En samtale med Andy Partridge i London, November 1984

***En formiddag i London 1984. Andy og Yan snakker om XTC og Swindon. (Foto: Laila Myrseth)***

Andy Partridge er en bebrillet eksentriker fra Swindon. Uoffisiell leder av XTC. Bandet som nekter å gi konserter og absolutt ikke vil være ABBA, selv om de ikke helt klarer å la være. Andy mener at XTC er guiden som fører hjorden på villspor …

XTC kunne kanskje vært Englands heteste popgruppe, om det var deres mål. I løpet av sine syv år på platefronten har de levert et par billass med fyndige refrenger og SMAKK! iørefallende melodilinjer. Dessuten har de lagt for dagen en makeløs og delikat fantasi når det gjelder utforming av single- og LP-omslag. Singler som dukketeater. Singler med galgenhumoristiske postkort. XTC har hele tiden lekt med alvoret. Men alvoret har på en måte felt dem.

Alvoret, ja. For mellom alle knallrefrenger og idiotsikre melodi-linjer ligger det alltid freidige overganger og sidesprang som truer med å pulverisere det gruppa nettopp har bygd opp av kommersialisme. Så almunen faller av. Men de som ønsker noe å tygge på, har fått mye for pengene gjennom XTC.

Ikke for det. XTCs diskografi er på ingen måte blottet for slagere. De har hatt noen slengere innom TOP 10, og nesten alle utgivelsene deres kryper relativt høyt opp. England vet at de eksisterer.

Og her sitter jeg, blant pappkasser og annet rask, i et av Virgin Records’ nyinnflyttete kontorer i London. Og der sitter Andy Partridge. Bebrillet, lut, på vei mot å bli lubben, med et par dagers skjeggstubb og en flekkete frakk slengt over sofaen. Så gjennomsnittsmann som mulig, med en svak vridning mot det eksentriske. Dessuten glimter det et par meget skarpe, intelligente og ikke minst humoristiske øyne bak brilleglassene. Andy Partridge. Mannen som lager de fleste av XTCs låter og plateomslag, gruppas absolutte forutsetning og drivkraft. Bosatt i Swindon fra fødsel til død, sannsynligvis. Besatt av sitt hat/kjærlighets-forhold til livet i småbyen, og fullstendig tilbaketrukket fra den tradisjonelle pop-karusell rett og slett fordi han (og dermed XTC) nekter å gi konserter. En avgjørelse som falt i 1982, og som han står urokkelig fast ved.

— Vi turnerte uten stopp fra 1977 til 1982. Det er lang tid å hoppe opp og ned i spotlight’en. Det var spillejobb etter spillejobb, bare avløst av at noen nå og da kom på at: Hei! Det er tid for en ny LP! Jeg mener, jeg kan ikke skrive når vi er på veien, jeg må ha fred og ro, og den finner jeg bare hjemme. Vi er ikke noen jævla musikk-fabrikk!

Swindon — A cultural mess

— Dere kommer fra Swindon. På det nye albumet, «The Big Express», er det en sang om en mistrøstig småby («The Everyday Story of A Smalltown») — sto Swindon modell?

— Han liker sikkert ikke at jeg forteller det, men Colin Moulding var postbud tidligere. Som postbud får du se mye rart, du titter jo på en måte rett inn i hjemmene til masse forskjellige mennesker. Jeg ville skrive en sang om det han hadde sett og opplevd. Men jo mer jeg skrev, dess mer ble det en sang om en liten by, en liten by som sang om seg selv. Ett eller annet sted på veien forsvant Colin ut av historien.

Jeg forteller ham at jeg har vært postbud selv - og sett mye rart. Kanskje jeg burde skrive en sang også.

Andy ler.

Men er Swindon så ille?
— Tja, byen er vel OK, den. Før hadde den sin sjarm, men nå er det bare sånne digre, upersonlige kontorblokker over alt. Swindon i dag er «a cultural mess».

Det siste kommer som et oppgitt sukk.

