Frank Zappa - gigantisk opplevelse
En samtale med Frank Zappa, Oslo, august 1973
Publisert i Arbeiderbladet 29. august 1973 (Tekst: Yan Friis, fotograf: ukreditert).
I strålende solskinn søndag, ble årets Kalvøy-festival avviklet. 20 000 unge mennesker hadde funnet veien til denne lille øya utenfor Sandvika, og få av dem kom forgjeves. Frank Zappa og hans Mothers var hoved-trekkplasteret — og de skuffer aldri, det fikk vi et tydelig eksempel på. Riktignok var det mye som klikket for arrangørene. Noe dukketeater var det få som fant, heller ingen maleriutstilling. Strømmen forsvant stadig på scenen og skapte lange forsinkelser. Dette ødela Pugh Rogefeldts og til dels Popol Vuhs forestilling. De fleste politiske partiene hadde for øvrig sine stands med valgmateriale og diskusjon.
Men først og fremst var det Zappa som preget denne dagen. Sjelden i Norge har vi hørt maken til konsert. Dagens Mothers spiller overveiende jazz — selv om det ofte kan forveksles med progressiv pop. Vi fikk høre mest fra «Grand Wazoo», og dette er også den av Zappas plater som er mest typisk for hva gruppa er i dag. Den glimrende fiolinisten Jean-Luc Ponty slapp kanskje ikke nok til, men på «Dupree's Paradise» hadde han en lang og meget sterk solo. På dette sporet fungerer for øvrig det elektriske pianoet som et snatrende maskingevær. Zappa selv, ga oss mangfoldige bevis på at han er en av verdens fremste gitarister. Særlig i ekstranummeret, et sammendrag fra «Hot Rats», syntes det som om intet var umulig for ham.
De humoristiske innslagene i hans konserter er det blitt færre av, men jubelen var enorm da Zappa annonserte «Brown Shoes Don't Make It» fra den gamle plata «Absolutely Free». Gruppa fikk stående applaus fra tusener av begeistrete tilhørere da de gikk av scenen.
Zappa er i dag en av de virkelig få store kunstnere i popverdenen. Selv om Finn Kalvik, Ralph McTell og Nectar alle gjorde godt arbeid, havner de likevel i skyggen av denne amerikanske giganten.
Arbeiderbladet møtte Zappa dagen før denne konserten.
— Våre tekster har ingen budskap, forteller han. — Vi vil ikke ha noen mening om noe som helst. For-målet er bare å gi folk underholdning og ingen ting annet.
Du forandrer deg stadig rent musikalsk?
— Det er fordi de musikere jeg har i dag først og fremst er jazzmusikere. De vil ikke kunne holde ut å spille korte sangnumre.
Du sier du ikke vil ha noen mening om noe, men i et svensk TV-program i fjor uttalte du det om ditt syn på bl. a. revolusjon. Har du forandret deg også her?
— Jeg har selvsagt en politisk oppfatning, men jeg holder det borte fra musikken. Jeg tror det amerikanske samfunn vil gjennomgå en forandring, men ikke i sosialistisk retning. Selv føler jeg meg som en revolusjonær. Men det er rettet mer inn i meg selv enn utad. Jeg tror på den personlige frihet.
Hva så med sosialisme?
— Jeg klynger meg ikke til noen politisk merkelapp.
Narkotika?
— Jeg er personlig imot bruken av slike stoffer. De fungerer bare i negativ retning og hjelper ingen. Men jeg mener at marijuana bør legaliseres. Det er bedre at det selges gjennom tobakksfirmaene enn gjennom mafiaen, sier Zappa til Arbeiderbladet.
Min gullrekke. (Verve, Bizarre og Reprise)
Etterord …
Jeg var kliss fersk i gamet og piss nervøs foran dette møtet. Jeg elsket 60-talls-albumene med Mothers Of Invention, men visste også at Zappa kunne være både brutal og hjerteløs mot journalister som stilte dumme spørsmål. Det gjorde ikke saken bedre at det kom til et verbalt basketak mellom Zappa og et par av de andre journalistene veldig tidlig i pressekonferansen. Vi satt stablet rundt et bord på Grand, så vi var ganske få, og atmosfæren kjølig.
Det var ikke mye jeg bidro med. Men Zappa grep tak i meg etter seansen, og lurte på om jeg følte meg OK. Tonen var fortsatt syrlig, men jeg oppdaget et glimt av humor i blikket hans. Jeg la ikke skjul på noe, og oppnådde på randen til krampegråt som jeg var, å vekke noe veldig få snakker om: Frank Zappas omsorgsgener. Han ble virkelig onkel Frank.
Onkel Frank lurte på hvilke av albumene hans jeg likte best, og jeg utbrøt “alt med Mother Of Invention!”, litt for høyt. Det fikk ham heldigvis bare til å le.
Så snakket vi litt om favoritten min, “We’re Only In It For The Money”, og jeg fortalte ham at jeg kjente en som kunne alle tekstene på albumet utenat, noe han demonstrerte hver gang vi spilte det på fester, og det var ganske ofte.
— Even the bacwards bits?, sa Zappa forbløffet.
Jeg svarte bekreftende, men egentlig er det vel bare Torbjørn som kan besvare det spørsmålet.
At vi spilte albumet på fester var visst også overraskende.
— Are you actually dancing to it?
Så fortalte han meg den utrolig fascinerende historien bak “Let’s Make The Water Turn Black” (ganske lik forklaringen som ligger på Wiki). Og signerte Fillmore East-albumet mitt. (Som dessverre gikk med i dragsuget da jeg solgte hele vinylsamlingen i 1989.)
Uansett, det var mitt første møte med Frank Zappa. A swell guy.
A Swell guy. Fra Grand i august 1973. (Bildet er ukreditert, og ligger i Det Nyes arkiv)