En reportasjereise gjennom eventyret, fra 1985 og beyond. Hentet fra Det Nye, som sto veldig nær da det smalt.

***A-HA fotografert før “Take On Me” tok av for alvor i USA. Sprekkfulle av selvtillit. Bildet ble tatt av Johs. Bøe for Det Nye.***

1985

Sex-symbol? Det driter jeg i!

En samtale med Morten Harket, Frognerseteren i september 1985

***Det Nye nr. 40, 1985. Foto: Johs. Bøe***

a-ha dro til England. Med alle sparepengene sine, en båndrull sanger, og en drøy porsjon selvtillit. To og et halvt år senere farer de oppover USAs HOT 100 — både single- og LP-listen. For første gang i historien er Norge representert på USAs hitlister. Men er Morten Harket forbløffet og ydmyk over suksessen? Nei. Holdningen er klar nok den: Dette visste vi hele tiden.
— Jeg visste allerede på flyet over til England at vi kom til å få kontrakt, gumler han over en tallerken elgfilet på Frognerseteren, Oslo. Vi bodde bra. Brukte opp alle pengene våre. Trodde vi skulle være stjerner innen sommeren 1983. Det slo jo ikke helt til.

En liten nedtur? Neida, a-ha levde ufortrødent videre på vissheten om suksess. Skjønt Morten og Magne måtte dra tilbake til Norge for å tjene inn mer penger. Og vinden blåste deres vei. En runde i et London-studio resulterte i manager med kontakter, og deretter publishing-avtale med velrenommerte ATV. Derfra bar det til prøvespilling for en håndfull plateselskaper. Alle interesserte.
— Vi fikk velge. Phonogram, CBS, RCA, WEA.

De valgte WEA. Kjempeavtale! Og på dette tidspunkt kom historien norske massemedia for øre. Store ord, store forventninger. Og påfølgende avmaktsfølelse da singlen deres ble utgitt i England uten resultat. Syrlige «hva sa vi»-kommentarer var uunngåelige.
— WEA bommet. Bare tull. De ga ut singlen uten å involvere seg på PR-siden. Og etter at vi hadde slått i Norge, tabbet de seg ut igjen. Vi hadde fem svære TV-intervjuer. Alt var klart. Bortsett fra platen. Den forelå ikke. Ingen PR nå heller. Vi var mektig harme, det var et slag i ansiktet, fornærmende.
England ønsket å sitte på gjerdet. Det var sannheten. De overlot ansvaret for a-has gjennombrudd til Warner Brothers i USA. Og amerikanerne gjorde i hvert fall sin del av jobben. Takket være en fenomenal og dyr video smalt a-ha rett inn på det amerikanske marked. Og nå er de der de hele tiden visste at de kom til å være. Til og med uten sånn glatt fasadeimage.
— Vi er en blanding av alt mulig rart. Litt scruffy, sånne småmugne klær — og samtidig gir vi ut en reinspikka pop-låt. Det blir jo en sterk kontrast. Utseendet vårt passer egentlig veldig bra til musikken vår — bortsett fra sånt som «Take On Me». Vi har aldri vært opphengt i sminke eller fashion.

Og nå begynner vår tur inn i Morten Harkets personlighet. For jeg bemerker hans uhyre kamera-bevissthet. Dette at han alltid poserer likedan på alle bilder, det samme skrå blikket fra en figur i fastfrosset positur.
— Det er jo mitt blikk, da! Men det kommer til å skje en del. Jeg er helt fersk foran kamera. Jeg vil bare lære litt, lære å bruke ansiktet mitt. Vil kjenne på ansiktet mitt hvilket uttrykk jeg har. Jeg vil kunne legge ansiktet helt bevisst i de folder jeg vil.

Ja, du har i hvert fall lært deg ett uttrykk!
— Det er mer spennende enn sånn rett forfra. Vi sliter ganske tungt med norske fotografer for å få dem til å ta bilder med litt fart i. Vanskelig. Kanskje vi kommer til å nekte å bli tatt bilder av. Heller gi dem våre egne.

Aldri helsestudio!

De remmene du har rundt håndleddet er også en bevisst detalj?
— Som alle klærne mine ellers, så vet jeg hva jeg har på meg!
Men ideen bak?
— Jeg liker det. De markerer … hånden … på en måte. Hendene og armer fascinerer meg. Kan være veldig uttrykksfulle.
Og muskelen du alltid sørger for å stramme?
— Det gjør jeg ikke! På coverbildet satt jeg bare sånn, det faller helt naturlig når du støtter deg til armen. Rein anatomi! (ler)
Du går i helsestudio?
— (inntrengende:) Få dette fram, altså: Jeg har aldri satt mine bein i et helsestudio, og kommer aldri til å gjøre det heller … tror jeg.
Du jogger, da?
— Nei.

Så ditt eneste sunnhetskort er at du ikke røker?
— Jeg klatrer litt i trær. Det er bra trening!
Hvor da?
— Nei, der hvor det er et tre som fascinerer meg, som ser bra ut.
Stammeklatring?
— Nei, det er for obskønt. Jeg holder meg ute på greinene. Det er en spesiell opplevelse å se en fugl sette seg på greinen under deg. Jeg kunne ha lyst til å … sitte der og vente på en fugl, og så skite på’n. (ler)
Eller en bikkje. De sviner til fortauer og parker til de grader!
— Jo, men tenk på hvor mye vi mennesker driter også …
Det går da bare i fjorden – til fiskene.
— (tvilende:) Jaaa. Jeg er dykker-entusiast, jeg. (ler) Det betyr ikke at jeg dykker mye, altså.

Motvilje mot å lære

Gått på kurs?
— Nei. Jeg har en egen motvilje mot å lære noe. Dumt. Men jeg har alltid strittet imot.
Lære å synge?
— Nei. Og der har jeg rett!
Si ikke det.
— Jo!
Uskolert som du er, kan du risikere at stemmen går.
— Nei. Jeg vet når jeg bruker’n feil.

Hvor mye bidrar du med i a-ha?
— Umulig å si. Pål skriver en låt. Og det gjør han helt alene. Samme med Magne. Og de kan gjøre noe sammen. Men så kommer det til små forandringer. Og låtene blir sterkt preget av at det er oss tre som spiller.
Men du?
— (unnvikende:) Jeg fikler litt på egen hånd.
Du mestrer ingen instrumenter?
— Jo!
Åh?
— Ja, for så vidt.
Hvilke?
— Jeg kan spille det jeg trenger å måtte spille.
På?
— Hva?
På?
— Nei, på det instrumentet jeg måtte trenge å spille. Det går ikke så mye på … det tekniske. Folk er så bundet i det tekniske, det å være utøver på et instrument. Men det er innstillingen du har til musikk generelt som betyr noe. Og den måten du møter et instrument på. Jeg tror jeg ganske lett kan lære meg et nytt instrument på forholdsvis kort tid. Nok til å kunne spille på det … og kanskje spille inn noen greier. Du må ikke være instrumentet underdanig, det er du som er master.
Hvilket instrument kan du sette deg ned med?
— Jeg spiller ikke noe … vet ikke, eh, jeg kan spille gitar … piano. Jeg kan nok sitte og underholde deg littegrann på gitar eller piano bare for gøy. Nok til at jeg kan lage låter på det.

***“Jeg leste noe Hamsun ganske nylig. Skulle ønske jeg leste mer. De store russerne for eksempel.***”

Man kan kunne alt!

Satt du aldri hjemme og fiklet som tenåring?
— Jo da, klart det! Jeg har spilt i band siden jeg var 16. Eller spilt og spilt … jeg har hatt band-prosjekter på gang med vyer og sånn.
Morten oppdaget rocken/pop’en med Uriah Heep. Da han var 16. Hvor befant han seg før 16?
— Ja, det kan du spørre om. Jeg drev med orkideer.
Hvor fikk du den interessen fra?
— Det kom pæng! Fikk skikkelig spyttkjertel i munnen, sånn du får når du blir over … excited eller hva det heter. Jeg fikk det samme med sommerfugler, ballett … og musikk. Musikken slo meg rett i bakken.
Har du danset ballett?
— Nei, men jeg trente littegrann. Dans fascinerer meg.
Og kunstmaling. Du er fascinert av meget, men du kan tross alt ikke få med deg alt!
— Det tror jeg kanskje man kan!
Du kan ikke mestre alt!
— Hva betyr det? Hva betyr det å mestre noe? Da kan man aldri mestre noenting!
Jo, men man må innskrenke seg.
— Jeg tror det er mulig for meg å gjøre karriere gjennom musikken og å fortsette med det, og samtidig gjøre karriere innen bildende kunst. Jeg tror jeg kan gjøre andre ting samtidig. Jeg bruker ikke så mye tid på de forskjellige tingene, men det skjer mer over kort tid, ganske intenst.

Hater røyking

Leser du?
— Altfor lite!
Siste bok du leste?
— Eh … Bagley. (Unnskyldende:) Det hender at jeg faller tilbake til noe sånt. Men jeg angrer når jeg nærmer meg slutten. Jeg føler: Nok et tomrom i min fortid fylles med ikkeno’.
Man slår tiden i hjel.
— Ja, og det er virkelig synd! Jeg leste noe Hamsun ganske nylig. Skulle ønske jeg leste mer. De store russerne for eksempel.
Dostojevski?
— Jeg har lest én eller to av ham. Husker ikke helt. «Idioten» leste jeg både på norsk og engelsk. Kafka har jeg aldri fått roa meg ned med. Pål har sans for ham!
Hvorfor leser så mange pop-stjerner litteratur av typen Bagley og lite annet?
— De er absorbert av sin egen verden. De klarer ikke å se ut. Kanskje vil de også være der.
Kanskje mangler de overskuddet som må til?
— Ja, men du får overskudd av å lese!
… det er bare så vanskelig å komme i gang?
— Ja … Jo! Det er riktig! Det er det! Kanskje det er derfor jeg ikke leser mer enn jeg gjør ...
Jeg leste i DET NYE at du ikke ville fotograferes med en røykpakke på bordet?
— Jeg ser ingen grunn til å bli avbildet ved siden av en røykpakke. Selv har jeg et klart forhold til røyking. Jeg hater det, kort og godt.
Har du røkt?
— Jeg vet hvordan det smaker, men ikke hvordan det smaker for en som har røkt en del allerede.
Enda verre!
— Sier du det? (ler) Ja, ja. Nå begynner jeg å bli interessert! Da må det jo være noe ved det! (ler)

Dere dro ut i den store verden som totalt ukjente — selv i Norge. Og vendte tilbake som stjerner. Hvordan har de tatt det i Oslos «in»-miljøer?
— Det var nok litt hardt å svelge for noen av de etablerte artistene. Og det er forståelig. Det skjedde liksom bak ryggen på dem. Men sånn er det. Når du er ute om kvelden, har du ti kniver i ryggen med én gang hvis du befinner deg oppe på stigen. Med én gang du begynner å slakke av litt, så ... kræsj! er det noen andre der for å ta plassen din. Forståelig, men egentlig synd. Det burde egentlig … egentlig er det sunt for norsk musikkmiljø at noen klarer det. Det burde tenne de andre, de burde synes det var dritkuult. Hoppe på karusellen selv, sette i gang og prøve å gjøre noe.
Er dere glidd inn i «in»-miljøet?
— Nei. Vi er på utsiden. Kanskje er det slik at noen tror vi ikke vil inn. Men det er ikke tilfelle, altså!
Hvordan føles det å være ansiktet i et popband?
— Jeg føler ikke at jeg er det! Jeg ha’kke vært klar over det før det ble påpekt.
Plager det deg?
— Littegranne, for jeg synes det er galt. a-ha er et band, et band med tre ansikter!

Alltid tiltrukket jenter

Har du merket at din nye tilværelse som pop-ansikt trekker til seg jenter?
— Ja, men det har jeg alltid gjort! På godt og ondt.
Men …
— Det er ikke riktig at jeg alltid har gjort det, men siden tenårene, så.
Er det forstyrrende at det er ansiktet og kjendis-statusen som trekker jentene, og ikke mennesket?
— Men det er så overflatisk. Det betyr lite — med mindre du er ute etter one night stands; det er store muligheter der. Men er du ute etter å treffe en person, et nytt menneske, går det ikke på den måten.
Redd for AIDS?
— Nei. Egentlig ikke. Tenker ikke på det. Blir jeg sjuk, så blir jeg sjuk. Men jeg regner ikke med at det blir AIDS. Jeg er ikke i faresonen der. Jeg er ikke av dem som stadig skifter partner.
Det er en ny trend det at man holder seg til fast partner?
— Hvor mye «trend» det er, vet jeg ikke. Sånn har det vært til alle tider. Det har vært trend noen år at man skal være «frigjort» og drive på egen hånd og skifte rundt. Men da ser man ikke lenger enn til sin egen nese. Og det har ikke noe med frihet å gjøre.
Hvordan reagerer du på at mange av DET NYEs lesere stemmer på deg som årets sex-symbol?
— Det driter jeg i! (ler) Hva betyr det? De ha’kke engang sett mitt legeme i sin fulle lengde, skikkelig. (ler)
Skal man forstå ...
— (avbryter:) Jeg har mistet noe av interessen for utseendet til jenter. Det forbauser og gleder meg. Jeg har funnet ut at jeg likegodt kan gå tur med en afghansk mynde som med en pen jente. Det ligger ikke i det i det hele tatt. Når du treffer en person som går skikkelig inn i deg, er utseendet noe av det første som mister sin betydning. Klart utseendet er viktig i vår bransje. Men så er det overflatisk også. Vi skal selges til et intetanende og sløvt publikum.

Seksuelt avhold

Har du vanskeligheter med å knytte deg til én person?
— Ja. Ideelt sett ønsker jeg å holde en … å være helt avholdende på det området. Bare treffes sosialt. Jeg liker godt bare å prate med en jente. Det trenger ikke ha noe med det seksuelle å gjøre. Ideelt sett vil jeg være helt avholdende. (pause) Det har jeg ikke greid helt. (forsiktig latter) Men jeg vet jeg har rett og at jeg bør være det. Det å ikke komme inn i noe nærmere forhold med en jente. Videreført kroppskontakt vil jeg holde meg unna.
Er du redd?
— Redd? Tja. Hvis det får utviklet seg, så kan det ganske raskt bli seksuell kontakt med jenta nå og da. Og med min vanlige overdrivelse, så går det raskt videre enn det. Det kan til og med forandre mitt syn på jenter, uvegerlig. Det vil ødelegge meg hvis jeg havner på den galeien.

Teologi — bare gresk

Hvordan i all verdens rike havnet du på Menighetsfakultetet?
— Jeg fikk 6 i kristendomskunnskap på gymnaset. Jeg hadde ikke noe valg. Det var kanskje stormannsgalskap, men jeg kunne tenke meg å... det hadde aldri falt meg inn å bli prest, det bare deiset på, det fascinerte meg. Jeg trodde det ville være den ideelle måten å komme inn i Bibelen på. Rent teologisk. Jeg ble skuffet. Det var en lang vei å gå. Til å begynne med lærte vi bare gresk.
Men kristen forble du.
— Jeg har opplevd Ånden. Den som engang har gjort det og forstått det og ikke koker det bort med at de var suggerert eller noe sånt...
(pause)
Var du med i kristne lag på ungdomsskolen?
— Ja. Da var jeg i formingen, lurte på mye rart. Jeg gjenkjente på en måte den tilliten jeg hadde som bitteliten. Og møtte det igjen ganske kraftig og brutalt i 17-årsalderen. Jeg visste da hva det var snakk om, hva jeg opplevde... (pause) Det er bare så vanskelig å si noe om sånne ting. Det er så individuelt. Du vil skjønne det når du opplever det og søker det.
Hvordan var de andre på fakultetet?
— Mye snålinger.
Skilte du deg ut?
— Ja, jeg hadde nesten halvmeter langt hår. Var mye ablegøyer med meg. Mye rart. Ble så inspirert av noen typer fra Stavanger. Tror faktisk jeg vedda med en av dem om at jeg skulle slå igjennom som artist.
Når var dette?
— I 1980 eller ’81.

