En samtale med Elvis Costello i Oslo, mars 1989

***Han var i Oslo for å promovere “Spike”, hans første album for Warner. NRK laget en strålende dokumentar om ham, den finner du*** ***her**. (Foto: WEA)***

Publisert i Det Nye 4. april 1989

Elvis Costello er i Oslo. 12 år etter at han stormet inn på scenen, hatsk og rasende. Nå sitter han blid og tilbakelent i sofaen på Grand Hotel. Vennligheten selv. Hvitvin i glasset, og konen Cait O’Riordan sortkledd og sammenkrøpet på en stol i bakgrunnen. Han er her i anledning sin nye LP «Spike». Som betyr spiker eller pigg. Akkurat nå betyr det pigg.

— Som piggen (hakapiken) jeg så i den filmen de viste på TV, så du den? Han fyren med piggen som drepte sel. Er de fyrene norske? Phffu! Hvilken skandale! Jeg ble sjokkert, ikke så mye fordi han drepte selen. Det var måten han gjorde det på; hvor elegant han vrengte dyret. Jeg tenkte: Hva slags menneske er det der, som kan se det vakre dyret ... jeg mener, du kan tro på Gud eller naturen eller hva det skal være — og denne mannen stikker bare kniven inn og vrenger dette vidunderlige dyret i løpet av tre sekunder. Hva slags monster skjuler seg i et slikt menneske! Så «Spike» kan ha med det å gjøre. Eller med showbiz. Showbiz er som en stor elefantjakt, bare at nå skyter de sangere og henger dem opp på veggen. Spike er dessuten bulldoggen i Tom & Jerry. Og du har den britiske komikeren Spike Milligan fra The Goons.

«Spike» er også platen som sjøsetter et par resultater av Elvis Costellos samarbeid med Paul McCartney.

— Vi traff hverandre første gang under veldedighetskonserten for Kampuchea rundt 1978-79. Siden hadde vi det med å gå på hverandre i studio. Jeg gjorde «Imperial Bedroom» og «Punch The Clock», han gjorde «Tug Of War» og «Pipes Of Peace». Så det ble til at vi slo av en og annen prat over en kopp kaffe. Du kan ikke akkurat si at vi er nære venner, kall det heller bekjentskap. I hvert fall ringte han meg en dag og lurte på om vi ikke skulle skrive noen låter sammen. Så gjorde vi det. Et par er på «Spike». Flere dukker nok opp på Pauls neste LP.

Fra Elvis med hilsen. En av de få signerte platene jeg har igjen etter den store vinylmassakren på Hovseter i 1989. Og akkurat denne var jo en CD, så den solgte jeg ikke. Jeg trodde compact discs var den nye oljen.

Det er tre år siden Elvis’ forrige LP. Men han har ikke ligget på latsiden.

— Det tok tid å skaffe seg ny platekontrakt. Dessuten gjorde jeg mye du sikkert ikke har hørt om, og noe som du hører om nå — som det med Paul McCartney. Jeg gjorde små turneer, i barer og på universiteter. På Harvard ga de meg en spesiell utmerkelse for «artistic excellence»: en tennissko på en plakett. Ikke skjønner jeg hva en gammel tennissko har med det å gjøre, men ... Ellers laget jeg musikk til filmen «The Courier».

Du opererer under artistnavn som Elvis Costello, The Imposter, Napoleon Dynamite — og også ditt egentlige navn Declan MacManus. Hvorfor alle disse forkledningene?

— Elvis Costello er et bra varemerke, vanskelig å glemme. Men det han representerer gir ikke nødvendigvis det riktige bildet av meg. Derfor justerer jeg det ved å bruke The Imposter, Napoleon, mitt eget navn ... Det har ingenting med schizofreni å gjøre. Ta Christopher Reeve, ingen venter at han skal stille i underbuksene og være Superman i alle filmene sine. Du spiller forskjellige roller. Napoleon Dynamite var en forferdelig type som sa slemme ting til folk. Hvis noen reagerte, kunne jeg svare: Det var ikke Costello, det var Napoleon.

Etterord:

Mer om dette møtet i 1989 som ble mitt siste med Costello. Han var i Norge for å promovere «Spike», et av hans mest ordrike album, og jeg hadde fått et intervju med ham på Grand. Med et klart ønske om praling og bruk av internt kodesprog, hadde jeg bestilt genser fra Kåre Eide med påskriften:

I think somebody spiked my drink
That's what friends are for

Strofene var hentet fra den siste sangen i noteheftet «A Walking Dictionary» fra 1980. Sangen het «That’s What Friends Are For», og var aldri blitt utgitt med Elvis Costello. Så da jeg gjorde min ankomst i denne genseren, var jeg sprekkeferdig av forventning. Nå ville nok Elvis både smile og tøyse, og kanskje ta opp tråden fra den fine samtalen vi hadde tilbake i november 1983, tenkte jeg. Særlig.

Han hilste, men virket aldeles uinteressert. Fantes ikke glimt av gjenkjennelse i øynene hans, og ikke studerte han tekststrofene på genseren min heller. Jeg måtte gjøre ham oppmerksom på dem. Hva synes du, sa jeg forventningsfullt.

- Om hva?

- Om sitatet.

Han leste det igjen.

- Greit.

Han vil heller snakke om «Spike». Jeg var ganske flau de neste minuttene. Men Elvis er ikke slem. Han hadde mye på hjertet, og lot som om det pinlige avbrekket ikke var skjedd. Han spanderte til og med en liten thumbs up på meg helt på tampen.

- Sitatet er fra en sang jeg ga til Georgie Fame i 1979. OK låt.

Så smilte han og takket for praten.

Vel hjemme, hentet jeg frem gamle D-28 og prøvde meg på «That’s What Friends Are For». Hobbygitaristen i meg måtte jo fremføre Costello-låter på Martin-gitaren sin nå og da, og aldri i andres påhør, selvfølgelig.

Ja, det var drinker involvert.

Anmeldelsen

Elvis Costello: “Spike” (Warner Bros) ***(*)

15 låter, over en times musikk. «Spike» er mye på én gang. Ja, mer enn mye. For tallene forteller bare halvparten. Legg til at «Spike» rent musikalsk er Elvis' mest varierte til nå; her veksles det mellom pop og keltisk folkemusikk, mellom Cole Porter-«crooning» og saftig janitsjar, mellom det rare og det sære.

Og igjen har Elvis så mye på hjertet at tekstene nesten ikke får plass i CD'ens 16 siders hefte — til og med instrumentalen «Stalin Malone» har tekst (fire lange vers!!)! Dessverre oppstår et vanlig Costello-problem: jo flere ord, dess færre melodier. Mannen er så opptatt av å si noe utspekulert smart, ikke bare i hver låt, men i hver strofe. Og disse lange, tettpakkete strofene spar han i deg uten stopp, uten nåde.

Så tette er de at metaforene sluker hverandre, tekstene blir en intellektuell lek med ord. Uten sjel. Uten noe lytteren kan forbinde seg med.

Det er typisk for «Spike» at unntakene nettopp er de to sangene som velger den enkle veien, «Baby Plays Around» og «Last Boat Leaving», som begge låter som om de ble skrevet med hjerteblod.

Resten av CD'en er full av gode intensjoner — og altfor mange ord. Det går på bekostning av melodiene. Det går ganske enkelt ikke an å skrive bærende melodier til disse tekstene.

Man sitter igjen med uhyggelig smakfulle arrangementer — som inkorporerer en herlig blåserrekke, feler, cello, fløyter, meget gjennomtenkt og variert trommelyd og fine detaljer fra gjester som Roger McGuinn, Paul McCartney og T-Bone Burnett. Bare så synd at disse bitene nesten aldri får en fullbyrdet og ferdig melodi å prøve seg på.

«Spike» går i en felle som Dylan på sitt mest ordrike aldri gjorde, den gir ikke sangeren melodier å ride på. Jeg antar at forskjellen på «Blonde On Blonde» og «Spike» er omtrent som forskjellen på sjel og hjerne. Dylan bare gjorde det. Costello pønsker for mye.

Gi meg heller en Spike Jones-CD.

(Det Nye, 7. mars 1989)

Sammen med Tor og en liten øl i 1989. Vi er nesten helt edru og jeg har på meg genseren som er omtalt i Elvis Costello-intervjuet ovenfor. Den imponerte egentlig ingen, men slo avgjort t-skjorten som sørget for at jeg ble kastet ut av en bar i Toronto i 1994. Den var forsynt med Charles Bukowski-sitatet “Anything to get those panties down”. Av og til er jeg ganske umusikalsk. Jeg lærte i hvert fall at Bukowski ikke gir fribrent.

1977

Vi skrur klokken nesten 12 år tilbake til året 1977, året da Elvis døde og Elvis fikk sitt gjennombrudd. Og det omtrent samtidig.

Alt begynte i mars 1977, da debuterte Elvis på single med “Less Than Zero” hos eventyrlige, eksentriske Stiff Records. Fantastisk åpning på karrieren.

“Welcome To The Working Week” / “Alison” fulgte i slutten av mai. Så kom “Red Shoes” i august. Da var jeg solgt.

Anmeldelse

Elvis Costello: “My Aim Is True” (Stiff)
August 1977

Etterpåklok:

Befinner seg på veldig mange lister over tidenes beste LP'er. En debut som ingen så komme og som åpnet det tunge punkskydekket som hadde klemt en forvirret platebransje til marken. Da den nye tid faktisk også kunne levere singer-songwriters, var det håp. Syntes de nok. Hadde det bare ikke vært for det frekke navnet. Å kalle seg Elvis var helligbrøde.

Enda mer noen uker etter at albumet ble lansert, for da døde Presley, og bare Costello sto igjen under banneret "Elvis is king". Mange ble sinte på ham. Et utmerket salgsagn for det ferske plateselskapet Stiff Records.

Elvis' debut-LP er ikke så bråsint og trassig i klangen som etterfølgeren, "This Year's Model". Det skyldes at Elvis fortsatt var en artist "in progress" med fast jobb, kone og barn da den ble innspilt i løpet av fire sekstimers økter sent i 1976 og tidlig i 1977. Han skrev i utgangspunktet ikke engang for seg selv, men for Dave Edmunds. Costello ble betraktet som en lovende sangkomponist, og da Edmunds hadde vist en lunken interesse for de første demoene, bestemte man seg for å gå grundigere til verks. Nick Lowe produserte. Det amerikanske countryrock-bandet Clover, som hadde base i England, sto for kompet.

Etterhvert som innspillingene gikk unna og nye sanger ble til i sene nattetimer mens kone og barn sov, våknet ambisjonene om noe mer. Elvis forandret innstilling, han ville ha sangene selv, han ville lage sin egen LP.

To singler, den antifascistiske "Less Than Zero" og den forbitrede balladen "Alison" (med sine omdiskuterte tekststrofer), ble omfavnet av rockepressen, men døde i platebutikkene. Stiff ga likevel grønt lys for LP'n som ble utgitt i august. Sinte tider i Storbritannia. Sex Pistols hadde allerede ertet på seg nasjonens vrede med "God Save The Queen" og var i full gang igjen med "Pretty Vacant", mens The Stranglers truet fra lumre kroker med sin Top 10-hit "Peaches". Den nye bølgen vasket i gjennom korridorene til plateselskapene.

"My Aim Is True" var perfekt timet. Den seilte inn i tabloidoppstyret og vant nye fiender og enda sterkere venner da Elvis Presley døde i august. Den traff også bredere enn punk- og new-wave bandene fordi den hadde dette singer-songwriter-preget som manet til en viss ro.

Men selv om mange av kuttene her lyder som sanger og ikke kaotiske støybomber, var det ingen grunn til å føle ro. Omslagsfotoets kalvbente insektet med de alt for store Buddy Holly-brillene oste av attitude. Nerdenes hevner. Tekstene var boblende syrebad av frustrasjoner, opprør mot konformitet og dobbelmoral, hevngjerrig dissing av personer i hans nærhet som sikkert kjente seg igjen. Enda mer vrient var det at han mestret ironi, elegant ordpresis, han lekte med sproget, du kunne aldri være helt sikker på at han mente det han sa eller sa det han mente, han ormet seg rundt i smarte ordspill, noen ganger så ondskapsfull at det knitret i brillene.

Clovers gjør ingen forsøk på å dra låtene mot California eller Nashville, de viser stor forståelse for hvor og hva Costello vil med materialet, det er røft og nedstrippet - men uten å eksplodere i ansiktet ditt slik The Attractions skulle gjøre noen måneder senere. Gitaristen Costello går etter det lurvete, metalliske, men man hører at han ikke er ny i gamet. Sikker i bevegelsene, behersket når det koker, så absolutt ikke ute av kontroll selv om han gjerne ville gi det inntrykket i høyhastighets-innslagene.

Stemmen hans er veldig egenartet, den har en slags forkjølet heshet og blir hvitglødende sprukken når han strekker seg. Teknisk viser han både modenhet og fraseringssikkerhet. Kjærligheten til Burt Bacharach er allerede synlig. Særlig i den mektige "Alison". Blant andre personlige favoritter - egentlig er nesten alle kuttene her det - kan nevnes: "Mystery Dance", "Blame It On Cain", "(The Angels Wanna Wear My) Red Shoes", "Less Than Zero" og "Waiting For The End Of The World".

Det finnes dem som ikke liker Elvis Costello, ja, som ikke kan utstå ham. Det er ubegripelig når man hører "My Aim Is True", "This Year's Model", "Armed Forces" og "Get Happy!!". En så sterk debut og tre slike oppfølgere er det ikke mange som matcher.

Fra Det Nye:

Det er i England det skjer for tiden! Nye begavete artister dukker opp nesten daglig. Elvis Costello er en av de ferskeste.

Av utseende minner han sterkt om Hank Marvin og Buddy Holly. Navnet har han stjålet fra «kongen» selv, og «Elvis is king» står da også på omslaget å lese.

Men hans musikk har lite med disse kjendisene å gjøre. Elvis Costello har trukket med seg Fender-gitaren og rhythm & blues fra 60-årene og blandet dette med en god porsjon amerikansk boogie-rock.

Ikke så ulikt Bruce Springsteen, Thin Lizzy, Graham Parker & Rumour.

Låtene på «My Aim Is True» er korte, direkte og ytterst fengende. En fin debut.

(Det Nye, 6. desember 1977)

Det Nye hadde lang trykningstid, og jeg slet faktisk litt med å få tak i LP’n. Tror ikke jeg hadde den på plass i Harald Hårfagres gate 6C før i september.

“Watching The Detectives”, enkeltstående single utgitt i oktober 1977. Inkludert på den skandinaviske versjonen av “This Year’s Model” (i mono, som singlen). “(I Don’t Want To Go To) Chelsea” fra mars 1978, første utgivelse på Radar.

