En oppsummering av verdens beste The Who gjennom artikler og anmeldelser fra Det Nye, Vi Menn og yanfriis.no

OBS! Hvis du ikke får nok her, kan du lese omtaler av samtlige The Who-singler, i kronologisk rekkefølge, her.

De bygget sin profil på hat

Hvem er Who, del 1

Publisert i Det Nye 24. oktober 1978
Tekst: Don Short/Yan Friis

Hvem er Who? Dette spørsmålet har mange stilt seg i løpet av gruppas 15 år lange karriere. Det er ikke lett å gi noe avklarende svar, men vi skal forsøke gjennom tre artikler i DET NYE.

I nesten 15 år har Who tordnet rundt i verden som en orkan. Det inferno av ødeleggelse og beinhard rock gruppen har skapt, har ingen gjort dem etter. Dagens punkgrupper er bare søndagsskolebarn mot 60-årenes rasende Who. I deres kjølvann av røykbomber og lasershow ligger raserte konserthaller, knuste instrumenter og forsterkeranlegg, tilintetgjorte hotellrom etc.

John Entwistle, Roger Daltrey, Keith Moon og Pete Townshend har vært oftere i klammeri med politiet enn noen kronisk forbryter kan skryte av. Gang på gang har de stått ansikt til ansikt med autoritetene. Ikke et øyeblikk har de veket. Millioner av tenåringer i opprør mot samfunn og foreldregenerasjon har hylt dem som helter i alle disse årene.

Det har ikke alltid vært like enkelt for kvartetten. En gang, med en ødeleggende gjeld på nesten fire millioner kroner rugende over seg — prisen for deres berømmelse — holdt Who på å rave ned i glemselen med konkursboets definitive drønn. Men de klarte seg takket være sin voldsomme og energiske form for rock, og ikke minst det tematiske albumet «Tommy» (en av de første rock-operaer).

«Opprørerne fra Ealing» i London har ikke bare kommet seg triumferende gjennom 15 år i verdens kanskje hardeste bransje — bortsett fra Keith Moon som døde 7. september i år — de er også blitt styrtrike millionærer.

I motsetning til de fleste av dagens feteste rock-stjerner, vender dog Who ikke ryggen til hverken sin fortid eller sine fans. Gruppen er faktisk like glødende interessert i sin historie som de mest entusiastiske fans. Derfor laget de i år en skikkelig biografisk film som følger Who fra midten av 60-årene og fram til i dag. «The Kids Are Alright» er filmens tittel (oppkalt etter en av gruppens gamle låter), og den har kostet drøyt ti millioner kroner å produsere.

Oppriktighet har alltid preget Who. De stikker aldri sine svakheter under en stol. Selv de mest interne problemer gjøres tilgjengelig for offentligheten. Krangling og slåsskamper, hets og bitterhet — alt har gjennom årenes løp fylt musikk- og dagspressen.

Deres musikk, som reflekterer selve livsnerven i deres generasjon, har suget dem inn i et miljø som har skaket i de mest heslige mareritt. Narkotika, groupies (jenter som gir hva som helst for å ligge med en popstjerne) og whisky — alt sammen er en viktig del av Whos historie. Og de har ikke til hensikt å underslå disse suspekte tingene i «The Kids Are Alright». Filmen skal ikke være noen glatt hvitvask!

— Dette blir den sanne historien om Who, forteller regissøren Jeff Stein. Publikum får et grundig innblikk i rockens mørke sider, og de får oppleve den spenning som i alle år har eksistert mellom de fire medlemmene.

Beatles forkynte en gang at «all we need is love» (alt vi trenger er kjærlighet), men de klarte ikke å holde det gående på det. Who bygget sin profil på hat — og det har faktisk vist seg å være en mer varig og sammenbindende følelse. Who var fire totalt forskjellige og sterkt individualistiske mennesker. Det eneste sted de fant hverandre var i musikken.

Skriker og slåss

Pete Townshend (født 19. mai 1945) er gruppens musikalske geni og drivkraft. Han er meget følsom, og ofte ustabil. Han er mistenksom og kan være vanskelig å kommunisere med.

Roger Daltrey (født 1. mars 1944) er gruppens vokalist. Hans vakre ansikt og lyse lokker har gjort ham til et slags sexsymbol. Han sier alltid det han mener, og er vant til å få det som han vil.

Keith Moon (født 23. august 1946 og døde 7. september 1978) var mest kjent for sine vanvittige innfall og klovnestreker. Han ble kalt «Moon the Loon» (gærne Moon), og spilte trommer.

John Entwistle (født 10. september 1944) spiller bass. Hans rolige legning har gjort ham til gruppens meklingmann.

Hvordan klarte så disse sprikende personlighetene å holde ut sammen?
— Spenningen mellom oss har alltid gitt gruppen dens voldsomme energi. På en måte har spenningen fungert som en kreativ drivkraft. At vi hetser hverandre offentlig, er bare vår måte å lufte ut uvennskapet på, sier Daltrey.
— Vi kan godt skrike til hverandre og slåss på tørre never og likevel bli gode venner igjen. Vi bærer aldri nag til hverandre, legger Entwistle til.

Townshend stiller seg mer uforstående til fenomenet.
— At vi har holdt ut sammen, er noe av det mest utrolige jeg kan komme på. Det er ett av livets mysterier.

Og han kan ha rett i sin forvirring. Tross alt — av 60-årenes utallige grupper — er det bare Rolling Stones og Who tilbake. Resten er gått til grunne.

Hva skal så skje med Who fremover? Deres ferske album, «Who Are You», tilhører Whos beste arbeider, og populariteten deres bare stiger og stiger. Men fremtiden er ikke så lys som den virker. Keith Moon er død, og selve midtpunktet i Who — Pete Townshend — sitter med deres videre karriere i hendene. Noen av hans nærmeste venner kan fortelle at «The Kids Are Alright» blir gruppas svanesang. Deres siste farvel… Og de samme venner mener at Pete godt kan finne på å legge vekk gitar og penn — eller rett og slett nekte å turnere mer med Who.

***Motivet fra kinoplakaten og albumet “The Kids Are Alright”.***

Svarene på disse ryktene kommer senere i denne artikkelserien. Først vil Townshend snakke om innholdet i «The Kids Are Alright» — filmen som spenner over Whos karriere — fra de tigget seg til spillejobber i pubene i Willesden-distriktet (i London) for £ 5 for kvelden.
— Vår voldspregede og sinte profil var ikke skapt. Vi hadde det i blodet allerede fra starten av. Jeg var virkelig en motbydelig kjerring på den tiden. Jeg var bitter på grunn av alle årene jeg hadde kastet bort på skolegang. Jeg var ikke egentlig bitter på samfunnet, det gikk mer på mine jevnaldrende. Jeg mislikte at jeg var den svakeste og minste i gjengen. Jeg ble alltid ertet for den store nesen min.

Pete bestemte seg for å bli kjent. Han ønsket å få posisjon, bli til noe, slik at han kunne hevne seg på alle dem som hadde gjort livet surt for ham.
— Jeg ble svært aggressiv, og da vi begynte å knuse utstyret vårt på scenen, gjorde det meg godt. Jeg hadde selvfølgelig ikke råd til å knuse en gitar til £ 500 — ingen av oss hadde det — men det var i hvert fall mer tilfredsstillende enn å være en av tilskuerne — ungdommer som knapt hadde penger nok til inngangsbilletten.

Pete går ned for full telling

Townshend var ikke bare negativt innstilt til sine skolekamerater. Han innrømmer i dag at han også stilte seg meget skeptisk til de tre andre medlemmene i Who. Han tvilte på deres evner som musikere.
— Jeg hadde ingen høye tanker om dem. Egentlig hadde jeg ikke høye tanker om noe som helst. Men jeg respekterte Roger for hans suverene selvtillit. Han var den perfekte ledertype. Like fullt var han et svin i mine øyne. Han nektet å høre på andres meninger hvis de ikke stemte overens med hans egne. Opponerende og motbør avfeide han ganske enkelt med å si: «Ett ord til, og du får deg en midt i trynet!»

Townshend stryker seg gjennom det tynne skjegget og gliser.
— Merkelig nok rørte han ikke meg. Ikke før jeg dro til ham med gitaren da han forlot studioet i protest midt under en plateinnspilling. Da bråsnudde han og smelte til meg.

— Jeg tror både Keith og John virkelig har hatet Roger ved flere anledninger, men selv har jeg aldri hatt noe imot ham.

Likevel har det vært et meget spent forhold mellom Pete og Roger gjennom Whos 15 år lange karriere.
— Jeg har vært sjalu på ham. Særlig fordi han alltid har vært gruppens gallionsfigur. Det var ham jentene elsket, og det var han som sto fram som lederen når vi holdt konserter. Jeg måtte finne meg i å stå i skyggen — enda det var jeg som laget alle låtene våre. Roger utstråler en voldsom karisma. Han er selvsikker, ser godt ut og er både fysisk og psykisk sterk. Han har alt det jeg ikke har. Men samtidig har Roger alltid vært sjalu på meg — min evne til å uttrykke meg, skrive låter og kontrollere gruppen gjennom musikken. Gjennom mine sanger fikk jeg gruppen til å spille og synge det jeg ønsket.

— Hvis jeg var i et sykelig humør, som jeg var under innspillingen av «Who By Numbers», ble det klart uttrykt i musikken — og hele gruppen ble følgelig plaget med mine greier. Om jeg følte meg deprimert og styrtet inn i en åndelig søken, som jeg gjorde med «Tommy», vel — så tok jeg hele gruppen med meg, enda de overhodet ikke var interessert i det jeg drev med.

I dag har Pete et mye bedre forhold til f.eks. Roger.
— Det siste året har vært meget fruktbart for oss. Vi anerkjenner nå hverandres styrke og svakheter. Sjalusien er borte for godt. Vi har innsett at vi står mye sterkere om vi samarbeider.

Keith Moon — en herlig gærning!

Townshend var ikke like fornøyd med Keith Moon. Han skaffet egenhendig Who mer trøbbel enn de egentlig hadde godt av. Han kjørte sin rådyre Lincoln rett i svømmebassenget og lot den bli der, han har lekt Tarzan blant lysekronene i et av Los Angeles’ dyreste hoteller, han klatret opp langs et annet hotels yttervegg bare for å få et glimt av Mick og Bianca Jagger i seng, han sparket ut et cellevindu i Paris, han rensket opp sitt forstoppete hotelltoalett ved å sprenge hele greia i luften med en dynamittgubbe, han har sjokkert folk ved å sprade rundt i Vestens mange storbyer forkledd som alt fra Adolf Hitler til dronning Elizabeth I.

— Ingen har fått meg til å gapskratte slik som Keith, innrømmer Pete. — Han kunne være utrolig morsom. Han gikk Groucho Marx en høy gang. Noen ganger ble jeg med på hans vanvittige «utflukter», bare for å slå tiden i hjel. Men jeg angret alltid etterpå.

Townshend rister på hodet.
— Jeg tror det hadde vært komplett umulig å psykoanalysere Keith. Han var altfor uberegnelig. Det fantes ingen mening i noe av det han foretok seg. Han oppsøkte en psykiater en gang — på eget initiativ. Jeg tror det var noe av det verste han hadde vært med på.

***- Keith var en utrolig ustabli trommeslager, sier Pete. (Foto: Premier)***

— Han var en herlig gærning, og jeg elsket ham. Men han gikk altfor ofte over streken, og noen ganger gikk det også ut over ham selv. En gang sparket han ut et panelvindu og mistet mer blod enn du egentlig kan miste. Han helte i seg mer brennevin enn det er mulig å drikke, og misbrukte narkotika. Det kan virke som om han hadde et sterkt dødsønske — men han ville aldri finne på å begå selvmord. Keith elsket livet altfor inderlig til å gjøre noe slikt…

Egentlig var Keith den i gruppen jeg følte meg mest beslektet med. Vi var merkelig like på mange måter — vi valgte bare to forskjellige veier å gå. Jeg er «normalt» aggressiv, mens han var aggressiv på sin helt spesielle måte.

Keith var veldig åpen og følsom. Han forkynte at han elsket gruppa — og meg — men han viste det aldri. Han snakket om det, men vi så aldri noe til det.

Keith Moon var svært glad i å utbasunere at han var verdens beste trommeslager. Denne påstanden setter Townshend et stort spørsmålstegn ved.
— Keith var en uhyre ustabil trommeslager. Han kunne spille blendende, for i neste øyeblikk å rutsje ned i noe forferdelig søppel. Du kunne ikke stole på ham.

Orker ikke tanken på å turnere

Pete har et varmere forhold til John Entwistle, som var hans beste kamerat på Acton Grammar School — skolen som sparket ut Roger Daltrey fordi han «ikke passet inn».
— De første årene etter skoletiden var virkelig gode. John og jeg hang sammen. Han var en artig fyr. Han spilte opprinnelig i et tradisjonelt jazz-band. Jeg spilte banjo og han trompet. Vi hadde det bra sammen. John har ikke forandret seg noe særlig med årene. Han kalles «gruppas rolige medlem», men tro meg — han er det ikke. I virkeligheten har han ved flere anledninger hatt meget dårlig innflytelse på Who, særlig når han slo seg sammen med Keith. John kan være temmelig frynsete i kantene. Han er i stand til å bli meget voldelig og aggressiv — og det er litt av et syn. Han er utrolig sterk, og blir han først skikkelig rasende, er det umulig å stoppe ham.

Entwistle er antakelig den mest materialistiske av Who-medlemmene.

— Han oppfører seg som en velstående amerikaner med herskapsbolig og dyre biler. Han har en tendens til å snakke om prisen på uret sitt i stedet for å fortelle hva klokken er. Men han er en fantastisk fin fyr, og han er antakelig den av oss som er lettest å ha med å gjøre. Han er dessuten en utrolig god bassist og som komponist blir han bare bedre og bedre. Han er den eneste i gruppen jeg føler meg beslektet med som musiker.

Forholdet mellom de to er likevel ikke det beste.
— Jeg tror ikke John er særlig begeistret for meg, og jeg tror han misliker mine religiøse og åndelige interesser. Han er heller ikke blid for min motstand mot å turnere. Johns store ønske er å få Who ut i konsertlivet igjen — men jeg orker ikke tanken. Bortsett fra dette kommuniserer vi bra.

Mange reagerer kanskje på at Townshend taler så nedsettende om sine venner. Men han er like kritisk overfor seg selv. Han er for eksempel ikke enig i at «Tommy» er noe mesterverk.

***Pete synes “Tommy” er oppskrytt. Han er ikke fornøyd med noen av låtene.***

— Hele musikkstykket er forvokst og overdimensjonert. Jeg har aldri vært fornøyd med det — ingen av låtene.

Townshend er for øvrig bekymret for sin helse. Hans hørsel er kraftig svekket etter tusener av konserter foran enorme forsterkeranlegg.
— Legene sier at jeg kommer til å være døv før jeg fyller 40 om jeg fortsetter å spille, sier han resignert.

Men det er ikke hørselsproblemene som plager ham mest. Det er Whos fremtid som plager ham. Hvordan skal det gå med gruppa?

***Skateboard, dalmatiner og The Who, what can possibly go wrong?***

Ekteskap og familie fremfor turnélivets plager

Hvem er Who - del 2

***The Who slår er ikke alt for entusiastisk slag for “Pictures Of Lily” i Oslo i mai 1967. En eller annen gluping syntes kanskje det var smart. Antagelig en pressefotograf. (Foto: Det Nyes arkiv)***

Publisert i Det Nye 31. oktober 1978
Tekst: Don Short og Yan Friis

Rockmusikerne har valgt ett av verdens hardeste yrker. De lever i en verden uten privatliv — de er offentlige personer hver time i døgnet. Når rockmusikerne er ute på turné, hvirvles de inn i et miljø som går på helsa løs. De er omgitt av mennesker som i de fleste tilfeller bare er ute etter å speile seg i kjendisenes glans...

Dette livet har da også satt dype merker i Whos medlemmer. De har levd i rock-bransjen i 15 år. Bare overmennesker kommer helskinnet fra noe slikt. Who består ikke av overmennesker — tvert imot, tror vi nesten å si. Ett av de verste problemene har vært deres lojalitet mot hverandre på den ene side, og lojaliteten mot kvinnene de elsker (eller har elsket) på den andre.

Pete Townshend opplevde to ekteskap grunnstøtte innenfor gruppa, og sverget at hans ikke skulle bli det tredje. Men en kald vinterdag i fjor befant han seg ansikt til ansikt med denne bitre utsikten. Hans vakre kone Karen gjorde det klart at det nå var slutt på deres ni år lange ekteskap.
— Jeg orker ikke mer. Jeg har gjort så godt jeg kunne for å få vårt samliv til å fungere, sa hun.

Det hadde vært problemer i ekteskapet deres før, men dette var den endelige krise.
— Jeg hørte på tomheten i stemmen hennes at hun virkelig mente det, sier Townshend i dag, — og jeg skjønte at jeg måtte legge om hele min levemåte. Der og da bestemte jeg meg for at min første kjærlighet — The Who — nå måtte komme i annen rekke og min virkelige kjærlighet — kone og familie — i første.

Townshends prioritetsforandring sendte Who inn i en knipe som de ennå ikke har kommet seg ut av — og som er blitt ytterligere forsterket av Keith Moons dødsfall i september. Gruppa biografiske film, «The Kids Are Alright», kan ende med å stå som deres avskjed med popverdenen.

Etter 15 stormfulle år på rockens tornefulle vei, har det musikalske geniet Pete Townshend fått nok. Han er ikke villig til å ofre sitt ekteskap. Og minnene om brennevin, groupies og problemer med politi og autoriteter står nå klart for ham.

— Jeg elsker å stå på scenen, sier han, — men jeg hater å turnere. Jeg føler at det ødelegger meg som menneske.

— Ingen kan forestille seg hva en rockgruppe gjennomgår når den turnerer. De eneste gangene jeg er blitt «stein» på hasj har vært på turné, de eneste gangene jeg har drukket meg fra sans og samling har vært på turné, de eneste gangene jeg har endt opp i trøbbel med politiet har vært på turné — og de eneste gangene jeg har vært utro mot min kone, har vært på turné.

Jeg vet og har alltid visst at det er en egen type jenter som går til sengs med deg bare fordi du er rock-kjendis. Det er helt grusomt.

Da Who spilte seg rundt i verden i 60-årene, kom de ikke bare i kontakt med groupies, men også med langt mer forsløpte og tvilsomme elementer. Marihuana og LSD var en viktig bestanddel av popmiljøet, og rockgruppene var ypperlige mål for narkotikahaiene («pushers»).

— Jeg må innrømme at jeg lot meg overtale, sier han, — men etter en del voldsomme og lite hyggelige LSD-tripper under popfestivalen i Monterey (1967), kuttet jeg definitivt ut alt som het «drugs». Jeg kuttet også ut røyking av hasj og marihuana.

I den perioden hadde jeg gitt ymse narkotiske stoffer æren for alt jeg oppnådde. Så jeg en vakker solnedgang, var det giftstoffene som gjorde den vakker. Skrev jeg en hit-låt var det fordi jeg var «stein» da jeg laget den. Til slutt følte jeg meg snytt. Jeg innså at de narkotiske stoffene hadde tatt all æren, det var ingen ting igjen til meg selv. Jeg kuttet ut da, og jeg har ikke røkt noe siden 1967. Heller ikke har jeg eksperimentert med andre stoffer.

Like etter lot Pete seg fenge av den indiske mystiker Meher Babas åndelige lære. Og han følger dennes filosofi ennå. Guruens lære fikk ham til å forandre sitt forhold til livet. Pete begynte med skepsis å undersøke sin trofasthet. Hva betydde egentlig hustruen Karen og de to døtrene Emma og Aminta for ham i de månedene han fartet verden rundt med Who?

Det var på Ealing kunstskole i London at han første gang traff Karen. Pete hadde forlatt skolen, og var allerede involvert i Who.
— Det var min ensomhet som drev meg mot Karen, forteller han. — Jeg trengte et menneske jeg kunne dele liv og følelser med — og jeg vendte tilbake til skolen for å oppspore Karen.

De giftet seg i 1968, og bor i dag i et komfortabelt og praktisk hjem i Twickenham med sine to barn. Karen holder på å utdanne seg som lærer. Townshend er overlykkelig nå som deres ekteskap har blusset opp i en ungdommelig varme etter lange, strevsomme og truende år.
— Karen har måttet tolerere utrolig mye, sukker Pete, — men det merkelige er at det er jeg som er den sjalu av oss. Jeg blir helt grønn når jeg er lenge hjemmefra, kan ikke noe for det. Jeg er sjalu av legning. Det blir nesten sykelig noen ganger. Iblant har det gått så langt at jeg ikke engang tåler at Karen har nære venninner.

Selvsagt forsøker jeg å tenke nøkternt over disse tingene. Og jeg tror min sjalusi egentlig bygger på at det er jeg som har den lengste løpestrengen av oss to, og jeg er overhodet ikke villig til å gi henne frie tøyler.

Townshend stopper opp. Tankene hans løper tilbake til den krise som holdt på å pulverisere deres ekteskap i fjor.