Mortens Band Aid

Du sluttet. Var du desillusjonert?
— Jeg var desillusjonert fordi jeg spilte i et band som jeg hadde stor tiltro til. Et soul-band. Så ble jeg sparka ut. Det ble for intenst. Da hadde vi allerede vært på vei til ett eller annet u-land for å drive Band Aid. (ler) Jeg så et program på TV om problemene der nede, og det beveget meg kraftig. Jeg dro rett opp til bandet, holdt en flammende tale. Fikk alle med. Det var vel i 1980.
Og dere dro?
— Nei, vi ble stoppa. Vi dro ned til Utenriksdepartementet grytidlig. Stilte opp i parkaser, det vi hadde, gummistøvler og hele greia. Klar til å bli sendt ned for å ta et tak. Jeg hylte: Her sitter vi på feite ræva i Asker og lage meningsfylt musikk, mens ... Vi skulle dra ned dit og bli knocka helt ut og virkelig få det på kroppen. Men de ga oss masse bøtter med kaldt vann i blodet. På Utenriksdepartementet var de flaue. Der sto vi, ville betale reisa sjøl. Så dro vi til Røde Kors, NORAD, Kirkens Nødhjelp – fem steder. Og vendte slukøret hjem igjen. En del eldre. Vi skjønte at alt var låst politisk. Dessuten var det ikke mangel på arbeidskraft der nede.
Hva skjedde med bandet?
— De sparka meg. Ble vel redde for min manipulasjonskraft, trodde at jeg drev og lekte med dem. Det var jeg veldig desillusjonert over. Jeg var knekt. Det var det største slaget jeg hadde hatt på lenge.
Ble det mer studier da?
— Nei. Men det var da jeg lovet meg selv at jeg pokker meg skulle slå igjennom! Så gikk jeg i militæret. Jeg brukte det året på å finne ut om det var riktig av meg å nekte militæret på etisk grunnlag, eller ikke. Fant til slutt ut at jeg ikke kunne nekte.

Hard stolthet

Og snart fant Morten Magne og Pål. Musikk oppsto. Og drømmer om utlandet.
— Jeg følte meg sløv og daff, tung i pæra. Kjente hvor viktig det var å sette i gang med noe med sprut i. Noe med livsmot og humør.
Og nå er a-ha for verdensstjerner å regne. Uten å ha gitt en eneste konsert! Dere har jo gått stikk motsatt vei av det som er vanlig!
— Så går vi lenger enn det som er vanlig òg!
Det er sikkert mange som reagerer negativt på din selvsikkerhet. Noen vil endog kalle det arroganse.
— Men jeg er jo arrogant. Og jeg har en veldig hard stolthet.
Hvor mye skal til for å såre deg?
— Jeg tåler ikke å lese dritt om Pål og Magnes låter når jeg vet at de er bra sjæl. Jeg blir lettere såret på deres vegne enn på egne vegne. For det driter jeg i. Jeg vet hva jeg har selv, og hva som er riktig og galt der.
Du gikk til dette intervjuet uten fem øre i lommene. Du har ikke engang penger til bussen hjem! Og samtidig ligger du på hitlistene i USA!
— Det synger på siste verset med vår lutfattige tilværelse. I oktober er vi i gang med den nye LP’en, og da kommer neste forskudd. Nå selger vi, og vi kan leve på forskudd inntil vi begynner å ta ut penger. Ja, for akkurat det venter vi med til vi vet hvilke planer vi skal legge opp til skattemessig. Som det er, får vi en opplevelse som er få til del. Store kontraster. Fra meget beskjedne kår til å bo på de mest fasjonable hotellene i Amerika.
Hvor høyt ligger målet deres?
— Man kan jo ikke skyte forbi 1. plassen på hitlistene!
Og når skjer dere i England?
— De får venne seg til tanken på at de får a-ha sist. De dreit seg ut i starten.
Så det er deres hevn?
— Ja, det er en rein hevnaksjon. (ler) De hadde sjansen. De dreit seg ut.

1) Første utgave og versjon. Kun hit i Norge (helt til venstre). 2) Norsk forsøk på oppfølger (nr. 2 fra venstre). 3) Jeg hørte ingen verdenshit (i midten). 4) Britisk, etterpåklok utgave, og jeg hører en verdenshit (nr. 2 fra høyre). 5) LP’n, biceps galore (ytterst til høyre).

Det Nye nr. 1 1985( helt til venstre), Det Nye nr. 18 1985 (nr. 2 fra venstre), Det Nye nr. 27 1985 (nr. 2 fra høyre)(legendarisk) og Det Nye nr. 43 1985 (helt til høyre).

Neste gang:
Magne Furuholmen i fokus.

Vignett og outtake, foto Johs. Bøe

Scruffy hedning

En samtale med Magne Furuholmen, Majorstuen i september 1985

***Unge “blue eyes” gjør sin entrè. Det Nye nr. 41 1985. (Foto: Johs. Bøe)***

Magne Furuholmen har ennå ikke oppfattet hva som er i ferd med å skje. Han balanserer liksom mellom to vidt forskjellige virkeligheter. Den gode, gamle: Bo hjemme, fast jente, lite penger. Og den nye: Spenna gær’ne amerikanere som hyler på tre norske guttunger — tre askeladder som plutselig står der med kongsdattera og det halve kongerike rett rundt hjørnet.

Magne Furuholmen skrangler mine kronestykker, og jogger ut for å redde bilen fra parkometervaktene. Mens jeg bestiller mat til sulten super-stjerne. Sulten, men fattig. Ennå. Siste nytt fra USA bekrefter «Take On Me»s klatring mot toppen. Det er sant. Norsk band på full fart opp de amerikanske hitlistene. Tre norske nordmenn idoler for et marked på over 200 millioner mennesker. Og likevel er a-ha fattige som lus. Ennå. Magne ved bordet. Fillete dongeri, vilter frisyre, et sjenert smil om den brede munnen.

— Jeg har overskriften din klar, sier han. — Scruffy hedn;ng! Som en kontrast til Mortens Kristen og sunn, mener jeg …

Han er et ivrig intervju-objekt. Han formulerer seg med begeistring. Stadig på leting etter en eller annen fiffig uttalelse som kan oppsummere hans meninger og personlighet.

Rock med harpe!

Magne forteller om Bridges. Bandet han og Pål Waaktaar ledet før de traff Morten. Bandet som ga ut LP for egen regning. Et modig stykke vinyl som nok led av altfor mange løse tråder.
— På den tiden slapp vi løs alt. Vi hadde nettopp begynt å skrive låter for alvor. Med a-ha er det annerledes. Vi jobber meget strukturert i studio.

Bridges var tydelig Doors-influert?
— Ja, men så var vi også veldig Doors-influert. Vel, egentlig … vokalen, gitaren, keyboardsarbeidet ... vi var veldig influert av 60-årene. Jeg mener, vi hørte på Jimi Hendrix og Janis Joplin og alt det der. Vi hatet alt annet. Ti år etter at hippie-perioden var over, fløy vi rundt med slengbukser og blomsterskjorter.

— Pål og jeg dro til England ett år før a-ha. Bodde der i seks måneder. Prøvde å starte band med engelske musikere. Bass, trommer, keyboards og … harpe! Fikk tak i en harpist. Øvde sammen. Men harpisten ville være gitar-hero, så det skar seg.

— Vi prøvde alt vi kunne på å være originale. Men merket at alt var gjort, og alt var gjort som revival. Det er det mest negative med den engelske musikkbransjen. Av og til får du inntrykk av at de kryper opp sin egen rumpe.

— Selvopptatte ... Så vi ga opp det der. Satte inn ads i Melody Maker. Og ga opp for alvor. De eneste som svarte var 40 år gamle restauranteiere som ville spille på si’ eller skoleungdom og drop-outs.

Forandringen til det bedre inntrådte da dere traff Morten (Harket)?
— Ja, da fant vi endelig en felles plattform.

a-ha-LP’en inneholder hovedsakelig tempo-låter?
— Ja, det var mange flere tearjerkers på demo’n. Men etter så mange sad songs, får du lyst til å spille noe annet.

Ingen språk-puritaner

Du bruker mange engelske ord?
— (flau:) Virker kanskje litt teit. Det er kanskje best om du bytter dem ut med norske ord. Når du har bodd i England i to år og skriver på engelsk, blir det gjerne til at du benytter engelske slang-ord. Dessuten er jeg ikke puritansk i språket. Det er bedre jo flere utenlandske ord vi får inn. Jeg tror språket kommer til å vanne seg ut.

Du er stolt av tekstene deres?
— Ja, særlig Påls. Jeg synes ikke vi er sentimentale. Vi skriver låter som får følelsene i sving. Pål skriver gode tekster!

Skriver ikke du?
— Jo, men ikke de bra.

Dere tenker ikke så mye på image?
— Nei, vi holder oss moderate. Og det tror jeg er riktig, for da unngår vi slike trendy affærer som blir outdata på noen måneder. Morten er mer opptatt av hår og klær enn oss andre.

Han er bandets ansikt?
— (unnvikende:) Det er opp til massemedia hva og hvem de vil trekke fram.

Men liker Pål og du å se Morten i den rollen?
— Sånn ego-depping? Nei, vi tenker ikke på det. Morten gjør sitt for å promotere hele bandet. Selvfølgelig er det irriterende om du i en intervjusituasjon føler at du har noe på hjertet, men ikke blir spurt. Det er nok opp til Pål og meg å markere oss. Men vi kan si det slik: Så lenge Morten får oppmerksomhet, får bandet oppmerksomhet.

Pinlig å skrive autografer

Er du like entusiastisk som Morten over låtene deres?
— Mye mer!

Din rolle i bandet?
— Det har jeg ikke noe syn på. Vi fungerer slik at vi balanserer hverandre. Oppstår det uenighet mellom to, opptrer den tredje som megler. I bandet er det Pål og jeg som spiller alle instrumentene. Hvem som spiller hva er hipp som happ.

Du er blitt media-figur og pop-idol. Hvordan opplever du det?
— Det er like pinlig for meg som for fansen når de ber om en autograf. Ikke det at det plager meg. Jeg mener, det er for tidlig å skissere fordeler og ulemper. Vi er bare tre guttunger som har laget en LP som folk vil kjøpe. Plutselig sitter du der og skal uttale deg i hytt og vær. Fremover risikerer vi selvsagt å få en annen form for privatliv, vi må antakelig skjerme det mer, forsvare det. Foreløpig er det ikke noe problem. Jeg blir ikke gjenkjent på gaten sånn som Morten.

Ditt inntrykk av norsk musikkmiljø?
— Kjenner innmari lite til det. Er bare på hils med noen få, sånn som Marius Müller — og det kommer av at jeg hadde mora hans som lærer på ungdomsskolen. Vi har ingen spesiell tilknytning til musikkmiljøet her. Først nå forsøker vi å jobbe oss inn. På meg virker den norske kjendiselitens image innadvendt og lukket. Fordi du er kjent, får du liksom et spesielt forhold til en annen som er kjent. Latterlig, synes jeg.

Merket noe til misunnelse?
— (glad:) Overraskende stor bredde på de publikasjonene som liker oss. Vi hadde ventet spydspisser, men har fått ganske rettferdig behandling.
— Vi ble ikke innbudt til det norske Band Aid-prosjektet, og det var vi skuffa over. Ble visst ikke regnet som norske ... Men, men. Sånt får vi sjansen til senere.

Fattige verdensstjerner

Hvor gammel er du, og hvor lenge har du spilt?
— Jeg er 22, og var 11 da jeg begynte. Fikk være med i det første bandet fordi jeg hadde gitar, forsterker og sangmik. Sang Raindrops Keep Falling On My Head ... og Nazareths Sunshine — den var enkel, for den gikk i D-dur hele tiden.

Spent på det som foregår med dere i USA?
— Ja, når Terry Slater (manageren) ringer for å gi oss de siste plasseringene, er jeg det. Men … jeg har liksom et sånt avstandsforhold til det ennå. Vi er her, mens det skjer der borte. Vi får høre om det, men opplever det ikke sjæl.

Hvordan opplevde dere det da platene gikk inn på listene?
— Vet ikke ... hadde vi hatt penger, ville vi feira det. Men vi har ingenting! Får bare litt i hånda av Terry med ujevne mellomrom. Alt ettersom det går bra eller dårlig for ham. 50 pund gangen, og det er ikke stort.

(Magne vrenger lommene for å illustrere. Det faller bark og rusk ut)

Hva er det?
— Nei, jeg har klatret ...

Klatret? Driver du også og klatrer i trær?!?
— Nei, jeg klatrer ikke for moro skyld. Det er bare Morten som har tid til det.

a-has Ringo og ekteskap

Du bor hjemme?
— Ja. Det er ikke så mange stedene du kan bo for 50 pund i måneden.

Og du er sammen med ei jente?
— Ja, vi har holdt sammen i fire år. Men det betyr ikke at jeg har tro på ekteskapet og kjernefamilien.

Hvorfor?
— Neeei ... Jeg tror i hvert fall ikke at ekteskap er en samlivsform som egner seg for alle. Samboer ... eh, det er best om man først bor sammen og prøver, før man går videre.

Du sa innledningsvis at du var scruffy?
— Ja, det er influert av en uttalelse Ringo kom med da The Beatles fikk inn pengene for de første platene sine: «What’s a scruff like me doin’ with this lot?».

Ringo? Er du a-has Ringo?
— Ja. På en måte. Ikke at jeg ser på meg selv som en bølle i fine sirkler, altså. Dessuten var han bedre på trommer enn meg.

Glamour?
— Ikke meg.

**En må være Ringo, i *a-ha* ble det Magne.**

Ingen idoler

Forbilder?
— Det har alltid vært sånn at jeg har likt dem jeg ikke identifiserer meg med. Jeg har ingen trang til å identifisere meg med noen. (nølende:) Det er mulig jeg identifiserte meg med Jimi Hendrix da jeg tok på meg bukser med en og en halv meter sleng i 7. klasse. Men jeg tror på individualismen. Ingen er unike, men ...

Har du aldri hatt idoler?!
— Aldri noe sånt James Dean-kompleks. Kanskje en stund Jim Morrison. Han betydde en del for meg utviklingsmessig. I puberteten er det jo sånn at du blir påvirka av det du leser og hører. Det ble vel jeg også. Men jeg er mot dyrking av helter. Antihelter er mye mer interessante. Så lenge de ikke blir stereotype helter. De jeg eventuelt har idolisert er nære venner.

Har du det? Nære venner, altså?
— Ja, og for meg er det de viktigste personene. Det blir vanskeligere og vanskeligere å finne venner — dette er ikke sentimentalt pissprat! — det er … vanskelig ...
(med nordnorsk uttale:) Jeg ville sagt noe om sosialt rollespill. De gangene jeg føler at jeg utfolder meg fritt, er i de situasjonene hvor jeg er i kontakt med nære venner. Det er da jeg utvikler meg.

Tror ikke på Gud

Ateist eller troende?
— Troende og troende. Jeg tror ikke på en sånn Bibel-Gud. Jeg tviler mer enn jeg tror.

Hvordan forholder du deg da til Mortens meninger?
— Skarpe kontraster skaper kreativitet.

Gud på en a-ha plate?
— Jeg har ingen motforestillinger til det. Vi har dannet en felles grunn. Derfra kan vi utvikle oss i forskjellige retninger. Om Morten vil synge en gospel-tekst, får han skrive den selv. Jeg gjør det ikke. Så enkelt er det.

Hva skriver du om?
— Jeg har bare skrevet tre hittil. Men jeg har tenkt å skrive mer. Liker en sånn knapp form ...

Heller stor i kjeften

Vil du beskrive deg selv som enkel?
— Ja, men bare for å komme andre i forkjøpet. Her har jeg en uttalelse du kan bruke: Det er bedre å være stor i kjeften enn å være gjennomtenkt. Eller, nei! Vent! Her har du den: Jeg har ikke råd til å være kritisk til det jeg sier. Eh ... nei, her: Heller si alt og satse på at noe av det er fornuftig. Er den bra?

— Det må være greit å intervjue oss. Vi lar oss lede ut i fristelse og vel så det. (ler) Men vi er’ke blærete, egentlig! Selv om folk får det inntrykket.
(Han lenser mer bjørkestøv fra lommene.)
— Hobbyen min er å teste folks tålmodighet.

Du flagrer ikke fra det ene til det andre, da, sånn som Morten?
— Jeg har også drevet med alt, bortsett fra orkideer. Jeg har drevet med alt fra frimerker til ...

Windsurfing og god litteratur

Leser du?
— Innmari lite. Men jeg forsøker å lese skikkelige bøker. Sånne som det står «classics» på, Penguin Classics. Pål har med seg bøker overalt, og jeg låner av ham. Har fått med meg en del litteratur som er ål’reit.

Bagley?
— Det tror jeg aldri jeg har lest. Synes ikke det er no’ vits i når jeg leser såpass lite som jeg gjør. De fleste bøkene jeg leser er for øvrig på engelsk.

Du tok engelsklinjen?
— Engelsk med fransk. Pål var ferdig ett år før meg, så han måtte vente på meg.

***Mens dette intervjuet pågikk var ennå ikke “Take On Me” blitt en verdenshit, men den nærmet seg. Her den amerikanske utgaven som den dagen fortsatt lå utenfor TOP 20, på 21. plass.***

Andre interesser?
— Power sports. Rally. Det virker fristende. Ingen av oss liker fotball — på tross av at vi bodde så lenge i England. Jeg har drevet litt med tennis. Jeg foretrekker sport du kan drive med aleine. Windsurfing for eksempel. Jeg er ikke så veldig god, men ... Jeg liker cheap thrills.

Sier Magne, og spaserer mysende ut i sollyset. Mett, berømt og fattig. Og lyser voldsomt opp når han får øye på Peters spenstige motorsykkel. En diger, rød 600 cc cross-greie.
— Åh! Få prøve!

