Festivaler 2
Forumfestivalen i Arendal
10-13 juli 1974
Et perfekt arrangement
“På stengrunn”-gjengen i full virksomhet på scenen.
Det Nye 10. september 1974
Alle foto: Yan Friis
Musikkfestivaler er blitt populære. Tusener av unge fordriver timer hver sommer utendørs mens rock-band og visesangere underholder.
Norge har så smått begynt å ta etter utlandet – med Ragnarock og Kalvøyfestivalen. Vi har også hatt Haugesund og jazz i Molde & Kongsberg.
Felles for de fleste av disse arrangementene er at de drar mengder av folk – og internasjonale artister står øverst på programmet.
Saker i Arendal sommeren 1974. Her kunne man bl.a. møte “Syrereven”, som hadde tatt seg over fjellet fra Haugesund.
Blant arrangørene her i landet er det blitt alminnelig akseptert at utlandet må innblandes om en skal få folk nok. Gledelig er derfor Forum-festivalen i Arendal som i juli ble holdt for fjerde år på rad. Den bryter med alle de punkter som er nevnt ovenfor.
Tilskuertallet er lavt (maksimum 1500 pr. dag) og artistene er hovedsakelig norske.
Forum, som er Arendals viseklubb, har bygget en liten scene på et gammelt gårdstun ved byen. Her er det lite og intimt. Folk sitter tett sammen helt ned til scenen – så forbindelsen mellom musikere og publikum blir perfekt. De fleste tilskuerne kommer fra steder utenfor Arendal og knytter denne festivalen inn i sin sommerferie.
Vi ble tvunget ut på Tromøya til slutt. Telting i nærheten av Agdertunet ble ikke godtatt og resulterte i ukvemsord og jaging. Her sitter Pernille, Christian, Bente og Lars. Femtemann klarer jeg ikke å huske navnet på.
Arrangørene har tatt konsekvensen av dette, og laget en camp på Tromøya – 15 minutters busstur utenfor byen.
Her fortsatte musikken til langt ut i de små timer. Et stort bål ved sjøen ble samlingspunktet.
Her slapp amatørene til og ga folk en hyggelig avslutning på det profesjonelle stevnet i byen.
Festivalen varte i år fra 10.-13. juli, og en mengde kjente artister spilte på det lille Aust-Agder Tunet. Særlig gledelig var den store bredde de forskjellige musikerne spente over.
Visesang dominerte som i de tre foregående år.
Steinar Ofsdal og Lillebjørn, sentrale i “På stengrunn”-gjengen.
Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen og deres «På Stengrunn»-gruppe åpnet festivalen. De følgende dagene møtte vi visegruppa Folque, Alf Cranner, Fred Åkerström, Tom Paley og Knutsen & Ludvigsen.
Jazz fikk vi også mye av, representert ved Ketil Bjørnstad, Brynjulf Blix, Carl M. Iversen, Espen Rud, Arild Andersen, Jon Eberson og Jon Christensen.
Steinar Ofsdal hadde en lang avdeling med folkemusikk der publikum ble dratt med bl.a. i folkedans. Samme kveld var forøvrig scenen åpen for en del amatører.
Rock fikk vi med Bazar, Peps Blodsband, Matheus og Øystein Sunde & Postverket. Sistnevnte hadde ingen heldig dag, og var den eneste som forlot scenen uten ekstranummer.
Men bortsett fra dette, fikk folk fire dagers meget god underholdning. Programmet ble aldri forsinket eller forlenget så skjemaet holdt. For alt dette pluss plass på campen, betalte en ca. 100 kroner – og det er ingen høy sum.
Forum-festivalen viser klart at norsk og skandinavisk musikk er mer enn god nok til å tilfredsstille publikum.
Vi trenger ingen brølende tungrock-band fra England som alltid forsinker og ødelegger de skjemaer en arrangør setter opp.
Forum er et viktig tilbud for dagens unge, og festivalen er like viktig for vårt eget musikkliv. Tilbudet står åpent når det arrangeres for femte gang neste år...
Det var også utlendinger på festivalen. Her Fred Åkerström, svensk trubadur.
Etterord (i 2026)
Forumfestivalen på Agdertunet. 10.-13. juli. Med telt. Det Nyes utsendte.
Første gang jeg kunne tjene penger på å dra til Arendal. Mitt sjette besøk på like mange år. Høyest på erindringslisten står turene ut til Mærdø med den grønne og eggekremgule ferjen som dunket og ristet i skroget og blandet diesel med havbris, en fin cocktail når man lå på taket, og fikk lov. Ikke alltid skipperen lot oss. Det finnes regler for alt.
Så ofte jeg kunne tok jeg den nevnte grønne og gule Mærdø-ferjen. Elsket Mærdø. Elsket kafeen og den vonde kaffen deres, og den beste utedoen i nord-Europa, og bergene på utsiden, mot havet, å ligge der under bakende sol mens bølgene kastet seg med dumpe drønn mot fjellet og sendte gardiner av iskald sjøsprøyt over oss ... VOOOOSJ! KLASK! Sommer. Vidunderlige sommer.
