“Aftermath” fyller 60
Teksten er hentet fra “Da verden kom til Sjølyst - den norske Stonesboken” Mer om den her.
15. april 1966 kom neste fase i Rolling Stones' platekarriere, og det i overflod. Nesten én time med musikk, alt suget av eget bryst, og ikke én eneste låt lignet på den andre.
Brian Jones inntar rollen som musikalsk trollmann og henter ut lyder som de foregående LP'ne deres ikke kunne drømt om. Det er lumske forhold innad i bandet, Mick & Keith styrer showet og tar kredit for alle låtene, skjønt det fremkommer senere at flere av dem er teamwork i Nanker Phelge-klassen. "Under My Thumb" og "Out Of Time" ville neppe nådd over skissestadiet var det ikke for at Brian fant de trolske melodilinjene som får begge låtene til å vibrere, spilt på marimba. Og hvor ville den senere singlen "Paint It, Black" endt om det ikke var for melodien Brian tryllet frem på sitaren. Han var ofte på dop, og han viste svært liten interesse for å bidra på gitar. Han foretrakk å pusle med eksotiske instrumenter når han var klar. Det er nettopp dette som slipper lys og luft inn i "Aftermath", og gjør den så annerledes enn alt de hadde gjort til nå.
Nå skal man ikke redusere Mick & Keiths roller her. De var i flytsonen. De skapte popmusikk som tross de sedvanlige understrømmer av rhythm & blues, soul og country var så til de grader swingin’ London. "Aftermath" flanerer Carnaby Street og går på natterov i byens hippe klubber med et skjevt Ray Davies-flir. Her er satire og gløgg humor. Men, og det må innrømmes, Stones-humoren er av den mørkere sorten, og tidvis svært ondskapsfull. Spesielt når kvinner omtales. Og det gjør de stort sett. Bl.a. i "Under My Thumb", "Stupid Girl", "Out Of Time" og "Mother's Little Helper". Det går i forakt og hevn og skadefryd. Man skjønner at groupies ikke er rakettforskere, men likevel.
Som tidsbilde er låtene ubetalelige. Men de kunne ikke vært skrevet i 2026. Ikke uten blåveis og neseblod.
Stoler man på Mick når han besynger drømmekvinnen Lady Jane i den elisabethanske lille balladen ved samme navn? Mick hentet navnet fra romanen "Lady Chatterlys elsker" hvor "Lady Jane" brukes som kjælenavn på det kvinnelige kjønnsorgan. Det vil man nok helst ikke vite når man hører denne eteriske balladen som Brian Jones ga sin sarte skjønnhet gjennom bruken av en amerikansk langeleik kalt Appalachian dulcimer.
Nå er ikke alle kvinner usle øgler på "Aftermath". Mange av låtene handler om maskulin ensomhet. The blues slik det føles når man er forlatt, har dummet seg ut og ødelagt et forhold eller er på reise langt av sted og lengter hjem. Ingen låter på albumet lengter mer hjem enn "Goin' Home", en drøye 11 minutter lang improvisert blues, den gang det lengste kuttet på en pop-LP ever (den slo Dylans «Desolation Row» med 14 sekunder), og også det første plate-eksemplet på langdistanse-improvisasjon fra et popband.
Jeg må innrømme at jeg aldri falt for innspilling, hvor innovativ den enn må være, da det egentlig skjer fint lite i det lange midtpartiet etter at vi har fått noen runder vers og refreng. Det står nesten stille. For meg er det en pusleblues som nekter å gå hjem. Den sier at den skal, men gjør det aldri.
Og likevel. Jeg tar den aldri av, jeg blir med hele veien, og elsker hvordan de avslutter låten, under et fjernt svevende munnspill, med tre brutale spjong spjong spjong-toner på gitaren. Ferdig. Langdistanse-blues i fri form og med all verdens tid. Den er for «Aftermath» hva «Revolution 9» er for «White Album». «Aftermath» ville aldri vært den unike lytteropplevelsen uten.
