduet om Robert Stigwoods fæle filmatiseringen av «Sgt. Pepper». O lidelse.
Forsmedelsen. Da jeg sendte ut fankort med Søren-ikonet Pusur på skulderen. Søren skar tenner så gnissende høyt at kontorsjef Moe kom springende på sine lange ben og trodde det var håndverkere i sving. Han elsket å se håndverkere jobbe. Hadde alltid noen råd og vink å gi dem.
I en periode måtte hvert innslag jeg maste meg til om Ian Dury, Tom Robinson, Jonathan Richman etc betales med suppe-på-spiker-saker om møkkadritt. Slik oppstod den mystiske Sorkne-signaturen som dukket opp påfallende ofte når Det Nye trykket B-saker og C-saker om alt kjentfolket according to Søren. Den mystiske Sorkne sto bak Shaun Cassidy og Agnetha & Björn-sakene. Han skulle få breie seg skikkelig etter hvert.
Sorkne møter Milk And Honey og blåser liv i den gamle Grand Prix-loven: “Kjent i dag, glemt i morgen”. Det Nye 16. oktober 1979.
Det hendte ikke sjelden at jeg mottok brev fra oppbragte lesere som mente at denne Sorkne var uetterrettelig, at han skrev teite artikler, ofte også skjemmet av faktafeil. Det siste var ikke så rart, da materialet Sorkne baserte søpleartiklene sine på var masseprodusert møl fra amerikanske syndikater. Tilbud som bl.a. Sørens alterego Jan Amundsen mottok i kraft av sin stilling som redaksjonsleder.
Av og til trykket jeg slike sinte brev på lesersiden, og støttet dem uforbeholdent. Nå måtte denne Sorkne ta seg sammen! Jeg lovet å ta en alvorsprat med rabagasten.
Den berømte “Sorkne”-signaturen, et kodeord for “Denne artikkelen trenger du ikke lese”.
Som fast ansatt hadde jeg lite å klage på – bortsett fra sånne kjipe oppdrag. Jeg hadde det jo ganske fritt, og det ble en del spennende reiser også. Rigmor ga grønt lys til alt jeg foreslo. I 1979 innebar det reiser til Stockholm, Göteborg, Knebworth, Cannes, Geleen, London, Liverpool – og møter med Kate Bush, Earth Wind & Fire, Led Zeppelin, The Who, Mick Jagger, Peter Tosh, The Jam, Paul McCartney og ABBA. Blant annet. Pluss en stabel artister i Oslo. Da tåler man at Sorkne vimser rundt i kulissene iblant.
APRIL-MAI – DA MANFRED EKSPLODERTE OG JEG BLE ANGIVER
Hektisk førstehalvår. I mars traff jeg både Frank Zappa (2. mars) og Manfred Mann’s Earth Band (24. mars). De spilte i Ekeberghallen – med bare noen ukers mellomrom. Det ble for mitt vedkommende gjensyn med begge to også i intervjusituasjonen. Resultatene kom på trykk i Det Nye i mai. Ikke akkurat nettavis-hastighet på trykningstiden.
Vi snakket 3. mars, men på trykk kom det ikke før 15. mai. Man hadde med andre ord bedre tid i gamledager. Det hadde ikke gått i dag da veldig mange popstjerner er blitt så gamle at de ville vært døde før intervjuene deres kom på trykk.
Manfred-intervjuet foregikk på et spisested i Strøget-passasjen i Oslo. Det var lett tverr stemning innledningsvis, som alltid når Manfred får ferten av journalistblod. Mannen som er legendarisk gretten ble direkte rasende ganske tidlig inn i mitt intervju. Manfred var mutt, men profesjonell da jeg kom i skade for å nevne musikken til B-filmen "The Stud" - britenes testosteron-svar på "Saturday Night Fever". Det gjaldt "Davey's On The Road Again" (single-versjonen) som var inkludert på soundtracket.
- Nei, det er den ikke. Manfred så nedlatende på meg og ristet på hodet. Der tok jeg nok skammelig feil. Han hadde ikke gitt tillatelse til å bruke Earth Band-innspillinger i den drittfilmen. Men jeg vet jo at den er der, protesterte jeg, jeg har jo LP'n! Manfred holdt på sitt, men nå ble blikket vikende. Det søkte mot pressesekretæren, jeg tror det var en engelsk dame, men det kan ha vært en representant fra Arne Bendiksen AS også. Jeg skal ikke banne på det.
Uansett forlangte Manfred saken oppklart øyeblikkelig. Det ble telefonert til London. Rikstelefon. Det var et ord før. Ikke så gammelt at det ble svart “Dette er London!” i den andre enden, men nesten. Det ble antagelig sendt ut speidere til nærmeste plateforretning i London og Oslo også. Himmel og jord i bevegelse. Det var definitivt utviklet seg til et annerledes pressemøte.
Jeg synes ikke blikkene plateselskap-representantene sendte meg var særlig koselige. Det skulle ikke bli bedre. For:
Exhibit 1. Og Manfred tok fyr.
Ganske snart ble det konstatert at den irriterende norske journalisten hadde rett. "The Stud" inneholdt virkelig "Davey's On The Road Again". Manfred Mann eksploderte. Han satt ikke lenger, men tok rommet i sin fulle høyde og med utestemme. Jeg fryktet at han skulle gå løs på inventaret. Noen hadde tatt avgjørelser bak mannens rygg. Det tålte han dårlig. En eller annen stakkar i London var nok i full gang med å rydde pulten sin.
Så falt Manfred til ro. Han takket meg, og forsøkte til og med å se hyggelig ut. Fikk jeg et klapp på skulderen også, tro?
Jeg følte meg som en tyster og tenkte på stakkaren jeg hadde ødelagt livet til. On the road again. Somewhere in London.
Hoder skal henrulle. Manfred Mann på Strøget i Oslo. (Foto: Per Erik Knive)
Intervjuet i Det Nye nevner ingen ting om dette dramaet. Det var egentlig svakt av meg. Ga Manfred meg et tilbud jeg ikke kunne avslå? Eller Terje Engen? Svaret ligger på bunnen av Oslo havnebasseng – med betongsokker.
Og velkommen til spillelisten for sommeren 1979. Noen av låtene som snurret på flest platetallerkener i månedene april-september.
JUNI-JULI – GANYA-KALAS MED MICK JAGGER, PETER TOSH OG SVANTE
Etter seks år som musikkjournalist syntes jeg fortsatt at det å høre på alle de nyeste LP'ne som kom, og ikke minst å få dem gratis, var en ganske fin jobb. Denne sommeren hadde nå fått sitt soundtrack med ABBAs "Voulez Vous" som jeg omtalte noe mellomfornøyd i Det Nye. Jeg var mer hissig på Skids og Bill Nelson. I tett rotasjon på platespilleren gikk Blondies "Parallel Lines", Roxy Musics "Manifesto", Elvis Costellos "Armed Forces", Thin Lizzys "Black Rose", Ian Durys "Do It Yourself" og snart også Dire Straits' "Communique", David Bowies "Lodger" og Wings' "Back To The Egg". Ikke akkurat verdens blekeste vinyl-sommer.
Jeg hadde nettopp vært på fylla i Cannes og sett The Who-filmene "The Kids Are Alright" og "Quadrophenia", og møtt The Who, og sett dem spille live i et romersk amfiteater og vært på fest med dem og pratet med en deppa Pete Townshend. Det var ganske OK å være journalist av og til, nemlig.
Det skjedde i mai, men var ikke på trykk før 31. juli. Fin sak uansett.
Platebransjen hadde mer penger enn den hadde godt av. Polydor inviterte til dette luksusarrangementet midt under filmfestivalen i Cannes, da ledige hotellrom ikke akkurat ynglet. I hvert fall ikke ledige luksusrom. Men det var akkurat hva vi journalister fra hele kloden hadde i vente. Luksus-suiter, noen i to etasjer med sole-seg-balkong på taket, noen med egen rosehave. Vi ble innlosjert i Saint-Tropez, jeg hadde en hel liten bolig til rådighet, og nede i første lå et tropisk gullfiskbasseng på størrelse med Frognerbadet.
Formiddagen oppe i åsen med friske jordbær og The Who er et uforglemmelig minne. Det var ikke vanlig å ha et så kult orkester til rådighet i flere dager, og vandre rundt blant dem og knipse bilder. Oppe i åsen knipset jeg vilt, og utmerket meg som den eneste som forsøkte å få bilde av hele orkestret bakfra. Det er alltid bedre plass bak motivet. (Gammelt jungelord)
Vilkårlige eksempler på knipsing i millionæråsen i Cannes. Pete helt til venstre, deretter Roger som bare måtte ta av seg på overkroppen, The Ox, uklanderlig antrukket, og da nylig avdøde Keith Moons erstatning, Kenney Jones. Kenney fikk skarp beskjed om å bytte benklær før gruppefotoet.
Bare én journalist valgte å ta bilder av The Who bakfra. Det er som kjent alltid best plass bak motivet. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Årsaken til alt dette oppstyret, og midt i selveste filmfestivalen, var at The Who var involvert i to bidrag til festivalen - med pressevisning henholdsvis 13. mai (klokken 22.00 til midnatt) og 14. mai (klokken 20.00 til 22.00): “The Kids Are Alright” og “Quadrophenia”.
Fenomenal dokumentar. Senere også en vinner på video. En natt på Hovseter bar & dritings på 80-tallet, hadde jeg besøk av Herodes Falsk som ikke klarte å rive seg løs og så filmen fra start til slutt uten å gå på do engang.
