Mannen som aldri har fått napp. Her utenfor Bodø, fotografert av John Smith.
JANUAR – JOHN SMITH
Ukepressen lå alltid to måneder etter, så leserne var vant til å forholde seg til fortid som nåtid. November funket like greit i januar. Tidligere nevnte (i kapittelet om 1982) reportasjetur til Ålesund, sammen med min gode venn og kollega John Smith, kom på trykk i januar 1983. Turen hvis høydepunkter var bussfesten på en parkeringsplass og møtet med Terje Tyslands største kvinnelige fan. Bunnpunktet kom selvfølgelig da jeg holdt på å få juling av en sjalu ex-ektemann, men ble reddet av samme John.
Denne parkeringsplassen var Ålesunds eneste fritidstilbud den natten: Bussfest.
I 1983 tok vi en tur til Bodø. Det ble ikke fullt så dramatisk.
Alle reportasjeturene med John er kjære minner. Og jeg savner ham. En dyktig journalist, et ualminnelig fint menneske og en fenomenal venn.
Nå er han hos englene.
Savnet venn og kollega, John (i midten) i Bodø sommeren 1983.
FEBRUAR – PÅ BYEN I TRONDHEIM
Vinter i Norge var ensbetydende med tur(er) til Trondheim og mye kvalitetstid tilbragt i Kjøpmannsgata 28. Byen over alle byer. Reportasjer over alt. Foto-Arne ordnet. Foto-Arne hadde peiling. Stemmen hans gikk ustoppelig, en høyfrekvent og karakteristisk dur mens storformatskameraet hans ga fra seg huggende klikk.
Reporteren på Honky Tonk-klubben med Bent og Casino. Her noteres så blekket spruter, og det er masse øl igjen. (Foto: Arne Nordtømme)
Jeg lærer at på søndag var det Honky Tonk-klubb med Hermann Nielsen, Bent Brønner og Casino Steel. Jeg klippet meg hos Wenche, frisøren til Geir Waade og Casino. Samme Waade la på den tiden og ifølge seg selv grunnlaget for verdensherredømme med sitt band Single Mirrors oppe i Nidaros-studioene, og jeg fikk den uforlignelige Viktor Klein alias "hånden som peker" til å guide meg gjennom Trondheim. En absurd idé jeg bare kom på i trang bakrus.
Viktor Klein får sine 15 minutter i Det Nye. En parademarsj i hvit smoking. Det Nye, 15. mars 1983.
Kveldene gikk med til å tråle Kroverten, Bajazzo, dansebaren Diamanten, baren på Astoria, Chevalier (som altså het Honky Tonk på søndager), Skansen og Galeyen (tidligere Downtown).
Man, i hvert fall jeg, avslutter vel hos Arne i Kjøpmannsgata. Det var her Casino viste meg alternativ drikkestilling med halvliter: Man fører ikke ikke nedre del av glassets kant i munnen (altså den siden som er nærmest munnen), men øvre (altså lengst vekk fra munnen). For å få det til uten å søle (mye), må man bøye seg dobbelt, med hodet nesten helt ned på gulvet for å kunne svelge unna. Det blir noe svinn, både på skjorte og gulv, men gøy. Alltid gøy.
MARS – I KØBEN MED ÅGE
Jeg vet ikke hvem det var som fant på at Åge og Sambandet skulle på Danmarks-turné, danskene hadde hverken hørt om Åge eller skjønte trøndersk, så dette var tydeligvis en vinn-vinn-situasjon.
Til venstre, det klassiske Sambandet og dobbelt-LP’n som fortsatt står som en av Norges sterkeste produksjoner ever. I midten og til høyre, Sambandet like etter at vi ankom til København.
Fortsatt vinter, fortsatt tur-retur Trondheim. Jeg intervjuet Casino Steel i et eneste kjør. Endte med at jeg blir med ham og Honky Tonk-gjengen til Stranda senere på året. Det resulterte i skandale i henhold til lokalpressen. Dem om det. Vi hadde det i hvert fall gøy. Spør PK. Har vedlagt reportasjen.
Jeg intervjuet Åge Aleksandersen i ett kjør også, kanskje til og med to. Så tett kom bablebygene at jeg plutselig ble med ham og Sambandet på båten til København. De spilte for danskene (og Billy Cross) i Køben og bodde på fellesrom under enkle kår. Bortsett fra Knut Stensholm - og jeg. Vi tok inn på klasse-hotell og sikret oss hvert vårt dobbeltrom. Skal det være så skal det være.
OBS! Alt om Danmarks-turen, og alt annet jeg har skrevet om Åge finner du ved å klikke på Åge-krønikene som ligger her.
Hygge i garderoben i København. Den uforlignelige Gunnar Hordvik ler Hordvik-latteren i hjørnet til venstre, mulig det er Bjørn (eller Lasse) som forstyrrer ham, Tor i lenestolen, Gunnar Pedersen innerst mot veggen sammen med en pikelill, antagelig lokal arrangør, Knut og aller nærmest, selveste Timo. Knærne nærmest i bildet tilhører enten Lasse eller Bjørn.
Sambandets fellesrom øverst til høyre. Gunnar fråtser røde danskepølser, Åge stemmer gitar, og ingen lot seg lure inn til Tato Jack.
På Sambandets fellesrom hersket ro og nysgjerrighet. De hadde oppdaget at avisen inneholdt rekker av frimodige annonser fra kurrende pikeliller som bare ville dem godt. De syntes pikene virket skikkelig hyggelige, men da ingen i Sambandet var så gode i dansk, lurte de på om jeg kunne høre med damene om de hadde noen ute-steder å anbefale.
Jeg tok oppgaven, og forsto det meste av det pikene sa. Men jeg merket også at de hadde ganske dårlig tid. De var for eksempel ikke interessert i å høre om båtturen vår eller hvor Trondheim befant seg på kartet. Og da de hørte at jeg snakket på vegne av flere, ble de avvisende og sa at de ikke hadde plass til en hel flokk norske idioter. Og jeg sa at nei, nei, vi hadde ikke tenkt oss på besøk. Men da hadde de som regel lagt på allerede. Noen anla lave, fristende stemmer og informerte meg om at de var en slags hjemmehjelpstjeneste, og at det også inkluderte hotellbesøk. Det virket ikke betryggende.
Alt i alt må jeg vel si at vi fikk fint lite ut av de unge damene, det var begrenset hva de ville snakke om, og ikke var de så veldig blide, heller. Noen hadde rustne stemmer og hostet. Men det kan skyldes at de var tynnt kledt. Flere av de unge damene opplyste nemlig om det.
Det endte med at et par av gutta stakk bort i Strøget og så «Caligula». Den var visst heller ikke så gøy.
Nettene var lange, og bakrusen likeså. Jeg krabbet om bord i danskebåten etter noen dager, morken og rusten og 80 år gammel. Jeg orket ikke mer. Sambandet skulle til Aarhus. Jeg skulle definitivt hjem. Jeg lærte visst aldri med disse popstjernene.
Skøyerne Knut og Bjørn, klare for nye spillopper. Vi har nettopp klappet til kai i Køben.Nyttig lærdom og ganske godt øl. Åge og Sambandet dro ikke til Danmark forgjeves. Noen fikk til og med sett “Caligula”.
APRIL-MAI – FLYMEDITASJONEN
Ikke mange ukene etter at Liv og jeg hadde vært i Trondheim for å lage byreportasje i tjo & hei-serien, var jeg der igjen. Jeg klarte å overbevise redaksjonen om at det lå igjen så mye stoff der oppe at jeg var pokka nødt til å reise opp og hente det. Jeg brukte musikk-argumentet. Det slo aldri feil, for det skortet ikke på musikere i Trondheim, noen av dem var til og med landskjente. Trondheim har flere trommeslagere enn skiløpere, for å si det sånn.
Åge så jeg veldig ofte, han likte å bli stilt voksne spørsmål, da kunne vi bli sittende i timer. Og ende i København.
Terje så jeg også ofte. Og Stein alias Casino. Han var countrymannen nå, og en av initiativtagerne til Honky Tonk-klubben. Torstein og Dag kjente jeg fra Kids. De var skeptiske til meg da jeg egentlig aldri skrev pent om det bandet. Men nå var Stage Dolls på gang for Torsteins del, og dem falt jeg pladask for. Dag var involvert i TNT. Jeg likte ikke musikken deres. Så han var fortsatt skeptisk, selvfølgelig.
Men han så fort at jeg ikke utnyttet nærkontakten jeg hadde med musikermiljøet. Privatlivet sitt fikk de ha i fred for Det Nye. Og så ble jeg kompis med Ronni og Diesel, to ubetalelige krabater. Man kan ha det gøy med trønderske popstjerner og totninger, selv om man ikke elsker musikken deres.
Musikerne gikk i bane rundt to-tre soler. Tønnes Taco når det var sent, Galeyen/Downtown om man klarte å overleve i den sigarettrøksiloen uten avtrekk. Og så var det Foto-Arne.
I Kjøpmannsgata var det aldri stengt. Det vil si, det var stengt, men det skulle ikke mer til enn noen dundrende slag på døren, så slapp Diesel inn, ja, for det var ofte ham - og en gjeng han dro med seg. Nachspiel hos Arne. Da han også var reklamefotograf og tok bilder for matbutikkjeder, var kjøleskapet tungt ladet med nattmat. Alltid pølsegryte å få. Og Lysholmer.
Jeg vekslet mellom å bo i det usedvanlig rotete, men utrolig hyggelige atelieret hans eller på Astoria hotel, en sliten variant som luktet støv og gammel sigarettrøk, og som jeg slett ikke savnet da Royal Garden åpnet i 1984.
De første Trondheimsturene gikk med toget. Men det tok tid, så jeg valgte til slutt å overvinne flyskrekken.
Jeg hadde en egen meditasjon i luften, jeg lot som om jeg sov. Selv ved turbulens lot jeg som om alt var såre vel. Jeg kunne glippe med øynene, skotte ned på armbåndsuret og gjespe - mens jeg innvendig skrek av redsel og ville gjøre slutt på det hele. Særlig under take-off og landing var det påfallende hvordan han med vindusplass, der, rett over vingen, sov og sov. Jeg passet på ikke å knipe sammen øynene, jeg slappet helt av, og det kostet.
