Jeg har alltid ønsket meg mye penger!
En samtale med Ian Hunter i Oslo, juni 1977
Publisert i Det Nye, 27. september 1977. (Foto: Det Nye / Snapshot)
Det er mange store stjerner innen rocken. Ansikter som lyser mot deg fra aviser og ukeblad. Mange av disse menneskene elsker å bli beundret, elsker velstand og luksus. Men de tenker ikke over hva et slikt liv kan gjøre med dem.
Ian Hunter er annerledes. Det er intet han har studert mer inngående enn dette å være rock'n roll-stjerne. Hans tekster omhandler dette, og i 1972 skrev han «A Diary Of A Rock'n Roll Star» — en dagbok fra en USA-turné med Mott The Hoople, som han i sin tid ledet.
Ian synes hele stjernekjøret er forkastelig og skremmende. Men samtidig er han fullstendig besatt av det å være stjerne. Han både elsker og hater sin posisjon og han innrømmer det. Ærlige og åpne rock-artister er det sjelden vi møter, men Ian tilhører lyspunktene.
I juni gjestet han for første gang Norge, og holdt en konsert i Oslo (Chateau Neuf) med sin nye gruppe Overnight Angels. Dette besøket var en del av hans første turné på over to år.
— Åh, det er deilig å være ute igjen. Alt er så mye bedre nå, sa en strålende opplagt Ian.
— I 1975 var jeg lut lei alt som het konserter. Jeg hadde arbeidet hardt helt siden jeg sluttet på skolen, og ville prøve noe nytt: ferie! Men etter en pause på to år, klarte jeg ikke mer. Jeg måtte ut igjen.
Rock'n roll er tingen
I juni ble Ians ferskeste plate, «Overnight Angels» sloppet.
Da Hunters forrige LP, «All American Alien Boy», kom ut i fjor, mottok kritikerne ham med åpne armer. Platen var noe av det mest originale han hadde gjort — rolige låter med lange og viktige tekster. Ikke så liten likhet med Bob Dylan, forøvrig. Men på «Overnight Angels» har han forlatt denne linjen. Nå spiller han rett fram, beinhard rock - og du hører nesten ikke hva han sier!
— Jeg var meget fornøyd med «All American Alien Boy», men den solgte jo ikke. For første gang laget jeg nøyaktig det jeg hadde lyst til, men det er kommersielt selvmord å gjøre slikt igjen.
Det siste året har dessuten hans smak forandret seg.
— Jeg fikk lyst til å skrive rock'n roll igjen. Og tro meg — jeg driver ikke og snekrer sammen låter som jeg vet folk vil ha. Til det er jeg alt for doven. Jeg sitter bare og venter, lar melodiene komme av seg selv. Og nå er altså rock tingen.
Ian Hunters vei inn i popkarusellcn er ganske pussig. Han så en annonse om at en popgruppe søkte pianist med god stemme. «Jeg var bassist — uten stemme, men jeg tok sjansen», sier han. Ian prøvesang med låten «Laugh At Me» og ble ansatt på flekken! (Foto: Det Nye / Snapshot)
Punk-rock er gammeldags
Ifølge Ian finnes det to typer suksess. Den rent kommersielle, og den som gir deg anledning til å spille eller gjøre akkurat det du ønsker i øyeblikket.
«All American Alien Boy» tilhører sistnevnte kategori. Her konsentrerte jeg meg om tekster, og mikset stemmen min langt fram. Mange kritiserer meg av den grunn. De mener jeg er en slett vokalist og bør overlate mikrofonen til andre. Men det er tull. Jeg har karakter, akkurat som en del andre «slette» vokalister: Bob Dylan, Leonard Cohen m.fl.
Ian er lykkelig over å ha en fast gruppe igjen. Det er tre år siden han forlot Mott The Hoople, og i disse årene har han stått helt alene.
— Overnight Angels er en fin gjeng, selv om de er litt sprø, sier han.
Nå har altså Ian gått inn for konsertlivet igjen, med en musikk som er mildest talt heseblesende. Den timen vi opplevde ham i Chateau Neuf, var preget av et voldsomt tempo og stort volum. Er dette et forsøk på å konkurrere med punk-gruppene?
