da lyset gikk i Montreux
En samtale med Helena Springs, Montreux, mai 1987
Faksimile fra Det Nye nr. 36, 1987 (Foto: Arista)
Hun er en av rockens mest brukte kordamer. Hun har skrevet sanger med Bob Dylan. Sladrepressen kobler henne med Morten Harket. Helena Springs er kvinnebevisst og ærgjerrig og nådeløst sexy. Nå debuterer hun som solo-artist. DET NYE intervjuet henne i stummende mørke...
En sort gudinne står plutselig i rommet. Sort genser, sorte bukser, sorte briller, sort hår som gnistrer, gnistrer, gnistrer. Jeg står som fjetret. Gulvet gynger, luften dirrer. Yes. Jeg vet hva sexappeal er når den treffer meg som en slegge.
— Hi! I’m Helena!
Sier hun mykt, og støtter meg bekymret idet høyre kne gir etter. Munnen min gisper et par tørre kvekk. Så tar stolen imot meg, og verden faller langsomt, langsomt til ro. Heldigvis beholdt jeg solbrillene på.
Det er kvelende varmt i det trange, vindusløse rommet. Jeg er ikke i toppform selv heller. Men det er hun. Helena Springs. En av rockens virkelig legendariske kordamer. Flittig brukt av artister som David Bowie, Elton John, Bette Midler og mest av alt Bob Dylan. Dylan hadde henne med seg på samtlige turneer i årene 1978–80. Hun skrev også flere låter sammen med ham. En stund mente sladrepressen at det bare var snakk om dager før bryllupsklokkene ville ringe.
Men den tid er forbi. Dylan har fast følge med Helenas søster nå. Selv er damen mer opptatt av at hun omsider debuterer som selvstendig artist. Vi snakker LP, New Loves. *
(*Hun lot som om “Helena”, som kom året før med nesten identisk innhold, ikke eksiterte.)
— Endelig skjer det noe, klukker hun. Men du verden så mange som dukker opp og skal gi meg råd. Det er med synspunkter som med rasshøl: alle har et.
Helena slipper latteren løs og slår meg begeistret på låret. Akkurat da går lyset.
Stillheten er øredøvende, og mørket sortere enn natten. Har jeg besvimt? Men så hører jeg Helena knise.
— (knis) Er du der, gutten min?
— Eh... mumle, mumle...
— Klarer du å fortsette? Kan du notere i mørket?
Jada, sier jeg uten å virke spesielt overbevisende.
— Fint. Men nå går du glipp av nettingstrømpene mine. Det er jo slikt som appellerer til dere menn, er det ikke?
Jeg kremter engstelig og velter sitronbrusen hennes over papirene mine, mens pennen går i gulvet med et – pling!
Helena og jeg på alle fire i mørket (med solbriller på). Døren går opp, og jenta fra plateselskapet titter inn.
— Jøss, de er gått allerede, hvisker hun vantro.
Men så treffer lysstripen oss der vi ligger og krabber, og jenta skvetter:
— I all verdens rike! Hva foregår her!?!
Helena ler så hun går over ende, og mellom latterhikstene klarer hun å si:
— Alt... ha ha ha ha!... i orden... ha ha ha!... bare la oss være, du... Å herregud!... ha ha ha!
Døren smeller i. Vi er alene med mørket igjen.
Jeg blir like stor som Prince
— Hva var det jeg skulle si...? (knis) Eh... jo! Jeg er så lei av kvinnelige artister som synger og skriver sanger på mannens premisser. Det er på tide at vi skriver og synger om våre egne opplevelser og følelser. Der har du mitt program!
— Hvor gammel er du?
— ...25.
— Det er jo ganske mye til å være en debutant?
Helena freser:
— Come on! Jeg har vært opptatt, jeg har stått på alle store scener i verden med noen av vår tids største artister. Jeg har gått den beste skolen; det finnes ikke bedre måter å lære et håndverk på. 25 år er ingenting når du har slike ambisjoner som jeg har. Jeg vil bli tatt alvorlig, jeg vil nevnes i samme åndedrag som alle verdens Princer og Springsteener. Jeg er ikke en av disse elendige flyfillene av noen hjelpeløse dame-nek. Jeg skriver, jeg lager stoffet mitt selv. Det tok Springsteen 20 år å komme dit han er nå. Når jeg er 40, kommer jeg til å være en legende.
Utbruddet smeller i veggene rundt oss, sammen med løsark-systemet mitt. Jeg hiver pennen også og har mer enn nok med å puste.
— Jeg har gått hele løpet alene. Aldri! Aldri! har jeg krøpet for noen. Akkurat som Prince. Jeg er stolt og selvbevisst.