Jeg håpet at vi snart tok bakken, og måtte av og til jukse ved å åpne øyet nærmest vinduet på knivsmal gløtt, uten at det kunne ses fra midtgangen. Det var like skuffende (nesten) hver gang. Mange hundre meter ned. Skulle da denne innflyvningen aldri ta slutt. Noen ganger kastet flyet på seg. Da kunne det dessverre hende at jeg ga fra meg en skvetten damelyd. Jeg gikk sømløst over i overdreven hoste, sjekket armbåndsuret, lagde smattelyder, og sovnet liksom igjen. Signalet var (forhåpentligvis): Jeg skvatt ikke, var nesten ikke redd, og hadde egentlig bare fått noe i halsen.
Antagelig var det ingen i flyet som fikk med seg så mye som et halvt gram av min flyforestilling. Men sånn er det, enkelte personer tror at de alltid er verdens midtpunkt.
Flyskrekken ble knekket den gangen jeg fikk igjen 28 000 på skatten og brukte opp alt på tur-retur-turer til Trondheim (helst med Braathens, jeg likte de flyene best), daglig. Opp etter arbeidstid, hjem neste morgen med første fly, rett på kontoret på Det Nye, tilbake til Trondheim etter arbeidstid etc. Folk i Trondheim trodde jeg bodde der. Folk i Det Nye trodde vel at jeg gikk på noe, for jeg var alltid trett og ikke sjelden i bakrus. På en av de siste turene før pengene var brukt opp, var jeg så trett at jeg sovnet. I stormkast over Værnes landet jeg med dype snork. Kurert. Og snart blakk.
Tilbake til tegnebrettet. Pønske ut reportasje-idéer, sikre Det Nye-sponsing, intervju med Åge, nå igjen? OK, da. Og av sted bar det. Åge-trikset slo aldri feil.
Åge-trikset ga mange fine turer til Trondheim. Her et historisk øyeblikk i november eller desember 1983. Åge lar meg høre nettopp innspilte “Lys og varme” for første gang. Og jeg, mitt naut, begynner å anbefale forandringer i arrangementet fremfor å gi ham skryt. Da ble han både skuffet og irritert. Men det gikk fort over. Hordvik lurte på om jeg kunne skrive engelsk tekst til sangen. Jeg gikk i gang og fikk til et kjempefint første vers. Men så kom refrenget, og alt stoppet opp. “Mytji lys og mytji varme” på engelsk? Grøss. Jeg ble vidløftig (og ufrivillig komisk) og forsøkte med “The Holy Grail of Freedom”, og da skjønte vi alle at løpet var kjørt. Man kan si mye om “Lys og varme”, men noen Monty Python-sang er det ikke.
Og her singler som snurret på platespillerne i Storbritannia sommeren 1983:
JUNI-JULI 1983 – HONKY TONK PÅ STRANDA
Oslo var blitt musikkjournalistenes lekestue. Utøverne var mange. Miljøet rikt. Gøy å gå på byen. Man hadde en del å snakke om. På RockStudio 26, det nye tilskuddet. Snart het det Ratz. Puls feiret 5 års jubileum der og var fortsatt det ordentlige Puls, Tore Olsens Puls. De markerte seg med fest og moro. Jeg fikk doldis-prisen (som jeg fortsatt har liggende). Tore fikk bløtkaken. Og det midt i trynet.
Morten Jørgensen har kanskje ikke prestert så mange fulltreffere, men dette er definitivt en av dem. Tore Olsen ba om det. Jørgensen leverte. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Så dro jeg til Bergen. To ganger. Andre gang bare for å skrive om byens musikkliv. Jeg ble fascinert av byen, og ble involvert i interessante, eksistensielle diskusjoner på privatfester hvor jeg overnattet. Gøy å være journalist. Livet lever. Bowie sang «Let’s Dance».
Tilbake i Oslo, veldedighetskonsert til inntekt for Nye Takter. Mange artige utøvere, inkludert Åge & Sambandet.
Det Nye, 12. juli 1983
Simple Minds i Chateau, og Jim Kerr fikk smake stavblitzen min utenfor Ambassadeur. Den som svidde øyenbrynene til Roy Wood i Birmingham. Jeg klarte aldri å bli venner med den stav-blitzen. Så var den heller ikke min, men Livs. Lånt.
Det berømte stavblitz midt i trynet-portrettet av Jim Kerr. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
11. juni dro alle til Göteborg for å få litt seriøst måneskinn. Bowie på Nya Ullevi. Jeg lot meg ikke friste til å storme mot scenen. Jeg bare lurte meg frem der et lite øyeblikk, og trakk meg hurtig tilbake igjen. Stadion-konserter er det verste jeg vet. Lyden var håpløs i vindblaffene og Earl Slick fryktelig. Men jeg holdt stand og stakk ikke av til tømmerrennen på Liseberg.
Rett under er hele artikkelen i litt mer lesbar stand.
Det var week-end i Göteborg, og byens folketall økte plutselig med 100 000. Og vel så det. David Bowie i by’n. Totalkaos. Alle rekorder slått. Fest & tjo & hei. Men var det egentlig så festlig? DET NYEs rapport sår tvil . . .
Tekst: Yan Friis
Foto: Petter Berg, Action Press
Kaos. Kaos i gatene. På hotellene. På jernbanestasjonen. Göteborg tok telling denne sommer-weekend, slik byen også gjorde i fjor den gang Rolling Stones økte innbyggertallet med rundt regnet 100 000 mennesker. Ingen hadde imidlertid ventet at David Bowie skulle klare å «slå» Rolling Stones. Men det var nettopp det han gjorde. 61 206 mennesker befant seg innenfor Nya Ullevis murer lørdag ettermiddag. Nesten 5000 mer enn Stones’ rekord fra i fjor. Og søndag tangerte Bowie Stones-rekorden. Hvilket vil si at mer enn 117 000 mennesker valfartet til Göteborg for å se Bowie i levende live.
Man kan forestille seg hvilket kaos som oppsto. Lørdag kveld var gaten utenfor Park Avenue (Bowies hotell) så stinn av folk at man kunne løfte bena og bare la seg drive med strømmen. (Det hevdes at 70 000—80 000 mennesker passerte hotellinngangen denne kvelden!) Absolutt samtlige av byens klubber, diskoteker og restauranter var smekk fulle — og utenfor var der køer så langt øyet rakk. Gatene var sleipe av ketchup, sennep, løk og pølserester, og man snublet ustanselig i sammenklemte øl-bokser. I parkene lå, satt, sto folk på hver kvadratmeter av gressteppet. Det ble sunget, drukket, røkt marihuana, danset og konversert. En evig mumlen steg ut av mørket.
Det var en happening. En kilende etterdønning fra Woodstock-alderen. Bowie trakk folkene. Men konsertene var i og for seg ikke det viktigste. Det viktigste var at man var der. Mange droppet å kjøpe svartebørs-billetter. De var i Göteborg for å oppleve, for å være en del av sirkuset.
Selve konserten (jeg så bare den på lørdag) ble for mitt vedkommende et antiklimaks. Man hadde jo hørt rapportene fra Europa, blendende kritikker som ikke nok kunne få skamrost Bowie og hans første turné på fem år. Men dette var rapporter fra mindre, innendørs haller — steder der man virkelig kan spille på den perfekte lyd og de svimeslående lyseffekter. Nya Ullevi er noe ganske annet, en åpen, gigantisk idrettsarena. Null muligheter for lys-show i det skarpe dagslyset. Og lyden, lyden . . . Litt vind er nok til å ødelegge det som allerede i utgangspunktet må bli svakt. Lørdag var det ganske sterk vind. Og lyden bokstavelig talt svaiet. Fram og tilbake, for plutselig helt å forsvinne. Så hørte man litt diskant flygende inn fra høyre, så litt bass sveipende ned fra venstre.
I kamp med vinden ble dessuten volumet sjenerende lavt. Man kunne holde en rolig samtale i gang ganske nær scenen. Dertil kommer selvfølgelig kommunikasjonsproblemet. Bortsett fra de heldige 5% som befinner seg helt inne ved scenen, er det ingen som opplever kontakt med utøveren. Det distraherende lydbildet, den lave lyden og Bowie bare som en liten gul flekk i det fjerne, det ga showet et uvirkelig preg. Det som foregikk langt der i det fjerne, angikk liksom ikke en selv. Er det rart enkelte la seg til å sove? Er det rart oppmerksomheten ble vendt mot andre ting enn Bowie (f.eks. øl, eller kanskje den søte jenta som akkurat passerte)? Og kikkerten blir jo et dårlig surrogat for øyenkontakt.
Nå hadde man forsøkt å bøte på problemet ved å plassere en gigantisk video-skjerm (til 12 millioner kroner) over scenen. Her kunne man følge konserten via meget elegant kameraføring. Det var bare det at så få så noe i det hele tatt. Skjermen ble nemlig skjult for alle på siden fordi høyttalertårnene raget høyere. Dessuten var sollyset så sterkt at bildet nesten ikke syntes. Og om ikke dette skulle være nok, så rakk bildet fram til deg før lyden, hvilket gjorde hele stasen usynkron. Verst hadde de det på den nederste tribunen bakerst. De så ikke engang scenen fordi der var rigget til en rekke suvenir-boder mellom dem og Bowie!
Som konsert betraktet var altså Bowie-treffen bedrøvelig. Bare da jeg sto helt fremme, merket jeg at det faktisk foregikk sterke ting der oppe. Men det var ikke så gåsehuden prikket. Og skylden for det bærer navnet Earl Slick, en av disse gitaristene som på død og liv må gjøre blindgate på blindgate ned i bånn med gitaren hylende, hylende for ingen annen enn dem selv. Her hadde Bowie gjort et dårlig valg.
Det så imidlertid ikke ut til å bety stort for de titusener som hadde tatt Nya Ullevi i besittelse. De var der. De kunne reise hjem og fortelle. Og om noen år kan de se seg tilbake og skryte av at jo, den legendariske Bowie-konserten var de på . . . denne sommeren 1983.
