Stormtropper uten statsstøtte
En samtale med Stage Dolls, Trondheim i januar 1986
Fra venstre: Steinar, Torstein og Terje. Fotografiet som dannet utgangspunkt for coverillustrasjonen på “Commandos” (Foto: Arne Nordtømme)
Publisert i Det Nye, 11. mars 1986.
1985 ble et knall-år for trøndergruppa Stage Dolls. Derfor ingen sure miner selv om de ikke kapret Spellemannprisen. Nå er trioen i høyeste grad klar for 1986 — med en stormtropp-LP og en grundig Norges-turné. DET NYE besøkte dem i Trondheim. Og før hanen gol, trommet Yan & Steinar kafébord så osteflisene føk...
Fra intet til alt. Nesten. Trøndergruppa Stage Dolls kan se tilbake på et utmerket 1985. De kom fra det ukjente. Slapp sin debut-LP i mars. Gjorde unna 200 konserter før året var omme — mens etterspørselen og ikke minst prisen steg jevnt og trutt. Og satte punktum med å bli Spellemannsnominert. Slik kunne Stage Dolls entre 1986 som et av Norges desidert mest populære band.
Nå er de aktuelle med LP nr. 2, «Commandos». Igjen produsert av norsk lyds supermann, Bjørn Nessjø. Det er blitt et mer modent, mer fullbyrdet Stage Dolls. Forankret i trommeslageren, Steinar Krokstads voldsomme punch.
Det er en fornøyd gjeng som sitter stablet rundt bordet i Foto-Arnes atelier i Trondheim. Steinars lange blikk etter Lysholmerne går ikke upåaktet hen. Heller ikke Torstein Flaknes edruelige omgang med en liter 7 Up (det koster å kjøre Saab Turbo). Mens jeg lurer på hva de egentlig mener med «Commandos». Torstein svarer:
— Commandos. Det betyr stormtropper. Når vi bruker ordet, tenker vi egentlig ikke militært. Det ligger ingen spesielle temaer eller ideer bak. Synes bare det ga en fin linje til den forrige LP’n, «Soldier’s Gun».
Ut og kjøp klær
Hvordan kom Steinar med i bandet?
— Vi hadde kjent’n i mange år - helt siden 1978/79. Så da Erlend slutta, sa det seg selv. Vi visste at’n kunne spille rock’n’roll.
Og hvordan opplever Steinar overgangen fra Terje Tysland (som han spilte med før) til Stage Dolls?
— Uvant rolle.
All sminken, forsøker jeg, og peker på en bunke PR-fotografier som viser Stage Dolls i lekre, pudrede ansiktsfarger. Steinar slår etter meg.
— Jeg har bestandig vært en komp-fyr. Men Stage Dolls er en trio, og da blir bestanddelene av bandet mer fremtredende. Dessuten måtte jeg ut på by’n og kjøp mæ klær! Med Tysland var det bare å ta av seg jakka og spæll.
Om Stage Dolls er trønderrock? Terje Storli sier kanskje.
— I og med at vi er trøndere…
Fire timers utblåsning
Men Torstein er mer usikker:
— Vi er en annen generasjon enn Åge, Terje og Prudence. Så vi har ikke noe med den typen musikk å gjøre. Samtidig er det muligens trøndersk det at vi ikke griner på nesen av å spille mer enn én time når vi er ute. Dette er Trøndelag. Her trenger du ikke spille sær dansmusikk for å bli godtatt av publikum.
Steinar:
— Selv om det er slitsomt, så er det artig å spæll så folk har det artig.
Ja, for Stage Dolls smeller gjerne til så det monner på bondefestene rundt i Norges bygder.
— Vi spiller i fire timer. To timer cover-versjoner. To timer eget stoff. På cover-siden gjør vi mye gamle låter. ZZ Top, Stones, T. Rex … Vi legger ikke opp låter fordi de er hotte. Det er vel slik at det du hørte i tenårene, henger igjen. Og det gjenspeiles i repertoaret.
Man skal hedre sin gitar. Ellers er det helt tydelig at bildet ble tatt for 40 år siden, da bordet er fullt av røkesaker - noe som viser, ikke bare at folk røkte, men at de også røkte inne. (Foto: Yan Friis - hvit kompgitar)
Ingen trodde på Stage Dolls
Stage Dolls hadde en lang og trang fødsel. Bandet er Torsteins baby. Unnfanget ved Kids oppløsning. Vinteren og våren 1983 banket han på alle dørene til plateselskapene i Oslo. Eneste reaksjonen på hans demo-kassett var: «Men selger dette, da?». Ingen tok sjansen.
