Bye Bye Brian
Om du synes dette er vanskelig å lese, så slapp helt av. All teksten er hentet ut og lagt inn rett under, så det er bare å scrolle.
“Beach Boys holder 60-årene i live. Reiser rundt med sitt nostalgisirkus og synger de samme, gamle sangene om surfing, raske biler, søte jenter og gode vibrasjoner. Tilsynelatende er alt idyll. Men bare tilsynelatende. En titt bak kulissene åpenbarer tragedien Brian Wilson. En gang et geni. Nå et vrak som leies viljeløst rundt i manesjen for å opprettholde Beach Boys-myten.”
Det var ingressen min etter møtet med The Beach Boys da de kom til Norge i juni 1980, for nøyaktig 45 år siden. Jeg syntes det bare var trist den gangen, men i ettertid har jeg skjønt at jeg var priviligert, jeg fikk møte samtlige tre Wilson-brødre. Nå er de borte. Brian, den eldste, reiste sist, for bare noen dager siden.
Jeg anbefaler alle å lese Morten Ståle Nilsens vakre og vonde nekrolog over Brian. Jeg har ingen ting å tilføye etter de mektige ordene.
Men jeg tenkte jeg skulle dele med dere artikkelen jeg skrev i Det Nye den gangen for 45 år siden. Vi var alle glade i Brian Wilson, og vi bar på det samme umulige håpet om at Brian skulle komme tilbake, enda vi jo visste innerst inne at han allerede hadde lagt ut på den endelige reisen. Den skulle bli pinefullt lang.
Det føles godt å vite at han er i englenes varetekt nå.
Gode tanker til Svein Boye Andersen også, som tok bildene. Også han har krysset elven.
Beach Boys holder 60-årene i live. Reiser rundt med sitt nostalgisirkus og synger de samme, gamle sangene om surfing, raske biler, søte jenter og gode vibrasjoner. Tilsynelatende er alt idyll. Men bare tilsynelatende. En titt bak kulissene åpenbarer tragedien Brian Wilson. En gang et geni. Nå et vrak som leies viljeløst rundt i manesjen for å opprettholde Beach Boys-myten.
Dennis forsvant før fotograferingen. Han var ikke i godt humør. Fra venstre: Carl Wilson, Mike Love, Brian Wilson, Al Jardine og Bruce Johnston. (Foto: Svein Boye Andersen)
Det var en gang en ung mann som het Brian Wilson. Han kom fra middelklassen, og bodde i California. Ved stranden. Han svermet for dette helt spesielle vestkystens middelklasse-liv. Der var fritid i massevis, og tenåringene hadde ting å utrette. Surfing. Akk! Denne edle sport. Dette stolte syn av bronsebrune guttekropper ridende høyt på sine surfbrett, med de brusende bølger jagende bak seg. Eller kveldene i småbyen. Varme kvelder hvor man raste nedover hovedgata med vinduene nede og radioen på ... i pappas bil. Det var søte jenter. Hestehaler, coca cola og kyss i baksetet.
Selv var Brian Wilson en fet ung mann. Så han viste seg sjelden ved stranden. Helst satt han i sitt rom, stirret lengtende ut på de vellykkede unge, og drømte at han var en av dem. Og så komponerte han sanger.
I begynnelsen av 60-årene ble Beach Boys til. En gruppe som spesialiserte seg på flerstemt harmonisang og knyttet det sammen med rock'n'roll. De var brødrene Brian, Carl og Dennis Wilson, fetteren deres, Mike Love, og kameraten Al Jardine. De surfet seg raskt oppover hitlistene i USA, og bruste senere ut over hele Europa. De sang «Surfin' USA», «Fun, Fun, Fun», «I Get Around», «California Girls», «Little Honda» og «Help Me Rhonda». De sang om surfing, om biler, om jenter, om å ha det gøy. Men innerst inne i disse sangene fantes en vemodig, liten kjerne. Et streif av ensomhet og lengsel. Det var Brian Wilsons sjel. Og mens platene (Brian var Beach Boys’ musikalske drivfjær) ble stadig mer avanserte – både når det gjaldt produksjon, arrangering og harmoni/melodi – ble denne hans indre smerte mer og mer åpenbar. Til slutt ble musikken for Brian et sted å drive djevler ut. Og jo mer personlige platene ble, desto mer geniale.
