En samtale med Ian Hunter (og Mick Ronson) på Frognerseteren (og i Trondheim), januar 1989

***Publisert i Det Nye 4. april 1989 (Foto fra Sardine’s 29. januar 1989: Yan Friis)***

UTSOLGT! Skiltet lyste mot håpefulle i Bergen, Trondheim og Oslo som trodde de skulle på konsert med Ian Hunter & Mick Ronson. Hvem hadde ventet at man måtte være så tidlig ute for å sikre seg billett til et møte med to fyrer som tross alt ikke har vært plateaktuelle siden Krim-krigen. Men slik er rocken. Lang tids taushet viser hvem som er og hvem som ikke er legender.

Ian Hunter var stemmen og komponisten i Mott The Hoople. Et av verdens beste band i perioden 1972—74. Og siden en fenomenal soloartist. Gitarist Mick Ronson ledet David Bowies The Spiders From Mars. Har siden jobbet med folk som Bob Dylan og Dalbello. Men mest av alt med Hunter. De to er mer uadskillelige enn Knoll & Tott. Så da de begge valgte 1989 som det store comeback-året, bestemte de seg også for å gjøre det sammen.

Og her sitter DET NYE med dem. Over et par brødskiver og noen kopper te på Frognerseteren. Hunter skamroser Norge:

— Bergen, wow! for et nydelig sted. Ja, Trondheim også, selv om det var litt kaldt der. Byen ligger 20 minutter fra Sovjet, gjør den ikke? Norsk publikum minner meg om Cleveland og New Jersey. De er med deg, de er varme.

***Hunter og Ronson på Frognerseteren. (Foto: Yan Friis)***

Men nå litt om den lange stillheten mellom siste LP, «All Of The Good Ones Are Taken» (1983), og nå.

— Mick bor i Woodstock, han har en datter på 11, Lisa. Jeg er lykkelig gift med Trudy, og det er ikke verst etter 17 års ekteskap! Vi bor i New York. Skjønt bor og bor, ingen bor vel egentlig på Manhattan, man er bare på gjennomreise. Men jeg kan ikke skrive andre steder. Det er problematisk, for vi har en sønn på syv, og New York er ikke noe bra sted å vokse opp. Jeg har et sted i England også, men der kan jeg ikke skrive. Det har noe med energien å gjøre, jeg føler det helt fysisk.

Ian tenner seg en sigarett av den milde sorten, «jo mildere dess bedre».

— Årene jeg ikke gjorde noe, egentlig dreier det seg om perioden 1979—86, bodde jeg på landet. Jeg skrev, men det var ikke meg. Jeg mistet det. Jeg skrev, jeg var fin, hodet mitt funksjonerte, jeg skrev soul-greier, jeg skrev denne låten for Willie Nelson, «The Other Man». Jeg eksperimenterte. Jeg laget kutt, nærmest demoer, som havnet i filmer som «Teachers». Jeg kunne ikke finne meg selv, så jeg jobbet heller med andre. Likevel har jeg ikke vært helt borte fra scenen. Jeg holdt meg varm ved å gjøre en jobb i Canada sånn hver sjette måned. Der tok jeg nemlig sangleksjoner hos den gamle rocke-stjernen Roy Young. Du skjønner, stemmen min er egentlig veldig svak.

Hva kan han si om Mott The Hoople?

— Jeg hadde ikke kommet noe sted uten dem. Men det siste året var forferdelig. Masse idioti; de andre i bandet klaget over at de ikke var på TV så mye som meg. Den stilen, ikke sant. Jeg mener, who cares, så lenge som vi selger plater? Under den siste Mott-turneen sa jeg egentlig takk for meg, og ingen merket det — inkludert meg selv. Til og med kroppen min steilet. Det var så jævlig. Alle ble sure hvis jeg stilte til intervjuer alene, men det var jo umulig å få dem ut av sengen i tide. De ville ikke gjøre det, og likevel ville de siden jeg gjorde det.

Hvor lenge har Mick og Ian kjent hverandre?

— Siden innspillingen av «All The Young Dudes»-LP’n (1972). Jeg ba ham arrangere «Sea Diver», han forlangte 20 pund. Jeg likte Mick, bandet hans var ganske kvasi, men ikke han. Mott og Mick gikk bra sammen. Bowie gikk også an, men han var ikke vår type, slik Mick var — han kom ikke fra arbeiderklassen.

Vi lar Ronsons nostalgiske hjertesukk avslutte samtalen:

— Jeg savner 60-årene. Da låt bandene forskjellig fra hverandre. I dag har alle samme «sound». Du kunne alltid høre om det var The Who eller Led Zeppelin eller Rolling Stones. Alle var noe helt for seg selv. Det savner jeg.