Skjønt Kinks' London lurer i temavalgene, har Mick & Keith ikke Ray Davies' elegante formuleringsevne og vittige punch-lines. Mye til historiefortellere er de heller ikke. Den banale flyulykke-låten "Flight 505" er en god illustrasjon på det. Hovedpersonen har alt han trenger, men føler at han er nådd en blindgate, bestemmer seg for å bryte opp, bestiller flysete, tar av, koser seg med en drink, men akk, så er det ikke starten på et nytt liv likevel, men slutten på det samme, gamle, for flyet styrter i havet. Sånn kan det gå.
Svart humor, litt tunga ut av vinduet, hadde det ikke vært for at historien lever i en muntert løpende låt som Ian Stewart kickstarter med litt boogie woogie-piano (da han henter opp «Satisfaction»-riffet, faller resten av bandet inn), og som har en virkningsfull detalj i Keiths elegant utporsjonerte bruk av fuzzbass. Kinks kunne sjelden svare på slikt, deres musikalske uttrykk var mer begrenset.
Det er noe farverikt, løst og ledig over Stones på hele albumet. De faller ikke tilbake på sine forbilder, de våger spranget og realiserer endelig Andrews plan: Det selvgående band. Det begynte å bli frustrerende å resirkulere bluesens og soulmusikkens mestre i visshet om at de aldri kunne matche originalene. Det ga ingen mening. Ikke på sikt. Og nå hadde de så mye annet å øse av. Rett ut av sin egen virkelighet, og finstemt mot samtidsmusikken som blomstret rundt dem. De tok det beste av det de hadde lært og styrtet inn i fremtiden side om side med The Beatles, Byrds, Dylan og Beach Boys, - med The Who, Yardbirds og Kinks hakk-i-hæl.
For oss som lå med øret limt mot Lux om natten og var på lånerov hos gutta med litt mer penger og en begynnende platesamling, var det eventyrlige tider. Året 1966 var selve vannskillet. Det kom en rekke LP’er det året som i dag regnes som alle tings målestokk. Og «Aftermath» kom først av dem alle.
Innspillingene foregikk i to puljer. Noen dager i desember 1965, og en ny runde i mars 1966. Fortsatt med RCA-studioene i Hollywood som base. Som nevnt tidligere (se kapittelet om «Could You Walk On Water») holdt desember-opptakene på å resultere i et fullt ferdig album. Heldigvis ble det skrinlagt. Heldigvis fordi det ville blitt en svakere LP, og «Aftermath» slik vi kjenner den ville aldri blitt noe av.
Forestillingen åpner med det syrlige hjertesukket:
- What a drag it is getting old!
Og skramler boms i gang med «Mother’s Little Helper» i busker-tempo, drevet av kassegitarer og Bills lumske fuzzbass-nøkk. Mick er i satire-modus og skildrer hverdagen til en middelaldrende husmor på resept-dop, hvert vers kommentert av et skjelvende, eksotisk slide-tema på 12-strengs elektriske gitarer (Brian og Keith). Sangen er besk, med et glimt i øyet som er pur music hall.
Innspilt hos RCA i desember, like etter at The Kinks hadde åpnet satire-kontoen sin med den vittige «A Well Respected Man». To prospektkort fra Swingin’ London, med forskjellig utsikt. Da «Aftermath» kom ut, var Kinks allerede i gang på listene med like vittige «Dedicated Follower Of Fashion». Stones tok aldri helt den veien. Både fordi de hadde andre ting på hjertet, og fordi de ikke hadde Ray Davies’ penn. Men akkurat her og en liten stund fremover var det et slektskap mellom de to bandene.
«Aftermath» er absolutt den mest engelske og kinkske av The Rolling Stones’ LP’er. Selv om mye av tekstmaterialet henter sin inspirasjon fra livet på veien, lander albumet likevel i London. Klubbene, festene, jentene, moteløvene, sportsbilene, pillene, alkoholen – kort sagt, vi er unge, vi eier øyeblikket og fuck alderdommen. Dessuten hater vi jentelus.
