- Hva slags frisyre er det?
En samtale med Zappa, Oslo, januar 1980
Zappa i Oslo i januar 1980. (Foto: Det Nyes arkiv/Svein Boye Andersen)
Frank Zappa var på snarvisitt i Oslo for å promovere filmen "Baby Snakes", vist som lukket forestilling på Colosseum. En ganske selsom sak på to og en halv time. Han ga også intervjuer, og jeg fikk et eksklusivt møte med legenden hvor jeg overrakte ham Det Nyes diplom for seier i leseravstemningen for 1979: Årets vokalist og årets single ("Bobby Brown"). Akkurat det tok han med godt humør.
De gangene jeg fikk sjansen til å intervjue Zappa var han alltid imøtekommende og sympatisk. Han greide imidlertid ikke å holde tilbake en kommentar til min fjonge pannelugg denne gangen, eller fraværet av en. Dagen før var jeg blitt så lei av å få håret i øynene at jeg tok saksen og resolutt klippet hele greia av. Det så ikke pent ut. Det så ut som om jeg hadde hatt en hjerneoperasjon. Så måtte jeg oppsøke frisøren på Majorstuen og etterslukke. Han gjorde så godt han kunne.
Zappas bemerkning: "What kind of haircut is that?"
Og nå, over til intervjuet:
— Kjærlighetssanger? Få dem vekk!
Colosseum, 13. januar 1980
(Fra Det Nye 18. mars 1980, foto: Svein Boye Andersen)
Frank Zappa er uhyre populær i Norge. Men han lar seg ikke merke av suksessen. Selv ikke nyheten om at DET NYEs lesere har valgt ham til årets mannlige vokalist 1979, og samtidig kåret «Bobby Brown» til årets single, fikk ham ut av likevekt. Da DET NYE intervjuet ham, var han kynisk som aldri før ...
1979 ble Frank Zappas store år i Norge. Tre hit-album og to hit-singler. Seirer i de fleste musikkavstemninger over hele landet. Også i DET NYE, der leserne kåret «Bobby Brown» til årets single og Frank Zappa til årets mannlige vokalist. Suksessen kommer ganske sikkert til å fortsette videre gjennom 1980. Nylig var han i Norge for å promotere sin nye film, «Baby Snakes».
I den forbindelse fikk DET NYE møte ham.
Som alltid når han møter journalister, virket Zappa ganske reservert. De første spørsmålene besvarte han bare med enstavelsesord. Hele tiden med blikket rettet ut i luften. Uinteressert. Knapp. Han var heller ikke villig til å filosofere over hvorfor han først nå har slått gjennom i Norge og blitt stjerne (han har tross alt holdt det gående med plateutgivelser siden 1966).
— Aner ikke. Mitt nye plateselskap må ha gjort en god jobb.
Disse ord må få CBS til å svulme av stolthet. Zappa er nemlig ikke den som pleier å rose plateselskaper. Han har altfor mange dårlige erfaringer med dem. I øyeblikket venter to store rettssaker hjemme i USA. Den ene mot hans første selskap Verve. Den andre mot Warner Brothers som han var tilknyttet fram til 1978.
— De selskapene har utplyndret meg. Og Warner Brothers gjorde alt de kunne for å stikke kjepper i hjulene for meg mens jeg var hos dem. De ga meg minimal økonomisk støtte, gjorde så lite som mulig når det gjaldt reklame og stoppet flere plater som jeg ville ha ut. Det er deilig å være kvitt dem.
Sårende
Men krigen mot Warner Brothers er ikke ferdig. Selskapets farvel til ham var å gi ut tre LP'er («Studio Tan», «Sleep Dirt» og «Orchestral Favorites») uten å spørre om tillatelse.
— De pakket dem dessuten inn i de styggeste omslag jeg noen gang har sett. Slikt er sårende for en komponist. Nå venter jeg bare på at rettssaken mot dem kan komme i gang. Alt det juridiske tullet tar veldig tid. Men det står så mye på spill at jeg må gjennom det. Warner Brothers (og Verve) sitter nemlig på alle mine gamle plater, en del uutgitt stoff, filmer og helt personlige ting.
— Hva kan du si om «Baby Snakes»?
— Jeg har holdt på med filmen i to år. De mange konsertinnslagene er fra 1977. Noen konsertfilm er det dog ikke. Jeg vil heller kalle den en slags dokumentarfilm.
— Det mest fascinerende ved «Baby Snakes» er de grufulle, surrealistiske innslagene laget av en Bruce Bickford. En slags dukkefilm der figurene er laget av farget leire. Bruce selv er for øvrig med i filmen og forklarer tanken bak disse leirmarerittene.
— Jeg møtte Bruce i 1971. Han hoppet over gjerdet mitt med to filmruller under armen. Dermed var det gjort. To år senere ansatte jeg ham på full tid. Han lager skrekkfilmer av leire, jeg gir ham lønn, hus og bil.
Filmplakat for “Baby Snakes”.
Har alltid sunget om sex
Men tilbake til Zappas gigantiske gjennombrudd i 1979. Føler han at han har forandret stil etter at han kom til CBS? Plateomslagene kan nesten tyde på det, for de er ganske identisk utformet.
— Nei, jeg har ikke forandret meg. Jeg bruker samme design på omslagene for å unngå at folk analyserer dem. Ingen kan vel få noe særlig ut av et «straight» foto av mitt ansikt?
— Hva med de seksuelle tekstene? De siste platene dine har ikke akkurat overlatt mye til fantasien.
— Jeg har alltid sunget om sex. Det er bare flere som legger merke til det nå.
— Jo, det er så. Men føler du ikke at tekstene er mer direkte enn før, mindre omskrevet i symbolikken?
— Gi meg ett eksempel!
Zappas arrogante mine er tilbake.
— Vel, fengselsscenen og «Sy Borg» fra «Joe's Garage»?
— Du har antakelig hengt deg opp i et ord som «plook». Men det er ikke noe ord på engelsk. Jeg har laget det selv. På den måten gir jeg folk anledning til å bruke fantasien. Du har brukt din fantasi og fått noe grisete ut av det. OK – det er din sak.
— Mine kritikere burde i grunnen konsentrere seg om det de vet, ikke det de tror!
Zappa bruker dette som innfallsport til en saftig kanonade mot sine yndlingsfiender: musikkritikerne.
— De vet ikke hva de snakker om. De bare kjører fram sine egne greier. Når de skriver om musikk har de intet positivt motiv. Jeg vil ikke engang kalle det de driver med for meninger. Det er regelrett hat og egotripping. ...
Kritikk er som oftest verdiløs
Zappa har snakket seg varm nå. Ordene triller med giftig snert.
— Jeg hater inkompetanse. Det er en av de ting som holder igjen sivilisasjonen. Du finner inkompetanse overalt, dessverre. Og verst er det blant musikkritikerne. Der er det flere idioter pr. foot enn noe annet sted.
For å komme med en slik salve må du vel nødvendigvis selv ha ryggen fri?
— Jeg er kvalifisert til å drive med det jeg gjør. Jeg har de tekniske ferdighetene. Jeg har de kreative ferdighetene. Jeg vet hva jeg driver med. Skal noen kommentere eller kritisere, bør de i hvert fall stå på samme nivå som meg – ellers er det ikke fornuftig.
— Hvis jeg lager et musikkstykke som blander inn klassiske elementer eller østerlandsk folkemusikk. Vel, da kan du ikke uttale deg om stykket hvis ikke du har kjennskap til disse elementene. Og gjør du det likevel, så er kritikken helt verdiløs.
Han lener seg fornøyd tilbake.
Zappa-albumene som var kommet siden vårt forrige møte.
