To møter og en telefonsamtale med Kate Bush
Fra “Stormfulle høyder” til Faust
Jeg snakket med henne sist i 1985, men det stopper meg ikke i å dele dette flotte fotoet fra 1993 med dere. Det kan forsvares, for anmeldelsen av “The Red Shoes” (fra 1993) ligger aller sist i denne Kate Bush-spesialen.
Et av de rarest og mest fascinerende menneskene jeg har truffet i popbransjen. Ingen av møtene var særlig A4 heller. Det første, i Stockholm i april 1979, var vel egentlig mitt første og eneste pantomime-intervju. Kate var blitt forkjølet, måtte spare stemmen, og begrenset seg til nikking og hoderysting, yr himling med øynene og et og annet forsøk på kvitring. Etterpå fikk jeg se henne live på scenen. Lite ante jeg da hvor heldig jeg var, for dette skulle faktisk vise seg å bli den eneste turnéen Kate Bush gjorde i hele sin karriere. De 22 konsertene hun ga 35 år senere, i 2014, var alle fra samme scene på samme sted, nemlig Hammersmith Apollo i London, og kan ikke kategoriseres som turné.
Mitt andre møte skjedde i London i mai 1982. Kate hadde vunnet enda noen av de årlige leseravstemningene i Det Nye, og jeg kom for å overrekke diplomer. Jeg ble på forhånd instruert om å nærmeste holde kjeft, dealen var å møte opp i studio, overrekke diplomene, smile på et par snapshots, og stikke. Men så viste det seg at hun ikke fulgte regler, bare innskytelser. Og der og da og helt på sparket etter at vi hadde utvekslet tre setninger, ga hun meg et helt intervju. I ro og mak. I en sofa utenfor kontrollrommet. Et vidunderlig øyeblikk selv om jeg sitret av skrekk, for jeg hadde ingen ting å notere med eller på, og ikke turte jeg spørre av frykt for å bryte fortryllelsen og minne henne på at avtalen var å holde kjeft.
Så gjett om jeg tok først drosje tilbake til hotellet og skrev som en forrykt for å få alt ned på papiret før det rant inn i glemselen sammen med tequilaen Stefan og jeg konsumerte senere på kvelden - etter at han hadde sendt ut biffen for fjerde gang og fikk den kinesiske kokken etter seg. Han kom brølende opp fra kjøkkendypet med hevet øks. Men da lå heldigvis Kate Bush-notatene mine på Portobello Hotel og godgjorde seg.
Siste møte foregikk på rikstelefon tre år senere. Det ble en mer straight seanse. Telefonintervjuer har aldri vært min favoritt. De gjelds liksom ikke. Mine 60 minutter med Dusty Springfield for eksempel, hun i London, jeg i en vannseng på Hovseter, inneholdt mye rart, og hun lo som en bryggesjauer og hadde et par lumre vitser på lager men jeg skulle så gjerne ha sett henne - og gitt henne en klem for alt hun hadde gitt oss med den vidunderlige stemmen sin. Akk! Der avsporer jeg.
Nå er det Kate Bush det gjelder. Back to Stockholm, 24. april 1979.
Da stemmen brast
Et møte med Kate Bush i Stockholm, april 1979
Publisert i Det Nye 3. juli 1979
På ett år har Kate Bush etablert seg i verdenstoppen som rockens beste sangerinne. Hun har gitt ut to utsøkte LP’er og turnert Europa med det mest forrykende show noen har sett. Og Kate er bare 20 år gammel! DET NYE var til stede da hun gjestet Stockholm, og benyttet anledningen til å overrekke DET NYE-diplomet for seieren i «DET NYEs Musikkavstemning 1978» — der leserne kåret Kate til «årets kvinnelige vokalist».
En skal høre mye før ørene faller av, det er så. Men i januar 1978 var det sannelig på nippet. Da kvitret den totalt ukjente jenta Kate Bush seg helt til topps på hitlistene med «Wuthering Heights». En oppvisning i stemmegymnastikk, så dukkeaktig tynn at ørene protesterte. Det var nytt, og det var uvant.
Da den første overraskelsen hadde lagt seg, ble den nette ungpiken behandlet med andektig respekt. Hennes stemme formelig vibrerte fra platetrillene og knuste glass og hjerter. Debut-LP’en «The Kick Inside» solgte og solgte. Folk slukte 19-åringen med blanke øyne. Så ung, og så forunderlig moden. Kate danset over TV-skjermene, kvitret henrykt og innlemmet verden i sine drømmer. Disse spøkelsesaktige tåkete bilder. Både sødmefylte og skrekkelige på en gang.
Da 1978 gikk mot slutten, var Kate allerede klar med sin andre LP «Lionheart». En saktere plate, mindre øyeblikkelig i sine virkemidler. Men folk kjøpte og kjøpte. Og de gjør det ennå, for LP’en ligger fremdeles på de britiske hitlistene.
For et gjennombrudd! 20 år gammel, og allerede etablert stjerne.
De fire singlene Kate Bush hadde rukket å gi ut da vi møttes i Stockholm.
Kate Bush gjorde også rent bord i Norge. Begge hennes plater selger ennå friskt. Og i februar 1979 ble hun av DET NYEs lesere kåret til «1978s beste kvinnelige vokalist». En kjempetriumf, for hun slo selveste «Grease»-dronningen Olivia Newton-John på målstreken.
I april la Kate ut på sin første Europa-turné. Dessverre var ikke Norge med på arrangørenes kart. De foretrakk Sverige, og dette på tross av at Kate er en langt større stjerne i Norge! DET NYE var imidlertid på plass i Stockholm — både for å fortelle leserne hva de gikk glipp av, og (viktigst) for å overrekke DET NYE-diplomet for hennes seier i kategorien «1978s beste kvinnelige vokalist». Diplomet er et linoleumstrykk laget av Birger Imislund. Signert, nummerert og plassert i glass og ramme. Samtlige vinnere i DET NYEs Musikkavstemning får en slik.
Vi kom til Kates hotell om formiddagen. Her ville hun prate med skandinavisk presse før kveldens konsert. Mikrofoner og duket bord sto klart til stjernen. Og et dusin journalister satt vaglet opp i vente på det syngende vidunderbarnet. Men Kate kom aldri. Hun hadde pådratt seg en forkjølelse og måtte prioritere konsert fremfor intervjuer. Sår hals er omtrent det verste en sanger kan få i starten på en turné. Og særlig gjelder dette Kate Bush som er avhengig av å kunne hoppe lynraskt opp og ned i toneregistret.
De to LP’ne som var utgitt med Kate pr. april 1979.
DET NYE fikk likevel lov til å treffe henne. Men under forutsetning av at hun slapp å åpne munnen. Overrekkelsen av diplomet ble derfor en merkelig affære. Ren pantomime med glade nikk, ja energiske nikk, fra Kate — mens vi snakket. Hun gestikulerte ivrig og rablet ned et «tusen, hjertelig takk!» på notablokken. At hun ble oppriktig glad for diplomet er udiskutabelt. For da Kate forlot oss, bar hun troféet høyt høyt over hodet, smilte med hele kroppen og danset mot sine applauderende musikere. Og nå henger diplomet hjemme på veggen hennes. En hedersbevisning fra DET NYEs lesere. Som en liten takk signerte hun tre fotografier av seg selv. Disse blir gitt bort til de tre lesere som skriver inn til oss først. (Merk konvolutten «Kate Bush-foto».)
