1976-78

Jeg er gift med scenen

En samtale med Jahn Teigen, Oslo september 1978

***Fra Det Nye nr. 44, 1978 (Foto: Oddbjørn Monsen)***

Fra scenen: øredøvende, energisk rock. Fra publikum: unison allsang, begeistret applaus og tilløp til massehysteri. Vi skriver 1978, og plutselig lever norsk pop/rock igjen. Jahn Teigen har fått halve Norge på bena i en jublende rus. Hele høsten er gått med til turnévirksomhet over det ganske land. Utsolgte hus har møtt ham overalt. Skrikende mennesker er bitt av Teigen-basillen. Vår første superstjerne på lenge, lenge. Mannen som talte Grand Prix midt imot og ble profet i sitt eget land. Han kaller seg «årets taper», men fortjener betegnelsen «årets suverene vinner». Han har turnert i Norge med skikkelig rock, og fått det til å lønne seg.

Siden Jahn forlot Popol Ace i fjor, har karrieren rullet som en snøball. Gjennom solo-platen og turnéen «Teigens Tivoli», musicalen «Rocky Horror Show», suksessfiaskoen i Grand Prix med «Mil etter mil», ny turné, ny glimrende LP («This Year's Loser»), sprudlende humor i komikertrioen Prima Vera, den vanvittige teaterforestillingen om Fantomet etc. etc. Listen er lang, og vil med all sannsynlighet kunne tredobles neste år. Alt skjer rundt Jahn Teigen, og han er ikke den som viker unna når anledningen byr seg. Alltid et nytt mål å sikte mot, et nytt hinder å passere. Han har gått hele veien alene, fra Tønsberg til Paris — fra Paris til Norge.

Hvem er så dette mennesket som tør der andre nøler, som så helt og fullt er seg selv til enhver tid?

— Det begynte med Little Stones, som vi kalte oss. 20 mann — en hel gjeng! Bare tre av oss kunne traktere instrumenter, de andre slo rytme og spilte munnspill. På første spillejobb var det bare tre igjen (jeg spilte bass). Vi forsterket besetningen med en organist og gikk over til å kalle oss Enemies. Synes det var et tøft navn — vi ville ikke være pene, snille gutter!

Enemies tilhørte faktisk de legendariske norske grupper fra 60-årene. De kom fra Tønsberg, og ga seg rhythm & blues-musikken i vold allerede fra starten i 1965.

— Enemies kunne blitt kjempebra, men gruppa torde ikke trå skikkelig til. Vi var fryktelig unge — fra 16 til 18 år — lagde LP og greier. Jeg husker jeg digget Stevie Winwood, og forsøkte å låte som en kombinasjon av ham og Tom Jones. Jeg ville ha gruppa ut, men de andre holdt igjen.

Tilbake til det enkle

Jahn tok farvel med Enemies, og ble medlem av den britiske popgruppa Red Squares i 1969.

— Vi spilte i Danmark og England. Siden dro vi på turné til Israel. Etter tre måneder sprakk imidlertid Red Squares, og jeg fikk plass i den israelske gruppa Lions of Judea. Holdt det gående med dem i 18 måneder med veldig kommersiell pop. Til slutt sa jeg takk for meg, vendte hjem til Norge og begynte i Arman Sumpe (senere Popol Vuh).

— Det artige er at i dag vender folk tilbake til den enklere og direkte rocken som ble spilt i 60-årene. Perioden rundt 1970, da jeg kom inn i Arman Sumpe, og senere Popol Vuh, var en festivalperiode. Genesis og Yes var «in», og tidens 15-åringer forsøkte å etterlikne disse forbildene. Det gikk selvsagt ikke. Rocken var blitt for svær. Vi som vokste opp med Beatles, Hollies etc. var heldigere. Det var musikk som kunne spilles av hvem som helst. Vi har liksom fulgt utviklinga — og nå er rocken på vei tilbake til det enkle igjen.

Jahn bekymrer seg over dagens unge, som han mener har identifikasjonsproblemer.

— Det er så mye å holde følge med i dag — klær, moter, musikkstiler, stereoanlegg, jenter, fester. De unge greier simpelthen ikke tempoet. De har ingen hobbyer, interesserer seg ikke for sport — vi har jo ingen enere. Gutta reiser ned til mesterskapene for å ha ferie, det er ingen vinnerinnstilling lenger. Avisene jubler for 10. plasser. Det er noe galt et sted. Når du ikke selv tror at du skal vinne, ja — da vinner du ikke!

Jahns tanker løper til Grand Prix i Paris.

— Jeg sa at jeg skulle vinne da jeg dro ned, men mente ikke nødvendigvis selve konkurransen. Innstillingen var å gjøre reklame for Norge, skape røre og vise at vi eksisterer. Og vi vant på et vis, for det var jeg — han gærne fyren fra Norge — som endte på forsiden av Daily Mail og tyske aviser.

***Og man har den selvfølgelig på kassett …***

Jeg har alltid vært rockesanger

Her hjemme ble de nasjonale følelser satt voldsomt i sving da Jahns prestasjoner i konkurransen ble bedømt til utrolige 0 poeng av juryen. Men til tross for dette ble «Mil etter mil» en skikkelig landeplage.

— At «Mil etter mil» ble en svær hit, har selvsagt hjulpet meg i gang, selv om folk har kjent til meg i alle år. De har kanskje vært litt redd meg, husket mine bravader med skjelett og grimaser. Men så slapp jeg til i TV, satt foran norske TV-tittere og pratet avslappet med Totto Osvold. Sang en skikkelig vise — «Alfie». Folk syntes plutselig jeg var en hyggelig kar. Jeg fikk mye sympati og gode reaksjoner. «Rocky Horror Show» hjalp meg også i gang. Der hadde jeg jo lov til å se gær'n ut.

I år er Jahn kommet som et friskt pust inn i norsk pop/rock — en musikkgenre som har ligget brakk i mange år. Entusiasmen er tilbake, begeistringen og fansen. Men foreløpig er han en enslig svale.

— I dag er norsk musikk delt opp i to retninger — jazz/rock og danseband. De som spiller jazz/rock tjener ikke noe særlig, mens gutta i dansebandene tjener bra, spiller mye og har det for så vidt OK. Men det finnes dessverre ingen ting mellom disse ytterpunktene. Beat, piggtråd og rock-gruppene forsvant liksom fra Norges overflate i slutten av 60-årene. Musikerne ble eldre, og gikk over til å spille svensktopper og dansemusikk. Samtidig oppdaget den yngre garde hasj, røkte og syntes alt var «kuult». Grupper som Pink Floyd, Yes og Genesis stabiliserte seg — og ingen norske kunne konkurrere med dem. I dag holder det på å bli annerledes. De unge digger full rock igjen, og det passer meg utmerket, for jeg har egentlig bestandig vært rockesanger.

“De unge digger full rock igjen, og det passer meg utmerket, for jeg har egentlig bestandig vært rockesanger.” Da han turnerte Norge i høst, ga Jahn publikum en leksjon i gnistrende rock og herlig, sprø sceneopptreden.

— Arman Sumpe var et skikkelig rockeband, men i Popol Vuh og senere Popol Ace gikk musikken i andre retninger. Jeg hadde ikke så mye å si. Jeg var liksom gruppas visuelle kort, og når vi spilte ute, var jeg i sentrum. Men når det gjaldt låtene, var jeg helt uten innflytelse.

Jahn ble frustrert i Popol Ace. Fjorårets solo-LP «Teigens Tivoli» var et resultat av denne frustrasjonen.

— Plata besto av låter som jeg hadde laget langt tilbake, stoff som bare hadde blitt liggende i skuffen. Jeg måtte bare lage LP'en. Jeg spilte alt selv, og plata ble veldig enkel med mange feil. Men jeg ville ut og vekk fra Popol Ace. Både «Teigens Tivoli» og den påfølgende turnéen var et forsøk på å komme tilbake der jeg en gang begynte. Jeg følte meg rett og slett ikke hjemme i Popol Ace.

— Men for all del — gruppa var kjempebra, spilte fine låter, og vi hadde det kjempegøy på scenen. Det var bare ikke noen kontinuitet i showet.

Jahn Teigen: “Teigens tivoli” (Polydor)
At Jahn skulle komme med solo-LP var vel egentlig ventet. Hans allsidighet når langt utenfor Popol Ace’s muligheter. Når han så endelig slår på stortromma med egen selvkomponert LP, der han spiller nesten alle instrumentene selv, og stor Norges-turné — da venter en seg unektelig store ting.
«Teigen’s Tivoli» er en OK plate. 14 spor som er lettfattelige og kommersielle. Fantasifullt bruk av instrumenter, og Jahns allestedsværende stemme. Men helhetsinntrykket blir likevel så altfor tomt. «Teigen’s Tivoli» er rett og slett en plate du blir fort lei av, og det er vel ikke meningen? Direkte forstyrrende er de platte tekstene og Jahns altfor dårlige uttale. Skal en først skrive på engelsk, bør en kunne bevege seg vekk fra folkeskoleuttalen! *(Det Nye, nr. 20, 1977)*

Fantomet

Etter «Teigens Tivoli» fikk Jahn tilbud om rolle i «Rocky Horror Show». Han takket selvsagt ja, og forlot dermed Popol Ace offisielt.
— Jeg ble bundet til teatret i et halvt år og kunne ikke bare la gutta sitte igjen og vente.
Også i år har Jahn prosjekter gående på teaterscenen. Sammen med Herodes Falsk har han nemlig i lengre tid arbeidet med et stykke om selveste Fantomet.
— Det skal bli virkelig gøy. Historien er like løs som på «Rocky Horror Show», men mye morsommere. Masse effekter og skikkelige kulisser. Jeg spiller skurken i stykket, vet en hemmelighet og skal ta kverken på Fantomet! Blant de medvirkende er Sala med mor og far, Guran, hottentotter og Tarzan. Stykket avsluttes med Fantomets bryllup — og da begynner virkelig ting å skje!
Jahn regner med at stykket kommer til å gå tre-fire måneder, altså fra november til februar. I denne perioden blir han bundet, men deretter følger turné med Prima Vera. Ny LP med komikertrioen slippes dessuten i løpet av november — tittelen: «Brakara».
— Jeg har også planer om en TV-turné nedover i Europa. Fikk nemlig veldig fin kontakt med de østerrikske deltakerne i Grand Prix. Sjefen deres fra TV inviterte meg til Østerrike for å lage et eget show — «you are a producer's dream», sa han. Tore Syvertsen fra Disco (Jahns plateselskap) har vært nede og forhandlet, og TV-turnéen vil antakelig omfatte besøk i Østerrike, Belgia, Sverige, Spania og Vest-Tyskland. Jeg må jo bare trå til — du kan liksom ikke stoppe når du først er i gang med å klatre opp stigen.

Lager «klassisk» verk

Jahns ambisjoner strekker seg også inn i selve musikken.
— Jeg holder på med et verk, en slags klassisk greie. Den kommer sikkert ikke ut før om et par år. Det er bare musikk og ooh-ahh-sang uten ord. Blir nesten en opera med fioliner og det hele.

Og dette er alvor?
— Ja, da. Jeg har også lyst til å lage filmmusikk. Egentlig kan jeg holde meg i Norge, her er jo nok å ta seg til. Men det frister litt med utlandet, jeg ser muligheten for suksess bare det gjøres på rett måte.

Over til noe annet. Innen sin genre bør Jahn absolutt betraktes som seriøst utøvende kunstner. Men altfor mange anser ham bare for å være en klovn. Føler han dette som et press?
— Egentlig ikke. Jeg har fått klovnestemplet, og kan ikke komme bort fra det. Tror ikke jeg ønsker det heller. Jeg kommer nok bestandig til å beholde humoren i det jeg gjør. Jeg går bevisst inn for å få folk til å le og ha det gøy. Jeg koser meg når jeg hopper og herjer. Når en er i besittelse av evnen til å få latteren fram hos folk, må en bruke den. Når folk spør meg om jeg er seriøs, ser jeg bare forundret på dem. Å være klovn er en seriøs kunstform. Det er vanskelig å få folk til å le — det er lettere å få dem til å grine.
Jahn blir ivrig etter som ordene triller ut av ham.
— Det jeg er i dag, har jeg bestandig vært. Og det jeg gjør, har jeg bestandig gjort. Jeg har fått alt til på mine premisser, og aldri gått på akkord med meg selv. Derfor brøt jeg med mitt forrige plateselskap - derfor ble jeg kastet ut av bryteklubber, fotballklubber osv. Langt hår og fotball gikk jo ikke an i sin tid. Heller ikke ble det tolerert at jeg alltid satt bakerst og lo da jeg var med i sangkor. «Hold opp, eller gå», har vært den vanlige melodien. Og jeg har gått. Ingen behøver å mase på meg mer enn én gang.

Vet hva jeg kan

Jahn har en voldsom tro på seg selv, og han skammer seg ikke over å innrømme det.
— Jeg vet hva jeg kan. Vet at jeg kan synge høyt — at jeg kan nå akkurat den tonen hvis jeg vil, og jeg vil! Du må ha tro på deg selv i denne bransjen, ellers blir du sittende igjen usikker og bite negler uten å komme noen vei. Jeg har gått hele veien selv — alene.

Mil etter mil?
— Ja, mil etter mil, ler Jahn.

Han er stolt over den voldsomme suksess hans turné skapte i høst.
— Tenk, det er vel første gang her til lands at en turné har solgt plater, og dessuten lønt seg økonomisk. Er det ikke fantastisk — jeg har tjent masse penger på en rocketurné i Norge! Det tror jeg ikke det er mange som gjør!

Jahns kjempesuksess har imidlertid også sine ulemper. Han er blitt kjendis og gjenkjennes hvor han enn beveger seg.
— Dessuten venter folk så mye av meg. Jeg skal liksom være sprø konstant, ellers skuffer jeg. Derfor går jeg sjelden ut. Fulle folk kan for øvrig bli fryktelig slitsomme. De kommer over til deg, og ber du dem gå, blir de aggressive. Jeg kan si, «hør her, jeg er akkurat ferdig med en konsert og er sliten. Jeg har vært på jobb, og forsøker å slappe av litt og spise. Når du er ferdig på jobben, går jo du hjem og slapper av.» Noen tar det fint, men andre sier, «jaså, du er blitt sånn nå — høy på pæra!». Så en må være litt av en psykolog.

Jeg er gift med scenen!

«Mil etter mil» er Jahns største slager til dags dato, og han regner med at låten vil følge ham resten av livet.
— Om 40 år kommer jeg sikkert til å gå forbi NRK og synge «Mil etter mil» med bevrende stemme, og ikke minst: delta i «Husker du?» Ikke det at jeg gruer meg til å bli eldre. Både Herodes og jeg gleder oss virkelig til vi blir 50. Vi kommer nemlig alltid til å være like gærne. Og tenk deg to 50-åringer som driver på med sprø ting! Da kommer folk virkelig til å lure. Når du er ung, har du liksom lov, men når du er 50!?
Jahn har ikke noe særlig til overs for dagens steinharde konkurransesamfunn, der lykke måles i at du har bedre bil enn naboens. Men han har stor tro på mennesket.
— Jeg tror alle mennesker har et hjerte som søker det gode.

