1983 - Ronnie Lane i London
— Er det håp for meg likevel?
Det Nye 20. desember 1983. Foto: Yan Calmeyer Friis
Ronnie Lane var en av de markante skikkelsene i britisk rock. Men i 1976 ramlet verden sammen; han ble rammet av multippel sklerose, en snikende nervesykdom. Lanes musikk stilnet, og i en periode virket det også som om hans livsgnist var i ferd med å slokne. Hver dag var en grå tåke av avmakt og smerte, og for å komme seg rundt i leiligheten, måtte han krabbe på alle fire. Så skjedde mirakelet. En lite kjent behandlingsmetode — rett og slett noen opphold i et trykkammer — fikk ham på beina igjen. 18. august kastet Ronnie krykkene. 20. september sto han på scenen i Royal Albert Hall og sang «Goodnight Irene»!
Ronnie Lane sitter liten, mager og blek på en pinnestol. På veggen bak ham henger en mengde gitarer på rad og rekke. Det hvite dagslyset faller inn i en liten, rotete stue — spartansk innredet. Alt er slitt, men vi befinner oss ikke i et ukoselig hjem. Lanes samboerske står i telefonen ute på kjøkkenet, eller hun skramler med kopper og konverserer to amerikanske journalister fra magasinet Musician. Lane bøyer seg stivt fremover og skjenker meg en kopp kaffe. Båndopptakeren min summer.
Jeg leste det intervjuet du ga Rolling Stone i fjor. Du virket grusomt deprimert!
— Deprimert? Jeg var jo det!
Det sto også at du var så desperat at du var villig til å forsøke noe man visste lite om: en behandling med slangegift?
— Ja, jeg forsøkte alt! Det er latterlig, men det må da finnes noe tilgjengelig som har en effekt på sykdommen. Man har medikamenter for alt annet. Jeg nekter å akseptere at det ikke eksisterer noe som hjelper mot multippel sklerose. Derfor tok jeg også sjansen på denne slangegiften, men åååh! Herregud, det var forferdelig! (Lanes ansikt fortrekker seg ved erindringen om smertene.) Forferdelig, og ikke hjalp det heller!
Det må være grusomt å møte slike skuffelser gang på gang!
— Ja, særlig når du har famlet rundt i seks-syv år. Men oksygen under trykk hjelper — et sånt dekompresjons-kammer som dykkerne bruker, vet du — det fjerner trettheten, endelig kan du finne ut hva som egentlig feiler deg; når du er trett og apatisk, feiler du alt! Men trykkammeret, det ga meg livsmotet tilbake, jeg kunne begynne å trene og å øve på et instrument igjen.
Før ville jeg ha foretrukket å dø. Det er en forferdelig ting å si, men det er sant! Jeg ønsket at jeg hadde kreft eller leukemi eller noe annet uhelbredelig, noe som ender med døden. Multippel sklerose gjør deg til krøpling for livet. Jeg synes det er mye verre enn å dø . . . Så du kan trygt si at jeg var deprimert.
Men nå går det bedre?
— Ja, så kom dette med trykkammeret . . . Åh! Hadde jeg bare kjent til den behandlingen for syv år siden, ville jeg muligens ha sluppet å bli krøpling! Likevel kan jeg akseptere sykdommen og holde den ut om jeg vet at jeg ved å reklamere for trykkammer-behandlingen kan hjelpe andre mennesker før det er for sent for dem. Å kunne gi dem en mulighet jeg ikke fikk, det er mitt håp, det er det som holder meg oppe. Det virker kanskje rart? Jeg vil ikke være noen martyr, men om jeg kan hjelpe mennesker til ikke å bli så syk som meg, er det jo kommet noe godt ut av det, ikke sant? Da kan jeg bære sykdommen.
Er det så meget som syv år siden du ble rammet?
— Ja, jeg var i gang med innspillingen av «One For The Road», skulle legge på litt bass — plutselig ble armen og hånden min fullstendig paralysert. Jeg måtte ta en mengde tester, og de fant ut at jeg hadde multippel sklerose. Jeg tenkte: Nei, det har jeg ikke! Ikke jeg! Andre kan få det, men ikke sånne som meg!
