Hunter S. Thompson light-mannen rehabiliterer på Svinesund, i den obligatoriske Curiosity Killed The Cat-genseren. (Foto: Karin Friis)
Vinter og vår
1990 var ikke de herligste 365 dagene jeg har opplevd. Det begynte tungt, og var ganske humpete en stund. Det var det første året uten ukebladet Det Nye. Prosessen som til slutt la ned denne farveklatten i norsk ukepresse, var smertefull og, slik mange av oss opplevde det, absolutt fornuftsstridig. Jeg mener, vi var markedsledende, vi var butikk, på tross av svak og vimsete lederstyring de siste par årene.
En sommerdag for et par-tre år siden: Plutselig satte en mann seg ned for enden av bordet vårt på Yongstorvet, og begynte å fikle med Billy Fury-LP’n jeg nettopp hadde kjøpt i en av bodene. Hey! sa jeg, vi spør vel først, gjør vi ikke? Så gjenkjente jeg ham. Det var Jens. Lurer på om han virkelig har hørt om Billy Fury, eller bare lot som.
Saken som åpnet en ny rolle for meg: Portrett-intervjueren. Jeg likte å gjøre dem, men hatet å skrive dem ut.
I desember 1989 var det over, og ganske mange måtte finne seg en annen jobb. Av asken oppstod månedsmagasinet Det Nye, med glanset omslag og freset rygg. Eleganten for de voksnere ungpikene, de som følte seg urbane og moderne og trengte noe som ikke var fullt så Bodil som Kvinner og Klær. Mitt første innslag i det nye Det Nye var et portrettintervju med hjemmeværende husfar Jens Stoltenberg, frisk og blid i replikken, og 13 år - i hvert fall så han sånn ut. Og var mot NATO.
Like etter at jeg snakket med ham, dro jeg på reportasjetur for månedsmagasinet til Barbados. Der kollapset jeg, og møtte for første gang den overveldende demonen som heter "panikkangst", og opplevde hyperventilering for viderekommende. (Les mer om det i 1989-kapittelet på denne nettsiden.)
Man skulle ikke tro at den som skrev denne reportasjen følte at han var døden nær til stadighet, og senere måtte rømme fra Colosseum midt i “The Abyss”.
Jeg var med andre ord en sorry mess da vi bikket over i 1990. Jeg kunne knapt bevege meg utendørs før angsten slo inn, og da burde det være kort vei tilbake til Hovseterveien 50B, det eneste stedet jeg klarte å oppholde meg uten å miste det. Det sier seg selv at marguerita-mandagen nå var historie. I hvert fall inntil videre.
Da jeg hadde faste joggerutiner, forsøkte jeg å opprettholde dem. Men jeg måtte flytte løypa inn. Å løpe 5 km der ute kom ikke på tale, etter å ha sprunget 100 meter kjente jeg angstgufset blafre, jeg ble veldig fokusert på at jeg løp vekk fra tryggheten, etter 200 meter måtte jeg snu og springe hjem igjen. Noen ganger greide jeg ikke å gå til butikken for å kjøpe melk og brød engang. 50 meter, og jeg måtte snu.
Så min nye joggeløype tre ganger i uken lå i lavblokkens kjeller, under garasjeanlegget. Her var det passe varmt, og helt tomt, bortsett fra rad på rad med mørke boder. Ingen hang ved kjellerbodene. Og stillheten var så overveldende at man kunne høre en edderkopp fnise. Kom det noen ned her for å hente et eller annet i kjellerboden, ville jeg høre dem før de hadde åpnet døren, og anlegge nabo-sjekker-kjellerbod-ansiktsuttrykket. Det er som alle vet internasjonalt og helt nøytralt.
Vel, der nede blant alle bodene, i dunkel belysning og kjellertung atmosfære, jogget jeg tre ganger i uken gjennom hele vinteren 1990. Det holdt meg i gang.
Man dør ikke når man orker å jogge. (Gammelt jungelord)
Etter hvert tok jeg sjansen på å dra ut med venner. Det hendte at jeg måtte snu og drosje tilbake. Men oftere og oftere tålte jeg disse sosiale bar-utfluktene. En gang, mens jeg sto ute på fortauet utenfor favorittbaren Passport i Hegdehaugsveien og samtalte med Lage Fosheim, ble jeg tilropt av en betydelig bedugget kar som ble holdt oppreist av noen kamerater. Han ville øyensynlig bort for å slå av en prat, men kameratene holdt ham tilbake, de gjenkjente jo Lage, og ville ikke sette ham i forlegenhet. Da deres fulle venn ikke lot seg stagge, men snarere begynte å gaule at “min gode venn ordner oss inn, han har VIP-kort!”, grep de ham resolutt og bar ham forbi til voldsomme protester. “Slipp meg! Han er min gode venn!” Den ropende mannen og hans venner forsvant rundt hjørnet.
- Hvem var det? sa Lage forfjamset.
- Det var psykologen min, svarte jeg.
Timene og dagene og ukene og månedene med terapi virket. Og med dette møtet på åpen gate, signalisete nok min terapeut at jeg var klar for å gå ut i livet alene igjen. Så gjorde jeg det.
Det skjedde tilbakefall. De var tunge å håndtere, men det gikk stadig bedre. Og i en lang periode på nesten 25 år, hadde vi ikke kontakt i det hele tatt. Årsaken til at jeg havnet i terapi igjen, er en helt annen historie som får komme senere.
I hvert fall forsøkte jeg å gå rundt i Oslos gater som et vanlig menneske igjen. Og det funket ganske godt. Jeg var tilbake på jobb. Og vi gjorde milde forsøk på å gjenoppta marguerita-arrangementene. Tor ga meg mye støtte i denne perioden. Tor og Christian, som jeg ferierte sammen med denne sommeren, og Arne. Og kollegene i det nye Det Nye, som var resten av de gamle kollegene. Gode støttespillere alle sammen, og medvirkende til og ansvarlige for at jeg kom ut på den andre siden.
Sommer og høst
Forsiktig tilbake, og i hvert fall nesten klar for nye hyss.
Hyperventileringen kom snikende sjeldnere og sjeldnere. Jeg hadde dessuten ikke noe problem med å være åpen om det jeg slet med, selv for vilt fremmede. Det ga meg en dobbeltfordel; jeg fikk respekt, og jeg ga meg selv spillerom ved utbrudd av panikkangst, skulle jeg stoppe midt i en setning og bare legge på sprang, så kunne jeg gjøre det i trygg forvissning om at det ble forstått og akseptert. Han lider jo av panikkangst, da blir man sikkert irrasjonell, stakkars tapre mann. Tenkte de, tenkte jeg. Kvinner ble interessert. Jeg kødder ikke. Mange aner ikke at å være mann og åpen om egen angst funker som verdens beste sjekketriks. Det gjorde i hvert fall for 37 år siden. Den gang jeg var 37 og vandret rundt med en sammenbrettet plastpose i lommeboken. Funker mot hyperventilering. Funker på unge damer også, ved fremvisning.
Det funker å puste veldig sakte også, særlig inn.
Egentlig brukte jeg bare plastposen som agn. “Tenk han er så åpen at han viser meg hyperventileringsposen sin”, tenkte de unge damene, tenkte jeg. “For en mann!” Det ga store fordeler. Sex og retten til å gå hjem. “Nå kjenner jeg angst, jeg tror det er best jeg drar hjem.” Kunne jeg si. Åpenhet gir diplomatpass i livets sikkerhetskontroll. Ingen forpliktelser, ingen andre hensyn å ta enn til meg selv. jeg kunne tillate meg alt, og fikk sex på kjøpet.
Det følgende er lett redigerte utdrag fra min bok, “Med rett til å elske” (1991):
Slik gikk sommeren. 13. august feiret jeg min 38 årsdag sammen med Tor. Vi begynte i baren på toppen av SAS-hotellet hvor de serverte marguerita-varianten "Skumvær 2", som vi ikke var udelt begeistret for. Ned til Savoy i Universitetsgaten, vårt egentlig hovedkvarter. Jeg bar “The Diaries of Franz Kafka” under armen. Mest for å gjøre meg mystisk, selv om den offisielle begrunnelsen, som Tor støttet, var at alle som fyller 38 bør ha minst ett eksemplar av Kafkas dagbøker under armen.
På den tiden la jeg detaljerte fremtidsplaner når jeg hadde passert seks margueritas, spissformulert:
Det var tid for å gifte seg med en kineser.
