The Who
Publisert i Det Nye 31. juli 1979
Tekst: Yan Friis
Foto: Steffan Wallgren og Yan Friis
Ved årets Cannes-festival klarte The Who å blåse liv i den berømte filmbyen. For midt blant promenerende, champagnedrikkende kjendiser, nysgjerrige tilskuere og svette pressefolk eksploderte gruppa med et drønn. Åstedet var et gammelt, romersk amfiteater. Her gjorde The Who sitt konsert-comeback. Steinpilarene ristet, romerske ånder flagret i sikkerhet, og 8000 mennesker ulte i sanseløs lykke. Og etterpå var det kjendis-party etter vanlig mønster. Pink Floyd var der. David Essex, Bill Wyman, Eric Idle, Gary Glitter, Pierre Richard — og ikke minst Det Nye …
I 40- og 50-årene var det filmstjernene. I dag er det rockartistene som dyrkes av tenåringene. Fra fargesprakende celluloid-remser til sirkelrunde plast-biter og høyspente elektriske gitarer. Ungdomskulturen lever ikke lenger i kinosalene. Ungdomskulturen er ikke Hollywood – men rock’n’roll. Det var derfor svært ironisk av The Who å velge filmbyen Cannes ved den franske riviera som åsted for sitt come back på rockens trone. Og det midt i selve filmfestivalen. Blant rosa film-celebriteter, slanke palmer, solstekte sandstrender (belagt med halvnakte og PR-kåte fotomodeller), skuelystne kjendissjegere, gigantiske hoteller i superklassen, hvite rikmanns-yachter og blinkende champagne-glass – akkurat her eksploderte The Who med et drønn.
Selv uten Keith Moon var The Who et formidabelt live-band i Cannes.
Nå var ikke valget av Cannes helt tilfeldig. Det siste året har nemlig gruppa jobbet hardt med å få ferdig to filmer – «The Kids Are Alright» og «Quadrophenia». Den første en dokumentarisk reise gjennom The Whos 15 år lange karriere, den andre en dramatisering av LP’en «Quadrophenia» fra 1973. Filmene fikk sin verdenspremiere i Cannes. Og siden The Who først skulle ned dit, bestemte de seg for å gi to konserter.
Billetten til premierevisningen av “The Kids Are Alright”.
Albumet var ikke kommet ennå. Men heftet til innercoveret var, så det fikk alle journalistene med seg hjem.
Pete Townshend
The Who er og har alltid vært verdens mest helstøpte og ærlige rock-gruppe. Medlemmenes svakheter blir aldri gjemt bak noen glatt fasade. Usikkerhet og problemer henger utenpå The Who. Fire menneskelige idoler som er seg selv helt og fullt. Internt uvennskap, haltende ekteskap, nervetrøbbel — alt kommer offentligheten for øye og øre. Både gjennom gruppas plater, deres konserter og deres særdeles åpenhjertige intervjuer.
Pete Townshend er gruppas sentrale figur. Selv om Roger Daltrey ved flere anledninger har forsøkt å kjempe seg til roret. Ja, det er gått på tørre never løs! Men Townshend står urokkelig. Hele The Who hviler på hans skuldre. Det er Pete som skriver tekster og musikk. Det er han som er gruppas store visuelle trekkplaster.
The Whos plater reflekterer Townshends utvikling fra sint, forknytt tenåring til innadvendt og søkende voksen mann. Narkotiske eksperimenter, intens interesse for guruen Meher Baba (inspirerte Pete under arbeidet med «Tommy»). Hans smertefulle oppvåkning som «halvgammelt» pop-idol. Hans paniske behov for å kommunisere med tenåringene — deres drømmer, problemer og rastløse hverdag. I 60-årene var han en av dem. I 70-årene forsøkte han fortvilet å holde kontakten. Han har sett et ungdomsopprør grunnstøte med grufulle følger. Platene forteller om alt dette og munner ut i dagens Pete Townshend. Mannen som i sin søken etter seg selv har balansert på line over religiøse regnbuer, alkoholisme, ekteskaps-trøbbel og idealismens fallitt. Han står fremdeles oppreist og herjes fremdeles av den samme sult etter sannhet. Er det merkelig at han elskes av så mange?
Kenney Jones virket utenfor. Ikke lett å steppe inn for legenden Moon. Han fikk en skrape av Pete for å møte opp i bermudashorts, og skiftet forfjamset og i all hast før photo-callen. Roger kunne ikke fordra ham. Det gjorde ikke tiden i The Who enklere for Kenney.
Keith Moon dør
Fram til i fjor høst var The Who den eneste av 60-årenes store grupper som fremdeles hadde den opprinnelige besetningen intakt. Men så, i september 1978, døde trommeslageren Keith Moon. Sjokket veltet The Who og deres millioner av fans på ryggen. Skulle dette bli slutten på gruppa?
Men det skulle vise seg at Moons død ironisk nok ga The Who et etterlengtet spark i baken. Medlemmene fant hverandre bokstavelig talt over Keiths grav. De hadde sklidd fra hverandre de siste årene. Townshends langsomme arbeidstempo, hans motvilje mot å turnere, hans økende personlige problemer. Alt dette hindret The Who i å fungere. Hverken Keith Moon, Roger Daltrey eller John Entwistle syntes det var nok å lage en LP hvert tredje år, og snekre sammen noen filmer nå og da.
— Vi må ut. Holde konserter. Spille for folk. Det er det rock’n’rolllen dreier seg om, sa Daltrey utålmodig.
Det var Keiths død som vekket Townshend. Plutselig måtte han velge. Enten nedlegge The Who, eller trå skikkelig til. Han valgte det siste, og Small Faces’ trommeslager Kenney Jones overtok Moons plass.
Cannes skulle altså bli åstedet for The Whos comeback på scenen. Eller egentlig Frejus – en liten landsby utenfor Cannes. For å få skikkelig ramme rundt konserten, valgte gruppa å spille ute, i ruinene av et gammelt romersk amfiteater, bygd rundt år 49 f.Kr. Drøyt 8000 mennesker ble presset inn i denne trolske steingryten. 8000 nesten religiøst opphissede mennesker som ristet av forventning.
Kvelende sommerhet lå den skyfri himmelen som et lokk over tribunene. Kvelden seg inn, og solens brannrøde stråler farget vesthimmelen i en siste kamp mot det fløyelsblå mørket.
Luften dirret av forventning i det romerske amfiteatret.
Som å oppdage rock’n’rollen på nytt
Kl. 21.00 temmelig nøyaktig etter programmet jogget The Who inn på scenen. Townshend i blå vinylbukse og grå T-skjorte. Daltrey i jeans, svart T-skjorte og en skinnjakke som forsvant ganske fort i den hete belysningen. Entwistle i en slags krokodilleskinns dressjakke, stramme jeans og høye, sorte ridestøvler. Kenney Jones i hvit dress. Og helt til høyre på scenen inntok organisten John Bundrick (alias Rabbit), som var engasjert for anledningen, sin plass.
The Who hugg tak i publikum med en dunkende solid versjon av «Substitute», raskt etterfulgt av «I Can’t Explain». Og det var helt klart at disse guttene mente alvor.
Townshend spilte gitar som vi aldri har sett før. Veivet armen brutalt over strengene i karakteristisk «vindmølle»-stil. Fingrene blødde, men han merket det ikke. Spilte som i transe, som et menneske som plutselig er sluppet ut og smaker friheten for første gang på lenge, lenge. Slo på gitaren, jumpet rett opp i sitt splitt-hopp, eller med bena kroket under seg, ravet sidelengs som i sanseløs glede. Innbitt, lykkelig og drepende tent på oppgaven. Dette var Pete Townshend i sitt livs form.
Vindmøllen i virksomhet. Så fingrene blødde. Alle elsker vindmølleteknikken til Pete.
