- Jeg er en liten dinosaur …
En samtale med Jonathan Richman, Club 7, april 1979
Publisert i Det Nye, 19. juni 1979 (Foto: Allan Iversen)
Hvem andre enn Jonathan Richman, en voksen mann på 27, kan krabbe inn på scenen og synge «Jeg er en liten dinosaur». Hvem andre enn han kan stille opp i Club 7 (Oslo) iført åpen silkeskjorte og stirre bønnfallende på det øldrikkende publikum mens han besynger blomstene, biene og sper på med strofer som «her kommer marsboerne på sine marssykler» og «flyvemaskinen sier ‘brrr brrr’»? En barnetime-onkel? Å neida! Jonathan er en seriøs rock’n’roll-artist. Og han er så opptatt av å bli tatt alvorlig at han oppløste backinggruppa Modern Lovers for å kunne stå naken fram for publikum. Bare Jonathan, hans store dådyrøyne og den elektriske gitaren som han med et nedrop kan spille på.
Ikke kan han synge. Ikke kan han spille. Merkelige tekster lager han. Og primitive små melodier modellert etter gamle rock-slagere fra 50-årene. Summen av alt dette er Jonathan Richman. En hjelpeløs original som ikke kan annet enn å føle godhet for når han står på scenen — knipser ute av takt, breker falskt og bommer med en halvtone på gitaren.
— Jeg kommer fra Boston, Massachusetts, kan han fortelle. Jeg vokste opp med 50- og 60-årenes rock’n’roll. Elsket den musikken. Syklet med transistorradioen klistret til øret. Blant favorittene mine var «The Loco-Motion» med Little Eva og «Sheila» med Tommy Roe. Supre saker! Jeg hadde ikke så mye til overs for de britiske gruppene. Både Rolling Stones og Kinks oppdaget jeg meget senere.
Ser vi ham ikke for oss! En hengslet, ensom 14-åring uten andre venner enn popmusikken. Og tegneseriene, selvsagt.
— Jeg hadde ingen fremtidsplaner. Men omslaget kom da gruppa Velvet Underground spilte i Boston. Jeg falt pladask. Dette var min musikk, dette hadde jeg oppdaget! Ærlig, vakkert. Jeg frøs på ryggen. Elsket måten de trakterte instrumentene på. … og Lou Reeds stemme! Hypnotiserende!
Jonathan Richman ga seg Velvet Underground i vold. Ikke som medlem — men som innpåsliten fan. Reiste etter dem på turné, hang bak scenen, slukte New York-rocken med åpen munn.
Til slutt holdt han ikke ut mer. Han ville også stå på scenen og trollbinde publikum — slik som forbildene Lou Reed, John Cale etc.
— Jeg startet Modern Lovers i 1970. Syntes det var et flott navn. Jeg var 19 år gammel og ville lage moderne dansemusikk. Dessuten var jeg lei av ensomheten. Nå fikk jeg jo folk rundt meg på scenen og i hotellet når vi turnerte. Folk jeg kunne snakke med.
Jonathan og hans Modern Lovers begynte innspillingen av en LP i 1971/72. Selveste John Cale fra Velvet Underground steppet inn som produsent.
— Egentlig var det bare ment som demonstrasjonsopptak. Men verken Warner Brothers eller A&M (som kom inn i bildet senere) gadd gjøre noe for oss. Vi måtte stå med hatten i hånden og takke pent.
Til slutt kjøpte det lille California-plateselskapet Beserkley bandet og ga det ut i LP-form (1976). Samtidig knyttet de Jonathan Richman og Modern Lovers til seg.
— Jeg hadde gitt helt opp på den tiden. Var frustrert over musikkbransjen. Beserkley hjalp meg og ga meg selvtilliten tilbake.
— Det er viktig at man vil noe med musikken sin. Jeg bryr meg ikke det spor om teknikk. Skulle en bedømme meg etter slike kriterier, kunne jeg pakke sammen med en gang, sier Jonathan Richman som betror sitt publikum at “flyvemaskinen sier ‘brrr brrr’”.
