1990 - PANIKKANGST, KJELLERJOGG OG KINESISK AFTEN
Har du hørt den om dansken, svensken og nordmannen? Chai Ling er åpen for vitsemakeren fra Hovseter nerver & rehabilitering. Hat-konferansen i Oslo i august 1990.
Vinter og vår
1990 var ikke de herligste 365 dagene jeg har opplevd. Det begynte tungt, og var ganske humpete en stund. Det var det første året uten ukebladet Det Nye. Prosessen som til slutt la ned denne farveklatten i norsk ukepresse, var smertefull og, slik mange av oss opplevde det, absolutt fornuftsstridig. Jeg mener, vi var markedsledende, vi var butikk, på tross av svak og vimsete lederstyring de siste par årene.
En sommerdag for et par-tre år siden: Plutselig satte en mann seg ned for enden av bordet vårt på Yongstorvet, og begynte å fikle med Billy Fury-LP’n jeg nettopp hadde kjøpt i en av bodene. Hey! sa jeg, vi spør vel først, gjør vi ikke? Så gjenkjente jeg ham. Det var Jens. Lurer på om han virkelig har hørt om Billy Fury, eller bare lot som.
Saken som åpnet en ny rolle for meg: Portrett-intervjueren. Jeg likte å gjøre dem, men hatet å skrive dem ut.
I desember 1989 var det over, og ganske mange måtte finne seg en annen jobb. Av asken oppstod månedsmagasinet Det Nye, med glanset omslag og freset rygg. Eleganten for de voksnere ungpikene, de som følte seg urbane og moderne og trengte noe som ikke var fullt så Bodil som Kvinner og Klær. Mitt første innslag i det nye Det Nye var et portrettintervju med hjemmeværende husfar Jens Stoltenberg, frisk og blid i replikken, og 13 år - i hvert fall så han sånn ut. Og var mot NATO.
Like etter at jeg snakket med ham, dro jeg på reportasjetur for månedsmagasinet til Barbados. Der kollapset jeg, og møtte for første gang den overveldende demonen som heter "panikkangst", og opplevde hyperventilering for viderekommende. (Les mer om det i 1989-kapittelet på denne nettsiden.)
Man skulle ikke tro at den som skrev denne reportasjen følte at han var døden nær til stadighet, og senere måtte rømme fra Colosseum midt i “The Abyss”.
Jeg var med andre ord en sorry mess da vi bikket over i 1990. Jeg kunne knapt bevege meg utendørs før angsten slo inn, og da burde det være kort vei tilbake til Hovseterveien 50B, det eneste stedet jeg klarte å oppholde meg uten å miste det. Det sier seg selv at marguerita-mandagen nå var historie. I hvert fall inntil videre.
Da jeg hadde faste joggerutiner, forsøkte jeg å opprettholde dem. Men jeg måtte flytte løypa inn. Å løpe 5 km der ute kom ikke på tale, etter å ha sprunget 100 meter kjente jeg angstgufset blafre, jeg ble veldig fokusert på at jeg løp vekk fra tryggheten, etter 200 meter måtte jeg snu og springe hjem igjen. Noen ganger greide jeg ikke å gå til butikken for å kjøpe melk og brød engang. 50 meter, og jeg måtte snu.
Så min nye joggeløype tre ganger i uken lå i lavblokkens kjeller, under garasjeanlegget. Her var det passe varmt, og helt tomt, bortsett fra rad på rad med mørke boder. Ingen hang ved kjellerbodene. Og stillheten var så overveldende at man kunne høre en edderkopp fnise. Kom det noen ned her for å hente et eller annet i kjellerboden, ville jeg høre dem før de hadde åpnet døren, og anlegge nabo-sjekker-kjellerbod-ansiktsuttrykket. Det er som alle vet internasjonalt og helt nøytralt.
Vel, der nede blant alle bodene, i dunkel belysning og kjellertung atmosfære, jogget jeg tre ganger i uken gjennom hele vinteren 1990. Det holdt meg i gang.
Man dør ikke når man orker å jogge. (Gammelt jungelord)
Spillelisten på Spotify heter "1990 England NME Complete" og inneholder alle 347 låtene som debuterte på TOP 30 i New Musical Express det året + 19 vinnere fra VG-toppen. En kolossal mengde hits, kronologisk plassert. Søk på "1990 England NME Complete" eller klikk på linken ovenfor.