Også publikum i Stockholms Konserthus fikk lide for Kates såre hals. Hun ble nemlig nødt til å kutte ut de mest anstrengende låtene (bl.a. «Wuthering Heights»), og showet var kortet ned fra to og en halv til drøyt én og en halv time. Men ingen merket noe til dette, for den smule skurring som plaget Kates stemmebånd, ble fullstendig druknet i et av de mest overveldende visuelle show vi har sett (og hørt). Klikk her.
I seks lange måneder hadde hun planlagt og øvet inn detaljene. Kjøpt inn kostymer og kulisser. Snekret sammen en gruppe, plukket ut dansere pluss en illusjonist! Det skulle ikke spares på noe, for Kate ville virkeliggjøre sine platefantasier på scenen — med all den visuelle staffasje dette krevet. Budsjettet ble uhyrlig, selvsagt, og plateselskapet EMI godtok bare å dekke halvparten. Resten måtte Kate kryste ut av sin egen pung.
Etter å ha sett showet kan vi trygt slå fast at det var vel anbrakte penger. En kan ikke komme nærmere den surrealistiske drømmeverden på en scene. Det skjedde noe overalt — hele tiden. Publikums øyne vandret febrilsk for å suge inn inntrykkene, men det var umulig å holde følge. Effektene virvlet, kokte, fosset og sprutet. Kulisser og kostymer skiftet med hver sang. I bakgrunnen var det spent opp et digert lerret som ustanselig ble matet med filmer. Bølgeslag over scenen, pøsende regnvær mot en glassrute, et overdimensjonert stearinlys som brant langsomt ned. Lerretet lå som en grottevegg rundt Kates glitrende musikere. Og fra deres instrumenter skyllet tonene i massiv fylde. Like rikt og like overdådig som på platene (hvem hadde trodd at det var mulig?).
Innspilt på Hammersmith Odeon, London 13. mai 1979, utgitt som dobbel-EP 31. august 1979.
Kate selv var kledd i en stramtsittende ballettdrakt, barbent, sminket som en sigøyner-dronning og med trådløs «pilot»-mikrofon festet rundt halsen — så hadde hun hendene fri. Hun kvitret som en nattergal (blant en forkjølet nattergal riktignok), brukte alle sine ballett- og mimetricks. Hele scenen ble en dansens verden. Kate fór lettbent og grasiøst omkring, og fikk fabelaktig hjelp fra to fargede dansere som ofte illustrerte skurkene eller djevlene i hennes sanger. Og mellom låtene dukket illusjonisten opp. Fikk kuler til å henge i løse luften, og danset en forrykende voodoo-samba med sin egen stokk (også den i løse luften).
Bare ved et par anledninger fikk publikum sjansen til å trekke pusten. Nemlig da Kate plasserte seg ved et hvitt flygel og sang, sang alene. «Symphony In Blue», «The Man With The Child In His Eyes». Men så ble flygelet rullet ut, og hundre og ett var ute igjen.
Klimaks ble nådd i avslutningssekvensen «James And The Cold Gun». Her var Kate utkledd som en slags disco-cowboy, og rykket nervøst i avtrekkeren. Mens musikerne dro låten mot et bokstavelig talt tordnende klimaks, mistet cowboy-Kate besinnelsen og slaktet ned den ene skummelt utseende karen etter den andre. Blodet fløt rikelig gjennom istykkerskutte frakker (egentlig rødt kreppapir), og mens de siste hvitglødende tordenskrall feiet over scenen, forsvant den skyteglade heltinne ut.
Stillheten var rungende. Så våknet publikum, og applausen dro Kate fram igjen. Men bare for å takke. Hun var sliten, stemmen spraket faretruende. Publikum aksepterte situasjonen. De var mettet av inntrykk, og vandret ut i nattemørket som stive dukker. Denne konserten kom de aldri til å glemme.
Kates fremtid virker nesten uhyggelig. På et snaut år har hun allerede overgått stjerner som har slitt i over ti år. Hun er mer profesjonell enn dem alle sammen, har en fantasi som får de fleste drømmer til å blekne og kan skrive musikk som får selv de dyktigste til å riste resignert på hodet. Kate henvender seg dessuten til alle. Gamle som unge. Punkrockere og familiepop-fans. Hun har ført hippiekulturens mest surrealistiske, fargesprakende bilder inn på varieté-scenen, der vi alle kan nyte dem. Hva står det egentlig igjen for henne å gjøre? Film? Vi siterer fra et intervju hun nylig ga i England:
— Jeg har fremdeles masse ugjort rent musikalsk. Film får komme siden. Jeg har fått noen tilbud, men bare skrekk-filmer. Og vampyrer og den slags er ikke noe for meg.
Heller ikke ekteskap er noe for Kate, foreløpig.
— Jeg er helt oppslukt av mitt arbeid, og har ikke tid til slikt. Fast følge har jeg forresten ikke, så det går greit. Om jeg en gang gifter meg, er det for å få barn. For øyeblikket er musikk og teater hele mitt liv.
Kate ble født i Kent, juli 1958. Hennes foreldre var svært interessert i musikk, og Kate har spilt piano og komponert siden hun var 11 år gammel. Hun var 16 da hun spilte inn «The Man With The Child In His Eyes», med Pink Floyds David Gilmour bak instrumentbordet. Gilmour leverte de første innspillingene til EMI som øyeblikkelig ga Kate kontrakt.
— Men de ville ikke gi ut noe ennå. Mente at jeg burde utvikle meg mer først. Blant annet anbefalte de meg å gå på mime-skole.
Mens Kate Bush modnet, betalte EMI henne £3000 i året.
— Det var verd ventetiden. Selvtilliten og erfaringen var på topp da jeg endelig ble «sloppet løs» i januar 1978.
Og med «Wuthering Heights» begynte snøballen å rulle.
— Det er så fantastisk alt sammen. Jeg klarer liksom ikke å forstå det ordentlig.
Vel, Kates karriere fortsetter bare å vokse. DET NYE-diplomet var et skritt videre. Får hun det neste år også?
Kate Bush: “The Kick Inside” (EMI), februar 1978
Etterpåklok:
En åpenbaring. Jeg husker hakeslepp på Frysja da EMI spilte singlen for meg. Hvordan var det mulig å kvitre som en kanarifugl og i neste øyeblikk fortrolle deg med en stemme så moden, kraftfull og sensuell at at hjernen din begynte å sprake som et batteri i en tordenstorm - i én og samme sang?! David Gilmour har en del av æren for dette funnet. Men selv ikke han kunne ane at dette skulle vise seg å være den mest begavede kvinnelige artisten i britisk rock gjennom alle tider.
Dette debut-albumet er mektig imponerende selv om alt ikke har tålt tidens tann like godt. Og den speiler en ungpikes liv og tanker, om enn med en modenhet man ikke forventer fra tenåringsjenter uten Google og Instagram. Jeg skjønner ikke hvorfor hun på død og liv måtte erstatte vokalsporet på "Wuthering Heights" med et nytt (og langt mindre kvitrende) på "The Whole Story" (1986); originalinnspillingen er en monumental klassiker. La den være i fred!
