giganten i skyggen
Samtale med Jim Keltner, Oslo 1982
Oppslagsbildet fra Det Nye nr. 40/1982 med coverne til noen av platene Jim Keltner hadde spilt på. (Foto av Keltner: Yan Friis)
Jim Keltner er en av rockens mest respekterte musikere. Stjernene står i kø for å få bruke ham på sine plater. Bare i 70-årene trommet han på mer enn 100 LP’er — blant dem plater med Bob Dylan, Ry Cooder, John Lennon, Ringo Starr, George Harrison, Randy Newman, Jackson Browne og Alice Cooper. Ikke overraskende har han mange anekdoter å by på, særlig når det gjelder Bob Dylan som han setter høyest blant sine medmennesker.
Jim Keltner er en av de største. En musikernes favoritt. En gigant som liker seg best i skyggen. Du har kanskje aldri hørt om ham. Men titt gjennom platesamlingen din, hent fram noe av Ry Cooder, Bob Dylan, John Lennon — ja, velg og vrak. Mannen bak trommene heter ganske riktig Jim Keltner. Det siste året har han besøkt Norge to ganger. Først med Bob Dylan i 1981. Så med Ry Cooder i april 1982. En mann å prate med? DET NYE syntes det, og dro ham med seg ned på Grand Café i Oslo.
Jim ser ikke ut som noen stjerne. Han er liten, på vei mot å virke tett, har rufset, lett gråsprengt hår og skjegg, og myser høflig mot deg bak et par briller. Han liker ikke oppstyr rundt sin person, og da vi tok bilder av ham, måtte det gjøres diskret så ikke de andre musikerne i Ry Cooders band skulle oppdage det. «De erter livet av meg,» forklarte Keltner.
Er du ofte ute på turneer?
— I det siste har det vært veldig tøft, bortsett fra en stille periode i januar/februar. Men egentlig er det med turneer nytt for meg. Jeg takket alltid nei tidligere. Likte meg best hjemme hos familien, ja, det gjør jeg fremdeles! Men det var viktig for meg å være med Ry Cooder ut. Jeg tror på ham og musikken hans. Men ellers foretrekker jeg å jobbe i studio.
Vår annen bryllupsreise
— Hvordan opplevde du dagene her i Norge med Bob Dylan?
Keltner stråler:
— Mmmm. Da hadde jeg med min kone. Vi opplevde liksom vår annen bryllupsreise her i Skandinavia. Det var så vakkert! Vi tok en båt ut i fjorden, besøkte en del museer ute på Bygdøy, heter det det? Vi så masse gamle hus inne på et henrivende idyllisk område, og spiste en aldeles fantastisk lunsj.
Hverken du eller Dylan la altså merke til hvor hardt norsk presse gikk til verks mot dere?
— Gjorde de det?
Jeg forklarer ham at hetsen mot Dylan antok så hysterisk usaklige former at han ble beskyldt for å være paranoid, alderdommelig — at han endog muligens brukte stokk! (Keltner ler.) Og ikke minst at han overhodet ikke torde stikke hodet ut av Grand Hotel mens han bodde der.
— He, he. Ja, det var noe ordentlig tull. Bob var ute og gikk om natten. Og hver morgen tok han en joggetur. Men dagene kunne han ikke tilbringe utendørs. Det skyldtes rett og slett alle ungdommene (og journalistene) som sto utenfor og ventet. Han forsøkte én gang.
Dylan som forkledd herre
— Jeg sto sammen med min kone og tittet ned på gatelivet. Plutselig så vi en påfallende forkledd herre i følge med en like påfallende forkledd mørk kvinne. Ti meter bak fulgte to livvakter. Og bak dem igjen en hale av ivrige ungdommer. Bob hadde ikke en sjanse. Det var bare å spurte tilbake igjen.
George Harrison, en av mine beste venner
Tilbake til deg, Jim. Kan du gi leserne et kort resymé av din karriere?