Langt ifra. Det gidder jeg da ikke. Det er underlige tider vi lever i. Nå presterer kritikerne å kalle Queen for gammeldagse, mens punk-rock er moderne og nytt. Helt vanvittig! Punck-rock er det mest gammeldagse jeg har hørt på år og dag.
Men han innrømmer at disse punkerne har blåst litt liv i det britiske poplivet igjen.
— Da jeg for noen år siden flyttet til New York, var London en kjedelig by, og musikklivet uinteressant. Kort sagt: det skjedde ingen verdens ting. På toppen av dette kom skatten. Nå tjener ikke jeg så mye at det bekymrer meg, men det var likevel fristende å få noen kroner mer om jeg bosatte meg i USA.
— Å komme til New York, var som å komme til Paradiset. En enorm by med alt du kan tenke deg. Musikalsk sydet den av liv. For en snau dollar kan du oppleve de mest fantastiske musikere. De er kanskje ikke så kjent her i Europa, men for noen folk!
Jeg har vært heldig
Ian Hunter drømte en gang om å bli journalist. Han forsøkte seg også, men fikk sparken etter noen få dager.
— Det gikk ikke så veldig inn på meg. Særlig fordi jeg alltid har ment at engelsk presse er noe av det dårligste i verden. Jeg ler av dagsavisene våre, og jeg ler av musikk-skribentene. Det var av den grunn jeg skrev boka «A Diary Of A Rock'n Roll star». Tenkte å vise dem god journalistikk!
Selv om det kanskje ikke virker slik, har Ian et godt forhold til pressen i England.
Som tidligere nevnt elsker Ian stjernelivet — og han hater det.
— Det er så vanskelig. På den ene siden er jeg en total tilbeder av stjernekjøret. Jeg har jo alltid vært fan av pop-grupper, og synes ennå at jeg bare har vært heldig. Men samtidig ser jeg jo hva som skjer rundt meg. Vi har lite eller intet å tilby dem som tilber oss så nesegrus.
Men Hunter er ikke som alle andre stjerner. Han forsøker å skape intelligent rock med mening. Han kan iblant være vulgær og synge om jenter og sex, men stort sett er det samfunnssatire og selvironi som står ham i hodet.
— Jeg er ikke halvparten så politisk interessert som jeg burde. Men jeg kjenner godt lukta når det stinker.
Rock er ikke viktig
— Rock kan gi deg muligheten til å gjøre det du vil. Er du heldig, strømmer pengene inn, og du kan lene deg tilbake med et mett smil. Hit kan alle nå, om de er heldige. Dette er det magnetiske med rocken.
— Først når du har nådd toppen, lengter du vekk. Jeg liker ikke å sitte der oppe selvtilfreds og mett. Ingen kan skape noe verdifullt i en slik situasjon. Nei, det er veien opp som er viktig, denne beinharde buktende sti der du må slåss og kjempe for hver millimeter. Det er dette jeg opplevde konstant med Mott The Hoople, og derfor ble platene våre så gode. Men se på Rod Stewart. Han har glemt hva motgang og sult er. Snart vil han ikke være i stand til å lage noen ting.
Hvor viktig er egentlig rocken? Musikk er jo blitt en voldsom industri, og intet tar vel så mye av unges interesse og tid som pop-rock.
— Rock er viktig for unge mennesker på samme måte som andre meningsløse ting. Vi må ha klart for oss at rockemusikk ikke er noen religiøs guru som fører oss fremover. Det er totalt galt. Musikken følger bare utviklingen, påvirkes av miljø og tid og blir et speilbilde avvår hverdag. Rock er ikke viktig for andre enn forretningsmenn.
Dette betyr selvsagt ikke at rocken er verdiløs.
— Musikken har stor verdi, bare den ikke tas for alvorlig. Det farligste er alle bløffmakerne, for de dominerer dagens pop/rock. Folk som når toppen uten å ha noe å gi. Bløff! Jeg hater slikt, for jeg arbeider seriøst. Jeg bruker minst ett år av mitt liv på hver plate. Derfor finner jeg klare likhetstegn mellom meg selv og en forfatter. Musikken er det eneste våpenet jeg har.