Fra Det Nye:
Kate Bush har ennå ikke fylt 20 år, men hun debuterer allerede med et lovende album der hun har komponert samtlige 13 melodier selv.
En av låtene, «Wuthering Heights», gikk til topps på de engelske singlelistene i mars. Det som først slår en ved Kate Bush, er stemmen. Dukkeaktig, glassklar og halvt skingrende – en stemme som minner sterkt om Annisette i Savage Rose.
Det neste er Kates uortodokse melodier. De flagrer fritt omkring deg, enten hun akkompagnerer seg selv på piano eller støttes opp av den solide gjengen studio-musikere. En sann fryd å lytte til disse innviklede taktskiftene og Kates frydefulle stemmelek.
Avansert pop/rock vi ikke har hørt maken til før. At Kate holder seg litt for konsekvent i de høye toneregistrene, kan virke noe anstrengende.
(Det Nye, 2. mai 1978)
Kate Bush: “Lionheart” (EMI), november 1978
Etterpåklok:
Var nok i snilleste laget mot denne.
Fra Det Nye:
Årets sensasjonskvinne innen pop/rocken hviler ikke på sine laurbær. Hun brukte nesten fire år på å lage debut-LP'en «The Kick Inside» (utgitt i januar 1978). «Lionheart» er gått betydelig raskere unna.
Spørsmålet er selvsagt om hun har forhastet seg. Inneholder platen en ny «Wuthering Heights»? Er her tilstrekkelig nytt, eller er albumet bare forgjengerens tvillingsøster?
Vel. Kate Bush har faktisk utviklet seg merkbart. «Lionheart» viser oss en modnet vokalist. Kate har kontroll over stemmen og bruker den mer bevisst. Hun har funnet fram til valører vi bare ante på «The Kick Inside».
Hennes blomstring har dog også sine svake sider. «Lionheart» vakler iblant over i rene parodier, og en får plutselig mistanke om at Kate er mer interessert i å demonstrere sin vokale allsidighet enn å fremføre gode melodier. Men hun klarer heldigvis å holde seg innen låtenes ånd det meste av tiden. Og en må få lov til å la seg imponere av denne unge jentas stemmeprakt.
Kate har laget samtlige 10 låter selv. Musikken er dunkel og preget av nattlig mørke. Den snirkler seg stille og rolig av sted. Musikerne spiller briljant og holder seg respektfullt i bakgrunnen. Det meste er basert rundt markert bass og trommer og et glassklart pianotema som sirkler rundt låtenes ryggrad.
Keyboard, gitarer og perkusjon tripper også innom og låner melodiene besnærende lekre detaljer. Men det er Kates stemme som er stjernen i musikken – både som solo-instrument og som kor. Dypt rungende, høyt kvitrende, eller kaldt famlende som spindelvev.
Bortsett fra «Don't Push Your Foot On The Heartbreak» (med et tordnende rockrefreng) og «Coffee Homeground» (som tatt ut av en rungende Brecht-musical), er musikken spøkelsesaktig rolig. Og det hviler en kald uhygge over platen.
Selv de mest rosenrøde tekster fremføres med en illevarslende undertone. I sangene hennes strømmer høstregnet ned, mystiske mennesker dukker opp i natten, spøkelsene flagrer i Notre Dame, giftmorderne smiler innbydende, og i det fjerne slår kirkeklokkene.
Kate beskjeftiger seg også en smule med barnets drømmelandskap, og her virker det nesten som om hun kjemper med seg selv. «Oh England My Lionheart» kan være en beskrivelse av hennes egen modningsprosess, et sjelens motvillige farvel til barnets verden – de første famlende skritt ut i et voksent menneskes oppvåkning.
Konklusjon: «Lionheart» er en plate som gror og gror. Kate Bush har så definitivt kommet for å bli.
(Det Nye, 19. desember 1978)
1980
Kate Bush: “Never For Ever” (EMI) ***** september 1980
Kate Bush svever videre inn i sin dunkle verden av sex, trolldom og galskap. I seg selv er ikke låtene på dette hennes tredje album spesielt sterke (unntak finnes!). Men Kate har utviklet et enestående øre for arrangementer. Studioets muligheter utnyttes maksimalt. Lydbildet blir et panorama, forheksende rikt på dramatiske, fiffige effekter. «Never For Ever» er en stereo-plate. Og det er lett å bli bergtatt.
Kate benytter mange musikere og instrumenter. Likevel virker låtene merkelig nakne og lette. Det skyldes at ytterst få instrumenter følger den egentlige melodien. De fleste vrimler ut på sidene, inn i bakgrunnen – og fungerer som effektive stemningskapere. Og stemningen er rent ut sagt uhyggelig.
Man vandrer inn i den forheksede skog. Omsluttes av et marerittliknende villnis. Gjennom tåken og mørket kan man nesten – i korte, urovekkende glimt – skimte cover-illustrasjonens mange redsomme vesener. «I’m busy chasing up my demon», synger Kate – og det er ikke tvil om at hun tiltrekkes av mørkemaktene.
Mens de vanskelige, «rare» melodiene svever forbi (i stadig forvandling fra parti til parti), skvetter man til ved lyden av demonisk brummende mannsstemmer (til høyre, til venstre, bak, foran!), singlende glass, summende insekter, løpende skritt, dirrende skrik og gufne spøkelsesvinder. Kates stemme er svært sentral her. Hun kvitrer ikke så teatralsk påtrengende som tidligere, men lar i stedet sine vokale ytterligheter gli inn som en del av redselseffektene helt i det fjerne. Høyst virkningsfullt!
Et høydepunkt i så måte finner vi i «Egypt». Her uler vinden gjennom ørkennatten mens Kates stemmer stiger som et heksekor fra pyramidens indre.
Låtenes oppbygning er som antydet svært gjennomtenkt. Hver lille detalj har en hensikt. Du skvetter, du gledes – alt ettersom. Låtenes sammenbindende element er Kates uskyldige, pikeaktige stemme og det karakteristiske piano-akkompagnementet. Lyst og ledig trippende i bisarr kontrast til den stemning platen formidler.
LP’ens mest kommersielle låter er «Babooshka» (med syngende jazzbass og mesterlig refreng) og «Breathing» (ode til menneskehetens døende åndedrett; midtveis gir en megafonstemme oss en leksjon i atombombens gleder, før låten ruller ut i en majestetisk, Pink Floyd-liknende finale). De to mest uvanlige låtene er «Delius» (gjenhør med 1967; rock smeltet sammen med indisk sitar-musikk!) og «Night Scented Stock» (der Kate synger a cappella med seg selv, kun susende på vokaler; en slags flaskehals-symfoni for menneskestemmer).
Om tekstene vil jeg si at Kate tidvis virker seriøs. Men som oftest mistenker jeg henne for å søke uhyggen for uhyggens egen skyld. Hun er fascinert av skrekkfilmer som sådan, og sikter ikke høyere enn øyeblikkets skremsel. Mange av tekstene har derfor ikke verdi utenfor det underholdningsmessige.
Kate gyser frydefullt – mens hun titter på sine vrengebilder av mennesket. Blod, voldsom død, forbuden sex, psykopatiske lystdrømmer, gjenferder. Man gyser gjerne med. Men det er vel på tide at Kate trer ut av sitt ungpikeværelse og blir seg sitt tankeliv mer bevisst. Fantasi er ikke nok i lengden. Hun må mene noe med det hun gjør også.