Hagekos

Det heter seg at dere på den nye LP’en har vendt dere ut mot verden igjen — etter «Mummer»s mer innadvendte, landlige atmosfære?
— «Mummer» skrev jeg i hagen. Jeg kjøpte hus, skjønner du. Ikke noe fint hus, absolutt ikke rare greiene, men et hus. Et hus med hage. Og hage hadde jeg alltid ønsket meg. Det ble til at jeg levde i hagen. Bar ut alle møblene, bokhyllene. Satt der ute. Spiste der. Leste der. Skrev der. (Unnskyldende latter:) Det var vidunderlig. Resultatet? Selvfølgelig at sangene på «Mummer» ble grønnfarget.

Var du fornøyd med «Mummer»?
— Ikke med å lage den. Valget av producer, Steve Nye, var uheldig. Han passet overhodet ikke inn. Men etter hvert fikk LP’en en brukbar form. Jeg er ikke sånn topp fornøyd, men plages heller ikke. Dessuten er «Mummer» Colins favoritt, så «there you go».

Alt dette hadde han gjort da jeg intervjuet Andy for første gang.

Dårlig grafiker

Hvilken er din favoritt?
— Eh… jeg har to. Den siste og «English Settlement».

Andy kroer seg stolt hver gang han nevner «The Big Express», og mørkner når jeg vil vite hva han synes om Virgin, XTCs plateselskap gjennom alle år.
— De er… eh, OK. Litt dovne, kanskje. De har ikke annonsert for «The Big Express» …

Men de samtykket i at dere pakket LP’en inn i et trillrundt omslag?
— Ja, men det ville også sett ganske idiotisk ut med et hjul på et firkantet cover, hele effekten ville forsvinne.

***“Black Sea”-coveret (det med dykkerne) kom egentlig i denne grønn og ganske tynne papirposen. Led Zeppelin gjorde det samme stuntet året før med “In Through The Out Door”.***

Du er opptatt av plateomslag?
— Jeg har laget alle coverne våre — singler som LP’er — bortsett fra «Statue Of Liberty» og «Sgt. Rock».

Ah! Du kommer fra «art school»?
— Ja, grafisk design. (Hurtig:) Men jeg var ikke no’ god. Mesteparten av tiden sto jeg nede i parken og spilte gitar.

Når?
— Sånn rundt 1969—70. Jeg var et straight pop-fan, digget de vanlige navnene: The Beatles, Stones, Small Faces. Samtidig fikk jeg imidlertid ørene opp for mer avantgarde greier — gjennom en kamerat. Og denne blandingen av det kommersielle og det sære, underlige preger meg den dag i dag.

***Ikke kan han svømme, men sjømann ville han bli, Andy. «Fordi far var det. Han var alltid ute. Plutselig sto det en kar i stuen. Hvem er det? Det er din far!» (Foto: Laila Myrseth)***

Dønn lei XTC

Partridge entret rocken i 1973 med bandet Ealing Kids.
— Så ble det XTC. Navnet valgte vi fordi det var lett å huske. Men jeg var dønn lei av det allerede etter en uke. Ikke noe å gjøre med det nå, XTC sitter. Ganske teit navn, egentlig.

XTC fikk kontrakt med Virgin i 1977 — midt i den verste punkbølgen.
— Det var ikke til å unngå at vi ble slengt inn i punk-båsen, selv om vi ikke var et punk-band. OK det, ellers hadde folk aldri fått høre oss. Spennende tid, det der. Energien kom tilbake til rocken. Og jeg liker energisk musikk. For øvrig var punk-rocken veldig lik det vi drev med i 1973 — den gang vi var inspirert av New York Dolls, Iggy & The Stooges, Alice Cooper.

Men XTC hadde helt fra begynnelsen av en ikke ubetydelig porsjon melodiøsitet i seg?
— Klart det! Vi elsket jo 60-årene, alle hadde litt av The Beatles i seg.

