Supertramp og veien til orientekspressen
Tre møter og noen plater - og fra krig til fred 1974-1986
Skuling gjelds. Rick hadde tross alt uttrykt meget tydelig at han ikke ville se de to norske journalistene for sine øyne igjen. Ever. Og her kom vi, Tor og jeg, et snaut år senere, like blide. Dougie holdt pusten. Så smilte Rick og sa: “You two were right. I was too pretentious.” Og så fikk vi et intervju likevel, i København i mars 1986. Men la oss ta Orientekspressen fra begynnelsen. Vi skrur klokkene tilbake til 4. mai 1985. Kvelden da Bobbysocks vant Melodi Grand Prix.
1985 - Fyllikene på Orientekspressen
(legendarisk)
5. mai 1985. Orientekspressen ruller, og vi er i gang. Erling (31) til høyre. Stormester Milde (32) snikende inn i bakgrunnen, og en sjuskete slipsknute (32) til venstre (jeg har aldri kunnet noe annet enn den).
Paris har aldri vært min by. Bortsett fra 4. og 5. mai 1985. Jeg mener, du krangler ikke med Paris som ramme når det starter med at du intervjuer Bill Wyman (48), forflytter deg sammen med Tor til Lars Keilhaus hotellrom og ser Bobbysocks vinne finalen i Melodi Grand Prix, direktesendt fra Göteborg. Og går inn i neste dag, lett fyllesyk, men opprømt og klar for togreise med Supertramp på Orientekspressen. Enda mer opprømt da den norske kontigenten som allerede talte Erling (fra PolyGram), Lars Keilhau (31) (fra Filmjournalen) og meg, fikk inn en superforsterkning i Tor Milde (“50 mags and papers”) som forhandlet seg inn på laget med Erlings hjelp, og overtok billetten til sjefen for plateselskapet A&Ms London-kontor. Det kaller jeg wildcard! Erling skulle snart får angre.
Men altså, Bobbysocks. Jeg har aldri vært fan av Melodi Grand Prix, og antagelig er også 1985-finalen den siste jeg har sett i sin helhet. Men akkurat den kvelden var det gøy. Og det ble hoiet og skålt til glede for Keilhaus legendariske polaroidkamera.
4. mai i Paris. Først Bill Wyman, så polaroid-Grand Prix på Keilhaus hotellrom. Bilde av Tor og meg er tatt akkurat da Bobbysocks’ seier var et faktum. Bildet av Lars er en rekonstruksjon ti minutter etter. Tredje forsøk, faktisk, da motivet hadde en tendens til å overspille sin begeistring. Blir trist når jeg ser bildene i dag. Både Tor og Lars har reist over elven. Varme tanker, gode minner.
Så ja, hvor var jeg dagen etter at Bobbysocks vant Melodi Grand Prix (og Tor og jeg oppfant en ny variant av ølbrølet "Skål!", nemlig «Hanne Krogh!»)? På Orientekspressen, selvfølgelig.
Ved ombordstigning var jeg kledd i en gul bomullsdress med matchende frakk (som skulle få kjørte seg i Montreux de neste årene), skaffet og fikset av Lisbeth på CBS, som alltid var og er skikkelig snill. Jeg hadde altså glede av at min venn Tor kom med på wildcard, noe plateselskapet A&M (det var dem som ga ham plassen) skulle angre sårt og bittert på etter endt hurratur. For hurratur ble det.
Noe til kar-mannen går ombord. Veldig 80-tall. Men han har aldri vært så velkledd - hverken før eller siden. Det eneste som overlevde av dette Matinique-settet var frakken, den ble siden en fast del av bar-uniformen når Tor og jeg var ute og reiste. Hans frakk var grå. Min Nagel-gul.
Anledningen var lansering av Supertramps kommende LP, "Brother Where You Bound", deres første etter at Rodger Hogdson forlot dem, og derfor veldig viktig å få god presse på. Ergo booket de Orienteekspressen (som ikke hadde noe med albumet å gjøre, så ikke spør), fylte den med representanter for verdenspressen og la i vei mot Venezia, hvor vi alle skulle innlosjeres for å se gruppens banebrytende - eller i hvert fall pretensiøse - (og veldig lange) promofilm, spesiallaget for albumet.
Reisen forløp stort sett i barvognen. I hvert fall for Tors og mitt vedkommende. En viss nordmann, la oss kalle ham Keilhau, i matrosdress (og eple til læreren), var meget oppbragt da vi ble sittende og skåle i sparkling Beck's, mens resten av følget lydig kjedet seg i restaurantvognen der albumet ble forsøkt avspilt i bruddstykker på ti og femten sekunder mens spenningsfallet forårsaket serier av ultrakorte, men merkbare strømbrudd. Kort sagt: Prosjekt platespilling måtte avlyses.
Mørkets hjerte: Snapshots fra reisen til mørkets hjerte. Solbriller obligatorisk etter 22.00. Tor trimmer formen. John Helliwell og Rick Davis (ryggen til ved pianoet) gir en spontan-konsert i barvognen. Den preller av på det norske følget som brøler taktfast: “Hanne Krogh! Hanne Krogh!”.
Tor og jeg presterte på vår side å tømme Orientekspressen for Beck's, noe markedssjefen ulykkelig beklaget og forsøkte å bøte på ved å tilby gul champagne. Det kom selvfølgelig ikke på tale.
Tidligere på dagen gikk den fryktede norske duoen (i Montreux senere kjent som "The Gunners from High Noon") av i Innsbruck. I den tro at man skulle ta en langvarig stopp i olympiabyen, i hvert fall nok til at man nådde å kjøpe en six-pack med østerriksk øl.
Det nådde vi også, men helt tilfeldig, for toget hadde slett ikke tenkt å vente på oss. Det var allerede vinket klart, og plutselig gikk det opp for oss at det kunne være lurt å løpe.
Supertramp virket grinete. Vi hadde allerede fornærmet manageren deres ved å avslå intervju med Rick Davies da vi måtte av i Innsbruck og handle øl Å be den svært selvhøytidelig Davies å vente, særlig på en dyr togreise som samme Davies - med A&M i ryggen - hadde spandert på oss, det blir i enkelte kulturer regnet som særlig krenkende.
Nå var de øltørste nordmennene i usedvanlig godt humør og lot seg ikke affisere av gryntemorkne pianister. Vi aksepterte straffeintervjuet med Siebenberg, “the Indian in the group” - eller i hvert fall amerikaneren -, med klok ro og jovial munterhet. Var det noen sak. Dessuten likte samme Siebenberg surfmusikk, og ville i aller høyeste grad snakke om Dick Dale. Det skulle nok en viss nordmann, la oss kalle ham Keilhau, gjerne ha visst - da han for mange herrens år siden, lenge før han begynte å bære med seg REO Speedwagon-uroer i papp på T-banen fra Økern, hadde oppdaget denne begrensede, men skrallende musikkformen og til og med plaget sin bestemor med den.
Tor feirer sitt wildcard sammen med Erling. Sistnevnte skal snart angre på at han ryddet plass til Tor på denne reisen. I midten ser man fort at klesdesign i 1985 ikke når helt opp, i hvert fall hvis de buksene skal være moderne. Lars, her i sin vante matrosdress, er meget oppbragt over sine to norske kolleger som bare bælmer øl og nekter å høre på den nye Supertramp-platen.
Jeg husker en ubetalelig popquiz som Tor og jeg arrangerte i barvognen som nå begynte å bli ganske full av forventningsfulle musikkjournalister fra hele verden - noen - særlig en fra Canada og en fra Australia - gjorde endog notater (disse dannet grunnlag for reportasjene i deres respektive aviser i hjemlandet). Vi var blitt Orientekspressens gøyale bråkmakere, det var om å gjøre å få med seg alt de to ugagnskråkene fant på da det gikk rykter om at Rick Davies så ut som TV-produsenten i "A Hard Day's Night", og var hårsbredder fra apoplektisk sammenbrudd eller i hvert fall en time på terapidivanen.
Vår quiz var enkel, uhøytidelig og gjennomført uetterrettelig. Men den hadde også fordelen at svaret på hvert eneste spørsmål (bortsett fra ett) var "Yardbirds". Det forhindret ikke at en røslig amerikaner som slet med å komme ut av forrige latteranfall når det neste begynte, men som fryktelig gjerne ville være med, endelig tok sats og presterte å svare feil! Hva var det med "Yardbirds" som var så vanskelig å forstå? Amerikanere, altså.
Quizen startet som vanlig med "Hvilket band sørget Yoko Ono for at ble oppløst?". Det for mange overraskende svaret her var altså "Yardbirds". Det var også "Yardbirds" som ikke hadde hatt en hit med "Hey Jude". Det eneste spørsmålet hvor svaret ikke var "Yardbirds": "Hvem bombet Pearl Harbor?". Korrekt svar: "Yoko Ono". Det er jo noe alle vet.
På det tidspunktet var amerikaneren redusert til en skjelvende latterblob oversprøytet med innholdet av fisketallerkenen som vognkelneren nettopp glapp da Orientekspressen ble utsatt for nok et lumskt spenningsfall med tilhørende brå fartskorreksjon.
Tor forkledd som Kampen Janitsjar i vente på nye forsyninger med Beck’s. I midten badekottet hvor Milde så Keilhau nesten naken. Til høyre Erling mens han fortsatt trodde at alt var under kontroll.
Vel fremme i Venezia, trakk Tor og jeg mot baren på hotellet. Ganske trette nå, men fortsatt krefter igjen. Det ble annonsert videofilm på en kino i nærheten. Det var satt opp buss. Vi bestilte marguerita og hadde egentlig ikke tenkt oss noen steder, og i hvert fall ikke på kino. Men da kom Dougie Thomson bort til oss. Han hadde det triste ansiktet sitt på. Hei gutter, sa han stille, kan dere ikke være så snille og bli med og se den videoen. Det tar bare 20 minutter.
Siden du spør så pent, sa vi.
Dougie var en hyggelig fyr. Riktignok hadde jeg fornærmet ham i togbaren. Han satt rett overfor meg og pratet med den unge damen fra A&M i Sverige. Jeg ble oppmerksom på ham, og lurte på hvem han var for en?
