1990 - Plateomtalene
Det første året i månedsmagasinet Det Nye ga ikke musikkanmeldelser den største plassen, for å si det mildt. Forlenget trykketid utgjorde også en lei fartshump som man måtte kjempe med de neste årene. For min del betydde det at jeg ble avhengig av forhåndskassetter fra plateselskapene. De hadde ikke akkurat CD-lyd. Som oftest manglet de info også, albumets tittel var gjerne ikke bestemt ennå, og man visste ikke alltid hva låtene het, heller. Dette og knipen plass ga ikke motivasjon, jeg innrømmer det. Og med kun 12 sider i året, sier det seg selv av utvalget ikke nødvendigvis ble veldig representativt for året. Her gikk det meste på tilfeldigheter.
Uansett, det er hva det er og ble hva det var. Her er altså 55 plateomtaler fra Det Nye i 1990, pluss tre etterpåkloke bemerkninger.
Januar
Toad The Wet Sprocket: “Pale” (CBS) ***
Smakfull blanding av akustiske og elektriske gitarer, kanskje en liten mandolin, rullende beat og klagende røst – stadige opphold så vokalisten får vært litt lei seg i fred –, det er ikke helt hva R.E.M.-plater lages av. Men nesten. Hadde de bare ikke vært så tonløse.
(Det Nye, april 1990)
Fish: “Vigil In A Wilderness Of Mirrors” (EMI) *****
Fast fisk
Marillion uten Fish får det vanskelig. Men Fish uten Marillion har ingenting å engste seg for. Hans første soloalbum suser ut av stereoanlegget med all den myndige skjønnhet som vi håpet og trodde mannen var god for. Det er svært lite å utsette på de åtte låtene. De er alle svøpt i dette widescreen lydpanoramaet som Fish’ stemme elsker, brottsjøer av finharmonisert lyd. Svulstig, OK, men utgangspunktet er nesten alltid skjøre, skjønne melodier som kunne vært fremført rundt bålet, akkompagnert av akustisk gitar og tinnfløyter (eller noe sånt).
Stemningen og atmosfæren er litt trist og nostalgisk — forsterket gjennom Fish’ dramatisk affekterte (og betagende) stemmebruk. Stilmessig følger musikken slektsleddene fra King Crimson & ELPs ballader (Fish har definitivt lånt øre til Greg Lake) via Genesis (før og etter Peter Gabriel) til … Marillion.
Den svulstige ballade dominerer, men her er også "Big Wedge" som feier mot deg med fenomenalt blåsertrøkk og den lille genistreken "The Company" som er folkemusikk-pop i et symfonisk arrangement, på grensen til å konkurrere med vidunderlige "Kayleigh" i masseappell. “Vigil In A Wilderness Of Mirrors” er ganske enkelt en praktfull plate.
(Det Nye, februar 1990)
Tanita Tikaram: “The Sweet Keeper” (WEA) ***(*)
Gammelt nytt fra Tanita
Store forventninger til denne. For store, kanskje, til å være en pur ung og ny artist. Der har hun igjen for å debutere så sterkt og overraskende. På "The Sweet Keeper" mangler hun nettopp overraskelsesmomentet. Blant annet. Vi venter oss den lidende, fyldig mørke og messende stemmen. Og får den. Ikke noe galt i det, kanskje, var det ikke for låtene den bruker seg på. "The Sweet Keeper" mangler nemlig også de åpenbare hit-låtene. I stedet går Tanita inn i en tonløs rekke skisser som tross sin varierte utsmykning — strykere, fløyter, melankolske blåsere, trekkspill, krislende akustiske gitarer, tinglende piano — ikke evner å løfte seg over det alminnelige.
Det er sakte og usedvanlig delikat. Men smakfullt kan iblant bare være en omskriving for kjedelig. Det gjelder her. Tanita skriver rett og slett ikke gode nok melodier (utover de hun resirkulerer fra forrige gang); og ord- og billedrik som hun er, bruker hun veldig lang tid på å si . . . tja, ikke så veldig mye (der har hun igjen for å rote seg bort i Webster’s Dictionary).
(Det Nye, februar 1990)
Tre små kinesere: “365 Fri” (CBS) *****
Store små kinesere
Sorgmuntre viser, sparsomt instrumentert — med basis i kassegitar, ståbass og litt piano, men pakket i smakfulle arrangementer som broderer inn strykere, blåsere, trekkspill eller hva de nå måtte ha for hånden. Vokalisten har en naken stemme som er litt lei seg, men sannelig om han ikke får følge av velmente og luftige korharmonier som gir sangene en sval, søt, rar og veldig innbydende pop-atmosfære.
Tekstene er underfundige hverdagsskildringer, avvæpnende naive, men med en underliggende brodd som får en til å tenke på deLillos (litt) og DumDum Boys. Sproget er trøndersk, riktignok ganske modert og ikke så bredt som vi er vant til fra de kantene. Hovedinntrykket er en slags blanding av The Proclaimers og The Beatles . . . eh . . . på en måte . . . ?
Til å ha et såpass likelydende utgangspunkt, har kineserne fått forbausende mye ut av hver enkelt låt. Alle har ett eller annet — og innimellom kan bandet slå om fra de slake visene til en slags hektisk samba pisket ut med kassegitar, piano og en boks erter (eller noe sånt). En suveren debut, og uten tvil en av de beste platene vi får høre i 1990.
(Det Nye, februar 1990)
Februar
Midnight Oil: “Blue Sky Mining” (CBS) ******
Tordnende vakkert
Australsk rock av aller ypperste merke, og en klar fremgang fra "Diesel & Dust" (om det er mulig!). Midnight Oil kan hviske seg til et hårreisende klimaks, og de kan dette med å bygge ut låtene sine slik at de svulmer mer jo høyere de stiger — like inn i et krasjende crescendo av Peter Garretts snerrende vokal, gjallende korstemmer og klingende, kimende gitarer. Det er som å høre Rainmakers møte Byrds i en innmari koselig bar i bushen. Tett, tett risser kassegitarene, høyt, høyt jingel-jangler elgitarene, svalt, svalt klimprer pianoet. Det er som å høre en rus, det er som å gå på skyer av brusende vellyd. Og likevel er det sint rock, aggressiv rock. Midnight Oil får alt til å låte som en bit av deg selv og dine omgivelser, din angst og din beven. Det er en fortrolighet og et engasjement i musikken deres som smitter fra første sekund.
Og det er deilig. Spesielt når du spiller dem HØYT! "Blue Sky Mining" er 10 smaksprøver på god gammeldags gåsehud. Episk, himmelstormende, tordnende vakkert og befriende enkelt. Plag naboen med god samvittighet!
(Det Nye, mars 1990)
The Church: “Gold Afternoon Fix” (BMG) *****
Gotisk vellyd
Vi har hørt det før. Mange, mange ganger. I en lang og bedøvende rekke fra Roxy Music til Echo & The Bunnymen og en haug andre. Og ikke minst fra The Church selv. Denne syngende, gotiske duren av bittersøte, melankolske romklangsgitarer og butt, doven beat som går og går under en hutrende stemme — og med masse plass til en gitarist som kan bruke ytterkantene til å legge inn klingende melodilinjer og overstyrte akkordblokker. Det låter depressivt, men det låter også utrolig herlig.
"Gold Afternoon Fix" er uten egentlig svake punkter, selv om bandet ikke akkurat anstrenger seg for å variere "soundet". Spilt høyt gir platen deg denne kilende følelsen av rus i blodårene. Musikken bare kommer og kommer; messende, hviskende vokal, himmelsk klingende gitarer, og du ønsker at det skal vare evig. Forrige måned var det Midnight Oil. Nå er det The Church. Australia er kongen på haugen!
