Teigen-krønikene
(Foto: Yan Friis)
1976-78
(Foto: Det Nyes arkiv)
Jeg er gift med scenen
En samtale med Jahn Teigen, Oslo september 1978
Fra Det Nye nr. 44, 1978 (Foto: Oddbjørn Monsen)
Fra scenen: øredøvende, energisk rock. Fra publikum: unison allsang, begeistret applaus og tilløp til massehysteri. Vi skriver 1978, og plutselig lever norsk pop/rock igjen. Jahn Teigen har fått halve Norge på bena i en jublende rus. Hele høsten er gått med til turnévirksomhet over det ganske land. Utsolgte hus har møtt ham overalt. Skrikende mennesker er bitt av Teigen-basillen. Vår første superstjerne på lenge, lenge. Mannen som talte Grand Prix midt imot og ble profet i sitt eget land. Han kaller seg «årets taper», men fortjener betegnelsen «årets suverene vinner». Han har turnert i Norge med skikkelig rock, og fått det til å lønne seg.
Siden Jahn forlot Popol Ace i fjor, har karrieren rullet som en snøball. Gjennom solo-platen og turnéen «Teigens Tivoli», musicalen «Rocky Horror Show», suksessfiaskoen i Grand Prix med «Mil etter mil», ny turné, ny glimrende LP («This Year's Loser»), sprudlende humor i komikertrioen Prima Vera, den vanvittige teaterforestillingen om Fantomet etc. etc. Listen er lang, og vil med all sannsynlighet kunne tredobles neste år. Alt skjer rundt Jahn Teigen, og han er ikke den som viker unna når anledningen byr seg. Alltid et nytt mål å sikte mot, et nytt hinder å passere. Han har gått hele veien alene, fra Tønsberg til Paris — fra Paris til Norge.
Hvem er så dette mennesket som tør der andre nøler, som så helt og fullt er seg selv til enhver tid?
— Det begynte med Little Stones, som vi kalte oss. 20 mann — en hel gjeng! Bare tre av oss kunne traktere instrumenter, de andre slo rytme og spilte munnspill. På første spillejobb var det bare tre igjen (jeg spilte bass). Vi forsterket besetningen med en organist og gikk over til å kalle oss Enemies. Synes det var et tøft navn — vi ville ikke være pene, snille gutter!
Enemies tilhørte faktisk de legendariske norske grupper fra 60-årene. De kom fra Tønsberg, og ga seg rhythm & blues-musikken i vold allerede fra starten i 1965.
— Enemies kunne blitt kjempebra, men gruppa torde ikke trå skikkelig til. Vi var fryktelig unge — fra 16 til 18 år — lagde LP og greier. Jeg husker jeg digget Stevie Winwood, og forsøkte å låte som en kombinasjon av ham og Tom Jones. Jeg ville ha gruppa ut, men de andre holdt igjen.
Tilbake til det enkle
Jahn tok farvel med Enemies, og ble medlem av den britiske popgruppa Red Squares i 1969.
— Vi spilte i Danmark og England. Siden dro vi på turné til Israel. Etter tre måneder sprakk imidlertid Red Squares, og jeg fikk plass i den israelske gruppa Lions of Judea. Holdt det gående med dem i 18 måneder med veldig kommersiell pop. Til slutt sa jeg takk for meg, vendte hjem til Norge og begynte i Arman Sumpe (senere Popol Vuh).
— Det artige er at i dag vender folk tilbake til den enklere og direkte rocken som ble spilt i 60-årene. Perioden rundt 1970, da jeg kom inn i Arman Sumpe, og senere Popol Vuh, var en festivalperiode. Genesis og Yes var «in», og tidens 15-åringer forsøkte å etterlikne disse forbildene. Det gikk selvsagt ikke. Rocken var blitt for svær. Vi som vokste opp med Beatles, Hollies etc. var heldigere. Det var musikk som kunne spilles av hvem som helst. Vi har liksom fulgt utviklinga — og nå er rocken på vei tilbake til det enkle igjen.
Jahn bekymrer seg over dagens unge, som han mener har identifikasjonsproblemer.
— Det er så mye å holde følge med i dag — klær, moter, musikkstiler, stereoanlegg, jenter, fester. De unge greier simpelthen ikke tempoet. De har ingen hobbyer, interesserer seg ikke for sport — vi har jo ingen enere. Gutta reiser ned til mesterskapene for å ha ferie, det er ingen vinnerinnstilling lenger. Avisene jubler for 10. plasser. Det er noe galt et sted. Når du ikke selv tror at du skal vinne, ja — da vinner du ikke!
Jahns tanker løper til Grand Prix i Paris.
— Jeg sa at jeg skulle vinne da jeg dro ned, men mente ikke nødvendigvis selve konkurransen. Innstillingen var å gjøre reklame for Norge, skape røre og vise at vi eksisterer. Og vi vant på et vis, for det var jeg — han gærne fyren fra Norge — som endte på forsiden av Daily Mail og tyske aviser.
Og man har den selvfølgelig på kassett …
Jeg har alltid vært rockesanger
Her hjemme ble de nasjonale følelser satt voldsomt i sving da Jahns prestasjoner i konkurransen ble bedømt til utrolige 0 poeng av juryen. Men til tross for dette ble «Mil etter mil» en skikkelig landeplage.
— At «Mil etter mil» ble en svær hit, har selvsagt hjulpet meg i gang, selv om folk har kjent til meg i alle år. De har kanskje vært litt redd meg, husket mine bravader med skjelett og grimaser. Men så slapp jeg til i TV, satt foran norske TV-tittere og pratet avslappet med Totto Osvold. Sang en skikkelig vise — «Alfie». Folk syntes plutselig jeg var en hyggelig kar. Jeg fikk mye sympati og gode reaksjoner. «Rocky Horror Show» hjalp meg også i gang. Der hadde jeg jo lov til å se gær'n ut.
I år er Jahn kommet som et friskt pust inn i norsk pop/rock — en musikkgenre som har ligget brakk i mange år. Entusiasmen er tilbake, begeistringen og fansen. Men foreløpig er han en enslig svale.
— I dag er norsk musikk delt opp i to retninger — jazz/rock og danseband. De som spiller jazz/rock tjener ikke noe særlig, mens gutta i dansebandene tjener bra, spiller mye og har det for så vidt OK. Men det finnes dessverre ingen ting mellom disse ytterpunktene. Beat, piggtråd og rock-gruppene forsvant liksom fra Norges overflate i slutten av 60-årene. Musikerne ble eldre, og gikk over til å spille svensktopper og dansemusikk. Samtidig oppdaget den yngre garde hasj, røkte og syntes alt var «kuult». Grupper som Pink Floyd, Yes og Genesis stabiliserte seg — og ingen norske kunne konkurrere med dem. I dag holder det på å bli annerledes. De unge digger full rock igjen, og det passer meg utmerket, for jeg har egentlig bestandig vært rockesanger.
“De unge digger full rock igjen, og det passer meg utmerket, for jeg har egentlig bestandig vært rockesanger.” Da han turnerte Norge i høst, ga Jahn publikum en leksjon i gnistrende rock og herlig, sprø sceneopptreden.
— Arman Sumpe var et skikkelig rockeband, men i Popol Vuh og senere Popol Ace gikk musikken i andre retninger. Jeg hadde ikke så mye å si. Jeg var liksom gruppas visuelle kort, og når vi spilte ute, var jeg i sentrum. Men når det gjaldt låtene, var jeg helt uten innflytelse.
Jahn ble frustrert i Popol Ace. Fjorårets solo-LP «Teigens Tivoli» var et resultat av denne frustrasjonen.
— Plata besto av låter som jeg hadde laget langt tilbake, stoff som bare hadde blitt liggende i skuffen. Jeg måtte bare lage LP'en. Jeg spilte alt selv, og plata ble veldig enkel med mange feil. Men jeg ville ut og vekk fra Popol Ace. Både «Teigens Tivoli» og den påfølgende turnéen var et forsøk på å komme tilbake der jeg en gang begynte. Jeg følte meg rett og slett ikke hjemme i Popol Ace.
— Men for all del — gruppa var kjempebra, spilte fine låter, og vi hadde det kjempegøy på scenen. Det var bare ikke noen kontinuitet i showet.
Jahn Teigen: “Teigens tivoli” (Polydor)
At Jahn skulle komme med solo-LP var vel egentlig ventet. Hans allsidighet når langt utenfor Popol Ace’s muligheter. Når han så endelig slår på stortromma med egen selvkomponert LP, der han spiller nesten alle instrumentene selv, og stor Norges-turné — da venter en seg unektelig store ting.
