— Er selfangere monstre?
En samtale med Elvis Costello i Oslo, mars 1989
Han var i Oslo for å promovere “Spike”, hans første album for Warner. NRK laget en strålende dokumentar om ham, den finner du her. (Foto: WEA)
Publisert i Det Nye 4. april 1989
Elvis Costello er i Oslo. 12 år etter at han stormet inn på scenen, hatsk og rasende. Nå sitter han blid og tilbakelent i sofaen på Grand Hotel. Vennligheten selv. Hvitvin i glasset, og konen Cait O’Riordan sortkledd og sammenkrøpet på en stol i bakgrunnen. Han er her i anledning sin nye LP «Spike». Som betyr spiker eller pigg. Akkurat nå betyr det pigg.
— Som piggen (hakapiken) jeg så i den filmen de viste på TV, så du den? Han fyren med piggen som drepte sel. Er de fyrene norske? Phffu! Hvilken skandale! Jeg ble sjokkert, ikke så mye fordi han drepte selen. Det var måten han gjorde det på; hvor elegant han vrengte dyret. Jeg tenkte: Hva slags menneske er det der, som kan se det vakre dyret ... jeg mener, du kan tro på Gud eller naturen eller hva det skal være — og denne mannen stikker bare kniven inn og vrenger dette vidunderlige dyret i løpet av tre sekunder. Hva slags monster skjuler seg i et slikt menneske! Så «Spike» kan ha med det å gjøre. Eller med showbiz. Showbiz er som en stor elefantjakt, bare at nå skyter de sangere og henger dem opp på veggen. Spike er dessuten bulldoggen i Tom & Jerry. Og du har den britiske komikeren Spike Milligan fra The Goons.
«Spike» er også platen som sjøsetter et par resultater av Elvis Costellos samarbeid med Paul McCartney.
— Vi traff hverandre første gang under veldedighetskonserten for Kampuchea rundt 1978-79. Siden hadde vi det med å gå på hverandre i studio. Jeg gjorde «Imperial Bedroom» og «Punch The Clock», han gjorde «Tug Of War» og «Pipes Of Peace». Så det ble til at vi slo av en og annen prat over en kopp kaffe. Du kan ikke akkurat si at vi er nære venner, kall det heller bekjentskap. I hvert fall ringte han meg en dag og lurte på om vi ikke skulle skrive noen låter sammen. Så gjorde vi det. Et par er på «Spike». Flere dukker nok opp på Pauls neste LP.
Fra Elvis med hilsen. En av de få signerte platene jeg har igjen etter den store vinylmassakren på Hovseter i 1989. Og akkurat denne var jo en CD, så den solgte jeg ikke. Jeg trodde compact discs var den nye oljen.
Det er tre år siden Elvis’ forrige LP. Men han har ikke ligget på latsiden.
— Det tok tid å skaffe seg ny platekontrakt. Dessuten gjorde jeg mye du sikkert ikke har hørt om, og noe som du hører om nå — som det med Paul McCartney. Jeg gjorde små turneer, i barer og på universiteter. På Harvard ga de meg en spesiell utmerkelse for «artistic excellence»: en tennissko på en plakett. Ikke skjønner jeg hva en gammel tennissko har med det å gjøre, men ... Ellers laget jeg musikk til filmen «The Courier».
Du opererer under artistnavn som Elvis Costello, The Imposter, Napoleon Dynamite — og også ditt egentlige navn Declan MacManus. Hvorfor alle disse forkledningene?
— Elvis Costello er et bra varemerke, vanskelig å glemme. Men det han representerer gir ikke nødvendigvis det riktige bildet av meg. Derfor justerer jeg det ved å bruke The Imposter, Napoleon, mitt eget navn ... Det har ingenting med schizofreni å gjøre. Ta Christopher Reeve, ingen venter at han skal stille i underbuksene og være Superman i alle filmene sine. Du spiller forskjellige roller. Napoleon Dynamite var en forferdelig type som sa slemme ting til folk. Hvis noen reagerte, kunne jeg svare: Det var ikke Costello, det var Napoleon.
Etterord:
Mer om dette møtet i 1989 som ble mitt siste med Costello. Han var i Norge for å promovere «Spike», et av hans mest ordrike album, og jeg hadde fått et intervju med ham på Grand. Med et klart ønske om praling og bruk av internt kodesprog, hadde jeg bestilt genser fra Kåre Eide med påskriften:
I think somebody spiked my drink
That's what friends are for
Strofene var hentet fra den siste sangen i noteheftet «A Walking Dictionary» fra 1980. Sangen het «That’s What Friends Are For», og var aldri blitt utgitt med Elvis Costello. Så da jeg gjorde min ankomst i denne genseren, var jeg sprekkeferdig av forventning. Nå ville nok Elvis både smile og tøyse, og kanskje ta opp tråden fra den fine samtalen vi hadde tilbake i november 1983, tenkte jeg. Særlig.
Han hilste, men virket aldeles uinteressert. Fantes ikke glimt av gjenkjennelse i øynene hans, og ikke studerte han tekststrofene på genseren min heller. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på dem. Hva synes du, sa jeg forventningsfullt.
- Om hva?
- Om sitatet.
Han leste det igjen.
- Greit.
Han vil heller snakke om «Spike». Jeg var ganske flau de neste minuttene. Men Elvis er ikke slem. Han hadde mye på hjertet, og lot som om det pinlige avbrekket ikke var skjedd. Han spanderte til og med en liten thumbs up på meg helt på tampen.
- Sitatet er fra en sang jeg ga til Georgie Fame i 1979. OK låt.
Så smilte han og takket for praten.
Vel hjemme, hentet jeg frem gamle D-28 og prøvde meg på «That’s What Friends Are For». Hobbygitaristen i meg måtte jo fremføre Costello-låter på Martin-gitaren sin nå og da, og aldri i andres påhør, selvfølgelig.