- Eh, I’m with the band, sa Dougie.
- Ah, sa jeg. Roadie?
- No, I play bass.
Jeg så vantro på den korpulente mannen med det ganske korte håret. Så gikk det lys opp for meg.
- Ah, du er ny!
Nå så han ordentlig trist ut.
- Nei, jeg har vært med i bandet helt siden starten. Kanskje jeg har lagt på meg litt, foreslo han tappert.
- Neiiida, sa jeg fort, nå kjenner jeg deg igjen. John, ikke sant.
- John er saksofonisten, svarte han mutt. – Jeg heter Dougie.
Så hilste vi i hånden. Det var ingen god start på vårt korte (skulle det vise seg) vennskap. Han kom snart nok til å angre på at han hentet oss til filmfremvisning.
Da bussen stoppet, var Tor og jeg først ut. Tor lyste opp.
- Svingdør!
Og ikke før var vi inne, så utførte han det legendariske svingdørtrikset, altså full fart på svingdøren ved å dra til dørbladene med alt man har av kroppstyngde - og der var Tor godt utstyrt - til døren roterer så hurtig at dørbladene fremstår som tåke.
Da Rick Davies egentlig skulle filmes mens han ærverdig entret bygningen hvor hans kunstneriske promofilm skulle vises for verdenspressen, kan man forstå mannens iltre utbrudd foran kameracrewet, og også at en forfjamset A&M-ansatt måtte ofre seg ved å foreta et dødelig sidesprang inn i rotasjonskvernen.
Et drønn. Et smerteskrik. Situasjonen løst, og Davies kunne omsider gjør sin entré, ansiktsfarve som en kokt hummer.
Smart å gi meg det passet.
I sin innledningstale kastet han et mitraljøseblikk mot den norske duoen på siste rad, og utbrøt med harme og patos: To the Norwegians in the last row I will only say: This is not a comedy!
Point taken? Vi lo så vi skrek. Så slo de lyset av, og verdens mest pretensiøse og dødelig kjedelige 20 minutter kunne begynne.
Hos plateselskapet i Norge tikket en faks inn fra London noen dager senere. Den ga beskjed om at Rick Davies aldri ville se herrene Friis og Milde for sine øyne igjen. ALDRI! Det slapp han helt til 17. mars 1986. Da var Supertramp i København. Og det var sannelig vi også.
Aldri varer som kjent ikke så veldig lenge.
Reportasjene i Det Nye
Av hensyn til de voksne damene i sjette etasje, valgte jeg å moderere rapporten fra Supertramp-seansen i Det Nye. Jeg ga også noen av de sentralt medvirkende andre navn. Tor ble Mr. Kreosot, etter Monty Python-figuren, (og figurerer også som Nisses kupé-kamerat Svante).Og Keilhau ble Nisse. Det siste provoserte Keilhau umåtelig, da han slett ikke hadde noe i mot å fremstå med eget navn som viktigper i matrosdress. Keilhau var godt ustryrt med selvironi, så det angret jeg på. Men da jeg ba om tilgivelse svarte han bare med et Pøh! Ikke uventet.
Vel her følger Supertramp-intervjuet først og deretter en dempet Orientekspress-fortelling med 12 års grense. Legg merke til at jeg i Det Nye skrev at vi skulle intervjue Siebenberg, men ba ham vente mens vi gikk ut for å kjøpe øl. Det stemmer ikke helt, men jeg var redd for at damene i Norsk Ukeblad skulle klage på at jeg fornærmet både bandets leder og manager, det så bedre ut hvis vi snubbet trommeslageren. Tenkte jeg.
Sannheten var at vi avslo Rick Davis med begrunnelsen at vi måtte kjøpe øl i Insbruck. Det fikk manageren til å gå i luften. Derfor tildelte han da Rick Davis til Keilhau som hevn, hvilket utløste skadefryd i matrosdress-mannen. Vi ble avspist med en skarve trommeslager. I Det Nye skrev jeg at toget ventet på oss. Det stemte ikke. Orientekspressen venter aldri, og var begynt å røre på seg da vi løp gjennom stasjonsområdet som piskete bikkjer og koduktøren viftet med det grønne flagget og den svenske representanten fra A&M skrek “Skynda på! Skynda på!” gjennom det åpne vinduet mens hun hamret i vognsiden.
Vi var svette. Og Milde lo ukontrollert i ti minutter. Så bar det til trommeslageren for å snakke om surf-musikk. Da Keilhau hørte om det, ble han misunnelig. Surf-musikk var hans store lidenskap.
Gjenfødelse i luksus
En samtale med Bob C. Benberg alias Bob Siebenberg, Orientekspressen 6. mai 1985
Publisert i Det Nye 2. juli 1985. (Farvefotos: Yan Friis)
Men Supertramp var ikke døde! Og de dro med seg hele Europas pressekorps på Orient-ekspressen for å bevise det. DET NYE var med. Vi slo av en prat med trommeslageren Bob C. Benberg, og fikk et godt innblikk i gruppas vekst, fall ... og gjenfødelse.
Det var noe skjebnesvangert over Supertramps valg av tittel på LP’en «Famous Last Words» (1982). Alle visste at gruppa slet med interne problemer, og her kom bandets avskjed, trodde man. Og det gikk som man ventet: Rodger Hodgson - for mange Supertramp himself - forlot skuta og gikk solo. Riktignok ble det opplyst at resten av bandet ville fortsette, men ingen tok dem alvorlig. Supertramp uten Hodgson, uten den lyse stemmen og de lette, kommersielle melodiene?
Og så finner man seg selv på Orientekspressen, hamrende langs skinneskjøtene som binder Paris sammen med Venezia, i jernbanevogner hvis interiør holder alt en Agatha Christie-roman lover, med kelnere som klokken fem om morgenen på dårlig engelsk forsøker å forklare beduggede nordmenn at baren er stengt og kassa oppgjort med følgende bevingete ord: The case is closed.
Et stykke forut ligger fem blad Supertramp og snorker. Om noen timer skal katta ut av sekken. Bandet alle hadde oppgitt vil møte pressen for definitivt å slå fast at Supertramp lever. Og det med et slående argument, et stykke vinyl som bærer navnet «Brother Where You Bound». En av tidenes mest originale og eksklusive pressekonferanser/platelanseringer er i gang. Og DET NYE er med.
Møtet med den legendariske Orientekspressen vil bli behørig presentert med egen artikkel om noen uker. Akkurat nå nøyer vi oss med å gjengi DET NYEs møte med Supertramps trommeslager, amerikaneren Bob C. Benberg. En solbrunet kar.
— Jeg spiller tennis med de andre i bandet to ganger i uken. Dessuten holder jeg til i Los Angeles, og der er min yndlingsbeskjeftigelse surfing. Jeg bor i The Valley, men har en campingbil som jeg gjerne parkerer «on the beach».
Aha. California. Surfing. The case is closed!
— Jada, jeg vokste opp i California og fikk surf-musikken inn med morsmelken. Mine første band var surf-band inspirert av Dick Dale.
Ikke Beach Boys?
— Beach Boys kommersialiserte musikken. Surf-musikk var egentlig instrumental-musikk.
Det var gøy så lenge det varte, selv om Bob aldri opplevde noen slagere.
— Men så kom The Beatles og «ødela» alt sammen.
Da Bob flyttet til England i 1971 hadde han allerede lenge vært influert av den mer progressive engelske rocken.
— I California gikk det i musikk av typen Jethro Tull. Mange av de lokale bandene var mye bedre enn sine britiske forbilder. Du skulle hørt hva som foregikk på klubben The Whisky A Go-Go!
Han traff Richard Davies og Rodger Hodgson midt i Supertramps mørkeste periode. De hadde måttet avbryte en Norges-turné i all hast, utstyret sto igjen på Vestlandet beslaglagt av arge kreditorer. Duoen forsøkte å lure Bob med i Supertramp.
— Jeg var veldig skeptisk. Jeg mener — bandet jeg spilte i akkurat da, Bees Make Honey, virket mye mer lovende.
Likevel klarte Richard og Rodger å overtale ham. Vi skal lage én LP til, gi oss sjansen!
— De oppsøkte meg til stadighet. Hadde kofferten full av opptak som de ville ha meg til å høre. Og jeg måtte innrømme at det låt lovende. Bees Make Honey var tross alt ikke helt i min stil, de endte som backinggruppe for Frankie Miller - mens mine favoritter var Procol Harum og Traffic. Supertramp var i den gaten, så jeg sa OK, la oss prøve.
Prøven resulterte i «Crime Of The Century», Supertramps store gjennombrudd i 1974. Platen ble lansert med brask og bram, og pressen tente umiddelbart. Likevel:
— Plateselskapet hadde ikke særlig tro på oss. Vi avtalte et møte med dem for å diskutere mulighetene for å lage en oppfølger til «Crime Of The Century». De trodde vi kom for å bli løst fra kontrakten, og var innstilt på å slippe oss. Men OK, de ga oss et løfte om en plate til.
— Grunnen til at alle likte «Crime Of The Century» var — tror jeg — selve «sounden» på platen. Den var flott, herlig lyd, alt det der.
Både her og på senere plater bruker dere samme oppskrift på omtrent alle låtene: Forsiktig piano-intro før låten gradvis svulmer mot en dramatisk utgang.
— Vi tenkte ikke over det da vi gjorde det, men oppdaget det etterpå. Jeg vet ikke, på en måte ble oppbygningen vårt varemerke.
Fem år senere, og dere nådde et klimaks i deres karriere med «Breakfast In America».
— Ja, den representerer et skille. Fra da av var vi en supergruppe som absolutt alle hadde hørt om.
Og så kom problemene?
— Det er vanskelig når du når et slikt punkt. Her har man brukt alle de siste årene på å nå akkurat dit, og så sitter du der og lurer på: hva gjør vi nå? Vi hadde ingen planer for fremtiden. I stedet begynte kaoset. Alle fikk penger mellom hendene, store summer, svære summer. Plutselig kunne vi gjøre akkurat hva vi ville ... Mens Rick og Rodger gikk bekymret rundt og grublet: Hvordan skal vi klare å gjøre noe enda bedre enn «Breakfast», hvordan overgår vi alt dette? Og samtidig ble forholdet dem imellom mer og mer tynnslitt. De er jo to helt forskjellige personer, og her satt de med pengene til å realisere sine drømmer, drømmer som gikk i helt forskjellige retninger. De utviklet seg fra hverandre.
