Året da jeg reiste til Kina. For detaljfreaks, her er datidens kart over Shanghai, turistpenger, billetter, småting fra kinesisk flyreise. Tre uker i Kina høsten 1981, en vanvittig sterk opplevelse, jeg befant meg på en annen planet.
JANUAR – PINLIG VENTETID
Det var den fryktelige måneden da jeg ventet og ventet på at vår Lennon-markering skulle komme på trykk. Trykningstiden i Det Nye var en lidelse, og ekstra fælt opplevdes det når man ble så grundig avslørt som her. Skutt ned og drept 8. desember 1980. «Double Fantasy» anmeldt som om ingen ting var skjedd 6. januar 1981. Først i siste nummer i januar fikk vi markert, og det så det monnet, riktignok.
50 dager tok det. Pinlig. For folk flest så det jo veldig corny ut. Og jeg måtte forklare til alle jeg møtte.
Norge var hektet på Kids. Samtidig dukker jeg oftere og oftere opp i Trondheim. Det var mye å skrive om i Trøndelag. Ikke bare Kids. Trøndelag hadde Åge. Nå i ferd med å vokse til et stort og sterkt tre på trøndertunet.
Kids is the word. Vinnerne av leseravstemningen. Kakefest og slitte truser. Antagelig ikke Torstein Flaknes stolteste øyeblikk. (Foto: Arne Nordtømme)
Det Nyes leseravstemning, publisert 10. mars 1981.
Trondheimsturene la grunnlaget for mitt livslange vennskap med Foto-Arne. En drøm å jobbe sammen med. Han tok bilder, fikset avtaler, brukte sitt enorme lokale kontaktnett, og var en storartet kamerat og samtalepartner når jobben var gjort. Av og til føltes det som om det var ham som holdt hjulene i Trondheim i gang.
Min sjelevenn i Trondheim. Regjerte i mange år i Kjøpmannsgata 28 fra verdens mest rotete atelier (tidligere bedehus) hvor døpebassenget til adventistene aller innerst i lokalet, var nachspiel-kronen på verket. Etter en brann ble bygningen revet, og Arne flyttet virksomheten noen hundre meter til Slakthuset. (Foto: Yan Friis)
Det var et nytt band på gang der oppe også. Lipservice. Det Nye skrev om dem og inkluderte dem på «Rock’n disco»-kassetten i oktober 1980, et helt år før landet lærte dem å kjenne som Gary Holton & Casino Steel. Barry Matheson så Det Nye som den perfekte lanseringsplattform. Jeg traff dem på gamle Downtown. Nattklubben uten ventilasjon, og med sigarettrøk så tett som koks. Der hang de ved baren, tungt bevæpnet med drinker og søte piker i litt for korte skjørt.
FEBRUAR - NØDBUNKRING PÅ SIBYLLA
Det var, som nevnt i kapittelet om 1980, i de dager da jeg gikk rundt på Majorstuen som nybakt far, oppsatt med en kone som bestilte matvarer fra Helios levert på dør (melk med fløteklumper) og som serverte rødbet-karbonader med en neve frekke linser når man minst ventet det. Tyttebær måtte jeg ordne selv.
Som nevnt i forrige kapittel, ble det en del nødbunkring på gatekjøkkenet til Sibylla i Sørkedalsveien. Der hadde de svære pølser som freste godt på grillen og potetstappe i mengder, samt lingonsylt, ja, for damen var svensk og hadde frityrbrannsår på armene.
Og helt ut av det blå slo det meg, at det var i disse dager, i hvert fall fra evighetens synsvinkel, at jeg traff Roy Harper igjen. Egentlig tidspunkt var vel når sant skal sies våren 1980, men det er så nær at det får man godta. Vi hadde et takk for sist og en munter samtale om katastrofe-turnéen i 1975, den gang den lokale arrangøren på Vigrestad annonserte ham som Joe Harters. Publikum ble selvfølgelig rasende da denne Harters slett ikke bød opp til dans, men tvert imot serverte trass og sabotasje. Man annonserte ikke Roy Harper som Joe Harters ustraffet.
Det bråkete og etter hvert svært rasende publikummet ble utsatt for skrekkens gru, selveste «Feedback-Roy», en figur som foretrakk å ligge flatt på ryggen på scenegulvet og slå den samme akkorden om og om igjen, ledsaget av en forrykt, kaklende latter, mens hans Sancho Panza og manager, Peter Jenner, skrudde feedbacket OG volumet opp til 11.
Det endte til slutt med at både publikum og vakter sto rasende langs scenekanten og ropte taktfast: JOE HARTERS GO HOME! Roy måtte rømme, med mobben i hælene. Jeg tror mange hadde høygafler, og det ble tent fakler.
Snaue fem år senere var Roy, som den gang var blitt fulgt til grensen av politiet, i stand til å le av tildragelsene.
Roy Harper vender tilbake til Norge, fem år etter slaget på Vigrestad. Pent klippet og blid, i lyse vårslacks. Her i Oslo. (Foto: Yan Calmeyer Friis)
MARS – HOLTON & STEEL
Våren 1981 ble hektisk. Jeg gaflet junkfood for Det Nye (atter et hei til Sibylla), fikk klem av Rune Lem (som neppe hadde glemt langpilsen Roy Harper hev etter ham på Chateau Neuf i 1975), hygget meg med kjernekarene Motörhead, og presterte – helt uplanlagt - å oppløse Kjøtt.
To gode kolleger i rock’n’rollen, kverulanten og administratoren. Rune Lem, mannen som arrangerte alt som kunne krype og gå av rock’n’roll av betydning i landet Norge. Han ble hedret med Kongens Fortjenstmedalje i 2024. Her nøyer han seg med å hedre meg med en klem - på Club 7. Min Tonio K-button sier naturlig nok “I don’t know, I dont’t know, I don’t know, I just don’t know”.
Det siste er vel egentlig ikke helt sant, selv om Helge Gaarder påsto det. Han mente at jeg hadde utnyttet Michael Krohns naivitet og unge alder, og satt ham opp mot Helge hver gang sistnevnte var ute, eller egentlig inne (for vi satt ute) for å pisse. Intervjuet foregikk i tidlig juni på Colosseum som hadde uteservering, og de to popstjernene bælmet øl betalt av Det Nye.
Årsaken til vår absolutt hyggelige seanse (selv om Helge ble mer og mer amper på Michael som var alt for sleivete med hva han sa, f.eks. at han elsket Deep Purples "Fireball") var at Kjøtt ikke bare hadde sagt seg villig til å bidra på DET NYE-kassetten "Hett, fett og svett", men til og med gi oss en låt som aldri hadde vært utgitt før ("Se & hør").
På samme kassett fant man «Ruby (Don’t Take Your Love To Town)», og nå var Lipservice blitt til Gary Holton & Casino Steel. Men fortsatt bare å få på Det Nye-kassetter.
“Ruby” starter sin seiersdans i Norge med Det Nye-kassetten. Og Kjøtt leverer en sjelden låt. Og Jannicke synger på engelsk. (Det Nye 30. juni 1981)
Ellers hadde jeg sett rockens fremtid igjen, og nå het den Gjennomslag.
APRIL-MAI – PINK FLOYD OG «PEARL HARBOR LIVE»
En tur til London i mai for å hilse på Pink Floyds Nick Mason, og møte alle racerbilene hans, pent oppstilt i en kjempestor garasje. Nick hadde humor og var en hyggelig kar. Han mer enn antydet at det var gnissinger mellom Waters og resten av bandet. De ble tatt med på råd, men hadde ikke så mye å si. Han spøkte med at neste prosjekt kom til å bli den store Pink Floyd-kisten, «Pearl Harbor Live», som skulle inneholde 15 LP’er, et bibliotek, en bar og spisebestikk og garderobe til 20 personer.
Du finner hele reportasjen i Pink Floyd-dossieret på nettsiden min, klikk her.
Humor hadde også Halden-gjengen Ole i'Dole, Kalle, Tom og ikke minst Jan Henrik, som jeg tok båten til England sammen med. Ja, for jeg tok helst båt (eller tog) på den tiden, da jeg slet med flyskrekk.
Garasjen til Nick Mason. Årgangs-formel 1 til å sikle av. En veldig hyggelig megastjerne. (Foto: Jan Henrik Diesen)
Jan Henrik var like gal etter spillautomater som meg, særlig den med kjempemaurene, der var det bare å rope "Hakk! for helvete!". Jan Henrik demonstrerte også fluktstol med tilløp, en kald fornøyelse i regn og vind og avgjort ikke sommer. Han ble også med meg til Mason som fotograf, noe han slett ikke hadde noe imot.
Jan Henrik etter fluktstol-slaget, som han tapte på målstreken. Et herlig menneske som dessverre reiste over elven i 2020, så alt, alt for tidlig.
Som vanlig var jeg en tur eller ti på Records & Tape Exchange på Notting Hill. Bunkring av vinyl var viktig.
På sensommeren vendte jeg tilbake til England, som reiseleder for Det Nyes lesere, sammen med Inge. Vi skulle ha dem med til Reading. Der spilte Kinks. Det husker jeg. Og Jonathan var der, en fotografvenn, som tygget så mange blues at han skummet blått i munnviken. Jeg sa nei takk. Har aldri klart å bli noe god med dop.
Men det virkelige løftet skulle ikke komme før sent i oktober. Da dro jeg til Kina - sammen med Jean Michel Jarre, og ble der i tre uker.
John murret. Han syntes jeg hadde betenkelig hyppige avbrekk og utenlandsreiser, noe som gjorde at han måtte tette hullene på platesidene mine. Men han tok litt hevn også da. Få artister fikk så store oppslag som de John skrev om når han danset på bordet og jeg var verdensmann i utlandet - eller i Arendal.