Ja, det var drinker involvert.
Anmeldelsen
Elvis Costello: “Spike” (Warner Bros) ***(*)
15 låter, over en times musikk. «Spike» er mye på én gang. Ja, mer enn mye. For tallene forteller bare halvparten. Legg til at «Spike» rent musikalsk er Elvis' mest varierte til nå; her veksles det mellom pop og keltisk folkemusikk, mellom Cole Porter-«crooning» og saftig janitsjar, mellom det rare og det sære.
Og igjen har Elvis så mye på hjertet at tekstene nesten ikke får plass i CD'ens 16 siders hefte — til og med instrumentalen «Stalin Malone» har tekst (fire lange vers!!)! Dessverre oppstår et vanlig Costello-problem: jo flere ord, dess færre melodier. Mannen er så opptatt av å si noe utspekulert smart, ikke bare i hver låt, men i hver strofe. Og disse lange, tettpakkete strofene spar han i deg uten stopp, uten nåde.
Så tette er de at metaforene sluker hverandre, tekstene blir en intellektuell lek med ord. Uten sjel. Uten noe lytteren kan forbinde seg med.
Det er typisk for «Spike» at unntakene nettopp er de to sangene som velger den enkle veien, «Baby Plays Around» og «Last Boat Leaving», som begge låter som om de ble skrevet med hjerteblod.
Resten av CD'en er full av gode intensjoner — og altfor mange ord. Det går på bekostning av melodiene. Det går ganske enkelt ikke an å skrive bærende melodier til disse tekstene.
Man sitter igjen med uhyggelig smakfulle arrangementer — som inkorporerer en herlig blåserrekke, feler, cello, fløyter, meget gjennomtenkt og variert trommelyd og fine detaljer fra gjester som Roger McGuinn, Paul McCartney og T-Bone Burnett. Bare så synd at disse bitene nesten aldri får en fullbyrdet og ferdig melodi å prøve seg på.
«Spike» går i en felle som Dylan på sitt mest ordrike aldri gjorde, den gir ikke sangeren melodier å ride på. Jeg antar at forskjellen på «Blonde On Blonde» og «Spike» er omtrent som forskjellen på sjel og hjerne. Dylan bare gjorde det. Costello pønsker for mye.
Gi meg heller en Spike Jones-CD.
(Det Nye, 7. mars 1989)
Sammen med Tor og en liten øl i 1989. Vi er nesten helt edru og jeg har på meg genseren som er omtalt i Elvis Costello-intervjuet ovenfor. Den imponerte egentlig ingen, men slo avgjort t-skjorten som sørget for at jeg ble kastet ut av en bar i Toronto i 1994. Den var forsynt med Charles Bukowski-sitatet “Anything to get those panties down”. Av og til er jeg ganske umusikalsk. Jeg lærte i hvert fall at Bukowski ikke gir fribrent.
1977
Vi skrur klokken nesten 12 år tilbake til året 1977, året da Elvis døde og Elvis fikk sitt gjennombrudd. Og det omtrent samtidig.
Alt begynte i mars 1977, da debuterte Elvis på single med “Less Than Zero” hos eventyrlige, eksentriske Stiff Records. Fantastisk åpning på karrieren.
“Welcome To The Working Week” / “Alison” fulgte i slutten av mai. Så kom “Red Shoes” i august. Da var jeg solgt.
Anmeldelse
Elvis Costello: “My Aim Is True” (Stiff)
August 1977
Etterpåklok:
Befinner seg på veldig mange lister over tidenes beste LP'er. En debut som ingen så komme og som åpnet det tunge punkskydekket som hadde klemt en forvirret platebransje til marken. Da den nye tid faktisk også kunne levere singer-songwriters, var det håp. Syntes de nok. Hadde det bare ikke vært for det frekke navnet. Å kalle seg Elvis var helligbrøde.
Enda mer noen uker etter at albumet ble lansert, for da døde Presley, og bare Costello sto igjen under banneret "Elvis is king". Mange ble sinte på ham. Et utmerket salgsagn for det ferske plateselskapet Stiff Records.
Elvis' debut-LP er ikke så bråsint og trassig i klangen som etterfølgeren, "This Year's Model". Det skyldes at Elvis fortsatt var en artist "in progress" med fast jobb, kone og barn da den ble innspilt i løpet av fire sekstimers økter sent i 1976 og tidlig i 1977. Han skrev i utgangspunktet ikke engang for seg selv, men for Dave Edmunds. Costello ble betraktet som en lovende sangkomponist, og da Edmunds hadde vist en lunken interesse for de første demoene, bestemte man seg for å gå grundigere til verks. Nick Lowe produserte. Det amerikanske countryrock-bandet Clover, som hadde base i England, sto for kompet.
Etterhvert som innspillingene gikk unna og nye sanger ble til i sene nattetimer mens kone og barn sov, våknet ambisjonene om noe mer. Elvis forandret innstilling, han ville ha sangene selv, han ville lage sin egen LP.
To singler, den antifascistiske "Less Than Zero" og den forbitrede balladen "Alison" (med sine omdiskuterte tekststrofer), ble omfavnet av rockepressen, men døde i platebutikkene. Stiff ga likevel grønt lys for LP'n som ble utgitt i august. Sinte tider i Storbritannia. Sex Pistols hadde allerede ertet på seg nasjonens vrede med "God Save The Queen" og var i full gang igjen med "Pretty Vacant", mens The Stranglers truet fra lumre kroker med sin Top 10-hit "Peaches". Den nye bølgen vasket i gjennom korridorene til plateselskapene.
"My Aim Is True" var perfekt timet. Den seilte inn i tabloidoppstyret og vant nye fiender og enda sterkere venner da Elvis Presley døde i august. Den traff også bredere enn punk- og new-wave bandene fordi den hadde dette singer-songwriter-preget som manet til en viss ro.
