If you’re looking for trouble
En samtale med Phil Lynott, Oslo, februar 1981
Hyggestund med Thin Lizzy utenfor Ambassadeur Hotel i februar 1981. (Foto: Svein Boye Andersen) (Fra Det Nye nr. 14 1981)
Thin Lizzy har atter en gang vært i Norge. DET NYE møtte gruppas frittalende leder, Phil Lynott, og den relativt ferske gitaristen Snowy White. Resultatet ble en samtale om alt fra sex-image til Pink Floyds «The Wall». Fra John Lennon og Elvis Presley til prins Charles . . .
— De kaller meg sexgal, en hingst av de verste. Slik er min image. Og det betyr trøbbel!
Phil Lynott, Thin Lizzys sjokoladebrune leder, veiver i luften med hendene for liksom å illustrere den urettferdighet som er blitt ham til del. Og han fortsetter på sin umiskjennelig slappmunnede Dublin-dialekt:
— Jeg mener, her skriver jeg en sang om voldtekt og mishandling av kvinner, og så tror alle at jeg forsøker å glorifisere det! Hadde jeg vært en tynn, liten spire med hornbriller, ville de sannsynligvis nikket ettertenksomt og sagt: «Mmmm, hvilken dyp analyse av problemene!»
Lynotts digre knyttneve går i bordet med et drønn.
Sangen han sikter til er kalt «Killer On The Loose», og finnes på Thin Lizzys nyeste album, «Chinatown». Lynott fikk hard medfart av den britiske pressen da sangen ble publisert. Ikke så merkelig, for England skalv i redsel for «The Yorkshire Ripper», den grusomme kvinnemorderen. Og det virket som om Lynott bare brukte uhyggestemningen, nærmest spekulerte i den, for å avstedkomme en skikkelig slager.
«Killer On The Loose» ble da også en storslager.
— Men jeg tenkte ikke på «The Ripper», bedyrer Lynott, sangen var en advarsel. Og samtidig et stykke kunst. I hvert fall for meg. Jeg glemte at man kanskje bør skille mellom en komposisjon og en ferdig plate. Platen som blir solgt i butikkene, er jo et kommersielt produkt. Det kunstneriske kommer lett i annen rekke ... for dem som kjøper platen ... og for dem som skriver om den.
Sigarettrøyken hveser ut mellom leppene hans.
Første solo-album. Utgitt i april 1980. (UK: #28 1980)
— Skal jeg si deg hvordan jeg fikk ideen til sangen? Jo, jeg var på vei til studioet i Soho, der jeg laget solo-LP’en min («Solo In Soho») og «Chinatown». Det var ganske sent på kvelden. Da møtte jeg to prostituerte som gikk tett inntil hverandre og virket svært engstelige. De pleier jo ellers å operere hver for seg. Jeg spurte: «Hvorfor går dere sammen?» De kvakk til, og svarte: «There's a killer on the loose» (Det går en morder løs).
Lynott lener seg fortrolig fram.
— Det var det utsagnet og uhyggestemningen som lå bak, pluss en strofe fra en gammel Four Tops-slager, «Standing in the shadows of love», som inspirerte meg til å skrive sangen. Og som sagt, den er ment som en advarsel, ikke en oppfordring til å voldta kvinner. Herregud, jeg tror folk er helt sprø. Tror de jeg er pervers?!
“Killer On The Loose”-singlen, utgitt i september 1980. (UK: #10, 1980)
Fryktelig sint
Jeg styrer Lynott over på et annet tema: Aggresjonen og opprørstrangen som bobler i dagens unge — særlig i England. Det kan virke som om Lynott helt bevisst forsøker å forbinde seg med dette.
— Jeg er ingen ung musiker. Men jeg har vært ung, og jeg har ikke glemt hvordan det var. Jeg husker slutten av 60-årene. Min ungdomstid. Da oppfattet jeg meg selv som gammel. I dag er jeg gammel, men oppfatter meg selv som ung!
En fuktig, støyende, litt forkjølet latter ledsager disse ordene.