Fra Sardine’s 29. januar 1989. Steve Holley på trommer. (Foto: Yan Friis)

Etterord …

De spilte i Trondheim også, jeg fikk med meg halve konserten, men måtte ta en pause og løpe til Prinsen hotell for å utføre gymnastiske øvelser sammen med en veldig hyggelig makker, og så sprang vi tilbake til Stundentersamfunnet og fikk med oss slutten av konserten. Man var effektive i gamledager.

Dette visste selvfølgelig ikke Hunter og Ronson noe om da jeg traff dem igjen i Oslo. Det ble en meget hyggelig seanse på Frognerseteren. De to popstjernene likte koiefølelsen og varmen. Det var surt ute i januar. (Som vist på bildet ovenfor.)

Det ble også tid til signering av utvalgte plateomslag til teen. Ronson ble trist i øynene sine da jeg trakk frem CD-heftet til “Hard Rain”.

— Oh, sorry, sa han, — but I’m not on that. I had already left at the time they recorded it.

Slett ikke! sa jeg, og lot som om jeg hadde full oversikt. Jeg bladde febrilsk i CD-heftet, og pustet lettet ut da jeg fant følgende: “Mick Ronson appears on “Maggie’s Farm” courtesy of RCA Records.”

Han ble faktisk enda gladere enn meg,

— Jøss, det ante jeg ikke. That was cool!

Og så signerte han CD-coveret mens han smilte fra øre til øre. Det var like før vi snudde hverandres klokker.

Rikstelefon fra London

En samtale med Ian Hunter , april 1979

***Fra Det Nye, publisert 6. november 1979 (Foto: Det Nye / Snapshot)***

Å intervjue folk pr. telefon er sjelden lett. Du ser ikke den du snakker med, kan ikke observere hans reaksjoner på spørsmålene. Men Ian Hunter gjør det enkelt for oss. Han tar øyeblikkelig initiativet.
— Hallo, hvordan står det til i Norge?

Ian ler vennlig. Isen er brutt.

— Puh, det er deilig å være i gang igjen. Har nesten ikke fått spilt en tone siden 1977. Bare krangel med plateselskapet, rettssaker og tøys. Jeg er ikke skapt for slikt.

Hunter sikter til det dramatiske bruddet med CBS i 1977. Selskapet anså ham for å være en særdeles lite innbringende artist og løftet ikke en finger for å hjelpe ham.

— Alt var greit da min første solo-LP kom i 1975. Den solgte jo bra. Men så kom «All-American Alien Boy» (1976) — en regelrett flopp. Da heller ikke «Overnight Angels» (1977) solgte, var det kroken på døra.

Katastrofen kom under hans Europa-turné i 1977. Kritikerne slaktet det støyende showet, og publikum unnlot å møte opp.

— Jeg var fullstendig blakk. Måtte låne penger for å komme meg tilbake til USA.

Dette låter underlig. Hunter spilte jo i Oslo i 1977, og virket svært så fornøyd med tingenes tilstand da vi møtte ham. Skrøt bl.a. av at han utelukkende benyttet hvitt lys på scenen for virkelig å understreke entusiasmen og energien i musikken.

Ian ler.

— Jeg løy. Sannheten var at jeg ikke hadde råd til annet enn hvitt lys. Turneen var en katastrofe. Og «Overnight Angels» burde aldri vært utgitt. Men det var min egen skyld. Jeg hadde mistet oversikten. Huff! Det var groteske tider!

Men hvordan kunne han rase utfor stupet så fort?

— Vel, det begynte vel allerede i 1976 da jeg laget «All American Alien Boy». Jeg visste at den ikke ville selge — til det var platen altfor personlig. Men samtidig måtte jeg få den ut av kroppen. Så kom den ut, da. Ingen kjøpte den, og CBS knurret. Jeg skjønte at min neste plate ville bli et enten/eller.

«Overnight Angels» ble laget under press. Og Ian hamret krampaktig fram låter han trodde folk ønsket — hard rock.

— Problemet er bare at jeg egentlig har tungt for å skrive rock'n'roll-låter. Særlig når jeg står helt alene. Jeg trenger en mann som Mick Ronson i ryggen. Hadde han vært hos meg i 1976—77, ville aldri «Overnight Angels» endte som den gjorde.

Ronson var imidlertid opptatt på annet hold. Han turnerte med Dylans «Rolling Thunder Revue» da Ian gikk i studio.

— Mens jeg slåss med CBS, dukket han opp igjen. Vi begynte å legge planer. Jeg laget en demo-tape som Chrysalis falt for. De sa: «Sett i gang, bare gi oss et vink og du skal få hva du ønsker!» Hvilken lettelse!

