Da magien sjekket inn på Hotell Munch
— Hat oss, elsk oss, men ikke ignorer oss!
Møte med R.E.M. i Oslo, desember 1984
Det var den desember-dagen i 1984 da R.E.M. sjekket inn på Munch-hotellet og bare hadde gitt ut to LP’er og var nesten helt ukjent i Europa, inkludert Norge.
Tekst og foto: Yan Friis
R.E.M. er et av disse merkelige bandene som amerikansk rock har begynt å levere. Sære og utilnærmelige når det gjelder gild, skrytende PR og makeløse videofilmer. Men bunn ærlige og sikre på seg selv. Nylig var de i Oslo for TV-opptak og konsert. DET NYE snakket med dem . . .
Også små fillebyer kan fostre store rock grupper. Lille Athens i Georgia, USA, hadde allerede B-52’s på samvittigheten da en ny kanon begynte å fyre løs: R.E.M. Fire gutter som på kort tid vant seg et eventyrlig trofast publikum — også bestående av de mest anerkjente rock-kritikerne på begge sider av Atlanteren. Likevel styrer gruppa konsekvent unna alle pop-karusellens fristelser. Da de første tilbudene fra plateselskapene kom, rev de bare brevene i filler med en latter. Og selv nå unngår de store konsertarenaer og lekker markedsføring.
Eksentrikerne var nylig innom Oslo og ga konsert for et fullsatt Circus (Chateau Neuf) i Ratz’ regi. DET NYE pratet med Michael Stipe (vokalist & tekstforfatter) og Bill Berry (trommeslager). Kvelden før hadde Stipe parkert sin lute skikkelse på hjørnet av Studenten (Karl Johan). Der sto han og nikket innadvendt for seg selv mens blikket strøk opp og ned gatene, langs husfasadene og butikkvinduene. Hele tiden mumlende for seg selv: «This is great!», «Yeah!», «I like this!» Uten at man ble noe klokere av det.
Black Peter
Nå sitter han uttrykksløs foran meg mens han tømmer innholdet av en liten plastpose utover bordet. «Se hva jeg har kjøpt i dag!» Det brennende blikket bak brilleglassene stråler begeistret.
Posens innhold? Noen treige prospektkort fra Oslo. Og to Svarte Per kortstokker.
— Hva betyr det? spør han og peker på Svarte Per.
— Eh, Black Peter, oversetter jeg hurtig.
— Wow! Black Peter, heh? Great! Black Peter! Unbelievable!
Han rister imponert på hodet. Og strør kortene utover bordet.
Bill Berry er Stipes motsats. En glad, utadvendt type med lange, sammenfiltrede lokker og sammenvokste øyenbryn. Han er mer opptatt av hvor mildt det er i Norge.
— Alle advarte oss mot isen og snøen. Hvor er den?
Han gestikulerer ut mot det milde vinterregnet.
Jeg spør dem ut om deres kontakt med den store, hardkokte vestkyst-rockeren Warren Zevon. Det gikk rykter om at han gjerne ville bruke R.E.M. på sin neste plate.
— Nei, så langt kom det aldri. Vi spilte bare inn en demotape sammen med ham. Warren trengte en demo, for han skulle ut og shoppe etter ny platekontrakt. Vi gjorde fire låter på to dager. Og likte hverandre.
Dere er knyttet til I.R.S., et relativt lite selskap. Er dere ikke blitt fristet til å få kontrakt med et av de største?
— I.R.S. har distribusjonsavtale med A&M, så på sett og vis er vi under paraplyen til et storselskap. Men det er ikke noe savn. Vi har en fem-LP-kontrakt med I.R.S og liker oss godt.
New York
Hva slags musikk lyttet dere til før R.E.M. ble dannet? Var det mye britisk, Sex Pistols og slikt?