Det er som nevnt også den LP’n som plasserer Brian Jones inn i sentrum igjen, om enn bare forbigående. Han redefinerer seg selv og finner nye utfordringer – i annerledesinstrumenter. På «Aftermath» finner du fingeravtrykkene hans over alt.
Etter å ha gitt alle middelklassemødrene reisepass og rubrisert dem under «pillenarkoman», tross alt med et vennlig flir, foretar Jagger en brå kursendring og blir i «Stupid Girl» direkte ond. Forholdet til modellen Chrissie Shrimpton var på hell, hun representerte ingen utfordring, og dessuten hadde Brian fått seg en smart, vakker og vanvittig sensuell kjæreste som de alle misunte ham: Anita Pallenberg. Mye rart herjet inne i unge Mick, og «Stupid Girl» låter akkurat som det den er, resultatet av intens mistrivsel og rå misunnelse.
Låten spretter lystig av sted, anført av Ian Stewarts orgelstøt, og Mick og Keith skråler sangens tittel som to fulle tenåringer uten snev av interesse for første- og annenstemmer. Chrissie Shrimpton var overbevist om at de sang om henne. Hun tok de fleste låtene på «Aftermath» personlig, og hadde vel for så vidt grunn til det. Micks øyne hvilte på Marianne Faithfull.
Hva kan man si om strofer som dette:
The way she talks about someone else
That she don't even know herself
She's the sickest thing in this world
Well, look at that stupid girl
Chrissie var ikke glad. For oss andre den gang var det bare en tøff låt på den nye Stones-LP’n og som ga de utilnærmelige jentene så hatten passet. Egentlig tar Mick det så langt ut at han lander på en karikatur. En slem karikatur, riktignok.
Etter disse bredsidene kommer nydelige «Lady Jane» som bestilt. Helt atypisk for Stones. En nærmest unplugged middelalderballade sunget på et høyengelsk, til akkompagnement av Brians appalachianske langeleik og Keiths akustiske gitar, diskret forsterket av cembalo og xylophone, og med forsiktige bidrag fra Bill på bass. Det er en utsøkt, melodisk innspilling som gruppen hadde all grunn til å være stolt av.
De river den romantiske stemningen i småbiter med sitt neste frontalangrep på de usle kvinnene, den triumferende hevn-sangen «Under My Thumb» som henter sin sjel og magiske tiltrekningskraft fra det eviggående gjennomgangstemaet som Brian spiller på marimba. Det putrer som blod over lavt bluss. Kompet er rikt på gitarer, alle spilt av Keith. Han står også for fuzzbassen. Mens Bills bass skygger Brians marimba. Til dette kommer Ian Stewart på piano, håndklapp og selvfølgelig, den uforlignelige Charlie. «Under My Thumb» svinger som Motown og slår som en bølle. Før hadde damen taket på ham, nå er spillet snudd, hun gjør som hun får beskjed om og er degradert til rollen som kjæledyr. Snuser Micks fantasier på SM-leken Brian og Anita praktiserte? Et deilig stykke politisk ukorrekt rock’n’roll.
Etter disse fire svært ulike, men uventet farverike og tidsriktige bitene av Swingin’ London, sjekker gruppen om også bluesrøttene deres duger i disse omgivelsene med «Doncha Bother Me». Brian henter frem slidegitaren, Mick munnspillet, og av sted bærer det, drevet av Keiths slamrende gitarer og Ian Stewarts rullende piano. Charlie er helt fremragende i denne låten. Ikke deres største musikalske øyeblikk, kanskje, selv om det er noen fine løsninger her som gjør at den eter seg inn i hjernen din. Teksten er av pekefingertypen, velg dine egne veier, ikke dilt etter meg, litt Kinks. Ikke minst i følgende parti som er så Swingin’ London at du får lyst til å ignorere Micks pekefinger og hive deg på: Party!
I said, "Oh no, don't you copy me no more."
I said, "Oh no, don't you copy me no more."
