I Stockholm uten tilsyn - 2025

Hva som skjer når man drar til Stockholm uten tilsyn. Alle de fabelaktige platene er i NM stand og alle inserts er inkludert. Akkurat nå er jeg fortumlet over hvor sterk den Electric Prunes LP*n er. Jeg mener, sterke saker for en 15-åring i 1967, men at det skulle lyde så overveldende og hutrende psykedelisk i kveldssolen på Røa i 2025?!?

Og om ikke den folkeaksjonen er startet for lengst, nå er det aldeles avgjort: "Too Much Too Soon" er forulempende undervurdert. Svak oppfølger? Særlig! Og Ruben & the Jets på nærmest knitrefri vinyl. Og debuten til John Prine i NM. Og jøje jøje forvudlende meg - INTO THE MYSTIC. Hvordan går det an å skape noe så skremmende vakkert og ... mystisk!? En gang hadde jeg dem alle sammen. Nå har jeg dem igjen. Takk, Stockholm. Og nå er det spinett og cello-duett med Electric Prunes, må følge med. Høres.

Imens kan du jo lese om platene jeg fant. Gullfunn i Stockholm.

James Taylor: “James Taylor” (Apple), 1968

Han ble Apples første ikke-britiske artist, og debuterte med dette albumet produsert av Peter Asher. Innspilt i Trident mens The Beatles var i gang med sitt "White Album". Paul og George bidrar på "Carolina In My Mind".

Morsom Beatles-referanse i "Something In The Way She Moves", en tittel som George Harrison skulle bygge en av sine mest kjente sanger på. Det ironiske var at Taylor egentlig hadde tenkt å kalle låten "I Feel Fine", men droppet det siden det også var tittelen på en Beatles-klassiker.

Albumet burde gjort Taylor til stjerne umiddelbart. Men han hadde ikke anledning til å følge opp da han ble innlagt på sykehus for sin dopavhengighet. Da han kom ut var momentumet over. Apple i krise, Beatles oppløst. Så Asher tok med seg artisten sin til Warner Brothers, og resten er en suksesshistorie av dimensjoner.

Apple-LP'n er en fin og akvarellaktig start på Taylors karriere. Den kunne vært enda finere om Paul McCartney og Peter Asher ikke hadde kontaktet Richard Hewson og bestilt orkesterarrangementer til enkelte låter (for ikke å snakke om orkesterovergangene mellom enkelte av dem). Helt unødvendig og egentlig ukledelig staffasje.

James Taylor: “Sweet Baby James” (Warner Bros) 1970

Av mange regnet som hans klassiker. Av meg alltid regnet som ganske kjedelig. LP'n han gjorde for Apple hadde sine sider. Beatlene medvirket, og ingen visste helt hva de skulle gjøre med låtene, så de havnet på en vimsete, barokk versjon av engelsk visepop. En av låtene ga George strofen som inspirerte ham til å skrive "Something". Men så raknet Apple og Beatles, og James Taylor havnet på rehab. Hjemme i USA kravlet han seg på bena igjen med hjelp av sin producer Peter Asher, og resultatet, "Sweet Baby James", ble Taylors gjennombrudd. Albumet forførte ikke meg. Det ble for diltete og likelydende. Selv om jeg følte meg programforpliktet til å både ha og spille den. Den inneholdt tross alt tittelkuttet, “Fire And Rain” og “Steamroller”.

Det måtte "Mud Slide Slim" til for at jeg skulle sette pris på Taylor, og "One Man Dog" for å geniforklare ham.

The Moody Blues: “Every Good Boy Deserves Favour” (Threshold) 1971

Med "A Question Of Balance" gjorde The Moody Blues et aldri så lite forsøk på samfunnskritikk. Albumets tema var globalt og berørte om enn indirekte, konfliktene som red planeten, maktbalansen, Vietnamkrigen, slike ting. De ble aldri veldig tydelige, den risikoen med sitt publikum tok de ikke. Samtidig foretok de et grep med musikken og ikke minst arrangementene. De ønsket så liten avstand som mulig mellom det de skapte i studio og det de fremførte "live". Dette skulle være LP'n de kunne ta med seg ut på veien.

Forandringen var ikke så dramatisk som man kunne fryktet. Mellotroner er nå engang mellotroner, og man får mye praktfull lyd ut av et band som mestrer sangharmonier. Likevel bød "A Question Of Balance" - med unntak av den vindunderlige hiten "Question" - på et tammere Moody Blues.