Etter hvert tok jeg sjansen på å dra ut med venner. Det hendte at jeg måtte snu og drosje tilbake. Men oftere og oftere tålte jeg disse sosiale bar-utfluktene. En gang, mens jeg sto ute på fortauet utenfor favorittbaren Passport i Hegdehaugsveien og samtalte med Lage Fosheim, ble jeg tilropt av en betydelig bedugget kar som ble holdt oppreist av noen kamerater. Han ville øyensynlig bort for å slå av en prat, men kameratene holdt ham tilbake, de gjenkjente jo Lage, og ville ikke sette ham i forlegenhet. Da deres fulle venn ikke lot seg stagge, men snarere begynte å gaule at “min gode venn ordner oss inn, han har VIP-kort!”, grep de ham resolutt og bar ham forbi til voldsomme protester. “Slipp meg! Han er min gode venn!” Den ropende mannen og hans venner forsvant rundt hjørnet.
- Hvem var det? sa Lage forfjamset.
- Det var psykologen min, svarte jeg.
Timene og dagene og ukene og månedene med terapi virket. Og med dette møtet på åpen gate, signalisete nok min terapeut at jeg var klar for å gå ut i livet alene igjen. Så gjorde jeg det.
Det skjedde tilbakefall. De var tunge å håndtere, men det gikk stadig bedre. Og i en lang periode på nesten 25 år, hadde vi ikke kontakt i det hele tatt. Årsaken til at jeg havnet i terapi igjen, er en helt annen historie som får komme senere.
I hvert fall forsøkte jeg å gå rundt i Oslos gater som et vanlig menneske igjen. Og det funket ganske godt. Jeg var tilbake på jobb. Og vi gjorde milde forsøk på å gjenoppta marguerita-arrangementene. Tor ga meg mye støtte i denne perioden. Tor og Christian, som jeg ferierte sammen med denne sommeren, og Arne. Og kollegene i det nye Det Nye, som var resten av de gamle kollegene. Gode støttespillere alle sammen, og medvirkende til og ansvarlige for at jeg kom ut på den andre siden.
Sommer og høst
Hyperventileringen kom snikende sjeldnere og sjeldnere. Jeg hadde dessuten ikke noe problem med å være åpen om det jeg slet med, selv for vilt fremmede. Det ga meg en dobbeltfordel; jeg fikk respekt, og jeg ga meg selv spillerom ved utbrudd av panikkangst, skulle jeg stoppe midt i en setning og bare legge på sprang, så kunne jeg gjøre det i trygg forvissning om at det ble forstått og akseptert. Han lider jo av panikkangst, da blir man sikkert irrasjonell, stakkars tapre mann. Tenkte de, tenkte jeg. Kvinner ble interessert. Jeg kødder ikke. Mange aner ikke at å være mann og åpen om egen angst funker som verdens beste sjekketriks. Det gjorde i hvert fall for 35 år siden. Den gang jeg var 37 og vandret rundt med en sammenbrettet plastpose i lommeboken. Funker mot hyperventilering. Funker på unge damer også, ved fremvisning.
Det funker å puste veldig sakte også, særlig inn.
Egentlig brukte jeg bare plastposen som agn. “Tenk han er så åpen at han viser meg hyperventileringsposen sin”, tenkte de unge damene, tenkte jeg. “For en mann!” Det ga store fordeler. Sex og retten til å gå hjem. “Nå kjenner jeg angst, jeg tror det er best jeg drar hjem.” Kunne jeg si. Åpenhet gir diplomatpass i livets sikkerhetskontroll. Ingen forpliktelser, ingen andre hensyn å ta enn til meg selv. jeg kunne tillate meg alt, og fikk sex på kjøpet.
Det følgende er lett redigerte utdrag fra min bok, “Med rett til å elske” (1991):
Slik gikk sommeren. 13. august feiret jeg min 38 årsdag sammen med Tor. Vi begynte i baren på toppen av SAS-hotellet hvor de serverte marguerita-varianten "Skumvær 2", som vi ikke var udelt begeistret for. Ned til Savoy i Universitetsgaten, vårt egentlig hovedkvarter. Jeg bar “The Diaries of Franz Kafka” under armen. Mest for å gjøre meg mystisk, selv om den offisielle begrunnelsen, som Tor støttet, var at alle som fyller 38 bør ha minst ett eksemplar av Kafkas dagbøker under armen.
På den tiden la jeg detaljerte fremtidsplaner når jeg hadde passert seks margueritas, spissformulert:
Det var tid for å gifte seg med en kineser.
Jeg kødder ikke. Og så snakket vi om det, teatralsk, klagende, et skuespill som fikk oss til å le og bestille mer. Det var da Tor brått kom på noe:
- Vi må opp i Kirkeveien, der er det en kinarestaurant hvor det jobber en kjempesøt jente.
Jeg var ikke vond å be. Og avsted bar det til en trang bule full av godt voksne, påseilede øldrankere som sverget til rulletobakk og hul hosting.