Jeg tok meg sammen og fullførte «One For The Road» . . . på et vis. Men gradvis fikk sykdommen makten over meg. Hadde jeg bare fått den oksygen-behandlingen, ville den aldri ha klart det! Jeg ønsker at alle skal vite det.
Hva slags sykdom er multippel sklerose, og hvordan får man den?
— Jeg vet ikke. Det er . . . nervene dine. Hadde noen sagt det til meg før, ville jeg ikke ha trodd det, men visste du at vi er en sekk nerver? Når nervene blir rammet, er du . . . ferdig! Nervene er alt! Vi tar alt for gitt, men det er nervene som holder deg i gang. Når sentralnervesystemet blir rammet, er du ferdig. Hjertet kan fortsette å slå, hjernen kan virke, men du er FERDIG! Det er slutt!!
Jeg vet ikke hvordan man får det, jeg vet bare at stress kan være fatalt for sykdommen, spesielt stress i følelseslivet. Min far døde — mannen jeg skrev «Debris» til da jeg var i Faces — han døde, og det knuste meg. Jeg visste at jeg ville ta det tungt, jeg hadde alltid visst det . . . da jeg var yngre, pleide jeg å gråte bare ved tanken på at han en gang skulle dø. Men da han døde, bestemte jeg meg for å undertrykke det. Og jeg klarte det, jeg gråt ikke eller noe sånt . . .
Jeg traff Ronnie første gang i 1976. Tror det var 1976. Da så han ut som på dette bildet. Han var i Oslo med Slim Chance, og trakk vel tre betalende pluss Flying Norwegians og meg. Og likevel fikk vi til og med ekstranummer. Fantastisk kveld. Fantastisk band. Syv år senere møttes vi igjen. Et sårt møte. (Foto: Island Records)
Ett år senere fikk jeg multippel sklerose.
Skremmende!
— Skremmende? Ja, multippel sklerose er skremmende! Du kunne lage en fantastisk skrekkfilm om en som ble rammet av sykdommen. Du kan ikke forestille deg hvor mange mennesker som benytter seg av deg når du får multippel sklerose! I intervjuet med Rolling Stone sa jeg at dette er helvete selv. Jeg snakket ikke om smertene, ubehaget eller ydmykelsen. Jeg snakket om menneskene som plutselig trer fram fra skyggene . . . og drar fordel av din ulykke. (Lane lukker øynene et sekund.)
— Det er helvete! (En av de amerikanske journalistene rekker ham en ølboks. Han drar fraværende i ringen.)
Ja, det var et gripende intervju!
— Hm. Jeg fikk sekker med brev etterpå. (Ronnie hever ølboksen i en skål, og får et ironisk glimt i øyet:) «Good health!» Jeg fikk brev fra alle verdens kanter, også fra Norge. Det var gripende. Jeg hadde holdt det for meg selv i syv år. Hele tiden tenkte jeg: Jeg kan ikke gjøre noe med det, så hvorfor plage andre mennesker med mine problemer? Samtidig hadde jeg jo et håp om at det skulle finnes en behandling som gjorde meg frisk igjen . . . Men tiden gikk, og håpet svant.
Likevel. I dag synes jeg at jeg hadde rett. Jeg har ikke funnet det som kan kurere meg, men jeg har funnet nøkkelen til livsmotet, for nå vet jeg at jeg kan bli bedre! Jeg kan se fremover, og det er masse jeg har lyst til å gjøre. Jeg kan arbeide igjen!
Hvordan klarte du å fortsette å spille inn plater?
— Jeg er veldig trassig. Var det noe jeg ikke klarte å spille selv, fikk jeg andre til å gjøre det.
Men det ble bare to plater til etter at du ble rammet?
— Ja . . . det ble virkelig ille rett etter «Rough Mix» (1977).
(Ronnie smiler blekt.)
— Puh! It's been a rough ride!
(Ler.)
Ronnie Lane synger “Goodnight Irene” i Royal Albert Hall, 20. september 1983. Bandet fra venstre: Jimmy Page, Andy Fairwetaher-Low, Jeff Beck, Kenney Jones, Eric Clapton, Ray Cooper, Ronnie, Bill Wyman og Charlie Watts. Trommeslageren øverst til høyre klarer jeg ikke å gjenkjenne. (Foto: Stefan Wallgren)
Du er kommet deg fysisk?
