En glad gutt, en bevisstløs far & the big beat

En samtale med Marius Müller, Oslo, oktober 1985

Fra Det Nye nr. 51, 1985

Etter to år er Marius Müller omsider klar for platemarkedet igjen. Med «The Big Beat». Og en umåtelig talevilje. Marius snakker. Om sin nyvunnete frihet som artist. Om skihoppere på Island. Om trance. Om Mats Ronander med buksene nede. Om platebransjen. Og ikke minst om the big beat.

Marius er svær. Han jabber labben mot meg, med Marius-gliset bredt og godslig på plass i en sky av bleket og kølvsart hår modern. Stemmen kommer fra kjelleren, men den er vennlig og varm. De digre nevene er også vennlige, for de legger seg til ro rundt en pakke Marlboro og en flaske Farris. Selv detter han baklengs ned i sofaen, og er klar. Svær og klar. Med sin første LP på to år ferdig på bordet: «The Big Beat».
— Tøff tittel. En eller annen skive var nødt til å hete det denne gangen. (Haw haw! lugger og runger Marius-latteren.)

Forrige LP solgte 10 000 eksemplarer. Svakt til et såpass stort medianavn å være. Noe Marius tydelig er enig i. For hodet dupper sakte og tankefullt opp og ned. Før han avslører at det er nettopp den LP’ens toppkutt, «Carmen», som folk roper etter når’n er ute på veien.
— Plata solgte jo ikke no’, men det er tydeligvis mange folk som har hørt’n.

Hvor høyt setter han «Carmen»?
— Veldig høyt. Er veldig stolt a’n.

Fikk ikke synge engelsk

Dog. Han setter et tydelig skille mellom studio- og konsertversjoner av sine låter. Selv de kjente innspillingene av «Carmen» og «Den du veit» kommer til kort når en inspirert Marius gir seg i kast med dem fra scenekanten.
— En gang i framtida skal jeg utgi de definitive «live»-versjonene. Du veit, det er vanskelig å få den ti minutters greia til å hende i studio.

Gjelder det også «The Big Beat»?
— Jeg tru’kke det! Plata er gjort på helt andre premisser, helt og holdent etter mitt eget hue. Jeg produserte sjøl. Den er gjort fortere og mer spontant. Det var det jeg så etter. Det å få fram mye av det trøkket som er «live». Jeg sier ikke at vi er der, men vi er mye nærmere… Jeg var også nøye med at det ikke ble for mange over-dubbinger. Plata er scala ned til bandformat.

Jeg nevner «Drowning In The Flood» som en av platens store Marius-forestillinger.
— Den skulle egentlig vært med på forrige skive. Men jeg fikk ikke lov til å synge engelsk, så da falt’n ut.

Ble soloen spilt inn i flere porsjoner?
— Alt ble spelt inn tvers igjennom. Jeg har sånn fantastisk gitar med flere mikrofoner. (ler)

Fikk du til den «timinutters greia» der?
— Den er nær. Den er nær. Du vet, «live», når det går bra — blir du hensatt i slags transe. Noen ganger får du folk med deg i den transen. Og da skjer det mye som du ikke er klar over. Solo’n på «Drowning In The Flood» er andre gjennomkjøring. Hadde no’n folk i studio, heiv dem ut, bytta gitar — og så spelte jeg.

Med buksa nede

Har du soloen i hodet når du skal spille?
— Jeg bestemmer meg for ramma. Veit at den skal begynne der og touche de punktene. Jeg veit hvilken vei den skal gå.

Var du i transe?
— Delvis. Det var ball å spelle’n. Akkurat som solo’n på «Carmen». Kjempeflaks! Skulle gå igjennom låten siste dag. Mats Ronander satt på dass, og jeg skulle bare teste lyden. Han kom fykende ut med buksene nede, mens’n ropte: «Tar’u opp!». Men ellers så holder jeg på og holder på. Prøver greia med to-tre forskjellige gitarer.
Hvilket merke foretrekker du?
— Alt mulig. Stort sett Fender-avarter laget her i Oslo på Guitar Workshop.