«Teigen’s Tivoli» er en OK plate. 14 spor som er lettfattelige og kommersielle. Fantasifullt bruk av instrumenter, og Jahns allestedsværende stemme. Men helhetsinntrykket blir likevel så altfor tomt. «Teigen’s Tivoli» er rett og slett en plate du blir fort lei av, og det er vel ikke meningen? Direkte forstyrrende er de platte tekstene og Jahns altfor dårlige uttale. Skal en først skrive på engelsk, bør en kunne bevege seg vekk fra folkeskoleuttalen! (Det Nye, nr. 20, 1977)
Fantomet
Etter «Teigens Tivoli» fikk Jahn tilbud om rolle i «Rocky Horror Show». Han takket selvsagt ja, og forlot dermed Popol Ace offisielt.
— Jeg ble bundet til teatret i et halvt år og kunne ikke bare la gutta sitte igjen og vente.
Også i år har Jahn prosjekter gående på teaterscenen. Sammen med Herodes Falsk har han nemlig i lengre tid arbeidet med et stykke om selveste Fantomet.
— Det skal bli virkelig gøy. Historien er like løs som på «Rocky Horror Show», men mye morsommere. Masse effekter og skikkelige kulisser. Jeg spiller skurken i stykket, vet en hemmelighet og skal ta kverken på Fantomet! Blant de medvirkende er Sala med mor og far, Guran, hottentotter og Tarzan. Stykket avsluttes med Fantomets bryllup — og da begynner virkelig ting å skje!
Jahn regner med at stykket kommer til å gå tre-fire måneder, altså fra november til februar. I denne perioden blir han bundet, men deretter følger turné med Prima Vera. Ny LP med komikertrioen slippes dessuten i løpet av november — tittelen: «Brakara».
— Jeg har også planer om en TV-turné nedover i Europa. Fikk nemlig veldig fin kontakt med de østerrikske deltakerne i Grand Prix. Sjefen deres fra TV inviterte meg til Østerrike for å lage et eget show — «you are a producer's dream», sa han. Tore Syvertsen fra Disco (Jahns plateselskap) har vært nede og forhandlet, og TV-turnéen vil antakelig omfatte besøk i Østerrike, Belgia, Sverige, Spania og Vest-Tyskland. Jeg må jo bare trå til — du kan liksom ikke stoppe når du først er i gang med å klatre opp stigen.
Lager «klassisk» verk
Jahns ambisjoner strekker seg også inn i selve musikken.
— Jeg holder på med et verk, en slags klassisk greie. Den kommer sikkert ikke ut før om et par år. Det er bare musikk og ooh-ahh-sang uten ord. Blir nesten en opera med fioliner og det hele.
Og dette er alvor?
— Ja, da. Jeg har også lyst til å lage filmmusikk. Egentlig kan jeg holde meg i Norge, her er jo nok å ta seg til. Men det frister litt med utlandet, jeg ser muligheten for suksess bare det gjøres på rett måte.
Over til noe annet. Innen sin genre bør Jahn absolutt betraktes som seriøst utøvende kunstner. Men altfor mange anser ham bare for å være en klovn. Føler han dette som et press?
— Egentlig ikke. Jeg har fått klovnestemplet, og kan ikke komme bort fra det. Tror ikke jeg ønsker det heller. Jeg kommer nok bestandig til å beholde humoren i det jeg gjør. Jeg går bevisst inn for å få folk til å le og ha det gøy. Jeg koser meg når jeg hopper og herjer. Når en er i besittelse av evnen til å få latteren fram hos folk, må en bruke den. Når folk spør meg om jeg er seriøs, ser jeg bare forundret på dem. Å være klovn er en seriøs kunstform. Det er vanskelig å få folk til å le — det er lettere å få dem til å grine.
Jahn blir ivrig etter som ordene triller ut av ham.
— Det jeg er i dag, har jeg bestandig vært. Og det jeg gjør, har jeg bestandig gjort. Jeg har fått alt til på mine premisser, og aldri gått på akkord med meg selv. Derfor brøt jeg med mitt forrige plateselskap - derfor ble jeg kastet ut av bryteklubber, fotballklubber osv. Langt hår og fotball gikk jo ikke an i sin tid. Heller ikke ble det tolerert at jeg alltid satt bakerst og lo da jeg var med i sangkor. «Hold opp, eller gå», har vært den vanlige melodien. Og jeg har gått. Ingen behøver å mase på meg mer enn én gang.
Vet hva jeg kan
Jahn har en voldsom tro på seg selv, og han skammer seg ikke over å innrømme det.
— Jeg vet hva jeg kan. Vet at jeg kan synge høyt — at jeg kan nå akkurat den tonen hvis jeg vil, og jeg vil! Du må ha tro på deg selv i denne bransjen, ellers blir du sittende igjen usikker og bite negler uten å komme noen vei. Jeg har gått hele veien selv — alene.
Mil etter mil?
— Ja, mil etter mil, ler Jahn.
Han er stolt over den voldsomme suksess hans turné skapte i høst.
— Tenk, det er vel første gang her til lands at en turné har solgt plater, og dessuten lønt seg økonomisk. Er det ikke fantastisk — jeg har tjent masse penger på en rocketurné i Norge! Det tror jeg ikke det er mange som gjør!
Jahns kjempesuksess har imidlertid også sine ulemper. Han er blitt kjendis og gjenkjennes hvor han enn beveger seg.
— Dessuten venter folk så mye av meg. Jeg skal liksom være sprø konstant, ellers skuffer jeg. Derfor går jeg sjelden ut. Fulle folk kan for øvrig bli fryktelig slitsomme. De kommer over til deg, og ber du dem gå, blir de aggressive. Jeg kan si, «hør her, jeg er akkurat ferdig med en konsert og er sliten. Jeg har vært på jobb, og forsøker å slappe av litt og spise. Når du er ferdig på jobben, går jo du hjem og slapper av.» Noen tar det fint, men andre sier, «jaså, du er blitt sånn nå — høy på pæra!». Så en må være litt av en psykolog.
Jeg er gift med scenen!
«Mil etter mil» er Jahns største slager til dags dato, og han regner med at låten vil følge ham resten av livet.
— Om 40 år kommer jeg sikkert til å gå forbi NRK og synge «Mil etter mil» med bevrende stemme, og ikke minst: delta i «Husker du?» Ikke det at jeg gruer meg til å bli eldre. Både Herodes og jeg gleder oss virkelig til vi blir 50. Vi kommer nemlig alltid til å være like gærne. Og tenk deg to 50-åringer som driver på med sprø ting! Da kommer folk virkelig til å lure. Når du er ung, har du liksom lov, men når du er 50!?
Jahn har ikke noe særlig til overs for dagens steinharde konkurransesamfunn, der lykke måles i at du har bedre bil enn naboens. Men han har stor tro på mennesket.
— Jeg tror alle mennesker har et hjerte som søker det gode.
Politisk interessert er han ikke.
— Men jeg har ikke gitt opp. Min oppgave er å bidra med noe — nemlig å gi folk hyggelige stunder.
En del onde tunger vil ha det til at Jahn er kvinnehater, og de finner det særdeles mistenkelig at han bor alene og ikke har fast følge med noen.
— Å, nei, kvinnehater er jeg ikke! Men når du gifter deg, gir du 50% av deg selv til et annet menneske — det kan ikke jeg gjøre. Jeg er allerede gift — med scenen! Og jeg gir 50% av meg selv til scenen, til publikum, sier superindividualisten Jahn Teigen — Norges første store pop/rock-stjerne i 70-årene.