1978

Anmeldelse

Med single'n «Less Than Zero» tok den bebrillete og korthårete Elvis Costello pusten fra hele den britiske rock- pressen. De trodde rett og slett ikke sine egne ører. Og da han fulgte opp med LP'en «My Aim Is True» var der ikke lenger noen tvil. En av historiens beste debut-album raste som en rakett oppover hitlistene. England hadde falt.

I januar 1978 kravlet den samme platen oppover de amerikanske hitlistene. Også her ga både kritikere og publikum seg ende over. Så hvorfor har ikke Costello slått gjennom i Norge? Tja, ikke vet vi. Kanskje er vi tregere her.

Men nå hjelper ingen unnskyldninger, for «This Year's Model» krever rett og slett et massivt gjennombrudd. Du kan riktignok ikke lene deg tilbake og slappe av til Elvis. Hans musikk krever full oppmerksomhet av lytteren. Ikke bare fordi det er kraftfull og drivende som et hurtigtog men fordi den stryker langs selve ryggraden i vår hverdag.

«This Year's Model» inneholder 13 låter. Bare en av dem, «Little Triggers», kan karakteriseres som en ballade. Fengende melodiganger overlappet med stødige trommer, sugende gitarakkorder, litt jingel-jangel gitar i Byrds' fasong, såre orgeltoner à la Doors, en gyngende bass og i spissen, Elvis' hese, lett spotske stemme.

Han har lært mye av Dylan, det kommer særlig tydelig fram i «Pump It Up» — en slags «Subterranean Homesick Blues» ført up to date. Han har også lyttet til Beatles og ikke minst til Bob Marley hvis reggae-rytmer gjenfinnes i den mesterlige «Watching The Detectives» (platens eneste mono-låt) og «Living In Paradise». Alt dette har Costello ført sammen i en fast og helhetlig boksehanske av en stil som så desidert er hans egen.

I tekstene (som er vanskelig å få tak i), er det en slags desillusjonert angst. Elvis peker med dirrende fingre på menneskets fattige plastikk-hverdag i Vesten. Det lyner i disko-dronninger, moteslaver, video-generasjoner og kulde, kulde. En flat, forferdelig kulde og tomhet i denne jungelen av et slags liv som vi lever. Elvis stormer mot undergangen. Det eneste han, og dagens unge har igjen er musikken.

Men så lenge den er så god som dette, er det fremdeles håp!

(Det nye, 16. mai 1978)

Min favoritt-LP med Costello. Hard, kontant og leken.

***Bonus-single som fulgte med den engelske utgaven av LP’n.”Neat, Neat, Neat” (live) på B-siden.***

“Radio Radio”/”Tiny Steps” var lenge en favoritt. Ja, den holder fortsatt. “Pump It Up”, er et stakkato og ganske ensformig rømling fra nabolaget til “Subterranean Homesick Blues”. Ikke like elegant. På langt, nær, faktisk, men brutal.

Elvis Costello
«Radio Radio»/«Tiny Steps»
Smash Records TAR 6 ca. kr. 12,50

Å lage gode singler er en kunst. En kunst som ble etterlatt i 60-årene mens rock-stjernene konsentrerte seg om å lage «seriøs» musikk tøyet ut i LP-lengde. I England har det imidlertid skjedd ting de siste årene, og singlen er kommet til heder og verdighet igjen. Elvis Costello mestrer kunsten. Dette å kunne si det en har på hjertet i løpet av tre minutter.

«Radio Radio», en snerrende hets av amerikansk radio, sparker i gang med nesten overrumplende effekt. Taktfaste trommer og en symfonisk vegg av pipende orgler før Elvis skrår inn og forteller historien. Vuggende, knusktørr og hes.

«Tiny Steps» er roligere, en rullende låt som løftes inn i refrengets klimaks. Elvis synger om tapt kjærlighet med kynisk spott (ganske likt Dylans «She’s Your Lover Now»): «tiny steps almost real/tiny fingers you almost feel». En glimrende single!

(Det Nye 13. februar 1979)

Og så kom Elvis til Oslo for første gang, med Henning Kvitnes’ Ice Cream Band som oppvarmer. 4. juli 1978. Costello leverte et skikkelig lurveleven. Jeg slet med å intervjue ham, han var gretten og rastløs. Jeg slo over på autopilot. Resultatet ble ingen Purlitzer. Det kom sent på trykk også, for de voksne damene på Mortensen Forlag hadde ikke hørt om Elvis Costello engang.

Elvis Costello:
isklumpen fra England

Bruddstykker fra en samtale med Elvis Costello i Oslo juli 1978

■■■ Elvis Costello er en underlig skrue. Han ser ikke ut som en rockstjerne, men er det. En av tidens store. Stritt, kortklippet hår som rammer inn en høy panne. Store hornbriller hvilende på nesetippen i det sammenbitte ansiktet. Stirrende, litt utstående øyne. Spinkel og liten — halvt sjusket kledd, men alltid i dress.

For Elvis er det bare fremtiden som teller. Listige pressefolk har gang på gang forsøkt å lokke ham til å fortelle om sin bakgrunn, sin fortid. Men uten hell.

— Dere viste meg ingen interesse da jeg var ukjent og slet for å få platekontrakt. Hvorfor skal jeg plutselig snakke om den tiden nå?

Noen få opplysninger har likevel lekket ut.

■ Costello er født i London, vokste opp i Liverpool og heter egentlig Declan MacManus. Han er sønn av Ross MacManus, tidligere vokalist i Joe Loss Orchestra. For snaue tre år siden var det lite som tydet på at Elvis Costello skulle klatre opp på berømmelsens stige. Han jobbet da som dataoperatør i skjønnhetseksperten Elisabeth Ardens computerfirma. En nitrist og grå jobb uten variasjoner. Han bodde trangt og forsørget sin kone og deres lille barn.

På denne tiden var Elvis rockmusiker på si. Han skrev låter og spilte i bluegrassgruppa Flip City, som aldri drev det til noe. Frustrert av all motgangen brøt han ut for å satse på egen hånd. Med et demonstrasjonsbånd under armen oppsøkte han omtrent samtlige plateselskaper i London. Uten unntak ble han vist døren med hån og skjellsord ringende i ørene. Et hat begynte å gløde i ham. Et hat mot musikkbransjen og dens dresskledde ledere.

For hvert nei han fikk, økte hatet — og hevntørsten. Elvis førte nøye regnskap. Hvert eneste menneske som krysset hans vei, ble skrevet opp i «svarteboka», en liten notisbok Costello alltid bærer på seg. Konsertarrangører og bransjefolk som står oppført her, kan ikke regne med ytelser fra Elvis’ side — snarere tvert imot!

Bitterheten gjennomsyret hele hans livsinnstilling, noe følgende uttalelse (fra sommeren 1977) tyder på:

— Det eneste som betyr noe for meg, som motiverer meg til å skrive alle disse sangene, er hevn. Det er den eneste følelsen jeg kjenner til. Kjærlighet? Jeg vet virkelig ikke hva det er, og det har intet med mine sanger å gjøre.

■ I begynnelsen av 1977 fikk Elvis Costello endelig hull på byllen. Han oppdaget en liten annonse i musikkavisene. Et nytt plateselskap søkte etter talentfulle artister. Stiff Records kalte de seg. Elvis stormet øyeblikkelig ned med båndet sitt. En uke senere var saken biff. Elvis Costello ble Stiff Records første artist. Med et fornøyd flir kunne han slå døren igjen og forlate computerfirmaet for alltid.

Singlen «Less Than Zero» ble strålende mottatt av kritikerne, våren 1977. Iherdig konsertvirksomhet fulgte. Lille, bitre Elvis Costello tok England med storm. Han sto som en påle midt i new wave-musikk og rasende punk. Øynene hans bulet bak brilleglassene, gitaren freste, og Elvis kunne endelig slippe ut dampen og hatet — alt det som hadde gjæret i hans sjel.

Utpå sensommeren kom hans første LP «My Aim Is True». En gigantisk klassiker. Elvis balanserte elegant på grensen mellom aggressiv new wave og amerikansk asfalt-rock à la Bruce Springsteen. Og han gikk ikke av veien for vare ballader — f.eks. «Alison» (senere innspilt med Linda Ronstadt).

Det som gjorde ham så skremmende virkelig, var de iskalde tekstene. Ord som briljant gjenspeilet tidens asfaltungdom i London, New York, Chicago — ja, endog Oslo, Stockholm og København. Elvis Costello stormet gjennom tekstene som en moderne lovløs westernhelt med flammende sekspistoler. Med ubarmhjertige penselstrøk kastet han seg inn i kampen mot rasisme og den gryende nynazisme i England. Hvor der ingen kjærlighet er, finnes bare kulde og hat tilbake. Dette var Elvis’ advarende rop mot tidens utvikling.

■ Vinteren 1977 slo Elvis som den første new wave-artist gjennom i USA. LP’en hans klatret inn på Top 30. Bare noen måneder senere gjentok det nye albumet «This Year’s Model» bedriften. Kritikere og publikum stønnet henrykt. Costello hadde så definitivt kommet for å bli.

Han turnerte flittig i 1978, og fant veien til Oslos Chateau Neuf, der han bedøvet publikum med et sterilt, øredøvende rockeshow. Sammenkastet, krass musikk som skapte en markert grense mellom ham selv og publikum. En kunne nesten føle hvordan Elvis overførte sine egne frustrasjoner på tilhørerne, uten å gi dem sjansen til å svare. Mangel på kommunikasjon, en tidssykdom og selve nøkkelen til Elvis’ musikk. At publikum skrek seg hese på ekstranumre uten å få det ble selv prikken over i’en. Det eventyr Costello forteller, har nemlig ingen god slutt. Prinsen får ikke prinsessen, han taper alt og går til grunne.

■ Så må en spørre seg. Hjelper det oss stadig å bli minnet om hvor grå virkeligheten er? Er denne kalde, kyniske (og svært så realistiske) musikken noe for tidens forfrosne sjeler? Er det Elvis’ mål å få oss alle til å løpe rundt som gale hunder og ule mot månen — slik han gjør? Stenge oss inne i oss selv, uten venner, uten mennesketro?

Vel, det er antagelig her Elvis Costellos svakhet ligger. Han strekker seg nemlig aldri lenger enn til å konstatere sykdommens tilstedeværelse med beregnende klarhet.

Nå har nok også «isklumpen fra England» en og annen myk side. Han elsker blant annet (utrolig nok) vaskeekte, solbrent country & western. Hans favorittartister er George Jones og avdøde Gram Parsons. Men heller ikke her kan han dy seg:

— Gram gjorde det eneste riktige, han laget sine beste låter ... og så døde han. Det er min stil. Jeg skal aldri bli hengende igjen og spy ut elendig søppel slik alle stjernene fra 60-årene gjør i dag. Nei, da tar jeg heller livet av meg. Parsons’ exit var perfekt.

■ Harde og kyniske ord. Men la oss ikke glemme at andre stjerner har vært like krasse. I 1965 sang Roger Daltrey & Who: «Håper jeg dør før jeg blir gammel». Samtidig uttalte Mick Jagger at han kom til å kutte ut rocken når han passerte 30 (han nærmer seg nå 40).

Alt tyder på at Costellos idealisme med årene kommer til å bli mer elastisk. At han tegnet kontrakt med CBS i USA kan tyde på det, for det er ikke lenge siden han fant et slikt økonomisk knefall utenkelig. Men hate gjør han fremdeles, og sint rockemusikk lager han. Antakelig det beste innen denne genren. ■ ■ ■

Da jeg ville bli som Elvis

Jeg var i fyr og flamme etter lurvelevenet i Chateau Neuf. Rydd plass for “This Year’s Model 2”!

Sukk.

Man skal aldri oppsøke en frisør på egenhånd hvis man har fått plutselige planer. I hvert fall ikke de gammeldagse herrefrisørene med hvit frisørkappe, gnissende saks i rastløs høyrehånd, fotografier av herrehoder fra 50-tallet i vinduet, og en pris for klippen på litt over 10’ern. Litt usikker på om jeg husker prisen rett, men den føltes i hvert fall slik.

Disse velvillige karene var så gamle at de hadde krigserfaring og sikkert hadde gitt Kjakan flere gratisklipp i kongens navn. Nå satte de sine glupske øyne i meg, for her kom mye hår, gitt! Jeg parerte med et medbragt fotografi:

***Mange tror at det hjelper å ha med seg fotografi til herrefrisør. Det viste seg å være feil.***

— Slik, sa jeg, slik vil jeg ha det, akkurat slik.

Jeg ville bli som Elvis Costello. Min første kreative klipp siden jeg lot håret gro fritt tilbake i 1969. Problemet er selvfølgelig at den klassiske norske herrefrisør med krigserfaring ikke aner spøtt om kreativ hårklipp. De vil bare klippe det vekk og avslutte med duremaskinen i nakken. Alle kundene liker duremaskinen i nakken. Her sto de plutselig overfor en ingeniørutfordring av episke dimensjoner, noe som det ville bli snakket om på Restaurant Larsen (som lå nesten vegg-i-vegg) i år fremover.

Og der satt jeg, godt fornøyd, og lurte på om jeg skulle investere i en elektrisk gitar også. Det sa kjip kjipp kjipp, det var during borte i stolen ved siden av, og plutselig duppet jeg av.

Da jeg våknet, møtte jeg ikke style av ypperste, moderne klasse, altså slett ikke det forventede, intenst kule ansiktet til Elvis Costello med sveis, men:

***EN BULGARSK RESTAURANTMUSIKER!!!!***
(Dette fotografiet ble tatt like etter. Jeg kunne egentlig ikke vise meg utendørs på en stund, men måtte oppom og hente noen fristende singler på Frysja. Jeg satset på at barten gjorde meg ugjenkjennelig. Det gjorde den ikke. I bakgrunnen skimtes “Kjell Vidars 7”. Det gikk for seg i Norge også.)

De hadde omgjort meg til en bulgarsk restaurantmusiker! Krigsfrisørene var lei seg.

— Du kan ikke bare komme med et fotografi, skjønner du. Han typen der egner seg for den frisyren fordi han har hodeform, skill og verv til det. Du mangler det meste, derfor visste vi at det kom til å gå galt.

Frisyren var på huset. Jeg gikk aldri dit igjen.

Gratis-single gitt bort under den britiske turneen i januar 1979.

1979

Plateomtale

Etterpåklok:

Og Costello blir verdens beste popstjerne. "Armed Forces" gjorde meg lykkelig. Albumet, dets innpakning, dets generøse innhold, og alle singlene som kom rett før og rett etter, det var julekveld. Fra første strofe i "Accidents Will Happen" skjønte jeg at Elvis hadde pønsket ut en helt spesiell gallaforestilling for oss. Og så kom kutt 3, side 1, "Oliver's Army", og jeg bare fløy. Jeg mener, å krysse klassisk Costello med ABBAs klingklang, det er jo synergien over alle synergier.

