1980 - tilbake til fremtiden
JANUAR – HVA SLAGS FRISYRE ER DET?
Zappa i Oslo i januar 1980. (Foto: Det Nyes arkiv/Svein Boye Andersen)
Denne måneden var Frank Zappa på snarvisitt i Oslo for å promovere filmen "Baby Snakes", vist som lukket forestilling på Colosseum. En ganske selsom sak på to og en halv time. Han ga også intervjuer, og jeg fikk et eksklusivt møte med legenden hvor jeg overrakte ham Det Nyes diplom for seier i leseravstemningen for 1979: Årets vokalist og årets single ("Bobby Brown"). Akkurat det tok han med godt humør.
Zappa, popstjernen.
De gangene jeg fikk sjansen til å intervjue Zappa var han alltid imøtekommende og sympatisk. Han greide imidlertid ikke å holde tilbake en kommentar til min fjonge pannelugg denne gangen, eller fraværet av en. Dagen før var jeg blitt så lei av å få håret i øynene at jeg tok saksen og resolutt klippet hele greia av. Det så ikke pent ut. Det så ut som om jeg hadde hatt en hjerneoperasjon. Så måtte jeg oppsøke frisøren på Majorstuen og etterslukke. Han gjorde så godt han kunne.
Zappas bemerkning: "What kind of haircut is that?" Les gjerne dette intervjuet og alle mine andre saker om Frank Zappa her.
Det kom en del LP'er i januar 1980, men ingen av dem fikk veldig mye spilletid i Harald Hårfagres gate 12 C, bortsett fra Pretenders. Det gikk mer i singler. Singelplatens come-back i England hadde gjort alt mye gøyere. Og kortere.
FEBRUAR - PRINSEN PURSEY
Det var på den tiden jeg vandret rundt i Liverpool og London på leting etter Beatles-spor. Det var også på den tiden da Jimmy Pursey var i Oslo og ergret seg over at verden ble styrt av folk over 60 - altså sånne som meg i dag (uten at jeg kan si at jeg merker noe til at verden innretter seg etter mine ønsker). Men Pursey var uansett en prins.
Det Nye 29. april 1980.
I februar 1980 spilte jeg vel knapt noe annet enn The Clash' "London Calling" som jeg syntes var verdens viktigste og beste album akkurat da. "The Wall" gadd jeg knapt høre på, og jeg sa nei takk til å se Pink Floyd fremføre den i London. Hvis du lurer på om jeg angrer, nekter jeg å svare.
MARS – HALDEN, SVART BELTE I STUPFYLLA
Det begynte å bli alvorlig morsomt å følge norsk rock. Jeg har ikke egentlig noe forhold til Halden selv om enkelte i Halden trodde det, min mor og stefar og mine brødre bodde jo der. Aage Friis var endog byens kultur- og kinosjef. Ergo måtte fraværet av rabulisten fra Det Nye skyldes at han hadde falt av vognen før Vestby, eller noe sånt. Jeg dukket jo opp i Halden hver jul og sommer, så noe måtte det være.
Tom Skjeklesæther traff jeg første gang da han gikk rundt med et selvlaget The Jam-jakkemerke av papp; han var i krangel med gamle Aage over kultursjefens angivelige vannskjøtting av byens levende rockemiljø. Tom hadde endog stappet sne i kultursjefens bensintank (kultursjefen trodde at det var sukker), bare for å markere.
Ergo fremsto Tom som noe anspent og vaktsom da jeg skulle intervjue hans nye blinkskudd, The Young Lords. Første gang jeg så dem, kalte de seg Ice Cream Band og varmet opp for Elvis Costello i Chateau Neuf. Jeg ble ikke veldig imponert av det. Men så kom navnebyttet og det som skulle bli gruppens eneste LP.
Tom hadde ingen grunn til å frykte konfrontasjon. Jeg ble vel om mulig deres største fan. Og brukte en del tid og spalteplass på å fortelle Norge det. (Hele intervjuet fra 20. mai 1980 står nederst i denne posten, bare scroll ned.)
Nå kom Halden-turene mine plutselig svært tett. Det var mange grunner til å dra til Halden - ikke minst fordi man traff en gjeng som hadde svart belte i stupfylla, og fikk sjansen til å spille fotball midt på natten i rosehaven til noen som hadde all grunn til å bli grinete da de kom hjem neste dag. Jeg husker også unison midnatts-gugging på utstillingsvinduet til den lokale musikkforretningen som hadde The Kids' "Sønner av Norge" utstilt. Man havnet på fest på de mest uventede steder. Det var alltid en fest. En natt bodde jeg på et hotell, eller var det pensjonat, ved jernbanestasjonen, der var innehaverne veldig rundhåndet med ølkranen, og overlot hele stasen til meg og noen lokale hurragutter da de dro hjem for å sove. Et helt hotell for meg selv, faktisk.
Her foregriper jeg litt da dette fotografiet er fra 1981. Helt til venstre, Stein Ramberg (Saturday Cowboys), ryggen og fotobagen til Inge Lundereng (Det Nye), Ole I'Dole med russelue og gate-pils, Tom Skjeklesæther (manager og platedirektør) og Bjørn Juliussen (Saturday Cowboys). (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Ole I'Dole var blåruss. Pedal O'Dahli gikk med posten. Og Henning Kvitnes var kongen med det lure sideblikket og en stabel låter han måtte skrive. Og sannelig fikk vi alle byens raggare til å kjøre kortesje ned Lolita Lane mens vi fotograferte Saturday Cowboys i Abbey Road-positur over fotgjengerovergangen. Mitt første besøk i New Noise-kontorene, en trehusbakgård hvor Tom kom springende ut døren i vill jakt på en rotte. Slike ting. Bortsett fra at mye av det jeg nevner skjedde i 1981. Men kontakten og båndene til Halden ble altså knyttet i 1980 - og begynte med Young Lords, og ikke mine innflyttede foreldre.
Verdens beste Young Lords fotografert utenfor Ambassadeur Hotel senvinter 1980. Tom Skjeklesæther i Hennings høyre brilleglass (sett fra Hennings side av brilleglassene).(Foto: Yan Calmeyer Friis)
Og ennå har jeg ikke nevnt Stavanger og min kjærlighet til Stavangerensemblet. Og kvelden da Froddi tryna ned i orkestergraven på Chateau, og fortsatte å synge, med spjæret bukse og blodig legg. Tider.
APRIL-MAI – DA PAUL PISSET I VEGGEN I ABBEY ROAD
Begivenhetsrike vår-uker. Jeg møtte Leonard Cohen igjen. Du finner intervjuet i min Leonard Cohen-seksjon hvis du klikker her.
Dessverre er originaldiaset gått tapt. Leonard stilte opp for meg dagen etter intervjuet, utenfor Ambassadeur. Det regnet. “It fits my mood”, sa han tørt. Og smilte.
xxx
Men vårens høydepunkt var London-turen i mai da jeg møtte Paul McCartney for andre gang på bare noen få måneder. Han husker meg til og med! Det gjaldt lanseringen av "McCartney II", og skjedde i Abbey Road hvor Studio 2 var rigget til med småbord og stoler for europeisk presse.
Vi ble fordelt fem og fem ved hvert bord, og så tok Paul runden og satt ned en halvtime eller så (timeplanen sa 15 minutter, men Paul var ikke så nøye med akkurat det) før han gikk videre.
Jeg var privilegert denne dagen da jeg hadde trofeer å dele ut til Paul for hans seier i Det Nyes leseravstemning 1979 (årets musiker/komponist). Paul elsker trofeer. Ergo hadde jeg egen avtale før pressemøtet startet, oppe i det legendariske kontrollrommet hvor George Martin hadde regjert.
Paul var all smiles and thumbs aloft da jeg ankom – utstyrt med rød nellik i knapphullet (obligatorisk for alle pressefolkene i Abbey Road denne dagen). Jeg sto der som et nek da det stygge trofeet i glass og ramme skulle overrekkes. Paul var proff og grep tak i meg. Og slik ble det bildet tatt.
Nå man skal møte Paul McCartney har man på seg Residents-trøye og kartboken London A-Z i jakkelommen. (Gammelt jungelord) (Foto fra Det Nyes arkiv)
Da Paul møtte pressen i Drammenshallen i 1989, hadde jeg med meg DET NYE-diplomer, Paul elsker nemlig ordet “awards”. Det han ikke visste var at de denne gang var falske. Det hadde ikke vært noen leseravstemning for 1989 ennå, det var jo bare september. Det bemerket Paul også. jeg skyldte på lang trykningstid. Hele poenger var å oppnå nærkontakt (som vist på bildet til venstre), da vi hadde fått beskjed på forhånd om at Paul ikke skrev autografer denne dagen. Men da jeg sto der med flotte diplomer, og brått stakk til ham fotografiet fra Abbey Road i 1980, kunne han ikke godt si nei, og dermed signerte Paul bildet. Ikke så mange som har bilde av seg selv og Paul McCartney, signert av mannen.
Dermed var jeg nå Beatles-veteran. Nærmest en venn av bandet. Jeg hadde tatt på og snakket med John Lennon (1971), sett Pauls Wings live mens de spilte på småsteder (Njårdhallen 1972), blitt observert av George Harrison på bare et par meters avstand (i Royal Albert Hall 1974), sett siste inkarnasjon av Wings live og snakket med og tatt på Paul McCartney (Liverpool 1979) og nå sannelig igjen snakket med og tatt på Paul McCartney – i Abbey Road (1980). Dessuten hadde jeg pressefolderen til «Ringo’s Rotogravure» signert av Ringo selv - og inkludert den lille Ringo-lupen. Veteran.