Innerst inne i sangene fantes en vemodig, liten kjerne.
Ut i grenseland
Klimaks kom i 1966–67 da Beach Boys helt forlot sin solbrune strandgutt-image, og ble «seriøse». Brians smerterier kunne til tider overgå selv Beatles på sitt beste. LP’en «Pet Sounds» og singlene «Good Vibrations», «God Only Knows» og «Heroes And Villains» – de hører hjemme helt der oppe på toppen, der de store popklassikere funkler. I 1967 var Brian Wilson i ferd med å bli den ledende figuren innen populærmusikken.
Men noe skjedde på veien.
Brian Wilson har alltid vært plaget av personlige problemer. Til å begynne med var nettopp dette en medvirkende årsak til hans storhet som komponist. Problemene gjorde ham kreativ. Men musikken hjalp ham ikke ut. Den virvlet ham dypere og dypere inn i ... helvete. Svak som han var, lot han seg villig influere av de mange «trollmenn» som vandret rundt i 1966s popmiljø. Der var indisk filosofi, helsekost, meditasjon, psykedelia, eventyr og narkotika i alle avskygninger. Stadig noe nytt. Stadig lenger ut i grenseland.
I 1967 var Brian Wilson i ferd med å bli den ledende figuren innen populærmusikken.
I 1967 var han et totalt lukket menneske. Isolert fra seg selv og verden. Utelukkende levende gjennom sin musikk. Så røk også den tråden, og alt tippet over – under arbeidet med LP’en «Smile» (som kunne overgått Beatles «Sgt. Pepper»). Platen ble aldri fullført. Senere på året ble det utgitt en sammensnekret bastard-versjon kalt «Smiley Smile».
Egentlig slutter soga om Beach Boys her ... med geniets fall. Det som kom senere, er bare historien om et eks-genis private helvete. Og historien om plyndringen av en myte.
Riktignok fortsatte Beach Boys å lage plater. Og Brian deltok. Men det var ikke det samme. Gløden var borte. Og med årene gled Brian nesten helt ut. En stund forsøkte gruppa å fornye seg, men de mistet sitt publikum under prosessen. Og da dette ikke førte frem, vendte de tilbake til sin egen myte. Ble et nostalgisk kabaretshow med ryggen vendt mot fremtiden. For noen år siden klarte de å presse Brian inn i besetningen igjen, fikk ham til å snekre låter. Men de var bare skyggen av hans gamle klassikere.
Offisielt pressefoto. Fryd og gammen. Liksom. Beach Boys ble et nummer hos P.T. Barnum.
Brian er ikke frisk
I juni 1980 ankom Beach Boys Norge. De gamle guttene. Brian, Carl og Dennis Wilson, Mike Love, Al Jardine og Bruce Johnston. Sistnevnte var med fra 1966 fram til 1971, og ble atter en Beach Boy i fjor. De kom for å mimre i Ekeberghallen, Oslo.
Merkelig nok gikk Gruppen med på å møte pressen. Merkelig fordi musikkjournalistene ikke har vært særlig snille mot dem de siste årene.
Pressekonferansen ble en underlig affære. Gruppas medlemmer ankom én etter én. Slentret rundt omgitt av voktere og plateselskapsfolk. Bruce Johnston, lekkert antrukket. Sunn, forretningsmessig og blid. Mike Love, rødlig solbrent ... og blid. Al Jardine iført hvit dress og en høypullet cowboyhatt. Dennis Wilson, litt sjusket, røff med langt, sammenfiltret hår, et stort skjegg og et ansikt som vitnet om temmelig kraftig bakrus. Carl Wilson, rund og jovial. Og pannen glatt. Diger som en bjørn. Skjegget og fregnet. Never som medisterkaker og alt for lange negler.