Liker å spille høyt

Er bakgrunnen din i heavyrock?
(Marius luker håret i distraksjon.)
— Det er så mange fasetter. Jeg vokste opp med The Beatles. Og er ennå opptatt av dem. Det er jo ikke så heavy. Men så er det Hendrix og andre sterke ... (tenker) The Band og den typen musikk. Det har aldri vært min mening å være heavyrock. Er bare blitt sånn. Det kommer sikkert av at jeg liker så godt å spella høyt. (Ler rungende, og river en sigarett ut av pakken.) Jeg setter pris på noe av heavyrocken. For eksempel Van Halen.

Han er jo blitt Gud?
— Han viste folk en veldig annerledes måte å spelle på. Veldig fin harmonisans, ikke redd for å gjøre uortodokse ting. Men resten av bandet kan jeg spare meg for. Jeg likte best de to første skivene deres. Pop, harmoni og den sinnssvake greia hans. Og platene var miksa så barnslig med gitaren i én kanal. Tøft. De dreit i alle regler på alle måter.

Hva hensatte deg i transe sist?
— Når var det’a? (blåser så vinduene klirrer) Godt spørsmål. Eh... jo, det skal jeg fortelle deg! Det var i Strømstad med Tottas Blues Band. Vi spelte «Like A Rolling Stone» i kvarters versjon. Det var heavy! Grymt, altså! De er solid flinke til den Dylan-greia. Og det var et veldig bra band den kvelden. Sanseløst å spelle med dem!

Går du på andres konserter?
— Har ikke sett konserter på et år. Siste var Steve Ray Vaughan. Jeg gikk etter fem minutter.
Dårlig?
— Relativt elendig.

Hvilken artist hensatte deg i transe sist?
— (puster tungt) Jeg har ikke spelt så mange plater i det siste heller. Sist jeg daua var «Infidels» (Bob Dylan). Det er lenge siden. Når jeg hører nå, blir det helt andre ting. Med fare for å virke overintellektuell, Charlie Parker har jeg hørt mye siste året. Uten at jeg har noe ønske om å bli jazz-musiker.

Gammal hippi

Og du liker Dylan?
— Det er Trond Granlunds feil. Han ødela meg. Tvang meg til å like Dylan. Før likte jeg låtene, men fiksa ikke å høre’n. Da Trond og jeg spelte sammen i 1983, reiste vi i hans bil med hans kassettspiller. Og han hadde bestemt seg for at nå skulle det spelles Dylan.

Du vokste opp med The Beatles. Men var du ikke litt for ung til å ha noe forhold til pop på den tiden?
— Jeg hadde en eldre bror. Han hjernevaska meg. Husker godt da’n kom hjem med «A Hard Day’s Night» etter å ha sett filmen. Men Hendrix oppdaga jeg først. Kjøpte «Purple Haze» til jul 1967. Sterk opplevelse. Det bekrefta hele greia for meg på den tida: At musikk var verdt no’, lissom. At det var litte grann mer enn å sitte i stol’n og høre. Jeg visste det ikke da, men god musikk har spirituelt innhold, den kan gjøre noe med deg mentalt.
(pause, mens fliret brer seg:)
— Jeg er sånn gammal hippi jeg, skjønner du.

Uten at det betyr at Marius liker hippi-musikk. Ikke Jefferson Airplane. Og ikke Eric Claptons Cream. Han hørte aldri den musikken før etter at den hadde hatt sin storhetstid, og da hadde’n allerede fått et forhold til de sorte bluesmusikerne. Som Elmore James og Freddie King.
— Og da ble jo Clapton litt utvanna. Det er klart at hvis du aldri hadde hørt blues før, måtte Clapton være en sterk opplevelse. Men på den tiden hørte jeg på «Pappan til Tove Mette».

