Jazz er ikke bare jazz
En samtale med Radka Toneff, Oslo april 1977
Fra Det Nye nr. 24, 1977. Og her “Ballad Of The Sad Young Men”.
Radka Toneff er ikke noe kjent navn for våre lesere, dessverre. Hun tilhører nemlig jazzmusikken, og dermed vender alt for mange ryggen til. «Jazz», tenker en, «det er ikke noe for meg». Det er kommet så langt i dag at folk ikke en gang gidder å gi en jazzmusiker sjansen. De er dømt på forhånd. Radka liker forståelig nok ikke dette.
— For det første liker jeg ikke at folk på død og liv skal putte musikk i båser. For det andre er jazzmusikken så variert og bred i dag, at det er absurd å dømme den som noe enhetlig.
Radka har nettopp debutert på platefronten med det glimrende albumet «Winter Poem».
— Min musikk er enkel og lettfattelig, derfor er ikke LP’en rettet spesielt til jazzinteresserte. Det er mitt håp at alle gir den en sjanse.
Plateomslaget er smakfullt, og samtlige tekster er trykket både på norsk og engelsk.
— Jeg synger på engelsk, men jeg tenkte at det ville være fint for folk å kunne lese hva jeg synger om på norsk også. Jan Erik Vold og Ole Paus har omdiktet alle sangene.
For Radka er tekstene meget viktige. Hun mener at en alltid må synge om noe som betyr noe for en.
Radka Toneffs navn har vært på norske jazzlepper i flere år nå. Det har liksom bare vært et tidsspørsmål når hun skulle lage en plate.
— Det rare er at jeg ikke har fått et eneste tilbud fra noe plateselskap før Ole Paus spurte meg.
Radka føler ikke at hun er påvirket av noen spesielle jazzpersonligheter — selv om Sara Vaughan og Betty Carter betyr mye for henne. Og selv om Radka stilmessig befinner seg på tradisjonelle jazztomter, presiserer hun at LP-platen hennes bringer med seg noe nytt.
— Særlig fordi jeg har laget mange av melodiene selv.
Hun regner Norge som et av de beste jazz-landene i verden. Her yngler musikerne, og den ene glimrende solisten etter den andre får et navn i Europa. Vi kan jo nevne Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Andersen og Karin Krogh.
— Det er lett å få spillejobber her hjemme, men du må ordne dem selv. Det er ingen som hjelper deg.
En spesiell takk retter hun til jazzklubben «Malla» i Oslo og Club 7, som har betydd mye for det rike jazzmiljø vi har.
— Der har vi liksom hatt et skikkelig sted å arbeide.
Hun er ikke fornøyd med de norske plateselskapene som nesten neglisjerer vår hjemlige jazz.
— Det er det tyske ECM som har fått Norge inn på verdenskartet. Det er det selskapet som fikk Terje, Jan og Arild ut i Europa. Norske plateselskaper må gremme seg over slikt.
Radka har et underlig navn, men hun er norsk. Det presiserer hun.
— Jeg har bulgarsk far — derfor navnet.
Hun har sunget i tre år med sitt faste band, men har holdt det gående som vokalist helt siden hun var 16. Nå er hun 24.
— Min musikk er som før nevnt, lettfattelig, og jeg håper virkelig at jeg skulle kunne nå ut til folk. Jeg har i hvert fall lagt merke til at jeg har et svært variert publikum. Alle aldersklasser er representert.
Nå får da også det norske folk endelig sjansen til å møte henne. Nå er hun omtalt i presse og ukeblad, hun har en glimrende LP ute, og legger ut på Norges-turné i mai.
— Jeg håper jo at jeg får litt medgang. Foreløpig tjener jeg nesten ingen ting. Arild, som jeg bor sammen med, forsørger meg. Mitt ønske er at jeg skal bli i stand til å stå på egne ben økonomisk. En fulltids jazzmusiker kan klare det, og nå har jeg sjansen!
(Yan Friis)
En vidunderlig LP. Sjekk “Mr. Bojangles”.