Jeg var heldig denne maidagen i Abbey Road - eller uheldig - og fikk bordet Paul oppsøkte først. Intervjuet gikk fint. Og så var det slutt. Men man forlater ikke Abbey Road frivillig når Paul befinner seg i samme rom. Så da Paul var i gang med bord 2, minglet jeg med andre pressefolk, spionerte på bord 2 og drakk gratis. Noen vil si bælmet. Man blir jo opprømt. Jeg mener, fuckings Abbey Road! Jeg inspiserte vegger og hjørner, studerte ettertenksomt gulvet, tok noen prøvende skritt opp trappen til kontrollrommet, men ble kontant stoppet. Restricted area. Hjalp ikke at jeg hadde nettopp hadde vært der sammen med Paul.
Men dassen var for alle. Og slik gikk det til at jeg fikk inn det gamle pissoar-trikset på den mest berømte beatle av dem alle.
Det var bare én person på toalettet da jeg kom skjenende for å lette blæren, og han sto i en bås med døren på gløtt. "Ah! You’re human!" utbrøt jeg begeistret. Paul, for det var ham, skvatt og skvettet nervøst, vred seg mot babord for å sjekke om det var fare på ferde, og det var det jo, og dermed gikk strålen i veggen.
Noen stygge Liverpool-gloser senere sto han ved siden av meg og såpet inn hendene. Det oppsto en liten samtale som gikk greit inntil jeg begynner å snakke om Beatles-outtakes. Han fornektet outtakes’ene med slik kraft at jeg kunne se nesen vokse og hørte haner gale, og jeg sto selvfølgelig på mitt. "Jeg har mange bootlegs. De inneholder mange outtakes."
Jeg begynte å ramse opp outtakes med en diksjon i slappeste laget, noe som antagelig medvirket til at Paul ikke regnet meg som sin gode venn lenger. Munnen ble smal.
Akkurat da dukket Linda opp i døren. Hun syntes vel at det drøyde med Paul. "Everything OK?" Spørsmålet utløste stor gjensynsglede. "Ah Linda, there you are!" Og ut føk han.
Mitt andre intervju med Paul på én og samme dag, ble altså i korteste laget. Men var han endelig kvitt irritasjons-monsteret fra Norge? Særlig.
Her var vi fortsatt (nesten) bestevenner. Men så måtte jeg på do …
Det var fortsatt drikke igjen, og den nå lett ustø journalisten minglet og minglet – ja, det er mulig at han manglet litt også, og fikk en idé. En strålende en. Min venn Arve, han er jo Beatles-fan og vil sikkert ha en signert plate, tenkte den omsorgsfulle nordmannen. Hm, hvor var Paul? Jo, der, i et provisorisk fotostudio rigget til borte i hjørnet. Han var midt i et fotoopptak og blitzparaplyene lynte.
— Hei, det er meg igjen! Kan jeg ta denne platen?
Sa jeg og tok eksemplaret av «McCartney II» som han sto med i hånden. Det fulgte en lang og snøvlete forklaring om Arve og Beatles og både det ene og det andre.
Pauls ry som diplomat hang nå i en tynn tråd, for han begynte å putre som en liten trykkoker mens han åpnet og lukket nevene. Trøkk 16 på gang? Nei, han overvant seg selv, og signerte mumlende platen som egentlig var en del av fotoopptaket jeg hadde avbrutt. «Arve», skrev Paul og lurte på om vi var done for now.
Jeg forsøkte å tenke etter, men ble distrahert av en hyggelig dame som fryktelig gjerne ville vise meg veien ut. Ja, faktisk ble hele nellikgjengen utvist. Pressemøtet var over. Takk for at dere kom.
Jeg tenkte at dagen fortsatt var ung i en lett tiltagende skumring og satte kurs for et av de mindre spillestedene i London, et gammelt teater. Med to signerte "McCartney II" i skuldervesken, og solbrillene på. Dørvakten, en tatovert kjempe med skjegg, så nedlatende på meg. Hvor jeg hadde tenkt meg hen? På Magnum-konserten, snøvlet jeg og viste adgangstegnet noen snille på Jet Records hadde gitt meg.
- Med den nusseblomsten? Sa kjempen og dytter en stiv pekefinger i nelliken min (som jeg hadde glemt).
- Det er fordi jeg er kameraten til Paul McCartney, forklarte jeg.
- Kom deg vekk, din sissy! Går du inn sånn får du grisebank.
Jeg trakk meg tilbake. Så forbannet han ble, da! Jeg var uansett ikke noe glad i Magnum.
Det skulle gå noen år før jeg traff Paul igjen. Og da hadde han heldigvis glemt episoden med den norske nellik-fylliken som fikk ham til å pisse i veggen på Abbey Road.
OBS! Les hele reportasjen og alt annet jeg har skrevet om Paul McCartney, inkludert intervjuene, her.
Og under har du utvalgte singler som snurret på grammofonene sommeren 1980.
JUNI-JULI – BRIAN OG DEN SKUMLE COLA-OPPTREKKEREN
Jeg var hektet på Magazines "The Correct Use Of Soap" og Dostojevskij. "Brødrene Karamazov" ga meg nesten feber, jeg var dypt inne i handlingen og menneskene. Jeg uttalte navnene deres høyt hver gang de dukket opp i handlingen, et triks som gjør det lettere å huske dem og skille dem fra hverandre. Bøkene brant under huden og i hjernen. De brant til og med sterkere enn Kafkas «Slottet», min favorittroman til da.
Magazine passet som hånd i hanske. Går det an å starte en sang bedre:
I am angry, I am ill and I'm as ugly as sin
My irritability keeps me alive and kicking
I know the meaning of life, it doesn't help me a bit
I know beauty and I know a good thing when I see it
This is a song from under the floorboards
This is a song from where the wall is cracked
My force of habit, I am an insect
I have to confess I'm proud as hell of that fact
Og der tok gitaren av og Devotos stemme ble gul. Hvem bryr seg om norske hitlister da?
Midtveis i juni. Ser at jeg leverte en inspirert anmeldelse av Lou Reed som ukens utvalgte. Og sannelig hadde jeg intervjuet de to raringene Buggles også. Trevor Horn med de store nerdebrillene var hyggelig å prate med. Så mye husker jeg. Men hvem hadde tippet at han skulle begynne i Yes og bli en av de virkelig kule samtidsprodusentene, mannen som oppfant lyden til Frankie Goes To Hollywood?
Den uetterrettelige Sorkne slo til med Uriah Heep-intervju. Selv fikk jeg audiens hos godseier Ian Anderson, innom Norge som snarest. Jeg ble advart på forhånd om at han var en surpomp. Men ble overrasket, for den Ian Anderson jeg møter var en engasjert, elskverdig og hyggelig fyr.
Det Nye, 1. juli 1980.
Av den ukens nye plater var jeg begeistret for Pete Townshend, Monochrome Set, Cure, Elton John og Sjølmord. Med høygravid kone i huset får man ikke reist så mye rundt, men spilt masse plater.
Det Nye fra 1. juli 1980 husker jeg godt. Yr av begeistring for Stavangerensemblets debut-LP ("det manglende bindeledd mellom Harald Heide-Steen jr. og Bob Dylan")! Men aller mest fordi jeg fikk John Smith til å anmelde K.M. Myrland, en plate han likte så dårlig at han utbrøt "Jeg fikser han ikke"... på trykk, noe som utløste varselsignaler fra nord om at samme Myrland hadde til hensikt å grisebanke unge Smith, bare han fikk tak i ham. Dette gjorde John svært urolig. Jeg ville vurdert å reise bort.
Jeg likte ikke den Myrland-platen i det hele tatt, men var feig og overlot jobben til John. Jeg visste hvordan han ville reagere. John klarte ikke å gjøre seg til, ærligheten bare datt ut av ham, og da var han ikke nådig. Nå hadde han ertet på seg en rasende sjømann med noe å hevne.
En uke senere bød Det Nye på mitt møte med gretne Graham Gouldman, og flanering i Hyde Park. Jeg var jo verdensmann. Dessuten hadde jeg fått den amerikanske utgaven av "Rarities" og aksepterte uten å blunke Roxy Musics "Flesh + Blood", og det med glimrende begrunnelse.
22. juli ble jeg far til en liten jente. Det var bakerovnhete dager, og Rolling Stones hadde en ny LP ute. Jeg feiret disse dagene alene hjemme med alt for lite søvn. Neppe noe sjakktrekk da små, nyfødte barn lager lyder, veldig gjerne om natten, og nybakte mødre trenger søvn. Som jeg angret på ute-på-byen-rundene og sigarettene og drinkene! Og nå var det for sent.
Den uken kom min rapport fra Beach Boys' besøk i Oslo på trykk. Det jeg husker best fra seansen er Brian Wilson, fullstendig bortkommen i showbiz-møtet med pressen på Ambassadeur. Vi fikk servert gruppen samlet på rekke og rad bak et bord oppe på et podium, der satt Brian og jafset i seg pannekaker, og svarte ikke på noe.
Da han vil ha seg en Cola, ble han stående aldeles ulykkelig og speide etter opptrekker. Jeg viste ham at den satt i veggen, og åpnet min egen Cola for å illustrere.
Han så stumt på opptrekkeren, lenge, deretter så han på flasken ... så satte han fra seg colaen og gikk.
Etterpå ble pressen spredd rundt på småbord, og hvert bord fikk besøk av en beach boy (men ikke Brian) og en av Lars Keilhaus kassettbåndopptagere. Han hadde mange. Han var vel forberedt og godt forrykt. Her skulle ikke et ord fra de amerikanske snuskeduskene gå til spille.
Nå er Lars reist over elven, Gud velsigne ham. En herlig eksentrisk original med elegant penn som ikke ville noen noe ondt, bare han fikk grumle i fred.