Selv finner jeg konfrontasjonen med stadion-rocken temmelig brutal. All glamour flasser av på veien fra plate, flott utstyrt program, fanblader og forhåndshysteri til virkeligheten: Dårlig lyd, elendig komfort, for mange mennesker, artisten kun en prikk i kikkerten, masse fulle folk som raver sanseløst rundt og «har det gøy», svinestien som publikumsmonsteret etterlater seg på sin vei. Det er ikke glamour, det er et opphold på en søppelfylling. Rock har også sine begrensninger, og når kontakten forsvinner, oppstår leden. Nya Ullevi er for stor. Særlig for en karakter som David Bowie. Og jeg finner det betenkelig at man avspiser Skandinavia med en slik oppsamlingsorgie, mens man ellers i Europa tilgodeser publikum med komfort både for øye og øre (og for rumpe).
Men tiden leger alle sår. Vi var der. Det er det viktigste. Hm?
BOWIEs program lørdag 11. juni 1983:
Star
Heroes
What In The World
Golden Years
Fashion
Let’s Dance
Breaking Glass
Life On Mars
Sorrow
Cat People (putting out fire)
China Girl
Scary Monsters (and super creeps)
Rebel Rebel
White Light/White Heat (Bowie ut og skifter fra ferskenfarget til lysegrønn dress)
Station To Station
Cracked Actor
Ashes To Ashes
Space Oddity
Young Americans
Hang On To Yourself
Fame
(Ekstranummer:)
Stay
Jean Genie
Modern Love
Vi bemerker at stoffet fra «Let's Dance» er strategisk plassert, at de funky LP'er «Young Americans» og «Station To Station» er godt representert, mens «Lodger» forties helt, at konsertens tema (om slikt fantes) betones gjennom åpningslåten «Star» via den Shakespearske posering (hodeskallen i den utstrakte hånd, og de mørke solbriller) i «Cracked Actor» til balanse-mimingen i «Fame», at Bowie overraskende valgte å fremføre den blant kritikerne så upopulære «Sorrow», at «Space Oddity» og dens fortsettelse «Ashes To Ashes» kom i omvendt rekkefølge(!), at Bowie valgte å luke ut hentydningen til President Nixon i «Young Americans» til fordel for Reagan («do you remember ... President Reagan») hvilket ikke var helt treffende, og at han som for ti år siden villig fremfører Velvet Underground-klassikeren «White Light/White Heat»...
(Ovenstående ble publisert i Det Nye, 26. juli 1983)
Neste? Festival i Trondheim. Duedalen. The usual suspects. Pluss Mink De Ville. Foto-Arne og jeg fikk med oss alt. Til og med den shabby typen som valgte en søppelbøtte å bommelibomme i. Hvorfor stå i dokø når du kan drite deg ut foran 30 000. Smart.
Åge og Sambandet har egen campingvogn som garderobe. Med øl. Jeg delte en med Bjørn og Knut.
OBS! Mer om Duedalen finner du i festival-krønikene her.
Det Nye, 9. august 1983
Og min tid var knapp, for sannelig bar det til Skaugum for å mingle med hoffjournalistene og Harald og Sonja. Sonjas håndtrykk var fast og bestemt, Haralds litt slapt. Begge smilte. Egentlig var det bare hunden deres som likte meg, men likevel. Under gruppefotograferingen ble jeg meget bestemt anmodet om å fjerne solbrillene. Av Sonja. Slipset mitt var hudfarvet, kjøpt på CC rett overfor Colosseum kino. Slipsnålen en binders. Er man hoffreporter så er man hoffreporter.
Det Nye, 30. august 1983
Sommerens høydepunkt ble likevel Honky Tonk-turen til Stranda med en skokk forrykte trøndere, inkludert Casino og Foto-Arne, og den lokale helten PK. Hotellbetjeningen gikk hjem ved midnatt. Vi eide Stranda og hotellet og natten så til de grader at Det Nye-reportasjen min fra arrangementet utløste en harmdirrende artikkel i lokalpressen. Kaos på rommene, kaos i korridorene, banking med sjalu kjempenever på dørene, brasing på kjøkkenet – Se, jeg fant biffer! Nattmat for coutryfolk.
Skulle ønske jeg hadde det avisutklippet ennå.
Det Nye, 30. august 1983
Stranda er et lite sted på Sunnmøre. Nylig ble stedet satt på hodet da en gjeng country & western-trøndere (med Casino Steel i spissen) «tro til» med konsert to kvelder på rad. Cowboy-hatter ble gravd fram fra loft og kjeller. Full fest og kaos to hele netter til ende. Hvem sa at country-musikken var død i Norge? Og nå må folk snart ta Casino Steel alvorlig når han priser country-heltene George Jones og Jerry Lee . . .
De kom over fjellet. En busslast trøbbel. Sakte vasket fjordbølgene mot kaia. Stranda — dette lille sted på Sunnmøre — glippet søvnig med øynene. Nok en dag. Nok en dag. Skjønt på stedets turisthotell ble det lovet dans til levende musikk. Ingen kjente vel bandet med det mystisk lydende navn Honky Tonk All Stars. Men man kunne jo alltids sjekke stemningen.
Neste ettermiddag. DET NYE ankommer. Stranda død. Hotellet dødt? Nåja. Der kommer det noen spaserende ut igjennom vinduene i første etasje. Et yippiii! En hatt i været. De er her. De er i live.
Honky Tonk All Stars kom over fjellet. I buss fra Trondheim. Honky Tonk All Stars er husbandet i Trondheims-klubben Honky Tonk, drevet av bl.a. Casino Steel. Honky Tonk All Stars er husbandet med venner, masse venner. Bikkjer, koner og barn. En hel busslast trøndere. Pluss PK (Per Kristian) som bor i Trøndelag, men er fra Stranda. Det er PK, Strandas sønn, som har ordnet denne Honky Tonk All Stars første utejobb.
Yippi og møllspiste hatter
Hotellets indre er umiskjennelig preget av dagen-derpå. Det er en grimet, stille ettermiddag. Fjernt høres toner av country & western. Bandet øver. Baren, som vi kan kalle det store oppholdsrommet, befolkes av spredte, slitne kropper. Lavmælte samtaler. Klinkingen av glass. Borte i et hjørne sitter noen digre typer. Lokale folk. Også fra dem lyder et og annet yippii. Borte ved bardisken henger Casino Steel, skarp og ubarbert og stilfull under en sort cowboyhatt (pyntet med et George Jones-merke foran på pullen). Bent Brønners langhårete schæfer jumper ut og inn av vinduene og setter i voldsom gjøing om noen slumper til å bruke ordet «kommunist».
— OK. Hva foregår her? Jeg detter ned i en stol med et nysgjerrig blikk, mens fotograf Arne stikker av sted for å få seg noe mat i livet. Sverre «Kokken» Johansen flirer imøtekommende. — He, he, knallsuksess i går kveld. Stranda på hodet, hele kvelden et eneste langt latterglam til country & western importert fra Trondheim. Dans & yippii & møllspiste hatter (gravd fram fra Strandas loft) & knyttede never & ølseidler (og det som verre er) & ektemenn som for lengst burde ha vendt hjem til sine sinte koner.
— De likte oss, humrer Sverre.
Og sann hans ord, for der kommer en lokal grizzly med tatoveringer og never som skinker, og hiver seg i stolen så treverket knaker og gir meg et klaps over ryggen (så lungene klapper sammen) og brummer: — Er du også fra Trondheim? Jeg lærte aldri hans virkelige navn å kjenne, alle trønderne kalte ham Billy, og Billy ble det. Og Billy kunne betro meg at han nesten rev ned hjemmet sitt i natt på vill leting etter en cowboyhatt han visste lå et eller annet sted.
Nasale gråtetokter
Kveld. 22.00 i dansesalen. Smokk fullt. Mot den innerste kortveggen er det rigget opp utstyr og ryddet plass for bandet. Ingen scene, de står flatt på gulvet. Og scenebelysningen er så primitiv at alle frontfigurene blir stående i svarte mørket. Men hva gjør det?
Bandet fyller lokalet med nasale gråtetokter, skliende steelgitar og varmt, kneppende komp. Dansegulvet overbefolket. Og de har funnet fram hattene sine. Den ynkeligste pøs får passere som Stetson i kveld ... på Stranda. Swing og hoe down, og et ras av gjennom-lydmuren-jodling, hoiing og Casino Steels to-fingre-i-munnen plystretone. Honky Tonk All Stars spiller som guder. Jeg har aldri hørt maken til country-band i Norge, så hjertelig oppriktig — og hvilken stemning de klarer å skape på no time! Stranda er på stolene! Det må være gøy for dette bandet, hvis hovedstammen en gang kalte seg Stive Fingra — uten at det hjalp dem til berømmelse.
Og se og hør hvordan ringreven Bård Fredriksen behandler gitaren, mannen står trygg som en påle, men instrumentet jubler ham av fingrene.
Første gjestevokalist entrer «scenen». Strandas egen PK i hvit hatt. Mannen girer umiddelbart lokalet opp i fjerde med «She Thinks I Still Care». Han har den autentiske stemmen, nasal, gjennomskjærende med bar-hulket vibrerende på lur. Og det er gøy å være her. Så unorsk, sinnssvakt gøy. Man roper, hoier og skriker. Man ramler bortover dansegulvet så flisene fyker ... rett i armene på ... Timo! Yes, yes. Sambandets roadie er også her. I hvit cowboyskjorte og semsket frynsevest. Han skuler.
Hvor jeg fant ham? I vinduskarmen, bak gardinet! Der satt'n Timo med beina rett ut. — Jasså, du liker country, Timo! utbrøt jeg.
Han snøftet til svar.
— Kan'ke fordra den skit-musikken.
Likevel. Her er han, på Stranda. Sammen med Honky Tonk-gjengen. Liker'n ikke musikken, så liker'n i sannhet miljøet og stemningen rundt.
Casino country
Jubel i lokalet. Casino Steel har overtatt mikrofonen. Ja, nå er Casino vokalist! Med ansiktet vridd i den mest innlevde smerte kjører han gjennom country-klassikerne. Hes, røff og upolert, javel, men den som ikke faller for'n Casino når han presser seg gjennom «I Don't Want No Stranger's Footsteps In My Bedroom», er hjerteløs. På Stranda er de fornøyd. En av Norges mest populære artister står der foran dem, uanmeldt, og synger country & western som gjaldt det livet.
Vår venn Billy er i aller høyeste grad med. Han har funnet hatten sin og tårner over alle i lokalet, plantet rett foran scenen med et glis så bredt som ferjeturen fra Sykkylven til Magerholm.