Sommerens beste hits i England i månedene april-september 1981:
JUNI-JULI – DA JEG ØDELA KJØTT
Tre ting jeg husker fra sommeren 1981. Turen til Halden for å skrive om Saturday Cowboys. Bob Dylans konserter i Drammenshallen. Og det legendariske Kjøtt-intervjuet.
Snapshots fra besøket hos New Noise i Halden, inkludert det ikke helt vellykkede “Abbey Road”-fotografiet av Saturday Cowboys. Artikkelforfatteren foretar også “the Svinesund walk” utenfor senteret rett over broen.
Mange trodde at jeg egentlig kom fra Halden da min mor og stefar Aage Friis holdt til der. Men jeg bodde aldri i Halden. De flyttet dit i 1973, og da var jeg for lengst flyttet hjemmefra for godt. Noen trodde også at jeg var på familiebesøk hvis jeg dukket opp i byen. Men det var ikke sikkert. Slett ikke. For eksempel denne sommerdagen i '81 da jeg laget reportasjen om Saturday Cowboys, og vi fikk byens biladel til å line opp ned Lolita Lane med fete amerikanerglis mens cowboyene krysset gaten Abbey Road-style. Bildet ble ikke så stilig som ønsket. Inge burde hatt gardintrapp for å få overhøyde. Men ideen var god som gull.
I bakgården til New Noise spaserte vi rett inn i et drama. Tom Skjeklesæther m/stab jaktet på en døende rotte som slepte seg ut døren og ville være i fred. En såkalt velkomstrotte, altså …
Ingen publikasjon i landet dekket Dylan-besøket så bredt og grundig som Det Nye. Vi holdt på i ukevis. Her oppslaget om selve konserten. Publisert 8. september 1981.
Forventningene til Bob Dylans første konserter i Norge var store. Men også skeptisk avventende. Urovekkende mange gikk rundt og disset Dylan for hans uventede kristne utfall på platefronten, og etter "Saved" mente enkelte at man måtte frykte det verste. F.eks. gospel.
Og gospel fikk vi. Og stinkbomber. Og et vanvittig samkjørt orkester som øste både nytt og gammelt over oss. To kvelder i Drammen. Fantastisk.
Jeg fikk noen fra CBS til å smugle et Det Nye med mitt forsvarsskrift for Dylan inn på rommet hans. Med min vedlagte hilsen og oversettelse. Det krymper seg i meg hver gang jeg tenker på det, for den oversettelsen var helt sikkert både klønete og rar. Man hadde ikke ChatGPT den gang, ikke en gang Internett, bare en ussel ordbok og ingen voksne til å hjelpe.
Alt jeg skrev om Norges-besøket finner du i kapittel 3 av Bob Dylan-dossieret på nettsiden min, klikk her.
Og her (Det Nye, 30. juni 1981) blir altså Kjøtt myrdet av meg, i henhold til Gaarder. Selvfølgelig bare tull. Men den diskusjonen kan vi ikke ta nå, for Helge forlot oss allerede i 2004. Fryktelig tidlig. Gode tanker til Helge. Hele intervjuet kan du lese nederst i dette kapittelet om 1981, det er bare å scrolle ned, helt til bånn.
Kjøtt-intervjuet ble som tidligere nevnt gjort på uteserveringen ved Colosseum kino. Deilig sol, idyllisk tidlig ettermiddag. Michael og Helge og jeg. I anledning Kjøtts bidrag på Det Nye-kassetten. Intervjuet gikk ganske fint det, trodde jeg. At Michael og Helge småkranglet tolket jeg bare som vennlig generasjonsfleip - unge Michael mot gamle Helge. At blærene deres jobbet usynkront ga den ene mulighet til å disse den andre mens vedkommende var ute og helte vann av potetene, som det heter. Jeg noterte, og ble sjarmert av denne småkranglingen som jeg oppfattet som vennlig, ja, kanskje til og med bevisst.
Så viser det seg at det jeg observerte var en reell konflikt. Og artikkelen i Det Nye la ikke akkurat noen demper på uoverensstemmelsene. Kjøtt sprakk, og Helge gikk rundt og ga meg skylden.
Det var nok å ta hardt i. Jeg synes intervjuet er ganske fint, på ingen måte ondsinnet. For meg fremsto bandet som romslig - med to ytterpunkter som skapte en spennende kjemi. Ja, ja. Både Helge og Michael laget jo fremragende ting etterpå, så jeg angrer ingen ting.
AUGUST-SEPTEMBER – REISELEDER TIL READING
Det er få intervjuobjekter jeg har mistet all erindring om. Men Chris deBurgh er et slikt. Svær som bare det i Norge sommeren 1981. Intervjuet ble helt fint det, man får vite både det ene og det andre om mannen. Samtalen gikk lett. Likevel. Jeg husker ikke så mye som en halv snurt. Og snurter er som de fleste vet svært små, så små at man glemmer at man har sett dem allerede mens man ser dem.
Merkelig at jeg har glemt alt. Han kan umulig ha vært veldig spennende. Eller var det meg?
Reiseleder-fenrik for Det Nyes lesere i London og på Reading. En veldig hyggelig tur, men med enkelte fartshumper innlagt av sjefs-reiselederen fra Club 33 som mente at Inge og jeg forsvant påfallende ofte.
Noe jeg husker veldig godt fra sensommeren 1981, var Det Nyes tur til Reading-festivalen. Et arrangement gjort i samarbeide med Club 33. Hele 22 lesere meldte seg på (inkludert selveste 7690 alias Christian alias Zoot Jensen), og Inge og jeg skulle være reiseledere - sammen med Trine fra Club 33. Hun skjønte ikke at vi trengte litt kvalitetstid for oss selv helt andre steder enn hun var, og det uroet henne, for da ble hun overlatt ansvaret for 22 forventningsfulle, unge mennesker. Ikke at det var noe merkelig, det var faktisk jobben hennes.
Jeg var ute på et sideoppdrag for min daværende kone som sverget til Laura Ashley og tung fløyel til privat bruk. Jeg ante ikke hva jeg drev med, som vi ser.
Det eneste bandet jeg husker at jeg så var The Kinks. Jeg så dem på monitoren backstage i VIP-teltet. Ja, for jeg gadd ikke sitte ute i folkehavet, det er det verste jeg vet. Mye koseligere i hyggelige telt med gratis drikke og buffet og vennlige karer som lurer på om du vil ha noen blå piller. Hverken Inge eller jeg hadde lyst på blå piller. Men gratis øl var helt kurant.
Jeg hadde altså skaffet til veie 2 VIP-pass. Ett til Inge og ett til meg. Nå var vi, eller egentlig Inge, så geme at vi sluset inn én og én av de 22 på Inges pass (ikke mitt, selvfølgelig, jeg var jo korporal). Jeg fikk etter hvert tak i enda noen pass, og da ble det flyt. Så fikk de i tur og orden oppleve VIP tilværelsen backstage på en av verdens største musikkfestivaler. De møtte popstjerner og sikret seg autografer. Gøy for dem. Ikke så gøy for Club 33-damen, for henne ignorerte vi. Det var hevnen etter at hun hadde skjelt oss ut fordi vi forsøkte å stikke av da hele følget skulle av sted med buss på London-sightseeing.
Hun tok jo feil, vi forsøkte ikke, vi gjorde det. Stakk av, altså.
Utsnitt fra reportasjen. Sort/hvitt-fotoet viser en hyggelig, ung dame flankert av meg og en påfallende blid Zoot Jensen.
Mitt bidrag til fellesskapet var heavygruppen Girlschool. De besøkte oss på hotellet, skrev autografer og ga bort plater. Det var mye mer populært enn sightseeing.
I hotellbaren var det en jukeboks som hadde Elvis Costello-singlen "(I Don't Want To Go To) Chelsea" / "You Belong To Me". Jeg spilte den i ett kjør, særlig B-siden - mens jeg utførte frekke dansetrinn og var ordentlig blid, ja nærmest overstrømmende. Specials' "Ghost Town" var også en vinner, og til den utførte jeg mystiske dansetrinn og svevende håndbevegelser. En mer rytmisk fetter av sjøgressdansen.
En kveld spilte jeg sangene nonstop mens jeg fikk i meg glass på glass på glass og ble skikkelig sulten. Jeg tok med meg en porsjon Kentucky Fried Chicken på rommet. Men da ble jeg fort kvalm og veldig svimmel og trett, og plutselig var det leggetid.
Jeg våknet med et brak av at ryddepiken forsøkte å ta seg inn. Dør-lenken var på, men hun så meg nok, da sengen på det billige rommet med den tunge bakgårds-sot-og-smult-luften, befant seg ti centimeter fra dørkarmen og de sinte ryddepike-fingrene hennes nådde luggen min tre ganger. Hun slamret og slamret og ropte og raste. Jeg hadde hjernehinnebetennelse og øyne så store som golfballer i hjernehulene og det stinket en blanding av Kentucky Fried Chicken og innsiden av støvsuger (full). Jeg måtte åpne. Jeg måtte egentlig kaste opp også.
Blek som et lik, vandret den ikke lenger fullt så tøffe journalisten skjelvende resepsjonen opp og ned, opp og ned, desperat utålmodig, han ville ha tilbake rommet sitt og særlig toalettet. Noen av ungdommene kommenterte at jøss du ser dårlig ut, en infam jævel kom med en bloody mary, da passerte livet revy - både hans og mitt.
Det Nye-reportasjen finner du i del 2 av mitt festival-dossier på nettsiden min, klikk her.
Plutselig var Inge og jeg på motorsykkelutstilling med to av Det Nye-leserne, og jeg ble fotografert i rollen som biker (ikke overbevisende) i den ene leserinnens skinnjakke og Inges solbriller. Sigaretten (og Van Morrison-skulderbagen) var min.