— Hadde jeg vært musikkritiker, ville jeg sagt nei til å skrive om en ballett. Eller en fotballkamp. Men slik er det dessverre ikke innen dette snuskete yrket. Da jeg var i Australia på turné, sendte en avis sin sportsjournalist til konserten. En mann som til daglig skrev om boksing og bryting. Og der satt han altså og skulle bedømme en konsert med meg! Det er ikke riktig klokt!
— Det verste er at journalistene ikke skriver om musikken. De henger seg opp i meg som person, og benytter enhver plateutgivelse til å spy ut edder og galle.
Men du inviterer til det. Ta nå bare dine mange angrep på kvinnebevegelsen. «Bobby Brown» er et godt eksempel.
— Hei, vent nå litt! Det er Bobby Brown som snakker i den sangen, ikke Frank Zappa. Og det han sier er vel ikke så galt. Hovedpersonen, Bobby, blir en dott, og det er akkurat hva kvinnebevegelsens mål er: å gjøre menn feminine.
Nå, ja! Setter du deg ordentlig inn i problemene før du uttaler deg så kategorisk? Jeg vil hevde at det du sier om kvinnesak virker temmelig overfladisk og ... ja, umodent!
Zappa er plutselig ute av likevekt. Han virker usikker, og nøler mens han svarer.
— Jaaa ... jeg forsøker alltid å se et problem fra begge sider. Dessuten, sangen «Bobby Brown», den handler om … visse holdninger blant visse mennesker. Det er ikke min mening som presenteres ...
Glad for suksessen med «Bobby Brown»
Men selv om du ikke personlig står inne for alt som sies i dine tekster, må du vel innrømme at det lett kan virke slik. Du innbyr jo folk til å misforstå deg.
— Ja, jeg innrømmer det. Men det er alltid en risk du må ta. Heller det enn alltid å holde kjeft!
— Jeg er fryktelig glad for at «Bobby Brown» har slått så godt an i Norge. Samme hvilke perverse grunner folk har til å digge den. Det som har skjedd med den sangen i Norge, vil jeg kalle musikkhistorie. Et psykologisk fenomen. Det kan sidestilles med en slager fra begynnelsen av 60-årene: «Sukyaki» med japaneren Kyu Sakamoto. Den slo voldsomt an over hele verden, også hjemme i USA. Og det på tross av at folk ikke skjønte et ord av teksten. Akkurat det samme tror jeg skjedde med «Bobby Brown» i Norge. Minst 50% av dem som kjøpte den, aner antakelig ikke hva den dreier seg om. Og fikk de vite det ...
“Sukiyaki”, 60-årenes “Bobby Brown”?
At Zappa betraktes som discostjerne i Norge, sjokkerer ham.
— Det er helt utrolig. Og fryktelig morsomt. Folk hjemme i USA kommer aldri til å tro meg når jeg forteller det.
«Selvsagt er jeg kynisk»!
Man kan godt beskylde Zappa for å være kynisk. Det liker han.
— Selvsagt er jeg kynisk. Det er positivt å være det i det 20. århundrede. Kynismen er den eneste vei ut av det uføre verden befinner seg i. Vi så jo i 60-årene at blomster i geværpipene ikke hjalp. Slikt går ikke. Og helter eller guruer bør folk holde seg langt unna. Det er best å ikke tro på noen.
Dette er essensen av hva Zappa egentlig mener og står for.
— En slik innstilling gir alle individer lik sjanse. Poenget er å nå det nivå du kan – ikke la deg presse av andre.
Hva synes du da om f.eks. Bob Dylans måte å forholde seg til verden på?
— Religion? Det er sikkert OK for ham. Men det er sannelig ikke min måte å ha det gøy på!
Hva fyller du tiden med?
— Jeg maler ikke så ofte lenger. Tid til artikkelskriving blir det heller ikke. Jeg har lyst til å forsøke meg på teater. Men det meste av tiden går med til film, konserter og plateinnspillinger. Best liker jeg film og plater.
I 1969 holdt Zappa på med å sette sammen et album bestående av hele 12 LP'er. Samlingen skulle spenne over alle de årene Zappa ledet gruppa Mothers Of Invention.
— Den kom aldri ut fordi Warner Brothers nektet å gi meg økonomisk støtte. Du skjønner, et plateselskap betrakter en utgivelse som én enhet – enten den er enkel, dobbel, trippel eller teller hele 12 plater. Det står i kontrakten. Den økonomiske støtten du får, er et fast beløp uansett. Vil du lage en eske med mange plater, vel, så får du ta av egen lomme. Jeg holder fremdeles på med dette 12-LP-albumet. Men jeg er nødt til å finne en distributør som gir meg et fordelaktig tilbud. Ellers taper jeg på prosjektet. Hittil har jeg gjort ferdig 16 platesider. Men jeg ajourfører samlingen til stadighet. Hvert år dytter jeg noe nytt inn.
Er det noen av dine tidligere plater du liker spesielt godt?
— Nei, jeg liker ingen av platene mine.
— Hva?
— Ingen av dem er nemlig perfekte. Budsjettet har hver gang vært for stramt. Jeg måtte stoppe et sted. Irriterende! Men jeg står inne for dem. Hver plate reflekterer det som foregår (eller har foregått) i meg selv.
Mannen som ikke liker noen av platene sine. (Foto: Svein Boye Andersen)
Hater pudler og kjærlighetssanger
Ved siden av musikkritikerne er det to ting Zappa hater som pesten: pudler og kjærlighetssanger. Det første fordi en del eldre damer i USA har et slags fetisjforhold til sine krøllete, små firbente venner.
— Jeg synes det er kvalmende. Ekkelt! Folk har så vanskelig for å ha med hverandre å gjøre i dag, at de foretrekker dyr som selskap. Det er enklere å snakke med en puddel. «Fido, hent tøflene!» Dypere behøver du ikke gå.
Men bånn i bøtta er kjærlighetssanger.
— Få dem vekk! De dreier seg bare om drømmer som aldri kan oppfylles. Tror du på det våset som presenteres i disse sangene og forsøker å leve etter det, blir du ødelagt. Egentlig snakker komponistene om sex, men kamuflerer det (ubevisst?) bak masse tullete formuleringer.
— Slike sanger ignorerer egentlig kroppsfunksjonene. De duller med følelsene. Og duller du med følelsene, så ødelegger du språket. Det oppstår et semantisk kaos. Ordet «kjærlighet» slutter å bety noe.
— Du er altså ikke prinsipielt imot følelser?
— Nei, ikke misforstå meg! Poenget er at de fleste kjærlighetssangene ikke dreier seg om følelser – de bare later som om. Jeg er fullstendig klar over at det finnes seriøse komponister som skriver seriøse kjærlighetssanger. Det er ikke dem jeg vil til livs. Det er alle de andre. Alle noksagtene som sprer sin gift gjennom plater, radio og TV. De villeder ungdommen. Duller dem inn i en falsk og farlig verden. Akkurat som de billigste kjærlighetsromaner gjør.
— Til slutt: Din reaksjon på å få «Bobby Brown» kåret til årets låt, og deg selv kåret til årets mannlige vokalist av DET NYEs lesere?
— Hva kan jeg si? Jeg har alltid stilt meg litt skeptisk til slike avstemninger. Men jeg er selvsagt takknemlig. Til leserne vil jeg si: Takk alle sammen – it will blow over ...
Frank Zappa lurte voksen-Norge. "Bobby Brown" som rai rai-allsang. Hallo? Skjønte ikke mor og far hva som foregikk? Djevelen åt deres barn. Og Zappa rulet i teenage-Norge.