Ikke like morsom å se som dokumentaren, men OK. Man var tross alt i Cannes. Pen i tøyet til og med.
Oppholdets høydepunkt var et sent utendørsparty for The Whos gjester, både presse og artist-kolleger. Her hadde jeg en ganske lang samtale med Pete Townshend, som var nedfor og veldig åpenhjertig. Han savnet Keith, og han syntes ikke The Who var så veldig relevante lenger, og ante egentlig ikke hva han burde finne på. Han inviterte meg til å intervjue ham neste dag i båten han bodde på, nede i havnen. Jeg husket dessverre ikke hvilken havn, neste morgen, da jeg våknet med den vanlige nesehorn-hodepinen i Saint-Tropez.
Jeg husket imidlertid mitt pinlige møte med Eric Idle foregående aften. Han sto og hang med noen andre kjendiser, bl.a. Roger Waters, Nick Mason og Bill Wyman. Jeg brøt meg inn i samtalen med den teiteste åpningsreplikken jeg kunne valgt: “I am a Norwegian, I’m pining for the fjords …” Idle hadde allerede blitt usatt for denne replikken 7,3 milliarder ganger siden 1969. Nå så han bare på meg med avsky, utbrøt: “I am not even in that sketch, you silly person”, og snudde ryggen til meg.
Jeg følte ikke behov for å søke trøst hos Gary Glitter og David Essex som sto like bortenfor. Av og til ønsker man bare å få skamme seg helt i fred. Men jeg fikk i hvert fall autografene til The Who, da.
Komplett sett signaturer fra Cannes i mai 1979. Om man regner Kenney Jones som Keith Moons stedfortreder.
Midtveis i juni. Jonathan Richman-intervju i Det Nye. Snart også Phil Lynott-intervju, inkludert hans instruksjoner om hvordan Thin Lizzy skal uttales. En uke var platesidene i sin helhet viet Bee Gees. LP'ne deres anmeldt kronologisk, med forts. neste nr. De var svære i 1979. SVÆRE.
Siste uken i juni kunne man lese rapporten om mitt selsomme første møte med Kate Bush. I Stockholm. Intervjuet som ikke ble et intervju, men en smil-og-nikk-pantomime med innlagt kulepennhilsen på papir, da den unge sangfuglen var blitt forkjølet og måtte spare stemmen sin til kveldens konsert. Til gjengjeld fikk jeg oppleve en fremragende forestilling med akrobatikk, lys og kostymer kombinert med noen av de fineste låtene fra hennes to første album (men ikke "Wuthering Heights", den ville ikke stemmen hennes klart den kvelden).
Kate skulle få Det Nye-diplomet for seieren i leseravstemningen (årets kvinnelige artist). Møte henne fikk jeg, men snakke kunne hun ikke, bare nikke og/eller riste på hodet som svar på spørsmål.
Jeg gikk forresten i Budokan-fella som de fleste andre. Man får ikke Dylan glattere enn på det albumet. Men den gang, sommeren 1979, opplevdes det som en helt ny Dylan-lyd. Og nye Dylan-lyder satte man alltid pris på. Det skulle bare vise seg at akkurat denne Dylan-lyden ikke var så slitesterk som de andre.
Den nye Dylan-lyden av Las Vegas skulle snart erstattes av svovel og tenners gnidsel-lyden fra “Slow Train”. Jeg foretrekker den.
Konsertopptakene fra USA (som jeg selvfølgelig hadde sikret meg), altså sent i turnéen, er råere, betydelig mer rufsete og av større interesse. Budokan er bare vellyd, bandet står liksom og svaier i bølgetakt som sjøgress rundt Dylan mens kordamene sukker og fløytene plirer.
Han lød strammere i Göteborg, men måtte til USA før de fant fasongen. Men kom aldri i nærheten av Rolling Thunder og "Hard Rain".
Midt i juli. Fullsommer, men ingen utenlandsferie. Hytten på Ringkollen fikk duge.
På en måte levde jeg to liv. Rock’n’roll-livet på reisefot og i hovedstadens klubber og diskoteker. Men innimellom hendte det at jeg gikk rundt i byen som en vanlig mann - med kone i en leilighet på Majorstuen. De to virkelighetene kjente ikke hverandre. Jeg var Fantomet.
Før Tor Milde vandret sidelengs inn fra venstre, var platebransjen ufordragelig rik og ringte journalister og lurte på om de ville reise langt av sted og snakke med popstjerner. Det ville de ofte. Jeg husker ikke lenger hvorfor Polygram betalte for turen til Geleen, tre mil fra Maastricht, helt syd i Nederland, nærmest en kvise inn i Belgia, for å overvære Pink Pop-festivalen. Men jeg har en mistanke om at det gjaldt Dire Straits.
Uansett ble en journalist fra en populær avis, la oss kalle ham Svante, og jeg innlosjert i en by ganske langt unna, jeg tipper Eindhoven, passe nær Amsterdam og flyplassen. Hjem skulle vi jo, og det allerede neste morgen.
Festivaler er omtrent like morsomme som liggesår. Profesjonelle journalister som er vant til å få plater og flybilletter i posten, liker ikke å menge seg med plebeiere: Alle idiotene som betaler penger for å sitte trangt i en sverm av mygg og armhule-dunster, spise dårlig, drikke varm øl, stå i evige pissekøer og heie på uinspirerte artister som snart skal hjem til hotellet og ha det mye gøyere enn å stå på scener store som flyterminaler og lire av seg vindblåste kortversjoner av live-showene sine. Tabloidjournalistene «anmelder» settene. Noen er gode og noen er ikke fullt så gode, skriver de. For noe jug. De vet like godt som oss at festivalmusikk suger. Men drinkene backstage er gratis. Etter et par av dem får svake skribenter det for seg at hele landet venter på deres dom.
Band burde betales for å holde seg unna festivaler. La russen overta. Kjør bussene inn. Tving gitarene tilbake i klubbene.
– Er det ikke bra! stønnet en fjoms fra Phonogram England.
Jeg så rett opp i neseborene til Elvis Costello. Han virket ordentlig sint. Lyden av The Attractions veivet rundt i vinden et sted bak meg. Det lå et svakt belegg på bakken og trærne. Så ut som om noen hadde sluppet rosa pulver over hele byen. Det hadde de også. På veien inn passerte vi noe som kunne vært en scene fra «Brazil».
Norge har ikke industri. De som hevder motsatt bør reise til Geleen og se ordentlige fabrikker: Uendelige monumentale rørkonstruksjoner som spyr damp og tåke i ulike farvekombinasjoner fra sennepsgult til rosa. Det henger lamper i den evige skumringen. Lysene skjelver. Du glor inn i science-fiction-helvete, hvem vet hva slags vesener som holder til der. Elvis Costello pustet inn den samme dritten som meg. Ikke rart han var sint.
Det Nye, 14. august 1979. Og ikke et ord om inntaket av Peter Tosh’ rulletobakk.
Hva husker jeg fra Pink Pop? Police. En britisk trio med bleket hår i jumpsuits. Det neste store. Javel. Dire Straits. En fyr med pannebånd og fingerplekter som fant gynget og betrodde oss at «Harry don’t mind». Brutter’n hans sto ute på den ene siden og ratsjet rytmegitar akkurat som Bruce Welch. Han så sur ut og det var ikke så rart, for snart skulle han få sparken.
Pressekonferansen med Dire Straits i utrivelige kontorlokaler med malte vegger og vegg-til-vegg tepper. En mutt Mark Knopfler i konstant bevegelse vekk fra servile journalister som stilte ham servile spørsmål. Mmm. Yeah. If you say so, yes.
Pressekonferansen med Peter Tosh i et telt. Pressen plassert i rad på rad med campingstoler. Tosh der oppe ved et bord. Vær så god sa EMI-damen, ordet er deres. Ikke en kjeft åpnet munnen. Tosh så skummel ut. Gudene visste hva han kunne komme til å finne på. EMI-damen kremtet. Øynene rullet av nervøsitet. Europapressen ventet. Den var ikke i teltet for å snakke med Peter Tosh. Den var der i håp om å se Mick Jagger. Han var i byen ryktes det, for å gjøre PR for denne nye artisten på Rolling Stones Records. Kanskje kom han opp for å synge duett i Tosh-hit’en ”(You Gotta Walk) Don’t Look Back”?
Redningen kom bakfra i form av Svante som klatret over campingstolene og journalistene (det gikk noen briller på tredje rad) mens han med høy, ja, nærmest brølende stemme annonserte seg selv: ”I am Svante from Sweden”. Vel fremme bøyde han seg over Peter og hvisket spørsmål i øret hans. ”What did he say?”, sa en fortvilet østerriker ved siden av meg. Jeg ga fra meg et ufrivillig rap. Det var slutt på ølen. Hva spør svenske tabloidere om? Who cares.
Maastricht by night er en by under beleiring. Det hersker portforbud og ikke en kjeft våger å trosse loven. Bortsett fra to fulle skandinaviske journalister og en full svensk fotograf på leting etter Mick Jagger. Bleke ansikter titter ut bak tyllgardiner. Ordet «øde» definert i et hollandsk høl en sommernatt i 1979. Inntil vi snubler inn på en kinarestaurant. Det henger et «closed»-skilt i vinduet, men hvem driter ikke i det så lenge døren lar seg åpne. Der, innerst i lokalet, står han. Mick Jagger i uklanderlig lys dress. Ansiktet rødflammet, de karakteristiske leppene flagrer rundt en serie latterstøt. Han henger baklengs mot baren med skosålene ut. Ben av gummi, de bøyer seg feil vei.