Men selv om mange av kuttene her lyder som sanger og ikke kaotiske støybomber, var det ingen grunn til å føle ro. Omslagsfotoets kalvbente insektet med de alt for store Buddy Holly-brillene oste av attitude. Nerdenes hevner. Tekstene var boblende syrebad av frustrasjoner, opprør mot konformitet og dobbelmoral, hevngjerrig dissing av personer i hans nærhet som sikkert kjente seg igjen. Enda mer vrient var det at han mestret ironi, elegant ordpresis, han lekte med sproget, du kunne aldri være helt sikker på at han mente det han sa eller sa det han mente, han ormet seg rundt i smarte ordspill, noen ganger så ondskapsfull at det knitret i brillene.
Clovers gjør ingen forsøk på å dra låtene mot California eller Nashville, de viser stor forståelse for hvor og hva Costello vil med materialet, det er røft og nedstrippet - men uten å eksplodere i ansiktet ditt slik The Attractions skulle gjøre noen måneder senere. Gitaristen Costello går etter det lurvete, metalliske, men man hører at han ikke er ny i gamet. Sikker i bevegelsene, behersket når det koker, så absolutt ikke ute av kontroll selv om han gjerne ville gi det inntrykket i høyhastighets-innslagene.
Stemmen hans er veldig egenartet, den har en slags forkjølet heshet og blir hvitglødende sprukken når han strekker seg. Teknisk viser han både modenhet og fraseringssikkerhet. Kjærligheten til Burt Bacharach er allerede synlig. Særlig i den mektige "Alison". Blant andre personlige favoritter - egentlig er nesten alle kuttene her det - kan nevnes: "Mystery Dance", "Blame It On Cain", "(The Angels Wanna Wear My) Red Shoes", "Less Than Zero" og "Waiting For The End Of The World".
Det finnes dem som ikke liker Elvis Costello, ja, som ikke kan utstå ham. Det er ubegripelig når man hører "My Aim Is True", "This Year's Model", "Armed Forces" og "Get Happy!!". En så sterk debut og tre slike oppfølgere er det ikke mange som matcher.
Fra Det Nye:
Det er i England det skjer for tiden! Nye begavete artister dukker opp nesten daglig. Elvis Costello er en av de ferskeste.
Av utseende minner han sterkt om Hank Marvin og Buddy Holly. Navnet har han stjålet fra «kongen» selv, og «Elvis is king» står da også på omslaget å lese.
Men hans musikk har lite med disse kjendisene å gjøre. Elvis Costello har trukket med seg Fender-gitaren og rhythm & blues fra 60-årene og blandet dette med en god porsjon amerikansk boogie-rock.
Ikke så ulikt Bruce Springsteen, Thin Lizzy, Graham Parker & Rumour.
Låtene på «My Aim Is True» er korte, direkte og ytterst fengende. En fin debut.
(Det Nye, 6. desember 1977)
Det Nye hadde lang trykningstid, og jeg slet faktisk litt med å få tak i LP’n. Tror ikke jeg hadde den på plass i Harald Hårfagres gate 6C før i september.
“Watching The Detectives”, enkeltstående single utgitt i oktober 1977. Inkludert på den skandinaviske versjonen av “This Year’s Model” (i mono, som singlen). “(I Don’t Want To Go To) Chelsea” fra mars 1978, første utgivelse på Radar.
1978
Anmeldelse
Elvis Costello & The Attractions: “This Year’s Model” (Smash)
April 1978
Med single'n «Less Than Zero» tok den bebrillete og korthårete Elvis Costello pusten fra hele den britiske rock- pressen. De trodde rett og slett ikke sine egne ører. Og da han fulgte opp med LP'en «My Aim Is True» var der ikke lenger noen tvil. En av historiens beste debut-album raste som en rakett oppover hitlistene. England hadde falt.
I januar 1978 kravlet den samme platen oppover de amerikanske hitlistene. Også her ga både kritikere og publikum seg ende over. Så hvorfor har ikke Costello slått gjennom i Norge? Tja, ikke vet vi. Kanskje er vi tregere her.
Men nå hjelper ingen unnskyldninger, for «This Year's Model» krever rett og slett et massivt gjennombrudd. Du kan riktignok ikke lene deg tilbake og slappe av til Elvis. Hans musikk krever full oppmerksomhet av lytteren. Ikke bare fordi det er kraftfull og drivende som et hurtigtog men fordi den stryker langs selve ryggraden i vår hverdag.
«This Year's Model» inneholder 13 låter. Bare en av dem, «Little Triggers», kan karakteriseres som en ballade. Fengende melodiganger overlappet med stødige trommer, sugende gitarakkorder, litt jingel-jangel gitar i Byrds' fasong, såre orgeltoner à la Doors, en gyngende bass og i spissen, Elvis' hese, lett spotske stemme.
Han har lært mye av Dylan, det kommer særlig tydelig fram i «Pump It Up» — en slags «Subterranean Homesick Blues» ført up to date. Han har også lyttet til Beatles og ikke minst til Bob Marley hvis reggae-rytmer gjenfinnes i den mesterlige «Watching The Detectives» (platens eneste mono-låt) og «Living In Paradise». Alt dette har Costello ført sammen i en fast og helhetlig boksehanske av en stil som så desidert er hans egen.
I tekstene (som er vanskelig å få tak i), er det en slags desillusjonert angst. Elvis peker med dirrende fingre på menneskets fattige plastikk-hverdag i Vesten. Det lyner i disko-dronninger, moteslaver, video-generasjoner og kulde, kulde. En flat, forferdelig kulde og tomhet i denne jungelen av et slags liv som vi lever. Elvis stormer mot undergangen. Det eneste han, og dagens unge har igjen er musikken.
Men så lenge den er så god som dette, er det fremdeles håp!
(Det nye, 16. mai 1978)
Min favoritt-LP med Costello. Hard, kontant og leken.