— Vi var klar over Sex Pistols allerede i 1976. Men den britiske musikken hadde ikke så stor betydning. Vi var mer influert av det som foregikk i New York. Patti Smith og alt det der.
Dere blir forbundet med denne spesielle gitarklangen, Rickenbacker’en. Den legendariske gitarmodellen som har en helt spesiell plass i rocken. Brukt av The Beatles, The Who, i aller høyeste grad Roger McGuinn & The Byrds — og i nyere tid av bl.a. Tom Petty.
— Vi bruker den ikke mer. Nå går det i Fender. Du skjønner, vi hadde ikke et sånt romantisk Byrds-forhold til den gitaren, vi bare likte designet på’n.
Michael Stipe, du skriver tekstene?
— Yeah.
Og de er viktige?
— Yeah!
Men det er ikke lett å høre hva du synger, så hvorfor trykkes ikke tekstene på coveret?
— Nei, det ville være meningsløst. Tekstene er skrevet som en del av sang, de er ikke poesi. De har ingen funksjon på trykk. Og det er ikke bare europeere som har problemer, også engelskmenn og amerikanere lurer på hva det er jeg synger. Men det er kanskje deres feil … Min personlige filosofi er at musikk er et universelt språk. Tekstene i en sang har som funksjon sammen med musikken å skape en følelse i lytteren. De skal frembringe en stemning i deg, og kan endog i noen tilfeller være med på å forandre din innstilling til ting.
R.E.M.s 12-tommere pr. desember 1984, en maxi-EP og to LP’er. Gjennombruddet ventet i 1985 med “Fables of the Reconstruction / Reconstruction of the Fables”.
Ekkelt på toppen
Dere tilhører den såkalte undergrunn i amerikansk rock. Hvordan er miljøet?
— Fint, veldig fint. Bandene samarbeider. Det er ikke sånn beinhard konkurranse mellom oss som du opplever på toppen i bransjen. Vi føler at vi jobber for det samme, med disse uavhengige selskapene og fanzinene (enkle trykksaker om musikk) i ryggen. Det er liksom musikken og ikke forretningen som teller. Mens livet der oppe på toppen … Ekkelt!
Hvordan vet dere det når dere ikke har vært der?
— Vi var innom. Varmet opp for The Police på en av deres USA-turneer. Det var helt jævlig. Vi sto der og spilte for 70 000 Police-fans som ga blanke faan i oss. Syv konserter klarte vi, så var det stopp. Og vi gjør det aldri igjen. Ta nå ikke dette som et angrep på The Police, for de var skvære typer. Andy Summers sto der ute og digget oss mens vi holdt på. Og vi digget dem.
Dere har etter hvert opparbeidet dere et publikum i England, på tross av at dere ligger veldig lavt i terrenget?
— De begynner å skjønne at det skjer mye mer i USA enn Journey og alt det skvalderet.
Hva synes dere om den britiske popen i øyeblikket?
— Ha’kke sans for de glansete idolene. Jeg mener, det er en lidelse å høre sort musikk bli oppspist og utvannet av disse engelske kremguttene. Og enda verre er det å oppleve at de nå lykkes i å selge denne forflatete versjonen av sort musikk tilbake til USA. Wham! for eksempel. «Wake Me Up Before You Go-Go». Pføy! Jeg får brekninger!
Wham er tyver!
Bill Berry bryter inn:
— Ja, den låten er et av årets frekkeste tyverier. De har jo bare planket en gammel Motown-låt. Eh … hvilken var det …
«Heatwave», foreslår jeg.
— Ja! Akkurat! Der har du det!
Er’e mulig?!? Bill Berry, meget oppbragt over Wham!s Motown-tyveri. Stipe er egentlig mer opptatt av Svarteper-kortene som ligger i bagen bak ham.
Man hører lett at R.E.M. liker country?