En kineser kommer flaksende. “No no, closed, privat party!” Svante knipser ham unna. «We are friends!»
Vi dumper ned ved et solid, rundt bord omgitt av veldig sorte rastatyper med rare strikkeluer og masse hår. Bordet dekket, og på hver eneste tallerken er det dumpet et tårn ganya. Her skal ikke spises. Det skal snakkes. Sakte.
Hello Peter, sier jeg, og regner med at han husker oss. «Hva vil du, white boy» svarer han på rastadialekten sin og rekker meg en joint på størrelse med en trekkbasun. «Din hvite ynkrygg», legger han til og klukker, «dette er for tøft for deg». «Oh yeah?» Jeg stapper never med gress ned i begge jakkelommene mens jeg trekker i basunen så den skyter flammer. «Dumt, mann», sier Tosh.
Peter Tosh kalte meg en ynkrygg. Det skulle vise seg at han hadde rett. (Promofoto, Rolling Stones Records/EMI)
Å komme seg på bena etter den knallbonbonen er ingen enkel jobb. Leggene er av sement og hodet gelé. Tosh ler stille. Skuldrene gynger. «Hva sa jeg, ynkrygg!»
I et hjørne av virkeligheten krabber den svenske fotografen på alle fire mot utgangen. I et annet hjørne ser jeg Svante håndhilse på Jagger, på brøler’n igjen: «I am Svante from Sweden, the land of ice and snow, that’s why I’m so cool». Uten å svare overlater Jagger Svante til en drivende full kinesisk kelner som gjerne vil dele en flaske Jim Beam med svensken. Det vil svensken inderlig gjerne.
Jeg kommer meg omsider og med besvær på bena og seiler gjennom rommet på stylter av gummi. Jagger vokser og blir tredimensjonal. Jeg har en jobb å gjøre, jeg er tross alt profesjonell.
Maastricht-kameratene.
En eller gang i løpet av natten ligger Svante på en parkbenk og roper på en gammel mann med håndkjerre. Kroken samler flasker. Tørt løv visler rundt føttene hans. Svante vil kjøre håndkjerre. Vi er fortsatt i Maastricht, det er langt til hotellsengen i Eindhoven. Vi husker hverken navnet på hotellet eller byen. La meg ri til Amsterdam på en hollandsk skjøge. Jeg har intervjuet Mick Jagger!
– Hello, I’m Yan from Norway.
Noe sånt.
– So what?
Jagger lo. Vennene hans lo. Jeg grep kaffekoppen som sto foran meg, og skvalpet litt av det kroppsvarme innholdet utover den hvite Jagger-dressen. En diger kar reiste seg. Jeg likte slett ikke fliret hans. Ikke nevene heller. De var enorme.
– No, no sa Jagger, let him stay, he’s harmless.
– Oh yeah? sa jeg fornærmet og drysset ganya fra lommen i koppen.
– Definitely yeah, svarte mannen.
– We’re on the same trip.
– No, we’re not, repliserte Jagger, I smoke the stuff.
Komiker. De lo hver gang han åpnet munnen. Muskelbunten med ulveblikket, representantene fra EMI England. Mick snøvlet. Det samme gjorde jeg. Brødre for en natt. Where’s that joint? Om bare Keith hadde vært her.
Borte ved baren satt Svante med armen rundt sin kinesiske venn. De sang.
Da alle skulle gå, vekket jeg fotografen. Han lå i fosterstilling på trammen.
Bilde, sa jeg, må ha bilde av meg og Jagger. Han vrimlet desorientert rundt i mørket og knipset tak og brosten. Jeg måtte holde ham og peke. Der er Jagger, han i den lyse dressen med flekker nedover buksen. Svensken fyrte av en serie som varte i timevis. Vi hørte ham banne i det fjerne og kunne fortsatt se glimtene etter at vi hadde rundet hjørnet.
Vi skulle til et lite treetasjers hotell, ved et hyggelig torg med store trær og enda mer brosten. Eller snarere, DE skulle. Den solide eikedøren gikk opp. En bredskuldret, eldre orientaler lot følget passere under smale, harde øyne. Alle unntatt Svante og meg. «We’re with him!» «Not really», sa Jagger. Så fikk vi ekedøren solid i trynet. Jaggers latter skramlet ut gjennom brevsprekken.
Fotografiet av Mick Jagger og meg, skulle dette være. Problemet var at jeg sto bak Stefan og instruerte. Som han sa, da jeg ringte ham og klaget, noen dager senere: "Det er ikke lett å ta bilde av en fyr som stiller seg bak fotografen.” Nok et jungelord å ta med seg. Bildet er uansett tatt den natten, og jeg befinner meg altså tre meter utenfor bildet. Idiot. (Foto: Stefan Wallgren)
Svante hamret på døren. Lenge. «Let us in, let us in, we’re nice!»
– No, you’re not, svarte det innenfra, - you are drunk people!
Døren gled opp. Den gamle, men tydelig sterke mannen lot Svante få den ene foten over terskelen før han ga ham et kraftig puff. Det sendte Svante bakover så han kolliderte med meg. Vi ramlet ned den lille trappen og gikk i gaten. Gamlingen sto over oss med hoftefeste..
– You are not nice people, sa han, – we don’t want you around here.
Det var ikke noe å svare på det. Døren smalt igjen. Det måtte finnes en annen vei.
Vi kunne høre dem, oppe i tredje (eller var det en høy andreetasje?), ute på den store terrassen. Latter og glass. Lyden av glade, rike mennesker som har råd til room service hele veien til graven.
Jeg plukket småsten og målte avstanden. Den første gikk for kort. Den tredje utløste et hvin.
– Stop it you morons!
Jagger hang over rekkverket, et troll i motlys. Svante tok den med the land of ice and snow igjen.
– Oh God! It’s those friggin Norwegians again!
Bemerkningen utløste latter. Den ble kortvarig. For der traff min beste sten noe på terrassen. Det singlet i glass. Nå var det vi som ledet. Jagger brølte. En kvinne skrek. Og der kom orientaleren igjen.
Maastricht er en fin by å stikke av i midt på natten. Skoene lager et sånt hult ekko. Noen ganger hører man hunder gjø.
Han fikk ikke tak i oss. Vi var for lure, eller for unge. Og så ville Svante sove på parkbenken.
– Men jeg intervjuet i hvert fall Jagger i kveld, bablet den liggende tabloidsvensken. – Vi delte en flaske whisky, vet du det?
– Det var en helvetes kelner, din idiot! Du må da se forskjell på en kineser og Mick Jagger!!!
Vi når Amsterdam i tide. Jeg må hive jakken i en søppelbøtte utenfor flyterminalen. Marihuana over alt, til og med i håret. Jeg børster og børster på vei mot billettkontrollen, og stapper det jeg kan i munnen. Det smaker tørket gress og surt lær.
På Fornebu blir jeg ugrei. Vi byttet fly i København. Og nå spør tolleren hvor jeg kommer fra. København sier jeg og viser ham billetten. Pass, kvitterer han og holder frem hånden. Neppe, sier jeg. Trenger ikke pass for å reise til Danmark. Legitimasjon? Aldri. Finnes ikke noen ID-lov i Norge. Ja, men har du legitimasjon? Det har du ikke noe med.
Det blir en fin dag for de andre passasjerene. Alle tollerne flokker seg rundt meg og lar hurven passere. De viser meg reglementer og brosjyrer. De peker med harde fingre. Jeg må være samarbeidsvillig, det står i loven, nemlig. Jammen det er jeg jo, dere har fått navn og nummer og adresse og telefon til arbeidsgiver, hva mer kan dere forlange?
– Legitimasjon, kommer det trett fra den første tolleren.
Brått drar han meg inn i et avlukke, nevner truende noe om kroppsvisitering og bikkjer og rapper lommeboken min.
– A-ha! sier han triumferende, river forhenget til side og viser kollegene sitt fantastisk funn: Bankkortet mitt.
– Big deal. Du klarte å knipe meg i å snakke sant, din dust. Gi meg bankkortet.
Jeg river det til meg. Han truer med politi. Jeg truer med advokat. Vi står og stirrer på hverandre i fem sekunder. Så snur jeg og går.
Lommeboken måtte jeg komme og hente noen dager senere.
Da kom også fotoet. Det forestilte Jagger, ålreit, side om side med en spankulerende Svante. Men hvor var jeg? Jeg ringte fotografen. Rasende. Hva faan skal dette bety? Jeg ga deg tydelige instrukser om å fotografere Jagger og meg!
– Men du sto jo bak meg hele tiden, pep han, – og dirigerte.
Jeg synes ikke ganya er noe skadelig.
Vi nærmet oss august. Snart bar det av sted til London.
Jeg var tross alt profesjonell og sikret meg Micks autograf. På Dire Straits-biografien jeg hadde fått tidligere på dagen.
AUGUST-SEPTEMBER – LED ZEPPELIN, MYGG OG URIN, KNEBWORTH ‘79
3. august 1979. Frankie Miller-intervjuet. Hadde jeg nesten glemt. På trykk denne uken. Triste greier. En så begavet sanger med et sånt band, og så tror alle nordmenn at han er en slags Smokie light p.g.a. "Darlin'". Det kommer nesten ikke mennesker. To av de største skuffelsene mine når det gjelder konserter, denne og den med Ronnie Lane's Slim Chance i kjelleren på Chateau Neuf. Begge konsertene strålende (den siste langt forbi strålende, faktisk, nærmere episk), begge offer for elendig oppmøte fra publikum. På Lane var det jo nesten helt tomt. Og likevel leverer de. Begge to. Plutselig, og helt malapropos fikk jeg lyst til å spille Ronnie Lane.