Bonus-single som fulgte med den engelske utgaven av LP’n.”Neat, Neat, Neat” (live) på B-siden.
“Radio Radio”/”Tiny Steps” var lenge en favoritt. Ja, den holder fortsatt. “Pump It Up”, er et stakkato og ganske ensformig rømling fra nabolaget til “Subterranean Homesick Blues”. Ikke like elegant. På langt, nær, faktisk, men brutal.
Elvis Costello
«Radio Radio»/«Tiny Steps»
Smash Records TAR 6 ca. kr. 12,50
Å lage gode singler er en kunst. En kunst som ble etterlatt i 60-årene mens rock-stjernene konsentrerte seg om å lage «seriøs» musikk tøyet ut i LP-lengde. I England har det imidlertid skjedd ting de siste årene, og singlen er kommet til heder og verdighet igjen. Elvis Costello mestrer kunsten. Dette å kunne si det en har på hjertet i løpet av tre minutter.
«Radio Radio», en snerrende hets av amerikansk radio, sparker i gang med nesten overrumplende effekt. Taktfaste trommer og en symfonisk vegg av pipende orgler før Elvis skrår inn og forteller historien. Vuggende, knusktørr og hes.
«Tiny Steps» er roligere, en rullende låt som løftes inn i refrengets klimaks. Elvis synger om tapt kjærlighet med kynisk spott (ganske likt Dylans «She’s Your Lover Now»): «tiny steps almost real/tiny fingers you almost feel». En glimrende single!
(Det Nye 13. februar 1979)
Og så kom Elvis til Oslo for første gang, med Henning Kvitnes’ Ice Cream Band som oppvarmer. 4. juli 1978. Costello leverte et skikkelig lurveleven. Jeg slet med å intervjue ham, han var gretten og rastløs. Jeg slo over på autopilot. Resultatet ble ingen Purlitzer. Det kom sent på trykk også, for de voksne damene på Mortensen Forlag hadde ikke hørt om Elvis Costello engang.
Elvis Costello:
isklumpen fra England
Bruddstykker fra en samtale med Elvis Costello i Oslo juli 1978
Publisert i Det Nye 20. mars 1979
■■■ Elvis Costello er en underlig skrue. Han ser ikke ut som en rockstjerne, men er det. En av tidens store. Stritt, kortklippet hår som rammer inn en høy panne. Store hornbriller hvilende på nesetippen i det sammenbitte ansiktet. Stirrende, litt utstående øyne. Spinkel og liten — halvt sjusket kledd, men alltid i dress.
For Elvis er det bare fremtiden som teller. Listige pressefolk har gang på gang forsøkt å lokke ham til å fortelle om sin bakgrunn, sin fortid. Men uten hell.
— Dere viste meg ingen interesse da jeg var ukjent og slet for å få platekontrakt. Hvorfor skal jeg plutselig snakke om den tiden nå?
Noen få opplysninger har likevel lekket ut.
■ Costello er født i London, vokste opp i Liverpool og heter egentlig Declan MacManus. Han er sønn av Ross MacManus, tidligere vokalist i Joe Loss Orchestra. For snaue tre år siden var det lite som tydet på at Elvis Costello skulle klatre opp på berømmelsens stige. Han jobbet da som dataoperatør i skjønnhetseksperten Elisabeth Ardens computerfirma. En nitrist og grå jobb uten variasjoner. Han bodde trangt og forsørget sin kone og deres lille barn.
På denne tiden var Elvis rockmusiker på si. Han skrev låter og spilte i bluegrassgruppa Flip City, som aldri drev det til noe. Frustrert av all motgangen brøt han ut for å satse på egen hånd. Med et demonstrasjonsbånd under armen oppsøkte han omtrent samtlige plateselskaper i London. Uten unntak ble han vist døren med hån og skjellsord ringende i ørene. Et hat begynte å gløde i ham. Et hat mot musikkbransjen og dens dresskledde ledere.
For hvert nei han fikk, økte hatet — og hevntørsten. Elvis førte nøye regnskap. Hvert eneste menneske som krysset hans vei, ble skrevet opp i «svarteboka», en liten notisbok Costello alltid bærer på seg. Konsertarrangører og bransjefolk som står oppført her, kan ikke regne med ytelser fra Elvis’ side — snarere tvert imot!
Bitterheten gjennomsyret hele hans livsinnstilling, noe følgende uttalelse (fra sommeren 1977) tyder på:
— Det eneste som betyr noe for meg, som motiverer meg til å skrive alle disse sangene, er hevn. Det er den eneste følelsen jeg kjenner til. Kjærlighet? Jeg vet virkelig ikke hva det er, og det har intet med mine sanger å gjøre.
■ I begynnelsen av 1977 fikk Elvis Costello endelig hull på byllen. Han oppdaget en liten annonse i musikkavisene. Et nytt plateselskap søkte etter talentfulle artister. Stiff Records kalte de seg. Elvis stormet øyeblikkelig ned med båndet sitt. En uke senere var saken biff. Elvis Costello ble Stiff Records første artist. Med et fornøyd flir kunne han slå døren igjen og forlate computerfirmaet for alltid.
Singlen «Less Than Zero» ble strålende mottatt av kritikerne, våren 1977. Iherdig konsertvirksomhet fulgte. Lille, bitre Elvis Costello tok England med storm. Han sto som en påle midt i new wave-musikk og rasende punk. Øynene hans bulet bak brilleglassene, gitaren freste, og Elvis kunne endelig slippe ut dampen og hatet — alt det som hadde gjæret i hans sjel.
Utpå sensommeren kom hans første LP «My Aim Is True». En gigantisk klassiker. Elvis balanserte elegant på grensen mellom aggressiv new wave og amerikansk asfalt-rock à la Bruce Springsteen. Og han gikk ikke av veien for vare ballader — f.eks. «Alison» (senere innspilt med Linda Ronstadt).