Vel hjemme i Oslo ble jeg oppringt av PolyGram. De lurte på om jeg ville være med Jean Michel Jarre på turné i Kina i oktober. Tre uker. Ingen ting betalt, riktignok, så det ble Det Nyes bord. Jeg tenkte: Særlig. Turen kostet over 20 000 kroner. 20 000 var en formue i 1981.
Men bare for å ha gjort det, gikk jeg inn til sjefredaktør Rigmor, og presterte tidenes elendigste innsalg. Jeg begynte med prisen. Tenk 20 000. Uhørt. Jeg sukket oppgitt og ristet på hodet og himlet med øynene. Dessuten måtte man være borte fra redaksjonen i tre uker. Turen hadde ingen ting for seg, det kunne da alle se.
Det virket ikke på Rigmor. Hun lente seg frem og iakttok meg forskende gjennom brillene mens jeg bablet. Blikket var både nysgjerrig og muntert. Brått stoppet hun meg midt i enda en tirade mot sykt dyre utenlandsreiser.
- Ja, men Yan, har du lyst til å reise til Kina?
Jeg kunne ikke lyve. "Ja,", sa jeg, "selvfølgelig har jeg det, men det er så dyrt."
Rigmor ristet overbærende på hodet.
- Da synes jeg at du skal dra.
Sa hun. Og så var det avgjort. Jeg ringte PolyGram. Jeg kom til å bli eneste skandinav på turen.
Tenk Kina, i 1981. Fem år etter Maos død. For en sjef jeg hadde.
OKTOBER – RADIATOREN I BEIJING
Det siste jeg fikk gjort før jeg dro til Kina med Jean Michel Jarre var å intervjue Kåre Virud og Jan Erik Vold. Jeg benyttet sjansen til å spørre Vold om Dylans forhold til Franz Kafka. Spørsmålet tok poeten på sengen. Han mente at Dylan ikke var belest og derfor neppe hadde lest Kafka. Det forundret meg stort da Kafka-sporene ligger ganske tett på "John Wesley Harding" og finnes også på "New Morning". Hvis ikke "Drifter's Escape" ("The Trial was bad enough, but this is ten times worse") har referanser til "Prosessen", kan du kalle meg en krakk. "America"-bildene som dukker opp i "Three Angels", trenger du heller ikke grunnskolen for å fange opp.
Men Dylan-ekspert Vold hadde altså ikke oppdaget det. Han var mer opptatt av å oversette "Oh, mama!" til "Å brannbil!".
Så overtok John det meste av platesidene, og jeg krøp om bord i Air France-maskinen i Paris og satte kurs for Beijing. Opprømt og skremt. Det siste fordi jeg alltid var sikker på at fly datt ned. Den minste lille hygge-turbulens var nok til å sette meg i strittende alarmberedskap.
Og ja, jeg mente jeg så at noe hadde løsnet ytterst på babord vinge. Det flagret. Men turte jeg å si det til flyvertinnen? Langt ifra. Heller dette ned enn å dumme seg ut. Men jeg gjorde i hvert fall noen talende bevegelser hver gang hun passerte. Rykket liksom til, strakte hals og niglante ut. Sidemannen lurte til slutt på om jeg hadde pådratt meg en strekk slik som jeg hipset og hopset i setet. Da innfant jeg meg med min skjebne. På nåler. Jeg sov ikke et sekund.
Kinareisen ble en føljetong på åtte kapitler i Det Nye, om jeg husker riktig. Her en bit av artikkel 2, publisert 2. februar 1982. Kommer til å legge dem ut komplett på yanfriis.no ganske snart, så det er bare å følge med.
Vi landet stille og bedagelig i Beijing i skumringen. En bonde styrte sin okse med plog forunderlig nær rullebanen. Han så ikke opp en gang da maskinen tordnet forbi.
Da vi var gjennom den omstendelige passkontrollen i den primitive ankomsthallen som luktet våt ullgenser og kjemikalier, var det blitt mørkt. Stummende. Verdensbyen kastet ingen fjern glans på himmelen.
Bussen tok mørket med seg, bare enda mer. For sjåføren innskrenket bruken av frontlyktene til hurtige blaff. For å forsikre seg om at han fortsatt var på veien antagelig. I de bråkorte glimtene kunne man skimte bråblendede fotgjengere og syklister som virret mot grøften. Jeg så minst to stygge sykkelfall.
Det var langt til Beijing. Og da vi endelig nådde verdensbyen, ble vi ikke møtt av stråleglans og neon, men av skumringsmørke. Gatelyktene gikk på sparebluss, de lyste med dyporansje skumringsglød. En gammel mann satt i midtrabatten under en gatelykt og forsøkte å lese avisen.
Gatene var aveny-brede, men tomme. Og det var mørkt. Husene kastet lite lys fra seg. Vi var i en spøkelsesby. Hotellet så ut som et festningsanlegg fra Stalins Sovjet. Det sto vakter med hjelm og maskinpistol ved portene inn til anlegget. Det virket ikke betryggende. Hvem skulle de forsvare oss mot?
Friendship Hotel, nærmest et festningsanlegg med bevæpnede vakter og høye murer rundt. Her var det lett å gå seg vill i mørket.
Enorme trappeoppganger, innestengte, støvtunge heiser som knirket som gamle menn der de halte de nye gjestene opp etasjene. Etasjevakter i korridoren. Rommene svære, møblene monumentale.
Jeg skulle dele rom med en spansk journalist, Rafael. Det var mer en liten hybelleilighet enn et hotellrom. Stue, mellomgang og ett soverom med to episke senger. Vi bestemte oss for å ommøblere til to soverom, og brakk nesten ryggen på å bære den ene sengen de få meterne. Det kaller jeg kompakt treverk!
Akkurat da sengen var på plass, kom to meget oppbragte etasjetjener-konstabler springende. Man hadde tydeligvis ikke lov til å ommøblere hotellrom i Kina. Men vi sto på vårt. Vi antydet snabelering og mannekos hvis de ikke skilte oss. Da ble de aldeles forferdet og aksepterte vår midlertidige ordning.
Friendship Hotel så vennligere ut i dagslys. Men på langt nær så vennlig som denne brosjyren gir inntrykk av. Svømmebassenget så jeg ikke noe til, og man aner kanskje at sengene på rommet veier 1,7 tonn hver.
Vi slentret rundt i det enorme hotellanlegget, over haver og plasser og gressplener i mørket. Sultne nå. Finne noe å spise. Vi fant etter mye vandring og masse avvisende hoderysting endelig noe som lignet på spisesal. Ante ikke hva de hadde, og de ga oss heller ikke noe valg, men kom bare med et fat sursøte svineboller frityrstekt, men på en måte som jeg aldri siden har smakt noe sted. Disse bollene var knasesprø og saftige, men ikke fete, og hadde en aroma og en smak som vel er det nærmeste jeg er kommet nirvana.
Kniv og gaffel fantes ikke, bare skje og pinner. Det var mer enn nok. Fingrene bød vi på selv. I 1981 måtte man lære seg pinnespising the hard way.
Det var ikke lett å få sove i den tette og hete luften. Varmen bare veltet og veltet fra radiatoren under vinduet. Jeg klart ikke å åpne vinduet, og det var umulig å skru igjen radiatoren.
Værelseskonstablene ble tilkalt, og de sendte bud på radiator-kirurgene. De var hurtig på pletten. Fem karer og én tang. De prustet og peste mens de forsøkte å skru igjen radiatoren. Det kostet øyensynlig krefter. De lød til slutt som strandede hvaler. Den mest svette av dem vinket på meg og pekte mens han lyste med en lommelykt. Aha. Den var rustet fast! De ojet og okket seg og ristet trist på hodet og smattet med leppene. Hadde man sett. Nei, dette var sannelig overraskende.
Jeg satte stor pris på at de gikk så helhjertet inn i rollene. De visste at jeg visste at de hadde visst hele tiden at radiatoren var rustet fast. Jeg var selvfølgelig ikke den første til å klage på radiatorene. Den måtte ha vært sånn i flere år. Vi skiltes som venner. De vinket takknemlig.
Da de var ute, sparket jeg så hardt i vinduet at det løsnet fra karmen. hele vinduet faktisk. Så lenge det ikke falt ut, funket det. Nå hadde vi luft.
Men jetlagen sperret for søvn. Jeg gikk ut. I mørket. En soldat passerte meg. Han sa ingen ting.
Ved sekstiden begynte noen høyttalere å skralle på den andre siden av et høyt gjerde. I det solen stakk nesen inn i den nye dagen, sto jeg og kikket gjennom en sprekk i gjerdet. Jeg så skolebarn, masser av skolebarn, gjøre linjegymnastikk til snatrende høyttalermusikk.
Nå var hodepinen monumental. Og jeg fryktelig tørst. Et glass kaldt vann nå. Eller helst ti. Hvilken luksus! Men hvor var hotellpersonalet? Ikke her, ikke der. Ikke i resepsjonen en gang. Jeg ropte. Jeg slo i disken. Intet svar.
Nærmere syv dukket en søvnig kar opp fra bak en kommode. Han hadde øyensynlig sovet der. Nå så han på meg med nøytralt blikk og dempet entusiasme. Jeg gjorde det internasjonale tegnet for veldig tørst. Han skvatt. Men lot seg tvilende berolige av min stive grimase av et jetlag-smil.
Han pekte på termosen sin og pekte opp. Jeg så opp. Aha! Han mente at jeg hadde en slik på rommet. Jeg repliserte på internasjonalt tegnsprog med tilhørende damelyd at det der er varmt vann og at jeg måtte ha kaldt ellers ville jeg dø av tørst og dessuten hadde jeg en grusom hodepine.
Jeg var nå gått tom for internasjonale tegn, og han ropte på hjelp. Antagelig regnet han med at den primitive utlendingen som utlendinger flest, var på nippet til å overfalle ham med knatrende huggtenner og ilter blodtørst.
