Festivaler 1
Knebworth 1979 - Bonham’s last stand
Oversiktsbilde av Knebworth i august 1979. Faksimile fra boken i “In Through The Out Door”-boksen fra 2015.
11. august 1979. Jeg hadde fått billetter til Knebworth: Led Zeppelin, Todd Rundgren og Keith Richards. Erik Meyn fikk den ene billetten (kjærestene våre ble igjen i London). Men ikke VIP-passet mitt. Det ga meg adgang backstage hvor jeg gikk ved siden av Robert Plant. Han snakket med en dame. Jeg bare gikk ved siden av Robert Plant. Det var nok for meg. Akkurat som jeg en stund før sto og glodde på Keith Richards. Det gikk an det også. Jeg nikket. Blikket hans streifet meg. Og der var Ron Wood. Og Todd Rundgren. Backstage-toalettene var så avskyelige at jeg løp inn, tok et bilde, og løp ut igjen. Tror bildet ble brukt i Det Nye.
Scenen var vanvittig høyt der oppe, full innsikt til alle nesebor, bedre å stå lenger unna.
Souvenirer fra Knebworth, faksimile fra “In Through The Out Door”-boksen fra 2015.
VIP passet ga også adgang til den lille innhegningen på siden av scenen hvor jeg blant annet møtte Nick Kent. En jente på utsiden av gjerdet ropte på ham. Nick! Nick! Han enset henne ikke. Hun strakte seg over sperringen og dyttet borti meg. Kan du hente Nick? Jeg hentet Nick. Han veide 14 kilo, hadde ben som piperensere i trange skinnbukser, og det ene glasset i solbrillene hans var knust. Han var ikke nykter. Munnen beveget seg, men det kom ikke ord ut, ikke ord jeg har hørt før i hvert fall.
Nick Kent mange år senere (i 2014), slik han i dag fremstår i Wikipedia.
Jeg hater egentlig festivaler. Også denne. Men jeg tenkte «kjekt å ha». New Barbarians-settet husker jeg ingen ting av. Men Zeppelin var et raut av lyd, brutal kraft og eleganse. Jeg var glad over å være der. Det burde jeg også være, for det skulle aldri by seg noen anledning igjen. Siste konsert den originale besetningen gjorde i England. Og så var Bonham død og boken lukket.
Etterpå tok Erik og jeg toget tilbake til London.
I ettertid har jeg sett hele konserten på DVD. Den var betydelig mye bedre enn jeg husket den. Hjemme i en god stol og med et godt anlegg, er man forskånet fra å tenke på at det virket underlig vått i bakken hvor folk satt tett, inntil man løftet blikket, så de mobile dassene som sto parkert der oppe og rant over, den sildrende floden nedover skråningen, gjennom menneskehavet på nærmere 200 000. 200 000 i mygg og urin. Knebworth funker bedre på DVD.
Presseklipp, gjengitt på ledzeppelin.com
Ragnarock 1973
Min første festival som musikkjournalist.
Ragnarock: Suksess ga mersmak
Holmenkollen 17. juni 1973 (Norsk teknisk museum / foto: Paul Andreas Røstad)
Arbeiderbladet 20. juni 1973
Så er en av årets første popfestivaler unnagjort — og at det skulle bli her i Norge — i selveste Kollen — hadde vel få ventet. «Ragnarock» var en suksess uten tvil, og det er et håp at dette er begynnelsen på en årlig foreteelse.
Men en ting må kritiseres: publikums passive holdning. Andreas Diesen måtte nærmest dra tilskuerne med seg i en applaus hver gang en gruppe var ferdig med sitt show. En av grunnene kan være at de 130 000 watt’ene ikke holdt mål. De som satt fra midten av folkehavet og utover hørte nesten ikke de roligere artistene. Det er ikke særlig hyggelig for en musiker å føle at han ikke har publikum med seg, og opptreden blir gjerne deretter.
Dette var tilfellet med en del gruppene i Kollen.
Så det positive: vi opplevde at skandinaviske artister fullt ut kan måle seg med internasjonale størrelser. SAFT spilte meget bra men led under manglende kontakt med publikum. PRUDENCE og den danske gruppen CULPER’S ORCHARD overbeviste. Kvalitet var det også over den svenske rock/jazz-gruppa SPLASH.