Det Nye nr. 12 1980
- Jeg liker ikke mennesker
En samtale med Frank Zappa, Oslo, mars 1979
Publisert i Det Nye 15. mai 1979 (Foto: Svein Boye Andersen)
Etterspillet
Først en introduksjon til dette intervjuet. Jeg skulle nemlig komme til å angre på det bare noen få dager etter at jeg hadde skrevet det. Jeg hadde tøffet meg igjen. At jeg aldri kunne lære:
Zappa i Ekeberghallen 2. mars 1979 ble for meg en så stor nedtur at det påfølgende intervjuet bar preg av det. Og tro endelig ikke at jeg konfronterte mannen med de skarpeste angrepene i teksten, de ble formulert i trygge omgivelser på kontoret i Sørkedalsveien 10A. Uten tilsvar. Mens Zappa var på vei til Stockholm.
Fem dager senere dro jeg til Göteborg for å intervjue Earth, Wind & Fire og se dem live i Scandinavium. Mens jeg satt i hotellobbyen og ventet på tur til å intervjue dem, dro jeg kjensel på en skikkelse som satt i sofagruppen bortenfor. Frank Zappa. Han var opptatt med en blodfan i slutten av tenårene med skulderlangt hår og en bataljon bæreposer lent opp mot sofaen. De inneholdt covere. Alle platene til Zappa. Komplett. Alt han hadde gitt ut, og det meste av det han ikke hadde gitt ut også. Her var overflod og piratplate-bonanza. Menneskehateren Zappa var imidlertid ikke til stede. Han lå kanskje og sov på rommet. Onkel Frank satt i sofaen og studerte det ene coveret etter det andre med stor interesse.
Ble han sint? Slett ikke. Han signerte hvert fuckings eksemplar! Jeg trodde faktisk ikke mine egne øyne, for selv om jeg hadde gode erfaringer med Zappa, visste jeg ikke at han egentlig, innerst inne var sosionom! Nå lente han seg mot unggutten og lurte på noe. Unggutten mumlet. Det var ikke så lett å skjønne hva han mumlet, for nå løftet Zappa blikket, nærmest med et desperat håp om assistanse. Dermed møtte han blikket mitt.
Det var for meg et øyeblikk å ta vare på. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve det jeg opplevde nå: Frank Zappa gjenkjente meg, og ikke bare det, han smilte, han nikket, han viste tydelige tegn på at han var glad over å se meg! Og jeg som hadde skrevet så mye stygt om ham til Det Nye for bare noen dager siden. Jepp, jeg fikk dårlig samvittighet. Jeg hadde falt for den gamle fristelsen igjen: Jeg hadde forsøkt å tøffe meg.
Den tålmodige mannen med de varme øynene bladde gjennom nok en bunke piratplater, signerte dem, og mottok en ny bunke. Ungguttens vinyl-lager var utømmelig, og Zappas tålmodighet grenseløs. Nå var de kommet over til posen med postere, klipp og … gjenstander. En colaboks, plukket opp fra scenen i Scandinavium kvelden før. Zappa signerte den med uforstyrrelig ro. Av og til gløttet han bort mot meg og smilte. Konspiratorisk. Jepp, vi er brikker i en absurd bransje, smilte blikket. Tenk, Zappa tok meg generøst med i sitt «vi». For et øyeblikk var vi på samme side, to sosionomer i det store spiller om meningen med livet.
Han vinket meg bort til seg da signeringen nærmet seg slutten. Så hadde vi noe så uventet som en hyggelig samtale om livet og alt det rare vi er en del av. Zappa var lett omtåket av all reisingen – det hadde vært Oslo for et par dager siden, så Stockholm, så København, og nå tilbake i Sverige og Göteborg.
- Og plutselig presterer livet å kaste oss sammen i to forskjellige land i løpet av noen få dager. Her har skjebnen en hel klode å ta av, og så sender den oss fra Oslo via Stockholm og København for mitt vedkommende, til denne hotellobbyen i Göteborg helt uavhengig av hverandre.
Filosofen Frank Zappa var en hyggelig kar. Og bare å snakke med ham, som om vi var gamle kjente, den opplevelsen har jeg tenkt på mange ganger opp igjennom årene. Det var et unikt øyeblikk.
Vi snakket ikke lenge sammen, jeg ble snart nok hentet for å intervjue Maurice White. I heisen forbannet jeg intervjuet jeg hadde skrevet. Det var for sent å gjøre noe med.
Årsaken til at jeg møtte Zappa igjen, bare noen få dager etter Ekeberghallen.
Frank Zappa er en av rockens store originaler. En uberegnelig musiker og komponist som utelukkende kjører sitt eget løp. Han gjør gjerne narr av tidens trender og moter, men følger dem aldri. Musikalsk har han rukket over det meste. Fra korte, sjarmerende popballader, gjennom heseblesende, innviklete jazz-krumspring, til modernistisk, klassisk orkestermusikk inspirert av komponisten Edgard Varèse. For Zappa har perfekt spilleteknikk, vill eksperimentering og bitende sarkastiske tekster vært uløselig knyttet til hverandre. Hans plater har vært en total opplevelse for lytteren. Giftiggrønne musikkstykker som vender opp-ned på Vestens kultur — eller mangel på sådan.
I 60-årene tilhørte Zappa og hans Mothers of Invention den såkalte «undergrunnskultur» i USA. Hippietiden flagret over verden i luftige gevanter. Hasjpipene gikk fra munn til munn. Man meldte seg ut av det etablerte samfunn og fløt av gårde i LSD-dis. Langhårete ungdommer «freaket» eller flippet ut i «love ins» og psykedeliske orgier. Alt var «hip» og «far out».
Zappa kom fra dette miljøet, men hadde intet til overs for det. I hans øyne var de narkotiske guruene like falske som de etablerte pampene. «Undergrunnen» var pillråtten, og Zappa brukte sin musikk til å vise dette. Han var en journalist med førstehånds kjennskap til sitt emne. Spottende fyrte han av en bredside mot hippiekulturen på LP’en «We’re Only In It For The Money» (1968).
På andre plater kastet han seg over det moralistiske USA, den snerpete middelklassen og den løgnaktige, men høyt elskede «American Dream». Og alltid traff Zappa mål.
Hans klarsyn og musikalske briljanse gjorde ham til en meget innflytelsesrik person i 60-årenes rock. På tross av at radiostasjonene forsøkte å neglisjere ham. På tross av at hans plateselskap gjorde livet så surt de kunne for ham.
I 70-årene har han ikke vært like viktige. Han har forfinet sin musikk, gjort den mer innviklet, mer «flink». Men uten å tøye rockens etter hvert temmelig diffuse grenser. Tekstmessig har han forfalt fullstendig. Dagens Zappa skyter på alt og alle med innbitt hat, men bommer ofte og ender med å velte seg i vulgær ordbruk, perverse sex-fantasier og pinlig analhumor.
Betegnende nok er det hans instrumentale LP’er som har vært best dette tiåret. Vi kan nevne «Hot Rats», «Grand Wazoo» og «Sleep Dirt». Her finner vi musikeren Frank Zappa på sitt beste. Lynhurtige og forbløffende taktskifter, fremstormende jazzy komposisjoner tilsatt Zappas egen stramme, flerrende rock-gitar. Han er fremdeles unik, men han er ikke lenger en foregangsmann.
Heller ikke i 70-årene har Zappa stått på god fot med plateselskapene. Hans kompromissløse holdning irriterer dem grenseløst. De vil tjene penger — mange penger. Gang på gang har de forsøkt å tvinge Zappa inn i mer kommersielle baner. Og vil han ikke, vel, så finnes det andre metoder. Resultatet: plateutgivelser som Zappa ikke har skikkelig kontroll over. Stokking av låter, snikforandring av hans opprinnelige idéer for omslag osv. Nylig brøt Frank med Warner Brothers, og tegnet kontrakt med CBS. Samtidig gikk han til rettsak mot sitt gamle selskap.