"Every Good Boy Deserves Favour" var et bevisst forsøk på å finne tilbake til magien fra 1968-69. Studio ble igjen brukt som lydatelier. Mellotronen får dog ikke dominere i like stor grad som den gjorde på 60-talls klassikerne. Pinder er vel så aktiv på piano og orgel, og bandet har også åpnet for moog synthesizer. I åpningscollagen "Procession" benyttes elektroniske trommer. Bandet så altså fremover selv om de i utgangspunktet falt tilbake på velprøvede løsninger.

Albumets tittel er den engelske huskereglen for noterekkefølgen på linjene på notearket: E-G-B-D-F (F-A-C-E er huskeregelen for notene mellom linjene), i Norge er reglen: En God Hest Drar Fort. Reglen danner igjen utgangspunkt for det vakre covermaleriet: Alle snille gutter fortjener en belønning. Get it?

Med en så musikkpedagogisk innfallsvinkel skulle man tro at albumets løselige tema denne gang dreide seg nettopp om musikk, f.eks. musikkens betydning for menneskeheten. Det har kanskje også vært gruppens intensjon. Åpningskuttet "Procession", en nesten fem minutter lang collage over musikkens historie fra stenalder via Østen til moderne vestlig musikk, peker absolutt i den retningen. Eksperimentet funker bare mens det er ferskt for lytteren, og oppleves siden bare som irriterende langt.

Kanskje skal man være glad for at gruppen ikke eksperimenterte videre på dette. Vanilla Fudge forsøkte noe lignende i 1968 med "The Beat Goes On" med katastrofalt resultat. Moody Blues slipper klokelig tråden allerede i det introen munner ut i albumets beste og mest iørefallende låt, Justin Haywards "The Story In Your Eyes". Av uforståelige grunner ble denne potensielle storslageren ikke utgitt på single i Storbritannia, de presset den riktignok - med billedcover og alt - men kun for eksport!

En rotete åpning, et fantastisk andrekutt, resten er egentlig ganske tamt. Pent, ja, pyntelig definitivt, iørefallende, vakkert arrangert. Men de virker mette og litt søvnige. Bare sporadisk stiger det låter med substans ut av den tilbakelente vellyden, og da tenker jeg særlig på Haywards andre bidrag, "You Can Never Go Home". Har også sans for Lodges sjarmerende "Emily's Song" og Pinders mellotronoppvisning "My Song" (forøvrig mellotronens svanesang da han byttet til Chamberlin på neste LP).

Om man skal si at albumet har noe tema, så heller det mot en form for global miljøbevissthet, de seiler små, skjøre papirbåter av bittersøtt håp på en mørk flod av fremtidspessimisme.

Det er ikke en plate for de store begivenheter. Men den har selvfølgelig en stemning og en melodisk skjønnhet som er typisk for The Moody Blues og som man vanskelig kan verge seg mot. Dessuten er det "The Story In Your Eyes"...

Hm, jeg hadde tenkt å fatte meg i korthet om LP'n, og så ble jeg sittende å snakke med meg selv. Skyld på regnet. Eller solen.

Randy Newman: “Good Old Boys” (Reprise) 1974

Randy Newmans lune satire og dødelig presise ironi har aldri, hverken før eller senere, fått bedre omgivelser å virke i enn på albumet «Good Old Boys». Musikken rusler gatelangs nede i sydstatene, blid og dempet, styrt av Newmans lekne ragtimesynkopering på piano. Atmosfæren er nostalgisk, og smaker av tider da alt gikk saktere og menneskets verdi ble målt i hudfarve og dollars, og «nigger» var et like hverdagslig og anvendelig ord som «lynching».

Randy går så inn i figurene han portretterer (med tilløp til «southern drawl»), fattigfolk som guvernører, at han gjør dem sympatiske, selv om oppfatningene de så skjødesløst deler med lytteren er direkte forferdende. Aller mest fokusert kanskje i det vidunderlige åpningskuttet «Rednecks».

Da Randys ferd gjennom mentaliteten, fordommene og tankegodset til det hvite «Deep South» er så kjærlig utformet og behagelig formidlet, blir det også så meget mer levende og virkelig. Jeg vet ikke om noen plate som er morsommere og mer skremmende på en gang. Newman lar dessuten ikke platen bli igjen i 20- og 30-årene, linjene trekkes med et syrlig glimt i øyet helt frem til samtidens USA, rystet som det var av skammen etter Nixons fall.