— Jeg kom tilbake fra en Who-turné i USA og Canada. Jeg så meg selv som en slags hjemkommen helt, for det hadde vært en fantastisk turné for oss. Men da jeg sto i inngangsdøren hjemme, var jeg så langt fra noen helt. Jeg kom hjem til barn som ikke kjente meg igjen. De var både skremte og forlegne. At jeg hadde på meg en amerikansk marineuniform — som jeg hadde kjøpt i Canada — gjorde ikke saken bedre. Jeg kan ennå se ansiktene deres for meg…

Det er tydelig at minnene gjør Pete vondt.
— Vårt ekteskap snublet videre en stund, men stoppet så helt opp. Karen fikk et sammenbrudd, sa hun ikke orket mer — og der sto vi. Det demret for meg hva hun egentlig sa. Hun sa: «Jeg elsker deg ikke lenger. Jeg gir blaffen i om du drar din vei eller blir, og jeg gir blaffen i deg og livet ditt. Du bryr deg jo overhodet ikke om oss!»

— Jeg reiste bort et par dager, og tenkte gjennom alt hun hadde sagt. Og jeg så sannheten i hvitøyet: om jeg mistet Karen og barna, ville jeg ikke være i stand til å leve lenger. Heller ikke ville jeg være i stand til å gjøre noe for Who.

Who ga meg en del som ingen kan få i et ekteskap, men det som virkelig gjorde meg til et menneske var mitt forhold til Karen. Og jeg visste at det var dette forholdet som var viktigst å redde. Fra da av kom familien min i første rekke. Jeg måtte vise Karen at jeg elsket henne, og ikke bruke så mye tid på å overtale folk til å kjøpe plater.

Mange Who-fans reagerte negativt på Petes nye levemåte. De mente han var en snobb fordi han egentlig fortalte dem: «Hør her, dere er ikke så viktige for meg som familien min.»

— Heldigvis har andre forstått mitt syn.
At Townshend nekter å legge ut på turné, har ikke falt i god jord blant Whos øvrige medlemmer — men det finnes nok av sympati for hans meninger. Vokalisten Roger Daltrey, som selv opplevde å se sitt første ekteskap smuldre opp på grunn av all turneringen, sier på vegne av både seg selv og John Entwistle:
— Ingen av oss vil tvinge Pete til å spille ute igjen hvis det betyr at ekteskapet hans ryker.

Daltreys første kone Jacqueline Richardson orket ikke Whos ville liv. I dag er Daltrey gift for annen gang, og han har tatt alle forholdsregler for at ikke også dette ekteskapet skal rakne. Han og hans kone Heather bor nå på en farm i Sussex med sine barn.

Etter ni års ekteskap skilte Keith Moons kone Kim seg fra ham i 1974 på grunn av hans «uberegnelige oppførsel». Keith pleide som regel å glemme nøkkelen sin når han var ute og festet, og tok derfor dynamitt til hjelp når han ville inn! Dette og liknende innfall gjorde Kim til en nervebunt, og hennes skilsmissekrav var fullt forståelig. Keith levde fram til sin død 7. september sammen med den svenske modellen Annette Walter-Lax.

Kim Kerrigan hadde ingen enkel ferd med Keith Moon. De fikk en datter, Amanda, i 1966. Barneårene hennes var ikke konvensjonelle. Når pappa glemte nøkkelen, brukte han dynamitt for å komme inn. (Foto: Det Nyes arkiv)

Det eneste av Who-medlemmene som har seilt stødig gjennom skiftende vinder, er John Entwistle. John og Alison Entwistles ekteskap har aldri vært i fare.
— Pete liker best å holde seg hjemme hos kone og barn. Men Alison vet at jeg begynner å kjede meg hvis jeg sitter hjemme for lenge, sier Entwistle. — Hun foretrekker at jeg er ute av huset og arbeider fremfor å ha meg hengende hjemme i dårlig humør.

Entwistle, en skjegget kjempe, dannet i sin tid gruppa Ox som han holdt gående parallelt med Who. Grunnen til dette var at han syntes Who spilte for lite ute, og derfor la han ut på turné med Ox. John vil gjerne ha Who ut på scenen igjen.
— Vi kan jobbe femten ganger hardere enn det vi gjør nå, klager han, — og det er meget sannsynlig at jeg stabler en egen gruppe på beina igjen om ikke Who snart kommer ut av bakevjen.

Townshend som er skyld i disse tilstandene, er ikke enig i at et ubevegelig Who nødvendigvis betyr gruppas undergang. I fjor kjøpte gruppa seg inn i Shepperton Film Studios, og Townshend satser på at film, backet opp med LP-plater, kan bli Whos fremtid. Han har da også så smått begynt å sette disse planene ut i livet. «The Kids Are Alright» er allerede klar. En filmatisering av gruppas rock-opera «Quadrophenia» står for døren, og nye filmplater venter i 1979.

— Ingen vil ha ansvaret for å ha oppløst Who, sier Pete Townshend. — Jeg ville ikke klare å leve med det resten av livet.

Kanskje Keith Moon har fritatt ham fra dette ansvaret…

— Våre fans er de beste i verden!

Hvem er Who - del 3

***På tur i Sveits i 1966. (Foto: Det Nyes arkiv / Bent Rej)***

Publisert i Det Nye 7. november 1978
Tekst: Sylvie Simmons/Yan Friis

— Våre fans er de beste i verden, sier Roger Daltrey - vokalist og sjarmør i den berømte engelske gruppa. — Det er for våre fans vi holder det gående. Roger har stor tro på at The Who har en fremtid - til tross for Keith Moons død.

■■■ Hva skal skje med Who?
Spørsmålet er umulig å svare på i dag. Gruppa hadde allerede nok av problemer med Pete Townshends motvilje mot å dra på turné da Keith Moon døde i september. Ekstra tragisk var det at han gikk bort midt i en frisk og skapende periode for Who. Gruppa hadde nettopp gitt ut den utsøkte LP’en «Who Are You», lå høyt på listene med singleutgivelsen av tittelkuttet, hadde avsluttet arbeidet med den selvbiografiske filmen «The Kids Are Alright» — og var allerede i full gang med innspilling av ny LP. Dessuten holdt de på med å planlegge filmatiseringen av «Quadrophenia» (Who-LP fra 1973), der et par punk-grupper skulle medvirke.

Moons død har vendt opp og ned på alle fremtidsperspektiver. Roger Daltrey, Pete Townshend og John Entwistle er antakelig fremdeles så lamslått at de føler mest for å gi opp Who, rocken og hele stjernelivet.

■ Vi har imidlertid liten tro på at Whos dager er talte. De tre musikerne har holdt sammen i 15 lange år, vonde som gode. Når de verste bølgene har lagt seg, vil de nok finne hverandre igjen. Det er altfor sterke bånd mellom dem. Keith Moon ville dessuten aldri ha godtatt tanken om å skrinlegge Who. Han var den som talte varmest for bandets fremtid av alle fire. Vi spår derfor at 1979 vil stå i gruppas tegn. Om vi får se dem på en scene igjen, kommer helt an på Pete Townshends turné-lyst og om trioen kan finne noen brukbar erstatning for Keith Moon. Han var kanskje ikke rockens beste trommeslager, men han var i sannhet en av de villeste og mest energiske.

Vi har i hvert fall stor tro på Who. Det samme har vokalisten Roger Daltrey, som gjerne omtaler gruppa med stolthet. De uttalelser Roger kommer med i denne artikkelen er hentet fra et intervju i forbindelse med utgivelsen av «Who Are You» — altså før Keith Moon døde.
— Mange av sangene på LP’en er skrevet for lenge siden, kan Roger Daltrey fortelle. — Pete laget dem i forbindelse med en science-fiction-historie han arbeidet på i 1971, kalt «Lifehouse». En del av låtene fra prosjektet dukket for øvrig også opp på LP’en «Who’s Next».

Hovedpoenget i «Lifehouse» er at rockmusikken har en slags frigjørende kraft. Dette har alltid vært Townshends mening.

■ Dessverre la ikke Who ut på turné i forbindelse med «Who Are You» — slik de bruker å gjøre når en ny LP slippes. Men i USA fikk i hvert fall Who-fans en liten erstatning. I flere kinosaler ble det kjørt laser-show til musikk fra albumet. Det kostet ingen ting å komme inn.
— Det ble ingen turné fordi Pete er imot det — mer er det ikke å si om den saken. Selv elsker jeg å turnere. Men jeg respekterer Petes meninger, selv om jeg tror det er dumt av ham å kutte ut, sier Roger og rister på hodet. Han har tross alt gitt over 12 år av sitt liv til denne endeløse reisingen verden rundt.

Roger i "filmen “Tommy”, John utenfor Radio Carolines kontorer i 1967.

Pete på Monterey-festivalen i 1967, Keith som Pinball-trollmann.

Det finnes faktisk grupper som har holdt det gående like lenge, men Roger feier alle argumenter vekk.
— De var ikke som Who. Jeg mener, hvis vi vil, kan vi godt kjøre i samme spor som ELO — bare stå der rett opp og ned og synge. Det er greit nok, vi kunne holde på i evigheter. Men Who dreier seg om energi og kraft. Slik var vi og slik er vi. Du må oppleve oss på scenen for å forstå hva jeg mener. Det er trist å tenke på at det finnes tusener av unge rundt i verden som kanskje aldri vil få se oss. — det liker jeg ikke.

Da «Who Are You» ble utgitt, var det tre år siden forrige LP, «Who By Numbers». Roger kan forklare det lange oppholdet.

— Who er en gruppe som ikke makter å turnere og lage plater samtidig. En av hovedgrunnene til at vi ikke har vært i studio siden 1975, er at vi har hatt 18 måneders turnévirksomhet bak oss siden den gang. Når vi står på scenen, bruker vi all den energi vi har, det er rett og slett ingen ting igjen til plateinnspillinger og komponering.

■ Gruppa brukte ikke så mye studiotid på «Who Are You», men det tok likevel lang tid å få LP’en ferdig.
— Grunnen er at vi hadde så mange uhell underveis. Pete pådro seg en alvorlig flenge i den ene hånden, og det tok tre uker før han var frisk igjen. Så måtte produceren vår — Glyn Johns — i studio med en annen gruppe. Og som om ikke dette skulle være nok, ble jeg gående med en halsinfeksjon i over to uker. Selve innspillingen av albumet tok utrolig nok bare en måned. Roger er svært fornøyd med platen.

— Den er langt bedre enn noen annen vi har gjort. Noen kritiserer at Pete har benyttet så mye keyboard og synthesizers denne gangen. Til dem kan jeg bare si, hva så? Vi har holdt det gående sammen i 15 år, og noen ganger har det vært hardt — og kjedelig. Vi må få lov til å utvikle oss. «Who Are You» er en ny fase. Og de som venter seg krasjende gitarer og sedvanlige Who-klisjeer, får bare fortsette å vente. Forhåpentligvis behøver de ikke vente forgjeves på filmen «The Kids Are Alright», som inneholder mer enn nok av det gode, gamle Who. Det er dessuten intervjuer med de forskjellige medlemmene (ett av dem ledes av Ringo Starr) — og det hele holdes sammen av en skikkelig og grundig historie — nemlig historien om Who.

Hva så med «Quadrophenia» — blir det en ny «Tommy»?
— Å nei, beroliger Roger. — Den kommer til å inneholde både dialog og musikk — en slags «Saturday Night Diarrhoea» (diaré)! Skuespillerne kommer stort sett til å være ukjente ungdommer. Et par punk-band skal også delta.

■ Who er en av de få gamle traverne innen rocken som ikke er blitt skyteskive for punk-gruppenes raseri.
— Vi inviterte medlemmer fra Generation X, Rich Kids og Sex Pistols til en lukket konsert. De gråt da vi var ferdige med showet! Personlig liker jeg mange av punk-gruppene. Jeg får tilsendt de fleste platene, og hører på alle sammen. Blant favorittene mine er Boomtown Rats.
Roger trekker på skuldrene av de som hetser ham for å være rik og etablert.
— Jeg kan jo ikke skjule det faktum at jeg har tjent masse penger. Så hva skal jeg gjøre? Sette alt i banken og bo i en hytte? Ikke vet jeg. Jeg unnskylder i hvert fall ikke at jeg gjør det bra.
Punk-moten i England har ikke fått Who til å forandre seg eller fri til den nye generasjon av sinte tenåringer.
— Who-fans er de beste i hele verden, og det er dem vi holder det gående for. Vi forsøker ikke bevisst å nå fram til dagens unge; hvis de ikke liker oss, er det greit nok. Vi taler ikke til den generasjonen. Vår generasjon eksisterer tross alt ennå. Nei, døm oss gjennom musikken vår. Liker du den, så lik den — og hvis ikke, så hold kjeft!
Vel, Roger liker utvilsomt musikken, og han elsker Who.

— Jeg lever et fantastisk liv. Jeg — et null fra Shepherd’s Bush (i London), en gategutt av verste skuffe. Hvis det ikke var for Who, hadde jeg sikkert sittet bak lås og slå for lengst. Alle vennene mine fra guttedagene har endt opp som småforbrytere, og går ut og inn av fengslene som yo-yo’er. Jeg har vært med i to filmer («Tommy» og «Lisztomania»), jeg har mottatt flere gull-plater enn jeg kan telle, og jeg er med i den beste rock-gruppe verden noen gang har sett. Det har vært noen vidunderlige år, sier han fornøyd.

■ Bare et par uker senere døde altså Keith Moon. Og alt var ikke lenger så vidunderlig. En alvorlig og prøvelsens tid satte inn i Whos lange, brokete karriere. Bare fremtiden kan vise om Pete, Roger og John klarer seg gjennom sitt livs sjokk.

1979

Tekst: Yan Friis
Foto: Steffan Wallgren og Yan Friis

Ved årets Cannes-festival klarte The Who å blåse liv i den berømte filmbyen. For midt blant promenerende, champagnedrikkende kjendiser, nysgjerrige tilskuere og svette pressefolk eksploderte gruppa med et drønn. Åstedet var et gammelt, romersk amfiteater. Her gjorde The Who sitt konsert-comeback. Steinpilarene ristet, romerske ånder flagret i sikkerhet, og 8000 mennesker ulte i sanseløs lykke. Og etterpå var det kjendis-party etter vanlig mønster. Pink Floyd var der. David Essex, Bill Wyman, Eric Idle, Gary Glitter, Pierre Richard — og ikke minst Det Nye …

I 40- og 50-årene var det filmstjernene. I dag er det rockartistene som dyrkes av tenåringene. Fra fargesprakende celluloid-remser til sirkelrunde plast-biter og høyspente elektriske gitarer. Ungdomskulturen lever ikke lenger i kinosalene. Ungdomskulturen er ikke Hollywood – men rock’n’roll. Det var derfor svært ironisk av The Who å velge filmbyen Cannes ved den franske riviera som åsted for sitt come back på rockens trone. Og det midt i selve filmfestivalen. Blant rosa film-celebriteter, slanke palmer, solstekte sandstrender (belagt med halvnakte og PR-kåte fotomodeller), skuelystne kjendissjegere, gigantiske hoteller i superklassen, hvite rikmanns-yachter og blinkende champagne-glass – akkurat her eksploderte The Who med et drønn.

***Selv uten Keith Moon var The Who et formidabelt live-band i Cannes.***

Nå var ikke valget av Cannes helt tilfeldig. Det siste året har nemlig gruppa jobbet hardt med å få ferdig to filmer – «The Kids Are Alright» og «Quadrophenia». Den første en dokumentarisk reise gjennom The Whos 15 år lange karriere, den andre en dramatisering av LP’en «Quadrophenia» fra 1973. Filmene fikk sin verdenspremiere i Cannes. Og siden The Who først skulle ned dit, bestemte de seg for å gi to konserter.

***Billetten til premierevisningen av “The Kids Are Alright”.***

***Albumet var ikke kommet ennå. Men heftet til innercoveret var, så det fikk alle journalistene med seg hjem.***

Pete Townshend

The Who er og har alltid vært verdens mest helstøpte og ærlige rock-gruppe. Medlemmenes svakheter blir aldri gjemt bak noen glatt fasade. Usikkerhet og problemer henger utenpå The Who. Fire menneskelige idoler som er seg selv helt og fullt. Internt uvennskap, haltende ekteskap, nervetrøbbel — alt kommer offentligheten for øye og øre. Både gjennom gruppas plater, deres konserter og deres særdeles åpenhjertige intervjuer.

Pete Townshend er gruppas sentrale figur. Selv om Roger Daltrey ved flere anledninger har forsøkt å kjempe seg til roret. Ja, det er gått på tørre never løs! Men Townshend står urokkelig. Hele The Who hviler på hans skuldre. Det er Pete som skriver tekster og musikk. Det er han som er gruppas store visuelle trekkplaster.

The Whos plater reflekterer Townshends utvikling fra sint, forknytt tenåring til innadvendt og søkende voksen mann. Narkotiske eksperimenter, intens interesse for guruen Meher Baba (inspirerte Pete under arbeidet med «Tommy»). Hans smertefulle oppvåkning som «halvgammelt» pop-idol. Hans paniske behov for å kommunisere med tenåringene — deres drømmer, problemer og rastløse hverdag. I 60-årene var han en av dem. I 70-årene forsøkte han fortvilet å holde kontakten. Han har sett et ungdomsopprør grunnstøte med grufulle følger. Platene forteller om alt dette og munner ut i dagens Pete Townshend. Mannen som i sin søken etter seg selv har balansert på line over religiøse regnbuer, alkoholisme, ekteskaps-trøbbel og idealismens fallitt. Han står fremdeles oppreist og herjes fremdeles av den samme sult etter sannhet. Er det merkelig at han elskes av så mange?

Kenney Jones virket utenfor. Ikke lett å steppe inn for legenden Moon. Han fikk en skrape av Pete for å møte opp i bermudashorts, og skiftet forfjamset og i all hast før photo-callen. Roger kunne ikke fordra ham. Det gjorde ikke tiden i The Who enklere for Kenney.

Keith Moon dør

Fram til i fjor høst var The Who den eneste av 60-årenes store grupper som fremdeles hadde den opprinnelige besetningen intakt. Men så, i september 1978, døde trommeslageren Keith Moon. Sjokket veltet The Who og deres millioner av fans på ryggen. Skulle dette bli slutten på gruppa?

Men det skulle vise seg at Moons død ironisk nok ga The Who et etterlengtet spark i baken. Medlemmene fant hverandre bokstavelig talt over Keiths grav. De hadde sklidd fra hverandre de siste årene. Townshends langsomme arbeidstempo, hans motvilje mot å turnere, hans økende personlige problemer. Alt dette hindret The Who i å fungere. Hverken Keith Moon, Roger Daltrey eller John Entwistle syntes det var nok å lage en LP hvert tredje år, og snekre sammen noen filmer nå og da.

— Vi må ut. Holde konserter. Spille for folk. Det er det rock’n’rolllen dreier seg om, sa Daltrey utålmodig.

Det var Keiths død som vekket Townshend. Plutselig måtte han velge. Enten nedlegge The Who, eller trå skikkelig til. Han valgte det siste, og Small Faces’ trommeslager Kenney Jones overtok Moons plass.

Cannes skulle altså bli åstedet for The Whos comeback på scenen. Eller egentlig Frejus – en liten landsby utenfor Cannes. For å få skikkelig ramme rundt konserten, valgte gruppa å spille ute, i ruinene av et gammelt romersk amfiteater, bygd rundt år 49 f.Kr. Drøyt 8000 mennesker ble presset inn i denne trolske steingryten. 8000 nesten religiøst opphissede mennesker som ristet av forventning.

Kvelende sommerhet lå den skyfri himmelen som et lokk over tribunene. Kvelden seg inn, og solens brannrøde stråler farget vesthimmelen i en siste kamp mot det fløyelsblå mørket.

Luften dirret av forventning i det romerske amfiteatret.

Som å oppdage rock’n’rollen på nytt

Kl. 21.00 temmelig nøyaktig etter programmet jogget The Who inn på scenen. Townshend i blå vinylbukse og grå T-skjorte. Daltrey i jeans, svart T-skjorte og en skinnjakke som forsvant ganske fort i den hete belysningen. Entwistle i en slags krokodilleskinns dressjakke, stramme jeans og høye, sorte ridestøvler. Kenney Jones i hvit dress. Og helt til høyre på scenen inntok organisten John Bundrick (alias Rabbit), som var engasjert for anledningen, sin plass.

The Who hugg tak i publikum med en dunkende solid versjon av «Substitute», raskt etterfulgt av «I Can’t Explain». Og det var helt klart at disse guttene mente alvor.

Townshend spilte gitar som vi aldri har sett før. Veivet armen brutalt over strengene i karakteristisk «vindmølle»-stil. Fingrene blødde, men han merket det ikke. Spilte som i transe, som et menneske som plutselig er sluppet ut og smaker friheten for første gang på lenge, lenge. Slo på gitaren, jumpet rett opp i sitt splitt-hopp, eller med bena kroket under seg, ravet sidelengs som i sanseløs glede. Innbitt, lykkelig og drepende tent på oppgaven. Dette var Pete Townshend i sitt livs form.

***Vindmøllen i virksomhet. Så fingrene blødde. Alle elsker vindmølleteknikken til Pete.***

Roger Daltrey var preget av den samme grenseløse glede. Kortklipt à la 1965 virvlet han sin mikrofon rundt i luften, snodde seg inn i ledningene, feide over scenegulvet og sang så bronkiene sto som trompeter ut av munnen. Og når Townshend overtok rampelyset med en gitarsolo, gikk Daltrey utålmodig omkring på scenen, rundt og rundt som et dyr i bur.