Peter avslår søknaden kjapt og ufordragelig.
— Men jeg har lappen!

Peter forlanger å få se den, og griner foraktelig på snyteskaftet. Standard sertifikat uten rett til å kjøre motorsykkel.

Magne ivrig opp på maskinen. Munnen formet til en våt, sprutende trut. Får lov til å trå den i gang, men ikke kjøre. Ikke før a-ha er inne på TOP 20 i USA, sier Peter dristig.

Men den som ler sist, ler best! Peter skylder Magne en motorsykkeltur. “Take On Me” gikk inn på TOP 20 (på 17. plass) uken etter denne samtalen, 14. september 1985.

***Og her vant Magne retten til å prøve Peters motorsykkel. Billboard-listen 14. september 1985.***

Neste gang: Pål Waaktaar i fokus

Vi laget frisbee av Dollie

En samtale med Pål Waataar i Oslo, september 1985

***Fra Det Nye nr. 41, 1985. (Foto: Warner Brothers)***

Pål Waaktaars uttrykk er vanskelig å tolke. Han sitter i sofaen, smal og lukket. Smilet om munnen. Sky eller på vakt? Vek eller lurende ærgjerrig? Samtalene med Morten og Magne ga meg inntrykk av at Pål er a-has dype, tenkende ledd. Den beleste, den mystiske. Hvordan skal jeg angripe ham? Samtalen begynner på nøytral grunn. Jeg nevner Magnes uttalelse om at Pål (som er ett år eldre enn Magne) måtte vente ett år på å realisere deres band-planer, mens Magne tok artium.

— Det var drit kjedelig å vente, innrømmer Pål. Jeg gikk rundt og lekte Hamsun. Satt på kafeer og skrev de diktene. Var fast bestemt på å gi ut diktsamling. Da vi omsider dro til London, hadde jeg kofferten full av skriveriene mine. Og jeg skrev masse i England også. Men da vi skulle hjem, kunne jeg ikke ta med diktene, det var altfor mye papir, så jeg pakket dem ned i en stresskoffert og gjemte dem på taket av leiegården vi bodde i — under en lem.

De var ikke der da de kom tilbake.
— Jeg tror det var den sure heksa, gårdsbestyreren eller hva det heter, sure heksa. Hun hadde sikkert sprettet kofferten og pælma hele greia da hun oppdaget at den ikke inneholdt noe verdifullt.

Farvel dikteren Pål Waaktaar?
— Nei, jeg har klart å rekonstruere en del. Noe har jeg arbeidet inn i a-has tekster. På engelsk riktignok.

Når fikk han dikter-ambisjonene?
— Sikkert på gymnaset. Plutselig ville jeg at Magne skulle skrive melodiene, mens jeg tok meg av tekstene. Men så kom den gamle kløa igjen.

Magne og Pål ledet bandet Bridges. De ga ut en selvfinansiert LP, “Fakkeltog”, før det sprakk og England lokket.
— En OK LP å ha laget. Vi var 17—18 år. Syntes det var om å gjøre å presse flest mulig sanger inn på plata. Flest mulig ideer i hver sang. Du bør høre på tekstene der.

Pål omtaler dem ikke uten stolthet.
— Det er bedre å ha en sånn plate lurende i bakgrunnen enn en glatt. Kredibilitet. (pause) Jeg har ennå 100 eksemplarer hjemme. (ler) Vi solgte bare 600 alt i alt. Den kom på etiketten Våkenatt — vårt selskap. (ler)

Navnet rappet vi fra Gunvor Hofmo. Var total fan av henne.

Dollie som frisbee

Spilte Bridges noen gang ute?
— Vi spilte 20 minutter på Chateau Neuf i forbindelse med et arrangement som IAB, en interesseorganisasjon for amatør-band, sto for. Og så var vi med i NM i Rock to ganger. Og spilte sammen med Kjøtt på Dovrehallen. (ler) Du skulle sett! Punkerne danset vals til oss! Det var ganske stilig.

— Etter den konserten fikk vi tilbud om å være backingband for Dollie!

Ole Sørli (sjefen for Notabene Records, og mannen bak Dollie) kontaktet dere?
— Ja, han kom bort og sa: Stikk oppom kontoret mitt i morgen. Vi hadde de forventningene. Trodde at vi hadde gjort det, ikke sant, og ble så skuffa da han sa hva det gjaldt. Vi sa blankt nei, diskuterte det ikke engang. Så fikk vi hver vår Dollie-plate som Morten* laget frisbee av utafor. Han slengte den av sted akkurat da Ole kom kjørende ut. Jeg vet ikke om han så det ... Men Ole hjalp oss, han ga oss adressen til klubber i Hamburg vi kunne dra til. (ler syrlig) Backingband for Dollie! Tenk på det! Vi hadde aldri hørt om dem før. Avslo blankt. Men så viste'n oss bilder av jentene, og da begynte Viggo å tvile ...

*Morten var ikke med i Bridges, så her forsnakket Pål seg, det må ha vært Magne - eller eventuelt Viggo eller Øystein, som laget freesbee av Dollie.

60-åra kom i 1978

Så Ole Sørli gikk glipp av a-ha?
— Nei, Bridges. Og om jeg skal være ærlig, tror jeg det var få som hadde signa oss på den tida. Vi var forresten i kontakt med ett selskap til. Strawberry. De ville lansere oss som The Doors.

Ja, Bridges-platen låter unektelig en smule som Doors. Og stemmen din var ganske lik Jim Morrisons?
— Ja. (dypere røst:) Ja.

Hvorfor Doors så lenge etter Morrisons død?
— 60-åra traff Manglerud først i 1978. I hvert fall Magne og meg …

— I klasserommet hang jeg opp Jimi Hendrix-plakater og de hippi-quotene. Det falt ikke i god jord på Nordstrand Gymnas.
Var dere helt fjerne?
— Ja, vi var fjerne. (ler) Da vi var i England med Inter-Rail så vi en Jimi Hendrix-film — med The Doors som forfilm. Og ved juletider skrev vi en låt som minnet helt om «The End». Det ble mindre av 60-årene etter det, etter at vi oppdaget The Doors. Så ble det The Beatles. Melodiene. Da var image og forgudingen borte. Bare melodiene sto igjen.

Du kan din The Doors utenat?
— Ja. Har spilt platene så mange ganger at hvor som helst stiften detter ned, så vet jeg akkurat hva som kommer. I England gikk platespilleren eller radioen nonstop. Magne liker å ha det durende på mens han leser. Akkurat det er ikke jeg begeistret for. Vi hadde den krangelen om hvor mye radioen skulle stå på.

Alle har en fortid. Dette er Pål og Magnes.

Brevkurs i russisk

Du er belest?
— Jeg leste ikke én bok før jeg var ferdig med alt som het skole. Skyldes vel norsklæreren på gymnaset. Han gjorde sitt til at jeg ikke rørte bøkene som var pensum. Men da jeg ble 19–20, fikk saken helt … ble helt … eh ... jeg kjøpte bøker omtrent hver dag. Følte at jeg hadde fått med meg så lite i skoletida. Jeg kjøpte Penguin Classics ... alle klassikerne. Leste alt av Dostojevski. Leste i det hele tatt særlig russiske forfattere. Tok til og med brevkurs i russisk for å kunne lese dem på originalspråket. Men jeg kom ikke så langt. Alfabetet og sånt.

Ditt forhold til Dostojevski?
— Bøkene hans kan leses på så mange forskjellige måter. Det er spennings-bøker. Alle handler om mord. Og samtidig er de dyptpløyende psykologiske verker.
— Og så leste jeg Franz Kafka. Ble kjempeimponert over hvor sterk han var. Han hadde fast jobb hele dagen, skrev hele natta, sov minimalt.

Du leser din litteratur på engelsk?
— Ja. Alt sammen. Hamsun også. Jeg bodde jo i London, så da falt det naturlig.

Leser du like meget nå?
— Nei, får ikke tid. Jeg bruker lang tid på å lese en bok, og har så mye å gjøre. Likevel. Bøker er for meg den viktigste inspirasjonskilden, og får jeg ikke input, kan jeg ikke skape.
— a-ha tar all min tid nå. Og jeg blir sliten, har ikke energi til å sette meg ned og lese.

Nøkkelbøker, nøkkelforfattere.

Det nye Rolling Stones

Var du like sikker som Morten og Magne på at a-ha skulle slå?
— Ikke mindre sikker, er jeg redd, heller mer. Jeg er sikker på oss tre ... Jeg var alltid sikker på Magne. Jeg behøver bare si et par ord, og han skjønner resten. Og Morten synger jo bedre enn ...
… deg?
— … meg (ler) … og alle andre. Han kan variere stemmen så mye. Fra «Train Of Thought» til «Take On Me». Og da trenger man ikke flere vokalister.

Vil ikke du synge?
— Jeg tar en trall av og til. (ler) Jeg synger jo backing og harmoni.

Hvor langt fram tør du se?
— Jeg tror vi kan levere ganske mange album før publikum går lei. Vi blir vel en av de 20-år-som-band banda. Det nye Rolling Stones.

Tror på julenissen

Kommer diktsamlingen din?
— Den kommer. Men ikke en sånn straight diktsamling. Jeg har lyst på en bok med alt mulig oppi. Må være litt exciting. (ler)

Skriver du ennå på norsk?
— Ja, men det er for det meste sprøyt. Alt jeg gjør går inn i a-ha. Det er blitt mer enn jeg hadde trodd det skulle bli …

Ditt syn på massemedias eksponering av Morten?
— Det er ikke blitt så mye som jeg hadde trodd. Men … videoen vår, der har Magne og jeg bare en gjesteopptreden. (ler) Nei, det vil jevne seg ut med tiden.

Men er det så farlig om Morten blir et ansikt utad. Slik er det jo i de fleste band. Ta Mick Jaggers rolle i Rolling Stones?
— Men vi har for eksempel tre helt forskjellige syn på religion og politikk. Og da vil det være galt om bare Morten uttaler seg.

Tre forskjellige syn, sier du? Det var interessant. Morten er kristen, Magne ateist. Hva er du da?
— (ler flatt) Ikke tre forskjellige, da. Men forskjellige. Jeg er ikke religiøs. Jeg tror på julenissen.

Det var religionen. Du nevnte også politikk. Ditt syn?
— Det vil jeg ikke si noe om.

Men du sa nettopp at det var viktig at dere alle fikk uttale dere om religion og politikk?
— Jo, men jeg tror jeg vil vente. Jeg mente at etter hvert kommer det til å skje at vi skal stå for alt mulig. Og da er det viktig at alle kommer til orde. (pause) Jeg synes det er flott at Morten er så religiøs som han er. Der har du kjemien i bandet.

Ingen idoler, bare konkurrenter

Hører du på musikk?
— Jeg hører. Men ikke så mye at jeg aner hva vi konkurrerer med i Amerika. Vi er forbi perioden med et kjempeintenst forhold til band og idoler. Nå er alle bare konkurrenter.
— Jeg har hørt veldig mye på Grieg i det siste. Kanskje det er noe for overskriften din: «Den nye Grieg»?

Dere hevder alle sammen at dere visste at dere kom til å slå. Siden dere visste det, kan dere ikke ha følt meget til glede og begeistring da det endelig skjedde. Mer hva-sa-vi skadefryd. Eller?
— Vi visste det, men da det skjedde, så visste vi det ikke likevel. Når jeg tenker tilbake på alle krisene vi har vært igjennom ... jeg skjønner ikke hvordan vi orket å dra tilbake til England etter seks måneder uten én eneste positiv reaksjon. Jeg blir helt sliten ved tanken.

Snur seg og hvisker

Bor du hjemme?
— Jeg bor ’fremdeles i England. Jeg er i Norge på ferie.

Hvordan oppleves stjerne-tilværelsen i Norge?
— Det blir stadig flere hevete øyenbryn ute på gata. Men det er skjedd først nå. Det er utrolig hvor lang tid det tar før folk blir oppmerksomme.

Og hvordan er det å bli gjenkjent på gata?
— Nordmenn er annerledes, ikke så mye vræl som i England. De venter til du har gått forbi, så snur de seg og hvisker.
Hvordan liker du det?
— Kommer an på humøret.

Hvordan reagerer norsk musikk-bransje på suksessen deres?
— I starten følte jeg at det var sånn: Norsk musikkliv har ingen tro på a-ha. Vi hørte i hvert fall rykter i den stilen. Etter det første fremstøtet i England, fikk vi masse spydige kommentarer fra journalistene. Nå er det en annen dans. Men jeg skjønner godt at de var skeptiske etter alle lanseringene av norske band.

Dere ble ikke invitert til å delta på Etiopia-platen «Sammen for livet»?
— (forsiktig:) Vi sto klare. Vi var hjemme. Men fikk ingen forespørsel. Dem om det. Uansett hva folk skriver og mener, uansett hva NRK gjør, så trenger vi ikke å måtte knipe det i oss. Vi er heldige, vi har et marked utenfor Norge. At vi sa ifra da NRK bare viste halvparten av videoen vår, har vi fått god respons på.

— Jeg vet ikke, jeg. Vi har åpnet en del sluser her hjemme. Selskapene er mer villige til å gi kontrakter enn da vi dro. Og det virker som en del nye band har noen glimt av a-ha. Plutselig er det ikke ti mann i bandet lenger. Og de spiller inn låter først. Har en plan bak det de gjør. De går ikke så mye rundt i sirkler som vi gjorde på Bridges-tida.

Påls sang om vinden

Hva slags instrument begynte du egentlig med?
— Jeg begynte med å mase om å få et orgel, men det fikk jeg aldri. Så laget jeg meg trommer selv. Siden kjøpte jeg et trommesett til 400 kroner. Magne og jeg bar det over til blokken over gata, øvde to ganger uka. Jeg var vel 12 år omtrent. (tenker)
— Før alt dette laget jeg noen melodier på blokkfløyte. Min første sang het: «Jeg synger min sang om vinden». (ler) Magne synger den nå og da.

Men du var altså trommeslager?
— Ja, men det var slitsomt å sitte bak trommene og ikke få være med på selve tonene. Dermed begynte jeg å spille gitar. Så sang og gitar. Så bass. Og da vi dro til England, lærte Magne meg keyboards.

Tid til kone og kino

Får du tid til privatliv?
— (ironisk:) Om jeg får tid til kone og fem unger? Hm. Får jeg tid til ungene, tro?

Jeg mente ikke bare slikt! Får du tid til å drive med noe som ikke har med a-ha å gjøre?
— Jeg går mye på kino. Og så er jeg jo på ferie, da. Selv om jeg aldri har hatt så lite feriestemning. Intervjuer hele dagen ...

Dere kommer til å måtte føre et omstreifende liv fremover?
— Ja, men det er det vi liker. Å gjøre og å se mest mulig. Det usikre passer oss bra. Vi har aldri likt å legge planer fremover, det er ikke exciting … for oss. Hadde vi likt å ha det safe, ville vi aldri klart å holde ut i London. Der var det én sum, ett beløp som vi måtte skaffe til veie hver uke: husleia. Maten kunne vi alltids jenke på. (pause)
— Så fikk vi telefon, og gikk konkurs. Da regningen kom, trodde vi det var 2000 kroner, ikke sant? Men så sier Magne: 2000 pund! Vi ble ikke ferdig med nedbetalingen før nå nylig!

***Veien til Amerika. Johs. Bøes lekre a-ha-foto laget for Det Nye, og benyttet første gang i denne intervju-serien.***

“Take On Me” hadde bare så vidt nådd TOP 20 på Billboard da jeg gjorde Pål-intervjuet. 1. plass nådde den ikke før 19. oktober, seks dager etter at Pål-intervjuet ble publisert. Ganske god timing. Jeg må si det. Og dette fra en som ikke hørte en verdenshit engang.

GRATULERER A-HA - DERE ER KONGER!

Da tre norske unggutter nådde the toppermost of the poppermost, nr. 1 på Billboard

***“The looks of a winner”, Peter Nagys blinkskudd, tatt i London før smellet, før alt skjedde, den gang Morten og Pål ikke engang hadde råd til nye olabukser.***

Artikkel i Det Nye nr. 44, 27. oktober 1985

Først falt USA, det vanskeligste platemarkedet av alle. Nå strømmer «Take On Me» fra toppen av alle verdens hitlister. Og DET NYE kan bare gratulere Morten, Magne & Pål. Dere fikk rett, gutter, det gikk som dere spådde!

A -ha-ha-ha! Hva sa dere! Dere har all grunn til å være skadefro, gutter! Ingen trodde på dere da dere lovet oss gull og grønne skoger for et par år siden. Ingen gadd annet enn å snøfte da «Take On Me» nådde 1 .plass i Norge i fjor. For hvor ble det av den lovede suksess i England? Vi har alle fasiten, og fasiten forteller oss at norske artister aldri slår an utenlands. Spesielt ikke ufordragelige oppkomlinger som er så arrogante at de ikke engang gidder trå barneskoene på det hjemlige marked, men sporenstreks stikker til England for å høste feite platekontrakter.