Men det var først da SAVAGE ROSE entret scenen at folk fikk oppleve stort artisteri. Anisette og brødrene Koppel var overraskende gode. Jeg vil påstå at de suverent var «Ragnarocks» beste innslag. De markerte seg sterkt politiske med anti-EEC innslag, en sang tilegnet Malcom X og avsluttet det hele med å marsjere ut med knyttede never.
MUNGO JERRY overrasket også. De er ikke lenger slik de var da de slo an i 1970 med «In The Summertime». Nå spiller de beinhard rock — og de spiller godt. Ray Dorset hadde en fantastisk evne til å få publikum med seg. Bare BURKEN klarte det bedre med sine gammel-rock innslag.
SNU fikk den tvilsomme fornøyelse å spille etter Mungo Jerry. Folk hadde våknet opp og ville ha fart. Snu bidro ikke med det. Etter tre melodier forlot de scenen og Merit Hemingson inntok deres plass. Heller ikke hun og hennes musikere klarte å få publikum med seg. Tross glimrende musikk, var det tendenser til piping — dessverre.
Masete PRETTY THINGS ga folk den farten de trengte, og POPOL VUH førte dette videre i et glimrende show.
«Ragnarock» var gått inn i sin ellevte time da BURKEN OG ROCKFOLKET smelte i vei med «Rock Around The Clock». Rå og kjølig luft ble glemt for en stund, og tilhørerne danset villig med.
Dette avrundet en vellykket dag, de fleste tuslet hjem — noen overnattet i medbrakte telt.
Kalvøya 1973
samlet full arena
Foto fra Det Nyes arkiv.
Frank Zappa - gigantisk opplevelse
Arbeiderbladet 29. august 1973
I strålende solskinn søndag, ble årets Kalvøy-festival avviklet. 20 000 unge mennesker hadde funnet veien til denne lille øya utenfor Sandvika, og få av dem kom forgjeves. Frank Zappa og hans Mothers var hoved-trekkplasteret — og de skuffer aldri, det fikk vi et tydelig eksempel på. Riktignok var det mye som klikket for arrangørene. Noe dukketeater var det få som fant, heller ingen maleriutstilling. Strømmen forsvant stadig på scenen og skapte lange forsinkelser. Dette ødela Pugh Rogefeldts og til dels Popol Vuhs forestilling. De fleste politiske partiene hadde for øvrig sine stands med valgmateriale og diskusjon.
Men først og fremst var det Zappa som preget denne dagen. Sjelden i Norge har vi hørt maken til konsert. Dagens Mothers spiller overveiende jazz — selv om det ofte kan forveksles med progressiv pop. Vi fikk høre mest fra «Grand Wazoo», og dette er også den av Zappas plater som er mest typisk for hva gruppa er i dag. Den glimrende fiolinisten Jean-Luc Ponty slapp kanskje ikke nok til, men på «Dupree's Paradise» hadde han en lang og meget sterk solo. På dette sporet fungerer for øvrig det elektriske pianoet som et snatrende maskingevær. Zappa selv, ga oss mangfoldige bevis på at han er en av verdens fremste gitarister. Særlig i ekstranummeret, et sammendrag fra «Hot Rats», syntes det som om intet var umulig for ham.
De humoristiske innslagene i hans konserter er det blitt færre av, men jubelen var enorm da Zappa annonserte «Brown Shoes Don't Make It» fra den gamle plata «Absolutely Free». Gruppa fikk stående applaus fra tusener av begeistrete tilhørere da de gikk av scenen.
Zappa er i dag en av de virkelig få store kunstnere i popverdenen. Selv om Finn Kalvik, Ralph McTell og Nectar alle gjorde godt arbeid, havner de likevel i skyggen av denne amerikanske giganten.
Arbeiderbladet møtte Zappa dagen før denne konserten.
— Våre tekster har ingen budskap, forteller han. — Vi vil ikke ha noen mening om noe som helst. For-målet er bare å gi folk underholdning og ingen ting annet.
Du forandrer deg stadig rent musikalsk?
— Det er fordi de musikere jeg har i dag først og fremst er jazzmusikere. De vil ikke kunne holde ut å spille korte sangnumre.
Du sier du ikke vil ha noen mening om noe, men i et svensk TV-program i fjor uttalte du det om ditt syn på bl. a. revolusjon. Har du forandret deg også her?