Politisk interessert er han ikke.
— Men jeg har ikke gitt opp. Min oppgave er å bidra med noe — nemlig å gi folk hyggelige stunder.
En del onde tunger vil ha det til at Jahn er kvinnehater, og de finner det særdeles mistenkelig at han bor alene og ikke har fast følge med noen.
— Å, nei, kvinnehater er jeg ikke! Men når du gifter deg, gir du 50% av deg selv til et annet menneske — det kan ikke jeg gjøre. Jeg er allerede gift — med scenen! Og jeg gir 50% av meg selv til scenen, til publikum, sier superindividualisten Jahn Teigen — Norges første store pop/rock-stjerne i 70-årene.

Jahn Teigen: “This Year’s Loser” (RCA)
Årets store taper i Melodi Grand Prix har endelig laget den LP’n vi har ventet på siden bruddet med Popol Ace. En gjennomarbeidet rock-LP breddfull av låter som sitter. Den nymiksete versjonen av «Mile After Mile» stiller faktisk ganske langt bak i køen. Fremst finner vi Jahns reggae-inspirerte new wave-låt «They Don’t Clap Losers» (Elvis Costello kunne ha laget den) og den enkle dille-popsaken «Wheel Of Love» med slentrende koring fra Tore Syvertsen (bra Tore!). Jonas Fjeld Band bør også nevnes, de gjør en strålende jobb på samtlige kutt — særlig gitaristen Steve Cooling. Platens styrke er Jahns perfekte sans for variasjon. Mykpop, hardpop, funk og reggae går hånd i hånd. Flott, Jahn! *(Det Nye nr. 39, 1978)*

Prima Vera: “Brakara” (RCA)
Prima Veras humor er fremdeles noe platt og krampaktig, men trioen er utvilsomt på bedringens vei. På «Brakara» er Tom Mathisen den store stjernen. Han parodierer kostelig Einar Gerhardsen, Erik Bye, smørsangere som Dean Martin og snøfter seg gjennom Baccara-disco i tittelkuttet («Jaudå eg kan tråle»). LP'en inneholder også elleville krumspring fra Jahn Teigen: Tyrolersang («Saltzkammergut») og en russisk «Mil etter mil» («Zagra Znja Zagra»). Videre får vi Bee Gees/Travolta-disco, Bonnie Tyler, Freddy Kristoffersen-polka, en grusom Sverige-hets og ironisering over de siste hippier. Jonas Fjeld Band gir trioen solid musikalsk støtte. *(Det Nye nr. 2, 1979)*

1976, en fortale

Popol Ace i Chateau Neuf

Så er Popol Vuh for alvor blitt til POPOL ACE. Tiden er inne for internasjonalt gjennombrudd, gull og laurbær. Hvem hadde vel ant at det som i sin tid var Reidar Myhres Danse-orkester, senere Arman Sumpe d.e., skulle bli til Norges mest lovende og populære rock-gruppe?

Popol Ace holdt sin debutkonsert under det nye navnet i Chateau Neuf, der de presenterte sin nye LP «Stolen From Time». Et helprofesjonelt show som satte den stappfulle storsalen i kok. Glimrende melodier, gøyal gjøgling fra Jahn Teigen og gnistrende spill — alt fikk vi oppleve. Til alt overmål ble konserten sendt i radio samme kveld, og svensk radio har kjøpt rettighetene for å sende showet senere!

Popol Ace's nyeste LP bør alle skaffe seg. Det er deres beste hittil. Innspilt i Elton John’s yndlingsstudio Honky Chateau, og mikset i London. Dessuten har Dave Roe tegnet det flotte omslaget (han tegnet også coveret på Nazareth’s «Hair Of The Dog»). «Stolen From Time», som plata heter, skal utgis i hele Europa. Popol Ace har førsteprioritet hos Polydor nå. De skal bli en suksess, og hele plateselskapets enorme PR-maskineri skal settes inn. Særlig Tyskland, Holland og Belgia er land der en regner med at de har store sjanser, og la oss for all del ikke glemme England! Her hjemme må vi regne med at vi svært sjelden kommer til å oppleve Jahn Teigen og hans drabanter igjen. Internasjonalt musikkliv er tidkrevende og hardt.

***Jahn Teigens siste stasjon før solo-karrieren.***

1979

Prima Vera og Teigen får Det Nye-diplomet

Endelig fikk vi overrakt Jahn Teigen og Prima Vera Det Nye-diplomet. De vant lesernes gunst i «Det Nyes Musikkavstemning 1978» — der Prima Vera ble kåret til «årets norske gruppe», mens Jahn Teigen stakk av med titlene «årets mannlige vokalist» (norsk avdeling), «årets komponist/musiker» (norsk avdeling), «årets norske singleplate» (Mil etter mil») og «årets norske LP-plate» («This Year's Loser»).

***Jahn vant de fire sentrale kategoriene i den norske avdelingen av Det Nyes leseravstemning 1978, og er dessuten medlem av årets gruppe. (Foto: Arve Strømsæther)***

Ellers kan det fortelles at Prima Vera har satt i gang forberedelsene til filmingen av Olav den Helliges liv og levned. Et stort prosjekt med over 50 roller (trioen Teigen, Falsk, Mathisen legger beslag på 20 av dem!) og masse statister.

— Vi følger Snorre slavisk, sier Falsk, — selv om vi har «jazza» historien litt opp. Filmen ender med slaget på Stiklestad . . . nei, forresten — den ender egentlig ikke der heller.

— Manus er et rent teamarbeid, kan Jahn fortelle. — Og vi deler alt vi får i tre like store deler. Både positivt og negativt. Dermed slipper vi intern krangel og misunnelse.

Filmen kommer ikke til å bli en musical. Bare et par låter fremføres, den ene under en stor dansescene midt i filmen.

— Hovedsaken er at det blir morsomt. Monty Pythons producer McNaughton har gått gjennom manus, og mener vår sak er bedre enn Monty Python, sier Jahn.

Det vil muligens vil bli utgitt en LP med låter fra Fantomet-musicalen, Olav den Hellige pluss noen helt ferske. Prima Veras forrige har for lengst passert 130 000, noe som tilsier at de har mottatt både sølv-, gull-, diamant- og platinatroféet. Norges mest populære gruppe?

Full klaff

Lansering av “En dags pause” på Majorstuen. (Foto: Det Nyes arkiv)

Det Nye nr. 44, 1979

«Ta det med ro, du ser ikke syner det er bare meg i mine kostymer». Jahn Teigen er tilbake … på norsk! Og hvilken knall-LP! Æres må tekstforfatter Herodes Falsk. Han forsøker seg ikke på dypsindigheter, ei heller gir han oss feterte visjoner fra basseng-kanten. Herodes fører en direkte penn. Han bruker gatens språk, og skriver for og om vanlige mennesker.

Tekstene passer Jahn som hånd i hanske. Det føles ekte når han synger «Har aldri gjort noe annet enn de ting jeg trodde på». Jahn Teigen, hele Norges klovn og rock-idol. Mannen som til stadighet får høre: «Han gjør det kun for penger og et førsteside bilde». «En dags pause» er hjertets tale. En overveldende åpenhjertig og ærlig plate. Den viser at rock-idoler i lille, provinsielle Norge tåler medgang. Jahn og Herodes opplever situasjoner som alle kjenner. Hverdagslige ting som å vente i evigheter på Taxi, dra på diskotek, «sjekke-jenter»-stresset, slumringen foran TV-skjermen, oppvåkningen «dagen derpå», kontaktløshet og misunnelse. Det eneste som skiller Jahn og Herodes fra den jevne mann er at de «tør der andre tier». Alt dette finner du her, beskrevet lett og ledig. Og du skjønner fort at dette er ingen klovne-LP. Jahn mener det han synger. Hør f.eks. den usedvanlig fine «I Hamburgs natt».

Musikalsk er platen svært umiddelbar. Låtene er enkle, men det kompenseres gjennom de spennende arrangementene. Det er stemning i låtene, og detaljrikdommen er stor.

Stilmessig har Jahn lagt seg på en rolig, avslepen funk. Bare ved et par anledninger kjører han ut i kantet rock’n roll. LP’en inneholder også en håndfull stemningsfylte ballader med Jahn fra hans mest våte, vemodige side. Hør «Lengter hjem», tittelkuttet og i særdeleshet «Min første kjærlighet» (der Jahn beveger seg på grensen av sin rekkevidde — også tekstmessig!) Sentimentalt, men vakkert. «TV» bør nevnes. Bygget rundt en skvalpende reggae-rytme. Resignert, gjennomsiktig koring mens Arild Stavs saksofon lever sitt eget, ensomme liv i bakgrunnen.

Konklusjon: «En dags pause» er full klaff fra ende til annen. Takk til alle impliserte — det fortjener dere!

Jeg er like dum som alle andre!

En samtale med folkets helt, Jahn Teigen, Oslo i november 1979

Foto: Oddbjørn Monsen

Jahn Teigen er ikke den som hviler på sine laurbær. Med en knallhard Norges-turné i kroppen gikk han øyeblikkelig i gang med nye prosjekter. Alt fra klassisk musikk til musicals, rock, TV og bøker. Alt oppstusset og det harde programmet tar imidlertid på, og i februar drar Jahn til Hamburg for å få et lite pusterom . . .

Den reneste Jahn Teigen-feber har herjet Norge de to siste årene. Alt denne spretne 30-åringen berører, blir til gull. Og han utvider stadig sitt arbeidsområde. Feier over rock, musicals, teater, TV, film — ja, endog på bokfronten har han gjort kraftig innhogg. Presse og fans beleirer dette fenomenet, og Jahn stiller opp — med et smil. Alltid med et smil. Skriver autografer, lar seg intervjue, forteller vitser. Legger sitt privatliv ut til allmenn beskuelse. Blir han ikke lei av dette sirkuset?

— Nei, jeg liker det. Men det kan bli litt slitsomt. For å få et pusterom, reiser jeg til Tyskland i februar. Til Hamburg. Har tenkt å bo der en stund. Oppleve et litt annet miljø. Få gå utendørs uten å være noen som helst. Kose meg. Stikke innom restauranter og synge litt. Bli kjent med folk. Man kan kanskje kalle det en flukt fra alt ståket i Norge. Men det er egentlig ikke det. Jeg vil gjerne til Hamburg fordi jeg liker meg der. Jeg kan dog ikke bli der for lenge, nye oppgaver venter i Norge!

Han skal altså ikke forsøke seg på det tyske marked?

— Neeeei. Folk er interessert i meg. Sett i forhold til folketallet, er Vera Productions den største RCA-suksess i verden! Så de tyske RCA-folkene vil gjerne gjøre noe med meg. Men Tore Syvertsen (min manager) og jeg vil vente til vi har en skikkelig låt å satse på. Jeg vil ikke oppleve Popol Ace-tilstandene en gang til!

FULL RULLE

Jahn forlot, som mange husker, Popol Ace i 1976.

— Jeg orket ikke flere Norges-konserter. Vi hadde spilt i Trondheim 14 ganger, i Bergen 37 … Det var rett og slett umulig å presentere noe nytt for publikum. Vi hadde jo bare tre LP’er bak oss. Kunne ikke spille de samme låtene om og om igjen for de samme menneskene.

Så Jahn brøt ut, for å starte fra grunnen igjen — som solo-artist.

— «Teigens Tivoli» — det var en naiv start. Enkelt og greit. Slik ønsket jeg det også. Siden gikk det slag i slag. «Tivoli»-turnéen i 1977. «Rocky Horror Show» utpå høsten. «Mil etter Mil». Ny turné. Prima Vera og «Fantomets Bryllup».

At Jahn blåser i gang en omfattende Norges-turné hvert år, skiller ham fra de fleste andre norske artister.

— Ja, det er vanligere med «gerilja»-turnéer. Tre dager med konserter, et par dagers avslapning hjemme — så ut igjen. Slik var det med Popol Ace. Men jeg liker ikke det systemet — en jobb her og en jobb der. Jeg vil ha skikkelig opplegg, stramt program og full rulle hver dag. Det er mye bedre å være ute lenge i ett, enn av og til, nå og da!

Jahn liker å turnére, noe han vel beviste i høst da han til og med feide gjennom hele Finnmark. Enorme avstander og frostskadde turné-busser skremmer ikke Jahn.

FOLKETS HELT

— Denne høsten var det virkelig gøy. Folk var jo helt ville! Ringte foreldrene mine mange måneder i forveien for å spørre dem om billetter. Oppe i nord kom det hele buslaster fra fjern og nær til konsertlokalene. Folk skulket skolen, ja til og med lærere tok seg fri! Jeg skjønner ingenting, jeg! Det er helt sanseløst!

— Etterspørselen var enorm. Jeg kunne sikkert gitt flere konserter hvert sted og fått smekkfulle hus hver gang. Men det ville ha blitt for hardt. Da måtte turnéen ha vart i flere måneder!

Apropos hardt program. Jahn knurrer plutselig mot fotball-gutta.

— Jeg må le. Gutta er jo helt knekt hvis de spiller tre kamper på én uke. Typisk norsk fotball — ingen innsats. Målet er bare å få være med på landslaget. Tenk, 11 mann springer rundt i en og en halv time. Så er de slitne, og trenger en uke på å komme seg. Men se på meg — én mann bomber løs i én og en halv time nesten hver dag i 40 dager! Da kan du snakke om å bli sliten!

I fjor ble Jahn hele Norges superstjerne. Turnéen i høst viser at hans popularitet bare stiger og stiger.

— Ja, det er helt ufattelig. Men gøy! Folk har alltid ledd av meg og pekt. Men det er blitt så mye større nå. Til og med små barn vet hvem jeg er. På en måte er jeg vel blitt en slags folkets helt. Jeg er like dum som alle andre, og tør stå fram og vise det. Og jeg tror … sånn jeg fremstiller meg selv … slik er jeg.

KONKURRANSE

Humor er Teigens varemerke. Men også rock. Innerst inne er han nemlig en regelrett rock-stjerne.

— Men jeg kombinerer.

I fjor var Jahn den eneste virkelige store rock-artisten i Norge. I år er det annerledes. Nye navn dukker stadig opp. Jahn har fått konkurranse.

— Ja, nå kommer gruppene. Det er blitt grobunn for rock igjen. Det er bra. Dessverre har jeg ikke sett så mange av de nye artistene. Jeg var til stede under rocke-NM, men der var det ikke noe særlig som appellerte til meg. Har dog hørt rykter om grupper som Young Lords. De skal visst være bra?

Rock, er det en levevei eller en tilstand?

— Det er en livsstil, en tilstand. I hvert fall for meg. Har alltid vært det — også i Popol Ace da jeg stilte med kjempeskjegg og masse hår.

Jahn betrakter ikke de nye gruppene som noen trusel.

