Neil Young Drammenshallen 1982

En dag med musikkbransjen. Akkurat så frustrerende kunne det være. Apparatet rundt Neil Young er utfordrende. Artikkelen fra Det Nye, 7. desember 1982.

Mange skriver inn til DET NYE og lurer på hvordan en journalists hverdag arter seg. Særlig en musikkjournalists hverdag. På de følgende sidene kan dere lese om den dagen Neil Young gjestet Norge. Han er en av disse stjernene som gjør det ganske vanskelig for en journalist. Vi visste på forhånd at han hadde bestemt seg for å ikke snakke med journalister under sin Europa-turné. Likevel jobbet norsk CBS som besatt for å få til noe. Og det så lovende ut, faktisk. Youngs manager Elliot Roberts ga klarsignal, men ble straks mer uklar når det gjaldt tidspunktet for seansen. Hvilket betydde at de aktuelle journalistene måtte holde jevnlig telefon-kontakt med CBS’ Lisbeth Larsen.

Roberts sa først «ring meg 10» til en stakkars Lisbeth. Og klokken 10 ble hun bedt om å ringe 14.00. Og slik fortsatte det inntil det var for sent. «Etter konserten», var Roberts siste melding. «Og bare journalister som ikke stiller tåpelige spørsmål.»

Mens dette pågikk, satt undertegnede fordypet i sin lektyre om Neil Young. Og rålyttet til platene. Spørsmål ble festet til papiret. Riktignok mer og mer halvhjertet etter som dagen gikk, og det ble klarere og klarere at det lovede intervju i beste fall kom til å bli en kort-kort seanse som ikke ga rom for grundig utspørring. Og det var helt klart at DET NYE ikke kom til å få Neil for seg selv — vi hadde planlagt en jeeptur gjennom Nordmarka!

Klokken 19.00 satte vi kurs for Drammen og uvissheten.

Imens, bak kulissene, jobbet CBS hardt med Neil Youngs kommende plate «Trans». Egentlig skulle LP’en og en single derfra, «Little Thing Called Love», ha vært utgitt i forbindelse med turneen. Men i kjent Neil Young-stil vanket utsettelser. Denne dagen i Norge hadde han imidlertid bestemt seg for å lytte til en prøvepressing av singlen — så kunne i hvert fall den bli utgitt. CBS leide et gigantisk stereo-anlegg (platespilleren så eksklusiv at kun dette ene eksemplaret fantes i Norge — den skulle fraktes ned til utstillingen på Sjølyst etterpå). Men forgjeves. Neil (igjen i kjent stil) ombestemte seg, «Little Thing Called Love» skulle ikke utgis på single likevel, den var ikke representativ for LP’en «Trans» (en LP som egentlig skulle vært kalt «Human Highway», også denne tittel forandret i 11. time). Så ble det ingen lytting.

Dagen etter kunne et bestyrtet CBS konstatere at Young-folkene hadde pakket sammen stereo-anlegget og tatt det med seg!

Og når dette skrives, en uke senere, meldes det plutselig at Neil Young har avlyst både LP og single. Ny utgivelsesdato blir muligens i januar 1983!

Dette sagt bare for å vise leseren hvor forvirrende det kan fortone seg å være journalist midt oppe i dette rock’n roll-sirkuset. Du kan ikke ta én eneste opplysning alvorlig. Om ti minutter får du vite noe helt annet!

KONSERTEN – Neil Young blåser hodet av publikum

Med forbrente trommehinner overvar DET NYE Neil Youngs konsert i Drammenshallen. Her er rapporten, skrevet med øresus og nesegrus begeistring . . .

Tekst & cover: Yan Friis
Foto: Anders Häggström & John Smith

Seks år er lang tid. Særlig når det gjelder Neil Young. Vi som har fulgt ham med årvåkne ører, vet at alt kan skje (og har skjedd) på seks år. Det er seks år siden Neil Young besøkte Norge sist. Den gang dro han med seg Crazy Horse, og «Zuma» var den ferskeste platen hans. Den gang satt han med glassaktig blikk og kniste (med en arm rundt sin groupie) i restauranten der jeg fikk snakke med (til) ham; mannen var hva man kaller «dødsstein» og «utflippa». Det jeg husker best fra dette møtet, var at han ga biffen sin til min fotograf, og signerte en Monkees-LP: «Rock’n roll forever, Neil Young.»