Og mens Norge trakk på skuldrene av a-has manglende gjennombrudd i England (og jeg omtalte «Take On Me» i DET NYE med følgende bevingete ord: «Jeg hører ingen verdenshit …»!), tok Morten, Magne & Pål highway'en rett til topps i verdens viktigste og største platemarked: USA. Rett foran nesen på — ikke bare oss, men — Madonna, Stevie Wonder, Wham! og hvem det nå var. Større enn et olympisk gull. a-ha traff No.1 med et brak. For første gang i verdenshistorien kunne det norske flagg heises fra toppen av Billboards Hot 100.

Jeg erindrer mitt intervju med Morten Harket som gikk av stabelen mens «Take On Me» ennå ikke hadde brutt seg inn på TOP 40. Jeg stilte ham et spørsmål og fikk et svar. Av en eller annen grunn lot jeg det ikke komme på trykk: Dere har selvfølgelig et mål. Hvor høyt skyter dere?
— Man kan ikke skyte forbi 1. plass.

Svaret avgitt med den største selvfølgelighet. Morten trodde på 1. plassen. Akkurat som a-ha hele tiden har trodd på seg selv med en kraft som kan få fjell til å forandre adresse. Alle tre var bitre på England da jeg snakket med dem. En bitterhet som var oppblandet med ikke ubetydelige deler skadefryd. Skurkene visste at det bare var et tidsspørsmål før England falt. Og jammen fikk de rett. Der også!

Denne a-has klokketro på seg selv er det desidert mest forbilledlige norsk pop har opplevd noensinne. Vi kan bare ta hatten av for trioen og håpe at så mange som mulig nå lar seg inspirere til å opparbeide nettopp denne uslåelige innstillingen.

Det er ikke på passet stjerner kjennes, men på innstillingen. Og det er ikke lenger tilstrekkelig å bortforklare a-has eventyrlige suksess med en knallgod video. Tilfeldighetene kan ikke få skylden når tre mann har slitt så lenge for og snakket så mye om sin internasjonale suksess. Videoen utløste noe. Men det måtte komme før eller siden. a-ha har rett og slett det som skal til.

Å nå toppen i USA er noe alle artister har drømt om og drømmer om. Men bare et fåtall får oppleve det. Fra Skandinavia finnes der bare tre navn.

Björn Skifs nådde 1. plass i 1974 med «Hooked On A Feeling» under navnet Blue Swede (oppfølgeren, «Never My Love», nådde 7.plass). ABBA klarte det i 1977 med «Dancing Queen» (og hadde ytterligere tre singler inne på TOP 10). Og nå sist er altså a-ha i gang.

For å illustrere hvor sterk a-has bedrift er: Stornavn som Beach Boys, David Bowie, John Lennon, Queen, Four Tops, Billy Joel, Doors og Chicago har bare nådd 1. plass to ganger hver.

Culture Club klarte det bare én gang. Det samme gjelder Dire Straits («Money For Nothing»). Eurythmics. Toto. Van Halen. Fleetwood Mac. The Police. Aretha Franklin.

Creedence Clearwater Revival klarte det aldri. Heller ikke Bob Dylan. Eller Electric Light Orchestra. Eller The Kinks. Cliff Richard. Roxy Music. Bruce Springsteen. The Who. Og videre i det uendelige.

Det eneste som ligger vel langt fremme for a-ha er The Beatles som står notert med 21 1. plasser.

Ett er sikkert. Morten, Magne & Pål har skrevet seg inn på pop-historiens mest eksklusive liste for all ettertid. Og det er ingenting som sier at det stopper her.

Morsomt er det at guttenes første tanker da 1.plassen lyste fra USA, og England falt med et brak, var at de ville slå The Monroes i Norge! Se det. Når Askeladden står der med prinsessen og det halve kongeriket, får han lyst på en geitostskive hjemme hos ho mor.

Jeg tror ikke vi behøver engste oss for at a-ha skal miste bakkekontakten!

***Fra Johs. Bøes billedserie, tatt da “Take On Me” var begynt å putre nederst i Billboard-systemet, på vei opp.***

1986

Ikke så mye om a-ha i Det Nye i 1986, bortsett fra plateanmeldelser.

a-ha: The Sun Always Shine On T.V. (WEA 928 846-7). *****
Begynner som en vakker, sval ballade for å riste infernalsk løs når synth-maskineriet slipper til for alvor. En langt mer høyreist og avansert låt enn «Take On Me», ikke fullt så umiddelbar. Men den kommer. Veldig!
***(Det Nye nr. 12, 18. mars 1986)***

a-ha: Train Of Thought (Wea 928 736-7). ****

Oppjaget og tikkende komp driver adrenalinen ut i blodet. En tung dasj lengselsfull synth svaler ned bakgrunnen. Mens Morten presser stemmen for styrke, og vinner. Umiddelbar sak, men ikke på høyde med de to foregående singlene.
***(Det Nye nr. 23, 30. mai 1986)***

Pål Waaktaar på alvor

A-Ha: “Scoundrel Days” (Warner Bros.) ******

«Selvsagt handler det fortsatt om pompøs og fullstendig ufarlig popmusikk, kalkulert og strømlinjeformet ned til minste detalj ...» Nærmere en kritisk analyse kom aldri musikkavisen Beat da den nylig overøste a-has nye LP med superlativer. I samme nummer ble Åge Aleksandersens «Eldorado» sablet ned i full bredde, hovedsakelig dreide det seg der om tekstene — anmelderen brukte bare noen ytterst få ord på musikken. a-ha, derimot, skrytes opp i skyene og ene og alene i kraft av sine musikalske kvaliteter. Ikke ett ord om tekstene. Og Beat er ikke alene. Du finner den samme tonen igjen i både små og store publikasjoner — helt opp til de største dagsavisene.

Hvorfor denne forskjellsbehandling? Hvorfor er Pål Waaktaars ord uten interesse? Vi befinner oss selvfølgelig inne i det feltet som heter hip journalistikk. Det er ikke hip’t for musikk-journalister å like Åge. Mens a-ha, det er selve tidens puls. Derfor må a-ha gjerne skrive verdens dårligste tekster. Det spiller ingen rolle, a-ha er popmusikk uten andre mål enn å selge og underholde. Og alle «seriøse» journalister med respekt for seg, holder av en useriøs plass i sitt hjerte for ett eller annet glatt pop-fenomen alle har vi jo vært et fan en gang.

Denne innstillingen er egentlig et foraktens skalkeskjul. En forakt som blant annet retter seg mot den jevne mann og hans sans for det lett tilgjengelige. Man forflytter seg ned til almuens nivå for et øyeblikk, med en søt følelse av egen fortreffelighet og generøsitet i kroppen, mens man sorger for å ha sitt alibi i orden: dette er selvfølgelig ufarlig og mindreverdig musikk, men OK, litt sirkus kan vi tillate.

En smule konsekvens må kunne forlanges, og hvis Åge skal slaktes for ikke å ha vært flink nok til å formulere sine viktige og absolutt seriøse hensikter (noe alle journalistene erkjenner at han har), så må man kunne kreve at a-ha slaktes for eventuelt ikke å ta stilling til noe overhodet! Ja, for han må jo mene at de ikke gjør det siden han kaller a-ha «ufarlige», og ikke finner tekstene verdt å nevne i det hele tatt. Gruppa trykker tross alt ordene på plateomslaget — akkurat som Åge. Bør de ikke da taes alvorlig? Slik blir Beats omfavnelse av a-ha vampyrens omfavnelse av offeret; her slurpes blod mellom linjene i en av de mest hykleriske plateanmeldelser jeg har lest.

Beats journalist og en drøss av hans kolleger og likesinnede over det ganske land, behandler a-ha meget dårlig. Men det er vanskelig å se det, for de gjør det med en haug gode kritikker. Skrell vekk alle de pompøse lovordene, og du sitter igjen med en bøling som mener hva de mener uten å være i stand til å forklare verken seg selv eller sine lesere hvorfor, og hvis eneste faste holdepunkt i tilværelsen er forakten for den brede vei. Rocken har utviklet sitt eget kultursnobberi — man kan vel endog driste seg til å kalle det kulturfascisme.

a-has nye LP er et veldreid stykke pop-musikk. Det har alle journalistene skrevet, og det har de også rett i. Det er musikk som går rett ut i det storslagne lydbilde uten hemninger. Det er låter som forvandles og behandles i en overstadig rus av overskudd. Melodilinjer flyvende høyt og lavt. Lyd så ren som kildevann, så skarp som kirurgens skalpell og så skinnende blank som en restaurert Chevy. Det er nesten for meget av det gode. Slik føles det også de første gangene du hører LP’n. Et mektig regnskyll av iskrystaller som truer med å plassere det ensformige foran det iørefallende.

Men så toner de enkelte låtenes skjønnhet frem. Et basstema i «We’re Looking For The Whales». Det gotisk ljomende refrenget i «Cry Wolf». Harkets himmelstormende, flengende stemmebruk i tittelkuttet. Den harde, ruglete fremdriften i «I’ve Been Losing You». Ja, selv en såpass tynn låt som «Manhattan Skyline» vinner i kraft av de krasse, overstyrte partiene som bryter den bløte ballade-stemningen tvert av. Og man bemerker hele veien hvor dyktige a-ha er til å leke med og bruke rytmer — på det området koker formelig «Scoundrel Days» over. Det er i det hele tatt en musikalsk og arrangementsmessig selvtilit nedlagt i disse sporene som norsk pop aldri har opplevd noensinne. Dobbelt gledelig er det at LP’n overgår «Hunting High And Low» på absolutt alle områder — selv om låtene jevnt over krever mer tid og oppmerksomhet fra lytteren.

Men alt dette har norsk musikkpresse allerede skrevet. Med rette. Feilen er at journalistene stopper her. De oppdager ikke at «Scoundrel Days» har noe på hjertet. Om man lytter, er det lett nok å høre det. For hva annet siver ut av disse eggende rytmene og forføreriske melodigangene enn den rene, uforfalskede fortvilelse og ensomhet? Og da snakker jeg ikke om sånn 13 på dusinet ulykkelig tenårings-pop.

a-ha, og Pål Waaktaar spesielt, formidler noe langt større, noe langt mer ambisiøst. For disse tekstene og disse arrangementene går rett i hjertet av det som kanskje mer enn noe annet preger menneskesjelens liv i vår tid. Den forrykende tomhet, de såre gisp etter livsinnhold, den knugende følelsen av fremmedgjorthet. Waaktaars tekster og Harkets stemme maner frem personer som vandrer rundt i marerittlignende landskap, de har blod i håret, de har angstsvetten på pannen, de er knuget av grusomt udefinerbar skyldfølelse, de har desperasjonens tårer i øynene, de begår mord uten å fatte hva som foregår, de er rastløse men har intet å kanalisere sin rastløshet mot, de vandrer uten mål og mening rundt i bygatene med isvinden i ryggen, de er låst i sine egne fryktelige skjebner, de er mer enn noe fortapte sjeler som ikke gjennomskuer sin egen situasjon, men som ennå er stand til å skrike. De er barn av tiden. Og dette er sanger som setter navn på det mange føler eller burde føle — bevisst eller ubevisst.

I Waaktaars tekster er det alltid natt, og ingen sanger er bebodd av flere enn hovedpersonen og hans lengsler, og det hver eneste sang etterlyser, er noe så elementært som menneskelighet — representert ved ikke bare håp og kjærlighet, men enda mer evnen til å elske.

Så enkelt, og likevel så komplisert er det. Waaktaar beskriver den indre ulvetid. Og han har helt rett. All verdens kampsanger om Afghanistan, all verdens krigserklæringer mot Sør-Afrika, all verdens solidariske standpunkter — de er for intet å regne mot den våkne beskrivelse av det skred av tomhetens ekko som går inne i hvert enkelt menneske idag. Det er der inne fremtiden begynner. Det er der inne nåtiden lider. Der ute ser du ringene i vannet.

Det er sikkert søkt å nevne dette, men jeg opplever Pål Waaktaars ord som en direkte forlengelse av den litteratur han ganske sikkert må ha lest, og de bilder han like sikkert må ha sett. Innbakt i tekstenes sorgtunge og brennende ensomhet aner jeg blant annet et forfatternavn som Dostojevskij (har ikke «I’ve Been Losing You» et riss som smaker av Dostojevskis feberhete roman «Forbrytelse og straff»?), og de grelle skrekkvisjonene, kunne ikke de vært skrellet av Munchs malerier? Å se dette er så vesentlig for opplevelsen og forståelsen av «Scoundrel Days» at anmeldelser som den i Beat er en regelrett fornærmelse mot a-ha.

De fortjener å bli tatt like seriøst som Åge Aleksandersen og Can Can — for å nevne to. a-ha er ikke bare et begavet pop-band. En slik karakteristikk er en nedvurdering så lenge som bandets ledende komponist og tekstforfatter er intet mindre enn en kunstnerisk begavelse. Det er på tide å ta Pål Waaktaar på alvor.

(Det Nye, 11. november 1986)

1987

A-HA: Cry Wolf (Warner Bros, 928 500-7). ***** (Yan) ****(*) (Tor)
***Mangler den storslagne intensiteten til «I’ve Been Losing You». Men kompenserer med meget eggende beat og uimotståelig refreng. Tor: Jeg skulle ønske Pål og Magne hadde produsert denne.***

Det Nye nr. 7, 1987

Kampen om a-ha

a-ha på Norges-turné, 30. januar - 10. februar 1987

***Fra Det Nye nr. 10, 1987 (Foto: Peter Nagy)***

Kaos. Knuffing. Sniklytting. Hemmelighetskremmeri. A-HAs ferd over Norge ble et presse-sirkus uten like. Alle sloss om nyheter. Hva som helst. Og selv om kjøttbenene avisene fikk slengt til seg var av magreste sort, slet de løs hver eneste lille trevl og presenterte dem som daglige doser hett stoff. DET NYE var ikke med hele veien. Vi nøyde oss med Trondheim. Det var sirkus nok, det. Men midt oppe i all galskapen hadde vi gleden av å få en meget varm og menneskelig samtale med Pål Waaktaar.

Dette er et jævlig uvirkelig liv!

En samtale med Pål Waaktaar, Trondheim, 4. februar 1987

***Fortsatt fra Det Nye, og Peter fotograf.***

Pål rusler rolig ut av kiosken i Royal Gardens resepsjon. Stille, høy og tynn bak brillene. Ikke et menneske i nærheten. Jeg hilser og han stopper. Nølende. To meter bortenfor sitter en av kamikaze-livvaktene på huk og vokter meg som en panter. Nåå? sier Pål. Nåå? sier jeg.

For et sirkus, utbryter jeg. Han smiler skjevt og glir videre.
— Hvordan føles det nå?
Pål stopper igjen. Virker forståelig nok sky. Det er stille rundt oss i øyeblikket, men når som helst kan fotografene komme stupende som en sverm Stukas.
— Nei…
sier han, og fortsetter:
— Begynner å bli sliten.
— Får dere gjort noe som helst annet enn konserter og hotellrom?
— Lite. Men jeg traff en del av slekta i Tromsø. Og det var artig. Selv om det ble litt slitsomt det også.
— Men er det virkelig nødvendig med livvakter og hemmelighetskremmeri og hele greia?
— Er nok det. Vi kan ikke gå ett skritt utenfor hotellet. Blir stående bom fast med én gang.
— Men er forholdene i Norge så ille som rundt i Europa, Australia og USA?
— Ja, det er det samme.

Pål får kjeft

Jeg så dem ikke komme. Men plutselig står det et par karer ved siden av oss. Den ene, som viser seg å være journalist i Arbeider-Avisa, avbryter samtalen vår:
— Du Pål, kan du avse noen minutter til et intervju.
Pål ryster på hodet.
— Nei, dessverre. Tidsrammene er så stramme at det går ikke.
— Fem minutter! maser journalisten.
— Beklager.

Den andre karen begynner å prate, haler og drar i kameraet sitt mens han mumler noe om et brev han har med fra avisen sin, Østlendingen. Det gjelder ett eller annet møte mellom en jentunge og A-HA.
— OK, du kan få ta bildet, men uten Morten og Magne.

Fotografen forsvinner, og kommer tilbake med jentungen. Stiller henne opp ved siden av Pål og sikter inn. FLASH!

Med et brøl er livvakten der. Veiver til fotografen: I told you! I told you! Pål forsøker å forklare at det er OK, og fotografen knipser et par nervøse bilder til mens livvakten knurrer og gir Pål en skyllebøtte.

Jævlig uvirkelig

Samtidig blir det alt mer folksomt rundt oss. Flere journalister vil inn i samtalen. Pål trekker baklengs mot resepsjonsdisken. Men han har tydeligvis ikke noe imot å prate med meg, for han tar opp tråden igjen.
— Du ser at det ikke er så lett!
— Ja, situasjonen er sannelig blitt en annen enn den gang vi gjorde de tre DET NYE-intervjuene høsten ’85. Da kunne dere vise dere hvor som helst, og hadde knapt nok penger til trikken!