(Det Nye, april 1990)
Mercury Motors: “Smash The Moon” (Mistlur) ******
Blod og jern
Vill, energisk og uimotståelig. Mercury Motors’ rock’n’roll har alle de riktige egenskapene. Ikke minst svinger det. Over et pumpende grunnkomp. Drevet frem av Jørn Christensens huggende, bikkende, klippete el-gitar-figurer og krislende akustiske gitarer. Mens han slynger stemmen ut med et manisk hikst. Det er et fenomenalt liv i denne musikken. Jørns gitarer i mangfold, Per «Oldtimer» Vestabys boblende bass (så nær et solo-instrument at man skulle tro han spilte på en Beatles-LP) og Øyvind Hansens gigantisk basiske tromming (han kan stoppe musikken Bang! på en 10-øring).
Låtene skjener iblant sidelengs langs Jørns svimle metallfolie-«sound», pepret med terapeutiske hyl, før den gjenvinner balansen og ruller, ruller videre. "Smash The Moon" er rockabilly på syre. Det tette, dødelig presise drivet avløses iblant av svevende psychedelisk pop; svette og jern erstattet med røkelse og blod.
"Smash The Moon" er kanskje ikke et like stort sjokk som debut-LP’n. Men den er heller ikke bare mer av det samme. Arrangementene lodder større dybder og snuser på mer forfinete løsninger. Bruken av strykere og blåsere gir låter som "Constantinople" og "Bullfight" spennende dimensjoner.
"Smash The Moon" er blod og jern, rock’n’roll, og herregud for en tur!
(Det Nye, mars 1990)
Hvert format, sin motiv-variant. På CD*n ser bandet på deg. På LP’n vender de ryggen til. På kassetten reiser de seg opp. Gøy.
Jokke & Valentinerne: “III” (Sonet) ******
Jokkes mesterverk
Jokkes tredje er Jokkes masterpiece. Fossende rock’n’roll i trio-format — med høye brøytekanter. Gitarene, stolte og sterke, går rett på med ljomende fryd. Mens Jokkes stemme skingrer og dirrer, full av harme og livslede. Det er en stemme som er lei, og som er det i en eim av øl og ramme rullings.
Jokke & Valentinerne tar lytteren med på sightseeing gjennom bakgatene i vår tid. Og stikker innom innestengte leiligheter der overfylte askebegere og halvtømte ølflasker danner en visuell ramme rundt unge, livstrette eks-opprørere som oppfører seg som gamle menn. Vi møter også rasende forsmådde elskere, apatiske bar-fluer og en drøss andre som bare vasser rundt i sin egen indre og ytre armod.
Men tvers igjennom denne numne og resignerte virkeligheten eksploderer musikken. Rå, rykkende, rullende — iblant under storslagne buer av beatlesk vellyd. "III" er et overflødighetshorn. En vinner fra start til mål. Passe sint, passe bråkete, passe lun — med et deLillosk glimt i øyet (hør hvordan Jokke synger: aldri no’ mer et offentlig brev til de-eii).
Og hvem skriver en bedre låt enn "Gutta" i 1990?
(Det Nye, mars 1990)
Casino Steel: “Casino Steel” (Sonet) *****
Jøje oss! Her gikk vi rundt og trodde at Casino Steel hadde sadlet opp Trigger og forsvunnet ut på country-prærien. Så kommer han tilbake fra Los Angeles med sin røffeste, råeste, mest bråkete plate. Rolling Stones, og spesielt Keith Richards, står som rungende forbilder for hele LP’n.
Det er oppdrevet tempo, slarkete, skjenende hammer-riffs fra to gitarer som flerrer og river i fløyene for plutselig å komme stupende inn i, over og under hverandre på glødende solo-løp, og hele tiden ruller og rocker kompet, som et løpsk godstog.
Casinos tekster er stinne av opprørske klisjeer, og han synger dem med en ru, krokete stemme som ligner på et overfylt askebeger. Denne LP’n har det moro med mytene, og suser inn som en dønn solid konkurrent til Backstreet Girls.
(Det Nye, mars 1990)
Mars
The Stranglers: “10” (CBS) ****(*)
De fortsetter ufortrødent å lage plater, og klarer på en eller annen merkelig måte å holde seg på det toget som heter Samtiden. "10" er full av av sprettne, pumpende bassganger, hvirvlende keyboards (iblant nesten episk i klangen, andre ganger låter det tivoli), raggete gitarer og lystige korlinjer bak den trauste, huggende lede-vokalen.
Bruken av blåsere i noen av låtene skaper uventete dimensjoner – selv om de kunne spart seg funk-frieriene i "Sweet Smell Of Success". "10" er en brukbar LP. De fleste låtene er ualminnelig iørefallende, i såpass småsære og varierte arrangementer at du ikke går lei.
(Det Nye, april 1990)
Cowboy Junkies: “The Caution Horses” (BMG) ***
Cowboy Junkies tar opp tråden etter sin bedøvende melankolske og vakre gjennombrudds-LP, "The Trinity Sessions". Men de gjør heller ikke så mye mer. Atmosfæren er som sist, klebrig melankolsk. Cowboyene spiller like meget på luft som på instrumenter i disse spartanske arrangementene der bløte elgitar-akkorder, sørgmodig trekkspill og et lite dryss av mandoliner er mest fremtredende rundt Margo Timmins’ stemme.
I små porsjoner er det betagende musikk, spesielt "Sun Comes Up, It’s Tuesday Morning". Men etterhvert sniker monotonien seg inn — sammen med mistanken om at Cowboy Junkies ikke har så meget mer å fare med enn denne manierte tristesse.
(Det Nye, mars 1990)
Terje Tysland: “Værra me mæ hjæm” (Plateselskapet) *****
Lys og varme
Man gjør mye rart. Terje Tysland dro for eksempel til et bittelite sted i Danmark for å lage LP. Etter hver studio-økt gikk de danske musikerne hjem til kone og barn, mens Terje satt igjen – ensom og alene. Det blir melankolske sanger av sånt. Og "Værra me’ mæ hjæm" er full av dem.
I et dryss av trekkspill, kor og vaiende gitarer med sørgebind presser Terje frem all den lengsel og sentimentale hunger som en akterutselt sjømann kan bære. Stemmen hans er forvandlet nå, vever og hviskende finner den sitt leie. Han er inntrengende, innimellom nesten teatralsk inntrengende.
Mens arrangementene er gjennomarbeidet inntil det pedantiske – med spesiell vekt på keyboards-klanger, sammenfletningen av akustisk og elektrisk gitar og det lokkende, sorgmuntre trekkspillet. Terjes mer fandenivoldske side kommer som vanlig til syne i de stompende fartslåtene, men bortsett fra "Vi sprang som gale" (en riv ruskende beskrivelse av Ola Nordmann fra barn til voksen), er disse så typisk Tysland at du føler at du har hørt dem før.
Det er balladene som vinner. Fine og intense skildringer av ensomhet, usikkerhet, ømhet og almen bekymring for verden rundt oss. Han får også med en hjerteskjærende hyllest til Oppdal, "Bygda mi".
Som Åge Aleksandersen klarer Terje Tysland å formidle poesien i det dagligdagse. Og "Værra me’ mæ hjæm" har så mye lys og varme at den bør føre ham inn i minst like mange tusen hjem.
(Det Nye, april 1990)
The Notting Hillbillies: “Missing … Presumed Having A Good Time” (PolyGram) ****
Mark Knopfler & venner
Ikke en nytt Traveling Wilburys, men et venneprosjekt som ble til i Mark Knopflers studio i Notting Hill Gate, London. Steve Phillips (ungdomskamerat av Mark) og kameraten, Brendan Croker, skulle gjøre en LP sammen. Med Mark Knopfler og Dire Straits-kollega Guy Fletcher som produsenter.
Etter hvert utviklet det seg til et større prosjekt. Og her er resultatet. En kjærlighetserklæring til de fire musikernes røtter: blues, swing og country. Stilrent og lavmælt fremlagt, med antikvariske (eller spesialbygde) gitarer og fortrolig stemmebruk (Knopfler synger bare én av låtene).
Selv Guy Fletchers hypermoderne tangent-maskiner strekker seg mot lyder og klanger som er av en annen tid og en annen verden. Det er som å høre et gammelt, bruntonet fotografi.