Og hvorfor fullførte dere ikke Beatles-trip’en og ble skikkelig kommersielle? Hvorfor disse musikalske omveiene i hver eneste låt, når dere samtidig fremviser så mye melodisk kommersialitet?
— Det er bakgrunnen min, vet du, pop og avante garde i skjønn forening. Skulle vi utviklet oss ut i ren pop, ville vi blitt ABBA.

Er det så galt?
— Galt? Ja, det finnes allerede ett ABBA. Ett er nok. Betrakt XTC som en omvendt guide, vi leder lytterne et sted bare for å gå oss vill.

Kan ikke svømme

Andy skotter bort på Boy George-plakaten som pryder den ene veggen.
— Han henger overalt, gutten. Ikke bare her hos Virgin, men over hele landet. Boy George er blitt Big Brother, Storebror ser deg!
Klukkende latter.

Motiver fra sjøen og sjømannsliv går igjen i musikken deres?
— Jeg drømte om å bli sjømann da jeg var liten. Fordi far var det, kanskje. Han var alltid ute. Plutselig sto det en kar i stuen. Hvem er det? Det er din far.
— Og likevel er jeg livredd for sjøen. Får panikk bare jeg ser vann. Kan ikke svømme, skjønner du.

Stjeler som en ravn

En XTC-låt består gjerne av en hel haug temaer. Du er ikke redd for å dytte for meget inn i en og samme sang?
— Nei, langt ifra! Og jeg stjeler som en ravn. Musikk er til for å stjeles. Se det i øynene, man kan ikke lage noe nytt lenger, men heller presentere alt det gamle på en ny og uventet måte.

Hører du på dagens pop?
— Pop interesserer meg svært marginalt, jeg kommer bare over musikken ved tilfeldigheter. Radioen står på, ikke sant, og … jøss! bra låt! Hvem var det … mmm, Police, sier hallomannen. Javel.

Hvis du ikke reagerer, er du død!

Vi kommer i snakk om XTCs single «This World Over», en meget skremmende og betagende protest mot atomkrig. Omslaget har fått sterke reaksjoner: Bildet av en rød knapp med påskriften: Trykk en gang. Og inni omslaget fire postkort — greetings fra Moskva, London, New York og hvor det nå var — alle kortene viser de kjente storbyene i rykende ruiner.
— Jeg laget det der. Med glimt i øyet, riktignok. Men det er ikke meningen at man skal le av det, for jeg var jævlig trist. Og det er en jævlig trist låt. Hvis du ikke reagerer på den pakken der, er du død.

Blir det aldri mer turné for dere?
— Aldri. Og det er en fordel, skal jeg si deg, for musikken vår ble betydelig bedre etter at vi la inn årene.

Men én og annen strø-konsert? Du må da av og til bli fristet til å stå på scenen igjen, bare for å føle kommunikasjonene med publikum?
— Overhodet ikke. Jeg liker ikke konserter. Så enkelt er det. Vi turnerte i fem år. Det er mer enn nok. Vi ble lut lei. Aldri mer. Aldri mer! Vi har fått det ut av systemet. Men ikke misforstå, jeg avfeier ikke konserten som form. Jeg synes det er fantastisk å se konserter med virkelig gode grupper. Helt flott. Det er bare det at min plass er ikke der oppe … på scenen.

Sier Andy Partridge, og myser seg distré rundt. Strekker på kroppen og lurer på om det er noe te å få. Han lengter allerede tilbake til privatlivets ro i Swindon. Der eksentrisk pop blir til og gresset er grønt.

***«Jeg stjeler som en ravn! Se det i øynene: Man kan ikke lage noe nytt lenger, men heller presentere alt det gamle på en ny og uventet måte.» (Foto: Laila Myrseth)***

Diskografi

LP’er:
White Music (januar 1978)
Go 2 (oktober 1978)
Drums And Wires (august 1979)
Black Sea (september 1980)
English Settlement (februar 1982)
Waxworks/Beeswax (nov. 1982)
Mummer (august 1983)
The Big Express (oktober 1984)

Waxworks (en samling single A-sider) og Beeswax (en samling B-sider) ble både utgitt som dobbel-LP og enkel-LP’er. XTC er representert med ett eller flere kutt på bl.a. følgende samle-LP’er:
Guillotine (1978), Hope And Anchor Front Row Festival (1978) og Urgh! A Music War (1981).