— Saken kommer tidligst opp om fire—fem år. Ventelisten er enorm. Og imens fortsetter de å gi ut plater uten min velsignelse. Slik fungerer det amerikanske demokratiet, sier han bittert.
I 1976 ga Frank Zappa Warner Brothers nok innspillinger til å dekke fire—fem LP’er. Selskapet gadd ikke gjøre noe med det, og forsinket bl.a. utgivelsen av konsertalbumet «Zappa In New York» i et helt år. De fjernet dessuten et langt kutt fra samlingen, uten Zappas samtykke.
— Først da jeg brøt med dem, begynte de å hente fram de andre opptakene fra arkivene sine. I fjor høst kom «Studio Tan», og i januar fulgte «Sleep Dirt». Selskapet klinte sammen omslagene uten å spørre meg til råds. Sistnevnte LP skulle for øvrig hete «Hot Rats 3». Hvorfor de forandret tittel, aner jeg ikke.
Han synes det er bittert å se platene utgitt drøyt to år for sent.
— Warner Brothers har ikke engang lov til å gi dem ut uten min tillatelse. Men hva hjelper det, når rettsaken først kommer opp om fire—fem år?
Zappa regner med at selskapet slipper ut flere album fremover. Bl.a. en orkestrert plate med ballettmusikk kalt «Zappa Orchestra Favourites».
— De har nok å ta av. Hver gang jeg gir ut en LP for CBS, kommer Warner Brothers til å henge seg på. Så får de gratis reklame gjennom CBS’ annonseringer.
En kan trygt kalle Zappa kynisk. 15 lange år i bransjen føder ikke akkurat rosenrøde illusjoner. Men i Zappas tilfelle er kanskje kynismen blitt for giftig.
— Jeg liker ikke mennesker, sier han.
En ærlig, men skremmende uttalelse. Han tror bare på seg selv, og forakter omgivelsene. Tråkker på alt og alle. Det slår også gjennom i hans behandling av musikere. Zappa plukker ut sine turné-grupper med iskald beregning. Svinger pisken bydende over musikerne, som må øve som slaver, og følge mestrens minste vink. Det er Frank Zappas personlighet de skal formidle, ikke sin egen. Så hard er disiplinen at han ikke engang behøver spille en tone selv.
I Ekeberghallen nylig satt Frank makelig henslengt i bakgrunnen og røkte sigar og drakk kaffe! Og rundt ham pumpet musikerne ut umiskjennelig Zappa-musikk. Alt innøvd på forhånd — ned til minste detalj.
— Jeg er den mest kompetente musikeren i gruppa, konstaterer han kaldt.
Zappa hater for øvrig disco-musikken.
— Et typisk eksempel på plateselskapenes evneveikhet. De kan ikke tenke selv, bare kaster seg over en trend og melker den til det ikke er mer igjen. Disco-musikk — pøh! Utvannet skitt. De eneste som trenger disco, er kineserne. Ett av poengene ved disco-kulturen er jo at folk er nesten sykelig opptatt av hvordan de ser ut, hvordan håret ligger, hvordan klærne sitter. Midt i blinken for Kina. Der går de rundt i verdens styggeste klær.
For dem som er interessert, kan det fortelles at Francis Vincent Zappa (av siciliansk/gresk herkomst) ble født 21. desember 1940 i Baltimore. 25 år senere blomstret han opp på USAs vestkyst som en del av den amerikanske undergrunns- eller motkultur. Akkurat det siste bør en ikke si så Zappa hører det.
— Det har aldri vært noen kultur i USA. Hvordan kan det så ha eksistert noen motkultur eller undergrunnskultur, snøfter han foraktelig.
— Det finnes forresten ingen kultur i England heller. Kanskje i Tyskland, men det er også alt.
De som ønsker flere negative (og ikke minst vulgære) uttalelser fra Zappa, kan gå til anskaffelse av hans nye LP på CBS, «Sheik Yerbouti».
Det Nye-anmeldelsen:
Etter flere års krangling har endelig Frank Zappa og Warner Brothers skilt lag. CBS er Franks nye selskap. Warner Brothers sitter imidlertid på en del gamle opptak, og kommer til å fore markedet med Zappa-produkter en tid fremover. «Studio Tan» og «Sleep Dirt» var bare en forsmak.
Men hos CBS har han full kontroll over de plater som slippes ut, og «Sheik Yerbouti» er følgelig en dobbel-LP Zappa står helt og fullt inne for. Albumet ble i sin helhet innspilt under hans verdensturné i fjor vår (mesteparten er hentet fra London-konsertene). Men «Sheik Yerbouti» er ingen «live»-samling. Bare låtenes grunnriss er fra konsertene. I løpet av sommeren 1978 la Zappa på ekstra instrumenter, stemmer og lydeffekter i studio. Lag på lag, inntil konsertatmosfæren druknet. Resultatet ble en typisk studio-LP med like typisk studiolydkvalitet. Fyldig, polert og rent.
Hva så med musikken? Best kan den vel karakteriseres som «avante garde-pop». Låtene er ofte bygd rundt enkle temaer og sterke refrenger, men kan plutselig revne i et forvirrende inferno av lyder. I disse overrumplende taktforskyvningene imponerer musikerne med sin heseblesende presisjon. Lynhurtige xylophon-triller flimrer over et tilsynelatende sammenbrudd av klaskende perkusjon og flyktende gitarer. Men så faller bitene på plass, og musikerne skrider elegant videre.
Platens høydepunkter er dog de mer tradisjonelle instrumentalkuttene. Her befinner Zappas gitar seg i sentrum, og spraker avsted i langstrakte soli, eller mitraljøseaktig hurtigløp.
Med en gang det synges, faller albumet ned på et irriterende plan. Ikke så mye på grunn av musikken, selv om den til tider kan bli litt for anmassende og intens, men på grunn av tekstene. Zappa fråder som vanlig av sarkasme og ironi. Han angriper tidens motetenkning og falske idealisme representert særlig ved disco-kulturen. Men han makter ikke å ramme målet fordi hans tekster ofte bare er griseprat – og for grisepratets egen skyld (f.eks. «Jewish Princess»).
Zappa tramper rundt i utilslørte hentydninger og tabu-ord lar det regne over alt og alle. Det Zappa egentlig legger for dagen er en kvalmende og kynisk form for menneskeforakt. At han pakker det inn i pussige, dyktige musikalske vendinger og formulerer seg med et flir om munnen gjør bare det hele ytterligere primitivt og ekkelt.
«Sheik Yerbouti» kunne blitt en utmerket instrumental-LP.
(Det Nye, 10. april 1979)
Fra Det Nye nr. 20, 1979. Farvefoto: Svein Boye Andersen.
Fuck Blindern
Frokost med Zappa på Ambassadeur. 17. januar 1977. (Foto: Det Nye / Snapshot)
Forhistorien:
Jeg hadde egentlig sluttet med journalistikk og startet på min nye ferd mot voksenhet og akademisk nirvana, trodde jeg, da Det Nye lurte på om jeg kunne snakke med Zappa. Jeg hadde jo snakket med Zappa før, så det mente de at skulle gå fint, selv om jeg egentlig burde fordype meg i historiebøkene mine.