John Entwistle sto som en betongblokk i mørket, til venstre på scenen. Det svarte håret blåst bakover i en slags disco-frisyre. Bare fingrene rørte seg, løp lynhurtig opp og ned bassgitarens hals, slo strengene så det søkk i to tusen år gamle steinpilarer. De romerske ånder må ha flyktet ganske hurtig fra stedet.

Kenney Jones klarte oppgaven sin glimrende. Han trommet så scenegulvet gynget. Slo virvler og dunket cymbaler som den reneste Muhammad Ali. Han mangler Keith Moons spontane og overrumplende trommeorgier, men virker i lengden mer solid og stødig.

John Bundrick holdt seg lavt i terrenget. Hans synthesizer-arbeid på «Music Must Change» og «Who Are You» var dog utsøkt.

Og publikum? Jo, der var det ekstase i drøyt to timer. Jubelen feide over teatret, og 8 000 mennesker hoppet som avsindige. De nærmest løftet The Who mot stjernene, pisket dem fram, og stønnet henført da laserstrålene suste dem om ørene. Splintrende grønn-blå stråler som ble brutt i en roterende kule av speilfasetter som hang høyt, høyt over menneskemassen.

Å stå der i arenaen — og oppleve publikum og The Who. Det var ikke bare fantastisk. Det var som å oppdage rock’n’rollen på nytt!

***Pete Townshend. Innbitt, lykkelig og drepende tent på oppgaven.***

Kjendis-party bak scenen

Det var stummende mørkt da The Who forlot scenen etter å ha gitt to ekstranumre. Natten var sval mot varme panner. Publikum strømmet i en kompakt masse gjennom amfiteatrets høye steinportal. Du kunne bare løfte bena fra bakken, så bar trengselen deg ut.

Bak scenen var det rigget opp campingvogner og telt til The Who, folk fra plateselskapet, venner av gruppa og journalister. En liten fest i det grønne med tilhørende drikkevarer, mat og snask. Sinte vakter med minst like sinte schäfere passet på så ingen uvedkommende trengte seg inn. En svett, men fornøyd Pete Townshend ble gratulert av David Essex. Og inne i mat-teltet kunne hele Pink Floyd observeres — iført nykjemmet hår og dyre, skreddersydde dresser. De så ut som forretningsmenn. Bare David Gilmour avslørte seg bak tjafsete lokker og en velutviklet fedme som sprengte mot dressen. Bill Wyman, uklanderlig antrukket som alltid og tynn som en strek, konverserte Roger Daltreys kone og virket overrumplende sunn.

For utenforstående var ikke dette kjendis-party noen givende affære. Selv ikke Eric Idles inntreden på arenaen hjalp synderlig. Det var kjendisenes aften. De hundre mindre kjente som gjerne ville sole seg i kjendisenes glans, gjorde livet surt for hverandre. Tråkket hverandre på tærne, speidet mot popstjernene med kjappe sideblikk og forsøkte hastig å konversere dem med tørr munn, krøll på tungen og nervøs tomhet i hodet. Det var som man alltid leser om: Vakre jenter, rike stjerner, mat og drikke og skuelystne, våtmunnede, nysgjerrige utenforstående.

***Photo-call. Kenney ble jaget inn for å skifte til jeans.”Du spiller ikke i Beach Boys”, snerret Pete.***

Jordbær i åsen

Bedre ble det ikke dagen etter da The Who innkalte til pressekonferanse. Åstedet — en diger villa i åsen ovenfor Cannes.

På altanen var det plassert to digre langbord. Det ene dekket med champagneflasker og juice-mugger. Det andre overfylt med friske, nyplukkede jordbær, rømme og krem. Terrassen var svart av sommerkledde mennesker. Flest fotografer, som gjorde livet surt for oss som gjerne ville snakke med The Who. Det klikket ustanselig i kameraer, og til stadighet ble du revet vekk for å gi plass til en fotograf. Litt fikk en imidlertid med seg i all forvirringen, selv om undertegnede gikk ned for full telling etter et perfekt slag i solar plexus fra en kamerabærende bolle.

Who på oppløsningens rand

— Det var selvsagt et press å overta etter Keith Moon, sier Kenny Jones, — jeg mener, — ingen kan ta hans plass. Derfor forsøker jeg ikke å kopiere ham, det er umulig. Jeg spiller som jeg alltid har gjort. Så stor forskjell er det tross alt ikke fra Small Faces og Rod Stewarts Faces til The Who. Det eneste er at låtene er mer gjennomarrangert og mindre spontane. Jeg må øve mye mer enn jeg gjorde før.

Det virkelig brennende spørsmål er selvsagt hvordan gruppa klarte å få Pete Townshend ut på scenen igjen.

— Pete gjorde The Who om til en studio-gruppe, med film som hobby, sier John Entwistle (også kalt «The Ox»). — Det holdt ikke for oss andre. Vi ville ut. Da Keith døde, var tiden inne til å ta en avgjørelse. Roger og jeg innkalte Pete til et møte. Det hadde faktisk kommet så langt at jeg hadde planlagt å dra til USA for å lage et nytt band. Et fast band, og da ville jeg ikke få tid til The Who. Men da Pete ga seg, var saken klar.

— Jeg er lykkelig, sier Roger Daltrey, — utrolig lykkelig. Dette har jeg ventet på i flere år. En rock-musiker lever bare halvveis når han ikke kan komme ut og møte sine fans.

***Roger og John innkalte til krisemøte. Hvis ikke Pete hadde gitt seg, ville The Who vært oppløst. Han så ingen fremtid for bandet etter Keith Moons død.***

«Rock-filmer»

Pete selv er roligere. Sier ikke så mye om fremtidsplaner på konsertfronten.

— Jeg kan i hvert fall nevne at vi ble invitert til å spille på den nye Woodstock-festivalen. Det var jo Woodstock i 1969 som ga oss vårt definitive gjennombrudd i verdensmålestokk. Men det betyr ikke at vi kommer tilbake, nå 10 år etter.

Tvert imot. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å unngå det!

Når det gjelder filmer, er Pete mer meddelsom.

— Jeg er svært fornøyd med «The Kids Are Alright» og «Quadrophenia». Og vi kommer til å satse stort på film-genren i fremtiden. Har allerede en rekke prosjekter klare. Det viktige er at vi får lede prosessen selv, så går det ikke som med «Tommy». Det var utelukkende Ken Russells «baby».

Pete er begeistret for det han kaller «rock-filmer».

— Rocken har arbeidet seg inn på så mange områder. Det er bare naturlig at filmmediet også tas i bruk. Og jeg mener ikke bare konsert-filmer, selv om det er en fin ting. Jeg mener, for å si det kort, filmer som får publikum til å reise seg i setene. Filmer som får fram det i mennesket som rock-musikken gjør. «2001 — En Romodyssé» var en av de første, og absolutt beste rock-filmer. Jeg så den tre ganger, og hver eneste gang reiste publikum seg da klimaks nærmet seg. Slik skal det være. Og jeg håper det samme skjer når f.eks. «The Kids Are Alright» begynner å gå. Den filmen fungerer dessuten som et slags plaster på såret for dem som ikke får se The Who «live». Vi kan jo umulig spille for alle, har ikke kapasitet til det. Dermed kan våre fans kose seg med «The Kids Are Alright» inntil vi kommer til deres by.

***Jordbær-mingling i åsen. Folksomt, varmt. John Entwistle tar en pust i bakken.***

På party — som sild i tønne

Sent på kveld blir det party i en leid villa i Cannes’ millionærås. Digre alleer, knastrende grusganger, en uhyrlig, frodig hage som fortaper seg inn i mørket. Proporsjonene er så store at du skremmes, og ikke imponeres. Foran villaens inngang venter en håndfull sorte Rolls Roycer med motorene i gang. Og fra huset høres umiskjennelig disco-musikk. Det er mennesker overalt i de høyloftede rommene. Lange kjoler, sprøytelakkerte madonna-frisyrer, glitrende smykker, silke-ankler og høyhælte sko. Fønete herremenn i smakfulle dresser. Eldre rikmenn som disser seg gjennom disco-rytmen så det klirrer i gebiss og gullstykker. Gråhårete millionærer som kjøper seg til en smule ungdom fra pengegriske fotomodell-jenter i 20-årsalderen.

Utenfor huset, på baksiden foregår de virkelige «festligheter». På en diger terrasse står, ja det må da minst være 400 mennesker som sild i tønne. Terrassen er belyst med hardt, klinisk hvitt lys. Så ukoselig at det unektelig strammer seg i mellomgulvet. De fire The Who er spredt rundt på terrassen med koner. Man kan også skue Gary Glitter, David Essex, Erik Idle, to fra Pink Floyd (Roger Waters og Nick Mason), Bill Wyman, Pierre Richard, pluss pluss. Kjendisene holder sammen, og rundt hver kjendisklynge en klump av nysgjerrige mennesker som «tilfeldigvis» står akkurat der, livstrett konverserende («ser han på meg nå tro?»). Beveger kjendisene seg, oppstår hektisk aktivitet i den omkringliggende klynge. Komisk.

Jeg forsøker å slå av en prat med Townshend, men det er umulig. Vi blir konstant avbrutt av «tilfeldig» forbipasserende som klapper ham entusiastisk på skulderen og sier «Hey, Pete! Remember me?». Han gjør sjelden det. Pete snur seg plutselig mot meg.

— Det nytter ikke å prate sammen her, langt mindre å bli intervjuet. Jeg hater slikt tull som dette. Det er bare stress. Kom heller til London. Der kan vi prate i fred og ro, sier han.

Partyet her i Cannes’ nattemørke hører ikke Pete Townshends verden til. Og det har intet med rock’n’rollen å gjøre. Det man opplever her, er et slags siste stivkrampestønn fra 40- og 50-årenes Hollywood. En vaklende forestilling bygd rundt de øvre klassers syn på «fest og moro». Forfallent, støvete, på sprø ben.

Rocken er ikke slik. Den taler og vil alltid tale de unges sak. Smelle fra bakgårdene i London, Paris, New York … og Oslo. Det er gatemusikk, folkemusikk. Et rått skrik fra virkeligheten. The Who er en av de få grupper som har klart å beholde jordkontakt, og det etter hele 15 år i bransjen (som det heter). The Who er en gruppe i stadig vekst, på stadig leting etter noe å leve for og med. Så villig til å satse alt, selv om de risikerer å tape. I deres musikk vil en alltid finne virkeligheten, mennesket. Styrke og svakhet. Seire og nederlag. Godt og ondt. Derfor er gruppa så levende. Og derfor dukker det stadig opp nye grupper som har The Who som forbilde, The Jam, The Jolt, Sham 69 — ja, hele punkbevegelsen og new wave-rocken. Jo, i sannhet: «The kids are alright!»

■ ■ ■

Følgende låter ble fremført av The Who i Cannes:

Substitute (1966)
I Can’t Explain (1965)
Baba O’Riley (1971)
The Punk And The Godfather (1973)
Boris The Spider (1966)
Sister Disco (1978)
Music Must Change (1978)
Behind Blue Eyes (1971)
Dreamin’ From The Waist (1975)
Pinball Wizard (1969)
See Me, Feel Me (1969)
Long Live Rock (1974)
Bargain (1971)
Who Are You (1978)
My Generation (1965)
Join Together (1972)
Magic Bus (1968)
Won’t Get Fooled Again (1971)

— X — (ekstranummer):
Summertime Blues (1970)
Can You See The Real Me? (1973)

Årstallet i parentes angir når låtene første gang ble utgitt på plate med The Who.

Jeg utelot deler av den opprinnelige reportasjen av plasshensyn, og fordi redaksjonnen ønsket fokus på The Who-konserten. Her er noe av det som glapp unna.

Platebransjen hadde mer penger enn den hadde godt av. Polydor inviterte til dette luksusarrangementet midt under filmfestivalen i Cannes, da ledige hotellrom ikke akkurat ynglet. I hvert fall ikke ledige luksusrom. Men det var akkurat hva vi journalister fra hele kloden hadde i vente. Luksus-suiter, noen i to etasjer med sole-seg-balkong på taket, noen med egen rosehave. Vi ble innlosjert i Saint-Tropez, jeg hadde en hel liten bolig til rådighet, og nede i første lå et tropisk gullfiskbasseng på størrelse med Frognerbadet.

Formiddagen oppe i åsen med friske jordbær og The Who er et uforglemmelig minne. Det var ikke vanlig å ha et så kult orkester til rådighet i flere dager, og vandre rundt blant dem og knipse bilder. Oppe i åsen knipset jeg vilt, og utmerket meg som den eneste som forsøkte å få bilde av hele orkestret bakfra. Det er alltid bedre plass bak motivet. (Gammelt jungelord)

***Sjeldent bilde fra mai 1979, The Who bakfra.***

Årsaken til alt dette oppstyret, og midt i selveste filmfestivalen, var at The Who var involvert i to bidrag til festivalen - med pressevisning henholdsvis 13. og 14. mai (klokken 22.00 til midnatt): “The Kids Are Alright” og “Quadrophenia”.

Oppholdets høydepunkt var et sent utendørsparty for The Whos gjester, både presse og artist-kolleger. Her hadde jeg en ganske lang samtale med Pete Townshend, som var ganske nedfor og veldig åpenhjertet. Han savnet Keith, og han syntes ikke The Who var så veldig relevante lenger, og ante egentlig ikke hva han burde finne på. Han inviterte meg til å intervjue ham neste dag i båten han bodde på, nede i havnen. Jeg husket dessverre ikke hvilken havn, neste morgen, da jeg våknet med den vanlige nesehorn-hodepinen i Saint-Tropez.

Jeg husket imidlertid mitt pinlige møte med Eric Idle foregående aften. Han sto og hang med noen andre kjendiser, bl.a. Roger Waters, Nick Mason og Bill Wyman. Jeg brøt meg inn i samtalen med den teiteste åpningsreplikken jeg kunne valgt: “I am a Norwegian, I’m pining for the fjords …” Idle hadde allerede blitt usatt for denne replikken 7,3 milliarder ganger siden 1969. Nå så han bare på meg med avsky, utbrøt: “I am not even in that sketch, you silly person”, og snudde ryggen til meg.

Jeg følte ikke behov for å søke trøst hos Gary Glitter og David Essex som sto like bortenfor. Av og til ønsker man bare å få skamme seg helt i fred. Men jeg fikk i hvert fall autografene til The Who, da.

The Who: Long Live Rock / I’m The Face / My Wife (Polydor) ***** april 1979

Filmen om The Whos historie, «The Kids Are Alright», er rett rundt hjørnet. Denne singelen gir oss en forsmak på hva vi har i vente.

«Long Live Rock» ble spilt inn i mai 1972, og finnes på LP’en «Odds & Sods» (1974). En skikkelig dieselrocker med ruggende, muskuløs grunnrytme. Buldrende bass, skrallende el-gitarer, et hamrende piano og gode, gamle Keith Moons kaskade-trommer. Pete Townshend synger det meste av teksten, men avløses mot slutten av Roger Daltrey som brøler rasende: «long live rock — be it dead or alive!».

«I’m The Face» ble spilt inn i 1964, og var gruppas første single (de kalte seg den gang High Numbers). En primitiv rhythm & blues-låt med ulende munnspill og snøftende bass — ganske lik «Got Love If You Want It».

«My Wife» er spilt inn «live» i mai 1978.

(Det Nye, 24. april 1979)

The Who: “The Kids Are Alright” (Polydor), ****** juni 1979

The Who er og var verdens beste rock’n’roll-band. Beviset finner du ikke på gruppas studio-LP’er, selv om The Who også der overgår de fleste. Nei, du må oppleve dem «live» for å forstå.

Det var fra scenen gruppa erobret verden i en sky av knuste Rickenbacker-gitarer og raserte Premier-trommesett. Det var her Pete Townshend skrellet gitaren med sine «vindmølle»-akkorder så blodet sprutet. Det var her The Who formelig eksploderte blant rykende høyttalerkabinetter og sprakende, ulende feedback. Og det er nettopp her «The Kids Are Alright» fanger gruppa inn.

Konsert-gruppa The Who gjennom 14 år, fra 1965–1978.

Fire ungdommer. Drømmebesetningen: én gitar, én bass, ett trommesett og én vokalist. Maksimal rock’n’roll gjennom minimale, arketypiske hjelpemidler. «The Kids Are Alright» (fra filmen ved samme navn) fokuserer knivskarpt. Fra klirrende TV-opptredener i 1965 til flammende sjarmfremstøt foran begeistrete punks i 1978.

De eldste opptakene er av gledelig høy kvalitet. Hør «My Generation», «I Can’t Explain» og «Anyway, Anyhow, Anywhere» i en tordenstorm av aggressive overstyringer og feedback.

Herfra svinger vi innom en perfekt versjon av «Happy Jack» (fra Sverige 1967) og får hele «minioperaen» «A Quick One» hentet fra Rolling Stones’ legendariske TV-show Rock’n Roll Circus (det ble aldri vist). Og 60-årene avsluttes naturlig med et Tommy-potpurri fra Woodstock-festivalen i 1969.

Albumets eneste svake avdeling kommer fra begynnelsen av 70-årene («Join Together»/«Roadrunner»/«My Generation Blues» og «Young Man Blues»).

Men så kommer opptakene fra våren 1978, og alt er dem tilgitt. Vi får en drønnende, mektig «Won’t Get Fooled Again». Og best av alt: «Baba O’Riley» – den definitive versjonen! Townshends diesel-akkorder deiser inn over den boblende synthesizeren, og når han i naken smerte gråter: «it’s only teenage wasteland», får jeg tårer i øynene.

Dette er en gruppe som bryr seg om deg, meg og den tid vi lever i. En gruppe som holder idealenes faner like høyt – etter drøyt 15 år i verdens mest kyniske og dekadente bransje.

John Entwistles gompe-bass. Keith Moons galemanns trommeorgier. Roger Daltreys gutteaktige og stormende stemme. Pete Townshends knusende, flerrende gitarer. De står for det mest solide rocken har fostret.

Og The Kids Are Alright er et essensielt rock-album. Ta det med deg gjennom livet!

(Det Nye, 21. august 1979)

Quadrophenia

— en film, en plate, en tilstand av i dag!

Publisert i Det Nye 2. desember 1980
Foto: Triangel Film AS

QUADROFENI:

En personlighetsspalting i fire separate deler. En fremskreden tilstand av schizofreni, en fordobling av den alment aksepterte medisinske forfatning. En manglende evne til å kontrollere hvilken del som er dominerende i et hvilket som helst tidspunkt … Quadrofeni. En ekstremt flyktig bevissthetstilstand. En tilstand av i dag.

Med utgangspunkt i 60-årenes mods-miljø, har Pete Townshend og hans The Who laget film. Historien om tenåringen Jimmy søkende etter seg selv gjennom overfladiske hjemmefester, kjærlighetsnederlag og blodige opptøyer på Brightons strender. «Høy» på stimulerende piller, ridende på sin scooter, men fattig på identitet …

Identitetsproblemer er nøkkelen til all tenårings-psykologi. Enten man snakker om 50-årenes rockere, 60-årenes fasetter av moteretninger, disco-kultur eller punk. «Quadrophenia» er en film om tenåringer, om identitetskrise, livsglede og vold. Filmen er blitt bejublet av kritikere over hele verden … helt siden den hadde sin premiere ved Cannes-festivalen i 1979. Hvorfor? Jo, fordi den er ekte. Miljøskildring, persontegninger, musikken. Alt skildres gjennom unge øyne. Og mesteren bak historien er en person som har gjennomlevd alt sammen: Peter Townshend i The Who.

«Quadrophenia» så først dagens lys i 1973. Da som en «konvensjonell» Who-LP. En townshendsk rock-opera, slik som «Tommy» var det. Men fri for metafysisk tungsindighet. «Quadrophenia» lå på gatenivå, skildret britisk storbyungdom … deres drømmer og lengsler.

Historien var såpass gjennomarbeidet og sterk at den rett og slett måtte filmes. Medlemmene av The Who bestemte seg for å gjøre det selv. I hvert fall delvis. The Who Films Ltd. ble dannet, og på den måten holdt gruppa kontrollen over filmens utvikling.

«Quadrophenia» er lagt til midten av 60-årene, og omhandler ytre sett mods-miljøet. Mods. En tenårings-gruppe som var uhyre motebevisst både hva klesdrakt og hårfrisyre angår. De var opphengt i såkalt «pop-art», noe f.eks. T-skjortene deres bar preg av. Guttene gikk gjerne i stilfulle dresser (i gilde farger), semskete sko og slips. De var kortklipte. Kjørte rundt på scooter, tok stimulerende piller (speed). Om sommeren samlet de seg i Brighton, sov på stranden i sine lufttette parkas (som de bar utenpå dressen) og sloss mot hovedfienden: «the rockers». Rockerne kunne i mangt minne om våre egne raggare. De kjørte motorsykler. Gikk i svarte skinnjakker, hadde masse fett i det bakoverstrøkne håret og levde helt og holdent for 50-årenes rock’n’roll. De var ofte eldre og færre enn modsen. Og hatet dem intenst. Det gikk svært hardt for seg når de to grupperingene barket sammen på Brightons strender.