OBS! Du kan lese hele reportasjen ved å klikke her.
AUGUST-SEPTEMBER – MIX-TAPE OG RØDBET-KAKER
Jeg var nybakt far, og min datter sov ikke nødvendigvis når man helst vil at hun skulle sove. Jeg, som var vant til at man sov når man ville, fikk meg en lærepenge. Livet bød på nye og helt andre boller. Og snart fikk hun kolikk.
På dette tidspunktet var jeg trett og varm og utmattet. Jeg hadde vakt særlig på ettermiddagene. De kunne være ganske rå, for kolikken var på gang, og vi hadde kikhoste i vente også. Mens moren og (i perioder) min datter sov, brukte jeg ettermiddagene til å lage kassetter. Jeg fulgte mine New Musical Express slavisk, og plasserte alle platenyheter avisen omtalte, og som jeg hadde på LP eller single, i kronologisk rekkefølge, og på coveret skrev jeg ned tittel, artist, utgivelsesdato og eventuell listeplassering med bitteliten skrift. Det var et prosjekt som ga meg superkrefter, så fascinerende og nerde-gøy var det.
Kassettbunken vokste fort. Jeg hadde mange plater. Og jeg oppdaget låter jeg hverken visste at jeg hadde eller hadde hørt før. Hemmelige singler som kloden aldri oppdaget, side om side med verdensslagerne.
Noen år senere, under en biltur til Trondheim sammen med Tor Milde, fikk vi stor glede av disse kassettene. De spilte masse vi hadde glemt, og en del vi aldri hadde hørt. Popquiz gjennom Østerdalen i mørket. Vi var lykkelige mens vi stormet mot Trondheim i et desperat håp om å nå barene før midnatt. Vi klarte det også. Med fem minutters margin.
Kassettmannen våkner. Høsten 1980.
Kolikkhøsten fant sin form, og søvnen var en ensom jeger. Jeg hadde nok å gjøre. En Pink Floyd-serie. Snart Ramones i Oslo. Og sorterte fortsatt inntrykkene etter at Chrissie Hynde, drivende full, lente seg over meg på Downtown (i juni), og lurte på om vi kunne dra hjem til meg og ha det litt skøyeraktig, noe hennes tourmanager slett ikke syntes var en god idé, så han dro henne etter håret mot heisen, mens hun bælmet vin rett av flasken. En popstjerne etter min smak.
Det Nye 7. oktober 1980.
KNA-hotellet i 1932. Hjem for tyske offiserer under krigen, og for fire blad Ramones i august 1980. (Nasjonalbiblioteket, Lisens: Public domain)
Ramones inntok Oslo 30. august. Først pressemøte på KNA-hotellet (Marky smilte fra øre-til-øre etter sin handletur på Karl Johan, han hadde funnet en samlekassett med Herman’s Hermits, som hele bandet studerte med stor interesse).
Markys funn fikk hele bandet til å juble. Han kjøpte den på kassett, selvfølgelig.
Etterpå var det konsert i Chateau, den berømte som noen idioter ødela ved å storme scenen, tross protester både fra bandet og arrangøren . Det ble advart over lydanlegget, skjedde noe slikt igjen, ville Ramones avbryte konserten og gå. De fikk spilt to låter til, og så stormet idiotene scenen igjen. Dermed var Ramones’ første konsert i Norge over.
Det Nye, 28. oktober 1980
Mange år senere ble det utgitt et uoffisielt” album med hele Oslo-konserten.
Oslo-konserten, lekkert innpakket pirat-LP. Albumet avslører at gruppen fikk spilt langt mer enn myten vil ha oss til å tro. 24 låter, faktisk, hvorav bare de siste ødelagt av publikumsangrepet på scenen.
Bare to dager etter Ramones, var det Denny Laine på Club 7. En smått bitter Denny Laine, dypt skuffet over at Wings-kapteinene herr og fru McCartney svek kollektivet med sin tøvete innsmugling av marihuana i Japan. Det ødela turnéen, og til slutt også bandet. Nå var Denny på Club 7, med sin fnisekone JoJo og Wings-trommeslager Steve Holly.
OBS! Hele intervjuet finner du på min Paul McCartney-side, bare klikk her.
Fra Det Nye, 4. november 1980. (Foto: John Smith)
Filmen "1958" var det siste nye. Jeg fikk i oppgave å bruke en hel Plater i fokus til klassisk rock'n'roll fra 50-tallet. Det var ikke vanskelig å finne gode kandidater. Men det gjorde jo New Jordal Swingers' soundtrack en bjørnetjeneste.
Jeg gadd aldri se filmen. Men gjennom Eirik kjøpte jeg en skinnjakke fra kostymelageret etter at filmen var ferdig. Dritbillig. Stilig jakke, tykt skinn, svart som natten. Jeg elsket den jakken. Den var kunstig slitt for å gi autentisk inntrykk i filmen. Det gjorde den bare enda tøffere. Nå henger den i garderobeskapet nede. Foret er slitt i stykker, lommene virker ikke mer, men jakken er fortsatt super. Jeg må få den restaurert.
Jeg var begeistret for det nye Kjøtt-EP'n, og det delte jeg med Det Nyes lesere. Skjønte ikke hvordan jeg kunne finne på å selge den ni år senere. Men jeg gjorde mye dumt ni år senere. Å selge hele vinylsamlingen min kommer ganske høyt opp, da.
Gode, gamle redaktør Rigmor Foss, ukepressens fremste anarkist, ga meg oppgaven å redigere Pink Floyds historie som føljetong i bladet. Antagelig fordi datteren hennes Guri, hadde oppdaget dem. Og på platesidene var det Friggin' in the riggin' med Sex Pistols.
Levde et rolig liv på denne tiden. Familiemannen, nybakt far. Helios-kunde. En spiser av rødbetkarbonader (skikkelig ugodt - det hjelper ikke med tyttebær), og en trollmann på mixtape. Jeg var overmannet av den store følelsen: Jeg hadde sett Lyset. Og Lyset gikk under navnet Dexy's Midnight Runners. Snart kom de til Oslo.
OKTOBER – DOWNTOWN MED STEIN OG GARY
Jeg var begynt å henge i Trondheim, og hadde gjenoppdaget Casino Steel som nå var skråsikker på at han skulle bli verdensstjerne igjen. Denne gang med Gary Holton, Geir Waade og J. P. West. De kalte seg Lipservice, og var aktuelle på DET NYE-kassetten med "Goodnight Irene".
Stjernebildet. Det Nye, 11. november 1980.
Det Nye var så til de grader tidlig ute med Holton & Steel (som de til slutt ble kjent som), over et år før "Ruby" entret VG-listen. Jeg fikk en drøss buttons, tror jeg har noen ennå, og hang på gamle Downtown i trønderbyen. Legendarisk sothule uten luftsirkulasjon, sigarettrøken ble der nede, den flyttet inn permanent, man burde egentlig hatt med seg surstofflaske og maske. Verste inneklimaet jeg noensinne er blitt utsatt for.
Men sutret jeg? Selvfølgelig ikke. Alle de morsomste menneskene gikk på Downtown. Der var det BS & vann og Gary og Stein borte i baren, kledd som natten, fulle som alker, og angrepet av sinte feminister som øyeblikkelig ble jaget på dør av en bataljon snupper i nettingstrømper, oppsprayet hår og lepper av blod. Ingen fikk kødde med Gary og Stein, nemlig. At Stein elsket countrymusikk gjorde ham ikke mindre sympatisk. Jeg hadde med en kassett til ham en kveld, tapet hjemme i Oslo, Jerry Lee Lewis' "Country Songs For City Folks". Der er “The Wild Side Of Life" i verdens beste versjon.
Tror disse bildene ble tatt av Arne Nordtømme.
Det var her i Trondheim jeg fant min soulbrother Arne Nordtømme også, Foto-Arne blant venner. Han hadde alltid plass for ovenattingsgjesten fra Oslo. Arne fikset intervjuer, bilder, you name it. I mange år var vi Det Nyes superteam i Trøndelag. Noen ganger trodde folk at jeg hadde flyttet til byen. Så ofte var jeg der. Men aldri mange dager i ett strekk, for jeg var blitt far.
Denne måneden skjedde det ting på konsertfronten i Oslo. Siste dagen i september var det Dexys Midnight Runners på Club 7. Kevin Rowland, allerede legendarisk for sin skepsis til pressen, men vi fant hverandre av en eller annen merkelig grunn, og snakket metafysikk og mysterier og gudstro og livet og lidelsen. Han var en dypt engasjert ung mann. Kanskje det var mitt rosa halstørkle med patchouli-duft som gjorde utslaget.
Kevin Rowland på Club 7. Han var slett ikke vanskelig å snakke med. Det hjalp at jeg hadde lest Dostojevskij. Hvorfor jeg går med rosa skjerf av et slags gasbind-materiale, sterkt duftende av patchouli, aner jeg ikke, kan muligens skyldes ukritisk inntak av rødbet-karbonader. Min Tonio K-button sier: I don’t know, I don’t know, I don’t know, hvilket jo er ganske dekkende for det meste.
Fullt så mystisk og engasjerende var det ikke å treffe Kiss. Den følelsen var nok gjensidig. Gruppen la ikke skjul på hva den syntes om journalister, eller "fienden" som Gene Simmons kalte oss. Jeg trakk på skuldrene. Kiss var ikke min greie. Har aldri vært, kommer aldri til å bli. Jeg fatter fortsatt ikke at det er mulig å ha et positivt, ja, endog euforisk, forhold til en Kiss-LP. Huttetu.
Det Nye, 19. desember 1980.