Så er han tilbake igjen. De lange, fettete hår-strimlene er kuttet ned til en sober, lett fyldig frisyre. Med seg har han sin kone og deres sønn (som er sterkt angrepet av cerebral parese) og en gjeng musiker-venner som har krysset Neils spor mangfoldige ganger opp gjennom årene. Bassist Bruce Palmer husker man kanskje som den sky, tynne og svært langhårete kompisen fra Buffalo Springfield (Neils første suksess-gruppe) — han er fremdeles sky og langhåret (håret samlet i en pisk bak i nakken), men ugjenkjennelig fet. Joe Lala (perkusjon) — huskes fra Crosby, Stills, Nash & Young, han er også blitt fet. Det er imidlertid ikke den spretne, lille gitaristen Nils Löfgren — i Drammenshallen fremsto han som apekatversjonen av Keith Richards. Dertil har man Ralph Molina fra Crazy Horse, og steelgitarist Ben Keith. Dette var Neils lag. De som skulle trøkke hans rock ut i Norge etter seks lange år.

De lange, fettete hår-strimlene er kuttet ned til en sober, lett fyldig frisyre.

Sjokoladeovertrekk

Mellom da og nå ligger mange eksentriske sidesprang. Forfyllete, svært country-inspirerte «American Stars’n Bars». Den lune, lett fordøyelige «Comes A Time» (Neils største salgssuksess siden «Harvest»). Den mektige, besatte rustfjerneren «Rust Never Sleeps». Den kompromissløse, sammenkastete og skjenende sørstatsflippen «Hawks And Doves» (som har noen like kompromissløst dempete akustiske filosoferinger over side 1). Og blitzkrieg/heavymetal-eksplosjonen «Re-ac-tor». For å nevne de viktigste. Neil Young gjør de mest uventede ting. Det er det som gjør ham så spennende — du klarer aldri å plassere ham i noen bås, for han er over alle hauger før du får sukk for deg. Den eneste fellesnevner er ROCK’N ROLL.

Noen (ja, de fleste sikkert) foretrekker hans sanger med sjokoladeovertrekk, de fra «Harvest». Andre ser helst at han henger uendelig over sine legendariske «én-strengs-soloer» mens tonene stiger mot orgastiske høyder og kompet hugger tungt og hardt — nøkkellåter: «Southern Man», «Cortez The Killer», «Like A Hurricane». Selv liker jeg helheten ... gangen mellom ekstremene, de musikalske sjansene som tas, det lurvete kompet som liksom skjener fra side til side, den mosaikk som utgjør Neil Youngs Amerika og rock’n roll-besettelse. Jeg liker spenningen. Den sitrende spenningen. Og jeg merket den i sekundene før Young med band entret scenen i Drammenshallen. Hva gjør han i kveld?

Drønn!

Scenen lå belyst i et gyllent skjær. Døde instrumenter stilt opp mot det mest alderdommelig utseende forsterker/høyttaler-kabinett jeg har sett. Mikrofoner ventet anspent på å fange opp lyden derfra for å slynge den ut gjennom det gigantiske PA-anlegget som ruvet på scene-fløyene. En hvit spot skar igjennom gulskjæret, og traff bandet på vei inn. Uformelt slentrende med Neil i spissen, veivende en hånd over hodet. Sorte slacks, ruteskjorte i diskret pastell, glattbarbert. En sort Gibsen ble spent på og DRØNN! de første akkordene veltet rustent ut i hallen og fikk veggene til å vibrere.

Akkordene tar form, og riffet fra «Cinnamon Girl» materialiserer seg. Et nytt drønn, denne gang vedvarende, en vegg, og bandet er i gang. Nils Löfgren drar blikkene til seg, han er en virvel av bevegelse, alle gitar-rock poseringer nøstet inn i én mann. Han spretter i været, slenger armen i voldsomme slagsirkler rundt gitaren, går ned på kne med ryggen spent bakover i en umulig bue, gliser fram fra sitt ubarberte ansikt — en ekte rock’n roll gypsy med lange skjerf hengende fra lendét og fra gitar-halsen.