Jeg kødder ikke. Og så snakket vi om det, teatralsk, klagende, et skuespill som fikk oss til å le og bestille mer. Det var da Tor brått kom på noe:
- Vi må opp i Kirkeveien, der er det en kinarestaurant hvor det jobber en kjempesøt jente.
Jeg var ikke vond å be. Og avsted bar det til en trang bule full av godt voksne, påseilede øldrankere som sverget til rulletobakk og hul hosting.
Og der var hun. Tor brølte: "My friend wants to marry you!" Hun freste tilbake. Truet med å kaste oss på hodet ut hvis det ble mer tøv. Tor insisterte, og jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si, bortsett fra at jeg ville gifte meg. Og ut bar det med oss. Vi var tydeligvis verre enn røkhosterne.
Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at Kafkas dagbøker manglet. Jeg ringte bulen, som fortsatt holdt oppe, fikk snakke med den blide kinesiske daglige lederen, og han bekreftet at boken lå der. Senere fikk jeg vite av henne at hun hadde kylt boken i søppelcontaineren, så det var der de "fant" den.
Uansett. Jeg begynte å henge i dette vannhullet på ettermiddagene. Det eneste jeg drakk var Farris. Og sakte, men sikkert ble vi kjent. På en var og fascinerende måte.
Oppe på Hovseter var marguerita-mandagene tilbake. Og Neil Youngs "Ragged Glory" rulet på 11. Den nye favoritten.
Og det var altså under disse omstendighetene at jeg traff og ble (litt) kjent med min blivende kone. Det lå et aldri så lite drama foran oss før ekteskapsbevisene var signert og forskriftsmessig stemplet i Shanghai i mars 1991. Men det begynte altså med utkastelse i Kirkeveien kvelden da jeg fylte 38. Og alt skyldtes Tor.
Innehaveren, en kvinne som hadde en liten karriere som skuespiller i Hong Kong bak seg, baserte seg helt og fullt på ulovlig arbeidskraft, innsmuglet med de merkeligste visum-løsninger. Alle fra Kina, alle utnyttet på det groveste, og sendt hjem uten varsel om de ble brysomme. Hun var bortreist da jeg dukket opp i baren hennes, hadde hun ikke vært det, ville jeg neppe blitt kjent med min blivende kone. Da ville madamen bare jaget meg ut. Ingen kunder skulle vite noe om dem.
Det hendte jeg stakk ned midt i arbeidstiden også. Det Nye holdt jo til i Sørkedalsveien 10A, bare noen kvartaler unna, så det var lett som bare det å ta en kjapp tur innom. De ble ikke så kjappe de turene, det må innrømmes, og det hendte at redaktøren lurte på hvorfor jeg hadde vært så lenge borte.
I slutten av august arrangerte Elie Wiesel og Den norske Nobelkomiteen den såkalte «Hat-konferansen» på SAS-hotellet i Oslo. Pressen gikk fullstendig av hakket. Statssjefer og kulturpersonligheter fra hele verden sto på deltagerlisten. François Mitterrand, Nelson Mandela, Ida Nudel, Václav Havel, Günter Grass, Jimmy Carter, Gregory Peck, Audrey Hepburn og en rennende mengde andre. På ett brett. Pressefotografene ble utstyrt med siklesmekker flere uker i forveien.
Selv var jeg så uinteressert som en forelsket idiot kan bli. Inntil redaktøren kalte meg inn til seg.
– Kan du dekke besøket til studentlederen Chai Ling?
Bukken til havresekken.
Chai Ling på Blindern i august 1990. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Fra 24. til 30. august 1990 var jeg tapt for denne verden. Jeg ble en skruppeløs trojaner som styrtet rundt i SAS-hotellets velbevoktede konferansesenter med dress og plast-ID og kamera og et aldeles tåpelig blikk. Jeg bumpet inn i Nelson Mandela, og børstet ham av meg med et irritert excuse me. Jeg fikk dressjakken til Mitterrand i fleisen da pressekorps (inkludert en utestemmebrekende Hans-Wilhelm Steinfeld) og livvakter og halve Frankrike rullet gjennom lokalet mens jeg satt og halsov i en stol. Lykke på reisen! Jeg hadde bare øye for Chai Ling.
Jeg var en dårlig journalist. Men det fikk heller være. Kommer du Chai Ling inn på livet, betyr denslags ingenting – så sant du ikke har et hjerte av lær.
Chai Ling er en engel. Så meget kan jeg si. Og hadde jeg ikke allerede vært nesegrus forelsket i en annen, ville jeg med stor sannsynlighet gått så på trynet at security-gjengen måtte ha tilkalt ambulanse og masse hyggelige herrer med hvite frakker. I stedet ble hun et slags surrogat jeg kunne øse all min mjukhet, all min medfølelse og omsorg over. Jeg kjøpte te til henne fordi hun hadde vondt i maven. Jeg dyttet autografjegere unna når hun så for sliten ut. Og jeg kastet meg ikke over henne med et aggressivt hav av spørsmål, slik de andre journalistene gjorde hele tiden. Jeg bukket og skrapet og sa:
– Jeg føler meg så brutal og tankeløs når jeg ber deg om et intervju. Jeg skjønner at du er sliten og syk. Tenk på deg selv, du har ingenting du behøver å leve opp til. Men hvis du har tid og krefter en eller annen gang, vær så snill og husk på meg. Jeg vil så gjerne ha et intervju.
Øynene hennes myknet til to ordentlig gode, halvmåneformede karameller.
Etter to dager var jeg plutselig blitt den hun gikk bort til og spurte om råd.
– Jeg føler meg så dum sammen med alle disse berømte menneskene. Det er akkurat som om de ser ned på meg. Og alle journalistene skal på død og liv ha meg til å være Den store politiske lederen med alle svarene.
I virkeligheten var hun bare en engstelig jente i en alt for stor og farlig verden. Det var vanskelig å fatte hvorfor Kina anså henne for å være så fryktelig farlig.
I seks dager levde jeg i skytteltrafikk mellom SAS-hotellet og baren i Kirkeveien. Jeg bablet stolt i vei om alle kjendisene jeg hadde møtt. Utelukkende fordi jeg så at det hadde noe å si både for min venninne og hennes «far». Spesielt var Chai Ling viktig for dem. Kinesere er stolte over sine egne, akkurat som nordmenn er det. Min posisjon som barens gode venn ble ikke akkurat forringet av at jeg medbrakte Gregory Pecks autograf. De var imponert.
– Hvordan var han?
Ikke nødvendig å fortelle dem at Mr. Peck skydde pressen som pesten. Jeg bablet i vei om en hyggelig amerikansk filmstjerne på 1,90. Mens sannheten om vårt møte var ynkelig som bare det: Jeg oppdaget ham i resepsjonen og satte etter mot heisene mens han feide journalister og fotografer av seg som var de spyfluer. Ved heisdøren tok jeg ham igjen og sa:
– Could I please have your autograph?
– Sure! Sure!
Sa helten og grep penn og papir.
Jeg hadde fem sekunder til rådighet:
– Eh, have you heard Bob Dylan’s song, «Brownsville Girl»?
– Pardon?
– Bob Dylan, he wrote a song with Sam Shepard, called «Brownsville Girl». The lyrics mentions your name all over the place. It is about a film you did …
– Ah! «The Gunfighter»! Yes, I heard it. Great song! Great song!
Breket Gregory Peck og forsvant ut av denne historien. Og jeg sto igjen med et papir, en signatur og følelsen av å være en skroting blant skrotinger.
Men det sa jeg selvfølgelig ingenting om i baren.
Stillbilde fra The Gunfighter (1950), Twentieth Century-Fox Film Corp. Gjengitt som filmsitat.
Og jeg fortsatte å fotfølge Chai Ling. På møtet med de kinesiske studentene på Blindern, der all samtale foregikk på kinesisk (da skjønte jeg mye, må jeg si!). Frem og tilbake gjennom SAS-hotellets saler og korridorer. Og til slutt tok hun meg med i limousinen som brakte henne til et møte med de norske stortingskvinnene som hadde nominert henne til Nobels fredspris. Jeg ble litt forvirret, men hun smilte og sa:
– Du er ikke som de andre journalistene. Du behandler meg som et menneske, ikke som en leder. Og jeg liker spørsmålene dine. Du snakker om barndom og oppvekst og nyttårsaften og hyggelige ting.