Jahn Teigen: “This Year’s Loser” (RCA)
Årets store taper i Melodi Grand Prix har endelig laget den LP’n vi har ventet på siden bruddet med Popol Ace. En gjennomarbeidet rock-LP breddfull av låter som sitter. Den nymiksete versjonen av «Mile After Mile» stiller faktisk ganske langt bak i køen. Fremst finner vi Jahns reggae-inspirerte new wave-låt «They Don’t Clap Losers» (Elvis Costello kunne ha laget den) og den enkle dille-popsaken «Wheel Of Love» med slentrende koring fra Tore Syvertsen (bra Tore!). Jonas Fjeld Band bør også nevnes, de gjør en strålende jobb på samtlige kutt — særlig gitaristen Steve Cooling. Platens styrke er Jahns perfekte sans for variasjon. Mykpop, hardpop, funk og reggae går hånd i hånd. Flott, Jahn! (Det Nye nr. 39, 1978)
Prima Vera: “Brakara” (RCA)
Prima Veras humor er fremdeles noe platt og krampaktig, men trioen er utvilsomt på bedringens vei. På «Brakara» er Tom Mathisen den store stjernen. Han parodierer kostelig Einar Gerhardsen, Erik Bye, smørsangere som Dean Martin og snøfter seg gjennom Baccara-disco i tittelkuttet («Jaudå eg kan tråle»). LP'en inneholder også elleville krumspring fra Jahn Teigen: Tyrolersang («Saltzkammergut») og en russisk «Mil etter mil» («Zagra Znja Zagra»). Videre får vi Bee Gees/Travolta-disco, Bonnie Tyler, Freddy Kristoffersen-polka, en grusom Sverige-hets og ironisering over de siste hippier. Jonas Fjeld Band gir trioen solid musikalsk støtte. (Det Nye nr. 2, 1979)
1976, en fortale
Popol Ace i Chateau Neuf
Fra Det Nye nr. 14, 1976.
Så er Popol Vuh for alvor blitt til POPOL ACE. Tiden er inne for internasjonalt gjennombrudd, gull og laurbær. Hvem hadde vel ant at det som i sin tid var Reidar Myhres Danse-orkester, senere Arman Sumpe d.e., skulle bli til Norges mest lovende og populære rock-gruppe?
Popol Ace holdt sin debutkonsert under det nye navnet i Chateau Neuf, der de presenterte sin nye LP «Stolen From Time». Et helprofesjonelt show som satte den stappfulle storsalen i kok. Glimrende melodier, gøyal gjøgling fra Jahn Teigen og gnistrende spill — alt fikk vi oppleve. Til alt overmål ble konserten sendt i radio samme kveld, og svensk radio har kjøpt rettighetene for å sende showet senere!
Popol Ace's nyeste LP bør alle skaffe seg. Det er deres beste hittil. Innspilt i Elton John’s yndlingsstudio Honky Chateau, og mikset i London. Dessuten har Dave Roe tegnet det flotte omslaget (han tegnet også coveret på Nazareth’s «Hair Of The Dog»). «Stolen From Time», som plata heter, skal utgis i hele Europa. Popol Ace har førsteprioritet hos Polydor nå. De skal bli en suksess, og hele plateselskapets enorme PR-maskineri skal settes inn. Særlig Tyskland, Holland og Belgia er land der en regner med at de har store sjanser, og la oss for all del ikke glemme England! Her hjemme må vi regne med at vi svært sjelden kommer til å oppleve Jahn Teigen og hans drabanter igjen. Internasjonalt musikkliv er tidkrevende og hardt.
Jahn Teigens siste stasjon før solo-karrieren.
1979
Prima Vera og Teigen får Det Nye-diplomet
Det Nye nr. 28, 1979 (Foto: Arve Strømsæther)
Endelig fikk vi overrakt Jahn Teigen og Prima Vera Det Nye-diplomet. De vant lesernes gunst i «Det Nyes Musikkavstemning 1978» — der Prima Vera ble kåret til «årets norske gruppe», mens Jahn Teigen stakk av med titlene «årets mannlige vokalist» (norsk avdeling), «årets komponist/musiker» (norsk avdeling), «årets norske singleplate» (Mil etter mil») og «årets norske LP-plate» («This Year's Loser»).
Jahn vant de fire sentrale kategoriene i den norske avdelingen av Det Nyes leseravstemning 1978, og er dessuten medlem av årets gruppe. (Foto: Arve Strømsæther)
Ellers kan det fortelles at Prima Vera har satt i gang forberedelsene til filmingen av Olav den Helliges liv og levned. Et stort prosjekt med over 50 roller (trioen Teigen, Falsk, Mathisen legger beslag på 20 av dem!) og masse statister.
— Vi følger Snorre slavisk, sier Falsk, — selv om vi har «jazza» historien litt opp. Filmen ender med slaget på Stiklestad . . . nei, forresten — den ender egentlig ikke der heller.
— Manus er et rent teamarbeid, kan Jahn fortelle. — Og vi deler alt vi får i tre like store deler. Både positivt og negativt. Dermed slipper vi intern krangel og misunnelse.
Filmen kommer ikke til å bli en musical. Bare et par låter fremføres, den ene under en stor dansescene midt i filmen.
— Hovedsaken er at det blir morsomt. Monty Pythons producer McNaughton har gått gjennom manus, og mener vår sak er bedre enn Monty Python, sier Jahn.
Det vil muligens vil bli utgitt en LP med låter fra Fantomet-musicalen, Olav den Hellige pluss noen helt ferske. Prima Veras forrige har for lengst passert 130 000, noe som tilsier at de har mottatt både sølv-, gull-, diamant- og platinatroféet. Norges mest populære gruppe?
Full klaff
Lansering av “En dags pause” på Majorstuen. (Foto: Det Nyes arkiv)
Jahn Teigen: “En dags Pause” (RCA)
Det Nye nr. 44, 1979
«Ta det med ro, du ser ikke syner det er bare meg i mine kostymer». Jahn Teigen er tilbake … på norsk! Og hvilken knall-LP! Æres må tekstforfatter Herodes Falsk. Han forsøker seg ikke på dypsindigheter, ei heller gir han oss feterte visjoner fra basseng-kanten. Herodes fører en direkte penn. Han bruker gatens språk, og skriver for og om vanlige mennesker.
Tekstene passer Jahn som hånd i hanske. Det føles ekte når han synger «Har aldri gjort noe annet enn de ting jeg trodde på». Jahn Teigen, hele Norges klovn og rock-idol. Mannen som til stadighet får høre: «Han gjør det kun for penger og et førsteside bilde». «En dags pause» er hjertets tale. En overveldende åpenhjertig og ærlig plate. Den viser at rock-idoler i lille, provinsielle Norge tåler medgang. Jahn og Herodes opplever situasjoner som alle kjenner. Hverdagslige ting som å vente i evigheter på Taxi, dra på diskotek, «sjekke-jenter»-stresset, slumringen foran TV-skjermen, oppvåkningen «dagen derpå», kontaktløshet og misunnelse. Det eneste som skiller Jahn og Herodes fra den jevne mann er at de «tør der andre tier». Alt dette finner du her, beskrevet lett og ledig. Og du skjønner fort at dette er ingen klovne-LP. Jahn mener det han synger. Hør f.eks. den usedvanlig fine «I Hamburgs natt».
Musikalsk er platen svært umiddelbar. Låtene er enkle, men det kompenseres gjennom de spennende arrangementene. Det er stemning i låtene, og detaljrikdommen er stor.
Stilmessig har Jahn lagt seg på en rolig, avslepen funk. Bare ved et par anledninger kjører han ut i kantet rock’n roll. LP’en inneholder også en håndfull stemningsfylte ballader med Jahn fra hans mest våte, vemodige side. Hør «Lengter hjem», tittelkuttet og i særdeleshet «Min første kjærlighet» (der Jahn beveger seg på grensen av sin rekkevidde — også tekstmessig!) Sentimentalt, men vakkert. «TV» bør nevnes. Bygget rundt en skvalpende reggae-rytme. Resignert, gjennomsiktig koring mens Arild Stavs saksofon lever sitt eget, ensomme liv i bakgrunnen.
Konklusjon: «En dags pause» er full klaff fra ende til annen. Takk til alle impliserte — det fortjener dere!
Alle gutta har’n på kassett.
(Foto: Det Nyes arkiv)
Jeg er like dum som alle andre!
En samtale med folkets helt, Jahn Teigen, Oslo i november 1979
Foto: Oddbjørn Monsen
Jahn Teigen er ikke den som hviler på sine laurbær. Med en knallhard Norges-turné i kroppen gikk han øyeblikkelig i gang med nye prosjekter. Alt fra klassisk musikk til musicals, rock, TV og bøker. Alt oppstusset og det harde programmet tar imidlertid på, og i februar drar Jahn til Hamburg for å få et lite pusterom . . .