Låten ender i brølende feedback. Bandet bukker. Og går så på med en ny runde grøftende, rusten, smertefull gitar-rock: «Everybody Knows This Is Nowhere.»

Neste er «Southern Man», og Neil har beseiret publikum. Låten sitter som et skudd. Tett, drønnende — Neil husker og bender gitaren mens soloen skyter ut perforerende angst, lynende, flerrende, rikosjetterende — Palmers bass går SØKK-FLAPP-FLAPP, Nils er stengt inne bak pianoet og vil ut, og Neils stemme treffer perfekt — som om vi ennå skrev 1970.

Langt til Kraftwerk

Tid for noe nytt. «Computer Age» fra den ferske LP’en «Trans». Neil og Nils ifører seg solbriller ved vocoder (en liten maskin som forvrenger stemmen til det pipende ugjenkjennelige). Svært ulikt noe Young har gjort før, selv om det er langt til Kraftwerk.

«If You Got Love» er også ny. Neil klimprer på en 12 strengs akustisk Martin. Tilbake til viserocken. Fyldig, fin klang. Lett antennelig refreng. Men egentlig en nokså ordinær låt.

Neil setter seg bak pianoet, hamrer ta-ta-ta, bandet kræsj­er inn, rytmen stabiliserer seg på en hardhendt country-stomp (så hardhendt at man ikke hører steelgitaren), og vi får «Are You Ready For the Country» fra «Harvest».

Ikke den store forestillingen akkurat nå. Neil tar det lett.

Enda lettere blir den neste. Han drar i gang en blues, og budskapet: «A man needs a woman/right by his side» og et par vers senere: «You can’t help nobody/until you help yourself.» «Thank you» sier han høflig, og fortsetter: «We’d like to do som new ones. We’re gonna do this one fast, so it’s . . . you know . . . gonna be fast.»

Neil bruker sin 6 strengs Martin, og ryster «Little Thing Called Love» ut av ermet. Dette skulle vært singlen fra «Trans», men Neil ombestemte seg i 11. time (CBS hadde begynt å trykke opp cover allerede). En sjarmerende pop-låt. Ikke mer.

Scenen bades i blått mens Neil klimprer seg inn i «Old Man» (også fra «Harvest»). Bassen slår de typiske, dype dobbelt-slagene, banjo og pedalsteelgitar fyller ut lydbildet.

Merkelig disponering

Vi får mer «Harvest». Neil går ut på scene-tungen som stikker langt ut i salen. Publikum koker og presser på, vaktene står så vidt imot . . . foreløpig. Neil står alene der ute med akustisk gitar og munnpillstativ. Han legger pine i fremføringen av denne kjenningen, «The Needle And The Damage Done». Publikum har imidlertid intet øre for budskapet . . . deres uartikulerte brøl og flagrende hender blir direkte sjenerende. Neil lukker øynene. Merkelig at han valgte å stå ute i folkehavet under denne låten.

Den eldgamle «The Old Laughing Lady» følger. Også den i tyst arrangement. Bølgen ved scenetungen har nå samlet kreftene i rop på «Hurricane».

Neil lar seg ikke affisere. Setter seg ved pianoet og ajourfører «After The Goldrush»: «Look at Mother Nature on the run/in the 1980’s». Her opplever man at Neils stemme ikke når så høyt som før, han strekker seg etter de uoppnåelige tonene, og må gang på gang finne seg i å sprekke. Det lyder ikke vakkert.

Tid for en ny runde moderne data-rock. På med solbrillene og vocoderen. Vekk med gitarene. Bandet ligger i mørket. Neil og Nils oppfører et praktfullt absurd skuespill til «Transformer Man», Nils bidrar endog med melodramatiske ballett-positurer. Melodien er faktisk veldig fin, og de tynne, bønnfallende maskin-stemmene gir den en egen skjør og smertefull veverhet.

Så er tiden inne til å introdusere bandet. «We’re all happy to be here tonight» betror Neil oss. Nils Löfgren slipper til med sin egen låt — en heavymetal versjon av «No Mercy» så vidt jeg kunne høre (heavymetal i gammeldags, Deep Purple-fasong).