11. august 1979. Jeg hadde fått billetter til Knebworth: Led Zeppelin, Todd Rundgren og Keith Richards. Erik Meyn fikk den ene billetten (kjærestene våre ble igjen i London). Men ikke VIP-passet mitt. Det ga meg adgang backstage hvor jeg gikk ved siden av Robert Plant. Han snakket med en dame. Jeg bare gikk ved siden av Robert Plant. Det var nok for meg. Akkurat som jeg en stund før sto og glodde på Keith Richards. Det gikk an det også. Jeg nikket. Blikket hans streifet meg. Og der var Ron Wood. Og Todd Rundgren. Backstage-toalettene var så avskyelige at jeg løp inn, tok et bilde, og løp ut igjen. Tror bildet ble brukt i Det Nye.
Scenen var vanvittig høyt der oppe, full innsikt til alle nesebor, bedre å stå lenger unna.
VIP passet ga også adgang til den lille innhegningen på siden av scenen hvor jeg blant annet møtte Nick Kent. En jente på utsiden av gjerdet ropte på ham. Nick! Nick! Han enset henne ikke. Hun strakte seg over sperringen og dyttet borti meg. Kan du hente Nick? Jeg hentet Nick. Han veide 14 kilo, hadde ben som piperensere i trange skinnbukser, og det ene glasset i solbrillene hans var knust. Han var ikke nykter. Munnen beveget seg, men det kom ikke ord ut, ikke ord jeg har hørt før i hvert fall.
Legenden Nick Kent, mitt journalist-idol på 70-tallet. (Faksimile: NME – High Times and Low Lives at the World’s Most Famous Music Magazine, “Interviews with NME journalists: Nick Kent”, 30 January 2012. Photo: Chalkie Davies/Getty Images.)
Jeg hater egentlig festivaler. Også denne. Men jeg tenkte «kjekt å ha». New Barbarians-settet husker jeg ingen ting av. Men Zeppelin var et raut av lyd, brutal kraft og eleganse. Jeg var glad over å være der. Det burde jeg også være, for det skulle aldri by seg noen anledning igjen. Siste konsert den originale besetningen gjorde i England. Og så var Bonham død og boken lukket.
Etterpå tok Erik og jeg toget tilbake til London.
I ettertid har jeg sett hele konserten på DVD. Den var betydelig mye bedre enn jeg husket den. Hjemme i en god stol og med et godt anlegg, er man forskånet fra å tenke på at det virket underlig vått i bakken hvor folk satt tett, inntil man løftet blikket, så de mobile dassene som sto parkert der oppe og rant over, den sildrende floden nedover skråningen, gjennom menneskehavet på nærmere 200 000. 200 000 i mygg og urin. Knebworth funker bedre på DVD.
Hjem fra urincampen på Knebworth 15. august. Jeg rundet 27 år i London. Who i Cannes på trykk i Det Nye. "The Kids Are Alright" i neste nummer. Ganske fornøyd med denne sommeren.
Jeg hadde ikke gitt meg som poet, heller. 27 år, fortsatt livstrett og foruroligende lite romantisk:
Ord
ord til deg
kunne vært bitre ord
forvirrede ord
søte ord
bekjennende ord
ord til deg
blir bundede ord
ord som ikke våger det frie fall
fordi
ordene til deg
ikke forteller hva jeg tenker
men hva du ønsker
å høre
ordene til deg
er de løgnaktige blindpassasjerene
på narrenes tog
mot kjærligheten
Inn i høsten. Der ventet noen godbiter. "London Calling" og "The Wall" blant annet. Og på VG-listen var Zappa gått til topps og blitt popstjerne.
Hektiske tider. Masse plater. Og konserter. En uke skrøt jeg av Queen, sablet ned The Knack og kåret Boomtown Rats til håpet for 80-årene. Dessuten hadde jeg levert en sak om Squeeze som snart kom på trykk. De var i Ekeberghallen og varmet opp for Tubes 7. juni. Stikk den! Det burde vært omvendt.
Jeg sendte Erik Meyn til å intervjue Pink Dirt. Selv så jeg Björn Skifs på Chateau Neuf. Et gjensyn etter Hamburger Börs i '78 da jeg trodde jeg intervjuet Björn, men i virkeligheten sa amorøse ting til en av danserinnene hans og avsluttet seansen med å sluke hele vannkaraffelen (med isbiter) - alt som følge av at jeg kom til å slå opp en gammel alkoholskade under pressearrangementet med Elton John tidligere på kvelden, jeg mener, åpen bar og selvbetjening, er ikke platebransjen riktig klok?
Vi snakket ikke om dette i garderoben på Chateau Neuf. Det tror jeg var lurt av meg.
Snart kom intervjuet jeg gjorde i London med The Jam også, mitt absolutte favorittband på denne tiden. De hadde en slags blanding av Beatles og Who-status for meg. Jeg samlet på singlene deres. "When You're Young" var deres nyeste da jeg møter opp i Townhouse Studio hvor gruppen var i full gang med å spille inn "The Eton Rifles". Jeg hørte med en gang at det var en hit. Weller slet med forkjølelse og faren hans ble bekymret da jeg ville ha dem med utenfor for å ta et bilde. Men de stilte opp. Signerte singlen min også. Herlig band.
The Jam i blåsten utenfor Townhouse. Jeg visste med én gang at “Eton Rifles” kom til å bli en hit. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Signert “When You’re Young”, og låten som ble innspilt mens jeg var i studio, “The Eton Rifles”.
OKTOBER – TALEFORBUD MED ABBA OG FINN KALVIK OG UFO’EN
Jeg omfavnet Bob Dylans første "kristne" plate, "Slow Train Coming", i det Nye. Den lød supert. Særlig glad var jeg i "Precious Angel". Spilte albumet nonstop.
Til Det Nyes lesere fortalte Sorkne at Grand Prix-døgnfluene Milk And Honey kanskje ikke var noen døgnfluer. Selvfølgelig jug. Enkelte jobber blir man satt til å gjøre, enten man vil eller ikke. Til gjengjeld fikk jeg i samme nummer slått et slag for Nick Drake - og skrytt av et herlig Ellen Foley-album, en Jan & Dean-samler, en suveren The Jam-single og en plate med "illevarslende robot-poesi" (Eno, Moebius & Roedelius' “After The Heat”). Nye plater nesten hver eneste dag. Lurer på om det ikke snek seg noen inn om natten også.
Det var høsten uten Royal. K'en smatt av midt i en Kinks-anmeldelse (“Low Budget”). Jeg var på elektrisk skrivemaskin nå. Det føltes ikke inspirerende. Å skrive skal være å hamre. Selv i dag, med de berøringssarte PC-tastaturene, hamrer jeg. Men det blir feil hamring. Du skal høre piskesmellet fra bly-typene i det de rammet papiret som lå stramt mot den nå svært harde valsen. En gang i 30-årene var den ny og myk. Nå var den hard. Steinhard. Den var blitt innkjørt.
Her med min Royal 14. januar 1965. I dag står den i garasjen på Røa, fortsatt minus sin K.
Det smalt når jeg skrev, tikket-i-takk!, og sa "ding!" når det var linjeskift. Den elektriske maskinen på Det Nye sendte av gårde bokstavtypene før jeg fikk summet meg. Lyden var feil også. Det lød som hekling.
Jeg bestemte meg for å få Royal'en restaurert. Banna bein. Snart. I dag, fem boliger og mange år senere, står den fortsatt i manko på sin K nede i garasjen. Og venter. Og venter. Sammen med edderkoppene.
Høst 1979. Det var da jeg dro til Göteborg og fikk se ABBA live. Et slitent ABBA, skrev jeg senere. Etterpå var det ABBA-fest med forbud mot å fotografere og snakke. Hallo?!? Hvorfor inviterte de pressen da? Vi fikk anledning til å se gruppen motta norske plate-trofeer, og så sitte og glo på dem mens de spiste. Hysj! kom det fra Polar-folkene hvis noen kom i skade for å kremte ut en bitteliten setning. Jeg satt ved siden av Agnetha. Hun hang med hodet og virket utenfor. Jeg forsøkte meg på en krøllete setning, og fikk en umiddelbar reprimande av Polar-soldatene.
Det Nye 18. desember 1979.
Jeg skulle treffe og få snakke med alle fire senere på 80-tallet. Men aldri samtidig. Agnetha vant, jeg intervjuet henne to ganger.
Oktober var også måneden da jeg syntes jeg fikk til et veldig fint Finn Kalvik-intervju. Det syntes han også inntil moren hans ble sinna for noen uttalelser om Slottsparken og 60-tallet. Dessuten gjorde noen kamerater av Finn ham oppmerksom på at mange sikkert ville synes at den UFO-historien hans virket litt teit, at de ikke ville le med, men snarere av ham.
Sett i ettertid vil jeg fastholde at det er et fint Kalvik-intervju. Det fanger ham slik han er og var, varm, engasjert, spontan og litt hulter-til-bulter. Jeg liker Finn.
Det Nye, 4. desember 1979.