Roger Daltrey var preget av den samme grenseløse glede. Kortklipt à la 1965 virvlet han sin mikrofon rundt i luften, snodde seg inn i ledningene, feide over scenegulvet og sang så bronkiene sto som trompeter ut av munnen. Og når Townshend overtok rampelyset med en gitarsolo, gikk Daltrey utålmodig omkring på scenen, rundt og rundt som et dyr i bur.
John Entwistle sto som en betongblokk i mørket, til venstre på scenen. Det svarte håret blåst bakover i en slags disco-frisyre. Bare fingrene rørte seg, løp lynhurtig opp og ned bassgitarens hals, slo strengene så det søkk i to tusen år gamle steinpilarer. De romerske ånder må ha flyktet ganske hurtig fra stedet.
Kenney Jones klarte oppgaven sin glimrende. Han trommet så scenegulvet gynget. Slo virvler og dunket cymbaler som den reneste Muhammad Ali. Han mangler Keith Moons spontane og overrumplende trommeorgier, men virker i lengden mer solid og stødig.
John Bundrick holdt seg lavt i terrenget. Hans synthesizer-arbeid på «Music Must Change» og «Who Are You» var dog utsøkt.
Og publikum? Jo, der var det ekstase i drøyt to timer. Jubelen feide over teatret, og 8 000 mennesker hoppet som avsindige. De nærmest løftet The Who mot stjernene, pisket dem fram, og stønnet henført da laserstrålene suste dem om ørene. Splintrende grønn-blå stråler som ble brutt i en roterende kule av speilfasetter som hang høyt, høyt over menneskemassen.
Å stå der i arenaen — og oppleve publikum og The Who. Det var ikke bare fantastisk. Det var som å oppdage rock’n’rollen på nytt!
Pete Townshend. Innbitt, lykkelig og drepende tent på oppgaven.
Kjendis-party bak scenen
Det var stummende mørkt da The Who forlot scenen etter å ha gitt to ekstranumre. Natten var sval mot varme panner. Publikum strømmet i en kompakt masse gjennom amfiteatrets høye steinportal. Du kunne bare løfte bena fra bakken, så bar trengselen deg ut.
Bak scenen var det rigget opp campingvogner og telt til The Who, folk fra plateselskapet, venner av gruppa og journalister. En liten fest i det grønne med tilhørende drikkevarer, mat og snask. Sinte vakter med minst like sinte schäfere passet på så ingen uvedkommende trengte seg inn. En svett, men fornøyd Pete Townshend ble gratulert av David Essex. Og inne i mat-teltet kunne hele Pink Floyd observeres — iført nykjemmet hår og dyre, skreddersydde dresser. De så ut som forretningsmenn. Bare David Gilmour avslørte seg bak tjafsete lokker og en velutviklet fedme som sprengte mot dressen. Bill Wyman, uklanderlig antrukket som alltid og tynn som en strek, konverserte Roger Daltreys kone og virket overrumplende sunn.
For utenforstående var ikke dette kjendis-party noen givende affære. Selv ikke Eric Idles inntreden på arenaen hjalp synderlig. Det var kjendisenes aften. De hundre mindre kjente som gjerne ville sole seg i kjendisenes glans, gjorde livet surt for hverandre. Tråkket hverandre på tærne, speidet mot popstjernene med kjappe sideblikk og forsøkte hastig å konversere dem med tørr munn, krøll på tungen og nervøs tomhet i hodet. Det var som man alltid leser om: Vakre jenter, rike stjerner, mat og drikke og skuelystne, våtmunnede, nysgjerrige utenforstående.
Photo-call. Kenney ble jaget inn for å skifte til jeans.”Du spiller ikke i Beach Boys”, snerret Pete.
Jordbær i åsen
Bedre ble det ikke dagen etter da The Who innkalte til pressekonferanse. Åstedet — en diger villa i åsen ovenfor Cannes.
På altanen var det plassert to digre langbord. Det ene dekket med champagneflasker og juice-mugger. Det andre overfylt med friske, nyplukkede jordbær, rømme og krem. Terrassen var svart av sommerkledde mennesker. Flest fotografer, som gjorde livet surt for oss som gjerne ville snakke med The Who. Det klikket ustanselig i kameraer, og til stadighet ble du revet vekk for å gi plass til en fotograf. Litt fikk en imidlertid med seg i all forvirringen, selv om undertegnede gikk ned for full telling etter et perfekt slag i solar plexus fra en kamerabærende bolle.
Who på oppløsningens rand
— Det var selvsagt et press å overta etter Keith Moon, sier Kenny Jones, — jeg mener, — ingen kan ta hans plass. Derfor forsøker jeg ikke å kopiere ham, det er umulig. Jeg spiller som jeg alltid har gjort. Så stor forskjell er det tross alt ikke fra Small Faces og Rod Stewarts Faces til The Who. Det eneste er at låtene er mer gjennomarrangert og mindre spontane. Jeg må øve mye mer enn jeg gjorde før.
Det virkelig brennende spørsmål er selvsagt hvordan gruppa klarte å få Pete Townshend ut på scenen igjen.
— Pete gjorde The Who om til en studio-gruppe, med film som hobby, sier John Entwistle (også kalt «The Ox»). — Det holdt ikke for oss andre. Vi ville ut. Da Keith døde, var tiden inne til å ta en avgjørelse. Roger og jeg innkalte Pete til et møte. Det hadde faktisk kommet så langt at jeg hadde planlagt å dra til USA for å lage et nytt band. Et fast band, og da ville jeg ikke få tid til The Who. Men da Pete ga seg, var saken klar.
— Jeg er lykkelig, sier Roger Daltrey, — utrolig lykkelig. Dette har jeg ventet på i flere år. En rock-musiker lever bare halvveis når han ikke kan komme ut og møte sine fans.
Roger og John innkalte til krisemøte. Hvis ikke Pete hadde gitt seg, ville The Who vært oppløst. Han så ingen fremtid for bandet etter Keith Moons død.
«Rock-filmer»
Pete selv er roligere. Sier ikke så mye om fremtidsplaner på konsertfronten.
— Jeg kan i hvert fall nevne at vi ble invitert til å spille på den nye Woodstock-festivalen. Det var jo Woodstock i 1969 som ga oss vårt definitive gjennombrudd i verdensmålestokk. Men det betyr ikke at vi kommer tilbake, nå 10 år etter.
Tvert imot. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å unngå det!
Når det gjelder filmer, er Pete mer meddelsom.
— Jeg er svært fornøyd med «The Kids Are Alright» og «Quadrophenia». Og vi kommer til å satse stort på film-genren i fremtiden. Har allerede en rekke prosjekter klare. Det viktige er at vi får lede prosessen selv, så går det ikke som med «Tommy». Det var utelukkende Ken Russells «baby».
Pete er begeistret for det han kaller «rock-filmer».
— Rocken har arbeidet seg inn på så mange områder. Det er bare naturlig at filmmediet også tas i bruk. Og jeg mener ikke bare konsert-filmer, selv om det er en fin ting. Jeg mener, for å si det kort, filmer som får publikum til å reise seg i setene. Filmer som får fram det i mennesket som rock-musikken gjør. «2001 — En Romodyssé» var en av de første, og absolutt beste rock-filmer. Jeg så den tre ganger, og hver eneste gang reiste publikum seg da klimaks nærmet seg. Slik skal det være. Og jeg håper det samme skjer når f.eks. «The Kids Are Alright» begynner å gå. Den filmen fungerer dessuten som et slags plaster på såret for dem som ikke får se The Who «live». Vi kan jo umulig spille for alle, har ikke kapasitet til det. Dermed kan våre fans kose seg med «The Kids Are Alright» inntil vi kommer til deres by.
Jordbær-mingling i åsen. Folksomt, varmt. John Entwistle tar en pust i bakken.
