Legenden om Torstein Flakne (og labbetuss)
Tromsø i mars 1986. (Foto: Yan Friis)
Ekte legendefoto, Tyholt, juli 1988. Bak fra venstre: Knut Hellem, Morty Black Skaget, Øystein Ringsbu, Børge Pedersen, legenden Torstein Flakne, Diesel Dahl og Terje Storli. Foran fra venstre: Kronikør Friis, Bjørn Haavard Grønvik, Angus (selveste), Bård Svendsen, Frank Aune og Steinar Eikum. (Foto: Arne Nordtømme)
1989
Hadde vi vært 18, ville det klikka for oss!
Stage Dolls på rikstelefon fra Amerika, i september 1989
Publisert i Det Nye 3. oktober 1989. Foto: Arne Nordtømme
Trønder-trioen Stage Dolls har jobbet hardt og lenge mot ett mål: Å bli popstjerner i USA. I øyeblikket ser det mer enn lovende ut. «Men vi lever ikke akkurat noe luksusliv,» sier Steinar Krokstad. «Vi bor i buss og får 30 dollar hver i dagpenger.»
— Jeg ser ut av hotellvinduet og rett ned i Mississippi. En diger elvebåt skyver en 300 meter lang rekke prammer foran seg. Det går uendelig langsomt. Båten heter Huckleberry Finn. Herregud! Vi er her! Vi er i USA! På turné!
Steinar Krokstad jubler opprømt fra St. Louis. Første stopp på en reise som kommer til å vare i minst to måneder. Det er dagen etter den første konserten.
— Torstein var kjempenerverøs under de første låtene. Men vi tok publikum på slutten. Vi kom til det partiet hvor vi roper «Hey!» og så skal publikum svare. Vi ropte «Hey!», de sto bare og glodde. Da flirte vi så vi holdt på å gå i stykker, og dermed var publikum med på notene øyeblikkelig.
Det brede Krokstad-gliset kommer deisende.
— Etterpå måtte vi skrive masse autografer. Og da oppdaget vi at det allerede finnes noe som heter Stage Dolls-fans i USA. De kunne allerede alt om oss, var intenst opptatt av bandet. Noen hadde kjørt 120 miles for å se oss.
Livsfarlige barer
Det er for tidlig å snakke om drømmen som ble virkelighet og slikt, men faktum er i hvert fall at Stage Dolls i løpet av 1989 har klart å få et bitte lite fotfeste i USA, verdens viktigste platemarked. De brukte forsommeren til iherdig intervjuvirksomhet — fra den ene radiostasjonen til den andre. Stasjonene begynte å spille LP’n «Stage Dolls» og singlen «Love Cries», og i august entret begge platene hitlistene.
— Plateselskapet var strålende fornøyd, og de har stor tro på vår neste single, «Still In Love». Den skal markedsføres voldsomt med en video vi laget i New York.
Og mens alt dette skjer, er Stage Dolls på veien, tvers over dette enorme kontinentet, som oppvarmingsband for Blue Murder.
Alle husker Blue Murder. Kanskje.
— Det er jo innmari gøy.
Fastslår Steinar og tar seg til hodet.
— Men det er livsfarlig her. Frozen Margaritas smaker som rene drømmen. Og barsystemet i USA skiller seg radikalt fra det norske, her får du brennevin så lenge du orker. Man bør helst ikke la seg friste for mye av det…
Hvordan opplever bandet det de har oppnådd i USA?
— Vi er kommet ett skritt nærmere grunnen til at man i det hele tatt begynte å spille.
Og hva var grunnen?
— Det å bli popstjerner. Men du får et mer avslappet forhold til det etter som årene renner på. Hadde jeg kommet hit som 18-åring — det sirkuset, ikke sant, hentet i limousine på flyplassen, full stjernebehandling — da hadde det klikka for meg. Du skjønner, de har et helt sinnssykt forhold til rockemusikere her, det er sånt stjernekjør at du må forsøke å bremse dem: Hei! Slapp nå av, da, mann!
A-HA er glemt
Hvordan klarer Terje Storli seg når dere intervjues? Hans Holmestrand-engelsk er jo legendarisk!
— Vel, det har vel vært mer fleip enn alvor. Har noe med å våge å slippe seg løs å gjøre. Du tar engelsken din mer seriøst i New York enn på Melhus, ikke sant. Så Terje klarer seg bra. Men det er meg som liksom er gruppens talsmann her borte fordi jeg snakker best engelsk — og er flinkest til å bryte stillheten.
Hva spør journalistene dere om?
— De er innmari fascinert av Norge; bare det at det går an å komme fra Norge står for dem som totalt ubegripelig. Og så er de veldig opptatt av om vi liker USA, og da gjør vi det.
Steinar ler.
Husker amerikanerne A-HA?
— Nei, de er glemt nå. Det går jævlig fort i denne bransjen. Men de har hørt om TNT, skjønt de vet ikke at de kommer fra Norge.
Er turné-livet luksus?
— Luksus?!? Er du gæ’ern. Vi får 30 dollar dagen hver i lønn. Det høres kanskje lite, men hvis du unngår hotell-restauranter og heller spiser på en Diner, så får du et festmåltid for under ti dollar. Det er veldig billig å leve sånn sett, og jeg bruker sjelden mer enn ti dollar dagen.
Og hvem betaler hotellet?
— Plateselskapet står for losji. Men vi har bare to hotelldøgn i uken. Resten av tiden bor og sover vi i turnébussen. Det er ikke akkurat rutebussen til Melhus, men en svær luksussak med oppholdsrom, soverom, video — rene campingslottet.
Jul i USA?
Høstens turné er først og fremst en slags oppvarmingsrunde. Stage Dolls er et veldig lite navn i USA, men platesalget, alle intervjuene, og disse konsertene vil forhåpentligvis åpne dørene.
— Seks uker på veien. Det høres jo mye. Men etter amerikansk målestokk er det ingenting. Det høres kanskje slitsomt også, og i Norge ville det nok vært det. Men i USA er det mye lettere å reise. Vi går av scenen, legger oss i bussen, og våkner i neste by.
Får dere tid til å lage nye låter?
— Vi har faktisk snakket om det, og håper det skal gå. Torstein er fascinert av tanken.
Etter planen er Stage Dolls’ USA-turné ferdig 1. november.
— Men alt kan skje. Går det dårlig, hopper vi nok av Blue Murder-turneen før. Det koster penger å være med på dette, skjønner du. Vi får ingenting for å spille, så egentlig er det bare utgifter hele veien. Det man kan tjene på er salg av T-skjorter og sånn. Vi håper å gjøre litt på det.
Hvis det går bra, hva skjer så?
— Går det veldig bra, kan det til og med hende at vi hopper over på en turné med et større band enn Blue Murder. Det kan også hende at vi forlenger turneen etter 1. november. Vi har ikke snakket så veldig høyt om det til dem hjemme, men det kan meget vel skje at vi blir her til over jul.
Foto-Arne i rollen som gangster-Arne Corleone, rock’n’roll-manager med sigar og jukekors.
1988
Kjempegøy møte
Idol-treff med Stage Dolls, i Trondheim februar 1988
Fra venstre: Terje og Vibeke, Torstein og Hege, Steinar og Bitte.
Det Nye fikk ny sjef, og hun mente vi skulle skrive for 13 og 14-åringer. Dermed var det ut med rock’n’roll og alle lesere over 16, og inn med barne-TV. Slutt på å snakke med artistene, nå var det leserne som skulle snakke med dem. Duket for “Idol-treff”, som denne reportasjen her. Det ble ingen suksess, og snart datt opplagstallene som en sten. Før 1989 var omme, var ukebladet Det Nye historie - etter drøyt 32 år som Norges største ungdomsblad. Snakk om å skyte seg selv i foten.
Vibeke, Hege og Bitte fikk oppfylt drømmen
For 16-åringene Vibeke Eia, Hege Hermstad og Bitte Størseth fra Trondheim gikk en drøm i oppfyllelse da de fikk møte selveste Stage Dolls. Gruppa tok en pause fra turné-forberedelsene sine og ga jentene en minneverdig ettermiddag.
Vi er så spente! Det er ikke hver dag man får møte sitt favorittband over en middag i fin restaurant. Klart 16-åringene Hege Hermstad, Bitte Størseth og Vibeke Eia fra Trondheim ser litt spente ut! Men de slapper raskt av, for Stage Dolls-guttene er ikke sånne høye-på-pæra stjerner. Etter et par minutter er Steinar Krokstad, Terje Storli og Torstein Flakne allerede i koselig og avslappet prat med jentene.
Mens biffer så store som tinntallerkener havner foran oss (nåja, Hege valgte en porsjon Trønderpølse), og hvitløksånden fra forrettene så smått gjør seg gjeldende, får vi høre om Stage Dolls’ flunkende nye LP.
— Vi tenkte først å kalle den «Ammunition», men nå tror jeg heller vi velger det enkleste: «Stage Dolls».
Sier Torstein.
Blir det gull?
Gruppa er meget fornøyd med resultatet. Og lover forbedret lyd, knallsterke låter i høyt tempo og …
— Eh … et par ballader.
Torstein flirer, og legger til at singelen fra LP’n heter «Wings Of Steel». Hvordan er den? spør jeg. Og får svaret:
— Vers: G moll-F9-C (to ganger), B-Ess-F (to ganger), refreng: C moll-G moll-B-F (fire ganger), så mellomspill: G moll, vers, refreng, solo: Ess-B-G moll-F, Ess-Gm-F, deretter B-Ess-F (to ganger), refreng, solo og slutt.
Terje Storli gapskratter. Journalisten er så parkert at han nesten får bot.
Naturlig nok er Stage Dolls mest oppsatt på å prate om den nye LP’n sin. De har levd med den dag og natt helt siden oktober. Nå skal spenningen utløses. Og spørsmålet er selvfølgelig: Hva blir publikums dom? Forrige LP, «Commandos», solgte godt over 30 000. Plateselskapet Polygram tror den nye vil passere 50 000 som er kravet for gullplate.
Torstein smiler bare hemmelighetsfullt.
— Vi får se. Det er jo litt vanskelig å bedømme musikken objektivt når man står midt oppe i det. Men vi mener at dette er det beste vi har gjort. Det gjelder også tekstene som jeg har skrevet sammen med amerikaneren Bobby Icon, en bekjent av TNT.
Steinar nikker samtykkende:
— Og nå gleder vi oss som unger til å spille ute igjen. Vi har ikke stått på en scene siden august, og det er uvant når du tenker på at vi frem til da hadde spilt nonstop i ett og et halvt år.
Et nytt jenteband
Men det blir ikke bare plate-prat. Stage Dolls vil nå gjerne vite hva de tre jentene driver med.
Hege:
— Jeg går videregående på Trondheim Katedralskole. Tidligere drev jeg med fotball og håndball, men det har jeg sluttet med. Nå reker jeg stort sett bare rundt i byen når jeg har fri.
Hun ler.
— Vet dere, når jeg blir 18 får jeg sertifikat og bil. Mor og far har lovet meg det, og da må de jo holde ord!
Steinar er Heges favoritt Stage Doll.
— Han er søtest.
Sier hun, og Steinar gir henne en triumferende kjempeklem som takk. Til Torstein og Terjes ergrelse.
Vibeke Eia går på Strinda Videregående. Men det er rock og ikke skolen som fenger mest.
— Jeg har trommer hjemme. Jeg vil bli trommeslager. Vi er en del jenter som skal starte band, er i startfasen ennå …
Bitte Størseth går på Handel & Kontor. Har ridning som interesse.