Mer vocoder i neste, «Sample And Hold», gitaren hyler og hyler i morsefasong og minner om den veldige, vedvarendelydrullen i Vanilla Fudges «You Keep Me Hangin’ On». Og lyden vokser og vokser, tårnende og voldsom. Neils romfartsbriller/vocoder og tømmerhugger-skjorte står i absurd kontrast til hverandre, som musikkens kolliderende stilarter. Det blir en slags jordnær synth-rock; computer cowboys.

Det blir en slags jordnær synth-rock; computer cowboys. (Foto: Anders Häggström)

Dotter av (u)lyd

Og nå har Neil bestemt seg for volum. Herfra og ut skrus det gradvis opp inntil hallen skaker og koker hinsides smerteterskelen. Kroppen hamres og valses ned, ørene gjennombores av hylende, dissonant feedback, og gitarene durer riffs så sålene smelter og håret faller dødt mot gulvet.

Først «Hey Hey My My (Into The Black)», mer heavy enn på plate (og det sier mye!), med trommene piskende som stålrør mot blikktak, gitarene brøyter ut makabre dotter av (u)lyd. Neil henger over mikrofonen ytterst på scenetungen mens han synger «rock and roll can never die» (med bulende, oppsperrede øyne).

Nye lydorgier i «Like A Hurricane». Bandet spiller HØYT! Alt drukner i en knurrende dødskrampe av lyd — det eneste som kan skilles ut er Neils gitarsolo, tynn, flerrende og pinefull — den stiger og stiger til han spiller som i trance. Löfgren er igjen stengt inne bak pianoet, og på hans bevegelser kan man tydelig se at han ønsker seg ut på gulvet med gitaren mellom fingrene — for dette er ikke bare høyt, det er knusende godt!

SLUTT. Lyden dør. Alt blir borte. I noen få sekunder står tiden stille. Så raser applausen over hallen, og man oppdager at ørene piper og suser og piper og svetter, og man hører ikke seg selv applaudere, man hører ingen ting, man bare ser bevegelser og bleke ansikter; pantomime.

Scenen stormes

Neil kommer tilbake. Vandrende ut på scenetungen med sin akustiske gitar. Roende ned både seg selv og publikum med «Comes A Time». Nils Löfgren kommer snikende bak ham med et skinnende rødt trekkspill. Søtt.

Derfra ut i Neils mest kjente helakustiske vise, «Sugar Mountain», en sang han har hatt med seg i sekken siden han skrev den som 19-åring, en sang som merkelig nok aldri nådde noen offisiell LP (bortsett fra samle-albumet «Decade»), men som like merkelig har vært benyttet som B-side på henimot 10 av hans singler! Publikum driver inn i allsang og alt ser koselig ut inntil en galning stuper over vaktene og sparker fra for plutselig å befinne seg ved siden av Neil. Han tar på ham, henger på ham, dytter i ham mens vaktene iler til og hiver tullingen ned i folkehavet. Neil fortsetter å synge under seansen, og mens fyren stuper ned igjen synger Neil med ettertrykk og et flir: «don’t you know you’re leaving there too soon». Men så begynner nye publikummere å få lyst på litt tjo og hei. Neil avbryter og returnerer til scenens trygghet mens han slår hjelpeløst ut med armene.

Det er imidlertid ikke slutt. «One more,» sier han, «do you want one more». Ingen sier nei til det. «OK, but don’t come up here, it’s too dangerous to come up here.»

Så rett inn i en moderne synth-modell av «Mr. Soul». Det veldige ekkoet fra hallens bakre del låter som en jumbojet på vei over en potetåker, og den kommer nærmere! Publikum stormer på i samme øyeblikk som Neil og Nils går i gitarclinch ytterst på scenetungen. De hives ned igjen én etter én. Det vil si, en kar er svær og gjenstridig, og mens vakten bakser med ham der oppe, kommer en av de amerikanske roadiene dundrende og hiver både vakt og publikum på hodet ut i folkehavet! Voldsom aktivitet på scenen når roadien og de andre vaktene skjønner at en av deres egne ligger der nede. Den uheldige karen blir trukket opp igjen.