Well, the lines around my eyes
Are protected by a copyright law
Well, all the clubs and the bars
And the little red cars
Not knowing why, but trying to get high
Oh no, don't you follow me no more
Og så avsluttes side 1 med «Goin’ Home» i 11 minutter og 35 sekunder. Først en ruslende, liten blues-sang, men ganske snart noe helt annet. Og det lenge. Man blir fascinert av hvordan låten langsomt stopper opp, bare for å bygges opp igjen, og de har all verdens tid.
Det er kanskje søkt, men jeg opplever på en måte denne første siden litt på samme måte som jeg opplever side 1 på «Abbey Road». Frittstående låter med veldig forskjellige klær, og en lang avrunding som slutter brått. Det er ingen medley på side 2, men er det likevel, fordi mange av sidens åtte låter kan virke fragmentariske, og blir bedre i hverandres selskap. Dessuten gir de åtte låtene en veldig rik smaksopplevelse. En litt av alt. Som «Abbey Road», side 2.
Det åpner med tidligere nevnte «Flight 505», en sympatisk poplåt om noe så kullsort som en flyulykke, og som introduserer seg selv med riffet fra «Satisfaction» spilt på piano av Ian Stewart.
«High And Dry» er et stykke rendyrket hillbilly, Brian på klagende munnspill, Mick på bredkjekk westerndialekt, en klimpresikker Keith på 6- og 12-strengs kassegitarer og Charlie på basstromme og hi-hat. Muntert som bare det, hadde det ikke vært for at det er en break-up-sang, og her handler det ikke om kjærleik, men om penger, og hovedpersonen har fått som fortjent:
Anythin' I wished for I only had to ask her (yep)
I think she found out it was money I was after
High and dry oh, what a weird letdown
She left me standing here just high and dry
Duket for side 2s absolutte mesterstykke, den praktfulle og nådeløse hypnosen «Out Of Time». Styrt av kaptein Jones på vidunderlig marimba. En popsang i Motowns nabolag med sterke vers, uimotståelig refreng, en flo og fjære-rytme som takles mesterlig av hele ensemblet av gitarer, piano, bøljeorgel, bass og trommer. Og Mick rir tekststrofene med imponerende kontroll over fraseringer og nyanser, med korsvar fra Keith (som også bidrar med de kimende rytmekjippene).
Keith klimpresoloer på kassegitar i versene kan jeg imidlertid styre meg for, i hvert fall i stereo for da overtar han hele den ene høyttaleren. Det lyder klønete, dels planløst og en tanke surt. Monoversjonen kamuflerer gitaren og plasserer den der den hører hjemme – i bakgrunnen. Du finner altså ikke et bedre argument for mono enn stereomiksen av «Out Of Time».
Teksten er en eneste lang rad av put-downs, rettet mot en kvinne som svek hovedpersonen og forlot ham for lenge siden, men som nå vender tilbake og ber om godt vær. Det får hun ikke. «Out Of Time» er en drøye fem minutter lang overkjørsel. At noe så nådeløst kan være så medrivende vakkert! Rolling Stones var noen snedige slubberter.
Chris Farlowe gjorde en versjon av denne, produsert av Mick, som nådde 1. plass i England i juli 1966. Han gjorde også en versjon av «Think», som nådde 19. plass allerede i februar 1966, altså lenge før Stones-versjonen kom ut. Et av de kasserte kuttene fra desember 1965, «Ride On Baby», ble også single for Chris, og nådde 24. plass i oktober 1966.
Siden vi likevel er inne på coverversjoner og slike ting som gledet Andrew: Searchers ga ut «Take It Or Leave It» på single i april 1966 og nådde 25. plass med sin versjon. Snart får Twice As Much sitt gjennombrudd med «Sittin’ On A Fence» (nr. 23 i juli 1966). Og sannelig hadde Cliff en hit med «Blue Turns To Grey» i mars-april 1966. Jagger/Richards var altså de nye hit-leverandørene i 1966. Litt.