Akkurat som problemene i The Beatles?
— Nettopp! At Rodger ville gjøre solo-LP visste vi. Det hadde han gått og drømt om lenge; og det var helt ål’reit for oss, en solo-LP fra ham sto ikke i veien for Supertramp. Det merkelige var at Rodger ikke maktet å være begge deler — både solo-artist og medlem av Supertramp.
— Huff! Tiden mellom «Breakfast» og «Famous Last Words» var beinhard. Vi mistet hverandre av syne. Rodger ønsket ro og fred og landlige omgivelser. Rick elsket presset fra det røde lyset i studio og tempoet i storbyen. Hvor forskjellig går det an å bli?
«Famous Last Words» var en smertefull plate å lage.
— Og resultatet ble altfor svakt. Den manglet dybden og tyngden du finner på de beste platene våre.
Mellom «Breakfast» og «Last Words» kom konsert-albumet «Paris». Tro dere vannet?
— Vi forsøkte å kjøpe oss litt tid. Vi orket ikke tanken på å gå i studio igjen, jeg mener, vi ville være litt smarte. Alle sammen merket at ting ikke var som de skulle, derfor trodde vi løsningen var en pause.
Men det hjalp ikke. Det skjønte vi fort under «Last Words». Rick og Rodger satt i hvert sitt studio mens resten av bandet måtte pendle fram og tilbake. Spilte vi inn en Rodger-låt, vel, så bar det avsted til Rodgers studio. Og omvendt. Rodger og Rick sto så langt fra hverandre at det ikke lenger eksisterte noe som kunne kalles kontakt.
Og nå. Tre år etter. Uten Rodger. Er dere redde?
— Nei, vi har stor tro på «Brother Where You Bound». Innspillingen gikk uhyre glatt, og vi føler at vi fant igjen noe av det som gjorde «Crime Of The Century» stor. Innstillingen til musikken vel og merke. For det låter ikke likt. «Brother» er et annerledes Supertramp. Selvfølgelig også fordi Rodger er borte.
Og med ham de lette, kommersielle låtene?
— Vel, Rodger var veldig orientert den veien. Og hver gang vi skulle lansere en ny LP, krevde han å få ut en av sine låter som den første singlen. Mens Rick fikk oppfølgeren. Det folk glemmer er at det var Rick som ga Supertramp dybden. «The Logical Song» er en stor låt, men det er sannelig «Bloody Well Right» også!
Mye tapt terreng å gjenvinne?
— Vi blir kanskje ikke så store som vi var, men det betyr ikke at vi ikke blir suksessfulle. Og nå kan jeg si at vi endelig har det godt sammen igjen.
Fortsetter dere å spille Rodgers sanger ute?
— Nei. Alt hans er strøket av repertoaret. Vi vil aldri mer gjøre «It’s Raining Again», og det er vi lykkelige for. Vi har modnet, vi har fått den forandringen vi sårt trengte.
Hvorfor lanseres LP’en på Orientekspressen?
(skotter ut på Østerrikes fjell som blafrer forbi)
— Vi har holdt til i USA. Nå var tiden inne for å finne tilbake til vår europeiske identitet.
Jeg nikker mot cover-motivet: Menneskets utvikling fra ape til menneske. Tror bandet på Darwins teorier?
— Ja, absolutt!
Sier Bob akkurat idet en feit, middelaldrende type — manager eller noe slikt — river opp døren og feier Norge brutalt og uforskammet ut av kupéen.
— Nok, gutt. Se til å komme deg over til restaurant-vognen og spis lunsj!
Hm, Darwin, tenker jeg.
Heisatur med Orientekspressen
(eller “Døden i Venedig 2”!)
Her ved Nisse alias Keilhau alias den indignerte mannen i matrosdressen.
Publisert i Det Nye 25. august 1985. Foto: Yan Friis
Nå har også DET NYE reist med legendariske Orientekspressen. Hercule Poirot var ikke der. Og ingen ble myrdet i de skumle nattetimer. Men vi ble forsøkt akterutseilt i grålysningen. Holdt igjen toget i Innsbruck. Og endte som klovner i en av Canadas største aviser. Mens Supertramp muligens forberedte et artistisk selvmord. Og alle ropte «Hanne Krogh!» ...
Det er ikke hver dag man vandrer rett inn i en Agatha Christie-roman. Så er det heller ikke hver dag man får anledning til en heisatur med sagnomsuste Orientekspressen. Men av og til klaffer det. Endog for nordmenn. Og norske er vi der vi stabber ned perrongen med sug i magen og smale, belevne øyne. Mr. Kreosot, Erling fra Polygram og jeg. De glinsende, dypblå billettmappene krystet i svette never. Mappene som bl.a. inneholder en streng formaning om å kle seg korrekt — hvilket betyr minst jakke og slips. Jeans og joggesko og slikt er bannlyst på Orientekspressen. Man ønsker klasse. Man holder tradisjoner ved like. I disse vognene står tiden stille. I tilfelle Hercule Poirot skulle dukke opp, kan hende.
Innsjekking ved egen skranke ute på selve perrongen. Nypussede sko tar seg til rette på rød løper. Forventningsfullt stemmesurr. Vi aner luksus — selv i denne nitrist, møkkete hangaren av en togstasjon i Paris. Og ja, blir vi tatt hånd om! Søte damer og menn setter kryss ved navn, befrir oss for bagasje og sier «Kupé nr. 5» — på høflig engelsk.
Kupé nr. 5 er som alle de andre — en overmøblert «stue» i miniatyr (knappe 2,5 x 1,5 meter), som klippet ut av det forrige århundre. Skinnende trepanel, myk stoppet sofa, et lite klaffebord med lampe, to glass på stett og champagne i kjøler. En pose bærende våre respektive navn viser seg å inneholde hver vår slåbrok med påbrodert Orientekspress-logo. Og skapet i hjørnet er et slags utslagbart bad der man kan gjøre seg presentabel før den ventende middag. Om en drøy time, hvisker en myk vogntjener idet lokomotivet begynner å rykke utålmodig i koblingene.
Fire øl takk!
Luksus? Det er bare fornavnet! Og det bør herved utlyses skuddpremie på Narvesens Spisevognselskap. Orientekspressen vet hva en restaurant er. At den ruller smal og vuggende langs ujevne skinneskjøter i over 100 km/t er ingen hindring. En restaurant er en restaurant. Bord med hvite duker og kostbart servise og bestikk. Tykt teppe på gulvet, myke, romslige stoler med fløyelstrekk. Menyer med gule silkebånd. Kelnere som iler bukkende til for å oppfylle dine innerste ønsker før du vet om dem. Eget velutstyrt kjøkken med en chef som sprekkeferdig av stolthet vandrer midtgangen opp og ned når måltidet er vel fortært for å avlure gjestene deres endelige dom og beundring. Han går der med kokkeluen til værs, akkompagnert av smekkende tunger og våte, femfingrete slengkyss.
De norske nordmenn misforstår riktignok kokkens funksjon.
— Hvordan smakte måltidet Dem? spør kokken mildt.
Mr. Kreosot blunker i villrede, vifter avvergende med hånden:
— OK. Eh ... four more beers, please!
Pussig kelner, tenker de, mens kokken rykker til og marsjerer hastig til neste bord.
Four more beers plasseres på bordet 13,5 sekunder senere.
Men da er våre norske helter allerede forsvunnet. De hørte noen mumle ett eller annet om en bar-vogn lenger bak.
Supertramp-galla
Orientekspressen går ikke lenger til Istanbul. I 1985 er ruten London — Paris — Venezia. Den moderne tid med alle sine krav om effektivitet og tempo, flyet som enerådende fremkomstmiddel. Alt har det gjort Orientekspressen til en sjarmerende kuriositet. Et overskuddsfenomen for rikinger med god tid og sans for de gode, gamle dager. De europeiske togselskapene er alle statseide, og ser med fiendtlige øyne på denne luksus-kuriositeten. Orientekspressen prioriteres lavest på alles lister, selv et skramlende, somlete godstog får førsterett på fritt spor. Vi erfarer gang på gang at å reise med Orientekspressen er å vente, vente, vente på et sidespor. Fra Paris til Venezia brukte vi henimot 24 timer! Med andre ord: Den privateide Orientekspressen er ikke først og fremst et transportmiddel.
Men den egner seg som legende. En magisk rest av det gamle, store Europa. Før de to verdenskrigene sønderrev kontinentet og vippet klodens sentrum over til Washington og Moskva. Det er med disse nostalgiske og romantiske visjonene i bakhodet, at Supertramp velger å lansere sin nye LP — sitt comeback — på Orientekspressen. Med hele Vestens pressekorps som gjester. Og det er i den forbindelse de norske nordmenn beveger seg rundt i luksusen, iført nypressete og mer eller mindre moteriktige kostymer.
Jazz på et askebeger
Nypressete? Ikke nå lenger. I den tungt møblerte, lune barvognen klirrer ølflaskene som kjørte en av Frydenlunds lastebiler forbi. Krøllete nordmenn skjenker ikke Supertramp en tanke. Supertramp? Det er visst den gjengen som står der borte i den andre enden av barvognen og improviserer jazz/blues: Davies på flygel, og Helliwell inn døren forbi våre utstrakte føtter med en skinnende saksofon under armen.
— Hei! Skal du spille? spør jeg dumt.
— Nei, dette er et høyst originalt askebeger, repliserer han. Og står ett minutt senere ved Davies’ side og blåser askebeger så sneipene spruter.
Mens Norge, varme i trøya av Bobbysocks’ Grand Prix-seier, bæljer sitt nye krigsrop:
— Hanne Krogh!
Kelneren iler til som et stort spørsmålstegn.
— Four more sparkling beers, please!
Siebenberg på fjordtur
Toget står. Igjen. Og natten ligger tung mot rutene. Baren avfolket. Bob Siebenberg passerte nettopp med en lekker jente på slep.