Singler:
3D EP: Science Friction (okt. 77)
Statue Of Liberty (jan. 78)
This Is Pop (apr. 78)
Life Begins At The Hop (jun. 78)
Are You Receiving Me (okt. 78)
Making Plans For Nigel (aug. 79)
Wait Till Your Boat Goes Down (mars 80)
Generals And Majors (aug. 80)
Towers of London (okt. 80)
Sgt. Rock (des. 80)
Respectable Street (mars 81)
Senses Working Overtime (jan. 82)
Ball And Chain (mars 82)
No Thugs In Our House (mai 82)
Great Fire (mai 83)
Wonderland (juli 83)
Love On A Farm Boys Wages (sept. 83)
All You Pretty Girls (sept. 84)
This World Over (okt. 84)

Andy Partridge LP:
Takeaway — The Lure Of Salvage (febr. 80)

Dessuten et kutt på Miniatures (1980)
og XTCs 3D EP er blitt nyutgitt to ganger: i april 78 og i april 83.

Den tapre reisen fra voksen mann til spedbarn

En samtale med Andy Partridge i Oslo, oktober 1986

***XTC i “Skylarking”-modus. Andy Partridge (i midten) var i Oslo i oktober 1986 for å promovere albumet. (Foto: Virgin)***

Englands mest eksentriske og rare popband heter XTC. Tre bokstaver som uttalt riktig betyr ekstase. Men det er ikke mye ekstatisk over anti-stjernen Andy Partridge med det barberte hodet og de blinkende runde brillene. Han sitter i sterkt motlys på sitt rom i SAS-hotellet, Oslo. Lun som en landlig britisk sommermorgen. Og bekjenner at hans hjemby heter Swindon. Der lever og ånder han i en atmosfære av …

— … drømmelignende forfall. Enorme, tomme fabrikkhaller overalt. Engang var Swindon Storbritannias store jernbaneby. Her ble damplok’ene spydd ut på markedet. I dag er byens økonomiske ryggrad knekket. Og fotballaget vårt blir latterliggjort over hele England. Det fortelles at de spilte treningsmatch mot 11 søppelspann, og tapte 5–8.

Så hva gjør en stakkars popmusiker fra Swindon? Jo, han graver seg bakover i historien. Og slik er det gått med XTCs plater. Den siste, «Skylarking», låter umiskjennelig som drodlete psykedelisk pop fra 1967.

— Jo mer vi graver oss bakover, jo lenger tilbake kommer vi. Til slutt ender vi ved den musikken vi hørte da vi lå i vuggen. For vi forsvinner, XTC er en musikalsk tidsmaskin.

En tidsmaskin som riktignok ikke helt har klart å orientere seg i pop’ens vidunderlige verden. XTCs plateselskap så med økende uro på at gruppas utgivelser ikke ga den store økonomiske uttellingen. Det endte med at de påtvang XTC en amerikansk produsent foran innspillingen av «Skylarking». Selveste Todd Rundgren. Det var hat ved første blikk. En strevsom og hard kamp om sanger og «sound» som sluttelig endte med uavgjort.
— Jeg håper bare at vi ikke skadet «barnet», som Andy kaller sangene.

Han legger til, ikke uten skadefryd:
— Virgin trodde Todd skulle gi oss en amerikansk «sound». Men det går ikke. Uansett hvem som drar i spakene, så blir sluttproduktet umiskjennelig XTC. Det er bare sånn vi er. Vi kan ikke annerledes.