Høstens siste store skandinaviske intervjuobjekt var selvfølgelig Kim Larsen. Ham hadde jeg fulgt siden 1973, og nå som Gasolin' hadde raknet, måtte man sette sin lit til Kim. En artig kar å intervjue, han også. Med en mektig jernkjeve som sikkert kunne knekke kokosnøtter.
NOVEMBER-DESEMBER – SAVNET ETTER STRUMMER, BEATLES-MØTE I LIVERPOOL OG FOLKEVOGNEN PÅ STOVNER
Mitt John Cooper Clarke-intervju sto på trykk i Det Nye første uken i november. Jeg var skikkelig fornøyd med det. Han likte meg med en gang siden jeg dro før Costello var ferdig på Chateau Neuf for å gjøre intervjuet. "And you even like him! That's impressive," utbrøt han fornøyd.
John Cooper Clarke reiste på turné i det han gikk og sto i. Den lille skuldervesken inneholdt en truse, en bunke ark og tannbørste. “Gleder meg til å komme hjem og skifte”, betrodde han meg. Bildet tok jeg utenfor Ambassadeur.
Vi satt på Valentes og pratet. Jeg var i en stim. Neste uke ventet en telefonsamtale med Ian Hunter i anledning "You're Never Alone With A Schizophrenic". Tre uker senere skulle jeg til London for å se ham live. Jeg satt oppe på balkongen og sovnet under oppvarmeren, Rachel Sweet. Men var årvåken under Hunters strålende forestilling.
Han ga fra seg en Gibson til en vantro fan nede i salen som trodde han drømte. Det gjorde han også, for en av vaktene styrtet til, dro fra ham gitaren, og bukserte den opp på scenen igjen. Da ble Hunter grinete, ropte på unggutten, og ga ham gitaren en gang til. Vakten fravristet ham gitaren for andre gang. Først på tredje forsøk fikk en nå skikkelig forbannet Hunter til overleveringen. Gutten og gitaren forsvant i vill fart gjennom folkehavet og ut dørene. Han tok ingen sjanser nå.
På den turen presterte jeg å tråkke på føttene til Mick Jones. Han sto rett bak meg på en klubbkonsert med Linton Kwesi Johnson. Jeg tok et ørlite skritt bakover, og OUUUUCH!. Bråsnudde, og så ned i Micks plagede ansikt. Unnskyld, sa jeg, unnskyld. That’s OK, svarte han, no problem. Men flyttet seg et par meter mot venstre. For å være sikker.
Det var det nærmest jeg noen gang kom The Clash, dessverre. Da de spilte i Oslo var jeg i London. 70-tallets viktigste og rockens siste store band. Og jeg så dem aldri. Og Joe Strummer som jeg forguder, fikk jeg aldri gitt den klemmen hans fortjener. «Silver And Gold», finnes det noe sårere og naknere og vakrere enn Strummers versjon av denne Fats Domino-klassikeren:
Heh, I'm gonna go out dancing every night
I'm gonna see all your city lights
I'm gonna do everything silver and gold
And I got to hurry up before I grow too old
«The Future Is Unwritten» får meg fortsatt til å gråte. Joe kunne ikke fått et verdigere ettermæle.
Et vidunderlig menneske, en av rockens aller fineste. Joe Strummer. Tower Theater, 6 mars 1980. (Photo: John Coffey, CC BY 2.0.)
24. november 1979 kom min Beatles-opplevelse. Wings på Royal Court Theatre - med Mike McCartney et par plasser bortenfor meg. Og etterpå pressekonferanse, ansikt til ansikt med selveste legenden.
Det Nye 12. februar 1980. Trykningstiden, akk.
Jeg hadde med diplomer fra Det Nyes leseravstemning, og var det noe Paul likte, så var det priser. Ergo fikk jeg stå der tafatt, sjenert og flau, som et naut, og overrekke de stygge diplomene mens jeg ble utsatt for Pauls ultraprofesjonelle hyggelighet. Han kunne gjort karriere i diplomatiet.
Liverpool 24. november 1979. Et begivenhetsrikt år krones med det definitive idol-møtet: Selveste Paul.
Jeg visste det ikke da, men jeg skulle møte ham igjen i Abbey Road bare seks måneder senere. Da viste det seg at min keitete fremtreden hadde gjort såpass inntrykk på Paul at han husket dette opptrinnet fra Royal Court Theatre en sen kveld i november 1979. Ikke dårlig bare det.
Første uken i desember kom det nevnte intervjuet med Finn Kalvik på trykk. Plutselig hadde jeg ham på telefonen, sinna som en fele. Han mente at jeg hadde lurt ham. Jeg synes fortsatt det er et fint intervju.
Artig øyeblikk på tampen av november 1979, Norge må fortsatt være det eneste landet i verden som har hatt to Zappa-singler inne på TOPP 10 samtidig!
Platespilleren koste seg med The Clash (som jeg hadde fått tidlig) og Pink Floyd. To sentrale dobbelt-album som avsluttet 70-tallet. The Clash vant. Det er dem jeg fortsatt spiller.
Ser at jeg ga enda et dobbelt-album, Fleetwood Macs "Tusk", overstrømmende kritikk, og at jeg anmeldte den legendariske Pink Dirt-singlen. Så får man heller bære over med at Sorkne breiet ut Anita Ward over to hele sider (hvor tok han det fra?).
1979 var også året da jeg kjøpte en brukt Folkevogn på Stovner - i sprengkulden, sent på kveld. Jeg ville ikke være brysom, og hadde ingen peiling på bil, så jeg bare sparket liksom litt skeptisk til den ene kanalen, ignorerte at det falt av digre klumper av rust.
Min samboer hadde spurt drosjesjåføren om råd på veien til parkeringshuset, han sa sjekk peilepinnen, så vi spor av jernspon i oljen, var det bare å glemme bilen. Hun ville nå vite hvor peilepinnen var. Jeg ble ergerlig, hvorfor måtte hun skape mistrivsel, jeg ville bare betale og komme av sted. Men hun insisterte.
Selger måtte peke ut peilepinnen, med et flir, da samboeren min forsøkte å få opp panseret foran. Vi myste begge to på den mørke stangen, umulig å se noe som helst. "Hva ser dere etter", sa selgeren muntert. "Skulle bare se om den var rett", svarte jeg - og kunne bitt meg i tungen. Jeg så på ham at det ikke var noe stilig svar. Jeg betalte cash. Bilen var veldig kald på veien hjem. Varmeanlegget pøste ut polarkulde. Det var kaldere inne i bilen enn utenfor.
Neste morgen ville den ikke starte. Mens jeg sto der og klødde meg i hodet, kom selger rullende. "Du glemte sommerdekkene", sa han, og fikk stappet noen foruroligende slitte dekk på felger inn i baksetet på mitt døde kjøp. Han hadde dessverre veldig dårlig tid, så han kunne ikke hjelpe meg med å starte. "Græ-æ-æ-æ..." sa startmotoren og ble taus. "Den kommer etter hvert", sa selger med et upålitelig skuldertrekk. Blikket hans vikende. Så var han borte.
Vi fikk tauet vraket til NAF, og der satt jeg inne i bilen mens den ble jekket opp, og NAF-mannen stakk skrutrekkere gjennom kanalene og inn i kupeen så lett som bare det, hvorpå jeg protesterte. "Du ødelegger bilen!" "Den er ødelagt allerede", svarte han. Bremsene var gjennomrustet og virket bare på venstre bakhjul. Varmeapparatet hadde ingen virkning da kanalene var rustet bort. Bilen ble avskiltet på stedet.
Jeg fikk stå på Eiriks plass i garasjeanlegget på Rykkinn, inntil videre. Pål tauet meg med alt for kort slepetau, men i frisk hastighet og tett regn. Jeg var vettskremt og trodde bestemt at vi skulle dø.
Rykkinn-oppholdet ble kort, men likevel langt nok til at hjulene klarte å ruste helt fast. Bilen var ikke til å rikke da Pål kom med slepetauet igjen. Jeg måtte ringe Falken.
Falken kom og Falken ordnet og Falken kostet. Uregistrerte biler kunne nemlig ikke være medlem av Falken. Vrakpanten reduserte litt av det utlegget, men på langt nær alt.
Å annullere salget kunne jeg bare glemme. Stemmen min var ikke spesielt troverdig da jeg truet selger med advokat, og jeg havnet på defensiven med en gang han blandet tekniske uttrykk inn i diskusjonen. Om han hadde holdt på lenger, hadde han antagelig klart å få enda noen hundrelapper ut av meg, for tort og svie. Svinet var glatt som en ål, og vant til å håndtere feige akademikere uten peiling. Stovner-banditt med bart. Jeg kom ingen vei.
Jeg fraråder herved alle å kjøpe bruktbil i stummende mørke i et garasjeanlegg på Stovner i minus 30. Bilen var lyseblå. Det husker jeg.
La oss heller avrunde 1979 med å gjenta at jeg har sett ABBA live i deres prime. Det gjelds. Agnetha i trikoten, å du store min! It's coming back to me! Erindringen ligger i en hemmelig eske, sammen med de sjeldneste engleglansbildene og Beatlestyggegummi-kortene fra barndommen. Agnetha er et erindringssmykke.
Tror jeg setter på "The Day Before You Came", hennes ypperste reise med kjærleikens ferje. Den er så vond at det gjør godt her inne, dypt her inne. Det er lov å være sentimental i desember.