Ikke pen nok

Hvordan han betrakter sin egen utvikling?
— For det første: Ikke tennyboppere mer. Tror jeg. Tror ikke jeg er pen nok til å være idol for 11–12-åringer. De første konsertene rett etter «Den du veit», det var tungt. Jeg vil gjerne bli tatt alvorlig for det jeg gjør.

For det andre: Jeg har fått vett nok til å gjøre mer etter eget hue. Har skrella vekk alle mellommenn som hadde gode råd å gi... Jeg lot meg forlede til å lage en LP som jeg gjerne skulle kjøpt opp i dag og brent. Jeg er flau over min andre LP. Det var første gangen jeg gikk med på andre folks premisser: Ri på suksessen, var deres råd. Det er feil å gjøre så planlagte ting. «Den du veit» derimot, var en freak accident. Er’ke flau over den. Men jeg burde ha ventet noen år — sånn etterpåklokt tenkt. «Den du veit» var en samling låter jeg hadde gjort på frihånd. Lava hadde ikke så mye å gjøre akkurat da. Så jeg fikk gjøre’n. Men så hendte det altfor fort — uten at jeg kunne få noe forhold til det. Jeg ville mye heller hatt en «Den du veit»-typen hit nå. For nå veit jeg hva jeg vil, nå famler jeg ikke rundt i halvmørket.

To års pause er lang pause. Var den bevisst?
— Helt bevisst! Jeg følte meg ikke klar før. Jeg visste bare at jeg skulle gjøre det på engelsk, og at det ikke skulle bli noen ny «Den du veit». Jeg brukte tida til å spelle «live» relativt mye.

Hvor mye?
— Det... antallet husker jeg ikke. Men sånn weekend-basert. Dansejobber. Eneste måten du kan få mer enn 30 jobber i året på — med mindre man heter Åge Aleksandersen. Det har vært så mye at jeg har finni ut så mye om meg sjøl som musiker — og hva folk reagerer og ikke reagerer på. Og jeg er blitt sikker på å synge. Det var jeg ikke før. På credits’en på coveret står det for første gang: vocals & guitar — og ikke guitar & vocals.

Skyt Paul Weller!

Er musikken din influert av Dire Straits?
— Hvis du sier «Carmen», så kjøper jeg den. Men akkurat det kompet har jeg ikke lagt meg på fordi det er veldig lett for meg å låte likt ham. Hvis du speller med rein Stratocaster i dag, er det nesten umulig å komme unna. Jeg har ikke noe lyst til å bli sammenlikna med’n. Som gitarist vil jeg helst slippe å høre på’n. Akkurat som med Hendrix. Det er nært nok som det er. Kommer vel av at vi har hørt på mye av den samme musikken opp gjennom åra. James Burton og den skolen.

Knopfler jobber med filmmusikk. Har du også lyst?
— Ja. Jeg har et prosjekt til forhandling nå. Har hatt lyst til det der i flere år. Veldig interessant å kunne frigjøre seg fra den normale låtstrukturen. «Ål'reit å kunne være litt frika, gjøre noen andre greier.»

Vi kommer i snakk om band som Free, The Who og The Doors, og jeg er så uheldig å nevne Paul Weller, hvorpå Marius snøfter foraktelig:
— Jeg er medlem av skyt-Paul-Weller-klubben. Sånne som The Clash, The Jam... Jeg digger ikke folk som har løsninger. Jeg vil gjerne få lov til å ta stilling til ting sjøl.

Toga-party for Afrika

Men var du ikke litt redd for at dette Sammen For Livet-prosjektet skulle bli slik. Det var jo veldig belærende tendenser fra ansvarlig hold?
(Marius nikker omhyggelig og voldsomt:)
— Jeg var veldig redd for det.

Hvorpå han lar falle noen lite positive ord om Petter Nome og hans korstog mot Røde Kors.
— Men Sammen For Livet har vist en ting som er veldig positiv: Vanlige mennesker kan gå sammen, strekke ut en hånd — og hjelpe. Det viste at «din innflytelse som popstjerne» kan brukes til noe positivt. Vi må bare ikke vanne det ut. Jeg er blitt invitert til Toga-party for Afrika! Det er helt sant! Jeg håper jo at vi kan gjøre noe liknende flere ganger, men ikke la oss gjøre det til en industri, ikke la det bli et julebord.