På party — som sild i tønne
Sent på kveld blir det party i en leid villa i Cannes’ millionærås. Digre alleer, knastrende grusganger, en uhyrlig, frodig hage som fortaper seg inn i mørket. Proporsjonene er så store at du skremmes, og ikke imponeres. Foran villaens inngang venter en håndfull sorte Rolls Roycer med motorene i gang. Og fra huset høres umiskjennelig disco-musikk. Det er mennesker overalt i de høyloftede rommene. Lange kjoler, sprøytelakkerte madonna-frisyrer, glitrende smykker, silke-ankler og høyhælte sko. Fønete herremenn i smakfulle dresser. Eldre rikmenn som disser seg gjennom disco-rytmen så det klirrer i gebiss og gullstykker. Gråhårete millionærer som kjøper seg til en smule ungdom fra pengegriske fotomodell-jenter i 20-årsalderen.
Utenfor huset, på baksiden foregår de virkelige «festligheter». På en diger terrasse står, ja det må da minst være 400 mennesker som sild i tønne. Terrassen er belyst med hardt, klinisk hvitt lys. Så ukoselig at det unektelig strammer seg i mellomgulvet. De fire The Who er spredt rundt på terrassen med koner. Man kan også skue Gary Glitter, David Essex, Erik Idle, to fra Pink Floyd (Roger Waters og Nick Mason), Bill Wyman, Pierre Richard, pluss pluss. Kjendisene holder sammen, og rundt hver kjendisklynge en klump av nysgjerrige mennesker som «tilfeldigvis» står akkurat der, livstrett konverserende («ser han på meg nå tro?»). Beveger kjendisene seg, oppstår hektisk aktivitet i den omkringliggende klynge. Komisk.
Jeg forsøker å slå av en prat med Townshend, men det er umulig. Vi blir konstant avbrutt av «tilfeldig» forbipasserende som klapper ham entusiastisk på skulderen og sier «Hey, Pete! Remember me?». Han gjør sjelden det. Pete snur seg plutselig mot meg.
— Det nytter ikke å prate sammen her, langt mindre å bli intervjuet. Jeg hater slikt tull som dette. Det er bare stress. Kom heller til London. Der kan vi prate i fred og ro, sier han.
Partyet her i Cannes’ nattemørke hører ikke Pete Townshends verden til. Og det har intet med rock’n’rollen å gjøre. Det man opplever her, er et slags siste stivkrampestønn fra 40- og 50-årenes Hollywood. En vaklende forestilling bygd rundt de øvre klassers syn på «fest og moro». Forfallent, støvete, på sprø ben.
Rocken er ikke slik. Den taler og vil alltid tale de unges sak. Smelle fra bakgårdene i London, Paris, New York … og Oslo. Det er gatemusikk, folkemusikk. Et rått skrik fra virkeligheten. The Who er en av de få grupper som har klart å beholde jordkontakt, og det etter hele 15 år i bransjen (som det heter). The Who er en gruppe i stadig vekst, på stadig leting etter noe å leve for og med. Så villig til å satse alt, selv om de risikerer å tape. I deres musikk vil en alltid finne virkeligheten, mennesket. Styrke og svakhet. Seire og nederlag. Godt og ondt. Derfor er gruppa så levende. Og derfor dukker det stadig opp nye grupper som har The Who som forbilde, The Jam, The Jolt, Sham 69 — ja, hele punkbevegelsen og new wave-rocken. Jo, i sannhet: «The kids are alright!»
■ ■ ■
Følgende låter ble fremført av The Who i Cannes:
Substitute (1966)
I Can’t Explain (1965)
Baba O’Riley (1971)
The Punk And The Godfather (1973)
Boris The Spider (1966)
Sister Disco (1978)
Music Must Change (1978)
Behind Blue Eyes (1971)
Dreamin’ From The Waist (1975)
Pinball Wizard (1969)
See Me, Feel Me (1969)
Long Live Rock (1974)
Bargain (1971)
Who Are You (1978)
My Generation (1965)
Join Together (1972)
Magic Bus (1968)
Won’t Get Fooled Again (1971)
— X — (ekstranummer):
Summertime Blues (1970)
Can You See The Real Me? (1973)
Årstallet i parentes angir når låtene første gang ble utgitt på plate med The Who.
Jeg utelot deler av den opprinnelige reportasjen av plasshensyn, og fordi redaksjonnen ønsket fokus på The Who-konserten. Her er noe av det som glapp unna.
Platebransjen hadde mer penger enn den hadde godt av. Polydor inviterte til dette luksusarrangementet midt under filmfestivalen i Cannes, da ledige hotellrom ikke akkurat ynglet. I hvert fall ikke ledige luksusrom. Men det var akkurat hva vi journalister fra hele kloden hadde i vente. Luksus-suiter, noen i to etasjer med sole-seg-balkong på taket, noen med egen rosehave. Vi ble innlosjert i Saint-Tropez, jeg hadde en hel liten bolig til rådighet, og nede i første lå et tropisk gullfiskbasseng på størrelse med Frognerbadet.
Formiddagen oppe i åsen med friske jordbær og The Who er et uforglemmelig minne. Det var ikke vanlig å ha et så kult orkester til rådighet i flere dager, og vandre rundt blant dem og knipse bilder. Oppe i åsen knipset jeg vilt, og utmerket meg som den eneste som forsøkte å få bilde av hele orkestret bakfra. Det er alltid bedre plass bak motivet. (Gammelt jungelord)
Sjeldent bilde fra mai 1979, The Who bakfra.
Årsaken til alt dette oppstyret, og midt i selveste filmfestivalen, var at The Who var involvert i to bidrag til festivalen - med pressevisning henholdsvis 13. og 14. mai (klokken 22.00 til midnatt): “The Kids Are Alright” og “Quadrophenia”.
Oppholdets høydepunkt var et sent utendørsparty for The Whos gjester, både presse og artist-kolleger. Her hadde jeg en ganske lang samtale med Pete Townshend, som var ganske nedfor og veldig åpenhjertet. Han savnet Keith, og han syntes ikke The Who var så veldig relevante lenger, og ante egentlig ikke hva han burde finne på. Han inviterte meg til å intervjue ham neste dag i båten han bodde på, nede i havnen. Jeg husket dessverre ikke hvilken havn, neste morgen, da jeg våknet med den vanlige nesehorn-hodepinen i Saint-Tropez.
Jeg husket imidlertid mitt pinlige møte med Eric Idle foregående aften. Han sto og hang med noen andre kjendiser, bl.a. Roger Waters, Nick Mason og Bill Wyman. Jeg brøt meg inn i samtalen med den teiteste åpningsreplikken jeg kunne valgt: “I am a Norwegian, I’m pining for the fjords …” Idle hadde allerede blitt usatt for denne replikken 7,3 milliarder ganger siden 1969. Nå så han bare på meg med avsky, utbrøt: “I am not even in that sketch, you silly person”, og snudde ryggen til meg.
Jeg følte ikke behov for å søke trøst hos Gary Glitter og David Essex som sto like bortenfor. Av og til ønsker man bare å få skamme seg helt i fred. Men jeg fikk i hvert fall autografene til The Who, da.
The Who: Long Live Rock / I’m The Face / My Wife (Polydor) ***** april 1979
Filmen om The Whos historie, «The Kids Are Alright», er rett rundt hjørnet. Denne singelen gir oss en forsmak på hva vi har i vente.
«Long Live Rock» ble spilt inn i mai 1972, og finnes på LP’en «Odds & Sods» (1974). En skikkelig dieselrocker med ruggende, muskuløs grunnrytme. Buldrende bass, skrallende el-gitarer, et hamrende piano og gode, gamle Keith Moons kaskade-trommer. Pete Townshend synger det meste av teksten, men avløses mot slutten av Roger Daltrey som brøler rasende: «long live rock — be it dead or alive!».