Andy legger ikke ansvaret for eventuelt dårlig salg på plateselskapet.
— Nei, da gir jeg meg selv skylden. Men samtidig er vi en erfaring rikere, en meget dyr erfaring, riktignok. Jøss som Todd var dyr!

Hva Andy og XTC hadde utført siden vårt forrige møte, fra venstre, det psykedeliske mini-albumet til aliaset The Dukes Of Stratosphear, den første CD-samlingen med hits, begge utgitt i 1985, og “Skylarking” som ble utgitt 27. oktober 1986.

XTCs styrke er korte sanger. Ikke nødvendigvis så fryktelig kommersielle korte sanger, men de klarer å fatte seg i korthet. Og det kan være viktig.
— Vi liker den arbeidsdisiplinen som det gir. Det begrensete lerret. Hadde vi ikke det, ville alt blitt temmelig vassent, skal jeg si deg. En håndgranat har størst effekt når den kastes inn i et lite rom.

Andys syn på dagens pop?
— Hører ikke på musikk. Alt er så pokkers mekanisk. Datamaskiner, sequencere, synthesizers — alt er låst i hverandre. Til og med stemmene! Alle er blitt gale etter å lage collager. Alle kutter opp fotografiene og lager collage. Jeg vil heller lage hele bilder.

Dere svinger ikke akkurat — tross kortfattethet?
— Soul er det ikke, nei. Soulmusikken gikk meg fullstendig hus forbi. Jeg fikk aldri noe forhold til den.

XTCs musikk og tekster virker veldig intellektuell og akademisk i utgangspunktet. Om Andy var skoleflink?
— Nei. Jeg var flink til å tegne, male og skrive. Men matematikk tok knekken på meg, jeg orker ikke å tenke i rette linjer, hjernen klarer ikke å holde på konsentrasjonen lenge nok.

Og hans musikalske forbilder?
— Psss, nei, rock var aldri min greie. Jeg var mer opptatt av humor-plater og rare lyder. Surrealisme, «Alice in Wonderland», The Goons med Peter Sellers, «Please Mr. Custer», «Tubby The Tuba», engelsk vanvidd. Det er’ke mye rock’n’roll i det der! Rock’n spilte overhodet ingen rolle i min oppvekst.

Avslutter Andy Partridge. Den lune eksentriker fra Swindon som er godt i gang med den lange, tapre reisen fra voksen mann til spedbarn.

Himmelen har ikke ølservering

En samtale med Andy Partridge i London mars 1989

***Andy Partridge og Colin Moulding, ryggsøylen, hjertet og sjelen i XTC. (Foto: Virgin)***

Andy Partridge er leder for XTC, og litt av en popstjerne. Gruppens nye plate, «Oranges & Lemons», selger som bare det. Men Andy sitter fremdeles og kjeder livet av seg hjemme i Swindon. Og det vil han gjerne fortsette med. DET NYE har pratet med denne raringen om:

Om min hverdag:
— Jeg går tur med bikkja, leker med barna, maler lekesoldater, maler bilder ... Jeg gjør innmari kjedelige og alminnelige saker.

Om barn:
— Jeg har to, Harry (ett og et halvt år) og Holly (tre og et halvt). De begynner allerede å krype inn i sangene mine, akkurat som de kryper inn i sengen min om natten.

Om Andy Partridge:
— Mitt liv er uhyggelig kjedelig. Jeg ville hatet å intervjue meg! Jeg liker å være normal. Jeg blir full av og til, av og til litt for full, men narkotika har jeg aldri rørt. Jeg kastet aldri TV-apparater ut av hotellvinduene; ikke kjørte jeg Rolls-Roycer i svømmebassenget heller. For det første har jeg ikke noe svømmebasseng, bare noen groper i hagen som hunden har laget.

Om økonomi:
— Min livsstil og mitt forhold til musikk minner veldig om Paul McCartneys, bortsett fra at han bruker litt mer tid enn meg til å telle pengene sine. Jeg bruker den tiden til å krype rundt bak sofaen for å se om det har falt ned noen mynter og til å telle regninger. Jeg har det relativt katastrofalt økonomisk. Jeg har gjeld til plateselskapet på åtte millioner kroner. Og nylig sto det bare 300 pund på bankkontoen min.