(Det Nye, april 1990)
Sinéad O’Connor: “I Do Not Want What I Haven’t Got” (EMI) ******
I tilfelle du ikke allerede visste det, så er dette en av årets beste plater så langt. Og ikke bare på grunn av skjønne "Nothing Compares 2 U".
Sinéads viser er nesten uten unntak trøst for sarte sjeler, nakne og bekjennende tekster, suveren musikalsk spennvidde – fra folkemusikk til hip hop.
(Det Nye, mai 1990)
Heart: “Brigade” (EMI) ***(*)
Tilbake til våpnene
Et tilbake til våpnene for Heart etter noen års flørt med radio-orientert mjukrock. "Brigade" er rett på fra første kutt. Hardt, tøft og svingende går kompet, bygget rundt buldrende trommer, feite gitar-akkorder og brusende keyboards. Et perfekt kjøretøy for Ann Wilsons rått vibrerende stemme; sterk og stolt stiger den ut av larmen og tar kommando.
Heart har heller ikke glemt at de før i tiden klarte å kombinere det vevre med det harde i én og samme låt. Et visp av akustiske gitarer bløter iblant ned forgrunnen, og skaper pusterom. Dessuten ligger det alltid en melodi inni alle de harde pakkene.
Dette sagt. "Brigade" kan på ingen måte måle seg med Hearts beste plater. Men den våger i hvert fall å bryte med formelen som gjorde de to foregående LP’ne, "Heart" (1985) og "Bad Animals" (1987), til million-selgere.
(Det Nye, mai 1990)
Little Feat: “Representing The Mambo” (WEA) *****
Der andre strever og sliter for å oppnå tilnærmet samme groove, bare leker Little Feat. De er et overskuddfenomen. Musikaliteten, presisjonen — de har det så i blodet at ingen overganger synes for vanskelige. Selv når musikerne raser inn i innviklete og lynraske mønstre (tilsynelatende på kollisjonskurs med hverandre), mister de ikke én beat. Det er velmsmurt og herlig samspilt.
"Representing The Mambo" byr kanskje ikke på så store stilsprang som forgjengeren, men de tar det sannelig igjen i heseblesende arrangementer og et flyt og en groove som sender deg rett på ryggen. Og for en trommeslager! Når du hører denne, skjønner du hvor langt Lava har igjen — selv om de er kommet helt til Royal Albert Hall.
(Det Nye, mai 1990)
April
Sam Brown: “April Moon” (PolyGram) ****(*)
Sams veksling fra kraftfulle toner direkte opp i slørete, hudløs falsett begynner å bli veldig typisk for henne, men det er også veldig betagende. Hun har blues i seg (som om vi ikke visste det fra "Stop"!), og hun er leken nok og vågal nok til å gjøre noe mer enn det tradisjonelle med melodiøse popmelodier som tittelkuttet (med sine kantete Beatles-strykere og Sams praktfulle stemmebruk) og den like nydelige "Where You Are".
Det hun ikke kan, er å være funky — hvilket "Contradictions" og den mer skøyeraktige "Hypnotised" illustrerer. Man kan vel også ha innvendinger mot overforbruket av strykere her. Men så får det være nok. "April Moon" plasserer Sam Brown høyere enn midt på treet. Og der sitter hun godt.
(Det Nye, mai 1990)
Suzanne Vega: “Days Of Open Hand” (PolyGram) *****
Drømmende Vega
Her kommer den kritiske tredje LP’n til Suzanne Vega, nesten tre år etter "Solitude Standing". Er verden rede? Selvfølgelig er den det. Mot Suzanne Vega blir Tanita Tikaram akkurat den famlende ungjenta hun egentlig er. Vega leverer sanger som forteller mer og gir mer — ikke minst fordi hun har livserfaringen som må til. Så får man heller godta at stemmen hennes ikke er allverden. Den er prydelig og søt og veldig sympatisk, til tider med en sløret erotisk undertone, men den eier ikke karakter. Derfor står og faller sangene med ordenes makt og arrangementenes eleganse. Det går veldig bra på "Days Of Open Hand".
Platen låter lekkert hele veien. De nakne arrangementene gir disse skjøre melodiene en drømmeaktig, lett fraværende kvalitet som kler Suzannes stemme. Gitarene skaper luft, den diskrete bruken av synth skaper rom. Og ingenting går i veien for ordene. Ord om drømmer og lengsler, vakkert fremlagt i økonomiske strofer, med med en slående billedbruk som gir rom for tolkninger. "Days Of Open Hand" er altså en samling lune viser fra en moden og spennende artist som dermed har bevist at det var liv etter 1987-slageren "Luka". God fornøyelse.
(Det Nye, mai 1990)
Nick Cave & The Bad Seeds: “The Good Son” (Sonet) ******
En til tider uvanlig iørefallende og dempet Nick Cave serverer klagesanger som veksler mellom det overjordisk vakre ("Foi Nagruz") og det rugende dystre ("The Hammer Song"). Synthet henger som sørgepiler over tinglende piano og sakte trommer. Jim Morrison møter Leonard Cohen. Og jeg vil ha mer!
(Det Nye, mai 1990)
Marius Müller: “Fun House” (Sonet) ****
Party-time med Marius Müller. Alle de beste låtene han vet (litt) fremført av et potent band (som riktignok tillater at det blir for store avstander mellom seg selv og Marius innimellom — de virker f.eks. direkte tamme i "Little Wing"). Og du verden som Marius spiller. Spesielt når han gyver løs på Jimi Hendrix-klassikerne "Foxy Lady" og "Little Wing". Hans egen "Carmen" får også fenomenal behandling; strengene og klangene vibrerer av innestengte følelser. Og da passer det også å nevne den sakte blues, Hendrix' "Red House", der Marius lar tonene gynge stilt og skjelvende før han slår om og blir Norges mest fingerrappe og bare pøser på. Fin, stor tromme-"sound" er her også. "Fun House" er ikke viktig, men hvor mange plater er det?
(Det Nye, mai 1990)
CC Cowboys: “Blodsbrødre” (BMG) ***(*)
Rølpegjeng fra Fredrikstad med stor sans for gitar-rock’n’roll med masse øs og ond rockabilly beat. De er også glad i roligere galopper der trekkspillet siver inn med sine vemodige serenader. Vokalisten har den brustne og snerrende stemmen, og den passer jo godt til disse hoiende og litt sinte tekstene som selvfølgelig synges på brei norsk med tykke L’er og lange Æ’er.
De har imidlertid en god del igjen før de når mål. Særlig tekstene, som liksom ikke greier å bestemme seg for om de skal være høypoesi eller rå gateslang. Det blir mange ord, iblant sitter strofene, men like ofte gjør de det ikke, og da låter CC Cowboys grusomt klossete. Pluss for kompet. Det sitter, og det svinger.
(Det Nye, mai 1990)
The Rainmakers: “Oslo - Wichita Live” (PolyGram) *****
Festen er sikret!
Dette er ikke bare en konsert-LP. Det er også en hilsen til Norge, som i løpet av noen få år ble Kansas-bandet The Rainmakers’ andre hjemland. Halvparten av albumet kommer fra konsertene i Oslos Voice i fjor. Resten fra Downtown Roxy i Wichita, Kansas. Til sammen 12 låter inkludert showstopperne "Shiny Shiny" og "Let My People Go Go", en stemningsladet og naken "Small Circles" og de to nye låtene "Renaissance Man" (I’ve got a band with a plan / I wanna grow up to be a renaissance man) og "Stick Together".
Voldsomt øs og stor stemning preger hele forestillingen. Bob Walkenhorsts coyote-røst rykker og drar, og gitarene gir musikken fenomenalt kick. Det er rock’n’roll i bøtter og kar, stramt og svingende — bygget rundt hektende riffs og iørefallende melodier. Og å si at bandet låter solid live, er et understatement. Med "Oslo—Wichita Live" i hus, er festen sikret i 49 minutter fremover. Og så spiller vi den en gang til …
(Det Nye, mai 1990)
The Blue Aeroplanes: “Swagger” (EMI) *****
Herlig engelsk gitarband som gjør det mykt, salig og i fritt fall. Akkurat passe gammeldags (som i Donovan/Byrds) og akkurat passe moderne (som i R.E.M.). Fascinerende tekster sunget med en skygge av en stemme et sted midt inne i vevteppet av jinglende gitarer. Kjøp!
