Focus, Maggie og Kevin
Ikke de helt åpenbare superstjernene blant Norges tenåringer midt på 70-tallet, med et lite forbehold for Focus, men sure fire intervjuobjekter for ungpikebladet Det Nye som hadde en suveren borgerskaps-anarkist som sjefsredaktør (hei, Rigmor!) og meg som matros. Snakk med hvem du vil, du. Sa hun. Her er tre eksempler.
Focus - musikere og ikke blaserte rockstjerner!
En samtale med Focus i Oslo desember 1974
Fargefoto: Boye
Focus er godt likt her i Norge. Mange kjøper platene deres, og enda flere strømmer til når gruppa en gang iblant finner veien hit. I fjor var de her to ganger — i mars og desember. Siste besøk var kanskje mest minneverdig sett i landsmålestokk. Focus tok seg da tid til å spille i andre byer enn Oslo. Porsgrunn og Stavanger fikk gleden av å møte bandet — et møte som for Viking-byens del holdt på å gå i vasken. Gruppas kjører torde nemlig ikke kjøre den glatte veien mot byen, stoppet bilen og la seg til å sove. Focus måtte derfor låne utstyr av lokale grupper, og stilte flere hundre stearinlys på scenen som kompensasjon for det manglende lysanlegg. Godt gjort!
De fleste andre storband hadde avlyst konserten i et slikt tilfelle. Men Focus er ikke som de fleste andre. De har en helt annen innstilling til det livet de lever som rockstjerner. Akkerman forlanger ingen Rolls Royce og avkledde go go girls når han ankommer.
— Hvorfor skulle jeg det? Jeg utøver et håndverk som en hvilken som helst annen arbeider, og de forlanger da ikke Rolls Royce.
Disse uttalelsene er ganske typisk for gruppa. De betrakter seg ikke som guder, de har ingen planer om å fjerne seg fra vanlige folk — nettopp fordi de aksepterer at de er vanlige folk selv. De spiller musikk, fyller en plass som er nødvendig å fylle — noe mer er det ikke.
Grunnen til deres sunne innstilling, og realistiske forståelse av sin egen virkelighet kan være at de ikke er hverken engelske eller amerikanske. De kommer fra Nederland, og der er ikke popmiljøet og dyrkingen like utbredt som i England. I Nederland er det de seriøst orienterte musikerne som overlever. I England er rocken en flukt fra virkeligheten — en vei som nesten alle unge forsøker å gå. Musikalsk innsikt trenges ikke. Bare en får plateselskapet interessert, henger på seg litt glitter og stamper føttene i scenegulvet til brølende gitarer er det gjort — for mange. Gary Glitter, Sweet, Slade og mange flere kan nevnes. Arbeiderklassens helter, sant nok, men uten noe skikkelig forhold til sin musikk, eller skal vi si muzak?
Focus er ikke slik. De lever i det de gjør og med det. De komponerer utfra seg selv, ikke utfra hva markedet i øyeblikket vil konsumere. Altså ingen bevisst kommersiell musikk. Men Focus er likevel lett tilgjengelig for lytteren. En trenger ikke være ferdig «utlært» musikkdigger for å lytte til dem. Deres sans for komposisjoner, og dyktighet som musikere holder en balanse og kvalitet som gjør dem til allemannseie.
Akkerman sier at de spiller klassisk musikk i en populær form. Betegnelsen kan diskuteres, men det er riktig at en finner mye av den klassiske musikk’s melodistruktur i Focus’ plater — for eksempel «Hamburger Concerto».
Akkerman har også gitt ut to soloalbum der han orienterer seg voldsomt mot det klassiske, han er også en av de få rock-gitaristene som kan spille lutt — selvlært til og med! Focus’ fløytist og organist Thijs Van Leer er også sterkt klassisk orientert. Han har gitt ut et soloalbum med bl. a. Bach-stykker, og spiller selv fløyte på samtlige spor.
Men så har vi bassist Bert Ruiter og den engelske trommeslageren Colin Allen. Ingen av dem har noe forhold til klassisk musikk. De hører mer hjemme i rock/jazz-kategorien, og takket være disse to er Focus såpass rockorientert som de i dag er.
Selv om Jan Akkerman og Thijs Van Leer er bandets ledere, komponerer de fire medlemmene det meste sammen. Det er vanskeligere å gå tom for ideer da.