Chai Ling ville sitte på gulvet på SAS-hotellet, der var mer uformelt og mye hyggeligere. Hun syntes jeg var morsom. Som vist. (Foto: Scanfoto)
Selvfølgelig. Hva annet kan man vente av en tosk. Kunne jeg sagt. Men i virkeligheten var jeg både stolt og rørt og mye annet rart.
Det toppet seg da hun en formiddag trakk meg til side og sa:
– Jeg har lyst til å gjøre det intervjuet du snakket om. Kan vi gjøre det nå?
Så gjorde vi det.
Da Chai Ling forlot Norge, sto jeg på flyplassen for å si farvel. Ikke som journalist. Det var jeg egentlig aldri mens hun oppholdt seg i landet. Jeg har ennå ikke helt forstått hva hun gjorde med meg, eller hva jeg gjorde med meg selv. Kanskje var det snakk om en projeksjon. I Chai Ling skapte jeg et menneske som lignet på den lille, engstelige og ensomme gutten i meg selv. Og fordi hun lot meg gjøre det, fikk jeg anledning til å stille mine hemmelige behov for å vise ømhet og omtanke. Det er jo en fin, populærpsykologisk forklaring.
Samtidig våger jeg å tro at jeg i Chai Ling også fant nettopp det ideal for nestekjærlighet og renhet som vi alle på en eller annen måte søker, eller bør søke. Dessuten likte jeg studentlederen pokker så godt som menneske. Ikke minst fordi hun brøt med det bilde jeg har av kineseren som et lukket og gåtefullt individ. Chai Ling viste meg sin sårbarhet.
For meg var hun ikke studentlederen, men en tapper jente som hadde lidd forferdelig mye vondt og som ikke fikk lov til å være et individuelt menneske. Hun hadde fått tildelt en rolle i massemedia som symbol; en kampfigur, en fane som skulle veie og vaie for en sak, et mål. Eksilkineserne, antikommunistene og liberalistenes gallionsfigur. Alle var opptatt av Chai Lings verdi som politisk verktøy. Ingen gikk ut og kjøpte te til en liten jente med vondt i magen.
Summen av alt dette sendte meg ut på Fornebu denne regnfulle augustdagen. Og med min fantasi og sans for det melodramatiske, ble vårt farvel identisk med sluttscenen i «Casablanca». Jeg omfavnet henne og overrakte et brev. Så svulstig at jeg velger å spare både leserne og meg selv for det gjensynet.
Da flyet tok av, var jeg Humphrey Bogart. Woody Allen ville vært stolt av meg.
Here’s looking at you, kid. Rammet av Bogart-stemningen.
(Stillbilde fra Casablanca (1942), Warner Bros. Pictures. Gjengitt som filmsitat.)
Nå fulgte en ikke like magisk tur til London sammen med Tor. The Gunners from High Noon gjorde et aldri så lite come-back.
Gi Tor et par solbriller, en støvfrakk og 25 margueritas, og det blir folksomt på Boot Hill. Vi ble selvfølgelig FFF (Fulle Før Fire), og ravet på tvers gjennom London-kvelden. Jeg husker ikke så mye av vannviddet. Men jeg er sikker på at toalettet mitt kælva mens det var lyst og at jeg ringte ekspressriks til baren i Kirkeveien. Jeg erindrer også at Morten Harket sto ved Piccadilly Circus en eller annen gang i løpet av natten og forlangte å bli intervjuet, og det litt fort. Natten rant ut i Magnes leilighet der Tor avfyrte det han hadde av dødbringende torpedoer mot vår vert. Han var egentlig sjalu på meg fordi jeg var kommet tettere på Magne enn ham, ikke minst på grunn av den legendariske “hjemme hos Magne”-reportasjen i Det Nye for et drøyt år siden: “Den manglet bare babybilder, det blir vel det neste! Her er babybildene mine!”
Tor hevdet dessuten at Pål var en mye bedre buddy enn Magne og Morten til sammen. Pål ville aldri verden tilbudt ham babybilder. Jeg protesterte og sa at Magne hadde aldri tilbudt meg babybilder! Det prellet av på Tor. Og nå trakk Magne seg tilbake. Han bare forsvant. Da det varte og rakk, mens Tor bare satt der og var fyllegretten, gikk jeg rundt i leiligheten og lette etter Magne. Jeg fant ham på gjesterommet. Han satt i sengen i mørket og så lei seg ut.
— Yan, kan du være snill og ta ham med deg og gå? Kom det stille fra Magne. Og det kunne jeg.
Tor hadde nå gjennomgått hele forvandlingen, og var blitt Torpedomannen. Den samme som ble kjørt bort av politiet i Montreux etter å ha satt verdensrekorden i Marguerita i 1987. “Jeg har brukt deg! Du er ikke vennen min! Dette er min story!” skrek han den gang gjennom det åpne sidevinduet da politibilen begynte å rulle. Nå var han gjenoppstått i London. Jeg forlot ham utenfor hotellinngangen vår. Han veivet med armene, rasende på verden. Han hatet alle og ga dem inn, og spesielt meg som ikke hadde avtjent verneplikt. Jeg visste at det hadde jo strengt tatt ikke han, heller, så jeg tok det rolig. Ikke noe å bry seg om. Torpedomannen var en svært forbigående tilstand.
Neste morgen var speilegget definitivt i bedre form enn Tor. Ingen av dem hadde lyst på hverandre. Vi snakket tysk med de stakkars serveringsdamene, og klaget over at alle de japanske turistene var mistenkelig små. Her er det ugler i mosen, stønnet Tor slukøret og løftet et blodskutt blikk over croissantene. Rundt oss bukket orientalerne til høyre og venstre, og piker med ugrei tannstilling fniste tydelig bak hendene sine.
Jeg klarte flyturen betydelig bedre enn ham. Det lå noe grått og harpunert i baksetet på drosjen som forsvant retning Oslo. Jeg durte etter i rust-Fiaten min. Den var lei av livet. Jeg blåste den en lang marsj.
The Gunners from High Noon i sivil. Jeg har på meg genseren som Elvis Costello først valgte å ignorere. Gjetter at bildet er fra 1989.
Chai Ling forsvant aldri helt ut av livet mitt. Det var masse kake igjen. At jeg skulle bli Chai Lings fortrolige og venn hadde jeg riktignok ikke ventet. Men hun besvarte brevet mitt, og vi holdt kontakt på telefon da hun var tilbake i Amerika. Senere så vi hverandre i Oslo (igjen) (da hun overnattet hos min kone og meg på Hovseter), i Boston og på Florida Keys. Vi har fortsatt kontakt, ikke så hyppig. Men begge vet at den andre er der.
Inn i vinteren
Baren i Kirkeveien ble brått mindre attraktiv etter at innehaveren var kommet tilbake. Hun reagert både brått og brutalt med å sende min blivende kone tilbake til Shanghai. Nærmest på timen. Fordi hun hadde mitt telefonnummer fikk hun varslet meg fra en automat på Fornebu. Jeg slapp alt og råkjørte ut til flyplassen. I telefonen fortalte hun at hun skulle mellomlande i Stockholm og fly videre via Moskva. Det var holdepunktene jeg hadde da jeg stormet mot SAS’ billettskranke på Fornebu. De sjekket hvilke fly som gikk fra Stockholm til Shanghai via Moskva på denne tiden. Det var bare to, og det første av dem kunne jeg bare glemme å nå. Ergo satset jeg på den andre, og avsted bar det.
I Stockholm sjekket jeg gaten til Aeroflot-maskinen som var mitt eneste håp. Det blinket ikke boarding ennå, og jeg sprang, så svetten silte. Svingte andpusten inn ved gaten og så rett på henne. Hun skvatt. Boarding blinket. Hun ga meg telefonnummeret til sin tante i Shanghai, moren hadde ikke telefon. Hun så beveget på meg. “Det er som en film”, sa hun, “som Hollywood”. Vi hadde vært ualminnelig heldige også, for hadde jeg ikke nådd henne i Stockholm, ville jeg aldri funnet henne igjen.
Jeg var meget rolig da jeg satte meg på flyet tilbake til Oslo. Jeg tenkte, “Here’s looking at you, kid”, the sequel.