Den reneste Jahn Teigen-feber har herjet Norge de to siste årene. Alt denne spretne 30-åringen berører, blir til gull. Og han utvider stadig sitt arbeidsområde. Feier over rock, musicals, teater, TV, film — ja, endog på bokfronten har han gjort kraftig innhogg. Presse og fans beleirer dette fenomenet, og Jahn stiller opp — med et smil. Alltid med et smil. Skriver autografer, lar seg intervjue, forteller vitser. Legger sitt privatliv ut til allmenn beskuelse. Blir han ikke lei av dette sirkuset?
— Nei, jeg liker det. Men det kan bli litt slitsomt. For å få et pusterom, reiser jeg til Tyskland i februar. Til Hamburg. Har tenkt å bo der en stund. Oppleve et litt annet miljø. Få gå utendørs uten å være noen som helst. Kose meg. Stikke innom restauranter og synge litt. Bli kjent med folk. Man kan kanskje kalle det en flukt fra alt ståket i Norge. Men det er egentlig ikke det. Jeg vil gjerne til Hamburg fordi jeg liker meg der. Jeg kan dog ikke bli der for lenge, nye oppgaver venter i Norge!
Han skal altså ikke forsøke seg på det tyske marked?
— Neeeei. Folk er interessert i meg. Sett i forhold til folketallet, er Vera Productions den største RCA-suksess i verden! Så de tyske RCA-folkene vil gjerne gjøre noe med meg. Men Tore Syvertsen (min manager) og jeg vil vente til vi har en skikkelig låt å satse på. Jeg vil ikke oppleve Popol Ace-tilstandene en gang til!
FULL RULLE
Jahn forlot, som mange husker, Popol Ace i 1976.
— Jeg orket ikke flere Norges-konserter. Vi hadde spilt i Trondheim 14 ganger, i Bergen 37 … Det var rett og slett umulig å presentere noe nytt for publikum. Vi hadde jo bare tre LP’er bak oss. Kunne ikke spille de samme låtene om og om igjen for de samme menneskene.
Så Jahn brøt ut, for å starte fra grunnen igjen — som solo-artist.
— «Teigens Tivoli» — det var en naiv start. Enkelt og greit. Slik ønsket jeg det også. Siden gikk det slag i slag. «Tivoli»-turnéen i 1977. «Rocky Horror Show» utpå høsten. «Mil etter Mil». Ny turné. Prima Vera og «Fantomets Bryllup».
At Jahn blåser i gang en omfattende Norges-turné hvert år, skiller ham fra de fleste andre norske artister.
— Ja, det er vanligere med «gerilja»-turnéer. Tre dager med konserter, et par dagers avslapning hjemme — så ut igjen. Slik var det med Popol Ace. Men jeg liker ikke det systemet — en jobb her og en jobb der. Jeg vil ha skikkelig opplegg, stramt program og full rulle hver dag. Det er mye bedre å være ute lenge i ett, enn av og til, nå og da!
Jahn liker å turnére, noe han vel beviste i høst da han til og med feide gjennom hele Finnmark. Enorme avstander og frostskadde turné-busser skremmer ikke Jahn.
FOLKETS HELT
— Denne høsten var det virkelig gøy. Folk var jo helt ville! Ringte foreldrene mine mange måneder i forveien for å spørre dem om billetter. Oppe i nord kom det hele buslaster fra fjern og nær til konsertlokalene. Folk skulket skolen, ja til og med lærere tok seg fri! Jeg skjønner ingenting, jeg! Det er helt sanseløst!
— Etterspørselen var enorm. Jeg kunne sikkert gitt flere konserter hvert sted og fått smekkfulle hus hver gang. Men det ville ha blitt for hardt. Da måtte turnéen ha vart i flere måneder!
Apropos hardt program. Jahn knurrer plutselig mot fotball-gutta.
— Jeg må le. Gutta er jo helt knekt hvis de spiller tre kamper på én uke. Typisk norsk fotball — ingen innsats. Målet er bare å få være med på landslaget. Tenk, 11 mann springer rundt i en og en halv time. Så er de slitne, og trenger en uke på å komme seg. Men se på meg — én mann bomber løs i én og en halv time nesten hver dag i 40 dager! Da kan du snakke om å bli sliten!
I fjor ble Jahn hele Norges superstjerne. Turnéen i høst viser at hans popularitet bare stiger og stiger.
— Ja, det er helt ufattelig. Men gøy! Folk har alltid ledd av meg og pekt. Men det er blitt så mye større nå. Til og med små barn vet hvem jeg er. På en måte er jeg vel blitt en slags folkets helt. Jeg er like dum som alle andre, og tør stå fram og vise det. Og jeg tror … sånn jeg fremstiller meg selv … slik er jeg.
KONKURRANSE
Humor er Teigens varemerke. Men også rock. Innerst inne er han nemlig en regelrett rock-stjerne.
— Men jeg kombinerer.
I fjor var Jahn den eneste virkelige store rock-artisten i Norge. I år er det annerledes. Nye navn dukker stadig opp. Jahn har fått konkurranse.
— Ja, nå kommer gruppene. Det er blitt grobunn for rock igjen. Det er bra. Dessverre har jeg ikke sett så mange av de nye artistene. Jeg var til stede under rocke-NM, men der var det ikke noe særlig som appellerte til meg. Har dog hørt rykter om grupper som Young Lords. De skal visst være bra?
Rock, er det en levevei eller en tilstand?
— Det er en livsstil, en tilstand. I hvert fall for meg. Har alltid vært det — også i Popol Ace da jeg stilte med kjempeskjegg og masse hår.
Jahn betrakter ikke de nye gruppene som noen trusel.
— Å nei! Før trodde jeg at bare jeg fikk mitt navn på trykk i DET NYE eller VG, så var det gjort — så var jeg verdenskjent. Men det stemte jo ikke. Det må skrives om deg minst 20 ganger før alle har hørt om deg. Konkurranse er dessuten sunt. Jeg har ikke hatt konkurranse før. Har bare konkurrert med meg selv og publikum.
Han grunner litt.
— Men det er skremmende å tenke på at jeg, en 30-åring, er sprekere og hopper høyere enn 17-åringene!
Jeg er sikker på at om 10 år så holder jeg på ennå. Det går an! Chuck Berry, Alex Harvey, Frank Zappa — de kjører friskt videre selv om de begynner å dra på årene. Men det er mange som gir opp underveis. De fleste gjør det. Det er nesten bare meg igjen fra den tiden jeg «var ung». Ove Thue, Åge Aleksandersen (ja, han jobber jo egentlig ved siden av), Svein Gundersen … Terje Rypdal.
«Sommer i Tyrol — Del 2»
Mange tror Jahns musikksmak er preget av de nye tonene innen rocken, såkalt «new wave». Men neida. Smaken drar litt på årene den og!
— I det siste har jeg særlig spilt Beach Boys’ «L.A. (Light Album)», James Taylors «Flag» og Art Garfunkels «Fate For Breakfast». Nye ting som Tubeway Army er show, OK, men når det gjelder å virkelig lytte — da foretrekker jeg Beach Boys. Det er først og fremst lyd og melodi som tiltaler meg.
Vi hopper over på noe annet. Jahns fremtidsplaner.
— Jeg holder fremdeles på med å sette sammen en «klassisk» plate. Foreløpig er det bare korte melodistubber og skisser. Så er jeg i gang med å legge grunnlaget for min neste «ordentlige» LP. En ny musical skal det også bli. «Sommer i Tyrol Del 2». Den skal settes opp til høsten.
«Sommer i Tyrol Del 2»?
— Ja, det er en slags fortsettelse på den mer kjente «Sommer i Tyrol». Del 2, det er helt sanseløst! Til stadighet dukker det opp oppfølgere til store suksesser — «Haisommer Del 2», «Gudfaren Del 2». Dårlige oppfølgere. Det er klart vi måtte gjøre noe på det!
Filmen om «Olav den Hellige» er mer diffust plassert på fremtidskartet.
— Den skulle jo vært innspilt i august/september i år. Men Vi fikk ikke statsstøtte. Nå skriver vi om manuskriptet for å prøve igjen. Du skjønner, problemet er at vi søkte om for lite! Hadde planlagt lavt budsjett på to millioner. Men slikt går ikke an! En film må koste mer; det gå’kke an å lage film så fort! Alle må jo få jobb. Idiotisk! Men vi kan godt søke om 4 millioner, vi. Det gjør ikke oss noe.
— Dere kan jo lage to filmer!
Jahn ler hjertelig.