Det første man merket seg, var at Brian ikke er frisk. Selv ikke de mest optimistiske uttalelser fra Beach Boys-klanen kan skjule dette. I starten virket Brian helt tapt for verden. Han labbet rundt som i transe. Forsøkte å skjenke seg en kopp kaffe fra en termokanne ... uten å lykkes. Gikk i sirkler rundt kannen. Vendte tilbake, forsøkte igjen. Fikk omsider skjenket en kopp, men rørte den ikke. Samme problem med en flaske brus.
Da han vil ha seg en Cola, ble han stående aldeles ulykkelig og speide etter opptrekker. Jeg viste ham at den satt i veggen, og åpnet min egen Cola for å illustrere.
Han så stumt på opptrekkeren, lenge, deretter så han på flasken ... så satte han fra seg colaen og gikk.
Gruppa ble plasert på rekke og rad ved et langbord, med front mot pressen. Så skulle spørsmål stilles. Det gikk trådt.
Mike kunne fortelle at «we came for the money», for i neste nå hurtig å understreke at «det var bare ment som en ironisk kommentar!»
Så var det snakk om en film.
– Vi har laget en film om vår nye LP «Keeping The Summer Alive».
Jaha.
– Og så ser manageren vår på et par filmmanuskripter som kanskje blir til noe. En film om Beach Boys' livshistorie.
– Mick Jagger har alle rollene.
– Nei, Mick Jagger spiller mor, avslører Carl Wilson.
Om å slafse pannekaker
Alle synes dette er fryktelig morsomt og ler hysterisk. Bortsett fra pressen ... og Brian Wilson. Han virker merkelig utenfor der han sitter. Når de andre ler, skotter han forbauset på dem, som revet ut av en søvn. Innimellom griper den ene bjørneneven til rundt hans egne nakkevirvler, og hodet beveger seg sakte i sirkler. KNAKK, KNAKK, KNAKK! sier det ubehagelig høyt.
Han blir plutselig spurt om det er vanskeligere å skrive nå. Carl blekner, holder pusten og stirrer spent på broren. Brian vrir seg.
– Melodisk ... ja, det er vanskelig ... men det var vanskelig før også.
Stillhet.
Han forsøker å si mer, men alt stopper opp ... og han bryter i stedet ut i en nervøs, nevrotisk latter. Carl må overta.
Og slik fortsetter det. Resten av gruppa kommer med en mengde uinteressante og overflatiske betraktninger. Ler mye. Mens Brian masserer sin egen stive nakke, røyker Salem (mentolsigaretter) og drikker vann. Han får enda et spørsmål om sin sangskriving, men klarer ikke å svare, og ser bort på Carl for å få hjelp. Hvilket han får.
– Brian elsker å reise og turnere (energiske nikk fra Brian), forteller Carl ... og virker som om han snakker om en liten gutt.
Tragedien Brian Wilson. Totalt innelukket i sitt eget helvete. På en måte er han ikke lenger iblant oss. (Foto: Svein Boye Andersen)
På slutten av pressekonferansen, bæres det inn et stort fat med pannekaker som plasseres foran Brian. Han lyser opp. Og mens de andre gruppemedlemmene maler i vei om alt og ingen ting («Al er discoeksperten i gruppa» etc.), slafser Brian grådig i seg pannekaker. Det er nesten pinlig, for han overdøver iblant det som sies rundt ham. Det surkler i smør og syltetøy. Digre klatter klasker fra munnvikene og ned i tallerkenen. Nok en pannekake. Smatt, smatt, sikkel! Carl holder engstelig øye med Brian under hele «måltidet».
Resignert
Etterpå trekker Brian seg tilbake. Selv får jeg prate litt med Carl ute i den varme junisolen. Men det er ikke stort å få ut av ham. Bare sånt som at «vi elsker å spille for folk».
Han er dog optimistisk når det gjelder fremtiden.
– Jeg håper at vi skal kunne lage kunstnerisk like sterke ting som i 1966.
Noen god forklaring på hvorfor det tok hele tre år å lage oppfølgeren til LP’en «Holland» (fra 1973) har han ikke.
– Vårt gamle selskap ga ut noen «greatest hits»-samlinger som solgte enormt og nådde toppen av listene. Så vi bare «got out of our own way», og lot dem selge ferdig før vi foretok oss noe.
Vel, vel.