Man skulle kanskje tro at dette kjærlighetsdramaet nå var vel i havn og at alt herfra gikk på skinner. Da kjenner man ikke til det kinesiske byråkrati i 1990. Året etter Tianmen. Uker etter at Det Nyes reporter fløy rundt med Chai Ling for alle å se. Og snart kom bladet. Ambassaden hadde meg garantert på blokken. Men noen hadde vært litt skjødesløs, for da jeg bestilte reise til Shanghai i oktober gjennom Kinareiser, og søkte om visum, gikk alt på silke en liten stund. De stemplet til og med visumet inn i passet mitt.
Men så ble det slått alarm. Jeg fikk en rekke selsomme begrunnelser for at jeg nok ikke kunne reise likevel, og de hang ikke nødvendigvis sammen. Nå het det seg at man måtte kjøpe en gruppereise, man kunne ikke bare reise alene til Shanghai sånn helt uten videre. Jeg det ville bli meget kjedelig for meg, ikke fikk jeg sett stort, og ikke skjønte jeg sproget. Mye bedre med gruppetur.
Da jeg ikke lot meg friste av Kina-rundt-på-fire-uker, ble tonen skarpere. Nå var det yrket mitt de hang seg opp i. Det var ikke lov å reise som journalist på egenhånd til Kina. Man måtte ha egne tillatelser. Og skulle jeg besøke noen i Shanghai? Hvem? Hvordan ble jeg eventuelt kjent med dem?
Og så kom Det Nye-reportasjen, en panegyrisk hyllest av Chai Ling, og jeg var fucked.
Jeg fikk passet tilbake med et “kansellert” på skrå over visumet. Så nær hadde jeg vært. I oktober 1990.
Så nær var jeg avreise i oktober 1990. Men så ble visumet plutselig kansellert.
Jeg valgte å følge reiseglade herrer som Jens Riisnæs’ råd. Han sa at jeg ikke trengte bry meg med ambassaden i Norge i det hele tatt. “Ta flyet til Hong Kong, kjøp visum der.”
Dette var min nye plan da jeg ble invitert til mottagelse i Den kinesiske ambassaden. Opptrinnet er beskrevet i før nevnte “Med rett til å elske”:
Samtidig med at jeg plaget livet av hele den norske utenrikstjenesten og banket dørene ned hos Kina-kjennerne Oslo rundt, gjorde jeg også mitt for legestanden. Søvnmangel. Panikkangst. Avansert hypokonderi. You name it. Jeg hadde det som var og mer til. Symptomene var ekte nok, jeg var virkelig redusert til en søvnløs nervebunt på en snau måned. Og symptomene øket for hver dag. Jeg var nå den glade eier av noen bøtter Vival og Halcion.
Depresjonene og angsten fulgte meg fra jeg sto opp til jeg sto opp. Over alt. I alle situasjoner. Jeg grudde meg slik til avreisen at jeg måtte kaste opp. Og likevel. Jeg hadde ikke noe valg.
Mine venner var misunnelige. Heldiggrisen som skulle helt til Kina på en sånn spennende tur. Jeg så uforstående på dem.
Iført gul frakk, dobbeltspent dress og glinsende lakksko knatret jeg over gårdsplassen. Ånden sto hvit. Ambassadbygningen virket unaturlig stor i mørket. Jeg var redd for å bli avslørt. I innerlommen hvisket flybilletten på uslings manér: “Her er jeg! Her er jeg! Her er jeg!” Kjeften din!
Lyset varmt og stort. Damen blid. Jeg holdt invitasjonen foran meg som en pistol. Hun tok den ikke.
Mottakelsesrommet var ikke så veldig befolket. Men de som spredte seg utover gulvet, var stort sett norske. Jeg kjente ingen av ansiktene. Selv Kjell Bækkelund holdt seg borte i dag. Travle kinesiske damer og herrer bød på små munnfuller fra fatene sine. De smakte ti ganger bedre enn hva du får på en gjennomsnitts Kina-restaurant, uten at det egentlig sier så veldig mye.
Rommet var halvfullt nå. Jeg ble geleidet bort til en kineser i 40-årene. Han virket sympatisk. Det var 1. sekretæren. Vi utvekslet håndtrykk før han dyttet meg videre mot en gammel dame som sto og kjederøkte sigaretter. Ambassadøren! Jeg skvatt. Ambassadør – og gift med Kinas viseutenriksminister. En mektig kvinne. Hun mønstret meg med kalde øyne. Stemmen var skarp og knirkete. Jasså, så jeg var journalisten som ikke fikk visum. Ja, det var virkelig beklagelig, men slik er det nå engang når 'reisebyrået' ikke kan arrangere individuelle turer.
Uten at jeg merket det, hadde hun fått meg helt inn i et hjørne. Hun bød meg på nøtter og en masse spørsmål. Hvorfor jeg ville til Shanghai. Om jeg kjente noen. Om det var noen spesiell grunn til at jeg ville reise akkurat nå. Hva slags journalist jeg var. Hva jeg syntes om Kina. Om jeg hadde noen politiske interesser. Hva norske ungdommer var interessert i. Hva jeg mente med at jeg skrev om musikk.
Jeg bablet overstrømmende. Helt siden jeg var liten hadde jeg elsket Kina. I midten av 60-årene var faren min gode venner med 1. sekretæren – han besøkte oss til og med i julen. Helt ut i 70-årene hadde jeg abonnert på Kina idag. I 1981 var jeg så heldig å besøke Beijing og Shanghai. Nei, jeg hadde ingen politiske interesser, og ja, Kina var herlig, og Shanghai var byen sin! Og du verden så fint klimaet er der akkurat nå.
– Men det er ikke noe hyggelig å reise alene.
Sa hun bekymret.
– Du vil føle deg fryktelig ensom i en så stor by. Ta heller en gruppereise. Det er mye lurere.
– Hvis jeg har lyst til å se London, er det ingen som tvinger meg til å besøke Newcastle og Edinburgh.
Repliserte jeg.
– Nei, men reisebyrået kan dessverre ikke . . .
Her brøt en norsk kvinne inn. Det viste seg å være en av sjefene på Kinareiser. Hun tilbakeviste alle påstandene til ambassadøren. Damen fikk det travelt med å røke og se forbauset ut. Etter at de hadde fektet litt med hverandre, vendte ambassadøren seg mot meg:
– Vel, vel. Jeg lover at jeg personlig skal gjøre hva jeg kan om du ønsker å reise til Kina igjen. Jeg ville foreslå februar, for da feirer vi kinesisk nyttår. Da er det masse å se for deg.
– Tusen takk. Det vil jeg fryktelig gjerne, sa jeg.
Og jublet innvendig. Jeg hadde allerede tenkt meg februar som tidspunkt for min neste Kina-tur. Da for å gifte meg. Hvis Lin ville. Og helsen holdt.
Vi skiltes som venner. Ambassadøren og jeg. Vi hadde hatt det ganske hyggelig med all jugingen vår.
1. sekretærens farvel var beklemmende hjertelig. Han grep hånden min og ristet den og ristet den og ristet den. Hver gang jeg trodde at nå slaknet han grepet, nå kunne jeg trekke hånden til meg, satte han i gang igjen. Det ble pinlig. Hvorfor så voldsomt? Vi kjente hverandre ikke engang.
Vel ute tok jeg flybilletten frem. Triumferende.
Imorgen. Imorgen.
Noen ord om Natt & dag-intervjuet som står rett under her:
I min armod og fortvilelse ble jeg et lett bytte for Natt & dag, som ønsket et intervjuobjekt. Jeg var kjepphøy på min egen ufordragelighet og parafraserte Bob Dylans “Don’t look back” med “Selg alt - slipp bremsen” (tror jeg egentlig sa bremsene, i flertall, det lyder tøffere). Jeg var i gang med å brenne broer, vinylen gikk unna, men jeg snakket ikke helt sant. 15 000 LP’er forsvant via Utopia i Pilestredet, og pengene rant inn. Men jeg holdt unna 5000 LP’er, de virkelige godbitene. Inntil de røk da vi bikket 1991 og jeg måtte til Kina og gifte meg.
Og hvis du lurer, så var nok CD’er oppskrytt likevel. Det ble aldri det samme. Jeg spiller dem nesten aldri i dag, mens jeg har stor glede av min etter hvert rekonstruerte vinyl-samling. Passerte tusen titler i forrige uke. Plate 1000 ble The Greatest Show On Earth’ “The Going’s Easy” fra 1970. På Harvest. Herlig label.