Pål smiler det samme stille, skjeve smilet.
— Hvordan opplever du denne nye tilværelsen?
— Helt merkelig. Vi har vært på veien i ett år, og det føles som vi bare forsvant. Vi mistet fullstendig kontakten med det som foregikk. Ble bare borte.
— Dere befinner dere i et slags tidsvakuum?
— Dette er et jævlig uvirkelig liv. Midtveis i turneen merket jeg at det var helt galt, jeg følte et intenst behov for input. Det oppsto et tomrom…
— Du mener du opplevde sirkuset som fordummende?
— På en måte, ja. Dermed kjøpte jeg inn en haug bøker og begynte å lese. Jeg var bare helt nødt.

Dårlig råd blir Hamsun på engelsk

Arbeider-Avisas journalist kliner seg opptil oss med ører så store som tinntallerkener. Mens jeg prater litteratur med Pål. Det er et av hans yndlingstemaer. Og han parerer lett mitt «Har du lest noe av William Faulkner?» med et nei, men har du lest… Og så nevner han en forfatter, en nobelprisvinner, som jeg aldri har hørt om. I myldret rundt oss oppfatter jeg bare ett eller annet om at han er av bulgarsk, spansk opprinnelse.

Pål prater videre om sin entusiasme for Franz Kafka. Og Knut Hamsun. Hvorpå jeg husker at han en gang fortalte meg at han leser alt, inkludert de norske forfatterne, på engelsk.
— Hvorfor gjør du det, Pål, å lese Hamsun på engelsk, er ikke det litt søkt?
— At jeg gjorde det skyldes at engelske paperbacks er mye billigere enn norske bøker. Jeg hadde så dårlig råd at jeg simpelthen ikke hadde noe annet valg. Forresten så synes jeg Hamsun står seg overraskende godt på engelsk. Klart du mister hans språk og sånn …

Pål avbryter seg selv.
— I det siste har jeg lest på Bjørneboe-trilogien.
— Bestialitetens historie?
— Ja. Jævlig sterkt. Er ferdig med bok nr. 2, «Kruttårnet».

Pål gyser ved tanken på bokens nådeløse omgang med henrettelser og hekseprosesser.
— Vet du om Bjørneboe er oversatt til engelsk?

Jeg blir ham svar skyldig, men forteller at bøkene foreligger på tysk, og at mottagelsen i Tyskland var overstrømmende.
— På tysk, sier du. Sterkt!

— Men Pål, dette at du leser dypt seriøs og krevende litteratur mens du er på turné, det er ganske unikt i pop-sammenheng. De fleste artister jeg har snakket med forteller at de bare leser tegneserier eller action og spenningsbøker av typen MacLean. De sier at de ikke har overskudd til annet.
— Men jeg må lese sånt. Ellers har jeg det ikke bra.

(Jeg kan for moro skyld nevne at Arbeider-Avisas journalist dagen etter presenterte bruddstykker av denne resepsjonssamtalen som sitt eget intervju. Ganske underholdende lesning. Journalisten legger følgende uttalelse i munnen på Pål: «Noen restaurantløve er jeg ikke, så jeg slapper av med en god bok. Krim eller action, helst MacLean.» Slik oppstår myter!!)

Sårbar og ensom

— Hvordan har livet som pop-idol virket inn på privatlivet ditt? Kontakten med venner og slikt?
— Jeg hadde ikke sosial omgang med noen som helst utover familien og resten av bandet etter at vi flyttet til England. Så det er for så vidt ikke blitt annerledes enn det var …

Sier han så stille og nølende at jeg knapt klarer å oppfatte det. Samtidig aner jeg en undertone her av sårbar ensomhet. Og tenker på hva disse guttene egentlig ofret for å komme dit de er.

Jeg nevner at Pål har kjørt frem gitaren sin mer og mer i løpet av turneen.
— Det skyldes at vi har fått en ny lydmann, og han er mye mer rock’n’roll-orientert enn han forrige. Dessuten har jeg lært masse. Ikke bare når det gjelder selve gitar-spillet, men de tekniske sidene. Gitarforsterkeren lærte jeg ikke å mestre før vi kom til Europa.
— Hvor meget har egentlig «Scoundrel Days» solgt?
— 2,5 millioner, og det er bra, for den LP’n er vanskelig å ta med én gang.
— Hvordan det går med den nye LP’n?
— Har ikke skrevet noe ennå. Vi setter i gang til våren. Men først skal vi ha ferie.
— Dere blir ikke hjemme i Oslo?
— Nei. Ferie umiddelbart.

Uro borte ved heisen. Ut kommer livvakter, manager, Magne og Morten. De toger rett forbi resepsjonen og hekter med seg Pål. Slutt på samtalen. Før vi får sukk for oss er A-HA i bussen. De skal opp til Leangenhallen for lydsjekk.

Snippets fra Trondheim

Vi legger selvfølgelig merke til selveste Angus i innslaget i midten. Her som sikkerhetsvakt.

***Og slik så den siste oppslagssiden ut. Bildene tatt av Peter Nagy.***

Nå går det på trusene løs!

En samtale med a-ha i Montreux, i mai 1987

***Fra Det Nye nr. 26, 1987 (Foto: Sjöberg)***

Mens verdenspressen løp livet av seg rundt i Montreux for å finne A-HA, fant A-HA oss. Verdenspressen ville snakke med dem, men de ville bare snakke med oss. Hver dag! Og de samtalene er sannelig mer eksklusive enn Morten Harkets skitne laken.

Vi slapper av. Hverken mer eller mindre. Et lett måltid i restauranten på Hyatt Hotel. En kopp kaffe. Og livet er verdt å leve. Mens resten av pressefokene i Montreux stresser og maser og jakter på stjerner å skrive om. Akkurat nå går ryktene om at A-HA er ventet inn. Og siden plateselskapet har sagt klart fra om at det ikke arrangeres intervjuer med den norske trioen, er pressefolkene ekstra hissige på nærkontakt. Nå tråler de byen. Mens vi slapper av.

Og hvem kommer ruslende inn i den tomme restauranten om ikke A-HA med livvakter, manager Terry Slater og Påls kjæreste Lauren!

Morten, Pål & Magne roper gjenkjennende til oss, og vi vinker verdensvant tilbake. Oj, der veltet visst kaffekoppen! Som gode nordmenn flest klapper vi hverandre på ryggen, utveksler sladder fra inn- og utland, sier: Jøss, så brun du er ’a Morten! og sånt — og er gode venner.

Etterpå setter A-HA-gjengen seg ved sitt langbord for å spise. Bortsett fra Morten.

— Jeg orker ikke å sitte der. Kan jeg få sitte sammen med dere?

Det får han lov til. Og så begynner snakketøyet å gå. Ja, for er det noe Morten liker, så er det å snakke.

Vi bemerker at læreremmene, hans gamle varemerke, er byttet ut med ur - tre stykker. Og Morten gir noen dunkle forklaringer:
- Magne ga meg dette dykkeruret fordi jeg ikke kan svømme. Så kan jeg se hva klokken er når jeg faller i vannet og går til bunns. Dette på høyre hånd fikk jeg av en ellerannen fyr mot at jeg lovet å ha det på meg under TV- opptakene her nede.

Det tredje uret fikk vi ingen forklaring på.

Norge er verst!

Men så begynner Morten å legge ut om hvordan kjendislivet oppleves. Og det er ingen hyggelig historie. Han er så lei!
- Av all pressen som følger etter deg hvor du enn går. Av alle jentene som jager deg. Av all gravingen i privatlivet. Du sitter liksom i et bur. Og alle som står der ute og glor stumt på deg virker så innmari … dumme.

I Norge er det vel OK, forsøker vi.
— Nei, Norge er verst! Jeg mener, i vinter dro jeg på skitur i Marka sammen med far. Og selv da ble jeg forfulgt. Pressefolkene satte etter i løypa.

Men dere ville jo sluppet de tilstandene om dere hadde gitt norsk presse noen intervjuer. Dere er jo så utilgjengelige.
— Er du klar over at norsk presse har fått flere intervjuer enn hele resten av verden til sammen? Terry Slater er faktisk blitt bekymret frodi det skrives for mye om oss hjemme. Går det for langt, blir folk lei av oss, vet du.

Morten føler idol-tilværelsen som et slags fengsel.
- Vi får jo ikke gjort noe. Vi blir murt inne på hotellrommene. Og der er det begrenset hva du kan finne på. Bortsett fra å dusje og ringe folk.

Men det var hit du ville. Dette er jo livet på toppen slik du hungret etter det når jeg snakket med deg like før dere tok USA med storm.
— Det var vel ikke dette jeg mente. Det er ingenting som tilsier at det må være på denne måten.

Trenger noen å bo i

Hvor bor du nå?
— Nei, hvor bor jeg nå? Det kan du spørre om. I øyeblikket har vi holdt til på Rivieraen. Det er derfor jeg er så brun — selv om grunnlaget ble lagt på Afrika-turen min. Men jeg er fast bestemt på å finne meg et sted hvor jeg kan være helt i fred.

Det finnes vel ikke, bortsett fra på Nordpolen?

Morten smiler lurt.
— Jeg har noen planer da, og det dreier seg definitivt ikke om Nordpolen.

Han vinker på serveringsdamen og bestiller en meget innviklet dessert. komponert fra menyen etter eget hode. Pluss te. Hun ser forvirret ut, men nikker velvillig og går.
— Hvor var vi? Jo, jeg trenger noen å bo i. For å si det sånn.

Han sier det sånn. Og så snakker vi om Montreux og alle stjernene. Vi gir Morten alt det siste på skandalelefronten, inkludert historien om Tony Hadley som sloss med Beastie Boys. Morten er tydeligvis ikke begeistret for Spandau Ballet:
— Vi burde banke opp Spandau Ballet. Det hadde vært noe.

Damen vender tilbake med flott dessert og te. Tydelig beveget over å få servere den norske superstjernen. Hun knikser og neier og spør om Morten kanskje kunne tenke seg kaffe?
- Til teen?!?

Hun forsvinner gjennom gulvet. Morten spiser is.
— Vet du, det er helt sprøtt. Jeg hører de selger lakener og putevar som jeg har ligget i. Kapper det opp i småbiter og gjør store penger. Helt motbydelig. Spesielt når du tenker på at jeg sover på en veldig spesiell måte, alltid i bevegelse slik at jeg roter opp lakenet så det fester seg langt inne mellom skinkene. Og så kjøper folk det. Kunne du tenkt deg å kjøpe brukte, uvaskede truser?

Jeg får plutselig lyst på noen munnfuller frisk luft.

Magne knekker nesen

Neste dag treffer vi guttene igjen. På samme sted. Morten slår et par karateslag, tar noen kvelertak og klager over at han har dårlig mage.
— Må opp å legge noen kolber, sier han og tar av med et brak.

I samme øyeblikk styrter Magne mot oss med hånden over nesen og lager stygge knekke-lyder.
— Au! Au! Lauren knakk nesen min!
Før han river opp et par prospektkort som forestiller dristige karer på kjappe kjelker.
— Sånn vil jeg prøve, stråler han.

Pål kommer ruslende.
— Skal dere i baren?
Vi skal vel det. Og stikker ned sammen med Terry, Lauren, Pål, Magne og livvaktene.
— Du likte ikke «Manhattan Skyline», sier Magne anklagende.
— Nei, jeg synes ikke den henger sammen.
— Men du tar feil, vet du.

Jeg skynder meg å si at «I’ve Been Losing You» er det beste de har gjort. En klassiker. Men hvorfor laget de ikke en skikkelig bøllete 12" miks av låten, den rare avslutningen legger jo egentlig opp til det?
— Vi var for feige. Vi hadde lyst, men vi var feige. Du skal forresten ha takk for det du skrev om tekstene på «Scoundrel Days». Det er ikke så mange som tok dem alvorlig. Men du er jo tekstmann, så. Hvordan var det på Svalbard?* Bra? Var du inne i gruvene? Hm. Fant du noen?
— Noen?
— Tekster.
Ha ha.

(*Magne sikter til min tur til Svalbard sammen med Åge Aleksandersen og Sambandet et halvt år tidligere.)

Vil banke opp The Cure

Magne går for å kjøpe øl til oss. Pål står lett sky i artistvrimmelen i baren.

Om han har pratet med noen av sine kolleger?
— Jeg liker ikke å snakke med artister. Før du vet ordet av det er det en fotograf der og knipser løs. Og vi unngår bevisst å la oss fotografere sammen med andre artister.

Han er spesielt lite glad i Duran Duran og The Cure. Begge bandene har slengt dritt om A-HA i pressen, spesielt John Taylor og Robert Smith.
— Og etterpå skal de bli venner med deg igjen fordi det passer imagen deres akkurat da. John Taylor for eksempel. Her forleden var vi på en konsert. Han vinket til meg tvers over hele lokalet. Jeg lot som jeg ikke så ham,

Pål grunner.
— Sa The Cure noe dritt om oss denne gangen? Ikke? Egentlig burde vi gått bort og banket dem opp.

Han smiler skjevt.
— Jeg tror imagen vår er blitt litt for “clean”. Burde kanskje rocke oss opp littegrann, bli litt mer “scruffy”.

Ny A-HA LP blir påbegynt til høsten. De har allerede skrevet flere låter. Men inntil den kommer, må fansen nøye seg med James Bond-melodien deres, “The Living Daylight”. Pål er ikke fornøyd med TV-versjonen som ble presentert i Montreux:
— Der bruker de synth istedenfor strykere. Hvorfor? Jo, for ellers måtte de ha betalt hver eneste musiker i symfoniorkesteret hver eneste gang låten blir vist på TV.

Om A-HA gleder seg til å stille på premieren i London?
— Nei, for vi kommer ikke til å være der. Da er vi opptatt i Japan. Tilbudet derfra var altfor fristende til at vi kunne takke nei.

Og nå er mylderet i baren blitt så påtrengende at A- HA sier takk for i aften.

Rett der borte står gutta fra den engelske sladre-avisen The Sun. Vi spør om de skal være på James Bond premieren? Fotografen gliser ondskapsfullt.
— Vær du sikker. Og der kommer ikke A-HA til å slippe unna kameraet mitt.

— Scoop-i-doop, sier vi og tenker at da må jammen meg The Sun dra på James Bond-premieren i Japan.

***Litt dårlig scan fra Det Nye, men våre venner gir i hvert fall fotografene fingeren.***

***Jeg skriver i vi-form fra Montreux, og det er fordi jeg reiste sammen med Tor Milde, og vi gjorde alle jobbene sammen.***
Det var på denne reisen at Tor satte den fortsatt stående verdensrekorden i Marguerita. 23 rett i kroppen, og rett i kasjotten, men ute igjen tidsnok til å nå foto-call med A-HA neste morgen (som bildene ovenfor er fra). Jeg misset foto-call fordi jeg var på politistasjonen for å betale kausjon for kameraten min. Det var ikke nødvendig, verdensmesteren var allerede på frifot. Vi hadde ikke mobiltelefoner på den tiden. Til gjengjeld var bakrusene ganske formidable.
***Bildet ovenfor ble tatt i resepsjonen på Royal Garden noen måneder senere. A-HA var selvfølgelig ikke der. Men TNT var. Og gullfisken Gullik. Og bakrusen fra helvete. Som vist.***

A-HA: Manhattan Skyline (WEA 928 405-7). ***
Dette er egentlig to ufullbyrdete sang-idéer limt sammen til ett uferdig hele.
Det er trist vals og forvridd angst-rock, og jeg liker det bare sånn passelig.
(Det var den første A-HA-single som ikke nådde Englands TOP 10)

Det Nye nr. 28 1987

1988

James Bond lurte oss!

En samtale med Pål Waaktaar, Oslo. januar 1988

***Fra Det Nye nr. 7, 1988 (Foto: WEA) Telefonen ringte. “Hei, det er Pål, har du tid? Jeg har noe du sikkert vil høre.” Slik begynte 1988 for meg på Hovseter.***

1987 ble definitivt ikke A-HAs store år. Deres engasjement i James Bond-filmen «Living Daylights» resulterte i skittkasting og salgsfiasko. Men nå er det 1988, blanke ark og nye fargestifter. Pål Waaktaar letter på sløret og gir DET NYE en eksklusiv smakebit av det som blir A-HAs neste LP.

En sval, sval ballade fyller hele rommet, og høyest oppe vibrerer Morten Harkets ensomste stemme. Det er så vakkert at den påfølgende stillheten føles som en lidelse.

Pål Waaktaar trykker inn spoleknappen på kassettspilleren med et lurt, sky smil.
— Den heter «Stay On These Roads».
Stemmen avslører at han er både fornøyd og stolt.