Og der var hun. Tor brølte: "My friend wants to marry you!" Hun freste tilbake. Truet med å kaste oss på hodet ut hvis det ble mer tøv. Tor insisterte, og jeg visste ikke riktig hva jeg skulle si, bortsett fra at jeg ville gifte meg. Og ut bar det med oss. Vi var tydeligvis verre enn røkhosterne.
Da jeg kom hjem, oppdaget jeg at Kafkas dagbøker manglet. Jeg ringte bulen, som fortsatt holdt oppe, fikk snakke med den blide kinesiske daglige lederen, og han bekreftet at boken lå der. Senere fikk jeg vite av henne at hun hadde kylt boken i søppelcontaineren, så det var der de "fant" den.
Uansett. Jeg begynte å henge i dette vannhullet på ettermiddagene. Det eneste jeg drakk var Farris. Og sakte, men sikkert ble vi kjent. På en var og fascinerende måte.
Oppe på Hovseter var marguerita-mandagene tilbake. Og Neil Youngs "Ragged Glory" rulet på 11. Den nye favoritten.
Og det var altså under disse omstendighetene at jeg traff og ble (litt) kjent med min blivende kone. Det lå et aldri så lite drama foran oss før ekteskapsbevisene var signert og forskriftsmessig stemplet i Shanghai i mars 1991. Men det begynte altså med utkastelse i Kirkeveien kvelden da jeg fylte 38. Og alt skyldtes Tor.
Innehaveren, en kvinne som hadde en liten karriere som skuespiller i Hong Kong bak seg, baserte seg helt og fullt på ulovlig arbeidskraft, innsmuglet med de merkeligste visum-løsninger. Alle fra Kina, alle utnyttet på det groveste, og sendt hjem uten varsel om de ble brysomme. Hun var bortreist da jeg dukket opp i baren hennes, hadde hun ikke vært det, ville jeg neppe blitt kjent med min blivende kone. Da ville madamen bare jaget meg ut. Ingen kunder skulle vite noe om dem.
Det hendte jeg stakk ned midt i arbeidstiden også. Det Nye holdt jo til i Sørkedalsveien 10A, bare noen kvartaler unna, så det var lett som bare det å ta en kjapp tur innom. De ble ikke så kjappe de turene, det må innrømmes, og det hendte at redaktøren lurte på hvorfor jeg hadde vært så lenge borte.
I slutten av august arrangerte Elie Wiesel og Den norske Nobelkomiteen den såkalte «Hat-konferansen» på SAS-hotellet i Oslo. Pressen gikk fullstendig av hakket. Statssjefer og kulturpersonligheter fra hele verden sto på deltagerlisten. François Mitterrand, Nelson Mandela, Ida Nudel, Václav Havel, Günter Grass, Jimmy Carter, Gregory Peck, Audrey Hepburn og en rennende mengde andre. På ett brett. Pressefotografene ble utstyrt med siklesmekker flere uker i forveien.
Selv var jeg så uinteressert som en forelsket idiot kan bli. Inntil redaktøren kalte meg inn til seg.
– Kan du dekke besøket til studentlederen Chai Ling?
Bukken til havresekken.
Chai Ling på Blindern i august 1990. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Fra 24. til 30. august 1990 var jeg tapt for denne verden. Jeg ble en skruppeløs trojaner som styrtet rundt i SAS-hotellets velbevoktede konferansesenter med dress og plast-ID og kamera og et aldeles tåpelig blikk. Jeg bumpet inn i Nelson Mandela, og børstet ham av meg med et irritert excuse me. Jeg fikk dressjakken til Mitterrand i fleisen da pressekorps og livvakter og halve Frankrike rullet gjennom lokalet mens jeg satt og halsov i en stol. Lykke på reisen! Jeg hadde bare øye for Chai Ling.
Jeg var en dårlig journalist. Men det fikk heller være. Kommer du Chai Ling inn på livet, betyr denslags ingenting – så sant du ikke har et hjerte av lær.
Chai Ling er en engel. Så meget kan jeg si. Og hadde jeg ikke allerede vært nesegrus forelsket i en annen, ville jeg med stor sannsynlighet gått så på trynet at security-gjengen måtte ha tilkalt ambulanse og masse hyggelige herrer med hvite frakker. I stedet ble hun et slags surrogat jeg kunne øse all min mjukhet, all min medfølelse og omsorg over. Jeg kjøpte te til henne fordi hun hadde vondt i maven. Jeg dyttet autografjegere unna når hun så for sliten ut. Og jeg kastet meg ikke over henne med et aggressivt hav av spørsmål, slik de andre journalistene gjorde hele tiden. Jeg bukket og skrapet og sa:
– Jeg føler meg så brutal og tankeløs når jeg ber deg om et intervju. Jeg skjønner at du er sliten og syk. Tenk på deg selv, du har ingenting du behøver å leve opp til. Men hvis du har tid og krefter en eller annen gang, vær så snill og husk på meg. Jeg vil så gjerne ha et intervju.