For spesielt interesserte, her er gangen i rekonstruksjon av vinyl-LP-samling for eldre på Røa:
LP 1 : “Abbey Road”, The Beatles (Apple, 1969)
LP 100: “Mann Made Hits”, Manfred Mann (His Master’s Voice, 1966)
LP 200: “Layla And Other Assorted Love Songs”, Derek & The Dominos (Polydor, 1970)
LP 300: “Thick As A Brick”, Jethro Tull (Chrysalis, 1972/2012 remix - boksversjon med “Thick As A Brick 2”)
LP 400: “Nice”, The Nice (Immediate, 1969)
LP 500: “Bare Trees”, Fleetwood Mac (Reprise, 1972/2013 - i boks "Fleetwood Mac 1969 To 1972")
LP 600: “Highway”, Free (Island, 1970/2016 - 180 gram)
LP 700: “Fill Your Head With Rock”, diverse artister (CBS, 1970)
LP 800: “Propaganda”, Sparks (Island, 1974)
LP 900: “McGuinness Flint”, McGuinness Flint (Capitol, 1970)
LP 1000: “The Going’s Easy”, The Greatest Show On Earth (Harvest, 1970)
Jeg unnlot å selge Donovans “H.M.S. Donovan” (Dawn, 1971) i 1991, så det albumet er eneste gjenlevende fra den avviklede originalsamlingen. Spørsmålet er om den automatisk rykket inn som første LP i ny samling da jeg begynte å kjøpe vinyl igjen. Jeg mener nei og kaller den LP0.
Her presentert som en vaskeekte influenser, old school. (Natt & dag nr. 5, oktober 1990)
Yan Friis har et talent for å være ufordragelig. Og det har han skjøttet vel i sin rockeskribentvirksomhet i Det Nye. Til tider har man ment mer om andre norske rockeskribenter enn skivene han skulle anmelde. Han har Norgesrekord i egen-PR. I gode gamle dager var det flere bilder av Yan Friis i Det Nye enn av Kim Il Sung i Korean. Her er Friis - ufrisert i fri dressur.
Tekst: Andreas Wiese
Foto: Christin Schønberg
YAN FRIIS HAR 17 ÅRS FARTSTID I UKEBLADET DET NYE. Han fulgte bladet til topps i syttiåra (130 000 eksemplarer solgt pr. uke i 79), og han fulgte det til bunns i åttiåra (under 60 000 i opplag i 89) og han er fremdeles med som nissen på lasset inn i nittiåra - med det nye Det Nye - redesignet for kvinner over den første puberteten.
NATT & DAG: 17 år med rock i Det Nye. Går du aldri lei, Yan Friis?
YAN FRIIS: Joda. Nå er jeg så lei dumme popmusikere at jeg ikke orker å snakke med dem mer. Det å være popjournalist er virkelig ikke noe å hige etter - man er jo nødt å snakke med så mange dumme mennesker at man ikke utvikler seg i det hele tatt.
NATT & DAG: Er det det som er ditt problem?
YAN FRIIS: Nei, slik Det Nye er nå slipper jeg - jeg kan skrive om andre og nye ting - og det er mer inspirerende. Problemet med pop er at hver gang en ny generasjon musikere går av moten dukker det opp en ny gjeng med 17-18-åringer som vil redde verden uten å ha lest noe og uten å ha skjønt noe. Det blir deprimerende i lengden.
NATT & DAG: Så hva vil du gjøre nå?
YAN FRIIS: Jeg er 38 år, og mottoet har blitt ”Selg alt - slipp bremsen”.
NATT & DAG: Og hva har du solgt?
YAN FRIIS: Platene mine. Nå har jeg snart bare CD’er. Man blir jo gal av å samle plater - man må ha alt. Det holder egentlig lenge med en ”Best of”-CD.
NATT & DAG: Hvor mange plater hadde du?
YAN FRIIS: 15 000 i alt. Jeg ga opp å samle den dagen hylla brakk. Det er jo ikke noe hyggelig i en stue med 15 000 plater. Det ser stygt ut. Mørkt og utrivelig. Plater er oppskrytt. Vi blir hengende ved gamle ting for lenge. Når man et øyeblikk ser på seg selv utenfra der man sitter på gulvet og kjæler med favoritt-LP’en ser det ikke pent ut. Det blir å runke til gamle minner. Så jeg solgte alt. Det er jo likevel bare et par navn som fortjener å bli stående i historien.
NATT & DAG: Og hvem er de to?
YAN FRIIS: Bob Dylan.
NATT & DAG: Og den andre?
YAN FRIIS: Det er ingen andre. Alle andre står på venteliste.
NATT & DAG: Hvordan startet du?
YAN FRIIS: Jeg troppet opp i redaksjonen en dag. Med skjegg, langt hår og sauseskinnspels med faglig 1.mai-front merke på, skilte jeg meg litt ut fra dameredaksjonen på Det Nye den gangen. Men redaktøren, Rigmor Foss, ga oss frie hender. Vi fikk alle skrive det vi ville. Hun drev Norges mest suksessfulle anarkistiske blad helt frem til begynnelsen av åttiåra.
NATT & DAG: Vi snakker fortsatt om Det Nye?
YAN FRIIS: Jada. Og vi gjorde alt mulig - og ertet på oss andre pressefolk. De syntes vi drev en gigantisk egotripp. Vi profilerte oss - det vil si vi kjørte en hel masse bilder av oss selv i bladet. Reiste land og strand rundt og traff lesere. På en måte var vi vel en trygg norsk versjon av Hunter S. Thompson. (Vi snakker fremdeles om ”Det Nye”. Red. anm.)
NATT & DAG: Og før Det Nye?
YAN FRIIS: Jeg prøvde meg så godt jeg kunne som politisk engasjert. Meldte meg inn i SUF-laget på Nadderud. Det hadde to medlemmer. Alle Høyre-gutta sto og så på da jeg skulle melde meg inn. De trodde jeg skulle fleipe - så jeg meldte meg inn. Og jeg var jo radikal. Leste alt i ”Orientering” - til og med statsannonsene.
NATT & DAG: Annen politisk aktivitet?
YAN FRIIS: Gikk på møte på Dovrehallen og knyttet neven, men egentlig kom jeg for å drikke øl og sjekke damer. Og så var jeg kasserer for Folkeaksjonen mot EEC og dyrtid, men det skar seg da jeg tok kassen og dro på fylletur til Fredrikstad.
NATT & DAG: Til Fredrikstad?
YAN FRIIS: Det var ikke så mye penger i kassa. Og jeg betalte det tilbake etterhvert. Egentlig så klarte jeg ikke være så engasjert i de greiene der. Det var så provoserende humørløst.
NATT & DAG: Og så?
YAN FRIIS: Så gråt jeg meg til å slippe militæret. Jeg er flink til å gråte meg til ting. Først fikk jeg utsettelse, men da det ikke gikk mer ble jeg nødt til å bli militærnekter. Det gikk fint helt til jeg ble utkalt til siviltjeneste. Da ble jeg nødt til å begynne å gråte. Så jeg slapp fordi jeg var så nervøs og nedfor.
NATT & DAG: Og så?
YAN FRIIS: Så gråt jeg meg til å få studere. Falt ut av gymnaset i annen gym, så jeg prøvde å ta realartium som privatist. Det gikk som det måtte gå. Strøk i matte, og før fysikkeksamen var jeg så nervøs at jeg fikk noen valium av mor som jeg skulle ta for å roe meg utover dagen. Jeg tok alle på en gang på morgenkvisten og sovnet. Det ble null i fysikk. Men - jeg gråt meg til studieplass. Tre uker på historie, som var kjedelig, tre uker på norsk, som var verre - og så havnet jeg på folkminnevitenskap. Det skulle være det letteste faget på hele universitetet. Så jeg satt og hørte på alt om norske brudeferder - da det kom et tilbud fra Det Nye om faste musikksider som gjorde at jeg kunne hoppe av. Jeg begynte fast i 1977 - og vi kjørte full punk rock dekning. Det var ikke blitt skikkelig sving på musikkpressen ennå da - så en stund fungerte Det Nye som rene undergrunnsbladet. Vi anmeldte alle nye norske singler - det var bare å sende inn.
NATT & DAG: Punk til alle jentene som leste Det Nye?