Min mest karakteristiske egenskap som skoleelev og student, er døgenikteriet, evnen til å la seg distrahere av noe som er mye morsommere. Nå kan riktignok intervjuer med Zappa være ganske utfordrende hvis han er i dårlig humør og man ikke stiller de riktige spørsmålene. Heldigvis var han alltid snille mot meg når vi møttes. Sikkert fordi jeg så tydelig signaliserte at jeg foretrakk onkel Frank fremfor en doserende gamling som skriblet ting på tavlene i auditoriet sitt og nektet å trekke pusten.
Zappa hadde sagt ja til en spasertur gjennom Oslo sentrum. Antagelig noe plateselskapet hadde funnet på. Han hadde spilt i Ekeberghallen kvelden før, og hadde nok kunnet tenke seg noen timer til under dynen. Da jeg så den forfrosne amerikaneren stå på fortauet og hutre i januar-kulden, tynnt kledt og egentlig ganske trist, han hadde ikke spist frokost engang! - foreslo jeg at vi heller tok samtalen i den gode, varme matsalen mens han fikk i seg sin frokost. Jeg tror ikke Zappa hadde sett på en journalist med så takknemlige og blide øyne noen gang i sitt liv. Vi blandet ikke blod, men det var nær.
Kverulant eller realist?
I all hast hoppet han i klærne, uten frokost, med søvn i øynene, og ble møtt av ekte norsk ugjestmild kulde. (Foto: Det Nye / Snapshot)
For en gang skyld var Frank Zappa ute av likevekt. En bitende kald januar-formiddag i Oslo. Snøen dynget seg rundt bilene i Camilla Colletts gate, mens en stål-blå vinterhimmel gren ut i all hvitheten. En fargerik topplue, en kort sommerjakke, et par platåsko og noen råstramme olabukser hjalp så lite (han bruker ikke truser).
Den tynne amerikaneren med det California-brune ansiktet frøs. De store mørkebrune øynene hans så bedende på oss.
Vi var lovet en tur på byen med Zappa, han hadde selv gitt grønt lys. Men ingen vekket ham denne formiddagen. I all hast hoppet han i klærne, uten frokost, med søvn i øynene og ble møtt av ekte norsk ugjestmild kulde. Det kan være i det meste laget for en popstjerne som er vant til livets makeligere sider. Vi syntes synd på ham.
- La oss heller ta en prat over frokost-bordet, foreslo vi.
Takknemligheten lyste ut av hele skikkelsen. Zappa kunne krype inn i hotell-varmen igjen.
Kvelden før hadde han stått på scenen i Ekeberghallen, og gitt en av sine beste konserter. 4000 mennesker fylte salen til bristepunktet mens "onkel Frank" var i sitt ess. Vulgaritetene rant ut av munnen hans, mens gitaren krabbet, spurtet, krøp gjennom innviklete musikkstykker. Iblant vakkert, ofte heslig, iblant imponerende, iblant på nippet til det direkte musikalske. Zappa vet hva han vil, og han har ingen problemer med å gjennomføre det. I 12 år har han holdt seg på toppen, ikke et sekund har han vaklet.
Zappa spiste ikke mye til frokost. En klatt syltetøy, en loffskive, noen pjuskete sardiner, et glass juice og svart, svart kaffe. Han er heller ikke altfor glad i å snakke. Pinlige pauser, stillhet, korte svar, plutselige overganger til uforståelige slang-tirader. En skal ha tålmodighet om en vil snakke med Zappa.
- Jeg er fornøyd med Norge. Dere har god smak, sa han og siktet til gårsdagens konsert. Han hadde trukket flere folk enn selveste Rod Stewart.
Siden Kalvøy-festivalen i 1973 har han også gjort det til en årlig foreteelse å besøke Norge, og det kan vi prise oss lykkelig for. Zappa og hans gruppe forandrer seg fra konsert til konsert. Har du sett ham en gang, er det langt fra nok.
- Jeg ser på meg selv som en rock'n'roll stjerne. En litt misforstått rock'n'roll stjerne. Folk har jo ennå ikke vett til å kjøpe platene mine opp til toppen av listene!
- Men jeg liker i grunnen all slags musikk, og det merker en fort om en går gjennom de 22 offisielle albumene mine. Femtiårs-pop, klassiske stykker, avant-garde, jazz, tung-rock. Bare nevn det, jeg har vært der.
Nei, gi meg heller rock'n roll: Black Sabbath, Queen, Grand Funk. (Foto: Det Nye / Snapshot)
Zappa er ikke særlig begeistret for dagens pop-musikk. I grunnen har han aldri vært begeistret for det som selger.
- Det virker forflatet og falskt på meg. Da særlig de som later som om de har noe å si. Se på California-pop'en i dag. Eagles, Linda Ronstadt, osv. osv. De spiller som programmerte maskiner.
- Bassen skal gå etter et bestemt skjema, så kliner de på de mest klisjéaktige ingredienser, hulker litt, våser om bruste hjerter og lengsel: og du har en hit. Kom ikke og si at de sier noe verdifullt!
- Joni Mitchell, Jackson Browne og alle disse såkalte "lyrikerne" innen rocken, de er enda verre. Vrenger seg selv ut og inn, synger sanger om gutter som møter jenter, varm kjærlighet, tårer, jenter som forlater gutter og melankolske netter i ensomhet. Det er musikk for drømmere – en slags forlengelse av luftslott og rosebed. Hvem tror de egentlig de er? Tror de at deres liv er så fantastisk interessante at de kan pøse det ut over andre, og ikke minst tjene på det? Det er vemmelig, synes jeg, og ikke det minste grann dyktigere eller mer interessant enn de gamle klissete sangene fra 50-årene. "I Love You, You Love Me, La la la."
- Nei, gi meg heller rock'n roll: Black Sabbath, Queen, Grand Funk. Slik skal rocken være. Beinhard, støyende, dyktig produsert – musikk som bare kan tas som en helhet, ikke pirkes i.
At Zappa mener dette, er utvilsomt. Selv synger han aldri særlig poetisk, snarere tvert imot. Fyll og sex, diskoteker, kjønnslige utskeielser, det er Zappa.
- Tekstene betyr lite for meg. Det er musikken som helhet som teller. Ordene putter jeg inn sist, de skal bare være der: Gjerne litt morsomme. Jeg underholder mitt publikum, jeg plager dem ikke.
Men selv om han her er såpass klar og dømmende, må vi ikke glemme at Frank Zappa & Mothers Of Invention fungerte helt annerledes i 60-årene. Den gang var de den amerikanske undergrunnsbevegelsens store helter. Deres anarkistiske musikk, deres anti-det-etablerte holdning, stoffmisbruket. Alt sammen puttet dem inn i opprørsstemningen som blåste over Vesten i 1965–70. De unge gikk samlet, og kjempet for å nå sitt Utopia. Dette er kjensgjerninger, men Zappa er ikke enig.
– 60-årene var ikke spesielle. Folk drev med de samme tingene da som nå. Opprørstrangen var like latterlig som nå, like meningsløs og bortkastet, like halvhjertet og falsk. Vi gjorde narr av hippie-bevegelsen den gang for sin grenseløse navlebeskuing, akkurat som jeg i dag synger om diskotek-løvene. Det er ingen forskjell.
Og Zappa gir seg ikke med dette!
– I 1965 gikk folk i fredsmarsjer. Sang sangene sine, var aktive, tråkket gatelangs i sandaler, militærjakker og blanke øyne. Men det var ikke fred de tenkte på. Guttene gikk i freds-demonstrasjoner for å finne seg en jente de kunne hoppe i nærmeste busk med. Det var det hele. I dag går guttene på diskotek av samme grunn. Kulissene er forandret, men innstillingen er den samme.
Mange vil nok nå heve øyenbrynene i forbauselse. Denne Frank Zappa er neimen ikke snau – litt av en kyniker!