Alt dette er selvsagt tatt med i filmen. Slagscenene på stranden (og senere i gater og kaféer) virker svært autentiske. Ikke så rart, for skuespillerne var hentet fra rocker- og punk-miljøet. De hatet hverandre på forhånd, og la ikke fingrene imellom da kameraene surret.

«Quadrophenia» er historien om mod’en Jimmy (spilt av Phil Daniels — som også har hovedrollen i «Breaking Glass»). Tenåringsgutten som er midt i pubertetens identitetskrise … som føler at hans sjel er splittet (quadrophenia, ikke sant!). Han søker etter noe, men makter ikke å finne det i sitt miljø. Han glir langsomt ut av vennekretsen og inn i seg selv.

***Kjæresterier også. Her Leslie Ash.***

Jimmys problemer øker under bruduljene i Brighton, der han blir forelsket i Steph (Leslie Ash). Ømme omfavnelser i en bakgård sender ham inn i lykkeland. Men Steph vender ham ryggen etterpå. Og Jimmy er alene igjen.

Senere i filmen bryter han med familien, jobb og venner … for å vende tilbake til Brighton, der hans livsflamme hadde brent så sterkt det lille øyeblikk noen dager tidligere. Jimmy finner ingen der. Både mods og rockers er borte. Men det han til slutt finner, er likevel det han søkte etter: sin egen identitet. Jimmy oppdager at han bare kan være seg selv ved å se i øynene at han er alene i denne verden. Slik alle mennesker er. Han blir et individ, ikke bare én i massen. I filmens avslutningssekvens begår han en symbolsk handling ved å kjøre sin mod-scooter i rasende fart utfor klippene ved Brighton. Scooteren roterer sakte mot avgrunnen. Men Jimmy er borte … og fri.

Personene rundt Jimmy er som nevnt veldig fint tegnet. Særlig begeistret blir man for Sting (bassist i Police) og hans tolkning av rollen som den smarteste, rikeste mod: Ace. Han er selvsagt best kledd, har den gildeste scooteren (endog sølvfarget), beundres av guttene (inkludert Jimmy) og elskes av jentene. En fin scene får vi i slutten av filmen da Jimmy oppdager at Ace er like kuet og bundet av systemet som alle andre. Hans fine image er bare en bløff, for i det daglige liv sliter han som ydmyk pikkolo i et Brighton-hotell.

Slåssing i Broighton, og Sting i trøbbel.

Filmen er rik på musikk. Ikke så rart, for musikk var også i 60-årene et meget vesentlig del av tenåringsmiljøet. I den kostelige hjemmefestsekvensen spilles, som seg hør og bør for mods, klassiske soul- og Tamla-singler. Og ute på klubben spiller klossete amatørband som lyder som en mellomting av tidlig The Who og punk.

Det eneste jeg stusset ved da jeg så filmen, var at man sjelden skjuler at den er innspilt i slutten av 70-årene. Handlingen er pur 1965-1966. Men bilene man ser er blankpolerte 1978-modeller. Og menneskene på gata er alt fra hårfagre «freaks» til punks og moderne kledde kontorfolk med stressmapper. Sluttsekvensen er også påfallende «billig». Jimmy kjører sin scooter over gressteppet på randen av de hvite klippene. Og du ser at man har filmet denne scenen flere ganger, for hjulsporene fra tidligere opptak står avslørende igjen i gresset.

Da jeg snakket med Townshend etter premieren i Cannes, mente han at dette var mindre vesentlig.

— Vi holdt oss på et lavt budsjett. Dessuten finner jeg disse «feilene» sjarmerende. Og de peker fremover. Når du ser moderne biler og moderne mennesker, låses ikke filmens budskap til 1965. Man fornemmer at problemene filmen tar opp også gjelder i dag.

Hvilket han jo har rett i.

«Quadrophenia» anbefales følgelig på det varmeste. Det er ikke en film som bringer deg på virkelighetsflukt inn i overdådige Hollywood-oppsatser, tonnevis med tannpastasmil og fagre løgner. «Quadrophenia» forteller sannheten, og skildrer rotløs ungdom realistisk og med kjærlighet. ■

***Billetten til Cannes-premieren på “Quadrophenia”.***

The Who m.fl.: “Quadrophenia” (Polydor) **** oktober 1979

The Who’s gnistrende hyllest til 60-årenes mod-kultur, "Quadrophenia", er blitt film. Og som den originale samlingen fra 1973, er også film-albumet dobbelt.

10 av de 14 Who-innslagene er hentet fra det opprinnelige "Quadrophenia", men de fremstår enten som nye versjoner eller i totalt ommikset stand. Musikken er blitt renset, fyldigere og tyngre (!). Sammenlign for eksempel den herlige "Bell Boy" med originalen!

Av de fire resterende Who-kuttene er tre helt ferske: "Get Out And Stay Out", "Four Faces" og "Joker James". En slags tilbakevending til The Who anno 1966 – rett-på-sak pop/rock med flerstemt harmonikoring og Keith Moons kostelig uryddige tromming.

Det fjerde kuttet er "Zoot Suit", gruppas første single (utgitt under navnet High Numbers).

Resten av "Quadrophenia" er viet andre artister – syv mod-favoritter fra midten av 60-årene, fremført av blant andre James Brown, The Kingsmen, Booker T. & The MG’s og The Ronettes.

(Det Nye, 27. november 1979)

The Who: 5.15 (Polydor) ***** september 1979

«5.15» var en av høydepunktene på det doble Who-albumet «Quadrophenia» i 1973. Låten ble gitt ut på single og solgte meget bra på begge sider av Atlanteren. Seks år senere dukket den opp i nymikset stand. Nå som en del av filmen «Quadrophenia». Og det er denne nymiksede versjonen av «5.15» som er The Whos nye single.

Sammenligner du den med originalen er det ikke lett å høre forskjellen. Full utblåsning etter The Whos vanlige mønster. Hardt, tungt og fett. Blåsere gir låten ekstra trykk. Townshends gitar snirkler og eksploderer. Rytmen hugger dypt. Og Roger Daltrey angriper med sedvanlig aggressivitet. Fint refreng som styrkes ytterligere gjennom «svarende» kor. Et typisk mellomspill der gruppa trekker tempoet ned, kommer midtveis.

Baksiden, «I’m One», begynner forsiktig med akustisk gitar og piano, men skyter fart ut i det buldrende midtpartiet.

(Det Nye, 26. februar 1980)

Pete Townshend: “Empty Glass” (Atco) ***** mars 1980

Pete Townshend nekter simpelthen å falle av lasset. Det er nesten blitt en mani for ham dette, å holde kontakten med rocken, med tenåringene, med den jevne manns hverdag. Mens andre aldrende rockidoler henfaller til et skjermet liv i luksus, krabber Townshend fremdeles rundt på alle fire i rennestenen. Henger ute om nettene i snuskete barer. Skjegget og uflidd. Lyttende og snakkende til sinte punks, mods og rudeboys.

For Townshend er rocken mer enn et yrke. Den er en religion, en vei til erkjennelse – og han dyrker den som besatt. Det er ingen enkel vei han har valgt. Og både Pete og hans familie får lide.

«Empty Glass» er nok et friskt skudd på Townshends rock’n’roll-tre. Spekket med oppriktige bekjennelser. Han vrenger sin sjel ut, lar den belyses med rockens ugjestmilde spotlight. Pete har det ikke godt med seg selv. Han virker mer frustrert enn noensinne. Fortiden ligger som en ugjennomtrengelig tåke bak ham, og nuet bringer bare ensomhet, smerte og spørsmål uten svar.

Men han nekter å gi opp. Søker videre etter «that diamond in you», selv om han vet at dette livet skader ham mer enn det gavner ham. Et av de steder han leter er blant dagens sinte tenåringer og deres idoler som han både elsker og hater: «I wanna bite and kiss you». «I wanna see what I can find» er hans høyspente utrop i «Rough Boys» (en hyllest til bl.a. Sex Pistols).

Pete tar oss også med bak rocksirkusets kulisser. Han stiller de løfter som gis opp mot det du i virkeligheten får, og hva du sitter igjen med – selvopplevd, selvsagt: «My life’s a mess/I wait for you to pass/I stand here at the bar/I hold an empty glass».

Men det grunnleggende budskap er på ingen måte resignerende: hold ut, slit deg videre, ikke gi opp!

Selve musikken er ganske typisk Townshend. Han våger seg ikke ut på ukjent mark, men holder seg til sitt varemerke: denne blandingen av hæla-i-taket-rock’n’roll, rolige melankolske mellompartier og stormende Who-klimaks.

Mønsteret er det samme som på Who-LP’ene, men låtene er kanskje litt mer pop-preget enn vanlig – av typen vers/refreng uten særlige solo-utbrudd. Nesten i hvert eneste kutt balanserer Townshend sine to sider mot hverandre – den myke, søkende og den aggressive, tøffe.

Platens mest betagende låt er «And I Moved» som er rammet inn av et nærmest klassisk piano-tema, stigende og synkende toner pålagt dryppstens-ekko. Høydepunktet er dog den hylende rockeren «Rough Boys». Andre favoritter: «I Am An Animal», «Jools And Jim» og tittelkuttet.

Petes stemme er ikke alltid helt patent. Den er vek, og har en tendens til å vike unna der Roger Daltrey ville bykset inn som en rasende puma. Noen av låtene ville derfor ha vunnet en del på å bli innspilt med The Who. En knallgod LP er det likevel.

(Det Nye, 1. juli 1980)

1981

**Pete Townshend**
35 år gammel og 15 år fra «M-m-m-my g-generation» (i gal retning), men Pete Townshend henger ennå med. Klort fast i rockekarusellen. Gitarist deluxe. Leder av The Who. Og mannen bak rock-operaer og kassasuksess-filmer som «Tommy» og «Quadrophenia».
Noen kaller ham patetisk. Andre digger ham grenseløst. Og Pete selv? Vel, han stabber videre. Holder kjærlig øye med dagens sinte tenåringer. Vil helst være en av dem. Men har i praksis inntatt en slags farsrolle.
Pete er en bekymret mann. En mann som etter 15 år i manesjen fremdeles tror rock’n’roll er veien til lyset (i hvertfall én av veiene). Egentlig er han gått ned i spagaten … med én fot hos sin indiske guru Meher Baba og én i den kokende, tordnende fornøyelsespark(?) som kalles rock.
Foreløpig klarer han elegant å holde balansen. Hvor hans ferd fremover går? Nei, det vet ingen. Aller minst Pete selv. Nettopp denne usikkerhet svøpt inn i adjektiver som bitter, sint og tander, ser ut til å være Petes skjebne.
I skrivende stund er det forøvrig sannsynlig at The Whos nye LP er utgitt. Muligens er gruppa også igang med en britisk turné.
***(Det Nye 6. januar 1981)***

Og Roger Daltrey viser atter at han kan kjempe seg gjennom og over driftig Who-musikk stinn av fyndige refrenger og kraftfylte gitar-riffs. Og Pete Townshend viser atter at han kan skrive sanger proppet med intelligente stemningsvariasjoner, innbrekk og avbrekk, mykt og hardt om hverandre – og han kan slå gitar så knokene blør.

"Face Dances" er i det hele tatt The Who på sitt mest typiske. Kommersielt med en porsjon aggresjon blåst inn i all vellyden. Gruppa går mer rett på sak og spiller fetere enn på både "Who By Numbers" og "Who Are You". Men det er likevel noe galt her.

Kan det være – ja, kan det virkelig være at Pete Townshend ikke lenger har noe å brenne for?

En titt på tekstene øker uroen. De er forholdsvis ordrike og tar nesten uten unntak i bruk sanselig symbolikk. Sex, drift og begjær. Ikke for sin egen skyld, men som noe et menneske henfaller til når dets viljeskrefter slokner og det meningsfylte plutselig blir meningsløst. Pete Townshend har resignert. Det er den brutale sannhet.

En gang håpet han at rock 'n' roll faktisk kunne være en erkjennelsesvei, et sted å drive djevler ut, et sted å søke etter svar. Men ikke lenger. Håpet svant. Nå er han fortapt i et privat helvete.

Den rock 'n' roll-verden han selv har vært med på å skape, og som han siden med sitt helgenaktige jeg hatet og med sitt dyriske jeg elsket – denne verden har endelig slukt ham med et sanselig, nytende stønn. Pete er tilbake der han begynte. På null. Og det er en vond erkjennelse når man drar på årene.

"And they say just take your time and it'll go away / but I know I'm never gonna change."

Pete er i dag ingen tenåring. Han er en voksen mann med kone og barn. Han er tøyet ut av ledd mellom to verdener som umulig kan gå sammen:

"Cold sex and booze don't impress my little girls."

Fallet ned i sjakten har dessuten resultert i et brudd med den åndelige guru Meher Baba (min antakelse, for all del!):

"I lost all contact with my only saviour."

Rock 'n' rollens forbannelse, den onde sirkel, fanget i spillet – der står Pete i dag. En mann som med bøyd hode kun holder hjulene i gang, dag ut og dag inn.

I denne grusomme nederlagets stund har Pete valgt å kaste The Who ut i noe av det mest kommersielle, pop'ete han har skrevet på år og dag. Melodilinjene fører deg rett på kroken. Og der henger du, omgitt av smellende, arge riffs, keyboardskrydder og bølger av fete refrenger. Man har endog hentet fram denne finmaskete koringen som gikk igjen på Who-platene i 60-årene; lys, sløret korsang som opptrer på de mest passende steder. Men …

Låtene går ikke forbi, de vokser ikke ut over det tidligere stoffet. Jeg tror neppe en eneste av dem vil gå inn i historien som mer enn jevnt god. I øyeblikket har man nok glede av saker som "You Better You Bet" og "Daily Records". Men det er ikke sanger som varer; jeg frykter at LP'en ender som støvsamler (noe som i mitt tilfelle også skjedde med "Empty Glass"). Det er så mye bedre, gammelt stoff å øse av. Og da blir "Face Dances" irrelevant.

Som et dokument fra Townshends sjelelige katakomber er LP'en dog av interesse – i hvert fall for en som har fulgt mannen opp gjennom årene. Det er både gripende og smertelig å se Pete nå som lyset er gått ut for ham. Han har resignert – falt på kne i en grå blindgate. Og der skimtes han nå. Det er intet vakkert syn.

(Det Nye, 26. mai 1981)

Diverse artister:
Concerts For The People Of Kampuchea (Atlantic) ★★★(★) mars 1981

Desember 1979: Fire kvelder med konserter til inntekt for det ulykkssalige Kampuchea. En imponerende rekke gamle og nye britiske rock-stjerner deltok. Begivenheten ble filmet (deler vist i norsk TV natt til 1. mai), og nå foreligger også smakebiter fra konsertene på en dobbel-LP.

Initiativtaker Paul McCartney legger beslag på én side (tre låter med Wings og tre med den for anledningen oppstablete supergruppe Rockestra) — stemmen hans er dog så nedkjørt at det ikke blir helt vellykket.

Heller ikke The Who får det til å stemme på den platesiden de er blitt tildelt.

Derimot gjør Pretenders en frådende god jobb (tre låter), Elvis Costello fyrer av den spretne «The Imposter», Clash legger inn et prisverdig DUB-forsøk med «Armagideon Time», Rockpile får opp oktantallet med «Crawling From The Wreckage» (men faller av når Robert Plant slipper til som gjest i «Little Sister»). Ian Dury og Specials er kun OK (én låt hver), mens «sistemann» Queen (én låt) er … Queen. En ujevn forestilling altså.

(Det Nye, 14. juli 1981)

John Entwistle:
Too Late The Hero (WEA) ★★★
November 1981

Så har The Whos bass-okse omsider samlet opp nok sanger til et solo-album. De fremføres av en tett liten trio, Entwistle (sang, bass), Joe Walsh (gitarer) og Joe Vitale (trommer) — dessuten fylles lydbildet ut med synthesizers og annet småtteri. Låtene er ikke allverden, hvilket heller ikke kan sies om Entwistles tynt anstrengte stemme. Men trioen gjør i hvert fall en god jobb, man bemerker Walsh’ hardeggede gitarklang og hans såre slide, man bemerker Entwistles tunge basstoner som vandrer spenstig rundt i dypet av sangene. Johns image ivaretas — det diabolsk dominerer i disse historiene om alt fra Lucifer, grisespråk og død til kjærlighet og helter. En sang mot narkotika («Try Me») er også inkludert. Musikken er hovedsakelig rock med pågående driv og dunkle understrømninger. Typisk Entwistle. Men for anonymt til at man gidder å høre noe særlig på LP’en.

(Det Nye, 10. november 1981)

1982

Det er lenge siden Roger Daltrey lot seg høre på en solo-LP (film-platen «McVicar» unntatt). «Best Bits» fyller følgelig et slags gap. Hovedsakelig en samle-LP. Men tre av de 11 kuttene er nye, og de to beste låtene fra «McVicar» er inkludert: «Free Me» og «Without Your Love» (så slipper man å kjøpe den LP’en). Nå synes jeg ikke Daltrey har vært spesielt spennende som solo-artist. Det har gått for meget i den forventete blanding av smukke ballader og tradisjonelt oppbygde rockere … uten at det personlige noen gang ga sangene bæreevne. De tre nye låtene rokker overhodet ikke ved dette faktum (de er faktisk usedvanlig anonyme). Fremdeles står hans første LP som den mest vellykkete — platen som utelukkende besto av låter signert av den da ukjente Leo Sayer. Og det er nettopp de to kuttene derfra, «Hard Life» og «Giving It All Away», som er «Best Bits» beste biter.

(Det Nye, 6. april 1982)

Pete Townshend: All The Best Cowboys Have Chinese Eyes (Atco) ***** juni 1982

«Empty Glass» var sterk ved første møte. Siden har den falmet. Jeg spiller den ikke lenger. Skal det samme skje med «Chinese Eyes»? Hm.

Når Townshend lager soloplater, har han så meget på hjertet at han umiddelbart griper lytteren. Han er Englands Mr. Rock’n’Roll, en besatt som har levd seg helt ut i rockemytene, ikke som en blind, men som en seende, nådeløst forskende etter avsløringer og sannheter. Og det er seg selv han legger under mikroskopet. Den ærlighet han legger for dagen, er helt unik, og den smerte han føler så ekte at det også svir lytteren i sjelen.

Pete Townshend er i ferd med å bli gammel i en bransje som er for de unge. Finnes der noe liv etter 30-årene? Har en gammel ulv overhodet noe å gi de tilvoksende generasjoner? Pete Townshend har aldri sluttet å bry seg om det som foregår rundt ham (spesielt det som skjer blant de unge), han har aldri sluttet å stille spørsmål. Men det koster å ta livet på alvor. Spesielt når man er skapende innen noe så kynisk og faretruende som rocke-bransjen.

«Chinese Eyes» er Townshends mest bekjennende LP. På en måte grenseløst privat. Men om man er interessert i rock, er ikke denne mannens indre spørsmål til å komme forbi. Og «Chinese Eyes» byr utvilsomt på hans mest spennende og intense tekster.

Problemet er om musikken matcher hans intensjoner. For meg har det vært slik de siste årene at det Townshend sier er langt mer interessant enn det han foretar seg med instrumenter. Og jeg tror nok dessverre at det kommer til å gjelde også med «Chinese Eyes».

Tekstene er en åpenbaring, og det er en opplevelse å følge dem gjennom disse relativt enkle, tidvis lune melodiene han har valgt. Den lyse stemmen foran lette, smidige musikalske arrangementer. Et piano som løper stilt, en gitar som krasjer og synger tilmålt, rytmer som forvandles fra det usynlige til noe tettpakket og svingende. I smulere farvann enn Whos utblåsninger. Epos med visens kvaliteter. Nå og da dukker kommersielle perler opp, som «Face Dances Part Two».

Men likevel. De musikalske kvaliteter kan ikke skjule at budskapet kommer i veien for melodien. Jeg savner både melodi og tyngde. Musikken blir liksom både grå og en smule tafatt, akkurat som Townshends stemme.

Men slik er mannen i dag. Han tenker. Komposisjon og fantasi kommer i annen rekke. Derfor falmer også platene hans når tekstene ikke lenger har nyhetens interesse. Melodiene hans har ikke et eget liv, de er kun et kjøretøy for tekstene. Man merker det ikke så godt når platen er fersk.

Hvordan man skal bedømme den? Jeg synes det Townshend sier er så interessant og velformulert, og musikken såpass kvalitetspreget (tross alt) at fem stjerner er påkrevet. Men for en som ikke digger tekster, kun låter, holder «Chinese Eyes» neppe til mer enn tre stjerner. Så er det sagt.

(Det Nye, 31. august 1982)

The Who: It’s Hard (Polydor) ** september 1982

Om Kate Bush kommer helskinnet fra for mange ord, for få melodier, gjør ikke The Who det. «It's Hard» er det minst spennende stykke vinyl gruppa har lagt for dagen. En kø av utprøvde Who-klisjeer. Roger Daltrey kaster alt han har av begrenset stemmemateriale inn i Townshends tekster, men han ender opp som en patetisk figur som sliter for noe han neppe klarer å leve seg inn i. Og hvem kan bebreide ham?

Dette er Townshends høyst private sanger, de krever en annen stemme — og ikke minst krever de bedre musikalske ideer. Who stamper i vei uten å finne det samspill som før gjorde dem guddommelige, nå truer kompet gang på gang med å falle fra hverandre.