Og Ian fikk det han ønsket. Sammen med Springsteens E Street Band og Ronson gikk han i studio. Resultatet ble den glimrende LP’en «You're Never Alone With A Schizophrenic». Og Ian bobler av entusiasme når han snakker om den. Telefonrøret formelig hopper.

— Jeg har fått tilbake hungeren. Nå er det bare gøy å spille. Du kan lett høre det på det nye albumet. Jeg slipper meg ordentlig løs, spiller masse gitar. Og «sounden». Enorm! Forut for sin tid!

Og han roser Mick Ronson opp i skyene.

— Uten ham er jeg hjelpeløs. Han er min beste venn. Dessuten er våre hustruer bestevenninner!

Ian følger interessert med i hva som skjer innen rocken — på begge sider av Atlanteren.

— I USA ser jeg mye på video. Der har jeg bl.a. oppdaget grupper som Devo og Flash & The Pan. Men det er jo mye rart som skjer hjemme i England også. New wave og punk. En del sykelige tendenser, jeg liker ikke «nasty little people». Men mye moro også. Sex Pistols f.eks. Tom Robinson, Clash. Og Generation X, som jeg til og med har produsert.

Hva synes han om de politiske strømninger som gjennomsyrer den nye britiske rocken?

— Politisk er jeg helt lavmål. Følger ikke med. Har liksom vært gjennom de greiene. Men jeg synes arbeiderklassen viser skremmende stupide tendenser når den kan la seg lokke av ny-nazistenes slagord. National Front burde forbys!

Tilbake til musikken. Hva med disco?

— Noe av det er svært bra. Føler selv at jeg er på vei mot funken. Det er noe utrolig fascinerende over rytmen i denne genren. Jeg har forsøkt å leke litt med det i «Bastard» på den nye LP’en.

Du lengter ikke tilbake til Mott The Hoople (Ian var vokalist i den gruppa fra 1969 og fram til sammenbruddet i 1974)?

— Å, nei! Takk og pris at det er over. Jeg har et altfor stort ego til å kunne fungere i en gruppe. Selvsagt var det gøy en stund, men jeg måtte ut. Gjøre mine egne greier.

Og dine egne greier er altså funk fra nå av?

— Nei, ikke misforstå meg! Jeg vil alltid spille rock, det er jo det eneste jeg kan. Det er bare rytmemønstrene som fascinerer meg. Jeg har også et ønske om å spille inn mer ballader. Har komponert nok rolige låter til minst tre album. Kan ikke være hard hele tiden. Litt mykhet må til. Også vil jeg bli enklere, men det er vanskelig.

Har du tenkt å bli i USA?

— Jeg liker meg fryktelig godt der. Det skjer så mye hele tiden. Men selvsagt lengter jeg iblant hjem til England. Særlig fordi jeg har familien der. Jeg burde se mer til mor og far. Men det blir liksom ikke noe av. Jeg har aldri kommet særlig godt ut av det med dem. Men det er jo like mye min skyld. Jeg ser det bedre nå som jeg har fått det på avstand. Jeg er ingen enkel person, og det går lett ut over dem som står meg nær. Men slik er jeg, dessverre. Akkurat kommunikasjonsproblemene mellom far og meg synger jeg forresten om i «Ships», på den nye LP’en.

Og dermed går vår samtale mot slutten. Telefonen knirker metallisk for siste gang.

— Nå har jeg det bra. Var langt nede i 1977 da alle saksøkte meg og jeg ikke hadde råd til å betale. Men det vil ikke skje igjen. Jeg har full kontroll, og har sekkevis med gode låter på lager.

OK. Lykke til Ian, og ha det bra.

— Ha det bra. Vi sees!

Klikk.

***«You're Never Alone With A Schizophrenic» (Chrysalis 1979) Det Nye 10. juli 1977***
I 1977 nådde Ian Hunter bånn. Hans musikk var middelmådig støy. Nå er han tilbake på nytt plateselskap med Mick Ronson og Bruce Springsteens musikere ved sin side. Og formkurven peker utvilsomt opp.
Mott The Hoople og David Bowie henger besminket over det fete, pågående kompet, pianoet, den rullende boogie-rytmen. Det gnistrer rundt trommenes svepeslag, mens gitarene skjærer hvite flenger i mørket.
Ian har full kontroll igjen. Synger med sulten heshet. Rock'n'-rollens nerver blottes og kjærtegnes. Ian smetter elegant fra gyngende rockere til langstrakte melankolske ballader. Særlig sistnevnte kategori treffer midt i blinken. Den funk-lende «Ships» og den kaskadeaktige «The Outsider».
Nevnes bør også den fresende «Cleveland Rocks» og den herlig Mott-inspirerte «Just Another Night».