— Å nei! Før trodde jeg at bare jeg fikk mitt navn på trykk i DET NYE eller VG, så var det gjort — så var jeg verdenskjent. Men det stemte jo ikke. Det må skrives om deg minst 20 ganger før alle har hørt om deg. Konkurranse er dessuten sunt. Jeg har ikke hatt konkurranse før. Har bare konkurrert med meg selv og publikum.

Han grunner litt.

— Men det er skremmende å tenke på at jeg, en 30-åring, er sprekere og hopper høyere enn 17-åringene!

Jeg er sikker på at om 10 år så holder jeg på ennå. Det går an! Chuck Berry, Alex Harvey, Frank Zappa — de kjører friskt videre selv om de begynner å dra på årene. Men det er mange som gir opp underveis. De fleste gjør det. Det er nesten bare meg igjen fra den tiden jeg «var ung». Ove Thue, Åge Aleksandersen (ja, han jobber jo egentlig ved siden av), Svein Gundersen … Terje Rypdal.

«Sommer i Tyrol — Del 2»

Mange tror Jahns musikksmak er preget av de nye tonene innen rocken, såkalt «new wave». Men neida. Smaken drar litt på årene den og!

— I det siste har jeg særlig spilt Beach Boys’ «L.A. (Light Album)», James Taylors «Flag» og Art Garfunkels «Fate For Breakfast». Nye ting som Tubeway Army er show, OK, men når det gjelder å virkelig lytte — da foretrekker jeg Beach Boys. Det er først og fremst lyd og melodi som tiltaler meg.

Vi hopper over på noe annet. Jahns fremtidsplaner.

— Jeg holder fremdeles på med å sette sammen en «klassisk» plate. Foreløpig er det bare korte melodistubber og skisser. Så er jeg i gang med å legge grunnlaget for min neste «ordentlige» LP. En ny musical skal det også bli. «Sommer i Tyrol Del 2». Den skal settes opp til høsten.

«Sommer i Tyrol Del 2»?

— Ja, det er en slags fortsettelse på den mer kjente «Sommer i Tyrol». Del 2, det er helt sanseløst! Til stadighet dukker det opp oppfølgere til store suksesser — «Haisommer Del 2», «Gudfaren Del 2». Dårlige oppfølgere. Det er klart vi måtte gjøre noe på det!

Filmen om «Olav den Hellige» er mer diffust plassert på fremtidskartet.

— Den skulle jo vært innspilt i august/september i år. Men Vi fikk ikke statsstøtte. Nå skriver vi om manuskriptet for å prøve igjen. Du skjønner, problemet er at vi søkte om for lite! Hadde planlagt lavt budsjett på to millioner. Men slikt går ikke an! En film må koste mer; det gå’kke an å lage film så fort! Alle må jo få jobb. Idiotisk! Men vi kan godt søke om 4 millioner, vi. Det gjør ikke oss noe.

— Dere kan jo lage to filmer!

Jahn ler hjertelig.

BOK OG MUSICAL

— Nå er jeg hypp på å lage bok. Jeg har skrevet små saker opp gjennom årene. Sitater — «prikk prikk prikk prikk», sa han. I den duren. Rare sitater, ting jeg har hørt eller sett i avisen. Pussige ting som jeg har ledd av. Alt ligger og flyter. Kunne ha lyst til å samle det i en bok. En billig bok, vel å merke. 15 kroner!

Den biografien ble altfor dyr. Det var forlaget som mente den skulle være så fin. Jeg vet ikke hvor mye den har solgt, 10 000 kanskje. Hadde den kostet 20–25 kroner, ville den sikkert solgt fem ganger så mye. Forlaget trodde alt skulle gå så glatt, at boken nærmest ville selge seg selv. Jahn Teigen, han er jo kjent — tenkte de. Problemet er bare at jeg kan ikke synge en bok! Om man kjører ut Jahn Teigen-margarin på markedet, så må man reklamere for margarinen!

Er det det neste — Teigen-margarin?
— Nei, nei, ler Jahn. Det var bare et eksempel!

Hva kan han fortelle om «Bloody Mary», musicalen han selv har skrevet musikk til?
— Åh, det var virkelig en oppgave jeg var glad for å få prøve meg på. Det begynte ved Festspillene i Bergen 1976. Jeg var der sammen med New Jordal Swingers. Toralv Maurstad kom bort til meg, sa at han likte de sakene jeg drev med. «Hør, jeg har muligens fått rettighetene til en musical, ‘Rocky Horror Show’. Kunne du tenke deg å være med?» spurte han. Jeg var helt i hundre.

Det gikk imidlertid ett og et halvt år før Maurstad kontaktet Jahn igjen. Og da fikk Teigen rollen.
— «Bloody Mary» kom i stand fordi Nationalteatret gjerne ville sette opp en musical. Maurstad spurte om jeg kunne lage litt rockete musikk til stykket. Selvsagt sa jeg ja takk. Men det er vanskelig å komponere musikk til ting du ikke er så kjent med. Falsk og jeg jobber jo som hånd i hanske. Men «Bloody Mary» var noe annet. Her var jeg ikke med på utformingen.

Han er dog fornøyd med resultatet.
— Det var en artig erfaring — det å sette musikk til ferdige musical-tekster. Jeg skummet gjennom manus — måtte «se» stilen og kostymene for meg. 1880-årene. Sverd og sånt. Fekting, sjørøvere. «Bloody Mary» var en kvinnelig sjørøver!

Jahn har ikke fått andre musical-tilbud.

REDD FOR ANSVAR

— Men vi skal lage to Prima Vera-program for TV. Det første sendes 12. januar, tror jeg. Lørdagsunderholdning, vet du. Vi har fått helt frie hender av Tusberg. Det blir gøy!

Prima Vera, ja — eller Vera Productions. Han har ikke tenkt å hjelpe fram ukjente talenter gjennom dette selskapet, da?
— Har tenkt på det, og har et par navn «under kikk». Men vi er bare tre i Vera Productions — og to av oss er artister. Vi trenger bedre økonomi og tid. Ville ikke være forsvarlig å kjøre fram andre navn nå. Vi har ikke sjans til å følge skikkelig opp, og det er urettferdig mot artisten. Men det er klart — det kommer, det kommer. Det er tross alt bedre å bruke pengene til å hjelpe andre enn å betale alt i skatt. Man skal jo helst ikke jobbe for mye i dette landet — det straffer seg!

— Det er andre grunner til at jeg venter, også. Jeg er nemlig redd for ansvar. Hittil har jeg bare hatt ansvaret for meg selv.

Jahn har ikke tid til privatliv. Det viktigste for ham er å være kreativ — hver time i døgnet.
— Jeg jobber bestandig, har aldri fri.

Det blir vel mye kaffedrikking og røyking?
— Ikke røyk! Det er mystisk — men det var faktisk lett å slutte. Du må bare si til deg selv — det er godt, helt topp med en røyk, men OK, jeg skal slutte! Jeg bestemte meg for at 1. september, da skulle jeg slutte. Delvis p.g.a. den forestående turnéen — stemme og kondis, vet du. Men det var ikke bare derfor. Jeg ville slutte. Fikk litt abstinenstrøbbel i starten. Men hver gang jeg fikk lyst på et drag, spurte jeg meg selv: hvorfor skal jeg røyke den sigaretten? Jeg fant ingen positive svar.

Salmer og sanger vi gjerne hiver

***Lanseringen, pølser og sne. (Foto: Det Nyes arkiv)***

Tull kan være morsomt. Men tull kan også være bare tull. Prima Veras nye LP tilhører dessverre sistnevnte kategori.

Trioen har tatt for seg et knippe kjente låter (bl.a. «Da Ya Think I’m Sexy», «Do You Believe In Magic», «Honky Cat» og «Barbara Ann») og påført dem norske tekster som skal være morsomme. Det er de ikke.

Man frembringer ikke god latter ved å pøse ut plattheter om promp, dårlig ånde, svette armhuler og fedme. Sikkert gøy å synge i studio. Men det er privat humor lukket for utenforstående.

En må stadig spørre seg: hva vil Prima Vera med dette? Som crazy-humor holder det ikke. Intelligent humor er det heller ikke, for hvor er brodden? Og som parodier er låtene for bleke. Hva står igjen?

Jeg tror jeg hiver denne LP’en . . .

(Det Nye nr. 3, 1980)

1980

Folk tru’kke jeg jobber

En samtale med Jahn Teigen (& Herodes Falsk) i Oslo, mai 1980

«Årets norske vokalist» (menn) og «Årets norske musiker/komponist». «Årets norske LP» og «Årets norske single». Jahn Teigen seiret på alle fronter i DET NYEs leseravstemning for 1979. Og her ser vi ham med et velfortjent DET NYE-diplom. (Fra Det Nye nr. 28, 1980)

Norges rock-idol nr. 1, Jahn Teigen, er aktuell med ny LP og ny turné. DET NYE slo av en prat med ham og overrakte ham DET NYE-diplomet for hans seirer i leser-avstemningen tidligere i år.

Jahn Teigen er inne i det tredje året som Norges superstjerne nr. 1. Han er et akseptert og respektert «vidunder». Det verste hysteriet har lagt seg. Tiden som etablert kjendis er begynt. Jahn Teigen er ikke lenger bare musikk. Han er et ansikt, som både publikum og presse gjerne vil knytte sensasjoner eller skandaler til.

En del publikasjoner har trykket besnærende historier om bøllen Jahn Teigen. Han som river film ut av fotografenes kameraer, han som går løs på hotellpersonale og «innpåslitne fans». Og vi har fått servert saftige historier om Jahns angivelige forhold til Anita Skorgan. Vel, hva skal vi si til alt dette? Jahn sitter foran meg. Rede til å prate i anledning sin nye plate, «Mentalkrem», og turneen «Jahn Teigen & Teigens Telt 1980».

Jeg blir grønn!

— Jeg blir grønn på dem som skriver alt sludderet. Men jeg har ikke lyst til å bli uvenner med pressen. Det er bare synd at noen få slår opp ting som de ikke har greie på! Jeg mener, overskrifter som «Falsk og jeg er ikke kjærester!». Det holder ikke! Du ha'kke en sjans hvis de skal drive og koke sammen historier på den måten.

Synes du norsk presse er i ferd med å utvikle seg den veien?

Jahn skjærer en grimase som får ørene til å krølle seg.
— Jeg er redd for det, ja. Bare se på avisene og ukebladenes forsider: «Kreft», «Syk», «Millionbeløp», «Seier», «Tap». Hvis det virkelig var nødvendig å holde på sånn for å selge, ja, da måtte man lage LP'er som inneholdt 50 låter. Litt punk, litt viser, litt rock, litt folkemusikk. Nei, jeg tru'kke det hjelper! Det er en dum stil.

Teigen har også merket at pressen ikke er like velvillig innstilt til ham som før. Nå leter man etter sprekker i rustningen.
— Jeg har ikke noe imot en skikkelig slakt. Det er topp, bare det er godt skrevet. Men det virker som om det er lettere for folk å angripe meg nå. Jeg har gjort så mye forskjellig. Ett eller annet sted finner de noe. De kan skrive at den nye plata ikke var så fin som den forrige. Men jeg stryker ikke med av det.

Ikke så alene som før

— Men du ville vel tatt det litt tungt om din nyeste plate ble en salgsfiasko. Innerst inne ville det svi, hva?
— Jeg kan gjøre mye annet. Teater, film. Det er alltid en utvei. Jeg kan mer enn bare å smelle løs på scenen. Men det er klart at dårlig salg vil svi.

Hittil har det bare gått fremover for deg. Når kommer tilbakeslaget?
— Noen tror det er kommet allerede. Det sies at den siste Prima Vera-LP'en, «Salmer og sanger vi gjerne hiver», solgte dårlig. Men det er ikke sant. Den gikk i drøyt 55 000 eksemplarer, og var en av de mest solgte platene her i landet i fjor!

Det første tilbakeslaget

Men det er likevel bare halvparten av «Brakara»s salgstall!
— Ja, du kan godt si det er den første nedturen vi har hatt. Men det er sterkt, da, at vår første «flopp» var en av årets mest solgte plater!

Du fikk kritikk for ditt Grand Prix-bidrag, «Ja». Noen mente endog at du hadde plagiert Beatles’ «She Loves You».
— Ja, det var mange som sa det. Endelig fikk de liksom sjansen til å ta rotta på meg. Jeg kan være enig i at det likner litt. Men da må du huske på at sånt skjer overalt.

Gikk du alvorlig inn for Grand Prix i år?
— Jeg syntes det var gøy å få være med. Men denne gangen gjorde jeg det mest for showets skyld — drakter og hatter og alt det der.

Jahn skifter plutselig emne.
— Vet du. Her om dagen var jeg innom banken. Traff en fyr som så sånn vitende på meg, smilte litt og sa: «Nå, Teigen. Det er stille nå!» «Ja, det er mulig det,» svarte jeg. «Jeg har bare laget ny LP, forberedt en instrumental-LP som kommer til jul, skrevet, planlagt min telt-turné!» Det er ergerlig. Folk tru'kke jeg jobber!

Noen tar det som en svakhet at Jahn ikke viser seg «ute på by'n».
— Jeg liker bedre å sitte hjemme og jobbe. Jeg tenker hele tiden. Stadig nye ideer. Lager sanger. Planlegger turneer. Jeg har allerede to turneer til klare, men dem vil jeg ikke si noe om nå.

50 000 kroner pr. dag

Hva med telt-turneen? Hvor lang tid har det tatt å planlegge og realisere den?
— Jeg begynte i januar. Og derfra til mai gikk det nesten i ett.

Teigens telt-turné er noe ganske unikt i rock-sammenheng. Men storslagne forestillinger som dette må koste penger?
— Det koster oss ca. 50 000 kroner pr. dag! Da medregnet de seks trailerne og de to privatbilene. Vi frakter telt, utstyr og mennesker

Seks trailere? Det er mer enn de store amerikanske gruppene bruker!!

Nå ler Jahn begeistret.
— Ja, det er helt vilt! Tenk, seks trailere på Vestlandet. Vi må ha seks ferjer også, hva? Vi satser med lett bris, sier han håpefullt.
— Det er jo ikke så moro hvis det skjer noe galt. Det skal ikke mye til. For eksempel at stanga ikke kommer fram en kveld. Da må publikum holde duken selv!

Oslo står ikke på turné-listen. Er ikke Teigen-feberen like stor i hovedstaden?
— Å jo, da! Vi skal spille i Oslo 31. juli. Men ikke i telt. Vi må bruke Jordal Amfi, for vi regner med at det kommer 3000 mennesker. Chateau Neuf blir for lite. I fjor ble billettene revet vekk på tre timer!

Herodes ankommer

I dette øyeblikk kommer en kjent skikkelse stavrende mot oss. Han unngår behendig bord, stoler og gjester i restauranten. Det er Herodes Falsk.

Hva er din oppgave i Teigens Telt 1980?
Herodes flirer.
— Kontrollør. Jeg skal være billettkontrollør!
Han plukker et par solbriller opp fra bordet. Setter dem på, og ser temmelig lyssky ut. Merkelig nok får det meg til å tenke på det beinharde narko-klimaet i den amerikanske og britiske rock-bransjen. Jeg spør den «lyssky» Herodes om tilstandene her i Norge.
— Sprøytenarkomani? Nei, tru'kke det. Jeg tror folk drekker, jeg.
— De har bare drekki i de bandene jeg har spelt i, legger Jahn til.