Da var det gøyere å møte Paul Simon som spilte i Drammenshallen på slutten av måneden. Det var så vidt jeg husker litt trøbbel rundt trommeslageren som var avhengig av å få dopet sitt. Ellers funket han ikke, eller noe sånt. Konserten var uansett storartet. Man kan sikkert si mye rart om Paul Simon, men i manko på gode låter var han ikke. Supert band, gåsehud-kor. Alt vel. Og etterpå møte med mannen i garderoben, en høflig og mild kar med mye på hjertet bare han slapp å snakke om politikk. Ikke var han sikker på om han var mot atomkraft lenger, heller.
Det verden ventet på nå var John Lennon. Etter fem år hadde han endelig brutt tausheten. Singlen "(Just Like) Starting Over" gikk på alle radiostasjonene, og man forsøkte å undertrykke den gnagende følelsen av skuffelse. Det var en lettvekter, en rock'n'roll-pastisj med en på grensen til teit tekst. Ikke profetens komme, for å si det forsiktig. Men LP'n, "Double Fantasy", den hadde jeg tro på. Ventet om et par uker. Saker. Det føltes godt å ha John tilbake. Han så uforskammet beatle-John-aktig ut. Kanskje det ble noe Beatlesgreier igjen likevel? De var jo venner nå.
Sånn tenkte jeg. Mens 1980 krøp mot slutten.
Jeg forsøkte å late som om dette var verdt fem års ventetid, en pinglete pastisj med Orbison-smak.
NOVEMBER - DESEMBER ARNES BODEGA OG ANTROPOSOFENES MØTE MED «SAVED»
Jeg var i Trondheim når jeg kunne. Foto-Arnes velsignet kaotiske bodega i Kjøpmannsgata 28, adventistmenighetens tidligere kirke og kurbad. Nå atelier, kontor og nachspiel-basseng, med mengder av ubenyttet areal ovenpå. Det lå en madrass i et av rommene. Der campet jeg når jeg ikke bodde på hotell. Der kunne man både sove og diskutere kvantefysikk med snuppelurer.
Jeg var definitivt i Dire Straits-lune når jeg satt hjemme. "Making Movies" hadde fanget meg, jeg mente at "Tunnel Of Love" og "Romeo And Juliet" var det flotteste som hadde vært festet til riller på minst ti år, og at Pick Withers var Guds gave til menneskeheten. Van Morrison og Steve Forberts nyeste plater gikk også i rotasjon, og jeg hadde fot for ska. En halvmoderne kis med gammeldagse tilbøyeligheter. Kanskje det.
Jeg var også en luring og tusket til meg den nye trenden, half speed superpressinger, og bablet om hvor bra platene lød enda jeg aldri noensinne, ikke en gang i et mikrosekund, har hatt peiling på hi-fi og lydkvalitet. Egentlig er alt greit for meg, bare det ikke gnisser for mye. Eller hva det nå heter på hifi-sproget. High end-mannen? Særlig. Men jeg oppdaget Holton/Steel før noen visste hva Holton/Steel var. Med hjelp av Barry Matheson.
Det meste av lyttingen foregikk gjennom hodetelefoner. Jeg har aldri likt å høre musikk på den måten, og derfor slet jeg med trender som walkman og senere påfunn som iPod og Spotify. Jeg får klaustrofobi av hodetelefoner, hjernen blir svett og ørene morkne. Det må være luft mellom meg og lydkilden. Skjønner meg ikke på folk som går med propper i ørene dagen lang, og særlig ikke de som gjør det når de jogger. Hallo?! Dere hører ikke bilene og syklene! Og hva er galt med lyden av natur?
Årsaken til hodetelfon-påkjenningene på tampen av 1980 skyldtes at jeg var blitt pappa. Man kan ikke spille høy piggtrådmusikk for små babyer, i hvert fall ikke jeg.
Den nybakte pappaen med hodetelefonene hadde også måttet legge om kostholdet til rar mat. Sånn går det når man gifter seg inn i mysteriene og antroposofien. Da er det duket for Helios-syndromet: Mat levert på døren av skjeggete bondemystikere.
Melken hadde fløteklumper, sånt som jeg trodde vi var ferdig med for godt da det kom røde H'er på korken på melkeflaskene, og senere på de nymotens, voksede kartongene. Men sannelig, nå var klumpene tilbake i melken, og det ga ingen glede.
Heldigvis slapp jeg fort unna, melken var først og fremst for det forsvarsløse barnet. Men rødbet-karbonadene var til meg. Jeg forsøkte å piffe dem opp med tyttebær. Det hjalp ikke. De smakte tørt og knutret. Helios-grønnsakene hadde lav holdbarhet, så her måtte man passe seg.
Jeg innrømmer at det ble noen snikpølser nede hos Sibylla på Majorstuen. Men jeg gjorde mitt beste. Jeg lot som jeg lyste opp når jeg kom hjem fra jobben, og rødbetkarbonadene ventet på meg i en seng av linser og vondt Helios-krydder.
En sniktur på Sibylla kurerte ofte rødbetkarbonade-depresjonen.
Jeg forsøkte å like Yoko Ono-låtene på "Double Fantasy" også. (Jeg klarte ikke det heller.)
Første jul som pappa ble feiret hos mine svigerforeldre. Levende lys på juletreet. Det gjorde meg utrygg. At folk tør. Jeg tviholder på min barndoms tradisjon. Gran, selvfølgelig, og de elektriske julelysene, hvite, med flammeformet pære, og den alltid litt for korte ledningen som fungerte som snubletråd når man gikk rundt treet.
Med levende lys utvikler man øyne i nakken og en indre uro. Jeg tør ikke tenke på gangen rundt det flammende tre og lyden av brannbiler i det fjerne.
Jeg husker at jeg diskuterte Bob Dylans "Saved" med mine svigerforeldre. De var antroposofer og viste en viss interesse for Dylans veivalg sånn midt i livet. Jeg spilte "What Can I Do For You" for dem:
I know all about poison, I know all about fiery darts
I don't care how rough the road is, show me where it starts
Whatever pleases you, tell it to my heart
Well, I don't deserve it but I sure did make it through
What can I do for you?
De virket ikke overbevist, men la tydelig godviljen til. Det var tross alt jul.
Julen 1980 ble altså feiret hos mine svigerforeldre, med min fem måneder gamle datter og feberen hennes. Svigerforeldrene var elskelige mennesker, kunne sin jul og hadde tunge Steiner-tradisjoner. Men det var liksom ikke Momo-jul. Dessuten var de som nevnt så erkegær'ne at de brukte levende lys på juletreet.
Jeg ville aller helst hjem og spille The Jams "Sound Affects", Neil Youngs "Hawks And Doves" (som jeg elsker ennå) og The Clash' fantastiske vågestykke "Sandinista!". Tankene oppholdt seg ikke noe særlig i Betlehem, for å si det slik.
Jeg har aldri helt fått foten for "(Just Like) Starting Over". Det var et bleikt comeback etter fem års pause. Ille at det også skulle bli det siste som kom ut med John mens han var i live. Neste single, "Woman", har jeg et mer sakralt forhold til. Men da var han borte.
Jeg spilte"Woman" på repeat i romjulen. Først et stykke ut på nyåret begynner jeg å merke at det ikke var så mye mer på det albumet som jeg har lyst til å høre.
I dag, i 2026, er det enda verre. Come back-John har ikke tålt tidens tann. Hverken "Double Fantasy" eller "Milk And Honey". Forresten, "Watching The Wheels" er strålende. Så OK, to låter, da. To låter kan jeg slumpe til å spille ennå.
John Lennon laget bare 7 solo-album (studio) mens han levde. Grådige Yoko (etter hvert med assistanse fra Sean) har resirkulert disse låtene så mange ganger og på så mange måter at den nå finnes langt flere samle-LP'er enn original-LP'er med John, og sannelig har hun rotet til originalene også ved å gi dem stadig nye remikser. Jeg har bare ett råd å gi, skaff deg de opprinnelige utgivelsene i pen stand, det koster litt, men er verdt det. Ignorer den grådige damen, ikke bruk penger på hennes respektløse herjing med arvesølvet.
Husk: John mikset bort Yoko på side 1 av “Live Peace In Toronto” (hun hadde jo hele side 2 å herje på), etter at han døde, mikset hun seg selv tilbake. Det sier i grunnen alt.
Av og til ønsker jeg at John aldri hadde latt seg lure til sitt noe forhastede come-back (han hadde ikke sterke nok låter til å fylle et album, de holdt ikke til én plateside engang). Da ville vi sluppet de datostemplede middelmådighetene “Double Fantasy” og “Milk And Honey”, og John ville antagelig fortsatt vært i live. Vinn-vinn.
Musikk 1980 – Storbritannia
Hvis du er interessert i LP-plater finner du omtaler av 113 album-utgivelser fra 1980 hvis du klikker her.
Og her de 304 låtene som var innom New Musical Express’ TOP 30 i 1980, pluss 18 unike beist fra VG-listen. Lurer du på hvordan 1980 lød - for dem som hørte på singler, er denne spillelisten svaret.
Starten på et helt nytt tiår, da det som skjedd etter punken, plutselig ble ordinær hitmusikk. Pretenders’ «Brass in Pocket» toppet, Blondies «Atomic» toppet, The Jams«Going Underground» gjorde det. Fantastisk år også for Madness, Specials, The Beat, Dexys Midnight Runners, UB40, The Police, Joe Jackson og en rekk nye navn fra den nye generasjonen og musikken. Og ville du ha det mørkt, leverte Joy Division og dels Echo & The Bunnymen sakene.
Og likevel, 1980 var også Liquid Gold, Johnny Logan, Hot Chocolate, MAS*H-temaet, Lipps Inc, Don McLean, Xanadu, Odyssey, Diana Ross, og ABBA. Dessuten måtte man alltid regne med den gamle reven Bowie. Han nådde en ny karrieretopp med “Scary Monsters” og låtene derfra.