Etterspill …

Ja, saken fikk et etterspill, for 22. november 1979 satt jeg i garderoben på Hammersmith Odeon og snakket med Hunter igjen. Hunter og en Ronson som stadig passerte, oppsatt med muntre slengbemerkninger. Stemningen var opprømt og glad. De hadde nettopp avsluttet en knallhard fem måneders USA-turné. Nå gjensto kronen på verket, den store hjemkomst: Hammersmith Odeon. Showet skulle tapes for radio også.

— Dette er noe annet enn 1977, strålte Hunter.

Han stoppet meg da jeg ville høre Ronsons rapport fra Rolling Thunder.

— Ikke sett ham i gang, de Dylan-greiene gjorde ham høy på pæra, og jeg har ikke råd til å miste ham en gang til.

Hunters Hammersmith-konsert var et triumf fra start til finish. Riktignok kom “F.B.I.” litt brått på, for jeg hadde sovnet i setet oppe i galleriet, dysset i søvn av oppvarmer Rachel Sweet. Men Fra “Once Bitten, Twice Shy” og ut var jeg trollbundet. En mektig forestilling med et hjemmepublikum fra øverste hylle.

Hunter ble så oppglødd og takknemlig at han overrakte Gibson-gitaren sin til en entusiastisk unggutt som sto helt innved scenen. Gutten sjanglet lykkelig ut i folkehavet med trofeet, men ble innhentet av en av roadiene som fravristet ham gitaren, og returnerte den opp på scenen. Hunter ristet på hodet, vinket på den nå ulykkelige gutten og ga ham gitaren en gang til. Mulig jeg dramatiserer, men jeg mener at roadien avvæpnet gutten igjen. Og da ble Hunter forbannet og brukte utestemme. Og denne gang fikk gutten beholde gitaren. Han tok ingen sjanser, men ålte seg gjennom folkehavet med gitaren over hodet, og smatt ut. Mens Ian sang “All The Young Dudes”.

Kjempekonsert.

DISKOGRAFI:

Mott The Hoople:
«Mott The Hoople» (Island 1969)
«Mad Shadows» (Island 1970)
«Wild Life» (Island 1971)
«Brain Capers» (Island 1971)
«Rock And Roll Queen» (samle-LP Island 1972)
«All Young Dudes» (CBS 1972)
«Mott. (CBS 1973)
«The Hoople» (CBS 1974)
«Mott The Hoople Live» (CBS 1974)
«Greatest Hits» (samle-LP CBS 1976)

Ian Hunter solo:
«Ian Hunter» (CBS 1975)
«All-American Alien Boy» (CBS 1976)
«Overnight Angels. (CBS 1977)
«You're Never Alone With A Schizophrenic» (Chrysalis 1979)

Jeg har alltid ønsket meg mye penger!

En samtale med Ian Hunter i Oslo, juni 1977

***Publisert i Det Nye, 27. september 1977. (Foto: Det Nye / Snapshot)***

Det er mange store stjerner innen rocken. Ansikter som lyser mot deg fra aviser og ukeblad. Mange av disse menneskene elsker å bli beundret, elsker velstand og luksus. Men de tenker ikke over hva et slikt liv kan gjøre med dem.

Ian Hunter er annerledes. Det er intet han har studert mer inngående enn dette å være rock'n roll-stjerne. Hans tekster omhandler dette, og i 1972 skrev han «A Diary Of A Rock'n Roll Star» — en dagbok fra en USA-turné med Mott The Hoople, som han i sin tid ledet.

Ian synes hele stjernekjøret er forkastelig og skremmende. Men samtidig er han fullstendig besatt av det å være stjerne. Han både elsker og hater sin posisjon og han innrømmer det. Ærlige og åpne rock-artister er det sjelden vi møter, men Ian tilhører lyspunktene.

I juni gjestet han for første gang Norge, og holdt en konsert i Oslo (Chateau Neuf) med sin nye gruppe Overnight Angels. Dette besøket var en del av hans første turné på over to år.

— Åh, det er deilig å være ute igjen. Alt er så mye bedre nå, sa en strålende opplagt Ian.
— I 1975 var jeg lut lei alt som het konserter. Jeg hadde arbeidet hardt helt siden jeg sluttet på skolen, og ville prøve noe nytt: ferie! Men etter en pause på to år, klarte jeg ikke mer. Jeg måtte ut igjen.

Rock'n roll er tingen

I juni ble Ians ferskeste plate, «Overnight Angels» sloppet.

Da Hunters forrige LP, «All American Alien Boy», kom ut i fjor, mottok kritikerne ham med åpne armer. Platen var noe av det mest originale han hadde gjort — rolige låter med lange og viktige tekster. Ikke så liten likhet med Bob Dylan, forøvrig. Men på «Overnight Angels» har han forlatt denne linjen. Nå spiller han rett fram, beinhard rock - og du hører nesten ikke hva han sier!