Det var en liten forskjell på amerikansk og britisk utgave. Amerikanerne fikk den praktfulle "(What's So Funny 'Bout) Peace, Love, and Understanding", som hadde vært gjemt bort på B-siden av en Nick Lowe-single i England, men mistet "Sunday's Best". Amerikanerne fikk også et enklere cover med splatter-forsiden (som jeg har valgt her), mens britene fikk et herlig "utpakningscover". Begge utgavene ble levert med postkort og bonus live-EP. Det var ingen ende på velstanden.

"Armeds Forces" levde som min 1979-favoritt helt til vi kom til tampen av året og The Clash smelte "London Calling" i bordet.

Fra Det Nye:

Med ytringen «Oh, I just don't know where to begin», sparker Elvis Costello i gang sin nye LP. En overveldene god plate. Vi må tilbake til Dylans «Blonde On Blonde» for å finne maken til fortettet, intens atmosfære. Elvis fører oss inn i en malstrøm, og slipper ikke grepet et øyeblikk. Musikken er mykere enn på «This Year's Model». Besnærende, slik 60-års klassikerne er det.

Tekstmessig er «Armed Forces» straks mer aggressiv. Snedige formuleringer som vrir og vrenger seg med piskende, sammenbitt ironi. Elvis geiper under hornbrillene, og plirer mot lytteren. Han ser Vesten gjennom et geværløp. Ser skyttergravene velte seg gjennom samfunnsstrukturen og inn i menneskene, i deres emosjonelle virkelighet. Han ser spiren av det totalitære i oss. «Emosjonell fascisme», kaller Elvis tidens folkesykdom. «it's the words that we don't say that scares me so», synger han med isende undertone og legger senere til: «everybody's under suspicion, but you don't want to hear about that». Enda klarere blir han i den grusomme «Two Little Hitlers»: «I’d like to join the party, but wasn't invited», og avslutter: «two little Hitlers will fight it out until one little Hitler does the other one's will/l will return/l will not burn».

Costello forsøker å spille observatørens rolle, men er likevel så involvert i skrekkvisjonene at han ytrer: «I would rather be anywhere else than here today» («Oliver's Army»).

De advarende og briljant formulerte tekstene er pakket inn i en like briljant musikalsk ramme. Tivolirock på terskelen til 80-årene! Steve Naivs tangenter vrimler fra tak til gulv. Dryppstensakkorder på flygelet, majestetisk katedrale orgler, pipende farfisa-plystring (a la Del Shannon 1963). Bassen er tett, kompakt og graver så dypt at det rumler i sjakten. Og ned til benet presist. Slamrende som en mitraljøse, dundrende som en fallende gran. Costello selv gir aldri lytteren ro. Nærmer seg halvt fortrolig med svett heshet, for plutselig å la seg avbryte av sin egen mekaniske koring. Sprudlende, sugende melodier som løfter deg mot et rockens nirvana. Elvis' særpreg ligger som en åpen nerve i låtene, tvunnet rundt ingredienser fra 60-årenes Stones, Dylan, Beach Boys og Beatles.

Det gigantiske klimaks i «Party Girl» er f.eks. planket note for note fra Beatles' «I Want You» («Abbey Road»). Nettopp side om side med disse storhetene befinner Elvis Costello seg pr. i dag. «Armed Forces» får en rockelsker til å gråte av glede ...

(Det Nye, 20. mars 1979)

***Det britiske utbrett-coveret. Ordentlig gøy.***

Singlene som fulgte:

Bonus live-EP, fulgte med den britiske utgaven av LP’n.

Hitsingler. “Oliver’s Army” og “Accidents Will Happen”.

John Cooper Clark -
poeten som ble punk-idol

En samtale med poeten på Valentes i Kirkeveien i august 1979,
mens Costello fortsatt spilte på Chateau Neuf

Publisert i Det Nye 30. oktober 1979
Foto: Yan Friis

Lyset slukkes. Et fullstappet Chateau Neuf (i Oslo) summer. Alle er kommet for å høre Elvis Costello & The Attractions. Men først skal de møte oppvarmeren. Et ukjent navn for de fleste.

— John Cooper Clarke, summer det, hvem er han?

— En visesanger, kanskje?

En enslig lyskaster skjærer gjennom mørket. Ut på scenen bykser en tynn, hengslet kar med bustete krøller, mørke briller, sorte bukser, rød dressjakke, slips og røde turnsko. Uhyggelig lik Bob Dylan i perioden 1965—66.

Han griper tak i mikrofonstativet.

— Hallo, jeg er John Cooper Clarke. Dere kjenner meg antagelig ikke!

Og før publikum får tid til å registrere at han ikke har med seg noe instrument, henger han som en spent nerve over mikrofonen og spytter ord ut i salen. Som en mitraljøse. Kroppen hans gynger og vrir seg. En rytme toner fram i ordstrømmen. Mannen resiterer jo dikt!

Det er vanskelig å få med seg alle ordene og bildene. Men folk blir sittende, som trollbundet. Det er noe utrolig fascinerende over John Cooper Clarkes fremtoning. Hele kroppen hans pulserer med diktenes rytme. Du suges mot ham.

Han virker så impulsiv og fri der nede på scenen. Litt vimsete. Mellom diktene romsterer han i en medbrakt flybag. Ukeblader, notisbøker og løse ark flagrer ut. Så slynges stemmen hans ut i salen igjen — som en flamme.

John Cooper Clarke er lyriker. Men han henvender seg til et meget ungdommelig publikum. I England er han blitt døpt «punk-poeten». Han varmer som regel opp for kjente punk- og new wave-grupper. Har det samme publikum som dem, og hylles like ildfullt.

På scenen opptrer han alltid alene, uten musikere. Men i studio kjører han en annen stil. Her backes han av sin faste gruppe, The Invisible Girls (det finnes ingen jenter i gruppa). På debut-LP’en «Disguises In Love» fikk han dessuten hjelp av såpass kjente folk som Bill Nelson (Red Noise) og Peter Shelley (Buzzcocks). Platen er en underlig blanding av eksperimentell elektronisk rock, disco og rock’n’roll. Meget sterkt!

John Cooper Clark er 30 år gammel, og han livnærte seg som dikter lenge før punkrocken slo gjennom.

— Men da måtte jeg friste lykken i triste jazz-klubber i Manchester.

Vi sitter i en restaurant på Majorstua etter konserten. Og John Cooper Clark er svært fornøyd med det norske publikum.

— Responsen var uventet positiv. Nesten like bra som hjemme, og det enda folk umulig kan ha fått med seg alt jeg sa!

Han ryster fornøyd på hodet og skotter bort på oss gjennom de mørke brillene (det er ordentlige linser i dem!).

Mange forbauses over at en lyriker kan slå så bra an hos de unge. Til og med arbeiderklasseungdom! Jeg skjønner ikke hvorfor det er så merkelig. Dikt er jo arbeiderklasse-underholdning. Det er språkets musikk. Alle kan lese et dikt og få noe ut av det. Det er verre med romaner.

Både kritikere og fans betrakter John Cooper Clark som en del av den nye rock-kulturen i England. Selv er han ikke så sikker.

— Foreløpig bare snuser jeg på rock-miljøet. Tester det. Jeg liker klærne og levesettet. Men vi får se om jeg slår meg ned.

Først og fremst er han poet. Og det er ikke rock-musikere som har inspirert ham mest.

— Å nei. Det er futuristene!

Her må du forklare nærmere.

— Futurismen var en kunstretning som ble skapt rundt 1910 av en del italienske kunstnere — bl.a. poeter som D’Annunzio og Marinetti. Dessverre utviklet disse menneskene seg siden til å bli ledende fascister. Den siden av saken er jeg ikke interessert i, selvsagt. Nåvel. Futuristene var de første kunstnere som så det vakre i maskiner, raske biler, tog. På en måte var det ånden fra den industrielle revolusjon som endelig slo ut i kunsten.

— Jeg vil kalle dem de første moderne poeter. De var på en måte en blanding av det ultramoderne og det gamle, tradisjonsrike. At så mange utviklet seg til å bli fascister skyldes deres naivitet, tror jeg. Store navn som T. S. Eliot og Ezra Pound lot seg også besnære av fascistiske idéer.

Selv er John Cooper Clarke tiltrukket av anarkismen. Rundt 1966 arbeidet han til og med aktivt i anarkist-bladet «Penny Black», som publiserte flere av diktene hans.

— Jeg drømmer om det anti-autoritære samfunn. Det skyldes nok delvis min svært autoritære oppvekst. Jeg gikk på en skole for katolikker. Og min far var glødende kommunist. Disse motpolene hang over meg i hele min ungdom. Far var merkelig nok ikke imot den katolske påvirkningen. Han brukte meg som en slags inngangsbillett til himmelriket.

Cooper Clarke tror ikke på noen revolusjon.

— For å nå et monstersamfunn må det økonomiske systemet forandres først, ellers dreper vi hverandre.

Han titter plutselig ut av vinduet og ned på Kirkeveien.

— Det er ikke mye proletært å se i Oslo. Alt virker så velpleiet og rent. Jeg tipper det bor mange anarkister her. Anarkismen har jo alltid vært borgerskapets lekegrind.

Men tilbake til diktene. John Cooper Clarke kan fortelle at hans dikt-produksjon blomstret allerede mens han var 11 år gammel.

— Og de diktene utgjorde hovedparten av mitt repertoar da jeg sju år senere begynte å opptre offentlig.

Men han bruker dem ikke nå.

— Nei, jeg holder meg unna alt jeg skrev før 1976. De gamle diktene er for ubevisste. De passer ikke så godt. Et unntak er «Gimmix» (utgitt på single i vinter), som jeg skrev i 1965.

Når ble du forresten tent på rocken?

— I 50-årene. Min første plate var «Walkin’ In The Rain» med Johnnie Ray. Så kom Elvis. Han var mitt store idol inntil begynnelsen av 60-årene. Da falt jeg for Phil Spector. Ham elsker jeg ennå. Av nyere ting digger jeg særlig Buzzcocks.

Fremtidsplaner?

— Jeg skal spille inn en ny LP. Den blir meget rock-orientert, og jeg spiller selv rytmegitar. Har en Fender Telecaster. Så er jeg snart ferdig med min selvbiografi — «Ten Years In An Open-Necked Shirt». Den er illustrert av Steve McGuire, en meget god venn. Og så skal jeg forsøke meg som filmskuespiller, men da under et annet navn. Skuespillerforbundet krever det. Det finnes nemlig allerede en skuespiller som kaller seg John Cooper Clarke. Er det ikke idiotisk? Man burde få kalle seg hva man vil. Det er jo ikke alltid dopenavnet faller i smak!

Så spretter John Cooper Clarke ut i Oslo-natten med flybag’en over skulderen. Han eneste bagasje på denne turnéen.

— Jeg har bare det jeg går og står i, også notatene og ukebladene mine i denne bag’en, gliser han og forsvinner.

Jepp, jeg snubbet Costello den kvelden. John Cooper Clarke interesserte meg umåtelig. Og han var vennlig. Neste formiddag dro jeg ned til Ambassadeur og fikk tatt portrettet til denne reportasjen.

1980

Plateomtale

Etterpåklok:

Elvis plaffer ned 20 blinker på rad. LP'n er en non stop triumf. Soul, r&b og ska-mannen viser tenner. det er så to the point som du kan få ham og The Attractions.

Fra Det Nye:

«Armed Forces» var en regelrett overkjørsel. Trinn pop så umiddelbar i sin appell at den satt som klistret i veggen fra første rille. Elvis benytter imidlertid ikke samme oppskrift på «Get Happy!!». Denne gang styrer han stort sett utenom pop-land. Det er verken kommersielle, sangbare låter eller giftiggrønne visjoner som preger LP’en. I stedet bæres den av sin pågående energi og sitt utilslørte dansegulv-frieri. Elvis gjemmer tekstene, stenger ventilen og hiver på kull så ovnen hopper. Stikkordet er: rhythm & blues.

Det er en het, og samtidig naken plate. Unnfanget i en rus av svart 60-talls soul og r&b. Alt låter som om det ble spilt rett inn uten fikse studio-pålegg. Attractions fyrer løs allerede i åpningskuttet, Sam & Daves «I Can't Stand Up For Falling Down». Hele LP’ens atmosfære slås an her. Bankende trommer som plutselig kan skyte ut i regelrett mitraljøseild. Tykk, rullende bass som aldri velger de korteste veiene; så oppfinnsomt og aktivt spilt at jeg uten å nøle sammenlikner det med McCartneys arbeider i Beatles. Dertil kommer et allestedsværende skvalpende, gelé-aktig hammondorgel (iblant hvinende, gnissende skarpt i lyden). Og Elvis’ stemme. Han presser på så sterkt at stemmebåndene virker slitte, hudløse (hør «Beaten To The Punch»). Det er nesten umulig å høre hva han synger. Det er stemmen og ikke ordene som svir denne gang.

«Get Happy!!» inneholder hele 20 låter (!). Alle på rundt 2–3 minutter. Kort og greit etter gammel modell. Elvis og hans Attractions kaster seg hodestups ut, smeller av noen knallriffs, får luft under vingene i refrenget og backer ut før du får sukk for deg. Det er så hardt tilskrudd, så økonomisk at det ikke finnes plass for soloprestasjoner. Musikerne er et målrettet kollektiv, og skaper såmenn en rambukk av en LP!

Enkelte pop-kutt finnes, særlig på side 2. Men selv her blir det ikke mer kommersielt enn Rolling Stones var i 1965. Om jeg kan si det slik, byr LP’en på en Costellisert blanding av Beatles på sitt råeste, britisk og amerikansk r&b og Tamla Motowns soul/pop.

Det må tillegges at dette ikke er enkel, enn si primitiv musikk. De rytmiske kombinasjonene bak Elvis’ stemme er nemlig overrumplende – særlig det før nevnte avanserte basspillet. Du oppdager flere detaljer etter hvert som du blir kjent med platen. Og hvilken spennvidde her er! Fra joggende soul-saker til renspikka, hvitglødende rhythm & blues, rolige klageballader (hør «New Amsterdam» som duver på en myrlendt orgelbass snittet opp av akustisk gitar), pop – ja, endog skikkelig rocksteady à la Specials («Human Touch»).

«Get Happy!!» er produsert av Nick Lowe. Han har skapt en sammenbakt «sound» som kler Elvis’ musikk godt. Vattert bassregister og knivskarp diskant formet som en livsfarlig slåsshanske. Kjøp, lytt og gå ned for telling!

(Det Nye, 8. april 1980)

To fulltreffere fra “Get Happy!!” med herlig B-side garnityr.