Året kan oppsummeres somtidspunktet da arven etter punken sluttet å være en separat undergrunn og begynte å forme selve sentrum av britisk pop, uten at disco, soul, MOR eller tradisjonell pop dermed forsvant.
Blondie – «Atomic» (Chrysalis)
Blondie forsøker å gjenskape suksessformelen til «Heart of Glass», men havner i stedet i en innovativ blanding av spaghettiwestern (med Morricone-sleng), dansegulvpop og fresh nyrock båret frem på et roterende basstema. Simpelthen awesome, som de sier i utlandet. Klubbrytmer, CBGB-“punk” og polert pop kan snakke samme sprog. De gjør det i “Atomic”. En tårnende vinner. Postpunk ga frihet.
The Jam – «Going Underground» (Polydor)
Fra “Tubestation” via “Eton Rifles” til dette, en av de stolteste, og flotteste 45’erne The Jam noen gang ga ut. Her går Weller og bandet hans hele veien. Det er en kolossal innspilling, energien er overveldende, gitarene snitter himmelen som Concorder, og trommene hugger søkk i underlaget. Vi er ute på verdens herligste tur. Og det er ingen heisatur, for Wellers frustrasjoner er monumentale, og han har ikke mer igjen å møte det med; han går under jorda. Teksten er en ung manns mesterverk.
What you see is what you get
You made your bed, you better lie in it
You choose your leaders and place your trust
As their lies puts you down and their promises rust
You'll see kidney machines replaced by rockets and guns
And the public wants what the public gets
But I don't get what this society wants
I'm going underground (Going underground)
Well, let the brass bands play and feet start to pound
Going underground (Going underground)
So let the boys all sing and let the boys all shout for tomorrow
Jeg elsker denne singlen. Virkelig elsker.
The Beat – «Mirror in the Bathroom» (Go Feet)
De havnet i skyggen av Specials og Madness, men sto ikke tilbake for dem når de var på sitt beste, og det er de i «Mirror in the Bathroom». Bassen leker med offbeaten, mens Dave Wakeling gjenfortreller tankene han gjorde seg mens han fortsatt jobbet på en byggeplass, hadde en dårlig dag, og søkte tilflukt i en dialog med sitt eget speilbilde. Det ble en tekst om selvopptatthet, og hvordan det kan utvikle seg til narsissisme, og isolasjon, og dermed enda mer selvopptatthet. En skikkelig catch 22 hele veien til helvete.
Høy puls, glassaktig gitar og desperat narsissisme. 80-tallet var definitivt i gang for The Beat. Det er nervøst, det er rufsete, det er reggae og noen forte blikk mot DUB. En oppfinnsom pakke som fikk stor betydning for mange band inn i det nye tiåret.
Joy Division – «Love Will Tear Us Apart» (Factory)
En ung mann forsvinner inn i mørket, og få skjønte at han han sang sin egen dokumentar og ikke en fiksjon. “Love Will Tear Us Apart” er mørk, fortvilet, resignert og ensom. Den gjør fysisk vondt. Og klarer likevel det mirakuløse: Å løfte deg. Ja, for innspillingen (og aller mest Ian Curtis’ stemme) er himmelsk vakker - holdt som gissel av et ampert hamrende trommesett som gjør malapropos til kunst i seg selv. Et menneske går i stykker, og synger sin egen gravsten. Og likevel får du lyst til å grine av skjønnheten han maler på sitt mørke, mørke lerret. Curtis gir oss eksistensens under i det han forlater den.
David Bowie – «Ashes to Ashes» (RCA)
Helt uventet og velsignet punktlig nøster Bowie opp tråden og forteller endelig hvordan det gikk med Major Tom. Dopvraket svever der ute for evigheten i sin blikkboks. Omsluttet av et av de rikeste og mest suggererende deilige arrangementene David Bowie noensinne skapte. Ja, den er deilig å høre på. Helt state of the art 1980, og fortsatt like rik og fengslende 46 år etter. Tidløst heter det.
Musikken og teksten er som videoen: vanedannende. Luftig produksjon med mange detaljer og tallrike stilarter i virksomhet parallelt. Tydelige knebøy av funk, elastiske lyddetaljer som svirrer rundt i singelens mikrokosmos, ømme tonedrypp og en sugende understrøm. Mesterlig sunget, og direkte skremmende når Bowie kommer inn som andrevokalist og opptrer som et talende skyggeekko. Effekten gir en følelse av at sangens hovedperson, Pierrot-figuren i videoen, har en dialog med seg selv.
Jeg rangerer platen svært høyt. Egentlig synes jeg den overgår alt annet på Scary Monsters – ja, at den ikke passer så godt inn der, og burde fått status som et verk i seg selv, og dermed som en ikke-på-noe-album-single.
Musikk 1980 – USA
Endelig oppdaget amerikanerne hva som hadde foregått i Europa (og særlig England) og rett under deres egen nese i bl.a. New York i over fire år: New wave. OK, årets superhits i USA var the usual suspects, som Michael Jackson, Paul McCartney, Olivia Newton-John, Captain & Tennille, Keny Rogers, Billy Joel, Barbra Streisand.
Men tross alt: Blondie toppet alle med “Call Me”; de var crossover-sensasjonen og new wave-bataljonens førere, bak dem kom Gary Numan med «Cars» #9 (i USA !?!), Pretenders med «Brass in Pocket» #14, The Clash med «Train in Vain» #23 og Devo med «Whip It» #14. Hvem hadde trodd at det kunne skje? Elvis Costello var allerede etablert som album-artist og nådde helt opp til #11 med “Get Happy!!” Dessuten elsket amerikanerne britiske superhelter som Paul McCartney, Queen og Pink Floyd (sistnevnte ble plutselig vinnere også i single-klassen).
Et overraskende år i eplepaiens og Mikke Mus’ land. Billboard avsluttet 1980 med å skamrose Blondie.
Blondie – «Call Me» (Chrysalis)
Årets største single i henhold til Billboard. Giorgio Moroder hadde ansvaret for musikken til filmen “American Gigolo” og ønsket seg Stevie Nicks. Det fikk han ikke. Andrevalget var Debbie Harry og Blondie. Genistrek. En sjefsårsak til at klubbrock og new wave slapp inn i den amerikanske varmen og ble radiovinnere.
Moroders elektroniske discoestetikk og Blondies doserte new wave-identitet samles i ett unikt uttrykk. Det må ha vært frigjørende å kunne omfavne denne låten for amerikanerne. Den bød på seg selv og var helt genrefri, samtidig som den likevel passet inn overalt. “Call Me” er ikke Blondies beste single på langt nær, men høyst sannsynlig deres viktigste.
Gary Numan – «Cars» (Atco/Beggars Banquet)
«Cars» bar synthesizeren inn i amerikanske stuer og dekket bordet for fremtiden. Et år eller to før MTV og ikke minst Human League etablerte synth-popen som en vinnende trend. Gary Numan nådde helt opp til #9 på Billboard, høyst overraskende både for ham og plateselskapet Beggars Banquet, som karakteriserte sin artistkatalog som “off-center music”. Numan nådde aldri TOP 40 igjen, men han oppnådde det viktigste: Han gjorde det obskure til allemannseie og ryddet veien for dem som kom etter.
“Cars” er altså amerikanernes første møte med lyden av 80-tallet. Det nakne og kliniske. Den repetitive synthesizerfiguren, Numans kjølige, uttrykksløse vokal, tekstens ord om isolasjon og fremmedgjøring. Fremtiden fremstilt, ikke som fest, men som et liggesår.
Pretenders – «Brass in Pocket» (Sire/Real)
Chrissie Hynde krever din fullstendige oppmerksomhet i denne slurrende, snedig lokkende, farlig flørtende låten som ikke nødvendigvis vil deg godt. Det er dunkelt, stemmen hennes er utspekulert sanselig, og kompet, med bassen som viktig element, har den putrende fremdriften til en snekke i skjærgården. Ultrakoselig. Ultrafarlig. Og der snitter gitaren deg med sin kjærlige egg. Jeg fikk nesten pusteproblemer av låten første gang jeg hørte den. Så uvirkelig suggererende var den.
“Brass In Pocket” lyder tilsynelatende som en profft sammenskrudd popslager. Men den er en trojansk hest. Og plutselig hadde amerikanerne sluppet Chrissie Hynde inn i stuen. Den utflyttede Akron-jenta som gjorde engelsk rocker av seg i London, vendte tilbake til gamlelandet som en levende 18 årsgrense. Very special indeed.
The Clash – «Train in Vain (Stand by Me)» (CBS)
Den rykker og slamrer, rastløst som et tog, den er frustrert i tonen, men på den mykere måten da det er Mick Jones som tar mikrofonen og ikke Joe Strummer. Det er en sang som det er lett å forholde seg til, med attraktive gitarkjipp og rastløs fremdrift. Alt ligger i ordene her. Og de er brutalt sanne. Mick Jones legger hjertet sitt på bordet.
Det handler om hans turbulente forhold til Viv Albertine, gitarist i The Slits, som tok slutt omtrent samtidig som “London Calling” ble spilt inn. Jones pleide å ta t-banen tvers gjennom London til henne i Shepherd’s Bush, bare for å bli stående utenfor når hun nektet å slippe ham inn – «bleating on the doorstep», som Albertine beskrev det. Det gjør tittelen mistenkelig dekkende, selv om Jones (bort)forklarte tittelvalget med at det viste til låtens hakkende fremdrift kombinert med følelsen av å være fortapt.