— Jeg var meget fornøyd med «All American Alien Boy», men den solgte jo ikke. For første gang laget jeg nøyaktig det jeg hadde lyst til, men det er kommersielt selvmord å gjøre slikt igjen.

Det siste året har dessuten hans smak forandret seg.

— Jeg fikk lyst til å skrive rock'n roll igjen. Og tro meg — jeg driver ikke og snekrer sammen låter som jeg vet folk vil ha. Til det er jeg alt for doven. Jeg sitter bare og venter, lar melodiene komme av seg selv. Og nå er altså rock tingen.

Ian Hunters vei inn i popkarusellcn er ganske pussig. Han så en annonse om at en popgruppe søkte pianist med god stemme. «Jeg var bassist — uten stemme, men jeg tok sjansen», sier han. Ian prøvesang med låten «Laugh At Me» og ble ansatt på flekken! (Foto: Det Nye / Snapshot)

Punk-rock er gammeldags

Ifølge Ian finnes det to typer suksess. Den rent kommersielle, og den som gir deg anledning til å spille eller gjøre akkurat det du ønsker i øyeblikket.

«All American Alien Boy» tilhører sistnevnte kategori. Her konsentrerte jeg meg om tekster, og mikset stemmen min langt fram. Mange kritiserer meg av den grunn. De mener jeg er en slett vokalist og bør overlate mikrofonen til andre. Men det er tull. Jeg har karakter, akkurat som en del andre «slette» vokalister: Bob Dylan, Leonard Cohen m.fl.

Ian er lykkelig over å ha en fast gruppe igjen. Det er tre år siden han forlot Mott The Hoople, og i disse årene har han stått helt alene.

— Overnight Angels er en fin gjeng, selv om de er litt sprø, sier han.

Nå har altså Ian gått inn for konsertlivet igjen, med en musikk som er mildest talt heseblesende. Den timen vi opplevde ham i Chateau Neuf, var preget av et voldsomt tempo og stort volum. Er dette et forsøk på å konkurrere med punk-gruppene?

Langt ifra. Det gidder jeg da ikke. Det er underlige tider vi lever i. Nå presterer kritikerne å kalle Queen for gammeldagse, mens punk-rock er moderne og nytt. Helt vanvittig! Punck-rock er det mest gammeldagse jeg har hørt på år og dag.

Men han innrømmer at disse punkerne har blåst litt liv i det britiske poplivet igjen.

— Da jeg for noen år siden flyttet til New York, var London en kjedelig by, og musikklivet uinteressant. Kort sagt: det skjedde ingen verdens ting. På toppen av dette kom skatten. Nå tjener ikke jeg så mye at det bekymrer meg, men det var likevel fristende å få noen kroner mer om jeg bosatte meg i USA.

— Å komme til New York, var som å komme til Paradiset. En enorm by med alt du kan tenke deg. Musikalsk sydet den av liv. For en snau dollar kan du oppleve de mest fantastiske musikere. De er kanskje ikke så kjent her i Europa, men for noen folk!

Jeg har vært heldig

Ian Hunter drømte en gang om å bli journalist. Han forsøkte seg også, men fikk sparken etter noen få dager.

— Det gikk ikke så veldig inn på meg. Særlig fordi jeg alltid har ment at engelsk presse er noe av det dårligste i verden. Jeg ler av dagsavisene våre, og jeg ler av musikk-skribentene. Det var av den grunn jeg skrev boka «A Diary Of A Rock'n Roll star». Tenkte å vise dem god journalistikk!

Selv om det kanskje ikke virker slik, har Ian et godt forhold til pressen i England.

Som tidligere nevnt elsker Ian stjernelivet — og han hater det.

— Det er så vanskelig. På den ene siden er jeg en total tilbeder av stjernekjøret. Jeg har jo alltid vært fan av pop-grupper, og synes ennå at jeg bare har vært heldig. Men samtidig ser jeg jo hva som skjer rundt meg. Vi har lite eller intet å tilby dem som tilber oss så nesegrus.

Men Hunter er ikke som alle andre stjerner. Han forsøker å skape intelligent rock med mening. Han kan iblant være vulgær og synge om jenter og sex, men stort sett er det samfunnssatire og selvironi som står ham i hodet.

— Jeg er ikke halvparten så politisk interessert som jeg burde. Men jeg kjenner godt lukta når det stinker.

Rock er ikke viktig

— Rock kan gi deg muligheten til å gjøre det du vil. Er du heldig, strømmer pengene inn, og du kan lene deg tilbake med et mett smil. Hit kan alle nå, om de er heldige. Dette er det magnetiske med rocken.