Sannelig våget jeg det hele, på innsiden av øya, gjennom krystallklart vann på fineste sand, hver detalj på bunnen så jeg, og vandret frem og tilbake, frem og tilbake, av og til med hodet over, av og til med hodet under vannflaten, og sjøen holdt 15 grader og jeg merker det ikke. Så barsk kommer jeg aldri til å være igjen.
Dekket som nevnt Forumfestivalen for Det Nye, med penn og Pentax (35 mm-objektiv) og et Instamatic som back-up. Pentaxen kjøpte jeg brukt, og objektivet kom til å plage meg mange ganger fremover. Jeg måtte så nær innpå motivene. Det skulle prins Charles få merke i Birmingham noen år senere.
Vi satt på tunet med nyinnkjøpte frostkalde Cola, båret i ilfart fra butikken nede i bakken. Tormod ble satt ut da en garvet hippie med lure øyne, skjegg og skulderlangt hår henvender seg til ham. Om han kunne få noen fingerbredder av Tormods Cola. Spørsmålet kom brått på. Dette var tross alt "Syrereven", mannen som hadde tatt seg over fjellet fra Haugesund, for å lure klassepurken og dens spioner.
Tormod ga ham uvillig flasken. Syrereven smilte skjevt. Om han kunne få gjøre hva han vil med sine to fingerbredder Cola? Tormod nikker forvirret. Så, med et sjofelt smil, helte han sakte og demonstrativt to fingerbredder Cola ut i gresset. Og rakte flasken tilbake. For en klyse.
Syrerevens demonstrasjon mot monopolkapitalen imponerte oss ikke. Jeg skyndte meg å drikke opp Colaen min. Syrereven så forulempet ut. Han var tross alt kommet over fjellet.
Snapshots fra Forumfestivalen 1974. Øverst Øystein Sunde og hans Postverket som ble grusomt behandlet av publikum. Øystein var nemlig ikke politisk korrekt, han sang ikke nitriste revolusjonshymner, han var noe så uhørt som vittig - og kjørte sportsbil. Han husker den ubehagelige opplevelsen ennå. Nest nederst: Bazar, og til slutt festivalens stjerner: “På stengrunn”-gjengen med Lillebjørn i spissen. Rudolf Nilsen, du kunne ikke være mer politisk korrekt enn det, i 1974. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
Kalvøya 1974
Sommerens musikalske skybrudd
Det Nye 5. november 1974
Foto: Eirik Hauge
Sommeren er for lengst forsvunnet i råtne blader langs veikanten, striregn og en stadig hvitere ånde. Vi går nå vinteren i møte og må søke varme og trygghet innenfor våre vegger. Utelivet er i ferd med å bli en kald fornøyelse. Men med oss inn i vinteren har vi mange gode, varme sommerminner. Hendelser som er gode å ta fram mens vi venter på varmere tider.
Musikklivet går sin gang uavhengig av årstidene. Nye plater dynges ut på markedet. Grupper og enkelt-artister holder sine konserter – men alt skjer innendørs.
Vi er inne i tider som vi sjelden tar fram igjen når årene har lagt seg mellom oss og fortiden.
Det er sommeren vi husker – varmen, solen, grønt gress, glade unge fjes, summingen fra insektene og rullingen av salte bølger mot stranden.
Og musikken, tonene vi alltid setter i forbindelse med den sommeren, den ferien og det stedet.
Rockfestivalene er blitt en viktig del av disse minnene for mange. Helt siden Monterey 1967 og det virkelige gjennombrudd med Woodstock to år etter, er festivalene blitt en viktig del av ungdommens sommer.
Ragnarock – utspilt sin rolle?
I Norge har vi også fått en del slike arrangementer. Ragnarock og Kalvøya er de største, men også mange små festivaler holdes rundt i landet hvert år.
Dessverre har aldri kvaliteten av de største arrangementene vært særlig god. Her stues tusener av unge sammen i timer til lyden av rock.
Ragnarock utspilte sin rolle den sommeren. Med utallige klikk, pauser og dyre billetter, gjorde den sitt til at de fleste følte seg snytt.
Unge mennesker er ikke rike, og derfor bør de i det minste få det de betaler for. Vel, Ragnarock ga dem ingen god valuta, det er allerede blitt sagt utallige ganger i like mange publikasjoner. En satte håpet til festivalen på Kalvøya 25. august.
Kalvøya med et variert kulturtilbud
Kalvøya-festivalen på den lille øya utenfor Sandvika er etter hvert blitt en tradisjon. I flere år har nå viseklubben Hades med Decibel Booking arrangert dette opplegget. De har forsøkt å gi de unge et variert kulturtilbud ved å bruke området til kunst og teater i tillegg til rocken.
Mange gode musikere har spilt her, og hvert år har et godt utenlandsk navn stått på plakatene. Ifjor spilte, som vi husker, Frank Zappa & Mothers.
Kunstner: Per Kleiva
I år skilte også plakatene med kunst og dukketeater. Nytt var en klassisk konsert som ble holdt på en liten scene et stykke fra festivalområdet. Utmerket i seg selv.
Når det gjelder rocken, sto Fairport Convention og Hot Chocolate øverst på plakaten, mens Prudence, Lillebjørn Nilsen, George Keller, St. Helena, Wild Angels m. fl. fikk de små typene.