— Jeg har selvsagt en politisk oppfatning, men jeg holder det borte fra musikken. Jeg tror det amerikanske samfunn vil gjennomgå en forandring, men ikke i sosialistisk retning. Selv føler jeg meg som en revolusjonær. Men det er rettet mer inn i meg selv enn utad. Jeg tror på den personlige frihet.
Hva så med sosialisme?
— Jeg klynger meg ikke til noen politisk merkelapp.
Narkotika?
— Jeg er personlig imot bruken av slike stoffer. De fungerer bare i negativ retning og hjelper ingen. Men jeg mener at marijuana bør legaliseres. Det er bedre at det selges gjennom tobakksfirmaene enn gjennom mafiaen, sier Zappa til Arbeiderbladet.
Arbeiderbladet, ukreditert foto.
Etterord …
Jeg var kliss fersk i gamet og piss nervøs foran dette møtet. Jeg elsket 60-talls-albumene med Mothers Of Invention, men visste også at Zappa kunne være både brutal og hjerteløs mot journalister som stilte dumme spørsmål. Det gjorde ikke saken bedre at det kom til et verbalt basketak mellom Zappa og et par av de andre journalistene veldig tidlig i pressekonferansen. Vi satt stablet rundt et bord på Grand, så vi var ganske få, og atmosfæren kjølig.
Det var ikke mye jeg bidro med. Men Zappa grep tak i meg etter seansen, og lurte på om jeg følte meg OK. Tonen var fortsatt syrlig, men jeg oppdaget et glimt av humor i blikket hans. Jeg la ikke skjul på noe, og oppnådde på randen til krampegråt som jeg var, å vekke noe veldig få snakker om: Frank Zappas omsorgsgener. Han ble virkelig onkel Frank.
Onkel Frank lurte på hvilke av albumene hans jeg likte best, og jeg utbrøt “alt med Mother Of Invention!”, litt for høyt. Det fikk ham heldigvis bare til å le.
Så snakket vi litt om favoritten min, “We’re Only In It For The Money”, og jeg fortalte ham at jeg kjente en som kunne alle tekstene på albumet utenat, noe han demonstrerte hver gang vi spilte det på fester, og det var ganske ofte.
— Even the backwards bits?, sa Zappa forbløffet.
Jeg svarte bekreftende, men egentlig er det vel bare Torbjørn som kan besvare det spørsmålet.
At vi spilte albumet på fester var visst også overraskende.
— Are you actually dancing to it?
Så fortalte han meg den utrolig fascinerende historien bak “Let’s Make The Water Turn Black” (ganske lik forklaringen som ligger på Wiki). Og signerte Fillmore East-albumet mitt. (Som dessverre gikk med i dragsuget da jeg solgte hele vinylsamlingen i 1989.)
Uansett, det var mitt første møte med Frank Zappa. A swell guy.
Ragnarock 1974
En musikalsk skuffelse - bare Procol Harum overbeviste
Arbeiderbladet 20. juni 1974
Ragnarock i fjor viste mange ting. Det ble først og fremst klart at behovet for en større rock-festival var til stede. Ungdommen møtte opp i ti-tusener, slappet av i solsteiken blant likestilte, mens rock-musikken flommet ut av høyttalerne.
Et par negative sider ved et slikt arrangement kom også klart fram. Det er lett å spekulere i de unges vaner, så prisen på mat og drikkevarer var skyhøye. Det andre var at mangelen på liknende arrangementer gjør at de unge er lette å få tak i – selv om ikke artistene er de mest kjente.
I år skulle det siste være rettet på. Ni kjente band sto på programmet, og fire av dem var internasjonale stjerner. Vi tenker på Hawkwind, Sensational Alex Harvey Band, Procol Harum og Titanic (tidligere Beatnicks).
Nå viste det seg at bare to av dem fikk spille fordi Artist Promotion og Titanic rotet enormt. Det resulterte selvsagt i at billettprisene (30 kroner) ble svært dyre – særlig for unge mennesker som har liten eller ingen inntekt. Vi fikk høre Ruphus og Popol Vuh i kjent stil. De ga oss nøyaktig det vi hadde ventet - verken mer eller mindre. Vi fikk det svenske tung-rock bandet Neon Rose som var totalt blottet for personlighet. Vi fikk danske Alrune Rod som absolutt ikke hadde dagen sin. Vi fikk to timers unødvendig pause, før Alex Harvey Band presterte å knuse totalt det de hadde bygget opp med albumet “Next”. Vi fikk nok en times pause. Og dermed er vi framme ved de eneste virkelig gode artister i årets Ragnarock: Procol Harum. De varmet det gjenværende, skuffede folkehavet med glimrende rock i over en time. Selv om det viktige orglet dessverre var ute av funksjon, mestret de situasjonen og publikum fabelaktig. Så de skuffet ikke.