Hva synes du om kjendis-miljøet her i Norge, Jahn? Er det sunt?
— Nei. Det å være kjendis er et slit. Men jeg synes det jeg driver med er gøy, og det er det viktigste. Mitt yrke er å synge.

Hvorfor opptrer du ikke på festivaler lenger?
— Festivaler er det verste jeg veit.
Herodes bryter inn.
— For meg er «festival» nesten et skjellsord. Det e’kke noe å satse på i dag. Det var sikkert bra i 1968, men ikke nå. Sitte og svette på hverandre. Vi var innom Kalvøya i fjor. Det var som å gå rett inn i 1968 igjen. De samme folka satt der ennå.

Gøy på scenen

Tilbake til platene dine, Jahn. Hvem er det egentlig som kjøper dem, og hvorfor?
— Nei, det er vanskelig å si … altså … tja, det er mange. Alle slags typer. Jeg får masse brev fra folk i 12—13—14-årsalderen. Og en del fra 16—17—18-åringene.

Herodes vil inn på Jahns konserter.
— På konsertene er folk helt i hundre. Jeg tror det er fordi de merker at Jahn har det skikkelig gøy på scenen. Han liker å være der. Slikt smitter over på publikum. Men noen ganger er Jahn helt urgrønn. Står bare rett opp og ned og synger. Da blir publikum sånn og.

Jahn nikker.
— En Teigen-konsert er blitt noe helt spesielt for folk. Det er full fest. Folk kan virkelig slippe seg løs. Stille i de merkeligste kostymer. Det er allsang på norsk, flagg og bannere. Karneval!

Du lever på en måte veldig skjermet i en egen verden. Synes du ikke det selv, eller er det pressen som skaper kjendismiljøet?
— Pressen er med på det. Men det er nok slik. Og det er nødvendigvis ingen dårlig ting. Folk vil gjerne ha stjerner.

Jahn grunner litt.
— Det jeg synes er kjipt, ja, det er egentlig dumt av meg å si noe om det, men jeg blir litt grønn når jeg ser ukjente artister få to helsider i farger i ukebladene. Da vi begynte … gikk det nesten åtte år før noen gadd å skrive en halvside om oss.

Dere føler ikke at dere blir brukt av pressen, da? Plassert på forsidene for å selge blader?
— Så lenge jeg synes det jeg gjør er fint, kan de skrive hva de vil for meg.
— Dessuten kommer det oss til gode, også. Det er med på å selge plater, sier Herodes.

Det er du som skriver Jahns tekster, Herodes. For det meste handler de om helt vanlige unge mennesker og det livet de lever. Men har du forutsetning for å skrive om slikt nå som du har glidd inn i kjendisverdenen?
— Jeg har jo vært ung jeg også. Overnattet under sofaen eller på gulvteppet til folk. Ta f.eks. Beatles. De bodde i de reneste palasser, men de skrev om ting som vanlige mennesker kunne forstå! Min ungdomstid er forbi. Men jeg har vært der! Har gjennomlevd hele perioden. Og sangene mine behøver nødvendigvis ikke dreie seg om nåtiden.

Men har ikke ungdomsmiljøet forandret seg radikalt siden 60-årene. Drabantby-problematikken. Aggresjoner. Opptøyene natt til 1. mai i Oslo. Det er hardere tider.

Jahn griper ordet.
— Jeg veit ikke, jeg. Rebell … jeg har jo liksom vært det jeg óg. Har alltid gått mot det bestående. Jeg kaster ikke bomber. Jeg knuser ikke ruter … for jeg har musikken.

Ingen kjærlighet

Men har du merket mentalitetsforandringen de siste fem–seks årene?
— Jeg har ikke noe forhold til det på den måten. Men jeg ser jo … alle er så grønne og sure. Det er ingen som skriver positive tekster i dag. Ingen som har det gøy. Istedenfor å slå noen, slår musikerne på gitaren. Da Herodes og jeg var på den alderen, da kjørte vi bil, lo og pekte. Moret oss. Folk bare klager i dag. De har liksom mistet innsatsviljen.

Han sitter et øyeblikk og tenker.
— Jo, jeg tror det kommer av at foreldrene ikke har noen kjærlighet til ungene sine. De driter i dem fra første stund.

Herodes:
— Dagens foreldre har så mye å stå i med. Unger, TV, bil, avbetalinger. De stabler alle problemene i bunker istedenfor å snakke med ungene sine.

Hvorfor skriver du ikke om dette?
Herodes trekker på det.
— Jeg sitter ikke og reflekterer sånn når jeg skriver tekster. Men etter en samtale som denne, kan det godt hende at en sang kan oppstå. Jeg vet aldri. Det kommer av seg selv.

Det siste intervju

Jahn lener seg fremover, alvorlig.
— Jeg er ikke hypp på å gi intervjuer mer. Det er litt farlig. Når man er kjendis, er det så lett å tro at du er toppen. Man uttaler seg skråsikkert om ting man egentlig ikke vet noe om. Og det som kommer på trykk, det kan lett påvirke folk. Det er bedre at de tenker sjæl. Min oppgave er å sette dem i gang gjennom musikken.

Apropos musikk, Du har en ny plate ute, «Mentalkrem», Hvordan fant du på den tittelen?

— Tittelen fikk jeg en dag jeg gikk forbi et parfymeri. Så en eske med Dentalkrem. Jeg oversatte det sporenstreks til Mentalkrem. Smøring av sjela med glad musikk!

Du nevnte innledningsvis noe om en instrumental-LP som skulle komme til jul?
— Ja, det blir en slags «best of»-plate. Instrumentalversjoner av låter hentet fra de tre siste LP'ene mine. Temmelig myke greier. «Soft»-musikk med piano og fioliner og sånt.

Jahn ler hjertelig.
— Ellers arbeider jeg med en bok som skal inneholde noter og tekster til alle platene mine. Og så er det musicalen «Sommer i Tyrol del 2». Den settes antakelig opp en gang ut på nyåret. Ja, og så skriver Falsk bok.

Av en eller annen grunn speilvendte layouten bildet for å få Jahn inn fra høyre. Irriterende uvane på den tiden. De gjorde sånt med band-bilder også, så alle plutselig ble keivhendte. Tenkte ikke layout på at det sto skrevet noe på diplomet? Alle ser jo at bildet er speilvendt.

Stinn av triks

Jahn Teigen har lært seg et og annet trick av The Beatles. Vi har hørt det før, og her hører vi det igjen (jeg sikter i dette tilfelle ikke til «Ja»s åpenbare slektskap med «She Loves You»). Denne «lure» innflettingen av nært krislende akustiske gitarer, håndklapp, tamburiner … enkle, men effektive detaljer som gir en sang dette lille ekstra. «Mentalkrem» er stinn av slike triks. Sangene får dermed en umiddelbar og smakfull overflate. Foten er med fra første strofe. Slik skal god, enkel pop være. Rett på, uavhengig av tidsriktige moter.

Men selv om foten tramper og vellyd fyller rommet, så er ikke «Mentalkrem» av samme solide stoff som «En dags pause». Flere av låtene virker, om ikke halvferdige, så i hvert fall urealiserte. Låter som «Det er deg det handler om» og «Direkte metode» punkteres av altfor svake refrenger. Meningen er jo å høyne en låt gjennom refrenget, men her stopper det opp i stedet. Det bygges mot noe som aldri kommer.

Jeg synes dessuten at Herodes Falsks tekster ved flere anledninger beveger seg ubehagelig nær tomprat, eller selvopptatt sentrering rundt Jahn Teigens image. Det skjer i de to nevnte låtene. Og det skjer i «Risk» og «Du & jeg». Jeg kan ikke skjønne at det som sies i disse låtene er av særlig interesse for andre. Et annet feilskjær er den hets som blir musikkavisen Nye Takter til del i «Feil vei». Har virkelig avisen gjort noe som kvalifiserer til et så ondsinnet angrep? Eller har Teigen/ Falsk satt i gang en helt privat vendetta?

Men det positive. La nå det komme fram! OK! Om man leter etter gode pop-låter, så finner man minst fem (pluss kanskje «Ja»). De tre første kommer som perler på en snor. «Hold sammen» … mmmmmm … strømlinjeformet lyd. Gitarer i alle varianter glinser fett, mens Jahn jogger ledig langs den perfekte pop-melodi. Enkel tekst, lekent refreng. Helt uimotståelig. «Gutta snakker» følger. Tørre, klønede gitarer bikker rytmen i gang, mens tromme/gitar-kombinasjoner smeller til bak Jahn i refrenget (er du ikke med før, så tar refrenget deg!). «Du skulle sagt ifra» er Jahn i det tandre hjørnet med stemmen sårt hengende høyt, høyt der oppe, mykt rammet inn av akustiske gitarer, orgel, piano og et kor som nikker deltakende («da-ra-ra-ra»).

Om vi ser bort fra hva den skyter på, så er «Feil vei» neste gullkorn. En jagende sak som trekkes gjennom tre stadier, dunkes sønder og sammen av elleville trommer, og flater salig ut i fanget på en håndfull franske korjenter. Og best av alt: «Ja vi elsker». Nok en smertens ballade følsom til det sukkende forpinte. Akustiske gitarer broderer vakkert, en tamburin klirrer vemodig og Jahn flyter i duett med seg selv ut i refrenget. En fulltreffer!

Også «Ja», da. La oss ta den med. Den slentrer jo så lystig av sted!

Med såpass mange virkelige gode låter, kan ikke «Mentalkrem» kalles skuffende. Når duoen Teigen/Falsks enkle, blide gate-pop klikker i gir, er de uslåelige. Så får vi heller unnsylde at de bomgirer litt i iveren.

(Det Nye nr. 31, 1980)

1981

Nok en leseravstemning

Oslo november 1981

***Forsinket utdeling. Jeg skylder på at jeg hadde vært i Kina sammen med Jean Michel Jarre.***

1982

Teigens stjernedryss

Teigen anmelder singler i Dagaliveien, februar 1982

***Det Nye nr. 12, 1982. (Foto: Petter Berg)***

Teigen tar jobben som plateanmelder alvorlig. På bordet foran seg har han et rutepapir med kolonner til stjerner og små kommentarer. Vel, han er nødt til å ta det alvorlig, for da han sa ja til å bli med, hevdet han overmodig at han fulgte såpass godt med i dagens rock at han nok skulle klare å gjette de fleste artistene. Vi får se, vi får se, tenkte jeg. 18 singler hadde jeg tatt med. Nå satt vi i Teigens stue.

I den følgende tekst er alle kommentarer i parentes mine, mens stjernekarakterene er Jahns. OK, vi setter i gang:

U. K. SUBS, «Countdown» (NEMS NES-304). (Et av de få gjenlevende punkband som klarer å selge plater. Denne låten går på halvtempo, ganske forseggjort til dem å være.)
— Høres ikke akkurat ut som Hollies! Er litt tidlig punk i det. Jeg må tenke stilart . . . en smule Stranglers på en måte. Jævlig lav sang, hører ikke hva de synger om. Engelsk, selvfølgelig. ★★★(★)

TOYAH, «Four More From Toyah» EP (SAFARI TOY 2). (Vi spiller låtene «Good Morning Universe» og «Urban Tribesmen». Space-arrangement og Toyahs lyse stemme fyller stuen. Jahn aner ikke hvem det er.)
— For pent til å være . . . nesten som Blondie . . . Bow Wow Wow. Engelsk. (Jahn blar opp i New Musical Express, titter på hitlisten.) Den e’kke her. Ganske fine begge låtene. ★★★★★

DEPECHE MODE, «Just Can’t Get Enough» (Mute MUTE 016). (Masse synthesizers og rytmebokser tar av i en spretten popcorn pop-låt.)
— Bare synthesizere. Hm, er det Human League? Tøffe lyder, fin rytme. De bruker sånne gamle orgler også. ★★★★

STRANGLERS, «Golden Brown» (Liberty BP 407). (Svært uvanlig Stranglers, søvnig monotont komp med svak jazzy undertone à la Donovan 1966. Jahn tar den ikke, og begynner å bli litt urolig — null riktige hittil!)

— Det er nesten Beatles! Har ingen anelse om hva det kan være. (Titter i avisen, men finner den ikke — den ligger på 3. plass!) Veldig fin låt, soft, ensformig komp, men likevel går det. (Jahn ler.) Hank Marvin på gitar! ★★★★★

ALVIN STARDUST, «A Wonderful Time Up Here» (Stiff BUY 132). (God gammeldags pop med alle ingredienser dyttet inn, spesielt rockabilly, og med en helt halseløs bruk av akustiske gitarer. Uhyre kommersiell. Jahn tar den med én gang.)
— Er det han som har holdt på hele tiden under forskjellige navn … Alvin Stardust? Nesten rockabilly. (Jahn synger med.) Bra, tøft gjort, rent produsert. (Ler igjen idet effektbruken blir rent for meget av det gode.)
— Litt gospel på slutten til og med! ★★★★

FOREIGNER, «Waiting For A Girl Like You» (Atlantic). (Fet, melodisk rock med hard undertone — typisk amerikansk.)
— Det der liker jeg! Amerikansk. Jævlig fin! Det likner litt på det jeg driver med. Nesten straight, bare med gitarene byttet ut med andre instrumenter. ★★★★★

MANFRED MANN’S EARTH BAND, «I (Who have nothing)» (Bronze BRO 137). (Voldsomt komp skrider fett og majestetisk ut av høyttalerne, en gammel klassiker i nytt arrangement.)
— Forenkla Genesis-komp, liksom. Er det den gamle låten (han er forbløffet)? Tøft når de gjør om sånne ting. Denne var fin. Jeg er inne i en sånn periode selv — i stedet for gitarer vil jeg bruke synthesizer. (At det var Manfred Mann klarte han først å gjette da det ikke lenger var andre å gjette på!) ★★★★★

BEE GEES, «Living Eyes» (RSO 2090 571). (To sekunder, og Jahn tar den.)
— Bee Gees. Jeg liker LP’en deres veldig godt. De behøver ikke bevise sine musikalske evner, de har gjort det for lengst. Plata er vel så bra som det de har gjort før. Det er Bee Gees uten noe til eller fra. Mye mindre skarptrommer og trommer enn før. Stilmessig ganske likt det de gjorde før «Saturday Night Fever»-perioden. ★★★★★

HUMAN LEAGUE, «Being Boiled» (Fast FAST 4). (Gruppas første single fra 1978 som nylig ble nyutgitt og ble TOP 10-hit i England. Enklere og mindre umiddelbar enn det de lager nå.)
— Jaha, der har vi rytmeboksen. Amerikansk? Engelsk, da! (Det innledende tema varer og varer.)
— Kommer de aldri i gang? (Det begynner å blippe og bloppe; Jahn flirer.)
— Tror ikke jeg klarer denne. Eller er det de som hadde «Vienna»? Ikke? (Jeg avslører det.)
— Ja, jeg hørte det egentlig på stemmen, litt sånn depressiv. Monotont og likevel fengende. Godt i øret i små porsjoner. ★★★★