Øynene hennes myknet til to ordentlig gode, halvmåneformede karameller.
Etter to dager var jeg plutselig blitt den hun gikk bort til og spurte om råd.
– Jeg føler meg så dum sammen med alle disse berømte menneskene. Det er akkurat som om de ser ned på meg. Og alle journalistene skal på død og liv ha meg til å være Den store politiske lederen med alle svarene.
I virkeligheten var hun bare en engstelig jente i en alt for stor og farlig verden. Det var vanskelig å fatte hvorfor Kina anså henne for å være så fryktelig farlig.
I seks dager levde jeg i skytteltrafikk mellom SAS-hotellet og baren i Kirkeveien. Jeg bablet stolt i vei om alle kjendisene jeg hadde møtt. Utelukkende fordi jeg så at det hadde noe å si både for min venninne og hennes «far». Spesielt var Chai Ling viktig for dem. Kinesere er stolte over sine egne, akkurat som nordmenn er det. Min posisjon som barens gode venn ble ikke akkurat forringet av at jeg medbrakte Gregory Pecks autograf. De var imponert.
– Hvordan var han?
Ikke nødvendig å fortelle dem at Mr. Peck skydde pressen som pesten. Jeg bablet i vei om en hyggelig amerikansk filmstjerne på 1,90. Mens sannheten om vårt møte var ynkelig som bare det: Jeg oppdaget ham i resepsjonen og satte etter mot heisene mens han feide journalister og fotografer av seg som var de spyfluer. Ved heisdøren tok jeg ham igjen og sa:
– Could I please have your autograph?
– Sure! Sure!
Sa helten og grep penn og papir.
Jeg hadde fem sekunder til rådighet:
– Eh, have you heard Bob Dylan’s song, «Brownsville Girl»?
– Pardon?
– Bob Dylan, he wrote a song with Sam Shepard, called «Brownsville Girl». The lyrics mentions your name all over the place. It is about a film you did …
– Ah! «The Gunfighter»! Yes, I heard it. Great song! Great song!
Breket Gregory Peck og forsvant ut av denne historien. Og jeg sto igjen med et papir, en signatur og følelsen av å være en skroting blant skrotinger.
Men det sa jeg selvfølgelig ingenting om i baren.
Gregory Peck i “The Gunfighter” (1950).
Og jeg fortsatte å fotfølge Chai Ling. På møtet med de kinesiske studentene på Blindern, der all samtale foregikk på kinesisk (da skjønte jeg mye, må jeg si!). Frem og tilbake gjennom SAS-hotellets saler og korridorer. Og til slutt tok hun meg med i limousinen som brakte henne til et møte med de norske stortingskvinnene som hadde nominert henne til Nobels fredspris. Jeg ble litt forvirret, men hun smilte og sa:
– Du er ikke som de andre journalistene. Du behandler meg som et menneske, ikke som en leder. Og jeg liker spørsmålene dine. Du snakker om barndom og oppvekst og nyttårsaften og hyggelige ting.
Chai Ling ville sitte på gulvet på SAS-hotellet, der var mer uformelt og mye hyggeligere. Hun syntes jeg var morsom. Som vist. (Foto: Scanfoto)
Selvfølgelig. Hva annet kan man vente av en tosk. Kunne jeg sagt. Men i virkeligheten var jeg både stolt og rørt og mye annet rart.
Det toppet seg da hun en formiddag trakk meg til side og sa:
– Jeg har lyst til å gjøre det intervjuet du snakket om. Kan vi gjøre det nå?
Så gjorde vi det.
Da Chai Ling forlot Norge, sto jeg på flyplassen for å si farvel. Ikke som journalist. Det var jeg egentlig aldri mens hun oppholdt seg i landet. Jeg har ennå ikke helt forstått hva hun gjorde med meg, eller hva jeg gjorde med meg selv. Kanskje var det snakk om en projeksjon. I Chai Ling skapte jeg et menneske som lignet på den lille, engstelige og ensomme gutten i meg selv. Og fordi hun lot meg gjøre det, fikk jeg anledning til å stille mine hemmelige behov for å vise ømhet og omtanke. Det er jo en fin, populærpsykologisk forklaring.
Samtidig våger jeg å tro at jeg i Chai Ling også fant nettopp det ideal for nestekjærlighet og renhet som vi alle på en eller annen måte søker, eller bør søke. Dessuten likte jeg studentlederen pokker så godt som menneske. Ikke minst fordi hun brøt med det bilde jeg har av kineseren som et lukket og gåtefullt individ. Chai Ling viste meg sin sårbarhet.