— Men også rock, legger hun hurtig til. — Jeg øver bass.
Har vi et nytt pop-navn på gang her? Stage Dolls ønsker jentene lykke til, og takker for hyggelig møte. Torstein og Terje haster hjem for å dyrke litt privatliv. Det er blitt dårlig tid til det i det siste. Steinar er ikke like heldig. Han må holde seg i Trondheim ennå noen dager på grunn av platen, før han kan reise tilbake til Asker og kjæresten Hilde Heltberg.
Og til dere som gjerne vil oppleve Stage Dolls på scenen igjen, kan vi opplyse at trioen legger ut på turné i april.
Norsk til venstre og internasjonal utgave til høyre.
Stage Dolls: “Stage Dolls” (Polygram) ***(*)
De tok oss høyt opp. Nå tar de oss ned på jorden igjen. Få norske plater er blitt møtt med større forventning (av meg). Derfor er det fælt å måtte konstatere at Stage Dolls' tredje LP definitivt ikke holder. Brorparten av låtene lyder mest av alt som refuserte opptak fra «Commandos» — i tilfellet «Love Cries» snakker vi endog om en lefsete kopi av «Heart To Heart».
Det er låter som ikke henger på greip, trange i riff-skjæret og makeløst fattige på bærende melodi. All verdens pompøse lydmalerier stinne av dundrende trommer (samplet), gitarer, synth-bass og synth-madrass — alt dette kan ikke skjule flatheten i musikken, og knefallet for noe som både Stage Dolls og producer Bjørn Nessjø må tro er radio-oppskriften; på sitt verste låter bandet glatt, hvor ble deres lurvete sjarm av?
Bestrebelsene på å gjøre «noe nytt», har ikke avstedkommet annet enn et bæljende soul-kor som kunne virket helt OK, hadde det ikke vært for at det brukes hele veien; en artig effekt reduseres til et irriterende fremmed-element i musikken.
Tekstene kommer også på minus-siden. Det hjelper ikke med god engelsk, når det du sier er så proppet med klisjeer at du egentlig ikke sier noe i det hele tatt.
Nå er ikke LP'n helt fri for mektige øyeblikk. Det suverent beste er «Wings Of Steel» som med den rette videoen meget vel kan gi Stage Dolls deres «Final Countdown».
«Still In Love», en rykkende, rullende befriende streit rocker, kommer også bra fra det. Og «Mystery», som er lagt på et hastig pumpende bass-riff (ikke ulikt «Ghostbusters»). Og balladen «Waitin' For You» der koringen gir full gospel-uttelling.
LP'ns aller beste låt kunne vært «Ammunition», også den en rolig, stemningsfull sak. Men her gjør Flakne en typisk Flakne-tabbe. Han slipper fra seg idéene før de er fullbyrdet.
«Ammunition» er så vakker, så bittersøt og bedøvende sakte at den formelig roper på en utvikling, et tordnende klimaks. Men det partiet ble aldri skrevet; Torstein slipper låten midt i oppbygningen og lar den fade ut. Du sitter avspist tilbake.
Stage Dolls har et enormt potensiale. Men akkurat nå har de gått seg vill. Hvorfor ble for eksempel en solid konsert-favoritt som «Fight Like A Beast» utelatt (for tredje gang!) til fordel for de middelmådighetene denne LP dessverre er altfor dominert av?
Brannslukningsapparat er vel helst en Diesel Dahl-spesialitet. (Foto: Arne Nordtømme)
(Det Nye, 22. mars 1988)
1987
På gjensyn!
En samtale med Stage Dolls, på Melhus i oktober 1987
Alle bildene i Det Nye-artikkelen er kreditert Arne Nordtømme, men jeg lurer på om disse faktisk er tatt av Trond H. Bendiktsen. Saken sto på trykk 18. november 1987.
Etter to års beinhardt nonstop konsertprogram går Stage Dolls i hi. DET NYE fanget dem på Melhus og fikk høre mye sprøtt om rock og manglende inspirasjon og skonummer og fisk og inntekter og Terje Storlis meget personlige engelsk.
For første gang på nesten to år er Stage Dolls forsvunnet fra de norske veiene. Bandet har murt seg inne og lager ny LP. Den kommer ikke før mars 1988. Men da smeller det igjen med kjempeturné.
Vi fanger Stage Dolls midt under forberedelsene til deres LP nr. 3. Stedet er Melhus. Nærmere bestemt en kro ved Europaveien. Steinar Krokstad og Terje Storli sitter lydig rundt journalisten. Mens Torstein Flakne velger et bord bortenfor. Og der jafser han i seg en fiskemiddag mens han med jevne mellomrom utbryter rock! Bandet går, og Terje griper mikrofonen:
— Hei, jeg heter Terje. Jeg spiller rock’n’roll og er fra Trondheim. Det tøffeste æ veit e rock. OK, Yan, fyr løs, catch on!
«Commandos» er utgitt i USA. Hvor mye har den solgt der?
Steinar: — 50 000 … kassetter (ha ha!).
Hvorfor ble det laget nytt cover?
Terje: — Det har litt med utseende vårt å gjøre, det. Come on! Let’s touch!
“Commandos” i Europa- og USA-utgave. Nytt cover. Var det noe poeng? Ser ut som noe synth-greier.
Og hvorfor har dere besluttet å nedlegge konsertvirksomheten inntil videre?
Terje: — Har igjen litt med utseende å gjøre. Ingen vil betale for å sjå på oss.
Steinar: — Vi skal på kuranstalt i Sveits.
Og Torstein spiser og spiser fisken sin.
Terje: — Spiser’n nok sånn, blir’n sjående ut som mæ.
Torstein (mellom munnfullene): — Come on!
Steinar flyttet til Asker i oktober 1986. Hva har det betydd for Stage Dolls rent praktisk?
Terje: — Bare positivt for oss andre.
Steinar: — Det har gitt bandet et mer internasjonalt preg, da.
Men det må da koste en formue i flybilletter?
Steinar (anklagende mot Torstein): — Ja, men de må æ dekk sjøl!
Terje: — «Kunst» (bandets kallenavn på Torstein), kom nå hit og sett deg!
(Torstein kommer motvillig.)
Er dere lei av å spille ute?
Torstein (nikker): Rock! Vi har på en måte drept folk når vi har vært ute i det siste. Har vært så mye ut og spilt at vi kommer tilbake til de samme plassene etter tre-fire måneder.
Så dere har spilt dere ferdig med Norge?
Stage Dolls vant halve kongeriket på Midnight Sun Rock 1987 på Tennskjær i Troms. (Foto: Trond H. Bendiktsen - fra Det Nyes arkiv)
— Nei. Med «Commandos». Nå tar vi en pause, lager ny plate, og så begynner vi å turnere igjen.
Dere snakker ikke så mye om det, men alle vet at det er internasjonal lansering på gang. Hva er skjedd og hvordan?
— Plateselskapet Big Time fikk «Commandos» via en advokat i New York. De tente og sa det bandet vil vi ha! Så gikk det et halvt år før de møtte oss. Siden har vi ikke hørt noen ting. Neida. Det er skjedd litt … og det var litt rart; de bare ringte og ville ha oss.
Si noe om den nye plata!
— Den blir ferdig midt i januar. Vi har 50—60 låter.
Oj! Dobbel-LP?
— (gliser) Tipper det. Nei, det blir vel åtte-ti.
Terje: - Det blir noe nytt denne gangen. Et kvarters live-kutt med mæ på baksida. Fine bilda og alt.
Hva har denne “Commandos”-suksessen betydd for Stage Dolls som bedrift?
Torstein: - Nei, vi speller fremdeles for å spell, men nå tjener vi pæng samtidig.
Dere er blitt rike?
— Vi har jo mer i honorar, men samtidig er utgiftene større enn tidligere. Vi spiller på større plasser, trenger mer anlegg, og flere folk.
Steinar: — Jeg for min del må si at jeg for første gang ikke bare lever fra hånd til munn.
Terje: — Vi lever som vanlige folk, med vanlig normal inntekt.
Hvor mye har «Commandos» solgt i Norge?
Torstein: — En halv million, tenker jeg.
Steinar: — 31 422.
Terje: — Nei, 31 423 hørte jeg nå i dag.
Og hvordan går det med privatlivet når dere står på som dere har gjort i to år?
Torstein: — Du må innstille deg på at slik er det. Ikke noe ni til fire akkurat. Det er full fart i tre dager, og så er det tre dager hjemme. En tirsdag kan bli en søndag for oss. Da sover vi lenge.
Steinar: — Du er jo veldig hjemme når du er hjemme, da.
Hva med studiene dine, Torstein?
Torstein: — Jeg er ferdig med det.
Dette bildet vil jeg tro er tatt av Arne Nordtømme. Torstein i klassisk hårshampoo-positur..
Hva ble du?
— Er ikke blitt noe ennå. Det er umulig å kombinere studier med musikk for øyeblikket. Men skal vi ikke heller snakke om rock, nå?
Hva er det for noe?
— Rock det e … come on, baby!
Terje: — No’ heavy, no’.
Torstein (med ettertrykk): — Heavy!
Terje: — Heavy something.
Torstein — Rock e livet, vet du.
Terje: — Knallhardt.
Er det noen sannhet i de mytene der?
Torstein (smaker på ordet): Sannhet … sannhet …
Steinar: — Gjennomsnittsmusiker’n er ikke så hard. Dem som hadde vært det, hadd dødd av det.
Torstein: — Rock!
Hvor mange sanger på den nye LP’n kommer til å ha rock i teksten?
Torstein: — All. Rock me, rock hard … yes.
Hva er skonumrene deres?
Torstein: — 41.
Terje: — 42–43.
Steinar: — 44–45. 46 i skøyter og støvler.
Hva er favorittspillet deres?
Terje: — Trekkspill.
Steinar: — Gammel jomfru.
Terje: — Olsen … eller var det Jonsen?
Torstein: — Hva slags dumme spørsmål er dette? Du må spørre oss om innholdet i tekstene!
Hva er innholdet i tekstene?
— Rock.
I Oslo er det opptil flere som kaller seg rockeband, og som fnyser forarget av dere.
Torstein: — Vi spiller dem av scenen.
Hele oppslaget i Det Nye, 18. november 1987.
Det Nye 20. januar 1987.
Det Nye, 13. januar 1987
1986
Torstein Flakne på Blodig Alvor
En samtale med Torstein Flakne, Trondheim i juli 1986
Fra Det Nye, 8. august 1986. (Foto: Arne Nordtømme)
På forsommeren avsluttet Stage Dolls sin gigantiske Norge-turné. Men de stoppet ikke der. Sommeren gikk med til helgejobber og festivaler over hele landet — de var også på Roskildefestivalen i Danmark. Bandet tok seg råd til 14 dagers ferie. Men nå er de i gang igjen.
— Ja, turné i september. (hark)
Hele Norge igjen?
— Nei. 10 dager Nord-Norge. 10 dager Vestlandet. Osv.
Blir du ikke lei?
— Ikke av å spell. Men æ blir lei av å reis. Lei av å se de samme veiene.
Hvor mange spilledager blir det på deg i 1986?
— 200—250 dager.
Men da forandrer dere vel på repertoaret etter hvert?
— Nei, det er ikke forandra i det hele tatt. (ler)
Så spenningen fra vår-konsertene er forbi?
— Nå går det på rein rutine. Låtan sitt. I begynnelsen av turnéen var det heilt nytt, skjedd nye ting hver gang.
Jeg vet det bor mer i dere. Jeg har sett dere spille på privatfest i Fredrikstad. Da var repertoaret meget variert, ikke minst stilmessig. Hvorfor tar dere ikke slike sjanser ute?