Stage Dolls ble lagt på is mens Torstein tok hyre i Holton/Steel-bandet. Men vinteren 1984 kom troen i gang igjen. Ny runde demo-innspillinger. Og denne gangen tente Bjørn Nessjø.
— Vi bestemte oss for å satse selv, betale hele plateinnspillingen, og selge opptakene til et plateselskap. Slik ble «Soldier’s Gun» til i august 1984. Stage Dolls gikk til Polygram. Som godtok den. Og i mars 1985 debuterte omsider bandet.
Selv om 1985 ble et godt år for Stage Dolls, må man kunne si at LP’en deres ikke ble noen eventyrlig salgssuksess. 12 000—14 000 solgte eksemplarer er temmelig midt på treet. Bandet gir Polygram skylden.
Terje:
— Både singlen og LP’n gikk inn på VG-lista samme uka. Fra den dagen av var LP’n utsolgt i en og en halv måned! Distribusjonsflopp! Dessuten måtte vi dra rundt og henge opp plakater i musikkforretningene selv. Polygram gjorde ingen ting.
Distribusjonsflopp eller ikke. Det var ikke platen, men konsertvirksomheten som til slutt ga Stage Dolls gjennomslag. 200 jobber over hele Norge. Slikt gir resultater.
Oppslagesbilde fra artikkelen i Det Nye, AI har retursjert teksten som sto over brystpartiet til Terje og Steinar på diskret AI-vis. Jeg aner ikke hvem som fikk idéen om å degradere bandets kaptein til en birolle som bakgrunnsfigur. Til gjengjeld ble det da plass til to bilder av Torstein. (Foto: Arne Nordtømme)
Pop med statsstøtte?!
Torstein:
— Vi har trødd danselokalene hele året. Danselokaler, rockeklubber, messer. Etter hvert ble vi til og med akseptert i Oslo. Takket være Rock On The Dock.
Men 1985 begynte trangt, forteller Terje:
— Vanskelig å få jobber, ja. Vi spilte så å si gratis.
Torstein:
— Arrangørene kom og klaga. Ville ha reduksjon i prisen siden vi bare var tre, mens det var bilde av fire på plakaten. Etter at vi kom med i Zikk Zakk, løsna det. Det har veldig mye å si at du kommer på TV’n.
Er alt så tilfeldig?
— Ja, denne bransjen er tilfeldig. Leverer du inn en demo-tape, og så har fyren som skal høre på’n krangla med kjerringa, eller han er i bakrus akkurat den dagen, vel, da hiver’n bare tapen i papirkurven.
Torstein har også sitt å si om musikkmiljøet i Trondheim kontra Oslo:
— Det er en fundamental forskjell. Her kan trommeslageren i TNT synge og la seg kompe av sangeren i Bugges Firo. Nede i Oslo snakker de om at de vil ha støtte for å dra på turné. Støtte? Da vi begynte, fikk vi 2000—3000 kroner jobben.
Terje:
— Etter 14 dager i Nord-Norge sto vi igjen med 23 000 brutto!
Torstein:
— Du lærer av å slite deg fram. Det er jo det som er veien. Hva er det egentlig de vil? Skal vi få poporkestre med statsstøtte? Hva slags forhold blir det? Alle disse bandene som spilte punk før. Nå går det i psycho-western fordi det liksom er «in». Skal de ha støtte også? Personlig hører jeg heller på gammel Creedence enn det der …
Ventet å vinne
Over til noe helt annet. Spellemannprisen. Om Stage Dolls ventet å vinne?
Torstein:
— Klart vi gjorde! Vi hadde like stor sjanse som de andre. Men det var fint at Jonas Fjeld vant, de har kanskje litt av det trønderske i seg, de karene. For oss hadde ikke selve prisen betydd så mye. Den er bare en ting. Det betyr mye mer for oss å spille ute og oppleve at 17-åringene kan sangene våre utenat.
Bjørn Nessjø spiller en sentral rolle i Stage Dolls (og i en haug andre trønderske band for den saks skyld). Hva Stage Dolls mener om ham?
Terje:
— Han er fjerdemann i bandet i studio. Og han var den første til å tru på bandet etter oss sjøl.
— Jævla idérik fyr, samstemmer Steinar.
Torstein:
— Profesjonell ned til minste detalj. Og vi stoler blindt på ham. Bjørn har vært borti de fleste LP’ne herfra. Han er toneangivende når det gjelder lyd og «sound». Er jo’n beste’n i Norge.