Plutselig blir hun kattemyk:
— Vet du at jeg har en datter? Hun er fire år og jeg savner henne sånn! Du skjønner, hun bor sammen med min eks-mann i New York. Mens jeg har flyttet til London. Man må bo i London når man er kvinne og farget. I New York behandler de deg som en dukke, du skal bare synge og se pen ut. I England er det ingen som setter spørsmålstegn ved at kvinnen faktisk bestemmer over sin egen karriere.
Bob Dylan og Morten Harket
Hun kniser igjen.
— Får du med dette, da? Jeg hørte nok at du mistet papirene dine.
Hun klapper meg beroligende på kneet. Jeg ber henne slutte — ellers mister jeg besinnelsen.
— Jeg har alltid levd et høyt oppdrevet tempo. Helt siden jeg var baby. Mor skrev reiseskildringer, skjønner du, og derfor dro hun hele tiden på turné rundt i USA. Og vi tre søstrene var med på lasset. Mitt kunstneriske gjennombrudd kom på et vis når jeg reiste rundt med Bob Dylan. Han var et utrolig viktig inspirasjonskilde for meg, vi skrev sammen og det var helt utrolig å oppdage denne nye siden ved meg selv. En fantastisk mann. En fantastisk mann. Jeg er så glad i ham.
Stillhet.
— Disse ryktene om deg og Morten Harket, forresten?
Hun ler tynt.
— Bare tull. Jeg kjenner Morten. Jeg liker ham og jeg prater med ham. Skandaleavisene har fått det til å bli en romanse. For noe sprøyt! La oss heller snakke om noe annet!
Bakrus gjør så vondt!
Helse?
— Helse? Hele greia er viktig. Der er jeg svært bevisst. I denne bransjen gjelder det å holde seg i form og sky alt som heter alkohol og dop som pesten. Men jeg er ikke akkurat fanatisk avholdskvinne. Egentlig er jeg innmari glad i champagne. Men jeg hater rus, it hurts.
Døren smeller opp. Plateselskap-jenta står der.
— Nå tror jeg dere må slutte. Vi har dårlig tid, Helena.
— Greit, men husk at alle intervjuer skal gjøres i mørke heretter. Det er mye morsommere.
Sier Helena Springs og reiser seg i sin fulle, sexy lengde. Hun tar hånden min. Den dirrer. Og hjertet damper. Så er munnen hennes på kinnet mitt. Smask!
— Ta godt vare på deg selv, gutten min.
Sier hun mjukt, mjukt, og forsvinner ut døren, grasiøs og farlig som en sort panter. Selv føler jeg meg som en nyslaktet gås. Men det er en annen historie.
Oppdatering om Helena Springs
Helena Springs (f. 1961) er en amerikansk sanger og låtskriver kjent som en av rockens mest ettertraktede korvokalister på 1970- og 80-tallet. Hun turnerte med og koret på platene til Bob Dylan (bl.a. 1978–80-turneene) og medvirket på plate og scene for navn som David Bowie, Elton John, Bette Midler, Pet Shop Boys, George Harrison, John Lennon og Ringo Starr. Hun gav også ut eget materiale – først som låtskriver, deretter som soloartist på 1980-tallet – og hun skrev 16 låter sammen med Dylan.
Som soloartist ga ut ut to album i 1986 og 1987, som egentlig var nesten identiske, bare med litt forskjellig innhold. Hun fortsatte samtidig som mye brukt studiomusiker og turnésanger. Hun var særlig kjent for sin kraftige soul/gospel-stemme og sin sceneautoritet, og ble ofte hentet inn til TV-opptredener og større turnéprosjekter for etablerte stjerner.
Hun hadde som nevnt en markant plass i Dylans bandhistorikk over en treårsperiode. Flere kilder framhever henne som en viktig kreativ støtte i studio – både vokalt og som idégiver. De hadde også et forhold.
Springs ble senere gift med musikkmanageren Tony Lisandrello på 1980-tallet; ekteskapet varte i seks år. Hun er mor til skuespilleren Nina Lisandrello (kjent fra TV-serien Beauty & The Beast). Det finnes også presseoppslag på 1990-tallet som knytter henne til Robert De Niro i en privatrettslig konflikt; omtalen er bredt referert i sekundærkilder. Det viste seg at han ikke var far til hennes barn likevel.
Etter 2000 har hun holdt en lav profil. Det forekommer sporadiske innlegg på sosiale medier som viser at hun bruker etternavnet Lisandrello og at hun har kontakt med datteren, men det finnes lite som dokumenterer pågående plateutgivelser eller større turneer i nyere tid.
Så langt Wiki.
Hun ble ingen ny Prince. Men vi vil alltid ha timen da lyset gikk i Montreux.
Here’s looking at you, kid!
DET NYE, nr. 36 1987