— Veit itj. Har itj hatt tida til å øv. Vi ska’ legg opp no’ nytt coverstoff, noen gamle låta vi har funnet fram.
Ute dreier det seg om kraft, power. Er du ikke redd for å bli låst i den heavy-båsen?
— Er bare blitt sånn at vi e vant til å gjøre harde ting.
Dere betraktes som heavyband av kritikere og publikum.
— Ja. (ler) Vi e kanskje det, da. Dem si’ jo det.
Dere nevnes liksom i samme åndedrag som TNT.
— Det kommer kanskje av at vi hele tiden er blitt forbundet med TNT, har ligget i kjølvannet av dem. Det må være hovedgrunnen. Vi ser ikke oss sjøl som noe heavyrock, heavy metal band. Ser på oss sjøl som et band som kan gjør all mulig ting.
Når får vi en ny Stage Dolls LP?
— Vi tenkt å gjør LP i høst, og komme ut med’n om vinteren. Men det blir nok til at vi venter, trur æ. Så’n kjæm ut te neste høst.
Jøss, et skikkelig langtidsprosjekt?
— (ler) Ja. Vil itj rushe. Man bør ta seg god tid, ikke med selve innspillinga, for da blir det lett dårlig, sånn perfeksjonistisk når du held på læng med en ting. Men at det ikke blir sånn: No må vi gjør en ny LP igjæn, så vi kan tjen mer pæng. Vi tar det litt mer ro, lar det ligg litt. Tror det er lurt.
Så Stage Dolls «live» blir det samme gamle repertoaret helt fram til høsten 1987 — bortsett fra enkelte cover-låter?
— Nei, vi har tenkt å gjøre det litt annerledes en sist. Prøve ut låtene «live» før vi spiller dem inn. Det som skjedde på «Commandos» var at låten ble laget så kort tid før LP’n at vi måtte øve dem inn i studio. Mye på grunn av at’n Steinar begynte akkurat når vi skulle i studio. Eneste vi visste om låtan var at dem va fin. Neste LP’n bli kanskje mer «live»-prega.
Enkelte kritikere mener at du skriver dårlig engelsk?
— Smak og behag, da.
Hva skal en tekst inneholde?
— Enkelte gang betyr teksten alt … musikken er underordna.
Et eksempel?
— «While The Bombs Are Falling». Noen ganger er det andre veien … at du forandrer ikke verden med teksten du skriv, men den passer til melodien.
Men forandrer du verden med «While The Bombs Are Falling», da?
— Nei, men du kan jo sett tankan i sving te no’n, da.
Likevel holder du deg på et enkelt plan. Du skriver ikke akkurat tung lyrikk!
— Nei, så er jeg ikke så særlig tung sjøl, heller da! Ikke mye innvikla, nei. Det skal jeg innrøm — at jeg er ikke no’n professor i engelsk. Men det går an å si ting enkelt i stedet for å si det vanskelig. Du har «Russians» med Sting. Et godt eksempel på det.
Hva gjør du når du ikke spiller?
— Skriv låta.
Bare musikk hele tiden?
— Vært da det.
Ikke noe lesning, ikke noe filmtitting?
— Nei. Lite, ja. Når jeg ikke er på turné, sitter jeg og jobber med låtskriving. Sitter bare og spiller og skriver … tekster.
Du lever to helt adskilte liv. Ute på turné, da er du … ja, ute på turné. Mens når du er hjemme, forsvinner du fullstendig ut av systemet.
(Torstein ler)
Som folk sier om Åge også. Torstein og Åge er klin umulig å treffe ute på by’n i Trondheim.
— Ja … (rører ut pulverkaffen)
Er det en helt bevisst oppdeling av livet?
— Nei, er vel at … at … for det første synes jeg ikke noe om å gå mye ut, for det andre har jeg nok å gjøre, har ikke tida te det, altså.
Du må ha et privatliv, du og.
— Ja, ja. Men en popmusiker kan ikke bare ta seg fri når’n kjæm hjem. Må skriv låta. Det e det viktigste.
Presser du deg til det, eller er det der hele tiden?
— Du må presse deg til det mange ganger, for du har ikke lyst. Det er arbeideren i deg som presser.
Er det så nøye’a?
— Ja, æ syns det e nøye at du driv på. E jo jobben din, da.
Har du mønstret på, rent mentalt?
— Noen ganger gjør du det fordi du har lyst … følelsesmessig. Andre ganger (kremt) så e det det at du har … ja, at du føler det som jobben din.
Har det alltid vært sånn?
— Ja, de siste ti åra.
Hvordan kom du inn i dette?
— Nei, samme gamle historie som med andre folk. Starter band i ungdommen. Noen slutter en med, noen fortsetter en med.
Hva het idolet ditt?
— På den tiden var vel Thin Lizzy gudene mine.
Du var Melhus’ håp?
— (ler) Da vi var med i trøndersk mesterskap første gangen, kjent vi itj gutan i Trondheim. Samme tid som Dag Ingebrigtsen, Morten Dahl - hele den klanen der. Da kjent vi itj hverandre, var sånn skuling. Kikka på hverandre.
To gode venner. En gang gikk de rundt og skulte på hverandre. Dag og Torstein. (Foto: Arne Nordtømme)
Har du ofret mye skole for musikken?
— Nei.
Men du har hatt litt trøbbel nå?
— Jo, det er fordi vi har vært så mye ut og reist. Naturlig.
Hvor langt er du kommet med utdannelsen?
— Æ har prøvd å ta litt musikk, samtidig som æ har spelt. Er gått bra. Går på Dragvoll, Universitet i Trondheim. Har tatt musikk grunn- og mellomfag.
Hva jobber du med nå?
— Pause.
Er målet hovedfag?
— Får sjå. Veit itj.
Du har bare tatt musikk?
— Nei, også historie grunnfag.
Hvordan fikk du tid til det?
— Nei … (flirer) … innimellom slagan.
Når da?
— Begynt i 83. Ferdig nå til jul.
Rett etter Kids?
— Ja.
Hva skal du bli da? Gitarhistoriker?
— Er ikke akkurat for å få mæ utdannelse. Mer for å lær om ting. Få innblikk i ting.
Har du forandret deg som menneske fra Kids til idag? Jeg husker bildet på det første Kids-coveret, du så jævlig forknytt og engstelig ut?
— (skogger) Neei. Begynner å bli litt gamlar, selvfølgelig. Va itj gamle gutan på den tida.
Så mye som du skriver, blir vel masse godt stoff liggende i skuffen?
— Ja, det e klart. Men vi tar jo ut det beste. Er jo mulig at jeg gir bort noen låter til andre folk.
Ja, du driver med det òg! Du er blitt en sånn liten edderkopp …
— (ler) Nei, e heilt ytterst i tråan, æ.
Du begynner å bli ganske sentral i …
— Nei.
… musikermiljøet her oppe. Dukker opp både her og der. Claudia i Grand Prix. Ole Ivars …
— Ole Ivars, ja. E stolt over den plata. Bra band.
Du er på full fart til å bli en slags grandfather of rock’n’roll …
— (fniser) Jaaa …
Du har vært megastjerne én gang. Nå er du på vei opp igjen. Enda det heter seg at they never come back. Arbeider du mer bevisst nå?
— Nei, du kan aldri vite sånn popularitetsmessig sett. Kan jo gå opp og ned hele tida. Det vi har gjort med Stage Dolls er at vi styrer mye mer bevisst økonomisk. Og … liksom måten å gjør tingene på. Vi setter oss et mål, og så gjør vi det.
Jeg har et veldig sjeldent eksemplar av «Commandos» LP’n.
— Åh?
Usignert. (ler) Jeg har aldri sett noen signere så mye plater som dere. Fortsetter det i høst?
— Ja, det er vel artig te folk det, å få signaturen.
(Torstein strekker seg og grynter utålmodig.)
— Åssen blir dette intervjuet, da?
Når du skriver, hører du bare en trio i hodet ditt, da?
— Nei, jeg hører egentlig bare en gitar.
(Han virker påtagelig rastløs nå. Er helt klart ikke særlig engasjert. Svarene kommer langsomt og knapt etter lengre og lengre pauser.)
Men den dagen du plutselig hører feler og trompeter og … hører det oftere og oftere. Hva gjør du da?
— Veit itj, når æ skriv musikk så tenker jeg itj så mye på det rundt. Æ itj plass. Blir bare gitar og sang.
Det er jo veldig begrenset hva du kan gjøre med en trio?
— Begrensa, ja. Kan jo itj rekne med noe anna enn tre — scenemessig. Det blir nok lyd av tre mann.
Du har et ambivalent forhold til hvordan folk opplever Stage Dolls. I den ene øyeblikk tar du det veldig høytidelig. Du er opptatt av at man skal ta deg alvorlig. I meste øyeblikk er du mer …
(Torstein slurper kaffe, men avbryter meg brått:)
— Folk må jo ta oss alvorlig! Du må respekter bandet. Det vi held på med.
Er dere redd for å bli fremstilt som et tjo & hei-lag?
— Vi er ikke noe tjo & hei-lag, da. Skjønner ikke hva du mener med det. Vi er folk som tar dette blodig alvorlig.
Men turné-oppslaget i DET NYE likte du ikke?
— Æ syns jo du kunne vist oss det før du skrev det. Off the record.
Nei, si gjerne mer om det!
— Neida.
Men det var én side av dere.
— Ja, æ veit itj æ. Klart, du får jo reager på enkelte ting.
Hvordan ser du deg selv?
— Jeg ser på meg selv som en fyr som driv på med … skriv musikk, lage plata, spelle. Itj no mer.
Har du ikke litt høyere tanker om deg selv?
— Nei, men det er høyt nok, det. Det det kjem an på, det e å skriv, kor bra du gjør det, kor bra musikken er. Det e egentlig itj no mer … det dreie seg om.
Hvorfor er popmusikk så viktig for folk?
— Det e itj no mer viktig enn et maleri. Men det e viktig, da. Det er det mesteparten dreier seg om for en ungdom. Musikk.
Er det bra?
— Nei, det er uforklarlig, og jeg veit itj hva det er som gjør at det e så viktig for folk. Men når du står på en scene, så føler du at du gleder folk.
Har de det så jævlig, da?
— Veit itj.
Får du kontakt med ungdommene dere spiller for når dere er ute og reiser? Får du menneskelig feedback, prater du med dem?
— Ja, det gjør jeg. Det kjem folk i garderoben og spør deg om ting, saint, fortæl litt om seg sjøl, ka dem driv på med.
Du reiser 250 dager i året. Husker du noe særlig fra alle stedene dere har besøkt? Hvis jeg sier Sogndal, Alta …
— Huske æ.
… forbinder du noe med de stedene utover hotellrom.
— Husker jo konserten og folk. (brummmm i Torsteins mage)
— Tok du inn den? (ler)
Nå som det meste går på rutine, er det humøret som avgjør om det blir en god eller en dårlig konsert?
— Ja.
Hender det at du er fullstendig sur og …
— Inneslutta (ler)
Hvor var de virkelig store konsertene i våres?
— Haugesund. Bra konsert.
Roskilde?
— Veldig bra. At det gikk bra. Positiv omtale. Men det gikk ikke så bra på scenen. Der hadd du det med festival og sånne ting.
Må ha vært rart å spille for …
— 8-10 000. Merkelig følelse. Nesten for svært. Et helt hav av folk.
Hva synes du om «trønderhatet» i de Oslo-baserte musikkavisene?
— E vel en reaksjon på at det selges plata.
Favorittene til Beat-journalistene er sammenfallende med dine, likevel hater de dere?