— Vi er meget produktive for tida, sier Bert Ruiter.
— Har allerede nok nytt materiale til minst tre LP’er. Men vi lager bare et enkelt album der vi selvsagt plasserer det beste.
På konsert spiller Focus utelukkende selvkomponert stoff. Men de varierer sitt program fra konsertsal til konsertsal.
— Vi ser alltid publikum an. Noen ganger vil de bare ha rock’n roll, og da gir vi dem det. Andre ganger vil folk sitte og lytte til godt gjennomarbeidet musikk, og da gir vi dem det.
Focus var for øvrig glad for å se Norge igjen. Særlig fordi de hadde så god tid her i desember med flere fridager.
— Og det er det sjelden vi har. Som oftest ser vi bare flyplassen, hotellrommet, garderoben og konsertsalen i de landene vi besøker. Det er trist, for er en først i fremmede land, så er det hyggelig å få se noe av det også.
Men det blir nok en stund til vi ser dem igjen her i Norge. Planene fremover er selvsagt et nytt album, og antagelig en turné i USA. Der er de for øvrig meget populære, og mottok nylig to gullalbum.
Både Akkerman og Van Leer går med planer om soloalbum. Men nytt er det at bassist Bert Ruiter også går med slike planer. Han vet imidlertid ikke noe sikkert ennå.
— Tror jeg kommer til å konsentrere meg om bassen, og bruke en rekke andre musikere. Antagelig ingen i Focus.
Det blir ikke noe klassisk/rock album. Ruiter er mer tilhenger av soul og cajun musikk, og han regner med å konsentrere seg om litt «funky» melodier a la Marvin Gaye — en av hans favoritter.
Selv om Focus altså ikke topper LP- og single-lister, har de ingen grunn til å klage. Deres plater selger jevnt og mye, de fyller konsertsalene og har frie hender når det gjelder plateproduksjoner som gruppe og som solo-artister.
— Heldigvis står vi fritt, sier Ruiter. — Men det er dessverre selskapet som alltid har det avgjørende ordet, og det er de som tar størsteparten av våre plateinntekter.
Men hvordan det enn går så vil musikken alltid bestå — og da spesielt den ærlige musikken. Derfor vil også grupper som Focus aldri forsvinne. Musikklivet trenger dem…
(Publisert i Det Nye, 25. februar 1975)
Kommentar:
Det stemmer at de hadde en del fritid i desember, og den ble bl.a. tilbragt på Club 7 hvor en ikke akkurat tørrlagt Van Leer ga til beste både livsglede, jodling og jamming.
Maggie Bell - stor artist med sans for vikinger!
En samtale i Oslo i mars 1974
Foto: London Features International Ltd.
Maggie Bell er av mange regnet som Storbritannias beste kvinnelige vokalist. Hun har i et par år vunnet de fleste leseravstemningene i Melody Maker.
Hun er født i Glasgow i 1945 og gikk på St. George’s Rd. Secondary School. Her gjorde hun seg tidlig bemerket som idrettsstjerne — vant flere lokale mesterskap i svømming og fri-idrett. Etter skolen jobbet hun i et bokbinderi før hun fikk plass i et magasin der hun hadde med vindusutstillingene å gjøre. Og her holdt hun på å bli, og kunne faktisk gått glipp av en glimrende karriere som sangerinne.
Men slik gikk det heldigvis ikke. Da hun hoppet opp på scenen i en klubb og sang «Summertime» med Alex Harvey Band, var det gjort. Alex introduserte henne for sin yngre bror Leslie som spilte i Kinney Park Ramblers, og Maggie fikk plass som vokalist sammen med Kathy Lettuce. Da denne gruppa ble splittet, var hun innom Mecca og senere Denison Palais Band. Lederen av sistnevnte gruppe — Guy Newman — var den første som fikk Maggie inn i et platestudio. Han sang på en plate med Frankie & Johnny, kalt «Climb Every Mountain».
Etter dette dannet hun sin egen gruppe — Power — og dro på turné til tyske klubber og amerikanske baser i Europa. Dette holdt gruppa på med til de ble oppdaget av Peter Grant og Mark London — fremdeles Maggie’s managere. De omdøpte Power til Stone the Crows, og hjulene var i gang. Besetningen besto den gang av blant annet Leslie Harvey (gitar) og Colin Allen (trommer). Sistnevnte ble siden medlem av Focus, men er nå sluttet.