Det som gjorde ham så skremmende virkelig, var de iskalde tekstene. Ord som briljant gjenspeilet tidens asfaltungdom i London, New York, Chicago — ja, endog Oslo, Stockholm og København. Elvis Costello stormet gjennom tekstene som en moderne lovløs westernhelt med flammende sekspistoler. Med ubarmhjertige penselstrøk kastet han seg inn i kampen mot rasisme og den gryende nynazisme i England. Hvor der ingen kjærlighet er, finnes bare kulde og hat tilbake. Dette var Elvis’ advarende rop mot tidens utvikling.
■ Vinteren 1977 slo Elvis som den første new wave-artist gjennom i USA. LP’en hans klatret inn på Top 30. Bare noen måneder senere gjentok det nye albumet «This Year’s Model» bedriften. Kritikere og publikum stønnet henrykt. Costello hadde så definitivt kommet for å bli.
Han turnerte flittig i 1978, og fant veien til Oslos Chateau Neuf, der han bedøvet publikum med et sterilt, øredøvende rockeshow. Sammenkastet, krass musikk som skapte en markert grense mellom ham selv og publikum. En kunne nesten føle hvordan Elvis overførte sine egne frustrasjoner på tilhørerne, uten å gi dem sjansen til å svare. Mangel på kommunikasjon, en tidssykdom og selve nøkkelen til Elvis’ musikk. At publikum skrek seg hese på ekstranumre uten å få det ble selv prikken over i’en. Det eventyr Costello forteller, har nemlig ingen god slutt. Prinsen får ikke prinsessen, han taper alt og går til grunne.
■ Så må en spørre seg. Hjelper det oss stadig å bli minnet om hvor grå virkeligheten er? Er denne kalde, kyniske (og svært så realistiske) musikken noe for tidens forfrosne sjeler? Er det Elvis’ mål å få oss alle til å løpe rundt som gale hunder og ule mot månen — slik han gjør? Stenge oss inne i oss selv, uten venner, uten mennesketro?
Vel, det er antagelig her Elvis Costellos svakhet ligger. Han strekker seg nemlig aldri lenger enn til å konstatere sykdommens tilstedeværelse med beregnende klarhet.
Nå har nok også «isklumpen fra England» en og annen myk side. Han elsker blant annet (utrolig nok) vaskeekte, solbrent country & western. Hans favorittartister er George Jones og avdøde Gram Parsons. Men heller ikke her kan han dy seg:
— Gram gjorde det eneste riktige, han laget sine beste låter ... og så døde han. Det er min stil. Jeg skal aldri bli hengende igjen og spy ut elendig søppel slik alle stjernene fra 60-årene gjør i dag. Nei, da tar jeg heller livet av meg. Parsons’ exit var perfekt.
■ Harde og kyniske ord. Men la oss ikke glemme at andre stjerner har vært like krasse. I 1965 sang Roger Daltrey & Who: «Håper jeg dør før jeg blir gammel». Samtidig uttalte Mick Jagger at han kom til å kutte ut rocken når han passerte 30 (han nærmer seg nå 40).
Alt tyder på at Costellos idealisme med årene kommer til å bli mer elastisk. At han tegnet kontrakt med CBS i USA kan tyde på det, for det er ikke lenge siden han fant et slikt økonomisk knefall utenkelig. Men hate gjør han fremdeles, og sint rockemusikk lager han. Antakelig det beste innen denne genren. ■ ■ ■
Da jeg ville bli som Elvis
Jeg var i fyr og flamme etter lurvelevenet i Chateau Neuf. Rydd plass for “This Year’s Model 2”!
Sukk.
Man skal aldri oppsøke en frisør på egenhånd hvis man har fått plutselige planer. I hvert fall ikke de gammeldagse herrefrisørene med hvit frisørkappe, gnissende saks i rastløs høyrehånd, fotografier av herrehoder fra 50-tallet i vinduet, og en pris for klippen på litt over 10’ern. Litt usikker på om jeg husker prisen rett, men den føltes i hvert fall slik.
Disse velvillige karene var så gamle at de hadde krigserfaring og sikkert hadde gitt Kjakan flere gratisklipp i kongens navn. Nå satte de sine glupske øyne i meg, for her kom mye hår, gitt! Jeg parerte med et medbragt fotografi:
Mange tror at det hjelper å ha med seg fotografi til herrefrisør. Det viste seg å være feil.
— Slik, sa jeg, slik vil jeg ha det, akkurat slik.
Jeg ville bli som Elvis Costello. Min første kreative klipp siden jeg lot håret gro fritt tilbake i 1969. Problemet er selvfølgelig at den klassiske norske herrefrisør med krigserfaring ikke aner spøtt om kreativ hårklipp. De vil bare klippe det vekk og avslutte med duremaskinen i nakken. Alle kundene liker duremaskinen i nakken. Her sto de plutselig overfor en ingeniørutfordring av episke dimensjoner, noe som det ville bli snakket om på Restaurant Larsen (som lå nesten vegg-i-vegg) i år fremover.
Og der satt jeg, godt fornøyd, og lurte på om jeg skulle investere i en elektrisk gitar også. Det sa kjip kjipp kjipp, det var during borte i stolen ved siden av, og plutselig duppet jeg av.
Da jeg våknet, møtte jeg ikke style av ypperste, moderne klasse, altså slett ikke det forventede, intenst kule ansiktet til Elvis Costello med sveis, men:
EN BULGARSK RESTAURANTMUSIKER!!!!
(Dette fotografiet ble tatt like etter. Jeg kunne egentlig ikke vise meg utendørs på en stund, men måtte oppom og hente noen fristende singler på Frysja. Jeg satset på at barten gjorde meg ugjenkjennelig. Det gjorde den ikke. I bakgrunnen skimtes “Kjell Vidars 7”. Det gikk for seg i Norge også.)