Faksimile fra Det Nye (5. november 1974). Det var den gang Sandy Denny klappet meg på hodet og kalte meg gutten sin. Det hadde jeg slett ikke noe imot. (Foto: Ulf Dalheim)
For få møtte opp
7 500 mennesker møtte opp, alt for få til at arrangementet kunne bære seg. Men at disse kom, var i seg selv et under. Værgudene hadde buldret og truet med regn. Tunge skyer lå lavt over området, og svært få regnet med å komme tørre gjennom det lange arrangementet.
Men nedbørområdet lot Kalvøya i fred, og slapp sin last over områdene rundt øya.
Om en så anslo de fremmøttes alder, ville en få et høyere tall enn på f. eks. Ragnarock. De yngste var nok ikke særlig fristet av artistene som skulle opptre. Stort sett rettet musikken seg til folk rundt 20 år og oppover.
Trist musikk
Vi hadde hørt mange lovord om St. Helena fra Nord-Norge, en til da ukjent gruppe. De hadde med seg Bærum Pikekor på scenen og hadde med andre ord ambisjonene i orden.
Dessverre gikk det ikke bra. En utekonsert er noe langt annet enn å spille inne. Pikekoret forsvant i en trist strøm av ensformig klisjerock. Det virket som om musikerne ikke maktet å spille sine egne komposisjoner.
Denne triste starten gjorde sitt til at publikum ble passiv og misfornøyd. De følgende artistene – for det meste ukjente nordmenn – gjorde det enda dårligere.
Bra arrangert
Men om musikken klikket, så hadde arrangørene all grunn til å være fornøyd. De hadde lært av Ragnarocks mange og lange forsinkelser. En benyttet to scener, slik at når et band var ferdig, begynte neste på den andre scenen. En fikk aldri pauser på over fem minutter.
At folk måtte flytte seg fram og tilbake, gjorde ingen ting. Å slentre noen meter en gang i timen, er å foretrekke fremfor å bli sittende passiv i timer uten at noe skjer.
Prudence og Fairport best
Prudence fikk ikke spilt på Ragnarock. Denne gangen gikk alt bra, og de kunne entre scenen uten vansker. Namsos-gruppa spilte godt, og dro folk med seg i en glimrende avdeling. Dette gjorde at humøret hos tilskuerne steg.
Man hadde ikke unødige utgifter på markedsføring før i tiden. Dette fikk holde.
Lillebjørn Nilsen og George Keller fikk ikke sine ting til, og Hot Chocolate viste seg å være en temmelig middelmådig soul/rock-gruppe, som stadig maste om «clap your hands», og «get up and dance».
Derfor var Fairport Convention, som nå har fått tilbake Sandy Denny, en herlig redning. Med fiolinisten Dave Swarbrick i spissen ga de oss en variert og gnistrende forestilling. De viste oss at engelsk rock kan være seriøs, og at Gary Glitter & Co. ikke er alt.
Men to gode grupper kan ikke redde et slikt arrangement som Kalvøya. Igjen var det skuffet ungdom som forlot en festival. Nå er det på tide å spørre seg om slike mammutarrangementer virkelig er nødvendige.
Når Arendal-festivalen ble vellykket, var det fordi scenen er liten, området rundt er lite, og få mennesker får plass. Dermed oppnår artistene å få kontakt med publikum, og holde deres interesse ved like hele tiden.
Slik kan det vanskelig gå når ti-tusener møter fram, og når scenen blir et uoppnåelig bygg som stikker høyt over landskapet.
Visemusikken er når alt kommer til alt best egnet til utendørs arrangementer. Det kan en ikke få for mye av. Rock, derimot, skaper frustrasjon hos lytteren, om han får for mye. Og siden denne musikkformen er så populær, vil en aldri få intime konserter ut av det.
Rock egner seg best i små porsjoner på plate, eller som innendørs konsert, der lyden straks blir mye bedre. Sju timer med brølende musikk, der en knapt hører hva sidemannen sier, fungerer ikke helt.
Kalvøya — et ypperlig sted
Når så Hades og Decibel neste år planlegger nye konserter på Kalvøya, bør de øve litt selvkritikk.
Øya i seg selv er et ypperlig sted for konserter, og som samlingssted for unge. Her har en natur i form av gressenger, sjø, strender og skog. Et sted der en kan stresse ned, og slappe av.
Hvorfor ikke da slippe våre viseartister til, la dem spille og underholde? Så slipper vi dyre billetter, og vi kan ta toget til Sandvika for å slappe av med natur og musikk.
Ragnarock og Kalvøya — musikalske skybrudd
Når vi nå går vinteren i møte, så er det hverken Kalvøya-festivalen eller Ragnarock vi trekker fram som varme minner fra sommeren.
Hvor vi enn sitter her i Norge, så vil de musikalske minnene bestå av plater vi hørte, små avslappende festivaler og ferieminner med sol, sjø og latter.
Mammutfestivalene dytter vi vekk under snøen sammen med de ufyselige skybruddene og kalde regnværsdagene vi dessverre måtte tåle både i juni og juli.
Kommentar:
Hva for slags snerpete, belærende bestefarsnakk leverte jeg i denne artikkelen?!? “Rock egner seg best i små porsjoner på plate”?!? Jeg var 22 og fremsto som så sart at jeg burde vært fiket opp. Bare jug. Jeg var ikke og har heller aldri vært, visesangmannen! For noe vrøvl!