Bowie fra Grünerløkka

Du har ingen illusjoner om platebransjen?
— Har vel ikke det, nei. Er ikke så rart heller. Jeg har vært med på å se en del rare avgjørelser bli tatt gjennom åra. Nå har jeg klokkertro på at folk vil forbedre seg med tiden. Jeg er håpløs idealist. Og jeg skjønner jo at det dreier seg om kroner og øre. Men jeg synes det går an å ta litte granne mer sjølkritikk. Det er blitt sagt før, og det gjelder ennå: Hvis David Bowie hadde vært fra Grünerløkka, så hadde’n faan ikke fått platekontrakt!

Da hadde han vel ikke blitt David Bowie. Det har tross alt litt med omgivelser og miljø å gjøre også, og Oslo er ikke London.
— I så fall gleder jeg meg til det er gått 10–15 år, når unga våre blir voksne. Dessuten trur jeg ikke det der er stedsbestemt.

Men konkurransen er en annen her?
— Det er ikke lett å dra i gang et «live»-band her — hvis ikke musikken din passer til fire ganger 45 minutter. Jeg mener, det er kamp på nebb og klør om å få spelle i det hele tatt. Men jeg ser at det går rektige veien. Begynner å bedre seg. Men jeg savner dette at vi kan... det er betegnende at det ikke finnes en ordentlig gig i Oslo!

England er drøyt 50 millioner mennesker. Norge 4. Der har du målestokken.
— Jeg er klar over det. Om bare musikkarrangørene slutta å presse folk til fire ganger 45 minutter. De to første øktene er det nesten ikke folk likevel! Jeg har nektet det siste året. Har spelt én og en halv time rett igjennom. Og det er forandring! Natt og dag! Du får sjans til å bygge opp stemning, ikke bare sitte der og drekke kaffe og pelle deg i nesa. Endelig sjansen til å ta’n helt ut. Jeg har vært så heldig at jeg har kunnet gjøre det. Men fremdeles måtte bandet mitt stå de to gangene 45 minutter først og være levende diskotek.

Hoppski på Island

Holder Marius Müller-navnet ennå, på tross av lang pause og forrige LPs lave salg?
— I 1984 trakk vi jævlig mye folk. Hvor vi enn var. I år har vi gjort relativt færre jobber. Merker effekten av at vi har spelt for mye — ikke nok action.

Du har også vært programleder på TV.

— Jeg håper ikke «Beat for beat» har hatt noen effekt. Det pleier jo å hjelpe å se videoen du skal preike om først. Den programserien ble laget for 2,50! «You pay bananas, you get monkeys»!

Du er kjent som den store popviter?
— Det har jeg jævlig mye imot. Derfor kutta jeg ut spalten i VG. Eneste med meg er at jeg leste det som sto bak på coverne, og så har jeg vært så dum at jeg husker det.

Du kan vel vente deg å bli utfordret av andre vitere?
— Jeg ser ikke på meg selv som noen spesialist. «Pick Up» var på barnehage-nivå. Hadde spørsmålene vært vanskelige, ville jeg ryki ut. Det må være helt klart. Å vinne «Pick Up» er som å bli Islands beste skihopper.

Har du jobbet mye som studiomusiker i det siste?
— Har produsert litt. Men jeg ble lei studio-jobber i Lava. Nå kunne jeg ironisk nok behøvd jobbene økonomisk, men jeg har sagt nei for mange ganger.

Falsk er en vis mann

Du har jobbet en del med Herodes Falsk?
— Falsk og jeg jobber mye sammen. Han har hatt mye å si for den nye skiva mi — spirituelt. Vi setter pris på hverandre. Det er hele greia. Vi kommer sikkert til å gjøre mer, uten at vi dermed gifter oss. Falsks meninger setter jeg pris på. Falsk er en vis mann. Vi har like interesser og like holdninger til ting.