— Mitt første, og vel egentlig eneste band var Gary Lewis & the Playboys. Jeg spilte med dem i 1965. Det var mens de var et av de heteste navnene i USA. Holdt på med det i sju måneder. Så gjorde jeg ikke stort før i 1969 da jeg ble med i Delaney & Bonnies komp-gruppe. Der traff jeg alle disse stjernene, Eric Clapton, George Harrison ...
— Litt studio-jobbing fulgte, før jeg ble trukket med i Joe Cockers store Mad Dogs & Englishmen-turné. Fulgte med galehuset over hele USA og Europa. Deretter studio igjen. Med folk som Harrison, Lennon, Starr og det som verre er! I 1974 var jeg med George Harrison på hans USA-turné. Det var koselig nok. Du skjønner, George er en av mine aller beste venner. Og jeg synes det er skammelig at kritikerne har hakket slik løs på ham for hans religiøse overbevisning. Mannen er nemlig bunn ærlig! Ingen kan som han tvinge meg opp i et hjørne, han er så intens, så opptatt av disse tankene ... du er nødt til å ta ham alvorlig.
Det første møte med Dylan
Keltner liker ikke å turnere. Likevel har han vært «på veien» med Bob Dylan nesten uten stopp siden 1979.
— Lenger enn med noen annen.
Keltner ser meg intenst i øynene.
— Bob has been extremely special to my life!»
Hvordan traff du ham og når?
— I New York. Fikk beskjed om å møte i studio. En skikkelig «superstar»-happening. Jeg «jettet» inn fra London, der jeg bodde på den tiden. Carl Radle kom. Leon Russell. Alle slo seg sammen med Dylan der i Blue Rock Studios i New York. For en gjeng! Jeg var helt svimeslått, tenkte «Wow!». Bob sto der inne, vendt mot veggen. Det var stille. Vi ventet. Av og til kunne jeg se leppene hans bevege seg. Så noterte han noe på et papir. Sto stille igjen, snakket med seg selv. Plutselig gikk han bort til pianoet, og BOOM — slik ble «Watching The River Flow» til. Skrevet på stedet.
— Han var forkjølet den dagen. Det kan du høre på stemmen hans. Jeg husker at han pusset nesen hele tiden, og det var strødd sånne engangs-lommetørklær (Kleenex) over hele gulvet. Jeg tenkte at dette måtte være noe for A.J. Weberman, han som spesialiserte seg på å rote i Bobs søppelkasse!
Kleenex over alt.
Dette skjedde i midten av mars 1971. Foruten «Watching The River Flow» spilte de inn «When I Paint My Masterpiece». Begge finnes på LP’en More Bob Dylan Greatest Hits.
— Bob er en utrolig særegen person å jobbe med i studio. Enda mer enn John Lennon var. Selv om de to var ganske lik hverandre på mange måter.
Så snørr og tårer rant
Ditt neste møte med Bob?
— Det var to år senere. Jeg fikk beskjed om å møte i Warner Brothers’ studio sent på kvelden. Det var snakk om noe filmmusikk, jeg visste ikke hva slags. Da jeg kom ned der, så jeg regissøren Sam Peckinpah stå i døren — og da visste jeg øyeblikkelig at dette var noe helt spesielt. Og da jeg entret studioet, gjorde jeg i buksene — for der sto Bob Dylan.
«Hi, Jim!» sa han. Under innspillingene to år før sa han «Hi, glad to meet you» — og det var alt, så vi hadde ikke akkurat hatt de dype samtalene!
Jeg satte meg bak trommene. De var plassert i en egen boks med et vindu ut mot studio. Der ute sto de andre musikerne med ansiktene vendt mot meg: Bob, tre–fire jenter — en av dem Donna Weiss — Roger McGuinn. Alle sto klare, ingen visste hva vi skulle spille. Så begynner den aktuelle film-scenen å rulle over lerretet som er hengt over boksen min, jeg ser den samme scenen i et speil på bakveggen. Vi visste ingenting, det gjør man aldri når man spiller med Dylan. Vi spilte låten rett inn. Etter opptak nr. 2 satt den.