Det er mange vakre øyeblikk her, men Newman slipper dem aldri fra seg før du kjenner snev av ubehag. Som i de fordrukne «Marie» og «Guilty», sistnevnte inkluderer også ynkelige doser selvmedlidenhet.

Newman har med seg et meget imponerende beite musikere. Ry Cooder, Eagles, Jim Keltner, Willie Weeks, Andy Newmark, Al Perkins m.fl. Men de brukes med nennsom hånd. Alt er gjennomført nedstrippet og organisk.

«Good Old Boys» var definitivt et av årets album i 1974, og det har vist seg å være så slitesterkt at det fortsatt skinner, like gyldig, like skremmende og like fordømt morsomt og vakkert.

Vanilla Fudge: “Renaissance” (Atco) 1968

De låt som Young Rascals på syre - krydret med et dryss tidlig The Nice. Når de gjorde coverversjoner var det ofte katastrofe, men med enkelte lysende unntak. De presterte å lage verdens mest irriterende andrealbum ("The Beat Goes On", LP'n som bare tåler to gjennomlyttinger.) Likevel fortjener album nr. 3 en plass på veggen. Her holder de balansen nesten hele veien og avslutter med en mektig versjon av Donovans "Season Of The Witch". Den spilte vi høyt på fester - da jentene sjelden var i forplantningsmodus uansett. The horror... the horror...

The Moody Blues: “To Our Children’s Children’s Children” (Threshold) 1969

Oppfølgeren til gruppens enormt suksessfulle "On The Threshold Of A Dream". Influert av månelandingen i juli 1969, hvilket fanges opp allerede i åpningskuttet, "Higher And Higher". Her er også tankefull meditasjon over menneskehetens og galaksenes historie og alder, uten at gruppen blir mer metafysiske enn at de fortsatt kunne forveksles med en gjeng herrefrisører (eller Arsenal-spillere, som jo går ut på det samme).

Albumets singlevalg var den svimlende vakre "Watching And Waiting". Ikke så smart da det ikke er lett å danse til den, og man danset en del i 1969. Et langt smartere valg ville vært "Candle Of Life", berusende rik på mellotron og skjønnet, og med en vuggerytme som innbyr til dans og varme, tett eller fritt, alt etter hva du tør. "Candle Of Life" er faktisk på min Moody Blues' Topp 3.

Sterk er også "Gypsy (Of a Strange and Distant Time)", som mange av gruppens fans forguder. Det merkelige er at alle de nevnte vinnerne befinner seg på albumets side 2. Det forvirret meg den gang. Jeg syntes den første siden var merkelig svak og rotete - med unntak av "Out And In". Det endte ofte med at jeg nøyde meg med å spille side 2.

Dessuten elsker jeg coveret.

The Mothers Of Invention: “Absolutely Free” (Verve) 1967

Platen som introduserte meg for Mothers Of Invention, og jeg ble dypt fascinert. Jeg trodde de bare kødda og var noen ordentlige freakere. Senere fanget jeg opp humoren bedre og kunne sette pris på episke "Brown Shoes Don't Make It", "Plastic People" og "America Drinks & Goes Home" på den riktige(re) måten. Etter hvert oppdaget jeg også at dette var et ytterst oppegående og samkjørt ensemble som visste hva de drev med. Mitt første møte med Stravinsky og Gustav Holst skjedde gjennom bitene Zappa vever inn rundt omkring på dette albumet. Og hvem elsker ikke "Duke Of Prunes"?

Etter denne kom "We're Only In It For The Money", og da var jeg solgt.

The Electric Prunes: “The Electric Prunes” (Reprise) 1967

"I Had Too Much To Dream (Last Night)" er bare en av de herligste blandingene du får av psykedelia og garasjerock. Bandet var i hundre over hiten og trodde de skulle få lage et superalbum fullstappet med egne låter. Det skulle de ikke. Producer Dave Hassinger hentet i stedet inn komponister utenfra, særlig kompanjongene Nancie Mantz og Annette Tucker, og fikk dem til å lage materialet. Bandet ble avspist med to fattige låter, resten kom utenfra. De fikk litt mer innflytelse på oppfølgeren "Underground", men det var bare et blaff, for etter det tok Hassinger over kontrollen fullstendig.