En eldre kar i blå Mao-drakt kom ilende med en flaske Cola, han hadde vel hørt at det fæle klisset roet ned utlendingene (kineserne likte ikke Cola i 1981, og dyrt var det også). For sikkerhets skyld hadde han også med en kopp som lignet på kaffe, noe utlendinger visstnok også drakk, men som smakte askekrutonger marinert i gommene til en olding. Det ble ikke min favoritt.
Jeg trakk meg tilbake til rommet for å bli ferdig med det hele. Da banket det på. Utenfor sto den fransktalende guiden, ja, det var bare fransktalende guider der, selv om de fleste av oss snakket helt andre sprog, var det kunstneren som hadde trumfen, og han var fransk. Men selv jeg forsto petit déjeuner.
Og slik gikk mitt første døgn i Kina, fem år etter Maos død. Han var der fortsatt. Alle gikk i Mao-uniform.
Vignettbildet i den første serien er tatt på universitetet i Shanghai.
NOVEMBER-DESEMBER – SHADY INNVITT PÅ CHING CHIANG CLUB
Tenk at David Sylvian og jeg oppdaget Kina samtidig. Forskjellen var at jeg dro dit, mens han tenkte så det knaket hjemme i England, og skapte et tidløst kunstverk basert på inspirasjon, skaperkraft, kunnskap og fantasi. Sånn sett var det han som vant. Men det var meg som fikk flybillett til Beijing. Og Shanghai. Og Hong Kong. Og til og med var nedom Bangkok på veien tilbake til Paris.
Sylvian oppdaget Kina hjemme i London, men jeg dro dit.
Kina i 1981 var ufattelig. Et sted du aldri hadde vært, og heller aldri kom til å se igjen. Ja, for da jeg kom tilbake ti år senere, var det Kina jeg møtte og husket helt borte. Sånn sett var jeg utrolig heldig. Høsten 1981, bare fem år etter Maos død. Det var fortsatt hans Kina. Portrettet hans lyste som en sol fra inngangen til Den forbudte by. I Beijing gikk alle farveløst kledd, i grått, blått eller beige. Det var klær uten snitt, og mennesker uten smil. Ikke at de var sinte, men de hadde ikke sett utlendinger før.
Kunstnerens og hans frue, Charlotte Rampling, foran Den forbudte by. Jeg hadde aldri hørt om Charlotte, og det irriterte henne grenseløst, særlig når jeg koblet henne med feil film (hvisket meg i øret av en av Jarres kamerater). “Manhatten” utløste rasende lugging i Hong Kong. Så ja, jeg er blitt lugget av Charlotte Rampling. (Og klappet på hodet av Sandy Denny.)
De modigste var nysgjerrige. De andre skremt. Dessuten luktet vi vondt. Gikk du inn i en heis, hadde du plutselig hele gulvet for deg selv, alle kineserne trykket seg inn mot heisens fire vegger, så langt unna deg som de kunne komme, mens de la hånden diskret for ansiktet, liksom for å justere nesen eller noe.
På Tien An Men sendte barn og voksne opp farverike drager. Da de fikk øye på oss utlendinger, strømmet de til, og på sekunder var vi omringet, fire fyrtårn i et osean av oppadvendte, forundrede ansikter. Barna var modigst. De slo ikke ned blikket. De stirret. Uutgrunnelig. Tusen generasjoner dypt.
De fikk dessuten bruke rødt og gult og grønt og blått. Barn var fribrent for gråtoner. De knitret av farver. Særlig i Shanghai. Der var det sommerlig varmt og lettere å kle seg.
I Beijing blåste vinden, sur og sandblandet. På en dagstur vekk fra vinden, møtte vi regnet, og gjørmen som minibussens dekk spant i, og ikke minst møtte vi det plagede ansiktet til bussjåføren som måtte holde ut den fryktelige larmen av "Tattoo You" som noen franske journalister tvang ham til å spille på 11 i bussens diskantanlegg.
Jeg så ikke helt poenget i å la Rolling Stones levere soundtracket til panoramaet som levde utenfor bussvinduene: Den gamle damen med paraply, stabbende ustøtt i regnet på innsnørte føtter. De enorme damplokomotivene som arbeidet seg oppover langs fjellsiden. Arbeidslaget som halte og dro bakparten av en lastebil fri fra gjørmen med ren muskelkraft, mens tre griser flyktet fra et istykkerslått bur i veikanten og forsvant nedover stien. Og endelig tåken, tykk, seig, sakte og ugjennomtrengelig, som lå beskyttende over det legendariske forsvarsverket, Den kinesiske mur, og sørget for at vi ikke så en hånd for oss.
Inne på restauranten spiste et kinesisk reisefølge slange. Det vrimlet av mennesker. Hverken de eller vi så hva vi var kommet for, muren. Men alle som ønsket og var villig til å betale, fikk sertifikat. Spesialpris for utlendinger, sikkert hundre ganger dyrere. Akkurat som det var spesialpris og egen køavvikling for utlendinger ved Den forbudte by. Alltid spesialpris.
Sertifikatet fra muren ligger ett eller annet sted i en bod på loftet. Kjekt å ha. Der ligger også et par tyggegummiplater som vi fikk utdelt av de hyggelige flyvertinnene i bumsete, lyseblå uniformer. Tyggisene skulle visst helpe mot ørepropper. Jeg prøvde en av platene, den varte bare i et og et halvt tygg, så var den oppløst i en melete blanding av spytt og sukker.
Ting man fikk utdelt av blide flyvertinner i litt gammeldagse uniformer. Sukker, negleklipper, tyggegummi (tåler 1,5 tygg før den selvdestruerer) og serviett. Bevart med omsorg og kjærlighet av journalisten i 45 år.
Heldigvis var flyet en flunkende ny jumbojet med velfungerende trykkabin, riktignok ført av en pilot hvis forrige jobb måtte ha vært bak spakene i det kinesiske svaret på en MiG-19. Det merket man, under høydejusteringene og ikke minst under landingen i Shanghai som innebar en endeløs innflyvning, 25 meter over bakken, definitivt på feil side av lydmuren, husene suste forbi rett under vingene som uklare streker, hu hei!
Jeg burde fått et sertifikat for den turen. Jeg har vel strengt tatt bare fått den typen seriøs dokumentasjon fire ganger i løpet av livet. Nemlig: På den kinesiske mur, på Svalbard, i Ålesund (dokumentasjon på at jeg hadde spist breiflabb) og på Sjusjøen. Det siste for 1. plassen i skirennet vinterferien 1970 (da de fleste konkurrentene var små barn og gamle danske damer, og da min eneste seriøse konkurrent, en svenske, ikke hadde fått med seg at man skulle løpe inn i peisestuen og tegne en gris etter målgang). Som man skjønner, jeg har vært litt rundt.
Alle drosjene i Shanghai var helt like. Nederst til venstre ser du en. Øverst til høyre ser du hva de fleste gjorde i Beijing; syklet.
Kineserne tok sjelden drosje. De tok buss. Men foretrakk nok sykkel da disse bussene sikkert var fra krigen, mange manglet vindusglass, og de var så fulle at det tøt mennesker ut over alt, nesten som i en Donald-tegneserie. Da var sykkel å foretrekke. Og de vrimlet, både i Beijing og Shanghai. En taus flod av tråkkende Kina, som av og til ga fra seg et og annet høflig pling.
Privatbiler fantes ikke.
Utlendingene kunne ta drosje. De var alle av samme kinesiske modell og sto og slappet av utenfor hotellene. Sjåførene sov ofte tungt. Man måtte altså finne et hotell om man hadde vært ute og handlet og trengte skyss og dessuten ikke ante hvor ens eget hotell lå. Systemet virket brukbart, så lenge man hadde en lapp eller brosjyre med navnet til sitt eget hotell. Ingen kunne engelsk i Kina.
Eller, det var noen som prøvde. De var alltid unge, og de leste engelske lærebøker i smug. De hadde ingen lærer, og heller ingen å praktisere denne selvlærte engelsken sin på - bortsett fra tilfeldig forbipasserende utlendinger, som det i 1981 fantes så få av at de vel egentlig bare var et rykte.
Jeg traff noen modige autodidakter på min vei. Unge piker. De snakket veldig rart, og man måtte konsentrere seg ekstra godt og være veldig tålmodig. Men hvis man forstod hva de sa, om det så bare var "How are you?", ble de så glade at de nesten ikke visste hvor de skulle gjøre av seg.
Men før man hadde fått utvekslet mer enn tre-fire haltende setninger, dukket strenge menn og kvinner i blå klær med rødt armbind opp, lokale representanter for myndighetene. Forbudt å hygge seg med de utspekulerte, sleske og ikke minst onde utlendingene. Autodidaktene ble alltid triste i ansiktene sine da, og måtte motvillig trekke seg unna. Armbind-brigaden henvendte seg aldri til oss. Antagelig kunne de ikke engelsk.
Gatebilder fra Shanghai. Et Kina som nå tilhører erindringene og historien.
Forresten, jeg traff faktisk noen ytterst få kinesere som snakket godt engelsk. Blant annet den veldige høflige, unge mannen i en ærverdig, tidligere fransk klubb i Shanghai, Ching Chiang Club. De hadde store biljardbord og bar. Baren briljerte med en LP med Linda Ronstadt ("Mad Love") som de spilte hele tiden, og den unge kineseren røkte Marloboro og var noe til kar. Han ønsket å fremstå som moderne og vestlig orientert og var veldig nysgjerrig på dette med biseksualitet, at man hadde sex med hvem man ville av begge kjønn, om det var vanlig?
Jeg syntes samtalen ble litt shady, og fant ut at jeg slett ikke ville bli med ham hjem og møte noen kjente. Da ble han skuffet. Han bød meg en sigarett og mente "Mad Love" var en god sang. Det skal jeg ikke holde mot ham.