(Det Nye, 14. oktober 1980)
1982
Men like blid.
(Publisert i Det Nye 29. juni 1982.)
Et møte med Kate Bush i London, mai 1982
Til London kom DET NYE for å møte Kate Bush og gi henne diplomer. Den livsglade sangfuglen var i det kvitrende hjørnet. Hun fortalte både det ene og det andre. Om ny plate. Om å være besatt. Om det gode i mennesket. Om demoner og frykt. Om slemme journalister. Om dagens unge. Om religion. Les videre og se selv.
Ut på gaten for å posere med diplomene.
Å få audiens hos Kate Bush er ikke gjort i en håndvending. Det tok meg et par år. Og det var ikke snakk om noe intervju da dagen opprant. Ti minutter, that’s all, boy, var beskjeden jeg fikk. På disse ti minuttene skulle det kun tas bilder av Kate mens hun ble overrakt DET NYE-diplomene for sine seirer i kategorien «årets kvinnelige vokalist» i våre leseravstemninger 1979 & 1980.
Men manageren er én ting. Stjernen en annen. Da vi vaklet inn i Advision Studios’ svale lokaler, og lettet trakk pusten etter et ubehagelig møte med Londons kolossalt forurensede, soldirrende luft, var der ingen andre som ventet enn Kate Bush. Som en liten livsglad fugl flagret hun oss i møte. Kvitrende, liten og sped.
Det ble ikke ti minutter. Det ble én time. Se, Kate hadde antakelig ikke hjerte til å husje oss ut. Dessuten var hun opprømt. Arbeidet på hennes kommende LP går omsider mot slutten, etter over 12 lange slitsomme måneder.
Ferie, hva er det?
— Si meg, tar du deg aldri ferie, Kate?
Et avvæpnende, barnslig smil møter meg. Jeg skal se det ofte den følgende timen. Det er et smil som ikke rommer en bekymring i verden.
— Ferie? Nei, det har jeg visst aldri hatt før. Men nå kommer det til å skje, bare vi blir ferdige med platen. Jeg er temmelig sliten.
Hun ser ikke sånn ut. Men skinnet bedrar, muligens.
— Vi har gått fra studio til studio for å finne nye klanger, nye lyder. Når jeg nå spiller resultatet for teknikere som var med helt i starten, blir de grenseløst overrasket. «Wow!», sier de og rister imponert på hodet. Så jeg tror jeg er på rett vei.
— Men betyr dette at du bruker opp teknikerne dine, siden de ikke har vært med hele veien, mener jeg?
Trillende latter.
— Nei, så ille er det ikke. Men vi forflytter oss hele tiden. Så blir nye folk involvert. Det må gjøres slik når du vil ha alt til å stemme perfekt.
— Komponerer du fremdeles ved pianoet?
— Tja, jo. Men nå har jeg også to rytmebokser som jeg benytter flittig. Dessuten legger jeg på andre instrumenter.
— Å, spiller du alt selv?
— På demo-tape’n, så, men ikke på platen.
En besettelse
— Hva skyldes det at det blir større og større gap mellom dine utgivelser, er det du som blir mer og mer perfeksjonist?
— Ja, det er nettopp det! Jeg setter meg stadig høyere mål. Det er krevende, og gjør alt vanskeligere og vanskeligere. Men jeg må gjøre det sånn, jeg blir drevet fram. Kan ikke si det på noen annen måte. Det er som en besettelse, jeg slipper ikke unna låtene, de følger meg hjem om kvelden, driver meg opp og ned gulvet, kanskje jeg burde forandre noe her, legge inn noe nytt der …
Kate ser mitt deltagende ansiktsuttrykk, og iler til for å oppklare misforståelsen:
— Å, men jeg liker det!
— Det er dem som mener at din andre LP, «Lionheart», ble kjørt for heftig ut, at den muligens var preget av hastverksarbeid. Er du enig?
— Den ble ikke «rushet». Men den ble ikke vellykket heller. Jeg hører at det er gode sanger der, men de ble ikke utnyttet ordentlig, de fikk ikke rettferdig behandling. Det kunne vært gjort bedre, men pytt pytt. Nå står den der i platehyllene under Kate Bush, det er intet å gjøre med det.
— Blir ikke plateselskapet ditt, EMI, utålmodige når du holder på så lenge som du har gjort nå?
— Klart de forsøker å presse et produkt ut av meg, men jeg stritter imot, og de kan lite gjøre. Det betyr bare at jeg må tilbringe lenger tid med dem.
(Kate har tydeligvis ikke en tidskontrakt, men en kontrakt på et fast antall plater.)
— Det var Pink Floyds David Gilmour som «oppdaget» deg, og som hjalp deg fram. Har det siden vært en belastning for deg å være forbundet med hans navn?
— Men hvordan kunne det bli en belastning? Jeg er bredfull av takknemlighet. Dave er en utrolig fin fyr.
— Har Dave og Pink Floyd influert deg? Personlig finner jeg klart Floyd’ske trekk i din låt «Breathing».
Kate stråler.
— Det er den beste komplimenten jeg kan få! Vet du, «The Wall», det er en av tidenes beste plater.
Kate Bush-singlene som var kommet siden vårt første møte i Stockholm.
Det gode i menneskene
— Din musikk er ganske komplisert, selv om den unektelig går under kategorien pop. I dag ser vi eksempler på at artistene avvikler det kompliserte til fordel for det enkle. En trend som bl.a. slår klart ut i det Human League driver med nå. Hva mener du om …
— Jeg likte den hit’en deres, avbryter hun.
— Jeg er i det hele tatt veldig glad i melodier. Det er viktig for meg.
— Er det du driver med nå for komplisert til at det kan fremføres «live», eller …
— Jeg har da absolutt tenkt å gi konserter.
— Tekstene dine, stemningen i sangene — har alltid vært preget av mystikk og … uhygge. Er det slik fremdeles?
— Essensen i det jeg skriver, er det gode i menneskene. Troen på det gode har alltid vært mitt tema.
— Men det er neppe det gode du slipper ut av skjørtene dine på «Never For Ever»-coveret. Er ikke Lucifer der inne i sangene dine?
— Lucifer? Jeg vet ikke om han er der.
Hun klukker litt usikkert.
— Jeg vet ikke hva du vil kalle det. Men jeg jager på en måte ut demonene, de onde kreftene. Alt dreier seg om det gode i mennesket, det positive. Jeg sier det kanskje mer direkte på den nye LP’en, legger hun optimistisk til.
EMI leverte en del dansebilder. Alt må godkjennes. Kate liker å ha kontroll. (Faksimile fra Det Nye)
Destruktive journalister
— Pressen har hatt en del problemer med å plassere deg, du kom samtidig med punk-eksplosjonen, men hører på ingen måte hjemme der.
— Jeg liker ikke å bli plassert i bås. Jeg synes det er fint om de ikke klarer å definere meg stilmessig, men de kan vel godt like meg for det!
En smule bitterhet å spore i stemmen? Kate er nemlig ikke høyt elsket i den «seriøse» britiske musikkpresse.