— I 1974 hadde de unge frihet. Men nå er det nedgangstider, og med dem forsvinner friheten. Vi er på vei tilbake til det som preget 50-årene. En undertrykkelse av de unge. Ta England. Tre millioner arbeidsløse ... de fleste unge. Og hovedparten av dem igjen er svarte. Det gjør meg fryktelig sint.
Lynotts øyne gnistrer.
— Vesten dreier mot høyre. Reagan i USA. Thatcher i England. Hvem har dere her? Brundtland? Er hun høyrevridd? Sikkert innerst inne. Det går den veien høna sparker, skal jeg si deg. Og det skremmer meg. Jeg mener, jeg digger ikke Sovjet — på ingen måte! Jeg vet bare at friheten forsvinner med høyreregjeringenes inntog.
Min dagbok
— Men Phil Lynotts sanger dreier seg ikke bare om vold og politikk. Stort sett er det kjærlighet og/eller kvinner som besynges. Hvorfor?
— Jeg skriver for meg selv. Sangene er min dagbok. Ting jeg har opplevd, vært igjennom eller observert. Noe finner jeg på — men til syvende og sist dreier det seg om meg og mitt.
— Du virker fascinert av Soho, Londons forlystelseskvarter. Din solo-LP og den siste Thin Lizzy-platen ble innspilt der. Og flere av LP’ens sanger innfanger miljøet. Er Soho stedet for Lynott?
— Nei. På ingen måte. Vi valgte bare å bruke Tony Viscontis studio, som ligger i Soho. Følgelig tilbrakte vi en del tid i området. Og jeg ble fascinert av miljøet. Sent på kvelden kryper alle de lyssky individene fram. Alle samfunnets stebarn. Alkoholikere, uteliggere, halliker, prostituerte, barn som er rømt hjemmefra. Alle tiltrekkes de av Sohos neon-«paradis». Og plutselig så jeg at jeg selv på en måte tilhørte denne verdenen. Det er jo slik at samfunnet betrakter kunstnerne som «unormale», utenfor, annerledes. Vi blir sett ned på, akkurat som de ulykkelige skjebnene f.eks. i Soho blir sett ned på. Derfor fikk jeg en følelse av samhørighet med dem. Vi står utenfor, i samfunnets rennestein.
«The Wall» var døden
Hittil under samtalen har Lizzy-gitaristen Snowy White holdt seg taus (ja, for det var Lynott og White DET NYE fikk møte). Best å bringe ham med i praten!
Phil og Snowy. (Foto: Svein Boye Andersen) (Fra Det Nye nr. 14. 1981)
— Du har vært med i Thin Lizzy et års tid nå, Snowy. Og det er din første faste gruppe. Hvordan har overgangen fra session-musiker til gruppemedlem vært?
— Det er mye morsommere å spille i et fast band. Jeg får anledning til å være meg selv. Og dessuten deler jeg ansvaret med de andre.
Snowy White har spilt med de største. Særlig Pink Floyd har benyttet ham flittig på konserter.
— Det var OK under «Animals»-turneen for en del år siden. Da kunne alle yte sitt, og det var plass for improvisasjoner. Men «The Wall»-konsertene var døden. Det hersket virkelig dårlig stemning på scenen. Alle sto der helt apatiske og spilte det de fikk beskjed om. Forholdene ble ikke bedre av at Floyd-gutta hadde trøbbel med konene sine. Personlige problemer og null følelse for det vi spilte, det var «The Wall» i et nøtteskall.
— Dere levde helt opp til musikkstykkets budskap, med andre ord?
— Det kan du si, ja. Dessuten var «The Wall» helt Roger Waters’ egen greie. Det burde ikke stått Pink Floyd på platen, for det er egentlig Rogers solo-LP.
— Du spilte også på Peter Greens LP?
— Ja, han er en gammel venn.
Phil Lynott kremter, vil inn i samtalen igjen.
— Det er fint å ha med Snowy. Han er den første Thin Lizzy-gitaristen som virkelig er i stand til å utvikle gruppas «sound».
— Det virket ikke slik på «Chinatown»?