«I’m The Face» ble spilt inn i 1964, og var gruppas første single (de kalte seg den gang High Numbers). En primitiv rhythm & blues-låt med ulende munnspill og snøftende bass — ganske lik «Got Love If You Want It».
«My Wife» er spilt inn «live» i mai 1978.
(Det Nye, 24. april 1979)
The Who: “The Kids Are Alright” (Polydor), ****** juni 1979
The Who er og var verdens beste rock’n’roll-band. Beviset finner du ikke på gruppas studio-LP’er, selv om The Who også der overgår de fleste. Nei, du må oppleve dem «live» for å forstå.
Det var fra scenen gruppa erobret verden i en sky av knuste Rickenbacker-gitarer og raserte Premier-trommesett. Det var her Pete Townshend skrellet gitaren med sine «vindmølle»-akkorder så blodet sprutet. Det var her The Who formelig eksploderte blant rykende høyttalerkabinetter og sprakende, ulende feedback. Og det er nettopp her «The Kids Are Alright» fanger gruppa inn.
Konsert-gruppa The Who gjennom 14 år, fra 1965–1978.
Fire ungdommer. Drømmebesetningen: én gitar, én bass, ett trommesett og én vokalist. Maksimal rock’n’roll gjennom minimale, arketypiske hjelpemidler. «The Kids Are Alright» (fra filmen ved samme navn) fokuserer knivskarpt. Fra klirrende TV-opptredener i 1965 til flammende sjarmfremstøt foran begeistrete punks i 1978.
De eldste opptakene er av gledelig høy kvalitet. Hør «My Generation», «I Can’t Explain» og «Anyway, Anyhow, Anywhere» i en tordenstorm av aggressive overstyringer og feedback.
Herfra svinger vi innom en perfekt versjon av «Happy Jack» (fra Sverige 1967) og får hele «minioperaen» «A Quick One» hentet fra Rolling Stones’ legendariske TV-show Rock’n Roll Circus (det ble aldri vist). Og 60-årene avsluttes naturlig med et Tommy-potpurri fra Woodstock-festivalen i 1969.
Albumets eneste svake avdeling kommer fra begynnelsen av 70-årene («Join Together»/«Roadrunner»/«My Generation Blues» og «Young Man Blues»).
Men så kommer opptakene fra våren 1978, og alt er dem tilgitt. Vi får en drønnende, mektig «Won’t Get Fooled Again». Og best av alt: «Baba O’Riley» – den definitive versjonen! Townshends diesel-akkorder deiser inn over den boblende synthesizeren, og når han i naken smerte gråter: «it’s only teenage wasteland», får jeg tårer i øynene.
Dette er en gruppe som bryr seg om deg, meg og den tid vi lever i. En gruppe som holder idealenes faner like høyt – etter drøyt 15 år i verdens mest kyniske og dekadente bransje.
John Entwistles gompe-bass. Keith Moons galemanns trommeorgier. Roger Daltreys gutteaktige og stormende stemme. Pete Townshends knusende, flerrende gitarer. De står for det mest solide rocken har fostret.
Og The Kids Are Alright er et essensielt rock-album. Ta det med deg gjennom livet!
(Det Nye, 21. august 1979)
Quadrophenia
— en film, en plate, en tilstand av i dag!
Publisert i Det Nye 2. desember 1980
Foto: Triangel Film AS
QUADROFENI:
En personlighetsspalting i fire separate deler. En fremskreden tilstand av schizofreni, en fordobling av den alment aksepterte medisinske forfatning. En manglende evne til å kontrollere hvilken del som er dominerende i et hvilket som helst tidspunkt … Quadrofeni. En ekstremt flyktig bevissthetstilstand. En tilstand av i dag.
Med utgangspunkt i 60-årenes mods-miljø, har Pete Townshend og hans The Who laget film. Historien om tenåringen Jimmy søkende etter seg selv gjennom overfladiske hjemmefester, kjærlighetsnederlag og blodige opptøyer på Brightons strender. «Høy» på stimulerende piller, ridende på sin scooter, men fattig på identitet …
Identitetsproblemer er nøkkelen til all tenårings-psykologi. Enten man snakker om 50-årenes rockere, 60-årenes fasetter av moteretninger, disco-kultur eller punk. «Quadrophenia» er en film om tenåringer, om identitetskrise, livsglede og vold. Filmen er blitt bejublet av kritikere over hele verden … helt siden den hadde sin premiere ved Cannes-festivalen i 1979. Hvorfor? Jo, fordi den er ekte. Miljøskildring, persontegninger, musikken. Alt skildres gjennom unge øyne. Og mesteren bak historien er en person som har gjennomlevd alt sammen: Peter Townshend i The Who.
«Quadrophenia» så først dagens lys i 1973. Da som en «konvensjonell» Who-LP. En townshendsk rock-opera, slik som «Tommy» var det. Men fri for metafysisk tungsindighet. «Quadrophenia» lå på gatenivå, skildret britisk storbyungdom … deres drømmer og lengsler.
Historien var såpass gjennomarbeidet og sterk at den rett og slett måtte filmes. Medlemmene av The Who bestemte seg for å gjøre det selv. I hvert fall delvis. The Who Films Ltd. ble dannet, og på den måten holdt gruppa kontrollen over filmens utvikling.
«Quadrophenia» er lagt til midten av 60-årene, og omhandler ytre sett mods-miljøet. Mods. En tenårings-gruppe som var uhyre motebevisst både hva klesdrakt og hårfrisyre angår. De var opphengt i såkalt «pop-art», noe f.eks. T-skjortene deres bar preg av. Guttene gikk gjerne i stilfulle dresser (i gilde farger), semskete sko og slips. De var kortklipte. Kjørte rundt på scooter, tok stimulerende piller (speed). Om sommeren samlet de seg i Brighton, sov på stranden i sine lufttette parkas (som de bar utenpå dressen) og sloss mot hovedfienden: «the rockers». Rockerne kunne i mangt minne om våre egne raggare. De kjørte motorsykler. Gikk i svarte skinnjakker, hadde masse fett i det bakoverstrøkne håret og levde helt og holdent for 50-årenes rock’n’roll. De var ofte eldre og færre enn modsen. Og hatet dem intenst. Det gikk svært hardt for seg når de to grupperingene barket sammen på Brightons strender.
Alt dette er selvsagt tatt med i filmen. Slagscenene på stranden (og senere i gater og kaféer) virker svært autentiske. Ikke så rart, for skuespillerne var hentet fra rocker- og punk-miljøet. De hatet hverandre på forhånd, og la ikke fingrene imellom da kameraene surret.
«Quadrophenia» er historien om mod’en Jimmy (spilt av Phil Daniels — som også har hovedrollen i «Breaking Glass»). Tenåringsgutten som er midt i pubertetens identitetskrise … som føler at hans sjel er splittet (quadrophenia, ikke sant!). Han søker etter noe, men makter ikke å finne det i sitt miljø. Han glir langsomt ut av vennekretsen og inn i seg selv.
Kjæresterier også. Her Leslie Ash.
Jimmys problemer øker under bruduljene i Brighton, der han blir forelsket i Steph (Leslie Ash). Ømme omfavnelser i en bakgård sender ham inn i lykkeland. Men Steph vender ham ryggen etterpå. Og Jimmy er alene igjen.
Senere i filmen bryter han med familien, jobb og venner … for å vende tilbake til Brighton, der hans livsflamme hadde brent så sterkt det lille øyeblikk noen dager tidligere. Jimmy finner ingen der. Både mods og rockers er borte. Men det han til slutt finner, er likevel det han søkte etter: sin egen identitet. Jimmy oppdager at han bare kan være seg selv ved å se i øynene at han er alene i denne verden. Slik alle mennesker er. Han blir et individ, ikke bare én i massen. I filmens avslutningssekvens begår han en symbolsk handling ved å kjøre sin mod-scooter i rasende fart utfor klippene ved Brighton. Scooteren roterer sakte mot avgrunnen. Men Jimmy er borte … og fri.
