— Blondie består bare av groupier
En samtale med Debbie Harry, Oslo i august 1978
Publisert i Det Nye, 12. desember 1978 (Foto: Stockcolor)
Blondie fra New York er høyt elsket i Europa, men totalt ukjent hjemme i USA. De spiller en røffere og mer kantet versjon av 60-årenes fengende pop. Gruppas gallionsfigur er den vampete 30-åringen Deborah Harry, som åpent innrømmer at hun var groupie før hun ble med i Blondie. DET NYE pratet med Deborah etter gruppas konsert i Oslo tidligere i høst.
Da Blondie ga sin konsert i Chateau Neuf i Oslo, overrasket de mange av sine tilhengere. Gruppa spilte langt hardere rock enn på platene.
— Det betyr ikke at vi er i ferd med å forandre stil, sier Blondies gallionsfigur og vokalist Deborah Harry — Debbie blant venner og fans.
— Vi føler oss friere på scenen. Her behøver vi bare ta hensyn til oss selv, og slippe oss løs. I studio må alt gjøres riktig og kontrollert. Blondie har alltid likt seg best på scenen.
Gruppa er amerikansk, men de selger bare plater i Europa — særlig i England der de fikk sitt gjennombrudd i 1978.
— England er særdeles viktig for oss. De har behandlet oss pent. Der slo vi gjennom i begynnelsen av 1978 med singlen «Denis». Men sannheten er at vi oppnådde vår første suksess i Australia. Der ble «In The Flesh» utgitt på single, og tordnet opp hitlistene. Folk trodde Blondie var et slags nytt Abba. Siden falt Japan for oss. Der ga de ut boogie-låten «Kidnapper», som snart toppet listen.
■ At Blondie både kan oppfattes som boogie-band, et nytt Abba og new wave-idoler av rang — viser hvor variert deres pop/rock er. Men musikken er dog umiskjennelig amerikansk, en modernisert og røff utgave av 60-årenes tenårings-pop. Hvorfor har de ikke slått gjennom i USA?
— Vel, det er mange grunner til det. For det første har vi aldri gjennomført noen konsentrert USA-turné. Da vi gjorde det så bra i England, bestemte vi oss for å satse der. Følgelig tilbrakte vi hele åtte måneder utenfor USA i 1977. Vi skal forsøke å rette på dette nå. En annen grunn til manglende suksess i hjemlandet, er amerikanernes avventende holdning til alt nytt. Engelskmennene er annerledes. Da new wave-musikken oppsto, kastet de seg øyeblikkelig over den. England befinner seg alltid i spissen for nye ting. De er uhyre motebevisste og elsker forandring. I USA er grammofonindustrien større, og de etablerte selskapene har all makt. De vil helst ikke ha for store forandringer i folks smak, for da mister de kontrollen. Dessuten har radiostasjonene stor innflytelse. Der arbeider de etter gammeldagse oppskrifter. Stasjonene følger en slags hitformel (som passer selskapene utmerket), og tør ikke spille noe nytt.
Når oppsto new wave-musikken, eller punkrocken — og hvor?
— Det er vanskelig å tidfeste den, men jeg tipper i 1976. Det startet samtidig i London og på den amerikanske øst-kyst. Ramones ga ut plater før britiske Sex Pistols. Men snøballen rullet raskere i England.
■ Amerikanske new wave-grupper er ikke så politisk orientert som britiske. Hvorfor?
— Det er større motstand mot systemet i Storbritannia. Økonomien er elendig, og masser av folk går arbeidsløse. Engelskmenn er dessuten mer frittalende om politiske saker enn amerikanerne. I USA preges de unges livsstil av plastikk og disco. Politikk fenger ikke.
Hva kommer denne disco-feberen av?
— Musikken har oppstått blant USA’s sorte og latin-amerikanske befolkning. Europeerne forstår ikke hva det innebærer. Men tenk deg 200 000 puertoricanere bare i Norge! Da oppstår utvilsomt et ganske annet miljø. Vel, discofeberen har rullet ut fra disse folkegruppene og spredt seg med ildens hastighet blant de hvite. Discotekene representerer en kjærkommen flukt fra livets harde virkelighet.
■ «Parallel Lines», Blondies tredje LP, ble produsert av den britiske popgeneralen Mike Chapman. Sammen med Nicky Chinn har han kjørt fram grupper som Sweet, Suzi Quatro, Mud og Smokie. Strøken listepop som har lite med Blondie å gjøre. Hvorfor valgte de ham?
— Han er en bra produsent. Noen innflytelse på musikken vår hadde han ikke, og vi skriver selv våre låter. Vi trengte bare et nytt lydbilde — eller senere — et videreutviklet lydbilde. Chapman ga oss det på «Parallel Lines».
Mike Chapman tente øyeblikkelig på Blondie da han overvar en konsert med dem i 1977.
