Den skumle påsken
DEN SKUMLE PÅSKEN
ved fjerdeemanuensis Yan Calmeyer Friis
For de fleste er påsken et slags feststemt, avsluttende oppgjør med vinteren. Enten man er på fjellet eller nede i søvnig by, legger man armen kameratslig om ham, ismannen. Han er ikke så farlig lenger, vi er blitt gamle kjente, snart skal han videre nordover. Et siste glass, til vi ses igjen.
Julen har fortsatt et visst innhold. Selv de mest bastant moderne mennesker blir rammet av fuktig øyekrok når de hører kimende klokker og barnesang og kjenner lukten av gran, eller nesten-lukten av edelgran.
Men påsken, den er bare fri, den. En hullete friuke, riktig nok. Jeg mener, hva er poenget med å klinke til med palmesøndag, og så fyre av tre helt vanlige arbeidsdager etterpå? Er det påske, så er det påske.
Påsken bør begynne med palmesøndag (kanskje et ørlite glass, salvelørdags aften), og så må vi finne noen gode navn til mandag, tirsdag og onsdag, sånn at de kan bli røde dager. F.eks. fotvaskmandag, iskariot-tirsdag og slakteonsdag. Den onsdagen burde forresten vært rød for lenge siden, jeg mener, vi får gå hjem etter å ha sittet og trommet på kontorpulten i to timer likevel. Men fridag? Langt ifra! Hallo! Er det noen der ute med en hjerne inni hodet sitt?
Men nå avsporer jeg. Mitt utgangspunkt var at påsken har mistet sitt innhold. For de fleste betyr påsken bare ferie. Kornet sne og is som smuldrer og sprekker. Øl i solveggen. Uteliv i bare gensere’n. After ski og los på mus. Brå behov for marsipan og egg. Bilturer med åpent vindu.
Og streaming galore på Netflix og MAX og AppleTV og alle de andre. Det er faktisk mulig å se en hel sesong av dine yndlingsserier pr. dag. Et slit, men det skal man greie.
Etterpå kommer våren.
Det er ingen høytid vi blir hurtigere ferdig med og glemmer fortere enn påsken. Og legg merke til én ting til: Det er svært få om noen som kjenner godt etter og sier, med lunt smil: Nå kjenner jeg virkelig påskestemningen komme sigende, dere! For det gjør den ikke. Det er ikke noe som heter det!
Men våryre, det blir vi. (Kanskje ikke så rart etter alle eggene.)
Trenger vi påskens innhold? Den er ikke noe for sarte barnesinn, det er i hvert fall sikkert. Vi snakker historiens mest berømte justismord. Ikke en eneste forsvarsadvokat meldte seg.
Det handler om Jesus. En kjekk kar, godt likt av kvinner, som aldri hevet røsten — bortsett fra en gang han veltet salgsbodene til noen freidige kremmere; alle kan ha en dårlig dag — og som snakket snilt om vennlige ting, særlig om å vende det andre kinnet til (han var antagelig israelsk/palestinsk mester i klemming). Denne hippien ble pisket og kjeftet på, tvunget til å bære tømmerstokker i bratte oppoverbakker, de trædde til og med på ham et pannebånd av ekte torner. Og tror du han fikk hvile da han endelig nådde toppen? Å nei, da. Da spikret de ham til de samme tømmerstokkene som han hadde båret. Det er takka for det du har igjen!
Fikk han hjelp av vennene sine? Langt ifra! De fornektet ham ved hanegal og skyndte seg å se en annen vei. Én av dem, selveste Judas, hjalp til og med de slemme ved å gi seg til å kysse på Jesus mens han gikk en stille tur i haven, og det enda samme Judas nettopp var blitt påspandert verdenshistoriens mest berømte herremåltid.
Som film ville denne sadistiske og blodige stabel ondskap smadret skrekklassikere som ”Motorsagmassakren”, ”Skrik” og ”The Shining”. 18 års grense, minst.
Småbarn har vondt for å svelge historien. Det er ikke mer enn noen måneder siden vi feiret det lille, søte Jesusbarnet. Så bryter helvete løs. Opp på korset med ham! Drep! Drep!
Klart de blir vettskremt.
Og de har mer i vente, for jammen om ikke Jesus ble til et spøkelse, et sterkt spøkelse som veltet kampestener og kunne fly. Da ble fariseerne og skurkebanden deres veldig redde og ga seg til å forfølge alle som sa de likte Jesus. Inntil Jesus-laget ble så sterkt at det begynte å ta igjen. Sigurd Jorsalfar, kaptein på det norske Jesus-laget, var alminnelig god til å spidde muslimer, særlig kvinner og barn.
I Europa ble en del slemme kvinner som gikk med kåpe og spisse, svarte hatter, kløpet med digre tenger og slengt på bålet. Det var en vond tid. Mange gode nordmenn anla skipperskjegg og nedla forbud mot å smile i sine hjem. De satt i dunkel belysning rundt kjøkkenbord og leste høyt fra Bibelen, mens konene i vid serk og rare hodeplagg, kokte grøt. I pausen mellom Bibel-sitatene fikk barna juling med kjepp.
Som man ser er ikke påskens innhold noe å hygge seg med. Påskedramaet utløste historiens lengste hevntokt. Det var ikke mye klemming å se da amerikanerne styrtet inn i Irak. Eller nå som de forsøker å skru klokkene i Iran tilbake til steinalderen.
Det hevdes fra enkelte hold at Jesus skal komme tilbake, og da for å dømme levende og døde; altså som hevneren fra oven, ikke som klemmeren fra Nazareth. Han gjør ikke samme tabbe to ganger.
Inntil det skjer, foreslår jeg en duggfrisk halvliter i solveggen. Og spør barna, så svar, med trygg og voksen stemme at ”Påsken, det er den uken vi trenger for å sjekke om ekteskapet holder et år til.”
Snart er mai her med fuglekvitter, ulovlig bråtebrenning, fersking med piggdekk, hylende unger i vintermør hundelort, dugnad i borettslaget og så mange fridager at det innbyr til hard og grundig skofting og noe sex.
Og så kommer sommerferien.