— Det gjør vi. Nå er det ikke kommet så veldig mye bra country de siste 15 årene. Vi liker å høre det beste fra begynnelsen av 60-årene. Vi hører også på tradisjonell amerikansk folkemusikk. Ja, mer enn country er vi opptatt av Tennessee mountain music.
Berry igjen:
— I Irland hørte vi noen folkemusikere. Det var Tennessee mountain music opp ad dage! Det finnes sikkert elementer fra norsk folkemusikk også som har spredt seg til USA.
Stipe nikker oppglødd når jeg nevner at den amerikanske countrymusikken alltid har hatt et spesielt godt tak på Norge.
— Felles opprinnelse. Felles opprinnelse!
Hvor gode er dere?
— Vi er et topp-band. Jeg vil ikke påstå at vi er de beste, men det er heller ikke så viktig, selv om ambisjonene er der. Viktigere for oss er det å kjenne at publikum reagerer når de hører oss. Jeg vil heller hates enn ignoreres!
Hit etter hit etter hit, eller kanskje ikke. R.E.M. hadde ikke tent fyr på hitlistene ennå, deres to plasseringer på Billboard-listen var en 78. plass (“Radio Free Europe”) og en 85. plass på (“so. Central Rain”). “Rockville”-singlen var en regelrett flopp.
Hemmeligheten med deres utrolig trofaste publikumskjerne?
— Det er dem som holder oss i gang. Fordi vi ikke selger millioner, er vi fullstendig avhengig av den kjernen. Og den følger oss år etter år, og vokser seg sakte, men sikkert større. Hemmeligheten er vel musikkens form. Folk lytter og oppdager at de gjenfinner seg selv i det de hører. It’s a very sharing music, I think …
Der alt står stille
Til å ha vokst ut av punk-generasjonen, er musikken deres merkelig rolig og harmonisk.
— Vi gjør ikke som så mange andre: står der og brøler anarki uten å ane hva det innebærer. I stedet for å gå rundt i en altfor stor frakk, velger jeg min egen skjorte.
Hvor gamle er dere?
— Gjennomsnittet ligger på 26. Jeg er 24, sier Stipe mildt.
— Ikke akkurat de perfekte talsmenn for sinte tenåringer, tilføyer Berry med en klukkende latter.
Hva slags by er egentlig Athens?
Berry:
— Veldig liten. 60 000 innbyggere. Og innmari kjedelig hvis du ikke klarer å skille deg litt ut. Ganske spesielt miljø. Halvparten av innbyggerne er studenter. Universitetsby, ikke sant, beliggende midt i ingensteds, mellom fjellene. Likevel kommer det artige band ut av byen. B-52’s for eksempel. Og oss. Folk som bygde opp et band istedet for å bygge hus. Følger du imidlertid byens spilleregler, er du solgt. Ingen ting forandrer seg i de omgivelsene, alt står fullstendig stille. År etter år etter år. Nå synes jeg det er OK å bo der, for vi er så mye ute på veien. Men Michael er ikke fullt så begeistret, han forsøker alltid å finne en eller annen unnskyldning for å legge inn noen ukers omvei når vi skal hjem igjen.
Slutt på praten. R.E.M. setter kurs for Circus (klikk og få fem minutters smakebit fra YouTube) der en haug mennesker og NRKs kåte TV-kameraer venter …
(Publisert i Det Nye 22. januar 1985)
Fire og et halvt år og noen heftige frisør-regninger senere: Verdensstjerner. Juni 1989. To konserter på Rockefeller. Og et kort opphold på taket av Sheraton (nå Oslofjord) i Sandvika. Jeg forsøkte å fotografere dem nedenfra i en trapp, det utløste ganske heftige protester, og gjorde meg synlig forvirret. “Nose hair”, forklarte Peter Buck. Så gikk vi opp på taket.
Hva R.E.M. hadde skapt siden førstebesøket i 1984: Fire knall studio-LP’er (over) og to samlingere (under). Og ennå hadde de ikke nådd toppen. For et band!