— Nei, men det kommer, sier White, — det kommer. Sannsynligvis allerede på neste LP. Vi planlegger den nå. Et langt musikkstykke kommer antakelig til å legge beslag på en hel plateside. Og da, vet du, da kan alt skje!
“Chinatown”-singlen, utgitt i mai 1980. (UK: #21, 1980)
Plateselskapets skyld
— Populariteten er for nedadgående i England?
— Nei, det er plateselskapets skyld at det virker sånn, sier Lynott. Du skjønner, alle disse små selskapene, 2Tone og Stiff m.fl., de utrettet i hvert fall én viktig ting: De satte ned plateprisene. De tenkte på de unge. Mens vårt selskap, Vertigo, påsto at de ikke kunne gå lenger ned enn £ 4,29 i utsalg, solgte Stiff unna for £ 3,99. Resultatet ble at vårt salg dalte. Det samme skjedde med to andre store Vertigo-navn: Dire Straits og Status Quo. Jeg mener, Status Quo ble så pissredde at de vurderte å legge opp! Tro meg, det er sant! Folk har så dårlig råd i England at de kjøper de billigste platene. Så våre dårlige listeplasseringer skyldes ene og alene Vertigos prispolitikk. Konsertene våre er alltid utsolgt.
— Thin Lizzy er etter hvert blitt en «gammel» gruppe. Har det ført til at du langsomt har fjernet deg fra grasrot-planet?
— Jeg? Jeg som er slik en iherdig posør! Å nei, du. Jeg er med overalt.
Ikke på god fot med prins Charles
— Men begynner du ikke å bli litt gammel?
Spørsmålet besvares med harkende protester.
— Hvor gammel er du?
— Gammel nok, flirer Lynott, nei, jeg er 29. (OBS! Her juger han av seg to år, Phil var 31 da dette intervjuet ble gjort! - hilsen Yan) Og du kan vel si at jeg ikke oppsøker de stedene der jeg vanket som tenåring. Jeg flyr ikke rundt og spytter i klubber. Jeg går ikke på den lokale pub’en. Det er så, men jeg fikk da med meg alle de skitneste, mest støyende klubbene da punkrocken var «in». Nå er det futurisme for alle pengene i England. Alle er svært motebevisste. OK, jeg følger med, selv om jeg ikke nødvendigvis hopper på mote-vogna. Jeg vanker i alle miljøer … unntatt det kongelige. Ja, jeg må bekjenne at jeg ikke står på spesielt god fot med prins Charles.
— Men etter så mange år i bransjen. Blir ikke dette med plateinnspillinger og turneer en slags rutine? Et press som tidvis i hvert fall kveler skapergleden?
— Journalister spør alltid om det der. Press. Press. OK, du kan bli fysisk sliten av og til. Du kan bli plaget av hjemlengsel. Men press? Nei. Noen ganger kjeder du deg fordi du spiller de samme sangene om og om igjen. Da er det i ferd med å bli en rutine. Men, du skjønner, da skriver jeg bare noen nye sanger. Jeg har aldri lidd av mangel på inspirasjon. Jeg er ikke en av dem som må dra ut på landet for å kunne skrive. Det kunne kanskje gjort meg godt, men …
Rockende bestefar
Lynott ler støyende igjen.
— Jeg opplever perioder hvor inspirasjonen forlater meg. Men da bare snekrer jeg sanger som den håndverker jeg er. Jeg kan det. Og. Akkurat som Paul McCartney.
— Har du noen eksempler på slike håndverkssanger?
Lynott trekker på det, tydelig uvillig.
— Vel … «Dancing In The Moonlight». Jeg visste det var en slager fra det øyeblikk jeg hadde den på bassen. Og den gjorde jeg ferdig utelukkende med tanke på hitlistene. Det gjør ikke sangen dårligere, men det er bedre å skrive fra hjertet.
Eksempel på Phil Lynotts Paul McCartney-gener, en låt som ble skrevet med ett mål for øyet: Verdenshit! (UK: #14, 1977)
— Finnes det et liv etter rock’n’rollen?