Kineseren mente “Mad Love” var en god sang.
Han ga meg en lapp med et nummer på og håpet jeg kunne ringe neste dag, om jeg skulle ombestemme meg. Jeg bestemte meg for å styre unna denne klubben i morgen, det var nå helt sikkert. Så tenkte jeg på hva visepresidenten i arbeidskommunen "Det kinesisk-japanske vennskap" hadde fortalt oss for en uke siden, på landsbygda utenfor Beijing, at homofili ikke eksisterte i Kina, den var en vestlig, kapitalistisk sykdom. Han hevdet også at det ikke fantes sinnssyke i Kina. Det var visst også noen kapitalistiske greier. En skotsk student som jeg traff i Shanghai, mente at guiden snakket sant. "De fjerner dem", sa han, og trakk på skuldrene.
I 1981 spyttet kineserne mye. De innbilte seg at alle bakteriene måtte ut av kroppen, og det fort. Så gugget de. Gjerne med en harkende, brutal innledning for å få med så mye som mulig helt nede fra bakteriedypet i bronkiene. Jeg klarte aldri å bli fortrolig med den lyden. Eller synet av gugg i prosjektilfart mot kummene som var plassert med jevne mellomrom på fortauene.
Spyttkummer. Og det sto spyttbakker i barene, og ved etasjeavsatsene hele veien til topps i hotellbygningene. Mange brukte munnbind. Jeg ble fortalt at de var forkjølet, og at de gjorde dette av hensyn til omgivelsene.
Og så røkte man. Over alt og gjerne med begge hender. På restaurantene spiste de med høyre og røkte med venstre, samtidig. I de trangere restaurantene sved det i øynene. Folk røkte mens de syklet også. Jeg så til og med en syklist som hadde laget hull i munnbindet for å gi plass til sigaretten. Kom man i prat, ble det alltid utvekslet sigaretter som innledning. Så det er også en slags oppsummering. Sigaretter og gugging.
Og kakerlakker.
Det var her i Shanghai jeg lærte hvordan man holder kakerlakkene unna når man skal sove. La lyset brenne på badet. Da kommer de ikke opp av sluket. Den første hotellnatten vrimlet de på rommet. De var mye større enn de få jeg hadde sett i Beijing. Dessuten oppdaget jeg at de kunne fly. Du hørte dem i mørket. Kneppet når de traff veggen, og det myke ploppet ved siden av deg på puten, når de ramlet ned.
Neste natt brant lyset på badet. Da lot de meg i fred. Trikset virker godt i Østen. Jeg har hatt stor nytte av det. Også i Thailand.
Shanghai i 1981 var uten skyskrapere. Jeg tok mange bilder. Holder du dem opp mot bilder fra 2026 tror du ikke det er samme byen. Ikke samme planet engang.
Jeg var heldig som hadde en redaktør i 1981 som sa, "men har du lyst til å reise til Kina, da Yan?", og så var det bare å reise.
Takk, Rigmor!
Konsertbillettene fra Beijing og Shanghai.
Takk, Rigmor
Musikk 1981 - Storbritannia
John Lennon var overalt etter drapet i desember: «(Just Like) Starting Over» toppet årets første liste, «Imagine» overtok og toppet gjennom nesten hele januar, «Woman» kom susende, og jaggu dukket «Happy Xmas» opp igjen også. Roxy Music gjorde «Jealous Guy», en Lennon-hyllest som sendte dem hele veien til #1.
Men så hørte man at tiåret skiftet gir. Phil Collins fikk sitt solo-gjennombrudd med den uhyggelige «In the Air Tonight». Ultravox toppet med «Vienna», Visage hadde «Fade to Grey», New Orders debutsingle «Ceremony» eide radioen og det samme gjorde Duran Durans «Planet Earth». Det nye mangfoldet. Punken var allerede lenge siden. Nå gjaldt synthesizere, trommemaskiner, europeisk kulde, kunstskole-estetikk. Ultravox klippet håret, New Order oppdaget livet etter Joy Division, og de nye årskullene omfavnet elektronikken som sitt popsprog.
Adam & the Ants kjørte karnevaltrikset i piratkostymer og leverte Burundi-trommer og popkunst til et hysterisk tenårings-England: «Stand and Deliver», «Prince Charming». Gøy, men ingen sigar. Ikke for min del i hvert fall. Da heller sommerens mest tidsriktige øyeblikk, The Specials’ «Ghost Town», som toppet i juli mens opptøyer brøt ut i britiske byer og arbeidsledigheten herjet. Jerry Dammers var nærmest synsk da han skrev sangen, et tankesukk basert på stemningen han fanget opp mens bandet turnerte den vinteren og våren. Han så stengte klubber, økonomisk forfall og unge mennesker med raseri i blikket. Samtidig rakner The Specials innenfra; Hall, Staple og Golding slapp bomben i garderoben etter en opptreden på Top of the Pops, de ville slutte.
Årets siste måneder bar tydelig preg av synthesizeren og trommemaskinenes anvendelighet. Soft Cell, Human League, Depeche Mode, Duran Duran, OMD, Ultravox, Japan og Simple Minds fylte eteren og dansegulvene side om side med rever som The Police, Bowie, Queen, Stones og Stevie Wonder. Best huskes «Tainted Love», «Under Pressure» og «Don’t You Want Me». Stilartene vrimlet. Modernisme var synthpop, new romantics, postpunk, ska, elektronisk klubbmusikk og skarpskåren new wave-pop. Alt var mainstream nå.
Tilhengere av LP-platen finner omtaler av 96 sentrale utgivelser fra 1981 på min nettside, snarvei om du klikker her.
Spillelisten for 1981. Samtlige 297 låter som var innom Englands TOP 30 singler i løpet av 1981 pluss 16 fra VG-listen. Lyden som preget oss, mens jeg nødbunkret grillpølser his Sibylla.
Fem singler:
Ultravox – «Vienna» (Chrysalis)
Oppfører seg ikke som en hit-single i det hele tatt. Den er langsom, majestetisk, kjølig, med fiolin, maskinrytmer og et melodrama som truer med å velte over i parodi. «An interesting piece of music», som Midge Ure sa. Billy Currie brukte sin klassiske skolering og tenkte romantiske komponister som Grieg og Elgar. Plateselskapet? Skeptisk. Sangen var da alt for lang og langsom, og hvem trengte en fiolinsolo? England, øyensynlig.
Ultravox bruker synth som arkitektur. Trommemaskinen legger marmorgulvet, Curries strykere og tangenter hvelver salene, og Ure synger som helten sin egen art movie i sort/hvitt.
The Specials – «Ghost Town» (2 Tone)
Ingen britisk single fra 1981 fanger sin samtid bedre i tekst, musikk og atmosfære. Optimismen 2 Tone opprinnelig hadde utstrålt var i ferd med å råtne. “Ghost Town” var radiohit’en sommeren da bunnen falt ut i Storbritannia, og det økonomiske sammenbruddet banket på. Det var opptøyer i Brixton (London), Toxteth (Liverpool) og Moss Side (Manchester) - og også uro i Leeds og Birmingham. “Ghost Town” er sin samtid, selv om den ble skrevet og innspilt før den kom. Om det kan sies på den måten.
Den lyder så etter stengetid og langt over midnatt. Orgelet spøker, bassen subber gjennom gatene, blåserne høres syke og forlatte, stemmene roper til hverandre uten at noen lytter. Sangen beveger seg faktisk i grenselandet mellom samtid og fremtid, under og etter apokalypsen.
Dammers mener “Ghost Town” oppsummerer Specials’ historie også. Den opprinnelige besetningen røk jo akkurat da gruppen nådde sitt absolutte høydepunkt.
Soft Cell – «Tainted Love» (Some Bizzare)
Undergrunnen kommer opp gjennom gulvplankene. Marc Almond og Dave Ball traff hverandre på Leeds Polytechnic i et miljø av performance art og eksperimentell elektronikk. Sangen var ingen ny komposisjon, først gjort kjent av Gloria Jones i 1964, og siden en favoritt i det britiske northern soul-miljøet. Soft Cell barberte vekk alt som kunne minne om et klassisk soulband: gitarer, blåsere, trommeslager, varme - vekk med seg! . Man satt igjen med litt synth (billig Korg og kostbar Synclavier), en på grensen til enerverende rytme og Almonds stemme.
Det geniale er at minimalismen ikke demper budskapet, snarere blir det mer sårbart og … ja, følsomt. «Tainted Love» er en desperat innspilling forkledd som mekanisk klubbmusikk. Ball serverer maskinen, Almond bidrar med mennesket som sitter låst fast i den. “Tainted Love” fungerte for alle. Synthfolk, klubbmiljø, glam-elskere, homofile subkulturer og tankeløse popfolk. To raringer med maskiner hadde laget en av årets største slagere.
Queen & David Bowie – «Under Pressure» (EMI)
Bowie traff Queen i Mountain Studios i Montreux. Det begynte som en jam og lek med gamle coverlåter, og utviklet seg til en maratonøkt. Resultatet lever av friksjonen mellom to verdensstørrelser. John Deacons bassfigur er barnslig enkel, men rundt oppstår et klaustrofobisk drama hvor Mercury og Bowie utfordrer hverandre til å gå lenger, stadig lenger ut i det episke. Queen hadde den teatralske muskelen, Bowie tilførte nerven og de brutte vinklene. Resultatet av 24 timers vinrus i godt selskap. Et engangs-mirakel med høy gåsehudfaktor.
The Human League – «Don’t You Want Me» (Virgin)
Philip Oakey hentet skolejentene Susan Ann Sulley og Joanne Catherall fra dansegulvet på Crazy Daisy i Sheffield. Produsent Martin Rushent mente sangen trengte et refreng, Oakey kom tilbake med «Don’t you want me, baby».