Jeg har alltid ønsket meg penger
Mot slutten av 60-årene dabbet det rike poplivet i England av. USA overtok ledelsen. Hva var grunnen til dette?
— Alle de engelske storstjernene ble rike. De mistet selvdisiplinen og lot alt skure. Dessuten var det mye hard narkotika ute og gikk, så musikerne var ikke så klare i hodene sine lenger. Det er et hardt yrke — rock. Det er kanskje bare én av tusen som klarer seg, resten går til grunne. Du må slåss mot alt og alle, og hele tiden drives du videre av dette fjerne, lysende målet: toppen. Så når du det kanskje etter en lang og slitsom kamp, og oppdager at der var intet å hente. Det eneste er pengene, dem liker jeg. Jeg har alltid ønsket meg mye penger.
Ian Hunters vei inn i popkarusellen skjedde bare ved en tilfeldighet. Han hadde fast jobb og klunket litt på en bassgitar i enerom. 23 år gammel oppdaget han en annonse i avisen: «Gruppe søker pianist med god stemme.»
— Jeg var bassist uten stemme, men tok sjansen.
Ian sang inn Sonny Bonos «Laugh At Me», og ble ansatt på flekken.
— Mange kritiserte oss for vårt debutalbum, «Mott The Hoople». Vi minnet altfor mye om Dylan, særlig jeg med krusete hår, solbriller og hes stemme. Men faktum er at jeg bare var en fattig popfan. Jeg hadde ikke råd til å kjøpe LP'er, så det eneste Dylan-stoffet jeg eide var et par singler, bl.a. «Like A Rolling Stone».
Hva anser så Ian Hunter for å være sin beste sang?
Det må være «God (Take 1)» fra dét forrige albumet. Den er det ærligste jeg har skrevet.
70-årenes redningsplanke
En samtale med Ian Hunter i Göteborg, oktober 1974
Publisert i Det Nye 4. februar 1975 (Foto: CBS) Lite visste jeg at gruppen var på randen av oppløsning.
Jeg var glødende Mott The Hoople-fan i oktober 1974 da jeg endelig fikk sjansen til å se bandet “live”. Åsted var Scandinavium i Göteborg, hvor de spilte for en ganske puslete forsamling i en smal bit av arenaens kortside, med et tykt bakteppe som kamuflerte at vi egentlig befant oss i en nesten tom hall. For meg var det stort bare å se dem, selv om kjemien i bandet var blitt tuklet med, og Mick Ronson var så fersk i besetningen at han ikke virket helt innøvd. So what. Ian Hunter var en halvgud, Og der stod han.
Før konserten fikk jeg møte både ham og Ronson i Opalens hotellbar til et intervju som dannet grunnlaget for denne artikkelen i Det Nye. Jeg hadde med meg Ian Hunters bok, og ba ham sjenert om autograf. Ny i gamet og preget av stundens alvor, klarte jeg å kløne øyeblikket til.
— What’s your name? sa Hunter.
— Yan, sa jeg, — med en Y.
— What? Pennen nølte.
— Yan with a Y, not a J.
Hunter reddet inn starten, og J’en passerte elegant som en Y.
Jeg så sørgmodig på hva han hadde skrevet:
to Yan
Best wishes
Ian Hunter
— Eh … Friis, sa jeg, Friis.
Hunter og Ronson vekslet blikk. Jeg rødmet.
— My name is Yan Friis, kom det lavt fra meg. — Friis.
Jeg bokstaverte det for sikkerhets skyld.
— So you want me to write your family name too?
Tusen takk sa jeg og nikket, tydelig preget av at dette intervjuet så til de grader var kommet skjevt ut. Jeg begynte på en forklaring om at jeg egentlig het Calmeyer, men stoppet klokelig da det var helt tydelig at dette var en informasjon hverken Hunter eller Ronson ønsket at jeg delte med dem.
Men Ian Hunter var og er en prins, Han tilføyde Friis, spanderte en øl, og ga meg en tvers igjennom hyggelig prat om favorittbandet mitt. Det eneste han ikke fortalte meg var at Mott The Hoople snart var historie.