— Jeg skjønner ikke hva du mener. Jeg vet ikke hva det folk kaller «et normalt liv» er for noe. Rock’n’roll er hva jeg kan, det er mitt liv og kommer til å fortsette med å være det. B. B. King spiller ennå. Hvorfor skulle ikke jeg kunne fortsette når jeg blir bestefar?
John Lennon — et sjokk
— Vil du kalle det Elvis drev med før han døde for rock’n’roll?
— Selvsagt! Elvis var den første som fikk erfare hva rock’n’roll er. Alt han gjennomgikk var han den første til å oppleve. Så får man lære av hans feil.
— Du tok Elvis’ død hardt?
— Ja, han var mitt store idol. Og fremdeles, når jeg er i Memphis, besøker jeg alltid Graceland.
Til venstre Phils hyllest til Elvis Presley, “King’s Call”. En av hans aller beste innspillinger. Hentet fra “Solo In Soho”. (UK: #35, 1980). Til høyre “Dear Miss Lonely Hearts” fra samme album (UK: #32, 1980)
— Hvordan reagerte du på John Lennons død? Var det på samme måte?
— Nei, det var ikke det samme for meg. Lennons død var et sjokk, virkelig dårlige nyheter.
Lynott virker litt fraværende.
Tror du slikt kan skje hvem som helst … det å bli skutt ned på åpen gate?
— Du kan ikke stille spørsmålet slik. Lennon var ikke en hvem som helst. Han var et geni. Det er ikke mange genier i verden …
En god lytter
— Over til noe annet. Hvordan nærer du ditt intellekt? Blir det mye lesing, eller flyr du bare rundt på by’n og forsterker din sex-image?
— Leser, nei det gjør jeg sjelden. Snowy tar seg av de sakene. Jeg er en god lytter, og tar med meg det folk forteller. Og jeg er en iherdig TV-titter. Men TV kontrollerer ikke meg, jeg kontrollerer det. Jeg siler ut de nyhetene jeg trenger …
— Til slutt. Følger du med i hva som foregår på musikkfronten, eller dreier alt seg om Thin Lizzy?
— Jeg hører på det som er noe. Men som regel lar jeg musikken få et års tid på seg, så den liksom får bevist sin varighetsverdi. Jeg gidder ikke bry meg om døgnfluer. I øyeblikket lytter jeg til Talking Heads — og Robert Palmers «John & Mary». Visste du forresten at den sangen handler om Adolf Hitler og Eva Braun? Sterk låt! Jeg må også nevne Marianne Faithfulls LP fra i fjor. Det var en såkalt kult-LP, som aldri solgte så mye som den fortjente. Personlig syns jeg den var det beste som skjedde i 1980.
— Vel, Thin Lizzys fremtid, hva med den?
— Ah, virkelig et interessant spørsmål, smiler Lynott, — vi har aldri jobbet så hardt som vi gjorde i 1980. Og vi har ikke tenkt å slakke tempoet i 1981. Skapertrangen er stor, og hele gruppa er entusiastisk. Så jeg tror vår beste tid ligger foran oss.
Dessverre tok Phil feil. Det var bare disse platene som lå foran ham, før spillet var over. Fra venstre: “Renegade” (1981, UK: #38), “The Philip Lynott Album” (1982) og “Thunder And Lightning” (1983, UK: #4). Han reiste over elven 4. januar 1986, bare 36 år gammel.
Lainott eller LinnotT?
Hvordan uttaler man egentlig første stavelse i etternavnet til Phil Lynott? Vel, jeg stilte ham det spørsmålet to ganger, både i 1977 og 1981, og begge ganger var svaret “Linn” - altså “Linnott”. Jeg regnet derfor svaret som avgitt. Men forvirringen er ikke blitt mindre med årene. Fortsatt hersker begge varianter, også blant mennesker som kjente ham. Lemmy sa f.eks. “Linott”. TV-programledere introduserte ham både som Linn og Lain, uten at Phil korrigerte det som eventuelt var feil. Altså står vi her overfor et mystisk ja takk, begge deler.
Det Nye nr. 14, 1981.