Men resten ble sørgelig tynt. Vi satt igjen med et helhetsinntrykk som Prudence, Hawkwind og Titanic antakelig kunne klart å heve. Men arrangørene trengte ikke å klage. Det er ikke dem som er de skadelidende i denne skandalen.
Det er 30 000 unge som nærmest har kastet sine 30 kroner inn i lomma på Artist og får en neve karameller tilbake.
Vi håper Kalvøy-festivalen kan gi folk tilbake tilliten til slike arrangementer, at de får den musikk de har betalt for. Det er tross alt slik en festival skal fungere.
Allsidig reportasje fra Ragnarock
— FJERNSYN kl. 21.15 —
Det var lagt opp til en fem kvarters reportasje fra Ragnarock 1974 i fjernsynet i kveld. Innholdet blir noe annerledes enn programmedarbeiderne opprinnelig hadde tenkt, siden konserten ble så annerledes enn planlagt.
Da vi snakket med programlederne, Terje Mosnes og Svein Erik Børa tirsdag, holdt de på å snekre sammen programmet som de trodde ville gi et allsidig bilde av søndagens sommerlige Holmenkoll-arrangement.
Det blir intervju med arrangørene, med norske musikere og med folk som ellers var der. Det blir miljøbilder og med et forbehold kommer vi også til å få høre noe fra Ruphus, Popol Vuh, Procol Harum, Alrune Rod, Alex Harvey og Neon Rose.
Men ikke fra Hawkwind, Titanic og Prudence som også var påmeldt og til stede, men som på grunn av et dårlig grep om arrangementet ikke kom seg på scenen og som dermed gjorde at så vel fjernsynet som alle som var til stede følte seg både snytt og utnyttet.
Det Nye:
Dette var min første jobb for Det Nye, og jeg var livredd for å drite meg ut. Det gjorde ikke sakene enklere at fotografen ga fullstendig faan i hovedarrangementet søndag. Han dro på Chateau Neuf og Kroa og hygget seg, og mente det fikk holde med noen bilder fra visefestivalen på lørdag. Redaktøren ble jo fly forbannet. Jeg hadde levert en sak om Ragnarock som omtrent ikke hadde billeddekning. Ingen ting av dramaet og kaoset da alt stoppet. Ingen bilder av Alex Harvey som entret scenen fra vannet. Intet Procol Harum. Og heller ingenting av folkehavet. Bortsett fra et av Teigen.
Jeg er forbitret på Ervik ennå. Det var så vidt Det Nye ikke droppet saken.
Det Nye 10. september 1974
Rock-festivaler er meget populære blant ungdom verden over. Siden Monterey i 1967 (med bl.a. Jimi Hendrix, Otis Redding, Mamas & Papas, Eric Burdon, Who) og Woodstock i 1969 (alle vet hvem som spilte der), har vi sett utallige liknende arrangementer. Her i Norge har vi riktignok ikke blitt bortskjemt hverken med store artister eller store festivaler.
Før 1973 hadde vi noen spede forsøk i form av gratiskonserter på St. Hans-haugen i Oslo, og et par ganske store på Kalvøya i Bærum. I fjor kom så Ragnarock, tidenes største massekonsert i landet. 30000 unge mennesker møtte opp under hoppbakken i Holmenkollen for å hygge seg i sola med hverandre, og selvsagt — med rock.
Det gikk meget bra. Folk var fornøyd, politi var fornøyd og arrangører var fornøyd. Et minus var det riktignok, de store gruppene glimret med sitt fravær.
I år skulle dette rettes på. Artist Promotion satte av hele seks dager til jazz, viser og rock. Vi fikk mange ganske vellykte arrangementer i Chateau Neuf og Kroa, fortrinnsvis med norske artister.
Per Erviks versjon av Ragnarock 1974. Jeg kjenner jeg blir forbannet igjen.