Enda en vokalist har våre venner på lager. En jente denne gang. Heidi Hollås. Svoren fan av Tammy Wynette spesielt og country musikk generelt. Musikksmaken er udiskutabel: «Må være country, ikke no' rytmer, nei!» Heidi, ja, som i årene 1974—1977 var med i jentebandet Playmates og som også har sunget litt i Vikings (det har forresten PK også gjort). Nå er det country, country. En karakteristisk småpike baby-doll-stemme som bemektiger seg countrymusikkens gråtkvalte myter og gjør dem sanne atter en gang.
På dette tidspunkt er lokalet kun en dis. Om Strandas gudfryktige elite hadde tatt seg en titt innom, ville det ha blitt kimet med stormklokken umiddelbart! Folk raser rundt i en gledesrus. Alle er kompiser. Alle klapper hverandre på ryggen. Alle gir fra seg raut og brøl og yippii etter hver låt. Det er fest på lokalet. Og vi kunne ha vært i Nashville.
Jubelnatt
Stengetid. Motvillig trekker folk mot utgangen. Noen klarer å lure vaktmannskapet. Og festen fortsetter. Hotellet henstiller Honky Tonk-folket om please å velge 2. etasje, ellers kommer bare Stranda-befolkningen strømmende inn ... som natten før.
Vel. Det ble jubelnatt på Stranda. Og jeg sier: Opp med øyne og ører Norges konsert-arrangører! Honky Tonk All Stars er et av de sikreste kort jeg har sett «live» på år og dag! Få tak i dem, gi hele Norge sjansen til å få oppleve hva country & western — denne utskjelte musikkform — kan være (og egentlig er). Hei! Bergen («Hulen» eller «Disc'en»), Bodø («Sjøhuset»), Kristiansand («Moron Café»), Oslo («Country Klubben»), Ålesund («Pizza'en») og alle andre byer: Honky Tonk All Stars er ledige! (De kjørte endog opp Trollstigen - de fleste lå riktignok på gulvet i bussen og skrek - for å komme til Stranda!)
I en tid av posører, image-jegere og stil-løver er det befriende å møte musikere som tar seg selv så lite høytidelig som våre venner Honky Tonk-trønderne. These people are real people!
Jeg gadd forresten vite om det ble harmdirrende prekener i Strandas kirker og bedehus søndagen etter ragnarokk? Da jeg tok flyet hjem fra Ålesund, hadde i hvert fall ryktet løpt de seks milene foran meg. I Ålesund snakket man om dette underlige som hadde truffet Stranda midt i fleisen
AUGUST-SEPTEMBER – DYPT SAVNET
Jeg var ganske fornøyd sensommeren 1983 da jeg nesten 20 år etter at han plaget vettet av oss Beatles-fans, gikk i bresjen og lanserte Jim Reeves som vår mann på platesidene. Jeg var blitt voksen, nesten 31, og hadde endelig skjønt det. Akkurat som Casino hadde skjønt det. Det går ikke an å krangle med mannen som sang "He'll Have To Go". Jim Reeves behandling av denne teksten er stor kunst, en smak av evigheten. Og han gjorde det igjen og igjen i sang etter sang. Det Nyes lesere blunket ikke engang. Jim Reeves. Det var vel ikke noe rarere enn å lese om Residents.
Eksempel på voksen glede. Dette albumet fant jeg i en platesjappe i London i 2017. Her i drosjen tilbake til toget. Neste stopp Southampton.
Norges største musikkavis - i en ukes tid.
Det var også den sensommeren da jeg hadde ansvaret for Norges største musikkavis. Den kom som bilag med Det Nye, men bare to ganger. Vi gjorde det mest for å erte Puls og Nye Takter. Torgrim Eggen og Per Ole Oftedal skrev til og med artikler for oss. Norge var lite, og Oslo enda mindre. Man ble lett kjent med hverandre og vanket på de samme stedene. Rivalisering ble alltid trumfet av vennskap.
Og alltid så man Tore Olsen uutgrunnelig i bakgrunnen, observerende, fri for både alkohol og sigaretter. Mannen var en egen sekt. Hans lidenskap var rocken. Og driften av avisen - Puls, og senere Beat. Tore brant. Dessverre var han også en lidenskapelig råkjører, og det kostet ham livet. Men ikke ennå. I 1983 levde han i beste velgående, et kraftsentrum for norsk musikk og musikkjournalistikk.
I Det Nyes musikkavis gjorde jeg Tore Hansen til hovedoppslag. Det var motstrøms, og definitivt i utkanten av style og cool. Tore spilte og sang i Unit Five. For hovedstadens musikkpoliti var det aldeles æresløst. Men Tore var bedre og smartere enn imagen sin. Han var en fornøyelig og interessant samtalepartner. Vi brukte ofte ironi mot hverandre, småkranglete som to pensjonister, og vi elsket det. Jeg var glad i Tore.
Tore i Holmenkollåsen i 1983 og i Stockholm i 1984. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
En tekstlinje jeg foreslo en sen kveld på Club 7, «Jeg ha’kke tenner så jeg få’kke tak i kølla», dukket opp i en Unit Five-låt ikke mange månedene senere. Tvetydighet og konsonanter, kom igjen Tore, lag noe av det. Og så gjorde han det. («Æ hakke tenner», 1981)
En vinterdag ringte han meg fra Stockholm. Han var i gang med solo-LP ("Uniforms"), og følte seg nedtrykt og alene. Om jeg kunne tenke meg å komme en tur. Så reiste jeg til Stockholm og holdt Tore med selskap noen dager. Hjalp ham med noen strofer til tekster også. Til min overraskelse ga han meg kreditt på platen. Det behøvde han ikke ha gjort.
Tore hadde et stort hjerte og var en veldig fin fyr. Han fikk aldri ut sin begavelse i musikken, og det irriterte meg. Jeg visste at han hadde det, men han våget det ikke. Kunstneren Tore Hansen ble aldri forløst. Det gjør meg trist. Jeg savner stemmen og blikket hans.
I september reiste jeg til London for å treffe en av mine helter, lille Ronnie Lane. Han var sterkt merket av MS, og det skulle arrangeres veldedighetskonsert for ham i Royal Albert Hall. Uforglemmelig. Dagen etter besøkte jeg ham hjemme. Det var vondt å se ham så redusert, og rørende å høre hans tro på det umulige. Han skulle kjempe med sykdommen i mange år før han gikk bort i 1997. Et stort menneske og en musikalsk begavelse. Jeg spiller ofte platene hans. Intervjuet med Ronnie finner du her.
Hjemme hos Ronnie Lane i London i september 1983. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Dette ble jo bare trist. Ronnie Lane, Jim Reeves, Per Ole Oftedal, Tore Olsen og Tore Hansen, fem hedersmenn som forlot oss altfor tidlig. Tankene går videre. Lage Fosheim, Eivind Rølles, Marius Müller, Johnny Cash. I 1983 var de alle i full vigør. På den andre siden av et tidshav på over 40 år.
OKTOBER – BARE HÅRET ER HØYT (OG SORT)
Så sendte Det Nye meg til London for å bli kul. Motejentene i bladet visste akkurat hvor jeg skulle, til Antenna, de kuleste blant de kule gikk der. Jeg sjekket inn på Portobello Hotel, drevet av en norsk kvinne, og oppsatt med små og praktiske rom og en kjellerbar styrt av en bartender som hadde sett det meste, og som ikke lot seg be to ganger om man ønsket historier.
Her hadde Elvis Costello revet ned og stumpet røyken i gardinene i drittsinne. Her satt reisefølget til Dylan en sen natt i 1978 da en limousine plutselig kom durende og stoppet utenfor på skrikende dekk. Ut for buste-Bob med solbrillene på snei, småløp ned trappen, feide inn i baren, ba alle om å dra til helvete, snudde på hælen, for opp, smatt inn i bilen som allerede var begynt å rulle, full gass, og borte var han. Det hadde tatt sånn ca 30 sekunder. Her skulle jeg senere intervjue Morten Harket, som gjorde den lynsnare manøvren å goble i seg en breddfull fløtemugge da eplekaken viste seg å være skoldhet, og det var det eneste kalde i nærheten. "Pokkers mikrobølge-dritt!", sa Morten, og tørket seg rundt fløtemunnen.
Og nå var jeg altså her etter å ha vært utsatt for det hippeste som frisøryrket kunne oppdrive i 1983. En blåsvart oppsprayet rockabilly-såte som fikk bartenderen til å gapskratte. "Jøssenavn, fikk du nummeret på den traileren?"
Hvor stilig var dette, liksom? Stefan Wallgren knipset. Jeg lot meg lure. Rockabilly rebel? Jeg tror ikke det.
Jeg var slett ikke sikker på at Det Nye-jentene hadde villet meg godt. Jeg så skummel ut i speilet og burde antagelig skaffe meg noen tatoveringer snarest.
Frisyren tålte natten bedre enn meg. Den var like steil og trassig som da jeg la meg. Jeg kunne hverken ligge på ryggen eller på maven da stålsveisen løftet hodet mitt fra puten. Her var bare ett å gjøre, full shamponering, minst tre ganger, og brutal skylling. Nå la håret seg. Men det var fortsatt like blåsvart.
Jeg oppdaget snart ulempen ved å farve håret. Hår vokser. Og det nye håret var upåvirket av Antennas blåsvarte kjemi, det krøp sakte frem i sin naturlig brunfarve, og så oppsto et økende skille, og siden det var lysere enn det blåsvarte faanskapet, så det ut som om jeg begynte å bli skallet. Aldri mer falt jeg for jåletrikset igjen.
Da jeg dukket opp på høsttakkefest-arrangementet til Norsk Plateselskap i Trondheim, ble jeg mottatt med hån og latter. Åge og Gunnar Hordvik lo så de omtrent gikk i stykker, Rotmo sa noe vømmølaktig og Tysland leverte et par kommentarer som han skal få igjen for, bare vent. Foto-Arne tok bildene, og sannelig havnet vi alle sammen i Det Nye. Bombe.