Townshend gjør det simpelthen for vanskelig, sangene må på død og liv gjennom flere ikke-sammenhengende partier. Hva er galt med den gamle oppskriften vers-refreng-vers-refreng? Tilløp finnes dog — bl.a. i tittelkuttet. Men det blir aldri til noe.

Tekstene er engasjerte nok, Townshend låst i rockeindustrien og dens myter og i en ond, truende verden (skjønt forsøket på å blåse nytt liv i klisjé-ekstremene i «Cooks County» var ikke vellykket).

John Entwistle står for tre låter — og de er som forventet, brukbar fyllmasse om blod, mørke netter, vampyrer etc. OK.

«It's Hard» viser med all tydelighet at The Who ikke lenger er noen gruppe — The Who er Pete Townshend som forsøker å holde noe døende i gang. Før spilte Townshend i The Who, nå spiller The Who for Townshend. Kjemien er ikke der lenger.

Jeg melder dette med sorg, for The Who har alltid betydd noe helt spesielt for meg. Det er fælt å se slitne helter slite.

(Det Nye, 26. oktober 1982)

1983

Dette er rett og slett blad fra Townshends skisseblokk. Embryoniske hjemmeopptak av låter som siden ble omformet og fullendt av The Who, og låter som aldri kom lenger enn til skisseblokken. Det er en fascinerende reise gjennom årene 1965—1982, 25 opptak unnfanget i Petes melankolske hode og snekret sammen foran båndopptakere som ble mer avanserte med årene (detaljer om opptaksutstyret står trykt på innerposene, sammen med opplysninger om hver enkelt låt). Nesegruse fans vil besvime av glede, dette er stoff de leter livet av seg etter blant bootlegs. Lydkvaliteten er god nok, arrangementene tidvis mer forseggjorte enn man venter av demo-opptak. Røffhetens sjarm er her selvfølgelig i rike monn.

Selv fant jeg stor glede i låter som «Squeeze Box» (en sinnssykt svingende trekkspillversjon), «Dirty Water» (rykker og rocker i Dave Edmunds-fasong), «Circles» (en naken og engstelig versjon), «Bargain» (overgår nesten Whos egen versjon), «Behind Blue Eyes» (som her blir en trist, akustisk vise), «Cache, Cache» (som her er autentisk hatefull, ifølge Pete), «Mary» (en forbløffende fullendt låt med gritty akustisk gitararbeid), «Popular» (utgangspunktet for det som siden ble «It’s Hard») og «Love Reign O’er Me» (mer desperat og tander enn Whos egen versjon).

The Who og Pete Townshend må bety en del for deg om du skal få ordentlig glede av albumet. Det er jo både røft og stilmessig sprikende. Personlig hører jeg heller på «Scoop» enn på de senere Who-LP’ene.

(Det Nye 12. april 1983)

1984

Sekundet før punch drunk

The Who sa omsider takk for seg.

Og de gjorde det med en gigantisk turné over hele det nordamerikanske kontinentet i 1982. Mens videokameraene filmet og båndene rullet. Utdrag fra farvel-turneen har allerede blinket bedrøvelig fra våre hjemlige TV-skjermer. Og her kommer albumet, et dobbelt, selvfølgelig.

"Who's Last" er gravsteinen over en gruppe som hadde redusert rock til en parodi, en karikatur. Og som visste det selv, og likevel tynet nederlaget til det ytterste. Et band som endte sitt liv med skryt av tonnasje og publikumsrekorder (se coverets ene innerpose, og gråt). The Whos farvel kom ikke et øyeblikk for tidlig.

"Who's Last" er dinosaurens siste trette geberder før Pete Townshend skjøt den en kule for pannen. Lydnivået er imponerende nok, det største og mest brautende du kunne ønske fra et høyoktans stadion-monster som The Who. Men deres omgang med egne klassikere er trist. Og de vet det. Med påklistrete smil går de igjennom alle bevegelsene en gang til, dette avsjelete show blant gulnete historiske kulisser. Ennå med braket og suget intakt, men uten det som alltid drev The Who i mål: Raseriet & begeistringen — og denne streben mot enhet med publikum.

16 låter, en drøy times spilletid. Townshend tar de utprøvete riffene som en søvngjenger med bulldoserens krefter. Roger Daltrey trår igjennom gang på gang, han står helt der fremme og sliter uten å ha noe å slite for. Det er dårlig skuespill, patetisk etterlikning av tapt fortid, sjel erstattet med volum. I "My Generation", "Substitute", "Magic Bus" (katastrofe!) og hele rekken.

Et tragikomisk glimt av liv i trad.rock-delen av "Long Live Rock": De døende helter bruker en død stil fra 50-årene for å argumentere for noe som de selv er et vandrende argument mot — og de tror ikke på seg selv engang! Fantastisk!

Showet slutter med rigor mortis, "Twist And Shout", glansnummeret fra The Beatles' debut-LP i 1963, en sang som på mange måter innvarslet en ny æra. På "Who's Last" får samme sang avslutte en annen æra, og The Who planker overraskende nok The Beatles' versjon nesten note for note. Daltrey synger endog som Lennon. Ringen sluttet? Kreftene slutt? Definitivt.

Og ennå runger "Won’t Get Fooled Again" i min bevissthet. Låten som sparket The Who ut av 60-årene og inn i 70-årene med stolthet, selvrespekt og herlig rasende klarsyn. På "Who's Last" er Daltreys blodisnende, forferdelige brøl blitt et overvektig sirkusnummer. Gruppa lesser på og sender låten rett inn på sporet til Den Blå Vogn i Københavns tivoli. Rockens mektigste thriller redusert til en vaudeville-tur med spøkelsestoget!

The Who takker for seg mens deres helligste relikvie, flagget, "the Union Jack", settes i brann. Heltene kan hvile. Sekundet før punch drunk, minuttet før Muhammad Ali. De sluttet for sent, men de sluttet. I live. Ær deres minne ved å la dette albumet visne i plateforretningene. Og håp at Pete Townshend har nok i seg til å kare solokarrieren ut av glørne.

(Det Nye, 12. februar 1985)

Roger Daltrey:
Under A Raging Moon
(Virgin/10) **(*)
September 1985

Roger strekker seg på tå mot månen, ulver røsten til topps, og roper hjertet ut av kroppen. Knappen inne for DRAMA. Det han mestrer best. Men intet The Who å lene seg mot nå. Ingen Townshend som kan avlaste ham. I deres sted kommer producer Alan Shacklock. Og hans løsning er kort og godt: less på, less på! Et hypermoderne lydbilde, skarpt og sviende, stint av under- og over-strømmer. Gitarer, keyboards og ikke minst perkusjon utnyttes maksimalt for effektens skyld; sidestepp, påslag, solostikk som bakfyrer brutalt — så overveldende at Daltrey til tider får mer enn nok med å holde hodet over vannet. Resultatet er en unødvendig slitsom plate — flott i stereoanlegget, men en prøvelse for sinnet. Og det er tragisk, for man hører lett at selve låtmaterialet ligger over middels; stoff skrevet av folk som Townshend, Bryan Adams, Russ Ballard og ikke minst Daltrey selv. Dessuten er musikerbeitet mer enn imponerende: Mark Brzezicki (hans kompis fra Big Country, Tony Butler, basser på én låt), Robbie McIntosh, John Siegler. Og i tittelkuttet får vi endog en trommestafett med Roger Taylor, Cozy Powell, Stewart Copeland, Carl Palmer og Zak Starkey (Ringo Starrs sønn) på noen av etappene. Det bare understreker hvilket nederlag Shacklock har gått på her. En slik gjeng og slike låter, og likevel makter han å søle det bort i oppkjeftet effektmakeri som ikke gir musikerne noe å spille på i det hele tatt.

(Det Nye 17. november 1985)

Pete Townshend:
White City - A Novel (Atco)
***(*) november 1985

Pete skriver bok, lager en videofilm av boken, fyller den opp med musikk – og vips! Storprosjektene fortsetter å vokse ut av lommene på britisk pops en gang så gale hund. «White City» er nok en tematisk plate. Atmosfæren like grim som Londons kondemnerte leiegårder. Musikken lider igjen av Petes satsing på flere hester; pretensjonene overskygger de virkelig gode melodiene. Det er mye kick her (ikke bare i navnet på hornrekken hans), mye sliting av stemmebånd, mye strev over et komp som ofte tikker på synth-metronomen og kick-trommene. Mye blod i kok. Men få forløsninger. Skjønt lyspunkter dukker opp – bl.a. i form av den infernalske swing-rockeren «Face The Face» og den kriblende «Hiding Out». Likevel sitter jeg igjen med følelsen av at Pete Townshends intensitet som holder meg fanget, ikke musikken og historien i seg selv.

(Det Nye, 21. januar 1986)

1986

«White City» ga meg en følelse av at Pete Townshend var iferd med å klappe til kai for godt. Nyheten om hans nye jobb som konsulent og delansvarlig i et større bokforlag ga meg ytterligere brennstoff. Her hadde omsider en sjømann gått i land. Siden jeg ikke hadde sett videoen som «Deep End Live» er hentet fra, ga ikke akkurat platen meg det store forventnings-kicket. Desto herligere å måtte ete alle ordene i meg. For dette «live»-albumet viser en revitalisert Townshend i suveren form. Den hvinende, sårbare stemmen strever umenneskelig, og låter mest av alt som en karikert Sting på trynet i rennestenen. Kall det magi. Låtene, en miks av helt nytt, The Who-klassikere og en intens cover av «I Put A Spell On You», fremføres dels som akustiske viser, dels med fullt band. Og bandet er svært, hardtslående med en ilter blues-egg, tilført snatrende Stax-blåsere. Mens Townshend solo danser lett og vakkert på hans rastløse behandling av den akustiske gitaren. En røff og svært tilstedeværende plate.

(Det Nye, 3. februar 1987)

1988

De gamle kjempene fra 60-årene gjør come-back i disse dager. Men før den nye platen, får vi en samling klassiske Who-kutt fra 60- og 70-årene. 19 i alt, de fleste singler. Kronologien er noe hulter-til-bulter, og utvalget blir litt for sammenfallende med ganske nylig utgitte Who-samlinger som «The Singles» og «The Who Collection».

Det medfølgende hefte inneholder en ordrik gjennomgang av gruppas karriere, relativt godt skrevet, men skjemmet av slurv og småfeil. Lyden på de eldste kuttene er ikke akkurat flott, men igjen må man innse at The Whos intense energi går utenpå det meste av det som lages i dag (sjekk Townshends uhemmede gitar-spill og Keith Moons 100% hemningsløse tromming).

Det er en CD man spiller høyt. Veldig høyt.

(Det Nye, 5. april 1988)

1989

En musical basert barneboken «The Iron Man». Ikke akkurat «Tommy» eller «Quadrophenia». Men det er i hvert fall en genre Pete Townshend kjenner ut og inn. Lett vimsete og sjarmerende musikk, gjesteopptredener fra vokalister som John Lee Hooker, Nina Simone og Roger Daltrey. The Who gjenforenes i to av låtene, «Dig» og Arthur Browns «Fire». Arrangementene virker svært gjennomarbeidet, men det skorter vel egentlig på gode nok låter. Jeg tror neppe «The Iron Man» kommer til å stå igjen som noe annet enn en kuriositet i Townshends karriere. Muligens gjør den større lykke når den settes opp som musical.

(Det Nye, 1. august 1989)

1994

For dem som har levd litt, vekker noen få av de gamle britiske heltene fra 60-årene helt spesielle reaksjoner. The Beatles og The Rolling Stones sier seg selv. Men ganske tett opptil kommer The Kinks og The Who.

The Who, ja. Urbritiske og herlig uforutsigbare. Man ventet alltid spent på singlene deres, og så med blanke øyne på klærne de brukte, symbolene de omga seg med, uttalelsene de kom med – og ikke minst slåsskampene og villskapen de stadig havnet i.

Keith Moon, en lidenskapelig elsker av surfmusikk og de utroligste ablegøyer, var totalt uregjerlig bak trommesettet sitt. Roger Daltrey kompenserte lav høyde med harde uppercuts, hvilket bl.a. sendte Pete Townshend rett på sykehus en gang, la seg til et primalbrøl på scenen for å overdøve kaofonien til Moon og Townshend.

Pete Townshend skrev de tøffeste popsangene vi visste om, laget historiens tredje rockeopera med «Tommy», og spilte vindmøllegitar så negler og blod sprutet. Mens John Entwistle sto som en stenstøtte ute til venstre, med blytunge bassganger og holdt hele stasen sammen.

I 70-årene spilte de så høyt og så bra at de ble kalt verdens beste konsertband. Dessuten gjorde de storveise løft i studio som «Who’s Next» og «Quadrophenia». Men etter Keith Moons død i 1978, mistet bandet både kjemien og eggen. Ennå eksisterer de – på Townshends nåde – og gjorde så sent som i 1991 en versjon av «Saturday Night’s Alright For Fighting» til Elton John/Bernie Taupin-platen «Two Rooms».

«Thirty Years Of Maximum R & B» forteller hele historien om fire CD’er – og til sammen fem timers musikk. Alle nøkkelkuttene, nesten alle singlene – alt i nymikset og renset stand – pluss en mengde tidligere ikke publiserte innspillinger fra Townshends arkiver. Studiolåter, konsertlåter, dialoger, reklamejingler og ikke minst ubetalelige sketsjer med Keith Moon.

Med på kjøpet får du et tjukt 72 siders hefte, gjennomillustrert i fire farger med alt du ønsker av artikler, bilder, anekdoter og diskografier. Absolutt en av de beste CD-boksene til nå. Selvfølgelig kan man krangle litt med utvalget. Men det blir bare flisespikkeri. Denne boksen fortjente både The Who og vi som har fulgt dem gjennom tykt og stadige tynnere tynt i 30 år.

(Vi Menn, 8. august 1994)

The Who: “My Generation” (Brunswick) *****
desember 1965

Coveret var nok til at man begynte å sikle. Ingen band var så stilig fotogene som The Who i 1965-66. Selv de som aldri hadde hørt om The Who fikk lyst på denne LP'n.

Som debut-album svært tilfredsstillende. Men målt mot senere album absolutt ujevnt. Særlig sliter de med å overbevise i coverlåtene. Uansett hvor hardt de forsøker, blir de ikke James Brown. De vant vel heller ikke mange nye venner med "The Ox", Entwistle & Moons svar på elefant i porselensforretning (med feedback).

Det er Townshend-originalene som gjør LP'n til en vinner. "Out In The Street" er en god start, "The Good's Gone" en gretten mantra som funker godt på dager hvor man savnet en pikelill, og det gjorde man jo stort sett. Men aller øverst ligger de fire kuttene som også ble tilgjengelige på single (de tre siste av dem mot gruppens vilje).

Tittelkuttet ruler formidabelt. Det kom ut mange tøffe, hardtslående singler i 1965 - bl.a. fra navn som Them, Rolling Stones, Animals, Pretty Things, Yardbirds, ja også fra The Beatles. Men ingen av dem var i nærheten av så skremmende kompromissløse som The Whos "My Generation". En krigserklæring, intet mindre, og det med fråde rundt kjeften.

De ultrabrutale, hamrende gitar-akkordene, det massive, tordnende slagverket, basstonene, så dype og feite at det spraker i høytalerpappen, du får det midt i trynet. Jeg har aldri, hverken før eller senere, hørt et komp så på nippet til å eksplodere. Ut av støyen kommer Roger Daltrey med flyvende knyttenever:

People try to put us d-down (Talkin' 'bout my generation)
Just because we get around (Talkin' 'bout my generation)
Things they do look awful c-c-cold (Talkin' 'bout my generation)
I hope I die before I get old (Talkin' 'bout my generation)

Stammingen var et inspirert påfunn av Daltrey (Townshend skrev ikke teksten sånn). Det gjorde sangen enda farligere, og utløste et hylende protestkor i britiske massemedia.

Låtens finale er uforglemmelig: Et kaotisk inferno av gitarer, trommer, koring og feedback. Generasjonsopprøret startet her. Strofen "hope I die before I get old" har selvfølgelig hjemsøkt Townshend siden.

"The Kids Are Alright" er en tidløs tenåringssalme, som antagelig kommer til å vare like lenge som «Deilig er Jorden».

"A Legal Matter" er en høykommersiell og politisk svært ukorrekt sang om gutten som har gjort jenta gravid, men som ikke pokker har tenkt å gjøre det man skulle gjøre den gang: Gifte seg. Han stikker sin kos, og det med et snerr:

You ain't the first and you ain't the last
I gain and lose my women fast
I never want to make them cry
I just get bored, don't ask me why
Just wanna keep doing all the dirty little things I do
And not work all day in an office just to bring my money back to you
Sorry, baby

Låten synges av Pete Townshend da Roger Daltrey nektet. Han syntes den var pinlig amoralsk. Hvilket han jo kunne ha rett i.

"La-la-la-lies" er en sympatisk lettvekter som jeg aldri har klart å mislike. Jeg synger heller med.

For noen låter, og for et album!

(yanfriis.no - 1965 - plateomtalene, januar 2025)

The Who: “A Quick One” (Reaction) ****
desember 1966

Alle mann alle, det demokratiske Who-albumet, det kunne blitt deres "Mardi Gras" om Pete Townshend hadde vært en kødd. Men det var han ikke, så han tok ansvar da Moon og særlig Daltrey slet med å levere sine respektive fjerdedeler av innholdet.

Der og da erfarte gruppen at det bare var to komponister i The Who, og at den ene av dem var mer komponist enn den andre. Townshend styrte maskinen, Entwistle satt i sidevognen. Men i den sidevognen foregikk mye rart, og bidragene derfra er høyt skattede og viktige innslag i The Who-diskografien.

Her dreier det seg om to. "Boris The Spider" er og blir en bauta, og "Whiskey Man" er heller ingen smågutt.

Moons "I Need You" er uventet vellykket, en melankolsk liten klagesang inspirert av hans paranoia med The Beatles, Moon trodde Liverpool-dialekten var et kodesprog, og at de, og særlig John, køddet med ham. Blåseinstrument-flippen "Cobwebs And Strange" er morsom, men går neppe inn i historien som noe man må høre ofte.

Daltrey greide bare én låt, den monotone Buddy Holly-pastisjen "See My Way".

Og dermed var det Pete Townshend som likevel måtte redde showet. Det gjorde han med den rullende åpneren "Run, Run, Run", et smart valg av en coverlåt i Martha & The Vandellas "Heatwave", den strålende klagesangen "So Sad About Us" (som The Jam adopterte), og selvfølgelig, det første forsøket på en rock-opera, "A Quick One, While He's Away", egentlig skisser og løsark, sydd sammen til en ni minutters (ganske kjedelig) historie om utroskap. De enkelte delene er ikke allverden, men samlet gir de musikkstykket livets rett, og ikke så rent lite sjarm.

Gruppens versjon av stykket i Rolling Stones' TV show "Rock And Roll Circus" (desember 1968) er originalen helt overlegen.

Sånn i ettertid må man vel regne "A Quick One" som det svakeste av albumene den klassiske besetningen laget.

Til deres forsvar må sies at de også leverte en briljant single ("Happy Jack") og en hel EP ("Ready Steady Who") samtidig, så legger man de syv låtene til "A Quick One"s 10, må man si at The Who eide desember 1966 litt likevel.

(yanfriis.no - 1966 - plateomtalene, november 2024)

The Who: "A Quick One" (Polydor) ★★★★
The Who: "The Who Sell Out" (Polydor) ★★★★★★

Det var en gang noe som het Swinging London, en multifarget by som lånte sin sjel fra Alice i eventyrland. Ungdommene hadde liten tid til annet enn å fly rundt i Carnaby Street og kjøpe klær skapt av skreddere som gikk på LSD. Dessuten hadde de et lidenskapelig forhold til piratradio-stasjonene som sprøytet bedøvende glad popmusikk og solglitrende reklame-jingles over Britannia fra rustne skuter som lå ankret opp i internasjonalt farvann. Årene 1966–67 var muligens de gladeste i popmusikkens historie. Verdens navle het London. Jimi Hendrix dro hit for å bli oppdaget, Eric Clapton ble kåret til gud, The Beatles holdt hoff med "Sgt. Pepper".

Men mer enn noen var det The Who som fanget tidsånden i sin uryddige kombinasjon av dunderrock, Beach Boys-harmonier, cockney-humor og psykedelisk kåthet – alt innenfor popsinglens tre minutters rammer.

Du kan derfor unne deg selv et par timers klassisk historie ved å anskaffe gruppens LP nr. 2 og 3, nå gjenutgitt i remikset og remastered stand med en drøss bonus-kutt. "A Quick One" (fra 1966) har et høyt ambisjonsnivå i det episke tittelkuttet, historiens første utkast til en rockeopera. Blant bonuskuttene ligger bl.a. 4/5 av den legendariske Ready Steady Who-EP’n, noen B-sider og en flott akustisk versjon av "Happy Jack".