Først trodde jeg dette var en tam og svak single. Så innvaderte den meg, både sangen og close-up-bildene av Agnetha i videoen. Da kjente jeg hvor vondt den sangen egentlig gjør, vondt på en sånn øm, forståelsesfull alt-håp-er-ute-måte. Så ble den min favoritt.
Jeg misforsto den innspillingen første gang jeg hørte den. Den var døll og monoton og ekstremt lang og sutrete og helt u-abbask. Men så kom sangens ultramelankolske melodi sakte smygende, og Agnethas stemme og ordene den beliver, en av de tristeste tekstene som eksisterer på jord, og ikke et øyeblikk lar hun oss få vite hvorfor, bortsett fra at du skjønner at han som kom, han er der ikke lenger, men han sørget for at livet hennes gikk i tusen knas før han dro igjen. ABBAs fineste øyeblikk, rett og slett.
xxx
70-tallet smuldret bort. Jeg hadde gjort det til min oppgave i Det Nye å opplyse tenårings-Norge om at det fantes noe annet enn VG-listen. Da ingen voksne holdt godt nok øye med meg, kunne man plutselig få servert The Residents som ukens utvalgte. Og hver eneste norske new wave single som kom min vei. Smuglet inn i tenårings-Norge uten at noen slo alarm.
Frank Zappa lurte også voksen-Norge. Jeg mener, "Bobby Brown" som rai rai-allsang. Hallo? Skjønte ikke mor og far hva som foregikk. Så de ikke at djevelen åt deres barn? Gøyale tider.
Ja, djevelen åt Norges barn, og foreldrene skjønte ikke hva som foregikk. To Zappa-singler på Norges TOPP 10 samtidig!
Musikk 1979 - Storbritannia
Fler og fler ønsker å høre spillelisten for 1979, så her er den. Samtlige 270 låter som var innom TOP 30 i England i 1979, kronologisk og alt mulig + 10 fra VG-listen.
Vil du lese omtalene av de 105 viktigste LP’ne som kom ut i 1979, kan du klikke her.
New wave er ikke alternativt lenger, det er blitt mainstream. Musikken i England er gøy. Sprudlende. Frisk. Samtidig som den faktisk har noe på hjertet. Og for dem som søker mørke, tilbyr 1979 det beste av det også - gjennom Joy Division i aller høyeste grad, og også PiL.
Disco og radiopop er fremdeles formidable saker, hvordan kan man benekte det når hete navn som Village People, Chic, Gloria Gaynor og Anita Ward sender folk ut på gulvet. Dessuten er Cliff plutselig det hotteste igjen, og det er sannelig lenge siden sist. l
Men det som virkelig gjelds er Elvis Costello, Blondie, Ian Dury, M, Tubeway Army/Gary Numan, Boomtown Rats, The Police, The Clash, The Specials, Wire, The Slits, The Fall, XTC og The Human League. Det hadde ikke vært så gøy å komme til London siden the swinging 60’s. Det var liv på alle klubbene, fete navn, sterke saker, og det bugnet i nyhetshyllene i platebutikkene.
For min del var høydepunktene Led Zeppelin på Knebworth, Paul McCartney & Wings i Liverpool, Peter Tosh og Mick Jagger i et tåkehav av ganya i Maastricht - og fremragende album som “Slow Train Coming”, “In Through The Out Door”, “Back To The Egg”, “Rust Never Sleeps”, “Setting Sons”, “Armed Forces”, “The Wall” og absolutt fenomenale “London Calling”.
Fem singler:
Elvis Costello & The Attractions – «Oliver’s Army» (Radar)
«Oliver’s Army» er forkledd pop, deilig umiddelbar, men med et mørkt budskap som brygger uhygge i underbevisstheten lenge før du egentlig oppfatter ordene. Sangen oppsto som en idé under Elvis’ første besøk i Belfast i 1978. Synet av svært unge soldater med automatvåpen gjorde TV-bildene han hadde fått med seg i nyhetssendingene virkelige. Det vokste til et monster av en sang om imperier og leiesoldater og det evige sannhetsordet, at det alltid er arbeiderklassens unge menn som sendes ut for å drepe. Steve Nieves hamrende pianotema står helt bevisst i i gjeld til ABBAs «Dancing Queen». – Låten fremstår som oppløftet, lys, elegant og triumferende, mens teksten tar oss med gjennom Belfast, Berlin, Sør-Afrika og de tørre restskorpene av det som en gang var det britiske imperiet. Utsøkt pophåndverk, politisk ironi og en melodi som nærmest motarbeider teksten.
Costello bare ristet av seg merkelappene med dette. Han var ikke punker, han spilte ikke new wave, han var allerede forbi alt det der, han var rockens fremtid. Ta den, Bruce Springsteen"!
The Clash – «London Calling» (CBS)
“London Calling” var det største løftet jeg hadde fått fra en vinyplate siden jeg møtte “Strawberry Fields Forever” en februarnatt i 1967. Den lyder allerede episk under de innledende brutte, kimende, taktslagene på gitaren, så kommer den buldrende rystelsen , en tromme/bass-kombinasjon, som slår ut på Richters skala og er Joe Strummers signal. Han hugger til:
London calling to the faraway towns
Now war is declared, and battle come down
London calling to the underworld
Come out of the cupboard, you boys and girls
Joe Strummers stemme i denne innspillingen er det vakreste og mest fortvilte jeg vet. Jeg får grøssninger ned ryggraden HVER GANG! Og overveldes av kjærlighet til mannen, og savner ham så inderlig vondt. Joe Strummers tekst tar formen av en radiosendt katastrofevarsling – tittelfrasen spiller på BBCs gamle «This is London calling»-signal – og kaster sammen samtidens frykt for atomkatastrofe (inspirert av Three Mile Island-ulykken i mars 1979) , forestillingen om Themsen som oversvømmer London og en mer generell følelse av at sivilisasjonen slik vi kjenner den var i full gang med å gå til helvete. Strummer har kapret radiosenderen, og Mick Jones’ korte, huggende gitar-smekk gjør varselet fysisk.
Det er en vidunderlig innspilling. Like magisk som Lennons svevetanker fra jordbæråkeren.
The Police – «Message in a Bottle» (A&M)
«Message in a Bottle» er blant The Polices beste låter. En utsøkt turnering av møtet mellom Karibia og elven Mersey, for å trekke ytterpunktene. Pop i reggae-drakt, og fremført av folk som både kan spille og har lest bøker. Sting fant den karakteristiske gitarlinjen på en Fender Stratocaster mens de rullet ned autobahn mellom Düsseldorf og Nürnberg tidlig i 1979. Teksten kom senere: En Robinson Crusoe-type, mutters alene på en øde øy, sender ut flaskepost i håp om kontakt, bare for å oppdage at havet er fullt av flasker fra andre ensomme mennesker, og en god del av flaskene er vasket i land på hans øy.
En sang om kommunikasjon og menneskelig kontakt. Og ikke minst mangelen på begge deler, fremført av musikere så kompetente og lekne at mange punkere opplevde dem som posører. La dem. Andy Summers’ gitar, Stewart Copelands uforutsigbare trommespill og Stings ultrasvale stemme ga denne låten alt som skulle til for å definere en klassiker.
The Jam – «The Eton Rifles» (Polydor)
Jeg vil alltid elske denne. Først og fremst fordi jeg var så heldig å befinne meg i studio for å intervjue bandet da de spilte inn låten. Et sterkt øyeblikk. Jeg hørte at dette var noe helt spesielt, selv til The Jam å være. Studioet buldret av det kompakte, drivende kompet, og jeg fikk lyst til å hoie. De var ikke kommet til vokalpåleggene ennå, men musikken som trioen pumpet ut var så kraftfull og medrivende at jeg tippet TOP 3 tvert. Det likte Paul Weller godt. Jeg fikk rett også.
Låtens utgangspunkt var et TV-innslag om en Right to Work-marsj som passerte Eton og ble møtt med hån fra skolens elever. For Weller et bittert bilde på britisk klassekamp: Arbeidsløse og arbeiderklasseungdom tror det finnes en slags rettferdighet, og at bare de jobber hardt nok, får også de tilgang til privilegiene. Så oppdager de at motstanderen har selvtilliten, institusjonene og makten på sin side. Det er en resignert kampsang. De undertrykte får bank.
Men dermed tenner sangen en gnist. Man kan aldri forutse når det smeller.
The Special A.K.A. – «Gangsters» (2Tone)
Den første singelen på Jerry Dammers’ 2 Tone-label. Musikalsk bygger den utilslørt på jamaicanske Prince Busters «Al Capone», men fullstendig omtekstet. Utgangspunktet er en katastrofal Frankrike-turné der Specials ble holdt ansvarlige for skader et annet britisk band (antagelig The Damned) hadde forårsaket. Gitaren til Lynval Golding ble holdt tilbake, og situasjonen utviklet seg til konflikt med både hotellfolk og politi.
Dette ga støtet til en paranoid, skrallende og samtidig svært dansbar sang der Terry Hall sang teksten på to måter, sinna og uttrykksløs, vokalsporene ble kjørt synkront hvilket ga innspillingen dens særpreg. Det samme gjorde Neville Staples utrop, Jerry Dammers’ snodige keyboardløp og de hakkende ska-gitarene. Et uventet og kjærkomment comeback for skamusikken som hadde dominert Englands dansehaller på tampen av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Nå tilbake i multikulturell engelsk, oppdatert tapninging. The Special A.K.A. alias The Specials gikk i front. Duket for Selecter, Madness og The Beat, for å nevne tre.