Selve filmscenen var grei nok. En cowboy som dør i armene til sin kjære nede ved en elv. Du ser øynene hennes. Hun gråter. Intet bemerkelsesverdig i det. Men så hører jeg Bobs stemme: «Mama, take this badge off of me, I can’t use it anymore» ... og jeg mister kontrollen. Jeg gråt som et barn, tårer og snørr strømmet nedover ansiktet mitt mens jeg slo trommene. Det er den mest freaky session jeg noen gang har opplevd. Bob har en egen evne til å treffe meg slik, følelsene bare raser ut.
Og slik ble «Knockin’ On Heaven’s Door» til, låten som ble brukt i filmen Pat Garrett & Billy The Kid.
Tårer over alt.
Jesu største vitne
Du står Bob veldig nær. Hvordan har du reagert på pressens ensidige fordømmelse av Bobs kristne livssyn og dets plass i hans nye sanger?
— At de gikk til angrep forbauset meg ikke. Det sier seg selv at de måtte gjøre det. Bob bestemte seg for å uttrykke sin tro gjennom musikken. Han er et av Jesu største vitner i dag. Han berører så fryktelig mange. Og alt sier han i sangene. Det er spirituelle sanger til Jesus Kristus. Jeg kan ikke uttale meg om hva disse sangene har betydd for dem som hører dem. Men jeg kan i hvert fall love at de har betydd meget for Bob selv. Han er blitt et fredeligere menneske, mer åpen enn før.
Ditt syn på de to siste LP’ene? Keltner vrir seg i stolen. Stemmen synker.
— «Saved» skulle aldri vært utgitt! Vi ødela de sangene. Det var så vakkert alt sammen da vi gikk i studio. Men vi ødela det. Det gikk for fort.
«Shot Of Love»?
— Jeg skjønner meg ikke på ham! Nå har ikke jeg noe perspektiv på tingene. Jeg var jo midt oppe i det. Men jeg kan si deg at vi hadde masse trøbbel under innspillingen. Og resultatet ble ikke godt nok. Det er noe galt med kjemien. Det er akkurat som om Bob nekter å … Platen ble ikke fullført. Den solgte elendig. Men det er stoff der som burde ha solgt til millioner. Hadde vi bare fått jobbe mer med det.
Men det er da bra ting på LP’en! Din tromming på «Property Of Jesus» er f.eks. fenomenal.
— Takk. Jo, jeg er enig i at den ble bra.
Og «Heart Of Mine»?
— Den var også artig. Vi moret oss da. Ringo var der husker jeg, og slo tam-tam med én hånd mens han hadde en drink i den andre og en sigarett dinglende i munnviken.
— Åh! Er den ikke nydelig! Den kommer til å bli spilt i kirkene!
Jim blir beveget ved tanken.
Enda noen av platene Jim Keltner spiller på.
Pressen løy
I 1979 ga Bob sine første «kristne» konserter. Du var med da. Ifølge avisene var publikumsresponsen hovedsakelig negativ. Forsvinnende applaus, rop etter «Like A Rolling Stone», «Lay Lady Lay» etc. og etter hvert piping og ukvemsord. Stemmer det?
— Det er bare delvis sant, og det gjelder kun de to aller første konsertene. Pressen hengte seg kun opp i pipingen. De ga et uriktig bilde av det som foregikk. Hjerter av sten, i sannhet!
Gift i 18 år
Du verner om ditt privatliv. Du er kristen. Og du har vært gift i 18 år. En uvanlig rockestjerne?
Keltner ler.
— Jeg elsker min kone. Og jeg synes det er en lidelse å være borte fra henne, slik som nå. Men jeg ringer henne flere ganger om dagen. Du skulle se telefonregningene våre! Vi blir nesten ruinert!
Har ekteskapet alltid vært rosenrødt?