For meg var hun ikke studentlederen, men en tapper jente som hadde lidd forferdelig mye vondt og som ikke fikk lov til å være et individuelt menneske. Hun hadde fått tildelt en rolle i massemedia som symbol; en kampfigur, en fane som skulle veie og vaie for en sak, et mål. Eksilkineserne, antikommunistene og liberalistenes gallionsfigur. Alle var opptatt av Chai Lings verdi som politisk verktøy. Ingen gikk ut og kjøpte te til en liten jente med vondt i magen.
Summen av alt dette sendte meg ut på Fornebu denne regnfulle augustdagen. Og med min fantasi og sans for det svulstige, ble vårt farvel identisk med sluttscenen i «Casablanca». Jeg omfavnet henne og overrakte et brev. Så svulstig at jeg velger å spare både leserne og meg selv for det gjensynet.
Da flyet tok av, var jeg Humphrey Bogart. Woody Allen ville vært stolt av meg.
Here’s looking at you, kid. Rammet av Bogart-stemningen.
Nå fulgte en ikke like magisk tur til London sammen med Tor. The Gunners from High Noon gjorde et aldri så lite come-back.
Gi Tor et par solbriller, en støvfrakk og 25 margueritas, og det blir folksomt på Boot Hill. Vi ble selvfølgelig FFF (Fulle Før Fire), og ravet på tvers gjennom London-kvelden. Jeg husker ikke så mye av vannviddet. Men jeg er sikker på at toalettet mitt kælva mens det var lyst og at jeg ringte ekspressriks til baren i Kirkeveien. Jeg erindrer også at Morten Harket sto ved Piccadilly Circus en eller annen gang i løpet av natten og forlangte å bli intervjuet, og det litt fort. Natten rant ut i Magnes leilighet der Tor avfyrte det han hadde av dødbringende torpedoer mot vår vert. Han var egentlig sjalu på meg fordi jeg var kommet tettere på Magne enn ham, ikke minst på grunn av den såkalte “hjemme hos Magne”-reportasjen i Det Nye for et drøyt år siden: “Den manglet bare babybilder, det blir vel det neste! Her er babybildene mine!”
Tor hevdet dessuten at Pål var en mye bedre buddy enn Magne og Morten til sammen. Pål ville aldri verden tilbudt ham babybilder. Jeg protesterte og sa at Magne hadde aldri tilbudt meg babybilder! Det prellet av på Tor. Og nå trakk Magne seg tilbake. Han bare forsvant. Da det varte og rakk, mens Tor bare satt der og var fyllegretten, gikk jeg rundt i leiligheten og lette etter Magne. Jeg fant ham på gjesterommet. Han satt i sengen i mørket og så lei seg ut.
— Yan, kan du være snill og ta ham med deg og gå? Kom det stille fra Magne. Og det kunne jeg.
Tor hadde nå gjennomgått hele forvandlingen, og var blitt Torpedomannen. Den samme som ble kjørt bort av politiet i Montreux etter å ha satt verdensrekorden i Marguerita i 1987. “Jeg har brukt deg! Du er ikke vennen min! Dette er min story!” skrek han den gang gjennom det åpne sidevinduet da politibilen begynte å rulle. Nå var han gjenoppstått i London. Jeg forlot ham utenfor hotellinngangen. Han veivet med armene, rasende på verden. Han hatet alle og ga dem inn, og spesielt meg som ikke hadde avtjent verneplikt. Jeg visste at det hadde jo strengt tatt ikke han, heller, så jeg tok det rolig. Ikke noe å bry seg om. Torpedomannen var en svært forbigående tilstand.
Neste morgen var speilegget definitivt i bedre form enn Tor. Ingen av dem hadde lyst på hverandre. Vi snakket tysk med de stakkars serveringsdamene, og klaget over at alle de japanske turistene var mistenkelig små. Her er det ugler i mosen, stønnet Tor slukøret og løftet et blodskutt blikk over croissantene. Rundt oss bukket orientalerne til høyre og venstre, og piker med ugrei tannstilling fniste tydelig bak hendene sine.
Jeg klarte flyturen betydelig bedre enn ham. Det lå noe grått og harpunert i baksetet på drosjen som forsvant retning Oslo. Jeg durte etter i rust-Fiaten min. Den var lei av livet. Jeg blåste den en lang mars.
The Gunners from High Noon i sivil. Jeg har på meg genseren som Elvis Costello først valgte å ignorere. Gjetter at bildet er fra 1989.
Chai Ling forsvant aldri helt ut av livet mitt. Det var masse kake igjen. At jeg skulle bli Chai Lings fortrolige og venn hadde jeg riktignok ikke ventet. Men hun besvarte brevet mitt, og vi holdt kontakt på telefon da hun var tilbake i Amerika. Senere så vi hverandre i Oslo (igjen) da hun overnattet hos min kone og meg på Hovseter, i Boston og på Florida Keys. Vi har fortsatt kontakt, ikke så hyppig. Men begge vet at den andre er der.