(Det Nye, mai 1990)
ABC: “Absolutely ABC” (PolyGram) ****
ABC var Englands tøffeste popband i 1981/82. De var eksponenter for en slags visuell lydmagi som appellerte til dansegulv-slitere, lydfanatikere og intellektuelle grubler samtidig. Musikken hadde alle B-filmens magiske kvaliteter og formelig eksploderte ut av høyttalerne.
Det sveipende lydpanoramaet av smarte arrangementer, medrivende refrenger og en generell detalj-kåthet (hvem glemmer noensinne den tre sekunders trommekanonaden i "The Look Of Love"?) sendte deg ut i en deilig rus. Og der fortalte Martin Frys stemme deg alt som var verdt å vite om sønderknust kjærlighet.
Dessverre falt ABC etterhvert ned i en slags danse-pop’ens tredemølle. Iørefallende, men ikke lenger så veldig mye mer.
"Absolutely ABC" forteller deres historie gjennom 13 slagere.
(Det Nye, juni 1990)
Mai
World Party: “Goodbye Jumbo” (EMI) *****
På tivoli!
Karl Wallinger og hans World Party står definitivt for månedens plate. Et utrolig fascinerende skrinet-med-det-rare-i der hver sang har sine egne hemmeligheter. Et overskuddsfenomen der ingen andre lover gjelder enn at lytteren skal trollbindes. Om vi ser bort fra tekstene som blir litt vel flattrampet jeg-bryr-meg-om-verden-og-når-skal-du-oppdage-at-Gud-eksisterer?
Wallinger stjeler som en ravn, men han har velsignet god smak, og det er ikke alltid like lett å avsløre forbildene (selv om Beatles alltid er her). Iblant er det bare stemningene, de ørsmå detaljene som gir deg en strålende følelse av déjà vu. Andre ganger er han herlig åpenlys.
I "Is It Too Late" ramler plutselig et bruddstykke fra Them inn, i "Way Down Now" er groovet og det karakteristiske ooh ooh-koret 100 % Rolling Stones’ "Sympathy For The Devil", i "When The Rainbow Comes" krysser Wallingers gamle band The Waterboys klinge både med Traveling Wilburys og George Harrison — med et stykke av "Please Mr. Postman" (Beatles-versjonen!) lagt inn på kjøpet, "Put The Message In The Box" er den beste låten Jeff Lynne ikke har skrevet, "Ain’t Gonna Come Till I’m Ready" er blåøyd soul pakket i Hall & Oates’ cellofan, "Take It Up" er en sorgmunter krysning av Dylan og Green On Red drevet frem av vispende akustiske gitarer, "Show Me To The Top" er Prince med inka-fløyter, "Love Street" er en blues-ballade i den snakkesalige Van Morrison-tradisjonen. Og slik kan man fortsette.
"Goodbye Jumbo" er som å vandre med lommene fulle av penger gjennom et tivoli der det ene tilbudet er mer forlokkende enn det andre. Du har allverdens tid. Bruk den.
(Det Nye, juni 1990)
The Jeff Healey Band: “Hell To Pay” (BMG) *****
Herlig blues-rock!
Healey er 24, blind, kanadier, leder et kokende band og spiller blues-gitar med storsinn og flengende temperament. Dessuten har han musikkhistorien så under huden at han berører de helligste baser med største selvfølgelighet.
Healey kan fyre opp gitar-soloer som vrimler av bendte toner, skurvete fuss og hylende wah wah uten at det blir corny, selv om partiene kunne vært lagt rett inn i Eric Claptons Cream-periode. Han kan også gjøre en mer enn habil versjon av "While My Guitar Gently Weeps", tett opp til Beatles-originalen, men med villere gitar-solo mens en svært vennlig George Harrison bidrar både med gitar og sang.
Iblant leverer han nær og fortrolig blues som rusler på en herlig shuffle av en rytme. Andre ganger kan han bli så pop-orientert at den nesten låter som et litt uformelt Crowded House. Men mest av alt byr albumet på oppdrevede låter som ruller og rocker, omgitt av breie, syngende gitarklanger og spiddet på disse solo-løpene som ikke bare understreker hans teknikk og følelse, men også hans allsidighet.
Liker du Knopfler og Clapton, er bordet dekket for Healey. Kjøp platen, hør ham på Kalvøya.
(Det Nye, juni 1990)
Concrete Blonde: “Bloodletting” (EMI) ****
Djvelsk uimotståelig gitarrock som har det tette, dansende kompet og en usedvanlig sexy kvinnerøst som beveger seg både nede i det dype, resonante og høyt oppe langs en knivsegg.
Bandet er glade i gitarklanger; klimprende toner, og syngende akkorder sklir hit og dit i bakgrunnen, med et hengende, trolsk ekko. De kan også dette med å låse seg fast i en groove som gir vokalist og gitarist det perfekte utgangspunktet for lek (en form The Doors perfeksjonerte).
"Bloodletting" er koselig og trivelig og låter veldig bra, men sangene som går utover denne lyden av noe stort, finnes ikke — med unntak av den gråt kvalte dommedagspreken "Tomorrow, Wendy".
(Det Nye, juni 1990)
Was (Not Was): “Are You OK?” (PolyGram) *****
Vittig funk
Hvite herrer kan også være funky. Was (Not Was) har med hell laget svingende flotte danselåter om freaks og dinosaurer. De er dessuten hyret som Bob Dylans neste producere. Was (Not Was) er et allsidig lag. På sitt nye album serverer de igjen en tett og velsmurt rytme-oppvisning. Musikkerne formelig bobler over av kåt spilleglede. Samtidig leveres låtene med gruppens tradisjonelle glimt i øyet.
Titler som "I Feel Better Than James Brown" og "Just Another Couple Of Broken Hearts" og tekststrofer som when we were in love I pretended that you didn’t exist / that way I loved you more sier en god del.
Det gjør også det faktum at platen inneholder nok en versjon av "Out Come The Freak" — nå i løs og skjødesløst akustisk humør-tapning. Platens eneste lille nedtur er den fantasiløse versjonen av Temptations-klassikeren "Papa Was A Rolling Stone".
(Det Nye, juni 1990)
Anders Wyller: “One Of These Days” (Origon) ***
Småpen og pyntelig popmusikk sunget av en hes og følsom stemme, pakket inn i en velkomponert drakt av gitarer, keyboards og svært deltagende koring. Anders smyger seg innpå deg, han har suverene musikere i ryggen, arrangementene bærer preg av støttespiller Håkon Iversens solide erfaring; det er i det hele tatt fint lite å sette fingeren på.
Bortsett fra at småpene låter og småpen «sound» ikke er noen garanti mot at hovedinntrykket blir ganske kjedelig.
(Det Nye, juni 1990)
Dio: “Lock Up The Wolves” (PolyGram) *****
Dio, denne lille mannen med den store stemmen, er eksponent for den klassiske heavyrocken Black Sabbath lanserte i 1970. Denne olme, onde, dype duren av sakte gitar-riffs kveilet rundt hardt bankende trommer. Det er heavyrock med god tid, nesten avslappet kontrollert, og likevel driver den deg tilbake fra skanse til skanse som monsteret i din favoritt B-film.
«Lock Up The Wolves» har fabelaktig trøkk og tyngde, og en ypperlig gitarist som tar av i en tordenstorm av lyn og rikosjetter før han faller tilbake i den truende Sabbath-riffingen igjen (sjekk «Born On The Sun»).
En ypperlig plate.
(Det Nye, juni 1990)
Juni
Jeff Lynne: “Armchair Theatre” (WEA) ******
Herlig sommerpop
Jeff Lynne er arkitekten bak de siste års revitalisering av George Harrison, Tom Petty, Bob Dylan og Roy Orbison — som solo-artister eller som medlemmer av Traveling Wilburys eller som begge deler. Han oppfant en «ny» lyd ved å bruke gamle triks; en levende og varm akustisk lyd der kassegitarer, elektriske gitarer og svale korharmonier danner et uimotståelig vevteppe. Ikke verst for en fyr som med sitt ELO (Electric Light Orchestra) først ble kjent for sin makeløse evne til å kopiere The Beatles’ «I Am The Walrus» og «Across The Universe» fra alle mulige og umulige vinkler.