Elvis Costello & the Attractions
«I Can’t Stand Up For Falling Down»
Smash TAR 11
★★★★★
kr. 12,50

En overraskelse fra Elvis Costello denne gang. Han gir oss en rett fram, tett versjon av Sam & Daves ikke altfor kjente soul-låt «I Can’t Stand Up For Falling Down». Rytmen er det essensielle her. Knappe, rytmiske gitarstikk. Et orgel som skvulper energisk. Og alt båret fram på Elvis’ hissige, grinete stemme. Umiskjennelig soul, med helt åpenbare aner tilbake til 60-årenes Stax-periode. Det pumper og jogger uten sidesleng. Og låten «fades» ut etter knappe to minutter. Godt nok, men uten den spenning som vi forbinder med Elvis Costellos låter. Et hvileskjær på dansegulvet, kanskje?

«Girl’s Talk» var opprinnelig Elvis’ «gave» til Dave Edmunds siste LP. Elvis’ egen versjon av denne låten er ganske annerledes. Gyngende rytme som gjennombores av kjølige pianotriller. Elvis’ stemme vrir og vender på seg, og klatrer fint inn i det fengende refrenget. Også «Girl’s Talk» er kortspilt — ett minutt og 56 sekunder.

(Det Nye 25. mars 1980)

Og en vinner fra George Jones’ duett-LP, og en single til gi-bort-pris fra “Get Happy!!”. Eller vil du heller ha EP’n?

Plateomtale

Elvis Costello: “10 Bloody Marys & 10 How’s Your Fathers (F-Beat) (kassett!) & “Taking Liberties” (Columbia) *****
November 1980

Det kan være ualminnelig festlig å være Elvis Costello-fan. Vel å merke hvis man klarer å få tak i alle hans plateutgivelser. Ikke bare består hans singler (særlig B-sidene) av kutt som ikke finnes på LP’er. Ikke bare gir han i ny og ne bort «uoffisielle» singler på sine konserter. Neida. Selv en konvensjonell Elvis-LP har forskjellig låtsammensetning alt etter som i hvilket land du kjøper den!

Av dette følger selvsagt at det kan være ualminnelig frustrerende å være Elvis Costello-fan.

Nå har imidlertid mannen bestemt seg for å hjelpe de ulykksalige som ikke fikk tak i singlene da de hadde sjansen. 20 låter er hentet fram fra glemselen. I Europa kun på kassett under tittelen “10 Bloody Marys & 10 How’s Your Fathers?”. I USA kun på LP under tittelen “Taking Liberties”. Nok en original Elvis-vri. Og selvsagt er ikke innholdet på kassetten og LP’en helt sammenfallende. 17 felles kutt. LP’ens tre ekstra: «Night Rally», «Chelsea» og «Sunday’s Best» – tilgjengelig på Elvis-LP’er her i Europa. Kassettens ekstra kutt: «Watching The Detectives» (single-versjonen), «Peace Love & Understanding» (opprinnelig B-siden på en Nick Lowe-single) og «Radio Radio» (single).

Jeg må for øvrig tilføye at LP’en Taking Liberties ikke er lagervare i Norge og følgelig må hver enkelt plateforretning bestille den direkte fra USA om de ønsker å selge den.

Samlingen(e) består på ingen måte av essensiell Costello-rock. Mye halter. Mye er uferdig. En del er kun eksperimenter og/eller løse tråder rett fra skisseblokken. Likevel er det bedre og mer givende enn det meste som lages i dag.

Og Elvis’ røtter/inspirasjonskilder er synligere her enn på de vanlige LP’ene. Man får på en måte kikke ham litt i kortene. Soul-svetten i «Getting Mighty Crowded», les-gyvet i den hardt rockende «Clean Money», den nesten østerlandske avslutningen i «Dr. Luther’s Assistant» (Beatles igjen!), den tørre tresmaken i country-snufseren «Stranger In The House», Broadway-musical tristessen i «My Funny Valentine», den ljomende overproduserte frustrasjonen i «Peace Love And Understanding» – pluss selvsagt mer vante Costello-saker som perlene «Radio Radio», «Watching The Detectives» og «Big Tears».

Låtene dekker hele Elvis’ karriere, fra 1977–1980. Fra han sto fram som et skummende, hevngjerrig insekt, ormende bak sine hornbriller. Til dagens mer modne artist som med bisk humor og ironi har gitt seg denne jammerdal i vold.

Underfundige Elvis. Han legger noe av sitt hudløse jeg igjen i sin musikk. Bak den hese, brunstige stemmen, de siselerende farfisa-tonene, det kompakte, kraftfulle kompet – bak alt dette finner vi en av de få artister som i vår opprivende tid har klart å holde hodet kaldt og hjertet varmt.

Det pumper ekte blod i Elvis. Han bringer følelsene med seg uten å virke fordummende, uten å bli for intellektuell. Elvis er ubesminket rock anno i dag. Og (sjarmerende!) svakheter til tross, dette kommer klart fram på her omtalte kassett (og LP).

(Det Nye, 17. februar 1981)

***I Europa fikk vi denne kassetten med gullskrift. Amerikanerne fikk LP.***

1981

Plateomtale

Man har tillit til Elvis. Stor tillit. Han er helten blant alle skurkene. Mannen som ikke går omveier, men gjør sine kunster slik han selv finner det for godt. Han slår hardt. Har en fasade som granitt. Henger på hjørnet med en sigarett dinglende i munnviken. Elvis, rockens Humphrey Bogart. "Trust" er hans siste skuddsalve.

Elvis gir oss ikke det vi hadde ventet. Slik er hans uberegnelighet. Man tror man har ham, bare for å oppdage at han for lengst har forlatt åstedet. For ett år siden ble vi tildelt noen sugende slag av soul-slåsshansken "Get Happy!". Nå drar Elvis ned tempoet, mens producer Nick Lowe slipper luft inn og The Attractions nøyer seg med en temmelig enkel instrumentering.

Det siste legger en merke til først. Gruppa spiller så velsignet økonomisk, uten at det et øyeblikk virker nakent. Et stort ansvar er lagt på pianisten og rytmeseksjonens skuldre. De har intet å gjemme seg bak. De er nødt til å yte hele veien.

Rytmeseksjonen er uhyre markert. Tung og tøff, plassert helt foran i midten sammen med Elvis' stemme. Trommene banker inn rytmen så det søkker, pisker fram etterhengende ekko. I en låt som "Lovers Walk" er faktisk trommene det sentrale instrument.

Så har vi bassen. Det er jo slik i dag at bassisten integreres mer i den melodiske oppbyggingen av en låt, han slår ikke bare under rytmen. Bruce Thomas er likevel noe helt spesielt. Han går alle en høy gang, og tar egentlig opp arven etter Paul McCartney (det han gjorde på Beatles-platene). Bassen gnikker og gnurer i spenstige byks, levende, melodisøkende. Thomas bærer låtene.

Men den viktigste av dem alle er Steve Nieve. Hans arbeid på tangentene skaper pur høytidstemning. Vante triks som syltynne farfisa-toner og kjølige, lindrende orgelbrus (à la Procol Harum) dreies inn og ut. Men pianoet – det er hans store instrument. Nieve foretar seg de mest utrolig skjønne ting. Han legger ned forrykende, rullende boogie-akkorder.

Og han demper, holder igjen, virkelig utsmykker låtene med kvalfylte, små temaer som liksom triller ned fra sideveggene (hør "Clubland"!). Og han legger ned den mest tindrende bakvegg for Elvis når hjertet skal krystes i stillhet.

Jeg vil særlig nevne "Shot With His Own Gun" (bare Elvis og Nieve), en ballade som likner meget på den rolige versjonen av "Accidents Will Happen" (fulgte med "Armed Forces" som bonus-single). Nieves følsomme spill her er en konsertpianist verdig!

Hvilket bringer oss fram til Elvis selv. Hans gitar innehar en (tilsynelatende) anonym rolle. Det er Elvis' stemme som står i sentrum. Han trekker stemmen ned i et følsomt, lavmælt leie. Bruker den til noe mer enn bitende ammunisjon. Så blir også tekstenes syrlige partier mer skummelt etsende.

Et eksempel er den mykt synkoperte shuffle-låten "Watch Your Step":

"broken noses hung upon the wall / back slappin' drinkers cheer the heavy weights brawl / so punch drunk they don't understand at all / you'd better watch your step."

Platen er full av negative utsagn, giftige som et bitt av en kobra. Men det ligger en oppløftende mening bak. Elvis skjærer på en måte vekk alt dødkjøtt, markerer en grense gjennom sine put downs som er mer konstaterende enn truende.

Han sier sannheten uten å pakke den inn i medlidenhet – det er ikke tid for slikt:

"Are you so superior / are you in so much pain / are you made of porcelain"

eller:

"pretty words don't mean much anymore."

At mannen besitter en strålende humoristisk sans, pipler også gjennom. Bl.a. ved Elvis' omstokking av Little Richards "you keep knockin' but you can't come in" – i Elvis' munn blir det: "I can hear you knockin' / but I'm not comin' out" ("Strict Time").

"Trust" er rik på gode låter, selv om ikke alle fester seg sånn med én gang. Du rulles liksom inn i musikken, tiltrukket av Elvis' hese hvisk, omfavnet av piano-tonene og nagles fast i rytmestrukturen.

Låtene spenner stilmessig over et vidt spekter, selv om det lavmælte er en fellesnevner. Elvis og Attractions våger dessuten en hel del i melodioppbyggingen, klangfargene. På en måte bringes ånden fra hans single B-sider inn.

Min favoritt er i øyeblikket den fortreffelige "Clubland", men "Lovers Walk" (sluggende Bo Diddley-jungel-beat), "Watch Your Step", "Shot With His Own Gun" og soul/pop-dunkeren "From A Whisper To A Scream" (Elvis i duett med Squeezes Glenn Tilbrook) hakk i hæl.

Jeg vil dessuten nevne "Different Finger", en gjennomført country & western-ballade med tørt tikkende gitar-komp og gråtkvalt tekst, perfekt klonet fra Buck Owens' klassiker "Cryin' Time" (pluss noen dråper Lovin' Spoonful).

Det føles godt å lytte til "Trust". Og det er poenget med god rock. Alt er intelligent utformet, hektet på sterke refrenger. Dette og spennvidden, røffheten, får meg til å tenke på The Beatles (spesielt rundt "The White Album").

Så rockens Humphrey Bogart har brakt nok et eventyr til en lykkelig slutt.

(Det Nye, 3. mars 1981)

Og singlene fra LP’n. “Clubland” kom i desember 1980, og er en av mine absolutte favoritter blant Elvis 45-utgivelser.

Elvis Costello
«Clubland»
F-beat xx12
★★★★★

En av disse velberegnede Elvis-låtene som gror. Synkopert bass tripper fremover, holder igjen, går på. Sammen med det klingende pianoet, forsterker bassen Elvis’ karakteristiske stakkato ritt på stavelsene. Refrenget pakkes godt inn, bl.a. i piplende orgel og skjeve detektime-gitarer. Låtenes overraskende midtparti inntas av brede, jazzy pianotriller. Side 2 byr på to mindre interessante låter: «Clean Money» og «Hoover Factory».

(Det Nye 20. januar 1981)

Plateomtale

Elvis Costello And The Attractions: “Almost Blue” (F-Beat) *****
Oktober 1981

Elvis Costello dro til Nashville og spilte inn en regelrett country & western LP uten ett eneste selvkomponert kutt. Årets sjokk? Vel, man visste at Elvis' hjerte ikke lå så langt fra røttene til navnbror Presley. Han har sunget duett med country-giganten George Jones, han har skrevet flere «straighte» country-låter (sist «Different Finger» på «Trust»). Det var altså duket.

Elvis har valgt å beholde den tradisjonelle c&w-rammen noenlunde intakt. Han har ikke som Beatles gjorde med «Beatles For Sale», Dylan med «Nashville Skyline», og John Fogerty med «Blue Ridge Rangers» latt sin egen person få dominere. Man kunne nesten si at han virker for respektfull. Bortsett fra en rå, nærmest stygg rockeversjon av Hank Williams' «Why Don't You Love Me» og en like rockende versjon av «Honey Hush», holder «Almost Blue» seg på merkelig konservativ grunn.

Her er strykere, kvinnekor og John McFees alltid tilstedeværende pedal steelgitar. Attractions fremstår dessuten som en autentisk stetson-gjeng, dog røffe nok til at de passerer som «outlaws». Den som bryter litt, er Steve Neive som i flere låter pynter bakgrunnen med hvirvlende, måneblå orgeltoner som er pur Al Kooper/Bob Dylan.

Det som gjør LP'en egenartet er først og fremst Elvis' stemme – på godt og ondt. Han er som vi vet ikke altfor godt utrustet, rekkevidden på hans hese basun er så som så. Han har altså ingen mulighet til å gjenskape sine idolers trygge, nasale cowboy-maskulinitet (og jodle-utbrudd). Så Elvis lar det stå til, enten det går i sakte, seige ballader, tikkende slentring eller halvraske hoedowns på låvegulvet. Han synger som om han trodde på hvert ord, og legger den store, hudløse fortvilelse til.

Problemet er imidlertid at kompet ligger ganske lavt i terrenget, som seg hør og bør, og Elvis' stemme blir nødt til å trekke melodien. Som oftest går det bra, f.eks. i den ypperlige «Good Year For The Roses». Men det hender også at stemmen bokstavelig talt svikter ham, og resultatet blir pinlig uskjønt, som en røff demo offentligheten aldri burde fått høre... man grøsser over hans ulidelige strev i låter som «Tonight The Bottle Let Me Down» og «Sittin' And Thinkin'».

For meg er likevel «Almost Blue» et hyggelig bekjentskap. Elvis har lagt igjen kjærlighet her, kjærlighet til en musikkform som dessverre stadig er like utskjelt og som likevel bærer en stor del av ansvaret for rockens tilblivelse. Røtter i aller høyeste grad. Musikerne spiller med samme respekt og kjærlighet. Og tross stryk og kor, blir resultatet aldri bløtt. Det er en røffhet her som smaker autentisk hele veien. Så om Elvis på dette punkt i sin karriere har valgt å ta et hvilesteg til siden, er det intet bortkastet steg. Kanskje sitter vi her med 80-årenes «Nashville Skyline»?

(Det Nye, 5. januar 1982)

Det ble hitsingler av dette også. “Psycho” (live) er en av de sterkeste innspillingene som finnes av denne Leon Payne-låten.

Pluss en stand alone med outtakes utgitt i april 1982. A-siden en fenomenal live-versjon av Gram Parson-klassikeren “Hot Burrito #1” - omdøpt til “I’m Your Toy”.