— Nei. Vi ble skilt i 1965. Jeg hadde nettopp fått smaken på stjernelivet. Trommet i Gary Lewis & the Playboys, som tidligere nevnt. Plutselig kunne jeg få så mange jenter jeg ville, stoff, penger. Det ble for mye «dope» og jenter. Kona likte ikke det. Så ble det skilsmisse. Jeg var glad til. Jeg ønsket meg friheten. Etter ni måneder kom jeg krypende tilbake. Hun er det viktigste menneske i mitt liv. Hun brakte meg til Kristus.
Popstjernen Jim Keltner i 1966, nr. fra høyre.
Vanskelig å være kristen
Hvordan opplever du det å være kristen?
— Det er fryktelig vanskelig. Jeg kjemper ennå. Fra dag til dag. Jeg er motstander av den gledesløse kristendom, du vet, sånne nitriste mennesker som bruker all sin tid og alle sine krefter på å fordømme andre. Kristendom er noe personlig, noe helt individuelt som ingen andre har noe med. Det er deg selv og Kristus du er ansvarlig overfor. Ingen andre.
— Jeg tror ikke det er riktig at man skal fordømme seg selv, enn si forsake seg selv. Mennesket er gitt friheten, og det er ut fra det det handler. Begår du en moralsk forkastelig handling, skal du ikke synke hen i sort grubling. Av feilene lærer du.
Keltner tar seg til hodet og ler:
— I går drakk jeg for mye vin. Nå angrer jeg.
Så vin og sang er ingen synd?
— Nei, hvorfor i all verdens rike skulle det være det? Vi lever her på jorden. Det kan da neppe være meningen at vi skal nektes jordiske gleder?
Min tro reddet mors liv
Hvordan har du klart å holde deg i live gjennom 20 år i rocken, her dør jo folk som fluer!
— Jeg har vært under Den Hellige Ånds beskyttelse siden jeg var syv. Jeg er sikker på det. Det var på den tiden min mor lå for døden. Jeg var på et møte og ba for henne. Like etter ble hun frisk, og det er hun ennå. Min tro reddet kanskje mors liv.
Det har versert en del rykter om at Bob er i ferd med å avvikle sin kristne tro, og er på vei tilbake til jødedommen. Hva tror du?
— Vet ikke. Ryktene er basert på en blanding av ønsketenkning og meget tynne indisier. Men jeg ville ikke bli overrasket om han vendte tilbake til jødedommen. Han er tross alt en jøde.
Det var Kristus også.
— Ja, det har du rett i. Godt svart!
Narkotika-døden
— Du spurte om hvordan jeg hadde klart å holde meg i live. Det skyldes også at jeg har vært heldig. Jeg har så mange fine venner i denne bransjen. Folk som passer på meg, som er der når jeg trenger dem. Joe Belushi hadde ikke det. Han ble knust av pressen, og søkte dop og ensomhet. Pressen er indirekte skyldig i hans død, og jeg tilgir dem aldri for det. De ga ham «a hard time». Åh!
Keltner knytter nevene.
— Jeg vet akkurat hvordan han opplevde de siste timene. Når du får en overdose, blir du søvnig. Så våkner du plutselig av at du ikke får puste, spyttet er blitt tykt, slimete. Du får panikk, vender deg om i sengen og spytter ut det du kan, men du orker ikke å reise deg, alt går i sakte film, og trettheten overmanner deg mens du vet at du ikke må sovne, at du må opp og gå. Alt dette er du deg bevisst. Du vet at du dør. Å, for en ydmykende, for en grusom måte å dø på! Joe hadde ingen der som kunne dra ham på beina, holde ham i gang. Belushi var en av mine beste venner. Jeg skulle ønske jeg hadde vært hos ham den fatale kvelden ...
Hvordan opplever Bob pressens brutale fremferd?
— Han er sterk. Han klarer det. Jeg er aldri bekymret for ham.
OK Jim. Takk for praten.
Jim Keltner reiser seg med kurs for hotellrommet og telefonen der. En viktig samtale venter. Han skal ringe sin kone.
Trykket i Det Nye nr. 40, 5. oktober 1982.
Businesscard, lånt fra jimkeltnerdiscography.blogspot.com