På dette debut-albumet spiller de i hvert fall selv. Og det lyder sultent, syreskarpt og samtidig veldig iørefallende. Bandet tok avstand fra brorparten av innspillingene. Men de har egentlig ikke noe å være flaue over. Jeg liker det.

Deep Purple: “Deep Purple In Rock” (Harvest) 1970

Samtidig, over i England, ble et monster født. Her fant Deep Purple seg selv etter flere års prøving og feiling. De hadde den perfekte besetningen. Nå visste den hva den ville og skrev de perfekte låtene. Det var bare å trykke start og la det stå til. "In Rock" er en heavyrock-bauta. Den ble spilt i filler på fester og gutterom. Og best av alt: Purple la veien til Norge og spilte i Njårdhallen to ganger på et halvt år. Jeg visste det ikke da, men at jeg fikk oppleve gruppen live i 1970/71 kom mange til å misunne meg senere. Det luktet jazztobakk i hallen. Ikke uten grunn. Og versjonen av "Child In Time" husker jeg med gåsehud ennå.

Mothers Of Invention: “Cruising With Ruben & The Jets” (Bizarre/Verve) 1968

Den ene av fire deler som sammen utgjorde Zappa-prosjektet "No Commercial Potential". De resterende tre: "Uncle Meat", "We're Only In It For The Money" og "Lumpy Gravy". Du finner Ruben & The Jets-aktige fragmenter på disse albumene også, men det er på "Cruising With Ruben & The Jets" at du får den stilrene (i den grad Zappa var villig til å være det) og gjennomførte dosen doo wop: Romantisk rhytm & blues-pop drevet av en forsanger som understøttes av et kommenterende flerstemt kor. Musikken Zappa og hans Mothers vokste opp med på 50-tallet.

Da Zappa hatet kjærlighetssanger, men elsket genren, ble resultatet ikke fritt for ironi, men humoren er vennlig, og sluttresultatet en munter og kjærlig pastisj. "We're Only In It For The Money" på sukkertøypiller. Kostelig.

Men styr unna remixen Zappa laget for CD på 80-tallet, for her fjernet han deler av kompet og dubbet på nytt.

Van Morrison: “Moondance” (Warner Brothers) 1970

"Astral Weeks" var (og er) magisk, ikke av denne verden, og helt uten sin like. "Kompet på "Astral Weeks" er nesten abstrakt, tekstmengden stor, bildene han maler så gåtefulle at man fortsatt ikke vet hvor de tar oss, og stemmen... stemmen som formidler disse ordmaleriene. Phew. Et album som aliens ville blitt snille av å høre.

“Moondance”" er en mer konvensjonell samling sanger, uten at det skal svekke LP'ns omdømme, og lanserer i grunnen paletten Van Morrison kom til å bruke i resten av sin karriere. Rhythm'n'blues, jazz, folk,. Tittelkuttet servert med en blid, liten vipp med stjerten. Og for en låt og innspilling "Into The Mystic" er!

John Prine: “John Prine” (Atlantic) 1971

Folk-singer og sangsmed John Prine gjør sin nasale entré, og det med et mektig album innspilt i Memphis hvor han svett av nervøsitet må føle seg frem med Elvis Presleys rytmeseksjon i ryggen. Og han kommer fra prøvelsene med glans. Man liker seg i hjel i Prines selskap. Det er stemmen, det er den diltende rytmen, det er ordene som knitrer som treverk i ørkensol og fremstiller mennesker og skjebner så bittersøtt levende at du kan berøre dem. Tre av nøkkellåtene på albumet: «Sam Stone», «Hello In There» og «Paradise».

New York Dolls; “Too Much Too Soon” (Mercury) 1974

Legendarisk andre-LP med en passende tittel. New York Dolls hadde massiv innflytelse på sin ettertid (akkurat som Velvet Underground noen år tidligere). En energibombe av et band som forvarslet punkrocken, men i et deilig dekadent virvar av glam og posering og gitarer galore. Nå også med ekstra studiokrydder som jentekoringer og lydeffekter. Musikkjournalistenes favoritter, uten at det hjalp. De solgte omtrent ikke en plate før det hele var over.

"Too Much Too Soon" går allerede på reservetanken. De klarte ikke å skrive nok nytt stoff og måtte ty til gamle demoer og forsåvidt ganske inspirerte valg av coverversjoner. Ubetalelig stoff.