Steinar:
— Satt veldig lenge og prøvde lyd under innspillingen av «Commandos». Masse fiksfakserier med oppsett og lyd. Jeg satt time etter time og bare dunka.
Terje:
— Og jeg stemte opp bassen min første dag. To dager senere kunne jeg begynne å spæll!
Bare glade
Det er Torstein som er låt-diktatoren i bandet. Han skriver alt. Også tekstene. Hva de handler om?
— Alt mulig. Tekster bør jo ha en misjon. Ikke bare sånn «girl next door». Men noen blir som de blir …
Hvordan er Torstein Flakne som vokalist?
— Er jo jobben min å synge. Føler at det går bra. Er en fordel å synge låtene du har laga sjøl. Før så jeg på meg selv som gitarist. Nå anser jeg meg for å være begge deler.
Torstein som gitarist?
— Ikke om å gjøre å spille gitar 3 decibel høyere enn trommene hele LP’n igjennom. Jeg er ikke lenger opphengt i solo-hysteriet — sånn 100 meter hekk. I dag kan alle gitarister gjøre det samme. Det er ingen som utmerker seg lenger i rocken når det gjelder hastighet og fantasi. Jeg liker mye bedre å lære meg Keith Richards-licks. Vanskeligere det.
Sluttord om Stage Dolls’ status så langt?
Terje.
— Vi hadde kun medgang i 1985, så vi kan bare være glade.
Og nå vil Steinar slippe katta ut av sekken:
— Turné. Vi skal på turné. Mars/april/mai. Hele Norge.
Hvorpå ruggen stabler seg på beina med hår som et Kittelsens troll. Klar for en tur på by’n. Torstein og Terje går den nyktre vei mot bilene sine. Steinar går en søvnløs natt i møte. Første stopp Madam Beyer.
To ganske gode venner i relativt god form en gang i 1986. (Foto: Strak-arm-productions)
Der finner jeg ham også noen timer senere når natten er blitt lang. Det er tid for never på skuldre og uformell vrøvling om for eksempel trommeslagere. Ian Paice. Steinars første tromme-idol. Ringo — «han er undervurdert». Charlie Watts — «jeg er den eneste jeg vet som klarer å kopiere trommingen hans på Honky Tonk Women». Pick Withers som «han nye Dire Straits-trommeslageren forsøker å kopiere altfor mye». Yan Friis’ tromming på bordet — «er du keivhendt, eller er du så talentløs?». Steinar jobber i musikkforretning til daglig. Men Martin-gitarer har’n ikke peiling på.
Alt slikt. Hengende over disken på Gatsby.
— Heil! En halvliter, takk!
Beklager, stengt, repliserer bartenderen ubarmhjertig.
— Heil! Når åpner dere?
Alt slikt. Krasende i seg taco overrislet med osteflis på Tønnes Taco. Med smale øyne. Og femte påfyll kaffe i magen. Steinar og DET NYE. Med isvinden ulende rundt i Trondheims gater klokken seks om morgenen. Minnes vi forrige natt på The Ritz da Bugges Firo underholdt - Bugge selv iført utilkoblet gitar og diskret sangstemme. Fiskebolla, Norges dårligste artist, som gjestevokalist i to endeløse låter som skapte kø ved utgangen og til slutt sendte gitaren hans i gulvet så halsen brakk. Steinar — opp bak trommene i en blues-jam som aldri tok av, men som var moro lell. Mens Angus flirte og remjet bak baren. Rock’n’roll og danseband i herlig front-mot-frontkollisjon. Én for alle, alle for én. Der har du Trondheims besynderlige musikkmiljø.
Neste dag ringer jeg Steinar på jobb. Steinar er ikke der. Steinar er sykmeldt. Fra alt til intet. Men ikke i mars/april/mai. For da er det Stage Dolls over hele Norge.
Steinar leser for første gang intervjuet du nettopp har lest, på en hjemmefest i Alta i mars 1986. (Foto: Yan Friis)
Stage Dolls: “Commandos” (Grappa) ******
Nirvana i en Boeing 737
Det meste har blåst Stage Dolls’ vei de siste 12 månedene. Og de avrunder det med sin LP nr. 2, Commandos. Et stykke kraftvinyl som avdekker et langt mer realisert Stage Dolls enn Soldier’s Gun kunne love.