— Are you pining for the Fjords, siterte vi fra en Monty Python-sketsj.
Bob stirret forbløffet på oss. Vi brølte «Hanne Krogh»! Og borte var han.
De fleste for lengst i seng nå. Bare ikke to nordmenn. Og et par der borte. Og tre rødyde kelnere. Paret vinker Norge til seg. Vi kommer. Hun er fra svensk PolyGram. Han er visst engelsk. På vei mot korpulent, og langt opp i 40-årene. Gjetter jeg.
Vennlig type. Spør oss ut om denne Hanne Krogh som vi uavlatelig roper på. Jeg oppfatter at han har med Supertramp å gjøre.
— Ah, du jobber for dem? Plateselskapet eller noe sånt?
— Nei, jeg spiller i bandet.
— Åh? Er du nettopp begynt, da?
— Nei, jeg har vært med i 14 år, sier bassisten Dougie Thompson, og legger hurtig til for å dekke over den pinlige situasjonen: — Men jeg har klippet håret siden sist.
Yes. Det er ikke så greit. En annen nordmann presterte å fotografere alt som kunne krype og gå i baren i fall noen av dem skulle være medlem av Supertramp. Mer ansiktsløst band skal man lete lenge etter!
Akterutseilt!!
Klokken 05.00 om morgenen. Toget står. Ennå. En stilren type med fønet hår og lakkert skjegg stikker hodet inn.
— Hei! Hvorfor stikker dere ikke bort i baren på stasjonen. Bare 100 meter ned perrongen. Hele Supertramp er der.
— Men tenk om toget går? gulper Mr. Kreosot engstelig.
— Nei! Det går ikke før om en drøy halvtime.
Han forsvinner igjen. Vi grunner over forslaget, og skal akkurat til å begi oss utenfor da toget rykker til — og begynner å rulle. Den drittsekken forsøkte å akterutseile oss! Vi banner innett. Og akkurat da går lyset på i baren, eksplosivt sterkt og ubehagelig for smale, søvnlige, ranglete øyne.
— Hei! Hva skal dette bety! forlanger vi og stirrer rasende mot de tre …kelnerne som romsterer ved bardisken, teller penger og sånt.
Den ene titter opp fra mynthaugene:
— The case is closed, forklarer han.
Yes, the case is closed indeed. Vi tørner inn mens Orientekspressen somler seg videre mot de stolte alper.
Wir sprechen deutsch!
Morgen. Ingen hvilken som helst morgen. Et knakk på døren. Tjeneren inn med frokost på brett. Vi opp og inn i badeskapet. I kupeen ved siden av våkner svenskene. Nisse gjør sitt morgentoalett i slow motion med fraværende mine. Dusjer seg litt her og der. «Vet du, Svante,» sier han brått, «du er den første journalist som har sett meg nesten naken.» Svante får det veldig travelt med å hive seg i tøyet. Ute fra korridoren høres det umiskjennlige brølet: «Hanne Krogh!» Mr. Kreosot er klar for en ny dag.
Vi fosser i god fart gjennom Østerrike. Flate, grønne daler som plutselig kaster seg til værs i stupbratte, halsbrekkende fjellmanøvrer. Merkelig mange kirker med løk-kupler. Mennesker på markene.
— Vielleicht! remjer vi ut av vinduene, og demonstrerer stødig kjennskap til det tyske språk. Og sper på med et:
— Ach so! når vi er i det generøse hjørnet.
Østerrikerne ser forfjamset opp. Ingen av dem bærer hatter med fjær og korte lærbukser. Det var den første skuffelsen.
Klirr i korridoren. Tjeneren effektuerer den første bestilling. Livet er godt å leve.
Mr. Kreosot på ville veier
Orientekspressen peser inn i Innsbruck, Olympiabyen. Det er trykkende hett. Sommeren koker mellom fjellveggene. Her har vi aldri vært.
To nordmenn bestemmer seg for sightseeing. Toget ser ut til å ville stå her en stund. I samme øyeblikk river Supertramps manager tak i oss. Tid for intervju med Bob Siebenberg.
Nå? Når vi skal se Innsbruck. You must be kidding! Kan ikke Svante og Nisse eller noen andre svensker snakke med ham først. Så tar vi neste økt? Eller noe slikt. Manageren nikker mørkt og forsvinner. Ach du Innsbruck! La det swinge, la det rock’n roll!
Stasjonskiosken selger østerriksk øl på boks. Men stopp en halv. Vi har bare italienske lire! Bank. En bank! Full fart ut i Innsbrucks gater. Bankene stengt. Midt på dagen! Siesta i Østerrike? Tilbake til stasjonen. Et vekselkontor. Der! Og så til kiosken.
Det var det. Men vi må ha noe mer. Wurst! Ekte østerrikske pølser. En gjeng bomser henger rundt pølseboden. De klapper oss på ryggen og snakker tysk. «Vielleicht Hanne Krogh» repliserer vi verdensvant. Og griper de fettdryppende dingsene som østerrikerne kaller pølser.
To norske nordmenn slentrer bedagelig mot toget. Det står der ennå. Det samme gjør en uniformert kar med flagg. Og ut av vinduene henger hele verdens pressekorps og Supertramp. Mr. Kreosot skjenner ut for å ta en snarvei over skinnegangen og blir sporensstreks angrepet av uniformert personell som bjeffer så drøvlene står som strikker ut av gapene. Mr. Kreosot kommer på bedre tanker. Mens flaggmannen begynner å bruke flagget til det han skal bruke det til: Han vifter klart! Plutselig haster det visst. Orientekspressen har ventet på oss. Og den likte det ikke.
Som hestemøkk
Vi gjør unna praten med Siebenberg. Og så er det lunsj. Flotte greier. Forretten heter «La Tourte d’Epinards et de Langoustines à l’Essence de Girolles». Vi fikk aldri vite hva kokken het. Men han gjør nå sin runde etter endt overdådig lunsj. Luen kry til værs. Tripper litt engstelig når han nærmer seg Norge. Og rykker til når han oppdager at desserten, «La Meringue Tamise», ligger der praktisk talt urørt (ikke uten grunn).
— Likte dere ikke desserten, spør han såret.
— Pourquoi, skyter Mr. Kreosot fra hoften.
— It tasted like horse droppings, mumles det.
— Four more beers, but make them sparkling! ropes det.
Og på den andre siden av midtgangen sitter en middelaldrende, svær amerikaner og en stillfaren, ung kanadisk journalist og skoggerler. Amerikaneren fikk for øvrig hele hovedretten i fanget — perfekt og fortjent i fanget — da kelneren snublet.
Skygget!
Vi passerer den italienske grensen. Vi har en spørrekonkurranse i gang. Ikke så veldig vanskelig, kanskje, for alle svarene er: The Yardbirds. Amerikaneren følger spent med. Han vil også svare. Og klarer å slå alle rekorder ved å svare feil! Vi glaner vantro på mannen mens han forsøker å ro tabben i land ved å synge «Heart Full Of Soul» (Yardbirds-slager) av full hals. Og går under for tredje gang. Han synger nemlig feil tekst og feil melodi! Amerikaneren reiser seg fornærmet og fyker på dør mens han stuper opp i fältselt og gir til beste restene av en eller annen Beach Boys-låt fra 1964. Kanadieren knekker fullstendig sammen. Og henger fra nå av på som en klegg. Alltid plassert på bordet bak eller ved siden av oss. Hva han nå vil med det.
Tom for øl
Og det blir ettermiddag. Da Orientekspressens ytterst sjarmerende PR-kvinne dumper ned ved bordet vårt. «I like you,» sier hun ganske så uoppfordret. «Og jeg håper dere har en fin tur. Det virker i hvert fall som dere har det.» Hun ler. Vi veiver kelneren hitover.
— Five more beers, please.
— Sparkling beers! understreker Mr. Kreosot.
— Jeg beklager, men det er ikke mer øl igjen, klynker kelneren. Om vi ikke kunne ta til takke med champagne?
PR-kvinnens latter-triller varmet hjerterøttene.
Og ja. Orientekspressen er en nytelse. Komfort. Service. Høflighet. Omtanke. Alt er konsentrert om ditt velbefinnende. Selv kelnerne forsøkte å lære seg Hanne Krogh-ropet. Uansett. Stivt kledd må du nok være sånn innledningsvis. Men du får lov til å være deg selv. Nordmenn på tur er tydeligvis et velkomment innslag i Orientekspress-folkets ellers så formelle hverdag.
Barske sjømenn
Men alt har en ende. Og vi når den i Venezias striregn. Luntende ut på perrongen. Skoene med vann til reka. Og kanalene så våte at det regner oppover. Inn i taxi-båtene. Barske sjømannssjantis biter ikke på sure franskmenn. «Hysj!» hysjer den franske journalisten. Vi ødelegger hans opplevelse av seg selv som verdensmann i luksuriøse omgivelser. Vi eier ikke kultur.
Herregud, mann. Dette er da ikke vår virkelighet. Luksustilværelsen er lånt, et narrespill. Hvorfor late som om man er noe man ikke er? «Hei og hå! En flaske med rom!»
Og hotellet venter oss med mottagelse i høyrøde rom. Rosa og gul champagne. Lavmælt formell prat. Respektfull klapping på Supertramp-skuldre. Vi går i baren. Og sitter der når mottagelsen er slutt og folket …strømmer forbi mot bussene som skal bringe oss til en eller annen kinosal. Kanadieren fniser når han ser to nordmenn sitte dukknakket på barkrakkene. Mens Thompson henter oss.
— Hei, gutter! Skal dere ikke være med da?
Joda.
PolyGrams representant hvisker oss stille i øret at Supertramp (dvs. Rick Davies) begynner å bli irritert. Det er blitt sagt om oss at: «Those guys have gone over the top.»
Dette er ingen komedie!
I en kongresshall eller noe slikt, i all hast omgjort til kinosal. Vi skal overvære noe så pretensiøst som «verdens-premieren» på Supertramps nye film, «Brother Where You Bound»! Aj! aj! Richard Davies står skulende ved talerstolen, like strunk og selvhøytidelig og sur som han har virket under hele den 24 timer lange togturen. Ekstra sur på norske journalister som er så frekke at de ler og skåler for Hanne Krogh og har det direkte morsomt i hans nærhet.