FOUR TOPS, «Don’t Walk Away» (Casablanca). (Gamle kjemper fra 60-årene som nå har gjort comeback med polert og mesterlig sunget funk.)
— Four Tops! Jeg ha’kke hørt den før, men visste at de kommer igjen. Hørte nettopp på «Baby I Need Your Loving» (fra 1964) — samme stemmen og samme svaringen i koret. (En synthesizer plirer innom.)
— Akkurat! De har fått med det også! Jeg var helt frelst på dem da de slo igjennom. (Lytter.) Hør bass-riffet! Tøft, sånt Lava-opplegg. ★★★★

RÅSTOFF, «Tidevann» (Vektor 001). (Litt stolpret og ustø i fremføringen, men egentlig en veldig fin melodi.)
— Rart å høre. Mindre gjennomtenkt enn de andre, så stressa, så veldig markert. Døng, døng! Søtt sunget, nydelig sunget! Men faktisk ikke så bra produsert. Alt i alt ganske ål’reit likevel, den va’kke negativ. Det er så mange norske singler som er utrolig negative. ★★★★

PRETENDERS, «I Go To Sleep» (Real ARE 18S). (Mektig intro med horn og krislende gitarer med ekko, før låten stabiliserer seg på en gjennomvåt, besnærende ballade med Chrissie Hynde i fin form. Jeg avslører for Jahn at Ray Davies i Kinks har skrevet låten.)
— Kunne tenke meg det, der har du det gamle Kinks-hornet . . . «Deadend Street». Vent litt . . . hvem er det nå . . . JO! Det er hun som er sammen med Ray Davies. Chrissie Hynde! Låten kunne vært gjort for veldig mange år siden; egentlig en pop-låt. ★★★★

ROLLING STONES, «Waiting On A Friend» (Rolling Stones 006-64659). (Jinglende gitar-intro. Mick tar mikrofonen, og Jahn stønner pinefullt.)
— Åååh! Hvem er det? Jeg vet det, jeg vet det! Søren! Jernteppe! (Stillhet.)
— Stones! Stones! (Jahn er både lettet og redd.) Låter gammelt, men er krydret med moderne ingredienser. Monoton den og, men melodien spenner over mer enn tre toner. ★★★★

LINDSEY BUCKINGHAM, «Trouble» (Mercury 6000 758). (Låten suger tak i deg umiddelbart, sparsom, enkel og svimeslående attraktiv! Jahn er også forhekset, så forhekset at han tok den opp på bånd etterpå!)
— Tøft! Tøft! Og jævlig tøft med den koringa, det skal jeg også bruke mer av! Kommers, men ikke sånn straight kommers. Litt Lennon på en måte. Amerikansk «sound». California. Eagles? Beach Boys? Gitarist? Beste låta hittil! ★★★★★★

INGER LISE RYPDAL, «Kontakt» (Talent TS 125). (Norsk versjon av Dan Hills overveldende ballade «Sometimes When We Touch». Absolutt noe for Jahn.)
— Å — den bassen! Det er Inger Lise. Ordentlig fin låt. Helt annerledes enn alt det andre, mye mer tradisjonelt gjort. Straightere, men likevel fungerer det bra. ★★★★★

THE JAM, «Town Called Malice» / «Precious» (Polydor POSP 400). (Jam blir bare mer og mer funky. Her spruter det soul og blåsere. Og rytmen hugger avsindig. Dog, gruppas melodiske særpreg har måttet vike, dessverre.)
— Sånn Tamla soul-intro. Hørte ikke om det var norsk eller engelsk. Er det Geldof? Låter litt sølete.
(Vi snur platen. Rastløs stakkato funk.)
— Annerledes. Ikke så åpent. (Jeg avslører hvem det er.)
— The Jam!? Sjokkbehandling! Sterkt, sånn Tamla, disco med wah-wah-gitar og greier. Gruppa jobber som bare det, alle står på. Intens, men selve låta er ikke så fin. ★★★★

SHIRROWS, EP (Lyn + Torden GULP 80008). (Trondheimsgruppe som var stor rundt 1964/65. Dette er innspillingene fra den tiden. Vi hørte på «Shakin’ All Over» og «Jenny Jenny». Jahn trodde det var noe nytt engelsk.)
— Nei, dette er for sterkt for meg! Må være en ny engelsk artist som prøver å få en slager.
(Jeg peiler ham inn mot Norge.)
— Er det Vazelina?
(Enda et hint, nå henimot midten av 60-årene.)
— Janne Løseth? Shirrows, da, fra Trondheim! Hva jeg synes? Veit ikke hva jeg skal si. Gå’kke an å gjøre sånt i dag. Til å være 1964 er det ganske bra, fullt på høyde med Dave Clark Five! ★★★★

DAVID BOWIE, «Wild Is The Wind» (RCA BOW 10). (En av Bowies store ballader, hentet fra LP’en «Station To Station», og nylig inkludert på «Changestwobowie».)
— Kan være norsk. Det hører du faktisk. Gitar-lyden, litt sur E-streng. (Men Jahn, da!)
(Bowie begynner å synge.)
— Ikke norsk, sier han mørkt. Amerikansk? Hm … er det Bowie, eller? Gammal Bowie. Minner litt om perioden rundt «Aladdin Sane»… Lydkvaliteten er helt krise. Der hører du hvor mye stemme og melodi betyr, det kan godt være helt krise bak. ★★★★★

Og det var det. Jahn gjorde det ikke så verst. Selv håpet han på ti riktige. Men juryen var strengere enn som så. 7,5 poeng stoppet vi ved. Det bør han være fornøyd med. Jahn Teigen har nemlig tatt ledelsen. Bak ham følger Åge Aleksandersen (6), Alex (5) og Casino Steel (2).
NB! Neste uke følger et stort og åpenhjertet intervju med Jahn Teigen, klovn — rocker — menneske: Teigens betroelser!

Teigens betroelser:
Klovn - rocker - menneske

En samtale med Jahn teigen i Dagaliveien, februar 1982

***Fra Det Nye nr. 13, 1982 (Foto: Petter Berg)***

I en verden av krig og nød er det dessverre altfor lett å henfalle til depresjoner og aggresjoner. Men noen klarer å holde motet oppe, og ansporer dermed andre til også å orke et blikk inn i fremtiden. Jahn Teigen er et slikt positivt menneske. I det følgende intervju lar han oss få et innblikk i sin verden, sine tanker og sin livsfilosofi. Dessuten snakker han om sin nye plate, den første på to år, om Prima Vera, suksessen i Sverige og om filmen «Olav den Hellige» som er blitt utsatt nok en gang .

Teigen djupt i godstolen. Tilbakelent med korslagte bein og årvåkent blikk. Hvit T-skjorte, slitte, brune skinnbukser og skittengult, strittende hår. Bak ham spruter sollyset inn gjennom det store vinduet. Utsikten er vidunderlig. Vi befinner oss i Teigens residens som stolt og værbitt kneiser i Holmenkollåsen.

Stemningen er doven. Luften blir skåret opp av solstråler, og i lyset virvler støv. En katt maler durende på det ovale marmorbordet. Formiddag.

En gang ble det begått et mord i denne stuen. Men all uhygge forduftet da Jahn inntok stedet. Nå domineres rommet av et stort flygel og et usedvanlig eksklusivt stereo-anlegg. Teigens hang til nips gjør seg gjeldende. Man bemerker bl.a. en Harlequin- og en Chaplin-figur. Den ene kortveggen dekkes fra gulv til tak av et Nerdrum-inspirert maleri av Ibsens John Gabriel Borkman. Ellers er veggene prydet av plakater (bl.a. en Andy Warhol), grafikk, en isblå akvarell og en Warhol-inspirert sak forestillende John Lennon & Yoko Onos inderlige omfavnelse på «Double Fantasy»-coveret, malt av Herodes Falsk. Over peisen er der en liten nisje under hvilken det er skrevet: John Lennon 1940—1980; i nisjen står en slank vase med visne, rødbleke blomster. På selve peishyllen troner bl.a. DET NYEs Sølvmikrofon, Spellemannprisen fra 1978 og en premie fra en eller annen ishockey-turnering. Man kan så vidt skimte nedgangen til kjelleren, en smal, snoende trapp som munner ut i Jahns flunkende nye 16 spors studio: et blinkende vidunder som har trollbundet ham i måneder.

Sårt tiltrengt pusterom
Dette er Teigens hule, altså. Her har mannen med omhu utarbeidet sin gjenkomst på rock'n'roll-markedet. Ny solo-LP, ny turné. Det er to år siden sist. Var det et sårt tiltrengt pusterom? Var Jahn Teigen anno 1980 i ferd med å standardisere seg?

— Ja. Jeg hadde gitt ut tre LP'er. Når man da følger på litt for tett med en fjerde, har det lett for å bli slik. «Mentalkrem» var for lik «En dags pause». Den kom bare seks-sju måneder etter, og det er for kort tid å oppleve noe nytt på.

Han tillegger at den store teltturneen i «Mentalkrem»s kjølvann trakk såpass mange folk at det ble et riktig sted å slutte.

— Det var på tide å konsentrere seg om Prima Vera. Vi hadde liksom ikke gjort nok der.

Men si meg, var «En dags pausen morsommere å spille inn enn «Mentalkrem»?

— Nei ... Vel, det er ikke så lett å se akkurat mens du holder på i studio. «En dags pause» var morsom og interessant fordi vi prøvde oss på noe nytt. Egentlig hadde vi skrevet engelske tekster, men i siste øyeblikk bestemte vi oss for å gjøre den på norsk. Det het seg jo at man kan ikke synge på norsk, da blir det bare banal kjærlighet. Vi mente at det var feil, derfor ble «En dags pause» en utfordring.

Mer kritikk
Synes du ikke selv at «En dags pause» er bedre enn «Mentalkrem»?

— Nei, altså ... jeg syntes ikke det allerede da. Men jeg merket det nok etterpå ... fordi jeg sang så jævlig straight.

LP'en bød ikke på noen overraskelser, og det var vel første gang? — Nettopp! Den LP’en ble bare det de venta på. Du har rett i det.

Og så begynte du å få mer kritikk fra pressen.
— Ja, men sånt skjer alltid. Det var blitt skrevet for mye om meg. Da kan det lett slå den andre veien, de mister interessen. Jeg «la opp» for to år siden, og det har vært så stille rundt meg (som solo-artist) at folk … ja, jeg var nede i NRK nettopp, og der sa de «Jøss, så lenge siden du har vært her!» Du må bestemme litt selv, vet du, kan ikke si ja til alt. Nå har jeg inntrykk av at pressen backer meg opp igjen.

Pressen viser Jahn fornyet interesse. Her ved Det Nyes utsendte, liggende på vertens stuebord.

Det er blitt sagt om deg at du har vært litt «grønn på» alle disse nye bandene som er kommet «lett» til det og fått de store overskriftene uten synderlig forarbeid; i motsetning til deg, som slet i mange år før du nådde anerkjennelse.
— Åh? Nei, det stemmer ikke. Jeg er veldig glad for at jeg har brukt så lang tid, for du ser hva som er skjedd med de nye, de er borte vekk allerede, nesten alle sammen. Dessuten, hvorfor skulle jeg bry meg om det? Får du god presse sånn uten videre, slår det bare tilbake på deg selv hvis du ikke er flink …

Er du hårsår når det gjelder kritikk?
— Nnnja. (Han ler.) Det kommer jo an på kritikken. Saklig kritikk setter jeg pris på. Det trenger man. Akkurat som konkurranse — alle disse nye bandene, man trenger dem; det får kanskje folk til å tenke at, hm, kanskje han Teigen er flink likevel, han fortsetter jo å selge plater. Man må ha konkurranse, ellers hadde bransjen dødd helt ut.

Fordypet oss i nye ting
Den nye platen blir en del forskjellig fra hva du har gjort før. Bl.a. inkorporerer du denne gang mye elektronikk, rytmeboks og alt det der. Vil man merke noe nytt i Herodes’ tekster også?

— Ja, det er gått to år. Vi har opplevd nye ting. Eller du kan si, vi har fordypet oss i nye ting: det er en naturlig utvikling av livet. Du har «Portrett av en druknet mann» som egentlig er om en politiker som blir «stabba» ned: nå som han ikke er på toppen er det ikke noe bruk for ham lenger.

Parallell til din egen bransje?

— Nei, egentlig ikke. Når du er politiker og statsminister, er det liksom litt viktigere enn en popsanger, ikke sant?

Teigen nevner også en annen låt, «Klar dag». Han sjokker bort til flygelet, henter teksten, setter seg og begynner å resitere:
— Jeg hører stemmer prate/de vil alle hjælpe meg/men jeg kan’ke tro på dem/for de tror bare på seg.

Så bryter det ut av ham:
— Alt er så negativt i dag! De skriver aldri i avisen om dem som har starta ungdomsklubb ute i … Asker, ikke sant, bare for å ta Asker. 99,9 prosent av ungdommene er helt topp, har klar kontroll og jobber og står på; så er det de 0,1 prosentene som ødelegger. Det er dem det står om i avisene — med kjempeoverskrifter. Da blir jo folk nervøse, de tror jo at det er sannheten, at slik er ungdommen, slik er livet rundt deg.

Må gjøre noe sjøl
Hva med husokkupasjonene som er blitt så vanlige nå?

— En motesak. Eller … nå er det jo veldig vanskelig for meg å sette meg inn i problemstillingen. De er jo unge … Jeg husker, da jeg var 15 år, fikk vi et hus som vi laget ungdomsklubb i sjøl. Vi hadde tombola og slikt og skaffet penger sjøl. Vi gikk ikke bare ned og forlangte å få noe. For å få noe, må du gjøre noe sjøl! Men som sagt, jeg kjenner ikke problemene, det er jo hardere forhold i dag. Så jeg skal ikke dømme.

Over til noe annet. Prima Vera. Du er midt oppe i det, og da er det selvsagt kjempegøy. Men om du forsøker å se det utenfra. Ville du ha likt Prima Vera da også?

— Jeg tror nok jeg ville ha likt det. Det er selvfølgelig mye jeg ville synes var dumt òg. Men. Prima Vera, jeg tror det er mange som har lyst til være så gæ’rne, egentlig er det en hjemmefest som foregår på scenen. (Jahn ler.)

***Barna i nabolaget vet at Jahn bor her, og da kan man banke på og be om autograf.***

Vår image er bare tull
Enkelte mener at Prima Vera er plump humor under beltestedet. Man etterlyser en smule intelligens.
— Ja … (han trekker på det). Vi har jo «Det er Norge som er bra» som ingen har forstått. Egentlig er det en hets mot Norge. Og så har de ikke skjønt «Ra-ta-ta det blir krig», og de har heller ikke skjønt «Ivar Medaas’ øyne». Ikke sant, vår image er bare tull, og da trur folk at alt vi gjør bare er tull også.