— Journalistene jager etter trender. De nekter å skrive om dem som er kjent. De har et slags kompleks der, tror jeg. Og om de skriver om en kjent artist, blir det fryktelig negativt. Intet er lettere enn å skrive negativt. Det er destruktiv journalistikk. De sitter bare og projiserer sine egne greier. Jeg forstår dem ikke.
— Har de gjort deg skade?
— De kan vanskelig skade etablerte artister. Men de som er på vei oppover, kan knuses. Folk har lett for å tro på det som står på trykk. Det fester seg i deres bevissthet enten de vil eller ikke. Det hjelper ikke at avisen eller bladet dementerer uriktighetene i neste nummer, for da er allerede skaden skjedd. Folk husker det store oppslaget, ikke den lille dementi-notisen.
— Er det derfor du så sjelden gir intervjuer?
Kate omgår spørsmålet.
— Jeg liker å bli intervjuet. Jeg liker å høre på hvor forskjellige journalistene er, hvordan de forsøker å legge meg ord i munnen. Det er ganske interessant, skal jeg si deg. Men så blir jeg ofte skuffet når jeg ser intervjuet på trykk, de vrir på det jeg har sagt, siterer feil. Hvorfor? spør jeg meg. Jeg har da ikke gjort dem noe. De sitter bare der og blåser opp sitt ego.
— Men blir du skuffet ennå? Du har da opplevd det nok til ikke å vente deg noe annet?
— Ja, jeg er jo vant til det.
Et øyeblikks stillhet.
— Men jeg gir ikke så mange intervjuer at det gjør noe. Det blir liksom ikke til det …
Et virvar av moter
— Londons unge i dag. Man ser seg rundt og man ser et virvar av trender …
Kate begeistret:
— Ja, ikke sant! På et hjørne står kanskje en gjeng som kunne vært hentet rett ut av 50-årene og rett over gaten står en gruppe hippier, eller punkere, eller noe fra 70-tallet, eller sånne science fiction-modernister. Er det ikke gøy! Så fargerikt. Alt på én gang. Jeg liker det innmari godt.
— Men synes du ikke det er noe goldt over disse barna av 80-årene, disse fargerike påfuglene som tilsynelatende ikke merker at omgivelsene deres er en søppelhaug? Se på de såkalte «in»-klubbene; kondemnerte kjøtthaller med grusom akustikk, makabert utsmykket, skittent og jævlig … et neon- og lyd-bombardement av sansene i en forfallen grav av stein. Og dette virvaret av trender — er det ikke et tegn på forvirring?
— Men de opplever jo sin ungdomstid. Dette er også et slags opprør. Du var vel også slik en gang, hva? De vil eksponere seg selv. Det er jo bare fint. Om noen år er det slutt, da er de voksne med jobb og ansvar. Jeg synes det er fint, jeg.
— Men dette opprøret kan neppe sammenliknes med 60-årene. Så kategorisk er du vel ikke?
— Nei, det har du rett i. Opprøret i 60-årene, det var noe mildt, noe mykere. De hadde et helt annet syn på tingene.
Frykt og desperasjon
— Ser du ikke tomheten og rastløsheten i gatene rundt deg?
— Jo, jeg ser. Men jeg dømmer ikke.
Pause.
— Men situasjonen … hverdagen er mer håpløs i dag. Krigstrusselen hviler over oss alle. Vi er omgitt av frykt, en frykt som undertrykkes med desperasjon.
— Det har bl.a. gitt seg utslag i mer politisk bevisste tekster og holdninger innen rocken, eller hva?
— Det er nok riktig, men akkurat det der har nok i større eller mindre grad vært til stede og utviklet seg siden 60-årene.
— Du bekjenner deg ikke til dogmer i dine tekster, ei heller går du spesielt hatsk til verks. Det har kanskje ført til at «in»-miljøet dømmer deg som i verste fall holdningsløs og i beste fall diffus. Slik går det når man taler til hjertet. Hvordan føles det å være så upopulær i disse miljøer at enkelte mennesker nærmest må be om diskret innpakning når de kjøper en av platene dine?
— Å, det er synd! Jeg mener, hva er flaut ved det å like noe — man skal da ikke skjule at man lar seg begeistre!
Mest mulig kontroll
— Over til noe annet. Det virker som om du har bygget opp din karriere temmelig bevisst. Du har en hånd med i alt, platecoverne, markedsføringen, på den siste LP’en er du endog selv producer.
— Jeg har alltid passet meg for å bli bundet til utenforstående. Helt fra starten av ville jeg ha mest mulig kontroll. Jeg tar meg av hver minste detalj, som single-coverne f.eks. De projiserer hver sin image. Jeg vil ha en delikat innpakning. Selv singler er dyre. «The kids» skal føle at de får noe igjen for pengene. Det vil da jeg når jeg kjøper plater …
Kate var i gang med å avslutte innspillingen av “The Dreaming” da vi gjorde dette intervjuet. “Never For Ever” var den siste LP’n hennes, og den ble utgitt helt tilbake i 1980.
— Du har en svært spesiell stemme med stor rekkevidde, og du bruker den høyst utradisjonelt. Er du skolert?
— Litt. Men teknikken må aldri komme i veien for følelsen.
Dårlig med dansen
— Du er også skolert i dans, hvilket du fikk demonstrert da du ga dine spektakulære konserter for noen år siden.
— Ja, men det blir så lite tid igjen til å øve; jeg må innrømme at dansen har forfalt det siste året. Skulle jeg både lage plate og danse, gikk hele dagen og kvelden. Jeg er kommet helt ut av det. Blir nødt til å trene hardt når jeg skal turnere igjen.
— Har du merket at du er blitt et forbilde for andre sangerinner innen rocken. Jeg tenker særlig på folk innen moderne ny rock, Toyah er et eksempel. Vi har mange hjemme også.
Kate ler smigret.
— Det har jeg aldri lagt merke til … Det er klart jeg ser det når noen forsøker å etterlikne meg av utseende. Men … jeg vet ikke … Det er smigrende om de har meg som forbilde.
— Tekstene dine lider ikke akkurat av mangelen på fantasi. Hvor henter du inspirasjon fra? Leser du meget?
— Før leste jeg meget … som pike.
Hun kniser.
— Fantastiske historier, eventyr og alt sånt. Men nå har jeg aldri tid. Jeg går en del på kino. Er fascinert av mediet, hva de får til og hva de mislykkes med gjennom det levende bildet. Jeg tenker ofte i slike bilder når jeg skriver.
En ateist kan være religiøs
— Er du religiøs?
Hun nøler.
— … Det … det kommer an på hva du mener med religiøs. Hvis du mener katolikk, om jeg er medlem av noe kirkesamfunn, så er svaret nei. Men hvis du mener det menneskelige, meningen med livet, relasjoner mennesker imellom, den individuelle opplevelse av liv og kosmos … så ja. Eller for å si det slik, jeg tror at den største ateist egentlig kan være det fineste religiøse menneske.
Kate ser på klokken.
— Vet du, jeg må virkelig gå.
Vi får nå likevel trukket henne med oss ut på gaten, i Londons kvelende dagslys, og foreviget henne med DET NYE-diplomene.
— Så vakre de er, var hennes reaksjon.
Hun virket også oppriktig glad over at leserne hadde stemt henne til topps to år på rad. Dessuten vant hun jo i 1977.