Personene rundt Jimmy er som nevnt veldig fint tegnet. Særlig begeistret blir man for Sting (bassist i Police) og hans tolkning av rollen som den smarteste, rikeste mod: Ace. Han er selvsagt best kledd, har den gildeste scooteren (endog sølvfarget), beundres av guttene (inkludert Jimmy) og elskes av jentene. En fin scene får vi i slutten av filmen da Jimmy oppdager at Ace er like kuet og bundet av systemet som alle andre. Hans fine image er bare en bløff, for i det daglige liv sliter han som ydmyk pikkolo i et Brighton-hotell.
Slåssing i Broighton, og Sting i trøbbel.
Filmen er rik på musikk. Ikke så rart, for musikk var også i 60-årene et meget vesentlig del av tenåringsmiljøet. I den kostelige hjemmefestsekvensen spilles, som seg hør og bør for mods, klassiske soul- og Tamla-singler. Og ute på klubben spiller klossete amatørband som lyder som en mellomting av tidlig The Who og punk.
Det eneste jeg stusset ved da jeg så filmen, var at man sjelden skjuler at den er innspilt i slutten av 70-årene. Handlingen er pur 1965-1966. Men bilene man ser er blankpolerte 1978-modeller. Og menneskene på gata er alt fra hårfagre «freaks» til punks og moderne kledde kontorfolk med stressmapper. Sluttsekvensen er også påfallende «billig». Jimmy kjører sin scooter over gressteppet på randen av de hvite klippene. Og du ser at man har filmet denne scenen flere ganger, for hjulsporene fra tidligere opptak står avslørende igjen i gresset.
Da jeg snakket med Townshend etter premieren i Cannes, mente han at dette var mindre vesentlig.
— Vi holdt oss på et lavt budsjett. Dessuten finner jeg disse «feilene» sjarmerende. Og de peker fremover. Når du ser moderne biler og moderne mennesker, låses ikke filmens budskap til 1965. Man fornemmer at problemene filmen tar opp også gjelder i dag.
Hvilket han jo har rett i.
«Quadrophenia» anbefales følgelig på det varmeste. Det er ikke en film som bringer deg på virkelighetsflukt inn i overdådige Hollywood-oppsatser, tonnevis med tannpastasmil og fagre løgner. «Quadrophenia» forteller sannheten, og skildrer rotløs ungdom realistisk og med kjærlighet. ■
Billetten til Cannes-premieren på “Quadrophenia”.
The Who m.fl.: “Quadrophenia” (Polydor) ***** oktober 1979
The Who’s gnistrende hyllest til 60-årenes mod-kultur, "Quadrophenia", er blitt film. Og som den originale samlingen fra 1973, er også film-albumet dobbelt.
10 av de 14 Who-innslagene er hentet fra det opprinnelige "Quadrophenia", men de fremstår enten som nye versjoner eller i totalt ommikset stand. Musikken er blitt renset, fyldigere og tyngre (!). Sammenlign for eksempel den herlige "Bell Boy" med originalen!
Av de fire resterende Who-kuttene er tre helt ferske: "Get Out And Stay Out", "Four Faces" og "Joker James". En slags tilbakevending til The Who anno 1966 – rett-på-sak pop/rock med flerstemt harmonikoring og Keith Moons kostelig uryddige tromming.
Det fjerde kuttet er "Zoot Suit", gruppas første single (utgitt under navnet High Numbers).
Resten av "Quadrophenia" er viet andre artister – syv mod-favoritter fra midten av 60-årene, fremført av blant andre James Brown, The Kingsmen, Booker T. & The MG’s og The Ronettes.
(Det Nye, 27. november 1979)
Greetings til meg fra The Who.
The Who: 5.15 (Polydor) ***** september 1979
«5.15» var en av høydepunktene på det doble Who-albumet «Quadrophenia» i 1973. Låten ble gitt ut på single og solgte meget bra på begge sider av Atlanteren. Seks år senere dukket den opp i nymikset stand. Nå som en del av filmen «Quadrophenia». Og det er denne nymiksede versjonen av «5.15» som er The Whos nye single.
Sammenligner du den med originalen er det ikke lett å høre forskjellen. Full utblåsning etter The Whos vanlige mønster. Hardt, tungt og fett. Blåsere gir låten ekstra trykk. Townshends gitar snirkler og eksploderer. Rytmen hugger dypt. Og Roger Daltrey angriper med sedvanlig aggressivitet. Fint refreng som styrkes ytterligere gjennom «svarende» kor. Et typisk mellomspill der gruppa trekker tempoet ned, kommer midtveis.
Baksiden, «I’m One», begynner forsiktig med akustisk gitar og piano, men skyter fart ut i det buldrende midtpartiet.
(Det Nye, 26. februar 1980)
Pete Townshend: “Empty Glass” (Atco) ***** mars 1980
Pete Townshend nekter simpelthen å falle av lasset. Det er nesten blitt en mani for ham dette, å holde kontakten med rocken, med tenåringene, med den jevne manns hverdag. Mens andre aldrende rockidoler henfaller til et skjermet liv i luksus, krabber Townshend fremdeles rundt på alle fire i rennestenen. Henger ute om nettene i snuskete barer. Skjegget og uflidd. Lyttende og snakkende til sinte punks, mods og rudeboys.
For Townshend er rocken mer enn et yrke. Den er en religion, en vei til erkjennelse – og han dyrker den som besatt. Det er ingen enkel vei han har valgt. Og både Pete og hans familie får lide.
«Empty Glass» er nok et friskt skudd på Townshends rock’n’roll-tre. Spekket med oppriktige bekjennelser. Han vrenger sin sjel ut, lar den belyses med rockens ugjestmilde spotlight. Pete har det ikke godt med seg selv. Han virker mer frustrert enn noensinne. Fortiden ligger som en ugjennomtrengelig tåke bak ham, og nuet bringer bare ensomhet, smerte og spørsmål uten svar.
Men han nekter å gi opp. Søker videre etter «that diamond in you», selv om han vet at dette livet skader ham mer enn det gavner ham. Et av de steder han leter er blant dagens sinte tenåringer og deres idoler som han både elsker og hater: «I wanna bite and kiss you». «I wanna see what I can find» er hans høyspente utrop i «Rough Boys» (en hyllest til bl.a. Sex Pistols).
Pete tar oss også med bak rocksirkusets kulisser. Han stiller de løfter som gis opp mot det du i virkeligheten får, og hva du sitter igjen med – selvopplevd, selvsagt: «My life’s a mess/I wait for you to pass/I stand here at the bar/I hold an empty glass».
Men det grunnleggende budskap er på ingen måte resignerende: hold ut, slit deg videre, ikke gi opp!
Selve musikken er ganske typisk Townshend. Han våger seg ikke ut på ukjent mark, men holder seg til sitt varemerke: denne blandingen av hæla-i-taket-rock’n’roll, rolige melankolske mellompartier og stormende Who-klimaks.
Mønsteret er det samme som på Who-LP’ene, men låtene er kanskje litt mer pop-preget enn vanlig – av typen vers/refreng uten særlige solo-utbrudd. Nesten i hvert eneste kutt balanserer Townshend sine to sider mot hverandre – den myke, søkende og den aggressive, tøffe.
Platens mest betagende låt er «And I Moved» som er rammet inn av et nærmest klassisk piano-tema, stigende og synkende toner pålagt dryppstens-ekko. Høydepunktet er dog den hylende rockeren «Rough Boys». Andre favoritter: «I Am An Animal», «Jools And Jim» og tittelkuttet.
Petes stemme er ikke alltid helt patent. Den er vek, og har en tendens til å vike unna der Roger Daltrey ville bykset inn som en rasende puma. Noen av låtene ville derfor ha vunnet en del på å bli innspilt med The Who. En knallgod LP er det likevel.