Er det frustrerende?
— Neeei. Vi skjønner det! Og så er det mange som kjøper det. Det er ikke så viktig hva folk skjønner; egentlig er det fri utfoldelse, et alternativ til alle de krisegreiene som er nå.

Er norsk humor bare bløtkake og full mann på scenen?
— Tja, nei. Det det dreier seg om, er å bryte barrierer. For 20 år siden sa Juster «fyttirakker’n» på scenen. Det var helt krise da. Nå er Herodes naken på scenen. Det er greit nå.
— La gå at Prima Vera er under beltet. Men det er det folk ler av … mest.

Er det det dere ler av også?
— Nei. Jeg ler mest av visuelle ting, jeg. Ansiktsuttrykk og sånt. Jeg kan le meg fillete av en fyr som sitter helt straight og spiser middag. Sånne ting. Ellers er jeg glad i Chaplin, særlig filmen «Rampelys». Og Monty Python, selvsagt. Og Fleksnes. Særlig de eldste episodene.

Er selvopptatt
Og fra Fleksnes går vi til Sverige, naturlig nok. Som Wesenlund før ham, har Jahn nå endelig blitt oppdaget av svenskene. Han ble invitert over av Sveriges Radio etter at de hadde sett Prima Vera-videoen. Og en opptreden i TV sammen med Herodes ble knallsuksess. Nå vil de ha mer.

— Som alle, tror jeg da, er jeg selvopptatt. Så det var litt rart å komme til Sverige der ingen hadde hørt om meg. TV-folkene var entusiastiske, sa at det ikke finnes noe liknende i Sverige. Nå er de interessert i Prima Vera-show derover, og videoen vår skal ut på utleiemarkedet.

Denne uventede utvikling førte til at trioens omtalte spillefilm «Olav den Hellige» ble utsatt nok en gang. Teigen & Co. vil heller bruke den avsatte tiden til lansering i Sverige. Men film blir det, det lover Jahn.

«Olav den Hellige» om ett og et halvt år
— Men vi kommer nok ikke i gang før rundt jul, og ved vårparten da, for vi må jo ha sommerbilder. Og filmen blir ferdig sånn om ett og et halvt år, vil jeg tro.

Dere gjør det hele selv etter å ha fått avslag om støtte utallige ganger. Er det suksessen med video-kassetten som har gitt dere kapital?
— Ja, absolutt.

Og budsjettet på filmen?
— Tja. Det blir i hvert fall under halvparten av det vi opprinnelig hadde satt opp. Og vi kjører på kreditt, så ingen får betalt før alt er ferdig.

Filmen kommer også til å bli tilgjengelig på video. Hvem skal spille Olav?
— Jeg.

Han legger til at de skal følge Snorre, men på sin måte.
— Olav drepte jo folk hvis de ikke var kristne. «Er du kristen?» «Nei.» Krakk!
(Han illustrerer med en grusom håndbevegelse den stakkars hedningens endeligt.)

Jahn, hvem er du av alle disse personene dine? Klovnen? Rockemusikeren?
— Begge deler, tror jeg. Men det er klart, det er mest gøy å lage låter, helt egne ting.

Betrakter du deg som en del av norsk revyliv … jeg mener, når du holder på med Prima Vera?
— Nei. det vi driver med, er på en måte en helt ny form. Det er ikke noe imellom Prima Vera og Dizzie Tunes, eller hva?

Om ekteskap
Bildet ditt preget nylig forsiden på et ukeblad, og under sto det «Jeg blir nok aldri gift» eller noe i den duren. Hva mener du med det? Der er du frempå med privatlivet ditt!
— Nei, de er frempå med mitt privatliv!

Men har du sagt det?
— Nei. For du kan aldri vite om du blir gift eller ikke.

Dog. Du sa noe liknende til DET NYE for et par år siden. Du mente at jobben tok alt; det var ikke plass eller tid for et annet menneske.
— Jo, men det var for to år siden! Jeg har gjort meg litt andre tanker siden da. Jeg tror det er veldig bra, jeg, å ha et menneske som du kan bo sammen med.

Men hvor meget er du villig til å fire. Som ungkar er du tross alt fryktelig privilegert!
— Ha’kke noe ansvar, nei. Men det kommer jo veldig an på det andre mennesket. Og strengt tatt, det er ikke et problem som bekymrer meg …

Jahn ler litt underlig, som av en historie bare han oppfattet.

Ikke mørkeredd
Men du bor godt! Studio i kjelleren, kontorer ovenpå og gjenferd i stuen!
— Vel, noe gjenferd har jeg ikke oppdaget.
Du er verken overtroisk eller mørkeredd?
— Nei. Jeg har bodd aleine i 15 år, og da er du ikke mørkeredd mer ...

***16 spor og livet er herlig i Jahns kjeller.***

Du fikk installert studio i kjelleren. Det må være alle musikeres ønskedrøm. Men noen guttedrøm var det vel ikke?
— Nei, er du gæ’rn. Tenkte aldri konkret på det før det skjedde.

Han stirrer drømmende fremfor seg. Legger ut om mulighetene for å lære seg producer-yrket også.
— Du skjønner, alt jeg kan litt, vil jeg gjerne kunne mer. Men jeg har aldri drømt om å bli verken klovn eller producer. Det jeg drømte om, var å bli opera-sanger. Det er det eneste.

Var det guttedrømmen?
— Ja. (Latter.)

Ikke mye bortskjemt, nei!
Du er heldig på mange måter. Du lever av hobbiene dine. Hvordan stiller det seg, føler du deg som en mann over 30, eller som en gammel gutt?
— Jeg føler meg som en gutt … egentlig.
En bortskjemt gutt?
— Å nei … Jeg e’kke mye bortskjemt, nei!

Det heter seg at rock'n'roll først og fremst dreier seg om pupper, alkohol og fest. Gjelder det også Jahn Teigen?
— Jeg tror jeg er en av de roligste rockere som finnes. Helt siden Popol Ace har jeg alltid gått rett tilbake til hotellet etter en jobb. Jeg har rett og slett ikke overskudd etter en konsert. Du føler deg som om du nettopp har gått 10 000 meter’n.

Religion og livsfilosofi
La meg stille deg et helt annet spørsmål. Jahn, er du religiøs?
— Ja ... (deretter nølende) ... men jeg vet ikke hvordan religiøs jeg er. Du vet, religion er jo så mye. Min bås er det å være positiv.

Har du gjort deg opp noen tanker om hva livet er?
— Ja, jeg tror jeg er min fars evige liv akkurat som han er sin fars evige liv.
Din livsfilosofi?

Jahn henter en av sine plater, leser høyt et sitat på latin.
— Jeg tror det står på alle platene mine.
Og hva betyr det?
— Jeg er et menneske, og jeg betrakter intet menneskelig som umenneskelig for meg. Det du gjør, det er gjort. Og det andre gjør, er menneskelig. Du er jo et menneske!

Hva med lengsler, de store depresjoner?
— Det skjer jo mange rare ting, i og med at du jobber så intenst, har så mange prosjekter på gang.
Hvor ender du da? Ved flaska eller i studio?
— Å det er studio, det. Det er det fine med musikken. Jeg kunne jo endt helt på bånn. Flaska, som du sier. Ikke for det. Jeg liker å gå ut av og til og drikke. Men når det er noe jeg vil ha ut, depresjoner som du sier, da får jeg det ut ved å skrive en låt.

To venner
Man får mange «venner» i din bransje … vel og merke når man er på toppen. Men hvor mange skikkelige venner tror du du har, venner som også kommer til å være der om du en dag havner helt på bånn?
— To. Falsk tror jeg backer meg opp samme hva som skjer. Mor og far min også.

Når tok du din største sjanse? Var det da du sluttet i Popol Ace og satset solo?
— Ja, jeg trodde ikke det fantes noe etter Popol Ace. Men så kom jeg inn i teateret, «Rocky Horror Show». Og da var jeg i gang igjen. Ja, like før hadde jeg også hatt Teigens Tivoli turneen, og det gikk ganske bra.
— Du vet, vi har jo vært litt flinke også, da! (Jahn har et glimt i øyet.) Vi har klart å planlegge alt ordentlig, bygd oss opp, liksom. Drevet litt markedsføring og planlegging.

Jahn stumper røyken, og jeg bemerker at han sluttet å røyke med brask og bram for et par år siden. Er du karakterfast, Jahn?
— Ja, det er jeg. Den gangen sluttet jeg på dagen. En hard turné sto for døren. Det samme kommer til å skje nå. Jeg må komme i form, og da stumper jeg røyken. Du vet, jeg lever av å opptre, ikke av å røyke!

Nytter ikke å si nei til atombomben
Har du forresten interesser utover ditt vanlige arbeidsområde?
— Jeg har begynt å lese! Ha’kke hatt tid før. Men jeg har masse bøker, har kjøpt og lagret dem. Nå leser jeg litt filosofi og biografier, f.eks. Munch og Leonardo da Vinci.
Hva med romaner?
— Ikke så mye. Ketil Bjørnstads «Bingo» gjorde forresten inntrykk på meg. Om den blir filmet, kunne jeg godt tenkt meg å spille hovedrollen.

Moren til bokens hovedperson forlater hjemmet og ender med å bli medlem av en terrorist-gruppe. Dette får Jahn til å assosiere seg videre inn i dagens atombombe-problematikk.
— Du vet, det nytter ikke å si nei til noe som eksisterer. Alle kan lage en atombombe nå, bare de har greie på fysikk og kjemi. Så lenge det finnes noen som er større enn gærninger som Amin og Khomeiny blir det opprettholdt en viss balanse. Men i det øyeblikk USA og Sovjet kutter ut, er det fare på ferde. Det er ikke de som er farlige, det er alle gærningene. Atombomben er en realitet, det er trist, men dermed må vi ha noen som kan holde kontrollen. Det er akkurat som med lover. Hvis det ikke var forbudt å slå i hjel, ville mordstatistikken øke voldsomt!
— Det er klart at atombomben kan misbrukes, som alt annet. Alt kan misbrukes. Kamera, penn … Det kommer an på menneskenes moral, og det kommer an på lovene.

Vi reagerer ikke mer, vi!
— Av og til kan du begynne å lure. Når du ser folk fordreid av fyll. Det e’kke mye av mennesket igjen, da! Veien til apene kan være kortere enn du tror! Alt er så snudd i dag. Vi har så masse maskiner og ting at vi snart ikke behøver å gjøre noe. Fyll og fest er det eneste som er igjen. Er det ikke rart, mennesket er kommet til månen, men dét klarer ikke å kontrollere seg selv!

Jahn arbeider seg oppover.
— Noen må si ifra. Reagan gjør i hvert fall det! Tenk, Herodes opplevde en gang følgende på trikken: Foran ham satt en fyr med sånn stresskoffert. Da han gikk av, glemte han kofferten. Sidemannen så seg raskt rundt og grep den, skjulte den mellom beina og sideveggen. Da var det en som utbrøt, «Unnskyld, men det var visst en som glemte igjen den kofferten». Fyr’n snudde seg og sa rasende «Hold kjeft!». «Men den er da ikke din!», mente den andre. Da reiste fyr’n seg med knyttede never og sa aggressivt «Var det no’ mer!». Ikke sant, du risikerer snart å bli slått ned og drept hvis du sier ifra. Du kan bli ranet og stukket ned, ligge i gata og rope «Hjelp meg! Hjelp meg!», og folk går bare forbi, vil ikke blandes opp i no’. Vi reagerer ikke mer, vi!

Og Jahn vender tilbake til det å være positiv.

— Avisene skriver bare om det negative, mindretallet. Du får aldri høre om dem som gjør noe positivt. Tenk da på alle som leser avisene, de tror at verden er slik, «for det står jo i avisen!».

Petter tester lyset, og journalisten er stand-in for stjernen. Det er et hardt liv.

Den liker jeg!

Ketil Stokkan anmelder Jan Teigen, Stokmarknes , februar 1982

***Ketil ga full pott. (Fra Det Nye nr. 16, 1982)***

***JAHN TEIGEN, «Bli bra igjen!» (RCA PB 9805)***.
— Ja! Den liker jeg! Fem stjerner til musikken. Minus 1 for teksten som er for svak. Eller, forresten. Fullt hus! Det er jo en kjempefin pop-låt. Vel er jeg litt reservert pga. teksten, men alle tekster kan ikke være sosialt engasjert. Det svinger ordentlig! Jeg har låten på kassett, spiller’n om og om igjen. Det er en av Jahns desidert beste sang-prestasjoner. Straight rocke-låt, svinger, har alle elementer.
★★★★★★

Klovner lager kassett

**Så er DET NYE-kassetten her igjen.** Og ukepressens Monkeys, Inge Lundereng & Yan Friis, benytter selvsagt anledningen til å markere seg. På redaksjonelt hold påstås det at Inge faktisk liker å være klovn. Hva har så de to glade lakser å by på i selskap med tungvektere som Aleksandersen, Tysland og Marius Müller? Ja, først må vi fortelle at kassettens konferansier er Jahn Teigen og Kim . . unnskyld, Herodes Falsk. Og det er her Inge og Yan kommer inn i bildet. De bidrar faktisk med to ord hver. Yan: «Mine damer og herrer . . .» Inge: «. . . Herodes Falsk»
*(Det Nye nr. 29, 1982)*

1983

Pust i bakken

Glatt, flatt og matt

**Anita Skorgan/Jahn Teigen: «Friendly» (Polydor) ★**

Anita & Jahn gir det de kan i denne kjærlige duett-ballade. Men det virker liksom så malplassert, så overeksaltert når selve melodien er så lite krevende og så usannsynlig anonym som her. Det fantasiløse arrangementet gjør ikke saken bedre. Og når sant skal sies: Jahn & Anita virker ikke overvettes inspirerte. Glatt, flatt og matt. Pen pop for likegyldige mennesker.
B-side: “Dreamers”
*(Det Nye nr. 33, 1983)*

Procol og Pepper

***(Fra musikkavis-bilag i Det Nye nr. 38, 1983)***

1984

Hyperkommersiell

**Jahn Teigen: “Celebration” (Sonet) ★★★★**

Jabbende, fremfusende bass-linje (typisk McCartney), skrallende gitar, blåsere . . . lyd som sitter . . . svær tromme-sound, moderne synth-blipp. Alle ingredienser samlet i en hyperkommersiell pop-låt. Budskapet (Sara) kommer ikke i veien for låten, Jahn unngår å fremstå søtlig privat. Godt gjort. Peter: Jahns glede skinner igjennom på denne låta.
*(Det Nye nr. 45, 1984)*

1988

Vi burde være som Sara!

En samtale med Jahn Teigen, Dagaliveien, Februar 1988

***Jeg synes det er en fin egenskap å kunne tro. Men det er ikke nok for meg. Jeg må føle det sjæl - at det er sant. (Alle bilder: Petter Berg)***

I disse Grand Prix-tider er selvfølgelig Jahn Teigen i rampelyset. Men det er en ny Teigen som har tatt fatt på 1988. For ham er det «glasnost» — åpenhet — på alle felter. DET NYE er hjemme hos Jahn, og møter denne åpenheten i praksis. Uten å skjule noe legger han ut om bruddet med Anita, om sitt forhold til datteren Sara (3), om livssyn og undring, om alder og helse. En fascinerende personlighet åpenbarer seg.