Gjerne det. Men det er fortsatt umulig ikke å mene og tro at dette er Jones med privatlivet utenpå skjorta: dumpet, fortvilet, blakk og uten sted å bo, men mest av alt besatt av spørsmålet om kvinnen han stolte på faktisk mente det hun hadde lovet.
Say you stand by your man
Tell me something I don't understand
You said you love me and that's a fact
Then you left me, said you felt trapped
Well some things you can explain away
But my heartache's in me till this day
Did you stand by me
No, not at all
Did you stand by me
No way
«Train in Vain» er så gjenkjennende som vel mulig, enten du er gammel eller ung, rik eller fattig, høy eller lav. Øyeblikket da du står igjen alene på stasjonen, forlatt og tilintetgjort av den du elsket, er det samme for alle. Det er øyeblikket halvparten av verdenslitteraturen er bygget på.
Sangen fikk en ekstra dimensjon den gangen, da den også kan tolkes som en reaksjon på Tammy Wynettes ikoniske hjertekryster “Stand By Your Man” som var en monsterhit i Storbritannia i 1975.
Det var altså med denne svært upunkede låten at The Clash fikk sin første Top 40-hit i USA. Den ble hektet på “London Calling” som siste kutt på side fire, helt uannonsert. Den offisielle forklaringen er god nok: låten var først tenkt til en NME-flexidisc, planen falt bort, og cover og innerposer var allerede trykket da den ble inkludert på albumet. Men jeg lurer nå litt likevel. Den skiller seg så klart fra resten av platen, aller mest i temaet, at det er fristende å tro at de var en smule brydd av den. I så fall mislyktes gjemmestedet praktfullt. Amerikanerne fant den og gjorde den til The Clashs første Top 40-single.
Devo – «Whip It» (Warner Bros./Virgin)
At en Akron-gruppe med robotestetikk, kunstskolebakgrunn og en sterk fascinasjon for begrepet «de-evolution» kunne plassere seg mellom Hall & Oates og Pat Benatar på den nasjonale listen, viser hvor mye det amerikanske radiobildet hadde åpnet seg.
Mitt første møte med raringene kom via kontakten med Stiff Records. De hadde meg på sin mailingliste, så jeg hentet alt Stiff-stoff på postkontoret på Majorstuen. Singler, LP’er, buttons, reklamemapper. Veldig mye gøy. Og noe av det aller gøyeste var debutsinglen «Mongoloid»/«Jocko Homo» på Booji Boy-etiketten, men distribuert av Stiff. De fulgte opp med en skrudd versjon av «Satisfaction» og «Be Stiff» før Virgin overtok i Storbritannia, Brian Eno kom inn som produsent og ga oss debutalbumet Q: Are We Not Men? A: We Are Devo! (1978). Ken Scott produserte den vidunderlige oppfølgeren Duty Now for the Future (1979). Ergo var jeg rimelig innkjørt i Devo lenge før amerikanerne skjønte hva de hadde på sin egen dørmatte.
De fikk det med pisk. «Whip It» låner fra Neu! og Kraftwerk, vever inn gitarlinjer fra Roy Orbisons «Oh, Pretty Woman», byr på Minimoog galore, Moog-bass og syntetiske piskeslag (og en neve salt i sårene). Sex, kommandorop og store doser satire. Devo skremte nok en del foreldre, og åt deres barn. Ikke min Devo-favoritt, men absolutt en kostelig forestilling.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1980
Januar
Den 1. januar innførte Sverige lik arverett til tronen uansett kjønn. Kronprinsesse Victoria rykket dermed foran sin yngre bror Carl Philip i arverekken, og Sverige ble det første monarkiet i verden med absolutt primogenitur.
Den 5. januar presenterte Hewlett-Packard HP-85, selskapets første maskin som uttrykkelig ble markedsført som en personlig datamaskin. Den kompakte alt-i-ett-maskinen hadde femtommers skjerm, tastatur, kassettstasjon og innebygd termisk skriver – et godt bilde på hvordan «personlig datamaskin» så ut før IBM PC og Macintosh satte standarden.
HP 85 (1980). (Foto: Wolfgang Stief / Wikimedia Commons. CC BY 2.0.)
Den 14. januar vendte Indira Gandhi tilbake som Indias statsminister, knappe tre år etter at velgerne hadde kastet henne ut etter unntakstilstanden hun innførte i 1975.
Den 26. januar opprettet Egypt og Israel diplomatiske forbindelser. Egypt var det første arabiske landet som anerkjente Israel, som følge av fredsavtalen året før.
Februar
Den 4. februar ble Abolhassan Banisadr tatt i ed som Irans første president etter revolusjonen i 1979, mens den langvarige amerikanske gisselkrisen i Teheran fortsatt pågikk.
Yummy yummy?
Den 11. februar ble de første Pizza Grandiosa produsert ved Nora-fabrikken på Stranda. Pizza var fortsatt relativt eksotisk norsk mat, men allerede året etter var Grandiosa blitt den mest spiste frossenpizzaen på markedet.
Den 13. februar åpnet vinter-OL i Lake Placid i delstaten New York.
Den 22. februar slo USAs ishockeylag favorittene Sovjet i semifinalen i Lake Placid. Kampen, senere kjent som «Miracle on Ice», ble i USA stående som et sportslig mirakel.
Mars
Den 4. mars vant Robert Mugabe valget og ble statsminister i det som få uker senere skulle bli det selvstendige Zimbabwe.
Den 8. mars åpnet Tbilisi Rock Festival, den første offisielt godkjente store rockfestivalen i Sovjetunionen. At myndighetene i det hele tatt slapp rocken til på denne måten, var bemerkelsesverdig i et land der vestlig populærmusikk lenge hadde vært politisk suspekt.
Den 19.–20. mars sank Mi Amigo, skipet som huset piratradiostasjonen Radio Caroline, utenfor den engelske kysten. Caroline hadde siden 1960-årene vært avgjørende for å bryte BBCs radiomonopol på popmusikk.
Den 21. mars kunngjorde president Jimmy Carter at USA ville boikotte sommer-OL i Moskva som protest mot Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. En lang rekke land holdt seg helt eller delvis borte fra lekene.
Den 27. mars kantret boligplattformen Alexander L. Kielland på Ekofiskfeltet. 123 av de 212 menneskene om bord mistet livet i Norges alvorligste industriulykke.
Alexander L. Kiellands D-søyle. (Foto: Norsk Oljemuseum (CC BY 3.0))
April
Den 2. april brøt det ut omfattende opptøyer i St Pauls i Bristol etter langvarige spenninger mellom politiet og byens svarte miljøer.
Den 14. april ga Iron Maiden ut sitt selvtitulerte debutalbum i Storbritannia. Gruppen skulle bli et av de største navnene i New Wave of British Heavy Metal.
Den 18. april ble Zimbabwe formelt selvstendig fra Storbritannia, med Robert Mugabe som landets første statsminister. Landet hadde siden 1965 eksistert som det internasjonalt stort sett ikke-anerkjente Rhodesia under hvitt mindretallsstyre.
Den 24.–25. april mislyktes USAs Operation Eagle Claw, et forsøk på å befri de amerikanske gislene i Teheran. Åtte amerikanske soldater omkom, og fiaskoen ble en alvorlig politisk belastning for president Carter.
Den 30. april tok seks væpnede iranske arabiske separatister 26 mennesker som gisler i Irans ambassade i London. Seks dager senere stormet SAS bygningen foran direktesendte TV-kameraer og gjorde den til da nokså hemmelighetsfulle spesialstyrken verdenskjent. Samme dag abdiserte Nederlands dronning Juliana til fordel for datteren Beatrix.
Mai
Den 4. mai døde Jugoslavias president Josip Broz Tito, som hadde holdt den flernasjonale sosialiststaten samlet siden andre verdenskrig og samtidig ført en kurs uavhengig av Moskva.
Den 8. mai erklærte Verdens helseorganisasjon kopper utryddet. Det var første gang menneskeheten hadde klart å utrydde en smittsom sykdom globalt gjennom målrettet vaksinasjon.
Den 18. mai eksploderte vulkanen Mount St. Helens i delstaten Washington. 57 mennesker omkom, og fjellets nordside raste sammen i det største registrerte jordskredet av denne typen i moderne historie.
Den 18.–27. mai ble demokratiopprøret i Gwangju i Syd-Korea slått brutalt ned av militærregimet. Hendelsen ble et traume, men også et sentralt symbol for demokratibevegelsen som til slutt bidro til demokratiseringen av Syd-Korea.
Den 22. mai fant den første offentlige testen av Namcos Pac-Man sted i Japan. Spillet ble lansert bredere samme sommer og utviklet seg til et av videospillhistoriens største suksesser.
Juni
Den 1. juni gikk CNN på luften i USA. Ted Turners prosjekt var verdens første TV-kanal viet til nyheter 24 timer i døgnet, en idé mange i bransjen mente var dømt til å mislykkes. Den skulle grunnleggende forandre forholdet mellom TV og løpende nyhetsdekning.
Den 23. juni begynte Tim Berners-Lee ifølge årskronologien arbeidet med ENQUIRE ved CERN. Programmet lot informasjon knyttes sammen gjennom elektroniske lenker og ble en tidlig forløper til prinsippene han senere brukte i World Wide Web. Artig norsk detalj: ENQUIRE kjørte på maskiner fra Norsk Data med operativsystemet SINTRAN III.
Den 27. juni styrtet Itavia Flight 870 i Middelhavet ved øya Ustica, og alle 81 om bord omkom. Årsaken ble gjenstand for tiår med undersøkelser og strid og er fortsatt forbundet med en rekke teorier om militær aktivitet i området.
Den 29. juni ble Vigdís Finnbogadóttir valgt til Islands president. Hun var verdens første kvinne som ble demokratisk valgt direkte til statsoverhode og tiltrådte 1. august.