Høsttakkefesten 1983. Ny frisyre regnes som svært provoserende i Nord-Trøndelag og dalstrøkene nedenfor. Særlig hvis den kommer fra London. Jeg var sjanseløs. Gunnar (bakerst) og Hans (til venstre) har begge reist over elven. Savner dem. (Foto: Arne Nordtømme)
Jeg bodde fortsatt på Astoria. Der luktet det gammelt hotell, men de serverte de beste biffsmørbrødene jeg visste om.
Trondheim er praktisk. Sentrum bare et lite kvadrat. Alt nær og i gåavstand. Selv når vinden biter og sneen lavet ned. Foto-Arne hadde flyttet til Slakthuset nå, tror jeg, og atelieret i Kjøpmannsgata var revet. Jeg savnet den gamle plassen hans, kaoset, rotet, trivselen, og et automatisk hovedkvarter for vor- og nachspiel. Av forskjellige grunner. Har jeg hørt, da.
Atelieret i Kjøpmannsgata. I bakgrunnen nachspiel-bassenget, det legendariske. (Foto: Arne Nordtømme)
NOVEMBER-DESEMBER – MIKSMASTER OVER MANHATTAN
Jeg betrodde Falk-Larssen at jeg hadde lagt opp som skøyteløper allerede i 1970. Han syntes det var veldig lenge siden. Og så lurte han på hvorfor jeg var så tynnkledt i vintergufset. Det lurte faktisk jeg på også. (Foto: Arne Nordtømme)
Jeg er ikke veldig stolt over reportasjen jeg laget om Rolf Falk-Larssen og Steinar Bråten. Tror ikke Foto-Arne regner bildene han tok blant sine favoritter heller. Men Det Nye fikk sin forside, jeg fikk min Trondheimstur, og de to idrettsheltene sto igjen med en mistanke om at noen kom til å le. Jeg lo nesten ikke, ikke mens de så det i hvert fall.
Hvordan Det Nye fikk de to sportsheltene til å stille opp i dette, må du ikke spørre meg om. Jeg ler ennå.
Publisert i Det Nye 17. januar 1984.
Høsten 1983 fikk min daværende arbeidsgiver Det Nye en invitasjon av SAS: Oval weekend til New York.
Jeg hadde aldri vært i USA før, jeg mener, hva er mer rock’n’roll enn Amerika, liksom? Det fristet. Veldig. Da pressekontakt Even Trygve lovet business class også, var det gjort. Jeg hadde regnet business class som like uoppnåelig som 12 rette i tipping, altså beyond umulig da jeg aldri leverte inn kuponger. Mannen med flyskrekk ble en flyskjøge på null komma tre. En redd flyskjøge, vel og merke. Flyskrekk lar seg ikke uten videre bestikke. Selv ikke av champagne. Men business class hjelper, det må jeg si.
Ergo satt jeg ikke bare godt, men jeg fikk spesialforpleining og ble til og med hentet inn i cockpiten. Over Grønland. Spektakulært fra en skyfri himmel. Piloten sa trygge ting og lot som han nesten ikke var redd i det hele tatt. Jeg lot meg motvillig berolige, men sendte ham skarpe blikk likevel.
På Kennedy pustet jeg lettet ut og gledet meg til gul drosje. Da ga Even Trygve meg business class-smilet sitt og informerte om at vi slapp bilkø til Manhattan, det var bestilt helikopter på SAS' regning. Helikopter? Hva var galt med en bilkø? Hvorfor slik bråhast? Spurte jeg, med en ikke alt for mandig stemme.
Mener jeg ga fra meg et klynk da rotoren begynte å spinne. Take-off føltes som å tryne, jeg kødder ikke, du bare tipper rett forover, og det ser sannelig ikke greit ut de første meterne. Piloten så litt gammel ut, øynene virket trette, men han hadde øyensynlig kontroll. Foreløpig. Det hamret noe inn i helvete, og det var langt ned.
Manhattan. I skumring.
Jeg lot meg fjetre, jeg mener, hvem kan unngå det i det første møtet med denne futuristiske skyskraper-skulpturen? Men jeg holdt et øye med piloten også og spurte (eller snarere ropte til) Even Trygve om hvor andrepiloten var? Det er bare én, svarte han, og nikket mot pensjonisten som klamret seg til stikka og slet med hjertearytmi. Vi kom glidende inn mot de skyhøye glassmonolittene med sine millioner av tente vinduer. De glinsende fasadene speilet skumringshimmelen, og vi var i hendene på en gusten gamling som plutselig hostet tre ganger.
Det slo meg at det er mye lenger ned til bakken i et helikopter enn i fly. Fly kan seile. Helt fra Strømstad til Fornebu uten motor, fortalte SAS-piloten meg over Grønland. Helikopter, derimot, særlig de som styres av pensjonister som heller burde gått med kaffetrallen hos Mortensens Forlag, når helikopteret får motorstopp, omdannes det til en klump, en veldig tung klump som bare detter rett ned uten at man kan gjøre noen ting. Det var her, over Manhattan at jeg skjønte at helikoptre aldri burde fly høyere enn fem meter, kanskje syv hvis sikten er god. Vi hadde ikke noe her oppe å gjøre.
Én ting var sikkert. Aldri mer helikopter. Jeg tok gjerne tre dager i bilkø fremfor tre kvarter i den skranglete miksmasteren.
Utsikten som ikke lenger finnes.
Mange tror at det er helt greit å oppholde seg i New York sammen med kjentmenn og kolleger. Det er det også. Men jeg skulle på død og liv ut på ekspedisjoner uten følge. Kombinert med paranoia gir det forviklinger.
Jeg nevner Bloody Mary-attentatet jeg ble utsatt for på Tavern On The Green, min episk evne til å rote meg inn i fyllikkvarterene mens jeg desperat forsøkte ikke å se ut som en turist, hvordan jeg forundret en kar som bare ville ha fyr, og endte rett ut i Times Square blant springkniv-banditter og knurrende riff-raff, de tre forsøkene på å blokkere meg fra å spise lunsj i 107. etasje i World Trade Center (jeg vant), og ikke minst mitt verdensrekordforsøk på fiasko-pruting som endte med at jeg prutet prisen på en Walkman opp, og hjalp butikkinnehaveren med å bli kvitt noe søppel.
Bloody-Mary attentatet ble iverksatt mens jeg spiste med mine hyggelige reisekolleger fra SAS og pressen. Verdensmann som jeg ønsket å fremstå som, valgte jeg en skarp tone overfor servitøren. Jeg bestilte den klassiske drinken, men spicy, det var viktig, de måtte ikke komme her og servere en kjenner noe tannløst skvip. Her måtte det skikkelig krutt til.
Servitøren fikk er mistenkelig blidt ansikt, og sa «skal bli» påfallende hurtig. Mistanken vokste da jeg oppdaget ansiktene på ganske mange servitører som sto bak forheng og rundt hjørner og holdt bordet vårt under forventningsfull oppsikt. Og der kom den hyggelige mannen med drinken min i et digert glass, man sparte ikke på noe i Amerika, nemlig.
Da dette opptrinnet nå hadde vekket så stor interesse, var jeg naturlig nok litt skeptisk til det som ble plassert foran meg. Jeg så det var mye is i drinken. Servitøren virket svært begeistret nå. «Vi har gjort vårt beste», sa han til verdensmannen. Jeg løftet bøtten, formet munnen til en lur-trut så jeg i hvert fall oppnådde at så lite som mulig var i direkte kontakt med denne omfangsrike representanten for Bloody Mary-familien. Jeg la de spissede leppene forsiktig mot overflaten på den ene isbiten, i håp om at jeg bare traff isvann.
Det gjorde jeg ikke.
Leppene eksploderte, jeg gispet, hvilket førte til at en dugelig slurk forsvant ned i svelget, på sin vei antente den alt den var borti, og omgjorde meg til den menneskelige vulkan. Og så kom hikken, ikke vanlig hikke, men den rallende dødshikken som bare kan slukkes av mengder og atter mengder med vann på toalettet, hvor toalett-tjeneren vennlig og forståelsesfull dunket meg i ryggen og tørket pannen min med kjølig, våt frotté.
En meget forkommen verdensmann vendte tilbake til bordet noe senere. Jeg hadde ikke talens makt, og måtte hjelpes på plass. Servitøren plasserte en fersk Bloody Mary foran meg med de beroligende ordene:
- Ta det med ro, unge venn, denne drinken klarer du nok, vi kaller den Virgin Mary.
Det Nye 17. januar 1984
Jeg fremstår som mer kommandoaktig i historien om mitt besøk hos Columbia Records, eller CBS som vi ofte kalte dem i Europa. Jeg ringte fra hotellet og presenterte meg som norsk journalist, uten å vekke stor interesse, og måtte nærmest sutret meg til en avtale, uten at de skjønte hva jeg ville med dem. Det var jeg sannelig ikke sikker på selv, heller. Men av sted dro jeg på min avtale, og viftet avvergende med hånden da pikkoloen ville skaffe meg drosje. Pytt, sa jeg, det er bare noen kvartaler å gå.
Slik lærte jeg den amerikanske definisjonen av kvartaler. Noen få kvartaler på amerikansk betyr sånn ca. en halvmaraton i vanlige klær – med hold. Jeg var svett og haltet da jeg kom ut av heisen og presenterte meg.
En ung dame med dårlig tid, noe hun lot meg forstå ubehagelig mange ganger, kunne ikke hjelpe meg med intervjuer, hvis det var det jeg lurte på, men hun kunne gi meg en dobbel samle-LP med Jackie Wilson, og det hadde jeg slett ikke noe imot, så «The Jackie Wilson Story» kompenserte for både halvmaraton og ydmykelser.
Jeg lurte også på om hun hadde noen Dylan-promoer, spesielt om det nye albumet «Infidels». Det hadde hun ikke. Hun hadde ikke engang hørt det ennå.
Nå stakk det en djevel i meg, så jeg trakk opp to forhåndskassetter fra lommen, både den offisielle versjonen og den refuserte med litt annet innhold, inkludert «Blind Willie McTell». Jeg er helt håpløs når det gjelder praling, og her var jeg i gang igjen, og det i løvens hule. For en idiot!
- Hvor har du fått dem fra?, sa hun skarpt. Ja, meget skarpt, faktisk.