BOK OG MUSICAL
— Nå er jeg hypp på å lage bok. Jeg har skrevet små saker opp gjennom årene. Sitater — «prikk prikk prikk prikk», sa han. I den duren. Rare sitater, ting jeg har hørt eller sett i avisen. Pussige ting som jeg har ledd av. Alt ligger og flyter. Kunne ha lyst til å samle det i en bok. En billig bok, vel å merke. 15 kroner!
Den biografien ble altfor dyr. Det var forlaget som mente den skulle være så fin. Jeg vet ikke hvor mye den har solgt, 10 000 kanskje. Hadde den kostet 20–25 kroner, ville den sikkert solgt fem ganger så mye. Forlaget trodde alt skulle gå så glatt, at boken nærmest ville selge seg selv. Jahn Teigen, han er jo kjent — tenkte de. Problemet er bare at jeg kan ikke synge en bok! Om man kjører ut Jahn Teigen-margarin på markedet, så må man reklamere for margarinen!
Er det det neste — Teigen-margarin?
— Nei, nei, ler Jahn. Det var bare et eksempel!
Hva kan han fortelle om «Bloody Mary», musicalen han selv har skrevet musikk til?
— Åh, det var virkelig en oppgave jeg var glad for å få prøve meg på. Det begynte ved Festspillene i Bergen 1976. Jeg var der sammen med New Jordal Swingers. Toralv Maurstad kom bort til meg, sa at han likte de sakene jeg drev med. «Hør, jeg har muligens fått rettighetene til en musical, ‘Rocky Horror Show’. Kunne du tenke deg å være med?» spurte han. Jeg var helt i hundre.
Det gikk imidlertid ett og et halvt år før Maurstad kontaktet Jahn igjen. Og da fikk Teigen rollen.
— «Bloody Mary» kom i stand fordi Nationalteatret gjerne ville sette opp en musical. Maurstad spurte om jeg kunne lage litt rockete musikk til stykket. Selvsagt sa jeg ja takk. Men det er vanskelig å komponere musikk til ting du ikke er så kjent med. Falsk og jeg jobber jo som hånd i hanske. Men «Bloody Mary» var noe annet. Her var jeg ikke med på utformingen.
Han er dog fornøyd med resultatet.
— Det var en artig erfaring — det å sette musikk til ferdige musical-tekster. Jeg skummet gjennom manus — måtte «se» stilen og kostymene for meg. 1880-årene. Sverd og sånt. Fekting, sjørøvere. «Bloody Mary» var en kvinnelig sjørøver!
Jahn har ikke fått andre musical-tilbud.
REDD FOR ANSVAR
— Men vi skal lage to Prima Vera-program for TV. Det første sendes 12. januar, tror jeg. Lørdagsunderholdning, vet du. Vi har fått helt frie hender av Tusberg. Det blir gøy!
Prima Vera, ja — eller Vera Productions. Han har ikke tenkt å hjelpe fram ukjente talenter gjennom dette selskapet, da?
— Har tenkt på det, og har et par navn «under kikk». Men vi er bare tre i Vera Productions — og to av oss er artister. Vi trenger bedre økonomi og tid. Ville ikke være forsvarlig å kjøre fram andre navn nå. Vi har ikke sjans til å følge skikkelig opp, og det er urettferdig mot artisten. Men det er klart — det kommer, det kommer. Det er tross alt bedre å bruke pengene til å hjelpe andre enn å betale alt i skatt. Man skal jo helst ikke jobbe for mye i dette landet — det straffer seg!
— Det er andre grunner til at jeg venter, også. Jeg er nemlig redd for ansvar. Hittil har jeg bare hatt ansvaret for meg selv.
Jahn har ikke tid til privatliv. Det viktigste for ham er å være kreativ — hver time i døgnet.
— Jeg jobber bestandig, har aldri fri.
Det blir vel mye kaffedrikking og røyking?
— Ikke røyk! Det er mystisk — men det var faktisk lett å slutte. Du må bare si til deg selv — det er godt, helt topp med en røyk, men OK, jeg skal slutte! Jeg bestemte meg for at 1. september, da skulle jeg slutte. Delvis p.g.a. den forestående turnéen — stemme og kondis, vet du. Men det var ikke bare derfor. Jeg ville slutte. Fikk litt abstinenstrøbbel i starten. Men hver gang jeg fikk lyst på et drag, spurte jeg meg selv: hvorfor skal jeg røyke den sigaretten? Jeg fant ingen positive svar.
Salmer og sanger vi gjerne hiver
Lanseringen, pølser og sne. (Foto: Det Nyes arkiv)
Prima Vera: «Salmer og sanger vi gjerne hiver» (RCA) **
Tull kan være morsomt. Men tull kan også være bare tull. Prima Veras nye LP tilhører dessverre sistnevnte kategori.
Trioen har tatt for seg et knippe kjente låter (bl.a. «Da Ya Think I’m Sexy», «Do You Believe In Magic», «Honky Cat» og «Barbara Ann») og påført dem norske tekster som skal være morsomme. Det er de ikke.
Man frembringer ikke god latter ved å pøse ut plattheter om promp, dårlig ånde, svette armhuler og fedme. Sikkert gøy å synge i studio. Men det er privat humor lukket for utenforstående.
En må stadig spørre seg: hva vil Prima Vera med dette? Som crazy-humor holder det ikke. Intelligent humor er det heller ikke, for hvor er brodden? Og som parodier er låtene for bleke. Hva står igjen?
Jeg tror jeg hiver denne LP’en . . .
(Det Nye nr. 3, 1980)
1980
Folk tru’kke jeg jobber
En samtale med Jahn Teigen (& Herodes Falsk) i Oslo, mai 1980
«Årets norske vokalist» (menn) og «Årets norske musiker/komponist». «Årets norske LP» og «Årets norske single». Jahn Teigen seiret på alle fronter i DET NYEs leseravstemning for 1979. Og her ser vi ham med et velfortjent DET NYE-diplom. (Fra Det Nye nr. 28, 1980)
Norges rock-idol nr. 1, Jahn Teigen, er aktuell med ny LP og ny turné. DET NYE slo av en prat med ham og overrakte ham DET NYE-diplomet for hans seirer i leser-avstemningen tidligere i år.
Jahn Teigen er inne i det tredje året som Norges superstjerne nr. 1. Han er et akseptert og respektert «vidunder». Det verste hysteriet har lagt seg. Tiden som etablert kjendis er begynt. Jahn Teigen er ikke lenger bare musikk. Han er et ansikt, som både publikum og presse gjerne vil knytte sensasjoner eller skandaler til.
En del publikasjoner har trykket besnærende historier om bøllen Jahn Teigen. Han som river film ut av fotografenes kameraer, han som går løs på hotellpersonale og «innpåslitne fans». Og vi har fått servert saftige historier om Jahns angivelige forhold til Anita Skorgan. Vel, hva skal vi si til alt dette? Jahn sitter foran meg. Rede til å prate i anledning sin nye plate, «Mentalkrem», og turneen «Jahn Teigen & Teigens Telt 1980».
Jeg blir grønn!
— Jeg blir grønn på dem som skriver alt sludderet. Men jeg har ikke lyst til å bli uvenner med pressen. Det er bare synd at noen få slår opp ting som de ikke har greie på! Jeg mener, overskrifter som «Falsk og jeg er ikke kjærester!». Det holder ikke! Du ha'kke en sjans hvis de skal drive og koke sammen historier på den måten.
Synes du norsk presse er i ferd med å utvikle seg den veien?
Jahn skjærer en grimase som får ørene til å krølle seg.
— Jeg er redd for det, ja. Bare se på avisene og ukebladenes forsider: «Kreft», «Syk», «Millionbeløp», «Seier», «Tap». Hvis det virkelig var nødvendig å holde på sånn for å selge, ja, da måtte man lage LP'er som inneholdt 50 låter. Litt punk, litt viser, litt rock, litt folkemusikk. Nei, jeg tru'kke det hjelper! Det er en dum stil.
Teigen har også merket at pressen ikke er like velvillig innstilt til ham som før. Nå leter man etter sprekker i rustningen.
— Jeg har ikke noe imot en skikkelig slakt. Det er topp, bare det er godt skrevet. Men det virker som om det er lettere for folk å angripe meg nå. Jeg har gjort så mye forskjellig. Ett eller annet sted finner de noe. De kan skrive at den nye plata ikke var så fin som den forrige. Men jeg stryker ikke med av det.
Ikke så alene som før
— Men du ville vel tatt det litt tungt om din nyeste plate ble en salgsfiasko. Innerst inne ville det svi, hva?