Jeg synes ikke det er noe galt at offentligheten får et innblikk i mitt privatliv. Egentlig er det bare sunt å være åpen om seg selv. «Glasnost» betyr åpenhet, vet du.

Jahn Teigen sitter med sin Prince Mild og sin koffeinfrie kaffe ved sitt eget bord i sin egen stue i sitt eget hus i Holmenkollåsen. Han har sluppet DET NYE helt inn på livet, og bekymrer seg ikke over at fotografen får med seg den halvferdige atmosfæren som nødvendigvis preger et hjem under oppussing. Ledninger henger blindt fra tak og vegger. Langs gulvet står oljemalerier, tegninger og akvareller. I den ene stuen henger en sofa og lurer på hvor den passer best. I TV-stuen ligger 14 dager gamle aviser på bordet.

— Jeg har ikke vært der inne på to uker. Du skjønner, katten har gjort fra seg i sofaen.

Og det har den. Noe så innmari også.

— Mange offentlige personer sier at privatlivet vil jeg ha for meg selv. Det er jeg ikke enig i. Du har ikke noe privatliv, likevel. Staten vet jo alt om deg.

***— I denne hule jukeboxen skal jeg plassere stereo-anlegget mitt. Herfra skal det gå ledninger til alle rommene i huset. Jukeboxen blir min musikksentral.***

Sara har gitt meg kraft

En mørk skygge går over Jahns grove ansiktstrekk.

— Anita gikk i februar 1987. Siden har jeg hatt mye tid til å tenke. Full tanke, filosofi. Jeg bruker mye tid til det, til å se. Jeg er opptatt av hvordan folk oppfører seg, hva de gjør og sier.

Han gliser.

— Ikke misforstå. Jeg har det veldig bra nå. Jeg er ikke en sånn trist, melankolsk type. Her dreier det seg om livslyst. Samlivet med Anita og tiden etter hjalp meg til å orientere meg. Jeg leser veldig mye nå. I dag er det jo helst sånn at det bare skal være overskrifter, men jeg er opptatt av innhold. Jeg leser bøker, og det gjorde jeg ikke før. Jeg tror at det folk søker er først og fremst kjærlighet; det å leve et godt liv.

I løpet av disse fem tankefulle årene har Jahn opplevd både noe av det vondeste og fineste et menneske kan komme ut for. Et ekteskap som brast, – og det å bli og å være far.

— Sara har gitt meg enda mer kraft til å se hvordan vi mennesker skulle være. Et barns livsglede og nysgjerrighet er så ekte. Når vi vokser opp, kommer vi inn i systemet. Da blir vi holdt nede, og holder oss sjæl nede òg. Vi blir tvunget til å tro at det er bedre å holde seg nede enn å prøve å komme seg frem bare for å bli slått ned.

Han tygger på ordene.

— Du, det var ikke så verst sagt. Det må jeg skrive ned. Jeg skriver ned sånne strøtanker, skjønner du. Har lapper overalt.

Reinkarnasjon

Jahn sikrer seg et av vår medbragte wienerbrød.

— Om jeg synes man skal engste seg for å sette barn til verden? Jeg synes ikke man skal henge seg for meget opp i tanker om atomkrig, AIDS og andre katastrofer når man snakker om å få barnJeg tror vi blir født igjen. Jeg tror at Sara selv valgte å komme, og at hun valgte Anita og meg som foreldre. Hver gang du blir født, får du et nytt liv å leve, det er som å gå på skolen fra klasse til klasse; du lærer mer og mer. Jeg synes ikke reinkarnasjon er noe rart. Jeg var der da Sara ble født. Helt utrolig! Et menneske som kommer ut av et annet menneske. Det er jo utrolig at det går an! Da er det ikke noe rarere at det går an en gang til.

Vi er høyt oppe nå, og Jahn er klar over det. Blikket hans stryker urolig notatblokken min og pennen som løper.

— Det er dette jeg er opptatt av. Men det er vanskelig å snakke om det i en intervju-situasjon. Folk som leser dette sier kanskje: Hva i all verdens rike er dette for noe tull? Til det kan jeg bare svare at det er bedre å forholde seg til dette enn til det massemedia pøser ut om drap, blod, sex & vold — for det angår deg i hvert fall ikke! Du må tore å la det komme ut, tore å gråte — ellers blir du helt forknytt.

Gråter Jahn?
— Ja, jeg har veldig lett for å gråte. Jeg tør vise følelsene mine. Det er bare tull at menn ikke kan eller skal gråte. Alle mennesker har behov for å få det ut. Gråter de ikke, så ler de. Hysterisk.

***— Jeg teller til tre og så hiver jeg katten. Nå får jeg vel brev fra Dyrebeskyttelsen …***

Bruddet med Anita

Katten klorer ham forsiktig på kneet. Den maler som et sagbruk og vil opp. Jahn klapper den fraværende.

— Jeg er 38 år gammel og føler at jeg har masse å gjøre. Alderen plager meg ikke. Jeg aner ikke hva det vil si å være 38, jeg vet bare hva det vil si å være Jahn Teigen. Og det er helt allright. Det viktigste er hvordan du føler deg inni deg selv. Den eneste veien å gå for å finne ut det, er selvransakelsens. Det er beinhardt. Jeg måtte gjøre det da Anita gikk.

Igjen denne skyggen over ansiktet.
— Jeg forsøkte å forstå, og det var så fryktelig vanskelig. Men så satte jeg meg ned og tenkte: Eier jeg Anita? Nei. Kan jeg ikke leve uten henne? Jo, det gjorde jeg jo før. Hva er det som er så trist da? Anita er der, Sara er der. Det var fryktelig vondt å gjennomgå den prosessen. Men det var også fryktelig fint — og sunt. Og jeg forsto at det ikke nyttet å skyve skylden over på noen.

Jahn flytter seg på stolen. Den eneste lyden her inne nå er lyden av katten. Og engler gjennom rommet.

***— Jeg har veldig lett for å gråte. Det er bare tull at menn ikke kan eller skal gråte.***

— I stedet for å gå helt på trynet, ikke sant, full hver kveld på by’n, så begynte jeg å lese bøker. Masse bøker. Og der sto det så mye fint. Det var befriende å oppleve at det liksom ble satt navn på følelsene mine, at andre hadde opplevd det samme som meg — jeg tenkte: Da er jeg ekte.

Hvordan opplever han skilsmissen?
— Det gikk veldig fint. Det er ikke snakk om brudd og uvennskap. Anita og jeg kommer glimrende over ens. I starten var det slik at vi hadde Sara 14 dager hver, men vi fant etter hvert ut at det ble for urolig for henne. Hun må ha ett hjem, og det er riktig og viktig at hun er hos moren. Men Sara er hos meg veldig ofte. Mitt yrke gir meg jo muligheten til å ha det ganske fleksibelt med tid, og det kommer både Sara og meg til gode.

Begge unngår bevisst å konfrontere Sara med eventuelle nye kjærester.
— I Anitas tilfelle er det jo veldig greit, for han bor i England. Selv passer jeg alltid på at Sara og jeg er alene med hverandre. Sara har én mor og én far, og vi ønsker ikke å skape utrygghet. Skilsmisse er dramatisk nok i seg selv, om hun ikke også skulle måtte forholde seg til menneskene som faren og moren trekker eller har trukket inn i sine nye liv.

Å finne seg sjæl

Jahns nye liv dreier seg også om helse. Grunnet snev av leddgikt har han måttet legge om kostholdet. Det ga selvfølgelig også andre positive virkninger: et sunt legeme.
— Når du kommer til et slikt stadium i livet, og merker at helsen bedres, begynner du å tenke på deg selv som levende vesen. Du skjønner at det er tull å ødelegge seg sjæl i redsel for å ødelegge seg sjæl. Heh, det var ikke så værst sagt! Du må inn i deg selv for å finne din egen identitet. Det derre finne-meg-sjæl syndromet. Og når du først er kommet dit, merkerdu at ingenting er så farlig lenger.

Jahn Teigen har forandret seg på de siste fem årene. Søkende var han alltid, men tidligere virket han fryktelig famlende, og kunne være litt for glad i å bruke sin egen suksess som holdepunkt og målestokk. Dagens Teigen virker mer ydmyk. Han har gløttet inn i mysteriene. Og med det er der kommet en ro over ham. Dagens Teigen synes å være et harmonisk vesen.

— Faren min er pinsevenn. Så jeg har bakgrunn fra kirke og religion. Det fascinerer meg at mennesker kan la noe annet bestemme sitt liv. Veldig mange kristne bare tror på det som står i Bibelen, de kan ikke forklare, de bare tror.

Den største religion er Sannheten

Teigen ser fraværende ut gjennom vinduet.
— Jeg synes det er en fin egenskap å kunne tro. Men det er ikke nok for meg. Jeg må søke, jeg må føle det på min egen kropp, føle det sjæl — at det er sant. At det er jeg som føler. Jeg klarer ikke å føle i gruppe.

— Den største religion, det er Sannheten. Sannheten er hva alle mennesker egentlig søker. Hvis du er sann, kan du gjøre hva du vil. Men det er stenhardt, for det er så mange fristelser.

Den gamle Jahn Teigen-latteren knekker luften i biter. Han sikrer seg et nytt wienerbrød.

For Jahn er «Glasnost» som man forstår, noe langt mer enn et bidrag til Grand Prix.
— Jeg tilhører den generasjonen som er barn av foreldre som ikke fikk gjort så mye med seg selv under krigen. Derfor ville de at barna deres skulle ha det veldig bra. Nå snakker jeg til dem som skal overta etter oss, dem som skal rydde opp i hytta. Når jeg fremfører låten, representerer barna jeg har med på scenen, ungdommen nå.

Jahn er bråsikker på at «Glasnost» blir Norges representant i Melodi Grand Prix.
— Sara kan den for lengst! Og jeg har prøvet låten ute. Det er full allsang, kjempe!

***— Kjøkkenet er ferdig som du ser. Det er visst den julestjernen på benken også.***

På veien ut forklarer Jahn oppussingsrotet:
— Jeg har pusset opp i ett år nå. Til slutt ble jeg lei av at det hele tiden var håndverkere i huset, så jeg ble nødt til å ta en pause. Men det er kommet mye lenger enn det kanskje ser ut. Tapetseringen er fullført. Gardinene er oppe. Det er bildene snart også. Egentlig mangler det bare litt lamper.

Uvesentligheter. Den store oppussingen har så allikevel ikke foregått i huset. Den har foregått inne i Jahn Teigen selv. Og der har han i sannhet vært sin egen usedvanlige interiørarkitekt.

Charite viser frem Jahn

En bakholdsangrep på Jahn Teigen og Charita Houwing i Oslo, April 1988

Uten å ha snakket med hverandre, dro Jahn og Charite på hver sin jobb. Så viste det seg at det dreide seg om den samme jobben: motefotografering for DET NYE. Spør om de ble overrasket! Jahn: — Dette er første gang vi ser hverandre på en uke. Vi har så mye å gjøre for tiden, skjønner du.

— Her kommer jeg vandrende for å gjøre en jobb, bare for å oppdage at dere har hyret kjæresten min som modell. For noen luringer! Neste gang sørger dere vel for at Sara sitter der: «Å, hei pappa. Er det deg?».

Foto: Petter Berg
Tekst: Yan Friis
Styling & sminke:
Linda Lien
Klær: Bed & Breakfast
Sminke: Max Factor

— Kan du ikke si at vi bare er gode venner? Charite, min gode venn . . . ? Nei, skriv hva du vil, du.

Jahn Teigen gliser og gir Charite Houwing (18) en klem så god at vi nesten blir brydd (jug).

Charite og Jahn traff hverandre i Syden høsten 1986. Og siden har «vennskapet» blomstret noe innmari. Det virker ikke akkurat som om det skal kjølne med det første heller, for du verden så glad de er i hverandre mens de hopper inn og ut av plaggene vi fotograferer dem i.

Charite er en nydelig jente. Tynn, slank med renskårne ansiktstrekk, et par vidunderlig grønnskimrende øyne og et smil så hvitt og varmt at det sannelig er godt vi har en sofa å besvime i. Navnet hennes er liksom litt eksotisk også, men:
— Fornavnet er norsk. Jeg er oppkalt etter tippoldemor. Etternavnet er hollandsk. Far er nederlender, skjønner du.

Og mens vi forsøker å skjønne det, avbryter Jahn:
— Fornavnet mitt er en spesial-greie.

Han får det til å lyde veldig eksklusivt, men vi vil mye heller høre om Charites nederlandske bakgrunn.
— Jeg bodde de første tre årene av mitt liv i Nederland, og snakket flytende nederlandsk da vi flyttet til Bærum.

Det gjør hun ikke lenger nå. Charite trekker beklagende på skuldrene:
— Nei, pappa bor i Canada. Jeg har skilte foreldre jeg som alle andre. Vet du, egentlig kjenner jeg ingen som ikke har skilte foreldre!

Den Store Kjærligheten

Om Charite har mistet troen på Den store kjærlighet og ekteskapet? Tre sekunder går, så bryter et vantro smil frem:
— Det er nettopp det jeg ikke har!

Hun ser fort bort på Jahn, men han er blitt fryktelig interessert i skøytene sine, for å sitere Knut Bjørnsen.

Vi kremter oss over på tryggere emner. Og får vite at Charite bor hjemme hos mor på Snarøya, og at hun har ventet seg til flystøyen fra Fornebu («selv om det kan bli ganske ille når de står og ruser motorene»). Til daglig sliter hun skolebenken på Bjørknes (privat gymnas), og håper å klare artium på to år (det første er snart forbi).

— Jeg er tilknyttet Elite som modell, men går ikke så veldig alvorlig inn for det lenger. Det blir mest helgejobbing. Skolegangen er viktigere, og . . . (et tungt sukk) — den tar tid og krefter.

Til høsten velger hun sannsynligvis samfunnsfag, uten at det nødvendigvis forteller noe om hva hun vil bli.— Nei, foreløpig er planen bare å ta artium. Lenger har jeg ikke tenkt.

Charite har altså ingen planer om å satse på modellyrket, selv om hun er ganske erfaren. 15 år gammel ble hun tilknyttet Oslo Gruppen. Siden ble det Elite. Og nå har hun jobbet fem måneder i Paris, og litt i Tyskland.

— Men det var ikke noe for meg. Jeg likte ikke å være modell 24 timer i døgnet.

Klær er rock’n’roll

Det har vært en stri senvinter og vår for Charite og Jahn. Hun 100% opptatt med skolegang og eksamen. Han engasjert i Grand Prix, musikal («Rock’n’Troll»), klesfirmaet «Bed & Breakfast» og innspillingen av sin første LP på fem år. Jahn gliser:

— Vet du, dette er første gang vi ser hverandre på en uke. Og det er ganske typisk at det skjer på jobb.