Den virkelige diamanten er imidlertid "The Who Sell Out" (fra 1967). Sett den på, og du er tilbake i Swinging London. Her er menneskene, lydene, den rosa disen av uvirkelighet, de snodige reklame-innslagene. Platen er formet som en drøy time i selskap med piratradiostasjonen Radio London. Hver låt har sin identitet, hver reklame sin klingende latter. Ved å legge inn bonus-låter og like mange nye reklamejingler er LP’n nå dobbelt så lang som originalen. Sydd inn i stoffet finner du stadige forvarsler om Tommy – og platens hjerte er den fenomenale singlen "I Can See For Miles". Mens Sgt. Pepper ga et allment og mer metafysisk bilde av ungdomskulturen i Vesten i 1967, styrte The Who klar av alt som kunne smake av hippier og alternativ livsstil: "The Who Sell Out" er London anno 1967, en livsglad hyllest til å leve fullt og helt i nuet.

Jeg har alltid beskyldt The Who for at de aldri klarte å lage en gjennomført god LP. Jeg tok feil.
(Vi Menn, 14. august 1995)

The Who: “The Who Sell Out” (Track) ******
desember 1967

The Who bevarer for all ettertid en epoke i den britiske popmusikkens historie med dette albumet: Piratradioen, disse rustbaljene som lå og duppet rett utenfor territorialgrensen og spylte ut de kuleste låtene verden hadde hørt, avbrutt av korte reklamesnutter og radiostasjonenes respektive kjenningssignaler.

The Who gjenskapte den gyldne perioden, det er som å ha radioapparatet innstilt på mellombølgen igjen, bortsett fra at det er The Who som leverer alt, inkludert jinglene. Låtene viser gruppens allsidighet, men er ikke så forskjellige at gruppen gir seg til å late som om de er flere forskjellige band. Det er dønn The Who, pop art-versjonen fra 1965-67.

Musikken er farvesprakende og sprudlende kullsyreholdig. Stort sett glad og ledig. Med glimt i øyet. Og du hører lett at de har elsket å lage reklamesnuttene (særlig kreditert Moon og Entwistle) som er for ekte produkter. Og innimellom får vi høre at vi har søkeren låst på "wonderful Radio London, whopee!".

Parodi gjort med kjærlighet. Kommersialitet blir aldri mer innbydende enn dette.

Albumet er en fest for øret fra start til mål. Særlig side 1, som er så fin at man kunne hengt den opp på veggen. Mine favoritter er "Tattoo You", "Mary Ann With The Shaky Hand" (eller Runke-Marianne, som mange kaller henne) og mest av alt: den veldige "I Can See For Miles".

Her mener The Who alvor. Det er ikke noe Radio London-whopee her. Lydbildet svulmer til en katedral fullstappet med gitarer i alle valører, og bebodd av det hyperaktive katedral-fantomet Keith Moon som detonerer allerede før man har fått trukket pusten. Townshend kjører akkorder, riff, solo-løp alt på én gang, og med en tyngde i draget som The Who aldri har vært i nærheten av tidligere. Dette er en moderne "sound", skapt for bred stereo og volumknappen på 11.

Låten handler om sjalusi. Formørket, besatt sjalusi. Daltrey stalker jenta, ikke pokker om hun skal klare å lure ham, for blikket hans brenner tvers igjennom alt, uansett avstander. Kompet er like hektisk og besatt som teksten. Keith Moons knusende og stadige propellrykk får hele låten til å duve, sjekk dynamikken han skaper! Townshend må faktisk kjempe for ikke å drukne i kanonadene. Og som han kjemper! De brutale akkordene har definitivt 18 års-grense, og den ringlende, dirrende tonen som henger over Daltreys "miles and miles and miles and..." går rett i sentralnerven.

Det er mektig. Det er monumentalt. Det låter direkte livsfarlig.

Pete Townshend trodde han hadde laget verdens beste single. En garantert 1. plass. "I Can See For Miles" nådde bare 13. plass i England. Han tok det svært tungt. Hadde han summet seg og gløttet over til USA, ville han oppdaget at "I Can See For Miles" med sin 9. plass der, var The Whos største single-suksess til da. Faktisk er det ennå i 2026 fortsatt bandets beste plassering på Billboard-listen.

Kanskje hadde den gjort det bedre om den var i stereo, slik den er på LP'n.

Må vel også nevne at "Rael (1 and 2)" er skissen til en full rockopera om at kommunist-Kina er i ferd med å overta verden. Siste del utvikler seg til noe som Townshend tok videre til "“Tommy” og kalte “Sparks".

Var du en av de første til å kjøpe "The Who Sell Out", fikk du en psykedelisk poster med på kjøpet.

(yanfriis.no - 1967 - plateomtalene, januar 2025)

OK, historien går seg tom etter hvert, og den sliter noe veldig gjennom side 3 og 4 for å nå den monumentale finalen "We're Not Gonna Take It". Er man riktig ondsinnet kan man mene at sammendraget fra Woodstock (eller "My Generation"-medleyen på "Live At Leeds") funker bedre, der får vi destillert "Tommy" og slipper all fyllkalken. På den annen side, dramaturgien i første halvdel er fremragende. Fra ouverture til og med underture sitter albumet som et skudd. Fantastisk produksjon også, det er luft og dynamikk og enorm punch i Moons trommer. Så får man heller streve seg gjennom den ujevne andre akten. Finalenummeret gir jo valuta for pengene. Det samme gjør coveret som jeg kunne studere i timevis. Og for en herlig blåfarve!

(yanfriis.no - 1969 - plateomtalene, januar 2025)

«Tommy» — bare navnet får det til å ringe en bjelle hos de fleste av dagens unge. Ikke så merkelig, for historien om den døvstumme og blinde gutten er jo blitt filmet og vist over det ganske land. Noen har sikkert skaffet seg film-LP’en. Andre har til og med gått til anskaffelse av den gedigne utgivelsen av «Tommy» med London Symphony Orchestra og en rekke kjente popvokalister. Men det er Who’s versjon som er den opprinnelige. Det er på disse fire platesidene «Tommy»-feberen oppsto. Mange av sangene er frittstående og selve historien blir ofte suppetynn. Men musikalsk er platen en triumf for Who. Det er dette som er «Tommy», intet annet!

(Det Nye, Go’e gamle, 28. juni 1977)

The Who: "Live At Leeds" (Polydor) ★★★★★★ mai 1970

“Live At Leeds”, innspilt og utgitt i 1970, blir av mange regnet som verdens beste konsert-plate. Aldri har vel trio-formatet (bass, trommer, gitar) blitt utnyttet råere. For The Who var dessuten platen en triumferende løsrivelse fra rockeopera-pretensjonene og en dundrende tilbakevending til rockens røtter.

Høydepunktet var den nesten 15 minutter lange versjonen av "My Generation", som i Leeds fremsto som en oppsummering av alt det beste i bandet. Den svingte som et helvete, men var samtidig fullstendig uforutsigbar – kanonadene ble brått avløst av stille partier, av improvisasjoner og variasjoner over andre og nyere temaer i The Whos karriere (inkludert et glimt fra "Tommy").

Nå er showet ute på CD igjen, men i en versjon som forrykker inntrykket det opprinnelige albumet ga (og samtidig forsterker linjene fra nevnte "My Generation"). Nå består den av 14 og ikke seks låter (og gir derved Roger Daltreys stemme bredere plass også). En blanding av gamle hits i kanonversjon og en overrumplende flott versjon av den rare minioperaen "A Quick One While He’s Away" er kommet til.

Den nye "Live At Leeds" er et kolossalt farvel til 60-tallet, levert i toppform fra et av de beste konsertband rocken har fostret. Målt mot den allerede klassiske originalen er denne utvidede versjonen enda bedre, også på lydsiden. Coveret mangler dessverre alle de artige papirene som fulgte med original-LP’n, men er til gjengjeld rikt på informasjon.

(Vi Menn, 13. mars 1995)

The Who: "Live At Leeds" (Track) ★★★★★★ mai 1970

Helt outstanding live-LP og et levende eksempel på at less is more. Alle senere fremstøt med utvidet innhold, til slutt hele konserten (pluss Hull), forandrer ikke på noe. Det er dette opprinnelige utdraget som ruler. Tre coverversjoner fra før-Beatles-tiden, en egen popklassiker ("Substitute"), den definitive versjonen av den rytmiske tøyseforestillingen "Magic Bus" (låten de fleste Who-fans hater) og endelig - medleyen fra Valhall, "My Generation" trukket gjennom sammendraget fra "Tommy" og tilført herlig inspirerte innfall og utfall fra Townshend i overgangene hvor han får leke med stillhet, romklang og formidable tordendrønn. Det varer i et kvarter. Berusende. Og jeg har danset til den.

(yanfriis.no - 1970 - plateomtalene, februar 2025)

Who fikk sitt store gjennombrudd først sommeren 1969 på Woodstock, der de til publikums store begeistring spilte kutt fra rock-operaen «Tommy». Pete Townshend, gruppas gitarist og komponist hadde imidlertid problemer med å lage en oppfølger til «Tommy», og derfor ble konsert-plata «Live At Leeds» sloppet — i 1970. Mest imponert er vi over den nesten 15 minutter lange «My Generation», der gruppa putter inn de beste temaene fra «Tommy». Platen leveres i pappomslag, påstemplet tittel og gruppenavn. Men inni finner vi en liten pose som inneholder regninger, turnéplaner, fotografier, brev og råmanuskriptet til «My Generation».

(Det Nye, Go’e gamle, 28. juli 1977)

Klassisk Who-LP fra 1971, den gang rocken var i full gang med å vokse langt ut i selvopptatt elefantsyke. Det skulle være stort, bredt, tungt, langt og seriøst. The Who lot seg også friste, men akkurat på Who’s Next holdt de balansen. Lange låter, ja vel, men ennå ikke bom fast i stillestående improvisasjoner.

Townshend malte lydbilder, og hans nyeste fargetube var en plirende synthesizer som boblet seg gjennom låtenes kast av lys og skygge, stillhet og himmelstormende kanongitar-vegger. Won’t Get Fooled Again er en av 70-tallets aller beste låter, et majestetisk og bittert stykke selverkjennelse bygd rundt et suverent gitarriff og forløst helt på slutten gjennom Roger Daltreys blodisnende hyl.

En god del på LP’n kommer ganske nær denne klassikeren, bl.a. Baba O’Riley og Behind Blue Eyes. I sin nye remastrede versjon er platen utvidet med syv bonus-kutt – bl.a. en pangversjon av Pure And Easy. Dessuten et flott coverhefte med kommentarer fra Pete Townshend selv. Deler av LP’n låter kanskje litt gammelmodig, men betydelig friskere enn alle filmene fra 1971.
(Vi Menn, 8. januar 1996)

August 1971: The Who beriker verden med "Who's Next". Historien om den tornefulle veien frem til dette ruvende albumet kunne fylt en bok.

Kortversjonen: "Tommy" ga Townshend blod på tann. Neste prosjekt ble umåtelig mye større og mer ambisiøst, en sceience fiction fabel kalt "Lifehouse"; som "Tommy", bare enda tydeligere, influert av Pete Townshends guru Meher Baba. Prosjektet ble for stort for bandet, og en frustrert Townshend måtte til slutt innse at "Lifehouse" var tapt.

"Who's Next" er raket ut av glørne. Alle låtene bortsett fra John Entwistles i denne sammenheng fryktelig malplasserte komedie "My Wife" (en sang om å bli jaget av verdens verste hustru), er biter fra "Lifehouse". Men de ble omarrangert, omtekstet og frigjort. The Who jobbet med individuelle låter uten tematisk overbygg. Prosessen gjorde dem godt.

Det var samtidig skjedd så store forbedringer på den tekniske siden at det virket som om lydstudioet hadde fått en ny dimensjon. "Who's Next" er det første albumet som klarer å yte bandets mektige kraft full rettferdighet. Keith Moons kanonader er f.eks. deilig, saftig, rungende feite, de fyller hele det stereofoniske lydbildet og gir et fantastisk trøkk.

For Moons del kom denne nye lydfasen både som en velsignelse og en forbannelse. Han fikk ut alt, hvert rungende drønn, men han var ikke lenger fri da Townshend nå brukte lydstudioets avanserte muligheter til strammere struktur på arrangementene, bl.a. ved bruken av forhåndsprogrammerte synthløp. Moon var nødt til å innordne seg metronomen, han måtte holde takten, ellers ble musikken usynkron.

Til gjengjeld må man si at resultatet var verdt Moons frustrasjoner. "Who's Next" er vanvittig eksplosiv, bandet har aldri spilt tettere og mer kraftfullt, og de har heller aldri virket mer begeistret. Townshends synth- og keyboards-broderier beriker opplevelsen av musikken, uten å gå i veien for den. Her var han definitivt langt foran sine samtidige.

Den vakre, manende fiolinsoloen i "Baba O'Riley" er på sin side et genialt element (Moons idé), som åpner en allerede fenomenal låt og utløser gåsehud. I kraftpakken ligger også tilstrekkelig mange såre, vemodige partier, både som deler av ellers oppdrevne låter og som selvstendige komposisjoner.

Den fineste av dem alle er selvfølgelig "Behind Blue Eyes", en sang som kombinerer naken følsomhet med rå kraft, du får sympati med sangens hovedperson, mennesket bak bøllen.

"Who's Next" tar med seg mye av det beste fra 60-tallets The Who, iørefallende melodier med refrenger som hekter deg, og tilfører det fremtidens The Who, de lengre løpene, de større avstandene mellom hook-markørene, bredere plass for sololøp, og selvfølgelig den makeløse kraften, drønnet. Det beste av to verdener pakket i en herlig rik produksjon.

"Lifehouse"-fragmentene ligger synlig igjen i tekstene, men kun som nettopp fragmenter. De gir ikke mening som en fullbyrdet historie, men du får stemninger og etterklanger som danner biter av bilder.

Jakten på den kosmiske tonen kommer som et lite ettersukk i en av låtene: «Searchin' for a note, pure and easy/ Playing so free, like a breath rippling by…», noen steder kan man fornemme en ruinverden etter katastrofen, men her er også sjarmerende, stille bilder fra mikrokosmos: kjærlighet mellom to mennesker, tosomhet, et emne som klarer seg utmerket uten tematiske overbygg, her er humor som i sangen om bobillivet: «I’m an air contidioned gypsy».

Men her er også det definitive drønnet: «Won’t Get Fooled Again» med sitt blodisnende hyl og en tekst som viser hvor gjennomskuende og realistisk Townshend var allerede i 1971, han er hestelengder foran de såkalt politisk engasjerte rockestjernene (og det inkluderer i sannhet John Lennon):

There's nothing in the streets
Looks any different to me
And the slogans are replaced, by-the-bye
And the parting on the left
Are now parting on the right
And the beards have all grown longer overnight

Og så den definitive pay-off strofen:

Meet the new boss
Same as the old boss

Når tordenskrallene forstummer og LP’n toner ut, er det ikke mer å tilføye. Det finnes veldig mange gode album, "Who's Next" er et av de aller beste.

(yanfriis.no - 1971 - plateomtalene, februar 2025)

«Who’s Next» (1971) er et stykke avansert tungrock. Det er nok «trøkk» i musikken til å sparke deg tvers gjennom kloden, og samtidig legger The Who for dagen en disiplinert melodisk eleganse som denne stilarten så altfor ofte mangler. Låtene inneholder ofte melankolske, slake partier som plutselig smadres av Keith Moons maniske sleggetrommer og Pete Townshends krasjende gitarakkorder. Enkle, men svært smakfulle synthesizer-partier broderes inn (f.eks. «Baba O’Riley»). Stemningen svinger fra fortvilelse til raseri. Ikke så rart. The Who hadde sett 60-årenes idealistiske drømmer bli maltraktert og knust. Av Woodstock var det bare glasskår og plastikk igjen. Så klarte man likevel ikke å forandre verden: «meet the new boss/same as the old boss» («Won’t Get Fooled Again»).

(Det Nye, 70-tallets beste, 2. januar 1980)

The Who: “Meaty Beaty Big & Bouncy” (Track) ******
november 1971

Det var ikke første gang The Who valgte å presentere seg med en samle-LP, men det forrige fremstøtet, «Direct Hits» fra 1968, var mildt sagt eksentrisk. Av de 12 kuttene var syv A-sider og resten B-sider og EP- og LP-kutt – og av juridiske årsaker helt fritt for 1965-innspillinger. Albumet solgte lite og ble faset ut i 1970.

Men i oktober 1971 virket det mer passende med en karriere-oppsummering. Gruppen hadde med «Who’s Next» to og en halv måned tidligere startet sin fase 2.

«Meaty Beaty Big And Bouncy» (tittelen spinner på karakteristikkene til de fire medlemmene: muskelbunten Roger, rytmetrollet Keith, kjempen John og sprettballen Pete) er en velkomponert reise gjennom fase 1 og gruppens karriere som hit-band, fra 1965 til 1971.

Vinylens begrensede plass fremtvang noen utelatelser. Ingen kutt fra EP’n «Ready Steady Who», ingen «The Last Time» (som i grunnen er like greit), ingenting fra «Tommy» (bortsett fra obligatoriske «Pinball Wizard»), og ingenting fra «Live At Leeds». Dessuten ingen B-sider.

Til gjengjeld fikk de med de viktige Brunswick-innspillingene fra 1965. Eneste odde innslag er Entwistles «Boris The Spider», et LP-kutt som aldri var på noen single, men låtens status er definitivt på hitnivå, og Who-LP’er skal inneholde minst en Entwistle-låt (gammelt jungelord).

Etter veldig mye tautrekking med manager Kit Lambert, som slett ikke var fornøyd med rekkefølgen på låtene, kom albumet omsider ut i England i november 1971, flere uker etter den amerikanske utgivelsen.

De 14 låtene er ikke plassert kronologisk. Likevel velger jeg å ta gjennomgangen i den rekkefølgen de kom på single (i England). Og da begynner vi selvfølgelig med:

«I Can’t Explain» (januar 1965). Puberteten er som en flaske hvis innhold syder og bobler og truer med å sende korken rett i taket. Det gjærer i kropp og sinn, men det føles umulig å sette ord på hva som foregår. "I Can't Explain" har ordene.

Got a feeling inside (Can't explain)
It's a certain kind (Can't explain)
I feel hot and cold (Can't explain)
Yeah, down in my soul, yeah (Can't explain)

The Who hadde landet. Frekke som faan. Riffet rappet de fra The Kinks. Villskapen lå foreløpig bare og ulmet. Noen høflige feedback antyder hva man har i vente. Det er en flott sang (en "shuffle-shaker", for å sitere NME) som fanger pubertetens usikkerhet og rastløshet og omskiftelige stemninger, denne tilstand i transit, perfekt.

«Anyway, Anyhow, Anywhere» (mai 1965). Den gladeste av alle The Whos singler. En jublende feiring av ungdomstid, stinn av testosteron og frihetsfølelse.

I can go anyway, way I choose
I can live anyhow, win or lose
I can go anywhere, for something new
Anyway, anyhow, anywhere I choose

"I Can't Explain" hadde nok et mer virkningsfullt riff, men "Anyway, Anyhow, Anywhere" har et mye tøffere lydbilde. Daltrey nærmest danser gjennom teksten, med fyndige svar fra koringen. Og avslutningen er pur villskap, som om The Who forsøker å presse et helt scene-show inn i 30 sekunder. Et alle-mot-alle i en flod av feedback. Mektig!

«My Generation» (oktober 1965). Det kom ut mange tøffe, hardtslående singler i 1965 - bl.a. fra navn som Them, Rolling Stones, Animals, Pretty Things, Yardbirds, ja også fra The Beatles. Men ingen av dem var i nærheten av så skremmende kompromissløse som The Whos "My Generation". En krigserklæring, og det med fråde rundt kjeften.

De ultrabrutale, hamrende gitar-akkordene, det massive, tordnende slagverket, basstonene, så dype og feite at det spraker i høytalerpappen, du får det midt i trynet. Jeg har aldri, hverken før eller senere, hørt et komp så på nippet til å eksplodere. Ut av støyen kommer Roger Daltrey med flyvende knyttenever:

People try to put us d-down (Talkin' 'bout my generation)
Just because we get around (Talkin' 'bout my generation)
Things they do look awful c-c-cold (Talkin' 'bout my generation)
I hope I die before I get old (Talkin' 'bout my generation)

Stammingen var et inspirert påfunn av Daltrey (Townshend skrev ikke teksten sånn). Det gjorde sangen enda farligere, og utløste et hylende protestkor i britiske massemedia.

Låtens finale er uforglemmelig: Et kaotisk inferno av gitarer, trommer, koring og feedback. Generasjonsopprøret startet her.

Strofen "hope I die before I get old" har selvfølgelig hjemsøkt Townshend siden.

«Substitute» (mars 1966). Hvordan følge opp noe så rått og definitivt som "My Generation"? The Who greide oppgaven med glans.

"Substitute" er minst like sint, men både tekst og musikk viser en mer avansert og ambisiøs utgave av bandet. Det hvispende akustiske gitar-introet (et riss av låtens refreng) lurer deg til å forvente en snillere poplåt, men når hele bandet faller inn, anført av John Entwistles overstyrte, buldrende bass, kommer du fort på andre tanker.

Det dynamiske kompet gir Daltrey perfekt underlag som talerør for sangens alter-ego, en forbitret og opprørsk arbeiderklasse-gutt som er mer Johnny Rotten enn Johnny Rotten selv. Han er lei av å late som, drit lei. Han viser samtiden fingeren gjennom en lang og giftig enetale til sin kjæreste. Hun representerer alt han forakter: Dobbeltmoral, hykleri, snobberi, selvgodhet.