1982

Plateomtale

Elvis er mesteren

Elvis har plassert hesten i stallen og forlatt western-miljøet for denne gang. Men temaet i hans sanger er selvfølgelig det samme, skjønt i en mer subtil fasong. Elvis er soverommets tidskommentator — om jeg får bruke «soverom» i en billedlig, mer sublim betydning. Han rammer verden innenfra. For ham er de små ting av betydning. Mens andre betrakter ringvirkninger, deltar han der — i mikrokosmos. Og alt oppstår — modellen er det evige, kjærligheten — det som foregår mellom to individer.

Soverommet er «ekteskapets tronsal» — det dagliges mest intime skueplass. Herfra strømmer følelsene, her inne fremtrer hverdagstragediene i fortettet form. Ved ektesengen faller maskene, her falmer kjærlighet og faller. Her får besettelsen fritt spillerom. Her klinger desperasjonens hule hark, og her flommer etterdønningene: hat, ondskap og hevngjerrighet.

«Imperial Bedroom» er en brutal striptease. Elvis' anspente, forvilte historier gir deg nesten følelsen av å være titter. Man rygger unna for disse tragediene fordi de er så hjerteskjærende ekte. For meg er høydepunktet «The Long Honeymoon» der Elvis avvikler spott for forståelse, og tegner et levende portrett av den vansmektende hustru som sitter alene om kveldene med sin sjalusi, lengsel og frykt — og minnenes ettertanke: «there’s no money back guarantee on future happiness».

Sangen er for øvrig like velarrangert som teksten er velskrevet, en stemningsladet ballade hvis instrumentale fortrinn er et melankolsk, parisisk trekkspill, en «twangy» el-gitar og perfekt plasserte blåsere.

Tekstene er trykt på innerposen, men de er satt i fortløpende blokker, uten opphold, uten tegn, uten titler, du er nødt til å skrive dem av for å få oversikt. Man bør dog være oppmerksom på at Elvis har en forkjærlighet for esoteriske ordansamlinger som gir mer effekt (og affekt) enn mening — i neste nu kan han imidlertid være forbløffende klar, og det er sjelden noen tvil om de enkelte sangers innhold.

Elvis har dessuten en eiendommelig evne til å skrive tekster som tåler å klippes opp i løsrevne sitater.

«Imperial Bedroom» går hele distansen bak ekteskapets fasade. Et mistrøstig landskap av handlingslammelse og smerte; grimete hustruer med krøllnåler og slåbrok, fordrukne ektemenn nok-en-natt-på-by’n. På sitt mest tragiske er det historien om paret som drives fra hverandre mot sin vilje, men uten å kunne stoppe det, her fornemmes ennå kjærligheten som et sorgfullt ekko fra bunnen av en flaske.

Andre ganger går Costello til felts bevæpnet med så mye spott at hatet lyner av ordene; den forsmådde taler med gul hevn i røsten. Men det er ikke hevneren Elvis Costello som dominerer; det er en ny modenhet i ham nå, og hovedsakelig formidler han med oppriktig forståelse og fortvilelse, han bryr seg om personene sine, man kan mistenke ham for å være en av dem.

Veien ut i alkoholismen og selvmedlidenheten får bred plass: fastfrosset i ypperlige sitater som: «you drink yourself insensitive and hate yourself in the morning» («Man Out Of Time»), «what’s the use of saying I love you when I’m drinking to distraction» («Little Savage») og «Came home drunk/talking in circles/the spirit is willing/but I don’t believe in miracles/I’ve got a problem but let’s go to bed» («Boy With A Problem»).

Han fanger også inn de såre etterdønninger av en krangel. Selv et glimt fra generasjonskonflikten har Elvis funnet plass til: «You Little Fool», en fin vise om tenåringsjenta som er midt i den vare utvikling til å bli kvinne og som trykkes ned av foreldrenes diktatur og uforstand: «the little girl wants information/mother just gives her some pills to choose/and says go use your imagination».

I motsetning til f.eks. «Armed Forces», er dette ikke en umiddelbar LP. Og det på tross av at arrangementene er svært pop-orientert. «Imperial Bedroom» oppfører seg som et foto i fremkallingsvæske, først skimter du bare konturene, siden fremtrer bildet gradvis skarpere. LP’en gror med andre ord.

Tekstene har jeg allerede beskrevet. Musikken er like sterk. Det skyldes i første rekke at LP’en er gjennomprodusert, den er et orakel av detaljer med slektskap til nær sagt alt som kan krype og gå i pop-historien. Dessuten har hver av de 15(!) låtene fått sin lydmessige identitet. Elvis spiller på hele sitt spekter — med unntak av western-saloonen. Og han øser bramfritt ut av 60-årenes britiske eskapader på hitlistene.

Et lite triks fra Manfred Mann (f.eks. «soundet» på introet i «Pidgin English»), litt Kinks (den slepne melodi-slentringen i «The Loved Ones») og mengder av The Beatles; «You Little Fool» er pur 1966 med baklengs avspilte bånd, ljomende jetflylyd à la Small Faces «Itchycoo Park» og koring som griper inn og jager hovedstemmen. Elvis tar også turen innom Cole Porter-tradisjonen i sin slepne, jazzy, nattklubb-ballade «Almost Blue». Og med Steve Nieves eksentriske hjelp blåser han liv i det vulstige, hakkende symfoniorkester-kompet, så vilt og overdådig at man må le (f.eks. «... and In Every Home»).

Det er i det hele tatt så mye rart som skjer her, så meget du nesten gjenkjenner, at du er fortapt når platen først har fått tak i deg. Og når det gjelder refrenger, er Elvis uovertruffen — «Man Out Of Time» er simpelthen noe av det beste jeg har hørt på flere år i så måte, et klingende ekkokammer av pur pop.

Hver sang er rik på overstrømninger, understrømninger og perfekt balanserte temavariasjoner. Det er innviklet og helkommersielt på én gang. Et maleri av lyd. Pop-art svøpt i ekko, tangenter, liflige kor og snikende gitarer. Nettopp gitaren arbeider mer i bakgrunnen denne gang, bare sjelden trer den inn i spotlightet. Det er Steve Nieves tangenter som slår ut melodiene i klingende, dramatiske ABBA-sprang og sjøvåte orgelstøt.

Min eneste innsigelse er at Nieve ikke har verdens mest følsomme fingre, han hamrer piano konsekvent. I «Almost Blue» er denne hans svakhet mest åpenbar, Nieve forsøker ikke engang å stille seg inn på Elvis' stemmes følsomme bølgelengde. Fingrene hans slår ned på tangentene som stive klør (han kan umulig være en skolert pianist!).

Jeg lar meg forbløffe av Elvis' stemme. Den er veldig særegen, men også veldig «trang». Stemmen har vært Elvis' svakhet fordi han ikke har klart å variere den synderlig. Her og der får man ennå eksempler på det. «Imperial Bedroom» er Costellos gjennombrudd som vokalist. Han erklærer endelig spranget fra det klebrig myke, til det glammende anspente.

«Kid About It» er en av hans beste vokalprestasjoner overhodet — lytt til refrenget, hvordan stemmen helt forandrer karakter når den når ordene «kid about it»! Dessuten viser Elvis gang på gang at han har jazz i seg, han liker å tøye sin vibrato ned halv- og kvarttoner i enden av strofer i stedet for å henge flatt, det kan iakttas i «Almost Blue» og i «Town Cryer» — sistnevnte er en utlevd sangprestasjon, stemmen har akkurat den riktige sprukne etterklang. Lurer på om vi ikke får en jazz-LP fra Costello snart?

Vel, nok om det. «Imperial Bedroom» er en klassiker. De gråeste hverdagstimer av impotens, alkoholisme og apati — blandet med det sangenes hovedpersoner så hjerteskjærende savner: kjærlighet. Elvis er hverdagens mester. Han gjør en støvdott om til en åpenbaring, han besynger soverommets mysterier uten sladrejournalistens dyneløftende nysgjerrighet.

Elvis er helt enkelt mesteren. Nok en gang.

(Det Nye, 10. august 1982)

Singlene fra albumet gjorde det skuffende dårlig. Jeg fatter fortsatt ikke hvorfor “You Little Fool” døde på 52. plass.

Den etterfølgende stand alone-singlen “From Head To Toe” gjorde det faktisk bedre. “Party Party” er et ganske usjarmerende ditty laget for en ganske usjarmerende film.

1983

I forkant av neste LP kom to smaksprøver. Først angrepet på Margaret Thatcher-administrasjonens snik-fascisme, “Pills And Soap”, utgitt under pseudonymet The Imposter. Deretter et intrikat forsøk på å være rett frem og kommers. Begge singlene gjorde det bra på listene, hvilket lovet godt for albumet - som stormet helt opp til 3. plass i England.

Plateomtale

Elvis Costello And The Attractions: “Punch The Clock” (F-beat) ****
August 1983

Tennene er liksom falt ut på Elvis, det er noe kraftløst over hans sedvanlige mistenksomhet og aggresjon, og man kan ikke bebreide ham. Med «Punch The Clock» går han til stemplingsuret med et uuttalt håp om anerkjennelse, men med en desto større visshet om fiasko. Han vil kommersialitet, han vil opp igjen dit «Oliver's Army» en gang trakk ham, men aner at tiden er løpt fra ham. Ennå lar han seg ikke knekke av skjebnens urettferdighet, ennå forsøker han kunststykket å balansere den iørefallende melodi mot en tekst som biter. Skjønt både han og kanskje særlig The Attractions viser tydelige tegn på slitasje.

Det er meget som har vært tungt å svelgje for vår Costello. Som motgangen etter den i fylla skjødesløse rasist-betente uttalelse i USA under «Armed Forces»-turneen (den om Ray Charles og James Brown, som ga ham en velfortjent en på tygga). Som den betydelige motgang etter country-albumet «Almost Blue». Men mest av alt var fiaskoen med det glitrende fine album «Imperial Bedroom» et hardt slag. Det er ikke godt å skape når man vet positivt at man er en av de beste i sitt slag, men at ingen vil ha en. Der står Elvis med «Punch The Clock». Der har du utgangspunktet.

LP’en er reflekterende. Ut av tekststrofene stiger der høyst (og det til Elvis å være uventet) personlige utløsninger: Den betydelige, men kommersielt sett høyst ubetydelige forfatter dukker opp både som sveket elsker og tyvaktig forteller. Elvis' ønske om å ta i bruk sitt egentlige navn for på den måten å få en ny sjanse, er her. Hans beklagelser over en kjeft han ikke kan styre. Og bak alt sammen ligger en grimet, forurettet maske — bitter som pokker, men ikke sterk nok eller selvsikker nok til lenger å kreve hevn.

Sånn umiddelbart er LP’en neppe overraskende, faktisk ganske typisk Costello. Jevnt over iørefallende låter, skjødesløs sang og forrykende ordspill så snedige at du knapt klarer å fordøye dem.

Arrangementene er «Imperial Bedroom»s rake motsetning, overhodet ikke forseggjorte, men nakne og konsise — med en blåser-rekke og et jentekor til stede for å sprite opp stemningen. Det er i det hele tatt mye «soul» og Motown her — i så måte er LP’en mest i slekt med «Get Happy!!», men uten dennes klaustrofobiske punch.

Det som slår en er hvor dårlig tekst og melodi er tilpasset hverandre. Elvis’ frapperende formuleringsevne, hans grenseløse sans for smarte ass-strofer — det breier seg utover LP’en så du formelig ser hvordan melodiene synker i kne. Det er for mange ord fordelt på for få takter, man får til stadighet denne skippertakfølelsen når Elvis raser mot strofens slutt i evig kamp mot de for korte melodilinjene; så må der slenges ut livbøyer.

Men ikke kan man benekte Elvis’ storhet som tekstforfatter, hans omgang med ord er til å ta pusten fra en. Ingen fortjener vel tittelen «Mikro-novellens mester» bedre enn ham. Prøv disse:

"But back in the bedroom/with her electric heater/l say «Are You cold?»/she says «No, but you are la-la-la-la-la-la» og: «To tell the truth our Mum ran off with someone else's father/Went for two weeks' holiday in Taramasalata/Daddy went out with the rubbish and he kept on walking/between Mum and the walls/God only knows who does the talking». Og den muligens selvbiografiske: «so I threw away the rose and held onto the thorn/ Crawling round with my crooner cufflinks and my calling card cologne/But the realisation of being replaced starts to tell tales across my face/Without a soul to talk to or a hair out of place».

Det er smart, rett på i replikken, tvetydig ordlek med en herlig besk undertone. Det er bare det at det blir for meget av det gode på denne LP'en. Elvis briljerer seg over i frasemakeriet, du gaper imponert, men etterpå får du problemer med å vikle det ut i en meningsfull grunnformulering; du aner simpelthen ikke hvor han vil hen utover oppvisningen. Nå kunne man akseptert dette, om melodiene satt klask i øret. Men det gjør de ikke. Jeg kan faktisk ikke huske å ha hørt Elvis så blek på dette området. Det er liksom ingen geometri i det, intet «sting», ingen melodi som løper uanfektet av sted. Det er strev her, slit.

Og resultatet er meg dessverre ganske likegyldig, og samtidig irriterende fordi Elvis ikke kan unngå å gi hver eneste låt et refreng eller tema som lirker seg inn i bevisstheten din, og blir der. Ja, selv et dumt refreng som det i «Love Went Mad» (kanskje særlig det) dukker opp, natt og dag, og PLAGER meg. Jeg vil ikke huske det, men det glemmer ikke meg. Slikt kjennetegner jo all gjennomført pop, men det betyr ikke at du behøver å like det. Og det tragiske er at Elvis ikke har melodier til matche hans uforskammet iørefallende refrengbiter.

Noen unntak er det. «Let Them All Talk» er klassisk soul i høyt tempo med feiende blåser-rekke oppang-refreng. «The Greatest Thing» tar i bruk det rastløse, hutrende riffet fra «Not Fade Away» etc. og sitter limt. «The World And His Wife» er ren oppvisning, perfekt tekst, sterk melodi og gigantisk levert av Elvis m/band her er trøkk, her er følelser i sving, blåsere i brottsjøer og en Elvis som endelig sliter båndet av stemmen og leker, freser og sjonglerer seg gjennom strofen «But it's a living/this is the life», stadig med en ny betoning, stadig med en ny smokk mot kjeften. Desperat soul! Og vi har genistreken «Pills And Soap», samme versjon som ble utgitt på single under pseudonymet The Imposter tidligere i år. Og «Shipbuilding», for lik Robert Wyatts hitversjon riktignok, en «torch»-ballade der trommeslageren bruker vispene og Elvis legger all sin sprukne stemmeprakt for dagen, og Chet Baker gir oss LP'ens vidunderligste øyeblikk gjennom sin trompetsolo.