— Jeg kan gjøre mye annet. Teater, film. Det er alltid en utvei. Jeg kan mer enn bare å smelle løs på scenen. Men det er klart at dårlig salg vil svi.
Hittil har det bare gått fremover for deg. Når kommer tilbakeslaget?
— Noen tror det er kommet allerede. Det sies at den siste Prima Vera-LP'en, «Salmer og sanger vi gjerne hiver», solgte dårlig. Men det er ikke sant. Den gikk i drøyt 55 000 eksemplarer, og var en av de mest solgte platene her i landet i fjor!
Det første tilbakeslaget
Men det er likevel bare halvparten av «Brakara»s salgstall!
— Ja, du kan godt si det er den første nedturen vi har hatt. Men det er sterkt, da, at vår første «flopp» var en av årets mest solgte plater!
Du fikk kritikk for ditt Grand Prix-bidrag, «Ja». Noen mente endog at du hadde plagiert Beatles’ «She Loves You».
— Ja, det var mange som sa det. Endelig fikk de liksom sjansen til å ta rotta på meg. Jeg kan være enig i at det likner litt. Men da må du huske på at sånt skjer overalt.
Gikk du alvorlig inn for Grand Prix i år?
— Jeg syntes det var gøy å få være med. Men denne gangen gjorde jeg det mest for showets skyld — drakter og hatter og alt det der.
Jahn skifter plutselig emne.
— Vet du. Her om dagen var jeg innom banken. Traff en fyr som så sånn vitende på meg, smilte litt og sa: «Nå, Teigen. Det er stille nå!» «Ja, det er mulig det,» svarte jeg. «Jeg har bare laget ny LP, forberedt en instrumental-LP som kommer til jul, skrevet, planlagt min telt-turné!» Det er ergerlig. Folk tru'kke jeg jobber!
Noen tar det som en svakhet at Jahn ikke viser seg «ute på by'n».
— Jeg liker bedre å sitte hjemme og jobbe. Jeg tenker hele tiden. Stadig nye ideer. Lager sanger. Planlegger turneer. Jeg har allerede to turneer til klare, men dem vil jeg ikke si noe om nå.
50 000 kroner pr. dag
Hva med telt-turneen? Hvor lang tid har det tatt å planlegge og realisere den?
— Jeg begynte i januar. Og derfra til mai gikk det nesten i ett.
Teigens telt-turné er noe ganske unikt i rock-sammenheng. Men storslagne forestillinger som dette må koste penger?
— Det koster oss ca. 50 000 kroner pr. dag! Da medregnet de seks trailerne og de to privatbilene. Vi frakter telt, utstyr og mennesker
Seks trailere? Det er mer enn de store amerikanske gruppene bruker!!
Nå ler Jahn begeistret.
— Ja, det er helt vilt! Tenk, seks trailere på Vestlandet. Vi må ha seks ferjer også, hva? Vi satser med lett bris, sier han håpefullt.
— Det er jo ikke så moro hvis det skjer noe galt. Det skal ikke mye til. For eksempel at stanga ikke kommer fram en kveld. Da må publikum holde duken selv!
Oslo står ikke på turné-listen. Er ikke Teigen-feberen like stor i hovedstaden?
— Å jo, da! Vi skal spille i Oslo 31. juli. Men ikke i telt. Vi må bruke Jordal Amfi, for vi regner med at det kommer 3000 mennesker. Chateau Neuf blir for lite. I fjor ble billettene revet vekk på tre timer!
Herodes ankommer
I dette øyeblikk kommer en kjent skikkelse stavrende mot oss. Han unngår behendig bord, stoler og gjester i restauranten. Det er Herodes Falsk.
Gutta tar seg en dags pause.
Hva er din oppgave i Teigens Telt 1980?
Herodes flirer.
— Kontrollør. Jeg skal være billettkontrollør!
Han plukker et par solbriller opp fra bordet. Setter dem på, og ser temmelig lyssky ut. Merkelig nok får det meg til å tenke på det beinharde narko-klimaet i den amerikanske og britiske rock-bransjen. Jeg spør den «lyssky» Herodes om tilstandene her i Norge.
— Sprøytenarkomani? Nei, tru'kke det. Jeg tror folk drekker, jeg.
— De har bare drekki i de bandene jeg har spelt i, legger Jahn til.
Hva synes du om kjendis-miljøet her i Norge, Jahn? Er det sunt?
— Nei. Det å være kjendis er et slit. Men jeg synes det jeg driver med er gøy, og det er det viktigste. Mitt yrke er å synge.
Hvorfor opptrer du ikke på festivaler lenger?
— Festivaler er det verste jeg veit.
Herodes bryter inn.
— For meg er «festival» nesten et skjellsord. Det e’kke noe å satse på i dag. Det var sikkert bra i 1968, men ikke nå. Sitte og svette på hverandre. Vi var innom Kalvøya i fjor. Det var som å gå rett inn i 1968 igjen. De samme folka satt der ennå.
Gøy på scenen
Tilbake til platene dine, Jahn. Hvem er det egentlig som kjøper dem, og hvorfor?
— Nei, det er vanskelig å si … altså … tja, det er mange. Alle slags typer. Jeg får masse brev fra folk i 12—13—14-årsalderen. Og en del fra 16—17—18-åringene.
Herodes vil inn på Jahns konserter.
— På konsertene er folk helt i hundre. Jeg tror det er fordi de merker at Jahn har det skikkelig gøy på scenen. Han liker å være der. Slikt smitter over på publikum. Men noen ganger er Jahn helt urgrønn. Står bare rett opp og ned og synger. Da blir publikum sånn og.
Jahn nikker.
— En Teigen-konsert er blitt noe helt spesielt for folk. Det er full fest. Folk kan virkelig slippe seg løs. Stille i de merkeligste kostymer. Det er allsang på norsk, flagg og bannere. Karneval!
Du lever på en måte veldig skjermet i en egen verden. Synes du ikke det selv, eller er det pressen som skaper kjendismiljøet?
— Pressen er med på det. Men det er nok slik. Og det er nødvendigvis ingen dårlig ting. Folk vil gjerne ha stjerner.
Jahn grunner litt.
— Det jeg synes er kjipt, ja, det er egentlig dumt av meg å si noe om det, men jeg blir litt grønn når jeg ser ukjente artister få to helsider i farger i ukebladene. Da vi begynte … gikk det nesten åtte år før noen gadd å skrive en halvside om oss.
Dere føler ikke at dere blir brukt av pressen, da? Plassert på forsidene for å selge blader?
— Så lenge jeg synes det jeg gjør er fint, kan de skrive hva de vil for meg.
— Dessuten kommer det oss til gode, også. Det er med på å selge plater, sier Herodes.
Det er du som skriver Jahns tekster, Herodes. For det meste handler de om helt vanlige unge mennesker og det livet de lever. Men har du forutsetning for å skrive om slikt nå som du har glidd inn i kjendisverdenen?
— Jeg har jo vært ung jeg også. Overnattet under sofaen eller på gulvteppet til folk. Ta f.eks. Beatles. De bodde i de reneste palasser, men de skrev om ting som vanlige mennesker kunne forstå! Min ungdomstid er forbi. Men jeg har vært der! Har gjennomlevd hele perioden. Og sangene mine behøver nødvendigvis ikke dreie seg om nåtiden.
Men har ikke ungdomsmiljøet forandret seg radikalt siden 60-årene. Drabantby-problematikken. Aggresjoner. Opptøyene natt til 1. mai i Oslo. Det er hardere tider.
Jahn griper ordet.
— Jeg veit ikke, jeg. Rebell … jeg har jo liksom vært det jeg óg. Har alltid gått mot det bestående. Jeg kaster ikke bomber. Jeg knuser ikke ruter … for jeg har musikken.
Ingen kjærlighet
Men har du merket mentalitetsforandringen de siste fem–seks årene?
— Jeg har ikke noe forhold til det på den måten. Men jeg ser jo … alle er så grønne og sure. Det er ingen som skriver positive tekster i dag. Ingen som har det gøy. Istedenfor å slå noen, slår musikerne på gitaren. Da Herodes og jeg var på den alderen, da kjørte vi bil, lo og pekte. Moret oss. Folk bare klager i dag. De har liksom mistet innsatsviljen.
Han sitter et øyeblikk og tenker.
— Jo, jeg tror det kommer av at foreldrene ikke har noen kjærlighet til ungene sine. De driter i dem fra første stund.