Fram til 1972 kom det tre album med gruppa: «Stone the Crows», «Ode to John Law» og «Teenage Licks». Men i begynnelsen av 1972 ble Leslie Harvey drept av en strømførende mikrofon. Det var en voldsomt sjokk for Maggie, men hun klarte å holde gruppa sammen, og Jim McCulloch tok Leslie’s plass. Et album fikk de ut — «Ontinuous Performance», men tidlig i 1973 ble gruppen oppløst.
Nå fulgte en lang og hard tid for Maggie. Hun spilte inn hele tre soloalbum, men ingen av dem ble utgitt. Først i 1974 kom «Queen Of The Night», og Maggie Bell var i gang igjen. Hun ble overstrømmende mottatt av musikkpressen og dro på turné til USA.
I år kom så hennes andre album «Suicide Sal», og dermed var hun etablert for alvor. Albumet fikk gullplate i USA på litt over en uke!
— Det er gått over all forventning, sier hun selv.
Mange har kalt henne Englands svar på Janis Joplin, det er hun ikke like begeistret for.— Eneste likhet som finnes er at vi ble født på samme dag, i samme måned og samme år. Ellers er vi totalt forskjellige. Jeg vil faktisk gå så langt som å si jeg er bedre enn henne.
Maggie begrunner dette med at Janis Joplin allerede har vært død i fem år. På denne tida har hun selv utviklet seg voldsomt.
— Men tenk hvor god Janis hadde vært nå om hun hadde hatt samme sjanse som meg.
Da Maggie Bell var i Oslo i mars, var det ikke alt for mange som møtte opp på konserten. Til det er hun ikke godt nok kjent.
— Men jeg kommer igjen. Det var virkelig hyggelig å være her. Publikum var fantastisk, og de nordmenn jeg har møtt har alle vært meget sympatiske, sier hun.
Maggie er fascinert av norsk historie, da særlig vikingtiden. Hun kommer jo fra Skottland, og mye norsk kultur ligger igjen der. Derfor vil hun gjerne komme igjen og ta en titt på vikingskipene på Bygdø. Da hun hørte om same-kulturen, ble hun også fyr og flamme. Og hun sikret seg raskt et eksemplar av platen med Tanabreddens Ungdom.
— Gamle kulturer har jeg alltid vært meget opptatt av, særlig av slike som er blitt undertrykt i århundrer. Jeg vil virkelig gjøre alt jeg kan for å komme til Finnmark og snakke med og synge for disse menneskene.
Dette er i grunnen overraskende tale fra en britisk rockartist. De fleste er mer interessert i seg selv og sine inntekter enn i problemer andre folk og folkeslag strir med. Men Maggie Bell er ingen vanlig artist.
— Jeg tjener selvsagt mer enn nok, men det meste sender jeg hjem til mine foreldre i Skottland. De trenger det mer enn meg. Selv har jeg en stor leilighet i London, TV, stereoanlegg, klær og mat. Mer trenger jeg ikke.
Hun kommer fra en typisk arbeiderfamilie, og har aldri glemt det.
— Jeg synger, men det er en jobb som alt annet. Jeg betrakter meg som arbeider — ikke stjerne.
Maggie har også andre interesser. Hun er opptatt av rulleskøyter!
— Hver kveld tar jeg en lang tur rundt i distriktet der jeg bor. Det er herlig, og det holder vekten nede. Jeg har alltid likt fysisk utfoldelse.
Det er forresten flere kjentfolk som har samme interesse. Ofte kan londonerne se Maggie og Rod Stewart på rulleskøyter rundt i gatene i sene nattetimer.
— Elton John har også tatt noen turer. Men han måtte selvsagt gjøre noe spesielt ut av det. Han hadde rulleskøyter med diamanter, frontlys og baklys! ler Maggie.
(Publisert i Det Nye, 29. april 1974)
Kevin Coyne på kort Norgesbesøk
En samtale i Oslo i 1974
Coyne-platene som var utgitt i Norge da han kom for å delta i NRKs “Plysj og god musikk”. Sjekk denne linken til House On The Hill, Kevin live i BBC.