Juli
Den 8. juli begynte en bølge av streiker i den polske byen Lublin. Uroen spredte seg og ble forløperen til den langt større streikebevegelsen ved skipsverftet i Gdańsk noen uker senere.
Den 16. juli ble den tidligere filmskuespilleren og California-guvernøren Ronald Reagan nominert som republikanernes presidentkandidat.
Den 19. juli åpnet sommer-OL i Moskva. 82 land boikottet lekene helt eller i en eller annen form som følge av Sovjetunionens krig i Afghanistan; enkelte vestlige utøvere deltok under olympisk flagg i stedet for sitt eget lands.
August
Den 1. august tiltrådte Vigdís Finnbogadóttir som Islands fjerde president. Hun skulle sitte til 1996.
Den 2. august eksploderte en bombe på jernbanestasjonen i Bologna. 85 mennesker ble drept og mer enn 200 såret i det blodigste terrorangrepet under Italias såkalte Years of Lead, perioden preget av politisk terror fra både ytre høyre og ytre venstre.
Min tur, fylte 28 - 13. august
Ikke alle visste at elgene hater Radio Lux. Sommerstille på kinoene, men “Den amerikanske gigolo” lar seg jo høre, og “Being There” på Gimle og The Beatles på Symra (men hvilken Beatles-film?). Dessuten “Rachel, Rachel” (med Paul Newman) på TV. Jeg var sikkert på Ringkollen og så ingen av delene.
Björn Borg fant lykken, bare i NÅ. Arne Berg utfordrer døden hver dag. Og jeg får meg en på snuten av Paul McCartney (selveste). Det Nye er riktignok ikke fra uken 13. august, men 22. juli er så nær at det får vi godta.
Den 14. august begynte streiken ved Lenin-verftet i Gdańsk som skulle gjøre elektrikeren Lech Wałęsa til internasjonalt navn.
Den 19. august omkom alle 301 om bord i Saudia Flight 163 etter at flyet tok fyr i Riyadh. Det er fortsatt en av luftfartshistoriens verste brannulykker.
Den 31. august undertegnet de streikende og myndighetene Gdańsk-avtalen, som åpnet for Solidaritet – den første lovlige fagbevegelsen i østblokken som var uavhengig av kommunistpartiet. I ettertid regnes den som et av de viktige første bruddene i systemet som kulminerte med kommunismens sammenbrudd i Øst-Europa i 1989.
September
Den 12. september gjennomførte militæret under general Kenan Evren statskupp i Tyrkia. Parlamentet ble oppløst, partiene forbudt og titusener arrestert; kuppet satte dype spor i tyrkisk politikk i flere tiår.
Den 17. september ble den landsomfattende polske fagbevegelsen Solidaritet formelt etablert etter sommerens streiker.
Den 22. september invaderte Irak nabolandet Iran og innledet Iran–Irak-krigen. Krigen varte i åtte år, kostet hundretusener av menneskeliv og bidro sterkt til å forme Midtøstens senere konflikter.
Den 30. september offentliggjorde Digital Equipment Corporation, Intel og Xerox den første åpne Ethernet-standarden utenfor Xerox, med overføringshastighet på 10 Mbit/s. Ethernet er teknologien som fortsatt i 2026 ligger under det meste av kablet lokalnettverk – selv om hastigheten siden er blitt tusenvis av ganger høyere.
Oktober
Den 10. oktober rammet et voldsomt jordskjelv området rundt El Asnam i Algerie. Flere tusen mennesker omkom og store deler av byen ble ødelagt.
Den 14. oktober avsluttet Nord-Koreas arbeiderparti sin partikongress etter i praksis å ha utpekt Kim Jong Il som arvtaker etter faren Kim Il Sung. Dermed tok det dynastiske systemet som fortsatt styrer Nord-Korea i 2026 tydelig form.
Den 16. oktober gjennomførte Kina en atmosfærisk atomprøvesprengning. Den står fortsatt som den siste kjente atomvåpentesten utført i atmosfæren av noen stat.
Den 27. oktober innledet seks IRA-fanger i Maze-fengselet i Nord-Irland sultestreik med krav om å bli behandlet som politiske fanger. Konflikten skulle tilspisse seg dramatisk året etter, da Bobby Sands og ni andre sultestreikende døde.
November
Den 1. november registrerte folketellingen 4 091 132 innbyggere i Norge. Landet hadde altså bare litt over fire millioner mennesker ved inngangen til oljealderens store vekstperiode.
Den 4. november slo Ronald Reagan den sittende presidenten Jimmy Carter i det amerikanske presidentvalget. Reagan vant 489 mot Carters 49 valgmannsstemmer og innledet en politisk epoke preget av skattekutt, deregulering, sterk antikommunisme og et mer markedsorientert USA.
Den 10.–12. november passerte romsonden Voyager 1 Saturn på nært hold og sendte hjem de første virkelig detaljerte bildene av planeten, ringene og månene. Sonden er fortsatt i kontakt med jorden i 2026, langt ute i det interstellare rommet.
Den 20. november begynte rettssaken mot den såkalte Firerbanden i Kina, blant dem Mao Zedongs enke Jiang Qing. Prosessen var en offentlig markering av bruddet med Kulturrevolusjonens mest radikale periode.
Den 23. november rammet et kraftig jordskjelv Irpinia i Sør-Italia. Minst 2483 mennesker omkom, og hele lokalsamfunn ble ødelagt.
Desember
Den 2. desember ble tre amerikanske nonner og den katolske hjelpearbeideren Jean Donovan bortført, voldtatt og drept av medlemmer av El Salvadors sikkerhetsstyrker. Drapene ble et internasjonalt symbol på brutaliteten i borgerkrigen som nettopp var begynt i landet.
Den 8. desember ble John Lennon skutt og drept utenfor boligblokken The Dakota i New York, 40 år gammel. Drapet kom bare uker etter at Lennon og Yoko Ono hadde utgitt “Double Fantasy”, hans første album etter fem års tilbaketrekning fra offentligheten, og utløste en enorm internasjonal sorgreaksjon.
Inngangen til Dakota-bygningen hvor John Lennon ble skutt. (Foto: David Shankbone / Wikimedia Commons. CC BY-SA 3.0.)
Julelektyre:
Ønsker eget hus, men også verdensfred. Tja, det var høye ønsker. Romjulens kinoprogram bød på “Den tredje mann”, en av de virkelige klassikerne. Ellers “Elefantmannen”, “Kagemusha” og “The Shining”. Klassikere, det også. Julekvelden bød på Chaplin på TV.
Det var da som bare, NÅ vet allerede hvorfor John Lennon måtte dø?! I Det Nye viser jeg at jeg klarer å både møte og skrive om Kiss enda jeg aldri har likt så mye som en lyd av platene deres. Det er tross alt eksplosjonsrock med blodsmak. Det får være grenser.
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS
Adolfo Pérez Esquivel
Fire bøker:
Vinter OL Lake Placid
Norge tar ingen gull i nordiske grener, beste plassering er sølv i 4x10 km stafett for herrer.
Eric Heiden tar alle gullmedaljene for herrer, Bjørg Eva Jensen tar Norges eneste gull da hun vinner 3000 meter.
Skøyte-VM i Heerenveen
Hilbert van der Duim blir verdensmester.
Tom Erik Oxholm blir beste nordmann med en 3. plass. Han vinner dessuten 5000 m.
Engelsk fotball
Liverpool FC blir engelsk seriemester
Norsk fotball
Vålerenga blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Lillestrøm 4–1 i finalen.
Start blir seriemester i fotball for menn.
Young Lords-intervjuet
The Young Lords poserer utenfor Ambassadeur Hotel i Oslo. Style, solbriller og utente sigaretter. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Se opp, Skandinavia! Her kommer
The Young Lords
fra Halden, Norge
Tekst & foto: Yan Friis
Norsk rock lå på sykeleiet. Men så eksploderte plutselig England i en fargesprakende, livsfrisk rock-happening. Musikken svingte igjen. Nye navn. Nye helter. Det var gøy. Det var lettfattelig. Og bølgen traff Halden, der Young Lords tok av og skjøt fart mot stjernene. De er snart fremme.
Det er ikke mer enn et par år siden man hevdet at norsk rock var håpløst fortapt. Lite skjedde det. Og fremtiden fortonet seg som et endeløst mareritt av kilometerlange jazz/rock-improvisasjoner, halvhjertete splitthopp og nedslitte fraser om internasjonalt gjennombrudd. Norsk rock var nede for telling. Og tomrommet ble fylt av smilende danseorkestre iført glorete showdresser.
Men noe skjedde. En orkan blåste fra England. Feide gamle møbler på sjøen og åpenbarte friskt blod, en ny giv og rock (eller pop) som virkelig sparket deg på bena. Plutselig dukket det opp nye, og fremfor alt unge rockegrupper. Tenåringene tok saken i sine egne hender og tro til med enkle midler. Litt av denne entusiasmen fikk en smake under NM for rockeband i fjor. Enda mer har en kunnet innta på det lokale plan rundt i Norge. Det spilles rock så landet hopper. Og den gode, gamle singleplaten er kommet til heder og verdighet igjen. Nesten ukentlig mottar jeg singler i posten fra unge grupper som har finansiert hele gildet selv (innspilling, pressing, distribusjon). Kvaliteten er overraskende høy, på tross av primitivt innspillingsutstyr. Og mange av disse platene selger meget bra på landsbasis. Oslo Børs' «Smukke folks børn» skal for eksempel ha passert 1500 solgte eksemplarer allerede!