Klimaks skulle komme lørdag 15. juni og søndag 16. med henholdsvis vise- og rocke-konsert i Kollen. Arrangørene regnet med ca. 10000 (til 20000) mennesker lørdagen. Heldigvis skjedde ikke det. Snaue 5000 møtte opp, og det gjorde konserten til en intim og koselig affære. De fleste artistene fikk god kontakt med publikum — noe som er svært viktig når det gjelder viser. Torun Einbu fra Lesjaskog i Gudbrandsdalen gjorde en fin debut. 20-åringen har spesialisert seg på folkeviser, og akkompagnerte seg selv på gitar.
Av de mer erfarne folkene var det Knutsen og Ludvigsen, Lars Klevstrand, Lillebjørn Nilsen og Finn Kalvik som gjorde seg godt bemerket. Alle er ypperlige eksponenter for norsk vise-kultur.
Et tøft foto av Cornelis og Finn som ikke ble brukt i reportasjen. (Foto: Det Nyes arkiv / Per Ervik)
Fra Sverige kom selveste Cornelis Vreeswijk som kjørte et godt show, slik han har for vane. Lovende George Keller gjorde det også bra, selv om han egentlig hører mer hjemme i rock-musikken enn blant visesangerne. Denne dagen forløp uten store sensasjoner. Alt gled plettfritt, og folk så ut til å ha det bra. Pressefotografene hadde det iblant litt for travelt når det gjaldt å fotografere kvinnebryster og «streakere» fremfor de utøvende kunstnerne på scenen. Men det var også det eneste som distraherte.
Enda flere utrolig lite relevante fotografier fra Ragnarock 1974.
Søndag skulle være den store dagen. Artist regnet med at tilskuerantallet kunne bli mellom 30 og 50000, og det er voldsomt etter norske dimensjoner. Heldigvis var Holmenkolbanen klar over dette i motsetning til i fjor. Selv om vognene var stappfulle, slapp en å stå i kø.
Varmen var like kvelende som dagen før, og sola like nådeløs. Vi svettet og kjempet oss fram til inngangen, og lette fram gunstige plasser for å overvære 7 timers rock.
Programmet var meget sterkt. England var representert med tre store band: Hawkwind, Sensational Alex Harvey Band og Procol Harum. På toppen av det hele kom Titanic — kjent som Beatnicks før de stakk av fra militærtjenesten og ble populær rockgruppe i Tyskland og Frankrike. Men disse fire gruppene skulle først spille etter fem norske, danske og svenske.
Dagen begynte bra og programmessig. Ruphus har mistet vokalisten Rune Sundby, men Freddy Dahl (fra Junipher Greene) var en meget god erstatning. Gruppa spilte som de pleier —god, saftig og massiv kvalitetsrock med Gudny Aspås’ kraftstemme i forgrunnen. En del av de nye melodiene virket særdeles lovende, og folk reagerte med applaus.
Ragnarock var i gang, folk satte seg bedre til rette, nippet til en vin-flaske, litt øl — eller brus. Noen svømte allerede rundt i tjernet for å holde varmen på avstand.
Imens gjorde svenske Neon Rose seg klar til sin avdeling. De spiller tung-rock i ypperste potens, men noen personlighet var det ikke over gruppa. De harde, skrikende gitar-akkordene ble for stereotype, og folk reagerte langt fra positivt. Danske Alrune Rod gjorde det ikke stort bedre. Riktignok har de gjort mye bra før, men denne gangen hadde de ikke dagen sin.
Publikum begynte nå å kjede seg, og beveget seg noe rastløst rundt. Flere badet, fullt påkledd, i underbuksene eller rett og slett nakne. Andre benyttet anledningen til å skaffe seg noe å spise, de vandret rundt — hilste på kjente. Og fra nå av skulle programmet være et eneste langt klimaks — i hvert fall på papiret.
Foruten de fire store bandene sto Popol Vuh og Prudence igjen. Alle meget populære blant ungdommen. Ennå gikk alt etter tidsskjemaene. Knutsen og Ludvigsen underholdt folk i pausen mellom gruppene, og knyttet det hele fint sammen.
Popol Vuh sto på scenen. Jahn Teigen danset rundt, og folk var med. Gruppa blir bare bedre og bedre, og sceneshowet er det få i Skandinavia som gjør dem etter. Jahns luftige hopp, grimaser og fandenivoldsk-het går alltid rett hjem hos publikum.