— Kanskje jeg har en sjanse i 1982 også, for den nye platen kommer jo ut til høsten. Jeg håper dere liker den der oppe i Norge.
Sa Kate Bush, og flagret lett av sted mot en eller annen avtale som hun allerede kom altfor sent til. Vi får håpe hennes manager ikke ble for bitter på DET NYE, for som hun selv sa, det blir muligens nye utdelinger neste år …
Det er ikke alle som har vært på forsiden av Det Nye sammen med Kate Bush.
Kate Bush: “The Dreaming” (EMI) ***** september 1982
Kate Bush er i hvert fall ikke ute etter gullsåpestykket utdelt for glatt familiepop. «The Dreaming» er hennes vanskeligst tilgjengelige plate — et regelrett verbalt ras lukket inne i et puslespill av rytmer og myriader av melodi-temaer som aldri fullendes.
Her er snakkende trommer og spøkelseskor, og mest av alt, Kates stemme. Den slynges rundt i lydbildet, som fragmenterte kulisser, og den trekker sanger etter seg som egentlig ikke er sanger, men psykotiske stemninger.
Kate stopper og starter, trekker ut stille partier for neste øyeblikk å slippe tusen raslende klapperslanger og et løpsk urmakerverksted løs. Ekle lyder og effekter vrir om på det som kunne vært vevert og vakkert, og villniset av rytmiske forskyvninger og synkoper og slamrende galskap brøyter alle hensyn til dansegulvet til side.
Det onde og det gode støter sammen, og kampen materialiserer seg i form av fantaserende, flakkende skygger – man øyner spøkelser og krigsdansende indianere (tittelkuttet!), man øyner Lucifer selv lurende i skyggene med et smalt smil lekende om sine lepper.
Midt oppe i alt dette dukker bittesmå, melodiske temaer opp — med slektskap til folkemusikk (f.eks. «Night of The Swallow» og «Suspended In Gaffa»), suget opp både fra britiske røtter og fra innvandrer-hold.
Det er en selsom og sprø plate uten ett eneste hit-emne. Tekstene er lange, mer poesi enn tekst, og refrengene uten hektende ingredienser. Du er utkjørt etter en runde med «The Dreaming», og ikke lite skremt, om du hører den solo i mørket.
Men gir platen noe mer enn en pirren av sansene? Vel, Kates problem har alltid vært dette at hennes hang til drama har mer affekt enn dybde. Men jeg øyner tilløp i tekstene her som kan love godt for fremtiden. Kate famler, men viser at hun famler, etter et holdepunkt. Og dette virker ekte, skjønt hensikten ennå tildekkes av midler.
En modig plate er det, dessuten, hun rider sin egen hest uten å skjele til trender. Og ønsker du først 40 minutters gru og skrekkinngydende lidenskap i stereo, finner du det ikke noe bedre sted.
(Coverets gåte: Hva er nøkkelen til Houdinis problem? Svar: Et kyss!)
(Det Nye, 26. oktober 1982)
1985
Mystiske Kate -
tilbake etter 3 års isolasjon!
En telefonsamtale med Kate Bush,
Hovseter-London juli 1985
Publisert i Det Nye 10. september 1985
Etter tre lange, arbeidsomme år i total isolasjon er Kate Bush tilbake med rykende fersk LP. Opprømt og engstelig. DET NYE ringte henne i London og fikk en hyggelig prat…
Telefonen er ikke verdens beste kommunikasjonsmiddel. Spesielt ikke når man skal intervjue en person. Ikke ser man hverandre, ikke hører man hverandre skikkelig. Og her sitter jeg med Kate Bush i den andre enden. Hun er tilbake på platemarkedet etter nesten tre års pause. Jeg mener, tre år! Det er meget, det! Hva har jenta drevet med? Jeg har 15 minutter på å finne det ut.
Kate Bush. Dette fenomenet som slo luften ut av verden i 1978 med «Wuthering Heights». Den gang et «vidunderbarn» på dreye 19 år. Nå allerede en etablert artist — en kvinne på 27. Omgitt av en mystisk, trolsk tiltrekningskraft.
— Hi, Yan! kvitrer telefonen. Glad og lystig. Og jeg husker brått denne forbløffende kontrasten mellom hennes dragende, «farlige» image og hennes glade, uskyldige, ungpikeaktige væremåte.
— Takk for sist! Kvitrer hun videre. Og nevner vårt møte for tre år siden, da jeg besøkte henne i studio under innspillingen av «The Dreaming».
Jøss! Husker du det? ramler det klosset ut av meg. Og jeg rødmer på telefonlinjen Oslo—London.
— Eh, hvordan har du det? forsøker jeg fantasiløst.
— Fint! Jeg har jobbet veldig hardt.
(pause)
Jeg vet ikke om hun er ferdig med å svare eller om hun tenker seg om (forbaskete telefon!), og går derfor nervøst videre:
Selvkritikk og høye mål
Hva har du gjort i disse tre årene?
— Vel. I 1982 tok jeg min første virkelige pause siden 1978. Det betyr imidlertid ikke at jeg har slappet av. Mye av tiden gikk med til å konstruere, bygge og innrede mitt private studio hjemme. Samtidig tok jeg nye timer i dans. Og jeg skrev på det som skulle bli min nye LP. Sangene tok veldig lang tid å skrive. Jeg mener, det er en lang prosess, det der. Og det gjorde det ikke enklere at jeg for første gang i min karriere laget et tematisk stykke. Det legger beslag på hele side 2 av LP’en.
LP’n hennes, flunkende ny, som hun snakker om i denne rikstelefonen. Singlene hennes kom samlet i en boks til jul i 1983 også.
Er det vanskeligere for deg å skrive nå?
— Nei, det vil jeg ikke si. Det er heller blitt slik at jeg er mer nøye med hva jeg gir ut. Jeg er blitt mer selektiv og selvkritisk, og har samtidig satt meg høyere mål. Høyere idealer.
Den nye LP’en er selvfølgelig helt annerledes enn alt du har gjort før?
— Jeg forsøker alltid å gjøre neste LP annerledes. Det er derfor det tar så lang tid å lage platene. Jeg trenger tiden sårt. Jeg lader meg liksom opp igjen. Ny energi skal skapes, nye tanker, en ny innstilling.
Hva synes du nå om din forrige LP, «The Dreaming»?
— Jeg la mye hardt arbeid igjen i den.
Men den solgte ikke så bra som dine foregående?
— Nei, men akkurat salget betyr ikke noe for meg. Det er ikke den målestokken jeg bruker når jeg skriver.
Isolasjon og angst
Din lange pause kom relativt tidlig i karrieren. Og det er ganske uvanlig?
— Ikke egentlig. Mange tar slike pauser. Det skyldes ikke minst lyd- og studio-mulighetene man har i dag… Lyd- og utstyr-siden har gjennomgått en enorm utvikling. Om du skal utnytte mulighetene skikkelig, kreves tid og omtanke. Tross alt, The Beatles brukte nesten et helt år på tidenes beste LP, «Sgt. Pepper», i 1967! Tenk deg hvor enkle forholdene var den gang!