— Har med platesalg å gjør. Selg du my plata, e du plutselig ikke så bra lenger. Typisk tendens i Norge. Mer du selger, desto vanskeligere har dem for å godta det.
Hvorfor er dere så opptatt av hvordan dere ser ut på bilder og på scenen — hårspray, sminke, klær?
— E vel … har lyst til å pynt oss litt, da.
Hvor kom stilen fra?
— Håret mitt har vært sånn i seks år. Liker å ha det sånn. Bruker hårspray for å få det til å stå litt opp. Har med velvære å gjøre når du står på scenen.
Temmelig shabby sceneklær?
— (klukker) Se’kke ut, dem sceneklærne. Kunne kanskje pussa opp litt.
Du har ikke 300 gitarer som Clapton?
— Har itj råa til det. (tenner en røyk, magen knurrer igjen)
Jeg trodde gitarister brukte alt de hadde til gitar. Hva bruker du alt du har til?
— Nei, æ leve.
Ikke ekstravagant?
— Tjener ikke så veldig bra, heller. I år kanskje en ordinær årslønn.
Hva er kjemien i Stage Dolls? Dere er tre helt forskjellige personer.
— Veit itj.
Hvordan vil du karakterisere Terje?
— Han e en god bassist.
Greit nok, men dere er tre personer som går bra sammen på turné. Så hva representerer Terje? Han har seng med spoiler og blinklys og flott BMW. Steinar flyr rundt i byen uten oppholdssted.
— Killer on the loose.
Hvem er du?
— Nei. Vi treffes ikke så mye ute når vi ikke spiller.
Det skyldes vel at du har ditt eget liv hjemme. Har du noengang vært en swinger on town?
— Æ? Spør’n Foto-Arne. (Til Arne:) Har du noen bilder av det?
Vil du karakterisere deg selv som en åpen og utadvendt type?
— Nei! Jeg er rolig, ja.
Trøndertun, folkehøyskolen i Melhus, reklamerer voldsomt med rock’n’roll-undervisning i høst. Du er en av artistene i prosjektet.
— Ska komme dit og snakk om det æ driv på med. Snakk litt om låtskriving og sånne ting. Kordan du driv et band og det som høre hjem rundt det. Åge skal opp der. Ronni. Dem ska bygg studio der oppe. Samme som bygget Nidaros.
Annonse for Trøndertun i Det Nye 23. mai 1986
(Stikkende pause. Torstein er avgjort ikke med lenger.)
Skjer det noe med dere utenfor Norge?
— De har vist interesse i Danmark, Finland og Sverige. Og så USA.
Åh! Men …
(Foto-Arne kommer labbende inn i intervjuet:)
— Torstein, du må snakke med ei dame i telefonen.
(Det er samboersken. Paret står på farten til Danmark for ferie. Torstein kommer tilbake, sitter som på nåler og reiser seg brått. Det er definitivt slutt på intervjuet.)
Alt du bør vite om Stage Dolls
Fra Det Nye 9. september 1986.
Navn: Steinar Krokstad
Født: 25.10.60, Trondheim
Hårfarge: Mørk blond
Øyenfarge: «Blass» (sitat Storli)
Høyde: 1.94
Vekt: veit ij, æ — 85–86 kg?
Bosted: Asker
Instrument: Trommer
Tidligere band: Four Jets, Terje Tysland, Holton/Steel
Hobby: musikk, æ samle itj på frimerka, nei!
Favorittrett: Meksikansk
Favorittdrikk: Pernod
Favorittfilm: «Top Secret»
Favorittartist: Bruce Springsteen
Verdens beste LP: Bryan Adams’ «Into The Fire» — ja, æ veit ij, æ (ler forsiktig)
Det verste du vet: Generelle uttalelser
Bil: Fiat Uno Fire
Er du trett: Ja
Navn: Torstein Flakne
Født: 17.12.60, Trondheim
Hårfarge: Mørk blond
Øyenfarge: Grågrønn
Høyde: 1.86
Vekt: 67 kg
Bosted: Trondheim
Instrumenter: Gitar, sang
Tidligere band: The Kids, Holton/Steel
Hobby: Fotballkamper med Rosenborg
Favorittmat: Lasagne
Favorittdrikk: Kaffe
Favorittfilm: «Tatt av vinden»
Favorittartist: Tom Petty
Verdens beste plate: «Damned The Torpedoes» med Tom Petty & The Heartbreakers
Det verste du vet: Bass-spill uten plekter
Bil: Fiat Uno Fire
Beste låten du har skrevet: «Heart To Heart»
Navn: Terje Storli
Født: 10.08.60, Trondheim
Hårfarge: Musegrå
Øyenfarge: Rød
Høyde: 1.83
Vekt: 73 kg
Bosted: Trondheim
Instrument: Bass
Tidligere band: Burn 2
Hobby: Skyting med hagle, bil (BMW)
Favorittmat: Kylling
Favorittdrikk: Hjembrent
Favorittfilm: Donald Duck
Favorittartist: Slade
Verdens beste plate: «Constrictor» med Alice Cooper
Det verste du vet: Fulle kvinnfolk
Bil: BMW 325i og Fiat Uno Fire
Beste låt du har spilt på: «Ten Tons Of Rock’n’Roll»
Fra den legendariske Norges-turnéen
Turnébåten til Stage Dolls måtte ofte øses, og man kom ikke altid tidsnok til spillejobbene, særlig fordi bassisten, tross tommel i været, var beryktet for sine leveringer over rekka ved minste tegn på sjø. (Foto: Nils Dalen)
Siste nytt aller sist. Igjen. For en tid tilbake var Stage Dolls og TNT på bærtur i Trondheimsfjorden. Bølgene var store, kunnskapen liten. Og båten stoppet. For vær og vind drev våre helter. Mens skjær og knauser og katastrofen nærmet seg. Stor var deres lettelse da den lokale ferge la om ruten for å trekke landkrabbene i sikkerhet. Stage Dolls fikk endog ekstra forpleining av lokalbefolkningen. Pr. påhengsmotor og lav rekke ble den pjuskete trio buksert mot fast grunn. Og dermed rakk de spillejobben sin. Vårt eksklusive bilde viser dem i livbåten. Bemerk Terje Storlis lite troverdige tommel i været og Steinar Krugstøs krampaktige tak i rekka. Trøndersk hardhauseri av ypperste klasse.
Hilsen kaptein Yan
(Publisert i Det nye, 7. oktober 1986)
Frekk som faan del 173
I serien frekk som faan, her den ganske ukjente koblingen The Yan & Stage Dolls, på Ler i 1986. De er nesten like populære som The Præriebladet. (Foto: Arne Nordtømme)
En av de største fiaskoene i norsk kakekastings historie. Jeg har nettopp forsøkt å plassere krembaksten midt i fleisen på Torstein, men han dukket lynsnart, og der sto Terje Storli. Løyer i Trondheim i 1986. (Foto: Arne Nordtømme)
Venner av Burns del 287
Publisert i Det Nye, 2. september 1986
Høye køller over Norge
På turné med Stage Dolls, Alta og Tromsø i mars 1986
Plutselig pent vær i Tromsø. Foto-call! Steinar og Torstein har et innøvd trekk som Terje ikke visste om. Da han ser bildet på trykk, kommer det mutt: “Dere kunne sagt fra. Jeg trodde vi skulle se coole ut.” “Kunne” er ordet.
(Tekst, foto & søvmangel: Yan Calmeyer Friis / publisert i Det Nye 2. mai 1986)
Mars. April. Mai. Stage Dolls har snart spilt seg gjennom hele Norge. Nord som sør. Et beinhardt program som koster og gir. DET NYE hengte seg på i Alta og Tromsø, og fanget turné-livet og Stage Dolls bak kulissene. Til dere som ikke har sett bandet «live» kan vi opplyse at følgende konserter gjenstår: Melhus (9. mai), Verdal (10. mai), Steinkjer (12. mai) og Fredrikstad (17. mai). Pluss eventuelle i siste liten tillegg.
Unnskyld, men kan du fortelle meg veien til sentrum her i Alta?
Jeg henger over kafé-disken i vennlig nysgjerrighet. Hun smiler stramt:
— Dette er sentrum!
Jeg søker tilflukt i Narvesens platebar. Stage Dolls skulle vært her og signert plater for snart en time siden. Men vinterveiene fra Hammerfest kan forsinke den beste.
Nå rusler ungdom inn og ut. Rastløse. Det står en bolle konfekt på disken. «Commandos» styrter uavlatelig ut av høyttalerne. Ingen kommer.
Jeg gir opp. Trasker ut i det døende dagslyset bare for å havne rett i armene på Steinar Krokstad. Og Torstein Flakne. Og Terje Storli. Grimete karer etter en hard natt i Hammerfest. Steinar kaver desperat etter solbrillene mine.
— Du skulle vært i Hammerfest! For en by! Hvilket publikum!
Torsteins entusiasme skjærer tvers igjennom bakrusen.
Bandet er ute på litt av en tur. To og en halv måned på veien fra Kirkenes til Fredrikstad. Rundt 40 konserter — inkludert opptreden bak Claudia Scott under den norske Melodi Grand Prix-finalen i Stavanger (det endte med gitarbrudd og 6. plass). Og det er ikke bare konserter. Langs hele ruten er det lagt opp til platesignering og radio-intervjuer. Hvilket innebærer at de må forlate de fleste byene i grålysningen for å holde tidsskjemaet. Turneen er bare seks dager gammel og Stage Dolls ser ut som gamle menn.
Kveldens jobb skal foregå i diskoteket på Alta Hotell. Eh … to jobber. Først ettermiddags-konsert for de yngste. Stage Dolls er plassert midt på dansegulvet. Lydanlegget en borg rundt dem, åpen i fronten. Trangt og varmt. Tenåringene virker engstelige og bandet sliter. Stillheten mellom låtene øredøvende, du ser hvordan tilhørerne formelig svetter et steg bakover. Applausen løs og usikker.
Garderoben. Torstein skummer.
— Aldri mer te-dans! Jeg fikser ikke å være barnetime-onkel. Jeg klarer ikke å kommunisere med dem. Jeg føler meg bare dum.
Sminken renner i klaser fra øynene hans.
— Og så trangt det er å stå der! Det er som å stå inne i ei fitte og spille. Jeg skimter så vidt åpningen foran meg.
Kveld. Showtime igjen. Bandet nysminket. Terje endog med kledelig rouge på kinnene.
— Dere ser ut som et dårlig horehus, forsøker jeg.
Ett minutt senere har jeg fått rom der, jeg også. Rouge og eyeliner. Med hendene på ryggen.
Platesignering og nærradio, fast hver dag. Legg merke til at Steinar alltid er oppmerksom på hvor kamera til en hver tid befinner seg. Selv i matkøen. Sultne popstjerner må mates. Det var forresten ikke smart å erte gruppen med sminkebruken. Snart var jeg behørlig overmalt, jeg også. Klikk på bildene, så blir de større.
Showtime, ja. Diskoteket så tytende fullt at det er en lidelse å henge ved bardisken. Ølene skummer forbi i stiv kuling. Sko tråkker tær. Albuer hugger ribben. Varmen damper. Og et sted der nede bak menneskemassen innhyllet i røk og spot’enes grelle regnbuer, durer Stage Dolls. Folk klapper første sett høflig igjennom. Midt i andre sett kaster de hemningene og bardisken skyver meg i ryggen. She’s a hooo-ooo-nky tonk woman!
Siden kommer kaos. Når alt er stengt og alle burde ha gått for lenge siden. En øl her. En øl der. Klapp på ryggen. Kjælne øyekast.