Hvilke Beach Boys-sanger tror han vil leve videre inn i fremtiden?
– Noe lever nok videre ... men jeg vil ikke si hvilke. Jeg kan love at det er bra saker.
Omsider nevner han en tittel: «God Only Knows.»
Carls fineste øyeblikk, den overjordisk vakre vokalen i “God Only Knows”.
Jeg spør om de føler seg hindret av Beach Boys-myten.
– Vi forsøkte før å unnslippe vår egen fortid, men vi klarte det ikke. Vi tenkte: hvorfor skal vi nå kutte ut de gamle låtene når alle liker dem, og når det er dem folk kommer for å høre. Så vi resignerte. Gjennomgikk en slags renselse for tre år siden. Det var en del interne problemer i gruppa da, det ville ikke være ærlig å si noe annet!
«Jeg elsker gruppa»
Det er blitt skrevet en del om dette interne bråket. Man fikk høre at gruppa delte seg i to fløyer. Carl og Dennis på den ene siden, Mike og Al på den andre (den pengebesvisste, kommersielle fløyen) ... og Brian midt imellom. Hva har Carl å si til disse artiklene?
– Jeg har ikke lest dem, og jeg vil ikke lese dem. Jeg elsker gruppa, og vil ikke ha noen mening om det andre sier.
Som tidligere beskrevet virker ikke alt helt patent. Brian er et sykt menneske. Og Dennis ... Han glodde ærgerlig ut i luften under pressekonferansen, drakk to lynraske øl og gikk tidlig.
Et klart brudd med gruppas glatte image. En av Beach Boys-klanens ansatte forsøkte senere å bortforklare Dennis’ væremåte med at «han lengter etter Christine McVie, de to gjør ikke annet enn å henge i hop så ofte de kan». Nåja.
Dennis Wilson, Beach Boys’ sorte får. Han stilte i bakrus på pressekonferansen, og forsvant etter to lynraske pils. (Foto: Svein Boye Andersen)
Carl mener i hvert fall at alt er så bra som det kan være. Diplomat som han er.
– Det at vi er slektninger er selvsagt til ekstra hjelp. Vi lærer å akseptere hverandre.
Hans motto for gruppa er:
— To keep on keeping on.
En temmelig resignert form for fremtidsperspektiver, hva?
Carl lever et meget rolig liv, som alle de andre i gruppa (med unntak av Dennis). Familien er det viktigste, og familielivet dyrkes maksimalt.
— Jeg har intet med «the jetset» å gjøre. Jeg gjorde aldri særlig lykke i det miljøet. Det er «a little too fast for me». Jeg liker å ha det stille rundt meg.
Og så liker han å synge gamle Beach Boys-hits, selvsagt.
Brian begynte å miste det på denne tiden.
En ape i bur
For dem som lurer på det, kan jeg opplyse at Beach Boys-konserten i Ekeberghallen var en formidabel skuffelse. Elendig lyd, det er nå én ting. Men at gruppa spilte usikkert, nølende og endog sang falskt — ja, det er utilgivelig! Til tider låt det som et middels norsk danseband. Og det er svak kost fra en gruppe som er blitt legendarisk for sine sangharmonier!
Brian Wilson var til stede. Klanket akkorder på et piano, sang en strofe eller to, gned seg i nakken, røkte sigaretter og virket dødelig tom for livsgnist. På en måte er han ikke lenger blant oss. Og jeg finner det usmakelig kynisk at hans egne brødre, fetter og venn drar ham med i dette sirkuset. Skal Brian bli frisk, trenger han hjelp. Men Beach Boys trenger Brian Wilson, ikke nødvendigvis som musiker, men som maskot. I folks bevissthet er han Beach Boys. Derfor må han fraktes rundt som en ape i bur, og utstilles på scener (og pressekonferanser) verden over. Bare det at han er der, holder. Da kommer folk. Og kaster peanøtter inn mellom sprinklene. Ingen trenger mennesket Brian Wilson. Og slik skal man behandles av sine aller nærmeste! Se, slik ødelegger rock’n’roll og andres pengegriskhet et menneske!
And then there were none …
(Yan Friis, publisert i Det Nye 29. juli 1980)