Herodes:
— Dagens foreldre har så mye å stå i med. Unger, TV, bil, avbetalinger. De stabler alle problemene i bunker istedenfor å snakke med ungene sine.
Hvorfor skriver du ikke om dette?
Herodes trekker på det.
— Jeg sitter ikke og reflekterer sånn når jeg skriver tekster. Men etter en samtale som denne, kan det godt hende at en sang kan oppstå. Jeg vet aldri. Det kommer av seg selv.
Det siste intervju
Jahn lener seg fremover, alvorlig.
— Jeg er ikke hypp på å gi intervjuer mer. Det er litt farlig. Når man er kjendis, er det så lett å tro at du er toppen. Man uttaler seg skråsikkert om ting man egentlig ikke vet noe om. Og det som kommer på trykk, det kan lett påvirke folk. Det er bedre at de tenker sjæl. Min oppgave er å sette dem i gang gjennom musikken.
Apropos musikk, Du har en ny plate ute, «Mentalkrem», Hvordan fant du på den tittelen?
— Tittelen fikk jeg en dag jeg gikk forbi et parfymeri. Så en eske med Dentalkrem. Jeg oversatte det sporenstreks til Mentalkrem. Smøring av sjela med glad musikk!
Du nevnte innledningsvis noe om en instrumental-LP som skulle komme til jul?
— Ja, det blir en slags «best of»-plate. Instrumentalversjoner av låter hentet fra de tre siste LP'ene mine. Temmelig myke greier. «Soft»-musikk med piano og fioliner og sånt.
Jahn ler hjertelig.
— Ellers arbeider jeg med en bok som skal inneholde noter og tekster til alle platene mine. Og så er det musicalen «Sommer i Tyrol del 2». Den settes antakelig opp en gang ut på nyåret. Ja, og så skriver Falsk bok.
Av en eller annen grunn speilvendte layouten bildet for å få Jahn inn fra høyre. Irriterende uvane på den tiden. De gjorde sånt med band-bilder også, så alle plutselig ble keivhendte. Tenkte ikke layout på at det sto skrevet noe på diplomet? Alle ser jo at bildet er speilvendt.
Stinn av triks
Jahn Teigen: “Mentalkrem” (RCA) ****
Jahn Teigen har lært seg et og annet trick av The Beatles. Vi har hørt det før, og her hører vi det igjen (jeg sikter i dette tilfelle ikke til «Ja»s åpenbare slektskap med «She Loves You»). Denne «lure» innflettingen av nært krislende akustiske gitarer, håndklapp, tamburiner … enkle, men effektive detaljer som gir en sang dette lille ekstra. «Mentalkrem» er stinn av slike triks. Sangene får dermed en umiddelbar og smakfull overflate. Foten er med fra første strofe. Slik skal god, enkel pop være. Rett på, uavhengig av tidsriktige moter.
Men selv om foten tramper og vellyd fyller rommet, så er ikke «Mentalkrem» av samme solide stoff som «En dags pause». Flere av låtene virker, om ikke halvferdige, så i hvert fall urealiserte. Låter som «Det er deg det handler om» og «Direkte metode» punkteres av altfor svake refrenger. Meningen er jo å høyne en låt gjennom refrenget, men her stopper det opp i stedet. Det bygges mot noe som aldri kommer.
Jeg synes dessuten at Herodes Falsks tekster ved flere anledninger beveger seg ubehagelig nær tomprat, eller selvopptatt sentrering rundt Jahn Teigens image. Det skjer i de to nevnte låtene. Og det skjer i «Risk» og «Du & jeg». Jeg kan ikke skjønne at det som sies i disse låtene er av særlig interesse for andre. Et annet feilskjær er den hets som blir musikkavisen Nye Takter til del i «Feil vei». Har virkelig avisen gjort noe som kvalifiserer til et så ondsinnet angrep? Eller har Teigen/ Falsk satt i gang en helt privat vendetta?
Men det positive. La nå det komme fram! OK! Om man leter etter gode pop-låter, så finner man minst fem (pluss kanskje «Ja»). De tre første kommer som perler på en snor. «Hold sammen» … mmmmmm … strømlinjeformet lyd. Gitarer i alle varianter glinser fett, mens Jahn jogger ledig langs den perfekte pop-melodi. Enkel tekst, lekent refreng. Helt uimotståelig. «Gutta snakker» følger. Tørre, klønede gitarer bikker rytmen i gang, mens tromme/gitar-kombinasjoner smeller til bak Jahn i refrenget (er du ikke med før, så tar refrenget deg!). «Du skulle sagt ifra» er Jahn i det tandre hjørnet med stemmen sårt hengende høyt, høyt der oppe, mykt rammet inn av akustiske gitarer, orgel, piano og et kor som nikker deltakende («da-ra-ra-ra»).
Om vi ser bort fra hva den skyter på, så er «Feil vei» neste gullkorn. En jagende sak som trekkes gjennom tre stadier, dunkes sønder og sammen av elleville trommer, og flater salig ut i fanget på en håndfull franske korjenter. Og best av alt: «Ja vi elsker». Nok en smertens ballade følsom til det sukkende forpinte. Akustiske gitarer broderer vakkert, en tamburin klirrer vemodig og Jahn flyter i duett med seg selv ut i refrenget. En fulltreffer!
Også «Ja», da. La oss ta den med. Den slentrer jo så lystig av sted!
Med såpass mange virkelige gode låter, kan ikke «Mentalkrem» kalles skuffende. Når duoen Teigen/Falsks enkle, blide gate-pop klikker i gir, er de uslåelige. Så får vi heller unnsylde at de bomgirer litt i iveren.
(Det Nye nr. 31, 1980)
1981
Nok en leseravstemning
Oslo november 1981
Forsinket utdeling. Jeg skylder på at jeg hadde vært i Kina sammen med Jean Michel Jarre.
1982
Teigens stjernedryss
Teigen anmelder singler i Dagaliveien, februar 1982
Det Nye nr. 12, 1982. (Foto: Petter Berg)
Teigen tar jobben som plateanmelder alvorlig. På bordet foran seg har han et rutepapir med kolonner til stjerner og små kommentarer. Vel, han er nødt til å ta det alvorlig, for da han sa ja til å bli med, hevdet han overmodig at han fulgte såpass godt med i dagens rock at han nok skulle klare å gjette de fleste artistene. Vi får se, vi får se, tenkte jeg. 18 singler hadde jeg tatt med. Nå satt vi i Teigens stue.
I den følgende tekst er alle kommentarer i parentes mine, mens stjernekarakterene er Jahns. OK, vi setter i gang:
U. K. SUBS, «Countdown» (NEMS NES-304). (Et av de få gjenlevende punkband som klarer å selge plater. Denne låten går på halvtempo, ganske forseggjort til dem å være.)
— Høres ikke akkurat ut som Hollies! Er litt tidlig punk i det. Jeg må tenke stilart . . . en smule Stranglers på en måte. Jævlig lav sang, hører ikke hva de synger om. Engelsk, selvfølgelig. ★★★(★)
TOYAH, «Four More From Toyah» EP (SAFARI TOY 2). (Vi spiller låtene «Good Morning Universe» og «Urban Tribesmen». Space-arrangement og Toyahs lyse stemme fyller stuen. Jahn aner ikke hvem det er.)
— For pent til å være . . . nesten som Blondie . . . Bow Wow Wow. Engelsk. (Jahn blar opp i New Musical Express, titter på hitlisten.) Den e’kke her. Ganske fine begge låtene. ★★★★★
DEPECHE MODE, «Just Can’t Get Enough» (Mute MUTE 016). (Masse synthesizers og rytmebokser tar av i en spretten popcorn pop-låt.)
— Bare synthesizere. Hm, er det Human League? Tøffe lyder, fin rytme. De bruker sånne gamle orgler også. ★★★★
STRANGLERS, «Golden Brown» (Liberty BP 407). (Svært uvanlig Stranglers, søvnig monotont komp med svak jazzy undertone à la Donovan 1966. Jahn tar den ikke, og begynner å bli litt urolig — null riktige hittil!)
— Det er nesten Beatles! Har ingen anelse om hva det kan være. (Titter i avisen, men finner den ikke — den ligger på 3. plass!) Veldig fin låt, soft, ensformig komp, men likevel går det. (Jahn ler.) Hank Marvin på gitar! ★★★★★
ALVIN STARDUST, «A Wonderful Time Up Here» (Stiff BUY 132). (God gammeldags pop med alle ingredienser dyttet inn, spesielt rockabilly, og med en helt halseløs bruk av akustiske gitarer. Uhyre kommersiell. Jahn tar den med én gang.)