Det ble for glatt, mente Oakey, i hvert fall for en single, Human League hadde tross alt delt scene med band som Gang of Four og Joy Division. Men glattheten triumferte. Det er ikke en rockelåt spilt på synth. Den er konstruert på elektronikkens egne premisser: stram, skinnende, antiseptisk og kunstig, samtidig som duetten mellom Oakey og Sulley gjør den til et lite treminutters samlivsdrama, en dialog om makt, dominans, kjærlighet og tap av kontroll. Human League var, som Oakey senere sa, gått «from textures to tunes».1982 kunne begynne.
Musikk 1981 - USA
Country glir rett inn i popradioen, discoens etterdønninger lever videre, AOR-rock blir stadig større, og Hall & Oates finner en ekstremt effektiv blanding av soul, pop og moderne studioproduksjon. Så skjer noe merkelig: Blondie når #1 med «Rapture». Dette forunderlige bandet fra CBGB-miljøet hadde allerede erobret USA med disco og reggae; nå snek de også rap inn på toppen av Hot 100, smuglet inn mellom Dolly Parton, Air Supply, Kenny Rogers og REO Speedwagon.
Sommeren tilhørte Kim Carnes som okkuperte 1. plass med «Bette Davis Eyes» i ni uker! Det ligger mye gymsokk-musikk og stadionrock rundt den, så det var kanskje ikke så rart at den fikk ligge i fred. Ja, forresten, grusomme “Stars On 45” sørget for at Carnes’ ni uker ikke var sammenhengende.
Mot slutten av året komm Rolling Stones tilbake med en gammel outtake fra arkivene, «Start Me Up», og nådde #2. Høyst fortjent. Det er simpelthen ufattelig at de opprinnelig kasserte den.
New wave-musikken var fremdeles langt mindre dominerende på Billboard enn i England, men den var ikke lenger et fremmedelement.
Fem singler:
Blondie – «Rapture» (Chrysalis)
Det er vanskelig å overvurdere den bisarre virkningen «Rapture» må ha hatt på amerikansk radio i 1981. Blondie hadde allerede introdusert Amerika for kjølig, sensuell funk/disco. Nå brøt Debbie Harry plutselig ut i rap. Ikke fordi det var blitt det neste nye, for det var det ikke, ikke ennå, men fordi Harry og Chris Stein faktisk frekventerte de tidlige hiphop-festene i Bronx og Brooklyn. For mange amerikanere var denne låten deres aller første møte med rap.
Platen er ingen kulturhistorisk forelesning. Den er rar, sexy og egentlig komisk. Harry rapper om Fab Five Freddy og Grandmaster Flash, men ender i science-fiction:
Don't move too slow, 'cause the man from Mars
Is through with cars, he's eatin' bars
Yeah, wall to wall, door to door, hall to hall
He's gonna eat 'em all
Det kunne ha blitt ren parodi. Men dette er Blondie, og de mestrer balansen. Alt kan brukes. Punk, disco, funk, pop, tegneserie, hiphop – ingen genre bestemmer.
Kim Carnes – «Bette Davis Eyes» (EMI America)
«Bette Davis Eyes» er dunkel og lurvete i kantene. Kim Carnes’ stemme har overnattet i et askebeger, mens Bill Cuomos Prophet-5-synth kjører den lille hypnotiske figuren som gjør platen så gjenkjennelig, på repeat. Innspillingen er langt mindre «syntetisk» enn den høres. Bandet spilte den inn live, inkludert Carnes’ vokal, og uten ordinære overdubs. Craig Krampfs elektroniske skarptromme (lyder som en skuff med bestikk) er vel det mest daterte ved innspillingen, selv om den treffer perfekt i refrenget. Fin låt, egentlig. Amerikansk voksenrock utkledt som new wave.
The Rolling Stones – «Start Me Up» (Rolling Stones)
The Rolling Stones var i beit for låter. De trengte en oppfølger til middelmådige “Emotional Rescue”. De fikk en suveren løsning. Man hadde jo arkivene. Og i arkivene lå låter som man i ettertid ikke kunne fatte og begripe at gruppen kansellerte. “Tattoo You” ble det siste store Stones-albumet, og det er basert helt og holdent på oppvarmet stoff fra arkivene, én side fartsfylte låter, én side ballader.
“Start Me Up” lå først i løypa, og regnes i dag som superklassiker, helt der oppe med “Brown Sugar”. I henhold til Keith Richards gjorde de 45 forsøk på en reggae-versjon og bare ett på rock’n’roll-versjonen. De hadde glemt at den eksisterte, helt til Chris Kimsey gravde den frem da han støvsuget arkivene på leting etter kandidater til “Tattoo You”.
Amerika responderte som om Stones nettopp hadde oppfunnet elektrisiteten. Det er provoserende enkelt: Richards' riff, Charlie Watts som rydder plass til hele kontinenter mellom slagene, Jagger med sin beste sleivrøst. I et år da synthesizere og trommemaskiner kappet land med fortiden, demonstrerte Stones at et gitarriff fremdeles er alt som skal til. Men Bob Clearmountains skarpe, store miks ble dette en av årets aller beste singler.
The Go-Go’s – «Our Lips Are Sealed» (I.R.S.)
The Go-Go’s kom fra Los Angeles-punken, men oppdaget at tre minutters melodisk pop kunne være minst like opprørsk som støy. Resultatet er en plate som skinner så sterkt at man knapt får med seg hva den handler om. Jane Wiedlin skrev den sammen med Terry Hall fra The Specials etter at de to hadde hatt en kort affære mens bandene turnerte sammen. Hall sendte henne tekstlinjer fra England; Wiedlin fullførte teksten og skrev musikken.
En av 1981s mest solfylte amerikanske popsingler ble altså bygget på en hemmelig romanse (Hall var i et etablert forhold da romansen med Jane oppsto), sladderen rundt den og ønsket om å ignorere hva andre sa. Det er ganske utsøkt. Belinda Carlisle synger hoveddelen uten å overspille, Wiedlin kommer inn i mellompartiet, gitarene glitrer, og hele greia løper i mål før noen rekker å ødelegge den. The Go-Go’s viser at amerikansk new wave ikke nødvendigvis må kopiere britisk kulde. California, tyggegummi, punkklubb og AM-radio er også lov.
t
The Police – «Every Little Thing She Does Is Magic» (A&M)
Ikke The Police på sitt mest kantete. Sting hadde skrevet sangen allerede før bandets gjennombrudd, og en tidlig demo inneholdt mye av arrangementet. Keyboardisten Jean Alain Roussel la piano, Minimoog og clavinet på demoen. Da Police senere forsøkte å spille den inn fra bunnen, syntes Sting den nye versjonen mistet energien. Løsningen ble å la bandet spille oppå elementene fra den gamle demoen.
Det forklarer den særegne stemningen. Copeland og Summers er der, men sangen flyter på et vidløftig pianolandskap som ikke høres som den klassiske Police-trioen. Og under all jubelen ligger den typiske Sting-nevrose: en mann som er så besatt av en kvinne at han vil ringe henne hele dagen, men hver gang han løfter røret, svinner motet. Arrangementet sier eufori, teksten svarer med handlingslammelse. Og Police blander genre i enda større grad nå: Synth, reggae, postpunk og en melodi av en annen verden. Amerikanerne elsket det.
DETTE SKJEDDE OGSÅ I 1981:
Januar
Den 1. januar ble Hellas det tiende medlemmet av EF, Det europeiske økonomiske fellesskap, som senere utviklet seg til dagens EU.
Den 14. januar fjernet politiet demonstrantene fra anleggsområdet ved Stilla under Alta-konflikten. 532 personer ble innbrakt. Striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget ble en milepæl både for norsk miljøvern og for samenes politiske mobilisering.
Den 20. januar ble Ronald Reagan tatt i ed som USAs 40. president. Bare minutter senere ble de 52 amerikanske gislene i Iran løslatt etter 444 dager i fangenskap, og den lange gisselkrisen som hadde preget Jimmy Carters siste presidentår, var over.
Den 21. januar rullet den første DeLorean DMC-12 av samlebåndet i Nord-Irland. Bilen med rustfritt stålkarosseri og måkevingedører ble ingen stor kommersiell suksess, men fikk noen år senere evig popkulturelt liv som tidsmaskinen i Back to the Future.
Februar
Den 4. februar overtok Gro Harlem Brundtland etter Odvar Nordli og ble Norges første kvinnelige statsminister. Hun var ennå ikke fylt 42 år, og hennes første regjering skulle bare sitte frem til høsten.
Den 14. februar omkom 48 unge mennesker og 214 ble skadet i brannen på diskoteket Stardust i Dublin.
Den 22. februar ble to unge menn skutt og drept på en øde skogsbilvei på Hadeland i det som ble kjent som Hadelandsdrapene. De involverte tilhørte den nynazistiske gruppen Norges Germanske Armé, og drapene hadde preg av planlagte henrettelser.
Rene henrettelser i fredelige Norge.
Den 23. februar stormet oberstløytnant Antonio Tejero og bevæpnede Guardia Civil-menn det spanske parlamentet under avstemningen om ny regjeringssjef. Kuppforsøket, kjent som 23-F, mislyktes og ble en dramatisk prøve på det unge spanske demokratiet etter Franco.
Mars
Den 1. mars begynte IRA-medlemmet Bobby Sands sultestreik i Maze-fengselet i Nord-Irland med krav om politisk fangestatus. Han døde etter 66 dager; totalt døde ti republikanske fanger under sultestreiken.
Den 30. mars ble Ronald Reagan skutt utenfor Washington Hilton av John Hinckley jr. Reagan overlevde, mens pressesekretær James Brady og to andre også ble såret.