Kalvøyafestivalen 1975
Sol, sommer og musikk - 22. juni 1975
Kunstner: Morten Rolfsen
Det var varmt og full sommer. Blå himmel og en hvitglødende sol vibrerende i ørkenvarmen. Målet var Kalvøya utenfor Sandvika. Dato: 22. juni 1975.
Det er blitt en tradisjon å holde musikkfestival på Isle of Calf hver sommer. Og — denne øya er absolutt et utmerket sted hvor man kan forene seg musikk, natur og forurenset sjøvann.
Toner fra Amtmandens Døtre møtte oss der vi skrevet over tusenvis av liggende soltilbedere/musikkdiggere.
Døtrene var en utmerket start! Denne gruppa består utelukkende av jenter, og presenterer enkle harmoniske viser med like enkel musikalsk ramme. Musikk for alle — musikk en lett kan lære seg, og gjerne være med på. Tekstene er det viktigste Døtrene har å by på, og de er selvsagt politiske. Det svinger fra bombastiske sanger til vakre og lyriske ballader. Hovedinnholdet av låtene deres konsentrerte seg om kvinnesak. De spilte i et snaut kvarter — og gjorde det bra.
Etter dem kom de flygende bergenserne — dvs. Flying Norwegians. Tro det eller ei — verdens første countryrock-gruppe! I de få minuttene de gjorde seg klare, etter å ha overtatt scenen etter Amtmandens Døtre, klorte vi ned en oversikt på blokka:
«Et sommerparadis — det er Kalvøya! 8000 unge mennesker spredd utover i gresset — under en steikende sol. Harmoni og ro over en brokete forsamling. At en mengde jenter solte sine bare bryster, gjorde bare bildet fullkomment.»
Flying Norwegians fotografert i Danmark sommeren 1974. (Foto: Yan Friis)
Flying Norwegians startet med «Young Man» — en skikkelig rockelåt. Det svingte — øyeblikkelig!
Gruppa har ikke tatt et eneste feil-steg siden de ga ut debut-albumet «New Day». Konsertene deres har uten unntak — vært glimrende opplevelser. På Club 7 er de stamgjester — mest imponerende var deres innsats på country-rock-festivalen i Oslo 2. mai. Den gangen var det den amerikanske gruppa Flying Burrito Brothers som var hoved-attraksjonen, men det var Flying Norwegians som stakk av med kaka.
Det gikk ikke like bra på Kalvøya, men det får kanskje publikum og varmen ta skylden for. Sola stekte, og folk ble sittende — ingen orket å røre seg — selv om Flyings musikk krevde dans. Rune Walle og de fire andre fra Bergen gjorde likevel et bra show med Bob Dylans «Absolutely Sweet Marie» og deres egen låt «New Day» som høydepunktene. Klappe orket de 8000 i hvert fall …
Sveriges tur: Bernt Staf entret scenen med sin akustiske gitar og sin sjarm. Han er etter hvert blitt spesialist på politisk ironi, og hans sanger får en alltid til å trekke på smilebåndet. På en tidligere konsert i Chateau Neuf i Oslo imponerte og moret han de fremmøtte mesterlig. Like bra gikk det ikke på Kalvøya. Visesangen har lett for å renne bort under slike store arrangementer. 8000 mennesker og en hel øy kan bli for mye for en ensom stakkar. Bernt Staf fikk bare kontakt med de nærmeste — de som kunne se ham og høre ham skikkelig. Vi som satt lenger unna, fikk store problemer, og valgte i stedet å strekke litt på beina. Det var varmt å sitte stille, og sola hadde gjort gummisålene mine nesten flytende.
På en liten scene et stykke unna kunne en lytte til Sandvika Jazz Band som spilte stor-band jazz som svingte. Eller en kunne stikke inn i skogen med sine barn og få barneunderholdning på en scene med visegruppa Visvas.
Da vi vendte tilbake til plassen vår, hadde Bernt Staf avsluttet. Terje Rypdal og hans gruppe gjorde seg klar. De har nettopp gjort stor suksess i Frankrike — nå var det vår tur til å oppleve norsk jazz/rock. Dessverre mistet vi interessen fort. Rytmeseksjonen dunket ut en ensformig ramme, som Rypdals gitar jamret rundt i. Vi følte oss på full fart ut i stratosfæren, og var egentlig mer interessert i å forbli på Kalvøya i sommersola.
Vi forlot Rypdal og la av gårde mot sjøen. Det var ikke så rent få som hadde fått det samme innfallet. Det krydde faktisk langs stranda og i sjøen.
Steeley Span (Foto: Chrysalis)
Så kom årets festivals store trekkplaster — Steeleye Span fra England. Denne gruppa oppsto i 1969, og ble dannet av et par tidligere medlemmer av Fairport Convention. Span har holdt seg mye nærmere engelsk folkemusikk enn Fairport. Og de bruker tradisjonelle britiske melodier, mens Fairport komponerer egne ting. Steeleye har sitt flaggskip i den kvinnelige vokalisten Maddy Prior, som uten tvil kan måle seg med Sandy Denny på sitt beste. På Kalvøya ble de det store høydepunktet — gruppa som folk snakket om lenge etterpå!