Inn i vinteren
Baren i Kirkeveien ble brått mindre attraktiv etter at innehaveren var kommet tilbake. Hun reagert både brått og brutalt med å sende min blivende kone tilbake til Shanghai. Nærmest på timen. Fordi hun hadde mitt telefonnummer fikk hun varslet meg fra en automat på Fornebu. Jeg slapp alt og råkjørte ut til flyplassen. I telefonen fortalte hun at hun skulle mellomlande i Stockholm og fly videre via Moskva. Det var holdepunktene jeg hadde da jeg stormet mot SAS’ billettskranke på Fornebu. De sjekket hvilke fly som gikk fra Stockholm til Shanghai via Moskva på denne tiden. Det var bare to, og det første av dem kunne jeg bare glemme å nå. Ergo satset jeg på den andre, og avsted bar det.
I Stockholm sjekket jeg gaten til Aeroflot-maskinen som var mitt eneste håp. Det blinket ikke boarding ennå, og jeg sprang, så svetten silte. Svingte andpusten inn ved gaten og så rett på henne. Hun skvatt. Boarding blinket. Hun ga meg telefonnummeret til sin tante i Shanghai, moren hadde ikke telefon. Hun så beveget på meg. “Det er som en film”, sa hun, “som Hollywood”. Vi hadde vært ualminnelig heldige også, for hadde jeg ikke nådd henne i Stockholm, ville jeg aldri funnet henne igjen.
Jeg var meget rolig da jeg satte meg på flyet tilbake til Oslo. Jeg tenkte, “Here’s looking at you, kid”.
Man skulle kanskje tro at dette kjærlighetsdramaet når var vel i havn og at alt herfra gikk på skinner. Da kjenner man ikke til det kinesiske byråkrati i 1990. Året etter Tianmen. Uker etter at Det Nyes reporter fløy rundt med Chai Ling for alle å se. Og snart kom bladet. Ambassaden hadde meg garantert på blokken. Men noen hadde vært litt skjødesløs, for da jeg bestilte reise til Shanghai i oktober gjennom Kinareiser, og søkte om visum, gikk alt på silke en liten stund. De stemplet til og med visumet inn i passet mitt.
Men så ble det slått alarm. Jeg fikk en rekke selsomme begrunnelser for at jeg nok ikke kunne reise likevel, og de hang ikke nødvendigvis sammen. Nå het det seg at man måtte kjøpe en gruppereise, man kunne ikke bare reise alene til Shanghai sånn helt uten videre. Jeg det ville bli meget kjedelig for meg, ikke fikk jeg sett stort, og ikke skjønte jeg sproget. Mye bedre med gruppetur.
Da jeg ikke lot meg friste av Kina-rundt-på-fire-uker, ble tonen skarpere. Nå var det yrket mitt de hang seg opp i. Det var ikke lov å reise som journalist på egenhånd til Kina. Man måtte ha egne tillatelser. Og skulle jeg besøke noen i Shanghai? Hvem? Hvordan ble jeg eventuelt kjent med dem?
Og så kom Det Nye-reportasjen, en panegyrisk hyllest av Chai Ling, og jeg var fucked.
Jeg fikk passet tilbake med et “kansellert” på skrå over visumet. Så nær hadde jeg vært. I oktober 1990.
Så nær var jeg avreise i oktober 1990. Men så ble visumet plutselig kansellert.
Jeg valgte å følge reiseglade herrer som Jens Riisnæs’ råd. Han sa at jeg ikke trengte bry meg med ambassaden i Norge i det hele tatt. “Ta flyet til Hong Kong, kjøp visum der.”
Dette var min nye plan da jeg ble invitert til mottagelse i Den kinesiske ambassaden. Opptrinnet er beskrevet i før nevnte “Med rett til å elske”:
Samtidig med at jeg plaget livet av hele den norske utenrikstjenesten og banket dørene ned hos Kina-kjennerne Oslo rundt, gjorde jeg også mitt for legestanden. Søvnmangel. Panikkangst. Avansert hypokonderi. You name it. Jeg hadde det som var og mer til. Symptomene var ekte nok, jeg var virkelig redusert til en søvnløs nervebunt på en snau måned. Og symptomene øket for hver dag. Jeg var nå den glade eier av noen bøtter Vival og Halcion.
Depresjonene og angsten fulgte meg fra jeg sto opp til jeg sto opp. Over alt. I alle situasjoner. Jeg grudde meg slik til avreisen at jeg måtte kaste opp. Og likevel. Jeg hadde ikke noe valg.