— Er det han som har holdt på hele tiden under forskjellige navn … Alvin Stardust? Nesten rockabilly. (Jahn synger med.) Bra, tøft gjort, rent produsert. (Ler igjen idet effektbruken blir rent for meget av det gode.)
— Litt gospel på slutten til og med! ★★★★
FOREIGNER, «Waiting For A Girl Like You» (Atlantic). (Fet, melodisk rock med hard undertone — typisk amerikansk.)
— Det der liker jeg! Amerikansk. Jævlig fin! Det likner litt på det jeg driver med. Nesten straight, bare med gitarene byttet ut med andre instrumenter. ★★★★★
MANFRED MANN’S EARTH BAND, «I (Who have nothing)» (Bronze BRO 137). (Voldsomt komp skrider fett og majestetisk ut av høyttalerne, en gammel klassiker i nytt arrangement.)
— Forenkla Genesis-komp, liksom. Er det den gamle låten (han er forbløffet)? Tøft når de gjør om sånne ting. Denne var fin. Jeg er inne i en sånn periode selv — i stedet for gitarer vil jeg bruke synthesizer. (At det var Manfred Mann klarte han først å gjette da det ikke lenger var andre å gjette på!) ★★★★★
BEE GEES, «Living Eyes» (RSO 2090 571). (To sekunder, og Jahn tar den.)
— Bee Gees. Jeg liker LP’en deres veldig godt. De behøver ikke bevise sine musikalske evner, de har gjort det for lengst. Plata er vel så bra som det de har gjort før. Det er Bee Gees uten noe til eller fra. Mye mindre skarptrommer og trommer enn før. Stilmessig ganske likt det de gjorde før «Saturday Night Fever»-perioden. ★★★★★
HUMAN LEAGUE, «Being Boiled» (Fast FAST 4). (Gruppas første single fra 1978 som nylig ble nyutgitt og ble TOP 10-hit i England. Enklere og mindre umiddelbar enn det de lager nå.)
— Jaha, der har vi rytmeboksen. Amerikansk? Engelsk, da! (Det innledende tema varer og varer.)
— Kommer de aldri i gang? (Det begynner å blippe og bloppe; Jahn flirer.)
— Tror ikke jeg klarer denne. Eller er det de som hadde «Vienna»? Ikke? (Jeg avslører det.)
— Ja, jeg hørte det egentlig på stemmen, litt sånn depressiv. Monotont og likevel fengende. Godt i øret i små porsjoner. ★★★★
FOUR TOPS, «Don’t Walk Away» (Casablanca). (Gamle kjemper fra 60-årene som nå har gjort comeback med polert og mesterlig sunget funk.)
— Four Tops! Jeg ha’kke hørt den før, men visste at de kommer igjen. Hørte nettopp på «Baby I Need Your Loving» (fra 1964) — samme stemmen og samme svaringen i koret. (En synthesizer plirer innom.)
— Akkurat! De har fått med det også! Jeg var helt frelst på dem da de slo igjennom. (Lytter.) Hør bass-riffet! Tøft, sånt Lava-opplegg. ★★★★
RÅSTOFF, «Tidevann» (Vektor 001). (Litt stolpret og ustø i fremføringen, men egentlig en veldig fin melodi.)
— Rart å høre. Mindre gjennomtenkt enn de andre, så stressa, så veldig markert. Døng, døng! Søtt sunget, nydelig sunget! Men faktisk ikke så bra produsert. Alt i alt ganske ål’reit likevel, den va’kke negativ. Det er så mange norske singler som er utrolig negative. ★★★★
PRETENDERS, «I Go To Sleep» (Real ARE 18S). (Mektig intro med horn og krislende gitarer med ekko, før låten stabiliserer seg på en gjennomvåt, besnærende ballade med Chrissie Hynde i fin form. Jeg avslører for Jahn at Ray Davies i Kinks har skrevet låten.)
— Kunne tenke meg det, der har du det gamle Kinks-hornet . . . «Deadend Street». Vent litt . . . hvem er det nå . . . JO! Det er hun som er sammen med Ray Davies. Chrissie Hynde! Låten kunne vært gjort for veldig mange år siden; egentlig en pop-låt. ★★★★
ROLLING STONES, «Waiting On A Friend» (Rolling Stones 006-64659). (Jinglende gitar-intro. Mick tar mikrofonen, og Jahn stønner pinefullt.)
— Åååh! Hvem er det? Jeg vet det, jeg vet det! Søren! Jernteppe! (Stillhet.)
— Stones! Stones! (Jahn er både lettet og redd.) Låter gammelt, men er krydret med moderne ingredienser. Monoton den og, men melodien spenner over mer enn tre toner. ★★★★
LINDSEY BUCKINGHAM, «Trouble» (Mercury 6000 758). (Låten suger tak i deg umiddelbart, sparsom, enkel og svimeslående attraktiv! Jahn er også forhekset, så forhekset at han tok den opp på bånd etterpå!)
— Tøft! Tøft! Og jævlig tøft med den koringa, det skal jeg også bruke mer av! Kommers, men ikke sånn straight kommers. Litt Lennon på en måte. Amerikansk «sound». California. Eagles? Beach Boys? Gitarist? Beste låta hittil! ★★★★★★
INGER LISE RYPDAL, «Kontakt» (Talent TS 125). (Norsk versjon av Dan Hills overveldende ballade «Sometimes When We Touch». Absolutt noe for Jahn.)
— Å — den bassen! Det er Inger Lise. Ordentlig fin låt. Helt annerledes enn alt det andre, mye mer tradisjonelt gjort. Straightere, men likevel fungerer det bra. ★★★★★
THE JAM, «Town Called Malice» / «Precious» (Polydor POSP 400). (Jam blir bare mer og mer funky. Her spruter det soul og blåsere. Og rytmen hugger avsindig. Dog, gruppas melodiske særpreg har måttet vike, dessverre.)
— Sånn Tamla soul-intro. Hørte ikke om det var norsk eller engelsk. Er det Geldof? Låter litt sølete.
(Vi snur platen. Rastløs stakkato funk.)
— Annerledes. Ikke så åpent. (Jeg avslører hvem det er.)
— The Jam!? Sjokkbehandling! Sterkt, sånn Tamla, disco med wah-wah-gitar og greier. Gruppa jobber som bare det, alle står på. Intens, men selve låta er ikke så fin. ★★★★
SHIRROWS, EP (Lyn + Torden GULP 80008). (Trondheimsgruppe som var stor rundt 1964/65. Dette er innspillingene fra den tiden. Vi hørte på «Shakin’ All Over» og «Jenny Jenny». Jahn trodde det var noe nytt engelsk.)
— Nei, dette er for sterkt for meg! Må være en ny engelsk artist som prøver å få en slager.
(Jeg peiler ham inn mot Norge.)
— Er det Vazelina?
(Enda et hint, nå henimot midten av 60-årene.)
— Janne Løseth? Shirrows, da, fra Trondheim! Hva jeg synes? Veit ikke hva jeg skal si. Gå’kke an å gjøre sånt i dag. Til å være 1964 er det ganske bra, fullt på høyde med Dave Clark Five! ★★★★
DAVID BOWIE, «Wild Is The Wind» (RCA BOW 10). (En av Bowies store ballader, hentet fra LP’en «Station To Station», og nylig inkludert på «Changestwobowie».)
— Kan være norsk. Det hører du faktisk. Gitar-lyden, litt sur E-streng. (Men Jahn, da!)
(Bowie begynner å synge.)
— Ikke norsk, sier han mørkt. Amerikansk? Hm … er det Bowie, eller? Gammal Bowie. Minner litt om perioden rundt «Aladdin Sane»… Lydkvaliteten er helt krise. Der hører du hvor mye stemme og melodi betyr, det kan godt være helt krise bak. ★★★★★
Og det var det. Jahn gjorde det ikke så verst. Selv håpet han på ti riktige. Men juryen var strengere enn som så. 7,5 poeng stoppet vi ved. Det bør han være fornøyd med. Jahn Teigen har nemlig tatt ledelsen. Bak ham følger Åge Aleksandersen (6), Alex (5) og Casino Steel (2).
NB! Neste uke følger et stort og åpenhjertet intervju med Jahn Teigen, klovn — rocker — menneske: Teigens betroelser!