Jeg er ikke kynisk, bare realistisk! (Foto: Det Nye / Snapshot)
- Jeg trøtt av å bli kalt kyniker. Folk som sier slikt, forstår ingen ting. Jeg er ikke kynisk, bare realistisk, og det er det ikke mange som er i dag!
Musikken er Zappas liv. Alt annet må vike. Når han ikke turnerer, bor han i sitt studio. Lager plater, spiller på andres plater, produserer andres plater.
- Det er klart at en musiker må leve for musikken. Det er nettopp derfor jeg kritiserer musikere som sier de er politisk engasjert. Rockemusikere kan ikke være det. De som sier slikt, lyver både for seg selv og sine tilhørere. Se på økologien, som det er så populært å prate om i dag: Bevar trærne, gresset, ikke kast søppel, ikke forgift luften. Romantiske drømmer om grønt gress, høye trær og iskalde fjellbekker. Drømmer som renner ut av hodene på rockemusikere som har kastet sitt anker dypt ned i storbyens asfalt. Der inne sitter de og drømmer, tenker på karrieren sin, sier de riktige populære tingene. Naive, kaller jeg dem.
- Det er klart jeg liker trær og blomster, men jeg trenger da ikke å tute folk ørene fulle av vås om å redde det. Disse musikerne, for dem er poplivet selve verdens navle, det vil de aldri gi avkall på. Skal en få slutt på forurensingen, er det grunnleggende forandringer som må til, hele samfunnet må legges om. Da spøker det unektelig for popmusikken, dens enorme sløsing med råstoffer til grammofonplater, elektrisitet, glitrende kostymer, biler, bensin. Nei, det vil de ikke miste. Da er det enklere å sitte i et varmt studio og synge om gule blomster mens pengene ruller inn!
Zappa synger ikke om gule blomster. Han synger om det han selv bryr seg om, jenter, sex, alkohol. Så det er korrekt at han er ærlig. Narkotika og stoffmisbruk hetser han, også det et ærlig innslag i han musikk.
– Særlig bruk av harde stoffer er jeg absolutt imot. LSD, heroin, STP, morfin – få det vekk. Det ødelegger. Folk har ennå en romantisk forestilling om å få en «tripp», smile blidt inn i seg selv og føle seg frigjort fra det etablerte. De tar skammelig feil.
- Nå etter Watergate, har nye opplysninger kommet fram i USA. I San Francisco var det ikke ungdommene som satte i gang hippiedrømmens røksky i 1965. De ble grundig lurt. Det var militæret som gjorde det – militæret! De drev eksperimentering med kjemisk krigføring og dumpet stoffene ut i byen, i kineser-kvarteret, negerkvarteret, de hvites områder. Det var prøvekaniner og krigsdukker hippiedrømmen var. De sang om fred, smilte passivt, elsket blomstene, mens de militære forskerne gapskrattet. Disse opplysningene er ikke oppspinn fra min side. Rett før jeg la ut på denne turnéen, var det mye om det i TV. Saken ble rullet opp. Så snakk ikke til meg om narkotika og rensende virkninger – da ler jeg.
Noen latter setter han ikke opp når vi kommer inn på Zappas underlige platekarriere. Han er en av verdens mest populære artister, konsertsalene er alltid stappfulle når han spiller, men platene – de er et kapittel for seg. De når aldri hitlistene.
– Det er plateselskapet mitt som har all skyld. De vet jeg er kjent, vet at platene mine selger på navnet.
- Derfor spytter de ikke ut en femøring til PR. Platene selger bra, men over lang tid. «Overnite Sensation» ble gull-plate etter tre år!
- Men nå har jeg fått nok. Jeg forlater Warner Brothers og sikter meg inn mot CBS. Egentlig vet jeg at jeg ikke får det noe bedre der. Alle selskapene er like. Folk som ikke har noe greie på musikk, trekker i trådene, musikerne er bare marionetter i dette pengespillet. Vi er varer, ikke kunstnere. Jeg har et par ganger hatt egne selskaper (STRAIGHT, DISCREET), men de må distribueres gjennom etablerte konserner like fullt. Dessuten har jeg ikke tid til å drive med kontorarbeid. Jeg er hverken kontorist eller økonom – jeg er musiker. Det er det som er vår tragedie.
Så snakk ikke til meg om narkotika og rensende virkninger – da ler jeg. (Foto: Det Nye / Snapshot)
Albumene som var kommet siden Zappa ga meg et kvarter på Grand i 1974.
Det ble også holdt en pressekonferanse etter frokosten. Her var samtalen mer springende. (Foto: Det Nye / Snapshot)
Frank Vincent Zappa - fikk oss til å lytte
Bygget på 15 minutter med Zappa på Grand, september 1974
Publisert i Det Nye 15. april 1975 (Foto: Yoram Kahana)
Forhistorien:
Jeg ble snytt for intervju med Zappa i 1974. Kari Diesen fordelte plassene til dagsavisene. Min tid i Arbeiderbladet var over, og Det Nye var ikke kule nok. Men jeg fant en bakdør, og den het lobbyen. Jeg vil på ingen måte hevde at Zappa kjente meg igjen fra fjorårets verdensrekordforsøk på sjenert, men han hentet uansett frem onkelen i seg enda en gang. Om han kunne gi meg ti minutter? Han ga meg 15. Jeg mener vi satt inne på Palmen.
Jeg la innledningsvis ikke noe skjul på at jeg satte særlig pris på 60-talls produksjonen hans. Han undertrykte irritasjonen som det utløste, ganske elegant, og så tok onkel Frank styring og intervjuet meg. I hvert fall på en måte. Han hørt meg i LP’ne sine! Rett og slett! Han ville vite hva jeg mente om dem, tittel for tittel, og ikke bare hva jeg mente, men hvorfor.
Dette igjen dannet grunnlag for teksten som jeg fikk Det Nye til å kjøpe av meg da jeg var raka fant tidlig i 1975. Zappas intervju med meg.
Det moret ham å snu rollene.
— It’s more fun this way. At least for me.
Sa han med et ulvesmil.
Det som følger er altså et sammendrag av hva jeg sa til Frank Zappa en septemberdag i 1974 - på Grand.
Frank Zappa i kjent stil. Det er nå snart ti år siden den amerikanske musikeren hadde sitt gjennombrudd i popverdenen. Til tross for at hans musikk har variert sterkt, har Zappa satt betydelige spor etter seg i den tiden han har vært med. (Brukt i Det Nye-saken i nr. 16, 1975. Ukreditert foto fra Det Nyes arkiv.)
Frank Zappa har i snart ti år vært en av de viktigste musikerne innen rocken. Han er vanskelig å putte inn i noen bås, ganske enkelt fordi hans musikk spenner over alt det vi i dag kan kalle rock.
Han er født i California i 1941 med navnet Francis Vincent Zappa. Allerede i skoletiden viste han spesielle evner, som f.eks. å lage sprengstoff. Han brukte det blant annet i skolens toalett!
Rent musikalsk er det mange som har influert ham. Avantgarde-jazz, femtiårenes rhythm & blues og Varèse og Stravinskys musikk.
Zappa var en av de første på vestkysten i USA som hadde eget studio. Han hadde en rekke lokale slagere før han i 1965 dannet Mothers.
Gruppa konsentrerte seg om ren satire, og fikk mange tilhengere i Los Angeles. Plateselskapet Verve sa seg interessert i å tegne kontrakt med dem, men Zappa måtte i så fall forandre navnet på gruppa. Verve mente det kunne vekke anstøt om en gjeng langhårete freakere kalte seg «mødre». Zappa strakte seg til Mothers Of Invention, og Verve sa seg fornøyd.