— Jeg kunne sikkert gitt ut minst én plate i året. Men da ville jeg øve vold på meg selv og det jeg tror på. Jeg er nødt til å spare på energien, lade meg opp til jeg er helt sikker på at det jeg lager er det absolutt beste jeg er i stand til.
Er du engstelig?
— Nei. Eh, vel… egentlig er jeg alltid engstelig når jeg står klar med en ny plate. Plutselig blotter jeg meg selv etter en lang, isolert arbeidsperiode. Jeg mener, i disse tre årene har jeg levd ekstremt tilbaketrukket og avsondret. I total stillhet med meg selv. Og brått er arbeidet unngjort, offentlighetens lys er på meg, og jeg må møte det… igjen. Så jeg er engstelig. Men også opprømt.
Skal du promotere platen gjennom konserter?
— Nei, slik jobber jeg ikke. For meg er konserter mer enn å fremføre låter. Det visuelle. Lyd og bevegelse. Alt er like viktig, og det tar enormt lang tid å forberede.
Kjendispresset borte
Du er også direkte involvert i video’ene som følger singlene dine?
— Ja, det er klart. Jeg mener, video’en er for meg en visuell fortolkning av en sang, og siden det er min sang det dreier seg om, vil jeg selvfølgelig være med på å bestemme hvordan den skal se ut! På den første video’en fra LP’en, «Running Up That Hill», satset jeg rett og slett på dans. Det brukes jo uhyggelig mye i pop-video’er nå. Men jeg valgte en annen innfallsvinkel. Klassisk dans. Bare to mennesker som danser. Vi jobbet masse med koreografien. Og resultatet ble et estetisk stykke film som ikke forstyrrer lytterens opplevelse av selve sangen.
Hvordan har du det med deg selv?
— Rolig. Jeg er veldig avslappet. At jeg fikk mitt eget studio hjemme hjalp. Jeg føler ikke lenger det såkalte kjendispresset. Jeg får være i fred og skaper det jeg vil når jeg vil.
Men jeg innrømmer at suksess er viktig — også for meg. Slutter jeg å selge, tjener jeg ikke penger. Og uten penger kan jeg ikke skape. Det er ganske kostbart å lage plater. Særlig etter min arbeidsmetode.
Ikke besatt, men beleiret
Du bor på landet?
— Ja. Deilig! By og land representerer helt forskjellige energier. By-energien er altfor distraherende. På landet får du ro. Og tid til å bygge deg opp.
Er du besatt av ditt arbeid?
— Ikke besatt, men beleiret. Det slipper meg aldri. Jeg har intet sosialt liv. Mitt arbeid er mitt liv. Rett og slett. Ikke slik å forstå at jeg ikke har med andre mennesker å gjøre. Jeg har jo personlige venner. Og denne lange pausen var også nødvendig av den grunn. Jeg måtte ut av London, bort fra musikkbransjen for å kunne pleie forholdet til gamle venner.
Får du tid til slikt som å gå på kino?
— Jeg har ikke vært i en kinosal på over ett år. Men jeg har heldigvis video, og ser mange filmer på den måten. Jeg stresser ned med film.
Hva slags film?
— Når jeg vil stresse ned, virker komedier best. «Fawlty Towers» (Hotell i særklasse) og «The Young Ones» er blant favorittene.
Seriøse film-favoritter?
— Ah! Hjelp! Om jeg skulle ramse opp dem, måtte jeg holde på i mange år!
Gi meg feedback!
Din film-interesse er egentlig ganske åpenbar om man leser tekstene dine. De er jo utrolig visuelle, stinne av bilder og symboler og…
— (avbryter:) Tusen takk! Det var innmari hyggelig sagt!
Men du vet da dette!
— Jeg skal si deg én ting. Er det noe jeg liker, så er det feedback. Og det får jeg altfor lite av. Det blir bare i situasjoner som denne.
Fra publikum, da? Dine fans?
— Det blir som regel i brevform. Og det er jo hyggelig, men det blir ikke det samme som i en samtale under fire øyne.
Og hva sier du hvis jeg forteller deg at jeg fant teksten på «Running Up That Hill» merkelig rett-fram første gang jeg hørte den?
— (vantro:) Rett fram?!! Synes du virkelig det?!!
…men etter hvert dukket din sedvanlige uro og mystikk og tvetydighet fram, og…
— (avbryter:) Tusen takk!
…hovedpersonens kjøpslåing med Gud har endog streif av «Faust» over seg.
— «Faust»! Det har jeg faktisk ikke tenkt på. «Faust»…
Bortsett fra at Faust kjøpslår med djevelen. Og det er jo en vesentlig forskjell.
En latter triller fra London til Oslo.
— Du, jeg må visst legge på. Det er kommet en annen telefon inn her. Har du flere spørsmål, kanskje…?
Ja, men det er jo grenser for hva man får plass til i en 15-minutters telefon-prat! Men si meg, hva slags musikk har du lyttet til i disse årene mens du var «borte»?
— Klassisk musikk. Mindre og mindre pop. Jeg lytter til Radio 4, den seriøse kanalen. Intellektuell musikk. Jeg vet ikke, det er bare blitt slik…
Sier Kate Bush, blid som en lerke, et sted i London.
Og de fire singlene som var kommet siden 1982. Den franske dukket opp i single-boksen.
Gudbenådet
Kate Bush: “Hounds Of Love” (EMI) ****** september 1985
Tre år etter «The Dreaming»s brutale kompromissløshet. Og Kate Bush løfter endelig igjen på sløret til sitt mørkekabinett. Og avslører at tre års stillhet ikke har gjort henne mer omgjengelig for det sløve øre. Kate Bush er unik i poplandskapet. Et navn og et ansikt som er allemannseie. Men eksponent for musikk så sær, intens og modig som noen kult-artist. Bush går aldri den snare veien; for henne er hver sang, hvert sekund i studio, en utfordring, en kamp. Bush kaster seg rett inn i dypet av menneskesinnet der demonene og englene utkjemper sine voldsomste slag.
På «Hounds Of Love» fører hun kniven dødelig presist langs skillelinjene mellom den mannlige og den kvinnelige psyke. Og avdekker stemninger og visjoner like sprengt av vanviddets farvekamp som Edvard Munchs mest skrikende bilder. Angsten slår mot deg fra denne platens alle hjørner, skyggene antar flakkende former hentet fra dine verste mareritt. Og det er så ekte, så intenst at du drives bakover. Meter for meter. Med håret til værs og rygghud som en ribbet høne. Dette er i sannhet ikke Sheena Easton! Ei heller er det et glemt programutkast fra et ti år gammelt møte i Kvinnefronten. Om Kate Bush er feminist, så er hun det som pur, ufortynnet intuisjon. Og hun taler gjennom symboler fra følelsesriket. Morsfiguren er her. Barndomserindringene fra bevissthetens demring. Og hun øser naturmystikk over de sjelelige angstprøvene. Og krydrer det hele med brutte assosiasjonsrekker og iakttagelser fra det ytre, trivielt hverdagslige. Enkeltvis danner strofene stikkord som slår an forskjellige strenger dypt inne i lytteren. Samlet danner strofene ferdige biter av menneskesinnet som blåser gjennom bevisstheten som et demonisk hyl. Vakkert og redselsfullt skremmende.