Her er han omsider ute med sin egen solo-LP. Gjetter du på en kombinasjon av alt du har lest så langt, får du rett. «Armchair Theatre» er Petty/Harrison/Wilbury/ELO i utstudert perfeksjonert tapning. Lynne har et uforskammet øre for hva som sitter klask i veggen. Han skriver god popmusikk i de aller beste tradisjoner.
Fokus på melodien og refrenget og den gjenkjennelige lyden av noe klassisk, noe tidløst. Den gebrekkelige Beatles-stemmen (iblant så lik George Harrisons at du begynner å lure — og ja, Georges pludrende slide-gitar dukker opp all over the place), den lett sløve melodiføringen, de høye korstemmene, de finmaskete teppene av gitarer. Plassert i en gyngende chugga chugga-rytme, pågående rock’n’roll eller, som i tilfellet «Now You’re Gone», noe så eksotisk østerrlandsk at det er George Harrison hele veien fra 1967 til i dag.
Det låter herlig upretensiøst, det er melodisk, det er variert, det er rikt, det er bittersøtt, det er vakkert, det er The Beatles (litt). «Armchair Theatre» er rett og slett et suverent kvalitetsprodukt fra en mann som fortjener like stor suksess som de andre brødrene Wilbury. Sommerpop for glade mennesker.
(Det Nye, juli 1990)
Mariah Carey: “Mariah Carey” (CBS) *****
Ekstatisk bra
Hun skriver låter. Hun arrangerer dem. Hun beveger seg midt i dagens moderne lydvillnis uten å tape instrumentenes akustiske kvaliteter av syne. Hun er blues. Hun er soul. Hun er en melodisk dronning. Men det mest bemerkelsesverdige ved dette nye funnet er likevel stemmen. Den har en rekkevidde på syv oktaver. Den er rund, dyp, resonant og erotisk. Og skyter tvers igjennom taket og opp, opp i de skarpeste, mest ekstatiske kvitrelyder du har hørt. Tempolåter, veldige ballader, Mariah Carey erobrer alt med stemmen sin. Selv når melodiene velger litt vel ordinære løsninger, sørger stemmen likevel for at du sitter med haken på knærne og hjertet i brann.
(Det Nye, august 1990)
Disty Springfield: “Reputation” (EMI) ***
Edel vin på nye flasker. Dusty Springfield, den kjøligste, mest lindrende og sjelfulle sangerinne engelsk pop kunne oppdrive i 60-årene. Nå oppdatert og hjulpet på bena igjen av Pet Shop Boys, Englands eminente dansepop-duo. Et lovende utgangspunkt. Men dessverre synes jeg det skusles bort på relativt usle melodier og til dels fantasiløse arrangementer. Pet Shop’ene får Dusty til å virke alminnelig, bare i små glimt får vi ane stemmeprakten og følsomheten hennes. Best i balladen «Arrested By You» som har noe de fleste andre kuttene mangler: melodi. Gad vite hva Dave Stewart hadde klart å få ut av Dusty. Hun har nemlig mye til felles med Annie Lennox — bortsett fra at hun er bedre.
(Det Nye, juli 1990)
Juli
Steve Earle And The Dukes: “The Hard Way” (MCA) ******
Klapperslangens blues
Sannsynligvis den beste country-gutten USA har i øyeblikket. Han skriver pokkers gode låter. Han synger dem med en brennende hunger som får høyttalerne til å ryke. Og han velger musikalske løsninger som ikke bare er musikalske, men som får det til å lyne og tordne lengst inne i rock’n’roll-mytenes marmorhaller.
Det svinger. I et styrtregn av gitarer. Det stiger og synker som dønninger, som flo og fjære. På en skarp, knapp backbeat. Og det tar aldri de vanlige veiene. Steve Earl leker. Han stopper og starter. Han kjenner kassegitarens eksplosive muligheter. Trekkspillets trolldom. Mandolinens skjønnhet. Klapperslangens blues.
Han kan dvele ved ordene, belive dem, få dem til å lyse som fosfor. Han kan spytte dem ut som onde ormer. Ord om Emeraldas Hollywood, om country-jenter og ordinære fyrer, om landeveien og motorsykkelen, om utbrente helter, om lov og lynsjing i Ontario, om håpløse romantikere. Og hele tiden svinger det. Som et uvær.
En av årets plater. Og det er offisielt.
(Det Nye, august 1990)
Bob Geldof: “The Vegetarians Of Love” (PolyGram) *****
Mer enn Band Aid
For en musiker med ambisjoner må det være redselsfullt å bli redusert til «han derre med Band Aid og Live Aid». Men det har ikke vært stort mer igjen av Bob Geldof siden hans Boomtown Rats gikk av moten for ti år siden. Solo-fremstøtet «Deep In The Heart Of Nowhere» (1986) klarte bare å leve opp til tittelen. Og da begynte det å være synd på Bob Geldof. Derfor er det en glede å kunne melde at «Vegetarians Of Love» endelig er en plate med substans, faktisk hans beste siden «A Tonic For The Troops» i 79.
Det forløsende elementet er at Bob har gått hele veien tilbake til sine irske røtter. Trekkspill, mandoliner og tinnfløyter kombinert med en svært avslappet holdning til studiosituasjonen (småprat i for- og etterkant av låtene er ofte tatt med) gir musikken intim og levende atmosfære.
Der Geldof før var affektert henimot det hysteriske i en overprodusert vegg av sprettballrock, fremstår han nå som en mann med allverdens tid — iblant fraserende like coolt som Van Morrison. Ved et par anledninger så rolig at stemmen og kassegitaren blir de bærende elementene, og Woody Guthrie og Leonard Cohen hans nærmeste slektninger. Ofte tar fanden opp, så er det folkemusikkens sprelsk, yre livsglede som tar tak i låtene — dette vrimmel av glade strenger, muntre trekkspillstøt, skeive fele-toner og svimle fløyter (mer Lick The Tins enn Waterboys), selv om grunnkompet er elektrisk rock så solid som noe.
«Vegetarians Of Love»s styrke er at den gjenspeiler en mann som klarer å begrense seg, og som har gjenfunnet sin musikalske sjel. Irsk som Jameson whiskey og klangen av kirkeklokker over de frodige grønne enger ved Atlanteren.
(Det Nye, juli 1990)
Emmylou Harris: “Duets” (WEA) *****
Emmylous stemme er den ensomste, skjøreste og vakreste lyden jeg vet. «Duets» består av både nye og gamle opptak, duetter med kjente herrer. Nyt gjenhøret med Gram Parsons i «Love Hurts» og Roy Orbison i «That Lovin’ You Feeling Again». Hør også hvordan hun strør stjernestøv over gebrekkelige vokalister som Neil Young og Willie Nelson. Og la deg henføre av hvor elegant hun synger ringer rundt George Jones, countrymusikkens Rolls-Royce. «Duets» er peiskos for myke sjeler.
(Det Nye, september 1990)
August
Neville Brothers: “Brother’s Keeper” (PolyGram) ******
Heksebrygg
Opprørsmusikken er ikke død. Den er bare blitt bedre. I Neville Brothers har vi funnet alle tings målestokk. Som «Yellow Moon» glir «Brother’s Keeper» gjennom smule vann med en nærhet som gjør fysisk vondt. Igjen og igjen finner de brennende skjønne strofer og melodilinjer som vaskes mot deg på dette praktfulle musikalske underlag som Neville Brothers har perfeksjonert. Det er all den mystikk og magi og besvergelse som New Orleans kan oppdrive, det er soul, det er rock’n’roll, det er trubadur-elementer med aner tilbake til borgerrettighetskampene tidlig i 60-årene. Alt rørt ut i en stor, sort gryte som bobler og koker over lav flamme. Rytmene går deg rett i blodet, de skjenende ledeinstrumentene i bakgrunnen gir deg gåsehud. Neville Brothers sniker seg innpå deg, og siden er du fortapt.