Det gikk litt tregt i starten, folk var fremdeles dovne, og ble sittende mens Peter Knight og hans fiolin eksploderte i den ene soloen bedre enn den andre. Steeleye Span står for dansemusikk i dens høyeste potens, og Maddy Prior ble såret da ingen viste tegn til å sjekke beina. Først da hun tryglet folk om det, og gruppa svingte inn i en svettende jig, begynte Kalvøya for første gang å koke.
Folk hoppet, danset, løp, lo og sang mens Steeleye Span ga alt de hadde. Først når publikum er med, er gruppa på sitt beste. Maddy Prior ble til og med så lykkelig at hun hoppet ned i folkehavet og danset med. Folk ble selvsagt begeistret, og klappet gruppa fram til et ekstra-nummer, dagens første og siste.
Etter Steeleye begynte folk å bevege seg hjemover. Klokka var godt over 18.00, og sju timer i solsteiken hadde tatt på!
En gruppe til var det likevel. Baker Gurvitz Army. Bandet består av den legendariske Cream-trommeslageren Ginger Baker og fire andre mindre kjente folk. De ventet i en time for at folk skulle glemme Steeleye. Det er alltid vanskelig å spille etter en gruppe som gjør det virkelig bra. Baker Gurvitz Army kunne like godt latt være å spille. De representerte typisk klisje-rock. Musikk som vi har hørt før hundre ganger og like mange ganger bedre. Tung-rock uten fantasi. Et antiklimaks som formelig jaget folk hjemover.
De fikk ut to LP’er i 1975. Ingen av dem står igjen som spesielt minneverdige, dessverre. Cream møter Gun i snophyllene på Rema.
Men når en så setter seg ned etterpå og gjør opp en fasit for Kalvøya-festivalen, må den bli positiv. Arrangementet gikk velsmurt, nesten uten dødpunkter. Men dessverre — det kom for få folk til at det skulle lønne seg. Og feit blir man ikke av gode ord. Takk likevel, sier vi til arrangørene Decibel!
Kalvøyafestivalen 1976
Sommeridyll eller en nervepåkjenning av dimensjoner?
Alle festivalers mor, Woodstock. Du får det ikke skrekkeligere enn det gjørmebadet. Og likevel elsket alle Woodstock, særlig de som aldri kom nærmere Max Yasgurs farm enn lerretet på Klingenberg kino.
Det Nye 16. juni 1976
Så er sommeren endelig kommet, og med den sol og varme (?). Vi kan slå ut med armene, kaste tunge pelser og frakker inn i skapet og trekke i luftigere gevanter. Bade, bli brune, spise is, buble leskedrikk for tusener av kroner, feriere. Kort sagt — leve.
Med sommeren kommer selvsagt også musikk-festivalene, arrangementer som trekker tusener av unge gjennom de varme månedene.
Nå er det selvsagt mange som har bitt seg merke i at det blir færre festivaler for hvert år som går. Men det er nok bare en fordel. Folk orker ikke alt for mye. Ragnarock f.eks. har aldri klart å bli noe populært innslag. Ballongen sprakk allerede første året, og ble forhåpentligvis gravlagt i fjor på Ullevaal Stadion.
Men det er andre festivaler som fremdeles trekker folk, og som tilhører sommeren like sikkert som sol og glade ferieansikter.
For jazz-folket står selvsagt Molde og Kongsberg i sentrum. Hel-norsk vise-, jazz-, rock-musikk og lyrikere har sitt meget populære arrangement i Arendal der Forum-festivalen nå er et fast innslag. Vi hører også at det i år skal være en festival i Horten.
I Oslo-området har likevel den årlige Kalvøyafestivalen best klang. Alle skal dit. Og hvorfor ikke?
Ingen festival kan skilte med så bra omgivelser som Kalvøya. En liten frodig øy utenfor Sandvika der kulturen inntar scenen fra klokka 13.00 til 18.30 en søndag i juni. Det skjer også i år, kan Paul Karlsen i Decibel fortelle DET NYE.
Han hadde en imponerende liste over artister som står på programmet 20. juni.
— Men ikke alle er helt sikre ennå, garderte han seg. Sikre er i hvert fall populære Dr. Hook som allerede har vært i Norge to ganger før. Av de andre artistene skiller Arbeidslaget hans Konrad Vømmølbakken, Larry Coriell’s Eleventh House og Cornelis Vreeswijk seg ut. I bunken finner vi dessuten Jack The Lad, Odd Børresen, Alf Cranner og Knutsen & Ludvigsen.
— Så håper vi at Pjokken Eide tar seg av annonseringene, sier Paul Karlsen.
Det er også klart at tre amatørgrupper skal få sjansen på Kalvøya.
— Vi satser på en fra Vestfold, en fra Østfold og kanskje ennå en om det blir tid.
Tiden er en viktig faktor i et slikt arrangement. Programmet er så stramt at det skal svært lite til før det sprekker. Da kan det uheldig skje, som Pugh Rogerfeld var ute for et av årene. Mørket senket seg over Kalvøya, de hadde ingen lyskastere og fikk heller ikke lov til å holde det gående lenger enn til mørkets frembrudd. Pugh fikk nesten ikke spilt, og slikt er ikke bra hverken for artist, arrangør eller publikum.