Det kunne jeg jo ikke si bort, jeg var ingen tyster, ikke uten videre i hvert fall, men jeg holdt på å utbryte «Mark Knopfler», bare for å prale meg enda dypere inn i gjørma. I stedet gjorde jeg det eneste smarte – like etter at damen hadde ropt to ganger på en eller annen Joanne, og det med utestemme. Joanne svarte ikke, så den unge damen gikk for å hente henne. Jeg pakket sammen og unnskyldte meg for resepsjonisten, jeg hadde en sabla viktig avtale som jeg helt hadde glemt. Så viktig at jeg faktisk måtte løpe på ordentlig. Og det gjorde jeg, for der kom heisen.
- Wait! Hørte jeg bak meg, men jeg smatt inn, døren gikk igjen foran to sinte dameansikter, ingen maskinpistoler snatret, ned bar det, og på forte føtter gjennom vestibylen og ut i avenyen. Taxi!
Puh. Jeg passet på å henge med mine kolleger den kvelden. I Woody Allens vannhull. Han kom ikke. Greit nok. Jeg ville bare rotet meg opp i noe.
Dylan-kassettene har jeg ennå.
Jeg er litt stolt av episoden som avslutter Det Nye-artikkelen, så den siterer jeg i sin helhet:
Om å prute seg opp
“15 minutter før avreise bestemmer jeg meg for at walkman må jeg ha. Full fart opp på Broadway. Inn i første forretning. En trang tarm stinn av stereo, men det er så tett stuet at du ikke får noen oversikt. Og priser? Pek på noe, og han forsøker å selge deg det tvert. Special price for you og all den dritten. Jeg hadde dårlig tid, men måtte gjennom det. Hørte på den ene elendige spilleren etter den andre. Endelig en nett, fin en med god lyd.
— 80 dollar, forlanger han.
Jeg kjenner ikke prisnivået, og blir usikker. Han feiltolker og farer opp:
— Who are you! Some kind of jerk, eh?
Jeg forsikrer at neida, men . . .
— OK, 70 dollars hvis du betaler kontant.
Greit, sier jeg og blar opp.
— Skal du ha med batterier?
— Ja, svarer jeg og biter meg i tungen. Nå blir jeg lurt! Jeg vet det, og går våken inn i taklingen.
— OK, her — det blir 82 dollars til sammen.
Jeg tar imot posen, betaler uten en lyd, og går. Lurt. I posen ligger fire utbrukte batterier som ikke engang passer til spilleren. Og selvfølgelig fulgte det batterier med. 12 dollars for ingenting. Nautet fra Norge presterte å prute seg opp! Fra 80 til 82!”
Jeg kommer aldri til å vinne i Lotto.
Hjemturen ble nedtur. Even Trygve hadde gitt oss desserten først. Nå satt vi klemt inn på turistklasse med vinkelrett stolrygg, nakkekink og knærne oppunder haken.
- Jeg tenkte at dere skulle få teste begge reisemåter, sa SAS-mannen. Van han sløv? Alle vet da at turistklasse suger.
Det minner meg på at jeg aldri får hevnet meg. Even Trygve er reist over elven. Nå flyr han med englene. Gode mann.
Slike godbiter havnet ofte i snapphansken når man hadde de riktige kontaktene i og utenfor platebransjen (ikke minst utenfor). Neil Young-kassetten inneholder den første versjonen av “Trans”.
Musikk 1983 - Storbritannia
Lidenskapelige tilhengere av LP-platen kan klikke her og lese omtaler av 107 av de sentrale album-utgivelsene i 1983.
Og her en spilleliste med samtlige singler som debuterte på New Musical Express’ TOP 30 i 1983. 302 låter!
1983 var året da de kule platene ikke helt nådde opp mot de super-populære. Det var Michael Jackson-året, selvfølgelig, “Thriller” pumpet hits inn på verdens salgslister - til min ergrelse. Det var også David Bowie-året. Han byttet plateselskap og anla gul dress og discoknebøy på Nya Ullevi. Et fryktelig overarrangement i blåst og sol og ganske mye pappagutt-dop. Men selv om de tunge og etablerte førte an, og nå kunne man inkludere Police blant dem, var 1983 et spennende år for alternative nerder med sær, men god smak. Tenk New Order, Eurythmics, Echo & the Bunnymen, U2, Depeche Mode, Orange Juice og Tears for Fears.«Blue Monday» ble til og med kåret til årets beste single.Øyeblikket da bandets elektroniske eksperimenter, New York-klubbkultur, Italo-disco og postpunk smeltet sammen til en spennende flod av idéer som fikk varig betydning for britisk alternativ dansemusikk. The Smiths var mer rufsete og sang i hypokonder-moll. Johnny Marr bler provosert til å skrive «This Charming Man» av Aztec Camera. Det irriterte ham grenseløst at Aztec Camera fikk radiotid mens The Smiths ennå ikke gjorde det.
Den høsten satte britiske hjerner av tid til Culture Clubs «Karma Chameleon», Billy Joels «Uptown Girl», Assemblys «Never Never», Paul Youngs «Love of the Common People» og Flying Pickets' «Only You». Ikke øverste hylle, men med tilstrekkelig dra-kraft til både å innby til dans og å skru opp til 11.
Fem sentrale britiske singler
New Order – «Blue Monday» (Factory, 12”)
«Blue Monday» er nøkkelsingelen til den alternative siden av 1983. New Order bygde innspillingen rundt en Oberheim DMX-trommemaskin, sequencere og elektroniske basslinjer; bandet forsøkte å overføre bassdrivet de hadde hørt på klubber i New York til sitt eget uttrykk. Peter Hooks melodiske bass ble lagt oppå maskinrytmen, mens Bernard Sumners kjølige vokal ga platen en melankoli som står i kontrast til dansegulv-groovet.
Den nesten syv og et halvt minutt lange 12-tommeren (“Blue Monday” ble ikke 7” i England før flere år senere, og da i ny miks) mangler et vanlig refreng. Musikken trekker impulser fra Donna Summer og Giorgio Moroder, Kraftwerk, Italo-disco og Ennio Morricone, men resultatet ble ingen pastisj; heller en forløper til møtet mellom alternativ rock og dansemusikk - og et varsel om techno. Den rare maskinplaten på det uvanlige 12”-formatet ble en breddesuksess. Hvem hadde trodde det?
David Bowie – «Let's Dance» (EMI America)
Bowies mest målbevisste frieri til massene. Nytt plateselskap (EMI) ga nye muligheter. Chic-ankeret Nile Rodgers ble hyret inn som producer. Det blinket dansekule lang vei, fem år etter “Saturday Night Fever”. Påskrudd som bare det. Menyen bød på soul, funk og rock med enorm trommelyd, med innvevet, gnistrende bluesgitar ved den da relativt ukjente Stevie Ray Vaughan.
«Let's Dance» lyder umiskjennelig 80-tall, men tross festinnpakningen har innspillingen en mørk, tidvis desperat undertone. Ikke mitt førstevalg hvis jeg skal sette på noe med Bowie, innrømmer det. Faktisk sluttet jeg å spille albumet tidlig på 90-tallet. Jeg foretrekker Iggys “China Girl”, Metros “Modern World” og filmversjonen av “Cat People”. Bowie hadde vel strengt tatt problemer med albumet selv også, det representerer hans forsøk på å blidgjøre og tekkes massene med det han trodde de ville ha. Og det ville de jo også, akkurat da. Men så visnet både platen og interessen for Bowie. Han klarte aldri helt å gjenvinne status før han bokstavelig talt døde. Med et visst forbehold for “The Next Day” (2013). Døden og “Black Star” (2016) ble hans virkelige “Lazarus”.
Robert Plant – «Big Log» (WEA)
«Big Log» er en fengslende og interessant ditty, uventet fordi Plant beveger seg så langt bort fra Zeppelins lydlandskap. Det er en tuslende, nattlig låt krydret med ørsmå detaljer som kiler øret og gir velvære. Møt Robbie Blunts vevre, spøkelsesaktige gitar-tema, Jezz Woodroffes keyboards og Roland TR-808 trommemaskin. Vidunderlig innspilling.
På den tiden følte Plant seg malplassert i samtidspopen. Plateselskapet ville ha ham til å utnytte sin Zeppelin-arv maksimalt, mens han famlet etter et annet holdepunkt, nemlig seg selv. Hvem var han på egenhånd, hvor hørte han til, hva var hans lyd? “Big Log” er et av svarene han fant. Han holder seg langt unna tidsriktig overlessing; mye av styrken ligger i rommet mellom instrumentene, i Blunts gitarstrofer og i Plants uvanlig beherskede vokal.
The Cure – «The Lovecats» (Fiction)
The Cures store popgjennombrudd. I stedet for den mørke, klaustrofobiske postpunken mange forbandt dem med, byr singelen seg frem som slentrende, skøyeraktig popjazz. Kontrabass, jazz- og swingelementer, klapping og en absurd, uvøren lek med det iørefallende. Annerledes, og likevel umiskjennelig The Cure. Robert Smiths vokal og den skjeve melodiske sansen er jo ikke til å ta feil av.
«The Lovecats» er ikke standard radiomat - eller den var i hvert fall ikke det i 1983 - men den er så umiddelbar at man lar seg forføre. The Cure har flere slike skøyere i katalogen sin, og jeg elsker dem for det. Det var jo egentlig her de begynte - med den underlig skjeve og minimalistiske “Killing An Arab”.
The Smiths – «This Charming Man» (Rough Trade)
«This Charming Man» var ikke det store gjennombruddet, men det var starten på et av de største fenomenene i England på 80-tallet: The Smiths. Låten ble til som følge av Johnny Marrs sjalusi overfor Aztec Camera, et band som var tilknyttet samme plateselskap som dem (Rough Trade) og som ble spilt i radioen og så ut til å gå hele veien til the toppermost of the poppermost. Smiths’ debut-single “Hand In Glove”, var på sin side gått rett i dass. Nå ville Marr ha radiospilling. De var booket hos John Peel, og “This Charming Man” ble laget spesielt for den sendingen.
Det som gjør «This Charming Man» så sterk, er møtet mellom Johnny Marrs kimende, euforiske gitarspill og Morrisseys sårbare, tvetydige fortellerstemme. I «This Charming Man» er det homoerotiske ikke særlig skjult: en ung mann plukkes opp av en eldre, «charming» mann i bil, komplimenteres for sitt utseende, og teksten beveger seg gjennom lærseter, kropp, klær og antydet forførelse. Morrisseys styrke var evnen til å gi maskulin sårbarhet og seksuell usikkerhet en egen lyd: stemmen blir klagende, skjelvende og flo-og-fjære-teatralsk, mer gråt enn sang. Det er kontrasten mellom Marrs oppløftende musikk og Morrisseys begjær og klagende usikkerhet som gjør singelen så særegen.