"Substitute" fillerister stivnede verdinormer og tråkker gledesstrålende på tabuer. Roger Daltrey har vel sjelden hatt en tekst mellom hendene som har passet personligheten hans bedre.

Substitute me for him
Substitute my coke for gin
Substitute you for my mum
At least I'll get my washing done
Substitute your lies for fact
I can see right through your plastic mac
I look all white, but my dad was black
My fine-looking suit is really made out of sack

Det er en låt med et vanvittig driv, bankende agressiv, og deilig iørenfallende (nyt koringen bak Daltreys kjepphøye attitude). En klar forvarsel om hva The Who skulle levere de neste par-tre årene.

B-siden, "Waltz For A Pig" (ikke med på LP’n), er en svært anonym instrumental fremført av The Graham Bond Organisation - under navnet The Who Orchestra. Årsaken til at den havnet der?

Rett over nyttår 1966 hadde The Who klar oppfølgeren til "My Generation", en pop-mantra kalt "Circles".

Utgivelsen ble imidlertid stoppet da bandet etter lang tids misnøye både med plateselskapet Brunswick og produsenten Shel Talmy, brøt med dem begge og undertegnet kontrakt med Robert Stigwoods nystiftede Reaction. De spilt inn "Substitute" og en ny, lett omarrangert versjon av "Circles", omdøpt til "Instant Party".

Singlen måtte imidlertid tilbakekalles da Shel Talmy gikk på The Who med hele rettsapparatet i ryggen. Han mente at det var kontraktbrudd å gi ut en ny versjon av "Circles" alias "Instant Party", da den jo nettopp var blitt innspilt med ham som produsent. Talmy hevdet videre at The Who ikke kunne bruke andre produsenter enn ham.

Det var ikke annet å gjøre enn å trykke opp et nytt opplag av "Substitute". Da The Who ikke hadde gjort flere innspillinger for Reaction ennå, tilbød Graham Bond Organisation seg å stille opp under pseudonymet The Who Orchestra med "Waltz For A Pig". Titelen en klar hilsen til Shel Talmy.

Det stoppet selvfølgelig ikke der. Talmy kontret med å gi ut en låt fra "My Generation"-LP'n på single: "A Legal Matter". På B-siden la han den opprinnelige innspillingen av "Circles", men nå også den omdøpt til "Instant Party".

Den tilbakekalte nye versjonen av "Instant Party" kom endelig ut på EP'n "Ready Steady Who" (november 1966), men nå under sin opprinnelige titel "Circles". Forvirringen komplett.

Det juridiske bikkje-slagsmålet mellom Talmy og The Who fortsatte gjennom hele 1966. De inngikk til slutt et forlik som ga Talmy rett til prosenter på alt The Who spilte inn de neste fem årene. Helt ubegripelig. Men slik var det i 1966. Popmusikere visste ingen ting hverken om juss eller økonomi, og det fantes ikke støtteapparat.

«A Legal Matter» (mars 1966). Shel Talmys hevn. Hentet fra «My Generation»-LP’n. Forsåvidt en høykommersiell og politisk svært ukorrekt sang om gutten som har gjort jenta gravid, men som ikke faan har tenkt å gjøre det man skulle gjøre den gang: Gifte seg. Han stikker sin kos, og det med et snerr:

You ain't the first and you ain't the last
I gain and lose my women fast
I never want to make them cry
I just get bored, don't ask me why
Just wanna keep doing all the dirty little things I do
And not work all day in an office just to bring my money back to you
Sorry, baby

Låten synges av Pete Townshend da Roger Daltrey nektet. Han syntes den var pinlig amoralsk. Hvilket han jo hadde rett i.

«The Kids Are Alright» (august 1966). Enda en ørefik fra Shel Talmy, også den hentet fra «My Generation»-LP’n. Dårlig gjort. Men fantastisk låt. En tidløs tenåringssalme, som antagelig kommer til å vare like lenge som «Deilig er Jorden».

«I’m A Boy» (august 1966). En luftig popsang om kjønnsforvirring. The Whos bisarre humor ga eventyrlige resultater. "I'm A Boy" nådde til og med 1. plass på noen av listene i England, og står dermed som deres største slager til dags dato.

Tre magre vers pensler ut barndomstraumer av den tunge sorten. Guttungen har enkelt og greit en sprøyte gal mor som nekter å innse at hun fikk en gutt. Han går i jenteklær, blir sminket og må leke med jentene.

Macho- og homofobi-Daltreys avsmak for en slik setting ga ham superkrefter i linjene

My name is Bill and I'm a headcase
They practice making up on my face
Yeah, I feel lucky if I get trousers to wear
Spend ages taking hairpins from my hair

Låten girer opp foran hvert refreng: Keith Moon gyver løs på trommene med propellarmer. Refrenget i seg selv er honninggyldent, flerstemt og klart influert av gruppens (særlig Keith Moons) hemmelige idoler Beach Boys.

Siste vers er låtens høydepunkt:

I wanna play cricket on the green
Ride my bike across the stream
Cut myself and see my blood
I wanna come home all covered in mud

Og det glitrende, guddommelige refrenget som følger. En fenomenal poplåt. Knapp, rett på sak.

«Meaty Beaty Big And Bouncy» velger ikke single-versjonen, men et noe lenger og litt senere opptak som skulle vært inkludert på albumet som ble «A Quick One».

«Happy Jack» (desember 1966). The Whos julesingle 1966 avsluttet en eksplosivt produktiv senhøst som også hadde gitt verden en LP ("A Quick One") og en EP ("Ready Steady Who").

Som "I'm A Boy" er "Happy Jack" en sprudlende morsom single. Var "I'm A Boy" overprodusert, er "Happy Jack" definitivt underprodusert. Egentlig et lite kammerspill for bass og trommer. Versene henger på to kjappe basstoner som går og går, refrengene tar av i en trommekakofoni oversmurt med gitarlarm og Beach Boys-koring. Det er den nakneste Who-produksjonen ever, en vaskeekte tegneserie-single.

Teksten er en snurrig historie om landsby-idioten Jack som plages av en sadistisk ungeflokk. Det høres kanskje ikke morsomt, men blir det i The Whos hender. Enda mer når man vet at Keith Moon ble jaget ut av studio da de la på koring fordi han fikk hele gjengen til å bryte sammen i latter. Han fortsatte å tøyse ute i kontrollrommet da han trodde seg usett av Townshend. Men Pete så, hvilket han roper akkurat da låten toner ut: "I saw ya!". Det beholdt de.

«Pictures Of Lily» (april 1967). Når alt er drukket og spist og gjesten gått hjem, må man nok innse at dette er den beste av alle The Who-singlene. Den er rett på sak, kortfattet, velsignet iørefallende, stinn av adrenalin og leverer hele satsen med et glimt i øyet.

Melodien og refrenget er så superflott i seg selv det ville blitt en hit uansett hvem som hadde prøvd seg. Men The Who vil selvfølgelig mer. De er gær'ne. Og det er galskapen som gjør "Pictures Of Lily" til en av de store popklassikerne.

Keith Moon er konsekvent nesten ute av kontroll. Pete Townshends gitar låter som The Byrds på speed. Sangharmoniene er helt der oppe i Beach Boys- og Beatles-land (Who var faktisk av de beste i England på sangharmonier). Grepene med å slå musikken nesten helt av i breaket, for å la den eksplodere spylende over deg igjen. Entwistles jakthorn-fanfarer. Alt dette, og enda er det teksten.

Sunget av Roger Daltreys med klagende guttestemme. Det er en kostelig skildring av ung testosteron, onani og avstandsforelskelse som ender med gråt når gutten får vite at Lily, damen på pornobildene, døde i 1929.

Ikke akkurat hverdagskost fra en poptekst i 1967.

«I Can See For Miles» (oktober 1967). Her mener The Who alvor. Lydbildet svulmer, det er en katedral fullstappet med gitarer i alle valører og en hyperaktiv Keith Moon som fyrer av de første kanonadene allerede før man har fått satt seg.

Townshend kjører akkorder, riff, solo-løp alt på én gang, og med en tyngde i draget som The Who aldri har vært i nærheten av tidligere. Dette er en moderne "sound", skapt for bred stereo og volumknappen på 11.

Låten handler om sjalusi. Formørket, besatt sjalusi. Daltrey stalker jenta, ikke pokker om hun skal klare å lure ham, for blikket hans brenner tvers igjennom alt, uansett avstander. Kompet er like hektisk og besatt som teksten. Keith Moons smadrende og stadige propellrykk får hele låten til å duve, sjekk dynamikken han skaper! Townshend må faktisk kjempe for ikke å drukne i kanonadene. Og som han kjemper!

De brutale akkordene har definitivt 18 års-grense, og den ringlende, dirrende tonen som henger over Daltreys "miles and miles and miles and..." går rett i sentralnerven.
Det er mektig. Det er monumentalt. Det låter direkte livsfarlig.

Pete Townshend trodde han hadde laget verdens beste single. En garantert 1. plass. "I Can See For Miles" nådde bare 13. plass i England. Han tok det svært tungt.

Hadde han summet seg og gløttet over til USA, ville han oppdaget at "I Can See For Miles" med sin 9. plass der, var The Whos største single-suksess til da. Faktisk er det ennå i 2025 fortsatt bandets beste plassering på Billboard-listen.

«Magic Bus» (september 1968). Stones gjorde det med "Sympathy For The Devil", men The Who gjorde det før dem: Congas galore! "Magic Bus" er en ren perkusjonslåt der kompet domineres av et kriblende rytmisk underlag av congas, trommer og alt annet det er mulig å slå på. Det er heksedoktor-pop (med et lite nikk til Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich' "Zabadak!" fra 1967).

Daltrey virker å ha stor moro av å snakke-synge teksten, egentlig en takksigelse til en helt vanlig bussjåfør i en helt vanlig buss, det magiske med den er at den hver eneste dag bringer ham til kjæresten som bor et stykke lenger nede i gata. Resten av bandet rope-synger kor-strofen "too much, the Magic Bus" hele veien igjennom. Etter hvert trår Pete Townshend til med noen drønnende muskel-riff.

Uvant Who. For uvant for mange den gang. Men "Magic Bus" har tålt tidens tann. Den koker over lavt bluss og er et fascinerende bekjentskap. Gruppen fikk mye moro ut av den på scenen de neste årene.

Versjonen på samle-LP’n er ikke identisk med singlen, det er en lengre tagning og underlig nok i falsk stereo.

«Pinball Wizard» (mars 1969). Denne tar deg før den egentlig er kommet igang. Introen, en mektig vegg av superfort flamenco, hisser øret, trekker deg helt ytterst på stolen, og så går du rett i taket når Townshend dæljer til el-gitaren, et orkanaktig raut fra den ene kanalen (godt, gammelt stereo-triks). Adrenalinet skyter ut i blodårene, du er årvåkent rede når Daltrey entrer lydbildet:

"Ever since I was a young boy...".

Først nå, med bordet dekket og lytteren fanget, begynner "Pinball Wizard". Keith Moon hekter alt på plass (for en feit tromme-sound!) og stabiliserer låten i et medium-tempo der Townshend kan kline det effektive riffet perfekt inn mot Daltreys malende skildring av den gåtefulle døvstumme og blinde gutten Tommy, flippermaskinenes konge.

Underlig historie som gir liten mening utenfor rock-operaen "Tommy" som den er hentet fra (det skulle gå ytterligere et par måneder før den ble utgitt). Teksten spiller imidlertid liten rolle her, for "Pinball Wizard" låter så fullkommen i seg selv, en super kommersiell pop-single, fantastisk arrangert, full av foranderlighet, ladet med riffs og hektet på et refreng som sitter smakk.

«The Seeker» (mars 1970). John Lennon skulle avsverge alle guruer inkludert Dylan og Beatles i sin "God" på tampen av 1970. Pete Townshend kom ham i forkjøpet med "The Seeker":

I asked Bobby Dylan
I asked The Beatles
I asked Timothy Leary
But he couldn't help me either

Men mens John Lennon gled fornøyd inn i seg selv, stritter Townshend av frustrasjoner, han er allerede forbi Lennon:

I won't get to get what I'm after
Till the day I die

"The Seeker" er en glemt juvel i The Who-katalogen. Antagelig fordi den ble utgitt i ingenmannsland mellom to studio-album og ikke er å finne på noen av dem. Den har voldsomt pulserende driv, masse gitar, et refreng som sitter rett i øret, og en velsignet behersket Daltrey som har fått en sterk melodi å lene seg mot.

Og her velger The Who å avslutte sin oppsummering av fase 1. 14 konfektbiter fra en tid da single-platen rulet, og The Who rulet single-platen. Vidunderlige, mangefarvede pop art-statements på tre minutter. De var kreative, oppfinnsomme, vittige, farlige og helt unike. Det er umulig å tenke seg The Beatles uten Ringo, George, Paul eller John. Det er like umulig å tenke seg The Who uten Pete, John, Keith eller Roger (noe fraværet av Keith tydelig dokumenterte da gruppen forsøkte å holde det gående etter hans død).

The Beatles og The Who. Rockhistoriens mest komplette og perfekte besetninger.

Her er singlene som ikke kom med på «Meaty Beaty Big And Bouncy»:

«Zoot Suit» (som The High Numbers, 1964)
«La-La-La-Lies» (den tredje av Shel Talmys hevnutgivelser, 1966)
«Ready Steady Who» (EP, 1966)
«The Last Time» (1967)
«Dogs» (1968)
«I’m Free» (1969)
«Summertime Blues» (1970)
«See Me, Feel Me» (1970)
«Won’t Get Fooled Again» (1971)

Sistnevnte ble holdt naturlig unna, da den åpner fase 2. Litt synd at «Dogs» falt utenfor, den har et deilig refreng, selv om den går bevisst inn for å sabotere seg selv. Townshend var fortsatt sur over at "I Can See For Miles" ikke nådde 1. plass.

(yanfriis.no - 1971 - plateomtalene, februar 2025)

The Who: “Quadrophenia” (Polydor) ★★★★
oktober 1973

“Quadrophenia” (fra 1973) kom alltid i skyggen av “Tommy” (1969). Kanskje ikke helt uten grunn. The Whos andre og siste rocke-opera manglet forgjengerens Walt Disney-frierier til fantasien. “Quadrophenia” var like grim og grå som de kornete fotografiene i cover-heftet. Musikken strippet ned til det aller nødvendigste. Og når det gjelder The Who, betyr det ganske enkelt full gass fra trommene, gitarene, bassen og Roger Daltreys stemmebånd.

Energien og det kompromissløse trøkket kombinert med platens tema: En livstrett tenårings resignasjon overfor omgivelsene i en trøstesløs engelsk hverdag, var om ikke annet et forsøk på å gjenskape den bakgrunn, de miljøer og den tid som The Who opprinnelig krabbet ut fra med ubøyelig tross og kamplyst. Den nye remastrede og remiksede utgaven gir nye dimensjoner til verket. “Quadrophenia” anno 1996 låter simpelthen som en kule. Den mangler “Tommy”s beste låter, men lager hakkemat av de dårligste, og fremstår som en bedre plate. Men verken “Tommy” eller “Quadrophenia” er The Whos definitive plater. Gruppen var alltid best når den begrenset seg til tre minutters låter, og holdt Pete Townshends ambisjoner i sjakk.

(Vi Menn, 12. august 1996)

Etterpåklok:

Nok et ikonisk dobbelt-album. Igjen er Townshend i det tematiske hjørnet, og forteller en komplett historie over fire platesider. En gråkornet hverdagsversjon av "Tommy", om jeg får dra det litt langt. Det er historien om Jimmy, en ung, fremmedgjort mod som forsøker å finne meningen med livet i en verden så slem.

Produksjonen og lyden på dette albumet er overveldende. Det meste kraftfulle og velproduserte gruppen har levert fra seg noensinne. Dynamikken er simpelthen oppsiktsvekkende, og lydeeffektene som splasher inn i stuen, plasserer Brightons rullestenstrender og havets dønninger midt i sofaen. Å høre albumet i hodetelefoner blir nesten for virkelig.

Keith Moon lider nok en del under bruken av click track, men han hadde måttet vende seg til det fra og med "Who's Next". Og det er saft i kanonadene hans på "Quadrophenia", virkelig.

Likevel. "Quadrophenia" har aldri fått taket på meg. Jeg finner selve historien for tynn til å holde det episke overbygget sammen, det kunne vært unnagjort på en EP. Musikken bærer også preg av fortellingens mangel på spenningsmomenter. Den tværes ut i det evinnelige, og tilløpene til fokuserte låter vannes ut. De gode melodilinjene druknes i langtekkelig og pretensiøs drodling.

Det er veldig få fullbyrdede låter her. Egentlig bare én, "5.15", som er en fryd for øret. Nær kommer "Doctor Jimmy" hvis kolossale refreng nesten redder den fra å virke for lang. Men ellers synes jeg at "Qadrophenia" er et slitsomt album å høre på i én setting. Kjedelig musikk, voldsom lyd. Mange Who-fans elsker albumet. Jeg har egentlig aldri skjønt hvorfor.

På listen over mine favoritt-Who-album ligger "Qadrophenia" aller sist av utgivelsene med den originale besetningen. Jeg spiller det til og med sjeldenere enn "Face Dances".

(yanfriis.no - 1971 - plateomtalene, desember 2024)

The Who: “Odds & Sods” (Track) ***** oktober 1974

En skikkelig gave til all Who-fansen. Satt sammen av John Entwistle som fikk frie hender i outtakes-arkivet. Det var riktignok ikke bare snillhet som lå bak. Gruppen hadde oppdaget at bootleg-bransjen var blitt litt vel dyktig. Det fantes plater på markedet nå pakket i lekre omslag og med suveren lydkvalitet. Entwistle hadde sett "Who's Zoo", en av de lekreste utgivelsene til Trade Mark Of Quality med cover av William Stout. Jeg hadde den selv, den og en rekke andre bootlegs med Stout-covere, The Yardbirds' "Golden Eggs" og "More Golden Eggs", Bob Dylans "Melbourne, Australia" og Rolling Stones' "Bright Lights, Big City", alle kjøpt av Wiggo, en glødende Stones-fan som hadde gode kontakter og verdens blideste kone.

Som man forstår, skurkene var blitt flinke borte i Amerika, så nå gjaldt det å slå dem i deres eget spill. "Odds & Sods" var egentlig tenkt som dobbel-LP, og senere utgivelser, særlig CD-utgavene, har etter hvert vokst seg så store med masse bonuskutt. Originalen var imidlertid enkel. Men smakfull. Forseggjort cover, med ordentlige revner, titlene i opphevet blindeskrift på baksiden, informative innleggsark etc. Og outtakes fra øverste hylle. Entwistle tenkte kreativt, han plukket låter som kunne vært Who-singler og LP-kutt i en parallell virkelighet.

Her er gruppens aller første single, "I'm The Face" (utgitt i 1964 mens de kalte seg High Numbers), bestillingsverket til American Cancer Society, "Little Billy", tre kutt fra "Lifehouse"-prosjektet, flykrasj-sangen "Glow Girl" og mye annet godt.

Alle gutta likte "Odds & Sods".

(yanfriis.no - 1974 - plateomtalene, desember 2024)

***Forbildet til Odds & Sods, en fabelaktig bootleg med herlig omslagstegning.***

The Who: “The Who By Numbers” (Polydor) ******
oktober 1975

The Whos kanskje mest undervurderte album. Folk forventet det brede lerret og tematiske verk fra Pete Townshend, og så kom han ruslende med "Who By Numbers", et lite album som var nettopp det, "bare" en LP, en samling låter som ikke hadde noe spesielt med hverandre å gjøre.

Rarest av alt var den ganske grisete trekkspillfleipen "Squeeze Box" som ble en uventet kjempehit. Opprinnelig var planen at gruppen skulle fremføre låten på TV omgitt av 100 toppløse trekkspilljenter. Det ble ikke noe av.

En annerledeslåt er det, upretensiøs, tilbakelent, nesten unplugged, og fremført med smil og glimt i øyet. Det er umulig å mislike den. Akkurat som det er umulig å mislike albumet den er hentet fra.

Platen ble til i en tung periode for Pete Townshend. Han hadde mistet retningen og troen, han følte seg for gammel for rocken (den stikkende linjen fra "My Generation", "hope I die before I get old", hadde omsider rammet ham), han opplevde seg som irrelevant, han slet med depresjoner - og led dessuten av skrivesperre.

Hverken Roger eller Keith var på hugget, heller, og arbeidet med albumet tok lang tid, ikke minst fordi gruppen lot seg distrahere alt for lett, det oppsto stadige pauser og avbrudd under opptakene. Iblant stakk de ut og spilte cricket. Den eneste påskrudde av dem var Entwistle, mannen bak covertegningen.

Albumets innhold er omtrent akkurat hva de hadde i løpet av de tre månedene innspillingene tok. Det finnes så vidt jeg vet ikke outtakes.

Og likevel. Mot alle odds og i all sin avmakt og livssorg fremstår "The Who By Numbers" som en veldig sympatisk samling situasjonsbeskrivelser, spartanske i formen, nesten som strektegninger.