Så musikalsk, så presist, så dunkelt magisk. Det er Malcolm Burn og ikke Daniel Lanois som er medansvarlig for lyden denne gang. Effekten er den samme. Det eneste jeg savner er det gigantiske suget Neville Brothers skapte i en låt som «Yellow Moon».
(Det Nye, september 1990)
Marc Almond: “Enchanted” (EMI) *****
Lille Marc med den store gråten i brystet. Hans musikk er en fetter av filmen «Cabaret», den er forloren, på bristepunktet, kledd i de mest smakløse fløyelsgevanter og mer fordrukken enn en mellomkrigstidens tango-bar. Marc har lommene fulle av Brecht, Brel, spanske toreadorer, flammende flamenco — alt tilsatt et hissig sigøyner-temperament.
Med hulk og smerte gir han seg hen i disse ti praktfullt arrangerte sangene. Strykere og eksotiske melodilinjer, tango og vals, gråtkvalte ballader og sprukken kabaret — alt styres kjærlig over et diskret underlag av tradisjonelle danserytmer. De mest uventete kombinasjoner skaper fascinerende kontraster. «Enchanted» er moderne og gammeldags, utrolig smakfull og rungende sentimental. Og den har egenart.
(Det Nye, juli 1990)
Duran Duran: “Liberty” (EMI) **
De tok en sjanse med «Big Thing»-albumet, her kastet de seg over den hektisk oppjagete house- og hip hop-musikken, og kom sånn noenlunde fra det. Men posisjonen er ikke som den var, og jeg tror ikke «Liberty» kommer til å gjøre noe med det. «Liberty» mangler gruppens melodiøsitet. Det støtes, brummes, hoppes og sprettes. Her er bråkete gitarer og durende onde lyder. Uten at du får fatt i noe av substans. «Liberty» er anonym. Punktum.
(Det Nye, september 1990)
Jerry Harrison & Casual Gods: “Walk On Water” (PolyGram) ***
Talking Heads’ bassist lager plater som velger litt mer konvensjonelle veier enn David Byrne. Her er enda en. Den elektriske gitaren får god plass, mens Jerrys stemme bruker litt av Robbie Robertsons fortellerteknikk. Det låter OK og det svinger fint, uten egentlig å bli så veldig originalt. Enkelte kutt er definitivt i slekt med Talking Heads; stramt redigert rytme som krever maksimal presisjon.
Men heller ikke her makter Harrison å løfte musikken ut av det alminnelige.
(Det Nye, juli 1990)
Kommentar:
Det er åpenbart at mange anmeldelsene i månedsmagasinet er basert på forhåndskassetter fra plateselskapene. I mange tilfeller vet jeg ikke engang hva albumet får til tittel.
September
Neil Young & Crazy Horse: “Ragged Glory” (WEA) ******
Fra Youngs egne klassikere «Like A Hurricane» og «Cortez The Killer» via Dylans «My Back Pages» til salmen «Amazing Gace». «Ragged Glory» rapper fra gode kilder. Badet i et gitarstyrt inferno som kveiles ut og kveiles ut med fuzz og over- og undertoner, men som aldri blir bråkete fordi gitaren har svimlende høytidsstemte melodier å holde seg til. Det er akkurat så melodisk som Neil Young kan være når han slugger som verst. Det er musikk som nesten får deg til å gråte. Tekstene er bittersøte postkort fra en mann som har sett sin generasjons drømmer gå opp i røyk. For meg er dette Neil Youngs mest betagende plate siden «On The Beach» (1974).
(Det Nye, oktober 1990)
Kommentar:
På dette tidpunktet var frustrasjonene i rødt for mitt vedkommende. Magasinet Det Nye betraktet plateanmeldelser som støy, man ønsket sladder og småstoff. For å sitere den andre redaktøren i månedsmagasin-rekken (den første ble head huntet til A-magasinet): “Jentene våre er ikke interessert i plater.” Jeg måtte klare meg med svært trang spalteplass, og det rammet fremragende utgivelser som denne, en grenseløst lurvete Neil Young-klassiker som gikk i rotasjon på Hovseter. “Jentene våre” ante heller ikke hvem Peter Gabriel var, i henhold til samme redaktør, derfor avslo hun tilbudet fra London om å gjøre et eksklusivt intervju. Gabriel, altså, mannen som hadde toppet i Norge med albumet “So” og hvis verdenshit “Sledghammer” nådde #3 på VG-toppen. På den annen side visste hun ikke hvem Vegard Ulvang var heller, så intervju med ham ble også avslått med følgende bevingede ord: “Hvem er denne Ulvar?” Replikken falt kort tid etter at Vegard hadde sopt med seg tre olympiske gull og ett sølv under OL i Albertville.
Bob Dylan: “Under The Red Sky” (CBS) ****
Aftenbønn
«Oh Mercy» var et magisk comeback av salmer, bekjennelser og svevende moralisme — iscenesatt av trollmannen Daniel Lanois. «Under The Red Sky» er noe mer ute av fokus og vender tilbake til den hissigere rhythm & blues-formen som preget bleke «Down In The Groove». Den låter riktignok betydelig bedre, ikke bare fordi Was (Not Was)’ David & Don har produsert den, men også fordi musikerne har tenning (George Harrison, Elton John, David Crosby, Bruce Hornsby, Randy Jackson, Steve Ray Vaughan, David Lindley m.fl.!). Her er det groove og røtter. Men også dessverre tilløp til noe uforløst. Ved flere tilfeller rusler sangene seg tomme og renner ut i sanden; de blir skisser som tørster etter et flammende, brusende, vilt klimaks.
Dylan har hentet frem den bistre og gretne stemmen igjen. Den passer muligens de moraliserende tekstene. Han fremstår som profet i en verden på sammenbruddets rand. Her er masser av døds- og dommedags-visjoner, pekende og himmelvendte pekefingre; selv en sår og vakker kjærlighetstekst som «Born In Time» ender med mysterier og skjebnetro under Guds himler.
Men om alvoret svir som salt i sår, klarer ikke Dylan å holde sin knirkete humor unna. Smaksprøver finner du bl.a. i «Wiggle Wiggle», «TV Song» og «Handy Dandy» (en sang om popkulturens småkonger og deres sjelige armod - inspirert av Prince? - satt til et komp som er en blåkopi av «Like A Rolling Stone»). Han har også skjønnheten i behold — du trenger ikke å gå lenger enn til tittelkutets kryptiske lille lignelse.
Men det er Gud, mennesket og døden som er hovedtemat her, og albumet avsluttes betegnende med strofen: Goodnight my love, may the Lord have mercy on us all.
(Det Nye, oktober 1990)
The Waterboys: “Room To Roam” (EMI) ****
17 låter kunne vært mye å tygge på, var det ikke for at syv av dem varer i under to minutter og ytterligere fem i under tre. «Room To Roam» vikler seg enda lenger inn i det irske og skotske landskapet. Feler og fløyter og trekkspill og et veldig akustisk og rolig lydbilde. Mange av låtene gir deg gåsehuden og velværet, selv om de virkelig episke hvirvlene fra «Fisherman’s Blues» uteblir. Det skyldes nok mengden av løse tråder, skisseformen, mangelen på struktur. «Room To Roam» er som å ha vindusplass på en hyggelig busstur, bildene skifter hele tiden, men landskapet er det samme.
(Det Nye, oktober 1990)
Kommentar:
Her er det viktig å nevne at dette albumet vokste kolossalt over veldig kort tid, og plutselig var det albumet jeg spilte mest på Hovseter. Jeg elsker den fragmentariske formen deler av albumet fikk. “Room To Roam” er bare en vidunderlig reise, en høyst uventet, men egentlig genialt passende oppfølger til “Fisherman’s Blues”. Jeg gir den ****** i dag.