Klokken var nå blitt 17.00, og det beste sto igjen. Titanic ble annonsert, men viste seg ikke. Publikum ventet tålmodig. Bak scenen var det ren panikk. Artist hadde bundet seg til å ha trommer stående klar til Titanic når de skulle spille. Det var ikke ordnet. Vilt oppstyr, og forgjeves søking foregikk nå i nærmere to timer.
Foran scenen begynte folk å bli utålmodige. To timer uten en lyd er ikke hva en betaler 30 kroner for. En enorm pipekonsert ble resultatet. Knutsen og Ludvigsen forsøkte å dempe gemyttene. Men ingen forklarte publikum hvorfor ikke en annen gruppe var satt opp mens en lette etter trommer til Titanic.
Først rundt klokken 19.00 dukket en naken Alex Harvey opp etter å ha klatret fra tjernet og opp på scenen. Han kledde på seg, og resten av gruppa kom fram. Folk klappet. Men Alex Harvey viste seg å være en stor skuffelse. De som har hørt albumet «Next…», vet hva han er god for, men her ble det bare grøt og mas. Bare de mest fanatiske reagerte positivt. Best viste det seg da han ba folk om å svare «yes» om de trodde ham når han sa at han elsket dem. Nesten ingen svarte. Så var det ut med Harvey, og i gang med nok en pause.
Det ble sagt at Prudence og Hawkwind dessverre måtte utgå fordi tiden snart var ute. Publikum pep, og mange begynte å forlate stedet. Det var tydelig at folk ønsket Hawkwind fremfor Titanic. Medlemmer av førstnevnte band dukket opp på scenen og skjelte ut arrangørene. «De er mer interessert i TV-intervjuer enn hva folk har betalt for,» sa Stacia (i Hawkwind).
Kjaperud (i Titanic) dukket til slutt opp og sa at Titanic ikke kunne spille. Stein Ludvigsen fra Artist Promotion sa at de p.g.a. tidsnød måtte la alt unntagen Procol Harum utgå, men Harum skulle til gjengjeld spille ekstra lenge. Enda flere forlot området.
Klokken 21.00 begynte endelig Procol Harum å spille. Dessverre fungerte ikke orgelet, så organist Chris Copping forlot scenen. Men resten av bandet med Gary Brooker og hans flygel i spissen, sto for dagens beste forestilling. De holdt på i en time og ti minutter. Showet endte med en del rock’n roll klassikere, og endelig fikk publikum litt stemning. De danset rundt sine bål, som stort sett besto av reklame-brosjyrer som var delt ut i løpet av dagen.
Men da folk vendte nesen hjemover, var svært få fornøyd. Dette var ikke hva de hadde betalt for. 30 kroner for Ruphus, Popol Vuh og Procol Harum er mye. Særlig fordi de ble lovet noe de ikke fikk. Arrangørene må ta ansvaret for dette, og for folk som var til stede, virker det som om pengene var langt viktigere for arrangørene enn de mellom 20 og 30000 unges ønsker.
Fiaskoen Ragnarock
— sett fra arrangørenes side
Stein Robert Ludvigsen er leder av Artist Promotion, som arrangerte Ragnarock. Han måtte tåle mye hets etter den mislykte søndagen i Kollen. Publikum og journalister opplevde det hele fra forsiden av scenen, men hva foregikk egentlig bak kulissene? DET NYE hadde en prat med Ludvigsen, der han besvarte en del av spørsmålene i den forbindelse.
Mistet kontrollen
– Jeg vil ikke henge ut noen navn. Vi var mange som delte ansvaret, men når det går galt, er det jeg som må ta skylden. Det er best slik.
Men hva var det egentlig som klikket? Vi husker jo alle den lange pausen etter Popol Vuhs avdeling med gru.
– Rett og slett en sceneklikk. En mann hadde hovedansvaret for det som foregikk der. Han mistet kontrollen, og dermed var det gjort. Jeg måtte til slutt gripe inn, men da hadde det gått for langt.
På spørsmål om hvorfor Prudence ikke kunne spille mens en lette etter trommer til Titanic, svarer han med samme spørsmål. Han skjønner heller ikke hvorfor.