Jeg er glad i det enkle oppsettet, og de små detaljene. Som den vandrende countrygitaren i "However Much I Booze" (sunget av Pete fordi Roger nektet) og "Squeeze Box", banjoen og trekkspillet i sistnevnte, den gjennomgående bruken av akustiske gitarer på stort sett hele albumet, det funklende pianoet i den såre selvplageren "They Are All In Love", den vare kombinasjonen av ukulele og Entwistles blåsere i sarte "Blue Red And Grey" (sunget av Pete). Og Petes solo-løp som farver omgivelsene i nesten hver eneste låt. Det er veldig mye fint å lete opp.

Og selvfølgelig er det torden her. Keith er ikke til å ta feil av. Han er utrettelig til stede, uansett hvor trist Pete føler seg, og får fritt leide til fullt øs i albumets to avslutningslåter, mektige "How Many Friends" og "In A Hand Or In A Face". Her gjør også Entwistle magiske ting med bassen.

Jeg liker hver eneste en av disse ti låtene. De danner sammen det mest upretensiøse Who-albumet jeg vet om.

Og heldigvis lærte Pete seg at livet ikke stopper på 30. I dag ser han nok tilbake på tekstlinjer som de nedenstående fra "They Are All In Love" med et skjevt smil:

Hey, goodbye all you punks
Stay young and stay high
Hand me my checkbook
Then I'll crawl out to die
But like a woman in childbirth
Grown ugly in a flash
I've seen magic and pain
Now I'm recycling trash

"The Who By Numbers" er definitivt ikke resirkulert søppel, men en anstendig samling låter som har en verdig plass i The Who-diskografien.

(yanfriis.no - 1975 - plateomtalene, februar 2025)

Roger Daltrey: One Of The Boys (Polydor/Goldhawke) ***
mai 1977

Roger’s tredje og beste LP — uten tvil! En glimrende reise i hans mangfoldighet. For Who-vokalisten kan mye mer enn å skjære gjennom beinhard rock. Han har en karakteristisk lys, nesten gutteaktig stemme, som plutselig kan forandre seg og bli hard som stål. Roger liker best å synge rolige viser, når han ikke er i Who, «One Of The Boys» er et godt eksempel. Mange fine melankolske låter med forsiktig backing. Det meste er enkelt og kommersielt, og han har dyktige musikere i ryggen. Vi kan nevne Clapton, Alvin Lee, Mick Ronson, Rod Argent, Jimmy McCulloch og John Entwistle. Roger har laget tre av sporene selv, og det er gledelig at dette også er platens beste: den sinte «The Prison», flukten i «Satin And Lace» og den positive avslutningen «Doing It All Again». Vi liker også godt tittelkuttet som minner ganske mye om Who på sitt beste.

(Det Nye, 3. august 1977)

Pete Townshend & Ronnie Lane: “Rough-Mix” (Polydor) ***** september 1977

Når to av britisk rocks betydeligste musikere går sammen om å lage et album, må resultatet bli bra.

De er begge melankolikere, og de har begge smakt superstjernelivet. Townshend er fremdeles gitarist i The Who. Lane var tidligere medlem av Small Faces, og senere Rod Stewarts Faces, men trakk seg tilbake. Han har siden orientert seg mot britisk grasrot-musikk og henter mye fra tradisjonelle melodier. Townshend har ikke denne innsikten i folkemusikk. Han har jo vært innelåst i tungrocken og The Who. Men sammen har de likevel arbeidet fram en vakker, men trist plate.

Særlig Lanes komposisjoner. De smyger seg fram, mens Ronnies stemme befinner seg på grensen av sammenbrudd. Om vi skal trekke fram noen kutt, må det være My Baby Gives It Away, Annie, Catmelody og Street In The City.

Gallagher & Lyle, Charlie Watts, Eric Clapton, Mel Collins, John Entwistle m.fl. er å finne blant musikerne på Rough Mix. Anbefales.

(Det Nye, 8. november 1977)

The Who: “Who Are You” (Polydor) ****
august 1978

Etterpåklok:

Trykningstid kan være fatale saker. Da denne anmeldelsen kom på trykk, var Keith borte.

Fra Det Nye:

Tre år er gått siden Whos forrige LP. Mange fryktet at gruppen hadde brutt sammen. Men som så mange ganger før: frykten var bortkastet. Who er her igjen, men det er skjedd noe med dem. Forandringen åpenbarer seg i samtlige av LP'ens ni kutt. Whos sedvanlige robust sementerte rytmeramme glimrer med sitt fravær. Musikken deres sparker ikke lenger. Tilsynelatende kan det virke som om låtene lekker i begge ender. Først etter flere gjennomspillinger begynner en å få fatt i musikken, gjenkjenne strukturen. Pete Townshend har eksperimentert med sine komposisjoner — brukt uvante akkordsammensetninger. Videre har han fjernet Keith Moon fra sin ruvende «larme»-trone, og dyttet ham en smule ned i miksen — lytt for øvrig til hans cymbal-pisking i «Sister Disco». Videre har Townshend innført usedvanlig mye keyboards og synthesizer-bobling i lydbildet. Et par steder benyttes det til og med slørete strykere f.eks. i «Had Enough». Han har imidlertid ikke lagt gitaren på hyllen, og Petes krasjende akkorder raser uten stans inn på skrå og flerrer både høyt og lavt.

Vokalisten Roger Daltrey har ingen lett jobb, og jages konstant av den uvanlige melodistrukturen. Ofte dyttes han inn i et slags resitativ. Resultatet er imidlertid utrolig bra og Rogers rasende stemme blir selve hjertet i «Who Are You».

Tekstmessig er LP'en et monument over Townshends ærlige vilje til å vrenge seg ut for lytteren. Vi møter ikke hans følelsesliv på samme måte som på den depressive «Who By Numbers». Denne gang går Pete inn på sin posisjon som rockstjerne, analyserer sine oppgaver og rockens funksjon (som ifølge Townshend er «å åpne dører»). Pete nikker vennlig til punkrocken i «Music Must Change» — en lagdelt låt som beveger seg fra protestviseform (à la «Masters Of War») østerlandsk mantra til Bach-inspirerte temaer på synthesizer. Discomiljøet blir sarkastisk behandlet i «Sister Disco». LP'ens magnum opus er utvilsomt det lange tittelkuttet som omhandler en identitetskrise Pete nylig var gjennom. Det skjer ubeskrivelig mye i denne merkelige låten.

Vi får vel ta med at bassisten John Entwistle har skrevet tre av platens ni melodier. Bra låter, men dessverre i skyggen av Townshends seks mesterverker. «Who Are You» er en optimistisk plate. Original og frittflytende i sin modige form. Rock med fremtidsperspektiver. Antakelig er det gruppens hittil beste.

(Det Nye, 26. september 1978)

Etter Moon. Fire singler. Ikke akkurat klassikere. Og etter John Entwistles død i 2002, må man kunne erklære The Who som nedlagt. Uansett hva duoen Pete og Roger finner på av forsåvidt interessante saker, det er ikke The Who like lite som Paul & Ringo kan legge ut på turné som The Beatles.

Keith Moon,
rockens største klovn, er død!

Tok han The Whos fremtid med seg?

Kim og Keith Moon var gift i ni år, men i 1974 orket ikke Kim mer og forlot ham. Keiths uberegnelighet, hans rolle som hele verdens eksentriske klovn og hotellenes skrekk ble en ufordelig påkjenning for henne. (Foto: Det Nyes arkiv / S. K. R. Photos International)

Publisert i Det Nye 17. oktober 1978

Skjebnen har igjen grepet med brutal hånd inn i rocken — verdens hardeste bransje. Denne gang gikk det ironisk nok ut over den eneste av 60-årenes storgrupper som har holdt besetningen intakt — The Who. Tragedien var et faktum da Keith Moon ble funnet død i sin seng torsdag morgen 7. september (Buddy Hollys fødselsdag) av hans svenske venninne Annette Walter-Lax. Annette forsøkte både hjertemassasje og munn-mot-munn-metoden — til ingen nytte. Hun tilkalte Moons private lege. Han kunne bare sende bud på en ambulanse…

Dødsårsaken antas å være en overdose av ett eller annet medikament. Det ble nemlig funnet et utall av pille-esker og glass rundt sengen hans. Selvmord kan neppe komme på tale, for nære venner av rock-stjernen forteller at han var alt for glad i livet til å gjøre noe slikt. Moon og Annette Walter-Lax hadde dessuten planer om å gifte seg innen nærmeste fremtid.

Kvelden før tragedien deltok Keith og Annette på en fest som markerte åpningen på den årlige Buddy Holly-uken i England. Arrangementet gikk av stabelen for første gang i 1976, da Paul McCartney kjøpte rettighetene til hele Buddy Holly-katalogen. Blant gjestene i år var Paul og Linda McCartney, Eric Clapton, Mary Hopkin og TV-kjendisen David Frost. Keith Moon var i perlehumør og ble selskapets naturlige midtpunkt som så ofte før. Noen mente riktignok at han virket merkelig dempet og stille i forhold til det en kan vente seg fra den gode Moon.

Ved midnatt forflyttet deltakerne seg til en midnattspremiere av filmen «The Buddy Holly Story». Keith og Annette stakk siden innom en nattklubb, for så å dra hjem til leiligheten i Mayfair. Keith gikk umiddelbart til sengs. Noen timer senere var han død.

Den destruktive Keith
Vi kan kanskje ikke si at Keith Moons liv har vært en sammenhengende tragedie. Men han er like fullt et eksempel på hvordan rock-bransjens miljø, kjendisliv og rikdom kan fange og ødelegge et menneske.

Keith ble født 23. august 1946 i Wembley, London. Han forsøkte seg innen selgerbransjen, men ga opp og overtok trommene i surf-gruppa Beachcombers.

Hans voldsomme temperament fikk imidlertid ikke utløp innen denne musikkgenren, og han takket øyeblikkelig ja da han ble tilbudt plass i rhythm & blues-gruppa The Who tidlig i 1964. Who ble raskt en legendarisk attraksjon. Deres energiske show kunne ingen gjøre dem etter. Særlig avslutningen på showene var voldsomme. Da gikk den dryppende våte Keith Moon fullstendig amok og ødela alt han kom over. Trommer, forsterkeranlegg og høyttalere lå splintret rundt på scenen mens Moon fór omkring. De tre andre musikerne tok også del (Pete Townshend brukte bl.a. gitaren som kølle) — men først og fremst var ødeleggelsene Keith Moons show.

Det var selvsagt dyrt å ødelegge utstyr for svimlende summer hver eneste kveld, og gjelden vokste ganske snart Who over hodet. Men de tok det igjen i fulle monn da suksessen banket på døren. Det destruktive showet blåste dem inn i folks bevissthet, og snart larmet slager etter slager inn på hitlistene. Pengene strømmet inn, regningene kunne betales.

***Her som onkel Ernie i filmen “Tommy”.***

De aggressive årene stilnet av mot slutten av 1967. Da hadde gruppa slagere som «My Generation», «Substitute», «I Can’t Explain», «I’m A Boy» og «Pictures Of Lily» bak seg. Nå gled Who inn i en mer melodisk og harmonisk form for rock — selv om aggresjonen aldri helt slapp taket. Pete Townshend komponerte rock-operaen «Tommy» og viet stadig mer av sin tid til studier av den indiske guru Meher Babas åndelige visdom. John Entwistle (gruppas bassist) trakk seg litt ut av karusellen, og viet seg til familielivets gleder og materialistiske interesser. Roger Daltrey (gruppas vokalist) søkte over i rollen som filmskuespiller og dyrket dessuten en inntektsgivende karriere som solo-artist innen den fengende pops verden. Tre vidt forskjellige personligheter utkrystalliserte seg fra Who, og Keith Moon befant seg plutselig hengende utenpå.

Hotellenes skrekk
De eneste gangene kvartetten var samlet, var i forbindelse med plateinnspillinger eller turnéer. Gruppas konsertvirksomhet ble mer og mer sporadisk etter som 70-årene langsomt passerte. Keith Moon måtte finne på noe å ta seg til, og han gjorde det eneste han kunne — han fortsatte å være klovn. Rockens mest uberegnelige og gale klovn. «Moon the Loon» (gale-Moon) ble hans kallenavn.

Keith hatet å sitte stille og uvirksom, og han var livredd for ensomhet. Derfor menget han seg alltid med de kjendiser som var for hånden. Fester og atter fester. Fuktige år som flommet av champagne, vakre jenter og narkotiske stoffer. For ham var penger noe man bare bruker opp. Keiths utgifter på Whos turneer var så enorme at han som oftest ble presentert for en regning, når de andre fikk utbetalt sin lønn.

Keith opparbeidet seg ryktet som hotellenes skrekk — ikke uten grunn. I et Los Angeles-hotell lekte han blant lysekronene, et annet sted klatret han opp hotellfasaden til 11. etasje for å titte inn til Mick og Bianca Jagger (Mick holdt på å skyte ham i raseri), et sted brukte han dynamitt for å renske opp et tilstoppet toalett. Den mest kjente hotell-historien er likevel denne:

Keith står i resepsjonen med kassettspiller presset mot øret. Ingen av de tilstedeværende kan unngå å høre larmen, for volumet står på topp, og Whos musikk dundrer ut blant de ærverdige gjestene. Hotellets ansvarlige leder ser seg nødt til å be Keith kutte ut bråket. Men Keith later som ingenting og fortsetter å lytte med stor interesse til musikken.

Etter enda et par irettesettende bemerkninger, ber Keith plutselig mannen bli med seg opp. De tar heisen til 9. etasje, og Moon har ennå ikke fjernet kassettspilleren fra øret. Han låser seg inn på rommet sitt, ber hotell-mannen vente utenfor og låser døren. Det blir stille i et par minutter. Så lyder en voldsom eksplosjon og døren blåses ut i et regn av tresplinter. Ut av dynamittrøyken dukker Keith Moon opp. «Det er bråk,» sier han. Så peker han på kassettspilleren som fremdeles står på, «og dette er The Who!»

Det vrimler av liknende historier — og de er etter all sannsynlighet sanne. Keith har både kjørt en rød Lincoln og en Rolls Royce i hotell-svømmebassenger. Han har knust hotellinventar for mangfoldige tusen pund. Kastet TV-apparater ut av vinduet fra 10. etasje. Kjørt motorsykkel gjennom hagene til Hollywoods gullglitrende kjendiser, spradet rundt i Londons gater forkledd som Adolf Hitler og Dronning Elizabeth I!

Ett av hans siste påfunn før han døde, resulterte i at han ble kastet av et passasjerfly. Keith brøt seg nemlig inn i førerkabinen mens flyet var i luften, og ga seg til å tromme på instrumentpanelet med sine medbrakte trommestikker.

— Jeg elsker å gjøre det uventede, og jeg elsker å få mennesker til å le. For meg er det hva hele livet dreier seg om, sa han ved en anledning.

— Når du har penger, og finner på slikt som jeg gjør, så ler folk og kaller deg eksentrisk. Det er en høflig måte å si det på. Egentlig mener de at du er spik pine gal.

Hvem var den virkelige Keith Moon?

Spørsmålet er om Keith Moon, med sine 32 år på baken, begynte å bli lei denne livsførselen. Han hadde gjennom de siste ti år skapt en klovn av seg selv, og var følgelig presset til å overgå sine tidligere meritter hver gang han viste seg offentlig (og det har vært ganske ofte de siste årene). Det må ha blitt et umenneskelig press på ham — dette at folk hele tiden venter seg det uventede, det morsomme, de gale spilloppene. Ingen ønsket å treffe den virkelige Keith Moon. Mannen som var livredd for ensomheten, som ringte opp John Lennon midt på natten bare for å ha noen å snakke med, som tok fly verden rundt for å finne noen å være sammen med.

Hans kone Kim forlot ham i 1974 — hun orket ikke mer av den uberegnelige Keith, og hun hatet at folk lo av ham. Bruddet gikk hardt inn på Keith, og venner kan fortelle at han ikke ville oppleve det samme med Annette Walter-Lax. Han hadde overfor flere signalisert en omlegging til mer normale livsformer. Det planlagte ekteskap kan i aller høyeste grad tyde på det.

Hvilken effekt Moons tragiske død får på Who, er for tidlig å si ennå. Men sjokket kan ha splintret gruppa for alltid. Særlig trist er det at han skulle dø nå, for med utgivelsen av det glimrende albumet «Who Are You» og filmen «The Kids Are Alright», viste Who at de i aller høyeste grad hadde tenkt å være med i rockens fremtid. Keith Moon var kanskje den mest entusiastiske av dem alle. Han ga seg selv rollen som gruppas PR-sjef i forbindelse med den nye given i bandet, og reiste rundt i USA og Europa for å reklamere for LP’en og filmen. Han var for å si det kort: særdeles optimistisk og så fremtiden i øynene med et lykkelig smil.

Pete Townshend har så treffende sagt:
— Alle lo av Keith og hans påfunn, men de så aldri at hans andre skulder var klissvåt — av tårer.

Who are Who?

En oppsummering av verdens beste The Who gjennom artikler og anmeldelser fra Det Nye, Vi Menn og yanfriis.no

De bygget sin profil på hat

Hvem er Who, del 1

Ekteskap og familie fremfor turnélivets plager

Hvem er Who - del 2

— Våre fans er de beste i verden!

Hvem er Who - del 3

1979

Følgende låter ble fremført av The Who i Cannes:

The Who: Long Live Rock / I’m The Face / My Wife (Polydor) ***** april 1979

The Who: “The Kids Are Alright” (Polydor), ****** juni 1979

Quadrophenia

— en film, en plate, en tilstand av i dag!

The Who m.fl.: “Quadrophenia” (Polydor) **** oktober 1979

The Who: 5.15 (Polydor) ***** september 1979

Pete Townshend: “Empty Glass” (Atco) ***** mars 1980

1981

The Who: “Face Dances” (Polydor) **** mars 1981

Diverse artister:Concerts For The People Of Kampuchea (Atlantic) ★★★(★) mars 1981

John Entwistle: Too Late The Hero (WEA) ★★★ November 1981

1982

Roger Daltrey: Best Bits(Polydor) ★★ Januar 1982

Pete Townshend: All The Best Cowboys Have Chinese Eyes (Atco) ***** juni 1982

The Who: It’s Hard (Polydor) ** september 1982

1983

Pete Townshend: Scoop (Atco) ★★★★★ april 1983

1984

The Who: Who’s Last (MCA) ** November 1984

Sekundet før punch drunk

Roger Daltrey: Under A Raging Moon (Virgin/10) **(*) September 1985

Pete Townshend: White City - A Novel (Atco) ***(*) november 1985

1986

Pete Townshend: Pete Townshend’s Deep End Live (Atco) ****(*) august 1986

1988

The Who: Who’s Better, Who’s Best (Polydor) ****(*) mars 1988

1989

Pete Townshend: The Iron Man (Virgin) *** juni 1989

1994

The Who: “Thirty Years Of Maximum R&B” (Polydor) ★★★★★★ juli 1994

The Who: “My Generation” (Brunswick) *****desember 1965

The Who: “A Quick One” (Reaction) ****desember 1966

The Who: "A Quick One" (Polydor) ★★★★The Who: "The Who Sell Out" (Polydor) ★★★★★★

The Who: “The Who Sell Out” (Track) ******desember 1967

The Who: “Tommy” (Track) **** mai 1969

The Who: "Live At Leeds" (Polydor) ★★★★★★ mai 1970

The Who: "Live At Leeds" (Track) ★★★★★★ mai 1970

The Who: “Who’s Next” (Track) ★★★★★

The Who: “Meaty Beaty Big & Bouncy” (Track) ******november 1971

The Who: “Quadrophenia” (Polydor) ★★★★ oktober 1973

The Who: “Odds & Sods” (Track) ***** oktober 1974

The Who: “The Who By Numbers” (Polydor) ******oktober 1975

Roger Daltrey: One Of The Boys (Polydor/Goldhawke) ***mai 1977

Pete Townshend & Ronnie Lane: “Rough-Mix” (Polydor) ***** september 1977

The Who: “Who Are You” (Polydor) ****august 1978

Keith Moon, rockens største klovn, er død!

Tok han The Whos fremtid med seg?

Focus, Maggie og Kevin

Den helvetes naturen

YANFRIIS.NO

Diverse artister:
Concerts For The People Of Kampuchea (Atlantic) ★★★(★) mars 1981

John Entwistle:
Too Late The Hero (WEA) ★★★
November 1981

Roger Daltrey: Best Bits
(Polydor) ★★ Januar 1982

Roger Daltrey:
Under A Raging Moon
(Virgin/10) **(*)
September 1985

Pete Townshend:
White City - A Novel (Atco)
***(*) november 1985

The Who:
Who’s Better, Who’s Best (Polydor) ****(*) mars 1988

The Who: “My Generation” (Brunswick) *****
desember 1965

The Who: “A Quick One” (Reaction) ****
desember 1966

The Who: "A Quick One" (Polydor) ★★★★
The Who: "The Who Sell Out" (Polydor) ★★★★★★

The Who: “The Who Sell Out” (Track) ******
desember 1967

The Who: “Tommy” (Track) ****
mai 1969

The Who: “Meaty Beaty Big & Bouncy” (Track) ******
november 1971

The Who: “Quadrophenia” (Polydor) ★★★★
oktober 1973

The Who: “The Who By Numbers” (Polydor) ******
oktober 1975

Roger Daltrey: One Of The Boys (Polydor/Goldhawke) ***
mai 1977

The Who: “Who Are You” (Polydor) ****
august 1978

Keith Moon,
rockens største klovn, er død!