— Men hør på den neste. Gitarsoloen.
Spilleren skjærer inn midt i en huskende danselåt. Og der tar Påls gitar av, heavy og skarp, i et skrall av toner. Mens Magnes munnspill uler iltert. Det er rå rhythm & blues. Slik har du aldri hørt A-HA før! Pål trykker stopp, og ler.
— Vi har aldri spilt sånt tidligere. Visste ikke at vi kunne engang. «Touch You» heter’n.

Pål Waaktaar er som snarest innom gamlelandet for å treffe familien. Men ganske uventet bestemmer han seg for å innvie DET NYE i det som har opptatt ham mest det siste halvåret: Den kritiske tredje-LP’n. Pop-karrierer er som en 1500 meter på skøyter: går tredjerunden trått, er du ute.

Han spoler igjen:
— Den neste heter «The Blood That Moves The Body». En av mine personlige favoritter. Jeg så gjerne at den kom ut på single, men Morten og Magne synes ikke tittelen er så veldig kommersiell. Den er litt sånn Hitchcock i begynnelsen …

Låten åpner skummelt og mørkt, før et besettende bass-riff materialiserer seg og drar igang den pang-låten. Mortens stemme hiver seg hulkende mot rytmetoppene. Pål flirer.

Lurt av James Bond

— Plata blir innspilt hel-digitalt (hvilket vil si at alt går på data, og ingenting via spolebånd). Det er imponerende å høre hvor god lydkvaliteten blir når man benytter den teknikken. Men samtidig er det mye mer komplisert å spille. Man hører alle feila med én gang. Teknikken virker liksom begge veier.

Pål betror oss at LP’n kommer til å inneholde en ny versjon av James Bond-låten «Living Daylights». A-HA var nemlig mektig misfornøyd med behandlingen låten fikk av John Barry (mannen bak nesten all musikken til James Bond-filmene) og resten av Bond-gjengen.
— Den nye versjonen er mer sånn Vi spiller den «live». Et refreng som står skikkelig ut og ikke synker ned i gjørma.

Å skrive og fremføre tittel-låten i en James Bond-film pleier automatisk å resultere i en verdens-slager. «Living Daylights» skulle liksom bli A-HAs store comeback i USA, trodde alle. Men allerede under innspillingen fikk de store problemer med diktatoriske Barry. Og låten solgte bare sånn passelig i Europa, mens den døde i USA.
— Vi håpet jo på at «Living Daylights» skulle bli en skikkelig hit i USA. Og ble jævla sure når de satsa på Pretenders-låta i stedet. Jeg tror ikke amerikanerne ga ut vår single i det hele tatt. Det ryktes at John Barry sto bak det der; vi hadde kalt’n et par ting offentlig.

Så mange stygge ting, faktisk, at det neppe blir snakk om flere James Bond-filmer for A-HA. Uten at det skremmer dem noe særlig. Nå er all konsentrasjon rettet mot det nye albumet.
— Det kommer i mars. Blir påskeegget vårt …

Ingen gentlemen i England

Men ennå vet han ikke helt hvordan platen blir. Bare at den blir annerledes og mer moden.
— Nei, 1987 ble for hektisk for oss. Tidligere spilte vi inn demoopptak, og producerne fikk det å jobbe utifra. Nå sitter vi uten demo’er, tiden strakk rett og slett ikke til. Vi har alle ideene i hodet, og det blir ikke lett å formidle dem til producerne. Å plystre et stort arrangement kan for eksempel by på visse problemer.

Hvorfor produserer dere ikke platen selv?
— Nei, det blir for heavy. Alt for mye å passe på, alle de kjedelige tingene … Du blir sjuk og ødelagt av sånt.

A-HA gjorde det ikke så fryktelig bra i DET NYEs Leseravstemning. Men i Englands største popmagasin, Smash Hits, kapret de en strålende 2. plass. Det må da være et fint plaster på såret?
Pål trekker ergerlig på skuldrene.
— Æsj, Smash Hits! Jeg er dritsur på det bladet. De behandler leserne sine dårlig. Journalistene er nødt til å skrive om artistene som selger mest, ellers selger jo ikke Smash Hits. Så bruker de spalteplassen til å slenge masse dritt.

Pet Shop Boys’ Neil Tennant var jo journalist der.
— Ja, det kan jeg levende forestille meg. Se hvor sur han ble fordi Pet Shop Boys «bare» kom på 3. plass! England har forandret seg. Før snakket man alltid om englendernes gentleman-innstilling. It’s long gone. I hvert fall blant popartistene.

Likevel bor dere der?
— Ja, men vi har lite med de andre musikerne å gjøre. Eller, forresten … I det siste har vi gått en del på konserter og sånne bransje-arrangementer, (syrlig:) Er nødt til å fance opp imagen litt.

Nyttårsforsettet

Pål avbryter seg selv:
— Hva foregår i Norge for tiden?

Jeg nevner deLiIIos, bandet som er blitt rene fluepapiret for landets søte jenter.

Pål ler.
— Sier du det. Jeg kjenner Øystein, han har jo trommet for oss. Han har tydeligvis ikke merket at deLiIIos har jentetekke. Ikke for det. Øystein er en raring, jeg har aldri sett noen musiker som er så til de grader borte når han befinner seg på scenen. Nytter ikke å få kontakt med ham, Øystein går 100% opp i det når han spiller. Du kan skrike inn i øret hans uten at han merker det.

Hva hører Pål på for tiden?
— Ja, det er du sikkert interessert i! Bob Dylan! Har aldri hørt noe av ham før, skjønner du — bortsett fra schlägerne, da. Når det gjelder lesning, kjøpte jeg en William Faulkner-roman på din anbefaling. Men jeg innrømmer at jeg ga opp etter ett kapittel. Kanskje jeg tar den opp senere.

Hva med nyttårsforsetter, Pål?
— Ingen.
Punktum?
— Punktum.

Stay On These Roads

«Stay On These Roads»: En nydelig ballade med tekst så ensom som polarnatten og en følsomhet skjør som porselen.

«The Blood That Moves The Body»: En buktende pop-låt hektet på et suverent medrivende synth-bass-tema og et jagende spøkelseskor som får blodet til å fryse i årene og en tekst med skummel dobbeltbunn som matcher «I’ve Been Losing You».

«Touchy!»: En huggende danselåt full av kjærlighetens klaustrofobi, og et mellomparti som forener gitaren med ulende munnspill.

«This Alone Is Love»: En diffus akvarell over ensomhet, sjelekval og jeg’et s oppløsning.

«Hurry Home»: Ytterligere et spøkelsesaktig stykke basert i stakkato synth-markeringer og en vokal som veksler fra å flyte over til å stramme til rundt rytmen — mens ordene er en reise hjemover på selverkjennelsens hurtigtog.

«The Living Daylights»: Den nye versjonen, mindre pompøs, mer rett på sak — med det messende koret som beste salgsargument.

«There’s Never A Forever Thing»: Et overjordisk vakkert stykke massert av lengselsfulle synth-klanger, mildt omgitt av akustiske gitarer og krydret med lyden av en brå langfløyte — ordene flyter inn i skumringen, sønderrrevet av kjærlighet og hvilende på noe uvisst; den Waaktaarske undergangsstemning.

«Out Of Blue Comes Green»: Mortens store vokaloppvisning, han slynger stemmen mot alle høyder, han lar den krype sammen i stille smerte, han lar den hardne til stål — alt i et storslagent arrangert landskap av klingende tangenter, fosforiserte el-gitarer og slørete kvinnestemmer, og igjen siver undergangsstemningen ut i ordene, en resignert dialog med mors og fars-figurene ... og døden.

«You Are The One»: Den eneste lettbente svisken i selskapet, spenstig pop-låt stivet opp med synthblåsere og beatlesk koring, men den går aldri noen steder.

«You’ll End Up Crying»: Ruslete småpønk, men ikke spesielt vellykket sak forsiktig svøpt i synth-strykere og en forsølvet trompet, med triste ord om morsbinding og uselvstendighet.

Dette er de ti bitene som utgjør A-HAs LP nr. 3. Kritikerne har gitt den hard medfart. De synes platen er tam og kjedelig. Jeg synes den er et modig vågestykke. I stedet for å velge de mest åpenbare veiene der melodier og refrenger kjipper lystig mot mål, har A-HA skapt en samling låter som ofrer det iørefallende for det stemningsskapende. Enkelte hit-emner finnes — spesielt de tre som åpner LP’n —, men først og fremst har trioen lykkes i å frembringe sanger som sammen skaper en helhet.

Og i denne helhet er Pål Waaktaars tekster usedvanlig sentrale. De angir en tone som musikken vakkert ivaretar. Vi snakker svimlende Weltschmerz (og de av dere som ikke forbinder noe med dette ordet, kan trygt lese Goethes lille roman, «Den unge Werther»). Vi snakker den store ensomhetsfølelsen som hvert eneste menneske opplever selv om det er omgitt av kjæreste og venner. Eller for å si det deLillosk: Å leve er en ensom ting.

I A-HAs hender blir dette hverken plumpt eller sort, de evner å gi budskapet en skinnende glans av bittersøt skjønnhet. Det er nydelige klanger satt mot iskalde gufs av noe ubestemmelig truende. Musikken og ordene danner et abstrakt maleri over det å være menneske, spesielt det å være et ungt menneske idag.

La gå at musikken til tider mister fasongen og blir utflytende, la gå at Påls tekster er litt for glade i lyriske svulstigheter. Summen er likevel en plate som vil noe mer enn nr. 1 på hitlistene.

Jeg vil på ingen måte hevde at de med «Stay On These Roads» har malt sitt mesterverk, men de har våget å følge seg selv fremfor å fri til det umiddelbare. Kanskje koster det dem posisjonen som alle europeiske tenåringers yndlinger (sjekk coveret: idolbildet under en haug glasskår, er det A-HAs farvel til popstjernen, og en profeti om kunstnerisk frihet?). Men det er en liten pris å betale for kunstnerisk oppriktighet.

Med «Stay On These Roads» kan A-HA trygt møte sitt eget speilbilde hver morgen.

(Det Nye, 31. mai 1988)

Kjærestene våre er redde for Yoko Ono

En samtale med A-HA i Oslo, juni 1988

***Av og til må noen havne i bretten. Denne gangen var det Magnes tur. Fra Det Nye nr. 30, 1988. (Foto: Yan Friis)***

• Kommer Yoko Ono og tar A-HA?
• Har norske journalister knekket dem?
• Hvorfor drar de på hemmelig ferie?
• Er de blitt for gamle?
• Hvorfor er de ensomme?

Min kjære buddy Pål, sitter med blottete ankler i en haug støttebandasjer. Hva er det han driver med nå, da? Pål Waaktaar smiler det sky Pål-smilet:
— Scene-showet tar på, vet du…
Men jeg trodde A-HA var kjent for å stå veldig stille på scenen

Akkurat da kommer Magne Furuholmen romsterende ut fra siderommet:
— Han blir stiv i leddene av å stå stille så lenge, skjønner du vel!
Magne gliser, men jeg vil heller høre om A-HAs ferieplaner. Ferierer de sammen?
— Nei, det blir hver for seg!'

Hva skal du gjøre, Magne?
— Først og fremst har jeg en del venner jeg skal ta igjen det forsømte med. Har jo ikke sett dem siden vi begynte innspillingene av «Stay On These Roads».

Så du skal være i Norge?
— Nei, det er umulig. Her kan vi ikke bevege oss en meter uten at det står i avisene neste dag. Må nok heller ta med vennene til utlandet.

Artistene hater hverandre
Når dere ikke er på turné, holder dere stort sett til i London. Hvordan er omgangskretsen? Andre artister? Pål:
— Overhodet ikke. Kjendisbladene gir inntrykk av at kjendisene holder sammen og har det kjempegøy. I virkeligheten ser vi sjelden noe til hverandre. I London er alt konkurranse, spisse albuer og giftige baktalelser. Artistene tåler ikke synet av hverandre.

Har dere opparbeidet en ny omgangskrets i London? Pål (nølende):
— Omgangskrets …? Vi ser jo mye til forretningsforbindelser og sånn …

Men venner? Magne:
— Virkelige venner? Nei, det har vi ikke.

Det må da være et ensomt liv! Dere ser bare «koner», livvakter, manager og hverandre — dag ut og dag inn? Magne:
— Det er klart at livet kan bli litt begrenset — og ensomt, som du sier. Livvaktene våre — ja, all ære til dem, men de holder nok en del interessante og hyggelige mennesker unna som vi faktisk kunne tenkt oss å bli kjent med. Der har du én av ulempene ved systemet. Men så har vi heldigvis hverandre, da.

Tre herrer? Blir ikke det litt kjedelig i lengden? Magne:
— Jeg skjønner hva du mener.

Begynner dere først å tære på hverandre, tar det ikke lang tid før bandet rakner …
— Ingen fare med oss ennå.

Jo, men én dag er kanskje Yoko Ono der. Dere så hvordan det gikk med The Beatles!
— Vi har ikke sett noe til henne, men kjærestene våre er veldig redde for at hun skal dukke opp.

Leser barnebøker
Hva gjør dere når dere ikke driver med musikk?
— Tja…
Magne: - Love! Peace and love … is all you need.
Pål: — Magne sa det.

Jo, men du leser masse?
— Ja, alltid.
Magne (fortørnet): — Jeg leser også masse. OK, jeg kom kanskje sent igang, så jeg holder ennå på med barnebøkene, men likevel … Vi er privilegerte. Har vi lyst til å studere filosofi, plukker vi bare ut de beste og mest interessante, og slipper å tygge oss gjennom alt det kjedelige.

Pål: — Vi drar bare ut enkelt-sitatene …
Magne: — Og rapper dem til tekstene våre.

Er det sant? Leser du filosofi?
Magne: - Ja, faktisk.

La oss snakke om musikken. Den nye LP’n er om mulig enda mer melankolsk enn forgjengerne. Og tekstene er så triste og lei seg. Så hva er det for noe med Pål, hvorfor er han så lei seg? Pål trekker brydd på skuldrene:
— Tja, da må vi gå gjennom dem én for én …
Magne ler henrykt:
— Gutten har det ikke så greit!

«Hurry Home» skiller seg ut. Den er jo litt glad, litt optimistisk?
— Mjooo …
Magne:
— Jeg er glad du trakk frem den i anmeldelsen din. Det var en av de låtene jeg trodde alle komme til å nevne, og så gjorde ingen det.

Norge, vårt dårligste marked

Men LP’n markerer vel et slags brudd med idol-imagen. Ganske deppa låter som styrer bevisst unna tidens krav til umiddelbar popmusikk. Og et cover som forestiller et idol-bilde slengt på gulvet i knust glass og ramme; kan man si det klarere? Magne (bestyrtet):
— Hva!! Nå trodde vi endelig at vi hadde laget et straight cover som ingen ville henge seg opp i. Og så kommer du … men det er jo flott! Din fortolkning er mye bedre enn vår. La den stå!

«Stay On These Roads»-LP’n fikk en til A-HA å være svak salgsstart. En av grunnene kan være gruppens valg av singler fra albumet — eller snarere rekkefølgen de kom i. Magne:
— Det er klart vi kunne gjort det selvfølgelige. Men vi liker ikke å gjøre det. I stedet gjemte vi «Touchy». Den er en slags sikkerhet, en låt vi kan falle tilbake på. Og det kommer vi også til å gjøre. Nå tar vi en måneds ferie, men etterpå mikser vi om «Touchy» og slipper den på single.

Magne grunner litt.
— Norge er merkelig nok blitt vårt dårligste marked.

«Stay On These Roads» passerte 75 000 solgte eksemplarer i juni. Det er da ikke dårlig!
— Jo, utifra det potensielle markedet, så. «Scoundrel Days» gikk i 250 000, og da er det dårlig.

Pressen sår gift
Han tror at pressen kan ha noe av skylden for at det går så dårlig.
— Stort sett er vi blitt veldig bra behandlet i Norge. Egentlig er det bare to aviser som slenger dritt og gjør stort nummer av uvesentligheter. Til gjengjeld er det to av de største i landet. Jeg mener, det er ufattelig at anmelderen i Norges største avis skriver om plata vår uten å nevne tekstene! Unnskyldninger som dårlig tid og at han bare fikk høre en kassett-kopi uten tekst-ark holder ikke!

To aviser som stadig nevner at det går dårligere med A-HA, er det forklaring god nok?
— De sår en gift. Holder de på lenge nok, begynner folk å tro at det er sant. Sånn sett har journalistene fryktelig stor makt.

Dere slet lenge før gjennombruddet med «Take On Me». Men skal man dømme etter hva som ble sagt til pressen, var dere aldri i tvil om suksessen. Nå er A-HA der A-HA alltid sa de skulle komme. Hvordan føles det? Er det slik dere forestilte dere det?