– Vi får bare innse at vi er amatører. Slike arrangementer krever godt utbygd vakthold, gode folk til å ta ansvar for de viktige sakene osv. Når en nesten ikke har nåla i veggen, må en greie seg med rimelige mennesker. Dermed blir det «gambling».
Dyre billetter
Ragnarock i år var dyrere for publikum enn i fjor. Billettprisene gikk opp fra 20 til 30 kroner. Ludvigsen forklarer dette med at de gikk stort underskudd i fjor, og regnet med å unngå det på denne måten. Det hjalp altså ikke. Det kom ikke flere folk denne gangen, slik Artist på forhånd hadde regnet med. De mente at 50000 mennesker godt kunne nåes. 20000 møtte opp.
– Det har vært svikt i PR-opplegget, vi har rett og slett ikke råd til å kjøre ut med utallige kjempeannonser i avisene.
Misfornøyd med publikum
Ludvigsen er ikke bare misfornøyd med sitt eget arrangement. Han retter også kritikk mot publikum, som han mener viste seg fra en helt annen side enn i fjor.
– Forhåndssalget i fjor lå på 10000 billetter, i år bare 2000. Antagelig regnet folk med at det var lett å snike seg inn. En skuffende innstilling. Flere hadde med seg tenger, og gikk løs på gjerdet. Dette betyr at om vi skal arrangere noe slikt igjen, må vaktholdet ytterligere forsterkes. Det betyr selvsagt økte utgifter.
SMUFU
Men det var ikke bare søndagen som utgjorde Ragnarock. Denne gang gikk det over en hel uke under navnet SMUFU (Skandinavisk Musikk Uke For Ungdom). Det var konserter hver dag på Kroa og Chateau Neuf (jazz, viser, rock, rock’n roll) og viser lørdag i Kollen.
– De andre arrangementene er jeg stort sett fornøyd med, selv om oppslutningen om jazzen var dårlig. Visedagen i Kollen ble intim og fin med bare 3000 mennesker. Dessverre skeiet mange av dem ut, og det ble en del fyll.
Gambling
Etter årets store tilbakeslag er det nærliggende å spørre om vi får noe Ragnarock neste år.
– Har ingen planer ennå. Dette har vært tøft for Artist, og vi har fått beinharde kår på grunn av underskuddet i år også. Nå er det viktigst for meg å redde firmaet. Vi har ingen millioner i ryggen, og et par slike fiaskoer som Ragnarock (rent økonomisk) kan knekke oss.
Ludvigsen mener at slike arrangementer blir alt for mye ren «gambling». En må ha flaks med været, ha pålitelige vakter og en mengde annet.
– Jeg tør ikke en gang tenke på hvordan det hadde gått om det hadde regnet.
Pressens reaksjon
Hvordan reagerer han så på pressens skriverier, mener han at det er rettferdig, eller lite underbygd kritikk?
– Stort sett er jeg blitt angrepet som person, er kalt hensynsløs profittmaker og liknende. Det synes jeg er urettferdig. Selvsagt vil jeg ha min inntekt, jeg skal jo leve jeg også. Men noen millioner ned i min lomme har det aldri vært – som sagt, vi har gått med underskudd begge ganger.
Men det er de politiske reaksjonene som svir mest.
– Jeg startet Artist Promotion fordi jeg ville hjelpe musikklivet i Norge. Jeg har selv vært musiker, så jeg vet hvor hardt klimaet er. Feilen er at jeg valgte rock som mitt område. Markedet er beinhardt, og det er fra dette miljøet storparten av kritikken kommer.
Han mener at det å jobbe med vanlige danseband er mye enklere, da er det ingen som reagerer.
– Folk kan godt si at danske Alrune Rod var noe søppel, men ved at den gruppa fikk spille i Kollen, kunne Prudence høste stor suksess på Roskildefestivalen i Danmark.
Det er også en del av spillet – utveksling av musikere. Vi kan ta inn utenlandske artister uten det store verdensnavnet. Disse bandene taper vi penger på, men samtidig får norske grupper anledning til å spille i andre land. Prudence skal holde konserter i England, også som følge av Ragnarock.
Dette sier jeg for å vise at vi absolutt ikke er noe firma som bare er med for pengenes skyld. Vi forsøker virkelig å hjelpe norsk musikkliv, sier en fortvilet Stein Robert Ludvigsen til DET NYE.