— Jeg håper det. 18. august sluttet jeg med krykker. Du så nok at de hjalp meg ut på scenen onsdag kveld, men det var på grunn av alle ledningene og kablene. Vet du, en tid var det så ille med meg at jeg krabbet, jeg kunne overhodet ikke stå på beina!
Hvordan fikk du vite om trykkammeret?
— Det var gjennom en politimann. Han har en slik tank i hagen, han lider av multippel sklerose selv, og bruker den, og det gjør at han faktisk har kunnet fortsette i jobben! Han lar andre låne den også. Jeg krabbet inn. Da jeg kom ut, kunne jeg gå! Vel, stå! Mitt venstre bein kunne bære meg. Før kunne det ikke hjelpe meg opp . . .
Det er som et mareritt, hva? (Ler.)
Hvorfor har man ikke kjent til dette tidligere?!
— De har kjent til det i 15 år. Men de . . . det virker som om de bruker mer penger og krefter på å finne medisiner til annet, mens multippel sklerose blir holdt ute i mørket. Hvorfor tok det dem så lang tid å oppdage at multippel sklerose ikke arter seg så veldig annerledes enn dykkersyken? Og at trykkammeret kan hjelpe multippel sklerose-pasienter like meget som dykkere? Hvorfor har de brukt 40 år på å legge sammen to og to?
Hvor ofte går du til behandling?
— Jeg skulle gjerne være i kammeret inntil jeg ble frisk. Men det er ikke noe svar på spørsmålet. Sykehuset nede i gata ga meg 20 ganger som en begynnelse. Det fjernet trettheten, så det hjalp. Men det er ikke nok. Selv en amerikansk ekspert på området kunne ikke fortelle meg hvor meget som skulle til. Jeg får bare fortsette . . .
Ronnies optimisme var stor denne september-formiddagen i London. Det var bare tre dager siden hadde kastet krykkene.
Hvordan virker dekompresjons-kammeret i praksis? Det virker på blodet, ikke sant?
— Dykkersyke vil si at nitrogen som er avlagret i vevet frigjøres i form av bobler i blodet. Det skjer ved for rask oppstigning. I alvorlige tilfeller påvirkes også nervesystemet. Behandlingen i dekompresjons-kammeret går ut på at man først øker trykket, og deretter minsker det gradvis så det tilsvarer en korrekt oppstigning. Multippel sklerose oppfører seg delvis på samme måte, men det er kolesterol og ikke nitrogen som frigjøres i blodet. Stress skaper f.eks. kolesterol. En sky av kolesterol skytes ut i blodet og går rett i nervesystemet. Dekompresjonen pumper blodet så fullt av oksygen at kolesterolet forsvinner.
Merkelig, ikke sant? Og det er ironisk at legevitenskapen har brukt så mye penger på å finne medikamenter som skal kunne lindre, når løsningen er ren oksygen. Sprøtt, men en fantastisk slutt på historien, hva? Klassisk!
Ja, der har du også kampen mellom legevitenskapen og naturmedisinen i et nøtteskall.
— Ja, ikke sant! Og det var derfor jeg tok den slangegiften. Til da hadde alle medikamentene vært kunstige saker frembrakt i ett eller annet laboratorium. Slangegiften derimot, var et naturstoff. Du skjønner, livet er ikke noen kjemisk og biologisk tilfeldighet, det er for godt planlagt til å kunne være det. Derfor må det finnes noe i naturen som kan helbrede . . . og det er det: Guds egen oksygen. Du kan ikke se det, du kan ikke berøre det . . . det er som sjelen, ikke sant? Kanskje oksygenet er Den hellige ånd! Jeg tenker slik . . . (ler litt brydd)
Du har en imponerende samling gitarer her!
— Ah, men de er jo mitt liv!
Ja, det må være det verste for deg, at sykdommen kveler dine skapende evner?
— Ja. Forferdelig! Puh!
Men nå er du i gang igjen?