Om Swindon:
— Ekstremt kjedelig by … og ganske dyr nå for tiden. Før kunne jeg i hvert fall si at det var billig. Swindon er blitt en soveby for yapper som jobber i London.

Om sport:
— Fotball? Jeg har aldri vært på en kamp i mitt liv. På skolen hatet jeg å spille fotball; jeg skrev mine egne sykemeldinger og sånn. Den eneste sporten jeg er glad i er å være kjapp i kjeften.

Hva Andy og XTC hadde drevet med siden siste vi møttes: Psykedelia, psykedelia og … eh … psykedelia.

Om Gud:
— Hele poenget er at denne personen ikke eksisterer, men gjør det likevel for veldig mange. Så jeg spør ham, hvorfor eksisterer han, og gjør han virkelig det? Du får aldri noe svar. Hvis Himmelen er så fantastisk, hvorfor kommer de ikke tilbake og forteller oss om det så vi kan komme oss av sted i en fei. Jeg tror ikke Himmelen er så herlig, kunne du tenke deg å tilbringe evigheten et sted de ikke serverer øl?

Om religion:
— Alle religioner er skapt av mennesket. Alle har åndelige ønsker og håp. De vil tro på magi. Og ender med å tilbe sine egne håp. De bruker religion til å skaffe seg makt over andre mennesker. Som politikk. Jeg blir trist av å se at mennesket ikke kan behandle sin tro mer logisk. Også jeg føler meg tiltrukket av det magiske, men jeg vil ikke træ det ned over hodet på andre. Den største landeieren i England er Kirken. Den største pengeeieren i verden er Den katolske kirken. De kunne sannelig løse en del problemer — som matmangelen — hvis de tømte ett rom i Vatikanet for gull og sølv. Folk må gjerne være personlig religiøse; de må gjerne være så håpløse de bare vil for meg — bare de holder det for seg selv.

Om å vite:
— Det gjenstår masser av saker som må finnes ut. Vi vet ingenting. Menneskeheten vet ingenting, absolutt ingenting. Mange tror menneskeheten er det perfekte sluttpunktet i skapelsesrekken. Men jo mer vi finner ut, dess flere ubesvarte spørsmål sitter vi igjen med.

International:
— Amnesty er OK, men mener de at også de som sitter inne for mord på grunn av en eller annen terrorist-aksjon skal slippes fri? Vil de slippe fri IRA-terroristene, slik at de kan myrde noen til? Hvor stopper man?

Om popmusikk:
— Også innen popmusikk er første bud at du må være ærlig. Showbiz er i utgangspunktet et uærlig yrke, men jeg tror man kan være ærlig innenfor alle kunstretninger. Vi forsøker å være det. Men hvorfor driver jeg med popmusikk? Tja, jeg er opphengt i å lage plater. Svært egoistisk. Jeg jakter på den perfekte sang. Jeg er ikke i nærheten ennå. Burt Bacharach klarte det. Ray Davies, John Lennon og Paul McCartney. Målet er å nå det samme høye nivået som dem.

Om min barndom:
— Far var sjømann, jeg så ham aldri. Han var en fremmed herre som dukket opp i døren eller på mammas soverom en gang hver sjette måned med en eske klosser eller et plasthelikopter til meg. Hvem er denne underlige fyren? Jeg vil ikke at det skal skje mine barn, derfor holder jeg meg hjemme så mye jeg kan.

Om janitsjar og 17. mai:
— Jeg kunne tenke meg å gjøre en ren janitsjar-LP. Men hvem i all verdens rike kommer til å kjøpe den? Kanskje den kan utgis i Norge 17. mai under navnet Sven Grunter & His Exploding Truck. Låter det norsk?

Hvis du ikke reagerer, er du død