(Det Nye, 1. juli 1980)
1981
Pete Townshend
35 år gammel og 15 år fra «M-m-m-my g-generation» (i gal retning), men Pete Townshend henger ennå med. Klort fast i rockekarusellen. Gitarist deluxe. Leder av The Who. Og mannen bak rock-operaer og kassasuksess-filmer som «Tommy» og «Quadrophenia».
Noen kaller ham patetisk. Andre digger ham grenseløst. Og Pete selv? Vel, han stabber videre. Holder kjærlig øye med dagens sinte tenåringer. Vil helst være en av dem. Men har i praksis inntatt en slags farsrolle.
Pete er en bekymret mann. En mann som etter 15 år i manesjen fremdeles tror rock’n’roll er veien til lyset (i hvertfall én av veiene). Egentlig er han gått ned i spagaten … med én fot hos sin indiske guru Meher Baba og én i den kokende, tordnende fornøyelsespark(?) som kalles rock.
Foreløpig klarer han elegant å holde balansen. Hvor hans ferd fremover går? Nei, det vet ingen. Aller minst Pete selv. Nettopp denne usikkerhet svøpt inn i adjektiver som bitter, sint og tander, ser ut til å være Petes skjebne.
I skrivende stund er det forøvrig sannsynlig at The Whos nye LP er utgitt. Muligens er gruppa også igang med en britisk turné.
(Det Nye 6. januar 1981)
The Who: “Face Dances” (Polydor) **** mars 1981
Og Roger Daltrey viser atter at han kan kjempe seg gjennom og over driftig Who-musikk stinn av fyndige refrenger og kraftfylte gitar-riffs. Og Pete Townshend viser atter at han kan skrive sanger proppet med intelligente stemningsvariasjoner, innbrekk og avbrekk, mykt og hardt om hverandre – og han kan slå gitar så knokene blør.
"Face Dances" er i det hele tatt The Who på sitt mest typiske. Kommersielt med en porsjon aggresjon blåst inn i all vellyden. Gruppa går mer rett på sak og spiller fetere enn på både "Who By Numbers" og "Who Are You". Men det er likevel noe galt her.
Kan det være – ja, kan det virkelig være at Pete Townshend ikke lenger har noe å brenne for?
En titt på tekstene øker uroen. De er forholdsvis ordrike og tar nesten uten unntak i bruk sanselig symbolikk. Sex, drift og begjær. Ikke for sin egen skyld, men som noe et menneske henfaller til når dets viljeskrefter slokner og det meningsfylte plutselig blir meningsløst. Pete Townshend har resignert. Det er den brutale sannhet.
En gang håpet han at rock 'n' roll faktisk kunne være en erkjennelsesvei, et sted å drive djevler ut, et sted å søke etter svar. Men ikke lenger. Håpet svant. Nå er han fortapt i et privat helvete.
Den rock 'n' roll-verden han selv har vært med på å skape, og som han siden med sitt helgenaktige jeg hatet og med sitt dyriske jeg elsket – denne verden har endelig slukt ham med et sanselig, nytende stønn. Pete er tilbake der han begynte. På null. Og det er en vond erkjennelse når man drar på årene.
"And they say just take your time and it'll go away / but I know I'm never gonna change."
Pete er i dag ingen tenåring. Han er en voksen mann med kone og barn. Han er tøyet ut av ledd mellom to verdener som umulig kan gå sammen:
"Cold sex and booze don't impress my little girls."
Fallet ned i sjakten har dessuten resultert i et brudd med den åndelige guru Meher Baba (min antakelse, for all del!):
"I lost all contact with my only saviour."
Rock 'n' rollens forbannelse, den onde sirkel, fanget i spillet – der står Pete i dag. En mann som med bøyd hode kun holder hjulene i gang, dag ut og dag inn.
I denne grusomme nederlagets stund har Pete valgt å kaste The Who ut i noe av det mest kommersielle, pop'ete han har skrevet på år og dag. Melodilinjene fører deg rett på kroken. Og der henger du, omgitt av smellende, arge riffs, keyboardskrydder og bølger av fete refrenger. Man har endog hentet fram denne finmaskete koringen som gikk igjen på Who-platene i 60-årene; lys, sløret korsang som opptrer på de mest passende steder. Men …
Låtene går ikke forbi, de vokser ikke ut over det tidligere stoffet. Jeg tror neppe en eneste av dem vil gå inn i historien som mer enn jevnt god. I øyeblikket har man nok glede av saker som "You Better You Bet" og "Daily Records". Men det er ikke sanger som varer; jeg frykter at LP'en ender som støvsamler (noe som i mitt tilfelle også skjedde med "Empty Glass"). Det er så mye bedre, gammelt stoff å øse av. Og da blir "Face Dances" irrelevant.
Som et dokument fra Townshends sjelelige katakomber er LP'en dog av interesse – i hvert fall for en som har fulgt mannen opp gjennom årene. Det er både gripende og smertelig å se Pete nå som lyset er gått ut for ham. Han har resignert – falt på kne i en grå blindgate. Og der skimtes han nå. Det er intet vakkert syn.
(Det Nye, 26. mai 1981)
Diverse artister:
Concerts For The People Of Kampuchea (Atlantic) ★★★(★) mars 1981
Desember 1979: Fire kvelder med konserter til inntekt for det ulykkssalige Kampuchea. En imponerende rekke gamle og nye britiske rock-stjerner deltok. Begivenheten ble filmet (deler vist i norsk TV natt til 1. mai), og nå foreligger også smakebiter fra konsertene på en dobbel-LP.
Initiativtaker Paul McCartney legger beslag på én side (tre låter med Wings og tre med den for anledningen oppstablete supergruppe Rockestra) — stemmen hans er dog så nedkjørt at det ikke blir helt vellykket.
Heller ikke The Who får det til å stemme på den platesiden de er blitt tildelt.
Derimot gjør Pretenders en frådende god jobb (tre låter), Elvis Costello fyrer av den spretne «The Imposter», Clash legger inn et prisverdig DUB-forsøk med «Armagideon Time», Rockpile får opp oktantallet med «Crawling From The Wreckage» (men faller av når Robert Plant slipper til som gjest i «Little Sister»). Ian Dury og Specials er kun OK (én låt hver), mens «sistemann» Queen (én låt) er … Queen. En ujevn forestilling altså.
(Det Nye, 14. juli 1981)
John Entwistle:
Too Late The Hero (WEA) ★★★
November 1981
Så har The Whos bass-okse omsider samlet opp nok sanger til et solo-album. De fremføres av en tett liten trio, Entwistle (sang, bass), Joe Walsh (gitarer) og Joe Vitale (trommer) — dessuten fylles lydbildet ut med synthesizers og annet småtteri. Låtene er ikke allverden, hvilket heller ikke kan sies om Entwistles tynt anstrengte stemme. Men trioen gjør i hvert fall en god jobb, man bemerker Walsh’ hardeggede gitarklang og hans såre slide, man bemerker Entwistles tunge basstoner som vandrer spenstig rundt i dypet av sangene. Johns image ivaretas — det diabolsk dominerer i disse historiene om alt fra Lucifer, grisespråk og død til kjærlighet og helter. En sang mot narkotika («Try Me») er også inkludert. Musikken er hovedsakelig rock med pågående driv og dunkle understrømninger. Typisk Entwistle. Men for anonymt til at man gidder å høre noe særlig på LP’en.