Siden debuten er det skjedd forulempende meget med trioen. De har fått ny trommeslager i dynamitt-mannen Steinar Krokstad; en stødig rugg som i producer Bjørn Nessjøs hender blir mer fryktinngytende enn selve Dovregubben. De har lagt seg på en langt mer homogen kurs både når det gjelder lyd og låter. Nessjø ifører platen rene lyduniformen. Svær og mektig og eksplosiv. Ja, faktisk er Commandos desidert det mest eksplosive som er unnfanget i et norsk studio. Og Torstein Flaknes låter lar seg glatt uniformere. Han går rett på etter det iørefallende og hårdslående, sterke melodilinjer og refrenger som formelig gnager sår i øregangene. Samtidig økonomiserer han briljant med sine gitarer. De er overalt, men likevel er det sjelden en solo i sikte, og samtlige ni låter klokkes inn på rundt 4 minutter.
Det er fristende å liste opp hva dagens Stage Dolls låter som. Du finner Thin Lizzy/Phil Lynott her inne (ikke minst i Heart To Heart). Du finner Bryan Adams (snev av samme «sound» og stemme). Du finner Don Henley/Eagles. Og John Lennon (hør hvordan Torsteins mest nasale stemme skjærer nydelig inn over koret i Magic). Men det er ikke rettferdig å gjøre dette. For som alle band bærer Stage Dolls med seg en arv. Det er ikke de enkelte bitene, men hva de gjør med dem som er vesentlig; nemlig evnen til å modellere dem inn i noe som er deres eget. Og det kan jeg slå fast etter Commandos, Stage Dolls har i sannhet egen profil.
Commandos er rett og slett en praktfull dose hårdslående rock’n’roll som slår de amerikanske stadion-kongene (av typen Foreigner) i deres eget spill. Det er urolige, medrivende gitar-riffs som spyles ut av høyttalerne. Det er et nettverk av grovt vevde gitar-melodilinjer, klingende og fresende hinsides alle målbare orgasmer. Rundt ligger også en god porsjon synth og tangenter, som flimmer og som slake, fjærne melodibuer. Alt sammensydd av bassen. Og bragt hinsides av de vedvarende tromme-detonasjonene, så voldsomme at det er Hiroshima hele året.
Første- og sisteinntrykket er voldsomt. Sikkert over grensen for det man kaller overproduksjon. Jeg mener, i tittelkuttet er det benyttet 60–70 spor! Bjørn Nessjø er enten genial, eller så bør han snarest sperres inne. Det finnes ingen mellomting her. Commandos’ lyd er over-the-top, den er rock’n’roll-versjonen av Niagara, bare enda mer monumental.
Kanskje er det nettopp gigantomanien som gjør platen, hva vet jeg.
Sikkert er det at min største musikkopplevelse på år og dag var å høre første takt i siste refreng på låten Commandos falle perfekt sammen med sparket fra en Boeing 737 idet det tok av fra Fornebu. Der satt jeg med walkman og lukkede øyne og kjente rasende krefter i vill, rystende kamp mot Newton, mens Stage Dolls åpnet portene inn til nirvana. Og vi fløy, fløy, fløy mens blodet boblet meg gjennom årene i jublende rus, og koret sang aaaah, og Torstein sang hot bat commandos, og alt var såre vel.
Eh, hvor var jeg? Jo, gigantomani. Krefter. Lyd. Trommer som ikke rammes av slag, men detonasjoner. Det er lyden av internasjonal suksess. Kanskje. Potensialet er der. Ikke bare på grunn av lyden, selvfølgelig. (Iblant føler jeg meg endog fristet til å si på tross av den – for det kan absolutt bli vel meget av det voldsomme.) Også på grunn av låtene i seg selv. Torsteins stemme, den lett hese, slepende med det nasale gjennomslaget. Måten den griper strofene på, og fraserer perfekt (lite å utsette på engelsken der, ja). Det sterke riff-underlaget fra gitarene. De enda sterkere melodiene som vakkert finner veien til disse iørefallende refrengene. Iblant er låtene frekt enkle; umiddelbare uten noe annet attåt enn Torsteins gitar-broderier og Nessjø-lyden (Who’s Lonely Now, Young Hearts, Don’t Look Back). Men innimellom tar både bandet og Nessjø større sjanser i arrangementene, det kan være de kontrastskapende overgangene (som i Magic og Yesterday’s Rain) eller det kan være de reneste rytmiske sjokkeffekter som blir en slags katapult for låtenes videre utvikling (og her tenker jeg ene og alene på fantastiske Commandos). Faktisk finner jeg bare to kutt under pari, den gamle klisjé-befengte scene-favoritten Rock You og den begivenhetsløse, tamme America (som også skjemmes av platens svakeste tekst).