Ingen stor hit, men den åpnet døren. Resten er historie.
Musikk 1983 - USA
Michael Jacksons år i USA. Han lå på 1. plass på Billboard-listen i 14 uker fordelt på tre singler. Litt irriterende for meg som hadde utbasunert at “Thriller” ikke inneholdt en eneste potensiell hit. For å gjøre ydmykelsen total endte “Thriller” med å bli det albumet i historien som har levert flest single-hits til Billboard. Hva kan jeg si - med munnen full av mine egne sko? Jeg pleier å mumle at “Billy Jean” er OK. Men “Off The Wall” er hundre ganger bedre enn “Thriller”. Og det står jeg for.
Ellers bød Billboard og amerikansk radio på veldig mye britisk og australsk. Det var kanskje mer sjarmerende enn den etablerte og ganske kjedelige og glatte (men velspilte) MOR- og AOR-musikken som preget USA-popen, fra Carpenters til Journey og tilbake igjen. Mye mer gøy med Men at Work, The Police, Eurythmics, Culture Club og Dexys Midnight Runners. Og de kule videoene på MTV (her eide jo Michael Jackson TV-ruten). Det var nettopp videoen som utløste Eurythmics-feberen i USA. Plateselskapet deres (i USA) hadde ikke trua, men det hadde radio DJ’ene som hadde sett videoen med Annie Lennox' androgyne framtoning, knall oransje tilskåret sveis og mørk dress - kvinnen som mannens jevnbyrdige. MTV smuglet europeisk synthpop og new wave inn i USA. Snart skulle de få smake på A-HA også.
Fem singler:
Michael Jackson – «Billie Jean» (Epic)
«Billie Jean» er den opplagte hiten fra “Thriller”. Det jagende basstemaet går i loop og fanger deg som en flue i honning. Ingen unnslipper “Billy Jean”. Bassen. Trommene, Synth- og stryker-detaljene. Quincy Jones stabler med mesterens instinkt. Dette er pop og funky disco i en høyere enhet. Det damper. Og særlig om du inntar låten via videoen. Sang, rytme og fysisk framføring smelter sammen til en helhet. Og prinsen heter Michael.
The Police – «Every Breath You Take» (A&M)
Mektig minimalisme med veldige klangfarver. Dette er gruppens mesterverk. Det glatte, rolige arrangementet luller lytteren inn i en lett kjærlighetsballade-rus. Men så begynner ordene å skurre, hei, hva er dette?! Og man våkner inne i hodet til en stalker. Hvert ord som kommer fra Stings munn er en trussel. Sangen handler ikke om kjærlighet, men om besettelse og kontroll. Plutselig får den stille kommentaren I’ll be watching you det til å gå kaldt nedover ryggen på deg.
Tvetydig, shady, snikende skummel, strålende fremført. Det er en innspilling helt uten datostempling, like aktuell i 2026 som i 1983. Jeg vil gå så langt som å si at skal du ha én plate fra 1983, så er det denne.
Irene Cara – «Flashdance... What a Feeling» (Casablanca)
Powerballadene albuet seg inn i filmene på 80-tallet. Her har vi en av de mest typiske, og også mest suksessfulle. Arrangert og produsert som et minidrama, nærmest en miniatyr av filmen. Åpner stilt, med illevarslende, men tilbakeholden synth, usikkerhet og angst, men så flesker man til når teksten begynner å preke frigjøring gjennom musikk og dans. Fra nøling til fysisk og følelsesmessig utløsning. Man slipper ikke unna, det lyder så til de grader hit. Velfortjent også.Irene Cara skrev sangen sammen med Giorgio Moroder og Keith Forsey. Den vant Oscar for beste originalsang, og Cara vant Grammy for beste kvinnelige popvokal.
Make it stan
Michael Jackson – «Beat It» (Epic)
Quincy Jones og Michael Jackson ønsket en sang som kunne slå an i rockradioen, og Eddie Van Halens gitarinnsats i “Beat It” feide banen. Den er riktignok halvt temmet (men ikke helt), da man bevisst balanserte aggresjonen og tyngden så det kunne fungere i popradioen også. Altså bråk under disiplin. Låten gjorde jobben og ga Michael respekt også i rock’n’rollen. “Thriller” var mer enn noe annet et strategisk prosjekt. Her er en bredde og allsidighet som gjør at man kunne krysse av sentrale genrebokser som rock, soul, funk, r&b, dans, pop og mer enn noe: video. Tittelkuttets video er jo rene langfilmen.
Allsidig og variert, ja. Men som sagt, jeg foretrekker “Off The Wall” hvilken dag som helst. Og “Dangerous”, faktisk.
Eurythmics – «Sweet Dreams (Are Made of This)» (RCA)
«Sweet Dreams» nådde førsteplassen i USA, til tross for at plateselskapet ikke hadde trua i det hele tatt. Og hvem kunne klandre dem? Duoens debut som Eurythmics døde døden året før. Begge var nedbrutt etter at forholdet deres hadde raknet. Stewart hadde til og vært innlagt på sykehus med kollapset lunge. De skyldte penger. Alt var i grunnen mørkt. Det er også sangen som skulle få dem opp av grøften.
Lyden er antiseptisk, skarp, drevet av repeterende elektronisk tema med få dekorasjoner og Lennox' kontrollerte is-vokal over. Kraftwerk og tidlig elektronisk europeisk pop anes i kulissene. Videoen brøytet vei. Lennox' oransje crew cut og og smale, sorte dress viste fingeren til datidens konvensjonelle kvinnelige popstjerneimage. Hensikten var å få Annie til å fremstå som Dave Stewarts likemann, ikke som dekorasjon rundt ham.
Denne låten lyktes på absolutt alle plan.
Dette skjedde også i 1983
Januar
Den 1. januar gikk ARPANET over fra NCP til TCP/IP. Det er misvisende å si at «internett ble oppfunnet» denne dagen, men overgangen var et avgjørende steg mot dagens internett fordi ulike datanett nå kunne kommunisere gjennom den samme protokollfamilien.
Den 19. januar ble den tidligere Gestapo-offiseren Klaus Barbie arrestert i Bolivia. Barbie, kjent som «slakteren fra Lyon». Han ble senere utlevert til Frankrike og dømt for forbrytelser mot menneskeheten.
Den 25. januar ble IRAS, det første romteleskopet som kartla hele himmelen i infrarødt lys, skutt opp. På bare ti måneder registrerte det rundt 350 000 infrarøde kilder og oppdaget blant annet støvskiver rundt Vega og Fomalhaut – tidlige tegn på at planetsystemer kunne være vanligere enn man tidligere hadde visst.
Februar
Den 2. februar startet NRK Tekst-TV. Seeren tastet inn sidenumre på fjernkontrollen og fikk nyheter, sport, vær, programoversikter og resultater som tekst på TV-skjermen.
De som sier de savner Tekst-TV er veldig gamle.
Den 10. februar ble den britiske seriemorderen Dennis Nilsen arrestert i London etter at menneskelige levninger var blitt funnet i avløpssystemet ved boligen hans.
Den 28. februar ble siste episode av M*A*S*H sendt i USA. Omkring 121,6 millioner amerikanere så hele eller deler av den to og en halv time lange finalen, et publikum som illustrerer hvilken samlet kulturell makt de store amerikanske TV-nettverkene hadde før kabel-TV, internett og strømming splittet markedet.
Mars
Den 8. mars holdt Ronald Reagan talen der han omtalte Sovjetunionen som et «evil empire». Utsagnet var del av en langt skarpere amerikansk retorikk overfor Sovjetunionen tidlig på 1980-tallet og kom i en periode med opprustning og stor gjensidig mistro. Den 23. mars fulgte Reagan opp med forslaget om Strategic Defense Initiative, SDI, ment å kunne avskjære ballistiske atomraketter. Prosjektet fikk raskt det populære kallenavnet «Star Wars».
Den 11. mars ble den tidligere sykehjemsbestyreren og sykepleieren Arnfinn Nesset dømt til 21 års fengsel og ti års sikring for 22 drap ved Orkdal alders- og sykehjem. Saken ble en av de største drapssakene i norsk kriminalhistorie.
Faksimile fra Arbeiderbladet 12. mars 1983.
April
Den 4. april fløy romfergen Challenger sin første ferd, STS-6. Oppdraget gjennomførte også den første romvandringen fra en amerikansk romferge. Tre år senere fikk fartøyet en helt annen plass i historien da Challenger eksploderte kort etter oppskyting og alle syv om bord omkom.
Den 18. april ble USAs ambassade i Beirut rammet av et selvmordsangrep med bilbombe; 63 mennesker ble drept. Angrepet kom under den libanesiske borgerkrigen og innledet et år med særlig blodige angrep mot amerikanske og franske mål i Libanon.
Mai
Den 6. mai offentliggjorde det vesttyske magasinet Stern de såkalte Hitler-dagbøkene. Dokumentene ble presentert som Adolf Hitlers private dagbøker, men ble raskt avslørt som forfalskninger. Affæren ble en av etterkrigstidens mest spektakulære medieskandaler. I Norge kjørte Vi Menn saken.
Den 16. mai ble TV-spesialen Motown 25 sendt i USA, med Michael Jacksons framføring av «Billie Jean». Der presenterte han moonwalk-bevegelsen for et enormt TV-publikum. Selve dansetrinnet var ikke Jacksons oppfinnelse.
Den 20. mai publiserte forskergrupper knyttet til Luc Montagnier og Robert Gallo arbeider om retrovirus som ble knyttet til AIDS. Det vitenskapelige bildet utviklet seg videre de neste årene før HIV ble endelig etablert som årsaken til AIDS.1983 ble et vendepunkt i forståelsen av epidemien.
Den 25. mai slo Hamburger SV Juventus 1–0 i finalen i Serievinnercupen, forløperen til Champions League.
Juni
Den 5. juni regnes som starten på den andre sudanesiske borgerkrigen, en konflikt som skulle vare til 2005 og koste svært mange liv gjennom kamper, sult og fordrivelse.