Atter engang SLUTT. Denne gang permanent. Neil Young har blåst hodet av halsen på sitt norske publikum, og fått med seg regelrett fan-hysteri på kjøpet. Jeg tror han er fornøyd. Publikum virker også fornøyde, men jeg hører ikke hva de sier. Jeg hører ingen ting. Noe piper og bruser i ørene, og de kjennes som om de er fylt med vatt.

Det er slutt. Men ikke for en håndfull journalister. Vi er lovet intervju bak scenen. Det utsettes til 23.30 på SAS-hotellet i Oslo. Vi har god tid og kjører rolig mot hovedstaden med Bob Dylans «Street Legal» dempet i stereo’n.

Neil Young INTERVJUET

– Nå skriver jeg tekster for maskiner!

Tekst: Yan Friis

Jeg kommer 20 minutter for tidlig til mitt møte med Neil Young. Klokken viser 23.10 idet jeg skritter inn i SAS-hotellets antiseptiske resepsjon. Rolig. Opp spretter Jan Østli fra CBS. «Skynd deg,» sier han, «Neil ringte nettopp ned og ba om å få pressekonferansen unnagjort med én gang. VG og Puls er der allerede.» Jeg løp litt faderlig fort.

20. etasje: Pling! Ut i døde teppebelagte korridorer. På leting etter suiten 2009. Og inn. Stor som en rommelig leilighet . . . liksom hjemlig pyntet med bilder på veggene og en antikk klokke. Likevel pregløst som et konferanserom. Ingen Neil. Heldigvis. Aftenposten ankommer. Og Dagbladet. Vi mangler bare Adresseavisen da Neil gjør sin entré. To hektiske managere først, den ene av dem den legendariske Elliot Roberts som har fulgt Neil gjennom tykt og tynt i alle disse årene.

Så en blond, søt kvinne. Neils kone. Og sist Neil selv. Blippende på en liten datamaskin — et TV-spill kanskje, ikke vet jeg; det gir i hvert fall lyd fra seg. Neil er ikke til å kjenne igjen fra vårt forrige møte. Øynene er årvåkne, klare. Håret rent og rett skåret. Uklanderlig antrukket og høy står han der og rekker fram sin hånd mens han ser spørrende på journalistene. Håndtrykket er bløtt og varmt, en smule for løst. Han mottar de enkeltes navn oppmerksomt, som om ville han huske det for ettertiden. Hvilket jo er en bløff.

«Dere har 10 minutter,» sier manageren. Og vi får vite at Neil var intetanende om denne konfrontasjon med pressen — han var faktisk på vei til en restaurant med sin kone da han ble huket tak i. Følgelig er Neil Young uskyldig i det helvete CBS-folkene har måttet gå gjennom for å få til intervjuet. Elliot Roberts er skurken, og han vet det. Så er det også jobben hans. Neil Young trenger ikke pressen. Det er pressen som trenger ham.

Overrasket

10 minutter er ikke bare lite. Det er ingen ting. Fem journalister i kamp om intervjuobjektet. Fem journalister med fem forskjellige hauger spørsmål. Og Roberts med stoppeklokken. Det skribles, og det skribles høyt.

— Jeg er overrasket over publikums-responsen, sier Neil. — Forrige gang var de så sedate at de så ut som om de var malt.

Neil snakker tydelig og avslappet. Hele tiden med et glimt i de mørke øynene, og et syrlig smil om det lett utstående munnpartiet.

Hva han syntes om alle disse som stormet scenen?

— (Et lurt smil) Det er vel friheten . . . i Norge er de ikke vant til å slippe seg løs. Og når noen stormer, vel, da kan alle gjøre det . . . og så kommer eksplosjonen. Jeg var en stund redd for at noen skulle komme til skade. Men jeg hørte ikke om noe slikt . . . eh, det var ingen som ble skadet, hva? (Han ser spørrende på oss.) Så vidt jeg kunne se var det ingen urettferdighet ute og gikk . . . de store gutta ble tatt av de store gutta . . .

Elsker maskiner

Vi kommer inn på Neils nye kjærlighet: computer-rock. Han taler varmt for solbriller/vocoder-utstyret.