— Ja, du kan fortelle alle de vidunderlige menneskene som skrev til meg at jeg kommer til å klare meg. Ingen kan knekke gode, gamle Ronnie Lane!
Da jeg hørte deg synge «Goodnight Irene» onsdag kveld, trodde jeg ikke mine egne ører! Stemmen din har den samme kraften som for 10 år siden.
— Synes du det! (lysner) Fantastisk! Jeg må ha vært full av Den hellige ånd.
Komponerer du ennå?
— Ja, det har jeg gjort nesten hele tiden. Når det gikk som verst, kom Mickey Callagher fra Blockheads over og hjalp meg. Jeg nynnet melodiene for ham, og han spilte. (Lane begynner å se merkbart sliten ut nå.)
Musikken din er forankret i en veldig karakteristisk rytmeteknikk — en slags rullende, skyflende beat?
— Jeg liker akustiske instrumenter, men jeg liker elektriske også . . . Men jeg har egentlig ikke tenkt over dette.
Det er en veldig typisk sang på «See Me»-LP’en . . . «One Step»? Pur magi!
— Når jeg skriver, kommer det direkte her innenfra (tar seg til pannen), jeg hører melodien i hodet og forsøker etterpå å reprodusere den via instrumenter. Det er ingen bevisst prosess, derfor legger jeg ikke merke til det du opplever.
Om vi beveger oss tilbake til 60-årene, er det én Small Faces-låt som minner veldig om det du senere skulle gjøre på egen hånd, nemlig «The Universal».
— Det er pussig, det der, du har nok rett, men «The Universal» var faktisk hovedsakelig Steve Marriots låt. «Itchycoo Park», derimot, var min.
Nå avbryter Lanes samboerske oss, de skal ned på sykehuset og ligger allerede etter skjema. Varme håndtrykk utveksles, før Lane kommer seg ut av stolen og begir seg ned trappen og ut. Sakte, stiv som en marionette, ett bein av gangen, nølende, ustøtt. Lane snur seg og smiler mot meg:
— Det går sakte, men det går! Jeg går!
Min etterpåkloke merknad:
Ronnie Lane var på denne tiden en sterk forkjemper for hyperbar oksygenbehandling mot multippel sklerose og opplevde selv betydelig bedring etter behandlingen. Senere kontrollerte studier har imidlertid ikke vist at hyperbar oksygenbehandling bremser MS eller gir varig bedring av funksjonsnedsettelsen. Lanes forklaring om at MS skyldes kolesterol som frigjøres i blodet og fjernes av oksygenbehandlingen, er ikke i samsvar med dagens medisinske kunnskap. MS regnes i dag som en immunmediert sykdom i sentralnervesystemet.
Hva er Multippel sklerose?
Multippel sklerose (MS) er en kronisk sykdom i sentralnervesystemet, det vil si hjernen og ryggmargen. Ved MS angriper immunsystemet vev i nervesystemet, blant annet myelinet – det beskyttende laget rundt nervefibrene. Skadene kan forstyrre signalene mellom hjernen, ryggmargen og resten av kroppen, og over tid kan også selve nervefibrene bli skadet.
Symptomene varierer sterkt fra person til person og avhenger av hvor i nervesystemet skadene oppstår. Vanlige symptomer er tretthet, synsforstyrrelser, nummenhet eller prikking, muskelsvakhet og stivhet, problemer med balanse og koordinasjon og vansker med å gå. Noen opplever tydelige sykdomsattakker med perioder med bedring imellom, mens sykdommen hos andre utvikler seg mer gradvis.
Den nøyaktige årsaken til MS er fortsatt ikke kjent. Dagens forskning tyder på at sykdommen oppstår gjennom et samspill mellom genetisk sårbarhet og miljøfaktorer. Det finnes foreløpig ingen behandling som kan kurere MS, men moderne sykdomsmodifiserende medisiner kan redusere sykdomsaktiviteten og hos mange bremse utviklingen. I tillegg brukes behandling og rehabilitering for å lindre symptomer og bevare funksjon og livskvalitet.
(Kilde: Helsenorge/Helsedirektoratet, «Multippel sklerose (MS)», sist oppdatert 11. august 2023. Innhold kvalitetssikret av BMJ Best Practice.)