De hadde omgjort meg til en bulgarsk restaurantmusiker! Krigsfrisørene var lei seg.
— Du kan ikke bare komme med et fotografi, skjønner du. Han typen der egner seg for den frisyren fordi han har hodeform, skill og verv til det. Du mangler det meste, derfor visste vi at det kom til å gå galt.
Frisyren var på huset. Jeg gikk aldri dit igjen.
Gratis-single gitt bort under den britiske turneen i januar 1979.
1979
Plateomtale
Elvis Costello And The Attractions: “Armed Forces” (Columbia/Radar)
Januar 1979
Etterpåklok:
Og Costello blir verdens beste popstjerne. "Armed Forces" gjorde meg lykkelig. Albumet, dets innpakning, dets generøse innhold, og alle singlene som kom rett før og rett etter, det var julekveld. Fra første strofe i "Accidents Will Happen" skjønte jeg at Elvis hadde pønsket ut en helt spesiell gallaforestilling for oss. Og så kom kutt 3, side 1, "Oliver's Army", og jeg bare fløy. Jeg mener, å krysse klassisk Costello med ABBAs klingklang, det er jo synergien over alle synergier.
Det var en liten forskjell på amerikansk og britisk utgave. Amerikanerne fikk den praktfulle "(What's So Funny 'Bout) Peace, Love, and Understanding", som hadde vært gjemt bort på B-siden av en Nick Lowe-single i England, men mistet "Sunday's Best". Amerikanerne fikk også et enklere cover med splatter-forsiden (som jeg har valgt her), mens britene fikk et herlig "utpakningscover". Begge utgavene ble levert med postkort og bonus live-EP. Det var ingen ende på velstanden.
"Armeds Forces" levde som min 1979-favoritt helt til vi kom til tampen av året og The Clash smelte "London Calling" i bordet.
Fra Det Nye:
Med ytringen «Oh, I just don't know where to begin», sparker Elvis Costello i gang sin nye LP. En overveldene god plate. Vi må tilbake til Dylans «Blonde On Blonde» for å finne maken til fortettet, intens atmosfære. Elvis fører oss inn i en malstrøm, og slipper ikke grepet et øyeblikk. Musikken er mykere enn på «This Year's Model». Besnærende, slik 60-års klassikerne er det.
Tekstmessig er «Armed Forces» straks mer aggressiv. Snedige formuleringer som vrir og vrenger seg med piskende, sammenbitt ironi. Elvis geiper under hornbrillene, og plirer mot lytteren. Han ser Vesten gjennom et geværløp. Ser skyttergravene velte seg gjennom samfunnsstrukturen og inn i menneskene, i deres emosjonelle virkelighet. Han ser spiren av det totalitære i oss. «Emosjonell fascisme», kaller Elvis tidens folkesykdom. «it's the words that we don't say that scares me so», synger han med isende undertone og legger senere til: «everybody's under suspicion, but you don't want to hear about that». Enda klarere blir han i den grusomme «Two Little Hitlers»: «I’d like to join the party, but wasn't invited», og avslutter: «two little Hitlers will fight it out until one little Hitler does the other one's will/l will return/l will not burn».
Costello forsøker å spille observatørens rolle, men er likevel så involvert i skrekkvisjonene at han ytrer: «I would rather be anywhere else than here today» («Oliver's Army»).
De advarende og briljant formulerte tekstene er pakket inn i en like briljant musikalsk ramme. Tivolirock på terskelen til 80-årene! Steve Naivs tangenter vrimler fra tak til gulv. Dryppstensakkorder på flygelet, majestetisk katedrale orgler, pipende farfisa-plystring (a la Del Shannon 1963). Bassen er tett, kompakt og graver så dypt at det rumler i sjakten. Og ned til benet presist. Slamrende som en mitraljøse, dundrende som en fallende gran. Costello selv gir aldri lytteren ro. Nærmer seg halvt fortrolig med svett heshet, for plutselig å la seg avbryte av sin egen mekaniske koring. Sprudlende, sugende melodier som løfter deg mot et rockens nirvana. Elvis' særpreg ligger som en åpen nerve i låtene, tvunnet rundt ingredienser fra 60-årenes Stones, Dylan, Beach Boys og Beatles.
Det gigantiske klimaks i «Party Girl» er f.eks. planket note for note fra Beatles' «I Want You» («Abbey Road»). Nettopp side om side med disse storhetene befinner Elvis Costello seg pr. i dag. «Armed Forces» får en rockelsker til å gråte av glede ...
(Det Nye, 20. mars 1979)
Det britiske utbrett-coveret. Ordentlig gøy.
Singlene som fulgte:
Bonus live-EP, fulgte med den britiske utgaven av LP’n.
Hitsingler. “Oliver’s Army” og “Accidents Will Happen”.
John Cooper Clark -
poeten som ble punk-idol
En samtale med poeten på Valentes i Kirkeveien i august 1979,
mens Costello fortsatt spilte på Chateau Neuf
Publisert i Det Nye 30. oktober 1979
Foto: Yan Friis
Lyset slukkes. Et fullstappet Chateau Neuf (i Oslo) summer. Alle er kommet for å høre Elvis Costello & The Attractions. Men først skal de møte oppvarmeren. Et ukjent navn for de fleste.
— John Cooper Clarke, summer det, hvem er han?
— En visesanger, kanskje?
En enslig lyskaster skjærer gjennom mørket. Ut på scenen bykser en tynn, hengslet kar med bustete krøller, mørke briller, sorte bukser, rød dressjakke, slips og røde turnsko. Uhyggelig lik Bob Dylan i perioden 1965—66.
Han griper tak i mikrofonstativet.
— Hallo, jeg er John Cooper Clarke. Dere kjenner meg antagelig ikke!