Over til «Aftermath» og side 2. «It’s Not Easy», en sang om hvor trist det er å leve alene. Et perifert innslag i Stones-katalogen som likevel funker i dette selskapet. Keith kan endelig kjøre sine Chuck Berry-moves, det er en fuzzbass her (igjen!) og Charlie får hele stasen til å svinge. Teksten er en konstruert samlivsrådgiver som ikke virker troverdig i Micks munn: Gutter må slutte å ta jentene sine for gitt, for da stikker de. Som om han brydde seg.
«I Am Waiting» er en velkommen pussighet. Sjelden eller aldri på Stones-fansens TOP 100, men egentlig både mysteriøs og fengende. Versene fremført flatt over dype dobbeltslag, en elastisk bass og Brians langeleik fra «Lady Jane». Vi får egentlig aldri helt vite hva Mick venter på, men låtens broer er velsignet forløsende, åpner sangen, og slipper solen inn, selv om strofer som de følgende ikke akkurat maner til ro:
Stand up coming years
And escalation fears
Oh, yes we will find out
Well, like a withered stone
Fears will pierce your bones
You'll find out
“I Am Waiting” handler definitivt om angst. Et av albumets mest fascinerende innslag.
«Take It Or Leave It” lyder som en Searchers-låt I utgangspunktet, så man skjønner at de kastet seg over den. Stones-versjonen har snev av Spector, en påskrudd Charlie som leverer mitraljøsesalver på tilmålte steder, Brian på orgel, Keith på kassegitar som tikker og går. Iørefallende låt med et refreng som sitter umiddelbart. Mick og Keith tar det i duett – med pålimte Oh, la-la-la-ta-ta-ta-ta-la-la-la-lai i falsett. Ganske rart, men litt fint også. Versene synges av Mick – mens Keith joiner ham i det siste ordet i hver strofe. Teksten skildrer sikkert storesøsteren til Ruby, også hun tar med seg kjærleiken sin og drar på byen. Troløse kvinner. Micks innlevelse er ikke akkurat overbevisende. Man kunne mistenke dette for å være en demo. Jeg liker den likevel.
«Think» ga de altså bort til Chris Farlowe, men bestemte seg for å inkludere sin versjon likevel. Helt grei låt, Keith lar fuzzgitaren vikariere for blåserrekke (tøft!), og her balanserer gruppen pop mot soul helt forbilledlig. Det er ikke av deres sterkeste låter, men den duger, og hele gruppen bidrar til å gi sluttresultatet et løft. Slem tekst igjen. Det var åpenbart at Mick trengte ny kjæreste.
Albumet avslutter med «What To Do». Elegant og attraktiv, med et chugga-chugga som får deg opp av stolen. Meget velarrangert popmusikk – ned til minste detalj, og jeg elsker det absurde ba ba ba-basskoret i bakgrunnen. Sunget tostemt, og det er ikke vanskelig å tenke seg John & Paul i de samme rollene. Så nær The Beatles var Stones sjelden, men her er en overlap. Denne kunne vært på «Beatles For Sale» eller «Help!». Teksten er blant albumets mer velskrevne – en skildring av den totale boredom, mot et bakteppe av swingin’ London i morgengry når ingen ting er så jævlig festlig lenger og hodepinen er nær og du er tørst som en ørken og ensom som en spurv med brukket vinge.
Det virkelige etterspillet når alle er gått hjem og det faktisk ikke er mer kake igjen.
Da «Aftermath» kom ut, var The Beatles i EMI Studios og jobbet med det som skulle bli «Revolver». De var ekstremt nysgjerrige på det nye Stones-albumet og sendte Neil Aspinall ut for å handle. Tilfeldigvis befant en journalist og en fotograf fra Beatles Monthly seg i studio den dagen. Dermed ble den glade seansen foreviget. Beatlene poserte villig med «Aftermath». George holdt også opp Peter Cook & Dudley Moore-singlen «Isn’t She A Sweetie”.