Og her er den signerte boksiden. Det var en lang innledning. Men nå kan Det Nye-artikkelen starte:
Mott The Hoople er ingen ny gruppe. I over fem år har de holdt det gående. Men det er først siden høsten 1972 at de begynte å fylle konsertlokalene og få singler og album inn på listene. I juli 1969 gikk de i studio for første gang. Mick Ralphs (gitar), Verden Allen (orgel), Overend Watts (bass) og Buffin (trommer) hadde da nettopp dannet Mott The Hoople. De fant ut at de trengte en litt spesiell vokalist — en med hes Dylan-stemme — og averterte etter dette. Ian Hunter (piano og sang) svarte. Han hadde aldri sunget før, men var besatt av sitt idol Bob Dylan og skrev sanger som minnet svært mye om rock-poeten.
Gruppas debut-album besto av et par Hunter-melodier, et par av Ralphs, og noen komponert av andre — f. eks. Sonny Bono (Sonny & Cher). Mest interessant på dette albumet var gruppas instrumentalversjon av Kinks 1964-slager «You Really Got Me». De vokale innslagene minnet som før nevnt om Bob Dylan 1966.
De fem musikerne fortsatte sammen helt frem til 1972, da kontrakten med Island utløp. Til da hadde de fått ut tre LP ’er til: «Mad Shadows», «Wild Life» og «Brain Capers». Særlig sistnevnte var full av musikk som ligger tett opp til det de gjør i dag. Men gruppa kom ingen vei, platesalget gikk dårlig, og de bestemte seg for å gå hver til sitt. Oppløsningen ble reddet i siste liten av David Bowie som nettopp var blitt superstjerne. Bowie tok seg godt av dem, skrev «All The Young Dudes» som ble en kjempehit (valgt til årets single av journalistene i New Musical Ekpress) og produserte albumet med samme navn.
Mott var nå gått over til CBS. Høsten 1972 la de så ut på en suksessrik USA-turné som la grunnlaget for deres i dag så voldsomme popularitet. Ian Hunter skrev en utførlig dagbok i den måneden turneen varte, og tok godt vare på manuskriptet. Hans kone, Trudy, skrev det hele ned med skrivemaskin da de vendte hjem til England. Under tittelen «Diary Of A Rock'n Roll Star» kom den så ut i bokform i 1973.
Her får en et interessant innblikk i hva som foregår bak kulissene i denne bransjen — hva som gjemmer seg bak stjernenes glitrende fasader.
— Jeg står for alt som ble skrevet der, sier Ian, — selv om det ble skrevet ned før vi virkelig slo gjennom. Jeg liker boka fordi den var ærlig — full av glede, stress, dårlig humør og hverdagslige ting. De eneste som ikke likte den, var folk som tar alt så seriøst, og dem bryr jeg meg ikke om.
Ian Hunter — Mott The Hooples leder, gitarist, vokalist og den som komponerer mesteparten av gruppens låter. Han opptrer som oftest med solbriller. Fordi: «Jeg har dårlige øyne, de tåler ikke skarpt lys. Dessuten er det fint dersom du snakker med en du ikke liker,» sier Ian Hunter! (Foto: CBS)
Boka forteller svært levende om den lovende rock-gruppa Mott The Hoople's reiser på kryss og tvers av USA fra konsertsal til hotell og omvendt. Vi møter groupi'ene, unge piker som alltid henger i nærheten av rock-musikere. Vi ser hvordan en konsert lett kan bli avlyst, og at det sjelden er gruppas skyld — stort sett er det udugelige arrangørers feil.
Og vi møter de fem enkelt-medlemmene, deres gleder og problemer. Hunter og Ralphs' besettelse når det gjelder gitarer — hvordan de kjøper den ene gitaren etter den andre. Og vi får et innblikk i Mick Ralphs' største skrekk — å fly. Hvordan han svelger beroligende midler før hver flytur, og hvordan han iblant stikker av og velger bussen i stedet. Ralphs' flyskrekk har nok også mye av skylden for at han senere sluttet i gruppa.
Men første mann som sluttet ble Verden Allen som i dag spiller i sin egen gruppe — Cheeks. De spiller musikk som ligner på Motts. Men The Hoople fortsatte uten ham og laget sitt til dato beste album «Mott».