Elvis holder på for lenge, det er min hovedinnsigelse mot «Shipbuilding». Både den og «Pills And Soap» er for øvrig atypisk for LP'en — de bryter både i arrangement og temavalg. Begge nakne, sparsomme, begge omhandlende Storbritannia i skyggen av Falkland-krisen. «Shipbuilding» er mest direkte, mest gripende i stemning slik den skildrer en grå havneby på spranget ut av arbeidsløshet og inn i krig, vanlige mennesker, fortvilete skjebner under en formørket himmel. Til å grine av skjønn i Elvis' overlevering.

Har jeg så noe mer på hjertet? Jo, jeg må få med at jeg synes det er på tide at Elvis og Attractions skiller lag. Det Elvis nå trenger, er nye musikalske omgivelser, mer profesjonell lyd om han higer etter pop, punch og bråk om han vil rock. The Attractions blir for lette, for klønete. På «Punch The Clock» gjør de bare det de kan en gang til, og det er ikke nok. Spesielt synes jeg Steve Nieves tangentbehandling er sjenerende, disse evinnelige, spisse glasstonene fra dette skakke, spinkle pianoet — det er samme klangen hele veien uansett. Nieve eier ikke øre for nyanser, hans ufølsomhet går meg på nervene, spesielt hans alltid like harde anslag. «Punch The Clock» lider ganske meget av Nieves fremferd fordi pianoet står veldig sentralt samtidig som Elvis nesten helt har kuttet ut gitaren som hovedinstrument — den kommer bare fram i «Mouth Almighty», og er velkommen! Mmmm vibrato, en doven, bølgende solo. Hvorfor ikke mer, Elvis?

Til slutt: LP'en går ned. Helt klart. Men den skuffer meg. Enda klarere. Og jeg begynner å bli redd for at Costello aldri skal klare å vinne den posisjon han fortjener — og som hans talent nå i flere år har krevet. Det er fortærende, både for ham og oss.

(Det Nye, 11. oktober 1983)

LP’n leverte enda en single, uansett hva jeg måtte mene. Og det med et hornløft av en annen verden.

Så var det endelig duket for å møte Elvis igjen. Denne gangen var jeg godt forberedt, og traff akkurat den riktige knappen da jeg nevnte Liverpool, fotballklubben. Reaksjonen var i overkant av hva jeg ventet. Han hadde sett ordentlig grinete ut da vi ga hverandre hånden i lobbyen på Ambassadeur. Men det magiske ordet, Liverpool, blåste regnværsskyene til Færder, og solen flommet i hjertene våre og Elvis SMILTE. Holdt ikke Liverpool Ipswich til 1-1 i går, kanskje, og satte ikke Kenny Dalglish inn sitt mål nr. 100 for klubben? Vi var skjønt enige, Liverpool kom til å vinne serien, gru ikke for det! Vi var helt sikre denne søndagsformiddagen i november. Om vi kunne finne et hyggelig sted å prate. Ikke nei i min munn. Journalistene som var satt opp med intervjuavtaler etter meg så ikke fult så glade ut da vi forsvant. Men det gjorde vi.

Nedover Camilla Colletts vei til et lite hotell med frokostsal. Og der gjorde jeg dette intervjuet.

Etterpå vandret vi tilbake til Ambassadeur og et ventende og svært utålmodige pressekorps. Nesten arm i arm. Som to gamle venner med all verdens tid. Livet var vidunderlig og vi hadde Liverpool. Da går man aldri alene.

Vi klarte liksom ikke å rive oss løs fra hverandre. Det likte de andre journalistene dårlig. En av dem tok mot til seg, og avbrøt Elvis midt i en lidenskapelige lovprising av Kenny Dalglish.

— Eh, unnskyld, men jeg har en avtale med deg, og det er gått langt over tiden og …

Elvis’ øyne ble sorte. Han snerret:

— Kan du ikke se at jeg er opptatt i en samtale med denne mannen!

Journalisten skvatt unna som truffet av en ladning hagl.

Vi bondet den formiddagen i Oslo. Men det gikk, som man skjønner, fort over. Drøyt fem år senere opplevde Elvis meg bare som en raring som absolutt skulle ha ham til å lese genseren sin. Sånn er livet.

Men vi vil alltid ha Camilla Colletts vei. I hvert fall vil jeg det.

Bare en vanlig fyr som elsker Liverpool

En samtale med Elvis Costello, Oslo 27. november 1983

***Publisert i Det Nye 31. januar 1984***
***Foto: Ole Kaland***

I 1983 kom Elvis’ store sjarmoffensiv. Også i Oslo, der han vandret gjennom vinterkulden på røde sko sammen med DET NYE . . .

En fortale

Elvis er i støtet. Men det har tatt tid. Han debuterte i 1977 med LP’en «My Aim Is True». I 1979 var han på nippet til å nå stjernehimmelen takket være LP’en «Armed Forces» og slageren «Oliver’s Army». Men så glapp det i fylla — midtveis i en til da suksessfull USA-turné. Elvis ble involvert i en heftig bar-krangel med bl.a. Stephen Stills og Bonnie Bramlett — to etter Elvis’ mening avdankede og fetere stjerner som sto i veien for den nye, unge, livskraftige rocken. Stup full som han var, ga Elvis seg til å overøse dem med sjofelheter. Han kalte Stills «steel nose» (myntet på hans angivelige kokain-misbruk) og spyttet på alt de to amerikanerne sto for. Også deres musikalske røtter. I vill, ubetenksom provokasjonsrus kalte han Ray Charles for en «blind, ignorant nigger» og James Brown en «jive ass». Da fløt begeret over — og i beste Woody Allen-stil fikk Elvis seg en omgang juling av sangerinnen Bonnie Bramlett. Neste dag stilte han med armen i bind og verdens verste bakrus mens avisene gasset seg i «den britiske popstjernens rasehat». Skandale.

Det hjalp ikke at han innkalte til pressekonferanse og ba offentlig om unnskyldning. I publikums øyne var Costello en rasehater. Han måtte begynne å bygge opp karrieren på nytt. To år senere gjorde han et hederlig, men ikke spesielt lurt trekk ved å spille inn country-LP’en «Almost Blue» som kun skaffet ham fiender i Nashville og for øvrig fratok ham en betydelig mengde fans.

Det ligger liksom en selvdestruktiv mekanisme i Elvis Costello, en merkelig uvilje mot å gjøre det forventede og en nesten pervers lyst til å gjøre det gale. Den imagen han bygde opp var heller ikke særlig lur: arrogant, utilnærmelig, stum & hatefull overfor journalister — en drittsekk blant drittsekker. Man får ikke publikums-tekke av slikt, og det store publikum lot seg ikke lokke til å bite gjennom . . . eksentriske overflaten. Dermed gikk de glipp av veldig mye fin musikk.

1983 ble et forvandlingens år for Elvis. Han jobbet iherdig med å tilintetgjøre sin destruktive image. For første gang ga han villig intervjuer. En ny og moden personlighet fremsto, engasjert og sårbar, oppriktig bekymret for samtid og medmennesker. Og for første gang gikk han inn i en dialog med sitt publikum (jfr. konserten i Chateau Neuf, Oslo). Og det er ved dette punkt i hans karriere at DET NYE får møte Elvis Costello . . .

***— Jeg er engstelig for sånne krampaktige forsøk på å fremstille meg selv som en helt normal fyr — mannen i gata. Men det er likevel det jeg er . . . (Foto: Ole Kaland)***

Stålgrå søndag formiddag i kalde, frosne Oslo. Døde gater utenfor søvnige Ambassador Hotel. Jeg venter. På Elvis Costello. Kvelden før trollbandt han et fullsatt Chateau Neuf. I de kommende dagene skal vi bli servert avisoverskrifter som «80-åras Elvis» og «bedre enn Dylan noen gang var». Jo, Elvis er i støtet. Og jeg venter anspent.

Der kommer han ruslende. I mørkeblå vinterfrakk og knallrøde sko. Øyenbrynene som ironiske tegn over hornbrillene. Øynene glimter bak glassene. Insektaktig. Han rekker fram den lille lubne hånden og legger den i min. Jeg trykker forsiktig. Vennlig er han. Stemmen hes og støtet, som en Tom Waits for tidlig om morgenen.

Vi stikker ut for å finne et spisested. Elvis vil ha frokost og kaffe. Han lysner når han ser hvordan jeg skutter meg for kulden.

— Ah, når ikke engang dere nordmenn klarer det, kan jeg fryse med god samvittighet. Jeg trodde jeg var en pyse!

Om å jukse med hit-listene

Jeg konfronterer ham med noe jeg leste i et engelsk tidsskrift: I England er det nå vanlig at plateselskapene forsøker å lure plater inn på listene ved å tilby forhandlere og publikum bonus-artikler for hvert solgte/kjøpte eksemplar (populært kalt «hype»). Costellos selskap F-Beat er blant «skurkene», i fjor tilbød de et gratis-eksemplar av LP’en «Get Happy!!!» til dem som kjøpte singlen «From Head To Toe». Men selv ikke et så sjenerøst tilbud resulterte i en slager for Elvis.

— Vi er jo nødt til å spille slik de andre spiller. Vil du ha en slager, må du finne på noe ekstra. Og jeg synes ærlig talt at det er bedre å gi bort musikk med musikk, enn å gi bort idiotiske ting som leggvamere! Vi satt dessuten på et altfor stort lager av «Get Happy!!!» — bedre å gi dem bort enn å hive dem!

— Var det bare derfor?

— Vel . . . «From Head To Toe» og «Get Happy!!!» står stilmessig godt sammen, de har noe med hverandre å gjøre.

Appelsinjuice i fotoapparatet

Serveringsdamen ankommer og vil ta imot bestilling.

— Jeg spiser ikke kjøtt, mumler Elvis og velger et rekesmørbrød.

— Hvorfor denne din plutselige vennlighet overfor journalister?

— Ulempen ved å holde seg borte, er at det blir bygd en image rundt deg som du ikke har kontroll over. Det nådde til slutt et punkt hvor jeg fant ut at det var på tide å snakke . . .

— Men du er vel ikke uskyldig i denne imagen? Du var ved full bevissthet da du i Chateau Neuf for noen år siden rev fotoapparatet fra en fotograf og helte appelsinjuice i det.

— Gjorde jeg det? sier Elvis litt betuttet.

Og han fortsetter defensivt:

— Men jeg kan forstå at enkelte artister beskytter seg mot fotografene. Ikke sant, her forsøker artistene å skape en helt egen stil og image, de nedlegger masse arbeid i klær, frisyrer, utforming av plateomslag — og så trenger en eller annen fremmed fotograf seg inn på dem og knipser dem i fullstendig feil omgivelser. Du har en annen type fotografer også, de som har sin idé om hvordan du skal fremstilles, og som ikke er interessert i hva du mener.

Han drar hånden gjennom håret.

— Eh . . . mange fotografer klager over at de bare får ta bilder under de første låtene på konserter. Jeg kan forstå dem. Men samtidig er det slik at du får de beste bildene i starten, da har ikke artisten begynt å svette ennå — du vet, et svetteglinsende ansikt er ikke noe heldig blitz-motiv. Dessuten er det ganske irriterende for artistene å ha den blitzingen i øynene hele konserten igjennom. Det går ut over konsentrasjonen. Jeg merket det særlig under de rolige låtene i går kveld, jeg forsøkte å skape en stemning, men alt ble overdøvet av fotografenes klikk! klikk!

Elvis smiler.

— Men jeg tror nok at både publikum og presse var mer fornøyd med meg denne gang. Jeg husker avisene etter en konsert jeg ga for noen år siden: Dere spilte for høyt, ikke kom tilbake! (Ler)

Danket ut av The Blues Band

Vi snakker litt fram og tilbake om turneen han er i gang med. Elvis virker relativt fornøyd, men nevner Göteborg som et skrekkens sted.

— De liker ikke musikk der, eller så har de en usedvanlig merkelig smak. Vi trekker aldri folk. Tenk deg den digre ishockeyhallen, Scandinavium; bare noen få hundre mennesker kjøpte billett . . . Vi ga en konsert der en gang og hadde The Blues Band som oppvarmere. Du vil ikke tro det, men da The Blues Band var ferdige, gikk 70% av publikum hjem!

Hvor autentisk er Kenny Rogers?

— Ødela den omdiskuterte country-LP’en «Almost Blue» (1981) for deg i USA?

— Nei, da den kom, var vi allerede på bånn. Men jeg vil forsvare albumet! Det er ikke en genuin country-plate, men det er absolutt en genuin plate . . . All musikk er sammensatt av utenforstående elementer, det er måten du blander det på som teller. 75% av country-musikken er sentimental svada, og hvor autentisk er egentlig Kenny Rogers?

Elvis snøfter.

— «Almost Blue» er mer autentisk enn 75% av den country-musikken som lages i USA i dag!

— Hva synes du om det George Jones gjør nå?

— Han lager ikke gode plater lenger fordi han har for dårlige låter. Dessuten tror jeg at all alkoholen har ødelagt hans evner som sanger.

Jeg setter pris på ærlig country som ikke er for stedfestet, musikk som like gjerne kunne være fra min by som fra Tennessee. Det skal nemlig være fullt mulig for en ikke-amerikaner å forbinde seg med country.

— Rock-fansen kjøpte ikke «Almost Blue» . . .

— Ikke country-fansen heller. Men jeg fikk jo en slager i «Good Year For The Roses», og det ga mange merkelige utslag. Jeg opplevde blant annet at middelaldrende husmødre henvendte seg til meg i supermarkedene.

Forloveren forfører bruden

— Sangen «Almost Blue» var ikke med på LP’en, den dukket i stedet opp på LP’en «Imperial Bedroom». Og sangen «Imperial Bedroom» var ikke med på LP’en «Imperial Bedroom», men dukket opp på baksiden av en single. En pussig fremgangsmåte?

— «Imperial Bedroom» hadde jeg nesten ferdig til LP’en, men jeg ville ikke inkludere den, folk har nemlig en tendens til å betrakte tittelkutt som nøkkelkutt. Det gir en distraherende effekt. «Imperial Bedroom» var bare et lite stykke sort humor, historien om forloveren som forfører bruden . . . Når det gjelder «Almost Blue», så ble den skrevet etter at LP’en hadde kommet ut, jeg syntes tittelen var så god at den fortjente en sang.

— Jeg tar det for gitt at du betrakter tekstene dine som viktige, men hvorfor ventet du helt til «Imperial Bedroom» før du valgte å trykke dem på innerposen? Og når du først gikk til det skrittet, hvorfor satte du dem fortløpende uten tegn, perioder — ja, selv uten å angi når neste sang begynte?

Elvis smiler fordekt.