Og hele tiden er det kvinnesjelen som taler. Som alltid når Kate Bush er på ferde. Med en tone og en styrke som smaker overraskende aggressivt. Og erotisk. Kate Bush anno 1985 bøyer aldri av mot det sukkersøtt kokette. Det er en stemme som dirrer av styrke og kvinnelig selvbevissthet tvers igjennom stormkastene av angst og sår ensomhet.
Men hun oppnår også å så avmakt i lytteren. Hvordan hun enn angriper problemstillingen her, sitter vi tilbake med denne skarpe skillelinjen mellom mann og kvinne som en uoverstigelig grense. Hvor meget Kate enn kaster sine besvergelser rundt seg, hvor meget hun enn ønsker å gjøre en pakt med Gud, står det smertefulle utbruddet fra «The Big Sky» tilbake:
You never understood me. You never really tried.
Musikken matcher selvfølgelig Kates ord og stemme. Som rasende kan hun kaste rytmer og instrumenter mot hverandre. Som i «The Big Sky» der alt til slutt står og dirrer på bristepunktet mens urgamle åndekor mumler trollformler over jordskjelvene. Eller hun kan leke seg med arrangementer som kombinerer bedøvende stillhet med saktmodige melodilinjer og rappe tak over strykerne. «Cloudbursting» er platens mest kommersielle eksempel. Eller dragende bass-toner og asiatiske klangfarger. Og hun er bevæpnet med en trommelyd som feier gjennom rommene med en vidde og en tyngde som Phil Collins ikke kunne gjort bedre.
Et annet modig trekk ved denne LP’en: Kate Bush har gjenopplivet det utslitte begrepet «tema-platen». Hele side 2 er viet til «The Ninth Wave» som i stadig foranderlig musikalsk og melodisk innpakning forteller historien om en jente i ferd med å drukne – både bokstavelig og billedlig. I det ytre historien om en tur på og igjennom skøyteisen – i det indre historien om hekseprosessene og kvinnen, kvinnen og kjærligheten... og døden. Paralleller til uhyggen vi opplevde første gang i «Wuthering Heights» også:
There’s a ghost in our home / just watching you without me.
«Hounds Of Love» er en isnende god LP. Pakket med lyd, toner og visjoner. Et musikalsk eventyr som henter inspirasjon fra absolutt alle hjørner. Arrangert og anrettet hinsides alle kvalitetskriterier. Andektig spennende. Sunget med den beste og mest mangfoldige kvinnestemmen pop-musikken eier. Krevende og givende. Eggende og skremmende. I evig forvandling. Mellom Gud og Lucifer. Med skjønnheten og mennesket som fellesnevneren.
Kate Bush er simpelthen en gudbenådet kunstner – av en eller annen merkelig grunn har hun også masseappell. Og det skal vi være inderlig glade for. For nettopp masseappellen gir Bush muligheten til å utnytte pop-mediet til siste trevl – uten å behøve å tenke på økonomiske begrensninger. Slik sett har hun nesten bare hatt sin like i The Beatles.
(Det Nye, 10. november 1985)
1986
Kate Bush: “The Whole Story” (EMI) ***** november 1986
Hun har snaut 20 singler på samvittigheten, 12 av dem dukker opp her — den første, «Wuthering Heights» med ny vokal (og det gir låten et ekstra dimensjon som er nesten skremmende). Hele historien er det altså ikke, men ganske mange viktige biter av den.
Kate Bush er en av de mest markante og bemerkelsesverdige profilene innenfor populærmusikken. Kontroll over sin karriere hadde hun fra første stund, og ikke et øyeblikk i løpet av disse ni årene falt hun for fristelsen til å velge den lette veien til folkesmaken. Likevel er hennes nedslagsfelt bredt, hun topper listene. Det er ganske utrolig å tenke på når man hører hvor langt ut hun tar musikken.
Den er både sær og rar, dyster og uhyggelig; overbefolket av demoner, myter, flakkende skygger, erotikk og sjelelige utladninger — totalt blottet for frieri til trender. Og likevel selger det.
«The Whole Story» er et overbevisende dokument over at artist som våger og vil ... og kan. Og det er en tumleplass for den mest uttrykksfulle kvinnerøsten hvit pop har.
(Det Nye, 29. desember 1986)
1989
Kate Bush: “The Sensual World” (EMI) **** oktober 1989
Denne blir vanskeligere å skrive om for hver gang jeg hører den. Første møte var en opplevelse av storslagen mystikk, fenomenale arrangementer satt under en kryssild av mangeartete kulturelle påvirkninger, fra vestlig pop til irsk og bulgarsk folkemusikk. Men uten at noen egentlig låt utkrystalliserte seg fra det svepende og romslige lydpanoramaet.
Tittelkuttet forblir antagelig en av de minst forlokkende og minst kommersielle av Kates singler. Etterhvert åpenbarer CD’ns dypere regioner seg. Som alltid — og kanskje mer enn noensinne — er det de sensuelle under- og over-strømmene i Kates musikk som setter noe i gang i lytteren. Det er et gåtefullt landskap som virker både forlokkende og skremmende — og bristefullt eggende. Men her er også andre rystende visjoner om alt fra det å vokse opp til militarisme og fremmedgjorthet i computerens tidsalder.
Alt mens dette uvirkelige lydsporet av messende bulgarske stemmer, irske fløyter, syngende basslinjer og det til tider ganske tunglabbete grunnkompet omslutter deg og hypnotiserer deg inn i en transe som ikke bare er av det gode. Men fremdeles uten at noen egentlig låt utkrystalliserer seg.
Slik jeg ser den nå, er “The Sensual World” både mektig og fascinerende, men jeg mistenker likevel platen for å ha en kortere levetid enn noen av Kates tidligere arbeider. Time will tell.
(Det Nye, 7. november 1989)
1993
Alt Madonna ikke er
Kate Bush: “The Red Shoes” (EMI)
***** November 1993
Kate Bush er ikke for alle. Til det jobber hun med litt for sære klanger og melodilinjer. Låtene hennes går ikke i mål etter tre vers og et par runder med et knallrefreng. De sklir og vrir seg hit og dit, ringvirkningene fortsetter dypt inn i miksen. Hodetelefon-stereo i massevis.
Men hun har en guddommelig stemme, spurveaktig skjør, sønderrivende som kjærlighetssorg, skremmende som lyden av demoner og spinetter i et spøkelseshus. Hun dykker dypt inn i menneskesjelen, og der er det ikke alltid hyggelig å være. Men det griper deg — både med fryd og isnende gru.
Til dette kommer hennes musikalske landskap. Et spennende møte med stilarter på kollisjonskurs. Kokende samba, svett funk, vektløse balladeåpenbaringer, knasende rock. Og når du minst venter det, de frekkeste poprefrenger som tenkes kan. Kate Bush er spennende, alltid spennende. Hun drar det maksimale ut av sitt altetende forhold til musikk. Hun er en dristig og klok arrangør, velger musikere etter fingertuppfølelsen. Og vinner.
På «The Red Shoes» teller gjestelisten blant andre Gary Brooker, Prince, Nigel Kennedy, Jeff Beck og Eric Clapton. Kate Bush er alt det Madonna ikke er: En dyktig musiker og tekstforfatter, en fabelaktig sanger, en spennende personlighet og ualminnelig sexy.
(Vi Menn 23. november 1993)