Musikk 1979 – USA
Billboard oppsummerte 1979 under overskriften «The Great Rock/Disco Title Bout» og kalte det «a year of change in popular music». Discoen nådde sitt absolutte kommersielle høydepunkt: Donna Summers «Bad Girls» lå fem uker på førsteplass, «Hot Stuff» tre; Chic, Gloria Gaynor, Anita Ward og Amii Stewart hadde alle listetoppere. Donna Summer var Billboards fremste kvinnelige singleartist. Dette skjedde samtidig med en voldsom antidisco-reaksjon: Disco Demolition Night, i Chicago 12. juli, som utviklet seg til opptøyer. Disco-opptøyer, altså, mens radioen bare fortsatte å pumpe ut “Bad Girls” og «Good Times».
På siden av discoen begynte Amerika sakte å oppdage new wave. Den nye oljen. Og den levde rett utenfor deres eget stuevindu. Der var sannelig Blondie, og Capitol lyktes i å piske opp fanentusiasme av nesten-Beatles-proporsjoner for Amerikas egne Beatles-new wavere The Knack. De trykket også sine favorittbriter The Police og Dire Straits til brystet, og Robin Scott alias M sikret en fulltreffer med elektropop-sukkertøyet “Pop Muzik”.
Michael Jackson ga en smakebit på kommende verdensherredømme med “Off The Wall”. Og dermed kunne 80-tallet begynne.
5 singler:
The Knack – «My Sharona» (Capitol)
Capitol ville oppleve et Beatles om igjen, og klarte i hvert fall en avglans med The Knack, som skjøt til topps i kraft av sin ungdommelig friskhet, sine pene bukser, sine matchende lugger og det faktum at de var på Capitol. The Knack var et surrogat som funket, det lærte amerikanerne om new wave på den myke, amerikanske måten. Her var alt man trengte, fremført med gitar, bass og trommer. Og ikke en speilkule i mils omkrets.
Berton Averres gitarfigur, Bruce Garys brutalt presise trommer og den halvt stammende vokalfraseringen gjør innspillingen til én lang, rytmisk hook. Teksten ble langt mer problematisk med wokens inntreden. Den handlet om Doug Fiegers kjæreste, Sharona Alperin, som var 17 da den 25 år gamle Fieger møtte henne. Det smakte beskt av “Young Girl” og Union Gap i 1968, men ikke riktig så ille, den den unge damen Gary Puckett sang om neppe var passert 16. Nok om Knack. De var uansett ikke rockens fremtid, bare et kjapt, nostalgisk flir. Så var deres 15 minutter forbi.
Blondie – «Heart of Glass» (Chrysalis)
Med «Heart of Glass» kombinerte Blondie new wave og disco så elegant som bare det. Debbie Harry og Chris Stein skrev den allerede i 1974 og prøvde låten både som ballade og reggae før produsent Mike Chapman tok tak i den under “Parallel Lines”-innspillingene. Roland-trommemaskinen og synthesizeren ble sentrale i den endelige versjonen, samtidig som Clem Burke la analoge trommer over den maskinelle pulsen. Et genitrekk.
De pulserende synthesizerne og Harrys bemerkelsesverdig kontrollerte vokal signaliserer nye retninger for new wave-popen. Dessuten fremstår rebellene som romslige. «Heart of Glass» visket ut skillet som samtidens «disco sucks»-retorikk ønsket å gjøre absolutt. En gruppe fra CBGB-miljøet kunne bruke Studio 54s rytmiske språk uten å oppgi sin identitet. Et mirakel. Eller egentlig, helt selvfølgelig.
Donna Summer – «Bad Girls» (Casablanca)
En messingblåser-drevet discoplate, og et smart trekk fra Donna som brått utvider repertoaret og fremstår som noe uendelig mer enn Eurodisco-dronningen Giorgio Moroder skapte. “Bad Girls” er mer et fett rockenummer enn genre-disco.
Tekstens utgangspunkt var heller ikke bare en fantasi om natteliv. Summer fortalte at en kvinne på kontoret hennes var blitt stoppet av politiet fordi de antok at hun var prostituert; hendelsen dannet utgangspunktet for sangen. Summer gir gateprostituerte menneskelighet snarere enn bare å bruke dem som dekorasjon. Hun turnerer ufordringen lekent og myndig.
Chic – «Good Times» (Atlantic)
“Risqué”-albumet er antagelig Chic-duoen Nile Rodgers og Bernard Edwards' mest fullendte produksjon. Sjekk hvor komplisert og sofistikert Chic-lyden var blitt. Uten å vifte med dollarsedler. Det er en plate bygget på ekstrem nøysomhet: Edwards' bassfigur, Rodgers' korte gitaranslag, Tony Thompsons trommer, og dessuten håndklapp, piano og strykere, sitter i et arrangement der ingenting er overflødig. Groovet ligger i spartanske byggeklosser som likevel får musikken til å virke overdådig.
Så kommer ettervirkningen som gjør singelen ikonisk. «Good Times» står i et bemerkelsesverdig historisk knutepunkt: Et av discoens siste enorme suksesser gir med sin basslinje det musikalske grunnlaget for rapens første store kommersielle gjennombrudd, Sugarhill Gangs «Rapper’s Delight» rappet basstemaet. Vi skimter fremtidens hiphop.
M – «Pop Muzik» (Sire)
«Pop Muzik» gjennomgikk både en R&B-versjon og en funkversjon før Robin Scott fant frem til den elektroniske innspillingen som ble utgitt. Ambisjonen var uvanlig selvbevisst: han ville lage en blanding som oppsummerte 25 år med pop, og mente samtidig at disco, i motsetning til den generasjonskløft-utvidende rock'n'rollen, hadde skapt et internasjonalt fellesskap på dansegulvet. Scott fremhevet selv Donna Summers «I Feel Love» som inspirasjon og beskrev studioet som malerens lerret. Maskiner, overdubbinger og musikere kunne pensles inn, lag for lag.
Det spesielle er at «Pop Muzik» verken er ordentlig rock eller ordentlig disco. Den maskinelle pulsen, de korte synthesizerfigurene, Scotts mekaniske megafonsnakkesang og hele ideen om pop som massekommunikasjon plasserer den nær synthpopen som skulle eksplodere de neste årene. Scott var bevisst på at maskinen nå kunne generere den perfekte pulsen som resten av musikken organiserte seg rundt.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1979
Januar
Den 1. januar oppretter USA og Folkerepublikken Kina fulle diplomatiske forbindelser.
Den 7. januar inntar vietnamesiske styrker Phnom Penh og styrter Røde Khmers regime. Pol Pot og styrkene hans trekker seg mot grensen til Thailand. Røde Khmer hadde siden 1975 stått bak et av århundrets verste folkemord, men regimeskiftet avslutter ikke konflikten i Kambodsja.
Den 9. januar arrangeres Music for UNICEF-konserten i FNs hovedkvarter med blant andre Bee Gees, ABBA, Donna Summer, Rod Stewart og Earth, Wind & Fire som del av FNs internasjonale barneår.
Den 16. januar forlater sjah Mohammad Reza Pahlavi Iran sammen med familien. Det blir et avgjørende vendepunkt i den iranske revolusjonen.
Februar
Den 1. februar vender ayatollah Ruhollah Khomeini tilbake til Teheran etter nesten 15 år i eksil og blir mottatt av enorme folkemengder.
Ruhollah Khomeini. (Foto: ukjent / Jamaran.ir / Wikimedia Commons. Public domain i Iran (PD-Iran))
Den 10.–11. februar bryter sjahregimet endelig sammen da hæren trekker seg tilbake til kasernene og revolusjonen får kontroll over staten. Pahlavi-dynastiet er slutt.
Den 17. februar invaderer Kina det nordlige Vietnam. Den korte kinesisk-vietnamesiske krigen henger sammen med Vietnams invasjon av Kambodsja og rivaliseringen mellom Kina og Sovjetunionen om innflytelse i den kommunistiske verden.
Mars
Den 5. mars passerer Voyager 1 Jupiter på nært hold. Ferden gir blant annet bilder som avslører Jupiters ringsystem, og kort etter blir aktive vulkaner på månen Io påvist, første gang aktive vulkaner blir observert utenfor Jorden.
Den 8. mars demonstrerer Philips offentlig teknologien som skal bli compact disc, CD-en. I 1979 er dette fortsatt laboratorieteknologi, få år før formatet begynner å forandre plateindustrien.
Den 13. mars oppretter EF-landene Det europeiske monetære systemet, EMS, med ECU som regneenhet. ECU er ingen vanlig seddelvaluta, men systemet blir et viktig mellomstadium på veien mot den senere økonomiske og monetære unionen i Europa.
Den 15. mars trer den norske likestillingsloven i kraft.
Den 26. mars undertegner Egypts president Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin fredsavtalen mellom de to landene i Washington.
Den 28. mars skjer ulykken ved Three Mile Island i Pennsylvania, den alvorligste kjernekraftulykken i USAs historie til da. En reaktorkjerne blir delvis nedsmeltet, og ulykken får stor betydning for den videre amerikanske kjernekraftdebatten.
April
Den 1. april blir Iran formelt en islamsk republikk etter folkeavstemning. Revolusjonen har dermed gått fra opprør mot sjahen til etableringen av den statsformen landet fortsatt har i 2026.
Den 4. april blir Pakistans tidligere statsminister Zulfikar Ali Bhutto henrettet etter at general Zia-ul-Haq har overtatt makten.
Den 11. april inntar tanzanianske styrker Kampala, og Ugandas diktator Idi Amin flykter fra landet.
