Ikke sex, ikke punk, men heavyrock
En samtale med Lita Ford, Oslo, november 1977
Fra Det Nye, nr. 5 1978. (Foto: Svein Boye Andersen)
The runaways er en omdiskutert gruppe. Mange har stemplet dem som sexspekulanter. Og det gjorde ikke saken bedre at bassisten Jackie Fox og vokalisten Cherie Currie stadig uttalte seg bramfritt om sex.
Men nå er både Jackie og Cherie ute av bildet. Førstnevnte sluttet etter langvarige depresjoner. Sistnevnte fikk regelrett sparken.
Dagens Runaways består av den nye bassisten Vicki Blue, Joan Jett (sang, gitar), Sandy West (trommer) og Lita Ford (gitar). Alle fremdeles i ten-årene, og alle jenter. En uvanlig gruppe.
I november 1977 var de i Oslo for å holde konsert, men utstyret kom aldri fram og The Runaways måtte reise videre med uforrettet sak. Vi fikk likevel slått av en prat med Lita Ford.
— Jeg er glad Jackie og Cherie forsvant. Vi trengte utskiftninger. Nå kan vi konsentrere oss om musikken, sier hun.
Gruppen spiller høy, nådeløs rock — og mange plasserer dem innenfor punk-rocken.
— Men vi er ikke punkere, mener Lita. Det er bare engelskmennene som tror det. Punk-rocken er en negativ musikkform. Alt er stygt — til og med livet. Vi deler ikke dette synet. Samfunnet og miljøet rundt deg er ikke verre enn du selv gjør det. Men jeg må innrømme at jeg liker mange av punkgruppene f.eks. Sex Pistol.
Lita er lei av å høre at The Runaways spekulerer i sex.
— Selvsagt finnes det sex i musikken vår, som i all rock. Men vi kjører ingen ensidig eller bevisst linje på det området. Cherie og Jackie gjorde det, og de ødela for oss andre. Men nå er de borte og det er viktig for oss å bli akseptert som musikere.
— Det var manageren Kim Fowley’s idé. Vi ante ingen ting om bransjen, og gjorde det vi fikk beskjed om. Men etter hvert gikk det for langt. Særlig i England der de lanserte LP’en «Queens Of Noise» med fotografier av våre sparsomt tildekkete underliv. Jeg ble rasende da jeg så det, og sverger at ingen av oss visste om det på forhånd.
— Nå stiller vi ekstra svakt fordi vi er jenter. Noen mennesker setter opp enkle regnestykker der jenter pluss rock blir sex. Rod Stewart f.eks. har gått mye lenger enn The Runaways uten å få ordet «sex» påklistret sin person. Slikt er ren diskriminering. La meg få presisere en gang for alle: The Runaways er en rock-gruppe og intet annet!
Det var produsenten og manageren Kim Fowley som skapte The Runaways i begynnelsen av 1976. Han syntes idéen med fem jenter som spilte og sang rock var glimrende.
— Han betydde alt for oss. Uten ham ville vi aldri fått ut noen plate, sier Lita.
Fowley hadde skuffene fulle av selvkomponerte tekster, og fikk endelig avsatt dem gjennom The Runaways.
— Men nå har vi brutt med ham. Tiden er inne til å klare seg på egne ben. Vi må klare det.
Hvor lite gruppen har med punk-rock å gjøre, forstår en når Lita forteller hvilke grupper og musikere hun liker best.
— Jeg har lært mye av Ritchie Blackmore. Særlig den gang han spilte i Deep Purple. Jimi Hendrix er også en av favorittene mine. Mitt håp er at The Runaways etter hvert utvikler seg mot disse musikerne. Tiden er snart inne for skikkelig heavyrock med lange gitarsoli.
Lita ønsker å bli en solid og god musiker.
— Jeg er aldri fornøyd med meg selv, og jeg har langt igjen. Blackmore har f.eks. spilt gitar i 20 år, mens jeg bare har holdt på i åtte.
Og Litas store mål?
— Å bli stjerne, smiler hun.
— Foreløpig er vi bare skikkelig kjent i Japan og Australia. Europa begynner også å komme seg. Men morsomst ville det selvsagt være å slå an hjemme i USA.
Hvilket forhold har hun til 60-årenes grupper? Som mange vet, fremfører The Runaways mange klassikere fra denne tiden på scenen, bl.a. Troggs’ «Wild Thing».
— Jeg er mest glad i Beatles og Rolling Stones. 60-årene var en viktig periode for rocken. Det skjedde så mye da. 70-årene har vært mer anonyme. Intet nytt har oppstått, bortsett fra den nye bølgen i England, da. Punkrocken er det mest originale hittil.
Lita har stor tro på at dagens Runaways skal holde.
— Vi er svært gode venner, og står helt fritt. Kan spille det vi ønsker — og siden vi har samme smak, er det ikke noe problem. Men om det skulle skje noe mellom oss, tror jeg gruppen er fortapt. The Runaways tåler ikke flere utskiftninger. Jackie og Cherie trengte vi ikke. Men om en av oss kutter ut nå, ville det bli som om Robert Plant sluttet i Led Zeppelin.
Hvorfor finnes det ikke flere rene jentegrupper innen rocken?
— Det tror jeg kommer av oppdragelsen. Jenter leker med dukker, og lærer å holde seg lavt i terrenget. At en ni år gammel jentunge skulle spørre foreldrene om et trommesett, er liksom utenkelig. Men jeg håper The Runaways kan snu utviklingen. Det er ingen ting som sier at gutter skal ha monopol på rocken. Kampen om likestilling mellom kjønnene foregår tydeligvis alle steder unntatt her. Og det er absurd, for rocken er jo i seg selv en frigjørende musikk.
— Jentene må lære seg å bli rockmusikere. Det er et kall!
Ser Lita noe til Jackie og Cherie?
Ja, Jackie står jeg på meget god fot med. Vi er venner fremdeles. Hun mistet bare lysten på livet som musiker, og begynte å studere. Men Cherie holder jeg meg unna. Hun er et naut. Da hun var i The Runaways, ødela hun en masse, og skapte intet. Nå skal hun prøve seg på solokarriere. Disko-pop blir det visst. Og hun uttalte i pressen at vi ikke kunne klare oss uten henne! Jeg må le.
The Runaways’ ferskeste LP er kalt «Waitin’ For The Night». Mange mener det er deres beste. Men Lita Ford lover at den neste blir deres virkelige gjennombrudd.
— Kim Fowley hjalp oss med «Waitin’ For The Night». Men neste gang skal vi gjøre alt alene og bevise at vi ikke er marionetter.
The Runaways ser fremtiden lyst i møte etter at Jackie Fox og Cherie Currie forsvant. Nå består gruppen av fra v. Lita Ford, Joan Jett, Sandy West (gikk bort i 2006) og Vicki Blue. (Foto: Mercury)