Reagan er i sikkerhet, og attentatmannen tatt. Skadde tjenstemenn (pressesekretær James Brady, og en politimann) på fortauet. (Foto: White House Photographic Office / National Archives and Records Administration)
April
Den 4. april vant Bucks Fizz Eurovision Song Contest i Dublin med «Making Your Mind Up», komplett med det etter hvert berømte øyeblikket da de mannlige medlemmene rev av skjørtene på de kvinnelige sangerne.
Den 11. april eksploderte langvarige spenninger mellom politi og særlig unge svarte innbyggere i Brixton i Sør-London i omfattende gatekamper, branner og plyndring. Opptøyene ble fulgt av lignende uro i flere britiske storbyer gjennom sommeren.
Den 12. april ble romfergen Columbia skutt opp på STS-1, den første ferden i NASAs romfergeprogram. Romfergen var konstruert for gjenbruk, noe som skilte den fra tidligere bemannede amerikanske romfartøy.
Mai
Den 11. mai døde Bob Marley av kreft, bare 36 år gammel. Han hadde gjort reggae til global populærmusikk og var allerede blitt Jamaicas mest internasjonalt kjente artist.
Bob Marley tapte kampen mot kreften. Han ble bare 36 år gammel. Et stort, stort tap. (Foto: Island Records)
Den 13. mai ble pave Johannes Paul II skutt og alvorlig såret av Mehmet Ali Ağca på Petersplassen i Roma. Paven overlevde attentatet.
Den 21. mai tiltrådte François Mitterrand som Frankrikes president, den første sosialisten som ble president under Den femte republikk.
Juni
Den 5. juni rapporterte amerikanske CDC fem tilfeller av en uvanlig lungebetennelse hos unge homofile menn i Los Angeles. Dette regnes som den første formelle medisinske rapporten om det som senere ble kjent som AIDS-epidemien.
Den 7. juni bombet israelske kampfly den irakiske atomreaktoren Osirak utenfor Bagdad og ødela anlegget. Angrepet fikk navnet Operation Opera.
Den 12. juni fikk “Raiders of the Lost Ark” amerikansk kinopremiere og introduserte Harrison Ford som arkeologen og eventyreren Indiana Jones.
Den 27. juni ble E-mu Emulator presentert på NAMM-messen i Chicago. Det var et tidlig kommersielt sampler-keyboard som kunne lagre og spille av digitaliserte lyder fra diskett; Stevie Wonder fikk eksemplar nummer én. Sampling skulle bli en grunnleggende del av 1980- og 1990-tallets pop, hiphop og elektroniske musikk.
Juli
Den 3. juli begynte Toxteth-opptøyene i Liverpool, og lignende uro fulgte i blant annet Leeds og Birmingham. Storbritannia var rammet av høy arbeidsledighet, sosial uro og sterke konflikter mellom politiet og deler av den svarte ungdomsbefolkningen.
Den 9. juli lanserte Nintendo arkadespillet Donkey Kong i Japan. Spillet ble selskapets første virkelig store internasjonale suksess og introduserte figuren som senere fikk navnet Mario.
Den 29. juli giftet prins Charles seg med Lady Diana Spencer i St Paul’s Cathedral i London. Mer enn 750 millioner mennesker fulgte bryllupet på TV verden over, et tidlig eksempel på et kongelig mediearrangement i virkelig global målestokk.
De ble ikke akkurat verden lykkeligste ektepar. Men flott inngang. England kan sånt. (NÅ 5. august 1981)
August
Den 1. august startet MTV sine sendinger i USA, som den første døgnkontinuerlige TV-kanalen viet musikkvideoer. Den første videoen var passende nok The Buggles’ «Video Killed the Radio Star». MTV kom raskt til å forandre både platebransjen, artistprofilering og selve utseendet på popmusikken.
Den 5. august avskjediget Ronald Reagan 11 359 streikende amerikanske flygeledere etter at de nektet å vende tilbake til arbeidet. PATCO-konflikten ble et viktig signal om den nye administrasjonens forhold til fagbevegelsen.
Den 12. august lanserte IBM sin Model 5150, maskinen som ganske enkelt ble kjent som IBM PC. Den var ikke verdens første personlige datamaskin, men arkitekturen ble så utbredt at «PC» etter hvert nærmest ble synonymt med IBM-kompatible datamaskiner.
Min tur, 29 år - 13. august 1981
Fæle asbestnyheter på bursdagen min. Heldigvis kunne man trøste seg med Kjells kyllinger. Kinoprogrammet var så tynnt at man fylte ut plassen med en uforståelig Colosseum-teaser. Det er ikke Lyn Gordon som står der. Ble nok ikke noe kino på meg den dagen. Ikke noe TV heller.
Nå levde fortsatt høyt på Diana og Charles. Denne uken fikk vi se de utrolige bildene av alle gavene. Vi Menn var mer spenningsorientert. Tøft å være klovn, og Berlin-muren like skremmende. Det Nye kjørte ABBA som stjernebilde og siste nytt om Ramones.
September
Den 10. september ble Pablo Picassos Guernica fraktet fra New York til Madrid. Picasso hadde bestemt at maleriet ikke skulle vende tilbake til Spania før landet igjen var demokratisk.
Den 18. september stemte den franske nasjonalforsamlingen for å avskaffe dødsstraffen.
Den 25. september avla Sandra Day O’Connor eden som den første kvinnelige dommeren i USAs høyesterett.
Den 27. september startet ordinær TGV-trafikk mellom Paris og Lyon. Det franske høyhastighetstoget ble siden forbilde for en ny generasjon europeiske hurtigtog.
Oktober
Den 6. oktober ble Egypts president Anwar Sadat skutt og drept av medlemmer av det egyptiske militæret under en militærparade i Kairo. Sadat hadde to år tidligere undertegnet fredsavtalen med Israel, som den første mellom Israel og et arabisk land.
Den 14. oktober overtok Kåre Willoch som norsk statsminister etter Gro Harlem Brundtland. Stortingsvalget måneden før hadde gitt flertall for regjeringsskifte, og Willoch dannet i første omgang en ren Høyre-regjering.
Den 27. oktober gikk en sovjetisk ubåt av Whiskey-klassen på grunn ved den svenske marinebasen Karlskrona. «Whiskey on the Rocks», som affæren raskt ble kalt, ble et av den kalde krigens mest bisarre øyeblikk.
November
Den 4. november ble den sovjetiske romsonden Venera 14 skutt opp mot Venus. Sovjetunionens Venera-program var på dette tidspunktet det eneste som hadde klart å sende bilder fra overflaten på planeten.
Den 30. november åpnet USA og Sovjetunionen forhandlinger i Genève om mellomdistanseraketter med atomvåpen, de såkalte INF-våpnene.
Desember
Den 11. desember gikk Muhammad Ali sin siste boksekamp, mot Trevor Berbick på Bahamas. Ali tapte på poeng og avsluttet dermed en profesjonell karriere som hadde gjort ham til langt mer enn bare en idrettsstjerne.
Den 13. desember innførte general Wojciech Jaruzelski unntakstilstand i Polen. Solidaritet ble slått ned, tusenvis ble internert, streiker møtt med militærmakt og landet ble lagt under omfattende kontroll fra hæren og sikkerhetsapparatet.
Den 17. desember ble den amerikanske brigadegeneralen James Dozier bortført i Verona av den italienske venstreterroristiske organisasjonen Røde Brigader. Han ble senere befridd av italiensk politi etter 42 dager i fangenskap.
Dessuten i 1981:
Språkrådet gjeninnfører en rekke riksmålsformer i det offisielle bokmålet. Det blir igjen tillatt å skrive eksempelvis frem (tidligere fram), vann (tidligere vatn), ravn (tidligere ramn) og bunn (tidligere botn) på bokmål.
Lesestoff i julen:
Endelig jul, med sne og greier. Romjulen byr som vanlig på kino-bonanza, men egentlig har jeg bare lyst til å se “Dr. Strangelove”. TV står jeg over.
144 glade sider i Nå. Litt av et innsalg. Vi Menn byr på 80 julesider for hele familien, og en rampete nissepike. Og jeg slakter Ketil Bjørnstad & Stavangerensemblets forsøk på rock-opera. Og tro meg, “30 årskrigen” er ikke blitt bedre med årene.
Fred, litteratur og sport
NOBELS FREDSPRIS:
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR)
Fire bøker:
SKØYTE-VM PÅ BISLETT:
Amund Sjøbrend blir verdensmester foran Kay Stenshjemmet og Jan Egil Storholt. Stenshjemmet sprakk på 10 000, og tapte mesterskapet sånn ca halvveis i siste sving.
WORLD CUP LANGRENN 1980/81 (uoffisiell)
Aleksandr Zavjalov vinner foran Oddvar Brå og Ove Aunli
NORSK FOTBALL:
Vålerengen blir seriemester.
Lillestrøm cupmester etter å ha slått Moss 3-1 i finalen.
ENGELSK FOTBALL:
Liverpool beseirer Real Madrid 1-0 i finalen i serievinnercupen (forgjengeren til Champions League).
Aston Villa blir engelsk seriemester.
Her er Kjøtt-intervjuet fra Det Nye 30. juni 1981:
Kjøtt - et stykke storby-Oslo:
-Neonlys er vakkert!
Til og med stjernebilde i Det Nye. Det var ikke bare The Kids som fengslet Norge i 1981.
Tekst: Yan Friis
Foto: Petter Berg
For ti år siden digget Michael Deep Purple, mens Helge satt med langt hår og skjegg og sang om jordbærhager. I dag styrer de samme båt - i vill fart over asfalt og betong. Kjøtt heter skuta, og drivstoffet er dynamitt. Les videre og finn to forskjellige mennesker med forskjellige meninger, men felles mål. Og regn ikke med agitasjon for grønne bølger, kyr og landsbygd... for Kjøtt drømmer ikke, de biter.