Som for eksempel?
— Liker samme musikk, film, bøker. Og så er vi glade i å drekka begge to.

Siste bok du leste?
— Mailers «Tough Guys Don’t Dance». Men jeg ligger dårlig an når det gjelder skjønnlitteratur. Ikke Dostojevski. Mer populærretta ting. Lite lyrikk.

Engelskuttalen din er god?
— Jeg bestemte meg for å lære å snakke ordentlig engelsk, ikke bare ordene. Jeg har herma etter de folka jeg har hørt. Språket lærte jeg tidlig — siden jeg har en mor med engelsk som spesiale.

Din mening om norske artister som synger på engelsk?
— Jævlig få som fikser det. Som holder helt, liksom. Morten Harket fikser det jævla bra.

Og du?
— (kremt, kremt) Jeg er... veldig stolt av at jeg blir tatt for å være engelsk av engelskmenn. Uttalen på «The Big Beat» er gjort mer midtatlantisk med vilje. Ville vært unaturlig å synge som Ian Hunter — selv om jeg er der når jeg snakker. Jeg tror det holder. Har vært veldig nøye på det. Og jeg gleder meg til å gjøre en LP til på engelsk.

Skrev lusent på norsk

Hvorfor skriver du engelsk — etter tre plater på norsk?
— Jeg synes jeg skreiv lusne tekster på norsk — unntatt «Carmen», og den skreiv jeg ikke alene. Jeg klarte ikke å gå over barrieren med sånne gutt/jente-ting. Og jeg beundrer Åge for måten han skriver tekster på.

Blir det utlandet på deg?
— Har lyst til å synge i Sverige og Tyskland. Kommer ikke langt med norsk da. Jeg driter i skiva, men jeg vil gjerne spelle der. Dra ned der, bruke plata som visittkort, spelle meg rundt, være der, skape interesse i landet. Det er begrensa hvor mye du kan spelle i Norge. Distriktsmessig er det meste dekket på 30–40 jobber. Jeg vil jo gjerne holde magien, mystikken ved like sånn at det ikke blir noe du kan se hver uke. Derfor utlandet. Jeg elsker å være på veien, gjerne hele året. Men for all del: Ikke skriv Den store utenlandslanseringen! For det er det ikke!

Ble far og svimte av

På veien hele året! Hva med privatlivet?
— Jeg er så heldig at jeg har en forståelsesfull samboer. Hun er verdens mest vidunderlige dame, hun har forståelse for hva dette koster. Og hun er veldig sjølstendig.

Og du er blitt far?
— (stråler:) Far! Kan ikke snakke om det, ord blir veldig fattige. Men jeg opplevde fødselen som en intens glede: Fy faan, livet går videre. Det fortsetter her.

Var du til stede?
— Nesten hele tiden. Men jeg tåler ikke synet av blod, så da det nærmet seg sa de at jeg burde gå ut på gangen. Det gjorde jeg. Gikk rett ut og rett i gulvet. Svimte av.

Men denne intense gleden, opplevelsen av å bli far, ble det låt av det?
— Hadde jeg klart å lage en like bra låt som «Isn’t She Lovely», så ville jeg spelt den inn.

Vil bli band-medlem

Du er klar med ny LP, men...
— (avbryter) Null band. Går LP’en bra, blir det turné på nyåret. Hvis ikke blir det noe annet.

Hvor finner du bandet ditt?
— Ikke i Norge, tror jeg. Har forsøkt det jeg veit om. (tenksom:) Det tiltaler meg jævlig lite å være frontfigur og Der Führer. Jeg kunne tenkt meg å spelle med et band som har egne meninger. Et band som leverte egne låter også.