(Det Nye, 10. november 1981)
1982
Roger Daltrey: Best Bits
(Polydor) ★★ Januar 1982
Det er lenge siden Roger Daltrey lot seg høre på en solo-LP (film-platen «McVicar» unntatt). «Best Bits» fyller følgelig et slags gap. Hovedsakelig en samle-LP. Men tre av de 11 kuttene er nye, og de to beste låtene fra «McVicar» er inkludert: «Free Me» og «Without Your Love» (så slipper man å kjøpe den LP’en). Nå synes jeg ikke Daltrey har vært spesielt spennende som solo-artist. Det har gått for meget i den forventete blanding av smukke ballader og tradisjonelt oppbygde rockere … uten at det personlige noen gang ga sangene bæreevne. De tre nye låtene rokker overhodet ikke ved dette faktum (de er faktisk usedvanlig anonyme). Fremdeles står hans første LP som den mest vellykkete — platen som utelukkende besto av låter signert av den da ukjente Leo Sayer. Og det er nettopp de to kuttene derfra, «Hard Life» og «Giving It All Away», som er «Best Bits» beste biter.
(Det Nye, 6. april 1982)
Pete Townshend: All The Best Cowboys Have Chinese Eyes (Atco) ***** juni 1982
«Empty Glass» var sterk ved første møte. Siden har den falmet. Jeg spiller den ikke lenger. Skal det samme skje med «Chinese Eyes»? Hm.
Når Townshend lager soloplater, har han så meget på hjertet at han umiddelbart griper lytteren. Han er Englands Mr. Rock’n’Roll, en besatt som har levd seg helt ut i rockemytene, ikke som en blind, men som en seende, nådeløst forskende etter avsløringer og sannheter. Og det er seg selv han legger under mikroskopet. Den ærlighet han legger for dagen, er helt unik, og den smerte han føler så ekte at det også svir lytteren i sjelen.
Pete Townshend er i ferd med å bli gammel i en bransje som er for de unge. Finnes der noe liv etter 30-årene? Har en gammel ulv overhodet noe å gi de tilvoksende generasjoner? Pete Townshend har aldri sluttet å bry seg om det som foregår rundt ham (spesielt det som skjer blant de unge), han har aldri sluttet å stille spørsmål. Men det koster å ta livet på alvor. Spesielt når man er skapende innen noe så kynisk og faretruende som rocke-bransjen.
«Chinese Eyes» er Townshends mest bekjennende LP. På en måte grenseløst privat. Men om man er interessert i rock, er ikke denne mannens indre spørsmål til å komme forbi. Og «Chinese Eyes» byr utvilsomt på hans mest spennende og intense tekster.
Problemet er om musikken matcher hans intensjoner. For meg har det vært slik de siste årene at det Townshend sier er langt mer interessant enn det han foretar seg med instrumenter. Og jeg tror nok dessverre at det kommer til å gjelde også med «Chinese Eyes».
Tekstene er en åpenbaring, og det er en opplevelse å følge dem gjennom disse relativt enkle, tidvis lune melodiene han har valgt. Den lyse stemmen foran lette, smidige musikalske arrangementer. Et piano som løper stilt, en gitar som krasjer og synger tilmålt, rytmer som forvandles fra det usynlige til noe tettpakket og svingende. I smulere farvann enn Whos utblåsninger. Epos med visens kvaliteter. Nå og da dukker kommersielle perler opp, som «Face Dances Part Two».
Men likevel. De musikalske kvaliteter kan ikke skjule at budskapet kommer i veien for melodien. Jeg savner både melodi og tyngde. Musikken blir liksom både grå og en smule tafatt, akkurat som Townshends stemme.
Men slik er mannen i dag. Han tenker. Komposisjon og fantasi kommer i annen rekke. Derfor falmer også platene hans når tekstene ikke lenger har nyhetens interesse. Melodiene hans har ikke et eget liv, de er kun et kjøretøy for tekstene. Man merker det ikke så godt når platen er fersk.
Hvordan man skal bedømme den? Jeg synes det Townshend sier er så interessant og velformulert, og musikken såpass kvalitetspreget (tross alt) at fem stjerner er påkrevet. Men for en som ikke digger tekster, kun låter, holder «Chinese Eyes» neppe til mer enn tre stjerner. Så er det sagt.
(Det Nye, 31. august 1982)
The Who: It’s Hard (Polydor) *** september 1982
Om Kate Bush kommer helskinnet fra for mange ord, for få melodier, gjør ikke The Who det. «It's Hard» er det minst spennende stykke vinyl gruppa har lagt for dagen. En kø av utprøvde Who-klisjeer. Roger Daltrey kaster alt han har av begrenset stemmemateriale inn i Townshends tekster, men han ender opp som en patetisk figur som sliter for noe han neppe klarer å leve seg inn i. Og hvem kan bebreide ham?
Dette er Townshends høyst private sanger, de krever en annen stemme — og ikke minst krever de bedre musikalske ideer. Who stamper i vei uten å finne det samspill som før gjorde dem guddommelige, nå truer kompet gang på gang med å falle fra hverandre.
Townshend gjør det simpelthen for vanskelig, sangene må på død og liv gjennom flere ikke-sammenhengende partier. Hva er galt med den gamle oppskriften vers-refreng-vers-refreng? Tilløp finnes dog — bl.a. i tittelkuttet. Men det blir aldri til noe.
Tekstene er engasjerte nok, Townshend låst i rockeindustrien og dens myter og i en ond, truende verden (skjønt forsøket på å blåse nytt liv i klisjé-ekstremene i «Cooks County» var ikke vellykket).
John Entwistle står for tre låter — og de er som forventet, brukbar fyllmasse om blod, mørke netter, vampyrer etc. OK.
«It's Hard» viser med all tydelighet at The Who ikke lenger er noen gruppe — The Who er Pete Townshend som forsøker å holde noe døende i gang. Før spilte Townshend i The Who, nå spiller The Who for Townshend. Kjemien er ikke der lenger.
Jeg melder dette med sorg, for The Who har alltid betydd noe helt spesielt for meg. Det er fælt å se slitne helter slite.
(Det Nye, 26. oktober 1982)
1983
Pete Townshend: Scoop (Atco) ★★★★★ april 1983
Dette er rett og slett blad fra Townshends skisseblokk. Embryoniske hjemmeopptak av låter som siden ble omformet og fullendt av The Who, og låter som aldri kom lenger enn til skisseblokken. Det er en fascinerende reise gjennom årene 1965—1982, 25 opptak unnfanget i Petes melankolske hode og snekret sammen foran båndopptakere som ble mer avanserte med årene (detaljer om opptaksutstyret står trykt på innerposene, sammen med opplysninger om hver enkelt låt). Nesegruse fans vil besvime av glede, dette er stoff de leter livet av seg etter blant bootlegs. Lydkvaliteten er god nok, arrangementene tidvis mer forseggjorte enn man venter av demo-opptak. Røffhetens sjarm er her selvfølgelig i rike monn.
Selv fant jeg stor glede i låter som «Squeeze Box» (en sinnssykt svingende trekkspillversjon), «Dirty Water» (rykker og rocker i Dave Edmunds-fasong), «Circles» (en naken og engstelig versjon), «Bargain» (overgår nesten Whos egen versjon), «Behind Blue Eyes» (som her blir en trist, akustisk vise), «Cache, Cache» (som her er autentisk hatefull, ifølge Pete), «Mary» (en forbløffende fullendt låt med gritty akustisk gitararbeid), «Popular» (utgangspunktet for det som siden ble «It’s Hard») og «Love Reign O’er Me» (mer desperat og tander enn Whos egen versjon).
The Who og Pete Townshend må bety en del for deg om du skal få ordentlig glede av albumet. Det er jo både røft og stilmessig sprikende. Personlig hører jeg heller på «Scoop» enn på de senere Who-LP’ene.
(Det Nye 12. april 1983)
1984
The Who: Who’s Last (MCA) ** November 1984
Sekundet før punch drunk
The Who sa omsider takk for seg.
Og de gjorde det med en gigantisk turné over hele det nordamerikanske kontinentet i 1982. Mens videokameraene filmet og båndene rullet. Utdrag fra farvel-turneen har allerede blinket bedrøvelig fra våre hjemlige TV-skjermer. Og her kommer albumet, et dobbelt, selvfølgelig.