Debut-LP’en er ganske ulik Jonathans senere plater. Tung, krass rock med den mesterlige «Roadrunner» (hit i England 1977) i spissen. Senere ble musikken mer og mer akustisk. Den munnet til slutt ut i LP’en «Rock’n’roll With The Modern Lovers», som besitter en underlig kjeller-atmosfære. Uryddig viscerock med ståbass og saksofon. Platen inneholder bl.a. slageren «Egyptian Reggae».
— Det er egentlig galt å si vi forandret oss, for det var en slik «sound» jeg lette etter hele tiden. Var bare ikke erfaren nok.
Men hvorfor har han så oppløst Modern Lovers?
— Jeg bestemte meg for det da vi turnerte Europa sist. Følte at jeg var for avhengig av gruppa. De assisterte meg for godt. Jeg ville ha det mer nakent. Følelig måtte trommer, bass og backingvokalister ut.
Mange mente at Jonathan med dette begikk artistisk selvmord. Når han endelig slår igjennom, krøller han sammen hele hitformularet og kaster det i papirkurven.
— Vel, jeg var litt engstelig da jeg kom tilbake på ny turné. Det er jo noe helt annet å stå alene på scenen og bære hele showet. Men jeg fikk så bra mottakelse at jeg ikke tviler lenger.
Den nye Jonathan Richman står altså ensom på scenen, bevæpnet med elektrisk gitar og en bitte liten forsterker. Når det trengs, slår han rytmen med hendene. Klapper, dunker knyttneven mot brystet, hoftene eller knipser.
— Og dette liker jeg så godt at jeg tror jeg fortsetter.
Jonathan misliker sterkt at folk kaller en del av sangene hans for naive barnesanger.
— Kall dem bare for sanger, takk! De nytter ikke å kategorisere på den måten. Jeg synger om livet, for det er min hovedinteresse — og jeg lever! Siden jeg først er her i Norge kan jeg jo også nevne at jeg støtter «Greenpeace»-gruppen. De som demonstrerer mot selfangst oppe i Newfoundland. Det er fælt at slik barbarisk slakteri kan foregå. Atomkraft er en annen av mine hjertesaker. Jeg har nettopp skrevet en protestsang om dette, inspirert av katastrofen i USA nylig. Jeg elsker verden, og jeg elsker å fortelle mennesker det kveld etter kveld etter kveld. Det er fantastisk å stå på scenen. Og jeg lærer noe hver eneste gang.
Jonathan er for øvrig svært opptatt av jordens land og folk. Hjemme i Boston har han lånt alle bøker biblioteket har å by på av folkemusikk.
— Jeg kan ikke få nok av det. Enten det gjelder amerikansk folkemusikk (f.eks. Leadbelly, Woody Guthrie og Pete Seeger), eller musikk fra Midt-Østen, det midtre Europa, Nord-Europa — ja, alt mulig. Norsk har jeg sikkert også hørt, men jeg skulle gjerne fått med meg noe hjem nå som jeg har sjansen til å velge. For å si det kort: jeg liker opprinnelig musikk. Det er ikke viktig om det skorter litt på spilleteknikk. Det viktigste er at utøverne vil noe, at de har et mål. Ja, bare se på meg selv. Jeg bryr meg ikke det spor om teknikk. Skulle en bedømme meg selv etter slike kriterier, kunne jeg pakke sammen.
Hva med rock’n’roll — er det folkemusikk?
— Uten tvil! Men hør nå, jeg liker ikke kategorier. Og “folkemusikk” er nok en kategori. Ærlig musikk — det er hva det dreier seg om. Og jeg er ærlig.
Sier Jonathan med en hes, nervøs barnelatter. Han er redd for å bli misforstått, redd for å få publikum mot seg. Mange har nemlig vanskeligheter med å akseptere og forstå Jonathans barnslige optimisme, hans desperate tro på livet. Han tilhører en utdøende rase — akkurat som dinosauren, marsmenneskene, propellflyet etc. Når han står der på scenen og stirrer bønnfallende ut i mørket, blir han et bilde på noe vi har glemt.
Jonathan Richman komplett da dette intervjuet ble gjort.