— Det blir jo en del interessante setninger ut av det om du leser tekstene sånn fortløpende. Heh? Jeg syntes det var besnærende å gjøre det slik. Men det er mulig at jeg dropper å trykke tekstene for fremtiden, du skjønner, jeg blir helt nervøs ved tanken på at publikum kanskje vender opp-ned på ordene slik kritikerne gjør. Huff, det ville være uutholdelig!

Liverpool er mitt lag!

— Jeg hører du er fotball-fan, Liverpool for å være helt konkret?

Elvis slapper merkbart av, og lener seg samtidig engasjert fremover:

— Det kan jeg skrive under på! Liverpool er mitt lag, og jeg så dem i går ettermiddag mot Ipswich (tippekampen endte 1—1). Jeg er livredd når Liverpool spiller, Grobelaar (keeperen) gjør meg nervøs.

— Liverpool — henger det igjen fra da du bodde i byen?

— Familien kommer derfra. Egentlig skulle jeg holde med Everton, katolikkenes lag.

— Er du katolikk?

Et kjapt blikk treffer meg.

— Ja.

Pause.

— Far tok meg med på to kamper etter hverandre, først Everton og så Liverpool. Det var da jeg valgte mitt lag. Everton tapte 0—4, Liverpool vant 5—0. Det var et lett valg for en guttunge! Vet du, helt til jeg var 13 år gammel, var jeg mer opptatt av fotball enn musikk.

— Og hva synes du om alle disse andre britiske rock-stjernene som engasjerer seg i fotball?

— Rod Stewart er direkte latterlig. Skottland, Skottland! Jeg mener, fyren er ikke engang fra Skottland! Med Elton John er det noe annet, han er gjennomført — «he puts his money where his mouth is».

Et øyeblikks stillhet.

— Jeg har aldri lagt skjul på at jeg liker fotball, men samtidig er jeg engstelig for sånne krampaktige forsøk på å fremstille meg selv som en helt normal fyr, mannen i gata. Men det er likevel det jeg er; jeg går på puben, jeg blir deprimert når Liverpool taper . . .

Frank Sinatra

— Du uttalte i et intervju at du lekte med tanken på å gå tilbake til ditt egentlige navn: Declan Patrick MacManus?

— Jeg var nå liksom svakt ironisk da jeg sa det, men journalisten misforsto eller ignorerte det. Jeg kan i alle tilfelle avkrefte ryktene.

— Det sies også at du sendte låten «Almost Blue» til Frank Sinatra med ønske om at han skulle spille den inn. Fikk du noe svar?

— Tull det også. Jeg har aldri sendt noe til ham, herregud, hvordan skal man i det hele tatt komme i kontakt med Sinatra? Han er jo omgitt av digre gorillaer døgnet rundt — pluss hele det vanlige maskineriet. Men jeg innrømmer at jeg gjerne så ham spille inn en av mine låter.

— Synes du ikke det er frustrerende å lage så mye god musikk og få så mye god presse, og likevel ikke få noe gjennomslag salgsmessig?

— Jo, jeg synes kanskje det er litt . . . bittert. Spesielt tok jeg vel floppen med «Imperial Bedroom» tungt. Men samtidig må jeg si at det går fremover nå, «Punch The Clock» (den nye LP’en) har solgt bra, «Everyday I Write The Book» ble en slager i USA, det er liksom noe på gang . . .

— Men tar du ikke litt vel store sjanser ved å forandre så voldsomt på det musikalske uttrykket fra plate til plate?

— Mulig det, men jeg er ikke i stand til å gjøre det på noen annen måte.

— Men suksess er tydeligvis ikke uten bekymring for deg. Jeg tenker på forsøket på å «hype» «From Head To Toe» inn på listene, og ikke minst din voldsomme aktivitet på singlefronten i 1982.

— Det er klart jeg ønsker suksess. Det er litt av gamet. Men når det gjelder alle single-utgivelsene i 1982 . . .

Han flirer:

— . . . det endte jo med fiasko alt sammen. Så spør aldri meg om oppskriften til suksess! (Ler.)

— Hvilke av dine LP’er synes du er best?

— Hmmm, fire stykker. «This Year’s Model», «Get Happy!!!», «Imperial Bedroom» og «Punch The Clock». Høyest setter jeg nok «Get Happy!!!».

Med på Yoko Onos LP

— Du har aldri blitt fristet til å bruke en amerikansk producer, en virkelig garvet en?

— Jo, jeg har tenkt mye på det. Jeg medvirket på en Yoko Ono-LP som kommer snart, det vil si, Yoko er ikke med, det er en plate der kjente artister gjør sine versjoner av Yokos sanger. Og da ble jeg tent på Allen Toussaint. Dessverre var vi ikke helt enige — han delte for eksempel ikke mine ideer om stemmebruk og stemmens plass i miksen. Men hvis jeg kunne bruke Toussaint til rytmekompet, og en annen producer til stemmer og slikt, vel, da ville jeg slå til.

— Hvilken Yoko-låt fremfører du?

— «Walking On Thin Ice». De plukket den beste sangen til meg. Vet du, jeg har hatt samme problem med Yoko som alle andre, stemmen hennes, ikke sant? Men få av oss har forstått hvor fine låter hun egentlig lager. Det oppdaget jeg. For øvrig var det gripende å sitte der sammen med Yoko og høre tapen på den nye Lennon/Ono-LP’en «Milk And Honey». Og hvilke låter Lennon har med der!

— Si meg en ting, det oppstyret rundt krangelen med Stills og . . .

Elvis avbryter mens han flytter seg i stolen i ubehag:

— Jeg snakker aldri om det mer. Det får være tilstrekkelig at jeg ba om unnskyldning og forklarte meg utførlig i Rolling Stone. Folk må kunne se av det jeg har laget at de rasehat-beskyldningene ikke stemmer . . .

Jeg følger Elvis tilbake til hotellet. Vi prater om norsk vinter, slitsomt turnéliv, den berømmelige konserten med orkester og kor som han ga i Royal Albert Hall julen 1981. («Det var artig, men jeg gjør det ikke igjen. Vi har hele konserten på tape, men det foreligger ingen planer om å utgi det.») Og vi prater om den positive retningen hans karriere har tatt. Jeg har for lengst måttet revidere min oppfatning av mannen, han er åpen og likefrem — i hvert fall tilsynelatende — meget sympatisk og fullstendig fri for det journalist-hat man har hørt og lest så meget om. Elvis vandrer videre på sine røde sko, besluttsom og iherdig. Jeg tror han har staket ut en bedre kurs for seg selv. ■ ■ ■

1984

The Imposter vender tilbake med en forsmak på det kommende albumet. Her er det Reagan og atomfrykten som besynges med stor, illevarslende uro. Den gjorde det mye svakere ann “Pills And Soap” på hitlistene. Neste låt fra albumet, den bølgende, sjelfulle popflørten “I Wanna Be Loved” gjorde det straks bedre.

Plateomtaler

Goodbye

Elvis' aversjon mot greie melodier og knappe tekster fortsetter. Nå synes jeg at han har mer treffende bilder på «Goodbye Cruel World», tekstene flyter ikke altfor ofte ut i sær, privat ordlek. En klar forbedring fra «Punch The Clock». Elvis fremstår innimellom som en usedvanlig spennende forteller, hans skumle hotell-«novelle» «Room With No Number» er så tett og malerisk skildret at uhyggen blander seg med luktene & lydene & bildene og går deg rett i ryggraden som en uutholdelig livaktig thriller. De forsmedelige kjærlighets-nederlag med påfølgende løfte-seg-opp-etter-håret-desperasjon får også en ny dimensjon når Elvis er inspirert, noe han i høy grad er i «The Only Flame ln Town» og «Home Truth». Dessuten formulerer han en av de nydeligste, atmosfærisk mest fortettete angst-for-fremtiden-låter jeg har hørt i «hymnen» «Peace ln Our Time». Og han leker til tider ganske friskt med ord og vendinger, sper på med noen hint til Elvis Presley og Frank Sinatra og hva vet jeg — og oppnår i hvert fall å forlyste lytteren. Men oftere faller han ut i det utilgjengelige, de lange setningene, de søkte, ordrike bildene som sjelden gir seg selv eller har noe med hverandre å gjøre. Og du blir sittende igjen og snappe etter luft og enkelt-strofer som har et visst hold.

Den vonde erkjennelsen er at «Goodbye Cruel World» definitivt slår fast at Elvis Costello er blitt en mann som egner seg best til lesning. Å lese tekstene på innerposen er fascinerende. Men allerede mens man synker inn i Elvis' golde visjoner, melder tvilen seg. Kan denne langhalmen overføres til musikk? Spill platen, og svaret treffer deg pinefullt. Costello har mistet håndlaget eller han har bevisst avvæpnet seg selv. Rockens hemmelighet er ikke å skrive sterke tekster, men å formidle det du ønsker å si på en direkte og umiddelbart tilgjengelig måte. En gang i tiden mikset Elvis ABBA med hjerne uten synderlig anstrengelse (jfr. for eksempel «Oliver's Army»). I dag frembringer han musikk som gir lite eller ingenting i seg selv og som krever maksimal tålmodighet av lytteren. Han skriver melodier som ikke er melodier, men et virvar av usammenhengende ideer — fiffig sydd sammen av Steve Nieve hvis tangenter klirrer og triller og leker gjemsel og kiler og sjokkerer i et lydkammer som er svalt og «spooky».

Men selv om arrangementene både er detaljrike og oppfinnsomme, selv om lyden er god, så understrekes manglene mer enn de tilsløres. Det er noe tvungent, nesten desperat over låtene, som var man klar over at her ikke fantes melodisk hold. Enn si struktur. Ja, nettopp struktur! Nesten uten unntak gir låtene deg en følelse av stress og forvirring, du får ingenting å holde fast i, ideene sildrer deg gjennom fingrene som sand. På noen få unntak nær: «The Only Flame ln Town» — en strålende sjele-ballade med suveren utnyttelse av blåsere. «Inch By Inch», en slentrende, nattlig shuffle som delvis besnærer. «l Wanna Be Loved» — nok en sjeleballade med spennende kontrast mellom raskt trillende rytme og slepende sang. «Joe Porterhouse» . hm, JO, jeg tar den med. Og selvfølgelig «Peace ln Our Time». Ellers er LP'en en uryddig ordflom, tekst, tekst, tekst stokket tett i tett så strofene nesten sprenges og det som er av melodi tvinges blodfattig inn i hjørnet. Effekter. Finklær-arrangementer. Ja vel. Men låter så lite fengende at man bøyer hodet i taus desperasjon over Elvis Costellos fall.

(Det Nye, 9. oktober 1984)

Elvis Costello And The Attractions: “Ten Bloody Marys & Ten How’s Your Fathers” (Demon) *****
Juni 1984

En ganske bisarr samling låter (20 stykker!) som først så dagens lys som kassetten med samme navn i 1980 (og som LP i USA samme år med et litt annet låtutvalg – under navnet «Taking Liberties»). Det dreier seg hovedsakelig om single B-sider fra 1977–1980 (pluss noen A-sider).

Den eksperimentelle delen av Elvis. Det var på B-sidene han prøvet ut nye stilarter. Det var her han flippet ut. Det var her han var som ondest. Det var her han var mest hudløs. Det var her han gjorde sine største tabber med en nesten manisk glede. Og det var her hans sosiale engasjement antok temmelig krasse former.

LP’ens svakhet er at låtene ikke står spesielt godt til hverandre. Det dreier seg jo om en nevrotisk collage. Samtidig er LP’en et funn for dere som ikke fikk tak i singlene. Mine favoritter? Country-låtene «Radio Sweetheart» og «Stranger In The House». Pluss fenomenale «Big Tears», «Getting Mighty Crowded», «Peace, Love And Understanding», «Tiny Steps» og selvfølgelig det som for meg kanskje var 70-årenes beste single, «Watching The Detectives». Og her fremtrer den i ekte stereo. På den norske utgaven av LP’en «This Year’s Model» ble det gjort en feil, og låten fremsto i falsk stereo – pluss at den gikk for fort!

Ellers er jeg også glad i formørkete, kryptiske vignetter som «Hoover Factory» og «Black And White World». Og «Clowntime Is Over»! Og slik kan jeg fortsette.

(Det Nye, 31. juli 1984)

Og enda en single fra “Goodbye Cruel World”. 71. plass. Ikke akkurat en hit.

1985

Plateomtale

Elvis Costello:
The Man/The Best Of Elvis Costello (Telstar UK/Columbia USA) ★★★★★★
April 1985

Same, but not same. Innholdet på den britiske og amerikanske samleren er ikke identisk. Her omtales den britiske.

En ualminnelig velfundert og velkomponert samling Elvis-perler. Hentet fra hele hans karriere. Spredd litt vel om hverandre, kanskje. Mannens schizofrene spennvidde slår deg øyeblikkelig. Fra den bøyelige, kruttsterke detek-reggae «Watching The Detective» til svale, melankolske, jazzy «Shipbuilding». Fra den erogene ballade «Alison» til rykkende, medrivende «Clubland». Fra illsinte rhythm & blues-tokter i «(I don’t want to go to) Chelsea» til sprutende, Abba-liknende pop-klang i «Olivers Army». Fra rosa country & western-hulk i «Good Year For The Roses» til rå, sort soul-svette i «I Can’t Stand Up For Falling Down». Elvis Costello strekker seg etter alle stilarter, og makter å gi dem sitt eget, høyst personlige uttrykk. Kantet, hudløs og desperat — til det siste. Og denne LP’ens 18 kutt gjør det flaut å være nordmann. Hvorfor selger ikke denne giganten av en kunstner plater i Norge?

(Det Nye 1. oktober 1985)

Og ja, det ble single(r) av dette også. Og en morsom sak under dekknavn sammen med T. Bone Burnett.

1986

Herlig forsmak på neste LP:

Plateomtaler

Elvis Costello: “King Of America” (F-Beat) ****(*)
Februar 1986

Kongen av Amerika

Elvis Costello tar sitt eget navn igjen og blir Declan Patrick Aloysius MacManus. Skjønt ikke helt. For platen krediteres The Costello Show, og på innerposen kaller vår helt seg The Little Hands Of Concrete. Så hvem er han? LP’n gir «svar» i form av 15 forskjellige låter. Produsert og instrumentert på en for Costello ny måte. Blant annet kombinasjonen av akustisk gitar og orgel. Og trommer med visper. Slike ting. Det gir musikken smak av tre, støv og whisky. Mannen bak er T-Bone Burnett, pluss et beite krem-musikere fra USA (bare sporadisk dukker The Attractions opp).