Den 6. juni feirer Sverige nasjonaldagen (tidligere svenska flaggans dag) for første gang.
Så fikk svenskene sin nasjonaldag. (Foto: Bengt Nyman / Wikimedia Commons, CC BY 2.0)
Den 9. juni vant Margaret Thatchers konservative regjering det britiske parlamentsvalget og sikret seg en svært stor majoritet i Underhuset. Valget kom året etter Falklandskrigen og ga Thatcher et langt sterkere parlamentarisk grunnlag.
Den 13. juni passerte Pioneer 10 Neptuns bane. NASA beskriver det som det første menneskeskapte objektet som kom utenfor banen til de ytre planetene.
Den 18. juni ble Sally Ride den første amerikanske kvinnen i verdensrommet, om bord på Challenger. Sovjetunionen hadde allerede sendt Valentina Teresjkova opp i 1963, så Ride var 20 år for sen.
Juli
Den 7. juli begynte den ti år gamle amerikaneren Samantha Smith sitt besøk i Sovjetunionen etter å ha skrevet til sovjetlederen Jurij Andropov og spurt hvorfor landene risikerte atomkrig. Hun ble invitert til Sovjetunionen og fikk stor symbolsk betydning som «fredsambassadør».
Den 15. juli ble Nintendos Family Computer, Famicom, lansert i Japan. Maskinen ble senere omarbeidet til Nintendo Entertainment System, NES, for andre markeder og ble en nøkkelplattform i gjenoppbyggingen av konsollspillmarkedet etter den nordamerikanske videospillkrisen i 1983.
Den 21. juli ble −89,2 °C registrert ved forskningsstasjonen Vostok i Antarktis. Målingen står som den laveste temperaturen direkte målt ved en værstasjon på jorden.
Den 23. juli ble 13 regjeringssoldater drept i et tamilsk geriljaangrep på Sri Lanka. Dagen etter utviklet anti-tamilske pogromer seg til det som kalles Black July. Hundrevis, muligens flere tusen, tamiler ble drept, og volden regnes som et avgjørende vendepunkt inn i den srilankiske borgerkrigen som først tok slutt i 2009.
August
Den 4. august tok Thomas Sankara makten i Øvre Volta etter et militærkupp. Sankara ble siden en av Afrikas mest omtalte revolusjonære statsledere; året etter endret han landets navn til Burkina Faso, «de hederlige menneskenes land».
Så var det min tur, 31 år - 13. august 1983
Reiulf i sandaler i Arbeiderbladet, “Dynastiet på TV, Saga og Kinoteket byr på en haug knallfilmer, mens jeg kan spare meg for “Flashdance” på Colosseum. Puls skilter med erotisk kliss, Carola med angst, Aukrust med Flåklypa og jeg med Jim Reeves. Jeg vant.
Den 18. august brant store deler av Erkebispegården i Trondheim. To magasinbygninger gikk tapt, sammen med uerstattelige samlinger og historisk materiale, blant annet fra restaureringen av Nidarosdomen og fra motstandsarbeidet under andre verdenskrig.
Den 21. august ble den filippinske opposisjonslederen Benigno Aquino jr. skutt og drept på flyplassen i Manila idet han vendte hjem fra eksil. Mordet styrket motstanden mot Ferdinand Marcos' regime og ble en viktig forløper til «People Power»-revolusjonen som tvang Marcos fra makten i 1986.
September
Den 1. september skjøt sovjetiske jagerfly ned Korean Air Lines Flight 007 etter at Boeing 747-flyet hadde kommet inn i sovjetisk luftrom. Alle 269 om bord døde. Hendelsen utløste en voldsom internasjonal krise og bidro ytterligere til mistilliten mellom USA og Sovjetunionen.
Bildet viser maskinen som ble skutt ned under et take-off i 1980. (Foto: Mike Hoffmann / Wikimedia Commons)
Den 26. september registrerte et sovjetisk satellittsystem det som så ut som amerikanske rakettoppskytninger. Vakthavende offiser Stanislav Petrov vurderte alarmen som feil og rapporterte den ikke som et bekreftet angrep. Han omtales nå som mannen som «reddet verden», men den formuleringen blir for sikker: vi kan ikke vite at sovjetledelsen ellers ville ha beordret et atomangrep. Det vi vet, er at han korrekt identifiserte en falsk alarm midt i en periode med usedvanlig høy spenning.
Den 27. september annonserte programmereren Richard Stallman GNU-prosjektet. Målet var å utvikle et komplett Unix-kompatibelt operativsystem som brukerne skulle ha frihet til å studere, endre og dele. Det ble et fundament for fri-programvarebevegelsen og senere en sentral del av programvaremiljøet rundt Linux.
Oktober
Den 21. oktober vedtok den internasjonale generalkonferansen for mål og vekt en ny definisjon av meteren: lengden lyset tilbakelegger i vakuum på 1/299 792 458 sekund. Konsekvensen var at lyshastigheten fikk den eksakte verdien 299 792 458 meter per sekund.
Den 23. oktober traff to lastebilbomber de amerikanske og franske militærforlegningene i Beirut. 241 amerikanske soldater, 58 franske fallskjermsoldater og seks sivile libanesere ble drept.
Den 25. oktober invaderte USA og styrker fra flere karibiske land Grenada, seks dager etter at statsminister Maurice Bishop var blitt drept under en intern maktkamp. Reagan-administrasjonen begrunnet blant annet operasjonen med sikkerheten til amerikanske borgere og regional stabilitet; invasjonen ble samtidig internasjonalt omstridt.
Samme dag ble tekstbehandleren Multi-Tool Word, forløperen til Microsoft Word, lansert i USA.
Den 30. oktober holdt Argentina sitt første demokratiske valg etter syv år med militærdiktatur.
November
Den 5. november skjedde Byford Dolphin-ulykken på norsk sokkel. Fire dykkere og en dykkerassistent døde da et trykksatt system ble åpnet og dekompresjonen skjedde eksplosivt; ytterligere én person ble alvorlig skadet.
Den 7. november begynte NATO-øvelsen Able Archer 83. Øvelsen simulerte overgangen fra konvensjonell krig til bruk av atomvåpen og inneholdt enkelte nye og realistiske prosedyrer. Avgraderte amerikanske dokumenter viser at sovjetiske myndigheter reagerte med uvanlig stor årvåkenhet. Hvor nær verden faktisk var en atomkrig er fortsatt omdiskutert blant historikere, men materialet viser at Sovjetunionen tok muligheten for et vestlig overraskelsesangrep langt mer alvorlig enn NATO-landene forsto på den tiden.
Den 10. november ble Microsoft Windows presentert offentlig for første gang. Systemet var tenkt som et grafisk miljø over MS-DOS; den første kommersielle Windows-versjonen kom ikke før to år senere.
Den 13. november ankom de første amerikanske krysserrakettene RAF Greenham Common i Storbritannia. Utplasseringen var en del av NATOs svar på sovjetiske SS-20-raketter og utløste store protester, særlig fra freds- og kvinnebevegelsen.
Den 14. november godkjente amerikanske FDA ciklosporin som immundempende legemiddel. Stoffet gjorde det langt lettere å hindre avstøtning etter organtransplantasjoner og bidro til å gjøre transplantasjonskirurgi til en mer rutinemessig og vellykket behandlingsform.
Desember
Den 10. desember ble Raúl Alfonsín innsatt som Argentinas president og militærstyret tok slutt. Den demokratiske gjeninnføringen fikk særlig betydning fordi den nye staten gikk videre med rettsoppgjør mot ledere fra juntaårene, i stedet for ganske enkelt å legge diktaturets forbrytelser bak seg.
Den 17. desember eksploderte en IRA-bilbombe utenfor Harrods i London. Seks mennesker ble drept, blant dem tre politifolk. Omkring 90 ble skadet. Angrepet fant sted midt i konflikten i Nord-Irland, «The Troubles», som også gjennom 1980-årene førte volden over til det britiske fastlandet.
London i sjokk etter IRAs bilbombe utenfor stormagasinet Harrods. (Faksimile fra Arbeiderbladet 19. desember 1983)
Den 19. desember ble det opprinnelige Jules Rimet-trofeet stjålet fra det brasilianske fotballforbundets lokaler i Rio de Janeiro. Brasil hadde fått beholde trofeet permanent etter sin tredje VM-seier i 1970. Det er aldri blitt gjenfunnet og antas ofte å ha blitt smeltet om.
Den 27. desember besøkte pave Johannes Paul II Mehmet Ali Ağca i fengselet i Roma. Ağca hadde skutt og alvorlig såret paven på Petersplassen i 1981; møtet i fengselet, der paven personlig tilga mannen som hadde forsøkt å drepe ham, ble et av de mest kjente bildene fra Johannes Paul IIs pontifikat.
Julelesestoff:
Ganske stille romjul for kinoglade. Men vi må få med oss Gisle Straume på julaften. Ja, faktisk kan du tjuvstarte og se det her. Puls har klasse, Nå ikke helt, Vi Menn leker med AI-reglementet og jeg kåret årets LP’er 1983. Mye rart.
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS:
Lech Wałęsa
Fire bøker:
VERDENSCUPEN I LANGRENN 1982/83
Aleksandr Zavjalov, Sovjet (menn) og Marja-Liisa Hämäläinen, Finland (kvinner).
VM SKØYTER 1983, BISLETT
Rolf Falk-Larssen verdensmester etter å ha vunnet 500, 1500 og 5000 meter. Det gjør at han bare behøver å fullføre på 10 000, noe han gjør under pipekonsert, og dasser inn til 13. plass. Det fører til at regelen om at tre distanseseire er nok til å vinne mesterskapet fjernes. Tomas Gustafson ville blitt mester etter nåværende regler da han hadde en klart bedre poengsum enn Falk-Larssen etter å ha slått ham med over 36 sekunder (tilsvarer en drøy runde) på 10 000.
NORSK FOTBALL
Vålerengen seriemester.
Moss cupmester etter å ha slått Vålerengen 2-0 i finalen.
ENGELSK FOTBALL
Liverpool seriemester og vinner ligacupen for tredje år på rad.
Tre brødre på Svinesund da Momo fylte 80. En bror bruker Skaugum-slipset. Kjøpt på CC på Majorstuen. Mikkel er slightly overdressed.