YAN FRIIS: Vi skaffet oss guttelesere på det. Det var en periode hvor jeg kunne se gutter kjøpe Det Nye i kioskene og bære det åpenlyst ut. Vi var virkelig med på å kanalisere smaken til folk.
NATT & DAG: Men så kom de andre musikkbladene.
YAN FRIIS: Ja. Men problemet er at musikkjournalistikken er full av viktigeperer som ikke skriver så bra. Sånn var det jo med Tore Olsen også. Han hadde 100 prosent idealer, men var vare 0,5 prosent skrivefør. Vi hadde våre feider. Det er sånn som frisker opp.
NATT & DAG: Og du har kranglet med flere?
YAN FRIIS: Jada. Morten Jørgensen hater meg. Han angrep folk under pseudonym. Det likte jeg ikke, så jeg tok ham for meg over to sider og var like usaklig som han. Tok for meg utseendet hans, skonummeret og vonde anekdoter fra realskolen. Han følte seg krenket og truet med advokat, men jeg hørte ikke noe mer.
NATT & DAG: Ingen måte å skaffe seg venner på.
YAN FRIIS: Litt av poenget er jo at man må være ufordragelig - og det passer jeg godt på.
NATT & DAG: Og når skrev du om navnet Jan til Yan?
YAN FRIIS: Det er bare noe Morten Jørgensen har funnet på. Han fant noen dikt jeg hadde signert Jan fra skoleavisen - men grunnen til det var at jeg ble så mobbet for Yan at jeg skiftet over en tid. Navnet skyldes at foreldrene mine trakk det ut av en hatt. Det er visst belgisk eller noe.
NATT & DAG: Og hvor mange ganger skrev du ”Svar oss Søren”?
YAN FRIIS: Aldri. Ikke en eneste gang. Det er egentlig den største fornærmelse jeg kan få at folk tror det var jeg som skrev den spalten. Min skrivestil er helt annerledes.
NATT & DAG: Hva gjør du om ti år?
YAN FRIIS: Da er jeg kanskje ferdig med boken jeg skriver på.
NATT & DAG: Da har vi vel nok.
Når jeg rekapitulerer de siste månedene av 1990, skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å fokusere på å skrive artikler og anmelde plater. Det Nye må ha vært en veldig tålmodig arbeidsgiver. Ellers ville ikke dette gått.
Shanghai, februar 1991.
Musikk 1990 - Storbritannia:
Les omtalene av 55 album som ble utgitt i 1990, klikk her.
Spillelisten på Spotify heter "1990 England NME Complete" og inneholder alle 347 låtene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året + 19 vinnere fra VG-toppen. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Søk på "1990 England NME Complete" eller klikk på linken under.
Rimelige samplere, house, techno, ecstasy og illegale raves rev ned skillet mellom undergrunnsklubb og hitliste, Madchester-bandene brukte gitarene som pumpehagler i møtet med dansegulvenes stempelmotorer. Norman Cook bygger Beats Internationals «Dub Be Good to Me» rundt basstemaet fra The Clash’ «The Guns of Brixton» og en sang fra SOS Band; DNA gjør Suzanne Vegas a cappella-fortelling «Tom’s Diner» til klubbplate - mens håret hennes fortsetter å henge rett ned; MC Hammer rapper over Rick James; Deee-Lite presser Q-Tip, Bootsy Collins og Herbie Hancock inn i fire høypotente minutter. Happy Mondays, Stone Roses, Inspiral Carpets, Soup Dragons og Primal Scream visker ut grenselinjen mellom «indie» og dance.
1990 er også retrospektivt, uten at det ligger noen samlet plan bak. Luciano Pavarottis «Nessun Dorma», Steve Miller Bands «The Joker», Bobby Vintons «Blue Velvet», Righteous Brothers’ «Unchained Melody» (og senere «You’ve Lost That Lovin’ Feelin’») blir store igjen takket være reklamens og TV-skjermens makt. Det gamle og det nye opptrer samtidig: KLF, 808 State, Betty Boo og Dream Warriors side om side med 30 år gamle opptak. Samtidig ble rave/Madchester-periodens solskinn kortvarig. Kriminalitet, hardere stoffer, politiinngrep og økonomisk nedgang gjorde raskt atmosfæren mørk.
Fem singler
Sinéad O’Connor – «Nothing Compares 2 U» (Ensign)
Kongen over less is more. Prince. Komposisjonen hans hadde allerede eksistert som en bit i sideprosjektet The Family, men O’Connors versjon fjerner betydelige deler av musikalske staffasjen. Ensomheten tar rommet. Stemmekontrollen er magisk. Sorg og dirrende sinne i et skybrudd av fortvilelse. Videoens ekstreme nærbilder – og de ekte tårene – gjorde forbindelsen mellom sang og sanger umulig å skille fra hverandre.
Det er en ballade som ikke oppfører seg som en konvensjonell powerballade, en coverversjon som i ettertid langt på vei har fortrengt originalen, og en verdenshit som samtidig høres uvanlig privat ut. Og når alt er over og sangen toner ut føles det som du er blitt utsatt for en åpenbaring. Hver gang!
Beats International – «Dub Be Good to Me» (Go Beat)
«Dub Be Good to Me» er en lærebok i den nye poplogikken. Norman Cook tok bassgangen fra The Clashs «The Guns of Brixton» og kombinerte den med SOS Bands «Just Be Good to Me», reggae/dub-følelse, hiphop og Lindy Laytons vokal. Det var en sterk stuing. Skapt en tid da man kunne strø til og med de mest åpenbare, ikke-klarerte samples utover platene. Det skulle snart bli umulig. Samplingens juridiske landskap ble vesentlig strammere i årene som fulgte.
Resultatet er interessant nettopp fordi det ikke føles som et novelty-splatter. Bassen gjør platen tung og romslig, mens Laytons melodiske vokal gjør den til pop. Den nye oljen. Innspilt musikk var ikke bare noe man kunne sitere, men råstoff som kunne omorganiseres til en helt ny plate. Uten å spørre engang.
Happy Mondays – «Kinky Afro» (Factory)
«Kinky Afro» begynte som en jam, og kombinasjonen av bandets groove, Shaun Ryders halvt resiterte tekststrofer og Rowettas vokal gjør den vanskelig å plassere. Er det rock, er det dance? Det er definitivt Madchester.
Det avgjørende ved «Kinky Afro» er at den aldri blir glatt. Den lar den skitne og lurvete siden av Happy Mondays i fred, selv om produksjonen er blitt større og mer “kommers”. Shaun Ryders fortellerstemme er komisk, vulgær og ubehagelig samtidig; de berømte åpningslinjene etablerer et familiedrama før platen omtrent rekker å begynne:
Son, I'm 30
I only went with your mother 'cause she's dirty
DNA featuring Suzanne Vega – «Tom’s Diner» (A&M)
Suzanne Vegas opprinnelige «Tom’s Diner» var en a cappella-sang om å sitte på kafé og observere små hendelser rundt seg. To unge britiske produsenter i DNA tok stemmen, delte den opp med datidens begrensede samplingsteknologi og bygde bass, trommer, strykere og piano rundt den. Vega grøsset da hun fikk vite at noen hadde remikset sangen uten tillatelse – men hun elsket resultatet da hun hørte det. A&M valgte til slutt å gjøre piratinnspillingen til en legitim utgivelse.
DNA prøver ikke å overdøve Vegas fortelling, men finner den pulsen som allerede lå skjult i måten hun fraserer ordene på. Slik blir platen også et godt eksempel på remixens nye kulturelle status. Remikseren er ikke lenger bare en tekniker som lager en lengre klubbversjon; han kan omdefinere hvilken sjanger en sang tilhører og skape den definitive kommersielle utgaven.
Og uansett: Suzannes hår fortsatte å henge rett ned.
Deee-Lite – «Groove Is in the Heart» (Elektra)
Vil du fange den fargerike siden av 1990 på en fire minutters single, er dette løsningen. New York-trioen Deee-Lite laget en collage av house, funk, disco og hiphop, med Bootsy Collins og Q-Tip som gjester og tilført et sentralt riff hentet fra Herbie Hancocks «Bring Down the Birds». Tamburin, fløyter, samples og gjester. En collage som biter i tannkjøttet.