— I år satser vi på en del nye ting, sier Paul Karlsen. — Blant annet vil vi forsøke å bruke fem scener. Den største til de store navnene med en litt mindre scene ved siden av. Så satser vi på en scene til mer litterære og visepregede artister som Cranner, Børresen og kanskje noe klassisk musikk. Den fjerde scenen skal benyttes av amatørbandene, og den lille gamle som har stått her i alle år blir avsatt til Knutsen & Ludvigsens barneshow.
Disse fem scenene blir plassert i en sirkel rundt publikum, slik at det blir den reneste musikk-stafetten. En behøver bare å snu litt på baken, så er det på’n igjen.
— Vi satser også på bildende kunst, og får antagelig Kjartan Slettemark med sine malerier og sitt puddelshow.
— Puddelshow?
— Ja, han kler seg ut i et puddelkostyme, og går rundt og prater.
Billettprisene er selvsagt folk svært interesserte i. Og vi kan opplyse at de vil ligge på 30 kroner om en kjøper dem på forhånd, og 35 ved kjøp på øya.
— Dessuten skal vi selge en spesiell familiebillett på 90 kroner som gjelder for foreldre pluss opp til 5 barn. Det er jo for galt å betale flere hundre kroner for å få med seg ektefelle, barn og hund.
— Hva med dårlig vær?
— Det er det absolutt verste ved slike festivaler. Det er en nervepåkjenning av dimensjoner. Allerede nå sitter jeg klistret foran været på TV-skjermen. Alt avhenger jo av sol og varme. Ellers taper vi penger, og har slitt i måneder til ingen nytte.
Men om uhellet først er ute, vil det bli konserter i Jordal Amfi i stedet.
Vi samarbeider med NSB, og er været dårlig om morgenen er avtalen at vi ringer inn klokka 07.00. Deretter går dette på telex ut til samtlige bemannete stasjoner der de henger opp en spesiell plakat i billettluka. Dessuten får folk et telefonnummer de kan ringe om de er i tvil.
Det er et stort apparat som settes i gang når en festival arrangeres.
Vi er 60 stykker inkludert 40-50 plakatoppsettere. Dessuten blir det 100 vakter under selve festivalen.
— Hvorfor kommer så drøyt 10 000 mennesker til Kalvøya hvert år?
— Det er mange grunner. Folk føler vel at vi aldri har snytt dem. De vet at eventuelle overskudd går til forbedring av neste års festival. Dessuten er det ikke blitt noe overskudd ennå.
Paul Karlsen mener også at selve øya frister folk. De får mulighet til å treffe kjente og ukjent, lytte til god musikk, titte på malerier eller rett og slett gi seg øya i vold. Skyggefulle skogholt, svære grønne plener der en kan spille fotball, og sval sjø.
— Nå er ikke sjøvannet ved Sandvika det reneste, så jeg vil ikke akkurat anbefale en dukkert. Men om en først vil nedkjøles, så er det nok ikke farlig på utsida. Om en klarer å unngå å svelge vannet, kan en jo dusje av seg etterpå. Det er flere dusjer plassert rundt på området.
Karlsen ser egentlig ikke på arrangementet som en ren festival.
— En stor utendørskonsert er et bedre ord. Eller kanskje en familie-festival. Vi henvender oss jo til et meget bredt publikum, alle kan være på Kalvøya enten de er små eller store.
Det er Bærum Kommune som eier den idylliske øya. Og Viseklubben Hades som har stått for disse årlige festivalene, hadde problemer i starten.
— Kommunen hadde bare opplevd St. Hans-feiringer der ute før, orgier i fyll og vold. Derfor stilte de seg skeptisk til å begynne med. Men i dag er det bare velvilje fra ende til annen. Jeg tror faktisk at Bærum er den eneste kommunen i landet som virkelig har vist seg fra en så tvers gjennom positiv side. Det samme gjelder forøvrig politiet. De har aldri måttet rydde opp i bråk her, jeg tror faktisk ikke at noen er blitt fjernet fra øya av politiet i Kalvøyafestivalens historie.
Det eneste problemet folk kan støte på er parkeringsvansker.
— Ja, jeg håper at alle lar bilene stå hjemme. Det er fullstendig overbelastet her hvert eneste år. Kan ikke folk ta toget, eller bussen. Det går jo fire bussruter hit. Eller hvorfor ikke nyte det fine været (forhåpentlig) og «hike» eller sykle?
— Har dere forresten hatt problemer med folk som «sniker» seg inn?
— Øya i seg selv er jo en hindring. Noen kommer seg allikevel inn ulovlig. Men om folk ikke har moral til å betale for alt slitet vårt, så får de heller snike, sier Paul Karlsen til DET NYE.
Idet vi forlater Decibel-kontorene, er han dypt engasjert i de siste værmeldingene. En nervepåkjenning av dimensjoner, kalte han det. Jo, vi forstår det nå.