Mine venner var misunnelige. Heldiggrisen som skulle helt til Kina på en sånn spennende tur. Jeg så uforstående på dem.
Iført gul frakk, dobbeltspent dress og glinsende lakksko knatret jeg over gårdsplassen. Ånden sto hvit. Ambassadbygningen virket unaturlig stor i mørket. Jeg var redd for å bli avslørt. I innerlommen hvisket flybilletten på uslings manér: “Her er jeg! Her er jeg! Her er jeg!” Kjeften din!
Lyset varmt og stort. Damen blid. Jeg holdt invitasjonen foran meg som en pistol. Hun tok den ikke.
Mottakelsesrommet var ikke så veldig befolket. Men de som spredte seg utover gulvet, var stort sett norske. Jeg kjente ingen av ansiktene. Selv Kjell Bækkelund holdt seg borte i dag. Travle kinesiske damer og herrer bød på små munnfuller fra fatene sine. De smakte ti ganger bedre enn hva du får på en gjennomsnitts Kina-restaurant, uten at det egentlig sier så veldig mye.
Rommet var halvfullt nå. Jeg ble geleidet bort til en kineser i 40-årene. Han virket sympatisk. Det var 1. sekretæren. Vi utvekslet håndtrykk før han dyttet meg videre mot en gammel dame som sto og kjederoøkte sigaretter. Ambassadøren! Jeg skvatt. Ambassadør – og gift med Kinas viseutenriksminister. En mektig kvinne. Hun mønstret meg med kalde øyne. Stemmen var skarp og knirkete. Jasså, så jeg var journalisten som ikke fikk visum. Ja, det var virkelig beklagelig, men slik er det nå engang når 'reisebyrået' ikke kan arrangere individuelle turer.
Uten at jeg merket det, hadde hun fått meg helt inn i et hjørne. Hun bad meg på nøtter og en masse spørsmål. Hvorfor jeg ville til Shanghai. Om jeg kjente noen. Om det var noen spesiell grunn til at jeg ville reise akkurat nå. Hva slags journalist jeg var. Hva jeg syntes om Kina. Om jeg hadde noen politiske interesser. Hva norske ungdommer var interessert i. Hva jeg mente med at jeg skrev om musikk.
Jeg bablet overstrømmende. Helt siden jeg var liten hadde jeg elsket Kina. I midten av 60-årene var faren min gode venner med 1. sekretæren – han besøkte oss til og med i julen. Helt ut i 70-årene hadde jeg abonnert på Kina idag. I 1981 var jeg så heldig å besøke Beijing og Shanghai. Nei, jeg hadde ingen politiske interesser, og ja, Kina var herlig, og Shanghai var byen sin! Og du verden så fint klimaet er der akkurat nå.
– Men det er ikke noe hyggelig å reise alene.
Sa hun bekymret.
– Du vil føle deg fryktelig ensom i en så stor by. Ta heller en gruppereise. Det er mye lurere.
– Hvis jeg har lyst til å se London, er det ingen som tvinger meg til å besøke Newcastle og Edinburgh.
Repliserte jeg.
– Nei, men reisebyrået kan dessverre ikke . . .
Her brøt en norsk kvinne inn. Det viste seg å være en av sjefene på Kinareiser. Hun tilbakeviste alle påstandene til ambassadøren. Damen fikk det travelt med å røke og se forbauset ut. Etter at de hadde fektet litt med hverandre, vendte ambassadøren seg mot meg:
– Vel, vel. Jeg lover at jeg personlig skal gjøre hva jeg kan om du ønsker å reise til Kina igjen. Jeg ville foreslå februar, for da feirer vi kinesisk nyttår. Da er det masse å se for deg.
– Tusen takk. Det vil jeg fryktelig gjerne, sa jeg.
Og jublet innvendig. Jeg hadde allerede tenkt meg februar som tidspunkt for min neste Kina-tur. Da for å gifte meg. Hvis Lin ville. Og helsen holdt.
Vi skiltes som venner. Ambassadøren og jeg. Vi hadde hatt det ganske hyggelig med all jugingen vår.
1. sekretærens farvel var beklemmende hjertelig. Han grep hånden min og ristet den og ristet den og ristet den. Hver gang jeg trodde at nå slaknet han grepet, nå kunne jeg trekke hånden til meg, satte han i gang igjen. Det ble pinlig. Hvorfor så voldsomt? Vi kjente hverandre ikke engang.
Vel ute tok jeg flybilletten frem. Triumferende.
Imorgen. Imorgen.
Når jeg rekapitulerer de siste månedene av 1990, skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte å fokusere på å skrive artikler og anmelde plater. Det Nye må ha vært en veldig tålmodig arbeidsgiver. Ellers ville ikke dette gått.