Musikk 1990 - USA
Janet Jackson hadde fem singler inne på årssammendraget, og det amerikanske sentrum var i høy grad profesjonell pop, R&B og discopop. Men det var også Bell Biv DeVoe som dreide hiphop-produksjon inn i R&B, og MC Hammer som gjorde rap til masseunderholdning, og Mariah Carey som, vel som holdt over-the-pop-sangerinnene beskjeftiget. Sannelig kom Depeche Mode rekende fra England med «Enjoy the Silence», og med det kom også det britiske elektrobandets “Violator” og gjorde dem til en amerikansk stadionfavoritt. Myre rart. Og så var det Madonna.
Fem singler:
Madonna – «Vogue» (Sire)
Madonna og Shep Pettibone skrev og produserte platen. Inspirasjonen kom fra New Yorks ballroom-miljø og vogue-dansen, en svart og latinamerikansk skeiv kultur som hadde eksistert lenge før Madonna gjorde begrepet til global pop. «Vogue» er et utmerket eksempel på hvordan ideer utviklet i små nattklubbmiljøer kan blomstre på popens aller øverste nivå.
Musikalsk er den forbausende økonomisk: house-piano, trommemaskin, bass og korte orkestrale markeringer gir Madonna et helt rom å kommandere. David Finchers svart-hvite video forsterker koblingen mellom dans, mote og klassisk Hollywood-ikonografi. Ballroom inntar undergrunnen. Eller omvendt.
Bell Biv DeVoe – «Poison» (MCA)
Bell Biv DeVoe var tre tidligere New Edition-medlemmer som gikk fra softice til hardcore. «Poison» blander R&B-vokal med rytmikk og produksjonsgrep som ligger i nabolaget til hiphop, og ble et av de tydeligste eksemplene på new jack swing-periodens dristige og kreative blanding av genre. R&B-artistene ønsket «hiphop edge» – både musikalsk og visuelt. Dressene fra eldre R&B ble byttet mot klær og kroppsspråk hentet fra hiphop-kulturen.
Mariah Carey – «Vision of Love» (Columbia)
Mariah Carey debuterte med en plate som på overflaten er tradisjonell amerikansk pop-soul, men «Vision of Love» fikk uvanlig lang ettervirkning gjennom måten hun synger den på. Gospelkomponenten.tar fyr og treffer deg med ekstraordinær emosjonell kraft. I ettertid er sangens største kjennetegn vokalteknikken. Careys lange, virtuose melismer – der én stavelse strekkes over en rekke toner – ble et forbilde for en hel generasjon pop- og R&B-sangere.
MC Hammer – «U Can’t Touch This» (Capitol) 12”
Låten bygger svært tydelig på Rick James’ «Super Freak». James ble kreditert, og fikk en betydelig andel av royalties. Samplingens økonomi og jus var på dette tidspunktet fortsatt under rask utvikling. Hammer gjorde samtidig rap til TV-underholdning i et omfang få rappere tidligere hadde oppnådd. Teksten kan virke skrytete og teit, men den står seg godt i den halsbrekkende og stramt koreograferte videoen.Låten kom ikke på 7” i USA, det ble bare presset opp noen white label promoer til DJ’ene. 12”-versjonen, derimot, var tilgjengelig for alle. I Europa var sangen tilgjengelig i alle formater.
Depeche Mode – «Enjoy the Silence» (Sire)
«Enjoy the Silence» bygger på en enkel lyrisk idé: ordene blir unødvendige i et øyeblikk av nærhet. Martin Gore skrev sangen, mens Depeche Mode og Flood produserte innspillingen. Kombinasjonen av Gores enkle, effektive tekst, Dave Gahans vokal og det elektroniske arrangementet er ingrediensene som gir låten slik gjennomslagskraft. Anton Corbijn regisserte den berømte videoen, der Gahan opptrer som en konge som bærer en fluktstol gjennom skiftende landskap. Bandet mislikte først ideen, men lot ham gjennomføre den. At bandet i mars 1990 trakk mer enn 2 000 mennesker til en platesignering i Los Angeles, med opprørspoliti i full mundur tilkalt for å få kontroll, viser hvor langt denne tilsynelatende «alternative» musikken allerede var trengt inn i amerikansk massepop.
Dette var også 1990:
Januar
Den 3. januar – Panamas tidligere sterke mann Manuel Noriega overgir seg til amerikanske styrker etter USAs invasjon av landet i desember 1989.
Den 11. januar – Omkring 300 000 mennesker demonstrerer for litauisk selvstendighet.
Den 15. januar – Demonstranter stormer hovedkvarteret til Stasi, det østtyske kommunistregimets beryktede sikkerhets- og overvåkningstjeneste, for å hindre ødeleggelse av arkiver og få tilgang til dokumentene staten hadde samlet om egne borgere.
Den 20. januar – Sovjetiske styrker rykker inn i Baku i Aserbajdsjan. Mer enn 130 mennesker blir drept under det som senere blir kjent som «Svart januar». Inngrepet viser at Mikhail Gorbatsjovs reformpolitikk ikke betyr at Moskva uten videre vil akseptere at sovjetrepublikkene river seg løs.
Den 23. januar – Det jugoslaviske kommunistpartiets ekstraordinære kongress bryter i praksis sammen etter at de slovenske delegatene forlater møtet.
Februar
Den 2. februar – Sør-Afrikas president F.W. de Klerk opphever forbudet mot African National Congress, ANC, og andre forbudte organisasjoner og varsler løslatelsen av Nelson Mandela.
Den 7. februar – Sovjetunionens kommunistparti går inn for å oppheve partiets monopol på politisk makt.
Den 10. februar – Under forhandlingene om tysk gjenforening gjør Gorbatsjov det klart overfor forbundskansler Helmut Kohl at tyskerne selv har rett til å avgjøre om de to tyske statene skal forenes.
Den 11. februar – Nelson Mandela løslates etter 27 år i fengsel.
Nelson Mandela gjør sin borgerplikt som fri mann i 1994. (Foto: Paul Weinberg / Wikimedia Commons, CC BY-SA 3.0)
Den 25. februar – Opposisjonskandidaten Violeta Chamorro slår Daniel Ortega og sandinistene i valget i Nicaragua.
Mars
Den 11. mars – Litauen erklærer gjenopprettelsen av sin selvstendige stat og blir den første sovjetrepublikken som formelt bryter med Sovjetunionen.
Den 15. mars – Mikhail Gorbatsjov blir Sovjetunionens første president, en ny stilling som skal gi ham et sterkere konstitusjonelt grunnlag for reformpolitikken.
Den 18. mars – DDR gjennomfører sitt første og eneste frie parlamentsvalg. Partiene som ønsker rask gjenforening med Vest-Tyskland vinner klart.
Den 21. mars – Namibia blir selvstendig etter 75 år under sørafrikansk styre.
Den 31. mars – En stor demonstrasjon mot Margaret Thatchers upopulære poll tax i London utvikler seg til omfattende gatekamper.
April
Den 1. april – Det langvarige fengselsopprøret i Strangeways-fengselet i Manchester starter, og varer i mer enn tre uker.
Den 7. april – Det bryter ut brann om bord på passasjerfergen «Scandinavian Star» på vei fra Oslo til Frederikshavn. 158 mennesker omkommer.
Scandinavian Star i Lysekil havn etter brannen. (Foto: Terje Fredh / Sjöhistoriska museet / DigitaltMuseum, CC BY-SA 4.0)
Den 8. april – David Lynchs og Mark Frosts Twin Peaks har amerikansk TV-premiere.
Velkommen. 8. april startet mysteriene, og en av verdens mest innflytelsesrike TV-serier. (Stillbilde fra åpningssekvensen i Twin Peaks (1990). Gjengitt som sitat fra serien.)
Den 12. april – Et Widerøe-fly av typen Twin Otter styrter ved Værøy i Lofoten. Alle fem om bord omkommer.
Den 24. april – Romfergen Discovery skyter opp Hubble-romteleskopet.
Romteleskopet fotografert fra romfergen Atlantis, 19. mai 2009. (Foto: NASA, STS-125, 19. mai 2009 / Wikimedia Commons – public domain.)
Mai
Den 4. mai – Latvia erklærer at landets selvstendighet skal gjenopprettes.
Den 17. mai – Verdens helseorganisasjon fjerner homoseksualitet fra sin sykdomsklassifikasjon.
Den 22. mai – Nord-Jemen og Sør-Jemen går sammen i Republikken Jemen.
Den 22. mai – Microsoft lanserer Windows 3.0. Det er versjonen som for alvor gjør det grafiske Windows-miljøet til et kommersielt masseprodukt og legger grunnlaget for Microsofts dominans på PC-markedet i 1990-årene.