Første LP kom i august 1966 under navnet «Freak Out». Det ble det mest spesielle som til da hadde skjedd i rocken. For første gang ble det laget en samling som var en helhet og ikke 12 uavhengige melodier. Et år før Beatles gjorde det samme med «Sgt. Pepper». Musikken på «Freak Out» sjokkerte mange og likedes gruppas groteske utseende. Uflidde, vulgære og stygge. Men selv om det etablerte reagerte sterkt på denne gruppa, fikk de raskt et godt grep på hippiene i California. I fem måneder kjørte de nå et show kalt «Absolutely Free» i et Greenwich Village-teater, og i mai 1967 kom et album med samme navn ut.
Radikale og hippier trykket altså Zappa og hans Mothers til sitt bryst. De mente han var deres artist — han sa det de tenkte. Men saken var mer innviklet, for Zappa’s satire og ironi gikk ikke bare en vei — mot det etablerte USA. Han slo like hardt den andre veien, og sa i «Plastic People» — «dere tror vi synger om noen andre». Han oppfordret sine tilhengere til å se seg i speilet. Enda sterkere kom dette fram på «Sgt. Pepper»-satiren «We’re Only In It For The Money» som fyrte av bredside etter bredside mot hippie-kulturen. Den platen må rett og slett oppleves — den er fantastisk!
Til nå hadde Zappa konsentrert seg om verbale ironiske spark. Han hadde beveget seg innpå tabu-emner som sex og amerikansk politikk samtidig som han spyttet på dem som brukte ham som sin leder. I 1968 gjorde han en ny vri med albumet «Cruisin’ With Ruben And The Jets». Her tok de et nostalgisk og ironisk tilbakeblikk til femtitårenes klisne rock-sanger. Det var mesterlig gjort, og faktisk seks år før Roy Wood gjorde det samme med sin «Eddy & The Falcons»-LP. I 1969 kom dobbeltalbumet «Uncle Meat» som opprinnelig var filmmusikk — men filmen fikk Zappa aldri råd til å avslutte ifølge ham selv. Musikken viste oss gruppa fra en ny side — stort sett var det instrumentalt og meget variert. Det gikk fra korte freake lyder, merkelige tonesammensetninger til saftige jazzinspirerte komposisjoner som «King Kong». De verbale innslagene var korte, men glimrende.
Året etter kom Zappa med et soloalbum «Hot Rats» som med unntak av «Willie The Pimp» (sunget av Captain Beefheart) var instrumental. Sporene var lange og hellet sterkt mot jazz. Her viste han for første gang at han ikke bare var morsom, men også en glimrende gitarist. Å bli akseptert som musiker kunne han saktens trenge nå, for Mothers var på randen av oppløsning. Zappa har alltid regnet gruppa som sin, og han har kjørt sine musikere med en hensynsløs hånd. Gruppa var ikke fornøyd, de jobbet mye og tjente lite — og på toppen av det hele fikk de liten innflytelse i Mothers’ musikk.
Allikevel kom det to LP’er til med gruppa på Zappas eget merke — Bizarre. Men de var tilfeldig sammensatt og uten den interesse som platene hittil hadde hatt. Zappa dannet da et nytt Mothers med de to ex-Turtles-vokalistene Kaylan og Volman som nøkkelpersoner. Det holdt gjennom tre LP’er — der «Fillmore East» er den beste. Det verbale hadde fått mer innpass igjen og utgjorde like mye som det instrumentale. En fin balansering.
Men Zappa gled inn i jazzen igjen og kom med «The Grand Wazoo» der en rekke glimrende musikere spilte, bl.a. Jean Luc Ponty. Noen stor mottakelse fikk platen ikke. Dermed er vi fremme ved «Overnite Sensation» og «Apostrophe» der Zappa for første gang er hovedvokalist. Og det var mye sang. Men de politiske små-sparkene og den fine ironien var borte. I stedet sang Zappa stort sett om sex, og gjorde det på en utspekulert makaber måte. Folk mottok denne vrien med åpne armer, noe som har ført til at «Apostrophe» er blitt hans hittil mest solgte LP. Vi husker ham jo fra Kalvøya da han var inne i denne perioden.
Etter dette er det bare kommet ett album — «Roxy & Elsewhere». Ikke så vellykket, og igjen hellende mot en mer instrumental versjon av Mothers. Men denne gang ligger han nærmere rocken i sine eksploderende gitarsoloer. Vi så det i Njård-hallen, og mange mener denne varianten av Mothers er den hittil dårligste.
Zappa har vært gjennom mye. Har egne plateselskaper, har laget filmen «200 Motels» og en rekke LP’er. Han har inspirert mange av dagens musikere, og har gitt oss mye. Men noe av den friskhet vi opplevde i 1966—68 er forsvunnet. At vi ikke kan få den tilbake er klart. Tidene er annerledes, og «Overnite Sensation» viste at Frank Zappa 1974 er en annen mann. Allikevel, det meste av det han gjør er godt, og vi kan takke ham for den posisjonen jazz har fått i rocken. Zappa har fått oss til å lytte.
Fra Det Nye nr. 16 1975.
Zappa skuffet
Konsertanmeldelse, Njårdhallen, 18. september 1974
Konsertanmeldelsen publisert i Arbeiderbladet 21. september 1974.
Virkelig store internasjonale artister er det sjelden vi møter her i landet. Når en mann som Frank Zappa spiller her to ganger i løpet av et år, er det intet annet enn en sensasjon. Vi husker med glede hans fantastiske konsert med Mothers på Kalvøya i fjor, og mange tusen unge satte kursen mot Njårdhallen sist onsdag for å møte ham igjen.
Over til konserten i Njårdhallen onsdag kveld. Etter suksessen på Kalvøya i fjor, var det ikke til å unngå at forventningene var skrudd høyt opp. Derfor ble skuffelsen desto sterkere da en forlot konserten etter en og en halv time.
Mothers' besetning var svakere enn vi har hørt på lenge, og de to store musikalske personlighetene fra i fjor, Ian Underwood og Jean Luc Ponty, skapte et tomrom som de fem musikerne i Njårdhallen aldri klarte å fylle. Den tyngden, teknikken og allikevel sydende spillegleden vi møtte på Kalvøya var forsvunnete.
I stedet trakk musikken seg ned på et masete stadium som ofte grenset opp mot ren, enkel, tungrock. Direkte irriterende var saksofonisten Napoleon Murphy Brock som spilte lite. I stedet kjørte han et vulgært og frastøtende sexshow med dansing og vrikking. Han dominerte forestillingen slik at Zappa selv ofte ble stilt i skyggen.
Ruth Underwood bør riktignok få god kritikk, hennes rytme- og xylophon-arbeid i Zappa's innviklede temaer er absolutt av klasse.
Hun og Frank Zappa selv, hans replikker, ironi og glimrende gitarsoloer, var de eneste som holdt gruppa sammen og reddet konserten fra å bli en ren fadese.
Når er ikke Njårdhallen noe godt sted å spille, og akustikken får ta en god del av skylden for det negative. Men det forhindrer likevel ikke at Zappa og Mothers rett og slett skuffet.
En annen ting som gjelder selve arrangementet, er måten folk ble plassert på. Betaler en først 30—35 kroner, bør en i det minste få se scenen og artistene. Gunnar Eide hadde tydeligvis ikke tenkt på dette, og folk ble sittende langt ut på sidene — uten å få se annet enn svære høyttalerkabinetter. Det eneste riktige må være å selge færre eller billigere billetter. Høyttalere ser en nok av hjemme i stua likevel.
Zappa-albumene som var blitt utgitt i Norge siden Kalvøya i 1973.