Natt. Vi er visst på fest. I Altas eldste hus (ikke særlig gammelt, nei!). Vi introduserer en elendig vits:
— Jeg vet at tyskerne herjet fælt. Men brant de alt’a?
Ingen ler.
Vertinnen ønsker Steinars autograf. Han signerer hele veggen så tapetet spruter med det største S T E I N A R jeg har sett. Blir ikke plass til etternavnet. Skitt au. Vertinnen mumler noe om oppussing og en boks hvitmaling. Rommet er overfylt nå. Røyken er stinn. Finn og Rune ramler over hverandre borte i hjørnet. Yngve Roadie (Yngve Berg i det sivile) veiver kroppen sin i egenmektig posisjon i sofaen. Sier:
— De kaller meg han-som-rapper-sofaer.
Eller noe sånt. Jeg gir opp. Hotellsengen roper på meg med sprakende megafon.
Fest i privat hjem i Alta, og Steinar signerer en hel stuevegg. Høy stemning, han-som-rapper-sofaer til høyre. Finn og Rune fra Unit Five til venstre. Steinar … ja, det ser dere selv.
En time senere. Føles det. Og telefonen klorer sentralnerve-systemet i filler. Torstein i resepsjonen.
— Klokka er halv åtte. Er du klar? Vi tar flyet til Tromsø, ellers rekker vi ikke platesigneringen.
På alle fire ut i kulden. Øyne som istykkerslåtte golfballer. Er det ikke Steinar som sitter der i baksetet, eller er det en pergamentrull i frakk?
Dette var før 911, så piloten hadde ingenting imot at jeg satt foran under landingen i Tromsø.
Opp i det blå. Og ned — tvers igjennom Tromsøs brutale kastevinder. Vi vakler ned flytrappen og ut i morgenlyset. Med gjenmurte øyne og tunger som polvotter. Drosje! Til hotellet! Og det fort!
Men hotellet er ikke klart for Stage Dolls. Altfor tidlig, sier damen blidt. Må vente. Vente? Her er det snakk om fire stykk potensielle og umiddelbare besvimelser! Akk!
Ut i Tromsøs duskregn. På leting etter solarium. Torstein er en hund etter dem, og har klart å smitte resten av gjengen. Men heller ikke solariumet vil ha oss. On the road again.
På leting eller solarium. Vi passerer et episk blikkfang, verdens nordligste protestantiske domkirke, og samtidig den eneste norske domkirken helt oppført i tre. Vi tenkte ikke så mye på det. Ikke akkurat da. Til høyre har jeg som førstemann fått romkortet og kan ta heisen opp og besvime. Steinars misunnelse er svært tydelig.
Tilbake til hotellet — som vil ha meg. Men ikke Stage Dolls. Og jeg kan stavre mot heisen med det perforerte romkortet i plastikk triumferende og ikke lite skadefro i hånden. Bak meg går en eller annen i gulvet.
Fire timer senere. Og alt er — ikke såre vel, men — bedre. Vi drar på Rogers for å spise deres legendariske pepperbiff. Og havner midt i sound-sjekken til Hilde Heltberg & The Wild Bunch.
Hilde er deppa. Stemmen ligger igjen et sted i nærheten av Svolvær. Det har ikke vært måte på. Punkteringer, defekt motor, girkasse som skar seg — de klarte å rulle de siste hundre meterne til Rogers før bussen ugjendrivelig og definitivt klappet sammen. Hotell-rom har de ikke fått, men plass i noen camping-hytter utenfor byen. Vi smatter medfølende. Og bestiller biff.
Gledelig møte med Hilde Heltberg. Hun er sårt savnet i dag. Revet så alt for tidlig ut av livet. Roadie-Yngve kan skimtes over hodet hennes. Deretter portrett av Terje. Og helt til høyre, tromme-lom-trening i barneavdelingen.
Showtime i Tromsøs omskrevne Ungdommens hus. En god, gammeldags brygge i flere etasjer. Pusset opp og gjort hjemmekoselig. Kafé nede. Systue. Teater. Øvingslokale. Platebutikk. Nærradio. Et flott all-aktivitetssenter.
Vel halvveis i konserten. Og Torstein kommer springende, gitaren på magen, og vinker meg inn på scenen. Der blir jeg iført hvit el-gitar, mens kjære akkorder tasser gjennom lydanlegget: G D Am7 / G D C. Jeg henger gapet over mikrofonen: Mama take this badge offa me.
Et ekte rock’n’roll-orkester. Torstein stemmer gitar, Steinar trommer i vei som bare han kan og Terje, ja, hva kan man egentlig si om bassister?
Garderoben. Gjengen tørker svetten. Justerer sminken. Gjør seg klar for Tromsø. Norges største nattklubb. Terje åpner stresskofferten og fordeler lommepenger fra den fete seddelbunken de fikk i honorar. Steinar yr som en unge. Egne penger mellom hendene! Det er lenge siden sist.
Rogers! Vi utfører øl modern (kast innholdet av en halvliter i taket, stå under med åpent gap, den som får i seg mest har vunnet). Hilde & Wild Bunch har publikum i sin hule hånd — inkludert en haug soldater fra Nato-øvelsen i området. Det er tett, skarp, rullende countryrock. Jeg går på ryggen som alle de andre. Dette må være et av Norges desidert beste live-band! Og publikum remjer & gauler mens gitaristens fingre løper en rå, infernalsk gritty solo i mål. Hoi!
Men plutselig er det ikke så moro lenger. Arrangøren ber bandet om å slutte. De adlyder forvirret og forsvinner ut på kjøkkenet for å spise. Stage Dolls oppfatter ikke dette, de tror showet er over og entrer scenen for å gi Rogers’ publikum en liten overraskelses-konsert. Scenen er deres. I tre låter. Vill applaus og ned. Trønder-trioen vandrer fornøyd ut på kjøkkenet. Der er stemningen elendig. Ikke rart. Dette var The Wild Bunchs jobb, og så får de ikke avsluttet settet sitt nøye timete program fordi arrangøren heller vil ha opp Stage Dolls. Steinar, Torstein og Terje står der søndperknust, men blir lettet for sorgen når The Wild Bunch forsikrer at det ikke er Stage Dolls, men arrangøren de er sure på.
Vi forlater Rogers sammen. Som venner. Arrangøren står igjen der oppe, fra seg av fordreid raseri. Han pumper aggressive karateslag inn i bardisken, mens en type forsøker å roe ham ned. Han skriker etter The Wild Bunchs trommeslager:
— Kom igjen! Jeg skal drepe deg. Og hvis jeg får tak i gitaristen deres, skal jeg knekke fingrene hans!
Litt av en arrangør!
Tromsø natt. I kø utenfor Jonas. Fullt, sier skiltet på døren. Nei, sier vakten når vi forsøker å snakke oss inn. I marsj ned gaten. The Wild Bunch. Stage Dolls. Og venner. En Opel Kadett ruller opp på siden av oss, ut av passasjer-vinduet stikker Yngve Roadie hodet:
— Hei! Hvor skal vi hen.
Hvordan i all verdens rike havnet han i den bilen?
Mot neste nattklubb. Gjengen legger seg i hælene på to jenter som entrer trappe. De blir stående og fomle ved inngangsdøren. Skrekkslagne når de ser 20 personer i glad kø bak seg. Så var det ikke nattklubben. Feil trapp. Jentene bor der. Ikke rart de ble redde!
Og så var natten ute av kontroll. Klabb og babb. Sjekk Torsteins blikk mot fotografen som nettopp har ekspedert en halvliter rett opp i taket. I midten: Frode vil gjerne bli kjendis, og Det Nyes mann viser ham Harket-trikset. Til høyre: Ja, sjekk blikket til Torstein. Fotografen ligger tynt an, det er like før han ikke får låne hvitgitaren mer.
Jonas vil ha oss likevel.
Vi suser forbi den bannende og svertende køen. Ned i nattklubb-buken. Ett eller annet sted blir noe satt i fjerde gir, og ingen trår på bremsen. Vi er gale. Vi svinger begre. Vi danser. Steinar går på ryggen så hele gulvet rister og Whitney Houston sukker. Det er røk over alt. Og stemmer. Inni hodet. Utenfor. Terje henger på sine egne ben, tilsynelatende i dyp samtale med Hilde. Yngve (befridd for Opelen) setter ut magen og blir en evig påminnelse om at helsesstudio har noe for seg. Det rauter bak søylen. Jeg bærer visst noe på ryggen, og det er ikke en sekk. Hvorfor er det så stille her? Åh, er det stengt.
Stilstudie av Yngve-Roadie i godt lune.
Nysminket popstjerne til venstre, litt sliten kunstner til høyre.
Hotellet. Torsteins rom. Fest. Fest? Praten går så sakte at du kan slå leir mellom hvert ord. En walkman med utvendig høyttaler snatrer metallisk. Bobby Bare. På den ene sengen sitter Steinar. Med glassaktig blikk. Bang. Der ligger’n. Bevisstløs. Torstein smiler smalt og bortkomment. Er klokken virkelig seks? Stolen velter. Jeg når akkurat mitt eget rom og min egen seng — før alt blir svart.
Også popstjerner må sove av og til. Noen blir plutselig så trette at de ikke får av seg tøyet engang. Mannen til høyre var nesten like fin etter å ha fått i seg en melk og to cola.
Formiddag. Klokken 12. Steinar og Torstein ligger som to felte grantrær. De har av en eller annen grunn byttet seng i løpet av natten. Steinar med alt tøyet på. Grynter uvillig og grinete. Oppe hos roadiene er det også full narkose. På gulvet ligger Yngve. To par herresokker, nakne, blåbleke ben, dyne fra navlen og opp — over hodet. Han rører på seg. Tungt.
Frokosten i magen. Steinar høljer ned både melk og to cola. Her skal det våknes! Ut i gaten. Inn i bilen. Stage Dolls lokker og lurer. Om jeg ikke vil bli med til Narvik? Kroppen bryter ut i spontane svettetokter. Are you kiddin’? Jeg skal hjem, ja! To døgn er mer enn nok. Altfor meget mer enn nok. Stage Dolls har enda drøye to måneder foran seg på veien i det jeg vinker dem lettet farvel. Jeg har bare et par timer. I luften. Thank God!
Sånn ser turnélivet ut.
Vakker formiddag i Tromsø i mars 1986. (Foto: Yan Friis)
Jeg synes dette er et av de aller stiligste oppslagene i Det Nyes historie. Layout-gutta er verdt en skål.
Stormtropper uten statsstøtte
En samtale med Stage Dolls, Trondheim i januar 1986
Fra venstre: Steinar, Torstein og Terje. Fotografiet som dannet utgangspunkt for coverillustrasjonen på “Commandos” (Foto: Arne Nordtømme)
Publisert i Det Nye, 11. mars 1986.
1985 ble et knall-år for trøndergruppa Stage Dolls. Derfor ingen sure miner selv om de ikke kapret Spellemannprisen. Nå er trioen i høyeste grad klar for 1986 — med en stormtropp-LP og en grundig Norges-turné. DET NYE besøkte dem i Trondheim. Og før hanen gol, trommet Yan & Steinar kafébord så osteflisene føk...
Fra intet til alt. Nesten. Trøndergruppa Stage Dolls kan se tilbake på et utmerket 1985. De kom fra det ukjente. Slapp sin debut-LP i mars. Gjorde unna 200 konserter før året var omme — mens etterspørselen og ikke minst prisen steg jevnt og trutt. Og satte punktum med å bli Spellemannsnominert. Slik kunne Stage Dolls entre 1986 som et av Norges desidert mest populære band.