Den engelske artisten Kevin Coyne avla oss et raskt besøk i fjor. Sammen med gruppen sin kom han på en dags varsel for å være med i det samnordiske TV-programmet «Plysj og God Musikk».
Opptakene ble gjort med artister som New Jordal Swingers, Difference, Stefan Grossman og noen andre.
Kevin Coyne ser ut som den rake motsetning av en engelsk rock musiker. Med langt filtret hår, ustelt skjegg, slitte cordfløyelsbukser, jakke og turnsko ga han publikum en ned-på-jorden forestilling. Han hoppet rundt på scenen med en stol tredd over hodet og kom til tider med uartikulerte brøl.
Hva foregår egentlig i hjernen på et slikt sceneuhyre?
En som bruker stemmen som sirene, og bare bruker tommelfingeren på gripebrettet når han spiller gitar.
Vi forsøkte å finne ut av det etter TV-opptaket.
Coyne var sliten. Han hadde en anstrengende reise bak seg, og skulle av gårde igjen neste morgen.
Kevin Coyne er i dag en av de store artistene i England. Han fyller konsertsalene og har tusener av henrykte tilhengere. Alt dette har kostet slit, noe en tydelig kan se i ansiktet hans.
— Men jeg har alltid slitt, sier han.
— For en del år siden jobbet jeg på en psykiatrisk klinikk. Der møtte jeg håpløsheten ansikt til ansikt. Jeg så mennesker gå til grunne, uten å kunne hjelpe dem. Det var forferdelig, og etter seks år klarte jeg ikke mer. Måtte ut av det.
I 1972 ble han fulltidsmusiker. Han hadde allerede fått ut tre LP’er. Men dengang var musikken å betrakte som en hobby, eller nødvendig i hans trøstesløse hverdag.
— Jeg kom i kontakt med plateselskapet Virgin, og gikk i gang med innspilling av 28 melodier. Det endte til slutt i dobbelt-albumet «Marjory Razor Blade».
På denne platen var melodien «Marlene», som ble en meget populær single i England, selv om den ikke krøp inn på listen. Men sangen var ikke særlig typisk for Coynes musikk.
— Den skiller seg absolutt ut fra det jeg vanligvis lager. Mange, inklusive meg selv, syntes den liknet voldsomt på Bob Dylan. Særlig på grunn av orgelet.
Bortsett fra dette unntaket, er Coynes sanger den råeste blues vi har hørt på lenge. En kan formelig lukte fabrikkrøyk og engelsk stout, når han breker i vei.
— Mine sanger er på mange måter svært engelske. Jeg synger om fattigfolks problemer, ulikhetene, skjevhetene, alt det urettferdige i samfunnet. Alt det som ødelegger mennesket i oss.
Så det er ingen glade sanger jeg synger.
Nå kan en forstå dette slik at Kevin Coyne er en revolusjonær kampsanger, og mange vil da få negative assosiasjoner. Selvsagt kan en også kalle ham det. Men det stikker dypere enn som så. I en sang han har kalt «Poor Swine» setter han den tradisjonelle politiske sang fullstendig på hodet. Han synger ikke om arbeidere og tapere. I stedet tar han for seg de som har penger, makt og titler, de som forbannes og hates.
Coyne mener at vi glemmer mennesket i dem som styrer. Også de har sine problemer, de er like mye låst fast som alle andre. Slik fortsetter runddansen.
— Vi er alle «poor swines», sier han. — Vi må finne fram til mennesket igjen og sette det i sentrum. Ikke vekst og svære statsbudsjetter. Vi glemmer å verne om oss selv.
Også rent musikalsk har Coyne ting å gi. Han mener at det viktigste er ikke å bli mester på et instrument. Det er bra nok bare du klarer å få det til å fungere, gjerne så enkelt som mulig. Om flere av de profesjonelle artistene forsøkte å være litt enklere, ville folk få lyst til å spille selv også.
— En skal ikke bare være passiv og sitte der å motta. Få heller fram gitaren og slå noen akkorder selv. Den enkleste musikk kan være god nok for den som spiller den!
Derfor kan jeg ikke fordra mammutgruppene med såkalte dype tekster, som Yes og Emerson, Lake & Palmer. Nei, gi meg heller Slade, de får deg ut på gulvet, sier Kevin Coyne.
(Publisert i Det Nye, 7. januar 1975)