Det er fire låter som skiller seg klart ut. Definitivt Commandos, som er pur, trolsk magi. I øyeblikket synes jeg det er den beste låten jeg har hørt av et norsk band (skjønt jeg ikke helt forstår at commandos kan være geriljasoldater, jeg trodde de tilhørte regjeringstroppene). Låten er dessuten lagt på den beste og snedigst programmerte trommemaskin jeg har hørt (akkurat her slår Steinar bare litt i refrengene). Commandos er nydelig arrangert ned til hver minste overproduserte detalj, det mumlende introet, det vakre temaet som synthet legger inn langt, langt bak, den gigantiske oppgiringen inn i refrenget der koret ligger sorgtungt på bak Torsteins stemme. Commandos er et evig løft. Den gir meg frysninger hver gang jeg hører den. Videre står Magic vakkert frem. Sammen med Heart To Heart og balladen Yesterday’s Rain.
Huff. Det blir jo bare positivt, dette! Vel, jeg sier gjerne at tromme-«soundet» ikke tiltaler meg. Det blir for statisk, for voldsomt uten at det gir låtene noen fremdrift. Trommene bare eksploderer (til slutt føles det som om de gjør det inne i hjernen din) og er avgjort det minst spennende elementet på LP’n — samtidig som de er lydbildets mest dominerende. Deres eneste funksjon er å være ... eh ... funksjonelle (hvilket de riktignok er med glans; hør f.eks. Heart To Heart).
Jeg kan si dette. Og jeg kan si at tekstene ikke akkurat pirrer hverken intellekt eller følelser så veldig, selv om Torstein skriver håndverksmessig uangripelig. Men så har jeg ikke mer stygt å si. Annet enn at denne pokkers platen har gått og gått i ukevis hjemme i stuen, i bilen, i min walkman — den fortrenger alt, jeg er ikke meg selv. Så kom, en eller annen, og ta den fra meg. (vær så snill …) (hilsen Yan)
(Det Nye, 1. april 1986)
Frem fra glemselen!
En samtale med Torstein Flakne, Trondheim i april 1985
Gruppefotoet viser fra venstre Erlend Antonsen (trommer), Torstein Flakne (gitar, vokal og kunst) og Terje Storli (bass). (Foto: Arne Nordtømme)
Publisert i Det Nye, 21. mai 1985.
Hva gjør en stakkar når han er en av historiens mest solgte norske plateartister? Jo, han kan for eksempel hoppe av karusellen, søke tilflukt i skyggene, og begynne på nytt. Torstein Flakne, gitaristen og for mange musikeren i The Kids, gjorde det. Tre år etter Kids’ oppløsning bryter han omsider tausheten på platefronten, og står fram som én tredjedel av Stage Dolls, allerede godt eksponert i TV. Her er Torsteins historie . . .
The Kids regjerte ikke pop-Norge så lenge, men mens det sto på var suksessen eventyrlig. En eksplosjon av dåneferdige jenter med bare én ting i tankene: gult hår, trange bukser og «Forelska i læreren». Våren 1982 var det slutt. De gulhårete trønderne kastet inn håndkleet og gikk hver til sitt.
Bare Dag Ingebrigtsen presterte å holde seg i media-lyset. Som leder av ti tonn heavyrock: TNT. Det var som ventet. Mer uventet da at Kids’ gitarist — det eneste gruppe-medlemmet som virkelig ble likt av kritikerne — ikke lot høre fra seg.
Torstein Flakne. Har man ikke ventet på ham? Har ikke ryktene lovet store ting? En av Norges kanskje beste rock-gitarister, respektert og avstandsbeundret, men så merkelig tyst. I tre år et spøkelse i norsk rocks korridorer. På spillejobber rundt i landet med sitt Stage Dolls, ja vel. Respektert og beskyttet av musiker-kolleger. Men uten platekontrakt. Og uten platekontrakt er du død. Nesten.
Gary Holton og Casino Steel “live” i Trondheim. Torstein (bak til høyre) spilte både på platene og i turné-bandet deres. NB! Casino bruker ikke det scene-kostymet så ofte lenger. Har jeg hørt, da! (Foto: Arne Nordtømme)
For et drøyt år siden summet ryktene om plateutgivelse på det britiske merket Virgin. Demo-kassetter var i omløp. Men intet skjedde. I vinter gikk nye rykter. Nå het det seg at Torstein hadde mønstret på i Åges Sambandet. Ble ikke noe av det heller. Heldigvis, få vi si, for omsider, i april debuterte Stage Dolls. En hel LP: Soldier’s Gun. Og Flakne var i gang igjen.