Han ble ikke spesielt blidere av Mr. Kreosots spillopper i svingdøren inn til kongresshallen. Med et krigshyl ga Kreosot seg døren i vold, kastet seg mot glassveggen, fór som en spyttklyse ut på den andre siden — med latterdøren remjende under taket. Og jeg etter, med fare for mitt liv. En ekstra dytt på dørbladet — og ute. Bak meg et brak og et smertebrøl. Og ut sjangler en kar fra plateselskapet med armen i en umulig vinkel (vel, litt overdramatisert) og ansiktet fordreid.
Nå står Rick Davies på talerstolen. Blåser seg litt opp, lefler av seg noen paradesetninger om filmen vi skal se, og avslutter:
— Til slutt vil jeg si til de norske journalistene: This is not a comedy!
Hvorpå mørket senker seg og filmlerretet fylles med 20 minutters rent, amatørmessig sprøyt. Supertramps film? Det er bare nok en dårlig usammenhengende video proppet med alle de action-film klisjeer som tenkes kan: vakre kvinners triste blikk, snadrende mitraljøser, forfølgelses-scener med biler og motorsykler, død og blod og død i et eneste langt oppgulp — alt mens gruppas musikk forsøker å presse seg gjennom bildene.
Døden i Venedig
Lyset på. Taushet og forvirring i salen. Hele følget i nok en farefull forsering av Mr. Kreosots propell av en svingdør — til bussen som kjører sin 45 sekunders(!) tur tilbake til hotellet vårt.
Ved det overdådige koldtbordet treffer vi Dougie Thompson. Han virker beklemt.
— Den filmen er Richards greie. Vi har aldri sett den før, og jeg må innrømme at jeg ikke skjønte noen ting.
Grubleren i den sorte smokingen sitter der borte og skuler nedover mot oss.
Så var det hit de førte oss. Til Venezias fuktige kanaler og forvitrede, råtnende arkitektoniske vidundere. For å se en klisjé-video om døden. Døden i Venedig? La oss håpe at det ikke går troll i ord. Meningen var tross alt at Supertramp skulle gjenfødes her?
Epilog:
Vel hjemme i gamlelandet oppdaget vi at vår kanadiske «skygge» på Orientekspressen ikke var noen hvemsomhelst. Tvert imot representerte han en av Canadas største aviser. Avisen brakte et to siders oppslag fra Supertramp-turen på sine kultursider, og det var ikke Supertramp, men Mr. Kreosot og DET NYEs egen Yan som ble artikkelens gjennomgangsfigurer. Med jublende latter avdekket journalisten våre eskapader. Skadefryden piplet fra hver linje da han gjenga episoden fra kinosalen, «This is not a comedy!». Og knisingen ble nesten uutholdelig da han fortalte om de to pussige karene som fikk Orientekspressen til å vente mens de labbet innom Innsbruck og kjøpte seg six-packs med boks-øl. Stjerner i Canada! Rick Davies smilte neppe da utklippet nådde plateselskapet A&M. Men han husker Norge. Pining for the Fjords? Aldri!
Pining for the Fjords? Særlig. Jeg stemmer på Venezia.
Albumet anmeldt
Supertramp: “Brother Where You Bound” (A&M) **(*)
Fra offisielt Supertramp-hold heter det seg at det var Rick Davies som hele tiden var den «dype» i bandet. Nå som Roger Hodgson er ute av bandet, får han sjansen til å bevise det. Men det eneste han beviser er at han er en pretensiøs herre med mangelfull formuleringsevne og ballast som en heliumballong. Jeg holdt nesten på å si en selvhøytidelig narr. Men om vi glemmer tekstene, kan han lage låter.
Ikke så umiddelbare og sjarmerende som Hodgsons. Men de har et rullende driv, og i Supertramps målestokk en hunger etter nye, uprøvde horisonter. Drama og overganger, utvidet plass for John Helliwells spinkle, brekende saksofoner – hele tiden med en mørk, medrivende atmosfære som grunndrift.
I tittelkuttet, som dekker hele side 2, merker man nok at både bandet og Davies forstrekker seg, men man aner samtidig glemte glimt av det løftet «Crime Of The Century» ga for over ti år siden. Tittelkuttet, deres magnum opus, inneholder en velanrettet blanding av var skjønnhet og svulmende patos. Dessverre overstrødd med stillhet, effekter, bremsende overganger og bomturer. En kraftig porsjon selvsensur og stram redigering, og musikkstykket kunne blitt en meget sterk låt.
Så Supertramp døde ikke med Hodgsons exit. De trenger bare tid på å komme seg. For samspillet er der, og ikke minst et suverent, detaljert og dynamisk lydbilde. Som skapt for CD.
(Det Nye, 16. juli 1985)
1986
Takk for sist, Supertramp!
Fra Orientekspressen til København, mars 1986
Så blide som bare det, nesten. Superstramp i skarpt sollys i København.
Publisert i Det Nye 9. mai 1986. Foto: Yan Friis
I fjor høst brakte vi en reportasje fra Orientekspressen. Heisaturen som gikk i Supertramps regi. Bandets leder, Rick Davies, fikk to norske journalister fullstendig i vrangstrupen: Yan & Mr. Kreosot. Nylig var gruppen i København. Og befant seg atter en gang ansikt til ansikt med den norske duoen!
En ulykksalig døgn i mai 1985 fikk Rick Davies og hans Supertramp den tvilsomme fornøyelse å stifte bekjentskap med to lystige karer fra Norge: Yan & Mr. Kreosot. Ikke at de to gjorde noe spesielt galt. Det var bare det at Rick ønsket total oppmerksomhet fra samtlige pressefolk mens Orientekspressen hamret mot Venezia og Supertramp-LP’n «Brother Where You Bound» ble lansert. Yan & Mr. Kreosot begikk den synd å ikke ta Davies helt alvorlig. Dessuten hadde de det direkte morsomt i hans nærvær! Så morsomt at journalisten fra Canadas største dagsavis viet like bred plass til Norges representanter som til Supertramp i sin artikkel.
DET NYE avga full rapport om begivenhetene i fjor høst (DNs motenummer, 35/85). Siden den gang er det skjedd litt til. Rick Davies kontaktet nemlig selveste supersjefene i plateselskapet A&M og klaget. Han ville aldri se Yan & Mr. Kreosot for sine øyne igjen!
Så hva er vel mer naturlig enn at nettopp vår utskjelte duo dukker opp på Supertramps pressekonferanse i København? Bandet er i byen for å gi konsert. Og én fullstappet Valbyhall venter dem i kveld.
Vi sitter i baren. Og gleder oss til konfrontasjonen når trommeslageren Bob Siebenberg kommer luntende forbi. Han bråstopper. Oppspilte øyne:
— Dere her igjen!
Mr. Kreosot anlegger et kameratslig ytre, smiler inntagende. Om dette er den første konserten på turnéen?
— Faktisk er det den neste siste. Dere er velinformert som vanlig!
Jeg vinker diplomatisk og avbryter: Flott solo-LP du har laget, Bob!
— Synes du det? Så du har hørt den?
— Eh. Vel, bare litt. Jeg mente at det var flott cover. Fine sko!
— Sko?! Det er ingen sko der, men to bare føtter!
Siebenberg rister på hodet.
“Nice shoes”, var vel ikke den heldigste replikken.
Blant de dødelige
Sammen med en håndfull svenske og danske journalister gjør vi oss klar for Rick Davies og Dougie Thompson. Rick har griseflaks og havner ved siden av meg. Og Mr. Kreosot. Han glipper vantro med øynene. Men får ikke sagt noe, for jeg spør om vi kan få ta bilder. Rick nikker. Jeg blir febrilsk. Hvor er filmen? Roter i lommene. Rick smiler syrlig.
— En ekte profesjonell! Der! Og så var det batteriene. Mer roting. Ricks øyne går i taket.
Endelig tid for spørsmål. Hvordan turneen har vært?
— For meg? Eller for ham? (Rick peker på Dougie)
— Nei, for dere alle syv.
— Syv? Vi er åtte.
Nåja.
— Turneen har vært en fin og givende utfordring. Vi har måttet underholde publikum på en helt annen måte nå som Roger er ute av bandet. Dessuten tok vi for lett på det før. Nå er vi tilbake med bena på bakken, blant de levende, vi er dødelige igjen.
— Fullt hus over alt?
— Noen steder. 85 000 i Paris. Det er jo noen få. Mens andre steder er mer opptatt av Rogers pop-greier. (det siste sagt med tydelig avsmak)
(Roger Hodgson som sto for halvparten av Supertramps stoff, sluttet i 1984.)
Klar for fredsmegling. Rick er fortsatt skeptisk, men på glid.
Ingen fremtid i fortiden
— Dere spiller ingen av Rogers sanger?
— Nei. Vi ville stå på egne ben, gjøre våre greier. Dessuten er Rogers stemme så unik at det ville bli umulig å kopiere den. Jeg kunne aldri sunget hans låter. Det ville vært latterlig. Akkurat som han umulig kan synge mine.
— Men var ikke Supertramp et band, en enhet tidligere? Sto ikke alle bak f.eks. «Crime Of The Century» som en idé mer enn som en samling enkeltstående låter? Så hvorfor vender dere nå ryggen til halve fortiden?
— Det er ikke det vi gjør. Men om vi skulle gi oss i kast med for eksempel «The Logical Song», ville det låte som om et danseband kopierte Supertramp. Derfor. Det er dessuten ingen fremtid i å melke fortiden. Jeg ser det mer sannsynlig at resten av bandets medlemmer begynner å skrive låter også.
— Men i øyeblikket er det bare deg, og mange vil vel si at Supertramp er Rick Davies’ band?
— Vel. Akkurat nå kan du jo si at jeg … holder fortet. Men senere blir det nok annerledes.
Ingen komedie
Hva skjedde med den filmen deres, «Brother Where You Bond», som pressen fikk se «verdenspremieren» på i Venezia? (Det var da Rick holdt sin lille fortale som avsluttet med en beskjed til Yan & Mr. Kreosot: This is not a comedy!)