Steve Wynn: “Kerosene Man” (Sonet) *****
Han var bent frem demonisk på Dream Syndicates plater. Men som solo-artist viser Steve Wynn nye kvaliteter. «Kerosene Man» er en luftig og sprudlende plate, full av gode melodier som drives frem av masse akustiske gitarer (og litt elektrisk), en rullende backbeat og Steves trange, brannherjete stemme. Enkelte låter kunne også passet inn på en Dream Syndicate LP, blant annet den gnistrende «Younger».
(Det Nye, august 1990)
Matchstick Sun: “Itchy Bitchy” (BMG) *****
Neste stopp USA
Matchstick Sun debuterte med brask og bram ifjor. «Flowerground» var den søteste, mest kilende psychedeliske pop’en Norge hadde skapt siden The Beatles. Så hvordan følger man opp en slik debut? Jo, med en plate som er enda bedre. Der forgjengeren kunne henfalle til drodling og dill, går «Itchy Bitchy» på med punch.
Nå betyr ikke dette at Matchstick Sun er blitt mer bråkete. Langt ifra! Virvlende sirkus-keyboards, sløve sangharmonier, gitarer som biter, gitarer som drømmer, gitarer som skyller ut i de nydeligste små melodiløkker — sammen danner de bilder som du kan sverge på at du har sett før. Og likevel er det umulig å avgjøre hvor. Bortsett fra at det var en gang i slutten av 60-årene.
Gruppen har nedlagt velsignet mye arbeide i detaljene. De vet at en bestemt gitarklang, et jagende orgelbrus, et magisk korstikk, et uventet riff, er det lille som kan heve en låt ut av det pyntelig ordinære og inn på klassikernes ærestribune.
«Itchy Bitchy» er stinn av flotte pop-låter som lever i seg selv. Matchstick Sun venter ikke på at albumets helhetsinntrykk skal ta lytteren, de tar ham med én gang — fra låt til låt. Og du verden for en ubeskrivelig overjordisk vakker og trist ballade de øser over oss med «I’d Rather Go Blind». «Itchy Bitchy» er alt det beste vi vet — fra The Beatles til The Rutles, fra Procol Harum til Bjørn Wirkola. Og enda greier de å unngå å låte gammelmodig nostalgisk. Nå forlanger jeg at de slår igjennom i USA og England!
(Det Nye, august 1990)
Roy Harper: “Once” (Awareness/Amigo) ****
Roy Harper er en av de mest bemerkelsesverdige skikkelsene innenfor britisk «visekunst». Han har alltid vært særere enn sine kolleger. Ordrik henimot det uutholdelige; tekstene pepret med en privat og sort humor som kan fyke ut i bitterhet, hysteri og desperasjon. Stemmen har en vanvittig rekkevidde, og kombinert med det høyest egenartete gitarspillet, blir han alltid en av dem du enten hater eller elsker — både når han er lunt poetisk og når han er skrikende gal. Det finnes ingen mellomting.
Roy har alltid vært ualminnelig hip i rockekretser. Det kommer sjelden nye Harper-LP’er uten at medlemmer av Pink Floyd eller Led Zeppelin bidrar med et eller annet. Så også på «Once» der David Gilmour leverer gitar både her og der, og Kate Bush’ stemme på tittelkuttet.
«Once» lider litt av Harpers emnevalg, det blir litt for mange angrep på tidsbestemte fenomener, dessuten begynner Harper å bli sjenerende bitter på massemedia, akkurat som om det skulle være deres skyld at han aldri ble megastjerne. Roy er sær. Slik skal det være. Og er du åpen for originaler, kan du godt begynne med «Once». Tross minus-sider er det hans beste album på mange, mange år.
(Det Nye, august 1990)
John Kay & Steppenwolf: “Rise & Shine” (EMI) ****
Stemmen er full av tatoveringer, går med skitten trøye og jobber på brygga. Den er rå som et overfall og lukter ulv. Den ga sjel og legeme til 60-tallsklassikere som «Born To Be Wild», «The Pusher» og «Desperation». Den talte Vietnamkrig og stoffmisbruk midt imot. Nå er John Kay tilbake med sitt Steppenwolf. 20 år etter. Han synger om Berlinmurens fall, om drømmer og falmete legender, om å overleve og om rock’n’roll. Den samme stemmen. Den tar deg i mellomgulvet. Mens gitaren stikker iltert tvers gjennom det rustne grunnkompet. Litt tråere nå, ikke fullt så svingende, og melodisk på hell. Men fremdeles bistert overbevisende. Med i hvert fall tre knallåter i bagasjen (inkludert «Rock & Roll War»).
(Det Nye, august 1990)
The Black Sorrows: “Harley And Rose” (CBS) *****
«Harley And Rose» har ikke overraskelsesmomentet som gjorde «Hold On To Me» til en åpenbaring. Men det gjør den ikke til en dårligere plate. Bull-søstrenes polynesiske korstemmer, felen, saksofonen, det krislende gitar-kompet, det brusende orgelet og den hungrende røsten som pensler ut den ene hard luck-historien etter den andre i et knitrende bål av kjærleik. Kvalitet, hunger og vakkert engasjement.
(Det Nye, oktober 1990)
deLillos: “Svett smil” (Sonet) ******
Genialt
På «Svett smil» viser Lars Lillo-Stenberg igjen sin «feminine» egenskap: Han vokter ikke følelsene sine, han gjør sanger av dem. Vi får høre mye om tosomhetens berg-og-dal-bane her. Erotikken («Beibi»), det havarerte forholds ettertanker (nydelig skildret i «Ha det bra»), den vonde følelsen av å såre når man egentlig ikke vil såre («Sår»), ensomhet og lengsel («Spøkelser»), gleden ved å være to konfrontert med angsten for å miste sin identitet («Tett til hverandre») og den umulige, men alltid tilbakevendende drømmen om evig kjærlighet («Elskling»). «Svett smil» bryr seg også om den ytre verden, men Lars belærer ikke når han synger om økologi og umenneskelig nærmiljø. Han er redd!
Det han beskriver er angsten for noe stort og udefinerbart som vi ikke har kontroll over. Og den eneste måten å takle angsten på er å møte den med et nostalgisk halvflir. Som han gjør i «Stakkars Oslo» og «Tenk så rart» og i den lille metafysiske reglen «Ensom tenker».
Angst og beven, det er Lars Lillo-Stenberg, kombinert med en sorgmunter, men tidvis Kafka-orientert galgenhumor (sjekk det tennerskjærende gråtebildet i «Tenk så rart»). Lars synger om store og dype emner, men han gjør det med enkle ord og vendinger som er veldig lett å forholde seg til. Jeg synes han er genial. Men det er jo mitt problem.
«Svett smil» er imidlertid ikke bare poesi, den er først og fremst suveren og enkel popmusikk. Noe nedstrippet i forhold til «Hjernen er alene», men med stor spennvidde. Fra lune, ruslende «Da tieren var gul» via det Neil Youngske heavy-metal-utbruddet «Stakkars Oslo» til den nesten majestetiske «Elskling». Innimellom ligger både vise-genre og samba. Krydret med jentekor, steelgitar, piano og klarinett(!). Med Lars’ gitarspill som den sentrale drivkraften, og skjøvet frem av det luntende, trygge grunnkompet.
Lars Beckstrøm har signert tre av de 14 låtene, og trekker deLillos ganske langt ut i det rareste rare. Historier om en puddel, om økologi og om en fisketur — sett fra vinkler jeg ikke trodde fantes. De har en selvfølgelig plass i deLillos-pakken.
Dette bandet ligner ikke på noe annet i verden. Og «Svett smil» trenger du, for din mentale helses skyld.
(Det Nye, oktober 1990)
Dronning Mauds Land: “Dronning Mauds Land” (CBS) ****
Ingeborg Magerøys stemme: Lindrende. Soft, men kjølig nok til at den ikke blir bløt. Sårbar inn til hjerteroten. Det er kanskje ikke så mye til melodier her, mer strekker bandet seg etter blåtonete stemningsskisser, silkeslør rundt Ingeborgs stemme. Vil man være ond, kan man selvfølgelig beskylde bandet for å ha havnet i et ingenmannsland mellom Nøkken og Enya. Men hvorfor skal de ikke få røre sammen viser, folkemusikk, rock og new age når resultatet blir så vakkert som her? De sorgmuntre tekstene er et klart pluss.