— Først når du har nådd toppen, lengter du vekk. Jeg liker ikke å sitte der oppe selvtilfreds og mett. Ingen kan skape noe verdifullt i en slik situasjon. Nei, det er veien opp som er viktig, denne beinharde buktende sti der du må slåss og kjempe for hver millimeter. Det er dette jeg opplevde konstant med Mott The Hoople, og derfor ble platene våre så gode. Men se på Rod Stewart. Han har glemt hva motgang og sult er. Snart vil han ikke være i stand til å lage noen ting.

Hvor viktig er egentlig rocken? Musikk er jo blitt en voldsom industri, og intet tar vel så mye av unges interesse og tid som pop-rock.

— Rock er viktig for unge mennesker på samme måte som andre meningsløse ting. Vi må ha klart for oss at rockemusikk ikke er noen religiøs guru som fører oss fremover. Det er totalt galt. Musikken følger bare utviklingen, påvirkes av miljø og tid og blir et speilbilde avvår hverdag. Rock er ikke viktig for andre enn forretningsmenn.

Dette betyr selvsagt ikke at rocken er verdiløs.

— Musikken har stor verdi, bare den ikke tas for alvorlig. Det farligste er alle bløffmakerne, for de dominerer dagens pop/rock. Folk som når toppen uten å ha noe å gi. Bløff! Jeg hater slikt, for jeg arbeider seriøst. Jeg bruker minst ett år av mitt liv på hver plate. Derfor finner jeg klare likhetstegn mellom meg selv og en forfatter. Musikken er det eneste våpenet jeg har.

Jeg har alltid ønsket meg penger

Mot slutten av 60-årene dabbet det rike poplivet i England av. USA overtok ledelsen. Hva var grunnen til dette?

— Alle de engelske storstjernene ble rike. De mistet selvdisiplinen og lot alt skure. Dessuten var det mye hard narkotika ute og gikk, så musikerne var ikke så klare i hodene sine lenger. Det er et hardt yrke — rock. Det er kanskje bare én av tusen som klarer seg, resten går til grunne. Du må slåss mot alt og alle, og hele tiden drives du videre av dette fjerne, lysende målet: toppen. Så når du det kanskje etter en lang og slitsom kamp, og oppdager at der var intet å hente. Det eneste er pengene, dem liker jeg. Jeg har alltid ønsket meg mye penger.

Ian Hunters vei inn i popkarusellen skjedde bare ved en tilfeldighet. Han hadde fast jobb og klunket litt på en bassgitar i enerom. 23 år gammel oppdaget han en annonse i avisen: «Gruppe søker pianist med god stemme.»

— Jeg var bassist uten stemme, men tok sjansen.

Ian sang inn Sonny Bonos «Laugh At Me», og ble ansatt på flekken.

— Mange kritiserte oss for vårt debutalbum, «Mott The Hoople». Vi minnet altfor mye om Dylan, særlig jeg med krusete hår, solbriller og hes stemme. Men faktum er at jeg bare var en fattig popfan. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe LP'er, så det eneste Dylan-stoffet jeg eide var et par singler, bl.a. «Like A Rolling Stone».

Hva anser så Ian Hunter for å være sin beste sang?

Det må være «God (Take 1)» fra dét forrige albumet. Den er det ærligste jeg har skrevet.

70-årenes redningsplanke

En samtale med Ian Hunter i Göteborg, oktober 1974

***Publisert i Det Nye 4. februar 1975 (Foto: CBS) Lite visste jeg at gruppen var på randen av oppløsning.***

Jeg var glødende Mott The Hoople-fan i oktober 1974 da jeg endelig fikk sjansen til å se bandet “live”. Åsted var Scandinavium i Göteborg, hvor de spilte for en ganske puslete forsamling i en smal bit av arenaens kortside, med et tykt bakteppe som kamuflerte at vi egentlig befant oss i en nesten tom hall. For meg var det stort bare å se dem, selv om kjemien i bandet var blitt tuklet med, og Mick Ronson var så fersk i besetningen at han ikke virket helt innøvd. So what. Ian Hunter var en halvgud, Og der stod han.

Før konserten fikk jeg møte både ham og Ronson i Opalens hotellbar til et intervju som dannet grunnlaget for denne artikkelen i Det Nye. Jeg hadde med meg Ian Hunters bok, og ba ham sjenert om autograf. Ny i gamet og preget av stundens alvor, klarte jeg å kløne øyeblikket til.

— What’s your name? sa Hunter.

— Yan, sa jeg, — med en Y.

— What? Pennen nølte.

— Yan with a Y, not a J.