Nå er de aktuelle med LP nr. 2, «Commandos». Igjen produsert av norsk lyds supermann, Bjørn Nessjø. Det er blitt et mer modent, mer fullbyrdet Stage Dolls. Forankret i trommeslageren, Steinar Krokstads voldsomme punch.
Det er en fornøyd gjeng som sitter stablet rundt bordet i Foto-Arnes atelier i Trondheim. Steinars lange blikk etter Lysholmerne går ikke upåaktet hen. Heller ikke Torstein Flaknes edruelige omgang med en liter 7 Up (det koster å kjøre Saab Turbo). Mens jeg lurer på hva de egentlig mener med «Commandos». Torstein svarer:
— Commandos. Det betyr stormtropper. Når vi bruker ordet, tenker vi egentlig ikke militært. Det ligger ingen spesielle temaer eller ideer bak. Synes bare det ga en fin linje til den forrige LP’n, «Soldier’s Gun».
Ut og kjøp klær
Hvordan kom Steinar med i bandet?
— Vi hadde kjent’n i mange år - helt siden 1978/79. Så da Erlend slutta, sa det seg selv. Vi visste at’n kunne spille rock’n’roll.
Og hvordan opplever Steinar overgangen fra Terje Tysland (som han spilte med før) til Stage Dolls?
— Uvant rolle.
All sminken, forsøker jeg, og peker på en bunke PR-fotografier som viser Stage Dolls i lekre, pudrede ansiktsfarger. Steinar slår etter meg.
— Jeg har bestandig vært en komp-fyr. Men Stage Dolls er en trio, og da blir bestanddelene av bandet mer fremtredende. Dessuten måtte jeg ut på by’n og kjøp mæ klær! Med Tysland var det bare å ta av seg jakka og spæll.
Om Stage Dolls er trønderrock? Terje Storli sier kanskje.
— I og med at vi er trøndere…
Fire timers utblåsning
Men Torstein er mer usikker:
— Vi er en annen generasjon enn Åge, Terje og Prudence. Så vi har ikke noe med den typen musikk å gjøre. Samtidig er det muligens trøndersk det at vi ikke griner på nesen av å spille mer enn én time når vi er ute. Dette er Trøndelag. Her trenger du ikke spille sær dansmusikk for å bli godtatt av publikum.
Steinar:
— Selv om det er slitsomt, så er det artig å spæll så folk har det artig.
Ja, for Stage Dolls smeller gjerne til så det monner på bondefestene rundt i Norges bygder.
— Vi spiller i fire timer. To timer cover-versjoner. To timer eget stoff. På cover-siden gjør vi mye gamle låter. ZZ Top, Stones, T. Rex … Vi legger ikke opp låter fordi de er hotte. Det er vel slik at det du hørte i tenårene, henger igjen. Og det gjenspeiles i repertoaret.
Man skal hedre sin gitar. Ellers er det helt tydelig at bildet ble tatt for 40 år siden, da bordet er fullt av røkesaker - noe som viser, ikke bare at folk røkte, men at de også røkte inne. (Foto: Yan Friis - hvit kompgitar)
Ingen trodde på Stage Dolls
Stage Dolls hadde en lang og trang fødsel. Bandet er Torsteins baby. Unnfanget ved Kids oppløsning. Vinteren og våren 1983 banket han på alle dørene til plateselskapene i Oslo. Eneste reaksjonen på hans demo-kassett var: «Men selger dette, da?». Ingen tok sjansen.
Stage Dolls ble lagt på is mens Torstein tok hyre i Holton/Steel-bandet. Men vinteren 1984 kom troen i gang igjen. Ny runde demo-innspillinger. Og denne gangen tente Bjørn Nessjø.
— Vi bestemte oss for å satse selv, betale hele plateinnspillingen, og selge opptakene til et plateselskap. Slik ble «Soldier’s Gun» til i august 1984. Stage Dolls gikk til Polygram. Som godtok den. Og i mars 1985 debuterte omsider bandet.
Selv om 1985 ble et godt år for Stage Dolls, må man kunne si at LP’en deres ikke ble noen eventyrlig salgssuksess. 12 000—14 000 solgte eksemplarer er temmelig midt på treet. Bandet gir Polygram skylden.
Terje:
— Både singlen og LP’n gikk inn på VG-lista samme uka. Fra den dagen av var LP’n utsolgt i en og en halv måned! Distribusjonsflopp! Dessuten måtte vi dra rundt og henge opp plakater i musikkforretningene selv. Polygram gjorde ingen ting.
Distribusjonsflopp eller ikke. Det var ikke platen, men konsertvirksomheten som til slutt ga Stage Dolls gjennomslag. 200 jobber over hele Norge. Slikt gir resultater.
Oppslagesbilde fra artikkelen i Det Nye, AI har retursjert teksten som sto over brystpartiet til Terje og Steinar på diskret AI-vis. Jeg aner ikke hvem som fikk idéen om å degradere bandets kaptein til en birolle som bakgrunnsfigur. Til gjengjeld ble det da plass til to bilder av Torstein. (Foto: Arne Nordtømme)
Pop med statsstøtte?!
Torstein:
— Vi har trødd danselokalene hele året. Danselokaler, rockeklubber, messer. Etter hvert ble vi til og med akseptert i Oslo. Takket være Rock On The Dock.
Men 1985 begynte trangt, forteller Terje:
— Vanskelig å få jobber, ja. Vi spilte så å si gratis.
Torstein:
— Arrangørene kom og klaga. Ville ha reduksjon i prisen siden vi bare var tre, mens det var bilde av fire på plakaten. Etter at vi kom med i Zikk Zakk, løsna det. Det har veldig mye å si at du kommer på TV’n.
Er alt så tilfeldig?
— Ja, denne bransjen er tilfeldig. Leverer du inn en demo-tape, og så har fyren som skal høre på’n krangla med kjerringa, eller han er i bakrus akkurat den dagen, vel, da hiver’n bare tapen i papirkurven.
Torstein har også sitt å si om musikkmiljøet i Trondheim kontra Oslo:
— Det er en fundamental forskjell. Her kan trommeslageren i TNT synge og la seg kompe av sangeren i Bugges Firo. Nede i Oslo snakker de om at de vil ha støtte for å dra på turné. Støtte? Da vi begynte, fikk vi 2000—3000 kroner jobben.
Terje:
— Etter 14 dager i Nord-Norge sto vi igjen med 23 000 brutto!
Torstein:
— Du lærer av å slite deg fram. Det er jo det som er veien. Hva er det egentlig de vil? Skal vi få poporkestre med statsstøtte? Hva slags forhold blir det? Alle disse bandene som spilte punk før. Nå går det i psycho-western fordi det liksom er «in». Skal de ha støtte også? Personlig hører jeg heller på gammel Creedence enn det der …
Ventet å vinne
Over til noe helt annet. Spellemannprisen. Om Stage Dolls ventet å vinne?
Torstein:
— Klart vi gjorde! Vi hadde like stor sjanse som de andre. Men det var fint at Jonas Fjeld vant, de har kanskje litt av det trønderske i seg, de karene. For oss hadde ikke selve prisen betydd så mye. Den er bare en ting. Det betyr mye mer for oss å spille ute og oppleve at 17-åringene kan sangene våre utenat.
Bjørn Nessjø spiller en sentral rolle i Stage Dolls (og i en haug andre trønderske band for den saks skyld). Hva Stage Dolls mener om ham?
Terje:
— Han er fjerdemann i bandet i studio. Og han var den første til å tru på bandet etter oss sjøl.
— Jævla idérik fyr, samstemmer Steinar.
Torstein:
— Profesjonell ned til minste detalj. Og vi stoler blindt på ham. Bjørn har vært borti de fleste LP’ne herfra. Han er toneangivende når det gjelder lyd og «sound». Er jo’n beste’n i Norge.
Steinar:
— Satt veldig lenge og prøvde lyd under innspillingen av «Commandos». Masse fiksfakserier med oppsett og lyd. Jeg satt time etter time og bare dunka.
Terje:
— Og jeg stemte opp bassen min første dag. To dager senere kunne jeg begynne å spæll!
Bare glade
Det er Torstein som er låt-diktatoren i bandet. Han skriver alt. Også tekstene. Hva de handler om?
— Alt mulig. Tekster bør jo ha en misjon. Ikke bare sånn «girl next door». Men noen blir som de blir …
Hvordan er Torstein Flakne som vokalist?
— Er jo jobben min å synge. Føler at det går bra. Er en fordel å synge låtene du har laga sjøl. Før så jeg på meg selv som gitarist. Nå anser jeg meg for å være begge deler.
Torstein som gitarist?
— Ikke om å gjøre å spille gitar 3 decibel høyere enn trommene hele LP’n igjennom. Jeg er ikke lenger opphengt i solo-hysteriet — sånn 100 meter hekk. I dag kan alle gitarister gjøre det samme. Det er ingen som utmerker seg lenger i rocken når det gjelder hastighet og fantasi. Jeg liker mye bedre å lære meg Keith Richards-licks. Vanskeligere det.
Sluttord om Stage Dolls’ status så langt?
Terje.
— Vi hadde kun medgang i 1985, så vi kan bare være glade.
Og nå vil Steinar slippe katta ut av sekken:
— Turné. Vi skal på turné. Mars/april/mai. Hele Norge.
Hvorpå ruggen stabler seg på beina med hår som et Kittelsens troll. Klar for en tur på by’n. Torstein og Terje går den nyktre vei mot bilene sine. Steinar går en søvnløs natt i møte. Første stopp Madam Beyer.
To ganske gode venner i relativt god form en gang i 1986. (Foto: Strak-arm-productions)
Der finner jeg ham også noen timer senere når natten er blitt lang. Det er tid for never på skuldre og uformell vrøvling om for eksempel trommeslagere. Ian Paice. Steinars første tromme-idol. Ringo — «han er undervurdert». Charlie Watts — «jeg er den eneste jeg vet som klarer å kopiere trommingen hans på Honky Tonk Women». Pick Withers som «han nye Dire Straits-trommeslageren forsøker å kopiere altfor mye». Yan Friis’ tromming på bordet — «er du keivhendt, eller er du så talentløs?». Steinar jobber i musikkforretning til daglig. Men Martin-gitarer har’n ikke peiling på.
Alt slikt. Hengende over disken på Gatsby.
— Heil! En halvliter, takk!
Beklager, stengt, repliserer bartenderen ubarmhjertig.
— Heil! Når åpner dere?
Alt slikt. Krasende i seg taco overrislet med osteflis på Tønnes Taco. Med smale øyne. Og femte påfyll kaffe i magen. Steinar og DET NYE. Med isvinden ulende rundt i Trondheims gater klokken seks om morgenen. Minnes vi forrige natt på The Ritz da Bugges Firo underholdt - Bugge selv iført utilkoblet gitar og diskret sangstemme. Fiskebolla, Norges dårligste artist, som gjestevokalist i to endeløse låter som skapte kø ved utgangen og til slutt sendte gitaren hans i gulvet så halsen brakk. Steinar — opp bak trommene i en blues-jam som aldri tok av, men som var moro lell. Mens Angus flirte og remjet bak baren. Rock’n’roll og danseband i herlig front-mot-frontkollisjon. Én for alle, alle for én. Der har du Trondheims besynderlige musikkmiljø.
Neste dag ringer jeg Steinar på jobb. Steinar er ikke der. Steinar er sykmeldt. Fra alt til intet. Men ikke i mars/april/mai. For da er det Stage Dolls over hele Norge.