Det skjedde i 1990:
1. januar – Norsk Arbeidsgiverforening, Norges Industriforbund og Norsk Håndverkerforbund går sammen til NHO.
3. januar – Manuel Noriega, tidligere panamansk statsleder, overgir seg til amerikanske styrker.
10. januar – Time Warner opprettes etter en fusjon mellom Time Inc. og Warner Communications Inc.
11. januar – Over 300 000 mennesker demonstrerer for litauisk selvstendighet.
20. januar – Den autonome republikken Nakhitsjevan erklærte seg uavhengig av Sovjetunionen.
2. februar – Frederik Willem de Klerk holder sin berømte åpningstale i det sørafrikanske parlamentet hvor han opphever forbudet mot ANC og sier han skal frigi Nelson Mandela.
11. februar – Nelson Mandela, politisk fange i 27 år, blir løslatt fra Victor Verster-fengselet i Cape Town, Sør-Afrika.
25. februar – En jødisk settler, Baruch Goldstein, skyter rundt seg i en moske i den palestinske byen Hebron og dreper mellom 30 og 54 mennesker.
11. mars –
Det sovjetlitauiske parlamentet under ledelse av Vytautas Landsbergis løsrev seg fra Sovjetunionen. Full selvstendighet fikk Litauen likevel først etter 23. august 1991, da kuppet i Moskva var over.
Patricio Aylwin blir tatt i ed som den første demokratisk valgte presidenten i Chile siden 1973.
15. mars –
Mikhail Gorbatsjov blir valgt til president i Sovjetunionen.
Sovjetunionen erklærer Litauens løsrivelse fra unionen ugyldig.
Gulfkrigen: Den britiske journalisten Farzad Bazoft blir tatt for spionasje og hengt av irakerne.
21. mars – Namibia blir selvstendig etter 75 år med sørafrikansk styre.
7. april – Passasjerfergen MS «Scandinavian Star» rammes av brann mellom Oslo og Frederikshavn. 159 mennesker omkommer.
8. april – TV-serien Twin Peaks hadde premiére.
12. april – En Twin Otter fra Widerøe styrter i havet utenfor Værøy. Alle fem om bord omkommer.
15. april – Mona Grudt fra Hell vinner Miss Universe.
24. april – Hubble-romteleskopet skytes opp av NASA med romfergen Discovery.
22. mai –
Nord- og Sør-Jemen ble slått sammen til Jemen.
Microsoft ga ut Microsoft Windows 3.0.
3. juni – Presidentene George Bush og Mikhail Gorbatsjov har et toppmøte der de blant annet blir enige om våpenkontroll og en del handelsavtaler
22. juni – Statens petroleumsfond blir opprettet.
2. august – Irak invaderer Kuwait og innleder Gulfkrigen.
10. august – Romsonden Magellan ankommer planeten Venus.
2. september – Transnistria erklærer uavhengighet fra Moldova.
7. september – Kosovo erklærer seg uavhengig, men ingen land anerkjenner det.
3. oktober – Taretråleren «Nordalg» kantrer med to mann ombord utenfor Værlandet i Sogn og Fjordane. Under redningsaksjonen styrter et helikopter med fem mann ombord. Ulykkene krever til sammen syv liv.
3. oktober – DDR og Den tyske forbundsrepublikken ble gjenforent.
3. november – Folketelling, 4 247 546 innbyggere i Norge.
NOBELS FREDSPRIS
Mikhail Gorbatsjov
SKØYTE-VM I INNSBRUCK 17. OG 18. FEBRUAR 1990
Johann Olav Koss blir verdensmester uten å vinne en eneste distanse.
HOLMENKOLLRENNET 18. MARS 1990
Snemangel i Nordmarka, så det blir ikke arrangert noe skirenn. Men hopprennet gjennomføres. Jens Weissflog fra Øst-Tyskland vinner. Beste nordmann, Ole Gunnar Fidjestøl, på 7. plass.
NORSK FOTBALL
Rosenborg blir Norgesmester (cupmester) i fotball for menn. De slår Fyllingen 5–1 i finalen.
Rosenborg blir også seriemester i fotball for menn.
Asker blir Norgesmester (cupmester) i fotball for kvinner. De slår Sprint/Jeløy 5–1 i finalen.
Sprint/Jeløy blir seriemester i fotball for kvinner.
ENGELSK FOTBALL
Liverpool smadrer all motstand i serien og vinner for 18. gang, 9 poeng foran Aston Villa. Men de får ikke spille europacup.
Manchester United vinner FA-cupen etter å ha slått Crystal Palace 1-0 i omkamp-finalen.
Nottingham vinner ligacupen etter å ha slått Oldham 1-0 i finalen.