Faksimile fra Det Nye. (Foto: Tom Martinsen)
Få lyspunkter og mye trist
Kunstner: Morten Rolfsen
Det Nye 28. juli 1976
Det så dystert ut dagen før årets Kalvøyfestival tok til. Det regnet og blåste hele natta. Stålblått morgengry og konstante irriterende drypp lovet ikke godt. Vi trodde til slutt at hele festivalen skulle flyttes over i Askerhallen. Men så lysnet det gradvis, og nervøse arrangører speidet opp mot solgløttene. Vil dette vare?
Vi ble møtt av regnskurer på veien mot Sandvika. Men det var helt tydelig at Kalvøya var stedet like fullt. En jevn strøm av mennesker beveget seg som maur mot festivalområdet. Utrolig mange!
I fjor var det stekende sol hele dagen, mens 8000 mennesker lyttet til et program som var langt mer attraktivt enn årets. Likevel kom det hele 10000 mennesker i år. En utrolig mengde når det gode været og de store artistene glimrer med sitt fravær.
Arrangørene hadde gjennomført en ny vri i år. Hele fem scener var satt opp i en sirkel rundt publikum. Vitsen var å få vekk de kjedelige dødpunktene mellom hver gruppe. Nå skulle det gå fortløpende. Ikke så dumt i og for seg, men i praksis ble det ikke like vellykket. Det voldsomme tempoet på arrangementet, gjorde at folk tråkket hverandre ned hver gang det var sceneskifte. Man ble muret inne i en lydorgie, og mistet muligheten til å få distanse, ro og oversikt.
Været, de stadige regndryppene, den sugende vinden, mangelen på plass og det voldsomme tempoet, ødela humøret og miljøet. Den vennlighet og ro som før var Kalvøyfestivalens varemerke forsvant, og i blant pustet skrekkopplevelsene fra Ragnarock 1975 på Ullevål Stadion oss i nakken. Klaustrofobien grep om seg. Folk ble aggressive, dyttet, tråkket på hverandre og bannet rasende.
Årets festival bar dessverre også preg av regelrett fyll, både blant publikum og artister. Vi la særlig merke til den store kontingenten unge tenåringer som ravet støyende omkring med ølflaska i hånden. Dette var ikke bare sjenerende, det ble til slutt direkte anstrengende.
Men musikken, den må vi selvsagt nevne. Og dessverre, her ble det også mange skuffelser. Først ut kom Jack The Lad, en gruppe som sprang ut fra Lindisfarne for noen år siden. De spiller en blanding av engelsk folkemusikk og rock. På Kalvøya ble det mest mas og stress. Publikum var aldri med, og applausen var lunken, noe som i grunnen gjaldt samtlige artister.
Arild Andersen’s kvartett sto for det beste innslaget, og viste at jazz absolutt kan fungere på en pop-festival. Gruppas blendende teknikk imponerte, men også her ble det hele for hesblesende.
Tobben og Ero og Cornelis Vreeswijk fotografert under Norges-turnéen i 1976. Den tok dem også til Kalvøyfestivalen, men der var de ikke helt på hugget. Mer dritings i fylla. I følge meg. (Foto: Det Nyes arkiv)
Cornelis Vreeswijk og Tobben & Ero skuffet enormt. Denne svenske trubaduren som har gledet så mange i en årrekke, var en redusert ballong uten futt. Sammen med Tobben & Ero ble han mer en eksponent for klirrende ølflasker og fyllerøre enn visekunst.
Dermed er vi framme ved Dr. Hook, en orgie av en gruppe som i hvert fall er ærlige. Deres sceneshow er bygget opp rundt den typisk amerikanske «freake»-stilen der alt mases opp i hese latteranfall og vitser som bare gruppemedlemmene forstår. Narkotika og alkohol har en selvfølgelig plass i deres musikk.
Men dette er rett og slett Dr. Hook på godt og ondt. Og de er iblant morsomme. De er også uhyre selvironiske midt i all galskapen. Så man kan elske dem og hate dem.
Hva så med de resterende musikerne? Tja, ikke så mye å skrive om egentlig. Alf Cranner og Odd Børretzen var selvsagt ål’reit som alltid. Amatørbandene fra Vest- og Østfold: West Company og Skallagrimson var anmassende, kjedelige og led av dårlig høyttaleranlegg.
Åge Aleksandersen & Sambandet har ennå langt igjen til Royal Albert Hall. Åge, som før ledet Prudence, har nok en god gruppe i ryggen, men for oss virket det hele uferdig og kantet. Melodiene manglet særpreg, og gitarsoloene ble etter hvert noe stereotype. Det positive var absolutt tekstene, som både var trønderske og meningsfylte.
Arbeidslaget fikk vi dessverre ikke hørt, men de gjør jo aldri en dårlig jobb, så folk fikk nok en trivelig stund med denne ex-Vømmøl-gruppa.
Dette var pop/rock-musikken. Men Kalvøya var også noe mer i år. De skiltet med kunst og barneunderholdning. Maleri-utstillingen viste seg å være et svært tynt utvalg plakater, mens skulpturene avgjort tilhørte det positive. De var plassert ut over hele området, blant publikum, på scenen og rundt på øya. Det en la best merke til var en lyserød trokopi av en gris, og Kristus på korset i full størrelse («Korsfestelse» av Per Ung).