Høy. Tynn som en pisk. Skarpt ansikt. Nesen fandenivoldsk hugget ut lett på skjeve. Erotiske, våkne øyne. Rolig, rett-fram type. Nesten, men ikke påfallende sky. Torstein Flakne.
Vi sitter i Foto-Arnes rotete omgivelser i Kjøpmannsgata. En grimet lørdags formiddag. Torstein uforskammet opplagt og rolig. Vi snakker om Kids.
— Vi starta opp som 15-16-åringer. Hadde vokst opp sammen på Melhus. Ikke Dag, da. Han kom med sommeren 1979. En tid kjørte han karrieren i Kids og Subway Suck parallelt. Men det ble jo mer og mer Kids. Ved årsskiftet 1979/80 kuttet vi alle sammen ut skole og jobb. Det ble Kids på heltid. Vi mente selv at vi hadde en mulighet.
Skolegutter på frifot. Svein Morten Lunde (helt til høyre) hadde ikke farvet håret ennå. (Svein Morten gikk bort i 1996, bare 37 år gammel.) (Foto: Arne Nordtømme)
Kids vant Trøndersk mesterskap i rock 1980.
— Det var nåløyet før i tida. Ga god kreditt og flere spillejobber. Arnt Pettersen i det daværende Nidaros Studios lot oss gjøre en demo. Lindemann på CBS fikk høre den, og dermed var vi i gang.
Kids debuterte med singlen «Forelska i læreren».
— Den solgte ikke så bra i starten. Bortsett fra her i Trøndelag. Først da vi slapp til i TV — Videoteket — var suksessen et faktum. Og da hadde vi debut-LP’en ute også.
Her begynte det. Kalas-suksess.
Utviklingen fra Trøndersk mesterskap til Norges-toppen virket svært planlagt. Hadde de et stort apparat i ryggen?
— Nei. Enkle midler. Laget den låta, hadde en image i det lyse håret.
En tanke atspredd:
— Vi eksperimenterte først med teaterfarge. (smiler) Men det holdt ikke.
Hvorfor gult hår?
— Alle punke-banda farget håret svart. Så vi tenkte … hvorfor ikke det motsatte?
Rock’n’roll-Torstein til venstre i rødjakken sin. Statister fra “Sopranos” i midten og til høyre. 1980. (Foto: Arne Nordtømme)
Kids’ musikk var temmelig pop’ete. Men det er kommet fram i etterpå at dere egentlig hadde sjela i mer heavy stoff?
— Vi hørte mest på hardrock, ja. Og ønsket vel egentlig at Kids-platene skulle vært hardere enn de ble. I hvert fall «Sønner av Norge». Hvorfor det ble som det ble kan skyldes at vi brukte en produsent som ikke tilhørte vårt miljø. Det er jo ikke så greit, heller. Der satt vi i en studio-situasjon med 1000 watt lyd uten å skjønne hva som foregikk. Vi manglet erfaring. Det låt flott når vi hørte tapen i studio. Men det ble liksom annerledes på plate, ja.
Hvordan reagerte du på kritikernes temmelig brutale behandling av dere?
— Det gjorde ikke meg så mye. Bortsett fra kritikken av tekstene. Det var vondt å svelge. Jeg mener, engelske artister skriver like «meningsløse» tekster uten at noen reagerer. Vi skrev på norsk, og dermed tok de oss. Og det snakket om at vi ikke var ærlige, det var noe stort tull!
Du var vel den eneste i Kids som kritikerne behandlet med respekt. Verre var det for Dag. Alle hatet ham.
— Dag tok det nok litt hardt. Men han reiste seg igjen. Det skal litt til for å knekke Dag! Han har selvtillit!
Hvordan er det med din selvtillit? Jeg mener, det skulle gå tre år mellom Kids’ fall og din debut med Stage Dolls.
— Da Kids sprakk, tok jeg det med ro. Jeg var fed-up med popbransjen.
Fed-up? Hvorfor det?
— … (trekker litt på det) Nei … det er en snodig bransje. Ikke mye privatliv, nei. Det var greit nok mens det sto på, men etterpå … vel, jeg trengte litt ro.
Var det internt bråk som felte Kids?
— Nei. Vi var bare lei av hverandre. Husk, vi hadde bodd oppå hverandre i to-tre år. Sånt går ikke i lengden.
Og Kids døde. Hvordan var reaksjonen i plateselskapet? Sviktet de dere da dere plutselig ikke var så hete lenger?
— Nei, det gjorde de ikke. CBS behandlet oss veldig fint. Men jeg ser jo at alle ikke har det sånn. Det finnes jo artister som blir tatt dårlig vare på når det går tungt.