— Ja, hva med den? (selvironisk) Den må definitivt være et av de store øyeblikkene i Supertramps karriere!
Det var ingen komedie?
— (latter:) Nei, det var ingen komedie! Eh … det er synd du så den. Vi har gjort den helt om nå, bruker bare biter av den og kjører dem på scene-bakteppet. Så nå virker den som skikkelig støtte til musikken.
— Den opprinnelige versjonen virket mer som traileren til 15 dårlige spion-filmer!
— Ja. Den var ikke god. Men — vi gjør alle våre feil. (ler) Jeg er den siste som orker å se filmen nå. Jeg mener, da vi befant oss på det helvetes toget, ante vi ingenting om hva som ventet oss. Tror du virkelig jeg ville hatt mage til å være på toget om jeg hadde sett det søppelet på forhånd! (ler)
På leting etter The Beatles
Neste LP skal lages nå. Rick signaliserer at den vil bli mer kommersiell enn forgjengeren. Helst 10 lettere låter med hitpotensiale.
— Hvis jeg klarer å få til en moderne versjon av «Rubber Soul» (Beatles-LP fra 1965), (selvironisk latter)
Er det noe du gjør fordi du tror bandet trenger det, eller fordi du har lyst selv?
— Begge deler. Det blåser liksom i den retningen for oss nå.
Supertramp har alltid vært et såkalt «ansiktsløst» band; samtlige medlemmer kan i ro og mak vandre gatelangs i London, New York eller hvor det nå skal være uten å risikere gjenkjennelsens oppstyr.
— Vi dukket opp i en tid da det ikke var «in» å kjøre showbiz-racet. Det var Traffic, King Crimson, Procol Harum, Jethro Tull. Den typen musikk. Vi likte det. Og har aldri forsøkt oss på å overeksponering av de enkelte medlemmene. Hvorfor skulle vi det så lenge vi solgte plater og fylte konsert-haller?
Om Rick er misfornøyd med forrige LP — siden han allerede har planer om å fjerne seg fra det tyngre stoffet og søke etter det han kritiserte Roger Hodgson for å lage: lettere pop? Han vrir seg unna spørsmålet. Svarer at LP’n tross alt har solgt to millioner på verdensbasis.
— Ikke så bra etter vår standard, kanskje. Men absolutt et brukbart tall.
Hvilken Supertramp-LP er han mest fornøyd med?
— Artistisk? Det var vanskelig. Jeg er ikke fornøyd med noen av dem hele veien igjennom. Kanskje et spor der, biter av en låt der, et par akkorder ... (ler). Jeg er den siste du må spørre.
Bandet tiden glemte?
Du snakket om at dere kom samtidig med Jethro Tull, King Crimson. Alle disse. Det er ingen av dem tilbake i dag.
— Sant nok!
Så hvor plasserer man dagens Supertramp? En etterlevning fra fortiden?
— Nei, nei! Vi er bare et etablert band. Akkurat som et med disse jazz-fyrene. Art Blakey. Duke Ellington. Når de gutta stiller i en klubb, vet jeg at jeg kan stikke nedom og få en ordentlig morsom kveld. Og det har alltid vært min ambisjon med Supertramp. Vi har ikke nådd stadiet til folk som Deep Purple som bare holder det gående fordi de ble blakke. Det må være innmari deprimerende. Jeg kunne ikke klart det lenger. Dra på turné, alle hater hverandre, alle hater låtene. Huff!
Et siste spørsmål. Hva var egentlig tanken bak den presseturen på Orientekspressen?
Siebenberg nærmest til venstre. Til høyre for ham Helliwell, saksofonisten. Begge like lettet over at Ricks gjensyn med nordmennene gikk knirkefritt.
— Det var ikke min idé! Det var samme type som står bak pressekonferansen i dag. En kar fra A&M i Paris. Skriv hva du vil om ham! Han er sveitsisk/fransk. Krøllete hår. Jeg likte ikke den turen. Jeg fikk ikke sove. Hvordan kan man sove når nesen er to millimeter fra taket ... og når jeg våkner får jeg en tysk journalist med mikrofon midt i trynet, og spørsmål av typen «What do you like?»!
Presser Rick Davis frem mellom smale lepper. Før bandet rusler samlet ut til fotografering.
Noe mer skjer ikke. Spesielt ikke på konserten som truer med å ta livet av oss. Så kjedelig lyder Supertramp anno 1986. Så kjedelig at vi stakk. Men likevel. Der inne satt det igjen 4000 mennesker — stive som saltstøtter. Så bandet må ha en misjon ennå. Rock som paralyse? Eller noe slikt. Og Rick hater oss ikke. Ikke helt. For da jeg gled opp på siden av ham og sa «Ain’t we nice?», presterte han et blekt smil. Mens Dougie lo nervøst. Nærmere begravet stridsøks klarer vi neppe å komme.
Mr. Kreosot alias Tor Milde vinker avvergende. Han er tross alt profesjonell.
Og dermed kan vi ta skrittet 12 år tilbake, å gjenfortelle reisen før Orientekspressen. Ja, for det var i de årene Supertramp laget sine beste plater.
1974
Alt har en start. For meg var det dette albumet. De to forgjengerne hadde ingen jeg kjente hørt, og ikke ga de mersmak heller, da jeg endelig fikk høre dem. “Crime Of The Century” var starten på den egentlige karrieren til Supertramp. Og lanseringen skjedde i et lite teater i London, kun med bransjefolk og pressen til stede.
Supertramp: Crime Of The Century (A&M)
London i september 1974. Jeg husker regnet. Den mugne støvsugerlukten i de trange hotellkorridorene. Drosjene med duggete vinduer som plasket ned gatene og alltid var opptatt. Skoene mine som sugde vann. Lyden av Carl Douglas’ «Kung Fu Fighting» i alle plateforretningene, den velsignede bruktsjappen i Notting Hill unntatt. Smaken av medbragt Malkyl for hosten. Mike Oldfields «Hergest Ridge» som nettopp hadde detronisert «Band On The Run» fra toppen av LP-listen.
Da erindringene blør i hverandre kan det godt være at jeg henter inn glimt fra London i oktober også. Jeg var ofte i London på den tiden. Jeg husker møtet med Brian Eno i hans lille leilighet med den vannsyke bakhaven. Han spilte tapeloops og forklarte tankene bak «Taking Tiger Mountains By Strategy», fortsatt svekket etter lungekollapsen.
Jeg husker Robert Wyatt i rullestolen, en mann med prisverdig livsgnist og mot på mer. Jeg lånte toalettet hans og hadde problemer med å få lokket til å stå oppe på grunn av den oppblåste gummiringen.
Jeg husker John Cale, han så mørk og truende ut, men var vennligheten selv – bortsett fra at han slet med ryggsmerter. Det var visst mange syke popstjerner i London den høsten.
Jeg husker en underlig skråsikker og frisk trønder med langt, flisete hår og hans våpendrager Andrew Matheson i en mørk leilighet med tomt kjøleskap. Spise gjorde de på supermarkedene, hele veien langs påleggshyllene, og passerte kassen mette og fornøyde og uten varer.
Drikke ordnet journalisten, ned i butikken på hjørnet etter en Johnny Walker. Casino Steel kalte han seg og skulle bli verdensstjerne. Matheson ga meg sitt dyrebare eksemplar av en Beatles Monthly fra 1964. Casino ordnet kontakt med Bell Records som skulle gi ut single med dem, Hollywood Brats.
Jeg fikk acetatene i posten og spilte dem i Ungdommens Radioavis, «Then He Kissed Me» og «Nightmare». Det må ha vært verdenspremiere. Bell kansellerte nemlig utgivelsen, og bandet sprakk. Hollywood Brats ble legender etter sin egen tid. Jeg har Bell-prøvene ennå, i hvite fabrikkposer påstemplet planlagt utgivelsesdato og labelnummer.
Alt dette og likevel er det kvelden 22. september i et teater nede i Chelsea som jeg husker aller best. A&M presenterte sitt store engelske håp for bransjefolk og presse: Supertramp. Et band som hadde to fiasko-LP’er (som jeg ikke hadde hørt) bak seg. Nå skulle de fremføre det nye albumet «Crime Of The Century» i sin helhet.
Det er ganske intimt i små engelske teatre. Man hørte gruppen gjøre seg klar i mørket. Jeg var skeptisk. Det varte ikke lenge. Jeg ble sugd inn i Supertramp-universet og disse fantastiske låtene som utgjorde et episk hele. Det var magisk. Tiden fordampet. Jeg var beruset. Jeg var bergtatt.
Det første man merket seg var gruppens bruk av to pianister, en på elpiano og en på flygel. Mannen bak elpianoet så ut som en sped, liten hippie og hadde en sympatisk liten stemme som matchet. Av og til reiste han seg og ble gitarist og leverte soloer som fikk mørket til å gnistre. Mannen bak flygelet var rørslig og hadde et mørkt skjegg, stemmen var ru, like mørk som skjegget og sterk som en bluessangers.
Den spede fuglen spilte rastløse akkorder på elpianoet, kaptein Sortebill var bredere og mer pretensiøst anlagt. Man merket hurtig at det nettopp var kontrasten mellom de to som var selve hemmeligheten i det storslagne som foregikk fra scenen. Både når de spilte og sang ikke bare utfylte de hverandre, men de utfordret hverandre, det var like meget dueller som dialoger.
Komposisjonene var stort sett basert på denne dynamikken. Noen ganger styrte den ene, andre ganger styrte den andre, det var åpenbart at de delte på komponistansvaret. Fuglen het Roger Hodgson og sto for de lettere, mer iørefallende partiene i musikken. Kaptein Sortebill het Rick Davis. Han hadde blueskraften i seg og var oppsatt med en saftige punch. De sang om ensomhet, om mentale problemer, om fremmedgjorte mennesker i en verden som rives i stykker. Biter som tilsynelatende dannet et tematisk hele, noe gruppene imidlertid alltid har benektet.