Hunter reddet inn starten, og J’en passerte elegant som en Y.

Jeg så sørgmodig på hva han hadde skrevet:

to Yan
Best wishes
Ian Hunter

— Eh … Friis, sa jeg, Friis.

Hunter og Ronson vekslet blikk. Jeg rødmet.

— My name is Yan Friis, kom det lavt fra meg. — Friis.

Jeg bokstaverte det for sikkerhets skyld.

— So you want me to write your family name too?

Tusen takk sa jeg og nikket, tydelig preget av at dette intervjuet så til de grader var kommet skjevt ut. Jeg begynte på en forklaring om at jeg egentlig het Calmeyer, men stoppet klokelig da det var helt tydelig at dette var en informasjon hverken Hunter eller Ronson ønsket at jeg delte med dem.

Men Ian Hunter var og er en prins, Han tilføyde Friis, spanderte en øl, og ga meg en tvers igjennom hyggelig prat om favorittbandet mitt. Det eneste han ikke fortalte meg var at Mott The Hoople snart var historie.

Og her er den signerte boksiden. Det var en lang innledning. Men nå kan Det Nye-artikkelen starte:

Mott The Hoople er ingen ny gruppe. I over fem år har de holdt det gående. Men det er først siden høsten 1972 at de begynte å fylle konsertlokalene og få singler og album inn på listene. I juli 1969 gikk de i studio for første gang. Mick Ralphs (gitar), Verden Allen (orgel), Overend Watts (bass) og Buffin (trommer) hadde da nettopp dannet Mott The Hoople. De fant ut at de trengte en litt spesiell vokalist — en med hes Dylan-stemme — og averterte etter dette. Ian Hunter (piano og sang) svarte. Han hadde aldri sunget før, men var besatt av sitt idol Bob Dylan og skrev sanger som minnet svært mye om rock-poeten.

Gruppas debut-album besto av et par Hunter-melodier, et par av Ralphs, og noen komponert av andre — f. eks. Sonny Bono (Sonny & Cher). Mest interessant på dette albumet var gruppas instrumentalversjon av Kinks 1964-slager «You Really Got Me». De vokale innslagene minnet som før nevnt om Bob Dylan 1966.

De fem musikerne fortsatte sammen helt frem til 1972, da kontrakten med Island utløp. Til da hadde de fått ut tre LP ’er til: «Mad Shadows», «Wild Life» og «Brain Capers». Særlig sistnevnte var full av musikk som ligger tett opp til det de gjør i dag. Men gruppa kom ingen vei, platesalget gikk dårlig, og de bestemte seg for å gå hver til sitt. Oppløsningen ble reddet i siste liten av David Bowie som nettopp var blitt superstjerne. Bowie tok seg godt av dem, skrev «All The Young Dudes» som ble en kjempehit (valgt til årets single av journalistene i New Musical Ekpress) og produserte albumet med samme navn.

Mott var nå gått over til CBS. Høsten 1972 la de så ut på en suksessrik USA-turné som la grunnlaget for deres i dag så voldsomme popularitet. Ian Hunter skrev en utførlig dagbok i den måneden turneen varte, og tok godt vare på manuskriptet. Hans kone, Trudy, skrev det hele ned med skrivemaskin da de vendte hjem til England. Under tittelen «Diary Of A Rock'n Roll Star» kom den så ut i bokform i 1973.

Her får en et interessant innblikk i hva som foregår bak kulissene i denne bransjen — hva som gjemmer seg bak stjernenes glitrende fasader.
— Jeg står for alt som ble skrevet der, sier Ian, — selv om det ble skrevet ned før vi virkelig slo gjennom. Jeg liker boka fordi den var ærlig — full av glede, stress, dårlig humør og hverdagslige ting. De eneste som ikke likte den, var folk som tar alt så seriøst, og dem bryr jeg meg ikke om.

Ian Hunter — Mott The Hooples leder, gitarist, vokalist og den som komponerer mesteparten av gruppens låter. Han opptrer som oftest med solbriller. Fordi: «Jeg har dårlige øyne, de tåler ikke skarpt lys. Dessuten er det fint dersom du snakker med en du ikke liker,» sier Ian Hunter! (Foto: CBS)

Boka forteller svært levende om den lovende rock-gruppa Mott The Hoople's reiser på kryss og tvers av USA fra konsertsal til hotell og omvendt. Vi møter groupi'ene, unge piker som alltid henger i nærheten av rock-musikere. Vi ser hvordan en konsert lett kan bli avlyst, og at det sjelden er gruppas skyld — stort sett er det udugelige arrangørers feil.