Den 23. april bryter det ut harde sammenstøt i London mellom demonstranter fra Anti-Nazi League og politiets Special Patrol Group under protester mot det høyreekstreme National Front. Læreren og aktivisten Blair Peach får dødelige hodeskader.
Mai
Den 1. mai får Grønland indre selvstyre fra Danmark.
Den 1. mai blir også et 1. mai-tog i Oslo utsatt for et bombeangrep.
Den 3. mai vinner de konservative parlamentsvalget i Storbritannia.
Den 4. mai blir Margaret Thatcher Storbritannias første kvinnelige statsminister. Maktskiftet avslutter James Callaghans Labour-regjering og innleder en politisk epoke som skal prege hele det britiske 1980-tallet.
Margaret Thatcher. Hun var angivelig laget av jern. (Foto: Rob Bogaerts / Anefo / Nationaal Archief, CC0)
Den 25. mai mister American Airlines Flight 191 en motor under avgang fra O'Hare i Chicago og styrter. Alle 271 om bord og to mennesker på bakken omkommer; ulykken er fortsatt den dødeligste enkeltstående flyulykken på amerikansk jord.
Juni
Den 2. juni kommer pave Johannes Paul II til hjemlandet Polen som den første paven som besøker et kommunistisk land.
Den 3. juni skjer en utblåsning ved Ixtoc I-brønnen i Mexicogolfen. Olje strømmer ut i månedsvis, og utslippet regnes som det største utilsiktede oljeutslippet til havs fram til Deepwater Horizon i 2010.
Utblåsning i Mexicogolfen. (Foto: NOAA / Wikimedia Commons, public domain)
Den 7. juni begynner de første direkte valgene til Europaparlamentet. For første gang velger innbyggerne i de daværende ni EF-landene representantene direkte.
Den 18. juni undertegner USAs president Jimmy Carter og Sovjetunionens leder Leonid Bresjnev SALT II-avtalen i Wien, et forsøk på å begrense supermaktenes strategiske atomvåpen. Årets senere utvikling i Afghanistan skal vise hvor raskt avspenningsklimaet er i ferd med å forvitre.
Juli
Den 5. juli oppretter motstandere av kraftutbyggingen i Alta- og Kautokeino-vassdraget protestleir ved Stilla, lenker seg sammen og stanser anleggsmaskinene. Alta-saken utvikler seg fra en strid om vannkraft til en av de viktigste konfliktene om naturvern og samiske rettigheter i moderne norsk historie.
Demonstranter fra Folkeaksjonen mot Altautbyggingen i Stilla i Alta. Altautbyggingen var omstridt fra planene kom i 1968. I 1979 forhindret folkeaksjonens lenkegjeng i Stilla arbeidet med anleggsveien. (Foto: Riksarkivet / Wikimedia Commons – ingen kjente opphavsrettsrestriksjoner)
Den 12. juli ender Disco Demolition Night på baseballstadion Comiskey Park i Chicago i kaos. Det som er markedsført som et anti-disco-stunt, får publikum til å storme banen.
Den 16. juli overtar Saddam Hussein presidentembetet i Irak. Få dager senere gjennomfører han en brutal utrenskning i Baath-partiet og konsoliderer makten.
Den 21. juli overtar sandinistene makten i Nicaragua etter å ha styrtet Somoza-dynastiet.
For the very first time ever / When they had a revolution in Nicaragua / There was no interference from America / Human rights in America / The people fought the leader and up he flew / With no Washington bullets what else could he do?
Sandinista
August
Den 10. august tar Krigsskolen i Norge opp kvinnelige kadetter for første gang.
Den 10. august utgis Michael Jacksons “Off the Wall”, albumet som markerer hans definitive gjennombrudd som voksen soloartist.
Min tur, fyller 27 - 13. august 1979
Tydeligvis glatte gulv i bystyret. Godt at noen slår et slag for tvangsvelgerne. Mye godt på kino, det meste litt gammelt, men avgjort klassikere. Dessuten er det en film med Michael Caine. Og spennende flyfilm på NRK i kveld.
Sonja raser mot pressen, og så bursdagen min og alt ting. Og Nå praktiserer overskrifter fremfor bilder på forsiden. Click-bait anno 1979. Verdens største blow-out, Vi Menn skremmer. Selv har jeg snakket med Dire Straits i Holland.
Den 27. august dreper IRA lord Louis Mountbatten med en bombe om bord i båten hans utenfor Irland. Samme dag dreper IRA 18 britiske soldater i Warrenpoint i Nord-Irland. Begge angrepene blir stående blant de mest sjokkerende hendelsene under The Troubles, den langvarige konflikten om Nord-Irlands status og forholdet mellom republikanere, unionister, britiske styrker og paramilitære organisasjoner.
September
Den 1. september passerer Pioneer 11 Saturn og blir det første romfartøyet som besøker planeten.
Den 16. september utgis Sugarhill Gangs “Rapper’s Delight” i USA. Den blir den første rap-singelen som når Billboard Top 40 og et avgjørende øyeblikk i hiphopens overgang fra lokal New York-kultur til kommersiell populærmusikk.
Den 17. september fjerner politiet 80 Alta-demonstranter ved Stilla, men protestleiren består.
Den 20. september styrtes Jean-Bédel Bokassa i Det sentralafrikanske keiserdømmet med fransk militær støtte. Bokassa hadde i 1976 utropt seg selv til keiser; etter kuppet blir landet igjen Den sentralafrikanske republikk.
Oktober
Den 15. oktober lover den norske regjeringen å utsette Alta-utbyggingen. Samiske aktivister som sultestreiker utenfor Stortinget, avslutter aksjonen, men konflikten er langt fra over.
Den 26. oktober blir Sør-Koreas autoritære president Park Chung-hee skutt og drept av landets etterretningssjef Kim Jae-gyu.
November
Den 4. november stormer iranske studenter USAs ambassade i Teheran og tar rundt 90 mennesker som gisler, 53 av dem amerikanere. Gisselkrisen blir en hovedsak i amerikansk utenrikspolitikk og binder utviklingen tidlig i året, sjahens fall og Khomeinis maktovertakelse, direkte til en dyp konflikt mellom Iran og USA.
Den 20. november okkuperer rundt 200 væpnede islamistiske opprørere stormoskeen Masjid al-Haram i Mekka, islams helligste sted. Saudiarabiske styrker gjenerobrer området etter blodige kamper som etterlater rundt 250 døde og 600 sårede.
Den 21. november fører falske rykter om at amerikanere sto bak okkupasjonen av stormoskeen til at USAs ambassade i Islamabad blir stormet og satt i brann. Fire mennesker blir drept.
Den 24. november kommer Statfjord A i produksjon. Det er et viktig punkt i oppbyggingen av den norske oljeøkonomien.
Den 28. november flyr Air New Zealand Flight 901 inn i Mount Erebus i Antarktis under en sightseeingflyging. Alle 257 om bord omkommer.
Desember
Den 12. desember vedtar NATO det såkalte dobbeltvedtaket. NATO tilbyr Warszawapakten forhandlinger om begrensning av sovjetiske mellomdistanseraketter, men bestemmer samtidig at nye amerikanske atomraketter skal utplasseres i Vest-Europa dersom forhandlingene ikke fører fram. Vedtaket blir utgangspunktet for Euromissilkrisen og de store europeiske fredsdemonstrasjonene tidlig på 1980-tallet.
Den 21. desember undertegnes Lancaster House-avtalen om våpenhvile i Rhodesia, et avgjørende steg mot avslutningen på frigjøringskrigen og etableringen av Zimbabwe året etter.
Den 24. desember innleder Sovjetunionen i hemmelighet invasjonen av Afghanistan.
Den 27. desember blir Afghanistans leder Hafizullah Amin drept i den sovjetiske operasjonen Storm-333 og erstattet av Babrak Karmal. Dermed begynner for alvor den sovjetisk-afghanske krigen, som skal vare gjennom nesten hele 1980-tallet.
Julelektyre:
De amerikanske gislene i Teherean får en trist julaften, sinssykdom truer. Tunge filmtitler i romjulen, vampyrfilmen “Kjærlighet ved første bitt”, “Alien”, “Butch Cassidy & Sundance Kid”, “Maria Brauns ekteskap”, “Manhattan”, “Rocky II”, “Blikktrommen” og … “Sound Of Music” !?! Jul i Skomakergata på TV.
Herregud for en teaser: “Aldri har du lest så mye nytt om så mange”. Det er jo ren skremming. Vi Menn ser mer fristende ut. Og DET NYE, selvfølgelig.
Fred, litteratur og sport
Nobels fredspris
Mor Teresa
Fire bøker:
Verdenscupen langrenn (uoffisiell)
Oddvar Brå vinner foran Lars Erik Eriksen.
VM skøyter Bislett
Eric Heiden verdensmester, vinner samtlige distanser og er nærmere fem tidspoeng foran Jan Egil Storholt på 2. plass. Den mest absurd enorme seiersmarginen i skøyteløp noensinne.
Engelsk fotball
Liverpool FC blir som vanlig engelsk seriemester.
Norsk fotball
Viking blir norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Haugar 2–1.
Viking blir også seriemester i fotball for menn.
Jeg tipper julen 1979. Det er i hvert fall i Halden. Vi ser min mor, Jakob og Grete. Og ja, jeg ba ChatGPT restaurere farvene i bildet. Det var blitt helt gulrødt-blast.
Som vist.