Og før publikum får tid til å registrere at han ikke har med seg noe instrument, henger han som en spent nerve over mikrofonen og spytter ord ut i salen. Som en mitraljøse. Kroppen hans gynger og vrir seg. En rytme toner fram i ordstrømmen. Mannen resiterer jo dikt!
Det er vanskelig å få med seg alle ordene og bildene. Men folk blir sittende, som trollbundet. Det er noe utrolig fascinerende over John Cooper Clarkes fremtoning. Hele kroppen hans pulserer med diktenes rytme. Du suges mot ham.
Han virker så impulsiv og fri der nede på scenen. Litt vimsete. Mellom diktene romsterer han i en medbrakt flybag. Ukeblader, notisbøker og løse ark flagrer ut. Så slynges stemmen hans ut i salen igjen — som en flamme.
John Cooper Clarke er lyriker. Men han henvender seg til et meget ungdommelig publikum. I England er han blitt døpt «punk-poeten». Han varmer som regel opp for kjente punk- og new wave-grupper. Har det samme publikum som dem, og hylles like ildfullt.
På scenen opptrer han alltid alene, uten musikere. Men i studio kjører han en annen stil. Her backes han av sin faste gruppe, The Invisible Girls (det finnes ingen jenter i gruppa). På debut-LP’en «Disguises In Love» fikk han dessuten hjelp av såpass kjente folk som Bill Nelson (Red Noise) og Peter Shelley (Buzzcocks). Platen er en underlig blanding av eksperimentell elektronisk rock, disco og rock’n’roll. Meget sterkt!
John Cooper Clark er 30 år gammel, og han livnærte seg som dikter lenge før punkrocken slo gjennom.
— Men da måtte jeg friste lykken i triste jazz-klubber i Manchester.
Vi sitter i en restaurant på Majorstua etter konserten. Og John Cooper Clark er svært fornøyd med det norske publikum.
— Responsen var uventet positiv. Nesten like bra som hjemme, og det enda folk umulig kan ha fått med seg alt jeg sa!
Han ryster fornøyd på hodet og skotter bort på oss gjennom de mørke brillene (det er ordentlige linser i dem!).
Mange forbauses over at en lyriker kan slå så bra an hos de unge. Til og med arbeiderklasseungdom! Jeg skjønner ikke hvorfor det er så merkelig. Dikt er jo arbeiderklasse-underholdning. Det er språkets musikk. Alle kan lese et dikt og få noe ut av det. Det er verre med romaner.
Både kritikere og fans betrakter John Cooper Clark som en del av den nye rock-kulturen i England. Selv er han ikke så sikker.
— Foreløpig bare snuser jeg på rock-miljøet. Tester det. Jeg liker klærne og levesettet. Men vi får se om jeg slår meg ned.
Først og fremst er han poet. Og det er ikke rock-musikere som har inspirert ham mest.
— Å nei. Det er futuristene!
Her må du forklare nærmere.
— Futurismen var en kunstretning som ble skapt rundt 1910 av en del italienske kunstnere — bl.a. poeter som D’Annunzio og Marinetti. Dessverre utviklet disse menneskene seg siden til å bli ledende fascister. Den siden av saken er jeg ikke interessert i, selvsagt. Nåvel. Futuristene var de første kunstnere som så det vakre i maskiner, raske biler, tog. På en måte var det ånden fra den industrielle revolusjon som endelig slo ut i kunsten.
— Jeg vil kalle dem de første moderne poeter. De var på en måte en blanding av det ultramoderne og det gamle, tradisjonsrike. At så mange utviklet seg til å bli fascister skyldes deres naivitet, tror jeg. Store navn som T. S. Eliot og Ezra Pound lot seg også besnære av fascistiske idéer.
Selv er John Cooper Clarke tiltrukket av anarkismen. Rundt 1966 arbeidet han til og med aktivt i anarkist-bladet «Penny Black», som publiserte flere av diktene hans.
— Jeg drømmer om det anti-autoritære samfunn. Det skyldes nok delvis min svært autoritære oppvekst. Jeg gikk på en skole for katolikker. Og min far var glødende kommunist. Disse motpolene hang over meg i hele min ungdom. Far var merkelig nok ikke imot den katolske påvirkningen. Han brukte meg som en slags inngangsbillett til himmelriket.
Cooper Clarke tror ikke på noen revolusjon.
— For å nå et monstersamfunn må det økonomiske systemet forandres først, ellers dreper vi hverandre.
Han titter plutselig ut av vinduet og ned på Kirkeveien.
— Det er ikke mye proletært å se i Oslo. Alt virker så velpleiet og rent. Jeg tipper det bor mange anarkister her. Anarkismen har jo alltid vært borgerskapets lekegrind.
Men tilbake til diktene. John Cooper Clarke kan fortelle at hans dikt-produksjon blomstret allerede mens han var 11 år gammel.
— Og de diktene utgjorde hovedparten av mitt repertoar da jeg sju år senere begynte å opptre offentlig.
Men han bruker dem ikke nå.
— Nei, jeg holder meg unna alt jeg skrev før 1976. De gamle diktene er for ubevisste. De passer ikke så godt. Et unntak er «Gimmix» (utgitt på single i vinter), som jeg skrev i 1965.
Når ble du forresten tent på rocken?
— I 50-årene. Min første plate var «Walkin’ In The Rain» med Johnnie Ray. Så kom Elvis. Han var mitt store idol inntil begynnelsen av 60-årene. Da falt jeg for Phil Spector. Ham elsker jeg ennå. Av nyere ting digger jeg særlig Buzzcocks.
Fremtidsplaner?
— Jeg skal spille inn en ny LP. Den blir meget rock-orientert, og jeg spiller selv rytmegitar. Har en Fender Telecaster. Så er jeg snart ferdig med min selvbiografi — «Ten Years In An Open-Necked Shirt». Den er illustrert av Steve McGuire, en meget god venn. Og så skal jeg forsøke meg som filmskuespiller, men da under et annet navn. Skuespillerforbundet krever det. Det finnes nemlig allerede en skuespiller som kaller seg John Cooper Clarke. Er det ikke idiotisk? Man burde få kalle seg hva man vil. Det er jo ikke alltid dopenavnet faller i smak!