Var det aldri snakk om en tredje Kids-LP?
— Vi laget noen demo-låter. Det kom aldri lenger enn det.
Torstein avbryter seg selv:
— Kids på plate og Kids ute var to helt forskjellige ting. (stolt:) Jeg husker det var noen journalister fra Puls eller Nye Takter som dro til Sverige for å knekke oss da vi skulle spille der. De ble helt sjokka.
Han understreker at alle Kids-medlemmene står på god fot med hverandre.
— Vi spilte en konsert på Støren nå ved juletider. Bare sånn for gøy. Det gikk veldig fint.
Hva driver de andre med i dag?
— Svein jobber hos’n Åge (Aleksandersen). Dag’en kuler’n. Han lager låter, han. Og de andre spiller i The Beat Band. Sånn country-rock lag.
Heavyrocken har godt grep om Trøndelag. Hvorfor?
— Før var det Kids, Storm og en haug andre band. Vi var litt mer nøye med hvordan vi var på scenen enn vanlige danseband. Publikum ville ha noe ekstra. De nøyde seg ikke med bare lyd. Man må gi dem 100%.
Hva er det som gjør heavyrocken så attraktiv?
— Enkel musikkstil som går ut på knyttneven i været. Enkle midler. Når du spiller Dylan til en fyr, må’n sette seg ned og tenke. Mens AC/DC og alle de andre — der har du formen klar. Intro-sang-vers-solo. Og bandet skal se sånn og sånn ut.
Som Stage Dolls?
— (ler) Vi er’ke noe heavyrock band. Vi spiller straight rock … Tom Petty, Bryan Adams. Dessuten smiler vi på bildene!
Og så synger du om Jerry Lee Lewis!
— Ja, jeg hører mye på country-musikk. Det begynte etter at jeg hadde spilt med Holton/Steel-bandet.
Hvordan føles det å begynne på bar bakke igjen?
— Godt. Du kan ta av deg hammen, liksom. Under Kids-tida kunne jeg gå ned gata og høre sånn «Pssss!» overalt bak meg. (Tenksom:) Jeg har lært en del om hvordan det fungerer i denne bransjen. Å spille er bare en del av det. Du må være musiker, selger … alt mulig på en gang. Og jeg bestemte meg altså for å bygge meg opp igjen helt kult — ta det med ro.
Men var det meningen at det skulle ta så lang tid?
— Nei. Vi har hatt problemer med å få platekontrakt. Sendte demo’en til Oslo og fikk samme reaksjonen overalt: For hardt. De tenker i salgstall, hits. For dem er en plateutgivelse et produkt som bør ha et salgspotensiale på 50—60 000.
Hvordan har du livberget deg i disse årene?
— Har vært ute og spilt på danselokalet.
Fulgt Åges oppskrift: Ut og spell til dains!
— Ja. Men det har sine ulemper. Jobber på fire timer. Masse cover-versjoner. Reiser på opp til 50 mil for én jobb. Men jeg klager ikke, for vi kjører på en måte vår egen konsert. Det er jo grenser for hva slags cover-låter vi kan spille. Det går i Stones-klassikere. Kinks. Litt heavymetal som vi liker selv. ZZ Top … Vi spiller en del på rockeklubber også. Der kan det komme ti stykker for å høre på oss. Mens det kommer 400 på lokalet. Jeg skjønner ikke hvorfor folk rakker ned på det å spille til dans. Åge og mange andre har vist at det går an å spille til dans med den musikken du lager selv.
Hvordan er rocken nå i forhold til da Kids slo igjennom?
— Samme. Ingen utvikling. Du har synth-pop’en som egentlig er en utvikling innen ingeniør-bransjen. De har funnet opp et instrument som kan gjøre alt enklere enn før. Men det er ingen musikalsk utvikling. Og så har du country-revival. Grupper som kjører på Creedence Clearwater Revival. Det har jeg ikke noe til overs for. Jeg mener, garasje-bandene har vært der hele tiden. At John Fogerty som var stor rundt 1970 kan gjøre det igjen, viser at det ikke har vært noen utvikling. Velvet Underground-folkene holder det gående. Deep Purple er sammen igjen.
Hvilke ambisjoner hadde Kids?
— Å bli populære og selge plater.
Hvilke ambisjoner har Stage Dolls?
— Samme. Men denne gangen har vi ingen image. Vi lager popmusikk eller pop/rock eller hva du vil kalle det. Og jeg mener at det er fullt på høyde med utenlandske band som kjøpes her i landet.
Ingen image, sier du. Men du gjør jo noe med håret ditt før du går på scenen …?