Gjenhør med Zappa i Njårdhallen
Forhåndsomtale, Oslo, september 1974
Publisert i Arbeiderbladet 17. september 1974. Foto: Warner Bros
De fleste husker vel ennå Kalvøyfestivalen i fjor. En festival som ble en historisk opplevelse for oss nordmenn av en eneste grunn.
Frank Zappa og hans Mothers spilte der — og de blåste enhver tvil av veien. Aldri før eller senere har vi opplevd maken til konsert.
Det tok lang tid før han kom. Ni år for å være eksakt. Og nå ett år etter er han tilbake igjen. Hele to konserter spiller han og Mothers i Njårdhallen onsdag 18. september. En kl. 18.30 og en kl. 21.15.
Trikker, biler og fotfolk vil utvilsomt korke igjen inn- og utfartsveier rundt Smestad. Antagelig er det bare Rolling Stones og et gjenforent Beatles som kan trekke flere folk.
For å nå en slik posisjon har Zappa jobbet hardt og lenge. I midten og slutten av sekstiåra tilhørte han og gruppa den radikale ungdomsbevegelsen i USA. Zappas spesialitet var ironien og sarkasmen. Plater som «We're Only In It For The Money» og «Freak Out» er typiske eksempler på dette. Etter å ha holdt på slik noen år, splittet Mothers Of Invention, og Zappa satte kursen mot jazzen. Det endte som oftest i bisarre musikkstykker spekket av særpreg og originalitet.
I det siste har han snudd tilbake mot mer verbale plater, «Apostrophe» og «Overnite Sensation». Men Zappa er ikke lenger interessert i å bli stemplet som en radikal poet. Han gir stort sett pokker i hva andre mener om hans musikk, gjør faktisk akkurat det han har lyst til.
Derfor er det spennende å møte ham igjen i Njårdhallen i år som han for øvrig feirer sitt 10 års jubileum med Mothers.
Ingen vet hva som kan skje — nettopp det gjør Zappa til den unike musiker han er.
Frank Zappa - gigantisk opplevelse
En samtale med Frank Zappa, Oslo, august 1973
Publisert i Arbeiderbladet 29. august 1973 (Tekst: Yan Friis, fotograf: ukreditert).
I strålende solskinn søndag, ble årets Kalvøy-festival avviklet. 20 000 unge mennesker hadde funnet veien til denne lille øya utenfor Sandvika, og få av dem kom forgjeves. Frank Zappa og hans Mothers var hoved-trekkplasteret — og de skuffer aldri, det fikk vi et tydelig eksempel på. Riktignok var det mye som klikket for arrangørene. Noe dukketeater var det få som fant, heller ingen maleriutstilling. Strømmen forsvant stadig på scenen og skapte lange forsinkelser. Dette ødela Pugh Rogefeldts og til dels Popol Vuhs forestilling. De fleste politiske partiene hadde for øvrig sine stands med valgmateriale og diskusjon.
Men først og fremst var det Zappa som preget denne dagen. Sjelden i Norge har vi hørt maken til konsert. Dagens Mothers spiller overveiende jazz — selv om det ofte kan forveksles med progressiv pop. Vi fikk høre mest fra «Grand Wazoo», og dette er også den av Zappas plater som er mest typisk for hva gruppa er i dag. Den glimrende fiolinisten Jean-Luc Ponty slapp kanskje ikke nok til, men på «Dupree's Paradise» hadde han en lang og meget sterk solo. På dette sporet fungerer for øvrig det elektriske pianoet som et snatrende maskingevær. Zappa selv, ga oss mangfoldige bevis på at han er en av verdens fremste gitarister. Særlig i ekstranummeret, et sammendrag fra «Hot Rats», syntes det som om intet var umulig for ham.
De humoristiske innslagene i hans konserter er det blitt færre av, men jubelen var enorm da Zappa annonserte «Brown Shoes Don't Make It» fra den gamle plata «Absolutely Free». Gruppa fikk stående applaus fra tusener av begeistrete tilhørere da de gikk av scenen.
Zappa er i dag en av de virkelig få store kunstnere i popverdenen. Selv om Finn Kalvik, Ralph McTell og Nectar alle gjorde godt arbeid, havner de likevel i skyggen av denne amerikanske giganten.
Arbeiderbladet møtte Zappa dagen før denne konserten.
— Våre tekster har ingen budskap, forteller han. — Vi vil ikke ha noen mening om noe som helst. For-målet er bare å gi folk underholdning og ingen ting annet.
Du forandrer deg stadig rent musikalsk?
— Det er fordi de musikere jeg har i dag først og fremst er jazzmusikere. De vil ikke kunne holde ut å spille korte sangnumre.
Du sier du ikke vil ha noen mening om noe, men i et svensk TV-program i fjor uttalte du det om ditt syn på bl. a. revolusjon. Har du forandret deg også her?
— Jeg har selvsagt en politisk oppfatning, men jeg holder det borte fra musikken. Jeg tror det amerikanske samfunn vil gjennomgå en forandring, men ikke i sosialistisk retning. Selv føler jeg meg som en revolusjonær. Men det er rettet mer inn i meg selv enn utad. Jeg tror på den personlige frihet.
Hva så med sosialisme?
— Jeg klynger meg ikke til noen politisk merkelapp.
Narkotika?
— Jeg er personlig imot bruken av slike stoffer. De fungerer bare i negativ retning og hjelper ingen. Men jeg mener at marijuana bør legaliseres. Det er bedre at det selges gjennom tobakksfirmaene enn gjennom mafiaen, sier Zappa til Arbeiderbladet.
Min gullrekke. (Verve, Bizarre og Reprise)
Etterord …
Jeg var kliss fersk i gamet og piss nervøs foran dette møtet. Jeg elsket 60-talls-albumene med Mothers Of Invention, men visste også at Zappa kunne være både brutal og hjerteløs mot journalister som stilte dumme spørsmål. Det gjorde ikke saken bedre at det kom til et verbalt basketak mellom Zappa og et par av de andre journalistene veldig tidlig i pressekonferansen. Vi satt stablet rundt et bord på Grand, så vi var ganske få, og atmosfæren kjølig.
Det var ikke mye jeg bidro med. Men Zappa grep tak i meg etter seansen, og lurte på om jeg følte meg OK. Tonen var fortsatt syrlig, men jeg oppdaget et glimt av humor i blikket hans. Jeg la ikke skjul på noe, og oppnådde på randen til krampegråt som jeg var, å vekke noe veldig få snakker om: Frank Zappas omsorgsgener. Han ble virkelig onkel Frank.
Onkel Frank lurte på hvilke av albumene hans jeg likte best, og jeg utbrøt “alt med Mother Of Invention!”, litt for høyt. Det fikk ham heldigvis bare til å le.
Så snakket vi litt om favoritten min, “We’re Only In It For The Money”, og jeg fortalte ham at jeg kjente en som kunne alle tekstene på albumet utenat, noe han demonstrerte hver gang vi spilte det på fester, og det var ganske ofte.
— Even the backwards bits?, sa Zappa forbløffet.
Jeg svarte bekreftende, men egentlig er det vel bare Torbjørn som kan besvare det spørsmålet.
At vi spilte albumet på fester var visst også overraskende.
— Are you actually dancing to it?
Så fortalte han meg den utrolig fascinerende historien bak “Let’s Make The Water Turn Black” (ganske lik forklaringen som ligger på Wiki). Og signerte Fillmore East-albumet mitt. (Som dessverre gikk med i dragsuget da jeg solgte hele vinylsamlingen i 1989.)
Uansett, det var mitt første møte med Frank Zappa. A swell guy.
A Swell guy. Fra Grand i august 1973. (Bildet er ukreditert, og ligger i Det Nyes arkiv)