Hvorfor dette er interessant? Vel, offisiell utgivelsesdato på «Aftermath» er satt til fredag 15. april 1966. Dagen før kjøpte Neil Aspinall en LP til hver av beatlene i en av Londons musikkforretninger. Korrekt dato bli da 14. april 1966, og verdenshistorien må skrives om.
"Aftermath" var den første superklassikeren som kom på LP i 1966. Platen forløste The Rolling Stones som album-band og står fint mot LP'n den er et svar på, Beatles' "Rubber Soul". "Aftermath" holder også fortet målt mot 1966-ikonene "Pet Sounds", "Blonde On Blonde", "Revolver" og "Face To Face". Det var et sånt år.
Hjemme i Norge dukket Beatles opp utenpå NÅ i april. Utrolig stilig forside: John & Paul i arty belysning. Men bare et bittelite bilde inne i bladet. På Arbeiderbladets 20 toppen fortsatte Beatles å ydmyke Stones’ «19th Nervous Breakdown» med "Michelle".
Tøff forside på NÅ.
Påske i Norge. Usikker på hva vi gjorde i den påsken. Kanskje en tur i Sverige. Alltid spennende å kjøre på venstre side av veien. Og gule trafikkskilt. Og svensk snop. Ja, vi var sikkert i Sverige. Og foreldre røkte i forsetet på den tiden. Tett. Nåde oss om vi klaget på det. Biltur var ensbetydende med kvalme – og stadig barnegnål om å ta en pause.
I Kina gjorde kineserne seg klar for kulturrevolusjon. En nasjonal tragedie som vi ikke fikk høre konsekvensene av før lenge, lenge og ganske mye SUF-vrøvl etter. På Stabekk gikk "Broen over Kwai". Meget mulig at jeg så den der, kinovakten var begynt å bli fleksibel. Han slapp meg inn på "Goldfinger" også, enda jeg bare var 13.
Men det var først og fremst musikk jeg var opptatt av. Mange samlet seg rundt det svartrosa coveret på "Aftermath". Stones begynte å bli farlig gode på LP.
Jeg bodde i Bærum, gikk på folkeskolen på siste året, hadde en Narvesen-kiosk på perrongen på Avløs, og der kjøpte man godbitene, New Musical Express. Popnytt, Fabulous og av og til Rave.
"Michelle" passerte 35 000 solgte eks i Norge denne måneden. Beatles’ 12. sølvplate. Jeg befant meg på oppløpssiden som folkeskole-elev. Det nærmer seg vitnesbyrd og realskole-tilværelse blant de store ungdommene.
Siste time på lørdagene var av høy kvalitet de gangene vi fikk spille plater. Man hadde en Bambino, og alle tok med seg favorittene sine. Jeg hadde ikke så veldig mange, og jeg bød dessuten ikke på de store overraskelsene da de fleste var med Beatles - og litt gamle. Min ferskeste var "We Can Work It Out". Plater ble fort gamle i 60-årene.
Jentene hadde platemapper. Gutter brød seg ikke om slikt. I jentemappene lå "Michelle" og "Yesterday". Mange av guttene hadde med seg Stones og Animals. En hadde med seg The Who. Jentene svarte med Walker Brothers, Lovin' Spoonful og Jim Reeves. Alle hadde Kinks. "Dedicated Follower Of Fashion" var utrolig populær. Tvekampen i musikk dannet en fin avslutning på skoleuken.
What a day for a daydream.
Annonsen i NME. Albumet var nok tilgjengelig i enkelte forretninger torsdag 14. april. Det var da Neil Aspinall dro ut og handlet inn et eks til hver av beatlene hos His Master’s Voice i Oxford Street.
Fra Beatles Monthly, Beatles tar pause under innspillingen av “Revolver”, 14. april 1966, og sjekker Stones’ nye “Aftermath” og en Peter Cook & Dudley Moore-single. John Lennons buksesmekk-design ble ingen suksess i Carnaby Street. (Beat Publications Ltd.)
(Ytterligere 58 av de viktigste LP’ne som ble utgitt i 1966 finner du her.)