Med andre ord: Du ville vært medlem av et band fremfor å være Marius Müller med band?
— Ja. Jeg kunne tenkt meg å spelle gitar i Pretenders. Yte greia mi til en som var jævlig mye bedre til å skrive enn meg, en som hadde sterkere visjoner. Eller Tom Petty & The Heartbreakers. Jeg er så ferdig på det bandet. Kjempeband!!

Men ikke Lava?
— Nei takk! Huff, jeg har sagt så mye stygt om dem, og jeg ønsker egentlig ikke å gjøre det. De er jævlig fine mennesker — en del av dem, tre av dem, to av dem... én av dem (ler). De er bare for slappe. Men jeg lærte dritmye av å være der.

Jeg skulle gjerne spelt gitar i The Act.

Hvordan vil ditt nye band eventuelt se ut?
— Gjerne en gitarist til, en som har samme forhold til det å spella i band som jeg har. Jeg er trett av gunslingere. Har du hørt vitsen om gitaristene? Hvor mange gitarister tar det å skifte en lyspære? Fem. Én som gjør det og fire som ser på og sier: «Det hadde jeg fiksa også».

Marius brumler latter. Jeg antyder at intervjuet er slutt. Han stopper meg:
— Du. Ikke få meg så sur, ’a. Jeg synes alltid jeg virker så sur på trykk. Få med at jeg er en glad gutt også. Please.

Har’n på kassett!

Snu aldri ryggen til Marius

En samtale med Marius Müller, Grünerløkka, september 1987

Fra Det Nye nr. 46, 1987 (Foto: Petter Berg)

Norges største gitarist har vært gjennom valsene de siste to årene.
Først var han innmari lei av både seg selv og skattevesenet. Så møtte han bolignøden i Oslo med et smell. Samboersken måtte ta med seg datteren deres til Bergen, mens han trålet bolig-annonsene. Men Marius Müller gir aldri opp. Og idag ruller latteren hans som et middels sneskred...

For to år siden ga Marius 20 000 nordmenn (og 53 glade hamstere) «The Big Beat». I dag vil han gjerne at enda flere skal være med på leken. Og hva er vel da mer naturlig enn å kalle platen «Boom Boom»? (stillhet). Nåja. Foran oss sitter et meget håndfast eksemplar Marius Müller. Blid og fornøyd med sitt lille glass øl. Så fornøyd, faktisk, at han åpner det store DET NYE-intervjuet med å fortelle en vits:
— (Humre humre) Jo, nå skal du høre! To gutter står inne hos overlæreren. Overlæreren til den første gutten: Hvorfor er du her? Den første gutten: Jeg hev noe i vannet. Overlæreren: Hva da? Den første gutten: Stein. Overlæreren til den andre gutten: Og hvorfor er du her? Den andre gutten: Jeg er Stein.

Og dermed bryter den berømte Marius-latteren løs. Kelneren slår inn terroralarmen. Den gamle fruen ved vindusbordet låser seg skrikende inne på do. Jeg betaler for tort og svie. Og Marius tørker tårene. Jøje oss!

(Foto: Petter Berg)

Vi gir kelneren et hvitt flagg og 7.40 i driks. Han går mumlende derfra. Og alvoret senker seg over forsamlingen. (Forsamlingen?)

To år, Marius, det er mange år, det! (To for å være nøyaktig.) Hva har du... Ja, for hva du nå enn så — du det ikke her.
— Kort fortalt har jeg vært i Sverige. Fast gitarist i bandet til Dan Hylander. Og så var jeg med på gjenforenings-konserten til Björn Afzelius og Mikael Wiehe. Og så laget jeg musikken til Hard Asfalt. Til slutt laget jeg Boom Boom. Og nå sitter vi her.

At Marius hoppet av soloartist-kjøret og ble «anonymt» orkester-medlem skyldtes:
— Jeg måtte få en liten pause. Var rett og slett lei av meg selv. Når du bare gjør egne ting, får du ingen inntrykk utenfra. Og det blir jævlig smalt. Til slutt ender du oppe i ditt eget lille elfenbenstårn.