Musikkens flo og fjære, de stille, vakre, melodiske partiene og de svulmende, voldsomme klimaksene ble makeløst ivaretatt av trommeslageren Bob C. Benberg og bassisten Dougie Thomson. Mens det lille, men virkningsfulle ekstra ble levert av John Anthony Helliwells saksofon. Bandet kunne med dette oppsettet skape overdådige klimaks som skylte over lytteren. Jeg mener også å huske at luringene brukte båndspillere med de stemningsskapende lydeffektene fra platen. Det var jo platen de skulle selge inn, ikke seg selv som live-band.
Og lurer du på hvordan de lød denne kvelden, er det bare å sette på LP’n. Akkurat så fantastisk lød det.
«School», «Bloody Well Right», «Dreamer», «Rudy» - hele rekken. Og da de døende tonene fra tittelkuttet langsomt forstummet og coverets gittermotiv i storformat kom til syne over scenen, satt man med underkjeven på knærne. En av mine største konsertopplevelser ever. I kid you not.
Gruppen husker seansen 22. september 1974:
The first time the band played ‘Crime Of The Century’ was at an A&M gathering in the Kings Road Theatre. "There were so many things happening backstage you just wouldn’t have believed it," said John. Rick: "We never worked with a full lighting crew so when they went out we couldn’t see a thing. And I remembered on one particular number I had to open a number in complete darkness, I couldn’t see anything so I couldn’t play, which meant the lights wouldn’t go on. We really bluffed through it and hoped for the best."
Supertramp klarte aldri å overgå dette albumet. Det står fortsatt som en påle.
1975
Supertramp: “Crisis? What Crisis?” (A&M)
Supertramps "Crisis? What Crisis?" er en gymsokk i et morsomt cover. Jonas Fjeld Band laget forresten en mye morsommere variant av dette, uten det økologiske budskapet, året etter.
«Crime Of The Century» var et strålende album, og ga Supertramp deres sårt savnede gjennombrudd. De hadde vært i de dypeste daler, ikke minst på turné i Norge, og det så lenge mørkt ut. Men med dette albumet fikk de alt til å stemme. Jeg var selv til stede på lanseringen i et lite teater i London hvor de spilte hele albumet «live», og jeg ble imponert.
Men det var et år siden. Gruppen hadde i mellomtiden bygget på suksessen ved å turnere stenhardt. Sommeren 1975 la plateselskapet presset på dem. Spill inn oppfølgeren nå. Den skal ut til høsten.
Supertramps status burde kanskje gitt dem en viss rett til å opponere, men de gjorde ikke det, og entret lydig A&Ms studioer i Los Angeles. Problemet var at de ikke hadde en eneste ny sang i lommen.
Hva gjør man da? Jo, sjekker arkivene og bunnen av skuffene. Der lå det kassert og halvferdig materiale fra «Crime Of The Century»-innspillingene. Og det er hva «Crisis? What Crisis?» er. Det vil si: De hadde ikke en gang nok restmat til å fylle en hel LP, så Rick Davis og Roger Hodgson måtte sette seg ned og sy sammen to nye låter i all hast.
Gruppen har aldri snakket pent om albumet. Det var et mareritt å lage, og manglet både låtene og retningen som gjorde «Crime Of The Century» så sterk. Det beste man kan si om platen er at coveret er morsomt samtidig som det har et slitesterkt budskap.
Det er fortsatt keyboards-styrt progrock med popglasur med fine vokale vekslinger mellom Davis’ grufne og Hodgsons lyse, barnlige stemmer. Hverken «Lady» eller «Ain’t Nobody But Me» (den ene av de to nye låtene) ble hits. Men albumet solgte brukbart, og de greide faktisk å få noe ut av i hvert fall en del av materialet «live». Hodgson har også senere vist at enkelte av låtene tåler veldig godt å bli strippet ned når han fremfører dem helt alene.
Nå som man kan være etterpåklok ser man dessuten at gruppen aldri kom til å lage en naturlig videreutvikling av «Crime Of The Century». De skulle til den lette og luftige «Breakfast In America», og for å komme dit måtte de riste av seg en og annen unote.
Da Hodgson tok hatten og gikk, fikk riktignok bandet et tilbakefall, da Rick Davis hadde et pretensiøst udyr i brystet som skulle møte sitt Waterloo da det ble utsatt for undertegnede og Tor Mildes totale mangel på respekt på Orientekspressen og i Venezia.
Men det er en annen historie
1977
Supertramp: “Even In The Quietest Moments …” (A&M)
Etterpåklok:
To sjefer i konflikt med hverandre skapte i flere år - tidvis - musikk av høy verdi og stor egenart. Inntil konflikten akselererte og bruddet som måtte komme, kom. Men ikke ennå. Sånn i ettertid rangerer jeg denne på 2. plass i gruppens katalog (etter "Crime Of The Century"). På "Breakfast In America" er hitformelen funnet og alt glir motstandsløst. Veldig fint. Men jeg likte dem best da de utfordret seg selv og risikerte. Det er fortsatt mye prog i det nedsnedde flygelet på fjelltoppen.
Fra Det Nye:
Et nedsnedd flygel i billedskjønne omgivelser med «idioten's Overtyre» klar på noteklaffen. Supertramp har nok en gang pakket sin LP inn i et smakfullt omslag. De fem engelske rock-musikerne slo gjennom for et par år siden med «Crime Of The Century» og fulgte opp i fjor med «Crisis? What Crisis?». Så reiste de hver til sitt og forkynte at det var lite trolig at de kom til å spille sammen igjen. Den lange ferien har gjort dem godt, for inspirasjonen ble tent, og et nytt album ligger klart i forretningene. Så umiddelbart attraktivt som de tidligere er det ikke.
Roger Hodgson og Rick Davies har komponert samtlige av de syv låtene. Hodgson's er de beste. Han har tilbrakt mye av sin tid i India der han har meditert over Storbritannia's økonomiske sammenbrudd. Det har gitt seg utslag i den nesten elleve minutter lange «Fool's Overture» som maler et trist bilde av England. Churchill taler og Big Ben slår mens landet langsomt synker. Mer indiske toner finner vi i «Babaji» og tittelsporet. Best av alt er likevel en ren kjærlighetssang «Give A Little Bit» som fosser over av krystallklare akustiske gitarer. Rick Davies er ikke like heldig, og hans melodier savner særpreg. Best fra det kommer «Lover Boy».
Om dette er Supertramp's beste, er vanskelig å si. De har i hvert fall klart å bryte litt med sin noe utvannete stil. Piano og klaver dominerer fremdeles lydbildet, men så spiller begge komponistene nettopp på disse instrumentene. Vi ønsker Supertramp velkommen tilbake. Kanskje får vi oppleve dem her i landet til høsten. Da de var her sist ble jo konserten avlyst.
(Det Nye, 31. mai 1977)
— Når alt klaffer,
er vi virkelig gode!
En samtale med Supertramp, Oslo i september 1977
Publisert i Det Nye 29. november 1977. (Foto: Snapshot)
For mange er Supertramp en ganske ny gruppe, men de har faktisk eksistert helt siden slutten av 60-årene. Debuten på platefronten skjedde allerede i 1970.
Kjernen har alltid vært de to komponistene Roger Hodgson (gitar/piano) og Richard Davies (piano). Musikerne rundt dem har stadig skiftet. Særlig i den første tiden da Supertramp levde på sultegrensen. Det raknet alvorlig etter en Norges-turné i begynnelsen av 70-årene da de ikke hadde råd til å betale sine regninger — og alt utstyr ble beslaglagt.
Men Davies og Hodgson krummet nakken. En nederlandsk millionær ga dem økonomisk støtte til et plate-prosjekt som fikk navnet «Crime Of The Century». Det førte til et storslagent gjennombrudd i 1974. Siden den gang har Supertramp bestått av Davies, Hodgson, Dougie Thomson (bass), John Anthony Helliwell (blåsere, synthesizer) og Bob C. Benberg (trommer).
De gjestet Norge på ny i begynnelsen av 1976 for å spille for et fullsatt Chateau Neuf (i Oslo). Denne konserten ble imidlertid avlyst.
I august 1977 var de her igjen, og imponerte 5000 mennesker i Ekeberghallen i Oslo.
Deres popularitet er i jevn stigning, særlig takket være deres nyeste album, «Even In The Quietest Moments…» og den glimrende singelen «Give A Little Bit», som har ligget høyt på DET NYE-toppen i over et halvt år.
Meditasjon og India
Da vi pratet med gruppen i 1976, kunne de fortelle at de planla et avbrekk i sin karriere. De fem medlemmene ville reise hver til sitt, og siden komme sammen igjen når tiden var moden. Roger Hodgson (han med den lyse stemmen) ville dra til India for å lære seg mer om indisk filosofi, religion og meditasjon.
Da vi møtte ham igjen for noen måneder siden — i anledning Supertramps konsert i Oslo — var vi selvsagt nysgjerrige. Hadde han vært i India, og hvordan gikk det?
— Nei, jeg kom aldri så langt, sier han litt flau. — Vi hadde store planer, men det ble ikke tid til å sette dem ut i livet. Programmet ble for stramt. Lange turnéer og nye plateinnspillinger. Vårt avbrekk ble i praksis bare en kort ferie.
Men Roger lærte likevel en del.
— Jeg tilbrakte fritiden i et lite landsby-kollektiv i USA. Et deilig fritt sted, som holder alt det hippie-tidens drømmer lovet. Stedet heter «Ananda Cooperative Community». Det ble grunnlagt i 1968.
— Jeg drev mye med meditasjon og traff mange hyggelige mennesker. Ananda var faktisk nærmere India enn jeg hadde ventet. Det er nemlig typisk østerlandsk filosofi som ligger til grunn for hele stedet.
Oppholdet inspirerte bl.a. til de to låtene «Babaji» og «Even In The Quietest Moments». Her viste Supertramp seg fra en myk, akustisk side. Et uventet trekk fra dem.
— Vel, vi er jo en variert gruppe. Og det er fremdeles mange sider ved oss som vi har til gode å vise. Personlig har jeg fått mer sans for akustiske melodier i det siste.
Hippiekulturen er ikke ødelagt
— Jeg mener det er viktig at vi som musikere skriver om det vi personlig føler. Men det er vanskelig å være ærlig. Rock er jo utvilsomt storindustri. Vi musikere er bare en vare som helst skal selge så mye som mulig. Dette gjør rocken til noe unaturlig — kanskje farlig. Det er viktig at vi kravler ned fra hysteriet, seddelknitringen og finner tilbake til det vesentlige i livet. Vi må rett og slett ned på naturens eget plan.