Så spretter John Cooper Clarke ut i Oslo-natten med flybag’en over skulderen. Han eneste bagasje på denne turnéen.
— Jeg har bare det jeg går og står i, også notatene og ukebladene mine i denne bag’en, gliser han og forsvinner.
Jepp, jeg snubbet Costello den kvelden. John Cooper Clarke interesserte meg umåtelig. Og han var vennlig. Neste formiddag dro jeg ned til Ambassadeur og fikk tatt portrettet til denne reportasjen.
1980
Plateomtale
Elvis Costello And The Attractions: “Get Happy!!” (Smash) ******
Februar 1980
Etterpåklok:
Elvis plaffer ned 20 blinker på rad. LP'n er en non stop triumf. Soul, r&b og ska-mannen viser tenner. det er så to the point som du kan få ham og The Attractions.
Fra Det Nye:
«Armed Forces» var en regelrett overkjørsel. Trinn pop så umiddelbar i sin appell at den satt som klistret i veggen fra første rille. Elvis benytter imidlertid ikke samme oppskrift på «Get Happy!!». Denne gang styrer han stort sett utenom pop-land. Det er verken kommersielle, sangbare låter eller giftiggrønne visjoner som preger LP’en. I stedet bæres den av sin pågående energi og sitt utilslørte dansegulv-frieri. Elvis gjemmer tekstene, stenger ventilen og hiver på kull så ovnen hopper. Stikkordet er: rhythm & blues.
Det er en het, og samtidig naken plate. Unnfanget i en rus av svart 60-talls soul og r&b. Alt låter som om det ble spilt rett inn uten fikse studio-pålegg. Attractions fyrer løs allerede i åpningskuttet, Sam & Daves «I Can't Stand Up For Falling Down». Hele LP’ens atmosfære slås an her. Bankende trommer som plutselig kan skyte ut i regelrett mitraljøseild. Tykk, rullende bass som aldri velger de korteste veiene; så oppfinnsomt og aktivt spilt at jeg uten å nøle sammenlikner det med McCartneys arbeider i Beatles. Dertil kommer et allestedsværende skvalpende, gelé-aktig hammondorgel (iblant hvinende, gnissende skarpt i lyden). Og Elvis’ stemme. Han presser på så sterkt at stemmebåndene virker slitte, hudløse (hør «Beaten To The Punch»). Det er nesten umulig å høre hva han synger. Det er stemmen og ikke ordene som svir denne gang.
«Get Happy!!» inneholder hele 20 låter (!). Alle på rundt 2–3 minutter. Kort og greit etter gammel modell. Elvis og hans Attractions kaster seg hodestups ut, smeller av noen knallriffs, får luft under vingene i refrenget og backer ut før du får sukk for deg. Det er så hardt tilskrudd, så økonomisk at det ikke finnes plass for soloprestasjoner. Musikerne er et målrettet kollektiv, og skaper såmenn en rambukk av en LP!
Enkelte pop-kutt finnes, særlig på side 2. Men selv her blir det ikke mer kommersielt enn Rolling Stones var i 1965. Om jeg kan si det slik, byr LP’en på en Costellisert blanding av Beatles på sitt råeste, britisk og amerikansk r&b og Tamla Motowns soul/pop.
Det må tillegges at dette ikke er enkel, enn si primitiv musikk. De rytmiske kombinasjonene bak Elvis’ stemme er nemlig overrumplende – særlig det før nevnte avanserte basspillet. Du oppdager flere detaljer etter hvert som du blir kjent med platen. Og hvilken spennvidde her er! Fra joggende soul-saker til renspikka, hvitglødende rhythm & blues, rolige klageballader (hør «New Amsterdam» som duver på en myrlendt orgelbass snittet opp av akustisk gitar), pop – ja, endog skikkelig rocksteady à la Specials («Human Touch»).
«Get Happy!!» er produsert av Nick Lowe. Han har skapt en sammenbakt «sound» som kler Elvis’ musikk godt. Vattert bassregister og knivskarp diskant formet som en livsfarlig slåsshanske. Kjøp, lytt og gå ned for telling!
(Det Nye, 8. april 1980)
To fulltreffere fra “Get Happy!!” med herlig B-side garnityr.
Elvis Costello & the Attractions
«I Can’t Stand Up For Falling Down»
Smash TAR 11
★★★★★
kr. 12,50
En overraskelse fra Elvis Costello denne gang. Han gir oss en rett fram, tett versjon av Sam & Daves ikke altfor kjente soul-låt «I Can’t Stand Up For Falling Down». Rytmen er det essensielle her. Knappe, rytmiske gitarstikk. Et orgel som skvulper energisk. Og alt båret fram på Elvis’ hissige, grinete stemme. Umiskjennelig soul, med helt åpenbare aner tilbake til 60-årenes Stax-periode. Det pumper og jogger uten sidesleng. Og låten «fades» ut etter knappe to minutter. Godt nok, men uten den spenning som vi forbinder med Elvis Costellos låter. Et hvileskjær på dansegulvet, kanskje?
«Girl’s Talk» var opprinnelig Elvis’ «gave» til Dave Edmunds siste LP. Elvis’ egen versjon av denne låten er ganske annerledes. Gyngende rytme som gjennombores av kjølige pianotriller. Elvis’ stemme vrir og vender på seg, og klatrer fint inn i det fengende refrenget. Også «Girl’s Talk» er kortspilt — ett minutt og 56 sekunder.
(Det Nye 25. mars 1980)
Og en vinner fra George Jiones’ duett-LP, og en single til gi-bort-pris fra “Get Happy!!”.