Steinar leser for første gang intervjuet du nettopp har lest, på en hjemmefest i Alta i mars 1986. (Foto: Yan Friis)
Stage Dolls: “Commandos” (Grappa) ******
Nirvana i en Boeing 737
Det meste har blåst Stage Dolls’ vei de siste 12 månedene. Og de avrunder det med sin LP nr. 2, Commandos. Et stykke kraftvinyl som avdekker et langt mer realisert Stage Dolls enn Soldier’s Gun kunne love.
Siden debuten er det skjedd forulempende meget med trioen. De har fått ny trommeslager i dynamitt-mannen Steinar Krokstad; en stødig rugg som i producer Bjørn Nessjøs hender blir mer fryktinngytende enn selve Dovregubben. De har lagt seg på en langt mer homogen kurs både når det gjelder lyd og låter. Nessjø ifører platen rene lyduniformen. Svær og mektig og eksplosiv. Ja, faktisk er Commandos desidert det mest eksplosive som er unnfanget i et norsk studio. Og Torstein Flaknes låter lar seg glatt uniformere. Han går rett på etter det iørefallende og hårdslående, sterke melodilinjer og refrenger som formelig gnager sår i øregangene. Samtidig økonomiserer han briljant med sine gitarer. De er overalt, men likevel er det sjelden en solo i sikte, og samtlige ni låter klokkes inn på rundt 4 minutter.
Det er fristende å liste opp hva dagens Stage Dolls låter som. Du finner Thin Lizzy/Phil Lynott her inne (ikke minst i Heart To Heart). Du finner Bryan Adams (snev av samme «sound» og stemme). Du finner Don Henley/Eagles. Og John Lennon (hør hvordan Torsteins mest nasale stemme skjærer nydelig inn over koret i Magic). Men det er ikke rettferdig å gjøre dette. For som alle band bærer Stage Dolls med seg en arv. Det er ikke de enkelte bitene, men hva de gjør med dem som er vesentlig; nemlig evnen til å modellere dem inn i noe som er deres eget. Og det kan jeg slå fast etter Commandos, Stage Dolls har i sannhet egen profil.
Commandos er rett og slett en praktfull dose hårdslående rock’n’roll som slår de amerikanske stadion-kongene (av typen Foreigner) i deres eget spill. Det er urolige, medrivende gitar-riffs som spyles ut av høyttalerne. Det er et nettverk av grovt vevde gitar-melodilinjer, klingende og fresende hinsides alle målbare orgasmer. Rundt ligger også en god porsjon synth og tangenter, som flimmer og som slake, fjærne melodibuer. Alt sammensydd av bassen. Og bragt hinsides av de vedvarende tromme-detonasjonene, så voldsomme at det er Hiroshima hele året.
Første- og sisteinntrykket er voldsomt. Sikkert over grensen for det man kaller overproduksjon. Jeg mener, i tittelkuttet er det benyttet 60–70 spor! Bjørn Nessjø er enten genial, eller så bør han snarest sperres inne. Det finnes ingen mellomting her. Commandos’ lyd er over-the-top, den er rock’n’roll-versjonen av Niagara, bare enda mer monumental.
Kanskje er det nettopp gigantomanien som gjør platen, hva vet jeg.
Sikkert er det at min største musikkopplevelse på år og dag var å høre første takt i siste refreng på låten Commandos falle perfekt sammen med sparket fra en Boeing 737 idet det tok av fra Fornebu. Der satt jeg med walkman og lukkede øyne og kjente rasende krefter i vill, rystende kamp mot Newton, mens Stage Dolls åpnet portene inn til nirvana. Og vi fløy, fløy, fløy mens blodet boblet meg gjennom årene i jublende rus, og koret sang aaaah, og Torstein sang hot bat commandos, og alt var såre vel.
Eh, hvor var jeg? Jo, gigantomani. Krefter. Lyd. Trommer som ikke rammes av slag, men detonasjoner. Det er lyden av internasjonal suksess. Kanskje. Potensialet er der. Ikke bare på grunn av lyden, selvfølgelig. (Iblant føler jeg meg endog fristet til å si på tross av den – for det kan absolutt bli vel meget av det voldsomme.) Også på grunn av låtene i seg selv. Torsteins stemme, den lett hese, slepende med det nasale gjennomslaget. Måten den griper strofene på, og fraserer perfekt (lite å utsette på engelsken der, ja). Det sterke riff-underlaget fra gitarene. De enda sterkere melodiene som vakkert finner veien til disse iørefallende refrengene. Iblant er låtene frekt enkle; umiddelbare uten noe annet attåt enn Torsteins gitar-broderier og Nessjø-lyden (Who’s Lonely Now, Young Hearts, Don’t Look Back). Men innimellom tar både bandet og Nessjø større sjanser i arrangementene, det kan være de kontrastskapende overgangene (som i Magic og Yesterday’s Rain) eller det kan være de reneste rytmiske sjokkeffekter som blir en slags katapult for låtenes videre utvikling (og her tenker jeg ene og alene på fantastiske Commandos). Faktisk finner jeg bare to kutt under pari, den gamle klisjé-befengte scene-favoritten Rock You og den begivenhetsløse, tamme America (som også skjemmes av platens svakeste tekst).
Det er fire låter som skiller seg klart ut. Definitivt Commandos, som er pur, trolsk magi. I øyeblikket synes jeg det er den beste låten jeg har hørt av et norsk band (skjønt jeg ikke helt forstår at commandos kan være geriljasoldater, jeg trodde de tilhørte regjeringstroppene). Låten er dessuten lagt på den beste og snedigst programmerte trommemaskin jeg har hørt (akkurat her slår Steinar bare litt i refrengene). Commandos er nydelig arrangert ned til hver minste overproduserte detalj, det mumlende introet, det vakre temaet som synthet legger inn langt, langt bak, den gigantiske oppgiringen inn i refrenget der koret ligger sorgtungt på bak Torsteins stemme. Commandos er et evig løft. Den gir meg frysninger hver gang jeg hører den. Videre står Magic vakkert frem. Sammen med Heart To Heart og balladen Yesterday’s Rain.
Huff. Det blir jo bare positivt, dette! Vel, jeg sier gjerne at tromme-«soundet» ikke tiltaler meg. Det blir for statisk, for voldsomt uten at det gir låtene noen fremdrift. Trommene bare eksploderer (til slutt føles det som om de gjør det inne i hjernen din) og er avgjort det minst spennende elementet på LP’n — samtidig som de er lydbildets mest dominerende. Deres eneste funksjon er å være ... eh ... funksjonelle (hvilket de riktignok er med glans; hør f.eks. Heart To Heart).
Jeg kan si dette. Og jeg kan si at tekstene ikke akkurat pirrer hverken intellekt eller følelser så veldig, selv om Torstein skriver håndverksmessig uangripelig. Men så har jeg ikke mer stygt å si. Annet enn at denne pokkers platen har gått og gått i ukevis hjemme i stuen, i bilen, i min walkman — den fortrenger alt, jeg er ikke meg selv. Så kom, en eller annen, og ta den fra meg. (vær så snill …) (hilsen Yan)
(Det Nye, 1. april 1986)
1985
Frem fra glemselen!
En samtale med Torstein Flakne, Trondheim i april 1985
Gruppefotoet viser fra venstre Erlend Antonsen (trommer), Torstein Flakne (gitar, vokal og kunst) og Terje Storli (bass). (Foto: Arne Nordtømme)
Publisert i Det Nye, 21. mai 1985.
Hva gjør en stakkar når han er en av historiens mest solgte norske plateartister? Jo, han kan for eksempel hoppe av karusellen, søke tilflukt i skyggene, og begynne på nytt. Torstein Flakne, gitaristen og for mange musikeren i The Kids, gjorde det. Tre år etter Kids’ oppløsning bryter han omsider tausheten på platefronten, og står fram som én tredjedel av Stage Dolls, allerede godt eksponert i TV. Her er Torsteins historie . . .
The Kids regjerte ikke pop-Norge så lenge, men mens det sto på var suksessen eventyrlig. En eksplosjon av dåneferdige jenter med bare én ting i tankene: gult hår, trange bukser og «Forelska i læreren». Våren 1982 var det slutt. De gulhårete trønderne kastet inn håndkleet og gikk hver til sitt.
Bare Dag Ingebrigtsen presterte å holde seg i media-lyset. Som leder av ti tonn heavyrock: TNT. Det var som ventet. Mer uventet da at Kids’ gitarist — det eneste gruppe-medlemmet som virkelig ble likt av kritikerne — ikke lot høre fra seg.
Torstein Flakne. Har man ikke ventet på ham? Har ikke ryktene lovet store ting? En av Norges kanskje beste rock-gitarister, respektert og avstandsbeundret, men så merkelig tyst. I tre år et spøkelse i norsk rocks korridorer. På spillejobber rundt i landet med sitt Stage Dolls, ja vel. Respektert og beskyttet av musiker-kolleger. Men uten platekontrakt. Og uten platekontrakt er du død. Nesten.
Gary Holton og Casino Steel “live” i Trondheim. Torstein (bak til høyre) spilte både på platene og i turné-bandet deres. NB! Casino bruker ikke det scene-kostymet så ofte lenger. Har jeg hørt, da! (Foto: Arne Nordtømme)
For et drøyt år siden summet ryktene om plateutgivelse på det britiske merket Virgin. Demo-kassetter var i omløp. Men intet skjedde. I vinter gikk nye rykter. Nå het det seg at Torstein hadde mønstret på i Åges Sambandet. Ble ikke noe av det heller. Heldigvis, få vi si, for omsider, i april debuterte Stage Dolls. En hel LP: Soldier’s Gun. Og Flakne var i gang igjen.
Høy. Tynn som en pisk. Skarpt ansikt. Nesen fandenivoldsk hugget ut lett på skjeve. Erotiske, våkne øyne. Rolig, rett-fram type. Nesten, men ikke påfallende sky. Torstein Flakne.
Vi sitter i Foto-Arnes rotete omgivelser i Kjøpmannsgata. En grimet lørdags formiddag. Torstein uforskammet opplagt og rolig. Vi snakker om Kids.
— Vi starta opp som 15-16-åringer. Hadde vokst opp sammen på Melhus. Ikke Dag, da. Han kom med sommeren 1979. En tid kjørte han karrieren i Kids og Subway Suck parallelt. Men det ble jo mer og mer Kids. Ved årsskiftet 1979/80 kuttet vi alle sammen ut skole og jobb. Det ble Kids på heltid. Vi mente selv at vi hadde en mulighet.
Skolegutter på frifot. Svein Morten Lunde (helt til høyre) hadde ikke farvet håret ennå. (Svein Morten gikk bort i 1996, bare 37 år gammel.) (Foto: Arne Nordtømme)
Kids vant Trøndersk mesterskap i rock 1980.
— Det var nåløyet før i tida. Ga god kreditt og flere spillejobber. Arnt Pettersen i det daværende Nidaros Studios lot oss gjøre en demo. Lindemann på CBS fikk høre den, og dermed var vi i gang.
Kids debuterte med singlen «Forelska i læreren».
— Den solgte ikke så bra i starten. Bortsett fra her i Trøndelag. Først da vi slapp til i TV — Videoteket — var suksessen et faktum. Og da hadde vi debut-LP’en ute også.
Her begynte det. Kalas-suksess.
Utviklingen fra Trøndersk mesterskap til Norges-toppen virket svært planlagt. Hadde de et stort apparat i ryggen?
— Nei. Enkle midler. Laget den låta, hadde en image i det lyse håret.
En tanke atspredd:
— Vi eksperimenterte først med teaterfarge. (smiler) Men det holdt ikke.
Hvorfor gult hår?