Pål: — Den gang sa Terry (A-HAs manager) alltid: Husk denne tiden! Dere kommer til å minnes den med lengsel og vemod om noen år. Han advarte mot alt styret og maset som hører med. Men selv det første året, med «Take On Me» og alt det der, så var det egentlig ikke så mye styr. Først nå begynner vi å merke det …

Magne: — Det er nesten flaut å tenke på, men det er gått fem år! Fem år! Vi begynner å bli gamle i gamet …

Og til høyre møter du veggen …

Hjemme hos Magne Furuholmen, London, desember 1988

A-HA liker ikke kjendisreportasjer. Ingen sensasjonslystne fotografer slipper inn i stuene deres. Det kan Magne Furuholmen underskrive på. Men når DET NYE gjerne skulle hatt noen nærbilder av peisen og sokkene hans, da stiller saken seg annerledes. Bildene på disse sidene ble tatt en fuktig natt i desember — med Magnes velsignelse og medvirkning.

Tekst: Yan Friis
Foto: Yan Friis & Magne Furuholmen

Gitaren ligger tungt i armkroken. Høyrehånden rasper febrilsk på de fire akkordene. Det trange loftsatelieret fylles av tidenes skrekkeligste versjon av «Knockin’ On Heaven’s Door». A-HAs glade perkusjonist, amerikaneren Danny, sitter med et frekt lite orgel på fanget og et vantro smil i ansiktet. Og Magne svinger penselen.

— Fortsett å synge, Yan! forlanger han. Og jeg remjer så ekkoet slår nedover i etasjene der betong og armert jern venter på pynten og dillet og pultene og fargene og elektronikken som snart skal omgjøre dette til A-HAs hypermoderne London-hovedkvarter.

Kvelden er fortsatt ung, og den røde tequila-hatten sitter som et skudd. Til høyre portrett av kunstneren i et inspirert øyeblikk.

Natten er våt og villig. Bak staffeliet glir Magnes blikk vekselvis fra meg til lerretet og tilbake igjen. Alt mens penselen jobber. Og jobber.

— Endelig! tindrer Magne. Endelig kvitt blokkeringen! Jeg maler igjen!

***Denne skissen ble også til den natten. Takk. Magne!***

Jeg skjenker mer tequila i den bittelille plast-sombreroen, og lurer på hvordan i all verdens rike vi er havnet her. I Magnes atelier. Hans aller helligste. Der han uforstyrret kan dyrke sin hemmelige lidenskap; malerkunsten. En rekke mer eller mindre ferdige bilder ligger stablet i nisjen under vinduet. Ett forestiller Gandhi omgitt av fryktelige, demonisk røde virvler. Et annet fanger Kristus på korset sett i fugleperspektiv. Igjen disse skumle virvlene, men nå er de blå.

Hei & hå og en flaske med arak!

For noen timer eller år siden var alt så greit. Da satt vi trygt benket i den libanesiske restauranten Al Hamra og gasset oss i lekkerbiskener så saftige, velsmakende og fremmedartede at det skulle flere enn to til for en tango.

Hvor var det vi mistet tråden? Jo, like etter at Magne bestilte en stor flaske av anis-brennevinet Arak («Den sterkeste typen», hvisket han diskre til kelneren). Så var det noe med å slå i bordet og rope skål og tømme glasset og hoie på mer.

Da var ikke veien lang til de fremoverlutende intime betroelser servert på patetiske asjetter av pur selvmedlidenhet. Og som vi gjorde oss tanker rundt meningen med livet, astrologi, kvantefysikk og kaffe.

Og nå. Nå har vi malt og sunget. Luften er kold og våt. Vi skal hjem til Magne. «For der er nemlig baren oppe hele døgnet.»

Leiligheten er stor, luftig og moderne. Særlig stuen som ligger i to høydeplan. Spiseavdelingen høyest, med tilknytning til kjøkkenet via en serveringsluke. Sitteavdeling med glassbord, dype stoler og sofa, peis, hvitt flygel. Stuen er kjemisk fri for ekstra pynt. Alt er luft og rene flater. Et rom uten forstyrrelser. Et rom å hvile sinnet i.

Magne vil ikke intervjues. Han vil ha det hyggelig.

— Jeg blir nervøs av intervjuer. De havner nesten alltid et helt annet sted enn jeg hadde planlagt. Du skjønner, Morten og jeg er veldig like på det området. Forskjellen på oss er at han stiller opp, jeg gjør det helst ikke.

Og jeg som hadde planlagt en hjemme-hos-Magne reportasje!

— Du kunne bare våge!

Så våger jeg det. Kameraet støvsuger leiligheten for motiver. I natt konsentrerer vi oss om detaljene, mumler jeg, og får et gnistrende nærbilde av gulvteppet. Etterpå forærer Magne meg høyttalerne sine, siden både jeg og naboene synes de har så god lyd.

Ikke den livsglade sirkushesten

Meget senere. Jeg vandrer Londons regntunge morgengater mot Notting Hill. Tankene spinner som et lykkehjul. Natten har vært full av mysterier. Og det er Magnes skyld. Tilsynelatende har vi unnagjort en god, gammeldags og ubekymret guttas tur på byen. Vi har skålt og ledd og løst verdensproblemer.

Men egentlig. Egentlig. Bak løspratet har Magne latt meg skimte konturene av et menneske som ikke vet så sikkert lenger. Et menneske, ikke herjet, men kanskje uroet av tanken på at ett eller annet ikke stemmer. Dette er ikke den livsglade sirkushesten jeg intervjuet for 3 1/2 år siden. A-HA har gjort noe med ham. Ikke til det bedre. Ikke til det verre. Men disse årene på stram line har forsterket de sidene ved dette mennesket som er Magne Furuholmen.

Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til!

— Jeg har alltid fungert ypperlig sosialt. Men jeg er ikke vant til å bli satt under press.

Dessuten:

— Etter som årene går får jeg en stadig sterkere følelse av at jeg er fyren som aldri klarer å gjennomføre noe. Jeg har alle disse drømmene, alle disse planene, alle disse ønskene, men med en gang jeg forsøker å sette dem ut i livet, stopper det opp. Jeg ville meditere. Jeg ville spise helsekost. Hva skjedde? Jo, jeg oppnådde å inspirere Heidi (Magnes kjæreste), mens jeg selv ramlet av ganske fort. Sånt skjer ofte, jeg setter meg et mål, men det jeg til sist oppnår er å inspirere andre til å nå det, mens jeg faller av. Jeg vil male, men tør ikke fullføre bildene av redsel for å ødelegge dem. Jeg får de store tekst-ideene, men blir sittende igjen med enkelt-strofer som Pål må hjelpe meg med.

A-HA:

— Vi gikk inn i dette fordi vi trodde på musikken. Nå sitter vi her og må forsvare oss mot sensasjonsjournalistene som bare er ute etter å fastslå at vi ikke når høyt nok opp på hitlistene lenger og at ikke tilstrekkelig mange tenåringsjenter besvimer når vi viser oss. Jeg innrømmer at alle disse ytre greiene begynner å tære på. Og jeg er lut lei av å turnere. Det koster så mye mer enn det smaker. Jeg klarer ikke å slappe av, og stresset har gitt meg astma.

Det er nå det begynner!

Men:

— Nå får du selvfølgelig inntrykk av at Magne Furuholmen går på stumpene. Og det er nettopp det inntrykket jeg ikke ønsker å gi, for det stemmer ikke. A-HA er en større utfordring enn noensinne, jeg tror vi står foran en meget spennende og kreativ periode. Vi har på en måte lagt noe bak oss med den siste turneen og den siste platen. Det er nå det begynner for alvor.

Samtidig har Magne en glupende appetitt på litteratur & samtaler om livets mysterier. Hans favoritt-bok heter noe så skummelt som «Fysikkens Tao». Og han nyter de fordeler som inntektene har gitt ham.

— Jeg kommer aldri til å kunne forstå hva det vil si å betale renter og avdrag på boligen. Det er et av de privilegiene jeg setter virkelig stor pris på.

Det aller største er likevel vennskap:

— Når du havner i en situasjon som vår hvor du møter så mange mennesker som overhodet ikke bryr seg om deg som person, det eneste de er opptatt av er din verdi som salgsobjekt og hva de selv kan få ut av det. Når det blir slik, setter du desto større pris på det å ha nære venner, mennesker du kan stole på. For meg kommer det foran alt.

Magne betaler gjerne flybilletten, for å få samlet de nærmeste vennene en gang iblant.

Og mens jeg rusler de siste meterne mot hotellet mitt, samler jeg trådene i dette bildet av Magne Furuholmen: Et generøst og usedvanlig sjarmerende menneske som ikke er blitt ødelagt, men vekket av popbransjen. Han er blottet for arroganse og blaserthet, og han våger å fremstå som den han er: En sårbar og følsom gutt som strir med det å ha et ansvar — ikke bare for sine medmennesker, men for seg selv og sitt eget sjelsliv. Man kan lære mye over noen flasker arak og tequila.

***Støvlene av. Takk for i aften. Samme natt døde Roy Orbison. (Det er faktisk sant.)***

Hva skjer med a-ha?

Vi er slitne, forferdelig slitne!

En samtale med Morten Harket, London i desember 1988

***Fra Det Nye nr. 2, 1989 (Foto: Sjöberg)***

I to og et halvt år har A-HA på konstant reisefot. Pisket av popbransjens ubønnhørlige krav om mer, mer, mer. Slagere konserter, TV-opptredener) intervjuer, skandaler. I dette for) trolige intervjuet forteller Morten at A-HA er gått Iei. Er det mulig å hoppe av karusellen? Blir hånd. verkerne noen gang ferdig med hans London-leilighet, og vil deti så fall koste ham en million til?

— Min favorittbeskjeftigelse er å stirre i veggen. Og til det er jo denne leiligheten godt egnet.

Det er ikke alltid like lett å avgjøre når Morten Harket spøker, men han gjør det definitivt nå. I hvert fall litt. Vi sitter i hans super-eksklusive London-leilighet, verdsatt til seks millioner kroner. Den kan bli veldig fin. Kan bli. Foreløpig ser den ut som et utdrag fra filmen «Norske byggeklosser». Veggene er nakne, gulvbelegget i gangen ligner utgått sekkestrie, rommene er halvmøblerte lagringsplasser for alt Morten måtte eie av gjenstander. Stuen har fått sofa, stoler og frodige, grønne planter. Men alt står tilfeldig plassert, og stereo-anlegget er bare en mølje under vinduet, mens veggen ved peisen fungerer som støtte for en haug plate-trofeer.

— Men det er avslappende å stirre i veggen! Du tenker på ingenting og alt er så herlig stille.

Mortens øyne glimter skøyeraktig:

— … og blir du lei av veggen, kan du alltids se litt på den nakne lyspæren som henger under taket. He he, det er jo helt utrolig. Håndverkerne har pusset opp i over et år, de har kostet meg en million, og ennå er det langt igjen. Jeg skjønner ikke hva de holder på med. Jeg føler meg lurt.

Han plukker opp en afrikansk bue fra gulvet, og sender i vei pilen så den går zoinnng! dypt inn i den forseggjorte trerammen rundt peisen.

— Pass deg for spissen, den er forgiftet!

Morten forklarer det oppflisete treverket:

— Jeg pleier å skyte på peisen når jeg kjeder meg. Peisen skal bort likevel, den er så upraktisk plassert.

Men noe er ganske ferdig. Kjøkkenet for eksempel. Stort og luftig med keramikkfliser på gulvet, ordentlig vanntrykk i kranene (Morten demonstrerer stolt) og …

— Er ikke denne espressomaskinen flott?

Han drar begeistret i spakene. Men Mortens stolthet er badet. Innredet i to plan, med badekaret trygt nedsenket, og fliser over alt.

— Du må prøve doen. Jo, sett deg ned! Nå? Har du noengang sittet på et bedre sted?

Verden rundt … uten stopp.

Etterpå må jeg klappe dressene hans (myke som pusekatter), og titte på alle fotografiene til søsteren (som er bortreist, så Morten benyttet anledningen til å snike seg inn og rote i sakene hennes). Jeg ber Morten fri til henne på mine vegne. Og så kan vi endelig snakke litt voksent om A-HA. Morten blir alvorlig.

— Vi føler oss fullstendig uttørket. Det er ikke mer igjen. Vi er ferdige med konsertvirksomhet. Det er ikke mer å hente for oss der, det har liksom ikke noe med det vi driver med nå å gjøre. Etter å ha turnert i to og et halvt år, er vi helt utmattet. Ingen skjønner hva det betyr. Å turnere hjemme i Norge, er én ting, men når du farter verden rundt … uten stopp.

Dette var andre toner enn for tre-fire år siden!!!! Morten smiler blekt:

— A-HA ble en jobb. Nå er vi nødt til å bryte ned hele prosessen og stoppe maskineriet for en god stund. Vi må bli tre kamerater igjen og starte bandet på nytt. Vi må leke sammen igjen, få tilbake den gode følelsen av at vi dyrker en hobby. A-HAs store produktive periode var for fire år siden. Da fikk vi fred og ro og kunne feste drømmene våre på tape, og vokse og vokse derfra til det nådde et metningspunkt. Allerede i 1983 hadde vi tre hit-låter. Vi visste det, og da var det frustrerende å holde på i enda to og et halvt år. Men vi klarte det, takket være Pål. Han fikk oss til å disiplinere oss til bare å fortsette å skrive låter, jobbe i studio, bygge ut i dybden.

Morten puster tungt.

Må gjøre det du ikke vil

— Så brøt det løs. «Take On Me» suste mot toppen. Og hele apparatet begynte å tikke. Det tok oss tre måneder å bli sjuke av TV og video. Vi hadde sett det som var. Nå ville vi vise oss ute, live. Vi hadde aldri spilt sammen før; i studio bygger du jo opp låtene bit for bit, der er det ikke snakk om samspill. På scenen er det noe ganske annet. Så vi satte opp en ni måneders verdens-turné. Vi ville straffe oss selv solid. Den ni måneders turnéen kom til å vare i to og et halvt år, mer eller mindre.

Ble alle avgjørelser tatt over hodet på dere?

— Det tror mange. Og de tar feil. Få band bestemmer så mye over seg selv som vi gjør. Men samtidig er det veldig mange hensyn å ta. Du havner jo midt i et svært maskineri, og da kan du ikke lenger gjøre hva du vil. Selvfølgelig, oftere og oftere får du sånne tanker: Hva er det egentlig vi driver med? Må vi virkelig gjøre dette? Men du tier stille og gjør det, for det skaper masse røre hvis du begynner å bråke. Til slutt sitter du der med to ansikter: Det media har gitt deg, og ditt eget. Når det gjelder A-HA, har media bommet grovt, og det kommer de til å merke med neste LP som kommer til høsten.

For mange munner å mette

Morten er tankefull, blikket søker ut gjennom vinduet:

— Nå flytter vi basen fra London til New York. London er utbrukt, London er ingen jomfru lenger. For oss er New York et lite brukt sted. Der kan vi være i fred, besøke folk vi har sans for, folk Som driver med film eller … Amerika blir basen for en stund fremover. Det er på tide å sette seg ned, eller reise seg for å gå. Vi må bli produktive på det personlige plan igjen. Vi må få igjen ambisjonene. Vi kommer til å bli mer utilgjengelige i fremtiden. Vi må opp på et nivå hvor vi har andre rytmer. Mer tid sammen, noen selektive turneer. Vi er ferdig med the road. Det håper jeg virkelig.

Det er vel lett å si og vanskelig å vite?

— Jeg vet. Vi har traska rundt verden noen ganger. Jeg skjønner ikke at vi orker. Vi kan ikke mette alle de munnene der, likevel. Ellers blir det liv og død ganske raskt. Vi trenger en annerledes inspirasjon nå.

Og inspirasjonen finner dere i New York?

— Ja. Jeg tenker ikke på musikklivet, men på det at alt ved Amerika er så svært. Kanskje kommer vi til å tulle litt med film.

Har «Camilla og tyven» gitt mersmak?

— Nei, nei! Det er ikke på grunn av det. Jeg har alltid vært interessert i film, det er ganske nærliggende for meg. Og det gjelder i aller høyeste grad Pål og Magne også. Vi vil leke med det for gøy. Snuble over nye ting. Så vi får opp trangen til å gjøre noe nytt. I det siste har vi bare jobbet og jobbet og jobbet. Jeg ser for meg et slags Art-senter, der vi kan drive på med det vi ønsker. Og nå det gjelder A-HA og plater må det bli sånn at vi spiller inn det vi har lyst til å spille inn, og gir det ut etterhvert. Da spiller vi utifra egne behov, instedenfor utifra andres deadlines.

Danser bedre enn Michael Jackson

Du sa engang at du kan mestre alt, bare du går inn for det?

— Ja, det mener jeg fremdeles. Hvis jeg ville kunne jeg danset bedre enn Michael Jackson. Men du må ta det i naturlige perioder. Når du driver med bandet, finnes det hverken tid eller overskudd til noe annet. Da er katta ute av sekken, alle skal ha tak i deg.

Hva har de siste par årene lært deg?

— To viktige ting: Å ikke ha noen eiendeler, ingenting du bryr deg om. Og at det er lite fruktbart å være stjerne. Vi har tatt ut det vi kan som popstjerner. Du kaster bort for mye tid ved å være stjerne. Veldig mye uproduktiv tid går med, det er så fullt av ikkeno'. Du går bare rundt og gliser …

Du liker å snakke når man først får et intervju med deg?