"Who's Last" er gravsteinen over en gruppe som hadde redusert rock til en parodi, en karikatur. Og som visste det selv, og likevel tynet nederlaget til det ytterste. Et band som endte sitt liv med skryt av tonnasje og publikumsrekorder (se coverets ene innerpose, og gråt). The Whos farvel kom ikke et øyeblikk for tidlig.
"Who's Last" er dinosaurens siste trette geberder før Pete Townshend skjøt den en kule for pannen. Lydnivået er imponerende nok, det største og mest brautende du kunne ønske fra et høyoktans stadion-monster som The Who. Men deres omgang med egne klassikere er trist. Og de vet det. Med påklistrete smil går de igjennom alle bevegelsene en gang til, dette avsjelete show blant gulnete historiske kulisser. Ennå med braket og suget intakt, men uten det som alltid drev The Who i mål: Raseriet & begeistringen — og denne streben mot enhet med publikum.
16 låter, en drøy times spilletid. Townshend tar de utprøvete riffene som en søvngjenger med bulldoserens krefter. Roger Daltrey trår igjennom gang på gang, han står helt der fremme og sliter uten å ha noe å slite for. Det er dårlig skuespill, patetisk etterlikning av tapt fortid, sjel erstattet med volum. I "My Generation", "Substitute", "Magic Bus" (katastrofe!) og hele rekken.
Et tragikomisk glimt av liv i trad.rock-delen av "Long Live Rock": De døende helter bruker en død stil fra 50-årene for å argumentere for noe som de selv er et vandrende argument mot — og de tror ikke på seg selv engang! Fantastisk!
Showet slutter med rigor mortis, "Twist And Shout", glansnummeret fra The Beatles' debut-LP i 1963, en sang som på mange måter innvarslet en ny æra. På "Who's Last" får samme sang avslutte en annen æra, og The Who planker overraskende nok The Beatles' versjon nesten note for note. Daltrey synger endog som Lennon. Ringen sluttet? Kreftene slutt? Definitivt.
Og ennå runger "Won’t Get Fooled Again" i min bevissthet. Låten som sparket The Who ut av 60-årene og inn i 70-årene med stolthet, selvrespekt og herlig rasende klarsyn. På "Who's Last" er Daltreys blodisnende, forferdelige brøl blitt et overvektig sirkusnummer. Gruppa lesser på og sender låten rett inn på sporet til Den Blå Vogn i Københavns tivoli. Rockens mektigste thriller redusert til en vaudeville-tur med spøkelsestoget!
The Who takker for seg mens deres helligste relikvie, flagget, "the Union Jack", settes i brann. Heltene kan hvile. Sekundet før punch drunk, minuttet før Muhammad Ali. De sluttet for sent, men de sluttet. I live. Ær deres minne ved å la dette albumet visne i plateforretningene. Og håp at Pete Townshend har nok i seg til å kare solokarrieren ut av glørne.
(Det Nye, 12. februar 1985)
Roger Daltrey:
Under A Raging Moon
(Virgin/10) **(*) September 1985
Roger strekker seg på tå mot månen, ulver røsten til topps, og roper hjertet ut av kroppen. Knappen inne for DRAMA. Det han mestrer best. Men intet The Who å lene seg mot nå. Ingen Townshend som kan avlaste ham. I deres sted kommer producer Alan Shacklock. Og hans løsning er kort og godt: less på, less på! Et hypermoderne lydbilde, skarpt og sviende, stint av under- og over-strømmer. Gitarer, keyboards og ikke minst perkusjon utnyttes maksimalt for effektens skyld; sidestepp, påslag, solostikk som bakfyrer brutalt — så overveldende at Daltrey til tider får mer enn nok med å holde hodet over vannet. Resultatet er en unødvendig slitsom plate — flott i stereoanlegget, men en prøvelse for sinnet. Og det er tragisk, for man hører lett at selve låtmaterialet ligger over middels; stoff skrevet av folk som Townshend, Bryan Adams, Russ Ballard og ikke minst Daltrey selv. Dessuten er musikerbeitet mer enn imponerende: Mark Brzezicki (hans kompis fra Big Country, Tony Butler, basser på én låt), Robbie McIntosh, John Siegler. Og i tittelkuttet får vi endog en trommestafett med Roger Taylor, Cozy Powell, Stewart Copeland, Carl Palmer og Zak Starkey (Ringo Starrs sønn) på noen av etappene. Det bare understreker hvilket nederlag Shacklock har gått på her. En slik gjeng og slike låter, og likevel makter han å søle det bort i oppkjeftet effektmakeri som ikke gir musikerne noe å spille på i det hele tatt.
(Det Nye 17. november 1985)
Pete Townshend:
White City - A Novel (Atco)
***(*) november 1985
Pete skriver bok, lager en videofilm av boken, fyller den opp med musikk – og vips! Storprosjektene fortsetter å vokse ut av lommene på britisk pops en gang så gale hund. «White City» er nok en tematisk plate. Atmosfæren like grim som Londons kondemnerte leiegårder. Musikken lider igjen av Petes satsing på flere hester; pretensjonene overskygger de virkelig gode melodiene. Det er mye kick her (ikke bare i navnet på hornrekken hans), mye sliting av stemmebånd, mye strev over et komp som ofte tikker på synth-metronomen og kick-trommene. Mye blod i kok. Men få forløsninger. Skjønt lyspunkter dukker opp – bl.a. i form av den infernalske swing-rockeren «Face The Face» og den kriblende «Hiding Out». Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Pete Townshends intensitet som holder meg fanget, ikke musikken og historien i seg selv.
(Det Nye, 21. januar 1986)
1986
Pete Townshend: Pete Townshend’s Deep End Live (Atco) ****(*) august 1986
«White City» ga meg en følelse av at Pete Townshend var iferd med å klappe til kai for godt. Nyheten om hans nye jobb som konsulent og delansvarlig i et større bokforlag ga meg ytterligere brennstoff. Her hadde omsider en sjømann gått i land. Siden jeg ikke hadde sett videoen som «Deep End Live» er hentet fra, ga ikke akkurat platen meg det store forventnings-kicket. Desto herligere å måtte ete alle ordene i meg. For dette «live»-albumet viser en revitalisert Townshend i suveren form. Den hvinende, sårbare stemmen strever umenneskelig, og låter mest av alt som en karikert Sting på trynet i rennestenen. Kall det magi. Låtene, en miks av helt nytt, The Who-klassikere og en intens cover av «I Put A Spell On You», fremføres dels som akustiske viser, dels med fullt band. Og bandet er svært, hardtslående med en ilter blues-egg, tilført snatrende Stax-blåsere. Mens Townshend solo danser lett og vakkert på hans rastløse behandling av den akustiske gitaren. En røff og svært tilstedeværende plate.
(Det Nye, 3. februar 1987)
1988
The Who:
Who’s Better, Who’s Best (Polydor) ****(*) mars 1988
De gamle kjempene fra 60-årene gjør come-back i disse dager. Men før den nye platen, får vi en samling klassiske Who-kutt fra 60- og 70-årene. 19 i alt, de fleste singler. Kronologien er noe hulter-til-bulter, og utvalget blir litt for sammenfallende med ganske nylig utgitte Who-samlinger som «The Singles» og «The Who Collection».
Det medfølgende hefte inneholder en ordrik gjennomgang av gruppas karriere, relativt godt skrevet, men skjemmet av slurv og småfeil. Lyden på de eldste kuttene er ikke akkurat flott, men igjen må man innse at The Whos intense energi går utenpå det meste av det som lages i dag (sjekk Townshends uhemmede gitar-spill og Keith Moons 100% hemningsløse tromming).
Det er en CD man spiller høyt. Veldig høyt.
(Det Nye, 5. april 1988)