— Alle punke-banda farget håret svart. Så vi tenkte … hvorfor ikke det motsatte?
Rock’n’roll-Torstein til venstre i rødjakken sin. Statister fra “Sopranos” i midten og til høyre. 1980. (Foto: Arne Nordtømme)
Kids’ musikk var temmelig pop’ete. Men det er kommet fram i etterpå at dere egentlig hadde sjela i mer heavy stoff?
— Vi hørte mest på hardrock, ja. Og ønsket vel egentlig at Kids-platene skulle vært hardere enn de ble. I hvert fall «Sønner av Norge». Hvorfor det ble som det ble kan skyldes at vi brukte en produsent som ikke tilhørte vårt miljø. Det er jo ikke så greit, heller. Der satt vi i en studio-situasjon med 1000 watt lyd uten å skjønne hva som foregikk. Vi manglet erfaring. Det låt flott når vi hørte tapen i studio. Men det ble liksom annerledes på plate, ja.
Hvordan reagerte du på kritikernes temmelig brutale behandling av dere?
— Det gjorde ikke meg så mye. Bortsett fra kritikken av tekstene. Det var vondt å svelge. Jeg mener, engelske artister skriver like «meningsløse» tekster uten at noen reagerer. Vi skrev på norsk, og dermed tok de oss. Og det snakket om at vi ikke var ærlige, det var noe stort tull!
Du var vel den eneste i Kids som kritikerne behandlet med respekt. Verre var det for Dag. Alle hatet ham.
— Dag tok det nok litt hardt. Men han reiste seg igjen. Det skal litt til for å knekke Dag! Han har selvtillit!
Hvordan er det med din selvtillit? Jeg mener, det skulle gå tre år mellom Kids’ fall og din debut med Stage Dolls.
— Da Kids sprakk, tok jeg det med ro. Jeg var fed-up med popbransjen.
Fed-up? Hvorfor det?
— … (trekker litt på det) Nei … det er en snodig bransje. Ikke mye privatliv, nei. Det var greit nok mens det sto på, men etterpå … vel, jeg trengte litt ro.
Var det internt bråk som felte Kids?
— Nei. Vi var bare lei av hverandre. Husk, vi hadde bodd oppå hverandre i to-tre år. Sånt går ikke i lengden.
Og Kids døde. Hvordan var reaksjonen i plateselskapet? Sviktet de dere da dere plutselig ikke var så hete lenger?
— Nei, det gjorde de ikke. CBS behandlet oss veldig fint. Men jeg ser jo at alle ikke har det sånn. Det finnes jo artister som blir tatt dårlig vare på når det går tungt.
Var det aldri snakk om en tredje Kids-LP?
— Vi laget noen demo-låter. Det kom aldri lenger enn det.
Torstein avbryter seg selv:
— Kids på plate og Kids ute var to helt forskjellige ting. (stolt:) Jeg husker det var noen journalister fra Puls eller Nye Takter som dro til Sverige for å knekke oss da vi skulle spille der. De ble helt sjokka.
Han understreker at alle Kids-medlemmene står på god fot med hverandre.
— Vi spilte en konsert på Støren nå ved juletider. Bare sånn for gøy. Det gikk veldig fint.
Hva driver de andre med i dag?
— Svein jobber hos’n Åge (Aleksandersen). Dag’en kuler’n. Han lager låter, han. Og de andre spiller i The Beat Band. Sånn country-rock lag.
Heavyrocken har godt grep om Trøndelag. Hvorfor?
— Før var det Kids, Storm og en haug andre band. Vi var litt mer nøye med hvordan vi var på scenen enn vanlige danseband. Publikum ville ha noe ekstra. De nøyde seg ikke med bare lyd. Man må gi dem 100%.
Hva er det som gjør heavyrocken så attraktiv?
— Enkel musikkstil som går ut på knyttneven i været. Enkle midler. Når du spiller Dylan til en fyr, må’n sette seg ned og tenke. Mens AC/DC og alle de andre — der har du formen klar. Intro-sang-vers-solo. Og bandet skal se sånn og sånn ut.
Som Stage Dolls?
— (ler) Vi er’ke noe heavyrock band. Vi spiller straight rock … Tom Petty, Bryan Adams. Dessuten smiler vi på bildene!
Og så synger du om Jerry Lee Lewis!
— Ja, jeg hører mye på country-musikk. Det begynte etter at jeg hadde spilt med Holton/Steel-bandet.
Hvordan føles det å begynne på bar bakke igjen?
— Godt. Du kan ta av deg hammen, liksom. Under Kids-tida kunne jeg gå ned gata og høre sånn «Pssss!» overalt bak meg. (Tenksom:) Jeg har lært en del om hvordan det fungerer i denne bransjen. Å spille er bare en del av det. Du må være musiker, selger … alt mulig på en gang. Og jeg bestemte meg altså for å bygge meg opp igjen helt kult — ta det med ro.
Men var det meningen at det skulle ta så lang tid?
— Nei. Vi har hatt problemer med å få platekontrakt. Sendte demo’en til Oslo og fikk samme reaksjonen overalt: For hardt. De tenker i salgstall, hits. For dem er en plateutgivelse et produkt som bør ha et salgspotensiale på 50—60 000.
Hvordan har du livberget deg i disse årene?
— Har vært ute og spilt på danselokalet.
Fulgt Åges oppskrift: Ut og spell til dains!
— Ja. Men det har sine ulemper. Jobber på fire timer. Masse cover-versjoner. Reiser på opp til 50 mil for én jobb. Men jeg klager ikke, for vi kjører på en måte vår egen konsert. Det er jo grenser for hva slags cover-låter vi kan spille. Det går i Stones-klassikere. Kinks. Litt heavymetal som vi liker selv. ZZ Top … Vi spiller en del på rockeklubber også. Der kan det komme ti stykker for å høre på oss. Mens det kommer 400 på lokalet. Jeg skjønner ikke hvorfor folk rakker ned på det å spille til dans. Åge og mange andre har vist at det går an å spille til dans med den musikken du lager selv.
Hvordan er rocken nå i forhold til da Kids slo igjennom?
— Samme. Ingen utvikling. Du har synth-pop’en som egentlig er en utvikling innen ingeniør-bransjen. De har funnet opp et instrument som kan gjøre alt enklere enn før. Men det er ingen musikalsk utvikling. Og så har du country-revival. Grupper som kjører på Creedence Clearwater Revival. Det har jeg ikke noe til overs for. Jeg mener, garasje-bandene har vært der hele tiden. At John Fogerty som var stor rundt 1970 kan gjøre det igjen, viser at det ikke har vært noen utvikling. Velvet Underground-folkene holder det gående. Deep Purple er sammen igjen.
Hvilke ambisjoner hadde Kids?
— Å bli populære og selge plater.
Hvilke ambisjoner har Stage Dolls?
— Samme. Men denne gangen har vi ingen image. Vi lager popmusikk eller pop/rock eller hva du vil kalle det. Og jeg mener at det er fullt på høyde med utenlandske band som kjøpes her i landet.
Ingen image, sier du. Men du gjør jo noe med håret ditt før du går på scenen …?
— Håret rett til værs, mener du? Ja. Men det er ikke sånn piggsko og fire rader armbånd-image. Etter første låten har håret falt sammen likevel. (smiler:) Vår image er at vi ikke har noen image.
Torstein understreker at medlemmene av Stage Dolls er jevnbyrdige. De lager låtene sine sammen, og fremstår på scenen som en enhet.
Men, spør jeg, balladen på LP’en deres, While The Bombs Are Fallin’, dette fortvilte rop etter kjærlighet i en-verden-av-normer & lover & penger & hat & bomber — hvem kom med ideen til den?
— Det var meg.
Stage Dolls: “Soldier’s Gun” (Mercury) ****
Sterk start
Etter tre års ventetid er Torstein Flakne omsider tilbake på vinylfronten. Alle har liksom ventet noe fra den begavede Kids-gitaristen. Men hva? Trioen Stage Dolls’ kraftrock er svaret. Uomtvistelig forankret i Torsteins spente gitarstrenger. Mannen er ikke den typiske heavy-gitar-helten. Han er faktisk overraskende lite interessert i solo-sprading.
På «Soldier's Gun» holder han nesten hele veien udyret i tømme. Han ringer inn låtene og sparker dem infernalsk videre på et øs av slarkete, brutale akkorder. Og når han fargelegger, er det Keith Richards og ikke Ritchie Blackmore som er slektningen. Torstein er altså mest en hardtarbeidende og fantasifull rytmegitarist. Og han kler denne trioformen – gitar, bass, trommer – som hånd i hanske. Faktisk tetter han så stramt til og sparker så hardt fra at Terje Storli (bass) og Erlend Antonsen (trommer) slipper å jobbe livet av seg. Muligens havner de vel lavt i terrenget, de legger ikke den store fantasien for dagen og har en tendens til å slugge på det enkle.
Låtenes styrke er variasjonen og gjennomført bærende melodilinjer. Der det kreves mer enn et riff, leverer bandet refrenget og melodien som sitter. Og der et riff holder, plyndrer de det til døde – for eksempel «Left Foot Boogie» (og det føles godt!). Dessuten synger Torstein usedvanlig bra, en nasal, gjennomtrengende stemme som i de mest magiske partiene – for eksempel «Photograph», «Way Of The World» og «While The Bombs Are Fallin’» – minner ikke så lite om John Lennon.
Om platens hovedinntrykk er bluesy, oljet kraftrock, finnes her unntak. Den stille, klimprende balladen «While The Bombs Are Fallin’» (platens eneste) – der Torsteins stemme er utsøkt. Og tittelkuttet, LP’ens mest kommersielle øyeblikk, henter inn stemningen fra de keltiske heiene med hvirvlende krigstrommer og durende sekkepipegitar – ja, en blanding av Big Country og allsang-Slade.
Skjønt dette er en trio, gir LP’en neppe noe riktig bilde av Stage Dolls live. Torstein har lagt på mye gitar. Og bandet griper til hjelp fra utenforliggende krefter gjennom bruk av sax, keyboards, jentestemmer og slikt. Med hell. Absolutt med hell.
Det er på ingen måte en perfekt LP, dette. Du griper deg stadig i å høre hva gruppa kunne gjort med en del av låtene, muligheter som de aldri griper. Og enkelte ganger hangler hele kompet, kanskje er det punchet som mangler, kanskje en feil i lydbalansen, eller kanskje rett og slett for lite snert og oppfinnsomhet fra tromme/bass-seksjonen.
Tekstene er heller ikke all verden, om enn velmente i sin bekymrede tone der krig og hat og savnet etter kjærlighet går hånd i hånd med trioens store kjærlighet til rock’n rollen. Men de holder. Akkurat som musikken og låtene mer enn holder. Kanskje hadde jeg ventet meg enda litt mer fra Flakne. Samtidig må jeg applaudere Stage Dolls’ debut. I «Soldier's Gun» ligger store løfter for fremtiden.
(Det Nye, 14. mai 1985)
1980-81
Ikke alle i Mortensens Forlag likte dette midtsideoppslaget i Det Nye. De godt voksne damene i sjette etasje var lettere sjokkert over den slitte trusestrikken til Torstein. (Foto: Arne Nordtømme)
“Norske jenter” anmeldt i august 1980, “Sønner av Norge” anmeldt i juli 1981. John Smith og jeg var ikke snille mot The Kids, det skal innrømmes. Men Det Nye-leserne elsket dem. Bare se under her:
Publisert i Det Nye, 10. mars 1981.
Steinar og Yan 217 år senere. Vulkan, 19. august 2023. (Foto: Lin Li)