Roger forteller at han er dypt religiøs.
— Det er vel i bunn og grunn alle, men jeg har det i hvert fall helt klart for meg. Den indiske profet Yogananda gir meg sannheten. Han sier det alle store profeter har sagt før ham — Jesus, Buddha, Krishna osv. Hva du kaller de religiøse retningene har ingen betydning — det er budskapet som teller. Og her finnes det en fellesnevner i alle religioner.
Han er motstander av organisert eller tvungen religion.
— Hvert menneske har sin måte å finne fram til Gud på. De finner seg til rette i sin religion. Det hjelper ikke med ytre effekter, organisasjoner osv. Det er i menneskets indre sjelen søker. Individet må finne veien selv.
Rogers uttalelser kan på mange måter minne om hippienes visjoner ti år tilbake. Men den tiden raste i grus og fødte de harde 70-årene. Er det noe håp for disse kjente tankene som blomsterbarna var eksponenter for?
— Hippiekulturen er ikke ødelagt. 60-årene fødte drømmene, det er riktig. Siden raknet det, og tankene gikk «under jorda». Alt var så utadvendt, men energien ble brukt opp. Nå hersker stillheten. Vi har pustet dypt inn i 70-årene, men snart vil bølgene begynne å slå mot stranden igjen.
Jeg er en narr
— Jeg vil på ingen måte være noen predikant. Men jeg snakker og synger om det som opptar meg — jorden og mennesket. Jeg søker etter et svar på hvorfor jeg er her, hvorfor jeg lever. Jeg håper å nå fram til likesinnede med min musikk. Det er det som holder meg i gang i en så råtten bransje som rock-industrien tross alt er.
Han kaller det hele for et stort og vanvittig pengespill.
— Men jeg har valget mellom å spille for familien hjemme som hobby, eller å bringe videre det jeg virkelig kan. Jeg må rett og slett være med på karusellen, men forsøker samtidig å holde balansen så godt jeg kan.
Mange vil sikkert kalle meg en slags «narr». Det 20. århundres narr. Men det er greit for meg. Jeg gjør det jeg har lyst til. Betrakter verden, lærer ting som jeg mener er viktig, skriver og komponerer. På mange måter føler jeg meg som hovedpersonen i Beatles-låten «The Fool On The Hill».
Roger betrakter sin ferdighet som musiker som en gave fra Gud.
— Jeg har alltid vært musiker. Det er Guds gave til meg. Så er det opp til meg å bruke den evnen riktig. Jeg skylder både Gud og mine medmennesker å yte noe verdifullt. Det er en vanskelig verden, men jeg må ikke tape det jeg søker av syne.
Supertramp gjør det bra med sitt nyeste album — «Even In The Quietest Moments». Og mange nye låter er klare — hele 56 har Roger Hodgson og Richard Davies skrevet og komponert i den senere tid. Flere LP’er kan med andre ord ventes med det første. (Foto: Snapshot)
Puslespillet Supertramp
Nå står Roger Hodgson forholdsvis alene med sitt religiøse engasjement i Supertramp.
— Da vi laget «Crime Of The Century» i 1973—74, var vi en samlet gruppe. Men nå er vi splittet opp i fem totalt forskjellige mennesker. Det byr på problemer, men er samtidig en stor utfordring for oss alle. Vi lærer av hverandre, og kan samtidig holde hverandre i ørene.
Størst forskjell er det mellom Roger og Richard — gruppens grunnleggere. Like fullt har de holdt sammen siden 60-årene.
— Han er fra byen. Er mer nøktern og fast i sine tanker. Jeg kommer fra landsbygda, men vi balanserer hverandre perfekt. Vi er to ytterpunkter. Mellom oss oppstår en spenning, og spenningen er Supertramp.
Men Roger legger samtidig til at tiden snart er moden for soloprosjekter fra de forskjellige medlemmene.
Vi er gode når alt klaffer
Roger vil i fremtiden bruke all den fritid han har i det lille landsby-kollektivet han besøkte i fjor.
— Jeg liker meg godt i USA. Særlig i California. Selvsagt er det mye sinnssykt der, men samtidig finnes det så ufattelig mye fint. USA er kontrastenes land. I Europa er det jevnere og tristere.
Han bekymrer seg over Storbritannias økonomiske forfall. Faktisk er melodien «Fool’s Overture» nettopp viet til dette problemet.
— Men vi laget en artig vri på omslaget av «Even In The Quietest Moments». Der ligger et noteark som bærer tittelen «Fool’s Overture» oppslått på flygelet. Folk som kan spille, vil snart finne at det bare er en fleip. Det er nemlig egentlig notene til «Star-Spangled Banner», ler han.
Nå er ikke akkurat Supertramp kjent for å være rockens store humorister. Særlig på scenen fremtrer de som stive perfeksjonister. Bare musikere og intet annet.
— Ja, vi burde kanskje slippe oss litt mer løs. Men vi kan improvisere også. Når alt klaffer, er vi virkelig gode!
Roger lover oss at Supertramp skal holde det gående enda en stund fremover. Han og Richard er svært produktive for tiden, og hadde laget over 56 nye låter da vi pratet med dem i august.
— Det burde jo finnes nok der til å dekke en god LP.
1979
Supertramp: “Breakfast In America” (A&M)
En ny Supertramp-LP. Deres første på to år. Ventet vi oss utvikling? Eksperimentering? Gruppas to foregående plater pekte utvilsomt i den retningen. Men til vår store overraskelse har Supertramp skrittet tilbake til «Crime Of The Century» (1974). «Breakfast In America» byr med andre ord på mer konkrete sanger. Ringen er sluttet.
Mange av gruppas fans vil ganske sikkert motta LP'en med jubel. Her er ingen uforståelige eller vågale sidesprang. Bare rett-på-sak popmusikk smidd på Supertramps velkjente ambolt: tredimensjonalt, luftig lydbilde proppet med lekre detaljer. Et perfekt produkt for dyre stereoanlegg. Selv de svakeste melodier kamufleres mesterlig bak dette ruvende tårnet av vellyd. Hakkende gitarer, tamburiner, håndklapp, kastanjetter, såre saksofoner, dunkle orgel-sukk, glitrende vokalharmonier. Alt riktig plassert.
Men Supertramps store svakhet er likevel åpenbar. Musikken blir forutsigbar, standardisert. Nesten alle låtene åpner identisk. Et famlende, enfingers-piano – trist og ensomt. Så smyger Rodger Hodgsons korgutt-stemme eller Richard Davis' mørkere, dovne skjegg-røst seg inn og trekker med seg resten av gruppa. Så er Supertramp i gang. Låtene har ofte innlagt plutselige bråstopp, der bare pianoet sitter funklende igjen, før gruppa tar opp tråden med et drønn. Dramatisk og effektivt, men teatralsk i lengden. Musikken skriker etter noe nytt, noe annet. Men Supertramp klarer ikke forlate sin stramt opptrukne sti.
«Breakfast In America» har imidlertid sin sjarm. For all del! Særlig Rodger Hodgsons innslag lyder godt i ørene. Lys, naiv og barnslig gråter han ende ut over sitt flygel, og stirrer ut i verdens ondskap med store, forundrete øyne. Det er noe betagende religiøst over hans innlevelse, og Supertramp vet å yte det maksimale når han lider som verst. Lydbildet formelig drysser av detaljer: sølvrislende tamburiner, glade håndklapp, lekne klarinetter, en trygt humpende tuba (i tittelkuttet) og Beatleske gitarnedganger å la «You Never Give Me Your Money».
Richard Davis er ikke like flink. Hans låter har en tendens til å virke oppblåste, og tekstmessig er han direkte pinlig.
LP'ens beste kutt: Hodgsons «Lord Is It Mine» – en mektig gospel-ballade. Supertramps «Let It Be»?
Ellers må vi si at gruppas syn på «den amerikanske drøm» er riktig fornøyelig. «Det store etegildet» i kafeteria-form (se plateomslaget).
(Det Nye, 30. april 1979)
1980
Supertramp: Paris (A&M) ★★★★
Store instrumentalister er de ikke, Supertramp. Men deres musikk besitter både identitet og atmosfære. Gruppa kan balansere fint. Mellom fengende låter og «dristige» arrangementer (et marsipan-Pink Floyd). Mellom den lyse, flagrende drømmeren Roger Hodgson og den ruvende, maskuline melankolikeren Richard Davies. Mellom nakne, famlende pianotoner og sveipende, overdådige crescendoer (der sax, moog og kor får en til å høre suset av englevinger). Mellom dryppende melankoli og tindrende, naiv positivisme. «Paris» fanger Supertramp «live». Lite er mistet på veien fra studio til scene (men enda mindre nytt er tilføyet), og gruppa kommer utmerket fra oppgaven. Bortsett fra «You Started Laughing», er alt hentet fra de fire siste LP’ene i forholdet 7-3-2-3 («Crime Of The Century» nevnt først).
(Det Nye, 2. desember 1980)
1982
Supertramp: ... Famous Last Words (A&M) ★★★
Supertramp vet hva de kan, og holder seg til det. Dette er en plate uten overraskelser. Følgelig kan Supertramp-fans trygt investere. De spiller på hele sitt begrensete, utprøvete register, og gjør det godt. Sakte svevende romanser svøpt i bittersøte tangenter, korharmonier, en smule strykere, og på passende steder trer en lengselsfull sax fram. Balansen mellom Roger Hodgsons barnlige naivitet og Rick Davies’ hardere, mer grufne rytmikk er perfekt ... som før. Platen er skjønn, melodisk pop uten stopp ... harmonisert som bare Supertramp kan. Med andre ord: jeg vet ikke hva jeg skal si. Musikken rører ikke meg, den går og går uten å komme til døren. Et såpestykke uten soul. Respirator-rock kalte en kollega av meg LP’en.
(Det Nye, 21. desember 1982)
Det begynte her, men det var ikke rare greiene. 1970 (“Supertramp”) og 1971 (Indelibly Stamped”).