“Prioritetene er totalt forandret
etter at vi fikk Mia, datteren vår”

Dette kunne vi snakket om i timesvis — og det gjorde vi også — men for å kutte en lang historie kort (som det heter på tasmansk):
— Det var gøy å være bare i ett band. En jævlig bra opplevelse rent læremessig.

Men nå er’n tilbake i gamlelandet. Og nå skal det vel bli fest på lokalet?
— Nei, det skal det ikke. Problemet med Norge er at konsertformen ennå ikke er skikkelig akseptert. Men når jeg er ute på turné nå, vil jeg gjøre konserter og bare det. Jeg mener, det har vært lærerikt å stå der oppe og holde på folks interesse i timesvis. Men nå er jeg gått ut av den skolen - med gode karakterer —, og vil ut i yrkeslivet.

Nok om fortid. Nå får vi snart komme til saken. Og saken er... eh... ja, for eksempel at Marius har vært så lenge borte at folk kanskje ikke kjenner ham igjen? (Det skal godt gjøres.)
— Jeg veit ikke hvor ærlig jeg orker å svare på det spørsmålet. Jeg er etablert, da, men å si at jeg er rykende heit er å gå for langt.

Imagen hans, da? Hvordan er den?
— Vel, de som sier jeg er en godslig barnetimeonkel tar skammelig feil.
Latterdøren smeller opp, og vi redder oss såvidt unna skandalen ved å kvele latteren med tre duker og en blomstervase. Marius roer seg mens kelneren iler til med ren, nystrøket duk.
— Publikum...

Sier Marius og smaker både lenge og vel på ordet.

— Publikum er annerledes nå enn for fem år siden. Det betyr ikke at jeg snur ryggen til det jeg har gjort før. Alle LP’ene mine — bortsett fra Er’e så nøye ’a?, som jeg hater — var ærlig ment i det øyeblikket de ble laget. Og de lærte meg mye om hva man bør og ikke bør gjøre. Blant annet tok det lang tid å lære at det ikke skader med litt helhet. Boom Boom er vel den første helhetlige plate jeg har laget.

En herre med høy frakkekrave og mørke briller dumper umerkelig ned ved nabo-bordet og begynner å lese intenst i en avis med et digert hull i. Jeg lener meg over mot Marius og hvisker: Er kemneren interessert i at «Boom Boom» skal selge masse? Problemet ditt med alle restskattene og konkursen og alt det der, vet du? Marius flirer.
— Jeg er stort sett ferdig med det, der. Men økonomien er en plage fordi jeg ikke har råd til å kjøpe et sted å bo.

Det gikk så langt at Marius og hans samboerske måtte flytte fra hverandre. Hun tok med seg deres datter, to år gamle Mia, til Bergen, mens Marius trålet bolig-annonsene i Aftenposten til han holdt på å stupe. (Når Marius stuper, blir verden rystet. Gammelt jungelordtak.)
— Leiekontrakten vår gikk ut, skjønner du. Ikke hadde jeg ansiennitet i OBOS, og ikke var jeg av de ivrigste småsparerne, heller — sett i lys av de siste års økonomiske sammenbrudd.

Marius-latteren styrter ut i lokalet og stjeler blomsteroppsatsen i vinduet og en kasse bestikk, før vi får sjansen til å reagere. Kelneren jager den ned i første. Marius blir alvorlig:
— Likevel er jeg heldigere enn for eksempel studentene. Tenk deg å være en student med studielån — med fire års statsvitenskap foran deg. Hva skal han gjøre? Jeg har tross alt en plate ute og ei turné i gang. Jeg kan risikere å tjene litt. Ha!

Det digre snøftet tar et brutalt elsker-elsker-ikke-oppgjør med prestekravene i vasen vår.
— Jeg gjorde ikke annet i sommer enn å pløye annonsene og gå på visning. Det var så jævla nedslående. Jeg mener, hvor skal dette ende? Vi har en sosialdemokratisk regjering som preiker masse forståelse. Jeg sier, når skal dem gripe inn? Alt det pisspreiket om desentralisering og at folk skal flytte tilbake til hjembygdene! Heh? Jeg er til og med herfra, og jeg skal i hvert fall ikke flytte. Ha’kke hørt maken til sprøyt! Jeg sluttet å tro på politikerne for lenge, lenge siden.