— Håret rett til værs, mener du? Ja. Men det er ikke sånn piggsko og fire rader armbånd-image. Etter første låten har håret falt sammen likevel. (smiler:) Vår image er at vi ikke har noen image.
Torstein understreker at medlemmene av Stage Dolls er jevnbyrdige. De lager låtene sine sammen, og fremstår på scenen som en enhet.
Men, spør jeg, balladen på LP’en deres, While The Bombs Are Fallin’, dette fortvilte rop etter kjærlighet i en-verden-av-normer & lover & penger & hat & bomber — hvem kom med ideen til den?
— Det var meg.
Stage Dolls: “Soldier’s Gun” (Mercury) ****
Sterk start
Etter tre års ventetid er Torstein Flakne omsider tilbake på vinylfronten. Alle har liksom ventet noe fra den begavede Kids-gitaristen. Men hva? Trioen Stage Dolls’ kraftrock er svaret. Uomtvistelig forankret i Torsteins spente gitarstrenger. Mannen er ikke den typiske heavy-gitar-helten. Han er faktisk overraskende lite interessert i solo-sprading.
På «Soldier's Gun» holder han nesten hele veien udyret i tømme. Han ringer inn låtene og sparker dem infernalsk videre på et øs av slarkete, brutale akkorder. Og når han fargelegger, er det Keith Richards og ikke Ritchie Blackmore som er slektningen. Torstein er altså mest en hardtarbeidende og fantasifull rytmegitarist. Og han kler denne trioformen – gitar, bass, trommer – som hånd i hanske. Faktisk tetter han så stramt til og sparker så hardt fra at Terje Storli (bass) og Erlend Antonsen (trommer) slipper å jobbe livet av seg. Muligens havner de vel lavt i terrenget, de legger ikke den store fantasien for dagen og har en tendens til å slugge på det enkle.
Låtenes styrke er variasjonen og gjennomført bærende melodilinjer. Der det kreves mer enn et riff, leverer bandet refrenget og melodien som sitter. Og der et riff holder, plyndrer de det til døde – for eksempel «Left Foot Boogie» (og det føles godt!). Dessuten synger Torstein usedvanlig bra, en nasal, gjennomtrengende stemme som i de mest magiske partiene – for eksempel «Photograph», «Way Of The World» og «While The Bombs Are Fallin’» – minner ikke så lite om John Lennon.
Om platens hovedinntrykk er bluesy, oljet kraftrock, finnes her unntak. Den stille, klimprende balladen «While The Bombs Are Fallin’» (platens eneste) – der Torsteins stemme er utsøkt. Og tittelkuttet, LP’ens mest kommersielle øyeblikk, henter inn stemningen fra de keltiske heiene med hvirvlende krigstrommer og durende sekkepipegitar – ja, en blanding av Big Country og allsang-Slade.
Skjønt dette er en trio, gir LP’en neppe noe riktig bilde av Stage Dolls live. Torstein har lagt på mye gitar. Og bandet griper til hjelp fra utenforliggende krefter gjennom bruk av sax, keyboards, jentestemmer og slikt. Med hell. Absolutt med hell.
Det er på ingen måte en perfekt LP, dette. Du griper deg stadig i å høre hva gruppa kunne gjort med en del av låtene, muligheter som de aldri griper. Og enkelte ganger hangler hele kompet, kanskje er det punchet som mangler, kanskje en feil i lydbalansen, eller kanskje rett og slett for lite snert og oppfinnsomhet fra tromme/bass-seksjonen.
Tekstene er heller ikke all verden, om enn velmente i sin bekymrede tone der krig og hat og savnet etter kjærlighet går hånd i hånd med trioens store kjærlighet til rock’n rollen. Men de holder. Akkurat som musikken og låtene mer enn holder. Kanskje hadde jeg ventet meg enda litt mer fra Flakne. Samtidig må jeg applaudere Stage Dolls’ debut. I «Soldier's Gun» ligger store løfter for fremtiden.
(Det Nye, 14. mai 1985)
Ikke alle i Mortensens Forlag likte dette midtsideoppslaget i Det Nye. De godt voksne damene i sjette etasje var lettere sjokkert over den slitte trusestrikken til Torstein. (Foto: Arne Nordtømme)
“Norske jenter” anmeldt i august 1980, “Sønner av Norge” anmeldt i juli 1981. John Smith og jeg var ikke snille mot The Kids, det skal innrømmes. Men Det Nye-leserne elsket dem. Bare se under her:
Publisert i Det Nye, 10. mars 1981.