Annen lyd. Nesten lekker og balansert lyd. Og veldig økonomisk arrangert. Samtidig går Costello stilmessig ned i spagaten. LP’n formelig bobler av forskjellige påvirkninger. Linjene går fra hans egen etablerte «sound» via folkemusikk slik han har lært den av The Pogues, til det amerikanske kontinent: rock’n’roll, rockabilly, blues og røffe omstreifer-viser. Det er et fascinerende brygg som vinner kvalitet etter gjentagne gjennomspillinger. Det er også en Costello i skarp form som tekstforfatter. Han fanger inn situasjoner og mennesker fra snedig forfriskende vinkler, og er et oppkomme av smartass-strofer. Men han har ikke kvittet seg helt med den svakhet som preger hans senere plater: for mange ord tvunget inn i låter som er altfor opptatt av å være smarte. Det glir ikke som det bør.

Costello mangler også vokal allsidighet, han blir for enstonig fra låt til låt, fra stilart til stilart. Det hudløse, innlevet personlige siver bare tidvis frem. Kanskje fordi sangene er mer egnet til resitering for lekne intellektuelle enn til skueplass for the blues. Det er jo ganske typisk at LP’ns mest vellykkede øyeblikk ikke er en Costello-original, men den gamle rhythm & blues-klassiker «Don’t Let Me Be Misunderstood» (udødeliggjort av The Animals i 1965). Intet annet sted på LP’n synger han så bra som her.

(Det Nye, 6. mai 1986)

Så kom det en mellom-single, en duett med Jimmy Cliff, venstrehånds til en middelmådig film.

Elvis Costello And The Attractions: “Blood & Chocolate” (Demon) *****
September 1986

Rått og nakent

Elvis Costello (denne gang alias Napoleon Dynamite) vender tilbake til de rå tårekanalene og spisse nervetrådene som velsignet eldre plater som This Year's Model og Trust. Den psykotiske Elvis. Med et arrogant forhold til pen lyd og delikate arrangementer. The Attractions gir ikke ved dørene, de spiller djevelsk spartansk – selv keyboards-siden holder skjemaet nå, fremfor å drodle rundt på sidene. Han kvitter seg altså med en ikke ubetydelig mengde amerikansk orientert ballast. Men skjønt Nick Lowe er tilbake som producer, har ikke tiden stått stille.

Blood & Chocolate er en meget sær og utilgjengelig LP. Få av låtene frembyr melodier av den umiddelbare sorten, og skjønt Elvis i f.eks. Tokyo Storm Warning høvler seg helt ned til rock'n'rollens grunnfjell, vrenger han det ut av fokus og inn i en støyende, stygg variant som gjør forbildene Memphis Tennessee/19th Nervous Breakdown/Mr. Soul/Subterranean Homesick Blues til de rene engle-ballader. Og entrer han de lyse, moody stemninger – noe han faktisk gjør ofte – lar han ikke sangen vare lenge før tekstens sjelekval anskueliggjøres med uventede primal-hyl (de verste og mest hudløse han har frembrakt på denne siden av 80-tallet) og skjærende gitar-dissonans; det gir meget bisarre effekter når stemningen og den musikalske innpakningen i utgangspunktet er så dempet som her.

Tekstlandskapet er gjennomført forgiftet. Enten det dreier seg om billige ferieturer som gasser seg i andre menneskers elendighet: verden sett fra en avfallsdynge, eller ren, pur, gul sjalusi: følelseslivet sett gjennom et kloakkrør. Her er i det hele tatt uhyrlige mengder "emosjonell fascisme," som Elvis selv engang kalte det.

Formidlet gjennom en sinnrik og utstudert ordflom, overstrødd med snedige ordspill. Det er ikke gjort i en håndvending å nå inn til kjernen av Costellos tekster. Men han varierer formen. I Want You (en av LP'ns og Elvis' definitive høydepunkter) er for eksempel sjalusi i nådeløs klartekst – med drapsmetaforer som gjør fortvilelsen direkte farlig.

Om jeg skal sammenligne Blood & Chocolate med noe, faller ikke valget nødvendigvis på tidligere Costello-plater, men heller på John Lennon/Plastic Ono Band. Og da snakker jeg ikke om ord, bilder eller vendinger, men om det rå og det nakne. Elvis gir oss primalskriket 16 år etter.

(Det Nye, 21. oktober 1986)

Og singlene ble:

1987

Et kraftfullt stykke alias-musikk fra mesteren selv:

Plateomtale

Elvis Costello: “Out Of Our Idiot” (Demon/NonStop) *****
November 1987

Årets rareste CD? Coveret er bare stygt, og stasen er ikke kreditert Costello, men «Various artists» (i virkeligheten Costello skjult bak en haug pseudonymer). Tidenes minst kommersielle innpakning?

«Out Of Our Idiot» (for en tittel!) er en samling B-sider og kuriositeter fra 1979—87 — inkludert blant annet «The People's Limousine» (kreditert The Coward Brothers), Costellos herlige duett med T-Bone Burnett fra 1985, og «A Town Called Big Nothing (Really Big Nothing)», en sugende skummel sak fra 1987.

Når man tenker på at dette er stoff Elvis skjuler på baksiden av singler — eller i skuffen sin, blir en nesten skremt. Så høy er kvaliteten på stoffet at «Out Of Our Idiot» står fjellstøtt side om side med Costellos regulære utgivelser.

(Det Nye, 23. desember 1987)

1989

Og da er vi endelig kommet dit denne lange antologien om Elvis Costello startet, på Grand i mars 1989, da Elvis var klar med ny plate etter en langpause, og det for selveste Warner Bros. Første plate ut, “Veronica”, en skøyeraktig sak som han laget sammen med Paul McCartney. “Baby Plays Around” fulgte i mai. Omtalen av “Spike”-albumet finner du hvis du scroller hele veien opp til start.

Det ble anmeldt noen Costello-plater til, først i Det Nye, månedsmagasinet, så i Vi Menn. Vi kan jo ta dem med siden vi er i gang.

Elvis Costello & The Attractions: “Girls Girls Girls” (Demon)
Oktober 1989

Anmeldte jeg vel aldri. En glimrende pakke, særlig på CD, som leverer 47 låter, håndplukket av Elvis fra hans egen back-katalog.

1991

Plateomtale

ELVIS I FULL BLOMST

Han er besk, han er bitter, han er irritabel, han kan stå der kalvbent, som et frådende insekt, med gitaren på tvers. Men han kan også lene seg fortrolig over bordet og ta en kvinnes hånd mens stearinlyset blafrer … og synge, mjukere enn Crosby.

Han er manisk opptatt av den største motstands vei når han skriver melodier, iblant raser de hit og dit som en løpsk kvegflokk. Men han har også Cole Porter-tradisjonen i blodet, og kan skrive vakrere ballader enn Mozart.

Hjerteslag kan være mer øredøvende enn kanontorden. Der har du "Mighty Like A Rose". Den beste Costello-platen på mange, mange år. Variert, rik, full av overraskelser — og ved et par anledninger ikke bare skriver han sammen med Paul McCartney, men han låter til og med som ham.

Singlene:

Elvis Costello & Richard Harvey: “Original Music From The Channel Four Series: G.B.H.” (Demon)
Juli 1991

Ikke alt for interessant soundtrack. Jeg anmeldte det aldri.

1993

Plateomtaler

En annerledes plate basert på en helt annerledes historie, nemlig den om en italiensk professor som kom over en rekke brev adressert til Juliet (fra Romeo & Julie). Han begynte å besvare dem. Underlige brevvekslinger oppstod. I samarbeid med en strykerkvartett har Elvis Costello laget sine versjoner av disse brevene. Det beste jeg kan si er at det er et spennende prosjekt for et ganske smalt publikum. Vakkert på den krevende måten.

Elvis Costello: “Live At The El Mocambo” (Rykodisc)
Oktober 1993

Uoffisiell live-utgivelse fra 1978 som var ganske lett å få tak i den gang. Men sin offisielle utgivelse fikk ikke dette legendariske albumet før i 1993. Det skrangler bra her.

1994

Plateomtale

Costello er tilbake med sitt gamle band, The Attractions og Nick Lowe. Det gjør «Brutal Youth» til et umiddelbart déjå vu. Lyden av kompakt, rasende, flappende rock’n’roll ute av kontroll – skutt i filler av Elvis’ beske, andpustne ordflom.

Du tenker «This Year’s Model», og smiler. På sitt beste er det nesten så bra. Andre steder er referansen «Trust», og fortsatt bra. Og når tempoet skrus helt ned, til Alisons verden («Rocking Horse Road»), eller enda mer – til Cole Porter møter Bacharach –, fornemmer du at Elvis liker seg minst like godt der.

«Brutal Youth» er rene oppslagsverket i tidlig Costello. Men modnet, kontrollert og kalkulert og dessverre preget av hans nåtidige problemer med å begrense ordene og hans motvilje mot altfor iørefallende melodier. Likevel, klart hans sterkest LP siden «Blood And Chocolate».

(Vi Menn, 16. mai 1994)

Singlene:

Elvis Costello: “The Very Best Of Elvis Costello And The Attractions” (Demon)
November 1994

Av de mindre interessante samlerne. Den samme turen, 1977-1986, en gang til.

Og Warner Bros benyttet sjansen og sendte en artig EP ut til jul.

— Er selfangere monstre?

En samtale med Elvis Costello i Oslo, mars 1989

Anmeldelsen

Elvis Costello: “Spike” (Warner Bros) ***(*)

1977

Anmeldelse

Elvis Costello: “My Aim Is True” (Stiff)August 1977

1978

Anmeldelse

Elvis Costello & The Attractions: “This Year’s Model” (Smash) April 1978

Elvis Costello: isklumpen fra England

Bruddstykker fra en samtale med Elvis Costello i Oslo juli 1978

Da jeg ville bli som Elvis

1979

Plateomtale

Elvis Costello And The Attractions: “Armed Forces” (Columbia/Radar)Januar 1979

John Cooper Clark - poeten som ble punk-idol

En samtale med poeten på Valentes i Kirkeveien i august 1979, mens Costello fortsatt spilte på Chateau Neuf

1980

Plateomtale

Elvis Costello And The Attractions: “Get Happy!!” (Smash) ******Februar 1980

Plateomtale

Elvis Costello: “10 Bloody Marys & 10 How’s Your Fathers (F-Beat) (kassett!) & “Taking Liberties” (Columbia) *****November 1980

1981

Plateomtale

Elvis Costello: “Trust” (F-Beat) ******Januar 1981

Plateomtale

Elvis Costello And The Attractions: “Almost Blue” (F-Beat) *****Oktober 1981

1982

Plateomtale

Elvis Costello And The Attractions: “Imperial Bedroom” (F-Beat) ******Juli 1982

Elvis er mesteren

1983

Plateomtale

Elvis Costello And The Attractions: “Punch The Clock” (F-beat) ****August 1983

Bare en vanlig fyr som elsker Liverpool

En samtale med Elvis Costello, Oslo 27. november 1983

En fortale

1984

Plateomtaler

Elvis Costello And The Attractions: “Goodbye Cruel World” (F-beat) ***Juni 1984

Goodbye

Elvis Costello And The Attractions: “Ten Bloody Marys & Ten How’s Your Fathers” (Demon) *****Juni 1984

1985

Plateomtale

Elvis Costello: The Man/The Best Of Elvis Costello (Telstar UK/Columbia USA) ★★★★★★ April 1985

1986

Plateomtaler

Elvis Costello: “King Of America” (F-Beat) ****(*)Februar 1986

Kongen av Amerika

Elvis Costello And The Attractions: “Blood & Chocolate” (Demon) *****September 1986

Rått og nakent

1987

Plateomtale

Elvis Costello: “Out Of Our Idiot” (Demon/NonStop) *****November 1987

1989

Elvis Costello & The Attractions: “Girls Girls Girls” (Demon)Oktober 1989

1991

Plateomtale

Elvis Costello: “Mighty Like A Rose” (WEA) ******Mai 1991

ELVIS I FULL BLOMST

Elvis Costello & Richard Harvey: “Original Music From The Channel Four Series: G.B.H.” (Demon)Juli 1991

1993

Plateomtaler

ELVIS COSTELLO & THE BRODSKY QUARTET – THE JULIET LETTERS (WEA) ★★★Januar 1993

Elvis Costello: “Live At The El Mocambo” (Rykodisc)Oktober 1993

1994

Plateomtale

Elvis Costello: “Brutal Youth” (WEA) ★★★★Mars 1994

Elvis Costello: “The Very Best Of Elvis Costello And The Attractions” (Demon)November 1994

Unnfangelsen

Supertramp og veien til orientekspressen

YANFRIIS.NO

Elvis Costello: “My Aim Is True” (Stiff)
August 1977

Elvis Costello & The Attractions: “This Year’s Model” (Smash)
April 1978

Elvis Costello:
isklumpen fra England

Elvis Costello And The Attractions: “Armed Forces” (Columbia/Radar)
Januar 1979

John Cooper Clark -
poeten som ble punk-idol

En samtale med poeten på Valentes i Kirkeveien i august 1979,
mens Costello fortsatt spilte på Chateau Neuf

Elvis Costello And The Attractions: “Get Happy!!” (Smash) ******
Februar 1980

Elvis Costello: “10 Bloody Marys & 10 How’s Your Fathers (F-Beat) (kassett!) & “Taking Liberties” (Columbia) *****
November 1980

Elvis Costello: “Trust” (F-Beat) ******
Januar 1981

Elvis Costello And The Attractions: “Almost Blue” (F-Beat) *****
Oktober 1981

Elvis Costello And The Attractions: “Imperial Bedroom” (F-Beat) ******
Juli 1982

Elvis Costello And The Attractions: “Punch The Clock” (F-beat) ****
August 1983

Elvis Costello And The Attractions: “Goodbye Cruel World” (F-beat) ***
Juni 1984

Elvis Costello And The Attractions: “Ten Bloody Marys & Ten How’s Your Fathers” (Demon) *****
Juni 1984

Elvis Costello:
The Man/The Best Of Elvis Costello (Telstar UK/Columbia USA) ★★★★★★
April 1985

Elvis Costello: “King Of America” (F-Beat) ****(*)
Februar 1986

Elvis Costello And The Attractions: “Blood & Chocolate” (Demon) *****
September 1986

Elvis Costello: “Out Of Our Idiot” (Demon/NonStop) *****
November 1987

Elvis Costello & The Attractions: “Girls Girls Girls” (Demon)
Oktober 1989

Elvis Costello: “Mighty Like A Rose” (WEA) ******
Mai 1991

Elvis Costello & Richard Harvey: “Original Music From The Channel Four Series: G.B.H.” (Demon)
Juli 1991

ELVIS COSTELLO & THE BRODSKY QUARTET – THE JULIET LETTERS (WEA) ★★★
Januar 1993

Elvis Costello: “Live At The El Mocambo” (Rykodisc)
Oktober 1993

Elvis Costello: “Brutal Youth” (WEA) ★★★★
Mars 1994

Elvis Costello: “The Very Best Of Elvis Costello And The Attractions” (Demon)
November 1994