Han føler seg ikke helt fortrolig med rollen som modell:
— Nei, dette er Charites greie. Vi har faktisk aldri gjort noe slikt sammen før.

Men moter er ikke nytt for Jahn. I to år har han jobbet aktivt som medeier i klesfirmaet Bed & Breakfast (som har sitt hovedkvarter i Jahns hjemby Tønsberg).

— Ideen vår? Klær er alt for dyrt. Vi ville bidra med et rimeligere alternativ. Klær er blitt en slags livsstil, folk kjøper mye og bytter ofte. Stadige nye farger og design. Før hadde du liksom dressen din i minst tre år, nå skifter motene før du får snudd deg. Men folk har begrenset med penger mellom hendene, og da er det viktig å kombinere lave priser med god kvalitet. For oss er det gått veldig bra. I Norge er det nå ca. 60 butikker, og snart åpner vi tre på Island.

Jahn blir filosofisk:
— Klær er jo litt rock’n’roll det òg! Du blander masse farger og design, akkurat som i musikken. Og trendene avløser hverandre hurtig.

Han bidrar selv med en del ideer, også når det gjelder design. Om det tar mye av hans tid?
— Egentlig ikke. Bed & Breakfast har opparbeidet et stort apparat på disse to årene, så det legges ikke noe press på meg. Jeg gjør hva jeg har lyst og tid til. Mest går det i åpning av butikker, litt sånn show, sang og konferansier-virksomhet.

Fra venstre mot høyre:

1) Grønt & hvitt, turkis, denim & lilla.
Jahn i T-skjorte (kr. 229,-) og bomull bukser (kr. 169,-). Charite i bomull genser (kr. 258,-), Ola miniskjørt (kr. 198,-) og bukseseler (kr. 83,-).

2) Hvitt & rosa.
Jahn i treningsbukse (kr. 265,-), sweatshirt (kr. 298,-) og hvit olajakke (kr. 498,-). Charite i shorts (kr. 138,-), topp (kr. 89,-), jakke (kr. 289,-) og skjerf i håret (kr. 56,-).

3) Aprikos & sort.
Jahn i bomull genser m/snøring i livet (ca. kr. 300,-) og bomull bukser (kr. 239,-). Charite i bomull topp (kr. 116,-), bomull skjørt med sort strikkebelte (kr. 198,-) og kort dressjakke (kr. 458,-).

4) Sort & gult, lilla & gult.
Jahn i bomull bukser med vide ben (kr. 191,-), skjorte (kr. 338,-) og dressjakke (kr. 598,-). Charite i genser (kr. 159,-), skjørt (kr. 338,-), topp (kr. 125,-), skjørt (kr. 338,-), belte (kr. 79,-) og skjerf (kr. 56,-).

5) Marineblått & hvitt.
Jahn i stripet bomull genser (kr. 298,-), bomull bukse med snøring i livet (kr. 198,-) og dressjakke (kr. 598,-). Charite i drakt (kr. 398,-) og belte (kr. 139,-).

Lokomotiv-kameratene

Jahn er for øvrig ikke en fulltids utstillingsdukke for Bed & Breakfast.
— Nei, det ville vært vanskelig, særlig fordi jeg er artist. På det området må jeg få stå helt fritt. Men jeg bruker ofte klær fra firmaet, rett og slett fordi jeg føler meg vel i dem.

— Jeg også, innskyter Charite, og kaster et lengselsfullt blikk mot genseren og buksen i aprikos og sort som hun nettopp hadde på seg.

Jahn blir ivrig:
— Du må få med at mai er en innmari hektisk måned for meg. Premiere på barnemusikalen «Rock’n’Troll», der Anita, Ola Fjellvikås, Jarl Goli og en kar som faktisk heter Henrik Wergeland også er involvert. Premiere på den svenske filmen «Enkel räsa» med Inger Lise Rypdal i hovedrollen. Jeg har bare en liten rolle som leder for lokomotiv-hobby-kameratene, sånn modelljernbane.

Han ler.
— Og så er det platen min, da. «Klovn uten scene.» Den har jeg store forventninger til.

Jahn med innleggssåle

Men akkurat nå har Charite størst forventninger til neste foto-opptak. Både hun og fotografen tramper utålmodig med føttene. Jahn ifører seg pliktskyldig noe hvitt og rosa og spretter inn i studio.

Vi avslutter med noen raske bilder av paret, og da er plutselig Jahn og Charite akkurat like høye. Man kan gjøre mye – bare Jahn får en planke som innleggssåle. Før vi helt slipper dem, kremter vi mildt for å avbryte en av ettermiddagens mange varme omfavnelser.

Hva skal vi kalle denne mote-artikkelen? Jahn rynker brynene:
— Tysk uke med Jahn og Charite.

Charite ler bestyrtet:
— Nei, «Charite viser frem Jahn» må da være mye bedre.

Og så er det det.

Jeg hjalp Anita til seier

En samtale med Jahn Teigen i Oslo, august 1988

***Fra Det Nye nr. 40, 1988 (Foto Allan Iversen)***

Grand Prix, Momarkedet, hitlister, TV — Jahn Teigen er tilbake på alle fronter. Men han er forandret. Han har et helt annet forhold til karriere og suksess. Han snakker ikke tøys og tull. Han vil mye heller fortelle om det gode vi har inne i oss som vi må lete frem og slippe ut. Og så lurer han på hvem det egentlig var som skrev Anitas vinner-melodi i Grand Prix...

— Skal jeg være ærlig, så tror jeg «Glasnost» ville vunnet den internasjonale Grand Prix-finalen.

Da var det skjebnens ironi at Anita slo deg i den norske finalen!
— Anita er nok ikke glad for at jeg sier dette, men jeg er usikker på hvem som egentlig skrev refrenget i låten hennes. Hun sto fast, skjønner du, fikk ikke til noe refreng. Vi hadde en del halvferdige ideer liggende i kjelleren som vi har skrevet både hver for oss og sammen. Jeg fant frem én av dem, spilte den på pianoet og sa: «Men du har jo dette!» Det ble refrenget i låten hennes. Jeg skal ikke påstå at temaet var mitt, det er umulig å si hvem som skrev hva av det vi har liggende, men akkordene er nå veldig typisk meg, da. Og vet du, Anita ville opprinnelig ha Ola Fjellvikås til å synge. Jeg sa: «Men hva med hun nye fra Bergen, Karoline Krüger, et kjempetalent.»

Jahn ler.
— Jo, ironisk er et godt ord. Men jeg er ikke grønn. «Glasnost» ville neppe fått den fabelaktige responsen hvis den ikke hadde tapt. Tenk på det, ved Momarkedet er det tradisjon at årets Grand Prix-vinner opptrer. I år inviterte de ikke vinneren, men meg!

***Seierstegnet. Men hvem av dem var det som egentlig vant Grand Prix? (Foto: Petter Berg)***

Nederlag er seier?

Hvordan klarer du år etter år, om og om igjen, å vende alle nederlag til seier?
— Det er alltid slik at det finnes mennesker som misliker det du gjør, og det finnes mennesker som elsker det. Tenk på «Mil etter mil». 0 poeng og tidenes fiasko i Grand Prix. Men hva så? Alle støttet meg etterpå, og platen solgte som et uvær.

Jo, men går aldri motgangen inn på deg? Negativ presse, sladder? Tåler du alt?
— Det vet jeg ikke ...

Jahn forsøker å finne den riktige formuleringen:
— Eh … så lenge folk behandler meg rettferdig, så lenge folk ikke juger, da kan jeg godt tape. Men kommer jeg ut for lure folk som bare skal ødelegge, er det verre. Jeg aksepterer alt som skjer meg, bare det ikke skjer urett. Det mest dekkende svaret jeg kan gi er det latinske sitatet som står på alle LP’ene mine; det betyr: Jeg er et menneske, og betrakter ikke noe menneskelig som umenneskelig.

Jo, men blir du aldri grønn?
— Jo-a, når pressen slår opp sånt som er jug, og folk leser det og tror på det. Sånt er tungt, men du må regne med å få deg en på trynet; det er du bare nødt til å leve med.

Han får en uventet assosiasjon:
— Jeg lurer på om det er riktig av meg å bo i stor enebolig i Holmenkollåsen. Bare jeg alene, overflod av plass, Norges dyreste utsikt … og så går ungdom på gata uten sted å bo.

Er han bekymret for sin for lengst henfarne gatetroverdighet?!?
— Nei, jeg vet ikke riktig. Det er bare det at hvis ungdom kritiserer meg for det, så føles det liksom riktig. Og likevel, jeg er sikker på at Bowie og Prince har store hus. Ingen kritiserer dem…

To skilsmisser

Men jug og urettferdighet til side, Jahn er i disse dager aktuell med flunkende ny LP, «Klovn uten scene». Og det er sannelig ikke hverdagskost fra den kanten!
— Det er seks år siden sist. De seks årene har jeg brukt til å gifte meg, få barn og skilles.

Teigen-latteren smeller i veggene.
— Ja, men på en måte så er det jo sant! OK, det har vært opera og alt sånt. Men det som satte dypest spor i meg, var Sara og forholdet til Anita. Ekteskap, farsrolle og skilsmisse — det er jo egentlig det største drama et menneske kan komme ut for. Du begynner å tenke på en helt annen måte.

Siden forrige gang vi snakket sammen (i våres), har Jahn vært gjennom enda en «skilsmisse». Forholdet til Charite Houwing (18) sprakk.
— Vi gled fra hverandre. Du kan si at jobben min kom mellom oss. Det er sånt som dessverre skjer. Akkurat nå føler jeg at jeg vil nyte friheten, selv om det høres dumt. Jeg har behov for å være alene. I alle år, ja i hele min karriere, har jeg jobbet sammen med noen — band eller enkeltpersoner. Popol Ace, Prima Vera, Anita… Med platen «Klovn uten scene» står jeg for første gang helt alene. Der snakker vi om en ekte solo-LP.

Plutselig var ikke Sara der lenger

Selv om tekstene er forfattet av hans fetter og nære venn, Ove Borøchstein, er det Jahns tanker og livssituasjon de handler om. — De handler om å være aleine. Tankene man gjør seg når man oppsøker akupunkturlege … du begynner å putte i deg litt nye ting, er forsiktigere med maten. De handler om det kosmiske, jeg mener, visste du at stjernene er bygget opp av nøyaktig samme stoffer som oss mennesker? Og ikke minst handler sangene om situasjonen som oppstår når kone og barn forsvinner …

Jahn stilner, leter etter ord.
— Man regner aldri med det, liksom, at når noen går så… så tar de med seg barnet også. Jeg tenkte aldri på det, at det var det som ville skje hvis det skar seg mellom Anita og meg. Og plutselig skjedde det, plutselig var ikke Sara der lenger. Ektefeller kan slutte å elske hverandre, men barnet slutter du ikke å elske. Og så er det borte. Noe som du tok for gitt, noe som var en naturlig og viktig del av din egen hverdag, brått er det revet ut av livet ditt. Det gjør vondt. Selvfølgelig, hun er jo ikke borte, men vi lever ikke sammen lenger …

Ikke redd

Platen heter som nevnt «Klovn uten scene». Hva skal man legge i det?
— Tja… tittelen kan egentlig tolkes på mange forskjellige måter. For eksempel «Menneske uten jord», eller tenk på politikerne som ingen tar alvorlig, eller presten som taler for tom kirke. Alle ligner vi litt på klovnen. Han underholder, han er morsom — men det er egentlig like mye gråt i ham. Klovnen er en tragisk figur. Folk ser bare at han er morsom, men de skjønner ikke hva han forsøker å fortelle dem. Det er ikke uten grunn at platen er tilegnet Charlie Chaplin og The Beatles.

Og nå går teppet opp for den Jahnske filosofi:
— Den største feil er å kritisere andre! Se heller på deg selv. Positivt. Vi trenger noe som er bra, vi må ikke la oss lure av alle fristelser. Se inn i deg selv, det er så mye bra der, så mye fint. Du må tore å slippe det ut.

Hva mener Jahn med fristelser?
— Ytre ting. At man skal ha alt, fort. At du skal smi mens jernet er varmt, er det dummeste jeg hører.

***— Kom ikke her og smi mens jernet er varmt! (Foto: Yan Friis)***

Tapte med ære

Jahn Teigen: “Klovn uten scene” (EMI) **

Forskjellen på disse tekstene og de gode, gamle svensk-topparna er tilsynelatende minimal. De samme hule vendingene, de samme keitete rimene, de samme blødmene, den samme mangel på økonomisering og presisjon.

Forskjellen er likevel formidabel. Dansebandene fremførte sine hulheter med et krøllete smil om munnviken — uansett innhold. Jahn Teigen, derimot, mener hvert ord.

Disse tekstene er resultatet av opprivende sjelekval og desperat søken etter holdepunkter. De er så til de grader the blues som John Lennons første solo-LP («Plastic Ono Band»). Men der Lennon traff lytteren så ryggraden slo gnister, skaper Teigen en vegg mellom seg og lytteren. En vegg av klisjeer.

Hvor meget han enn vil formidle, så har han utstyrt seg med tekster som ikke gjør det. I beste fall blir de belærende, i verste fall direkte pinlige. Nå er det fryktelig vanskelig å popularisere åndelige spørsmål. Der ser man forskjellen på å ha makt over ordet og å være ordets slave. Første bud må være at vil du skrike, så skrik, ikke henfall til tomprat om å skrike.

Musikken har Jahn bedre tak på, men også her belemrer han seg selv med en slapphet og en vekhet som kler det han så fryktelig gjerne vil formidle dårlig. Det er snille og vennlige låter, det er melodier som lett finner veien inn i øret, det er refrenger som forløser og binder, det er tinglende koselige arrangementer. Men det er noe spenningsløst over dette, en ettergivenhet overfor det lettvinte.

Riktignok er her et par utbrudd. Soul-flørten i «No’ å holde i», som dessverre stamper mer enn den svinger. Og den avgjort fascinerende leken med spansk atmosfære i «Yo Te Quiero». Men hovedsakelig blir «Klovn uten scene» en samling popsalmer uten sting, tilsatt velmente ord uten mening.

Som pop-LP er den koselig, men Jahns ambisjoner gikk betraktelig lenger enn som så. Jeg synes han tapte, skjønt han gjorde det med ære. (Yan)

***Er det ikke mulig å få lage en LP i fred lenger, heller, nå? Fra Det Nye nr. 40, 1988. Og ja, hånden er havnet i bretten. (Foto: Yan Friis)***

Jul i Stockholm

Jeg var i Stockholm for å skrive om innspillingen av Åges kommende LP, “Solregn”. Jahn var også i byen. Og det ble fuktig. Ikke minst på legendariske Riche restaurant. Det ble tatt noen bilder.

***Jahn med juledekorasjon nappet utenfor Riche.***

På Riche, og duoen Jahn & Åge viser at en lampeskjerm duger både som megafon og hatt. Åge viser også spisskompetanse i øvelsen flytting av pappeske (stor) på pall. Og en representant for lokalbefolkningen hiver i seg en obligatorisk korv.

Teigen-krønikene