Hvem var Ronnie Lane?
● I 60-årene var Ronnie Lane en av de sentrale skikkelsene i britisk pop. Som fast medlem av Small Faces skrev han, sammen med Stevie Marriot, de fleste av gruppas mange slagere. Vi kan nevne «Itchycoo Park», «Lazy Sunday» og «Tin Soldier». Da Marriot sluttet, fikk gruppa en ny vokalist: Rod Stewart, pluss gitaristen Ron Wood, og forkortet navnet til Faces. De stormet med stor fremgang inn i 70-årene, fremdeles med Lane som sentralt medlem.
I 1973 valgte han imidlertid å begynne for seg selv. Det ga ham to slagere i 1974, og et skikkelig sigøynerfølge av et band (Slim Chance) som bl.a. dro på turné med et sirkustelt (og gikk med dundrende underskudd). Etter LP’en «One For The Road» (et av de beste album som ble utgitt i midten av 70-årene) raknet bandet . . . tilsynelatende. Året etter, i 1977, var Lane tilbake med et album laget sammen med The Whos Pete Townshend, «Rough Mix». Så var det stille i to år før LP’en «See Me» ble utgitt. Og det ble også det siste man hørte fra Ronnie Lane. Ingen ante hva som hadde skjedd.
● I fjor brakte imidlertid avisen Rolling Stone et sjokkerende intervju med ham. Først da ble det offentliggjort at Ronnie Lane led av multippel sklerose, og at han var så dårlig at han knapt kunne bevege seg. Lanes depresjoner piplet fram bak hvert ord, og i intervjuets gripende avslutning ba Rolling Stone leserne om å skrive til ham for å gi ham livsmotet tilbake. De trykte Lanes privatadresse.
● Ny stillhet fulgte, inntil september 1983 da det ble gitt to veldedighetskonserter i Londons Royal Albert Hall. Inntektene for den første gikk til Ronnie Lane personlig, mens inntektene for den andre gikk til en britisk organisasjon for multippel sklerose-rammede. Blant musikerne som stilte på scenen, fant man Eric Clapton, Jeff Beck, Jimmy Page, Stevie Winwood, Charlie Watts, Kenney Jones og Bill Wyman. Og det var Ronnie Lane selv som blek og avmagret ble hjulpet fram til mikrofonen for å synge ekstranummeret «Goodnight Irene». Det var et rørende øyeblikk, også fordi det markerte Ronnie Lanes tilbakekomst til livet. Endelig lyser det optimisme av ham. Og han ville gjerne snakke med DET NYE da vi oppsøkte ham hjemme to dager senere.
Ronnie Lane døde 4. juni 1997, 51 år gammel, i sitt hjem i Trinidad i Colorado, USA. Han hadde da levd med multippel sklerose i rundt 20 år, og sykdommen var blitt svært langt fremskreden. Han var sterkt bevegelseshemmet og hadde mistet mye av taleevnen.
Ronnie Lane på plate:
MED SMALL FACES:
Small Faces (Decca) 1966
From The Beginning (Decca) 1967
Small Faces (Immediate) 1967
Ogden’s Nut Gone Flake (Immediate) 1968
The Autumn Stone (dobbel samle-LP med enkelte nye kutt) (Immediate) 1969
MED FACES:
First Step (Warner Brothers) 1970
Long Player (Warner Brothers) 1971
A Nod’s As Good As A Wink To A Blind Horse (Warner Brothers) 1972
Ooh La La (Warner Brothers) 1973
The Best Of The Faces (dobbel samle-LP) (RIVA) 1977
SOLO (de tre første med gruppa Slim Chance):
Anymore For Anymore (GM) 1974
Ronnie Lane’s Slim Chance (Island) 1975
One For The Road (Island) 1976
Mahoney’s Last Stand (filmmusikk m/ Ron Wood) (Atlantic) 1976
Rough Mix (m/Pete Townshend) (Polydor) 1977
See Me (Gem) 1979
Takk, Ronnie Lane. Fineste menneske jeg har møtt. Ooh La La
Klipp fra Det Nye. (Foto: Stefan Wallgren)