“Økonomien er en plage fordi jeg
ikke har råd til å kjøpe et sted å bo”

Jeg bestiller to meter bandasje og spør forsiktig om Marius stemte ved kommunevalget?
— Jeg var hjemmesitter, for første gang. Og det er jeg litt flau over. Men alle dem jeg har stemt på før dreit seg så mye ut at i år var det umulig å stemme. Det var heavy, og jeg hadde kvaler med meg sjøl. Men jeg gidder ikke å stemme når det bare er snakk om det minste ondet. Det er første gang jeg har opplevd det sånn, kanskje fordi jeg først nå er gammal nok til å forstå det.

Apropos valget. Det går rykter på SKY om at Marius Müller kjøpte verdens styggeste Monkees-skjorte i 1967?
— Davy Jones-skjorta mi! Den hadde oransje bomber på ganske selvlysende irrgrønn bunn. Henger i skapet hjemme ennå. Om jeg får den på meg? Tja, jeg får den vel på den ene armen.

Etter denne uskyldige avsporingen er det bare å bestille to medisinskap, før jeg spør Marius om barn og samboer og sånn...
— Prioritetene er totalt forandret etter at vi fikk Mia. Det er bare helt fantastisk. Det har ikke tapt seg noe på de to årene som er gått. Og jeg skal si det ikke var særlig gøy når vi sto uten sted å bo, og de flyttet til Bergen. Nå har vi fått låne en leilighet et års tid... Beklageligvis er det slik at jeg har et arbeide som varer fra jeg våkner til jeg legger meg. Men det tror jeg at jeg kommer til å gjøre noe med fra neste år av.

Mens jeg skrur korken på pyrisept-flasken, avslører Marius en av hans store gleder i livet:
— Kontrollert drikking. Å sitte sammen med intelligente mennesker en kveld og lyve om dette og hint. Jeg snakker ikke om å bli drita. Det jeg er opptatt av er det sosiale, det å bli litt loose. Det jeg kaller en herreting.

Og da kan det være på sin plass å spørre Marius om han faktisk er en glad gutt?
— Det er viktig for meg å presisere at jeg er det. I alt for mange intervjuer fremstår jeg som en sånn alvorlig grublende fyr. Og er det noe jeg er lei av, så er det å stå igjen som EPA-filosof. Det er klart at ingen kan bli kjent med deg gjennom å lese intervjuer eller å høre på platene dine. Jeg opplever av og til at folk kommer bort og sier: Du kjenner ikke meg, men jeg kjenner deg... Det er helt feil! Plater er ikke alt jeg driver med, de sier ikke alt om meg.

Med et engstelig blikk mot Marius’ overarmer drister vi oss til å spørre hva han selv mener er hans styrke?
— At jeg aldri gir opp. Jeg kan ha lyst, det er så, og enkelte ganger har vel jeg gitt opp som alle andre. La meg heller si det sånn: Du bør være sikker på at jeg ligger helt stille før du snur ryggen til meg.

“De som sier jeg er en godslig
barnetime-onkel tar skammelig feil”

Og svakheter?
— Jeg har vondt for å si nei. Og jeg har vondt for å se i øynene at dette må du ordne opp i nå!

Vi nikker ivrig, kaster alle hemninger og ber om en definitiv fotnote: Hvilket skonummer bruker Marius?
— 44–45.

Sier Marius med støvelen på bordet og latteren rullende som et sneskred gjennom lokalet. I det fjerne høres lyden av sirener. Bak det veltete sidebordet stikker en avsaget hagle frem. Jeg strekker armene i været og skriker:
— Jeg tror vi gir oss her!

Vis full størrelse

Takk, Marius. Savner deg.