— Han kom inn til oss etter konserten, og ba om å få produsere oss. Like etter tegnet vi kontrakt med Chrysalis Records, som også mente at vi trengte en ny produsent. Valget falt på Mike.
Vi ber Debbie prate litt om Blondies opprinnelse.
— Gruppa har holdt det gående siden 1974. Før det spilte vi i forskjellige grupper, for det meste på amatørbasis. Noen av oss gikk på skolen, og vi kommer alle sammen fra storbyen.
Hva siktet dere etter, rent musikalsk, da dere startet Blondie?
— Vi ville bare spille popsanger. Korte låter med gode melodier. Det er mange grupper som spiller slik musikk i dag, men i 1974 var det noe helt nytt.
■ Det er ingen hemmelighet at Debbie Harry fremtrer som gruppas gallionsfigur. Det er som oftest hun som uttaler seg til pressen, og det er hennes vampete ansikt som preger ukeblader og aviser. Dette på tross av at Blondie er en helhetlig gruppe med seks medlemmer.
— Det kan kanskje være et press å stå fram alene, men jeg stjeler ikke glansen fra de andre. Ingen har noe imot tingenes tilstand. Jeg er mer iøynefallende enn de andre. Jeg håper jeg kan fungere som inspirasjonskilde for andre jenter som gjerne vil forsøke seg i rocken.
Hva synes Debbie om dagens rock?
— Rocken hadde stagnert og var temmelig kjedelig da new wave-musikken oppsto. Det fikk fart i sakene igjen, og i dag lever rocken som aldri før — i hvert fall i England. I USA er det ikke skjedd store forandringer. Disco, Fleetwood Mac og Bee Gees — det er det som foregår der. Masse smakløs musikk. Jeg avfeier dog ikke Fleetwood Mac og Bee Gees. De lager glimrende låter og synger som guder. Jeg liker dem ikke, men jeg unner dem suksessen. De har tross alt kjempet for den i over ti år. Når du sliter deg fram år etter år, må noe av entusiasmen og rytmegleden forsvinne. Til slutt blir du avslappet og polert som Bee Gees. Jeg håper ikke det samme skal skje Blondie!
■ Det hevdes at du var groupie, før du ble rock-musiker.
— Det stemmer. Jeg har selv fortalt det, og jeg forteller det gjerne en gang til. Blondie består bare av groupier, de fleste rock-musikere må være det. Du må elske noe, før du kan gjøre det virkelig bra. For å leve som rock-artist, må du elske selve rock-livet, være besatt av det — ellers kan du bare glemme hele greia. Du skjønner — å henge bak scenen som fan, eller å stå der ute på scenen som idol — det er to sider av samme sak — «that’s entertainment!»
Blondie består av: Deborah Harry (sang), Chris Stein (gitar), Clem Burke (trommer), Jimmy Destri (keyboards), Frank Infante (gitar) og Nigel Harrison (bass).
(Hun hadde på seg en gul, pusemyk genser, og gjorde det vanskelig å snakke hver gang hun møtte blikket mitt. To ganger strøk hun meg på armen. Det var nesten for mye.)
Blondie: “Blondie” (Private Stock)
Mitt første møte med dette bandet og dette albumet var en white label promo oppe hos EMI på Frysja, om jeg husker rett. Det var vinter. Kanskje desember. Kanskje januar eller februar. Og jeg fikk platen. De hadde ingen tro på bandet.
Det kan man forstå. Richard Gottehrers produksjon lød veldig retro, hans fartstid fra 50- og 60-tallet (han produserte bl.a. The Angels' "My Boyfriend's Back" i 1963) slo gjennom. Det lød litt spinkelt, men Debbies stemme og Jimmy Destris farfisa-orgel ga likevel albumet et friskt og umiddelbart uttrykk som forførte meg.
Låtmaterialet er definitivt ujevnt, men gruppen skinner i "X Offender", "In The Flesh" og "Rip Her To Shreds".
De skulle få en betydelig mer effektiv restart med "Plastic Letters", deres første for Chrysalis, et år senere. Debuten har likevel en egen plass i mitt hjerte. Det coverfotoet er dødelig stilig. Og blikket til Debbie ... Sukk.
Det tok et helt år før det kom en anmeldelse på trykk, så den offisielle utgivelsen i Norge var sen, fryktelig sen.
I Det Nye:
Her har vi nok en eksponent for den nye bølge av sterkt forenklet og direkte rock. Fem amerikanere med den lyshårete vokalisten og sexbomben Deborah Harry i spissen. Dette albumet ble sluppet tidligere i år, men er først nå å få i Norge.
Deborahs stemme er ikke helt god – nærmest flat og monoton – men med en arrogant undertone. Blondie spiller rock som henter mye fra 60-årene. Vi kan nevne grupper som Shangri-Las og Beach Boys. Men de har også et særpreg som gjør dem til noe annet enn kopier.