— Solbrillene skjuler øynene, på en måte løser de meg fra min gamle image. Men det er ikke derfor jeg bruker dem. Solbrillene holder vocoderen på plass. Vet dere, jeg elsker maskiner. Og jeg er så heldig at jeg har råd til å kjøpe dem. I øyeblikket eksisterer det bare 35 eksemplarer av de vocoderne vi brukte på scenen, og vi har tre!

Om han er enig i at dette med synthesizer-rock var et uventet skritt for ham å ta?

— Muligens. Men om du ser nærmere etter, er det ikke så merkelig likevel. Det er teknologien som får verden til å snurre i dag.

LP’en hans, den nye, hadde arbeidstittelen «Human Highway». Denne tittelen har dukket opp med jevne mellomrom gjennom 70-årene, uten at den ble brukt . . . bortsett fra at en låt med dette navn finnes på LP’en «Comes A Time». Jeg vil vite mer om dette mysterium, men Neil vil ikke:

— Jeg har kalt den nye filmen min for «Human Highway». LP’en fikk ny tittel. Nå heter den «Trans» — hvilket betyr å gå fra ett sted til et annet, som jeg gjør med denne platen, sier han kort.

Ombestemte meg

Vi kommer inn på «Little Thing Called Love» som skulle ha vært hans nye single, men som ikke ble det.

— Jeg ombestemte meg, sier han, — syntes ikke den var representativ for stilen på LP’en. Det var forresten den låten jeg annonserte i kveld med et løfte om å spille den fort.

Neil flirer.

— Det ble ikke særlig fort. Men jeg trodde det skulle bli det.

«Trans» er delt i to. Noe gammelt — stilmessig — og noe nytt. Jeg satte dem sammen slik for å vise at der var en utvikling. Men alt er skrevet og innspilt i år. De «gammeldagse» låtene ble faktisk innspilt sist.

Jeg visste det ikke da, men Neil snakket ikke helt sant her, for «Mr. Soul» er en gammel Buffalo Springfield-låt fra 1968.

Til nye planeter

Om sine tekster i dag sier Neil:

— Nå skriver jeg tekster for maskiner. Du kan fint formidle følelser gjennom maskiner, legger han til.

Puls virker ikke overbevist om at han mener dette.

— Jeg er helt seriøs, understreker Neil. — Hjemme, i studioet mitt, har jeg masse maskiner. Og jeg har en stor samling antikke biler. Jeg mener, jeg er fascinert av maskiner. Det er disse tingene, han peker mot sin lille lomme-computer, som skal danne grunnlaget for den teknologi som senere skal bringe oss ut i verdensrommet . . . til nye planeter.

Hva slags musikk han liker?

— Human League er jeg glad i. Og ikke minst Kraftwerk. Heaven 17. Men også Echo & The Bunnymen, så det er ikke bare computer-musikk.

Fortiden seiler akterut

Jeg drar fram Johnny Rogans bok om Neil Young — en av de få grundige analyser av Youngs musikk og karriere. Hva synes Neil om den? Han beveger seg i stolen. Nikker gjenkjennende til den.

— Jeg har lest den. Det er enkelte facts som stemmer. Men det er ikke min oppgave å mene noe om boken, biter han kort av.

— Jeg er i ferd med å forandre meg nå. Men jeg vender ikke ryggen til min fortid. Det er bare slik at fortiden blir liggende lenger og lenger akterut etter hvert som tiden går.

En kryptisk melding, hm? Neil blir spurt om sitt band. Mange «gamlinger» fra hans fortid der.

— Jeg går fremover. Og jeg vil gjerne ta dem med meg, smiler han bløtt . . . men undertonen er skarp, ironisk.

Han legger sluttelig til at de «gammeldagse» låtene på «Trans» ble til på Hawaii.

— Vi spilte dem inn der og hadde «a good time».

10 minutter er fordampet. Neil smiler høflig og takker for seg mens hans nevrotiske managere kribler rundt på gulvet. Døren går i, og alt er over. Fem minutter senere banker det på. Det er Adresseavisen som møter punktlig til intervju. Klokken er 23.30, og fuglen er fløyet.

Neil Young blåser hodet av publikum i Drammenshallen i 1982. (Foto: Anders Häggström)