Den 27. mai – Opposisjonen National League for Democracy vinner en overveldende valgseier i Burma, dagens Myanmar. Militærregimet nekter imidlertid å godta resultatet.
Juni
Den 3. juni – Det fire dager lange toppmøtet mellom George H.W. Bush og Mikhail Gorbatsjov avsluttes.
Den 8. juni – Fotball-VM åpner i Italia. Allerede i åpningskampen slår Kamerun regjerende verdensmester Argentina 1–0, en av VM-historiens store sensasjoner og et gjennombrudd for afrikansk landslagsfotball.
Den 12. juni – Den russiske sovjetrepublikken erklærer statlig suverenitet og hevder at russisk lov skal stå over sovjetisk unionslov. Det er ikke en uavhengighetserklæring, men vedtaket under Boris Jeltsins ledelse angriper selve maktgrunnlaget til Sovjetunionen innenfra.
Den 22. juni – Stortinget oppretter Statens petroleumsfond, forløperen til Statens pensjonsfond utland – «Oljefondet».
Den 29. juni – Formelle forhandlinger mellom EF og EFTA om EØS-avtalen begynner.
Juli
Den 1. juli – D-marken blir betalingsmiddel i DDR, og den økonomiske, monetære og sosiale unionen mellom Øst- og Vest-Tyskland trer i kraft.
Den 8. juli – Vest-Tyskland vinner fotball-VM etter 1–0 over Argentina i Roma, med Andreas Brehmes straffespark som eneste mål. Det blir Vest-Tysklands siste VM.
Den 16. juli – Det ukrainske parlamentet vedtar en suverenitetserklæring.
Den 26. juli – President George H.W. Bush undertegner Americans with Disabilities Act, ADA, den første omfattende amerikanske borgerrettighetsloven som forbyr diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser i blant annet arbeidsliv, transport og offentlige tilbud.
August
Den 2. august – Saddam Husseins Irak invaderer Kuwait og okkuperer landet.
Da irakiske styrker trakk seg ut av Kuwait i 1991, ble et stort antall oljebrønner satt i brann. (Foto: Jonas Jordan / U.S. Army Corps of Engineers – public domain)
Den 8. august – Irak erklærer Kuwait annektert.
Min tur, fyller 38 - 13. august 1990
Øverste rad: Arbeiderbladet 13. august. Baby i søpla er kraftig kost. Det gikk for seg i 1990 også. Kinoene går på halv fart, men “Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker” gjelds, og “Pretty Woman” var jo litt morsom, da. TV styrte jeg unna.
Nederste rad: Magasinene. Vi Menn er mandig Nordpol, men ser ut som en skrekk film. Nye Takter snakker med Zappa. Mens Puls og Beat slåss om å se mest farverike og lekre ut. Beat er begynt å øage et og annet dobbeltnummer. Det er et dårlig tegn i magasinbransjen. Popnytt sluttet med et trippelnummer.
Den 23. august – DDRs parlament, Volkskammer, vedtar at DDR skal slutte seg til Forbundsrepublikken med virkning fra 3. oktober.
September
Den 2. september – Transnistria erklærer seg uavhengig fra den moldaviske sovjetrepublikken. Ingen FN-stat anerkjenner utbryterområdet, som etter Sovjetunionens sammenbrudd blir sentrum for en krig og deretter en «frosset konflikt» som fortsatt eksisterer i 2026.
Den 20. september – Parlamentene i både DDR og Vest-Tyskland godkjenner gjenforeningsavtalen.
Oktober
Den 1. oktober – Den tutsi-dominerte Rwandan Patriotic Front, RPF, angriper Rwanda fra Uganda, og den rwandiske borgerkrigen begynner.
Den 3. oktober – Øst- og Vest-Tyskland gjenforenes. DDR opphører å eksistere, de fem østtyske delstatene går inn i Forbundsrepublikken, og 3. oktober blir Tysklands nasjonaldag.
Bildet er tatt 3. oktober 1990 i Berlin, på dagen for den tyske gjenforeningen. Det viser tyske delstatsflagg samlet foran Riksdagsbygningen.
(Foto: Bundesarchiv, Bild 183-1990-1003-417 / CC BY-SA 3.0)
Den 15. oktober – Mikhail Gorbatsjov tildeles Nobels fredspris for sin rolle i de dramatiske endringene i forholdet mellom øst og vest og i den fredelige avslutningen av den kalde krigen.
November
Den 3. november – Folketellingen registrerer 4 247 546 innbyggere i Norge.
Den 28. november – Margaret Thatcher går av som britisk statsminister etter elleve år og etterfølges av John Major. Motstanden mot poll tax, interne konflikter om Europa og et partiopprør mot lederskapet hennes har til slutt gjort stillingen umulig.
Den 29. november – FNs sikkerhetsråd vedtar resolusjon 678: dersom Irak ikke har forlatt Kuwait innen 15. januar 1991, får medlemslandene fullmakt til å bruke «alle nødvendige midler».
Desember
Den 1. desember – Britiske og franske tunnelarbeidere møtes under Den engelske kanal. Gjennombruddet i Kanaltunnelen skaper den første fysiske landforbindelsen mellom Storbritannia og det europeiske fastlandet siden havnivået steg etter siste istid.
Den 2. desember – Tyskland holder sitt første føderale valg etter gjenforeningen. Helmut Kohls kristeligdemokratiske regjeringskoalisjon vinner.
Den 9. desember – Den tidligere Solidaritet-lederen Lech Wałęsa vinner Polens første direkte presidentvalg i den postkommunistiske epoken. Samme dag velges Slobodan Milošević til president i Serbia; hans nasjonalistiske politikk skal stå sentralt i de kommende jugoslaviske krigene.
Den 14. desember – EF-landene innleder forhandlingene som skal føre fram mot økonomisk og monetær union og tettere politisk union.
Den 20. desember – Mot slutten av året har Tim Berners-Lee ved CERN fått den første webserveren og nettleseren til å fungere. Han hadde sammen med Robert Cailliau formalisert World Wide Web-prosjektet i november.
Den 23. desember – I en folkeavstemning stemmer et overveldende flertall i Slovenia for selvstendighet. Resultatet peker direkte fram mot den slovenske uavhengighetserklæringen og Jugoslavias sammenbrudd i 1991.
Julelektyre:
Øverste rekke: Arbeiderbladets jul. Julefilmene frister (litt): Edderkopper, sen Rocky, Fluenes herre, Air America (min favoritt), Black Jack (klassiker!) og “All har det bra”. Men jule-TV orker jeg ikke tenke på engang.
Nederste rekke: Magasinene. Vi Menn er vel så langt fra jul i Alvdal som det er mulig å komme. Nye Takter insiterer på masse tekst, et privilegium bilag gjerne har, og og med at de ligger gjemt dypt inne i avisen . Puls reklamerer med julenøtter og dårlig huimor (de liksom snappy forside-teaserne) mens Beat byr på september i sitt fjerde (og siste?) nummer for året. Beat var nå i ferd med å redusere seg selv til et rykte. Det er ikke lett å lage musikkavis.
Fred, litterature og sport
NOBELS FREDSPRIS
Mikhail Gorbatsjov
Fire bøker:
SKØYTE-VM I INNSBRUCK 17. OG 18. FEBRUAR 1990
Johann Olav Koss blir verdensmester uten å vinne en eneste distanse.
HOLMENKOLLRENNET 18. MARS 1990
Snemangel i Nordmarka, så det blir ikke arrangert noe skirenn. Men hopprennet gjennomføres. Jens Weissflog fra Øst-Tyskland vinner. Beste nordmann, Ole Gunnar Fidjestøl, på 7. plass.
NORSK FOTBALL
Rosenborg blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Fyllingen 5–1 i finalen.
Rosenborg blir også seriemester i fotball for menn.
Asker blir Norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Sprint/Jeløy 5–1 i finalen.
Sprint/Jeløy blir seriemester i fotball for kvinner.
ENGELSK FOTBALL
Liverpool smadrer all motstand i serien og vinner for 18. gang, 9 poeng foran Aston Villa. Men de får ikke spille europacup.
Manchester United vinner FA-cupen etter å ha slått Crystal Palace 1-0 i omkamp-finalen.
Nottingham vinner ligacupen etter å ha slått Oldham 1-0 i finalen.