Trond Viggo bare måtte ha på seg kjole og damehatt. Det skulle ikke mer til for å more barn (og voksne) før i tiden.
For barna arrangerte Decibel en hyggestund med barne-TV’s Trond Viggo Torgersen. Hans popularitet strekker seg langt opp i de voksnes rekker. Og på en liten scene inne i skogen viste han oss hvorfor. Vi sang gladelig med i Bæ Bæ Lille Lam, Mikkel Rev og Pål Sine Høner. Vi lyttet til Trond Viggo’s historier, og lo like befriende som barna, da han kledte seg ut som gammel tante. Det mest fantastiske var vel at han fikk barna til å komme opp til mikrofonen og synge eller fortelle vitser. Denne aktiviseringen av de minste har han fortjent en honnør for. Barneunderholdning skal fungere to veier, og hele Norges Trond Viggo kan det, enten han befinner seg på en TV-skjerm, eller ute i skogen med barna.
Dette var Kalvøya 1976. En festival preget av små lyspunkter, og mye trist. Selv ikke makrobiotisk mat fra Hjelmsgate, politisk og upolitisk lektyre, pølser eller cola, Jahn Teigen eller Tom Mathiesen kunne gjøre noe med det. Været var mot oss, og ølflaskene klirret for ofte. Vi får håpe at det retter seg igjen til neste år, for vi trenger Kalvøyafestivalen. Nesten 10 000 mennesker understreker det.
Kalvøyafestivalen 1977
Det blir Kalvøyafestival i år også
Scenegulvet er ikke kommet på plass, men Paul Karlsen i Decibel lovet at alt skal være klappet og klart til 26. juni.
■■■ Sol, sommer og Kalvøyafestival — det slår aldri feil. Værgudene har ikke vært like samarbeidsvillige hvert år, og i fjor minnes vi hutring, vind og regnbyger. Men likevel: 10 000 mennesker møtte opp på den idylliske lille øya utenfor Sandvika i Bærum.
Ikke alle er klar over hvor mye arbeid som ligger bak et slikt mammutarrangement. Allerede rundt juletider satte Decibel Booking i gang, og i april stakk vi innom for å se hvor langt de var kommet.
■ Rikstelefonene kimte og forhandlinger om attraksjonene summet forbi oss. Vi snappet opp navn som Procol Harum og Alex Harvey Band uten å la oss avlede.
Paul Karlsen smilte lurt bak skrivebordet, men kunne intet love.
— Hovedproblemet er økonomien. Vi er helt avhengig av å finne den gruppa eller artisten som skal stå øverst på plakatene, før vi kan gå i gang med resten av programmet.
Forhandlingene med England og USA er en lang og slitsom affære. Decibel må finne ut hvilke artister som er på turné i nærheten av Norge rundt sankthans. Så kan kranglingen om penger og kontrakter begynne. Som oftest ender det med brudd, og så er det på'n igjen.
■ Vi tok oss en tur til Kalvøya for å se på forholdene. Aprilsnøen hadde nettopp smeltet, men sommeren syntes fjern og uvirkelig. En kald vind sveipet over oss der vi krysset leiret, grå gressbakker.
Bare skjelettet av scenen sto ferdig. Gulvet og overbygningen lå pent stablet i plankehauger under store plastpresenninger. Et mistrøstig syn.
Vi trøstet oss selv med at her skulle det sitte 10 000 mennesker i billedskjønne, grønne og frodige omgivelser. Her skulle rock og jazz strømme ut i sommervinden.
■ Men vårvinden var nådeløs og brakte oss inn i april igjen.
— Det er rart med det, smiler Paul. — Om to måneder går festivalen av stabelen, og det eneste vi har klart på programmet er Alex, Ketil Bjørnstad, Bukiyamaz fra Danmark og Exit fra Sverige.
Imens sitter plakattegneren Morten Rolfsen i sitt atelier og venter. Hovedattraksjonen skal broderes inn og fargelegges.
— En ting vet vi sikkert. Denne gang går arrangementet av stabelen uansett vær. Regner det, selger vi plastflak til en billig penge. Billettprisen blir 30 kroner om du forhåndsbestiller og 40 kroner om du kjøper ved inngangen. Dessuten fortsetter vi med familierabatt. Mange musikkelskere har jo barn, og dette er en sjanse for dem til å komme ut i sol, sommer, natur og musikk.
Paul Karlsen smiler mens aprilvinden biter i kinnene.
— Det blir bra vær! Det lover jeg.
■ Og nå er altså tiden kommet. Forhandlingene er brakt til ende, og plakatene henger på stolpene. Kalvøyfestivalen 1977 venter, og 26. juni entrer 10 000 mennesker gressbakkene. Decibel-kontorene er stille og tomme, telefonene hviler. Men hardt arbeid venter. For mens vi tar veien om Sandvika 26. juni, befinner Paul Karlsen seg allerede ett år fram i tida. Kalvøyfestivalen 1978 må planlegges!
Det ble to festivaler i 1977, 26.juni og 11. september. Magma brukte tre dager bare på å stemme trommene. Chicago var gørr. Det er i grunnen min oppsummering. Og Smokie som hovedattraksjon? Seriously? Plakatdesignet er kreditert Morten Rolfsen (festival 1) og Graffiti (festival 2).