Sensasjon på Kalvøya
Det er ingen tvil om at det var den nye engelske rocken som tente lunta i Norge. Og den første eksplosjonen kom i Halden. Her ble The Ice Cream Band dannet som et direkte resultat av lytting til Elvis Costello (og dels Eddie & the Hot Rods). Og The Ice Cream Band sto som «oppvarmere» for nettopp Elvis Costello da denne ga sin første konsert i Norge (1978). Den gang ble Halden-gruppa rost opp i skyene av pressen. Det ga selvsagt mersmak.
Gruppa var imidlertid ikke helt fornøyd med sitt navn. Et nytt ble fantasert fram: Young Lords. Og det var under dette navnet de entret mikroscenen på fjorårets Kalvøyfestival. På tross av døde mikrofoner og streikende anlegg sto Young Lords fram som festivalens sensasjon.
Neste skritt på veien var platekontrakt. De ble innlemmet i Arne Bendiksens stall, og gikk i studio i fjor høst. Resultatet, «Same Shit, New Wrapping», ble utgitt i februar i år. Pressens dom var enstemmig: En knall-LP!
Og det var på dette tidspunkt i gruppas karriere at DET NYE intervjuet dem. Alle fire stilte opp. Henning Kvitnes (gitarist, sanger og komponist), Pål «Rabbit» Asheim (bass), Bjørn «Julle» Juliusson (trommer) og Arne Sæther (keyboards). Sistnevnte er Oslo-gutt, og ganske fersk i Young Lords. Han spilte tidligere i Stash.
Arne husker godt The Ice Cream Bands innsats som «oppvarmere» for Costello.
— Jeg var ikke med i gruppa den gangen. Jeg syntes de var dødsbra. Henning rulla på gulvet. Kjempestemning!
— Folk sier vi spilte hardere den gang, skyter Henning inn, men det stemmer ikke. Enten husker de feil, eller så har de forandret seg.
Bedre miljø i Halden
Arne ble medlem av Young Lords under innspillingen av «Same Shit, New Wrapping».
— Jeg hadde en jobb på Bluesklubben med Stash. Young Lords var der og spurte om jeg kunne tenke meg å stille som studiomusiker.
Det gikk så bra at Arne ble tilbudt fast plass i Young Lords. Han takket ja, og flyttet til Halden. Full satsing, altså!
— Rockmiljøet er bedre i Halden, sier han. I Oslo er alt så teknopreget. Noe egentlig miljø finnes ikke. I Halden har de Young Lords, Front Page og mange andre bra band. De har en annen innstilling der nede.
— Musikerne står hverandre nærmere i Halden, forklarer Pål Asheim, — vi ser ikke på hverandre som konkurrenter. Der er ingen skuling, ingen misunnelse.
Pål ler.
— Begge brødrene mine har nettopp startet band!
I oktober bestemte Young Lords-medlemmene seg for å stå på som heltidsmusikere. En modig avgjørelse. For det er ikke lett å leve av å spille rock i Norge.
— Det har vært litt trangt i starten, ja, innrømmer Henning. — Plateinnspillingene tok nesten all tid, og vi fikk bare stukket inn et par konserter mellom slagene. Fra oktober til februar har det derfor ikke vært noen inntekter å snakke om. Vi har levd på forskudd fra platesalget.
Han legger til:
— Men vi trenger ikke stort. Har bare tatt ut penger til det aller nødvendigste. Og vi deler alt broderlig. Young Lords er et team, også rent økonomisk.
— Der har vi vel også forskjellen på Oslo og Halden, sier Bjørn Juliusson. I Oslo er gruppene opptatt av image. I Halden er det selve bandet som står i sentrum.
Halden – Strömstad 15 ganger!
Et lite tilbakeblikk. Hvordan oppsto egentlig Young Lords, eller The Ice Cream Band?
— Jeg spilte i mitt første band sent i 1976. Holdt på noen måneders tid, forteller Henning. — Men vi klarte bare å gi én konsert, så var det slutt.
Saken var at det ikke skjedde stort på musikkfronten. Folks smak var preget av oppblåste, «avanserte» rock-idoler fra USA og England. Man hadde ikke noe alternativ til disse virkelighetsfjerne dinosaurene.
— Men så fikk jeg høre Eddie & The Hot Rods. Og like etter begynte Elvis Costellos navn å figurere i engelske musikkaviser.
Hennings forhold til Costello var den reneste feber i starten.
— Den første LP-en hans, «My Aim Is True», hadde nettopp kommet ut i England. Jeg ventet og ventet på at den skulle slippes i Sverige. Ja, du skjønner, platene er tidligere ute der enn i Norge. Jeg må ha kjørt minst 15 ganger til Strömstad for å få tak i LP’en!
Henning fikk til slutt sin Costello-LP. Og dermed begynte rockmiljøet i Halden langsomt å ta form.
Det felles møtested for byens rock-glade ungdommer var en liten snackbar kalt 7'ern.
— Det er der Haldens grupper ble dannet, sier Henning.
— 7'ern har vært der lenge. For noen år siden var det en helt vanlig snackbar med en jukebox i hjørnet som stønnet ut disco og annen styggedom.
— Men etter hvert ble discoplatene byttet ut med skikkelige rockesaker. Særlig de siste par årene. Det var foreldrene til en i Front Page som eide snackbaren. Nå har han selv overtatt. Og jukeboxen er til enhver tid fylt med aktuelle, gode plater.
— Det var en generell oppgitthet over den tids rock som skapte miljøet rundt 7’ern, legger Pål til.
«Det er ute det suser»
— Hvilke artister har formet Young Lords?
— Et sammensurium. I starten var det Costello, Graham Parker, Bruce Springsteen, Tom Petty. Og ... tja, alt mulig.
Selv om Henning Kvitnes er komponisten, gitaristen og sangeren i Young Lords (deres toneangivende mann, kan en vel si), benekter han bestemt at han er deres leder.
— Vi er et band, sier Bjørn Juliusson, — og har ingen leder. Ellers hadde vi ikke fungert ute. Riktignok er det Henning som kommer med sangene. Men da er de bare rå skisser. Hele gruppa er med på å gjøre dem ferdige.
— Hvordan opplevde Young Lords å jobbe i studio?
— Uvant, sier Arne Sæther. Det er ikke der det skjer. Det er ute det skjer. Men for å lage plater må du jo ha et studio. Det er et nødvendig onde.
— Det er ikke akkurat noen levevei å bo på Cochs pensjonat, legger Bjørn Juliusson til. — Nei, studiojobbing kan ikke måle seg med å spille ute.
— Hvordan arbeidet dere i studio?
— Vi forsøkte å gå rett på. Ta låten på sparket. Men vi ga oss ikke før vi følte at det ble bra.
— Dere har eksperimentert litt også. Lagt på saksofon. Bløtet ned «Train Train» med jazzy pianospill.
— Akkurat det med pianoet på «Train Train» var det jeg som fant på, sier Arne Sæther. — Det bare ble slik.
— Men vi passet hele tiden på at det skulle låte så tett opp til det vi spiller ute som mulig, legger Henning til.
«Skal være engelsk!»
— Er det lett for et norsk rockeband å få spillejobber?
— Det begynner å løsne. Konsertarrangørene rundt om i landet er tydeligvis åpne for nye ting. Vi ble bl.a. invitert til å spille på en førjulskonsert i Porsgrunn. Arrangøren håpet på 50 mennesker, men det kom 200. Vår februarturné (Trøndelag og Vestlandet) var ikke vanskelig å legge opp.
— Dere deltok ikke i NM for rockeband i fjor?
— Nei ...
Henning trekker litt på det.
— Et slikt arrangement skaper sikkert mer interesse for rock. Men jeg synes de negative sidene er for dominerende. Pengegreiene, det å konkurrere i musikk. Vi ville ikke være med. Man kan ikke konkurrere. Det er for idiotisk. Når alt kommer til alt dreier det seg bare om smak og behag.
— Dere synger på engelsk. Hvorfor?
— Det skal være engelsk tekst når man spiller rock. Det er like viktig som gitaren.
Bjørn Juliusson bøyer seg fram.
— Vi har blitt oppmelka med engelske tekster!
— Men hva synes dere da om norske rockegrupper som synger på morsmålet?
Igjen nøler Henning litt.
— Nnja, det er sikkert OK for dem, men ikke for oss.
— For å skrive engelske tekster må du mestre språket ganske godt. Gikk det bra på skolen?
— Det har ikke noe med det å gjøre. Jeg har fulgt med i engelske musikkaviser i 12–13 år. Har lest mye engelsk. Så det er ikke noe problem. Og tekstene forsøker jeg å forme ut fra det jeg har greie på.
Young Lords sikter dog ikke mot den internasjonale berømmelse, selv om engelsken «sitter».
— Nei, vi har ingen ambisjoner i den retning. Norge er viktigst, det er der vi hører til. Men jeg kunne godt tenke meg et skandinavisk samarbeid, slik at gruppene kunne turnere både Danmark, Sverige og Norge. Her ligger store muligheter. Vi skandinaver er tross alt ikke så forskjellige.
Svensk Sonet har allerede vist stor begeistring for Young Lords' debut-LP, og tror den vil selge bra i Sverige. Hva synes gruppen selv om LP’en, nå når de har fått den litt på avstand?
— Vi er fornøyd. Og vi tror den vil selge i Norge. Det er ikke noen typisk new wave-plate. Det er pop. Folk liker pop. Og det er en fordel for oss at vi er norske.
— Hva synes gruppa om musikkmiljøet i Norge?
— Nja, vi kjenner ikke så godt til det, egentlig. Ikke ennå. Bortsett fra Halden, da, sier Bjørn Juliusson. Men jeg har hørt om Jahn Teigen, han skal visst være bra ...
(Det Nye, 20. mai 1980)