(Det Nye, oktober 1990)
Oktober
Traveling Wilburys: “Traveling Wilburys Vol. 3” (WEA) ****
Orbison er borte. «Vol. 3» har ikke hits i samme grad som forgjengeren. Våre venner nøyer seg med å stampe seg gjennom noen trauste viser som er litt rock’n’roll, litt gretne og litt lei seg. De skifter svært broderlig på sangstrofene, selv om Dylan har en tendens til å dominere med sine gebrekkelige selvparodier. Men jeg tar gjerne av hatten for platen likevel. Det huskende akustiske kompet, de snedig innbroderte elgitar-løpene, den kameratslige stemningen. Det inngir tillit og skaper hygge. Og den gravalvorlige pastisjen «7 Deadly Sins» er definitivt en vinner.
(Det Nye, november 1990)
Paul Simon: “The Rhythm Of The Saints” (WEA) *****
På kroken
Paul Simons ruslende, fortrolige vemod antok helt nye dimensjoner da han for noen år siden utvidet sitt musikalske uttrykk med det fenomenale «Graceland»-albumet. Her benyttet han hovedsakelig instrumentalister fra Sør-Afrika. «The Rhythm Of The Saints» snurrer globusen til Brasil. Lokale musikere, afrikanere og amerikanske følgesvenner som J.J. Cale og Steve Gadd, gir oss en ny reise inn i Simon-mystikken. Et teppe av congas og gyngende gitarer får hele lydbildet til å svaie som en lummer jungel-natt mens fjerne korstemmer stryker som trolske besvergelser gjennom lydbildet.
For det uprøvde øre virker det kanskje noe mer monotont enn «Graceland». Etter noen runder sitter du imidlertid på kroken. Ren magi.
(Det Nye, november 1990)
a-ha: “East Of The Sun, West Of The Moon” (WEA) *****
Trist skjønnhet
Den som har hørt «Crying In The Rain» uten å få klump i halsen bør passe seg. Et forstentet følelsesliv er ikke noe å møte resten av livet med. Skulle A-HA først gjøre en cover-versjon, måtte det bli denne Everly Brothers-klassikeren. Harkets stemme slynger seg mot sangens himmelropende sorg, og møter det mest blåtonet vakre A-HA-arrangement til dags dato. Gruppen virker nesten beruset av stemningene de skaper med åpningslåten, for de slipper aldri taket i dette albumet. Den er så breddfull av melankoli og tender skjønnhet at de få innslagene av illsinte burn-outs virker uforskammet upassende.
Høyromantisk popmusikk er dette, med et sug i mellomgulvet som vedkommer 20- og 30-åringen betydelig mer enn tenåringen. Det er sanger skrevet i et slags følelsesmessig veikille (There’s many roads to leave by / but few come back again). Tidligere kunne A-HAs tekster være kvelende febergule, med en uro og et sortsinn som slo lik tordenskrall mellom strofene. Denne gang har ambisjonsnivået gått i andre retninger. Formen virker enklere, bildene er færre, strofene mer økonomiske. Det er et savn her som ordene i seg selv ikke alltid formidler alene. Det er Morten Harkets stemme som belyser dem. Og det gjør han da også med guddommelig effekt. Det savn, den ensomhet og den angst som slynges mot lydbildets høyreiste bueganger er intet annet enn et overjordisk siste farvel til ungdom og uskyld.
Albumet formidler voksen kjærlighet. Tvilen, konfrontasjonen, svakheten. Såre sider i følsomme sjeler som har våknet opp til erkjennelsen at kjærlighet ikke er noe man får eller tar, men en livsoppgave som krever deg hele veien. Den faller tungt som faller av. Albumet formidler også en angst for det hule og tomme, mest konsentrert i tittelkuttet der vi svever baklengs inn i himmelropende bekjennelser som munner ut i I know the pain / before the wound. Som man skjønner, dette er ikke noen glad plate.
Men den låter fordømt vakkert. Ingen danselåter. Kun to rockere. Resten er sakte, gjennomarrangert, skjønn tristesse. Selv er jeg svak for «Waiting For Her» (potensiell single), Magnes atypiske lille skisse «The Way We Talk», «Early Morning», «Crying In The Rain» og tittelkuttet. Sistnevnte også fordi gruppen her klarer å få et svært enkelt arrangement, hovedsakelig bare akustiske gitarer og mellotron-lignende synth, til å virke rungende pompøst.
Og ikke la deg lure av et eventuelt svakt førsteinntrykk. Denne platen vokser. Garantert!
(Det Nye, oktober 1990)
ZZ Top: “Recycler” (WEA) *****
Liker du langt skjegg, roterende pelsgitarer og rusten Texas-boogie, er det ingen grunn til å styre unna. Det riffes og humpes og iltre soli stikker som glødende nåler. Det er et typisk ZZ Top show, og jeg liker det innmari godt. Sarte mennesker kan jo hvile øret mot «2000 Blues», en lang og vemodig tur gjennom alle de vakreste klisjeene denne genren har levert.
(Det Nye, november 1990)
Backstreet Girls: “Coming Down Hard” (PolyGram) ******
Naboens skrekk
Du setter den på, og plutselig er bare alt helt flott. Rommet fylles av de tetteste gitarriffene på denne siden av Jupiter, trommene slår inn veggen til naboen, og mens hele blokken gir etter hører du en eller annen innmari liten og rusten stemme stønne noe om «temple of lust». Siden husker du ikke mer før du kælver over sofaen mens det siste drønnet av «Mad Dog In Soho» fortaper seg over hodene på det rasende borgervernet som tramper gjennom glasskårene på vei inn. I det fjerne hører du sirener og ditt eget rop: Jammen de spilte akustiske gitarer på «Hold On»!
P.S. Når jeg har fått av gipsen skal jeg spille den én gang til.
(Det Nye, november 1990)
November/desember
Paul McCartney: “Tripping The Live Fantastic” (EMI) **
Etterpåklok:
Bare nevner dette monsteret. Monster fordi Paul her stappet overkill ned i gapet på sine fans. Pauls live-plater er mange, men sjelden spesielt interessante. “Tripping The Life Fantastic” setter en uslåelig standard ved at man ble tvunget til først å kjøpe den massive originalutgave på 36 kutt fordelt på to CD’er. Så kom “Tripping The Live Fantastic - Highlights!” noen uker etter, som er en nedtrimmet versjon på 17 kutt, hvorav ett, “All My Trials”, bare er på “Highlights!”. Dessuten er det vinyl-utgavene. Ran på høylys dag, intet mindre. Dette er McCartney-plater som jeg aldri spiller og egentlig like gjerne kunne kastet.
Paul McCartney: “Tripping The Live Fantastic - Highlights!” (EMI) **
Happy Mondays: “Pills 'n' Thrills and Bellyaches” (Factory) ******
Etterpåklok:
Happy Mondays' tredje album er nyttårsfyrverkeriene utløst innendørs, så gnistene fyker mellom veggene og teppet ulmer. Like deler klubb og kaos – syre møter house møter funk møter bakgatene møter rave møter natten. Neon og drugs og “Kinky Afro” (hvilken monsterhit!) Groove! Det er festen du kanskje ikke overlever, men som englene gjerne vil høre om. Madchester på sitt mest kompromissløse.
Madonna: “The Immaculate Collection” (Sire) ******
Etterpåklok:
Fenomenal oppsummering av 80-tallet. Og ingen kunne vel egentlig gjort det bedre enn Madonna, for det var hun som skapte det. 15 hits som bragte henne fra status “lovende” til status “keiser” i løpet av noen ganske få år (pluss to nye innspillinger som også ble hits), og i 1990 eide hun både verden og sin karriere. En foregangskvinne, og en av rockens fremste for evig tid. Du begår ingen brøler om du sikrer deg “The Immaculate Collection”.