Musikken er forholdsvis pop-preget og lener seg tungt på James Destris luftige bruk av orgel, piano og synthesizere. De 11 låtene er korte og svært fengende. Det eneste som trekker ned er en dårlig trommeslager og svak produksjon.
(Det Nye, 13. desember 1977)
Blondie: “Plastic Letters” (Chrysalis)
Etterpåklok:
Med dette albumet gikk Blondie helt opp i tet. De hadde den blondeste, frekkeste, vakreste, mest sensuelle gallionsfiguren av dem alle - med en stemme som matchet, og en attitude som fikk commandosoldater til å bryte sammen. Og for et band de var. De føler seg litt frem på "Plastic Letters", og alt er ikke like flott, men så lenge jeg får høre "Denis", "(I'm Always Touched By Your) Presence, Dear" og "Bermuda Triangle Blues (Flight 45)" - og slentre rundt i versene med Debbie, sigaretten og drinken hennes i "No Imagination", er jeg fornøyd.
Fra Det Nye:
God, ren pop-musikk er en mangelvare i dag. For det meste er alt innen denne genren forslitt og pinlig dårlig. Med Blondie er det heldigvis annerledes. Gruppen representerer intet nytt, men de har tatt opp staven etter likesinnede grupper i 60-årene på en utmerket måte.
Tekstmessig formidler de tenåringenes hverdag. Forholdet jente/gutt besynges fra alle vinkler. Vi møter frustrasjoner og humor i skjønn forening.
Musikalsk er her svake innslag fra Phil Spectors storhetstid, krydret med ikke så lite krutt og tyngde. Deborah Harry er kanskje ikke noen stor vokalist, men hun arbeider godt nok innenfor sin noe trange rekkevidde. Hennes musikere er heller ikke verdensmestere, men de holder seg solid på trygg grunn.
«Plastic Letters» er en stor fremgang for Blondie. De 13 låtene er fengende og holder høy standard.
(Det Nye, 14. mars 1978)
Blondie: “Parallel Lines” (Chrysalis)
Mike Chapman er den ene halvdelen av 70-årenes store britiske slager-komponist og produsentduo – Chinn/Chapman. De står bak suksessnavn som Mud, Suzi Quatro, Sweet og Smokie. Hvem kunne tenkt seg at den samme Chapman skulle rykke inn som produsent for den amerikanske new wave-gruppa Blondie?
Ja, for det er nettopp det han har gjort – og med frapperende resultat. Chapman har nemlig endelig funnet det lydbildet Blondies tidligere plater så sårt savnet. Blondie er en umiskjennelig og utilslørt pop-gruppe, noe Mike Chapman har oppdaget. Selvsagt inneholder musikken deres knivskarp egg og brutal undertone. Men råheten og aggresjonen bare understreker den kommersielle og fengende helhet, besjeler den og gir den liv.
Og er det noe galt i å spille pop? Nei – langt ifra. Særlig ikke når det gjøres så til de grader strålende som på Parallel Lines.
Blondie har lært masse av 60-årenes storheter. De lager korte låter som går rett på sak: tre-fire vers, et knallgodt refreng som sneier inn til rett tid, en rask og virkningsfull gitarsolo – og et levende, pulserende underlag av instrumenter som aldri slipper grunnmelodien.
Platens store høydepunkt er slageren Picture This. Legg merke til hvordan refrenget her nærmest løfter låten opp i en ny sfære, hvordan du hjelpeløst suges inn mens Deborah Harry trår til mot klimaks og får herlig støtte av fyldig, flytende harmonikoring.
Melodiene er nok enkle, men gruppa har brukt både tid og kjærlighet på å fylle ut og brodere. Chris Steins gitar følger og understreker Deborahs stemme uten stopp, mens Frank Infantes krasjende akkorder holder det hele samlet. Jimmy Destris keyboards dukker opp både høyt og lavt – boblende iskaldt i Bowie/Eno-fasong (Fade Away And Radiate), eller lindrende som en dryppstensgrotte à la Bob Dylan (11:59). Ikke et øyeblikk slakker gruppa tøylene, alt holdes stramt og økonomisk. Intet glemmes, intet overdrives.
Tekstmessig tilhører platen så avgjort 60-årenes pop. Deborah synger for og om tenåringene. Følelsene tar lett overhånd, og her går hat og kjærlighet hånd i hånd. Sjalusi, brudd, forelskelse, hat – alt satt inn i tenåringens språk og bevissthet. Enkelt og ukomplisert, men hjerteskjærende ekte.
Blondie har aldri vært bedre enn nå, og Parallel Lines er en super, variert pop-LP uten ett eneste dødpunkt. Det finnes neppe noen gruppe som kan konkurrere med dem innen denne sjangeren i dag.
(Det Nye, 7. november 1978)