— Ja, det gjør jeg, det er mitt talerør. Der er jeg for eksempel utrolig forskjellig fra Pål.

Passer du på hva du sier?

— Nei, det gjør jeg aldri. Det er ingenting jeg ikke bør si. Kommer det ut noe som er feil, får jeg bare rette på det underveis.

***“Det er lite fruktbart å være stjerne. I det siste har A-HA bare vært jobb, jobb og atter jobb. Vi må ut av dette. Vi må bli tre kamerater igjen.” (Foto: Sjöberg)***

Mortens gullkorn

Fra samtaler i London i desember 1988

Om oppvarming i mikrobølgeovn:
— Hvordan ble den paien så varm. Helt ute på sida. Der nede! Fy flate! Den ga meg filtgane! Her hogg jeg virkelig tenna i en meget aggressiv oppvarmingsprosess. Det var bare én ting å gjøre, å hyle ned en liter fet engelsk fløte. Jeg kunne jo ikke akkurat ha kjølt meg ned med den gloheite kaffen! Spytte ut? Nei, jeg spytter aldri ut . . . mat.

Om Satan:
Satan er ikke grei.

Om norsk presse:
Norsk presse vet ikke hvordan den skal oppføre seg. Det er i hvert fall ikke deres fortjeneste at jeg klarte å ta lappen. De misbruker, de tramper i vei som noen . . . nei, det gidder jeg ikke snakke om.

Om hai:
Jeg dykket etter hai på Maldivene. Du ligger nede på bunnen der, så kommer det en svær brande og svinger av i siste øyeblikk, kretser litt rundt. Akkurat idet den snur, og du ser den rett forfra, det er . . . spesielt. Og det er farlig. Bestemmer de seg for å angripe, har du ikke sjangs. Jeg så en hai angripe en fisk, fire-fem kilos feit fisk. Den skøyt opp fem-seks meter, det eksploderte bare, altså. I det ene øyeblikket var den der nede, i det neste var den der oppe. Jeg så bare en eksplosjon av kjøttrester. Da kjente jeg meg . . . du ha'kke en sjangs. Går så fort, det er sånne krefter som du ikke skjønner. En naturopplevelse av betydning. Alle sansene var som sår utenpå huden. (Foto: NPS)

Om Frederic Hauge & Bellona
Bellona har greid å takle frieriet fra pressen veldig bra. Stakkars Frederic Hauge er jo blitt sex-symbol. Det er ikke lett å takle, det det står for, det det betyr. Du er en sånn media har blinka ut som skal pumpes tørr, som det skal selges mest mulig på mellom drapene. Men han takler det suverent. (Foto: Peter Nagy)

Om Pål Waaktaar:
Han sier ikke alltid det han mener, føler jeg. Pål har utrolig sterke instinkter når det virkelig gjelder. Og det kan gjelde nesten hva som helst. Men når han ikke bruker dem, kan han være ganske ubetenksom i holdninger og meninger. Artisten i Pål lider for A-HA. (Foto: Yan Friis)

Om Dag Kolsrud:
Han er dyktig med det han gjør. Han er utrolig flink til å tromme sammen ting. Og så har han gullhår i ræva. Dag kjøpte seg leilighet i millionklassen før han hadde platekontrakt, og akkurat da det så som styggest ut, kom pengene og suksessen. Han kommer til å bli stor, ikke her i England kanskje, for her er alt så tilfeldig, men ute i resten av verden. (Foto: Petter Berg)

Om alder:
Jeg begynner å bli gammel i gamet. He he, jeg er blitt 29, men jeg synes ikke det går fort nok.

Om jenter:
Se på de muggene, 'a!!! (Sagt ca. hvert annet minutt i løpet av en biltur gjennom London.)

Om sex:
Livet er fryktelig. Du møter fristelser over alt, og av og til må jeg bokstavelig talt løpe fra dem. Jeg har ikke samvittighet til sånne engangs. Det er bare ikke riktig. Men jøje meg som fristelsene vrimler!!! Se på hun der, for eksempel!!

Om Magne Furuholmen:
Jeg tror ikke folk er klar over hvor mye som egentlig bor i Magne. Pål er liksom den sky og mystiske. Jeg er han som snakker villig vekk om alt mulig. Men Magne … Er det noen som bør intervjues, så er det ham! (Foto: Sjöberg)

Om idoler:
Vær så snill å trykke dette bildet! Det er fra et uforglemmelig møte med mine to største idoler gjennom alle tider: komikerne Smith & Jones!! (Foto: Duncan Raben)

Om Håkon Harket:
Håkon ble slått ned noe så jævlig i Lillegrensen i Oslo. Helt uten grunn. Helt uten forvarsel. De sparket løs på ham mens han lå bevisstløs på gaten. Og det sier jeg bare, de som gjorde det der, kan aldri føle seg trygge. Aldri! Jeg skal finne dem, jeg vet hvordan jeg skal finne dem, og de skal få samme behandling. Dette er alvor. Og det har ingenting med å være eller ikke være pasifist å gjøre. Går noen løs på dine egne, forsvarer du dem. Uansett. (Foto: DET NYEs arkiv)

1989

Akkurat nå er Magne Furuholmen aktuell fordi han stiller ut sine malerier i Galleri Sølvberget i Stavanger

Magne Furuholmen debuterer som maler

Det er jævlig skummelt!

En samtale med Magne, Oslo, i oktober 1989

***Bilde av kunstneren og et av hans mange ansikter. Det Nye nr. 42, 1989 (Foto: Stefan Wallgren)***

— I fjor var jeg inne i en DÅRLIG periode mentalt sett. Jeg var helt nedslitt. Så begynte jeg å bruke maling mer aktivt som terapi, sier Magne Furuholmen som i dag virker gladere og mer inspirert enn på mange år.

London desember 1988. Magne Furuholmen sier takk for ikveld i døråpningen klokken fem om morgenen. Ansiktet har mørke skygger av fortvilelse. Han støtter seg til dørkarmen. Han er merket. Ikke av en natt på byen, men av måneders indre kvaler. Og skjønt han står med begge bena trygt plantet i gulvet, ser han mer ut som den druknende sekundet før han går under for tredje og siste gang.

Oslo oktober 1989. Og alt er annerledes. Magne er midt i en kreativ eksplosjon. I flere uker har han bikket ut og bikket ut ideene som skal danne en av de tre grunnstammene i A-HAs neste plate. Maleren Magne Furuholmen har åpnet sin første separatutstilling i Stavanger. Det spruter tiltakslyst og entusiasme av mannen. Fremdeles flakker skyggene i ansiktet hans. Men de har en annen kvalitet. Nå likner han ikke lenger på den druknende, men på barnet som akkurat er i ferd med å slippe seg for å ta de aller første svømmetakene i sitt liv. Han vet det skal gå, men det er fryktelig skummelt.

— Det er jævlig skummelt! Jeg angrer noe innmari på at jeg gikk med på det, men nå kan jeg ikke backe ut.

Det blå blikket søker vinduet. Stemmen søker ordene.

— A-HA er en trygg havn på én måte; det er noe fastlagt som du kan støtte deg til. Vi gjorde noe som var veldig usikkert i utgangspunktet med A-HA, og så tror folk at når det da går bra, blir du mer selvsikker. Men det som egentlig skjer er at du får sånne merkelige tanker: … finnes det liv etter A-HA?

Magne griper uforvarende papirservietten på bordet og begynner å vri og vende på den.

— Du blir livredd for at du ikke skal kunne greie deg på egen hånd hvis noe skulle skje. Det er en merkelig forvridd usikkerhet. Jeg er mye mer nervøs for denne utstillingen enn jeg har vært for noe A-HA har gjort siden de første usikre stegene. Jeg er mye lenger fra stammen nå.

Jeg er forsvarsløs
I popbladene blir gjerne «Mags» fremstilt som klovnen eller tøysekoppen i A-HA. Gutten som alltid har en fleip på lager — selv når «the going gets rough». Men den som kunne lese mellom linjene oppdaget sannsynligvis et søkende, følsomt og veldig sårbart menneske. De som ikke gjorde det, vil sikkert få seg en støkk når de ser noen av maleriene hans. Ut av deres fargeflater stråler en herjet melankoli som selv ikke Magne kan slå bort med en vits.

— Det er en humoristisk side i bildene også. Men det ville ikke vært riktig av meg å understreke den. Min måte å takle oppstyr på har alltid vært å bare le det bort og være litt sånn flåsete og fleipete. Det er en måte å forsvare seg på. Men nå, når jeg går ut med disse bildene, er jeg forsvarsløs.

Magnes blikk sier mer enn ordene.
— Det negative med dette miljøet er at mange tar seg selv mer høytidelig enn de tar bildene sine. Jeg tar bildene mine høytidelig, men det betyr ikke at jeg tar meg selv høytidelig.

Angsten for kunstkritikerne plager ham.
— Jeg håper bare at det er bildene som blir kritisert og ikke meg. Selv om det er veldig vanskelig fordi jeg har med meg altfor mye bagasje som en A-HA-personlighet, som en media-personlighet …

Magne stilner. Og tar ny sats:
— Jeg tar meg nær av all kritikk! I A-HA kan en av oss kanskje si: Næh, det tar jeg meg ikke nær av! Det er vanskeligere når du er helt på egen hånd. Jeg håper på det beste, og stålsetter meg for det verste.

Angst for riper i lakken
— Det er også mulig at folk flest vil synes at jeg ikke har noen rett til å være i et galleri. Men jeg håper at bildene mine har rett til å være der. Folk mener kanskje at jeg har snytt meg til en plass gjennom A-HA. Det er opp til bildene å vise om de har livets rett eller ikke. Jeg mener jo selv at de har det, ellers hadde det ikke vært noe poeng i å stille ut.

***Alle fotografiene fra Det Nye er tatt av Stefan Wallgren.***

Et annet problem for Magne er at en utstilling som denne innebærer at bildene hans sannsynligvis blir solgt.
— Jeg vil liksom ikke miste dem. Disse bildene har vært mine …kompanjonger! De har stått der oppe trofast og ventet når jeg har kommet til atelieret. Det er ikke lett å bare kvitte seg med det. Og liksom begynne på nytt.

Å male er for Magne en ganske krevende prosess:
— Mitt største problem er at jeg alltid er ambisiøs. Hadde jeg sluppet det, hadde jeg sluppet masse problemer. Det ser ikke ut til at jeg greier å gjøre noe bare for å gjøre det, jeg må liksom gjøre det helt. Det er ikke sunt. Man blir aldri lykkelig som overambisiøs perfeksjonist. I A-HA har vi hatt vanskelig for å godta at vi som band ikke fikk ut det vi ville ha ut. Vi var aldri 130% fornøyd med produktene våre. Det var liksom riper i lakken.

Han flirer:
— Får jeg én ripe i lakken på bilen, faller hele verden sammen. Oppdager jeg en sprekk i taket på leiligheten min, ser jeg dommedag lyse imot meg. Det er litt sånn småsykelig. Men det har jeg lært av malingen, at det ofte er ripene i lakken som er sjarmerende.

Bildet til venstre tok jeg, det til høyre lå ukreditert i Det Nyes arkiv, mulig et WEA promo-foto.

Bildene er mer viljesterke enn meg
Spør man Magne om hvorfor han maler, gir han denne skissen som svar:
— Ifjor var jeg inne i en dårlig periode mentalt sett. Jeg var helt nedslitt. Så begynte jeg å bruke maling mer aktivt som terapi. Når Pål og jeg sitter og skriver musikk og når jeg maler et bilde, da er jeg fullstendig oppslukt i det, da mister jeg meg selv i det. Og det er den absolutt mest effektive form for meditasjon jeg har. Jeg vil ikke virke pretensiøs, men jeg er altså på jakt etter en stemning der jeg mister meg helt, der jeg ikke har noen distanse til det jeg driver med.

Papirservietten er nå redusert til en engstelig liten klump.
— Ofte er det en overraskelse for meg hvilken vei bildet går. Hvis bildet er vanskelig å få til, så foretrekker jeg å tenke at bildet er mer viljesterkt enn meg. Det vil ikke tvinges inn i den veien du hadde tenkt. Plutselig dør den veien, alt stopper. Du er nødt til å lytte til bildet, ellers jobber du deg ihjel.

Et fristende spørsmål er selvfølgelig: Hva kommer først for Magne, maleriene eller musikken?
— Jeg setter det ikke i noen rekkefølge, alt er like viktig. For meg er malingen «ved til bålet». Det er mye enklere for meg å skrive musikk når jeg maler og omvendt. De to inspirerer hverandre. Vi har ladet opp batteriene våre igjen alle tre. Blåst rust ut av motoren. Nå går det fortere og fortere.

Fire år i tørketrommelen
Men, kan man innvende, blir ikke Magne sliten av å jobbe så intenst som han gjør nå — med maling og ny A-HA-LP?
— Sliten!? Nei, jeg blir mye, mye mer sliten av ikke å skrive og ikke å male. Jeg er kjempefornøyd nå, et helt annet menneske enn ifjor. Hva det skyldes? Det nye Batman-undertøyet jeg har fått? Eller kanskje noe hormonelt? Neida, det er bare sånn at jeg er mye lykkeligere i de periodene jeg jobber med kreative ting. Turnering er noe slit!

Den siste setningen avfyres med bister avsmak.
— I løpet av dette året har jeg arkivert en del av inntrykkene jeg har fra de siste fire årene — det kaoset, den tørketrommelen vi gikk gjennom. Jeg har fått tid til å reflektere over det. Vi har alle valgt at vi vil fortsette med A-HA fordi vi ennå ikke har fått til noe av det vi var ute etter. Valget var enten eller.

Sier Magne Furuholmen. Som i disse dager har gjort sine ord fra desember 1988 til skamme: «Jeg klarer aldri å fullføre noe av det jeg begynner på. Det er liksom en vegg der, og den kommer jeg ikke gjennom.» Et snaut år senere har veggen et gapende hull på størrelse med en låvedør. Magne er fri. I Stavanger kan du se bevisene. Til våren kan du høre dem, for da kommer A-HAs fjerde LP.

1990

Trist skjønnhet

den fjerde LP’n

a-ha: “East Of The Sun, West Of The Moon” (WEA) *****

Den som har hørt «Crying In The Rain» uten å få klump i halsen bør passe seg. Et forstentet følelsesliv er ikke noe å møte resten av livet med. Skulle A-HA først gjøre en cover-versjon, måtte det bli denne Everly Brothers-klassikeren. Harkets stemme slynger seg mot sangens himmelropende sorg, og møter det mest blåtonet vakre A-HA-arrangement til dags dato. Gruppen virker nesten beruset av stemningene de skaper med åpningslåten, for de slipper aldri taket i dette albumet. Den er så breddfull av melankoli og tender skjønnhet at de få innslagene av illsinte burn-outs virker uforskammet upassende.

Høyromantisk popmusikk er dette, med et sug i mellomgulvet som vedkommer 20- og 30-åringen betydelig mer enn tenåringen. Det er sanger skrevet i et slags følelsesmessig veikille (There’s many roads to leave by / but few come back again). Tidligere kunne A-HAs tekster være kvelende febergule, med en uro og et sortsinn som slo lik tordenskrall mellom strofene. Denne gang har ambisjonsnivået gått i andre retninger. Formen virker enklere, bildene er færre, strofene mer økonomiske. Det er et savn her som ordene i seg selv ikke alltid formidler alene. Det er Morten Harkets stemme som belyser dem. Og det gjør han da også med guddommelig effekt. Det savn, den ensomhet og den angst som slynges mot lydbildets høyreiste bueganger er intet annet enn et overjordisk siste farvel til ungdom og uskyld.

Albumet formidler voksen kjærlighet. Tvilen, konfrontasjonen, svakheten. Såre sider i følsomme sjeler som har våknet opp til erkjennelsen at kjærlighet ikke er noe man får eller tar, men en livsoppgave som krever deg hele veien. Den faller tungt som faller av. Albumet formidler også en angst for det hule og tomme, mest konsentrert i tittelkuttet der vi svever baklengs inn i himmelropende bekjennelser som munner ut i I know the pain / before the wound. Som man skjønner, dette er ikke noen glad plate.

Men den låter fordømt vakkert. Ingen danselåter. Kun to rockere. Resten er sakte, gjennomarrangert, skjønn tristesse. Selv er jeg svak for «Waiting For Her» (potensiell single), Magnes atypiske lille skisse «The Way We Talk», «Early Morning», «Crying In The Rain» og tittelkuttet. Sistnevnte også fordi gruppen her klarer å få et svært enkelt arrangement, hovedsakelig bare akustiske gitarer og mellotron-lignende synth, til å virke rungende pompøst.

Og ikke la deg lure av et eventuelt svakt førsteinntrykk. Denne platen vokser. Garantert!

(Det Nye, oktober 1990)

Da a-ha vant verden