Og vi møter de fem enkelt-medlemmene, deres gleder og problemer. Hunter og Ralphs' besettelse når det gjelder gitarer — hvordan de kjøper den ene gitaren etter den andre. Og vi får et innblikk i Mick Ralphs' største skrekk — å fly. Hvordan han svelger beroligende midler før hver flytur, og hvordan han iblant stikker av og velger bussen i stedet. Ralphs' flyskrekk har nok også mye av skylden for at han senere sluttet i gruppa.

Men første mann som sluttet ble Verden Allen som i dag spiller i sin egen gruppe — Cheeks. De spiller musikk som ligner på Motts. Men The Hoople fortsatte uten ham og laget sitt til dato beste album «Mott».

— Bowie hadde lært oss mye under innspillingen av «All The Young Dudes». Disse erfaringene var gode å ha da vi laget «Mott». At folk begynte å like oss ga oss en del selvtillit, og vi fikk et godt forhold til det vi gjorde. Derfor lot vi blant annet tekstene følge med plata — vi trodde på oss selv.

Og kritikerne verden over drysset ut superlativer. Mott The Hoople var redningsplanken som viste at syttiårene også kunne produsere god rock. Dekadensen innen pop'en hadde ikke overtak i alt som skjedde.

Ian Hunter hadde den styrken at han alltid var ærlig i det han skrev. Han var også fullt klar over farene i rock bransjen, fellene som er så lett å falle i. Han og gruppa hadde tross alt fire år bak seg med hardt slit før de ble stjerner. De visste at denne businessen var umenneskelig hard med sin falskhet, de smilende fasadene med all råttenskapen.

— Rock'n roll er en råtten bransje, det vil jeg mene så lenge jeg lever. Det er bare tapere som blir rock-musikere. Alle er følelsesmessig ute av balanse, usikre, egoistiske — vi er noen slyngler hver eneste en.

Men rock'n roll-sirkuset rullet videre. Fra by til by, fram med kostymene, inn i stresset, journalistene, fansen, groupiene, hotellene. Hjulene begynte å gnisse. Mick Ralphs klarte ikke mer, og hoppet av til roligere tider.

Bad Company med Paul Rodgers og Simon Kirke fra Free er i dag hans gruppe. Mott The Hoople fikk ny gitarist — Luther Grosvenor fra Spooky Tooth. Han forandret navn til Ariel Bender og brakte med seg en mer aggressiv «sound». Med organisten Morgan Fisher fra Love Affair, laget de LP'en «The Hoople» som ble en enorm suksess.

— Det albumet ble altfor godt mottatt. Det var på langt nær så godt som «Mott". At det solgte bedre ødela mer enn det gjorde godt for oss, mener Ian.

— Antakelig kom suksessen fordi «Mott» ble nevnt, kjøpt og spilt av så mange. Snøballen har vel begynt å rulle for alvor. Da er det ikke lenger kvalitet folk går etter, men navn. Det er en farlig situasjon vi er i — det er lett å slappe av fordi det vi gjør selger likevel.

1974 har vært et utmerket år for Mott The Hoople. De har bare økt sin tilhengerkrets verden over. De får slagere ved hver eneste utgivelse enten det er single eller LP.

Singlen til høyre ble ikke signert før på Frognerseteren i 1989. Da av både Hunter og Ronson.

Da så Ariel Bender forlot gruppa i høst sammen med Blue Weaver som hadde spilt orgel med dem på konserter — regnet en med at gruppa var i ferd med å rakne.

Men nok en gang har Mott The Hoople fått tak i glimrende musikere. Morgan Fisher er blitt heltidsorganist hos dem, og Mick Ronson — Bowies tidligere gitarist — gjør besetningen fulltallig. Selv om Ronson ikke gjorde noen god figur da vi så dem i Gøteborg i oktober, så skulle det ikke være noen fare. Det var bare deres andre konsert med ny besetning, og gruppa hadde nesten ikke fått tid til å øve med de nye medlemmene.

— Jeg er ikke i tvil om at det skal gå bra. Vår neste LP kommer til å bli vår beste — til og med bedre enn «Mott". Denne gangen kommer vi til å jobbe hardt med stoffet.

Mens vi venter på det albumet, kan vi lytte til gruppas første «live»-LP som kom på markedet i november 1974. En plate som Hunter selv var meget fornøyd med både teknisk, produksjonsmessig, og når det gjelder selve musikken.

PLATER MED MOTT THE HOOPLE:
Mott The Hoople Island 1969
Mad Shadows Island 1970
Wild Life Island 1971
Brain Capers Island 1971
Rock And Roll Queen (samle-LP) Island 1972
All The Young Dudes CBS 1972
Mott CBS 1973
The Hoople CBS 1974
Mott The Hoople Live CBS 1974

Er ikke Trondheim like ved Sovjet?