— Bowie hadde lært oss mye under innspillingen av «All The Young Dudes». Disse erfaringene var gode å ha da vi laget «Mott». At folk begynte å like oss ga oss en del selvtillit, og vi fikk et godt forhold til det vi gjorde. Derfor lot vi blant annet tekstene følge med plata — vi trodde på oss selv.
Og kritikerne verden over drysset ut superlativer. Mott The Hoople var redningsplanken som viste at syttiårene også kunne produsere god rock. Dekadensen innen pop'en hadde ikke overtak i alt som skjedde.
Ian Hunter hadde den styrken at han alltid var ærlig i det han skrev. Han var også fullt klar over farene i rock bransjen, fellene som er så lett å falle i. Han og gruppa hadde tross alt fire år bak seg med hardt slit før de ble stjerner. De visste at denne businessen var umenneskelig hard med sin falskhet, de smilende fasadene med all råttenskapen.
— Rock'n roll er en råtten bransje, det vil jeg mene så lenge jeg lever. Det er bare tapere som blir rock-musikere. Alle er følelsesmessig ute av balanse, usikre, egoistiske — vi er noen slyngler hver eneste en.
Men rock'n roll-sirkuset rullet videre. Fra by til by, fram med kostymene, inn i stresset, journalistene, fansen, groupiene, hotellene. Hjulene begynte å gnisse. Mick Ralphs klarte ikke mer, og hoppet av til roligere tider.
Bad Company med Paul Rodgers og Simon Kirke fra Free er i dag hans gruppe. Mott The Hoople fikk ny gitarist — Luther Grosvenor fra Spooky Tooth. Han forandret navn til Ariel Bender og brakte med seg en mer aggressiv «sound». Med organisten Morgan Fisher fra Love Affair, laget de LP'en «The Hoople» som ble en enorm suksess.
— Det albumet ble altfor godt mottatt. Det var på langt nær så godt som «Mott". At det solgte bedre ødela mer enn det gjorde godt for oss, mener Ian.
— Antakelig kom suksessen fordi «Mott» ble nevnt, kjøpt og spilt av så mange. Snøballen har vel begynt å rulle for alvor. Da er det ikke lenger kvalitet folk går etter, men navn. Det er en farlig situasjon vi er i — det er lett å slappe av fordi det vi gjør selger likevel.
1974 har vært et utmerket år for Mott The Hoople. De har bare økt sin tilhengerkrets verden over. De får slagere ved hver eneste utgivelse enten det er single eller LP.
Singlen til høyre ble ikke signert før på Frognerseteren i 1989. Da av både Hunter og Ronson.
Da så Ariel Bender forlot gruppa i høst sammen med Blue Weaver som hadde spilt orgel med dem på konserter — regnet en med at gruppa var i ferd med å rakne.
Men nok en gang har Mott The Hoople fått tak i glimrende musikere. Morgan Fisher er blitt heltidsorganist hos dem, og Mick Ronson — Bowies tidligere gitarist — gjør besetningen fulltallig. Selv om Ronson ikke gjorde noen god figur da vi så dem i Gøteborg i oktober, så skulle det ikke være noen fare. Det var bare deres andre konsert med ny besetning, og gruppa hadde nesten ikke fått tid til å øve med de nye medlemmene.
— Jeg er ikke i tvil om at det skal gå bra. Vår neste LP kommer til å bli vår beste — til og med bedre enn «Mott". Denne gangen kommer vi til å jobbe hardt med stoffet.
Mens vi venter på det albumet, kan vi lytte til gruppas første «live»-LP som kom på markedet i november 1974. En plate som Hunter selv var meget fornøyd med både teknisk, produksjonsmessig, og når det gjelder selve musikken.
PLATER MED MOTT THE HOOPLE:
Mott The Hoople Island 1969
Mad Shadows Island 1970
Wild Life Island 1971
Brain Capers Island 1971
Rock And Roll Queen (samle-LP) Island 1972
All The Young Dudes CBS 1972
Mott CBS 1973
The Hoople CBS 1974
Mott The Hoople Live CBS 1974
(Foto: Det Nyes arkiv / CBS)