Velkommen til et fritt fall gjennom Kjøtts verden. To motpoler sitter foran meg. 27 år gamle Helge Gaarder, en idealistisk og alvorlig tenkende mann. 21 år gamle Michael Krohn, en sympatisk gi-faen-fyr. Sammen utgjør de Kjøtts komponist-kjerne. De trekker i hver sin ende av tauet, uenige, men med et felles mål i musikken. Michael er ansvarlig for den minimalistiske genistreken "Et nytt og bedre liv" (som var å finne på Kjøtts egenproduserte debut-single, utgitt for drøyt ett og et halvt år siden): "I morgen skal jeg starte et nytt og bedre liv/da drar jeg inn til Oslo og kjøper meg en kniv/i morgen skal jeg starte/et nytt og bedre liv/da drar jeg ned til Drøbak/og tar mitt eget liv". Hans Jæger svever et sted i bakgrunnen her, hva?
- Ja, jeg hadde akkurat vært gjennom den første boken i trilogien "Syk Kjærlighet" da jeg skrev den. Det er egentlig en slags kjærlighetssang. Forhold - opp og ned som det går. Jenta jeg er sammen med, bor i Drøbak… Jeg skrev den på to minutter, smiler Michael beskjedent.
Michael liker ikke å skrive for konkret og direkte om saker, han foretrekker det tvetydige.
- Det er mye tøffere. Du slår bedre på det. Ellers stempler folk deg umiddelbart, og de avslører fort at du ikke har peil.
Og det synes ikke Michael er noe gøy.
- Michael er den mest meningsløse i gruppa, og jeg den mest meningsfulle, sier Helge med et flir.
DET RASKESTE BANDET
Kjøtt var en av de første punk-gruppene i Norge - på vinyl.
- Rekkefølgen var Pink Dirt, Oslo Børs, Kjøtt og Hærverk… så vidt jeg husker.
Kjøtt, Lysthuset 16. august 1980.
Helge fortsetter:
- Ingen av oss var punkere i punk-uniform. Men ambisjonen var å være det raskeste bandet. Musikken vår har jo forandret seg radikalt siden den gang.
- Du er 27, Helge, så du må ha spilt rock ganske lenge. Hva gjorde du før punken?
- Det var ikke straight rock. En annen type musikk. Hasj-musikk…
Michael bryter inn:
- Han stilte på disse frikonsertene på St Hans-haugen (i Oslo) i begynnelsen av 70-årene. Satt og spilte sitar. Hadde masse hår og skjegg.
- Vi gjorde bl.a Beatles "Strawberry Fields Forever" på norsk, "Jordbærhagen"…
Helge synes all musikk før 1977 er bånn. Men Michael er av en annen mening (og generasjon), han smiler vinnende og sukker:
- "Fireball"! Deep Purple. Knall saker.
- Punk, da. Hvordan oppdaget dere den musikken?
- "God Save The Queen" - den var hel-digg, sier Michael begeistret.
- Men vi leste om det først, i engelske musikkaviser. Så hørte vi den Sex Pistols-singlen, og ikke minst Clash' første LP. Særlig den. Selv coveret stakk seg ut der det sto blant alle superstar-coverne og myke menn, sier Helge.
NEONLYS ER VAKKERT
- Du (Helge) har uttalt deg temmelig krast om folks tilbake-til-naturen-drømmer, den grønne bølge, landsbygda og alt det der… Og du har kalt det borgerlig SV-sprøyt - eller noe slikt.
- Jeg hater det! Det er bare en drøm, en drøm for velutdannende mellomlagsfolk, borgerbarn som fremmer sine egne interesser. SV-ere…
- Halvparten bor på Nesodden, skyter Michael inn.
- Nei, jeg elsker byen. Neonlys er vakkert. Jeg synes det! Og jeg hater den tullete mentaliteten… jeg mener, de landsby-romantikerne får jo hetta bare de ser ei bikkje eller ei ku! Så jævla romantisk!
Michael liker byen.
- Fint å bo i by. På landsbygda blir folk helt teite. De har bare bedehus og motorsykkel-gjengen å velge imellom. Her i byen får du alt…
- Landsbygd-romantikerne privatiserer sin egen idyll, roper Helge.
- Men kan du virkelig mene at storbyen er et estetisk skue?
- Ja, absolutt! Selv det mest ødeleggende og grusomme har en estetisk side. Sprøytenarkomani for eksempel. En iskald nål mot brennende hud, i all sin grusomhet er det et vakkert bilde.
ROCK ER RUS!
Det er oppstått noe som kaller seg "Rock mot rus". Er det ikke visse farer forbundet med en slik bevegelse, det at man sidestiller svak narkotika som hasj og marihuana med tunge stoffer som heroin, og ikke minst det at temmelig forfyllede musikere står fram og preker anti-rus?
- Teit, mener Michael. Plutselig skal alt være rock mot rus. Hva er det for slags tankegang? Rock er rus. De har snudd alt opp-ned og kan umulig ha rock i sjela si. Det ligger politiske motiver bak. Og det der med at hasj er heroin. Det er som å si at alle alkoholikere begynner med mjølk. Helt høl i hue!
- Det er klart at hasj virker sløvende, og det kan være på sin plass å opplyse om dette. For 14-åringer kan det f.eks være farlig, unge mennesker som ikke fikser livet og sløves ned. men det må gjøres på en mer troverdig og ordentlig måte. "Rock mot rus" er bare meningsløs sort/hvitt-tenkning, mener Helge.
Kjøtt har gjennomgått en stor musikalsk utvikling, fra rå-punk til disse dagers sofistikerte new wave-rock der blåsere og alle slags rare lyder inkorporeres i lydbildet.
- Punk er en klisjè i dag. Punk ble en mote, mens det var en dør som ble åpnet, en mulighet. Nå er punk noe som stenger. Jeg mener, sånt som myten om Sid Vicious, at han kan idoliseres er direkte tåpelig. Fyren hadde jo null talent og null i hue!
HATER SPRINGSTEEN
- Enn gamlingen Bruce Springsteen. Er han gud? Avis-reaksjonene etter konserten i Drammenshallen kunne tyde på det…
- Springsteen, sier Helge heftig, jeg hater ham. Kjedelig musikk. Myter.
- Den nye LP-en deres. Fortell om den.
- Vi bruker blåsere på tre låter. Og en god del syntheziser. Pluss masse lyder og perkusjon (blant annet en rangle). Du skjønner, sier Helge, jeg var drit lei det gamle. Og så lå jeg på sykehus etter en øye-operasjon og hadde god tid til å tenke. Mens Michael var inne i en stille periode, var jeg usedvanlig kreativ. Derfor har jeg laget de fleste låtene på plata, mens Michael dominerte på singlen og maksi-EP'en.
Helge hører på meget av det som skjer i England. Grupper som Certain Ratio og New Order. Og amerikanerne Talking Heads. Michael, derimot, er ikke interessert.
- Jeg har bare fem skiver, "Live at Leeds" (The Who), Iggy Pops første, to av Ramones og en til - og dem spiller jeg om og om igjen. Jeg følger ikke med, liker ikke det som lages i dag. Du skjønner, jeg er ganske reaksjonær når det gjelder musikken, men når jeg skriver låter, forsøker jeg å gå en slags gyllen middelvei så de andre skal få noe ut av det. Selv henfaller jeg til 60-tallsmusikken, finner mer der.
HELT UENIG MED MICHAEL!
Helge blir voldsomt opphisset.
- Jeg er helt uenig i det Michael sier! Det er bare han som er så reaksjonær at 'n bare hører på fem gamle skiver! Vi andre i Kjøtt er ikke slik.
- Men nå håper jeg vi skal forlate den pompøse stilen vi er inne på nå, sier Michael og stikker en ny gift-pil i Helge.
- Jeg synes ikke den er pompøs, biter Helge tilbake. - Vi prøver å holde ut med hverandre. Jeg mener, hvis alle hadde kjørt kompromissløst på sine greier, ville Kjøtt vært oppløst for lengst. På tross av uoverensstemmelser og slikt, er det noe felles til stede som kommer til uttrykk i musikken.
- Den nye LP-en er Helges plate, sier Michael, det er en bra LP - bevares! Men det går ikke fort nok.
- Det er helt gær'nt å si at det er min plate! Vi har forsøkt en ny arbeidsform, organiserer bedre. At jeg har skrevet mest denne gangen henger sammen med at jeg lå på sjukehus og at du hadde en uproduktiv periode! Musikken på plata er holdt innenfor trygge, kommersielle rammer. Det er ikke sær, intellektuell musikk. Det er rytmer for dem som er hypp på det. Tekster for dem som er hypp på slikt. Det er dansbart… og melodisk. Det må være det.
BARE ET MEDIUM
- Men ikke religiøst?
- Dylan. Jeg hater det. Skal du beskrive livet religiøst, må du gå inn i deg sjæl. Da flykter du fra realitetene. Jeg er ytterst skeptisk til det.
Michael har jo laget en sang om å være som Jesus…
- Ja, det er en sang mot all stjernedyrking - Jesus ,Buddha, Elvis, Mao.
- Mot, men kanskje også for?
- Nettopp, nettopp, flirer Michael fornøyd.
- Michael er jævlig flink til å skrive meningsfulle, gode tekster, han er bare ikke klar over det - er seg ikke ordenes mening bevisst.
- Jeg er bare et medium, jeg, sier Michael uskyldig. Jeg er ikke så opptatt av politiske saker og slikt. Jeg leser bare tegneseriene i avisene, og synes Norge er verdens fineste land. Verdens fineste melk og verdens søteste jenter finner du her.
Helge slår oppgitt ut med armene og fraskriver seg på den måten ethvert ansvar for det Kjøtts yngstemann, Michael, uttaler. Men det må sies, at når det er rom for to så forskjellige mennesker på kommandobroen, da er det også grunn til å sette store forventninger til Kjøtt. Det ligger muligheter i spenningen mellom to motpoler!